Reading v Swansea City (Championship play-off final) 30.05.2011


Mandag 30.05.2011: Reading v Swansea City (Championship play-off final)


Da mitt Reading feide Cardiff City av banen på bortebane i andre playoff-semifinale, betød det tur til Wembley for finale om opprykk til Premier League. En finale som blir omtalt som den kamp i fotballverden der det står mest penger på spill. Vinneren er med opprykk til Premier League sikret vanvittige inntekter bare gjennom opprykket alene. Jeg hadde for lengst begynt å få den moderne toppfotballen i vrangstrupen, der den har blitt redusert til en business hvor alt dreier seg om penger – og der man oversvømmes av utenlandske spillere (og eiere). Likevel var jeg aldri i tvil om at jeg skulle til Wembley denne maidagen.

Jeg ringte klubben, og som medlem i Reading FC fikk jeg kloa i en av de ettertraktede billettene, slik at jeg kunne begynne å booke fly og hotell. Det var drøye to uker til finalen, men det rykket allerede i reisefoten. Finalen skulle holdes på en mandag, og jeg dro over dagen i forveien. En god del av gutta var ute denne søndagen, men oppladningen til dagen etter var nokså rolig.

video:mov0019

 

Som avtalt var jeg nemlig oppe allerede i sju-tiden, og gikk den korte veien bort til puben The Monk’s Retreat. Da denne hadde begynte å åpne klokka 07.00, hadde noen tatt til orde for å møtes der. Og da jeg ankom et kvarters tid etter åpning, var det allerede en gruppe kompiser til stede. Begerføringen var allerede høy, og det strømmet stadig på med folk. Etter hvert spaserte vi ned til Reading stasjon, der toget til London Paddington ble fylt opp av høylytte Reading-supportere som nok var til stor sjenanse for vanlige reisende.
video:mov0021

 

Heller enn å dra til den offisielle puben vi hadde fått “tildelt” ved Wembley, spredte ordet seg at møtested var puben Allsop Arms – ikke langt fra stasjonen Marylebone med togforbindelse til Wembley. Her var det allerede kjempestemning da vår gruppe ankom, og det var mange gamle kjente å hilse på både inne i og utenfor puben som var stappfull til tross for et ganske imponerende areal. Og der jeg sto utenfor slo det meg dessuten plutselig at dette var det helt klart mest imponerende Reading-firma jeg noen gang har sett.
video:mov0023

 

Med en slik forsamling gikk det selvsagt ikke lang tid før lovens lange og klamme arm kom og tok oppstilling utenfor. Da de hadde blitt mannssterke nok, insisterte de snart på å eskortere oss den korte veien til Marylebone stasjon, hvor de på kort varsel hadde ordnet eget tog for oss opp til Wembley.

Utenfor nasjonalanlegget måtte jeg måtte selvsagt stoppe opp for å ta en kikk på statuen av Sir Bobby Moore – kaptein for de engelske verdensmestrene i 1966 – før jeg kunne ta meg inn og finne min plass. Hele 86 581 betalende tilskuere var på plass, og nye Wembley var et imponerende skue – først og fremst i kraft av sin størrelse. Et hav av blått og hvitt så ut til å dekke godt over halve anlegget, mens det var hvitt på motsatt side fra der jeg befant meg.

Kampen startet med Reading som det klart friskeste laget, og både Shane Long og en god Jimmy Kebe hadde tidlig muligheter. Swans-keeper Dorus de Vries imponerte ikke med sin håndtering av Longs skudd, men kan takke sin forsvarer Ashley Williams som fikk klarert hans unødvendige og farlige retur. Kebe på sin side terroriserte backen Alan Tate, og ved et av hans raid lot et paralysert Swansea-forsvar ham gå helt fra egen halvdel, men hans avslutning ble blokkert. Reading skulle muligens også hatt straffespark da Swansea-forsvarer Garry Monk så ut til å handse ballen inne i feltet.

I stedet kom straffesparket den andre veien. Zurab Khizanishvili var klønete da han felte Nathan Dyer, og Scott Sinclair sendte svanene i føringen fra 11-meteren. 0-1 etter 21 minutter. Og som om ikke det var nok – publikum hadde knapt rukket å summe seg før Stephen Dobbie regelrett løp fra vår venstreback Ian Harte. Han serverte en cross som keeper Adam Federici kun klarte å parere…rett i beina på Scott Sinclair som sto på 5-meteren og enkelt kunne sette inn sitt og Swanseas andre mål på et drøyt minutt. 0-2!

Kampen hadde på dette drøye minuttet skiftet totalt karakter, og nå var plutselig waliserne i førersetet. Og med i overkant av fem minutter til pause satt de det som så ut som spikeren i Reading-kista. Et innlegg fra Dyer ble av Khizanishvili kun klarert ut til Dobbie som kunne sette inn 0-3 fra snaue 16 meter. Det så ut som mission impossible for Reading. Og oppgaven ble i hvert fall ikke enklere av at det i pausen ble delt ut røde kort til både Readings innbytter Jay Tabb og assistent Nigel Gibbs.

Reading kom imidlertid ut i hundre, og allerede etter et par minutter av andre omgang ble en corner slått inn på nærmeste stolpe der Noel Hunt headet inn til 1-3 via Joe Allen. Dobbie kunne ha gjenopprettet tomålsledelsen etter å ha driblet av tre Reading-forsvarere inne i feltet, men fra en posisjon der han burde skutt med venstre satt han med høyrebeinet ballen utenfor fra glimrende posisjon. I stedet presset Reading fremover, og en viktig blokkering av Alan Tate på en avslutning fra Kebe førte til corner. Denne ble headet inn av Reading-kaptein Matt Mills, og med 57 minutter på klokka sto det nå 2-3!

Reading hadde virkelig fått blod på tann, og pøste på. Et skudd fra Jem Karacan forandret retning i en Swansea-forsvarer og traff stolpen! Returen falt til Noel Hunt, men en glimrende og uhyre viktig blokkering fra Garry Monk hindret utligning. Med ti minutter igjen avgjorde dog waliserne, og igjen var det fra straffemerket. Andy Griffin var noe klønete, og en Fabio Borini som var på vei bort fra mål gikk lett i bakken. Dermed pekte dommer Phil Dowd igjen på straffemerket. Denne gang gikk Federici riktig vei, men straffen fra Sinclair var godt plassert. Med sitt hattrick sørget han for at Swansea City ble første walisiske representant i den engelske Premier League.

Lufta gikk ut av ballongen, og kampen ebbet ut med 2-4. Og mens waliserne ble igjen for å feire, ble Reading-svingen raskt tømt. Vi hadde en liten pub-til-pub runde rundt i London før vi etter et par timer satt kursen mot Paddington. En siste pint på puben Pride of Paddington skulle inntas, men der befant det seg en gruppe Swansea casuals. Heldigvis hadde mitt stopp i en minibank gjort at jeg kom noe etter resten av gruppa vår, og da jeg åpnet døra for å gå inn var det første jeg så barkrakker og glass som fløy gjennom lufta. Det hele hadde vært over på et minutt eller to, og folk var på vei ut allerede da jeg kom til. Tiden var nok inne for å finne et tog tilbake til Reading. Men på vei over til stasjonen ble vi samlet sammen av snuten som hadde kommet løpende rundt hjørnet.

Min forklaring om at jeg var norsk turist ble akseptert og jeg fikk lov til å gå…helt til de da så et Reading-skjerf stikkende ut av lomma mi. Dermed ble også jeg stående med en stor gjeng (inkludert mange som ikke hadde vært mer involvert enn jeg hadde vært, samt noen som akkurat hadde kommet til) mens vi ble dratt foran kamera en etter en for å stadfeste personalia etc. Slik ble vi stående over en time før vi omsider fikk beskjed om at de var i ferd med å ordne et eget tog for oss tilbake til Reading. De som hadde togbillett til andre steder enn Reading (som f.eks. en Reading-kompis som nå bor i Maidstone) fikk da omsider lov til å gå, mens vi andre ble marsjert inn på Paddington og plassert på et tog som snart tok oss til Reading med London-snuten fortsatt ombord. På perrongen i Reading ventet Thames Valley-snuten som der tok over, og etter å ha holdt oss tilbake på stasjonen i en halvtimes tid begynte de å slippe folk to av gangen, med beskjed om at dersom vi samlet oss ville vi bli arrestert.

Da jeg var rundt hjørnet ringte jeg øyeblikkelig en kompis og fant ut at de befant seg på en bar ved navn The Rising Sun. Da jeg kom dit var det allerede 25-30 der, og mange flere kom i halvtimen som fulgte. Der ble det som måtte være av playoff-sorger slukket, og stemningen var faktisk ganske god. Ved en røykepause utenfor registrerte jeg en snutebil som stoppet, og tenkte kanskje det var på tide å ta kvelden. Men da bartenderen nektet for å ha sett noen av Readings glade gutter, tok snuten hans ord for det uten å kikke inn. Som dørvakta sa: Hvorfor i all verden skulle han si noe annet når de hadde en meget innbringende kveld med et stort antall fotballgutter på plass. Kvelden gikk etter hvert mot slutten, og ved stengetid trakk jeg meg tilbake på hotellet.

På vei hjem dagen etter kunne jeg reflektere litt over turen. Alltid skuffende å tape fotballkamper, og en kamp som denne vel mer enn andre, men merkelig nok var jeg ikke like skuffet som jeg for eksempel var da Reading tapte tilsvarende finale mot Bolton i 1995, eller til og med playoff-finalen (om opprykk fra nivå tre) mot Walsall i 2001. Begge i ekstraomganger forøvrig; og begge etter å ha ledet. Men at skuffelsen ikke nå var like stor, har nok mer med å gjøre at toppfotballen har forandret seg til å bli en business som jeg uansett ikke har like stor sans for lenger, slik at jeg dessverre på ingen måte blir er i stand til å la meg engasjere i like stor grad som tidligere.

English ground # 42:
Reading v Swansea City 2-4 (0-3)
Championship playoff final
New Wembley Stadium, 30 May 2011
0-1 Scott Sinclair (pen, 21)
0-2 Scott Sinclair (22)
0-3 Stephen Dobie (40)
1-3 Joe Allen (og, 49)
2-3 Matt Mills (57)
2-4 Scott Sinclair (pen, 80)
Att: 86 581
Admission: £36
Programme: £6


Next game: 23.07.2011: Cambridge City v Cambridge United

Previous game: 25.04.2011: Macclesfield Town v Southend United

 

More pics

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg