Onsdag 03.04.2013: Guiseley AFC v FC Halifax Town

 

Jeg unnet meg litt ekstra søvn og hadde fortsatt god tid da jeg sjekket ut av Merchants Hotel, etter å ha benyttet meg av etablissementets internetcafe. Kontinental frokost hadde blitt sløyfet til fordel for en full english breakfast på puben The Piccadilly på vei til togstasjonen. Og etter den ikke altfor lange turen fra Manchester Piccadilly hoppet jeg av toget på en totalt mørkelagt Leeds stasjon. Det var ganske surrealistisk å ta seg gjennom stasjonen, der kundene tross strømbrudd fortsatt satt og forlystet seg i mørket inne på stasjonspuben The White Rose.

Selv gikk jeg de få metrene over veien og fikk sjekket inn på Discovery Inn. Etter å ha slappet av litt og deretter fjonget meg en smule, entret jeg puben Scarborough Hotel (alias Scarborough Taps) og nøt en Strongbow mens jeg kikket i menyen med en rumlende mage. En kulinarisk opplevelse i form av gammon and eggs var så god at det nesten var synd jeg ble såpass mett at jeg ikke kunne bestille en til. I stedet gikk jeg omsider tilbake over til Leeds stasjon (der strømmen nå hadde kommet tilbake) for å sette meg på Ilkley-toget som var fullt av pendlere på vei hjem fra jobb.

Etter drøye ti minutter hoppet jeg av på Guiseley stasjon og gikk løs på den korte spaserturen til Nethermoor Park, som snart dukket opp på min høyre hånd der jeg vandret opp Otley Road. Det var fortsatt drøyt halvannen time til kampstart, men det var allerede en liten kø av supportere som ventet på at man skulle åpne for publikum. Blant de var Halifax-supporteren som så optimistisk spådde 800 tilreisende fra Halifax da jeg traff på ham under Atherton-derbyet kvelden før. Bortelagets spillere var også på vei inn, og jeg dro plutselig kjensel på vår gamle Reading-spiller Lee Nogan idet han skrev autografer på vei inn.

Snart fikk vi slippe inn mot en betaling på £10, og etter å ha byttet ytterligere £2 mot et kampprogram kunne jeg ta Nethermoor nærmere i øyesyn. Det som er av tribunekonstruksjoner på anlegget befinner seg på langsidene, med to tribuner på hver side – ståtribuner på den ene siden og sittetribuner på den andre. Bak målene er det typiske ståplasser uten åpen himmel. Etter en kjapp runde stakk jeg hodet inn i klubbsjappa, hvor jeg bladde litt i baljene med programmer, før jeg endelig oppsøkte klubbhusets bar mellom de to ståtribunene på nærmeste langside.

Med en Strongbow for hånden kunne jeg bla litt i et kampprogram som ikke hadde gjort skam på en Football League-klubb. Der kunne jeg lese meg frem til at dagens oppgjør mellom de to playoff-rivalene Guiseley og FC Halifax Town kunne være det første av potensielt hele fem oppgjør de to imellom i perioden fra 3. april til sesongslutt. Grunnet avlysninger tidligere i sesongen var dette nemlig sesongens første ligamøte mellom de to, samtidig som det allerede var klart at de også skal møtes i finalen av West Riding County Cup som spilles på Bradford Citys Valley Parade 14. mai. Og før sesongen avsluttes kan meget vel disse to ha møtt hverandre også i playoff.

Stemingen i de to supporterleire var da også delvis identisk i den forstand at de virket allerede å avvente playoff ettersom Chester har vært ganske suverene i sin seiersmarsj mot tittelen. Men mens hjemmelaget allerede var klare for playoff, var deler av bortefansen påpasselig med å påpeke at Halifax til tross for flere hengekamper ikke var helt playoff-klare ennå. Jeg tenkte i mitt stille sinn at man uavhengig av tilhørighet ville måtte føle med Guiseley om det for andre sesong på rad skulle ryke i playoff etter å ha blitt nummer to med solid avstand til nummer tre. En hjemmesupporter jeg vekslet noen kjappe ord med innrømmet da også at dette var et ikke helt utenkelig scenario som ville føles meget bittert.

Jeg ønsket ham lykke til og gikk ut for å ta en røykepause, og der ute på banen rett foran meg var Lee Nogan. Halifax Towns assistentmanager ledet an oppvarmingen som var i ferd med å avslutte, og han signerte mitt kampprogram med en penn som plutselig ikke ville fungere skikkelig. Han virket noe overrasket over å finne en Reading-supporter på dette oppgjøret, men avviste leende at han kanskje skulle tatt straffesparket i playoff-finalen 1995. Reading brant der straffe på stillingen 2-0 over Bolton, men tapte senere etter ekstraomganger (etter å ha blitt nummer to denne sesongen, da kun ett lag rykket direkte opp i Premier League). Nogan mente han kun hadde tatt ett straffespark i sin karriere; en straffe han brant mens han spilte i Watford. Jeg fortalte hvordan Bolton-finalen fortsatt irriterte meg, og han sa seg umiddelbart enig.

Halifax-folket var godt representert, og virket å være minst like mange som hjemmesupporterne som imidlertid kom strømmende på mens klokken stadig tikket mot avspark. Det var imidlertid tid til en samtale med en bortesupporter som var temmelig sikker på at de sammen med Altrincham skulle kapre en playoffplass på bekostning av Harrogate Town. Og selv om hverken hjemme- eller bortefansen ville utelukke noen av de andre lagene, virket det som om de fryktet hverandre mest i playoff.

Det var temmelig folksomt på ståtribunene på denne langsiden, der jeg tok oppstilling og så kampen bli sparket i gang. Guiseley startet med den giftige duoen James Walshaw og Josh Wilson (som jeg var spent på å se) på topp sammen med Kevin Holsgrove, og gikk offensivt ut. Og både Walshaw og Holsgrove hadde muligheter til å gi The Lions ledelsen før de fikk et frispark etter ni minutter. Det endte med at kaptein Marc Bower headet i mål uten at keeper Matty Glennon rakk å reagere. 1-0!

Halifax var nære på å utligne kort etter, da en meget frisk Dan Gardner tok ballen fra en hjemmeforsvarer, men hans avslutning gikk rett på hjemmekeeper Steven Drench. Ikke lenge etter trodde de fleste at Guiseley hadde doblet ledelsen da Josh Wilson headet i mål fra 7-8 meter. Men linjemannen hadde på uforklarlig vis flagget for offside til tross for at en Halifax-forsvarer sto på målstreken!

Kaptein Bower kunne scoret sitt andre, men en passiv Glennon i målet ble reddet av en forsvarer på streken som fikk beinet ballen unna. Deretter begynte bortelaget virkelig å komme med i kampen. Først måtte Guiseley-keeper Drench i aksjon for å stoppe et forsøk fra Lee Gregory, og deretter sendte Danny Lowe i vei et skudd som traff undersiden av tverrliggeren og spratt ut. Halifax hadde avluttet sterkt, men da dommeren blåste for pause var det manager Steve Kittricks gutter som ledet 1-0.

En pausepint ble inntatt i selskap av et par hjemmefans som kunne bekrefte at Leeds Bradford International Airport befant seg rett bak den ene åsen, noe som forklarte flyene jeg til stadighet hadde sett i lav høyde. De kunne også fortelle at det tydeligvis hadde vært tumulter ved en pub i Guiseley en times tid før kampen, uten at vi hadde sett tendenser til noe slikt på Nethermoor.

1 137 tilskuere så andre omgang starte som den første hadde sluttet, med gjestene fra Halifax på hugget. Guiseley ble presset bakover, og keeper Drench fikk såvidt tippet en avslutning fra Sean Williams i tverrliggeren og over. En utligning lå i kortene, og den kom etter 65 minutter da et frispark inn i feltet landet hos Dan Gardner. Han kunne dundre inn 1-1 fra rundt straffemerket.

Gjestene hadde mest ballinnehav, og det virket som om de klarte å stresse Guiseley til feil og feilpasninger. Chris Worsley og Sean Williams styrte midtbanen, og det var sistnevnte som spilte frem Adriano Moke da han skjøt i nettveggen. Halifax jaktet seiersmålet, men hjemmelaget forsvarte seg tross alt bra. Seb Carole hadde kommet inn for James Walshaw med snaue kvarteret igjen, og helt på tampen trodde både han og de fleste andre at han hadde scoret seiersmålet for vertene. Bortekeeper Matty Glennon var ute og fektet i feltet to ganger i løpet av samme angrep, og Carole skjøt ballen i mål gjennom en haug av forsvarere. Men det var vinket for angrep på keeper, og ikke lenge etter blåste dommeren av, og poengdeling var et faktum. Guiseley hadde startet godt, mens FC Halifax Town tok over etter en halvtimes tid og var nok totalt sett var det beste laget. Dermed var vel kanskje manager Steve Kittrick mer fornøyd med det ene poenget enn sin motpart Neil Aspin.

Inne i klubbhuset virket begge lags supportere nokså tilfreds med ett poeng kvelden sett under ett, og begge var også forsiktige optimister med tanke på suksess i playoff. Mens lokalet gradvis ble tømt sakte men sikkert, satt jeg i diskusjon med to lokale helter som viste seg å være frustrerte Leeds-supportere i midten av 30-årene som hadde vendt ryggen til den moderne fotballen og omfavnet Guiseley og non-league.

De to mente deres supporterliv ikke hadde vært så morsomt siden tidlig i 1990-årene, og jeg hadde null problem med å forstå de to kompisene. Omsider var det på tide å tømme glasset og ta seg tilbake til togstasjonen for å rekke 22.45-toget. Og idet en klokke i Leeds kimet for å signalisere at klokka var elleve, var jeg på vei over veien fra Leeds stasjon til mitt hotell for å få litt søvn før en lang togreise dagen etter.

 

English ground # 111:
Guiseley AFC v FC Halifax Town 1-1 (1-0)
Conference North
Nethermoor Park, 3 April 2013
1-0 Marc Bower (9)
1-1 Dan Gardner (66)
Att: 1,137
Admission: £10
Programme: £2

 

Next game: 04.04.2013: Lowestoft Town v Thurrock
Previous game: 02.04.2013: Atherton LR v Atherton Collileries

 

More pics

 

Tirsdag 02.04.2013: Atherton Laburnum Rovers v Atherton Collieries

Full english breakfast ble inntatt på puben The Postal Order ved siden av Worcester Foregate Street stasjon, før jeg snart var på vei tilbake til Manchester etter et togbytte på Birmingham New Street. Etter en kort spasertur fra Manchester Piccadilly var jeg igjen tilbake og sjekket inn på Merchants Hotel seks døgn etter jeg forlot det. Etter innsjekking benyttet jeg meg av stedets datamaskiner for å ta en siste sjekk av dagens kamper.

Dagens planlagte kamp var det såkalte Flat Cap Derby; lokaloppgjøret mellom Atherton Laburnum Rovers og Atherton Collieries i North West Counties League Division One. Jeg hadde sett på muligheten for en NWCL-dobbel da oppgjøret Wigan Robin Park – Ashton Athletic de fleste steder hadde stått oppført med avspark klokka 15.00. Min mistanke om at dette var feil viste seg imidlertid å stemme, og dermed hadde jeg bedre tid til blant annet å etter hvert innta en pubmiddag før jeg omsider gikk til Manchester Victoria og satt meg på toget til Atherton.

Fra togstasjonen i kullgruvebyen Atherton var det ikke lange spaserturen til Crilly Park. Der vekslet jeg noen ord med karen som kom for å betjene inngangen, før jeg betalte mine £5 for inngang. Han fikk ytterligere ett pund i bytte mot et kampprogram i svarthvitt, før jeg på innsiden kunne skue utover Crilly Park. Jeg tok en kjapp runde rundt anlegget for å knipse noen bilder mens det fortsatt var sollys.

Man kommer inn på den ene langsiden, der det man må kunne kalle hovedtribunen står. Dette er en typisk anonym sak av en sittetribune som garantert er den nyeste delen av anlegget. Nedenfor denne finner man klubbhuset med det som der finnes av fasiliteter. Det strekker seg nedover bak dødlinja, og bak målet i denne enden står en vaklevoren ståtribune som gir tak over hodet, men som virker merkelig malplasert der den står bortimot 10 meter bak målet.

Bortre langside består av ståplasser med overbygg midt på som var ganske fiffig, men ellers med en grå og ganske kjedelig mur som bakteppe. Dette bakteppet er enerådende bak det andre målet, der det ikke finnes noe av konstruksjoner. Og bak denne ser man husene som ligger som nærmeste nabo på veien utenfor.

Etter mitt raske sveip oppsøkte jeg klubbhuset, der jeg raskt kjente varmen returnere til fingrene mens ønsket fludium ble servert meg fra tappekranene. Mens jeg nøt kveldens første pint kikket jeg litt i programmet, og leste litt om the Flat Cap Derby. Det ble hevdet at gjestene Atherton Collieries nå har et rykte for finspill, og jeg var som vanlig interessert i å vite mer om forholdet de to imellom.

En prat med noen av de fremmøtte ved baren røpet at det ikke overraskende er en heftig men stort sett vennlig rivalisering mellom de to klubbene. På mitt spørsmål om klubbtilhørighet var eksempelvis geografisk betinget, var det tydelig at det var det ikke. Derimot var det visstnok heller vilkårlig hvilket Atherton-lag man valgte å holde med. Det virket som Collieries-folket var i knepent flertall tross bortekamp, og det vil kanskje også være naturlig å tenke på Collieries som storebror i byen. De er tross alt den eldste av de to; stiftet i 1916 av arbeidere ved seks av byens kullgruver.

LR er oppkomlingen som ble stiftet som juniorklubb i 1956, men en av hjemmesupporterne irettesatte meg og mente at om noen er storebror er det LR. Dette begrunnet han med at de tross alt har spilt på et høyere nivå, da klubben i tre sesonger spilte i Northern Premier League frem til nedrykket våren 1997. Jeg fikk inntrykk av at det i dag er to ganske jevne klubber, og ikke overraskende ble jeg også fortalt at kampene de to imellom ofte er tette og jevne, slik lokalderbies gjerne er.

Mens jeg satt der ved baren og konverserte, ble jeg oppmerksom på en person som stilte seg ved siden av meg og pratet på gebrokkent med en av de lokale. Han viste seg å være en tysker som virket å være ute i samme ærend som meg selv. Men mens dette var min åttende kamp på åtte dager, var dette hans siste før hjemreise etter å tidligere ha besøkt Wigan Athletic, Blackburn Rovers og Burnley…eller var det Bolton Wanderers?? Uansett; jeg ble sittende litt å prate med denne germaneren mens folk rundt oss moret seg over at dagens kamp hadde tiltrukket seg såpass internasjonal interesse.

Det dro seg mot avspark, og jeg flyttet meg ut idet spillerne kom utpå. De stilte opp for et minutts stillhet for en jente som hadde blitt drept av en flokk hunder rett nede i veien i nettopp Atherton kun 2-3 dager i forveien. Det foregående oppgjøret mellom de to lagene hadde visstnok vært en heftig og underholdende affære som endte 1-1. Det virket tidlig klart at dagens kamp ikke ville bli noe voldsomt fyrverkeri spillemessig, og fremfor alt feilpasningene florerte. Men tøffe dueller kan være minst like god underholdning. Collieries virket imidlertid noe skarpere, og sto i første omgang bak det meste av det som skjedde foran målene.

Hjemmekeeper Chris Cheetham måtte i aksjon for å hindre Paul Prescott i å heade inn en corner, og igjen med en benparade da Gareth Peet var på vei gjennom etter en forsvarsglipp. Colls-spiss Mitch Leece skjøt utenfor fra god posisjon før han kort etter fikk et mål annulert for offside – for øvrig hans tredje annulerte mål mot LR denne sesongen, fikk jeg vite. Et par minutter før pause var imidlertid alle gode ting fire for Leece, som bredsidet inn et inlegg fra nevnte Prescott, som såvidt hadde lurt offsidefella. LR på sin side hadde virket mest lovende de gangene Mark Adams brukte farten sin ute på kanten, men Colls-forsvarerne hadde hatt få problemer med innleggene.

Det var derfor med 0-1 som pauseresultat at en pint igjen ble inntatt i samtale med de lokale. En kikk på tabellen viste før kampen at LR var å finne på nedre halvdel, mens Collieries hadde los på tredjeplassen bak suverene Formby og Abbey Hey. Begge sett supportere var skjønt enige om at hva toppstriden gjalt ville Formby ta hjem divisjonstittelen. Begge mente de var det desidert beste laget de hadde møtt i løpet av sesongen, og jeg ble fortalt at de var et meget spillende og svært underholdende lag som hadde spilt konkurrentene av banen denne sesongen. I pausen traff jeg også på en Halifax Town-supporter som i likhet med meg selvsagt skulle på deres bortekamp mot Guiseley dagen etter. Han spådde 800 tilreisende fra Halifax; et tips jeg tok med en ørliten klype salt.

Tilbake ute i Greater Manchester-kulda startet andre omgang med hjemmelaget langt bedre med. Omgangens største sjanse kom som følge av en lang klarering opp til spissen Adam Storey, men hans skudd ble reddet av Colls-keeper Josh Harris etter å ha forandret retning i en forsvarer. LR hadde nå mer ballinnehav uten å virke voldsomt målfarlige. Det overrasket meg ikke at de hadde scoret tredje minst mål i divisjonen (såvidt over ett mål per kamp), og at deres toppscorere Andy Olsen og Adam Storey sto notert med henholdsvis 5 og 4 ligamål.

Til sammenligning hadde Collieries 2-3 spillere med doble sifre i målprotokollen, og de var var da også skumlere på sine kontringer. Deres toppscorer (21 mål før denne kampen) med det meget passende navnet Paul Atherton(!) var et eksempel på dette da han kom alene med keeper, men han kom litt for tett oppi Chris Cheetham som gjorde en fin parade. Laburnum hadde muligheter ved innbytter Alfie Akiotu, Jack McKay og Adam Storey, men klarte ikke finne nettmaskene til tross for at de etter hvert presset ganske kraftig. I stedet holdt målscorer Mitch Leece på å sette sitt andre da han skar inn i feltet på en kontring, men keeper Cheetham ryddet opp. Dommeren blåste like etter for full tid med 0-1 som sluttresultat, og de svarte og hvite kunne slippe jubelen løs for borteseier i lokaloppgjøret.

Selv hadde jeg god tid til toget mitt gikk, så mens jeg fikk igjen varmen lot jeg bartenderen tappe en ny pint. Tyskeren kom over og ønsket god tur videre før han løp for å rekke sin buss til Bolton, og jeg ble sittende i passiar med noen representanter fra Atherton-folket. En av gutta bak baren hadde fått med seg at jeg samlet på skjerf (som jeg av flere årsaker vurderer å avslutte til fordel for pin-samling), og kom plutselig bort for å overrekke meg en LR-lue mens han beklaget at han ikke hadde funnet noen skjerf.

En annen av klubbens representanter kom også bort og bød på en av de to siste hjemmelagde paiene som fortsatt var til overs, og som han nektet å ta imot betaling for. Vi fikk ved baren selskap av nok en klubbrepresentant som kunne fortelle at kveldens tilskuertall var 116. Idet spillerne begynte å komme inn og jeg skulle ut for å ta en røykepause, støtte jeg på Colls-manager Phil Priestley. Han mente de ikke ville gi opp kampen om opprykk, men jeg er langt fra sikker på om han hadde klokkertro på det selv.

Tiden flyr i godt selskap, og jeg måtte omsider takke for meg og sette kursen mot togstasjonen for å rekke 22.45-toget. Det var i rute, og 20 minutters tid senere ruslet jeg ut av et bortimot folketomt Manchester Victoria stasjon og gikk til fots tilbake til hotellet for å finne senga med boka mi.



English ground # 110:
Atherton Laburnum Rovers v Atherton Collieries 0-1 (0-1)
North West Counties League Division One
Crilly Park, 2 April 2013
0-1 Mitch Leece (43)
Att: 116
Admission: £5
Programme: £1

 

Next game: 03.04.2013: Guiseley v FC Halifax Town
Previous game: 01.04.2013: Worcester City v Oxford City



More pics

 

 

 



 

Mandag 01.04.2013: Worcester City v Oxford City

Som et lite barn på julaften våknet jeg entusiastisk og med store forventninger for dagen. Jeg kunne nesten ikke vente med å komme meg til Worcester. Etter en dusj og litt morgenstell hastet jeg den korte veien fra Britannia-hotellet og ned til Birmingham New Street stasjon. Rundt 40 minutter senere ankom jeg Worcester Foregate Street, der jeg svippet innom puben The Postal Order rett ved siden av for å få i meg litt skikkelig frokost.

Like før klokka 12 gikk jeg omsider ned til Severn View Hotel, hvor jeg hadde gitt beskjed om tidlig ankomst. Jeg ville vært fornøyd med å kunne slenge fra meg bagen der og sjekke inn etter kamp, men da rommet allerede var klart var jo ingenting bedre enn det. Jeg kontaktet igjen min eldste Reading-kompis Rob, som nå bor i Worcester (og som i fjor sommer var med meg på Evesham Uniteds nye stadion). Han hadde sagt seg interessert i å være med på kamp denne dagen, og vi avtalte nå å møtes på St. George’s Lane. Han hadde tidligere vært der ved to anledninger, men da på private tilstelninger holdt i klubbhuset, og aldri i forbindelse med fotballkamp.

Jeg valgte å gå til fots fra hotellet og opp til sagnomsuste St. George’s Lane, som hadde vært øverst på min liste en stund. Etter å ha hørt anlegget gang på gang bli trukket frem av flere britiske groundhoppere som en av deres absolutte favorittstadion, var det nå på høy tid å få med seg denne juvelen.

Da det ble klart at dette ville bli siste sesong før St. George’s Lane dessverre blir revet for å gjøre plass til boliger, begynte det å haste med besøket. Og da jeg ved mitt planlagte besøk 29. desember opplevde at kampen mot Gainsborough Trinity ble avlyst, var jeg virkelig i tvil om jeg skulle få oppleve herligheten. Alle gode ting er tre heter det, og jeg håpet at det denne gang ville bli kamp da jeg prøvde meg for tredje gang i Worcestershire.

Jeg kunne se flomlysmastene nærme seg, og snart svingte jeg opp en gate som deler navn med anlegget, og så stadionets front med inngangsparti. En gruppe stewards sto utenfor i passiar innimellom regelmessige blikk på en liste for å identifisere en og annen ankommet spiller som var på vei inn portene. Med nesten to timer til avspark hadde de ikke åpnet for publikum ennå, men etter 10 minutters venting kunne jeg betale mine £12 for inngang.

Rett på innsiden fikk jeg også rasket med meg et program til den nette sum av £2,50, før jeg måtte stikke snuta innom klubbsjappa. Og der ser man at klubben vet å utnytte økonomisk det faktum at det er klubbens siste sesong her. De var utsolgt for skjerf, men vedkommende i sjappa tilbød seg sendte meg et pr. post. For de skulle de ha det jeg mener var £12,95…om ikke det var enda et pund dyrere. Da jeg bemerket at det var et dyrt skjerf, kontret han med at det var spesielle skjerf i anledning den siste sesongen på St. George’s Lane. Fair enough, men de er da uansett ikke dyrere å produsere av den grunn vil jeg tro.

Utenfor klubbsjappa sto en kar og solgte pins, med et stort utvalgt over to bord i tillegg til flere fulle kofferter. Worcester City har jo produsert egne pins for hver eneste kamp denne siste sesongen, og jeg betalte £3 for et eksemplar fra dagens Conference South-kamp mot Oxford City – den tredje siste kamp Worcester City noen gang spiller her. Deres siste kamp her er forresten mot sesongens mestre Chester FC, og er for lengst gjort til all ticket.

Inngangen til baren ligger på baksiden av hovedtribunen, som også er der jeg kom inn på anlegget. Jeg vurderte å oppsøke baren for å få meg en pint mens jeg ventet på Robert og hans sønn, men klarte simpelthen ikke å dy meg. Jeg måtte bare snike meg rundt siden av hovedtribunen for å først ta en liten smugkikk på anlegget. Og for et flott anlegg St. George’s Lane er!

Det første jeg så var en ganske standard men virkelig klassisk ståtribune bak det ene målet, på andre siden av en inngjerdet spillertunnel fra der jeg sto. Da øynene panorerte over til den andre langsiden så de en virkelig karakterfull ståtribune som delvis er under åpen himmel og delvis er under tak – det såkalte Cowshed, som nå står alene i det ene enden. Ved siden av sto tidligere den vakre Brookside Stand, men den ble dessverre revet i 1998. Her var det nok liv i morsommere tider da fotball fortsatt var fotball (og ikke business), som da over 17 000 så klubben spille 4.runde kamp mot Sheffield United i FA cupens 1958/59-utgave, etter å ha slått ut selveste Liverpool i runden før.

Bak det bortre målet var det en mindre åpen ståtribune som jeg senere så er hevet opp fra banenivå. Der jeg sto ved siden av hovedtribunen med det noe misvisende navnet New Stand, kunne jeg bare stå og kikke opp på den i dyp beundring. Dette er anleggets virkelige perle; et anlegg som i det hele tatt ga meg en “wow-faktor” jeg sjelden har følt. Jeg snek meg til en tur opp på selve hovedtribunen, der jeg fortsatte fotograferingen flittig mens jeg beundret de fantastiske tresetene og trebenkene med sirlig påmalte nummer.

Jeg måtte dessverre komme meg ned igjen, og gikk omsider inn i Legends Bar for å kikke litt i programmet over en pint Strongbow mens jeg ventet på Rob. Han kom med rundt tre kvarter til avspark, og hadde med seg sin sønn Robert som han oppfinnsomt nok har oppkalt etter seg selv…akkurat som han igjen er oppkalt etter sin nå avdøde far. Dette var den første fotballkampen til Robert jr (eller skal vi si jr jr), og så lenge vi ikke hadde noen tidsmaskin for å ta ham med tilbake til gamle Elm Park så var vel St. George’s Lane en passende arena.

Da vi omsider entret tribunen ved å gå rundt den separate bygningen med bl.a garderober, var det nettopp hans oppvekst som Reading-supporter på flotte Elm Park det tydeligvis minnet Rob om. Og den kan virkelig måle seg! Mens vi gikk over den nærmeste kortsiden, la jeg merke til hvor vanvittig flott hovedtribunen var også på avstand. Det var uten tvil en av de flotteste hovedtribunene jeg hittil har sett med egne øyne, og anlegget som helhet er det for min del hittil kun Stonebridge Road og tidligere Elm Park som i det hele tatt kan konkurrere hva gjelder mine besøkte stadioner. Vi valgte å plassere oss stående på den bortre langsiden, omtrent på linje med en tenkt 20-meters linje fra det nærmeste målet.

Worcester City hadde den siste tiden hatt en grusom formutvikling, og kom fra 0-0-9 på de ni siste. Altså ni strake tap, og det uten å score i de sju siste!! Klubben hadde en stund vært med i kampen om en playoff-plass, men med en slik tapsrekke hadde naturlig nok den drømmen forsvunnet som dugg for solen der de nå hadde sklidd ned på nedre halvdel av tabellen.

På plassen bak lå dagens motstander Oxford City (dog med fem kamper til gode) som hadde hatt en noe lignende utvikling etter å ha begynt sesongen overraskende sterkt, og imponert ved å legge seg til i playoff-sonen som nyopprykket lag. Imidlertid hadde det også blitt tyngre for de etter hvert, der de i tillegg kun fikk spilt to kamper i hele mars måned. Dermed kom deres foregående seier mot Bletchingdon i kvartfinalen av Oxfordshire Senior Cup 19. februar, mens man måtte enda ti dager tilbake for å finne ligatriumfen borte mot Workington.

Kampen ble sparket igang, og allerede i det fjerde minutt var 639 minutters måltørke over for hjemmelaget. Etter en duell falt ballen ned hos Mike Symons som dundret inn 1-0 bak bortekeeper Nick Townsend. Manager Carl Heeley var i ekstase og tok salto på sidelinjen. Worcester City spilte nå med en fornyet selvtillit de ifølge supportere ved siden av oss ikke hadde vist på en stund.

Men gamle ringrever som Steve Basham og Chris Willmott lar seg ikke vippe av pinnen så lett, og Oxford-laget hang godt med. Etter snaue kvarteret oppsto det knuffing og tilløp til håndgemeng på sidelinjen, med også manager Heeley involvert. Hjemmelagets Matt Breeze ble kveldens første av etter hvert mange i dommerens bok; en dommer som skulle vise seg svært pirkete og som delte ut bortimot en halv kortstokk mens han tidvis truet med å blåse i stykker kampen totalt.

Kampen fortsatte uansett med halvsjanser begge veier, før vertene etter 29 minutter hadde problemer med å få klarert i eget felt. Ballen havnet hos Darren Pond, hvis skudd forandret retning slik at ballen fant veien forbi hjemmekeeper Matt Sargeant til 1-1. Kun minuttet etter måtte Sargeant varte opp med en kanonredning da Adam Learoyd stusset en corner på mål. Med ni minutter til pause var imidlertid vertene igjen i front da et frispark landet hos Keiron Morris inne i feltet. Han gjorde ingen feil med sitt venstrebein, og 2-1. Resten av omgangen var av de periodene der dommeren tydeligvis følte for å være midtpunkt, og da han blåste for pause var vi så vant til å høre fløyta hans de siste minuttene at vi knapt registrerte det.

Pints til meg og Robert (og brus til Robert jr) tilbake i Legends Bar, der vi i pausen reflekterte over en omgang som ifølge er par veteraner på nabobordet var den beste Worcester-omgangen på lange tider. På oppfordring fortalte de litt om den heftige rivaliseringen med Hereford United fra tiden før sistnevnte ble en Football League klubb, og også om FA-cupbravadene i 1958/59 sesongen der to av de hadde vært tilstede da Liverpool ble slått. Trekningen av the 50/50 draw ble foretatt, og jeg var selvsagt ett nummer unna å vinne. Deretter ble det opplyst at dagens tilskuertall var 597 idet vi igjen trakk ut på tribunen.

Worcester City hadde en fortjent ledelse, men Oxford City hadde vært skumle når de kom fremover. Og slikt fortsatte også andre omgang, men nå med ørlite mer hjemmedominans. Matt Breeze og en frisk Tom Thorley hadde halvsjanser for vertene, og sistnevnte var igjen frempå og tvang keeper Townsend til å gjøre en akrobatisk redning. Thornley var også mannen som la corneren som Shabir Khan headet inn etter 65 minutter. 3-1!

Gjestene byttet umiddelbart inn Ashan Holgate for Steve Basham, og det tok meg et minutt eller to å komme på at stedet jeg tidligere hadde sett Holgate var som Maidenhead-spiller på York Road. Oxford City mistet også Adam Learoyd, som måtte byttes ut etter at deres medisinske personell tydeligvis ikke fikk stoppet blødningen fra et kutt han hadde fått over det ene øyet.

Med drøye kvarteret igjen trodde nok hjemmelaget de hadde sikret alle poengene da Lee Ayres headet Thorleys corner i mål, men offside-flagget var oppe. I stedet begynte Oxford å ta over noe, og Liam Malone sendte i vei en suser som strøk over tverrliggeren. Og med 78 minutter på klokken havnet en mislykket klarering hos innbytter Nick Stanley, som løsnet skudd. Keeper Sargeant fikk kun styrt ballen inn i mål med sin fot, og dermed 3-2.

Nå ble det virkelig nervøst, og mens Thorley igjen var frempå ved et par anledninger virket Oxford nå noe skarpere, og de siste minuttene minnet om noe bortimot power play. Men da keeper Sargeant på overtid vartet opp med en praktredning på en avslutning fra Jamie Cook, var alle poengene sikret. Full jubel i Worcester-leiren, og ni strake tap og grusom måltørke virket med ett glemt.

Etter at laget hadde foretatt en liten æresrunde trakk vi oss tilbake til Legends Bar, der det var min runde. De samme gamle traverne vi pratet med i pausen kom og slo seg ned ved bordet, og en mente jeg måtte komme og se klubben igjen på deres nye planlagte stadion (etter de har flyttet hjem igjen fra den planlagte banedelingen med Kidderminster Harriers på deres Aggborough). Kanskje vil det en gang skje, men det vil i hvert fall ikke være øverst på en prioriteringsliste.

De trakk seg snart tilbake etter å ha fullført sin pint, mens vi ble sittende for ytterligere en runde eller to. Jeg spurte om Rob ville være med ut på livet, men han hadde ikke mulighet og måtte snart komme seg hjem. Jeg ble igjen for ytterligere en pint mens lokalet tømtes. Jeg var til slutt sistemann i Legends Bar, og tenkte jeg fikk gå før jeg enten ble jaget eller ble en del av inventaret. Men før jeg forlot anlegget helt, gikk jeg nok en gang rundt og opp på hovedtribunen for å knipse noen siste bilder og suge inn inntrykket av denne fantastiske arenaen.

Jeg spaserte tilbake til The Postal Order der jeg inntok en burgermiddag før jeg fant ut at det var like greit å returnere til hotellet. Klokka var rundt 21 da jeg var tilbake på rommet, der jeg ble liggende å lese litt før Football League Show omsider kom på TV-skjermen. Jeg lå i sengen og tenkte på St. George’s Lane og hvordan det faktisk burde vært straffbart å rive et slikt stadion! Det er jo ren vandalisme! Men samtidig var jeg sjeleglad over å ha fått besøkt det før det var for sent. Og etter hvert sovnet jeg med et smil om munnen.

 

English ground # 109:
Worcester City v Oxford City 3-2 (2-1)
Conference North
St. George’s Lane, 1 April 2013
1-0 Mike Symons (3)
1-1 Darren Pond (31)
2-1 Keiron Morris (37)
3-1 Shabir Khan (65)
3-2 Nick Stanley (79)
Att: 597
Admission: £12
Programme: £2,50

 

Next game: 02.04.2013: Atherton LR v Atherton Collieries
Previous game: 30.03.2013: Clapton v Sawbridgeworth Town

 



More pics 



 

 

Lørdag 30. 03.2013: Clapton v Sawbridgeworth Town

Jeg våknet i Acton i det vestlige London, og skulle krysse over til metropolens East End. Men først skulle jeg møte min far som også befant seg i London denne helgen, og som hadde invitert meg på en tidlig lunsj. Vi avtalte på telefon å møtes ved Old Bond Street, og etter tur med tog og tube kunne jeg snart spaserte til møtestedet. Jeg hadde ikke spist frokost, og begynte bli skrubbsulten. Men i dette erkejålete handlestrøket er det jo ikke lett å finne puber som serverer mat før klokka 12 eller 14. I stedet ble løsningen en fisefin café nede på Piccadilly, der de skulle ha noe sånt som £14,95 for en full english breakfast! Ikke at jeg klagde, som ble påspandert. Vi ble sittende å prate en drøy time før jeg måtte farte østover. Tube til Stratford var neste etappe, før jeg der hoppet på lokaltoget den korte turen til Forest Gate. En ti minutters spasertur gikk til Union Cottage hvor jeg skulle ha losji for natten; et guest house som fremsto totalt umerket og gikk i ett med privatboligene ellers i Sherrard Road – en sidegate til Green Street.

 

Ingen svarte på ringeklokka, men etter å ha åpnet den ytterste døra, sto det et telefonnummer på døra innenfor. Jeg fikk telefonkontakt med en asiat som lurte på hvilken adresse jeg befant meg på, da de tydeligvis driver flere slike guest houses i området, og han lovet at noen skulle være der i løpet av 5 minutter. Ti minutter senere kom en inder eller pakistaner kjørende på scooter, med sengetøyet liggende i en boks bakpå. Han fikk vist meg fellesarealene, før han tok meg med opp til rommet. Der måtte han rydde ut etter de forrige beboerne og skifte på senga før han forsvant etter å ha utlevert nøkler. Jeg var ikke voldsomt imponert hittil. Sittende på senga fikk jeg ringt og avtalt med noen av Reading-gutta som skulle se Reading spille mot Arsenal på Emirates og hadde planer om en tur på byen i London etterpå. Ikke lenge etter var jeg på vei tilbake mot Green Street, som ble krysset på vei mot Upton Lane, Clapton FC og The Old Spotted Dog.

Fotballklubben Clapton og deres historiske hjemmebane hadde en god stund stått på listen over ønskede destinasjoner, og jeg hadde gledet meg lenge til et besøk her. Jeg hadde vært i kontakt med lederen av supporterklubben, Andrew Barr, som hadde vært meget hjelpsom i forbindelse med planlegging av turen. På et tidspunkt vurderte jeg både 26/3 og 30/4 som dato for mitt besøk der, og hellet mot førstnevnte. Men Barr anbefalte det andre oppgjøret, da man på denne kampen ville få besøk av sønnen til en av den første supporterklubbens stiftere, som selv hadde vært Clapton-supporter hele livet. Nå skulle han komme på besøk fra East Anglia, og ville ha med seg en rekke gamle dokumenter, bilder og effekter fra klubbens historie som ville være av interesse. På supporterklubbens sider hadde jeg selv på en eller annen måte fått rollen som «trekkplaster»! Ikke at jeg kan se at dette skulle kunne måle seg med det skattkammeret jeg så for meg den gamle traveren kom med, men men..

Jeg rundet hjørnet der Upton Lane gjør en sving, og så det som vel er det gamle klubbhuset ligge forfallent ved veien. Jeg kunne forestille meg hvordan det gamle hvite trehuset en gang så storslagent ut der det beliggende helt ut mot Upton Lane ønsket velkommen til det som i dag er Londons eldste fotballstadion. I dag fremstår det som en forfallen rønne med flassende maling og gjenspikrede vinduer, som en trist påminnelse om en svunnen storhetstid. Inne i «bakgården» bærer nå inngangen til anlegget preg av at det her holder til et firma som tydeligvis driver i dekk-bransjen, med bildekk og skrot liggende overalt. Likevel hadde inngangen en sjarm som gjorde at jeg gledet meg til å tre innenfor. I bua rett på innsiden betalte jeg min skjerv i form av £6 for inngang, pluss £1,50 for dagens kampprogram. Som jeg lovet Andrew Barr, introduserte jeg meg for Paul Maybin som satt i bua. Han kunne fortelle litt om den uheldige situasjonen med problemene rundt leiekontrakten for The Old Spotted Dog som kom for en dag tidligere i år. Han mente det nå så meget lyst ut og at de sannsynligvis ville få reddet sin hjemmebane. Videre ble jeg for første gang oppmerksom på at det ulmet i Clapton-leiren, der Maybin kunne fortelle at han og de andre i ledelsen ikke var videre populære hos supporterne for tiden.

Jeg skuet utover den historiske banen, og for å være helt ærlig ble jeg noe skuffet over selve anlegget, etter å ha hatt store forventninger. De eneste tribunene er en liten sittetribune på nærmeste langside, og en vaklevoren konstruksjon på bortre langside. Sistnevnte så ut som om den var slengt sammen med deler av et gammelt stillas, og gikk nokså passende under navnet «The Scaffold». Om ikke stadionet på egen hånd begeistrer overvettes i sin nåværende form, har det historisk sus over seg. Anleggets navn har bakgrunn i at Henry VIII i sin tid hadde en kennel her, og allerede i 1888 spilte Clapton sin første kamp her, da over 4 000 tilskuere så klubben slå Old Carthusians 1-0. Jeg hadde problemer med å forestille meg hvordan de presset inn over 12 000 tilskuere her i en FA cupkamp mot Tottenham for over 100 år siden…og ifølge kampprogrammet over 14 000 mot QPR i en for meg ukjent FA-cupkamp jeg heller ikke har sett referanser til på nettet. Clapton var på første halvdel av forrige århundre en storhet innen amatørfotballen, og med fem seire i FA Amateur Cup er det kun Bishop Auckland som har vunnet denne flere ganger. I tillegg vant de også Isthmian League ved et par anledninger i amatørfotballens storhetstid.

Jeg befant meg snart i klubbhusets bar, som befinner seg bak nærmeste mål, og en av de to bak baren viste seg å være formann Vince McBean. Han virket faktisk rett og slett meget uinteressert og lite vennlig innstilt, og jeg fikk inntrykk av at han snarere så på kundene som et ork. Man får håpe for hans del at han bare har hatt en dårlig dag. En negativ overraskelse kom dessuten i form av mangel på cider til salgs. Skandale!! Det var uansett greit å ta en liten pause fra alkoholen, så strupen ble lesket med j2o mens jeg tok en kikk på bilder etc. som hang i klubbhuset. Den gamle supporteren som var varslet som æresgjest var snart på plass ved baren, og jeg fikk kikket på et par gamle bilder og effekter mens han pekte og fortalte…før formann McBean rett og slett tok hele bunken og la de i en skuff bak bardisken! Så mye for at de fremmøtte supporterne skulle få ta en kikk på de historiske dokumentene..

Det var fortsatt 45 minutter til avspark, og jeg tok en tur ut for å ta noen bilder av anlegget før jeg unnet meg nok en j2o. Ved baren kom jeg i snakk med en fyr som viste seg å være Wingate & Finchley-supporter. Han hadde kommet hit fordi hans lag spilte mot Wealdstone, og han hadde så lite til overs for deres supportere at han ikke engang orket dra på kampen – noe som på meg virket som en snodig begrunnelse. Samtidig kom en «super-supporter» som skulle vise seg å hete Gav inn og meldte seg på i samtalen. Han bekreftet det Maybin hadde sagt, men hevdet at majoriteten av klubbledelsen ikke har det minste peiling i det hele tatt. Jeg sitter også selv igjen med et inntrykk av at supporterne er langt mer driftige enn klubbledelsen. Bare en sak som nettside…mens klubben nå ser ut til å ha stengt sin meget sjeldent oppdaterte offisielle hjemmesiden etter min hjemkomst, er suporterklubbens hjemmeside bedre der den for de uoppmerksomme faktisk nesten fremstår som klubbens egen hjemmeside.

Med tanke på klubbens plassering på tabellen spurte jeg om hvordan det ved sesongslutt vil bli med tanke på nedrykk all den tid samarbeidet mellom Essex Senior League og Essex Olympian League ikke er på plass ennå. Jeg fikk bekreftet at det denne sesongen ikke ville bli noe nedrykk, men at det neste sesong sannsynligvis vil bli opp- og nedrykk mellom de to ligaene. Clapton hadde jo hatt en meget skuffende sesong i Essex Senior League, og etter to avlyste kamper på rad var Gav nervøs for at de var kamprustne. Han gjorde et poeng av at klubbledelsen ikke engang var sikre på om dommeren hadde vært der engang da den siste kampen ble avlyst!

På motsatt banehalvdel i dag sto Sawbridgeworth Town, og om Clapton var i fare for å være kamprustne så må det samme kunne sies om gjestene, som ikke hadde spilt kamp på 28 dager! Med en Heineken i hånden tok jeg oppstilling sammen med Wingate & Finchley-supporteren bak nærmeste mål, ved siden av klubbhuset. På langsiden til høyre lagde de såkalte Clapton Ultras litt steming med sang og flagg i «The Scaffold», mens de drakk medbragt boksøl. Ifølge Maybin besto denne grupperingen hovedsakelig av unge studenter, og han delte ut noen klistremerker han nettopp hadde fått av de. Det var en tett og jevn kamp som utspilte seg på the Spotted Dog, der begge lag tidvis spilte god fotball, mens det var de to lags midtstoppere som imponerte mest.

 

Gjestens spiller ved navn Bell fikk av Gav og andre høre at han lignet på Robbie Savage, sannsynligvis grunnet frisyren, men han var blant banens beste der han imponerte som ballvinner. Den første store sjansen var det gjestene som fikk, men skuddet fra Tommy Butchard ble flott reddet av Tons’ senegalesiske målvakt Pepe Diagne. For vertene var det unggutten George Whitelock som fikk omgangens største sjanse, men hans heading ble såvidt slått over av Sawbo-keeper Selkirk, og 0-0 sto seg til pause.

I pausen ble Heineken igjen byttet ut med j2o, og Gav kunne fortelle at han opprinnelig var West Ham-supporter, men nå var frustrert over den moderne fotballen og følte seg priset ut av Boleyn Ground. Han hadde som forventet intet godt å si om Hammers’ flytting til OL-anlegget i Stratford, og hans utsagn rundt dette egner seg neppe på trykk. Han hevdet de fleste av hans Hammers-kompiser har gitt uttrykk for at de ikke vil slå følge med klubben til sin nye friidrettsarena, men i disse dager er det nok slik at det for hver supporter som føler det slik finnes flere nye supportere som strømmer til ved antydning til suksess på banen. Noe overraskende overhørte jeg i pausen Maybin kommentere at han i forbindelse med Leyton Orients tidligere interesse i OL-stadionet hadde kontaktet Orient-eier Barry Hearn for å tilby seg å eventuelt banedele der med Orient!! Jeg håper virkelig dette var en spøk, for det ville vært kriminelt å forlate the Old Spotted Dog for å spille for en håndfull mennesker på et så enormt (og uinteressant) stadion.

En nærmere samtale med Wingate & Finchley-supporteren ved navn Spencer røpte at han var Finchley supporter før sammenslåingen (i tillegg til å være Fulham-supporter), og med Gav diskuterte vi Claptons uheldige utvikling. Min teori om at dette i stor grad skyldes en forandring i demografien i området, ble umiddelbart bekreftet av de andre. Det som var et hvitt arbeiderklassestrøk er i dag blant Storbritannias mest fremmedkulturelle, med en vanvittig andel asiater som ikke er spesielt opptatt av fotball. På vei til kampen hadde jeg jo selv sett at bare køen utenfor en av de lokale moskeene talte mange ganger flere enn de 78 tilskuerne som hadde oppsøkt the Old Spotted Dog denne lørdagen. Spencer hevdet at det samme i noe mindre grad var tilfelle i London-området generelt, og viste til sin klubb som eksempel. Der sliter Wingate & Finchley med å lokke til seg nye unge supportere fordi en stor andel av den unge befolkningen er muslimsk, mens Wingate var en jødisk klubb (derav davidstjernen i logoen til Wingate & Finchley). Han hevdet at selv mange ikke-muslimske ungdommer (slik som sønnen hans) heller ikke vil gå fordi de da blir rakket ned på av muslimske venner, skolekamerater og kollegaer.

Andre omgang var i ferd med å starte, og jeg stemte for Spencers forslag om å stille oss i «The Scaffold». Derfra så vi andre omgang starte som den første; med to lag som kjempet som løver uten å komme til de aller største sjansene. Sawbridgeworth Town satt innpå en innbytter ved navn Jelliman, som med sin hurtighet skapte litt liv ute på kanten. Men Clapton-forsvaret med glimrende Hassan Jaffa og Sonny Lindsay hadde fortsatt god kontroll. Det var en ganske underholdende kamp, og jeg lot meg underholde av ikke minst gode taklinger. Clapton-forsvarer Lindsay kom frem på en dødball, og hans heading barberte tverrliggeren. En god Brandon Marton var et uromoment på Clapton-vingen, men brant et par ganske gode sjanser. På tampen måtte keeper Diagne i aksjon da gjestene kun var en god redning fra å stjele med seg alle poengene. Clapton var kanskje noe uheldige som ikke sikret seg alle tre poengene, men vil kunne ta med seg mye positivt fra 0-0 kampen. Et av kampreferatene vitner forresten om at Gav har smurt på vel tjukt og fått meg til å bli en Clapton Ultra…all den tid jeg må gå ut fra at det er jeg som er denne Andreas..

Det ville uansett aldri vært aktuelt at jeg ble en del av en gruppering som i ettertid tydeligvis har blitt kapret av en venstreekstrem gruppe av nolduser, og jeg tillater meg å spørre hvorfor klar politisk aktivitet på en fotballarena er godtatt i tilfellet Clapton. Det ville aldri blitt akseptert om det var grupper på ytterste høyre fløy, og det skal da være likhet for “loven”? Det er trist å se at den gamle storheten Clapton har blitt kapret av slike utskudd. Jeg så for øvrig aldri noe til denne Andrew Barr, som kanskje ikke var på kampen. Men jeg og Spencer gikk en halvtime etter kampslutt opp på puben The Hudson Bay for litt forfriskninger. Med en etterlengtet Strongbow satt vi og diskuterte løst og fast mens jeg ventet på melding fra Reading-gutta. Da andre runde var bestilt fikk jeg beskjed om at de befant seg på The Flying Scotsman, en Kings Cross-bar med strippere. Da jeg omsider hadde drukket opp og vi beveget oss mot stasjonen, fikk jeg kontrabeskjed om at de hadde fått onkel politi som haleheng og ville dra ned til Oxford Circus.

 

Jeg tok farvel med Spencer som gikk videre til Wanstead Park overground-stasjon, mens jeg selv hoppet på toget inn til sentrum. Ved ankomst Oxford Circus vitnet en telefonrunde om at gutta var spredt for alle vinder med mange tilbake i Reading. Og de rundt 25 som var igjen i London, hadde av alle ting nå blitt eskortert til Waterloo av snuten med beskjed om å dra tilbake til Reading! Derfor returnerte jeg etter hvert til Forest Gate og startet en krangel med TV’en på rommet – i tillegg til to oppringninger fra en asiatisk suppegjøk som lurte på når jeg skulle sjekke inn, og var langt fra stødig i engelsk. Da jeg sa jeg var på rommet, ba han meg gå ned og vente utenfor, tydeligvis i den tro at jeg ennå ikke hadde sjekket inn og var rett rundt hjørnet. Full kontroll der altså! Jeg fikk til slutt fjernsynet til å fungere såpass at jeg i hvert fall fikk sett Match of the Day mens jeg ventet på Football League Show. Men midt under sistnevnte program sovnet jeg.

English ground # 108:
Clapton v Sawbridgeworth Town 0-0 (0-0)
Essex Senior League
The Old Spotted Dog, 30 March 2013
Att: 78
Admission: £6
Programme: £1,50

Next game: 01.04.2013: Worcester City v Oxford City
Previous game: 29.03.2013: Henley Town v Bracknell Town

More pics

Fredag 29.03.2013: Henley Town v Bracknell Town

Heseblesende la jeg Griffin Park bak meg etter å ha sett Brentford v Notts County. Klokka var 16.53 og toget ankom Brentford stasjon i henhold til ruteplanen få sekunder etter at jeg befant meg på perrongen. I Feltham byttet jeg til somletoget fra London Waterloo mot Reading, og jeg fikk bekreftet at Marc og de andre skulle være klare ved ankomst Wokingham stasjon klokka 17.55. Da jeg gikk av i Wokingham så jeg fra gangbroen at Marc hadde holdt ord, der han ventet i bilen sammen med Paul og Sam. Vi satt umiddelbart kursen nordover mot Henley-on-Thames og Mill Lane. Langt over fartsgrensen suste vi langs berkshireske landeveier gjennom vanvittig fasjonable steder som Sonning, der bl.a Readings tidlige eier John Madejski bor idyllisk langs Themsen. Vi krysset grensen til Oxfordshire og entret snart Henley, der vi tok til høyre ned mot deres hjemmebane, som hadde overraskende mange biler parkert utenfor. Men så hadde også de fleste spillerne kjørt selv, skulle det vise seg.

Vi betalte hver vår £5-seddel, og jeg gikk i tillegg til innkjøp av et program pålydende £1; et relativt tynt hefte som faktisk ikke engang inneholdt tabellen for divisjonen. Men jeg har sett verre…og de hadde da i hvert fall program! Spillerne var for lengst i gang med oppvarmingen, og Paul som allerede var ganske påseilet (eller fortsatt ifølge Marc, som hadde sett ham på den lokale puben kvelden før) foreslo at vi fant frem til baren for å gå til innkjøp av noen forfriskninger. På veien dit hilste han godmodig på en av linjemennene med hilsenen «Hi fatty»; noe som komisk nok fikk den sjokkerte svartkledde til å sette opp et forbauset og såret uttrykk mens han utbrøt: «What are you harrassing me for?? I just came out of the dressing room! We haven’t even started yet!». Strongbow på boks ble innkjøpt og inntatt mens vi kikket oss rundt i et klubbhus med minst like mange Reading- som Henley-artikler på veggene. Dette gikk ikke upåaktet hen hos fire Reading-supportere. Meget iøyenfallende hang en innrammet Reading-trøye signert av en rekke gamle Reading-spillere. Flere tilstedeværende var også ikledd diverse Reading-plagg. Til tross for at Henley-on-Thames er i Oxfordshire, er jo Reading ganske nærme, så det er kanskje ikke så unaturlig.

Jeg spurte en av mennene bak baren hvem som var Jack, og han nikket over på sidemannen som smilende ønsket meg hjertelig velkommen og fisket ut en ny Strongbow av kjøleskapet. Han kunne bekrefte det vi hadde registrert, nemlig at kampen hadde blitt fremskutt fra lørdagen for ikke å kollidere med et rostevne som skulle holdes dagen etter. Roing er jo en langt større idrett i disse fasjonable traktene, og denne regattaen skulle visstnok gå helt fra Themsens start helt inn til Westminster i sentrale London – sannsynligvis som en del av oppkjøringen til The Boat Race, der Oxford og Cambridge skulle kjempe om heder og ære på søndagen. En kikk i Non League Paper tidligere på dagen hadde røpet at Henley sto med 0-3-18 i Hellenic League Division One East, og altså fortsatt hadde til gode å vinne. Jack innrømmet at sesongen hadde vært temmelig vanskelig, men mente å ha sett tegn på spillemessig bedring den siste tiden.

Jeg fikk tatt en kjapp runde for å knipse noen bilder av Mill Lane, som stort sett består av en inngjerdet bane med klubbhuset og en liten tribune på den ene langsiden som de eneste konstruksjonene. På den andre langsiden og bortre kortside var det skog. Dagens tilskuertall på 65 var ifølge Jack sesongbeste, og langt over forventet. Flere av disse kom fra Bracknell, og de fikk raskt skikkelig bakoversveis.

Etter kun et minutt ble Liam Ratcliffe glimrende spilt gjennom av kaptein Graham Sims, og alene med keeper Chris Adams satt han inn 1-0. Og da Omari Edwards Holmes satt inn 2-0 kun tre minutter senere, var det nesten uvirkelig. Bracknell kom seg noe etter sjokket, men Henley så ikke ut til å ha noen problemer med å holde de fra livet. Så etter 17 minutter gikk kapteinen Sims til i en takling så gresset sprutet, og begeistringen steg til nye høyder hos undertegnede. Men typisk for disse fotballtider mente dommeren at slikt spill ikke har noen plass i fotballen, og viste midtbanespilleren det røde kortet for det han mente var en tofotstakling…selv om jeg var usikker på om det ene benet forlot bakken. En rasende Sims hevdet det samme mens han rev av seg trøya, og ble stående på sidelinja og banne og sverte. Jeg uttrykte misnøye med måten Bracknell-keeperen løp 30 meter for å fortelle dommeren at han skulle gi rødt kort. Sims hadde tydeligvis også lagt merke til keeper Adams, og hevdet: «He called me a fucking dickhead! He’d better not show himself here again, that cunt!» Deretter forsvant Sims inn i garderoben mens han sparket i døra så den truet med å komme av hengslene.

Henley klarte seg først bra med 10 mann, men sakte men sikkert begynte Bracknell å kontrollere mer og mer. De skapte etter hvert en rekke sjanser, men var håpløst ineffektive foran mål. Vi sto med en følelse av at Henley var avhengige av å holde nullen frem til pause om de skulle ha mulighet til å ro dette i havn. Og mens vi sto og diskuterte dette, kombinerte Josh Smith og Sam Barratt fint før sistnevnte satt inn reduseringen omtrent idet vi gikk over på tillagt tid.

Nye Strongbow ble hentet i baren, og vi slo av en prat med noen av de tilreisende som forståelig nok ikke var altfor imponert. Noen vil huske at Bracknell Town for få år siden befant seg i Southern League, og jeg var litt interessert i hvordan de har klart å til de grader forfalle sportslig de siste årene. En ting er nedrykk til Hellenic League, men når de fulgte opp dette med nytt nedrykk også fra denne ligaens Premier Division… Jeg tolket vedkommendes lange svar dithet at det rett og slett skal ha vært den samme gamle visa med dårlig økonomi som ledet til spiller-exit og dårlige sportslige prestasjoner som igjen førte til nedrykk, lavere publikumsoppslutning og enda dårligere økonomi, og altså en ond sirkel. For de som ikke er klar over det, deler for øvrig klubben nå sin hjemmebane Larges Lane med leietakerne Wokingham & Emmbrook. Hva gjelder den klubben og deres forhåpninger om retur til Wokingham var ikke Marc (som også er Wokingham-supporter) spesielt optimistisk, da naboprotester hittil har ført til avslag fra lokale myndigheter samtlige steder man har vurdert nytt stadion. Trist!

Spillerne gjorde seg igjen klare til avspark, og da vi kom ut av klubbhuset ble vi oppmerksomme på et par gniene jævler som hadde installert seg på en «gratishaug» på siden bak den lille tribunen. På dette nivået! Hvor kjip går det an å bli?? Med scoring på et psykisk viktig tidspunkt rett før pause var bortelaget med igjen, og sannelig gikk ikke Bracknell Town rett i angrep og utlignet til 2-2 før et minutt var spilt av andre omgang! Nok et godt tidspunkt å score på for Bracknell, denne gang ved Josh Delander. Nå var det gjestene som styrte totalt, og det virket kun som et tidsspørsmål før de ville fullføre snuoperasjonen. Gang på gang spilte de seg frem til store sjanser, men fortsatte med et vanvittig sjansesløseri. Forsvarsspiller Lee Riddell kunne hatt et hattrick om han hadde vært mer klinisk i avlsutningene. De aller fleste trodde gjestene hadde tatt ledelsen da et langskudd smalt i tverrliggeren og ned, men hverken dommer eller linjemann mente ballen hadde vært inne, og spillet ble vinket videre. Marc mente han hadde sett krittstøv, og at avgjørelsen var riktig, uten at jeg så noe til akkurat det. Henleys ti mann kjempet for harde livet for å holde unna for gjestenes press. Men med kun 3-4 minutter igjen kombinerte innbytter Shane Cooper-Clark og Josh Delander fint, før innbytter Jake White satt ballen i mål bak Henley-keeper Perry Howard. De hvite og sorte hjemmespillerne lå rett ut på gressmatta i resignasjon og fortvilelse, men fikk karret seg opp til et siste forsøk, og satset friskt ved å sende opp keeperen på en corner i tilleggstiden. Men dommeren blåste av, og Henleys formann hevdet fortvilet at han var i ferd med å gi opp håpet om en trepoenger denne sesongen.

Vi hadde tømt klubbhuset for Strongbow, så etter et kvarters tid og en liten prat med noen av de tilstedeværende (hvorav en tidligere Reading-sesongkortholder som i likhet med meg hadde sett seg lei på den moderne toppfotballen, og nå heller så Henley Town) takket jeg for meg og ble ønsket lykke til videre på turen av Jack og de andre idet vi returnerte til bilen.

Turen gikk tilbake til Wokingham og puben Molly Millar, der vi ble værende til jeg etter en drøy time gikk for å ta toget. Denne gang byttet jeg i Richmond, og tok den såkalte Overground derfra til Acton Central, hvor jeg fikk i meg litt junk food før jeg spaserte tilbake til hotellet og krøp under dyna.

English ground # 107:
Henley Town v Bracknell Town 2-3 (2-1)
Hellenic League Division One East
Mill Lane, 29 March 2013
1-0 Liam Ratcliffe (1)
2-0 Omari Edward Holmes (4)
2-1 Sam Barratt (45)
2-2 Josh Delander (46)
2-3 Jake White (86)
Att: 65
Admission: £5
Programme: £1

 

Next game: 30.03.2013: Clapton v Sawbridgeworth Town
Previous game: 29.03.2013: Brentford v Notts County





More pics



 

 

 

 

Fredag 29.03.2013: Brentford v Notts County

Jeg våknet litt over klokka sju, glad for at jeg hadde klart å motstå de verste fristelsene Blackpool har å by på. En drøy times tid senere kunne jeg ta en røyk utenfor Blackpool North før jeg gikk inn på stasjonen og satt meg på 08.20-toget. Etter bytte i Preston, var jeg snart på vei sørover mot London Kings Cross. Derfra gikk turen med tube til Paddington, hvor jeg akkurat mistet toget til Acton Main Line. Jeg forbannet meg over franskmenn og alle andre som merkelig nok ikke skjønner skiltene som overalt i undergrunnen tydelig beordrer «KEEP LEFT!», og heller skaper køer og kaos på enhver stasjon. Jeg hadde ikke flust med tid, men heldigvis var ikke ventetiden altfor lang før jeg tok neste tog den korte turen til Acton Main Line. Derfra gikk den enda kortere spaserturen til A to Z Hotel, der jeg hadde betalt £30 for et rom for natten.

Jeg skulle besøke Brentfords Griffin Park, og fikk sjekket opp mine alternativer til reiserute. Planen hadde vært å kombinere denne med en rask exit og tur opp til Northampton for å se Northampton Town v Torquay United på Sixfields. Men dagen i forveien hadde jeg fått nyss i et noe mer interessant alternativ i Henley-on-Thames, der Henley Town klokka 18.30 skulle ta imot Bracknell Town i Hellenic League Division One East. Grunnet total ombygging av Reading stasjon var det imidlertid ingen tog mellom Paddington og Reading, og med et av Englands største jernbaneknutepunkt ute av drift ble alle reiser vestover plutselig langt mer komplisert. Jeg ville måtte hoppe på somletoget fra London Waterloo til Reading og være avhengig av taxi derfra for å rekke kampen. Imidlertid var et par Reading-kompiser i Wokingham lystne på å være med, og tilbød seg å kjøre fra Wokingham. Dette kunne la seg gjøre med en rask exit fra Griffin Park. Planen var lagt!

Jeg fikk ringt Henley Town og snakket med en Jack, som bekreftet det noe uvanlige kamptidspunktet, og lovet å eventuelt spandere en pint på meg. Men først sto altså Brentford på programmet. Toget tok meg en stasjon vestover fra Acton Main Line til Ealing Broadway, der jeg fant frem til korrekt bussholdeplass på utsiden. Sjåføren bekreftet at han kjørte forbi min destinasjon, og lovet si fra når vi nærmet oss riktige holdeplass. Han holdt ord, og etter en snau halvtime gjennom travle gater i det vestlige London, steg jeg av mens han pekte meg i riktig retning. Jeg orienterte meg frem de få minuttene til Griffin Park og la meg på minnet hvor Brentford togstasjon var, og hva som ville være den raskeste veien dit senere.

Griffin Park er kjent for å ha puber ved alle fire hjørner av anlegget, og snart hadde jeg The Griffin foran meg. Dette er nok den mest kjente av de fire – ikke minst etter at den grunnet sitt East End-utseende ble brukt som kulisser for den fiktive puben «The Abbey» i hooligan-filmen Green Street. Jeg kunne ikke annet enn å stikke snuta innom for å leske strupen med en forfriskende Strongbow. Etter å ha køet i bortimot et kvarter, tok jeg pinten på utsiden i sola. Der prøvde jeg å orientere meg frem til hvilken tribune som var hvor; ikke alltid en lett oppgave i dagens iver etter sponsing og sponsor-utskiftninger. Jeg fikk bekreftet av en Brentford-supporter at stemningen er best på Ealing Road Terrace, som nå har fått sponsornavnet BIAS Terrace. Han var forøvrig optimistisk med tanke på opprykk, og hadde bare godt å si om deres manager Uwe Rösler. Mitt poeng om at et etterlengtet opprykk dessverre også vil kunne bety slutt på ståtribunene om noen sesonger virket ikke å plage ham. Men nå blir det om få år uansett flytting til nytt stadion, som jeg dessverre ikke har altfor høye forventninger til.

Jeg gikk opp opp forbi inngangene til langsiden som nå heter Bees United Stand, og stakk snuta kjapt innom klubbsjappa. Jeg vurderte å returnere til The Griffin for en half pint først, men bestemte meg i stedet for å betale meg inn med £21. På innsiden ble ytterligere £3 byttet mot dagens kampprogram, før jeg gikk opp på Ealing Road Terrace og gikk til innkjøp av chicken balti pie og bovril. Sistnevnte fikk stå mens jeg spiste paien, men var fortsatt skoldende het da denne var fortært. Jeg kom inn helt øverst på ståtribunen og tok plass temmelig høyt oppe. Da spillerne begynte å gjøre seg klare for avspark, hadde selv bovrilen begynt å nærme seg noenlunde drikkbar temperatur.

De 7 412 tilskuerne så Notts County starte bra de første fem minuttene, og en volley fra den ensomme spissen Yohann Arquinn suste over målet til Bees-keeper Simon Moore. Brentford svarte umiddelbart, og lånespilleren Bradley Wright-Phillips kunne gitt vertene ledelsen etter 5 minutter. Hans avslutning kunne keeper Bartosz Bialkowski intet gjøre med, men stolpen sto i veien. Etter dette tok Brentford over, og gjestene fra Nottingham slet med å henge med der vertene bølget tallrike fremover i angrep etter angrep. De rød- og hvitstripete bragte hyppig frem backene Logan og Bidwell, samtidig som midtbanespillerne var flinke til å fylle på inne i Countys 16-meter. Godt over halvparten av Bees-spillerne hadde sjanser for hjemmelaget, og det var etter hvert overraskende at det tok så lang tid som 21 minutter før de tok ledelsen. Og måten det skjedde på var ikke mindre overraskende. En corner ble klarert ut til Diogouraga, som sendte i vei et sleivspark mot mål. Keeper Bialkowski skulle bare plukke opp ballen, men han fikk ikke kroppen bak ballen, som på en måte rullet gjennom hendene hans og inn i mål. En kjempetabbe som ga meg assosiasjoner til Erik Thorstvedts debut for Tottenham.

Målet forandret ikke kampbildet, der Brentford fortsette å presse. Tabben så imidlertid ut til å ha påvirket Bialkowski, som nå virket meget usikker. Han hadde flere dårlige klareringer på tilbakespill, hvorav ett som ble sleivet rett i beina på Donaldson, som imidlertid misbrukte sjansen. Gjestenes største sjanse i første omgang var det Alan Judge som fikk, men «den irske Messi» skjøt utenfor etter at han skar inn fra vingen. Både Wright-Phillips og Donaldson kunne doblet ledelsen rett før pause, men dommeren blåste for hvile med 1-0 på resultattavla.

Pausen ble brukt til en røykepause rett bak Ealing Road Terrace, før jeg flyttet meg utover mot hjørnet mellom denne og Bill Axbey Stand. Defra kunne jeg slå fast at Brentford i Ealing Road Terrace har en ganske flott ståtribune. Jeg tok plass igjen lenger inn på denne, nokså langt bak for å kunne gjøre en rask exit.

Exit fra banen hadde også bortekeeper Bialkowski gjort etter å ha blitt byttet ut i pausen. Etter 15 sekunder av andre omgang måtte hjemmekeeper Moore i aksjon for å redde skudd fra Arquin, men ellers fortsatte omgangen slik den forrige hadde sluttet. Clayton Donaldson hadde en kjempesjanse til å doble ledelsen, men keepererstatter Kevin Pilkington fikk slått ballen unna. Og County fikk med nød og neppe blokkert et skudd fra Tom Adeyemi, som førte til en serie med cornere og halvsjanser. Med 20 minutter igjen fikk endelig Brentford sitt andre mål da Wright-Phillips styrte ballen forbi Pilkington og inn via stolpen.

Jeg tenkte fornøyd at det nå i hvert fall ikke ville være ett mål om å gjøre når jeg måtte løpe. Men idet jeg tenkte tanken, stormet Notts Count rett i angrep. Enoch Showunmis akrobatiske avslutning ble klarert ut til Alan Judge, som satt fart inn i feltet og ble revet ned. Straffespark! Jamal Campbell-Rice mot Simon Moore. Straffen ble satt nede i høyre hjørne, men ble reddet. Alan Judge var imidlertid raskest fremme på returen, og satt inn 2-1 etter 74 minutter. Notts County fikk blod på tann, og for første gang virket Brentford noe shaky. Showunmi hadde en heading som forandret retning og gikk like over, mens Moore reddet et skudd fra Judge. Det siste jeg så før jeg dessverre mått smyge meg ut og stresse mot togstasjonen med 4-5 minutter igjen, var at Clayton Donaldson skjøt i nettveggen. County hadde etter min exit hatt et par halvsjanser, men Brentford hadde tatt seg sammen og kontrollert inn de tre poengene.

English ground # 106:
Brentford v Notts County 2-1 (1-0)
League One
Griffin Park, 29 March 2013
1-0 Toumani Diagouraga (21)
2-0 Bradley Wright-Phillips (70)
2-1 Alan Judge (74)
Att: 7,412
Admission: £21
Programme: £3

 

Next game: 29.03.2013: Henley Town v Bracknell Town
Previous game: 28.03.2013: AFC Blackpool v Maine Road

More pics 

 

 

Torsdag 28.03.2013: AFC Blackpool v Maine Road

Etter frokost lånte jeg igjen en av datamaskinene på Merchants Hotel for å orientere meg litt vedrørende status for dagens kamper. På planleggingsstadiet av turen hadde den opprinnelige planen vært å se AFC Emley v Bottesford Town i Northern Counties East Division One (som en del av NCEL easter groundhop) denne dagen. Grunnet alle avlysningene dukket det imidlertid opp ytterligere et par alternativ en ukes tid før avreise. AFC Blackpool skulle ta imot Maine Road, mens Northern League fristet med Consett v West Auckland Town. Spesielt siden Consett spiller sin siste sesong på flotte Belle Vue Park, var dette et høytinteressant alternativ. Hotellbookingen i Wakefield ble kansellert før fristen, og jeg bestemte meg for å satse på en av de to.

Imidlertid bød ikke bare Consett på en noe kronglete reisevei, som jeg nok skulle klart å takle…men desto verre var det at klubben på dette tidspunkt hadde avlyst sine fire eller fem siste hjemmekamper grunnet snø. Og da værmeldingen meldte om mer snø, formelig oste det av ny avlysning. I stedet for å risikere å bli strandet uten kampalternativer, valgte jeg derfor å booke hotell i Blackpool. Og selv med bindende bestilling, var ikke prisen på £18 verre enn at jeg fortsatt holdt et øye med utviklingen i Consett. Fra basen i Manchester kunne jeg nå registrere at kampene i både Emley og Consett uansett hadde blitt avlyst. Dermed tok jeg meg ned til Piccadilly stasjon og satt meg på toget til Blackpool.

Etter omtrent en time og et kvarter steg jeg ut på perrongen på stasjonen Blackpool North, der politiet av en eller annen grunn hadde møtt mannssterke opp med narkohunder som snuste på alle de ankomne mens de ble silet gjennom billett-barrierene. Jeg gikk den korte turen ned til sjøen og sjekket inn på Aloha B&B, der jeg også bodde da jeg i fjor sommer besøkte Fleetwood Town. En prat med innehaveren ble fulgt opp av pubmiddag på The Litten Tree, før jeg forsøkte å ringe AFC Blackpool for å forhøre meg om status. Mitt eneste reelle alternativ var nå Bootle v Glossop North End, og det begynte nærme seg tidpunktet da jeg måtte begynne å bevege meg om jeg skulle dit. Mens jeg begynte å tenke på veien ut mot Jepson Way og The Mechanic Ground gjorde jeg et siste forsøk, og fikk endelig tak i en person som lovet kamp i Blackpool. Buss nummer 17 som min travel planner anbefalte var imidlertid ikke lett å finne, der den åpenbart ikke gikk fra den angitte holdeplass. Muligens hadde den blitt flyttet midlertidig grunnet anleggsarbeidet området bar preg av, men selv de lokale syntes å være i villrede. Jeg ga omsider opp og praiet en taxi, og sjåføren forsto etter hvert at destinasjonen befant seg rett bak Blackpool Airport.

Med snaue halvannen time til kampstart svingte vi inn Jepson Way, og jeg kunne entre anlegget som også bærer navnet The Mechanics til minne om klubbens fortid som Blackpool Metal Mechanics og Blackpool Mechanics. Jeg avleverte mine £6, men fikk beskjed om at kveldens kampprogram ikke hadde kommet ennå. Han lovet imidlertid å si fra, og jeg steg inn for å bli møtt av et stadion som viste seg å være en positiv overraskelse. Det var faktisk en ørliten overraskelse for meg at anlegget på alle fire sider hadde tribunekonstruksjoner med tak. Ganske fjonge og lett rustne ståtribuner bak begge mål, mens den bortre langside har sitteplasser under tak. Det har man også på den nærmeste langsiden, med noen seterader opp mot utsiden av klubbhuset. Her gikk jeg nå inn for å finne baren, og ble møtt av klubbens logo – «the angry seagull» – malt på veggen i den lille gangen.

En pint Thatcher’s Gold ble bestilt og intatt mens jeg slo av en prat med to representanter for hjemmelaget. Jeg hadde vært litt nysgjerrig på forholdet mellom AFC Blackpool og Squires Gate, som virkelig kan kalles lokale rivaler der de ligger rett over veien for hverandre. Jeg hadde vurdert dette derbyet senere på turen, før den kampen ble omberammet. Da AFC Blackpool i 2008 byttet navn fra Blackpool Mechanics var dette etter en sammenslåing med en klubb som omtaltes som Squires Gate Junior FC. Det hørtes da vitterlig ut som om sistnevnte hadde noe med naboen over veien å gjøre. Og slik jeg fortsto det viser det seg at Squires Gate den gang avsluttet sin juniorsatsing, og at disse juniorene rett og slett forsvant over veien til The Mechanics. Snodige greier. Under en røykepause ble jeg tilropt at nå hadde programmene kommet, og jeg sikret meg et eksemplar til den nette sum av £1, før jeg fant tilbake til baren for å studere det nærmere.

Kveldens kamp var kvartfinale i North West Counties Leagues ligacup, og hadde en noe spesiell foranledning. Padiham slo nemlig ut AFC Blackpool med 1-0 i februar, men Padiham ble senere kastet ut for å ha benyttet en ikke spilleberettiget spiller i dette oppgjøret, slik at AFC Blackpool fikk deres plass i kvartfinalen mot Maine Road. Denne kampen skulle vært spilt lørdag 23. mars, men ble offer for værgudene. Det var imidlertid det originale kampprogrammet fra denne datoen jeg nå satt og bladde i. Det som var klart var at vinneren ville spille semifinale mot Formby, som ser ut til å rase mot en overlegen tittel i ligaens Division One.

North West Counties League er den ligaen med flest søkerklubber til step 4 denne sesongen, men AFC Blackpool er ikke blant søkerne. Ikke at de ville hatt noen forhåpninger om noe slikt denne sesongen uansett, men jeg var likevel litt interessert i å høre hvordan klubben så på dette i kommende sesonger. Og de ville slett ikke utelukke noe slikt, dersom det i fremtiden skulle føles riktig. Hva gjelder toppkampen i årets sesong, mente de to AFC Blackpool-representantene at det var vanskelig å spå. Selv om de selvsagt så fornuften i mitt tips om Bootle, ville de heller ikke utelukke Padiham, Runcorn Town eller dagens motstander Maine Road. De var heller ikke de første som pekte ut Runcorn Town som det beste laget de har møtt i ligaen denne sesongen. De mente at det i hvert fall er laget med det kanskje høyeste toppnivået, og mente seg regelrett spilt av banen ved sitt besøk i Runcorn.

Det nærmet seg avspark, og jeg svelget unna pinten mens jeg samtalte litt med en representant fra Manchester-gjestene. Det er jo ikke til å undres over at man får assosiasjoner til Manchester City når man legger til grunn Maine Roads navn, farger, opphavssted og ikke minst logo – for de som måtte huske storklubbens gamle logo fra en tid før man hadde solgt sin sjel for arabiske oljemilliarder. Karen innrømmet at klubben slik det sto i kampprogrammet ble stiftet som City Supporters Rusholme, men hevdet hardnakket at det ikke lenger var noen forbindelse, bortsett fra at City forrige sesong hadde gitt klubben et sett med drakter.

Det var svinekaldt i Blackpool nå som sola var borte, med en iskald vind som blåste inn fra Irskesjøen idet kampen ble sparket igang. Allerede etter tre minutter sendte Matt Warburton bortelaget i ledelse etter at Tom Baileys skudd hadde blitt blokkert. Hjemmelaget hadde deretter ganske mye ballinnehav, men kom seg ikke til de helt store sjansene. Ikke minst takket være gjestenes Andy Kilheeny som jobbet utrettelig, vant et imponerende antall baller, og gang på gang brøt AFC Blackpools angrep. Maine Road virket farligere de gangene de kom fremover, og spesielt på høyresiden der Martin Hill sørget for at en av backene hadde en frustrerende aften. Det lå i lufta at gjestene ville score flere, og etter 26 minutter gjorde de nettopp det. Hill tok seg til dødlinja og la tilbake til Warburton, som igjen sendte ballen videre til Bailey. Han gjorde ingen feil, og 0-2! Nå var det mye Maine Road, og både Hill, Warburton og Bailey hadde sjanser til å øke ytterligere. Den største sjansen fikk imidlertid Neill Chappell, men fra 5-6 meter traff han bakken istedet for ballen, og landet på trynet så lang han var. Vertene fikk en siste sjanse, men toppscorer Marc Beattie skjøt like utenfor.

Dommeren blåste for pause, og det var godt for en stivfrossen kropp å komme inn i varmen. Kanskje burde jeg heller bestilt en Bovril, men Maine Road-karen fra tidligere spanderte en Thatcher’s Gold. Han ville samtidig overrekke meg et par tidligere kampprogrammer fra Maine Roads kamper mot Silsden og Bootle, og ville vise meg en annonse fra klubbens norske supporterklubb! Nå viste denne supporterklubben seg å være finsk, men det er likevel temmelig spesielt.

Det var som å høre et ekko av de tidligere kommentarer da han svarte på hvem han så for seg kjempe om tittelen. Han var heller ikke i tvil at Runcorn Town har det beste toppnivået, selv om han påpekte at de også har skikkelige off-days. Også han hevdet de hadde blitt spilt av banen i Runcorn, mens de ikke hadde vært til å kjenne igjen da Maine Road hadde vært overlegne under returoppgjøret i Manchester. Han var dog ikke like skråsikker på mitt Bootle-tips, selv om han innrømmet at de hadde vært mer stabilt gode, og fort kunne komme til å vinne tittelen. Han advarte imidlertid også for et sterkt Padiham, før hans sidemann minnet om at Padiham de siste sesongene flere ganger har sprukket etter å ha sett sterke ut. Han ville ikke utelukke at de selv ville kunne kjempe om tittelen, men la så stille til at en liten del av ham håpet de ikke rykket opp da de ikke har råd til det. Men som han sa, de tar det som det kommer.

Det var nå så kaldt ute at jeg falt for fristelsen å se kampen fra inne i klubbhuset. Med orkesterplass ved vinduene hadde jeg selskap av Maine Road-karen, som jeg ble sittende å konversere med. AFC Blackpool gikk ut i hundre og hadde flere sjanser. Den største av de endte i tverrliggeren fra en uidentifisert spiller. Men fem minutter ut i omgangen kontret Maine Road, og Warburton ble tomålsscorer ved å sette inn 0-3. Det var spikeren i kista, og man fikk følelsen av at lufta gikk ut av kampen etter dette. Men etter en times spill fikk de oransje straffespark etter en felling, og Ben Singleton satt inn redusering til 1-3. Den ventede vitamininnsprøtning og stormløp mot bortelagets mål uteble imidlertid, og gjestenes forsvar så ut til å ha full kontroll med hjelp av en strålende Andy Kilheeny. Og det virket som om vertene hadde gitt opp lenge før fløyta gikk for full tid foran kun 31 betalende tilskuere. Maine Road skal altså møte Formby i semifinalen 16. april.

En av de ansvarlige hadde klart å rote frem et AFC Blackpool-skjerf til meg, og snart kom også spillerne inn for å få seg litt mat. Jeg slo av en prat med noen av disse, og ga uttrykk for å ha stor respekt for Formby. Videre hadde de forskjellige meninger om hvem som blir årets vinner av ligaen, og igjen var det Bootle, Maine Road, Padiham og Runcorn Town som var tipsene. Det virker være en tøff og jevn liga, som blir spennende å følge inn. Ellers kunne de lokale fortelle at man i tillegg til Squires Gate også har Blackpool Wren Rovers (tidligere NWCL-klubb som nå spiller i West Lancashire League) på andre siden av veien, der de to sistnevntes hjemmebaner ligger rett ved siden av hverandre og er pyramidens to nærmeste naboer, der de til og med deler en “vegg” på den ene langsiden.

Omsider var det på tide å returnere til sentrale Blackpool, og en drosjebil ble tilkalt. Den tok meg tilbake til puben Litten Tree, der jeg valgte å ta en lakmustest av kveldens uteliv. Jeg skulle imidlertid tidlig opp dagen etter for å vende snuta sørover, og kunne ikke la meg friste til for mye av Blackpools vanvittige uteliv. Rundt klokka ett var jeg tilbake på hotellet, der jeg klønet såpass med kodelåsen på døra at innehaveren etter å ha observert meg på overvåkningskameraet i 5 minutter kom ned i slåbrok for å låse meg inn, slik at jeg kunne finne senga.

 

 

 

English ground # 105:
AFC Blackpool v Maine Road 1-3 (0-2)
North West Counties League Challenge Cup, Quarter Final
The Mechanics (Jepson Way), 28 March 2013
0-1 Matthew Warburton (3)
0-2 Tom Bailey (26)
0-3 Matthew Warburton (50)
1-3 Ben Singleton (pen, 61)
Att: 31
Admission: £6
Programme: £1

 

Next game: 29.03.2013: Brentford v Notts County
Previous game: 27.03.2013: Ashton United v Blyth Spartans



 

More pics

 



Onsdag 27.03.2013: Ashton United v Blyth Spartans

Frokost besto av sandwiches på toget fra Derby til Sheffield, der jeg foretok et togbytte. Da jeg hoppet av på Manchester Piccadilly holdt reisen på å fortsette i samme stil som kvelden før. Det var kun i siste liten at jeg rakk å hoppe tilbake på toget for å hente bagen innen den ble med videre mot Manchester Airport. Det skulle tatt seg ut!

Planen denne dagen var å besøke Englands høyestliggende bane, Silverlands, der hjemmelaget Buxton skulle ta imot Ilkeston. Men med snø-trøbbel i Matlock dagen før hadde jeg ikke regnet med at forholdene skulle være noe bedre oppe i Buxton. Og allerede ved togbyttet i Sheffield fant jeg ut at kampen ganske riktig var avlyst, slik de hadde hintet om allerede kvelden i forveien.

Med base i Manchester var det et par alternativer, som Bacup Borough v Silsden og Mossley v Salford City. Førstnevnte ble også den avlyst mens sistnevnte var finalen i Mancester Cup som skulle spilles på Edgeley Park i Stockport. Den kampen jeg først blinket meg ut som reserveløsning var imidlertid Ashton United v Blyth Spartans, men jeg hadde foreløpig ikke fått bekreftet noen ting vedrørende denne.

Etter en kort spasertur fra Piccadilly fikk jeg sjekket inn på Merchants Hotel, som langt fra kan kalles noe Ritz. Men for £23 pund natta skal man ikke klage, og jeg skulle jo som vanlig kun sove der. De driver i tillegg en internetcafé som resepsjonisten denne dagen ga meg fri adgang til. Den benyttet jeg meg av til å sjekke opp dagens kamper. Ashton Uniteds hjemmeside kunne nå fortelle at de hadde hatt en baneinspeksjon, men ville ha ytterligere en til før Blyth Spartans fikk klarsignal om å legge ut på den lange reisen fra Northumberland.

Mens jeg gikk de få metrene til lojalist-puben Mother Macs, fikk jeg telefonisk kontakt med Ashton United som fortalte at de nettopp hadde besluttet at kampen skulle spilles. Etter en forfriskende pint lusket jeg videre til puben The Piccadilly, hvor en noe tidlig middag ble bestilt. Jeg hadde ikke før fått min Tennessee burger-middag før min Oldham-kompis Jason ringte. Han hadde fått med seg at jeg var i området og tilbød seg å hente meg i Manchester og kjøre meg til kampen.

En snau time senere ble jeg plukket opp av Jason, og ferden gikk til hans stampub Daisyfield Inn i Oldham-utkanten Bardsley, mellom Oldham og Ashton-under-Lyne. Der fikk vi også selskap av Darren, som hadde vært min ledsager på Oldham v MK Dons i oktober 2011. Vi fikk halvannen times tid på puben, før Jason litt over klokka 18 kjørte meg den korte turen til Ashton-under-Lyne og Hurst Cross. Ingen av de to var interessert i å være med, og Jason fikk rett før avreise fra puben også beskjed om at han dagen etter måtte opp tidlig for å dra på jobb helt nede i Ipswich. Så jeg takket for skyssen og ønsket god tur til Suffolk, før jeg gikk for å betale meg inn på et anlegg som tok seg flott ut fra utsiden.

Klubbhusets flotte bar ble entret fra utsiden, før jeg etter en kjapp pint Strongbow valgte å gå til telleapparatene for å betale mine £9 for inngang. Ytterligere £2 ble byttet mot et kampprogram som viste seg å være i A4-format. Jeg tok deretter Hurst Cross nærmere i øyesyn, og ble umiddelbart imponert. En virkelig positiv overraskelse at Ashton United har en slikt «skjult» perle! De har spilt fotball på Hurst Cross siden 1880, og anlegget er faktisk et av verdens eldste der fotball har blitt spilt kontinuerlig. Jeg fikk knipset noen bilder av dette fantastisk flotte stadionet, og konstaterte at det slett ikke var noen dårlig erstatning for Buxton og Silverlands!

Etter en svipptur innom klubbsjappa (som for øvrig bød på en solid samling kampprogrammer fra non-league) entret jeg igjen klubbhusets bar, denne gang fra innsiden av anlegget. Der unnet jeg meg nok en pint mens jeg kikket litt i programmet og samtalte med noen av de fremmøtte. De innså at håpet om playoff hadde forsvunnet med en del skuffende resultater den siste tiden. Jeg var litt interessert i forholdet mellom Ashton United og Curzon Ashton, men hjemmefolket hadde faktisk ikke stort å si om dette, annet enn at de i årevis nå har spilt høyere i pyramiden enn sin betraktelige yngre nabo (stiftet i 1963 i motsetning til Ashton Uniteds 1878), og at de dermed ikke har møtt hverandre særlig ofte de senere årene.

Under en røykepause ble jeg oppsøkt av mannen fra klubbsjappa, og imponert over besøkende langveisfra ville han overrekke meg et par program fra tidligere kamper (mot Witton Albion og Rushall Olympic). Det ble også tid til en siste pint før det dro seg mot avspark og jeg beveget meg ut i kulda for å ta oppstilling.

Gjestene fra nordøst startet friskest, og med fem minutter spilt traff Wayne Buchanans heading undersiden av tverrliggeren før spillere i rødt og hvitt panisk fikk klarert på streken. Og kun et par minutter senere var de etter flott angrepsspill frempå igjen, men Neil Hooks måtte se sitt skudd gå like utenfor. The Robins kom seg til hektene og hadde selv et par halvsjanser, men Blyth var skumle på sine kontringer. En av disse førte til en corner der det ble klabb og babb på streken før nevnte Hooks skjøt over. I en etter hvert noe tammere førsteomgang hadde vertene halvsjanser ved Aaron Burns og to ganger Matty Burke før dommeren blåste for pause, og frosne spillere og fans kunne gå innendørs og få igjen varmen.

Det var noen tilreisende fra Blyth, og jeg benyttet anledningen til å slå av en prat med et par av disse. Spartans har for meg vært en liten skuffelse denne sesongen, men de kunne fortelle at de etter forrige sesong ikke uventet mistet en god del spillere. Og i februar forsvant manager Paddy Atkinson etter å ha sagt opp sin stilling. Han hadde nå blitt erstattet av Tom Wade som skulle lede laget ut sesongen (men som kort tid etter mitt besøk på denne kampen signerte fast kontrakt ut neste sesong). Jeg fikk inntrykk av at man så på dette som en mellomsesong for å “regruppere”, noe de tilreisende supporterne virket å bekrefte.

Ute i kulda igjen var det nå hjemmelaget som startet best, og tidlig måtte Blyth-keeper Matt Cook for første gang ut i full strekk for å slå Danny Lamberts skudd til corner. Ved et par anledninger ropte United-folket på straffe. Først vinket dommeren spillet videre da Matty Burke mente seg dratt ned i feltet, og da Aaron Burns ble meid ned på vei gjennom, mente dommeren at forseelesen hadde skjedd rett utenfor 16-meteren. Thomas Moore skrudde frisparket utenfor, men fikk om ikke annet stilt inn siktet til senere.

Det hadde nå begynt å snø store flak, og hjemmekeeper Paul Phillips ble stående ganske uvirksom i kulda innen han måtte i aksjon for å hanskes med Dan Maguires avslutning. Ellers var det nå Ashton United som stort sett befant seg i angrep og presset på, men Blyth-forsvaret var ganske kompromissløse. Med 20 minutter igjen måtte gjestene imidlertid gi tapt etter flott samspill mellom Burns og Lambert. Innbytter Chris Amadi tok seg litt for enkelt forbi en forsvarer og inn i feltet, der han plasserte ballen nede i hjørnet bak keeper Cook.

Svaret fra Spartans uteble, og det virket mer sannsynlig med en dobling av ledelsen. Amedi kunne scoret sitt og Ashton Uniteds andre, men hans skudd skiftet retning og gikk like utenfor. To minutter på overtid fikk hjemmelaget frispark fra rundt 20 meter, og som nevnt hadde nå Thomas Moore fått stilt inn siktet. Hans skrudde frispark rundt muren snek seg inn nede i hjørnet og sørget for 2-0, før dommeren sekunder senere blåste for full tid.

United-fansen var fornøyd i baren, selv om jeg stusset over alle som dessverre gikk rundt i effekter fra de to store Manchester-klubbene. De blå var ikke overraskende i flertall, men hjemmelagets manager Danny Johnson var en av de som skuffende nok var ikledd ManU-lue mens han dirigerte sine tropper fra sidelinjen. Vel, sånn er det vel med den beliggenheten klubben har. Tilskuertallet ble oppgitt til 79. Overraskende lavt selv for meg som var til stede og ville anslått det til å være minst 100.

Spillerne kom etter hvert ut for å få i seg litt fast og flytende føde, og et par av Blyth-gutta kunne bekrefte at det ikke var altfor mange igjen fra den troppen jeg nesten nøyaktig et år tidligere hadde sett slå Solihull Moors (og som rykket ned kort etter mitt besøk den gang). Etter hyggelig samtale med et par representanter fra Ashton United-ledelsen satt jeg kursen mot togstasjonen, og ankom omsider Manchester Victoria. På spaserturen derfra lot jeg meg, svak som jeg er, friste til å raske med meg noe junkfood før jeg returnerte til hotellet.

 



English ground # 104:
Ashton United v Blyth Spartans 2-0 (0-0)
Northern Premier League Premier Division
Hurst Cross, 27 March 2013
1-0 Chris Amadi (70)
2-0 Thomas Moore (90+2)
Att: 79
Admission: £9
Programme: £2 (A4 format)

 

Next game: 28.03.2013: AFC Blackpool v Maine Road
Previous game: 26.03.2013: Rugby Town v Beaconsfield SYCOB

More pics 

 

 

 

Tirsdag 26.03.2013: Rugby Town v Beaconsfield SYCOB

 

Igjen var det på tide å vende snuta mot det forjettede land for en påsketur jeg hadde sett frem til og krysset fingrene for i lang tid. Jeg hadde etter mye planlegging klart å presse inn en rekke godbiter, selv om været skulle vise seg å skape vanskeligheter i startfasen av turen.

 

Flyturen gikk denne gang fra Rygge, og min mor hadde stått opp i otta for å hente meg klokka 05.00 for å kjøre meg over Østfold-grensa. Jeg sovnet allerede før takeoff, og våknet idet flyet gikk inn for landing på Stansted. Der føltes det kaldere enn det hadde vært på Rygge et par timer tidligere. Turens første togreise gikk ned til London Liverpool Street, hvor jeg inntok en stor full english breakfast mens jeg studerte eksemplaret av Non League Paper jeg hadde sikret meg på en av flyplassens filialer av WHSmith.

Min plan for dagen var å besøke Matlock Town, som skulle ta imot AFC Fylde på sin tilsynelatende meget idylliske Causeway Lane. En sjekk på internett røpet imidlertid allerede nå at kampen var avlyst grunnet snø, og jeg måtte frem med arket over backup-kamper for en rask kikk. Etter en kort tur med tuben kunne jeg etter hvert sette meg på toget fra St. Pancras, og tok sjansen på litt mer søvn. Som bestilt våknet jeg få minutter før ankomst Derby, og kunne spasere ut på baksiden av stasjonen og de få hundre meterne til Ramada-hotellet som er tilknyttet en ikke altfor sjarmerende næringspark som deler navn med Derby Countys Pride Park. Der ventet imidlertid en negativ overraskelse: Jeg hadde nemlig prestert det kunststykke å booke hotellrom her til 26.april i stedet for 26.mars! Resepsjonisten fikk ordnet opp, men informerte om at regningen ville øke fra £36 til £79. Det var bare å bite i det sure eplet og punge ut. Ingen god start på turen, men det skulle bli langt verre!

Vel innlosjert på hotellrommet var det tid for en nærmere kikk på de alternative kampene. Jeg var glad for valg av Derby som base heller enn Matlock, da det ville redusert alternativene betraktelig. Med en kombinasjon av internett og telefonisk kontakt med klubbene ble det snart klart at utvalget likevel raskt ble alvorlig begrenset. Både Gresley v Lincoln United, Loughborough Dynamo v Market Drayton Town, Mickleover Sports v Chasetown, Hinckley United v Droylsden og Shepshed Dynamo v Yaxley ble avlyst en etter en, og jeg begynte vurdere Halesowen Town v Stamford, til tross for en lang reisevei og ikke minst hektisk returreise. Omsider sto jeg imidlertid igjen med alternativene Mansfield Town v Nuneaton Town og Rugby Town v Beaconsfield SYCOB. Etter hektisk tankevirksomhet falt jeg ned på sistnevnte oppgjør i Southern League Division One Central, som var den eneste divisjon i de åtte øverste nivåene av engelsk fotball jeg hadde til gode å se kamp i.

Turen gikk med tog til Rugby, via togbytte på Birmingham New Street. Da jeg ikke hadde satt meg spesielt nøye inn i hvor stadionet Butlin Road befant seg, valgte jeg den enkle løsningen og hoppet i en taxi. Drosjekusken ante tydeligvis lite om at det befant seg et fotballstadion i byen, men ved hjelp av adressen klarte han i samarbeid med sentralen å finne raskt frem. Det var over en time til avspark, og ikke mange til stede ennå. Men jeg fikk betalt meg inn med £8, og sikret meg et program for ytterligere £2 før jeg kunne ta en nærmere kikk på Butlin Road.

Det foreløpig mørklagte anlegget var det lite negativt å si om, selv om det muligens ikke er det helt store for en bortskjemt fotballreisende. En slags sjarm ligger i at anlegget åpenbart er bygget ut i flere etapper og i forskjellig stil. I seteformasjonen på hovedtribunen kan man fortsatt lese ‘VS’; en påminnelse om klubbens tidligere navn Valley Sports. Bortenfor denne fant jeg inngangen til klubbens flotte VS Bar, der jeg gikk til innkjøp av turens første pint med Strongbow.

Hjemmelaget hadde for alvor meldt seg på i tittelkampen etter sju strake seire, hvorav de fem siste uten baklengsmål! Supporterne kunne også fortelle meg at de etter alle solemerker også vil få tre poeng plusset på sin poengfangst etter at Southern League har tildelt de seieren over Royston i februar. Rugby ledet der 1-0 da deres kaptein Robbie Banks pådro seg et stygt beinbrudd som førte til at kampen ble stoppet i en halvtime mens man ventet på at en ambulanse skulle komme. På dette tidspunkt gjensto det 24 minutter av kampen og Royston hadde fått en mann utvist. Men mens Rugby ville sikre de tre poengene for sin kaptein, nektet Royston å fullføre kampen da de mente deres spillere hadde blitt alvorlig traumatisert. Men ligaen har altså nå truffet det som høres ut som en fornuftig beslutning, og Rugby vil få sine tre poeng.

Gjestende Beaconsfield SYCOB hadde imidlertid selv tatt seg opp i playoff-kampen med 7-2-0 på de ni siste i ligaen. Noen vil vite at SYCOB står for Slough Youth Centre Old Boys, og for mange her hjemme er de kanskje mest kjent (i hvert fall blant de som mot formodning er klar over at det blir spilt fotball utenom de pyramidens to øverste divisjoner) for at Slough Town nå for tiden spiller sine kamper på deres Holloways Park.

En pint senere dro det seg mot avspark, på en bane som tidligere på dagen var gjort spilleklar ved hjelp av frivillige supportere som hadde hjulpet med å fjerne snø. Bak det bortre målet tok jeg oppstilling sammen med deler av hjemmefansen, i delvis ly for den iskalde vinden. Og de trengte ikke vente altfor lenge før deres helter i lyseblått tok ledelsen. 8 minutter var spilt da Lewis McBride fikk gjennombruddspasningen der han ville, skar inn i feltet og sendte ballen i nettet bak SYCOB-keeper Rhys Marshall (som av hjemmefansen stadig ble minnet på at han spilte i fargene til Daventry Town). Men SYCOB hadde ikke til hensikt å gi seg uten kamp, og hjemmekeeper Dave Bevan måtte snart i aksjon på avslutninger fra Anthony Page og Yashna Romeo. Rugby doblet nesten ledelsen med et skudd fra Ellis Myles som skiftet retning, og en heading fra Mason Rowley ble reddet på streken. Det sto dermed 1-0 da pause-pinten ble inntatt.

Jeg brukte pausen til å forhøre meg litt om divisjonen generelt, og ikke overraskende hadde Rugby-folket nå tro på divisjonstittel og direkte opprykk. De hadde kampen i forveien slått håpløse Woodford United 7-0 på bortebane, og jeg funderte på om de virkelig var så til de grader elendige som tabellen vitner om. Det kunne de bekrefte, samtidig som de fortalte at Woodford United denne sesongen tydeligvis er noe bortimot et juniorlag. De står jo fortsatt med 0 poeng i serien, og riktig hva som har skjedd før denne sesongen kunne Rugby-folket imidlertid ikke svare på. Ellers var det også til stede flere som også hadde Coventry City-sympatier, uten at de kunne kaste noe særlig nytt lys over problemene den klubben nå har. De visste på dette tidspunktet ikke engang hvor de skulle spille sin neste hjemmekamp.

Rugby Town hadde fremstått med en defensiv trygghet i første omgang. Og da forsvaret først slo sprekker tidlig i andre omgang, presterte keeper Bevan en flott redning på Ryan Blakes avslutning. I stedet ble ledelsen doblet ti minutter ut i omgangen. Som ved det første målet var Seb Lake-Gaskin nest sist på ballen, og Fazel Koriya tråklet seg fri før han dundret ballen i nettaket fra rett innenfor 16-meteren. Storscorer Dave Kolodynski hadde før denne kampen scoret 26 mål på 28 kamper (hvorav en som innbytter) for Rugby Town denne sesongen, og han holdt på å øke til 3-0 med en volley som subbet stolpen. Keeper Marshall måtte også i aksjon på et skudd fra Sam Youngs, før sistnevnte med åtte minutter igjen sendte i vei et skudd fra 20 meter som snek seg forbi Marshall. Muligens gikk ballen via Lewis McBride, men Youngs ble kreditert målet. Rugby hadde full kontroll, og det var i andre omgang aldri tvil om utfallet. Dommeren blåste av med 3-0 som sluttresultat, og hjemmefolket kunne feire en overbevisende seier med velfortjente pints i baren.

Taxi ble bestilt til 22.30, slik at jeg skulle være sikker på å rekke siste tog tilbake til Derby. Kanskje var det samtalen med de pene jentene som skulle til Birmingham som gjorde det, men i et øyeblikks vanvidd fikk jeg det for meg at også jeg skulle dit for å bytte der også på returen. Allerede idet toget begynte røre på seg kom jeg på at det var i Tamworth jeg skulle ha byttet! Panisk sjekket jeg i håp om at toget også skulle stoppe der, men den gang ei. Dermed sto valget mellom å bli med til Birmingham eller å hoppe av i Coventry. Jeg kom til at sistnevnte tross alt nok var nærmere Derby, og hoppet av der for å forhøre meg om prisen for en taxi tilbake til mitt Derby-hotell. Et opprinnelig anslag på 150 pund fikk jeg prutet ned til £100, men ikke uten bitterhet. At det går an å gjøre slike nybegynnerfeil! Det irriterte meg lenge etter at jeg hadde betalt sjåføren for turen opp M1, og helt til jeg sovnet i hotellsenga.

 

English ground # 103:
Rugby Town v Beaconsfield SYCOB 3-0 (1-0)
Southern League Division One Central
Butlin Road, 26 March 2013
1-0 Lewis McBride (8)
2-0 Fazel Kariya (55)
3-0 Sam Youngs (82)
Att: 134
Admission: £8
Programme: £2

Next game: 27.03.2013: Ashton United v Blyth Spartans
Previous game: 18.02.2013: Melksham Town v Bradford Town

More pics