Fredag 21.11.2014: Cardiff City v Reading

Etter en lengre tur i oktober hadde jeg egentlig innstilt meg på at neste tur ville bli min etter hvert årvisse romjuls- og nyttårs-tur, men da jeg kikket litt på terminlistene for november begynte det snart å friste med nok en tur før den tid. Det var egentlig et ønske om å se Merthyr Towns Penydarren Park som satt hjulene i sving, og snart hadde jeg langt planer for en tur med seks kamper på seks dager. Min mor hadde stått opp i otta for å kjøre meg opp til flybussens holdeplass på E6 ved Korsegården, og omsider kunne jeg få meg litt søvn mens 07.55-flyet til SAS fraktet meg fra Gardermoen til Manchester.

Med lørdagskamp i Merthyr Tydfil passet det bra at Reading fredag kveld skulle spille bortekamp i Cardiff, og etter å ha landet noe forsinket kunne jeg starte togreisen ned til South Wales, der første etappe gikk med lokaltoget til Crewe. Med rundt 25 minutter på meg til å bytte tog i Crewe, hadde jeg tid til å kombinere en røykepause med å gå den korte turen bort til Gresty Road for å ta en rask kikk på utsiden av hjemmebanen til Crewe Alexandra. Tilbake på stasjonen stusset jeg et lite sekund da det sto Aberdaugleddau på toget som rullet inn på perrongen, men jeg innså raskt at det var det walisiske navnet på endestasjonen Milford Haven, og tok plass for å fortsette reisen sørover. Den gikk gjennom Shropshire og Herefordshire før vi krysset den walisiske grense, og omsider kunne jeg noen minutter på halv to stige av i Newport – eller Casnewydd, om man foretrekker det walisiske navnet på byen ved elven Usk.

Grunnen til at valget falt på Newport som base denne dagen er enkel. Det skyldes nemlig at Cardiff denne helgen var fullstendig fullbooket i forbindelse med lørdagens rugbykamp mellom Wales og New Zealand på Millenium Stadium, og en nettside som booking.com viste eksempelvis over en uke i forkant at 96% av byens hotellsenger var booket. Rugby er i en særklasse som walisernes nasjonalidrett, og de få resterende sengeplassene gikk for flere hundre pund. Da slapp jeg langt billigere unna med £30 i Newport, et kvarters togtur unna. På Wetherspoons-puben The John Wallace Linton unnet jeg meg turens første pint og litt snylting på deres WiFi før jeg gikk for å sjekke inn ved etablissementet Gateway Express. Det lå omtrent et kvarters gange fra stasjonen, på andre siden av elven Usk, og på veien passerte jeg et steinkast fra Newport Countys hjemmebane Rodney Parade. Imidlertid tenkte jeg som så at en nærmere kikk fikk vente til dagen etter.

Jeg hadde nemlig andre ting fore, og etter å ha sjekket inn og slengt fra meg bagasjen, satt jeg igjen kursen mot Newport stasjon. Der veksler informasjonstavlene mellom walisisk og engelsk, og jeg fikk snart orientert meg frem til riktig perrong for neste avgang mot Cardiff. Jeg hadde avtalt å møte to svenske kompiser (og Southend-supportere) som også skulle på samme kamp. De hadde flydd over på torsdagen og tilbragt kvelden før i Southend. Med hyppige avganger mellom Newport og Cardiff var det nokså tilfeldig at jeg skulle stige på samme tog som de befant seg på, og til alt overmål i samme vogn! De to gøteborgerne hadde medbragt «proviant» og bød på en boks med cider som jeg gladelig takket ja til.

Jeg hadde opprinnelig tenkt å ta et lokaltog videre ut til stasjonen Ninian Park for å ta en kikk på Cardiffs nye stadion i dagslys før jeg møtte svenskene Håkan og Johan, men nå valgte jeg i stedet å bli med de to GAIS-supporterne og vente mens de sjekket inn på Best Western-hotellet i nærheten av togstasjonen Cardiff Central. Allerede ved ankomst der så vi at det sydet av liv, og folk flest virket å se mest frem mot morgendagens rugbykamp. Et imponerende antall newzealendere hadde reist kloden rundt for å følge sitt lag, og var godt synlige både på hotellet og i området rundt stasjonen. Cardiff er for øvrig den største byen i Wales, og har vært walisisk hovedstad siden 1955. Et innbyggertall på bortimot 350 000 gjør at den også rangeres som Storbritannias niende største by, og sentrum har siden 1990-årene gjennomgått en enorm ansiktsløftning.

På puben The Great Western inntok vi en middag og noen pints, og tilbragte der halvannen times tid inntil vi fant det for godt å sette kursen mot Cardiff City Stadium. Svenskene hadde imidlertid lagt igjen togpassene sine på hotellet, så de bestemte seg for å spandere taxi på oss. Det kostet da heller ikke mer enn £5, og med en time til avspark kunne sjåføren slippe oss av fem minutters gange fra stadion i og med at trafikken begynte å bli nokså heftig i området. Svenskene hadde billett på en av hjemmetribunene, mens undertegnede for første gang siden 2011 hadde benyttet sitt medlemskap i Reading FC til å kjøpe billett på bortetribunen. Den hadde jeg betalt £28 for, og den kom dalende ned i postkassa en uke i forkant.

Jeg har tidligere gitt uttrykk for at Cardiff City Stadium ikke har sett særlig pent ut fra utsiden om man skal dømme ut fra bilder, men opplyst i mørket var det ikke så altfor galt på avstand. Vi gikk forbi der Ninian Park tidligere sto rett på andre siden av veien, og vi var skjønt enige om at det var synd det aldri hadde blitt besøkt av noen av oss. En av det gamle stadionets porter har for øvrig blitt bevart og er stilt opp utenfor det nye anlegget. Etter at svenskene hadde stoppet ved et par boder, stakk vi innom klubbsjappa, der jeg nøyde meg med å betale £3 for et kampprogram og £2,99 for en pin til min samling. Det var med meget blandede følelser jeg ga mine penger til Vincent Tan, men jeg bestemte meg for å i hvert fall ikke gå til innkjøp av noe mer ved anlegget denne kvelden. Det ble også tid til en kikk på statuen av klubblegenden Fred Keenor; mannen som blant annet var kaptein for Cardiff-laget som i 1927 ble historiens hittil eneste ikke-engelske vinner av selveste FA Cupen.

Vi avtalte å møtes ved denne statuen etter kampslutt, og i regnet tok jeg meg over til borteinngangen. På innsiden er Cardiff City Stadium et typisk nybygg – funksjonelt sett sikkert helt ypperlig, men akk så kjedelig og blottet for karakter. Reading-fansen hadde fått tildelt det ene hjørnet på kortsiden Grange Stand, nærmest langsiden Ninian Stand. Vi hadde sistnevnte tribune på vår høyre hånd, og der kunne jeg med selvsyn nå se resultatet av Vincent Tan siste herjinger. Mye har vært sagt om malaysierens radbrekking av klubbens historie og identitet, og det er vel ingen grunn til å gjenta alt, men det var trist å se at den nybygde andre etasjen på denne tribunen nå hadde fått installert røde seter i motsetning til de blå setene på resten av anlegget. Så godt som samtlige av mine Reading-kompiser hadde holdt seg hjemme for å prioritere et utdrikningslag, samtidig som mange ikke var særlig lystne på bidra økonomisk overfor Vincent Tan. Men etter at jeg i det minste hilste på to-tre karer jeg om ikke annet kjenner av utseende, satt jeg meg ned og bladde litt i kveldens program.

Det var av kvaliteten man forventer av en klubb på dette nivået, og en artig detalj var at man inne i programmet hadde stiftet inn et bilag som faktisk var en miniatyr-utgave av kampprogrammet fra 24 januar 1998, da de to møttes på Ninian Park i fjerde runde av FA Cupen. Jeg kunne se at programmet den gang kostet £1,60, så ting har skjedd også på den fronten. Hjemmelaget sto før kveldens kamp med fire strake hjemmeseire under sin nye manager Russell Slade, men kom nå fra to bortekamper der visittene til Bolton og Birmingham hadde endt med kun ett poeng til sammen. Reading på sin side sto med 0-1-5 på sine seks siste bortekamper, så det lovet vel kanskje ikke helt godt for The Royals, som jeg faktisk skulle se for første gang siden playoff-finalen mot Swansea City i 2011 (om man ser bort fra at jeg så deres U21-lag da jeg besøkte Bognor Regis Town i sommer).

Det skilte to poeng fra Cardiff på 12. plass ned til Reading to plasser lenger ned på Championship-tabellen, men det var gjestene som startet best. De dominerte banespillet og presset waliserne bakover, men det ble stort sett med halvsjanser. Vertene på sin side ble løpende mellom og hadde lite ball. Cardiff-keeper David Marshall reddet et skudd fra Glenn Murray, og da Hal Robson-Kanu tok seg inn i feltet og la tilbake, fikk en forsvarer klarert i siste liten. Da Cardiff fikk hjørnespark etter snaue tjue minutter, var en heading utenfor fra tidligere Reading-spiller Adam Le Fondre det nærmeste vertene hadde vært. Men mot spillets gang tok de ledelsen da corneren som gikk i mål via forsvarer Alex Pearce på bakerste stolpe. Keeper Adam Federici mente seg hindret, men dommeren godkjente selvmålet, og noe ufortjent sto det 1-0.

Reading fortsatte imidlertid å presse på, og hjemmekeeper Marshall måtte i aksjon på avslutninger fra Robson-Kanu og Jordan Obita. Etter at en Cardiff-spiller tilsynelatende nektet å gi fra seg ballen i forbindelse med et frispark ble det også tilløp til håndgemeng, men hjemmelaget var nå absolutt mer med også spillemessig. Vertene kom på noen skumle kontringer, og skulle muligens hatt et straffespark etter en hands i Reading-forsvaret. To minutter på overtid av første omgang fikk de straffesparket da Adam Le Fondre ble dratt ned av Alex Pearce. Pearce var bakerste mann, og fikk det røde kortet til tross for at jeg følte at Le Fondre uansett ville vært altfor tett oppe i keeper Federici (jeg ble litt mer usikker etter å ha sett repriser i ettertid). Ingen god dag på jobben for Pearce, og i omgangens fjerde tilleggsminutt sørget Peter Whittingham for scoring fra straffemerket slik at vertskapet kunne gå til pause med ledelse 2-0.

Pausen ble benyttet til å bla litt mer i programmet, samtidig som jeg også registrerte at et norsk firma sannsynligvis har brukt store pengesummer på voldsom reklamesatsing ved anlegget. Det spørs om det ikke var et resultat av den jippo som herjet norsk media da Cardiff tydeligvis var svært så interessant under Ole Gunnar Solskjær. Mon tro om de er like fornøyd med investeringen nå som norsk media tydeligvis mener at klubben ikke lenger er like interessant å skrive om. Adam Le Fondre hadde for øvrig vært gjenstand for mishagsytringer fra den svært høylytte Reading-fansen, men det var ingenting sammenlignet med hetsen mot en annen tidligere Reading-spiller, Sean Morrison. Cardiff-fansen på sin side hadde vært merkelig stille, og i løpet av kampen var det faktisk kun to-tre ganger de ga lyd fra seg i svært korte perioder. Hadde det ikke vært for at Reading-supporterne skapte voldsom liv og røre i svingen, ville Cardiff City Stadium uten tvil fremstått som et bibliotek – og det til tross for 20 643 tilskuere!

Reading-manager Nigel Adkins erstattet i pausen Simon Cox med Garath McCleary, som var tilbake etter et skadeavbrekk, og innbytteren var tidlig i andre omgang på ferde med et raid. Hans innlegg ble imidlertid noe for langt for Glenn Murrey, og det var snart vertene som nå tok kommandoen. De virket å utnytte det tallmessige overtallet til sin fordel, og Federici måtte varte opp med en god redning for å hindre scoring fra Anthony Pilkington. Både Le Fondre, Craig Noone, og Federico Macheda var skummelt frempå for Cardiff, og det var nå lite som tydet på at Reading skulle kunne komme tilbake. Det la i hvert fall ingen demper på den voldsomme stemningen i Reading-svingen.

Etter drøyt halvspilt andre omgang fikk også norske medier et påskudd til å skrive om en kamp de ellers kanskje ville forbigått i stillhet da Mats Møller Dæhle kom innpå for Noone. Cardiff virket å ha full kontroll, men det var åpenbart ikke godt nok for et hjemmepublikum som allerede hadde begynt å gå da matchuret viste 80 minutter. De fikk ikke se at Michael Hector i forbindelse med en halvklarert corner smalt inn reduseringen til 2-1 etter klabb og babb i Cardiff-feltet. Merkelig nok førte den fornyede spenningen til en ytterligere strøm av Cardiff-fans som satt kursen mot utgangene, og da man igjen tok avspark må det ha vært minst tusen (om ikke det dobbelte) tilskuere færre enn ved kampstart. Snodige greier. Readings ti mann satt nå inn en sluttspurt, men det nærmeste de kom var da innbytter Nick Blackman valgte å heller kaste seg i jakt på straffespark enn å gå på mål. Han ble korrekt belønnet med gult kort for filming, og burde i likhet med andre skuespillere skamme seg over sin usympatiske opptreden.

Dermed endte det med hjemmeseier 2-1, og et overraskende taust Cardiff-publikum forlot raskt anlegget mens det fortsatt kokte i Reading-svingen der bortespillerne nå kom bort. Mens jeg gikk for å møte svenskene kunne jeg fortsatt høre de tilreisende supporterne. Det hadde nå begynt å regne heftig, og det var direkte ufyselig vær i den walisiske hovedstaden, der vi raskt valgte å orientere oss frem til en nærliggende pub. Det er ikke all verdens av utvalg i nærheten, men jeg visste at The Ninian Park lå like ved stasjonen med samme navn. Imidlertid hadde den nå både byttet navn og blitt lagt ned – kun et par uker tidligere, i følge en lokal kar som pekte oss videre nedover Leckwith Road. Der skulle det befinne seg et par puber, og etter ti minutters gange fra fotballstadionet kunne vi søke ly på The Canton Cross Vaults. Vi var dyvåte til skinnet, og jakker ble hengt til tørk før forfriskninger ble bestilt.

Svenskene hadde i likhet med meg stusset over mangelen på stemning på hjemmetribunene, og jeg hadde ut fra beretninger jeg har hørt en teori om at en rekke Cardiff-fans har vendt klubben ryggen etter Vincent Tans herjinger og blitt erstattet med en stor andel av den nye typen «supportere» som gladelig kjøper klubbens røde drakter så lenge klubben gjør det bra på banen. Denne teorien fikk jeg da også delvis bekreftet da jeg dagen etter snakket med et antall tidligere Cardiff-fans som nå heller ser supporter-eide Merthyr Town. Etter to pints blant delvis lugubert klientell dristet vi oss igjen ut i regnet og fikk vinket til oss en taxi som fraktet oss tilbake til Cardiff Central. Jeg måtte komme meg med siste tog tilbake til Newport klokka 23.20, og tok farvel med svenskene som dagen etter skulle se Tranmere v Southend. I drittværet unnet jeg meg en taxi tilbake til Gateway Express, og kunne snart legge meg under dyna etter en lang dag.

English (pyramid) ground # 217 / Welsh ground # 1:
Cardiff City v Reading 2-1 (2-0)
Championship
Cardiff City Stadium, 21 November 2014
1-0 Alex Pearce (og, 20)
2-0 Peter Whittingham (pen, 45+4)
2-1 Michael Hector (81)
Att: 20 643
Admission: £28
Programme: £3
Pin badge: £2,99

Next game: 22.11.2014: Merthyr Town v Swindon Supermarine
Previous game: 15.10.2014: Bacup & Rossendale Borough v Stockport Sports

More pics

På min november-turs første dag hadde jeg flydd over til Manchester Airport, og skulle bytte tog i Crewe på min ferd ned til den Cardiff. Ved dette togbytte hadde jeg tid til å gå den korte veien bort til Gresty Road for å ta en kikk på hjemmebanen til Crewe Alexandra. Det er kun snakk om noen få minutters gange, og anlegget kan ses godt fra togstasjonen. Det domineres totalt av den store tribunen som opprinnelig lød navnet the Railtrack Stand, og der den står på den ene langsiden utgjør den faktisk over 2/3 av anleggets kapasitet. Det var selvsagt ikke åpent slik at jeg fikk innsyn, men om ikke annet fikk jeg tatt en kikk på eksteriøret før jeg hastet tilbake til togstasjonen for å fortsette reisen.

 

 

Jeg har nå booket ikke bare en men to turer, men den årvisse romjuls- og nyttårsturen får vi komme tilbake til. Først er det duket for en november-tur med avreise fredag 21. november. Jeg tror jeg endelig – etter mye om og men, og flere endringer – har klart å spikre et program. I hvert fall nesten, siden jeg fortsatt ikke er 100% sikker på turens siste destinasjon. Men jeg er på god vei, og her er programmet slik det ser ut for øyeblikket:

Fredag 21.11.2014:
Cardiff City v Reading (Championship)

Det er lenge jeg har sett Readings førstelag i aksjon, og selv om jeg ikke er videre lysten på å gi økonomisk støtte til noldusen Vincent Tan og hans rasering av Cardiff City, passer denne kampen utmerket med tanke på kampen i Merthyr Tydfil dagen etter. Og sannelig har det vist seg at noen svenske bekjente også har denne kampen på agendaen, slik at vi treffes for en pint eller fem. Overnatting skjer i Newport, siden en rugby-landskamp i Cardiff har ført til skyhøye overnattingspriser på flere hundre pund denne helgen.

Lørdag 22.11.2014:
Merthyr Town v Swindon Supermarine (Southern League Division One South & West)

Turens hovedmål er flotte Penydarren Park, som lenge har vært et ønsket reisemål. Det var i hvert fall den som var årsaken til at jeg i det hele begynte å vurdere en november-tur, da man etter sigende vil starte en “oppgradering” av anlegget i løpet av de kommende månedene. Nå fikk jeg av en som besøkte herligheten forrige helg høre at Merthyr-folket hevdet det ikke ville være penger til å starte opp dette så raskt, men nå vil det uansett bli besøkt. Endring av kamp dagen etter har imidlertid ført til at overnatting i Merthyr Tydfil utgår, og jeg vil etter kamp reise den lange veien til Birmingham for å være bedre rustet til å rekke søndagskampen i nordøst.

Søndag 23.11.2014:
Bishop Auckland v 1874 Northwich (FA Vase 2. runde)

Som sagt; overnatting i Birmingham gjør det mulig å rekke opp til County Durham i tide, og jeg overnatter på Premier Inn-hotellet rett ved Bishop Aucklands hjemmebane. Sist gang jeg dro dit ble det avlysning…jeg håper det ikke vil være tilfelle denne gang.

Mandag 24.11.2014:
Aston Villa v Southampton (Premier League)

Ikke all verden med alternativer denne mandagen, og flere av hjemmelagene i aksjon har allerede blitt besøkt. Villa Park har om ikke annet sett nokså flott ut fra utsiden når jeg har passert med tog. Overnatting i Birmingham.

Tirsdag 25.11.2014:
Weymouth v Poole Town (Southern League Premier Division)

Weymouth er en annen destinasjon jeg en stund har ønsket meg til, og dette Dorset-oppgjøret blir også en durabelig toppkamp. Sammen med besøket på Penydarren Park ser jeg for meg at dette vil bli turens høydepunkt. Overnatting i Weymouth.

Onsdag 26.11.2014:
Saltash United v St. Blazey (South West Peninsula League Premier Division)

Foreløpig ikke 100% spikret, men jeg heller ganske kraftig mot Saltash United og nytt besøk i Cornwall – om enn kun rett over grevskapsgrensen. Jeg har to ganger tidligere planlagt besøk her, men mens jeg første gang måtte finne alternativ grunnet avlysning, valgte jeg sist gang å selv gjøre endringer da et enda mer interessant alternativ kom på banen. Den aller mest fristende kampen denne dagen er Bedlington Terriers v Shildon i Northern League, men jeg akter ikke å legge ut på en over 8 timers reisevei nordover fra Weymouth… Et enklere alternativ er Frome Town v Paulton Rovers i Southern League Premier, men jeg heller som sagt mot Saltash. Det vil nok i så fall medføre overnatting i Plymouth.

Hjemreise fra London Heathrow torsdag ettermiddag. Jeg krysser fingrene for medgjørlige værguder.

 

 

 

Onsdag 15.10.2014: Bacup & Rossendale Borough v Stockport Sports

 

Vertinnen ved Ashton Lodge Guest House disket opp med en full english breakfast, og siden dette skulle være min base også denne dagen, fulgte jeg like godt opp med å returnere til rommet for å unne meg en ekstra time på øyet. Nå ble det til slutt faktisk over to ekstra timer, men jeg hadde overhodet ingen planer som hastet. Derfor kunne jeg ligge og lese en god stund, samtidig som jeg også sjekket ut reisealternativene til dagens kamp. Da det endelig var på tide å bevege på seg, startet ferden med en snaut ti minutters spasertur bort til bussholdeplassen der den lille bybussen snart plukket meg opp for å frakte meg fra Ashton-on-Ribble til Preston sentrum, hvor jeg hadde sett meg ut et passende tog.

 

Det var flere muligheter, med bytte fra tog til buss i både Blackburn, Accrington, og ved Church & Oswaldtwistle. Sistnevnte er på langt nær like langt ute i gokk som det kanskje høres ut, men jeg valgte likevel å bytte i Blackburn, da den aktuelle bussholdeplassen der virket være både nærmere stasjonen og enklere å orientere seg frem til. Etter den 17 minutter lange togturen til Blackburn skulle det imidlertid vise seg at det ikke skulle være fullt så enkelt! Etter å ha hoppet av toget i Blackburn for første gang(?), oppdaget jeg nemlig ganske umiddelbart at det var noe som ikke stemte. Bussholdeplassen jeg hadde fått utpekt et steinkast fra togstasjonen virket nemlig å være flyttet i forbindelse med det som fremsto som omfattende veiarbeid i denne gaten – uten at det var noen form for skilting eller noe som i det hele tatt vitnet om at det hadde vært en bussholdeplass der.

 

Med kun et snaut kvarter på meg til å bytte fra tog til buss, kjente jeg nå at stressnivået begynte å øke noe, men de forbipasserende som jeg stoppet var tydeligvis ikke lokalkjente nok til å kunne hjelpe. I forbindelse med veiarbeidet var imidlertid satt opp trafikklys da man kun hadde trafikk i en retning om gangen, og da jeg så at en taxi var blant bilene som sto og ventet på grønt lys, benyttet jeg anledningen til å spørre sjåføren. Han kunne heller ikke gi noe svar på hva som hadde skjedd med bussholdeplassen, men undret seg plutselig på om ikke bussen som sto et par plasser foran i køen var bussen jeg etterlyste. Dette viste seg ganske riktig å være buss nummer 244 mot Rawtenstall, men sjåføren gjorde sitt beste for å på gebrokkent engelsk fortelle at han ikke var i trafikk, og at bussholdeplassen nå var rett rundt hjørnet i Darwen Street.

 

En pen jente som ventet på samme buss kunne bekrefte dette, og et par minutter forsinket kom omsider bussen…med samme sjåfør som nettopp hadde henvist meg dit. Jeg betalte £4,40 for en billett til Haslingden, der jeg igjen skulle bytte buss, og den snaut halvtimes lange turen tok meg snart oppover i heilandskapet i East Lancashire. Mon tro om det ikke var den såkalte Oswaldtwistle Moor vi kjørte over der vi stadig klatrert oppover og oppover med steingjerder, sauer og nakent, forblåst heilandskap rundt oss på alle kanter. Midt der oppe, flere kilometer fra nærmeste hus, passerte vi plutselig den store puben The Grey Mare, og jeg undret litt på hvem som er stamkundene her. Dette er en av Englands høyestliggende puber, og jeg vil tro at kundene gjerne består av turgåere og reisende som stopper her for å ta en rast fra bilkjøringen. Herfra gikk det imidlertid nedover igjen, og jeg kunne snart hoppe av i Haslingden.

 

Her kom snart buss 464 mot Rochdale, som skulle ta meg videre til min endelige destinasjon Bacup, og ytterligere £4,40 ble betalt. Det var først etter at jeg hadde satt meg ned at jeg ble oppmerksom på at det var samme selskapet, RossoBus, og at jeg med litt bedre planlegging kanskje ville ha vært i stand til å kjøpe en noe rimeligere billett som tok meg helt fra Blackburn til Bacup. Men gjort var gjort, og snart passerte vi Rossendale, der jeg hadde vurdert å hoppe av for å ta en kikk på den tidligere klubben Rossendale Uniteds gamle hjemmebane Dark Lane. Etter litt research tydet imidlertid ting på at det nå ikke var mye å se der etter at anlegget brant ned for et par år siden. Etter rundt 25 minutter på buss 464 kjørte vi inn i Bacup, og jeg kunne stige av på Market Street.

 

Selv om det var nesten to og en halv time til kampstart, bestemte jeg meg for å spasere opp til West View for å ta en kikk mens det fortsatt var ordentlig dagslys. Jeg oppdaget imidlertid snart at jeg hadde gått noen hundre meter for langt utover Todmorden Road og passert stedet der jeg skulle svingt til venstre opp Lane Head Lane. Sistnevnte er da også kun et trangt smug helt i bunnen av den bratte bakken som går oppover mot klubbens hjemmebane, men etter å ha peset meg til topps, kunne jeg ta til høyre inn Cowtoot Lane, der jeg snart så anlegget til venstre foran meg. Det var dessverre foreløpig stengt uten det minste tegn til liv, så jeg måtte nøye meg med å beundre veggmaleriet på utsiden av klubbhuset, samt en kikk gjennom den låste porten ved inngangspartiet. Mens jeg sto der begynte det å regne, og jeg valgte å returnere til puben The Queens i bunnen av bakken, for å slå i hjel litt tid der.

 

Bacup ligger som nevnt helt vest – eller rettere sagt sørvest – i Lancashire, og har et inbyggertall på drøye 12 000. Selv om det ikke er langt å kjøre til mer sentrale steder, får man inntrykk av at dette området ligger ganske avsides. Det er for eksempel ikke mer enn en drøy norsk mil ned til Rochdale, mens det eksempelvis ligger omtrent tre og en halv mil øst for Preston, der jeg hadde startet dagens ferd. Med sin beliggenhet er det kanskje ikke så overraskende at Bacup har lange tradisjoner innen flanell- og ullhandel, mens det etter den industrielle revolusjon som så mange andre steder i regionen ble et senter for tekstilindustrien, med flere bomullsspinnerier. Bacup sentrum har for øvrig masse verneverdig arkitektur og fredede bygninger.

 

Bacup & Rossendale Borough ble stiftet som Bacup så langt tilbake som i 1875, og tok navnet Bacup Borough i 1920. Klubben spilte i Lancashire League fra 1903, og var fortsatt medlem der da denne i 1982 slo seg sammen med Cheshire County League og stiftet North West Counties League. Dagens navn tok man først i fjor, da man sommeren 2013 døpte om klubben til dagens Bacup & Rossendale Borough. Dette har kanskje sammenheng med at den tidligere nevnte Rossendale United gikk konkurs i 2011, og at planer om å starte opp en ny klubb ble skrinlagt etter at deres Dark Lane som nevnt brant ned, slik at Bacup-klubben kanskje har sett på dette som en mulighet til å omfavne også Rossendale-samfunnet.

 

West View er forøvrig nummer tre på lista over de høyestliggende fotball-anlegg i den engelske pyramiden, kun slått av Buxton og Tow Law Town. Disse tre er da også i særklasse de tre høyeste, og det slo meg faktisk at jeg med besøk på West View ville ha besøkt de fem øverste på en slik liste, om det skulle være noe mål i seg selv. West View hadde også en stund figurert på listen over destinasjoner jeg ønsket å besøke, og da min Preston-baserte groundhopper-kompis Anthony Robinson hadde tilbudt meg skyss tilbake, ga det meg en fin mulighet da jeg ellers ikke ville vært i stand til å ta meg tilbake etter kveldskampen. Jeg kan for øvrig ikke huske sist jeg betalte så lite som £1,70 for en pint med Strongbow, så The Queens skal få all mulig ros for prisene ved sitt etablissement, der jeg ble opplyst om at det hver onsdag var 75p avslag på bortimot samtlige pints fra tappekranene.

 

Etter to pints i den koselige puben, gikk jeg ut i regnet og slet meg igjen opp bakken mot Cowtoot Lane og West View, der det nå var mer aktivitet enn tidligere. Med en drøy time til avspark betalte jeg £6 i inngangspenger, og selv om det i et ufyselig vær fristet å søke tilflukt i klubbhuset på denne kortsiden, måtte jeg først ta en runde rundt banen. Som sagt kom jeg inn i det ene hjørnet på en av kortsidene, og til venstre for meg hadde jeg langsiden der hovedtribunen står. Dette er en sittetribune i mur, plassert på den ene banehalvdelen, og bortenfor denne står laglederbenkene. Gressmatta heller for øvrig veldig tydelig ned mot denne langsiden. På bortre kortside har fasilitetene bestått i en konstruksjon som gir tak over hodet til et lite antall supportere, men denne falleferdige konstruksjonen er sperret av, og har (om man skal tro andres vitneprov) tydeligvis også vært det i flere år!

 

Også på bortre langside er det en ståtribune som strekker seg omtrent kvarte banens lengde, og som står litt inne på den ene banehalvdelen. Denne gir tak over hodet til de som står på de fire-fem betongtrinnene her. Bak mål på den nærmeste kortsiden, der jeg hadde kommet inn, er det ingen tribunefasiliteter. Her er det eventuelt altså hard standing som gjelder, men samtidig er det også her man finner klubbhuset med sin bar. Det var dit jeg nå satt kursen, og £2,50 ble byttet mot en boks med Strongbow, før jeg også fant frem til karen som hadde ansvaret for kampprogrammet. Jeg hadde lovet å kjøpe med også til Anthony og hans kvinnelige følge, som fortsatt ikke hadde ankommet, og for £2 per stykk sikret jeg meg tre eksemplarer av et program som tydeligvis var stiftet av noen som enten hadde hastverk eller ikke hadde vært helt stø på hånden. Det inneholdt da i hvert fall det meste av info rundt lagene…men en tabell hadde gjort seg!

 

Det som imidlertid var et faktum er at Bacup & Rossendale Borough lå sist på tabellen i North West Counties League Premier Division med den stygge statistikken 1-2-12, og de sto nå med sju strake tap – hvorav seks i ligaen, der de også stå uten seier på de 12 siste. Klubben endte jo forrige sesong på nedrykksplass, men noen vil kanskje huske at de ble benådet som følge av at Kidsgrove Athletic ble benådet fra nedrykk til NWCL. Det ser imidlertid ikke ut til at de har tatt særlig godt vare på denne ekstra muligheten, der de nå lå som jumbo. Kveldens gjester var Stockport Sports, som noen vil huske under det tidligere navnet Woodley Sports (og før det igjen Woodley Athletic), og også de var å finne på nedre del av tabellen. De sto også uten seier på de åtte siste i ligaen, og lå før kveldens kamp på femte siste plass med ti poeng – dobbelt så mange som hjemmelaget, som med seier ville kunne knappe innpå og også ta seg forbi AFC Blackpool.

 

En person som speidet skeptisk utover banen spådde pessimistisk nok at regnet ville føre til at det neppe ville bli spilt 90 minutter. En person som tilfeldigvis overhørte dette – og som virket være tilknyttet klubben – kunne imidlertid berolige med at man nå har forbedret dreneringen i bakkant av den bortre langsiden, der et jorde som skråner ned mot banen tidligere har vært medvirkende til at West View ofte har vært meget utsatt for avlysninger ved mye nedbør. Vi ble også fortalt at dommeren allerede hadde tatt en kikk uten å finne grunn til å måtte foreta en ny vurdering før kampstart. Da jeg visste om de tidligere problemene ved West View, må jeg innrømme å ha vært litt skeptisk når det startet å bøtte ned – stikk i strid med det Tony Morehead to dager tidligere hadde hevdet, da hans sjekk av værmeldingen viste sol og oppholdsvær i Bacup for denne onsdagen. Men nå virket det uansett som om det ville bli kamp.

 

Mens jeg bestilte meg en porsjon av den hjemmelagde paien som ble servert med erter og brun saus, og som kostet £2,50, kom Anthony og hans bedre halvdel inn. Samtidig fikk jeg opplyst at det ikke fantes pins for klubben etter navneskiftet, men jeg betalte £3 for en med det gamle Bacup Borough-navnet, og den skulle snart vise seg å kanskje bli mer aktuell igjen enn jeg visste der og da. De to nykommerne fikk sine programmer, som jeg selvsagt nektet å ta imot betaling for, all den tid jeg ble skysset tilbake til «sivilisasjonen» etter kamp. Det ble også tid til en pint mens vi satt og småpratet, samtidig som jeg fikk høre litt mer om Anthonys tur til Estland med det engelske landslaget og hvordan hans hjemreise hadde blitt forkludret med forsinkelser. Vi fikk snart kloa i noen stensiler med lagoppstillinger som ble delt ut, og da det nærmet seg kampstart fikk jeg påfyll fra baren som jeg tok med meg over på ståtribunen på bortre langside.

 

Derfra kunne vi se at hjemmelaget tok initiativet fra start, og allerede etter to minutter kunne (og burde) de tatt ledelsen da Matthew Bryan spilte tilbake til Richard Walker. Han fikk to sjanser, men mens det første ble blokkert så hadde hadde han litt for tung ryggsekk på da han satt returen over målet til Sports-keeper Hayden Buckley-Smith. Få minutter senere hadde vertene en corner, og Laquan Esdaille fikk heade upresset på bakerste stolpe. Ballen gikk i bue over keeper, og hadde tilsynelatende kurs mot det bortre krysset, men snek seg utenfor stolpen. Hjemmelaget dominerte totalt der de fortsatte å presse, men målet uteble til tross for en rekke sjanser. Sam Crook skjøt like utenfor, før han serverte kaptein Adrian Bellamy, men også hans heading gikk centimetere utenfor stolpen.

 

De hvite og svarte vertene fosset gang på gang i angrep, og det var spillemessig noe bortimot enveiskjøring. David Kuba-Kuba driblet av to mann før hans skudd ble slått til corner av bortekeeperen som også hadde få problemer med å stoppe et frispark fra Sam Cook. Kuba-Kuba var igjen frempå, og denne gang måtte Buckley-Smith gi retur, men ingen var kjapt nok frempå. The Borough hadde et solid overtak og imponerte faktisk spillemessig, men målet manglet. Og kanskje er det også der klubbens problem først og fremst ligger..? Vi gikk inn i omgangens siste minutt, og etter at vertene hadde dominert fullstendig var det ganske typisk at en kontring fra gjestene endte med at tidligere Bacup-spiller Ryan Humphries kunne styre inn 0-1 fra kort hold. Det er av sine egne man skal ha det, og idet dommeren blåste for pause med bortelaget i ledelsen, kunne jeg ikke annet enn å føle med hjemmelaget, som burde ledet med flere mål ved pause.

 

Pausen ble tilbragt inne i klubbhuset mens regnet fortsatte å øse ned, og etter en kjapp pint betalte jeg rimelige 70p for en kopp Bovril som jeg faktisk fikk med meg ut på tribunen i en ordentlig kopp. Dermed kunne den også drikkes langt raskere enn normalt, mens de 43 tilskuerne kunne se andre omgang bli sparket i gang. Bacup-manager Brent Peters hadde benyttet pausen til å sette innpå Tom Currie, og han gjorde seg raskt bemerket da han han alene med keeper lobbet over mål etter å ha blitt spilt gjennom av kaptein Bellamy. Kun minutter senere fikk han imidlertid en tilsvarende mulighet da et langt utspill ble flikket videre av Bellamy, og alene med keeper satt Currie ballen i mål til 1-1 drøye fem minutter ut i omgangen.

 

Tom Curries inntreden virket å ha gitt mer brodd der fremme hos vertene, der han med sin hurtighet skapte hodebry for gjestene fra Stockport. Hjemmelaget fortsatte å dominere, og de fleste forventet nok nå at de skulle snu kampen, og at det var et tidsspørsmål før de fikk sitt andre mål. Currie var da også gjennom for tredje gang, men da han virket å bli tatt ut en forsvarer som også var hjemmelagets bakerste utespiller, mente dommeren noe underlig at det var en fair takling og vinket spillet videre. Tom Crook så at hans avslutning på nærmest utrolig vis ble blokkert på streken, og da det var kaptein Bellamy sin tur til å komme alene gjennom, presterte også han å lobbe ballen utenfor mål. Det var egentlig utrolig at hjemmelaget nå ikke allerede hadde avgjort kampen og ledet med flere mål.

 

Mens hjemmelaget presset stadig heftigere for å få det etterlengtede vinnermålet, ble de igjen tatt på senga da gjestene kontret med 12 minutter igjen. Deeryn Ofari tok seg inn i bakrommet de etterlot og kunne plassere ballen under hjemmekeeper Callum Jakolevs til 1-2. Hjemmelaget ga seg imidlertid ikke, og fortsatte å presse på. Tom Currie ble igjen(!) spilt gjennom alene med keeper, men denne gang gikk avslutningen utenfor. Kanskje Bacup skal prioritere litt avslutningsteknikk på kommende treninger? Hver eneste gang de gikk i angrep kom de seg nemlig til farligheter, men avslutningene sto ikke i stil. Innbytter Shaun Plummer klarte i det minste å runde keeper Buckley-Smith, men avslutningen ble igjen blokkert på streken, og idet vi var i ferd med å gå inn i kampens siste minutt satt Deeryn Ofari inn sitt andre da Stocksport Sports kontret inn 1-3. Game over, og resignerte Bacup-spillere hang med hodet da dommeren blåste av. Bortemanager Matthew Broadhead og hans gutter jublet, men må han følt seg svært heldige med tre poeng i en kamp der hjemmelaget dominerte fullstendig.

 

Vi vurderte en pint i klubbhuset, men Anthony og fruen virket mer lystne på å komme seg hjem, så etter å ha levert inn kopper og glass, gikk vi snart til bilen. Ferden gikk over heiene der nå også tåka hadde gjort sitt til at man fikk assosiasjoner til britiske krimfortellinger om drap på de øde heiene. Likevel var det ikke veldig langt til folkeskikken, da vi etter ikke altfor lenge passerte lysene til en langt større by som skulle vise seg å være Burnley. På veien kjørte vi også forbi Preston North Ends stadion Deepdale, som har blitt oppgradert ytterligere siden mitt besøk i 2004, men det var dessverre for mørkt til å ta noen bilder av anlegget eller den fantastiske statuen (eller fontenen om man vil) av klubblegenden Sir Tom Finney. Drøye tre kvarter etter at vi forlot West View kunne Anthony og Joanna slippe meg av utenfor Ashton Lodge Guest House. Jeg takket for skyss, og trakk meg raskt tilbake til hotellsenga.

 

Etter mitt besøk i Bacup har det for øvrig kommet spesielle nyheter fra West View, der man faktisk nå mener at klubben er hjemsøkt av ånder som er utilfredse med navnebyttet i 2013! Manager Peters forteller om flere merkelige episoder både på og utenfor banen det siste året. En telefon som visstnok til stadighet ringer opp et nummer i byen om natten, alarmer som går av uten naturlig forklaring, spillere som nesten har blitt truffet av lyspærer som har falt ut av sokkelen…og ikke minst spillere som sverger på at de i gode avslutningsposisjoner på banen har følt at de har fått beinet holdt tilbake av en usynlig kraft i skuddøyeblikket! Mon tro om sistnevnte var tilfelle på kampen jeg overvar?! Personer som sies å være eksperter på området har besøkt klubben og slått fast at det er ånder som er misfornøyd med en forandring som har skjedd, og ledelsen har trukket konklusjonen at dette må være navnebyttet. Derfor vil faktisk klubben fra neste sommer, etter avslutningen på inneværende sesong, bytte navn tilbake til Bacup Borough! En noe spesiell sak må man si..

 

Vel, returen fra herlig falleferdige West View signaliserte slutten på min oktober-tur, og etter en god natts søvn gjensto det bare for meg å toge fra Preston til London, og videre til Heathrow, der jeg ville fly hjem torsdag ettermiddag etter 13 kamper på 13 dager. Det var som vanlig en flott, interessant og begivenhetsrik tur, og forhåpentligvis blir det ikke altfor lenge til neste gang. Muligens må jeg vente til min tradisjonelle jule- og nyttårs-tur, som jeg selvsagt håper å få til. Men det hadde ikke gjort noe med en liten svipptur også før den tid. For å sitere Rudolf Blodstrupmoen: «Time vill sjåv!»

 

English ground # 216:
Bacup & Rossendale Borough v Stockport Sports 1-3 (0-1)
North West Counties League Premier Division
West View, 15 October 2014
0-1 Ryan Humphries (45)
1-1 Tom Currie (51)
1-2 Deeryn Ofori (78)
1-3 Deeryn Ofori (89)
Att: 43
Admission: £6
Programme: £2
Pin badge: £3 (an old Bacup Borough one)

 

 

Next game: 21.11.2014: Cardiff City v Reading
Previous game: 14.10.2014: Lancaster City v Spennymoor Town

More pics

 

 

 

 

Tirsdag 14.10.2014: Lancaster City v Spennymoor Town

 

Ingen overraskelse at jeg med overnatting i Manchester som vanlig valgte å innta en herlig frokost på Home Sweet Home i Edge Street, kun et par minutter unna hotellet. Den bedret også formen radikalt, og snart kunne jeg returnere til Merchants Hotel for å pakke snippesken og sette kursen mot Preston, som skulle bli min base de to siste dagene av denne oktober-turen. Det er jo nok av tog som går oppover den veien, så jeg gikk bare ned til Manchester Piccadilly, der jeg etter hvert satt meg på et tog som skulle til Glasgow. Etter stopp ved Manchester Oxford Road og Wigan North Western, kunne jeg etter drøye 40 minutter hoppe av i Preston og finne bussholdeplassen for bussen som skulle ta meg ut til Ashton-on-Ribble.

 

Det er tilfeldigvis også her min groundhopper-kompis og Rangers-fan Anthony holder til, men da han først denne morgenen hadde kommet hjem fra Estland (der han hadde sett det engelske landslaget) over et døgn forsinket, var han ikke videre motivert for kamp denne dagen. Et forsinket fly fra Tallinn førte nemlig til at han mistet sin forbindelse i Frankfurt, og nå hadde han gått rett på jobb (et par timer for sent) uten å sove. Ikke overraskende belaget han seg derfor på en fotballfri kveld for å få sovet ut. Således var det kanskje greit at jeg allerede hadde booket meg inn på Ashton Lodge Guest House da han tilbød meg gratis overnatting.

 

Preston er administrasjonssenter i grevskapet Lancashire, og i selve byen bor det omtrent 115 000. Som mange andre byer i denne regionen var Preston virkelig en boom-town under den industrielle revolusjon, med lange tradisjoner innen tekstilindustrien. Mer ukjent er det kanskje at byens St. Walburge’s Church har det høyeste spiret (94 meter) blant alle engelske kirker som ikke er en katedral, eller at de har en stor bussterminal med hele 80(!) plattformer. Byen ligger ved elven Ribble, som selvsagt har gitt navn til Ashton-onRibble – en drabantby i det byens vestlige utkant. Dette er hovedsakelig et boligområde med i underkant av 5 000 innbyggere.

 

Oppe på Fishergate kom snart bussen fra PrestonBus som kjører runder rundt i byen, og jeg kjøpte like godt en dagsbillett. Etter snaue ti minutter kunne jeg stige av og orientere meg frem de rundt ti minuttene til Victoria Parade og Ashton Lodge Guest House, der jeg ble møtt av en lapp på skranken som ba meg ringe et telefonnummer. Det viste seg at vertinnen hadde måttet ile et ærend i butikken, men lovet å komme tilbake innen fem-ti minutter. Jeg beroliget henne med at jeg ikke hadde hastverk, og satt meg utenfor og tok meg en røyk mens jeg ventet. Snart kunne jeg kikke opp fra Non League Paper og konstatere at den trivelige vertinnen kom rundt hjørnet, og få minutter senere kunne jeg slenge fra meg bagen etter å ha sjekket inn – og nok en gang å ha blitt oppgradert til dobbeltrom.

 

Etter å ha slappet av litt på senga med en bok, gikk jeg for å ta bussen tilbake til Preston stasjon. Der satt jeg meg snart på toget som skulle ta meg videre nordover, og etter et kvarter kunne jeg stige av i Lancaster. Dette er byen som har gitt navn til grevskapet Lancashire, og Lancaster er da også grevskapets county town og historiske administrasjonssenter. Sistnevnte tittel har imidlertid senere blitt overtatt av Preston. Lancaster er for øvrig grevskapets nordligste by, der den ved elven Lune ligger omtrent tre norske mil nord for Preston. Byen med drøye 45 000 innbyggere har også en lang og betydelig historie, og man vet med sikkerhet at det for 2 000 år siden sto et romersk fort der hvor man i dag finner Lancaster Castle. Sistnevnte ble bygget på 1100-tallet, og er en av byens store attraksjoner. Lancaster har også et koselig sentrum, som jeg dessverre ikke fikk utforsket til fulle ved denne anledning.

 

Jeg har tidligere kun vært forbi Lancaster med tog, og fra toget har man da også fin utsikt over Giant Axe, som er Lancaster Citys hjemmebane. Nå gikk jeg de få hundre meterne ned West Road, men ble møtt av stengte dører og et anlegg uten mulighet til innsyn. Kanskje ikke så merkelig ved et anlegg som flere ganger har blitt offer for lokale vandaler (to ståtribuner i tre ble brent ned i 1976, mens man senere også fikk brent ned sitt klubbhus av pøbler med pyromane tendenser).Planen hadde uansett vært å kun ta en kikk for deretter å ta en tur inn i selve sentrum av byen, men mens jeg sto der og sjekket kartet for å finne beste rute, dukket det opp en kar som låste opp og ga meg tillatelse til å stikke innenfor for å se meg rundt. Og samtidig med at hjemmelagets spillere begynte å dukke opp, fikk jeg likevel tatt en runde rundt matte på Giant Axe. Inngangspartiet der jeg startet befinner seg på den ene kortsiden, og jeg gikk med klokka rundt anlegget.

 

Den nevnte kortsiden nærmest byens sentrum er en ståtribune under åpen himmel. Denne strekker seg hele banens bredde, og er komplett med bølgebrytere i klubbens blå farge. Med denne bak meg hadde jeg på min venstre hånd langsiden der de nevnte tidligere ståtribunene en gang sto. Her finner man i dag hovedtribunen, som også er anleggets eneste sittetribune. Den strekker seg…tja, skal vi si drøyt 1/3 av banens lengde, og selv om den er nokså ny, sørger søylene i forkant for å gi den litt karakter. Bortenfor denne tribunen står bygget der man finner klubbhusets overraskende lille bar, og vegg i vegg kan man få servert mat ved Dolly’s Diner.

 

Bortre kortside har en ståtribune som gir tak over hodet, og denne strekker seg omtrent 2/3 av banens bredde. Borte langside er derimot uten tribuner, så her er det hard standing som gjelder. Her står imidlertid en toetasjes brakke-lignende konstruksjon som tydeligvis huser blant annet kontorer. Oppe i andre etasje skulle jeg etter hvert finne ut at det blant annet er klubbens speaker som holder til. Det er for øvrig også på denne langsiden at man har laglederbenkene. Tilbake på kortsiden der jeg hadde kommet inn, ble jeg stående å snakke litt med klubbfunksjonæren som sto der. Han ble plutselig svært entusiastisk da han fikk lokket ut av meg hvor jeg faktisk hørte hjemme. Jeg skulle plutselig introduseres for flere av de nyankomne, og nå kunne jeg se at også spillerbussen til Spennymoor Town var i ferd med å parkere utenfor.

 

Jeg hadde allerede slått i hjel en halvtimes tid ved Giant Axe, og spaserturen inn til sentrum ble nå forkastet da jeg fikk beskjed om at man straks ville åpne baren. Jeg fikk avlevert mine £8 til karen som var i ferd med å åpne telleapparatene, og da var det god timing at en kar i samme øyeblikk kom med programmene, slik at jeg fikk byttet £2 mot et eksemplar. Det viste seg å være både glossy, tykt og innholdsrikt – alt i alt et meget godt program, som jeg tok med meg til baren, der man fortsatt ikke var helt klare til å åpne. Mens vi ventet ble jeg stående utenfor å snakke med noen av hjemmelagets representanter, som virket nokså usikre på hva de forventet denne sesongen. Samtidig som de håpet å kunne henge med i playoff-kampen, ga de uttrykk for at det nok var andre klubber som ManU-kopiene i Salford City, føniks-klubben Darlington 1883 og dagens gjester Spennymoor Town som ville utkjempe kampen helt i den ypperste toppen.

 

Snart fikk jeg også byttet £2,50 mot en boks Strongbow, og satt meg ned for å bla litt i programmet mens jeg nippet til godsakene. Det var altså duket for oppgjør i Northern Premier League Division One North, og Lancaster City var å finne på tiendeplass på tabellen – med seks poeng opp til Scarborough Athletic på siste playoff-plass. De hadde nå gått fem ligakamper uten tap, men da jeg tre dager tidligere hadde sett de ryke ut av FA Cupen tross heroisk innsats i Kings Lynn, betød det også slutten på en rekke med sju kamper ubeseiret i alle turneringer. Spennymoor Town på sin side lå på en sjetteplass, ett poeng bak nevnte Scarborough Athletic, men både de og Lancaster hadde både en og to kamper til gode på de fleste andre lagene.

 

Spennymoor kom dessuten fra fem strake seire, hvorav tre i ligaen, og det er hårete mål de har satt seg i County Durham-klubben. Forrige sesongs opprykk fra Northern League var det første av det de håper skal bli tre opprykk på fem sesonger. Det er i hvert fall deres uttalte målsetning, og for de som har fulgt med litt er det jo på ingen måte overraskende at FA Vase-vinnerne fra 2013 hevder seg umiddelbart også i NPL Division One North, selv om det vil bli en tøff toppkamp i år. Jason Ainsley er vel nå inne i sin niende sesong som Spennymoor-manager, og det må kunne sies å være herlig forfriskende i en tid der man har blitt vant med at klubbene bytter managere med skremmende hyppighet, og gjerne flere ganger i året.

 

På veggen hang det diverse supporterutstyr til salgs, og en plakat oppfordret til å ta kontakt med en Eric; noe som ble bekreftet av bartenderen. Jeg fikk vite at han foreløpig ikke var sett ved anlegget, og satt meg heller ned for å veksle noen ord med et par Spennymoor-supportere på nabobordet. Det var som forventet at de håpet å kunne være med å kjempe i toppen, men ventet hard kamp fra de allerede nevnte klubbene som også håper å ta seg opp. Under en røykepause ringte jeg nummeret som var oppgitt for denne Eric, og han beklaget at de var utsolgt for pins. Han ventet imidlertid på levering av en ny bestilling, og sa at han gjerne kunne sende meg en. Han ba meg komme bort i speakerboksen på bortre langside før kampstart, og etter å ha tømt glasset gjorde jeg dette først som sist.

 

Eric Williams viste seg å være en utflyttet waliser som i tillegg til å ha ansvar for klubbsjappa også fungerer som både speaker, styremedlem samt flere andre verv. Da jeg klatret opp trappa var han akkurat i ferd med å lese opp lagoppstillingene, men snart fikk jeg kloret ned adressen min i notatboka hans og gitt ham £5 slik at han kunne sende meg min suvenir ved anledning. Han viste seg å være en trivelig type, og vi ble stående å prate til han igjen måtte gjøre noen annonseringer over høyttaleranlegget. Han lovet også å fikse meg en kopi av stensilen med lagoppstillinger om jeg holdt meg i nærheten, så etter å ha unnet meg nok en boks med Strongbow fra baren tok jeg oppstilling rett ved laglederbenkene, der Eric snart kom for å overrekke meg arket jeg hadde etterlyst.

 

Gjestene fra County Durham hadde ikke hatt noen optimal oppladning da de hadde blitt forsinket i trafikken og således fått mindre tid enn normalt til å forberede seg, og det var The Dolly Blues som startet best på sin hjemmebane. Spissene Simon Wearing og Aaron Taylor skapte problemer for gjestene, og hadde begge sjanser til å score før Spennymoor kom mer med i kampen. Egentlig utviklet første omgang seg snart til å bli en ganske tam affære, men det jeg mest av alt bet meg merke i var den totale mangelen på stemning blant et musestille publikum. Hvor var Lancaster-supporterne som hadde sørget for et så vanvittig leven på The Walks i Kings Lynn kun få dager tidligere?? De eneste som virket å heve stemmen på Giant Axe var personene på laglederbenkene, og der jeg sto rett ved siden av hjemmelagets, virket kjeftesmella gå nesten konstant både hos manager Darren Peacock og hans assistent Trevor Sinclair.

 

Spennymoor kunne tatt ledelsen på et frispark fra Michael Roberts, og muligens fikk hjemmekeeper Mike Hale fingertuppene på ballen før den smalt i tverrliggeren. På motsatt side var det vertenes tur til å true da et flott angrep endte med at Garry Hunter fikk avslutte på mål etter forarbeid av Wearing og Taylor, men Moors-keeper Adam McHugh fikk slått til corner. Nå virket det som om hjemmelaget var i ferd med å ta over igjen, der de flere ganger truet Spennymoors bakrom, og gjestenes forsvarsrekke virket en periode noe frynsete. Men etter en periode med Lancaster-press og et par halvsjanser, kontret Spennymoor hjemmelaget i senk. Andrew Stephenson vant ballen og stormet fremover, og en pasning senere var Liam Henderson spilt gjennom. Med snaue ti minutter til pause avsluttet han fra 16-meterstreken og satt ballen forbi keeper Hale. 0-1! For første gang var det også litt jubel ved Giant Axe denne kvelden. Vertene svarte umiddelbart, men headingen til Simon Wearing gikk like utenfor. Omgangen hadde absolutt tatt seg opp etter en litt tam periode midtveis, og helt på tampen av omgangen sendte Tom Kilifin i vei et skudd som traff innsiden av stolpen og ballen rullet langs linja før den ble klarert.

 

0-1 sto seg imidlertid til pause, og en steak & kidney pie ble bestilt fra Dolly’s Diner. De ble servert med mushy peas og brun saus, og ble inntatt i baren sammen med en ny boks Strongbow. Paien smakte dessuten fortreffelig, og ga fornyet energi før andre omgang. En Strongbow ble helt i plastglass og tatt med over på motsatt langside, der jeg nå tok oppstilling rett ved siden av laglederbenken til Spennymoor. Jason Ainsley ga uttrykk for at han var fornøyd med å lede, men slett ikke fornøyd med hvordan de hadde fremstått i første omgang. Der jeg sto og ved anledning sjekket ståa i Shildons omkamp i FA Cupen borte mot Stourbridge, ble det i løpet av andre omgang dessuten min jobb å oppdatere Spennymoor-benken, der spesielt assistent Gavin Fell stadig snudde seg for å forhøre seg om hvorvidt Shildon fortsatt ledet 1-0.

 

Sju minutter ut i andre omgang ble Michael Roberts spilt flott fri, og da han la tilbake inn i feltet ble innlegget blokkert av Lancaster-kaptein Neil Marshall. Dommeren mente at han hadde benyttet hånden for å stoppe ballen, og Joe Tait doblet Spennymoors ledelse fra straffemerket. To minutter senere sto det 0-3 etter at keeper Hale måtte gi en retur som ble headet inn av Andrew Stephenson, og Spennymoor dominerte nå totalt. Gavin Cogden hadde kommet innpå for Shane Henry, og fra kort hold kunne han etter snaut halvspilt omgang sette inn gjestenes fjerde. Lewis Dodds spilte frem Michael Roberts, og hans innlegg ble enkelt styrt inn av Cogden. 0-4 i det 67. minutt, men Spennymoor fortsatte å pøse på, og kun flere gode redninger fra Mike Hale hindret et enda styggere resultat.

 

Gang på gang spilte Spennymoor seg frem til farligheter, men Ainsley og Fell fortsatte å bjeffe fra sidelinjen, akkurat slik som lagledelsen på den andre benken brølte ut sin frustrasjon. Paret på Spennymoor-benken tillot seg imidlertid å glede seg over at Ben Wood hadde doblet ledelsen for Shildon i Stourbridge, og de lot seg imponere over resultatet, selv om Fell på et tidspunkt da vi ikke visste hva slags lag Shildon stilte med spekulerte i om snakket om fravær kanskje hadde vært et spill. Med noen minutter igjen fikk Lancaster City sitt trøstemål da Aaron Taylors innlegg fant Tom Wood, som kontant satt inn 1-4 fra rundt fem meter. Det sier da også litt om Ainsley at han var aldeles rasende over at de «igjen» ikke klarte å holde nullen, og Fell sparket over ende en bøtte i frustrasjon.

 

Det var imidlertid mer enn nok til å sikre seg nok en seier, for øvrig deres tredje ligaseier på rad med sifrene 4-1. Ainsley og Fell takket meg for kampen og oppdateringene fra Stourbridge, og jeg gikk for å ta en pint i baren, der bortefansen selvsagt var langt mer tilfreds enn vertskapet. Sistnevnte – blant de manager Darren Peacock – innrømmet imidlertid raskt at de hadde tapt for et meget godt lag, og noen hevdet at Spennymoor Town var det beste laget de hadde sett på Giant Axe på flere sesonger. Andre omgang hadde da også vært meget imponerende av gjestene! Jason Ainsley kom inn og ville oppdateres på resultater fra andre kamper i divisjonen, før jeg ønsket de god tur hjem. Jeg benyttet dessuten anledningen til å få den gamle Newcastle-stjernen Darren Peacock til å signere programmet mitt, og assistent Trevor Sinclair gjorde det samme.

 

Etter å ha tømt glasset takket jeg for meg og ønsket lykke til, før jeg spaserte tilbake til togstasjonen. Etter den korte togturen tilbake til Preston unnet jeg meg en siste pint på The Station Hotel før jeg tok bussen tilbake til Ashton-on-Ribble. Jeg ble liggende å lese en stund før jeg slukket lyset etter en fin dag i nordvest, og en imponerende forestilling av Spennymoor. Lancaster City hadde også vært et trivelig bekjentskap. Nå gjensto det kun en kamp av min oktober-tur, som altså gikk ugjenkallelig mot slutten.

 

English ground # 215:
Lancaster City v Spennymoor Town 1-4 (0-1)
Northern Premier League Division One North
Giant Axe, 14 October 2014
0-1 Liam Henderson (37)
0-2 Joe Tait (pen, 53)
0-3 Andrew Stephenson (55)
0-4 Gavin Cogden (67)
1-4 Thomas Woods (87)
Att: 203
Admission: £8
Programme: £2
Pin badge: n/a (but paid £5 to have one sent to me)

 

Next game: 15.11.2014: Bacup & Rossendale Borough v Stockport Sports
Previous game: 13.11.2014: Daisy Hill v Cheadle Town

More pics