Denne fredagen skulle FFK spille treningskamp borte mot Sandefjord Fotball, med avspark allerede klokken 13.00, og dit hadde jeg tenkt meg. Det viste seg at også Jon Erik og hans søster hadde tenkt i de baner, og det gjorde jo også turen litt enklere da han bestemte seg for å kjøre. Vi avtalte at han skulle plukke meg opp klokken 10.00, og dermed rakk vi med nød og neppe 10.35-ferja fra Moss. Vi var vel faktisk siste bil som kom med, og lemmen gikk opp sekunder etter at vi kjørte om bord. Etter at Bastø Fosem hadde fraktet oss over Oslofjorden og til Horten, satt vi kursen sørover, og siden vi hadde god tid, stresset vi ikke mot Sandefjord, men kjørte blant annet en koselig omvei om Åsgårdstrand og Skallevold.
Sandefjord har en historie med sjøfart, skipsbygging og ikke minst hvalfangst, i tillegg til kjemisk industri. Hvalfangsten hadde begynt i det små allerede i 1850-årene, men det var i 1905 det virkelig skjøt fart da den pelagiske hvalfangst med ekspedisjoner til Sørishavet startet opp. I perioden mellom 1905 og 1914 ble det opprettet hele 25 hvalfangstselskaper i Sandefjord alene. Det ble gradvis nedtrappet fra midten av 1950-årene, og sesongen den siste ekspedisjoner sørover fra Sandefjord gikk i 1967/68-sesongen. Noen vil også forbinde byen med båtene som går til og fra Strömstad. I dag skal det bo drøyt 46 000 i selve Sandefjord by, men vi regnet ikke med at altfor mange av de hadde tenkt seg på kamp såpass tidlig på en fredag.
Sandefjord Fotball er det noen kaller en såkalt fusjonsklubb (og andre kaller en ‘bastardklubb’), for den er et resultat av en sammenslåing mellom lag som fortsatt holder det gående i bredden under egne navn. I september 1998 at de lokale klubbene Sandefjord Ballklubb og IL Runar slo sammen sine beste lag, og Sandefjord Fotball tok i forkant av 1999-sesongen over byens tradisjonelle storhet Sandefjord BK sin plass i 2. divisjon. Det endte med opprykk på første forsøk. I 2002 sikret de seg tredjeplassen i 1. divisjon, og fikk dermed spille kvalifisering om opprykk til Eliteserien, men der ble Brann for sterke. Historien gjentok seg året etter, da de igjen tok tredjeplassen, men denne gang var det Vålerenga som dessverre gikk seirende ut i kvalifiseringen etter å ha fått hjelp av dommeren. I 2005 trengte de imidlertid ingen kvalifisering, for da sikret Sandefjord-klubben automatisk opprykk.
I klubbens debutsesong på øverste nivå sikret de ikke bare plassen, men spilte seg også frem til cupfinalen, der de var tapende finalist. Det er en kamp Fredrikstad-folket selvsagt husker godt, for det var FFK som var finalemotstander og som sikret seg sin ellevte og foreløpig siste kongepokal med seier 3-0 på Ullevål. For Sandefjord Fotball sin del ble det nedrykk året etter, men de returnerte på første forsøk, og tilbake i Eliteserien står åttendeplassen fra 2009 fortsatt som deres bestenotering i ligaen. Igjen ble denne gode sesongen fulgt opp med nedrykk året etter, og de har rykket opp og ned noen ganger mellom de to øverste divisjonen siden den gang, men har nå vært å finne i Eliteserien siden opprykket høsten 2019.
I løpet av sommeren 2007 forlot Sandefjord Fotball den flotte Storstadion og flyttet inn på dagens arena, som har hatt en rekke sponsornavn. Nå er det byens største bedrift som har overtatt navnrettighetene, men jeg velger fortsatt å uansett omtale den som Sandefjord Arena. Åpningskampen mot Lyn tiltrakk seg 8 103 tilskuere, og det er fortsatt tilskuerrekorden. Den står heller ikke i fare for å bli slått med det første, om det ikke gjøres endringer, for dagens kapasitet oppgis til 6 582. Etter å ha kjørt rundt bortimot hele handelsparken stadionet ligger på, kunne vi parkere og ta en svipptur innom butikken før vi med et kvarters tid til avspark gikk inn på hovedtribunen som var den eneste som var åpen i anledning dagens treningskamp som for øvrig også var gratis.
FFK hadde tatt sommerpause på en meget imponerende tredjeplass, mens Sandefjord Fotball lå sist på Eliteserie-tabellen, men jeg hadde et lite inntrykk av at sistnevnte kanskje hadde fått nokså dårlig betalt hittil i sesongen, selv om man selvsagt ikke ligger sist helt uten grunn. Det var dog lite som tydet på at det var en bunnlag FFK møtte, for vertene kom klart best i gang og fikk kampens første sjanse. De fikk også flere muligheter, mens FFK ikke evnet å skape noe særlig før pause, men det var likevel målløst da vi gikk over på overtiden. Da fyrte Christopher Chang løs fra et par meter utenfor 16-meteren, og ballen snek seg inn nede ved den ene stolpen. Det ble det siste som skjedde i første omgang, og Sandefjord-klubben gikk i garderoben med en fullt fortjent ledelse.
FFK sto høyere og presset bedre etter pause, og hang langt bedre med det første kvarteret av andre omgang. I det 58. minutt fikk FFK et frispark rundt tjue meter fra mål, og Morten Bjørlo sendte den rett i nettet og utlignet til 1-1 med en herlig scoring. Oscar Aga burde kanskje sendt gjestene i ledelsen like etter, men i stedet var det Sebastian Holm Mathisen som i det 64. minutt sørget for ny hjemmeledelse 2-1, et lite minutt etter at han hadde kommet innpå. Det ble utover i omgangen også gjort en rekke bytter. I det 80. minutt headet Sondre Sørløkk flott inn 2-2, men fire minutter senere tok vertene ledelsen for tredje gang, og denne gang var det Sander Risan Mørk som var målscorer. I kampens siste ordinære minutt viste FFK hvordan man ikke skal opptre i forsvar, da de rett og slett serverte ballen til Sebastian Holm Mathisen som satt inn 4-2.
Det ble også sluttresultatet, og dermed var majoriteten av de fremmøtte fornøyd. Jeg har ikke sett noe informasjon om hvor mange som var der, og det var ikke helt enkelt å beregne, men det var nok noen hundretalls tilskuere. Det er bare å innrømme at Sandefjord-klubben vant fortjent denne gang, og bortsett fra perioder av den andre omgangen synes jeg FFK slet litt med deler av spillet sitt. Det er vel imidlertid det treningskampene er for, å se hva man kan bli bedre på, og det er bare å håpe at FFK kan vise bedre takter og fortsette sin imponerende sesong hittil når alvoret starter igjen. Det ble litt diskusjon rundt hvorvidt vi skulle ta ferja til Strömstad med avgang fra Sandefjord klokken 17.00 og reise hjem den veien eller om vi skulle bare ta den raskere veien hjem ved å dra tilbake den veien vi hadde kommet, ved hjelp av Bastøferja. Det ble sistnevnte løsning.
Revisit: Sandefjord Fotball v Fredrikstad 4-2 (1-0) Friendly Sandefjord Arena, 21 June 2024 1-0 Christopher Cheng (45+1) 1-1 Morten Bjørlo (58) 2-1 Sebastian Holm Mathisen (64) 2-2 Sondre Sørløkk (80) 3-2 Sander Risan Mørk (84) 4-2 Sebastian Holm Mathisen (90) Att: ?? Admission: Free
Torsdag 20.06.2024: Sarpsborg 08 G19 v Fredrikstad G19
Det var på tide å rive seg løs litt fra EM-kampene og få seg et forfriskende VAR-fritt avbrekk, og det var ikke hvilken som helst kamp som sto på menyen denne dagen. Jeg hadde opprinnelig sett for meg at kvelden eventuelt ville tilbringes på Selbak Stadion, der Selbak skulle ta imot Kråkerøy, men et par uker tidligere hadde man satt opp kampene i tredje runde av cupen for G19-lag, og det ble FFKs juniorlag satt opp med bortekamp mot sine rivaler fra Sarpsborg 08. Det måtte jeg nesten få med meg, og det viste seg at også flere andre var interessert i dette. Noen av de endte også opp med å ta turen til Sarpsborg selv om det betød at man ville gå glipp av EM-kampen mellom England og Danmark.
Vi hadde bestemt oss for å dra samlet opp til ‘den andre byen’ med rutebussene, men ikke alle av de som ble invitert med syntes å forstå instruksjonene som ble gitt, så derfor bestemte en gruppe av oss å droppe det og i stedet dra opp på egen hånd i to biler. Allerede med en times tid til avspark parkerte vi utenfor Sarpsborg Stadion og kunne gå rundt til inngangen for bortesupportere. De fleste av oss hadde på forhånd kjøpt billett pålydende 50 kroner på nettet, og de som ikke hadde gjort det gikk kjøpt i en bu ved inngangen. Dermed hadde vi inntatt bortetribunen og hengt opp våre flagg med masser av tid til avspark.
Dette dreide seg altså om tredje runde for juniorgutta, og Sarpsborg 08 sitt G19 lag hadde i de tidligere rundene imponert med å slå Drøbak/Frogn hele 12-0 hjemme i Sarpsborg, for deretter å slå Ås 8-2 på bortebane. For FFK sin del hadde de startet ferden mot finalen med hjemmeseier 5-0 hjemme mot den ekte Sarpsborg-klubben , Sarpsborg FK, med undertegnede på tribunen. I andre runde var de på besøk i Moss, og der måtte det en snuoperasjon til før de snudde til seier 3-2 over et MFK som også ble redusert til ti mann. Nå håpet vi at ferden ikke ville stoppe her på Sarpsborg Stadion, men at de rødhvite ungguttene ville ta seg av ungguttene til ‘den andre byens’ bastard-klubb.
Det var 08 som fikk den første skikkelige muligheten med et innlegg ble styrt på mål fra kloss hold, men FFK-keeperen fikk reddet. Deretter var gjestene frempå et par ganger, men vi måtte vente til det 36. minutt før vi fikk nettkjenning som heldigvis kom riktig vei. FFKs Aulon Musliu vant ballen på sarpingenes banehalvdel, og William Holum spilte videre til Elias Solberg som igjen tredde ballen videre til Alexandru Bengescu. Han plasserte ballen forbi 08-keeperen og i mål, og det sto 0-1 – noe som selvsagt utløste stor jubel blant FFK-fansen på et relativt godt besatt bortefelt. Selv om sarpingene prøvde å svare, var det også stillingen ved pause.
I andre omgangs femte minutt var vi like langt etter at hjemmelaget brøt og spilte gjennom Daniel Job som vant en løpsduell og sendte ballen i mål til 1-1. Vi nærmet oss halvspilt andre omgang da FFK igjen tok ledelsen. Et innlegg ble forlenget av en 08-spiller, og bak i feltet fikk Anders Wergeland lagt ned ballen og sendt den i mål. Det utløste både jubel, bluss og røyk på bortetribunen, der spillerne kom bort for å feire med de tilreisende supporterne. 1-2, og for hjemmelagets del ble det nok litt for mye slurv og feilpasninger. Med et par minutter igjen av ordinær tid var de imidlertid på vei gjennom da Dana Peroti som bakerste mann måtte felle en sarping, og det resulterte i at han fikk sitt andre gule kort for kvelden og dermed ble sendt av banen. Likevel holdt FFK ut, og det gode seiret.
Dermed måtte sarpingene nok en gang gå slukøret hjem, inkludert en gruppe brushaner som i perioder så ut til å drive mannekengoppvisning på tribunen. Etter at vi hadde feiret spillerne og pakket sammen, ventet de dog på utsiden, og det var vel kanskje grunnen til at visse av FFKs egne mannekenger hadde valgt å gjøre en imitasjon av selveste Usain Bolt for å komme seg unna og allerede var forsvunnet idet sluttsignalet gikk. Politiet var på plass og sørget for å holde de to gruppene adskilt, og det var også status da vi satt oss i bilen for å komme oss ut av Sarpsborg og hjemover. Nå blir det spennende å se hvor langt FFKs unggutter kan nå i denne cupen. Og så må jeg avslutningsvis nevne at det var artig å se en veldig ivrig gjeng med unge gutter fra Skogstrand IL på plass på bortetribunen denne kvelden.
Revisit: Sarpsborg 08 G19 v Fredrikstad G19 1-2 (0-1) Norwegian Junior Cup, 3rd round Sarpsborg Stadion, 20 June 2024 0-1 Alexandru Bengescu (36) 1-1 Daniel Job (50) 1-2 Anders Wergeland (67) Att: Ca. 300 (est) Admission: 50 NOK
Denne torsdagen hadde jeg bestemt meg for å dra til Rygge for å se Torp spille bortekamp der, og siden jeg tross alt hadde punget ut for månedskort som gyldig på busser i hele Østfold, valgte jeg bussen fremfor toget. Etter å ha busset inn til Fredrikstad sentrum, lot imidlertid buss nummer 630 mot Moss vente på seg, og det er jo når sant skal sies slett ikke uvanlig. Jeg kan vel knapt huske at den har vært i rute de gangene jeg har benyttet den, og da den omsider ankom et kvarters tid forsinket, vil jeg ut fra mine tidligere erfaringer si at det var omtrent som forventet. Bussen tok inn noen minutter på veien etter at vi passerte Råde, og etter at jeg hadde gått av i Halmstad (Rygge) og spasert ned til Rygge Stadion, ankom jeg kveldens kamparena med rundt fem minutter til avspark.
Der var allerede både Trond Sæterøy og Tom Børkeeiet på plass, og etter hvert skulle vi også få selskap av Stig-André Lippert som hadde med seg sin yngste arving. Kveldens kamp sto om poeng i 5. divisjon Østfold, der de fleste lagene nå hadde spilt elleve kamper. Idd ledet an på toppen av tabellen, ett poeng foran Ekholt og fem poeng foran et Rakkestad som hadde blitt trukket ett poeng. Deretter fulgte Gresvik som de beste av de øvrige. Etter fjorårets dramatiske sesongavslutning og kaoset som fulgte, hadde Rygge denne gang åpnet sesongen nokså godt, og lå foreløpig på en sjuendeplass med god klaring ned til nedrykksstriden. De var også favoritter til å ta tre nye poeng mot et Torp som lå sist sammen med Trøgstad/Båstad. Denne duoen hadde kun tre poeng, og hadde tre poeng opp til Askim Fotball 2.
Torp har slitt med å finne en erstatter for sin korsbånds-skadde keeper Chrisse Hansen, og etter at Anders Fredriksen ble kalt tilbake til Lisleby etter lån, har de stilt med utespillere i mål. Det var også tilfelle denne kvelden, men om jeg ikke tar feil har vel i det minste Robin Nyberg vært keeper tidligere. Deres kaptein Andreas Jonassen sto for det som må kunne kalles kampens første skikkelig sjanse da han skjøt frispark med god retning, men keeper reddet. Deretter var Rygge en tå unna å styre inn ledelsen, men i det 37. minutt kunne de likevel juble da David Kristiansen Olsen headet inn 1-0. Fem minutter senere slo imidlertid et tålmodig Torp tilbake. Ibrahim Abdiqadir Ahmed ble spilt flott gjennom, og han ventet ut keeper og plasserte inn 1-1. Det var også stillingen til pause, og Torp hadde hengt overraskende godt med sammenlignet med hva jeg har sett tidligere hittil denne sesongen.
Fem minutter ut i andre omgang lurte Rygge offside-fella, og Henrik Wold ble spilt gjennom og sendte vertene tilbake i ledelsen med 2-1. Torp hadde ikke gitt opp, og hadde en fin mulighet til å utligne, men headingen gikk rett på keeper. Sekunder senere ropte torpingene på straffe, men fikk ikke gehør hos dommeren, og i stedet kontret Rygge. Heldigvis for Torp så fikk de blokkert avslutningen. Dette var langt fra avgjort, for Torp ga Rygge kamp, men vertene virket likevel et ørlite hakk farligere, og i det 82. minutt kjempet de seg gjennom slik at Jackob Skovly kunne øke til 3-1. På overtid fikk vi nok en scoring, og da Torp sendte opp mye folk i sin jakt på redusering, kontret Rygge, og Fabian Curcio kunne fastsette sluttresultatet til 4-1. Ikke en ufortjent seier til Rygge, men jeg synes likevel det var en del positivt å ta med seg videre fra denne kampen for Torp sin del. Min plan hadde vært å ta toget hjem, men nå endte jeg opp med å i stedet sitte på med Trond til Sarpsborg for å busse hjem derfra.
Revisit: Rygge v Torp 4-1 (1-1) 5. divisjon Østfold Rygge Stadion, 13 June 2024 1-0 David Kristiansen Olsen (36) 1-1 Ibrahim Abdiqadir Ahmed (42) 2-1 Henrik Wold (51) 3-1 Jacob Skovly (82) 4-1 Fabian Curcio (90+4) Att: Ca. 50 (est) Admission: Free
Min 2023/24-sesong gikk nå mot slutten, men det skulle bli en aldri så liten dose med fotball også denne dagen. Jeg hadde tittet litt på mulighetene for en tur til Sverige og Dalsland for å se IFK Åmål mot Håfreströms IF, men jeg la det raskt fra meg da det ikke overraskende viste seg nokså vrient. I stedet var det Rolvsøy v Tveter jeg blinket meg ut, men da Trond ymtet frempå om at han hadde tenkt seg til Tomter for å se Hobøl v Drøbak/Frogn 3, ble det en endring i planene. Tomterbanen må være et av kretsens triveligste plasser å se fotball, og det var nå to år siden min foreløpig eneste visitt, så til tross for at motstanderen denne gang var et tredjelag, valgte jeg å bli med dit.
Etter at jeg hadde busset opp til Sarpsborg, kom snart Trond for å plukke meg opp sammen med Sparta-entusiasten Kenneth, som også hadde bestemt seg for å bli med, og dermed gikk turen mot Tomter. Med god tid til avspark ankom vi vår destinasjon, og denne gang valgte vi å gå bort og ta en nærmere kikk på hoppbakkene som ligger som et artig bakteppe bak det ene målet. Jeg fant ut at den største av disse er en K40-bakke med bakkerekord som oppgis å være 37,5 meter, men i motsetning til noen av de mindre er den åpenbart ikke lenger i bruk. Etter å ha gått ned til selve banen, kunne vi konstatere at gressmatta var finfin, men jeg la også merke til at benkene i den store gressbakken på den ene langsiden var nesten helt gjengrodd. Man kan vel imidlertid ikke få ordnet alt..
I 7. divisjon Østfold avdeling 2 var det Askim Fotball 3 som toppet tabellen med 19 poeng på åtte kamper. Deretter fulgte Rakkestad 2 med 15 poeng på sju kamper, Badebyen Drøbak med tolv poeng på sju kamper, og Mysen med elleve poeng på seks kamper. For de av oss som helst ser et førstelag ta opprykket, vil det nok derfor bli en av de to sistnevnte man må sette sin lit til. De to lagene som var involvert i dagens kamp befant seg imidlertid helt i andre enden av tabellen, for det var et skikkelig bunnoppgjør. Både Hobøl og Drøbak/Frogn 3 hadde spilt seks kamper hittil, og ingen av de hadde tatt en eneste poeng. Det betød jo imidlertid at minst én av lagene ville ta sine første poeng for året denne kvelden.
Gjestene måtte låne Hobøls grønne bortedrakter, og det var en nokså jevnspilt affære vi ble vitne til, men Hobøl sto etter hvert for de første farlighetene. Først slo de et innlegg foran mål der en spiller kom på bakre og avsluttet like utenfor, og deretter hadde de et herlig skuddforsøk der DFI-keeperen var ute i full strekk og med en hånd fikk stanset ballen som så ut til å ha retning mot krysset. I det 38. minutt var det da også Hobøl som tok ledelsen, og det skjedde etter en trippelsjanse. Et skudd ble reddet av bortelagets keeper, returen ble blokkert, men på tredje forsøk sendte Hans Christian Holm Lindstad ballen i mål og ga vertene ledelsen 1-0. Det var også stillingen halvveis, men det skulle bli mer nettsus etter hvilen.
DFI 3 kom best i gang etter pause, og hadde et par skudd som ble reddet etter gikk like utenfor. Nye scoringer lot vente på seg, men i det 77. minutt fikk Noah Strømmesen Frisell omsider kjempet inn utligningen til 1-1. Kun tre minutter senere var Hobøl tilbake i ledelsen etter at Halvar Vikse ble spilt gjennom, dro av en mann og pirket ballen forbi keeper og i mål til 2-1. Med fem minutter igjen av ordinær tid utlignet DFI 3 for andre gang da Dejan Djekanovic satt inn 2-2, men i det 89. minutt fikk Hobøl straffespark. Det ble derimot reddet glimrende av gjestenes keeper, men flere minutter på overtid fikk Hobøl sitt vinnermål, og det var Emsud Foric som dunket inn 3-2 på en retur fra keeper. Det ble også sluttresultatet, og Hobøl hadde startet poengsankingen. Før vi dro måtte jeg forresten dobbeltsjekke med noen av bortelagets spillere som bekreftet at de faktisk skulle spille ny bortekamp mot Borgar allerede dagen etter (som de til og med vant), og med det sa vi oss fornøyd og satt kursen hjemover.
Denne mandagskvelden skulle Selbak spille hjemmekamp mot Moss 2 på deilig naturgress, og ikke bare bestemte jeg meg for å ta turen for å se, men jeg fikk også med meg 5-6 kompiser. Selbak hadde fått en tung start på livet tilbake i 4. divisjon etter opprykket i fjor høst, og hadde tapt sine fem første kamper, men hadde deretter slått tilbake med to seire. Nå hadde de imidlertid tapt to strake igjen, slik at de sto med 2-0-7 og seks poeng på sine ni kamper hittil. Dermed hadde de kun Borgen, Greåker og poengløse Sprint-Jeløy 2 bak seg på tabellen, så det kunne gjort seg med en ny trepoenger. Det var imidlertid ingen enkel oppgave som ventet, for Moss 2 sto med 6-0-3 og 18 poeng, og ville med seier komme à poeng med toer Råde, som lå ni poeng bak ledende Drøbak/Frogn.
Oppgaven ble på ingen måte enklere av at Moss 2 stilte meget sterkt, og selv om jeg kanskje ikke burde gjøre dette til et innlegg i debatten om reservelag i den ordinære ligaen, er det vanskelig å komme utenom. I lagoppstillingen til Moss 2 var det – om jeg har regnet riktig – nemlig ikke mindre enn ni(!) spillere som også har spilt A-lagsfotball for Moss i 1. divisjon i år, og seks av disse hadde til alt overmål flere kamper for førstelaget enn for andrelaget hittil i 2024. Åtte av de ni var også å finne i startelleveren. En mosse-supporter som var til stede bekreftet at de stilte sterkt med det han kalte «omtrent hele benken fra i går, og vel så det», som var en henvisning til Moss sin kamp mot Vålerenga i 1. divisjon dagen før.
I kampens femte minutt sendte Noah Alexandersson (sønnen til den svenske tidligere PL-proffen Niclas) mossingene i føringen med et skudd fra rundt 16-meteren. Den første av gjestenes 1.divisjons-spillere hadde presentert seg, og allerede et lite minutt senere gjorde Oliver Stavdal det samme da han økte til 0-2. Deretter holdt Selbak ut i tjue minutter uten ytterligere baklengs før A-lagsspiller Altin Lajqi økte til 0-3 fra straffemerket. Det er naturlig å tenke seg at Ardi Lajqi kan være hans bror(?), og han var forfriskende nok en av spillerne uten A-lagskamper for Moss, men det var i hvert fall han som økte til 0-4 i det 30. minutt etter å ha blitt spilt fint gjennom. I samme kategori falt Blerton Isufi, som tidligere har spilt aldersbestemt fotball i blant annet FFK, og det var fritt frem bak hos Selbak da han økte til 0-5 i det 44. minutt. Fortsatt var det tid til at Altin Lajqi kunne dunke inn ett til før pause, slik at lagene gikk i garderoben på stillingen 0-6.
Flere av de lokale hadde allerede mistet interessen for det som skjedde ute på banen og var mer opptatt av samtaler seg imellom etter hvert som andre omgang skred frem. Det hele var for lengst avgjort, og det var kun et spørsmål om hvor stor seieren til mossingene skulle bli. Selbak klarte imidlertid å demme opp bedre i andre omgang, og deres sisteskanse gjorde også en god redning da mossingene kom alene med keeper drøyt halvveis ut i omgangen. Likevel kunne de ikke hindre at Moss «2» i det 73. minutt økte til 0-7 ved innbytter Joakim Knudsen, og det ble også sluttresultatet på Selbak Stadion.
Et par dager senere ble det en del ståhei da Kvik Halden 2 stilte med førstelagsspiller Fabian Stensrud Næss i en kamp mot Aremark i 7. divisjon, til tross for at han til vanlig spiller i 2. divisjon. Det skjønner jeg godt, men er det virkelig noe bedre det som skjedde på Selbak Stadion?? Det første som slår meg at det skal bli interessant å se om Moss 2 stiller like sterkt når de skal møte klubbene som Selbak kanskje må slåss med for å beholde plassen!? Dette er mitt fremste ankepunkt mot å ha disse reservelagene i den ordinære ligaen, og jeg vil igjen hevde slik jeg har gjort i årevis, at disse klubbene burde spilt i en egen reserveliga. Der kan de tulle det til for hverandre så mye de vil, og påvirke både opp- og nedrykk slik de nå dessverre får gjøre i en rekke divisjoner og avdelinger av den ordinære ligaen hver eneste sesong.
Det er en skikkelig uting, og det jeg kanskje misliker aller sterkest med den norske fotballen. Med å få reservelagene over i en egne reserveligaer, mistenker jeg også at det til og med kanskje ville blitt litt gjevere å spille for andre lokale førstelag som vi dessverre allerede har mistet altfor mange av. Når det er sagt, var det selvsagt ingen verdens ting å si på at Moss «2» vant selve kampen på Selbak Stadion denne mandagen, og mossingene er uansett langt fra de eneste som bruker sitt andrelag på denne måten, så hensikten er på ingen måte å henge ut de. Problemet er at forbundet har lagt opp til et slikt system, og de ‘stadig strengere restriksjonene’ man snakker om hjelper ikke. Dette er en ordentlig uting som det nå snart må gjøres noe med!
Etter å ha sett erkerivalene Sparta og Sarpsborg FK spille uavgjort 1-1 og dele poengene i lokaloppgjøret på Spartabanen, men siden den hadde hatt tidlig avspark, hadde jeg ytterligere en kamp på agendaen denne lørdagen. Jeg hadde nemlig tenkt meg videre til Mobakken for å se oppgjøret mellom Borgen og Drøbak/Frogn, og det hadde også Terje Mollestad, så jeg fikk skyss videre med ham mot at jeg tok på meg rollen som kjentmann og veiviser. Snart kunne vi svinge inn og parkere bak klubbhuset på Mobakken, der ankom med god tid, med nesten en time til avspark. Jeg trodde først det var gjestene fra Drøbak som allerede var i gang med oppvarmingen, men det var hjemmelaget Borgen, og det fikk meg igjen til å stusse litt over hvorfor de har røde overtrekksjakker når de spiller i brunt (og hvitt).
Da vi kom oss ut av bilen så vi at også gjestene fra Drøbak var i gang på motsatt banehalvdel, og de måtte finne seg i å være store favoritter før kampen. Det var topp mot bunn, for Drøbak/Frogn toppet tabellen med full pott etter sine første ni kamper, og hadde seks poeng ned til toer (og forhåndsfavoritt) Råde), mens Borgen sto med 1-0-7 og kun tre poeng på sine første åtte kamper. Med det hadde de kun Greåker (på målforskjell) og poengløse Sprint-Jeløy 2 bak seg på tabellen i 4. divisjon Østfold. Da det begynte å dryppe igjen fra oven, søkte vi tilflukt under tak oppe på verandaen foran klubbhuset, og der fikk vi snart også selskap av Trond Sæterøy som likevel hadde bestemt seg for å gå for en dobbel og få med seg denne kampen.
Også Trond holdt i likhet med flere andre vi vekslet noen ord med Drøbak som store favoritter, men han påpekte ganske riktig at det var en allerede nokså regntung gressmatte, og spekulerte i om det kunne gi Borgen en ørliten hjemmebanefordel og muligens kunne bidra til en skikkelig skrell. Det var nok noe slikt Borgen var avhengige av, men så skjedde uansett ikke. Det var riktignok Borgen som fikk den første muligheten, men DFI hadde mest ball, og selv om de innledningsvis så ut til å slite litt med presisjonen fremover, satt snart også det bedre. Da Moses Nyembo ble spilt gjennom og vippet ballen elegant over en utrusende keeper, sto det 0-1 i kampens 13. minutt, og deretter var det egentlig aldri noen tvil.
Tjue minutter var spilt da Moses Nyembo var frempå igjen, utnyttet slurv og nøling i Borgen-forsvaret, og doblet DFIs ledelse. Tre minutter senere fikk Nyembo et skudd blokkert, og returen ble satt inn av Kristian Karlsen som økte til 0-3. Det var klasseforskjell på de to lagene, og i det 33. minutt ble et frispark fra Magnus Hart headet nydelig inn av DFI-kaptein Mikkel Aarstrand. Nå gikk det virkelig unna, for under et minutt senere fikk Moses Nyembo sitt hattrick med et skudd fra rundt 18 meter som snek seg inn nede ved stolpen mens jeg fortsatt oppdaterte etter det forrige målet. DFI var egentlig nærmere både seks og sju før pause enn det Borgen var redusering, men det sto 0-5 halvveis.
Borgen hadde etter hvilen åpenbart bestemt seg for å snøre igjen bakover og begrense tapet, for de la seg nå enda lavere i et forsøk på å gjøre det vanskeligere for DFI. Samtidig var kanskje gjestene godt fornøyd med tingenes tilstand, og det ble en noe tammere andre omgang. Gjestene fra Drøbak fikk ytterligere en scoring i det 74. minutt, da Sondre Stenbek styrte inn via stolpen. Ballen snek seg tydeligvis akkurat over linja, for selv om Borgen-spillerne protesterte og hevdet at den ikke var inne, ble det dømt mål. Med fem minutter igjen kunne bortelaget puttet på ytterligere, men skuddet gikk i tverrliggeren. Det endte uansett med en oppskriftsmessig borteseier med 0-6 som sluttresultat, og DFI sto fortsatt uten poengtap. For Borgen sin del er det nok uansett mot andre klubber at de må hente sine poeng. Jeg sa meg fornøyd med dagens dont, og etter at Trond hadde skysset meg inn til Sarpsborg sentrum, gjensto bare bussturen hjem.
Formen var ikke helt på topp, og jeg hadde vurdert en stille og rolig dag hjemme, men lot meg til slutt friste ut og på kamp; eller nærmere bestemt to kamper. Oppe i Sarpsborg var det nemlig muligheter for en dobbel denne lørdagen, og det var mye takket være at lokaloppgjøret mellom Sparta og Sarpsborg FK etter hvert hadde fått avspark allerede klokken 12.00. Deretter ville det være en smal sak å ta seg til Mobakken for å se om bortelaget Drøbak/Frogn kunne fortsette sin gode sesongstart når de skulle gjeste Borgen. To herlig VAR-frie kamper var nok til å lokke meg ut, og dermed busset jeg mot den andre byen. Erik Syversen hadde ytret ønske om å være med på den første av de to kampene, og etter at jeg hadde byttet buss i Fredrikstad, kom han på på veien opp langs fylkesvei 109.
Vi hoppet av ved Amfi Borg, og spaserte derfra opp til Spartabanen, der det altså var duket for et skikkelig lokaloppgjør med lang historie. Glem ‘bastard-klubben’ Sarpsborg 08, for det er Sparta og Sarpsborg FK som er de tradisjonelle Sarpsborg-storhetene. I motsetning til byens nåværende storebror, som ikke har noen nasjonale titler, har nemlig både Sparta (én tittel i 1952) og SFK (seks titler) Norgesmesterskap på merittlisten, og de to klubbene har en lang historie med heftig rivalisering. Forrige gang jeg så dette oppgjøret, hadde det imidlertid vært en overraskende tam affære, så jeg håpet på litt mer trøkk igjen denne gang.
På toppen av tabellen for 4. divisjon Østfold tronet Drøbak/Frogn som sto med full pott etter sine første ni kamper, og de hadde seks poengs like ned til toer (og forhåndsfavoritt) Råde som også hadde én kamp mer spilt. To poeng bak der igjen fulgte SFK sammen med Moss 2, og de to sistnevnte hadde ytterligere to poeng ned til Sparta. Allerede fra start ble det denne gang gått til skikkelig i duellene, så det var tidlig en temperatur ute på kunstgresset. Sparta hadde flere gode tilløp, men det stoppet gjerne når de nærmet seg 16-meteren, og det var SFK som hadde den første store sjansen da vertene måtte blokkere på streken. Det var også SFK som halvveis ut i første omgang tok ledelsen da de utnyttet en glipp i vertenes forsvar. Petter Normann Øyrås hogg til på direkten, og fant nettmaskene nede ved stolpen. 0-1 var også stillingen til pause.
Den andre omgangen fortsatte i samme stil som den første, og vi fikk se en tett kamp med en del dueller. I det 78. minutt fikk Sparta straffespark, men straffesparket var merkelig svakt og fremsto faktisk nesten som et tilbakespill til keeper. Sekunder senere utlignet likevel Sparta da Rayan Dosky var frempå og stjal ballen foran nesa på SFK-keeperen og satt ballen i nettet. Dermed sto det 1-1, og det ble også sluttresultatet. Det var kanskje ikke noe å si på, selv om det skal nevnes at SFK også hadde en avslutning i tverrliggeren. Det ble altså poengdeling foran snaut hundre skuelystne, og jeg kunne dra videre til neste kamp sammen med Terje Mollestad (mannen bak Nordic Stadiums) som også skulle til Mobakken.
Revisit: Sparta v Sarpsborg FK 1-1 (0-1) 4. divisjon Østfold Spartabanen, 8 June 2024 0-1 Petter Normann Øyrås (23) 1-1 Rayan Dosky (80) Att: 97 (h/c) Admission: Free
Torsdag hadde vært den svenske nasjonaldagen, og i motsetning til hva som er tilfelle på 17. mai her i Norge, kan man der som regel få en solid dose fotball. Jeg hadde sett på en mulig trippel der, men var til syvende og sist avhengig av å få med meg Jon Erik, og han valgte til slutt å kaste inn håndkledet. Jeg kunne dratt på egen hånd med tog og buss, men det ville blitt med én kamp snarere enn en dobbel, og også jeg ble til slutt derfor hjemme. Allerede dagen etter hadde imidlertid Sparta-supporteren Kenneth Sørensen til Göteborg for å hente sin bror, og hadde i den forbindelse tenkt seg på kamp der nede, og han spurte om jeg hadde lyst til å være med. Det takket jeg ja til, og idet jeg sto og ventet på bussen jeg skulle ta for å møte ham, ringte faktisk Jon Erik og besluttet i siste sekund også han å bli med.
Dermed lot jeg bussen passere og ventet på Jon Erik som kom for å plukke meg opp og kjøre til Solbergtårnet, der vi nå avtalte å møte Kenneth. Det høres kanskje noe suspekt ut at Jon Erik og jeg var nettopp der og ventet en halvtimes tid på Kenneth, men jeg kan forsikre om at intet skjedde og at vi ikke på noe tidspunkt var oppe i tårnet. Da Kenneth ankom, var det bare å ta plass i hans bil og fortsette mot grensen og deretter mot Göteborg. Hans plan hadde opprinnelig vært å dra til Bergsjövallen, der det skulle være to kamper som startet med kun et kvarters mellomrom. På naturgresset skulle SKIF Semberija spille hjemmekamp klokken 19.00, og på kunstgressbanen ved siden av skulle Croatia Göteborg spille hjemmekamp med avspark et kvarter senere. Et serbisk lag og et kroatisk lag i aksjon samtidig på to baner rett ved siden av hverandre…kunne det gå rolig for seg da??
Sammen med Jon Erik var jeg for et par år siden på Bergsjövallen og så nettopp SKIF Semberija i aksjon i en treningskamp på kunstgresset, så jeg ville nok valgt å ha hovedfokus på kampen på naturgresset denne gang, men på vei nedover ble det uansett endring i planene. Vi møtte på noen voldsomme regnbyger, og værmeldingen var heller ikke den aller mest lystige, så det ble foreslått å heller dra til Hisings Backa og se Hisingsbacka FC i aksjon på Backavallen, siden det i hvert fall var en overbygd tribune der. Det ble til slutt enstemmig vedtatt, og etter å ha plukket opp Kenneths bror, ankom vi Backavallen med et lite kvarter til avspark. Der skulle Hisingsbacka FC ta imot Partille IF FK, og i likhet med begge de nevnte kampene på Bergsjövallen, skulle også dette dreie seg om Division 4 Göteborg A.
Backa (også kalt Hisings Backa) er en bydel i Göteborg, og den ligger på Hisingen, som er Sveriges femte største øy. Dette var tidligere et norsk område, og etter at det ble utsatt for flere krigshandlinger i 1658, besluttet danskekongen å anlegge en skanse langs Göta älv. Dette kan blant annet ses ved dagens Fredrikshamns skans. I dag deler E6 Backa i to deler, der det på den østlige siden mellom E6 og elven er industri, mens det på den vestlige siden er boligbebyggelse. Hisings Backa har siden 2015 blitt karakterisert av det svenske politiet som et såkalt ‘utsatt område‘, men vi hadde neppe spesielt mye å frykte der vi kun kom for å se fotball.
Hisingsbacka FC ble stiftet i 2005, og var da et resultat av en sammenslåing mellom Hisingstads IS (stiftet i 1909) og Backa IF (stiftet i 1930). Denne nye klubben var så sent som i 2011 å finne i Division 5, men rykket da opp til Division 4. Etter to strake opprykk i 2016 og 2017, spilte de i 2018 helt oppe i Division 2 Norra Götaland, men oppholdet der varte i kun én sesong, og de rykket ned igjen umiddelbart. I 2021 rykket de ned igjen, og er fortsatt å finne i Division 4 Göteborg A. IFK-legenden Bengt ‘Fölet’ Berndtsson startet i forløperen Hisingstads IS, mens den nye klubben også har fostret noen spillere som har spilt på høyere nivåer; som Carlos Strandberg, Kristopher Da Graca, Victor Edvardsen og Emil Wahlström.
Hisingbacka FC hadde startet sesongen godt, og sto med 6-2-1 på sine første ni kamper. Det var godt nok til at de faktisk toppet tabellen, ett poeng foran Ytterby IS og Västkurd BK, og fire poeng foran firer Götaholms BK. Vinneren rykker rett opp til Division 3, mens andreplassen gir kvalifiseringsspill. Kveldens bortelag var som nevnt Partille IF FK, og de lå på en åttendeplass med 3-1-5 og ti poeng. Med det hadde de for ordens skyld seks poeng ned til nedrykksstreken, og lagene som befant seg under den var tidligere nevnte Croatia Göteborg og SKIF Semberija. Nå måtte vi først betale oss inn, og det er jo heller ikke alltid noen voldsomt enkel oppgave for nordmenn på tur i Sverige.
Her tok de ikke hverken kontanter eller bankkort, men kun Swish, som vi nordmenn jo ikke har. Det måtte litt dialog til med karen i inngangspartiet, og etter at han skjønte at de hadde besøkende fra Norge, ba han oss oppsøke kiosken for å bruke våre svenske kontanter der. Det ble avkrevd 50 svenske kroner, og siden både Jon Erik og jeg ikke hadde mindre enn en 100-lapp, fikk vi også velge oss et utvalg av snacks og drikke i tillegg, da de heller ikke hadde vekslepenger. Det første vi la merke til var, været tatt i betraktning, at det ganske riktig var et overbygg som strakte seg bortimot hele banens lengde. Ved nærmere ettersyn var det imidlertid heller ikke vanskelig å se at Backavallen også huser blant annet amerikansk fotball.
Vi lot oss tidlig imponere av nivået på det vi så, og spesielt én eller to av hjemmelagets spillere utmerket seg – ikke minst i press-spillet, der man stadig var tett oppi motstanderne og ga de minimalt med rom. Vertene tok ledelsen i kampens 12. minutt, da Rayan Dovlatkhah fyrte fra distanse. Keeper fikk en touch, men klarte ikke å hindre 1-0. I det 34. minutt var Hisingsbacka frempå igjen, og nok en gang ble det fyrt fra distanse. Strak vrist, og en skikkelig kanon, men Partille-keeperen var ut i full strekk og reddet. Sekunder senere fosset Partille frem på kanten, og det ble avsluttet på mål, men vinkelen var nok litt for skrå, og keeper reddet. Det sto fortsatt 1-0 halvveis.
I andre omgangs femte minutt doblet Hisingsbacka ledelsen etter at et frispark inn i feltet endret retning i en forsvarer og gikk i mål til 2-0. Et kvarter ut i omgangen var vertene nære på å øke, men de traff ikke skikkelig med avslutningen etter et innlegg foran mål. Med ti minutter igjen ble også Partille redusert til ti mann etter at en av deres spillere fikk sitt andre gule, og det påfølgende frisparket til Hisingsbacka traff stolpen. Det gikk mot hjemmeseier, og på overtid hadde vertene en ny god mulighet til å øke. Det ble lagt tilbake, men fra god posisjon ble avslutningen blokkert. Partille kunne også fått med seg et trøstemål da de like etter hadde et frispark som nesten snek seg forbi keeper, men det endte 2-0, og vi kunne snart sette kursen hjemover igjen.
Swedish ground # 63: Hisingsbacka FC v Partille IF FK 2-0 (1-0) Division 4 Göteborg A Backavallen, 7 June 2024 1-0 Rayan Dovlatkhah (12) 2-0 Own goal (og, 50) Att: 95 Admission: 50 SEK
