Mandag 09.04.2018: Lindoln United v Basford United

Selv om frokost var inkludert i prisen ved Crookston Hotel, hadde jeg denne morgenen en såpass tidlig start at jeg måtte stryke på dør uten å kunne benytte meg av dette. Litt før klokka sju forlot jeg hotellet og gikk bort til Crookston stasjon rett ved siden av for å ta 07.10-toget inn til Glasgow Central. Der rakk jeg å kjøpe inn litt frokost fra en av WHSmith-sjappene før jeg tok plass på 07.48-toget. Etter å ha fått i meg frokosten kunne jeg unne meg litt mer søvn mens toget fraktet meg sørover, og etter snaut fire timer kunne jeg stige av i York for å unnagjøre et togbytte. Etter dette skulle egentlig neste stopp være Newark North Gate, men litt komplikasjoner på veien gjorde at jeg i stedet måtte ta turen via Doncaster. Dagens reisemål var Lincoln, og jeg ankom etter hvert der litt før klokka to; en snau halvtime senere enn egentlig planlagt.

Under denne lange og etter hvert litt frustrerende turen ned fra Glasgow, hadde jeg prestert å bli av med mitt togpass, og det betød at jeg nå måtte begynne å kikke på togpriser for de kommende dagene. Det var bare å først få sjekket inn på Premier Inn-hotellet hvor jeg hadde betalt £51 for overnatting, og vel installert på rom 326 fant jeg ut at jeg like gjerne kunne kikke på togbilletter på en pub og over en pint. Som tenkt, så gjort, og praktisk plassert rett oppi veien ble The Jolly Brewer åsted for dette. Etter å ha sjekket et utall av billett- og tog-kombinasjoner, fikk jeg til slutt booket billetter for de neste fem dagene, og jeg kunne tømme glasset for å heller kikke meg litt rundt i Lincoln.

Lincoln er grevskaps-hovedstad og administrativt senter i Lincolnshire. Under romertiden var byen kjent som Lundum Colonia, og man kan fortsatt se spor her fra denne epoken. Senere var Lincoln et meget viktig handelssentrum i middelalderen. Turisme har blitt en viktig inntektskilde, ikke minst takket være den fantastiske katedralen og Lincoln Castle. Lincoln har i dag rundt 95 000 innbyggere i selve byen, men om man regner med forstadsområder som North Hykeham og Waddington, passerer innbyggertallet 130 000. Byen tenkes ofte på som delt inn i to soner som ofte kalles uphill og downhill. Det historiske Lincoln med katedralen, Lincoln Castle og det idylliske Bailgate-området ligger på toppen av en stor ås, mens jernbanestasjonen og dagens kommersielle sentrum ligger nede ved bunnen.

Jeg hadde nå kurs for uphill, og veien dit opp gikk via Danesgate og Steep Hill, som virkelig lever opp til sitt navn. I tillegg til å være bratt er sistnevnte også meget koselig, og langs den trange, brolagte bakken ligger en rekke trivelige og spesielle uavhengige butikker. Jeg fryktet en fullstendig sprekk og kollaps på veien opp, men det gikk bedre enn som så, selv om jeg pustende og pesende følte for en aldri så liten rast da jeg kom til topps. Etter å ha stukket innom en butikk for å kjøpe et par postkort, ble puben Magna Carta åsted for denne vanningspausen. Det var et trivelig sted for en liten pustepause, og den ligger midt i smørøyet mellom Lincoln Castle og byens kjente katedral, i en meget idyllisk del av byen. Postkortene ble etter hvert skrevet før jeg brøt opp og tuslet videre på en rask rundtur der oppe.

Det var naturlig nok langt lettere å følge Steep Hill nedover, og nå fulgte jeg den hele veien til bunns, forbi der den bytter navn til The Strait. Nede i bunnen går den over i High Street, og jeg fulgte denne videre helt til jeg krysset jernbanelinen rett ved Lincoln stasjon og like etter slo meg ned med en pint på puben The Treaty Of Commerce. Da turen gikk videre var neste stopp Wetherspoons-puben The Ritz, for det var på tide med en middag. Da det var på tide å komme seg videre til en skikkelig pub og igjen bytte ut j2o med voksendrikker, hadde jeg kurs mot en pub jeg virkelig hadde sett frem til å besøke, og ytterligere en halv kilometer eller så sørover langs High Street fant jeg mikropuben The Hop & Barley, som jeg først holdt på å gå rett forbi.

Groundhopper og Grimsby Town-supporter Graham Precious hadde tatt kontakt da han så mine planer for denne mandagen, og hadde uttrykt interesse for å møtes. Jeg hadde sagt fra at jeg ville være å finne på The Hop & Barley, og jeg var ikke engang halvveis i pinten min da han kom inn døra og slo seg ned. Dette viste seg å være et fint møtested, og Graham var en trivelig samtalepartner. Han tilbød meg skyss til stadion og tilbake til sentrum etter kamp, og det takket jeg selvsagt ja til. Siden han skulle kjøre, nøyet han seg med ett glass, men selv hentet jeg ytterligere påfyll fra baren før vi etter hvert takket for oss og brøt opp. Lincoln United holder til rett ved den store Hartsholme Country Park, som ligger noen kilometer sørvest for sentrum, og det var dit vi nå satt kursen.

Med en snau time til avspark ankom vi Ashby Avenue, der vi ble avkrevd £9 i inngangspenger, og da kveldens kampprogram var rimelig priset til £1, var det bare å fiske opp en £10-seddel. Tilbake fikk jeg ikke en billett, men faktisk en vaskeekte kvittering fra terminalen de bruker til å registrere salg. Med det i orden kunne vi innta klubbhusets bar, og det ble også tid til en kikk innom klubbsjappa der jeg både fikk sikret meg en pin til min samling og også fikk forsyne meg med en liten bunke av gamle kampprogrammer. Dette er for øvrig ikke første gang jeg har forsøkt å se kamp ved Ashby Avenue, for to ganger tidligere har jeg blitt offer for avlysninger her – senest da jeg på en av årets siste dager i 2016 skulle se Lincoln United v Basford United, som faktisk var identisk med kampen som nå sto på min meny.

Lincoln United ble i 1938 stiftet under navnet Lincoln Amateurs, men da de i 1951 signerte en profesjonell spiller fra Nottingham Forest, kvalifiserte de ikke lenger til amatør-status, og endret navnet til dagens Lincoln United. De tok i 1967 plass i Yorkshire League, og på første forsøk vant de andredivisjonen og rykket opp i ligaens øverste divisjon, som ble vunnet i både 1971 og 1974. I 1982 slo Yorkshire League seg sammen med Midland League og stiftet den nye Northern Counties East League, der Lincoln United fikk plass i Division One South. De ble den divisjonens første vinner, men ble likevel værende i divisjonen frem til de i 1986 forlot NCEL og tok plass i Central Midlands League, og spilte seks sesonger i det som da het Supreme Division.

I 1992 var de tilbake i NCEL, og vant igjen Division One på første forsøk slik at de rykket opp i NCEL Premier Division. To år senere ble den vunnet, og klubben sikret seg opprykk til Northern Premier League. I 2004 rykket de opp til NPL Premier Division, der de holdt seg i fire sesonger med 15. plassen i 2007 som beste plassering før de året etter rykket ned igjen til NPL Division One South, der de fortsatt befinner seg. For to sesonger siden tok de seg til playoff der de imidlertid ble slått av Shaw Lane i semifinalen, men etter flere sesonger på nedre halvdel av tabellen virker det i hvert fall nå som de er på riktig kurs igjen, med tre sesonger på rad på øvre halvdel. Der er de også å finne denne sesongen, men de hadde en virkelig tøff oppgave foran seg denne kvelden.

Motstander denne kvelden var nemlig et Basford United som allerede hadde sikret seg automatisk opprykk og hadde hatt en eventyrlig sesong der de var på god vei til å sikre seg en suveren tittel. Med to direkte opprykkere fra NPL 1 South denne sesongen, i forbindelse med omstruktureringen etter sesongslutt, vil playoff-sonen denne gang gå ned til sjetteplass, og for Lincoln United sin del hadde de fortsatt håp om å kunne delta der. Fra deres 9. plass var det nemlig seks poeng opp til Leek Town på den siste playoff-plassen, og de hadde også to kamper til gode på Leek Town. Problemet var nok at to av lagene mellom i likhet med Lincoln United hadde disse to kampene til gode. Tre poeng i kveldens kamp mot sesongens suverene lag i divisjonen/avdelingen ville derfor komme svært godt med.

Ashby Avenue har vært fast hjemmebane for Lincoln United siden 1982, selv om de også tidligere benyttet en spartansk bane ved cricketbanen som ligger like ved siden av. Siden den gang har man på imponerende vis oppgradert Ashby Avenue som i dag er et koselig stadion der det skal godt gjøres å ikke trives. Man kommer inn inngangspartiet på den ene kortsiden der man også har klubbhuset, og bak mål er det et overbygg fra klubbhuset/garderobene. Også på de andre tre sidene er det tribuner, og sett til venstre herfra har man langsiden der hovedtribunen er en sittetribune som står midt på. På motsatt langside er det en del hard standing før man kommer ned til en ståtribune. På bortre kortside er det også en ståtribune som strekker seg nesten hele banens bredde.

Fra en Basford-supporter i klubbhuset hadde vi fått høre at gjestene fra Nottingham stilte temmelig svekket, og da jeg fikk kloa i en stensil med lagoppstillingene, var det overraskende å finne ut at ikke mindre enn 7 av spillerne som hadde startet sist kamp for Basford United nå var fraværende. Når det er sagt hadde de da også minst én spiller som gjorde comeback etter skade, og andre sultne spillere var nok svært ivrige etter å vise seg frem. På en regntung bane var det mye innsats og kjemping, og i en tett første omgang fikk vi se en rekke herlige dueller. Basford hadde nok et ørlite overtak, men vertene hang godt med, godt hjulpet av sin keeper Michael Emery. Lincoln-keeperen var kampens store spiller, og ikke minst leverte han en vanvittig redning da han reddet headingen til Matt Thornhill. Det var fortsatt målløst ved pause.

Klubbens Twitter-ansvarlige hadde bedt meg om å ta kontakt, og i pausen fikk jeg omsider truffet ham da han kom bort for å melde seg. Selv om det var jeg som burde takke, takket han for fremmøtet og fortalte litt om sine tanker rundt klubben før an introduserte meg for noen andre klubbrepresentanter. Flere av de husket for øvrig også en annen nordmanns besøk da jeg minnet de om kvelden da mannen bak nicket MikeModano på VGD-forumet avla en visitt til Ashby Avenue for noen år siden. Med tanke på kveldens kamp virket de nokså tilfreds med å holde nullen mot den kommende tittelvinneren, men påpekte at et uavgjort-resultat ville hjelpe de nokså lite i jakten på playoff.

Andre omgang ble i perioder et bombardement mot Lincoln-målet der Emery sto som en levende vegg. James Reid hadde alene en rekke avslutninger, og også Cory Grantham hadde en kjempesjanse som ble misbrukt. Vertene hadde også vært på et og annet besøk fremover, men Basford-forsvaret virket rett og slett meget solid. Da de sviktet litt med ti minutter igjen av ordinær tid, var vel det eneste gang i løpet av kampen, men det var nok til at Rob Norris som en av banens minste spillere fikk heade et innlegg i mål til 1-0 akkurat idet vi begynte å mistenke at det gikk mot et målløst oppgjør. Gjestene forsøkte å svare, men klarte aldri å overliste blekkspruten Emery, slik at de gikk på det som kun var deres tredje ligatap for sesongen. For Lincoln United sin del var det tre viktige poeng i kampen om playoff.

Det var 135 tilskuere til stede, og både overlykkelige hjemmefans og mer skuffede bortesupportere lovpriset keeper Emery, som en Basford-supporter mente hadde vunnet kampen på egenhånd. Jeg var egentlig lysten på en pint i klubbhuset, men siden Graham skulle sette kursen hjemover umiddelbart og altså hadde tilbudt meg skyss, ble jeg naturlig nok med ham i stedet for å måtte knote med buss senere. Vi hadde hatt en trivelig kveld på Ashby Avenue, der vi nå takket for oss, og snart var vi på vei innover mot Lincoln sentrum. Jeg ble sluppet av ved jernbanestasjonen der jeg uansett måtte innom for å hente ut alle togbillettene jeg hadde bestilt for de kommende dagene, og det tok jo for øvrig også sin tid da jeg måtte gjennomgå hele prosessen for hver eneste av de mange billettene.

Jeg fikk omsider ut alle sammen, og nå var det greit å finne seg en pub på veien tilbake til hotellet. Jeg husket at jeg tidligere på dagen hadde passert The Green Dragon som lå fint til ved kanalen, men der var det nå stengt. Ved The Witch & Wardrobe like ved var det imidlertid fortsatt liv, så det ble åsted for en siste pint før jeg trakk meg tilbake. Jeg hadde endelig fått avlagt et besøk til Lincoln United og Ashby Avenue, og jeg koste meg absolutt, så da får man vel si at det var verdt ventetiden. Etter å ha gått i regnet den korte veien tilbake til hotellet, fant jeg snart senga der jeg ble liggende og bla litt mer i kveldens kampprogram og de eldre programmene jeg hadde fått med meg. Samtidig ble jeg liggende og irritere meg over å ha blitt av med togpasset, og problemene det ville skape de kommende dagene. Om ikke annet var jeg lykkelig uvitende om problemene som ventet dagen etter.

 

English ground # 470:
Lincoln United v Basford United 1-0 (0-0)
Northern Premier League Division One South
Ashby Avenue, 9 April 2018
1-0 Richard Norris (81)
Att: 135
Admission: £9
Programme: £1
Pin badge: £3,50

 

Next game: 11.04.2018: Gateshead Leam Rangers v Sunderland West End
Previous game: 08.04.2018: Crownpoint United v Overlee Partizans (@ Stenhousemuir)

More pics

This day on the map here

 

 

 

Søndag 08.04.2018: Crownpoint United v Overlee Partizans (@ Stenhousemuir)

Frokost var inkludert i prisen ved Crookston Hotel, der jeg skulle overnatte en natt til, så jeg valgte denne morgenen å innta frokosten der. Dessverre var hverken black pudding eller haggis å finne på tallerkenen, men den utgjorde likevel en god start på dagen, før jeg gikk for å ta 09.40-toget inn til Glasgow Central. Med søndagsruter og ikke altfor hyppige tog på denne linjen i dag, var det greit å komme seg inn til Glasgow litt tidlig, og heller kikke seg litt rundt der. Kanskje ikke altfor overraskende hadde jeg blant annet planlagt en tur innom The Horse Shoe, men der fikk jeg beskjed om at det ikke var alkoholservering før klokka 11.00. Nå har jeg uansett ikke for vane å tylle i meg pints såpass tidlig, så det var det første jeg hørte om det som tydeligvis en regel her i Glasgow på søndagene.

I stedet gikk jeg en tur bort på George Square, der jeg satt meg ned med en brus på de våte benkene og nøt sola mens den en liten stund var ute og varmet. Med alt drittværet så langt på turen, var det bare å nyte det mens man kunne, for det ville selvsagt ikke vare. Jeg fikk etter hvert likevel unnet meg en pint på The Horse Shoe, før jeg gikk for å ta 12.15-toget fra Glasgow Queen Street. Det skulle jeg være med til Larbert, og toget brukte en halvtime dit. Dagens plan hadde opprinnelig vært å ta en tur til Belgia for å besøke Berchem Sport, men da prisen for Eurostar-toget ble mer enn tredoblet mens jeg talte på knappene, ble det forkastet. En kamp hos Sheppey United fristet dessuten; inntil jeg fant ut at den skulle spilles på kunstgresset til Maidstone United, og dermed ble et uinteressant alternativ. Men jeg kom til slutt over en skotsk amatør-kamp som skulle spilles på banen til Stenhousemuir, og det var derfor det ble en weekend i Skottland.

Stenhousemuir er en by som ligger kun 3-4 kilometer nord-nordvest for Falkirk. Den har omtrent 10 000 innbyggere, og har i vest vokst sammen med den noe mindre naboen Larbert, der man har den nærmeste jernbanestasjonen. Fra stasjonen der var det ikke lenger enn et lite kvarter å gå til dagens kamparena, Ochilview Park, og jeg hadde også planlagt en pitstop på veien, men Crown Inn viste seg å være stengt. Et steinkast unna fant jeg imidlertid ut at The Plough ikke bare var et overnattingssted, men også en pub, og den holdt åpent slik at jeg kunne sette meg ned og slå i hjel litt tid. Jeg tilbakela etter hvert den siste biten opp til Stenhousemuirs hjemmebane, Ochilview Park, der det allerede var aktivitet.

Kampen jeg skulle se var en av semifinalene i Scottish Amateur Sunday Trophy, som er en av de mest prestisjetunge turneringene i skotsk amatørfotball. Det er vel kun Scottish Amateur Cup som er større, og semifinalene spilles på nøytral bane. Drumchapel United hadde allerede vunnet den andre semifinalen, og nå var det Glasgow-klubbene Crownpoint United og Overlee Partizans som skulle spille om retten til å møte de i finalen. Det var fortsatt en times tid til avspark da jeg ankom ved det flotte inngangspartiet, og jeg fant ut at grunnen til at det allerede var litt aktivitet var at kvinnelaget til Stenhousemuir hadde spilt kamp som akkurat var ferdig da jeg betalte meg inn med £5. Det var naturlig nok ikke noe program, og det hadde jeg da heller ikke på noen måte regnet med til en kamp som dette.

Historien til Stenhousemuir FC får vel kanskje spares til en annen gang når jeg eventuelt ser de som hjemmelag, men Ochilview Park har vært deres hjemmebane siden 1890. I disse dager er det kun to sider som benyttes av tilskuerne, og på langsiden der jeg hadde kommet inn, står hovedtribunen som faktisk har navnet The Norway Stand etter en sponsoravtale med den norske supporterklubben. Dette er en sittetribune som skal ha plass til 626 tilskuere. På motsatt langside sto den tidligere hovedtribunen som ble bygget i 1928 og grunnet sin nokså beskjedne størrelse gikk under tilnavnet Doll’s House. Den ble dessverre revet i 1999 etter at den ikke lenger oppfylte sikkerhetskravene, og denne langsiden er i dag stort sett utilgjengelig for tilskuere, og blir tilsynelatende brukt som parkeringsplass.

På den østre kortsiden – til høyre sett fra den nye hovedtribunen – var det tidligere en stor gressvoll, men denne har for lengst blitt jevnet ut for å gjøre plass til et par mindre kunstgressbaner/ballbinger. Det er på motsatt kortside at vi finner den andre tribunen, Tryst Road Terrace, og dette er som navnet tilsier en ståtribune. Den fikk i 2004-05-sesongen nytt tak, men var dessverre ikke i bruk ved dagens kamp. Imidlertid fikk jeg sneket meg rundt for å ta en kikk i god tid før kampstart, og det var en nokså flott tribune med herlig klassisk terracing og bølgebrytere i klubbens rødbrune farge. Jeg skulle gjerne sett kampen herfra, men det ville vel ikke vært spesielt populært, så jeg kom meg tilbake til langsiden med hovedtribunen.

Der kom jeg i prat med en kar som først lurte på om jeg var i ferd med å snike meg inn, og da jeg ikke hadde fått utlevert noen kampbillett, var det nytt for meg når han sto med slike i hånda. Han skjønte dog snart at det ikke var noe muffens på gang, men dette var starten på en lengre samtale med ham. Han viste seg å tilhøre ledelsen i amatør-forbundet SAFA (Scottish Amateur FA), og vi hadde en felles bekjent i den godeste Mr. Scott Struthers. Han kunne uansett fortelle at finalen skulle spilles på hjemmebanen til Livingston (den ble dog senere flyttet til Dumbarton), og at allerede finaleklare Drumchapel United slik han så det ville være klar favoritt der uansett motstander. Han trakk litt mer på det da jeg spurte ham om hvem som var favoritt i dagens kamp, men han mente at Overlee Partizans på papiret var favoritten.

Det var da også Overlee som styrte kampen fra start, men Crownpoint-keeperen sto glimrende, og da Overlee fikk straffe etter en snau halvtime, reddet han mesterlig. Fem minutter senere måtte han imidlertid resignere da Overlee tok en fortjent ledelse. På dette tidspunktet hadde jeg med tillatelse fra en SAFA-funksjonær igjen tatt meg over på bortre langside og til ståtribunen for å ta noen kampbilder derfra, og det nærmet seg så smått pause da jeg returnerte til hovedtribunen, der Crownpoint-folket for øvrig virket å være i et lite flertall blant det jeg talte meg frem til å være 119 tilskuere. De må i hvert fall komme fra Glasgows «Celtic-land», for det var mange vemmelige Celtic-drakter blant deres fans, og uten å vite om det samme gjelder Overlee, var det kanskje en grunn nok i seg selv til å være fornøyd med at det fortsatt sto 0-1 ved pause.

Tidlig i andre omgang fikk Overlee nok et straffespark, og Crownpoint var på dette tidspunktet også redusert til ti mann etter et rødt kort, men igjen ble straffesparket reddet av Crownpoint-keeperen. I det 73. minutt kom i stedet utligningen, og det var en fantastisk scoring man kanskje ikke forventer å se i amatør-fotballen, da Alan Duncan sørget for 1-1 med et brassespark fra 12-14 meter. Overlee Partizans styrte dog fortsatt, og fortsatte å presse på, og med ti minutter igjen trodde nok de fleste at det var vinnermålet de scoret da et skudd ble blokkert og en av Overlee-spissene var fremme på returen og satt ballen i nettet. Crownpoint United ga seg imidlertid ikke, og tre-fire minutter før slutt var det igjen et herlig mål som sørget for utligning til 2-2 da Aldo Lynn fra 25 meter sendte i vei et skudd som duppet inn i krysset.

I stedet for ekstraomganger gikk vi nå direkte til straffespark, og Crownpoint-keeperen som hadde stått så godt, ble den store helten da han reddet to av straffesparkene og sørget for at Crownpoint vant 4-3 på straffer. To straffe-redninger i ordinær tid og ytterligere to i straffesparkkonkurransen må sies å gjøre en fortjent til tittelen Man of the Match, og Crownpoint kan i bunn og grunn takke ham for at de tok seg til finalen. Min samtalepartner fra tidligere fryktet at dette fra et nøytralt ståsted ikke var spesielt godt nytt for finalen da han mistenkte at Drumchapel United ville være altfor gode for Crownpoint United (Drumchapel vant da også etter hvert finalen 5-2 den siste helgen i april).

Selv jeg hadde tidvis latt meg imponere over nivået, og det hadde vært en underholdende affære. Crownpoint-folket feiret fortsatt da jeg forlot Ochilview Park for å spasere tilbake til stasjonen. I løpet av tiden jeg hadde tilbragt i Stenhousemuir, hadde jeg fått tips om at Castle Hotel rett ved siden av Larbert jernbanestasjon var vel verdt å sjekke ut, og da jeg hadde tid til en pint der, valgte jeg å gjøre nettopp det. Det viste seg å ikke være noe dårlig tips, men jeg måtte etter hvert tømme glasset for å komme meg med toget tilbake til Glasgow. Ikke overraskende ble det også nå en svipptur innom The Horse Shoe før jeg vendte snuta vestover. Jeg valgte nå å bli med toget helt til Paisley Gilmour Street, for å sjekke ut en pub eller to til der, og også få i meg litt middagsmat som en rumlende mage minnet meg om at det var tid for.

Måltidet (sannsynligvis ingen overraskelse at det ble haggis, neeps & tatties) og en flaske j2o ble inntatt ved The Last Post rett ved siden av stasjonen, før jeg beveget meg videre for å sjekke ut The Bull Inn. Etter en pint der var det greit å komme seg tilbake til hotellet, og siden togene fra Paisley Canal til Crookston hadde sluttet å gå, slik jeg på forhånd var klar over, tok jeg heller toget fra Paisley Gilmour Street til Hillington East. Derfra hadde jeg rundt tjue minutters gange tilbake til Crookston Hotel, og allerede i ni-tiden var jeg tilbake der og trakk meg tilbake til rommet mitt. Etter den siste dagen i Skottland i denne omgang, hadde jeg igjen en tidlig start og en lang reise foran meg når jeg morgenen etter skulle returnere til England.

 

 

Scottish ground # 23:
Crownpoint United v Overlee Partizans 2-2 (0-1) – 4-3 on pens
Scottish Amateur Sunday Trophy, semi final
Ochilview Park (at Stenhousemuir), 8 April 2018
0-1 Nr 11 (33)
1-1 Alan Duncan (73)
1-2 Nr 9 (81)
2-2 Aldo Lynn (87)
Att: 119 (h/c)
Admission: £5
Programme: None

 

Next game: 09.04.2018: Lincoln United v Basford United
Previous game: 07.04.2018: Ashfield v Bellshill Athletic

More pics

This day on the map here

 

 

 

Lørdag 07.04.2018: Ashfield v Bellshill Athletic

Det var igjen tid for å dra opp til Skottland, og jeg var oppe i otta da jeg heldigvis våknet av alarmen og så at at klokka var 05.44. Jeg følte mest for å returnere til drømmeland, men kom meg opp og sjekket drøyt tjue minutter senere ut fra Travelodge-hotellet for deretter å traske bort til Stonebridge Park for å komme meg med overground-toget klokka 06.38. Det fraktet meg ned til London Euston, der jeg skulle ha 07.30-toget til Glasgow, og jeg rakk å kjøpe meg litt frokost i form av smørbrød som ble tatt med på jernhesten. Den ble raskt satt til livs, og allerede et kvarters tid etter avgang sovnet denne trøtte banehopperen. Det hadde tydeligvis vært underskudd på søvn, for jeg våknet faktisk ikke igjen før vi hadde forlatt Carlisle og passert den skotske grensen.

Jeg fikk meg en skikkelig støkk da toget plutselig stoppet og ble stående en stund litt utenfor Glasgow, for vi ble snart opplyst om at en person hadde blitt truffet av et tog i Queens Park-området. Av erfaring vet man jo at slike hendelser kan by på enorme forsinkelser, og jeg fryktet der og da at vi ville bli sittende fast på toget i et par timer. Kanskje kunne vi takke det omfattende tognettet i Glasgow-området som man kan tenke seg gjøre det litt enklere å omdirigere togtrafikken, for som ved et lite mirakel ankom vi Glasgow Central kun rundt tjue minutter forsinket. Dermed hadde jeg tid til å slenge fra meg bagasjen ved bagasjeoppbevaringen inne på stasjonen før jeg spaserte opp til Glasgow Queen Street for å komme meg med 12.56-toget og ta den fem minutter lange togturen til Ashfield.

Ashfield ligger i Possilpark-området nord i Glasgow; et strøk som vokste frem rundt støperiet Saracen Foundy, som var en av Skottlands viktigste jernprodusenter. Da denne hjørnesteinsbedriften ble lagt ned i 1967, ble det skyhøy arbeidsledighet, og Possilpark ble en av de fattigste bydelene i hele Storbritannia. Bydelen ble et sentrum for narkotikahandelen i Glasgow-området, mange flyttet ut, og boliger forfalt og/eller ble revet. Til tross for at man utover i 1990-årene startet flere prosjekter og ikke minst arbeid med ansiktsløftninger og bygging av aktivitetssentre etc, har Possilpark også i senere år figurert helt i toppsjiktet på lister over landets fattigste områder. En meget kjent fotballspiller tilbragte for øvrig deler av sin oppvekst her, for Kenny Dalglish gikk en periode på skole her, og spilte også aldersbestemt fotball for Possilpark YMCA.

Beskrivelsen av området hørtes nok temmelig negativ ut, men jeg opplevde ingen negative episoder på den korte spaserturen fra Ashfield jernbanestasjon til dagens kamparena, Saracen Park. Der skulle jeg se Ashfield v Bellshill Athletic med avspark klokka 14.00, og med drøyt 50 minutter til kampstart befant jeg meg utenfor et nokså spesielt stadion. Da jeg på turens planleggings-stadium først bestemte meg for å dra til Skottland denne dagen, hadde det for øvrig stått mellom Ashfield og Camelon, og det ble altså Ashfield, men opprinnelig hadde jeg faktisk tenkt å bli værende med London som base én dag til for deretter å dra en svipptur til Belgia på søndagen. Det var da den planen gikk i vasken at det i stedet endte opp med nok et kaledonsk eventyr, og denne dagen ville jeg få selskap av venner fra nordøst-England.

Ashfield FC – ellers Ashfield Football and Athletic Club om man vil – ble stiftet i 1886, og var i tidligere dager en av de virkelige storhetene i den skotske Junior-fotballen (som IGJEN kanskje må presiseres at ikke har noen verdens ting med aldersbestemt fotball å gjøre, men er en egen pyramide med et eget fotballforbund). De hadde definitivt en sterk tilknytting til den nevnte hjørnesteinsbedriften Saracen Foundry, og var muligens rett og slett et slags bedriftslag der. Den gjeveste av alle titler i skotsk Junior-fotball er den prestisjetunge Scottish Junior Cup, og den vant Ashfield i både 1894, 1895, 1905 og 1910, før de var tapende finalist i 1913 og 1921. Tittelen i 1910 er Ashfields siste i denne turneringen, men likevel er det selv den dag i dag kun fem klubber som har vunnet flere enn Ashfields fire titler.

I perioden 1906-1910 vant de ‘The Double’ med både Glasgow Junior League og Glasgow Junior Cup fem sesonger på rad, og både før og etter dette rasket de med seg en voldsom mengde titler i lokale og regionale turneringer. Mon tro om jeg ikke leste et sted at Ashfield var den første Junior-klubben til å vinne et tresifret antall troféer, og Ashfield er som sagt en storhet som også fostret en rekke skotske landslagsspillere. En kilde hevder at det i årene mellom første og andre verdenskrig ble spilt 20 landskamper mellom England og Skottland, og at kun tre av disse ikke hadde minst én spiller med fortid i Ashfield. På det skotske landslaget som i 1928 slo England 5-1 på Wembley og fikk tilnavnet ‘The Wembley Wizards’, var både Alex James og Jimmy Gibson spillere med fortid i Ashfield.

James var senere med å hanke inn en mengde titler for Arsenal, mens Aston Villa satt ny overgangsrekord for å sikre seg Gibson fra Partick Thistle. Walter Smith, som også ble en av skotsk fotball mest suksessrike managere, har en fortid i Ashfield, og det samme hadde Stevie Chalmers som scoret vinnermålet da Celtic vant den europeiske serievinnercupen i 1967. Listen kunne vært gjort lengre, men det er vel ingen tvil om at Ashfield har en stolt historie. Selv om man fortsatte å hanke inn en og annen tittel i 1950- og 1960-årene, virker det som om det etter hvert gikk nedover med klubben. Junior-pyramiden var gjenstand for en omfattende omstrukturering da man i 2002 la om til dagens system med tre regioner, og Ashfield hører til West Region, der de så sent som i 2013 spilte i toppdivisjonen Super League Premier Division.

Den våren måtte det straffesparkkonkurranse til da de etter to kamper rykket ned med tap for Largs Thistle i kvalifiseringen, og kun et par år senere var de å finne i Central District Divison Two, som er det fjerde og laveste nivået av Junior-pyramiden. Det er trist når en så tradisjonsrik gammel storhet sliter så til de grader, men hva har egentlig skjedd her? Etter å ha lest litt meg opp litt angående områdets forfall siden nedleggelse av hjørnesteinsbedriften, var det nærliggende å legge sammen to og to og tenke seg at dette hadde en naturlig sammenheng, men det var greit å kanskje høre litt hva Ashfield-folket selv hadde å fortelle. Deres hjemmebane Saracen Park fremstår i dag mer som speedway-stadion – noe jeg vil komme nærmere tilbake til – og fotball-tilskuerne entrer faktisk anlegget via det som ikke er klubbhusets bar, men snarere noe som minner mest om en slags amerikansk diner.

Der betalte jeg ved skranken mine £5 og fikk utdelt en billett, samtidig som jeg fikk bekreftet at det ikke var noe program denne dagen. Det var da heller ikke noe jeg hadde forventet, for det er svært sjeldent med slikt i Junior-pyramiden så lenge det ikke dreier seg om kamp i den gjeve Scottish Junior Cup. Jeg nøyet meg med en boks brus som jeg snart tok med meg ut for å unne meg en røykepause mens jeg ventet på mine venner fra nordøst-England, og jeg hadde ikke før gått utenfor før Katie parkerte sin Peugeot (passende nok på et stadion som nå har sponsornavnet Peugeot Ashfield Stadium) og kom ut fulgt av sin kjæreste Lee og den unge Connor Lamb. De hadde også tatt med seg den gamle ‘grinebiteren’ John McClure på turen opp til Glasgow, og vi slo oss snart ned sammen i påvente av kamp.

Det var etter å ha sett mitt kampvalg for dagen at de hadde bestemt seg for å ta turen opp hit for å treffe meg, samtidig som de syntes det virket som et spesielt og originalt valg, og de lurte på hvorfor jeg hadde bestemt meg for nettopp Ashfield. Jeg tror det etter hvert ble besvart da vi litt senere gikk inn på selve anlegget for å ta en nærmere kikk på Saracen Park, etter å ha bidratt litt til klubbkassa ved å gå til innkjøp av en mengde lodd. Skjønt først måtte vi selvsagt også smake på deres scotch pie, som ikke uventet fikk tommelen opp. I hvert fall fra de av oss som valgte denne delikatessen i stedet for sausage rolls eller andre ting som ble tilbudt. Men med litt fôr i magen og en ny boks brus i hånda, dukket jeg snart gjennom døra inn til anleggets indre sammen med de andre.

Dagens utgave av Saracen Park var faktisk ikke klubbens opprinnelige hjemmebane, for de spilte tidligere på en bane med samme navn som i 1934 ble revet for å gjøre plass til boliger. Etter tre år med banedeling med naboen Glasgow Perthshire på deres Kennoch Park (som ligger et steinkast unna), kunne de flytte inn på sin nye hjemmebane som egentlig het New Saracen Park, og som i 1937 sto ferdig noen få titalls meter lenger ned i Hawthorn Street – på motsatt side av nevnte Kennoch Park. I likhet med sin forgjenger fikk den navn etter hjørnesteinsbedriften Saracen Foundry som lå like ved siden av. Ashfield har helt siden den gang spilt her, og i 1949 fikk de for første gang selskap av speedway da Ashfield Giants flyttet inn. Den ordningen ble det slutt på i 1953, etter at speedway-klubben gikk under, men tre år senere begynte man i stedet å arrangere hundeveddeløp, og dette ble gjort her helt frem til 1998.

Speedway-sporten var tilbake da Glasgow Tigers i 1999 forlot Clyde FCs gamle hjemmebane Shawfield Stadium og flyttet inn her, og de har senere faktisk kjøpt stadionet som nå fremstår langt mer som speedway-stadion enn fotball-stadion. Både på utsiden og innvendig er det lite av skilt og reklame som vitner om at det spilles fotball her, mens det er et utall av store plakater og skilt fra speedway-klubben både inne arenaen og på dens eksteriør. Vi ble også fortalt at det i disse dager er langt høyere tilskuertall når speedway arrangeres her. Rett ved der vi kom inn på anlegget står det faktisk en minnes-stein for den norske speedway-kjøreren Svein Harald Kaasa, som jeg må innrømme å aldri ha hørt om, men som kjørte for nettopp Glasgow Tigers og omkom i en ulykke under et løp på Hampden Park i 1972.

Da vi kom gjennom døra fra ‘kafeteriaen’, befant vi oss under et overbygg som går ut fra dette bygget, og dette strekker seg bortover mot anleggets virkelige perle – nemlig den fantastisk flotte hovedtribunen som står midt på langsiden her. Dette er en virkelig klassisk sak som er opphøyet fra bakken og har hatt benkerader i tre, men de har åpenbart nå blitt polstret etter det mins skotske groundhopper-kollega (og orakel innen skotsk fotball) Scott Struthers hadde omtalt som en omfattende ansiktsløftning de senere årene. Bortenfor denne herlige tribunen har man nede mot den ene svingen en flott ståtribune med klassisk terracing, rødmalte bølgebrytere og et nokså lavt tak som ifølge en av mine kompanjonger nesten ga litt «hule-følelse».

Videre over på kortsiden der, har man i hjørnet ved den ene svingen en åpen ståtribune som er midlertidig og «stillas-aktig» i sin fremtoning. En slik variant har man en større utgave av over på bortre langside, men her var det også flere gode utkikkspunkt, og ved siden av et bygg helt øverst sto det til og med en TARDIS (de som måtte undre seg over hva det er, får se litt på den gamle britiske serien Dr. Who). På den andre kortsiden er det ikke noe av tilskuerfasiliteter; kun en traktor og en haug av andre arbeidsredskap til bruk på banen. Jeg likte meg umiddelbart på Saracen Park, og på stående fot kan jeg i hvert fall ikke huske å ha vært på flerbruksanlegg (med løpebaner, speedway-baner eller annet mellom tribunen og gressmatta) som jeg har likt bedre.

Nevnte Scott Struthers hadde også fortalt meg at gressmatta på Saracen Park faktisk akkurat er innenfor minstekravene til størrelse, og at det er den smaleste banen i skotsk fotball. Til tross for speedway-banen hadde vi glimrende utsikt både fra hovedtribunen og fra utkikkspunktet på motsatt langside, og det var fra sistnevnte sted at vi så mesteparten av kampen. Før dagens kamp ble Central District Division Two toppet av Gartcairn som ledet på målforskjell foran Royal Albert som de også hadde en kamp til gode på. Dagens gjester på Saracen Park var Bellshill Athletic, som lå på tredjeplass tre poeng bak Gartcairn, og tre lag skal opp. Ashfield lå på sjetteplass, men hadde åtte poeng opp til tredjeplassen og spilte nå sin nest siste ligakamp for sesongen, slik at de ikke hadde annet enn æren å spille for.

I tillegg til å ha et opprykk å spille for, hadde Bellshill Athletic også gått ni kamper ubeseiret, så de vil nok ha vært favoritter denne dagen, men det var hjemmelaget som tok ledelsen etter sju minutter. Etter flott forarbeid på kanten og et glimrende innlegg fra Keigan Parker, raget Stevie Dymock høyest i feltet og headet kontant inn 1-0 på herlig vis. Bortelaget forsøkte å svare, og hadde blant annet en serie med cornere, men Ashfield forsvarte seg nokså godt. Vertene hadde ingenting å klage på da Euan Conroy nokså klønete ble lagt i bakken halvveis ut i omgangen, og dommeren pekte på straffemerket. Jamie Stewart tok ansvar, og hans straffespark fant nettmaskene selv om Ashfields nye keeper John Mullen nesten fikk fingertuppene på ballen. Ashfield svarte på imponerende vis, og tok fem minutter senere på nytt ledelsen da Keigan Parker lurte av en mann og sendte i vei et innlegg (eller var det virkelig ment som en avslutning??) som Bellshill-keeperen kun klarte å dytte inn i eget mål via den bortre stolpen. Et herlig mål var det uansett, og 2-1.

Hjemmelaget imponerte nå, og hadde tilsynelatende spilt på seg selvtillit. Joel Kasubandi fikk sin avslutning blokkert mens Stevie Dymock så sin volley suse centimetere over. Dymock var uansett snart på farten igjen da Ashfield fikk et frispark fra rundt 20 meter, og ved å hamre ballen direkte i mål noterte hans seg for sitt andre for dagen, og 3-1. Man sier at det alltid er et gunstig tidspunkt å score like før pause, og vi var på overtid da The Hill fikk fornyet håp. Også denne gangen var det et frispark, og etter at det ble slått på bortre stolpe, ble ballen headet tilbake gjennom hele Ashfield-feltet. Der kom Scott Simon stormende og hadde en enkel oppgave med å styre inn reduseringen til 3-2 foran det som ifølge vår beregning var 62 tilskuere (noe som også viste seg å bli det offisielle tilskuertallet, så kanskje brukte de rett og slett vårt tall).

Det var også stillingen ved pause, som vi benyttet til å slå av en ny prat med et par av Ashfield-representantene. En av de bekreftet vel også noe av min mistanke fra tidligere, at klubben begynte å slite etter hvert som mange flyttet bort fra området og demografien ble noe endret. Han var nå ellers spent på hva den sene reduseringen ville ha å si for andre omgang. Mens første omgang hadde vært en meget underholdende affære, ble andre omgang ikke helt det samme. Det hadde imidlertid vært en heftig og herlig kamp allerede fra start, med masse temperament. Vi følte vel dog ikke at det forsvarte at det til slutt var nesten et tosifret antall spillere som hadde fått se kortene til den kortglade dommeren. Vi hørte mange klage over at kamplederen vinglet ved å ikke følge linjen han hadde lagt seg på.

Ashfield virket nå fornøyd med å holde gjestene fra livet, og det meste av det bortelaget kom med var i forbindelse med dødballer og lange innkast. Da vi gikk inn i det siste kvarteret kastet Bellshill stadig flere fremover, og hjemmelagets Paddy Cullen fikk med nød og neppe kastet seg frem og blokkert et skudd som hadde kurs mot nettmaskene. Bortelagets desperate jakt på utligning ga nå også Ashfield visse kontringsmuligheter, men etter fire minutters tilleggstid blåste dommeren av med 3-2 som sluttresultat. En fin og fortjent seier for Ashfield, men selv om et Bellshill som innrømmet å ha spilt en svak kamp fortsatt kun hadde tre poeng ned til fjerdeplassen, hadde de i hvert fall fortsatt en kamp til gode på forfølgerne. Lee moret seg på sin side stort over at divisjonens desiderte bunnlag Newmains United (med 0-0-16 og -85 i målforskjell i ligaen) hadde fått hele 0-15 i sekken hos Cambuslang Rangers i en av cupene.

Lee fortalte også at de ved ankomst hadde kikket innom Ashfield Bar som ligger rett på utsiden, så de hadde tydeligvis vært innom der da jeg hadde sett de komme. Jeg hadde selv registrert baren der, men syntes fasaden så såpass sliten ut at jeg mistenkte at den kanskje var nedlagt. Klubbrepresentanten fra tidligere fortalte at dette ganske riktig hadde tilhørt klubben tidligere, men at den for noen år siden hadde blitt solgt og nå ble drevet uavhengig. Vi bestemte oss for å innta en forfriskning der inne før de returnerte til England og jeg stakk mot mitt hotell. Ashfield Bar viste seg å være langt finere og koseligere på innsiden, og vi trivdes såpass at det ble to glass før de andre bestemte seg for at det var på tide å bryte opp. Selv unnet jeg meg nok et påfyll før jeg gikk før å ta 18.03-toget tilbake til Glasgow Queen Street.

Wetherspoons-puben The Counting House var så full at et måltid der utgikk, og i stedet bevilget jeg meg en aldri så liten rast på et av mine faste Glasgow-vannhull; nemlig herlige The Horse Shoe. Etter at jeg hadde fått kvittert ut bagasjen og betalt ågerprisen for oppbevaringen, bestemte jeg meg for ikke å gidde å løpe til toget, men slo heller i hjel litt tid med en svinedyr pint på The Beer House inne på Glasgow Central stasjon før jeg kom meg med 19.42-toget. Det brukte kun tolv minutter til Crookston, der jeg hadde betalt £70 for to netters kost og losji ved Crookston Hotel rett ved siden av stasjonen. Crookston ligger mellom Glasgow og Paisley, og etter å ha sjekket inn bestemte jeg meg umiddelbart for å ta turen inn til Paisley.

20.24-toget brukte ikke altfor mange minutter til Paisley Canal, og rett ved ligger Canal Station, der jeg også fikk meg en middagsmat før jeg fortsatte til Tea Gardens Tavern. Det ble da også siste stopp før jeg etter hvert kom meg tilbake til Crookston med 22.05-toget. Det hadde vært en lang og innholdsrik dag, og jeg hadde virkelig satt pris på besøket til Ashfield og Saracen Park, som absolutt hadde svart til forventningene. Noe litt utenom det vanlig er det nok, men det kan absolutt anbefales. Jeg svingte så vidt innom hotellbaren ved Crookston Hotel, der det var godt besøk denne kvelden, men jeg trakk meg snart tilbake og la meg under dyna med en medbragt bok som jeg leste litt i før jeg slukket lyset.

 

 

Scottish ground # 22:
Ashfield v Bellshill Athletic 3-2 (3-2)
SJFA West Region Central District Division Two
Saracen Park, 7April 2018
1-0 Stevie Dymock (8)
1-1 Jamie Stewart (pen, 23)
2-1 Keigan Parker (28)
3-1 Stevie Dymock (33)
3-2 Scott Simon (45+1)
Att: 62
Admission: £5
Programme: None
Pin badge: n/a

 

Next game: 08.04.2018: Crownpoint United v Overlee Partizans (@ Stenhousemuir)
Previous game: 06.04.2018: Stanway Rovers v Coggeshall Town

More pics

This day on the map here

 

 

 

Fredag 06.04.2018: Stanway Rovers v Coggeshall Town

Da jeg denne morgen kunne dra meg i senga omtrent så lenge jeg ville, var det vel for første gang så langt på min store påsketur. Etter at avlysninger hadde tvunget frem endringer i mine planer fire av de seks siste dagene – inkludert de to siste dagene – skulle tilsynelatende ting tilbake på skinner. I hvert fall så lenge det varte, for i Storbritannia er det ikke alltid enkelt å spille selv i april, må vite. Da jeg startet dagen med en full english på Wetherspoons-puben The Moon & Bell i Loughborough, var det det i hvert fall ingen tegn på at det skulle dukke opp problemer når jeg den kvelden skulle besøke Stanway Rovers og deres hjemmebane The Hawthorns. Tilbake på Premier Inn-hotellet i Loughborough var det ikke før i 11.15-tiden at jeg ble plukket opp av taxi for å skysses til Loughborough stasjon.

Jeg hadde siktet meg inn på 11.42-toget til London St. Pancras, og kom meg med det som planlagt, slik at jeg klokka ett sto på perrongen på sistnevnte stasjon. Jeg hadde flust av tid, så etter å ha tatt meg til Euston, bestemte jeg meg for å sjekke ut puben The Crown & Anchor, som ligger i gatene bak den den store togstasjonen der. Til tross for alle skiltene som advarer om at lommetyver herjer i området (borgermester Sadiq Khan har virkelig gjort en god jobb med å gjøre London til en skikkelig høl!) var det ingen som stjal bagasjen min mens jeg gikk for å bestille meg en pint, og da jeg sjekket status for kampen hos Stanway Rovers, var det heller ingenting som ga grunn til bekymring. Etter å ha tuslet tilbake til Euston stasjon, var det bare å komme seg med et av Overground-togene til Stonebridge Park, og derfra spaserte jeg til Travelodge London Wembley-hotellet langs ringveien North Circular Road.

Ved et Travelodge-hotell er det egentlig nesten bemerkelsesverdig at jeg i det hele tatt fikk sjekke inn allerede ti over halv tre uten å bli henvist til å vente de siste tjue minuttene i resepsjonen, men nå har jeg etter hvert overnattet ved akkurat dette hotellet en rekke ganger, og har i sannhetens navn opplevd at de også ved tidligere anledninger ikke har vært så strenge som ved visse andre filialer. Etter å ha installert meg på hotellrommet, spaserte jeg ned mot Hanger Lane tube-stasjon og lot Central Line frakte meg derfra helt til Liverpool Street, hvor jeg med nød og neppe mistet 16.00-toget med et par minutter. Jeg hadde nok somlet litt vel mye på hotellrommet da jeg igjen forsøkte å se etter nyheter om en eventuell baneinspeksjon, men jeg kom meg da i hvert fall med 16.30-toget, som brukte tre kvarter på ferden til Colchester.

Togstasjonen der kalles også Colchester North, og ligger som navnet sier litt nord for sentrum, som betjenes av den noe mindre trafikkerte Colchester Town. I stedet for å vente på toget dit ned valgte jeg å få skyss av en av de mange bussrutene som kjører mellom Colchester (North) jernbanestasjon og sentrum av det det som er Englands eldste by. Ved puben The Three Wise Monkeys ble det tid til å skrive et par postkort mens jeg lesket strupen, og jeg hadde egentlig tenkt å dra herfra til Wetherspoons-puben The Playhouse for å innta en middag der, men det ble litt smått med tid, slik at jeg i stedet nøyet meg med et glass på The Purple Dog før jeg gikk for å ta bussen vestover. Etter bussturen passerte jeg også puben The Live And Let Live, og jeg måtte selvsagt innom også der for et raskt glass før jeg fortsatte mot kveldens kamparena.

Stanway Rovers er som navnet tilsier fra landsbyen Stanway, som i dag anses mer som en slags drabantby i den vestlige utkanten av Colchester. Sistnevnte burde nok være kjent for de fleste, og skal som nevnt være Englands eldste by, mens Stanway ligger bortimot en halv mil vest for Colchester sentrum. Innbyggertallet skal være snaut 8 500, og for de musikkinteresserte var det på en av skolene her at de to medlemmene som stiftet bandet Blur møttes. Selv var jeg denne kvelden langt mer interessert i fotballkampen som skulle spilles, og med rundt tre kvarter til avspark kunne jeg dreie inn på innkjørselen og gå til inngangspartiet. Der ble jeg avkrevd £5 for inngang, og jeg fisket frem den riktige mengden penger før jeg på spørsmål ble fortalt at det dessverre ikke var noe kampprogram denne kvelden.

Nå har jeg vel ingen grunn til å tvile på deres forklaring, men med tanke på hvor mange ganger jeg har hørt forklaringen om «problemer hos trykkeriet», må det i så fall være mye rart i denne bransjen. Jeg ble for øvrig gjort oppmerksom på at klubbhusets bar var å finne i bygget på utsiden, slik jeg også hadde mistenkt, men fikk en billett slik at jeg kunne snu om og ta en kikk innom. Der fikk jeg meg i hvert fall både en pint og en pin til min samling, og jeg ble snart også gjenkjent av en groundhopper som flyktig slo seg ned for en liten prat. Etter å ha regnet litt på det, hadde jeg forresten kommet frem til at dette faktisk ville være min fotballbane nummer 500 i britisk fotball, så det var også et slags lite jubileum.

Selv om det skal ha vært en klubb som spilte under samme navn tidlig på 1900-tallet, ble dagens Stanway Rovers først stiftet i 1956. De tok plass i Colchester & East Essex League, der de raskt spilte seg opp i toppdivisjonen, og de vant denne ligaen i både 1968 og 1974, før de året etter tok steget opp i Essex & Suffolk Border League. Etter at de i 1992 ble nummer to i dens toppdivisjon, fikk de rykke opp i Eastern Counties League Division One. Der holdt de seg helt til 2006, da divisjonen ble vunnet og opprykk til Premier Division ble sikret. Siden den gang har de med unntak av to sesonger vært fast innslag på øvre halvdel av tabellen i ECL Premier Division, med tredjeplassene i 2015 og 2016 som bestenotering. De har også vunnet dens ligacup to ganger; i 2009 og 2012.

Etter å ha sett bildene til blant annet Laurence Reade herfra, hadde jeg sett frem til besøket ved The Hawthorns, som faktisk kun har vært klubbens hjemmebane siden 1982. Det skulle man kanskje ikke tro når man befinner seg der, for det er et anlegg som godt hjulpet av friske farger (først og fremst gult) har en god del karakter og som fremstår som et herlig lappeteppe av tribunefasiliteter som nok har blitt bygget gravis opp gjennom årene. Med dette førsteinntrykket er det kanskje litt overraskende når man med nærmere ettersyn ser at det rundt store deler av banen er hard standing som gjelder, men på alle sidene har man sjarmerende overbygg. På nærmeste kortside strekker det seg hele banens bredde, mens man på bortre langside i tillegg også har det som ser ut som en større sittetribune, men som opprinnelig er to mindre prefabrikerte sittetribuner.

I hvert fall ser det slik ut om man ser på litt eldre bilder, og jeg har vel sjelden sett noen klare å få en av de typiske moderne tribunene til å se såpass spennende ut. Hva man kan gjøre med litt innsats og en skvett maling. Dette var slett ikke noe dårlig sted å jubilere med sin britiske bane nummer 500. På vei inn igjen hadde jeg også fått kikket på lagoppstillingene de hadde hengt opp, og hjemmelaget hadde en tøff oppgave foran seg denne kvelden. Motstandere var nemlig et Coggeshall Town som hadde stø kurs mot sitt tredje strake opprykk og dermed så ut til å suse gjennom ECL på kortest mulig tid. De ledet nemlig med fire poeng ned til toer Felixstowe & Walton United og hele 17 poeng ned til treer Godmanchester Rovers. Stanway Rovers lå på sin side på en 8. plass, og det beste de kunne håpe på var nok en 7. plass, så motivasjonen i dette Essex-derbyet var nok helt klart hos gjestene fra Coggeshall.

Coggeshall Town hadde faktisk imponerende 16-1-0 på sine siste 17 ligakamper, og de hadde allerede hatt et par skumle cornere da et hjørnespark fant hodet til Jack Hayes som headet inn 0-1 i det 9. minutt. Det var da heller ikke ufortjent, for gjestene hadde uten tvil initiativet, men mot spillets gang utlignet plutselig Stanway Rovers til 1-1 da Jordan Blackwell klemte til på volley fra like utenfor 16-meteren og ballen fant veien til nettmaskene bak Coggeshall-keeper James Bransgrove. Noe senere hadde de også en kjempesjanse til å snu kampen da et skudd fra Finn O’Reilly ble blokkert helt inn på streken. Det var likevel Coggeshall Town som hadde mye av spillet, og de hadde et par muligheter til å ta tilbake ledelsen, men da lagene gikk i garderoben halvveis, sto det fortsatt 1-1 i målprotokollen.

Mens jeg inntok en pause-pint, snakket jeg litt med et par fans fra både vertskap og bortelag, og begge mente å ha berettiget håp om å kunne ta alle poengene. Selv om Coggeshall hadde hatt en del av spillet, vil jeg si at vertene slett ikke var ufarlige, og at det rent sjansemessig hadde vært nokså jevnt. Coggeshall-supporteren påsto dog hardnakket at han mente de hadde vært klart bedre, men han var litt avventende da jeg gratulerte med et sannsynlig tredje strake opprykk, som han gjerne ville vente noen runder til med å ta for gitt. Han minnet om at et lag som Stowmarket Town nemlig hadde kamper til gode, og det hadde han selvsagt rett i, men han innrømmet da i hvert fall at det har vært en sesong over all forventning.

Tidlig i andre omgang headet Tom Monk like utenfor for gjestene, men på dette tidspunktet hadde faktisk Stanway Rovers sin kanskje beste periode der de en stund presset serielederne bakover og jaktet et ledermål. Coggeshall Town forsvarte seg dog godt og med en imponerende ro, og drøyt tolv minutter etter pause gjenopprettet de da også sin ledelse. Med hensikt eller ikke; ballen ble i hvert fall hælsparket gjennom til en Tom Monk som hadde vært god, og mens vertene ropte på offside, vendte han opp og sendte ballen i mål til 1-2. Stanway måtte igjen jakte utligning, og det gjorde de da også, men det endte stort sett med avslutninger over eller til side for mål, eller med innlegg eller avslutninger som ble klarert eller blokkert av et solid Coggeshall-forsvar.

Unntaket var et skummelt innlegg som suste gjennom hele feltet og nesten gikk inn i det bortre hjørnet, og deretter en avslutning fra Jordan Palmer som ble reddet på streken av Coggeshall-forsvarer Tyler Brampton. Da vi gikk over på overtid, begynte det å nærme seg faretruende tidspunktet da jeg ville måtte løpe for å rekke 21.37-bussen tilbake til Colchester, men i første tilleggsminutt sikret innbytter Kamal Guthmy alle tre poengene for bortelaget etter at Ross Wall hadde snurret rundt med hele Stanway-forsvaret. 1-3, og de 186 betalende tilskuerne innså nok at det var avgjort, for det var flere som i likhet med meg trakk mot utgangen og snek seg ut få sekunder etter. Jeg liker ikke å forlate kampen før sluttsignalet lyder, men med bussholdeplassen rett på utsiden ville jeg i hvert fall høre om noe skjedde.

Det gjorde det ikke, for idet jeg et minutt eller to senere så bussen komme borti veien, kunne vi like etter også høre sluttsignalet. Med en grytidlig start dagen etter, var det nå bare om å gjøre å komme seg tilbake til hotellet så raskt som mulig for å få litt søvn, og jeg lot bussen skysse meg helt til Colchester (North) togstasjon, der jeg tok plass på 22.03-toget. Det ble jeg med så langt som til Stratford, der jeg byttet til tubens Central Line, og det virket nå som om den brukte en liten evighet på å frakte meg tilbake til Hanger Lane. Likeledes virket turen til fots derfra nokså lang nå, men omsider kom jeg meg tilbake til hotellet en gang rundt midnatt, og etter nok en begivenhetsrik dag krøp jeg sporenstreks under dyna.

Da jeg planla denne turen, hadde den opprinnelige planen vært å overnatte ytterligere en natt her – med mulig lørdagskamp hos Lakenheath – for deretter å kunne ta morgentoget til Belgia og besøke den herlige hjemmebanen til Berchem Sport på søndagen. Mens jeg talte på knappene for å finne ut om jeg hadde økonomi til min store tur, gikk prisene på dette Eurostar-toget (og returen dagen etter) opp fra 29 euro til godt over det tredobbelte, men selv når svippturen til Belgia måtte utgå, fant jeg en søndagskamp der Sheppey United skulle ta imot Whitstable Town til finale i Kent Senior Trophy. Det viste seg imidlertid at selv hjemmesiden til SCEL hadde feil da de listet det som hjemmekamp for Sheppey United, og da finalen skulle spilles på kunstgresset til Maidstone United var det ikke lenger like gjevt.

Derfor begynte jeg å kikke etter andre løsninger, og selv da jeg så en amatør-cupkamp i Skottland, holdt jeg i det lengste på planen om å dra til Lakenheath på lørdagen. Da jeg først bestemte meg, hadde imidlertid hotellprisene i London gått voldsomt opp på lørdagen, og så lenge det fantes fristende lørdagskamper i Skottland, bestemte jeg meg for at jeg like gjerne kunne dra dit opp selv om det som nevnt ville by på en tidlig start og lang reisevei. Heldigvis er jeg ikke så redd for slikt. Uansett hadde Stanway Rovers og ikke minst The Hawthorns vært et trivelig bekjentskap, og selv om jeg hadde visse problemer med å finne informasjon fra en klubb som åpenbart ikke er altfor ivrig på sosiale medier, hadde jeg heldigvis igjen en dag der ting gikk på skinner og etter planen. Nå var det bare å få seg noen timer på øyet. 

 

 

English ground # 469:
Stanway Rovers v Coggeshall Town 1-3 (1-1)
Eastern Counties League Premier Division
The Hawthorns, 6 April 2018
0-1 Jack Hayes (9)
1-1 Jordan Blackwell (17)
1-2 Tom Monk (58)
1-3 Kamal Guthmy (90+1)
Att: 186
Admission: £5
Programme: None
Pin badge: n/a

 

Next game: 07.04.2018: Ashfield v Bellshill Athletic
Previous game: 05.04.2018: Carlton Town v Corby Town

More pics

This day on the map here

 

 

 

Torsdag 05.04.2018: Carlton Town v Corby Town

Da jeg kom meg opp av senga og spaserte opp til Wetherspoons-puben The Reginald Mitchell for å starte dagen med en full english, var jeg allerede smertelig klar over at heller ikke denne dagen ville gå etter planen. Jeg hadde virkelig sett frem til å besøke Butthole Lane – eller The Dovecote om man vil – der Shepshed Dynamo skulle ta imot Quorn til lokaloppgjør i Midland League Premier Division, men i likhet med min planlagte kamp hos Ball Haye Green dagen før, hadde også Shepshed Dynamo allerede på mandag postet bilder på Twitter som vitnet om en bane som fremsto uegnet for spill. I løpet av tirsdagen kom da også meldingen om at kampen riktignok ikke var avlyst, men rett og slett flyttet til Quorn, som hadde tilbudt seg å stille sin bane til disposisjon. Det kunne jo være en slags siste løsning denne dagen, men i utgangspunktet håpet jeg å finne alternativer til en revisit til deres usjarmerende kunstgress.

Først ville jeg komme meg til Loughborough, og da siste bit med black pudding ble stappet i kjeften, følte jeg meg i hvert fall mer opplagt enn karen ved nabobordet. Klokka hadde så vidt passert ni på morgenen, og han satt nå og sov sittende i stolen, men han hadde i hvert fall vært kar om å tømme pinten sin. Tilbake på Verdon Guest House var det bare å pakke snippesken og sjekke ut, for deretter å ta en av bussene som fra Hanley bussterminal kjører forbi Stoke-on-Trent togstasjon. Jeg kom meg med 10.32-toget, og etter togbytter i både Derby og Beeston, ankom jeg Loughborough i rute klokka 12.20. Selv om det var heftig spasertur for en mann med bagasje for tre uker, valgte jeg la apostlenes hester frakte meg til hotellet, og noe av grunnen var en pitstop jeg hadde planlagt.

Via en ørliten omvei på min vei inn til sentrum, passerte jeg nemlig The Windmill, og dette er visstnok Loughboroughs eldste pub. Det viste seg også å være en god sådan, og den var åpenbart også populær blant den eldre garde, som nesten hadde fylt puben, og forlystet seg med kortspill, domino og småprat. Det var ikke bare for å få en pause fra traskingen at jeg valgte å unne meg en pint her, men også det faktum at det nok ville være litt tidlig for å få sjekket inn på byens Premier Inn-hotell. Da jeg strevet meg videre dit, angret jeg snart litt på at jeg hadde valgt å gå med all bagasjen på slep, men jeg kom da snart frem og fikk sjekket inn. Etter å ha sjekket status ved de forskjellige alternativene, tok jeg en tur ut i sentrum der det var hektisk aktivitet på og rundt byens marked og alle bodene der. Første stopp ble nå Wetherspoons-puben The Amber Rooms, der jeg tradisjonen tro benyttet torsdagen og deres Curry club til å innta en stor Beef Madras.

Deretter gikk turen videre til en skikkelig pub, og Swan In The Rushes viste seg å være et ypperlig vannhull med en imponerende meny hva gjaldt både real ale og real cider. Over en pint Wizards Sleeve tok jeg en ny kikk på tingenes tilstand. Carlton Town hadde annonsert baneinspeksjon klokka 15 i forbindelse med deres kamp mot Corby Town, og det samme var tilfelle med Mickleover Sports v Stalybridge Celtic. Barwell hadde tidlig på morgenen annonsert sitt lokaloppgjør mot Coalville Town, og den fristet nok mest av de tre, men Barwell var ikke flinkest på sosiale medier denne dagen, og de hadde nå mange timer senere fortsatt ikke besvart mitt spørsmål om hvorvidt deres kamp var gjenstand for en baneinspeksjon.

Før Shepshed Dynamo i det hele tatt fikk sin kamp omberammet til denne dagen, hadde jeg opprinnelig latt meg friste av storkampen Leighton Town v Welwyn Garden City i Spartan South Midlands League, men blant annet hadde både logistikk og problemer med å finne et passende hotell medvirket til at jeg droppet den tanken da kampen i Shepshed dukket opp. Med sistnevnte flyttet til Quorn, var det nærmest som om værgudene spottet meg da jeg nå så Leighton Town annonsere at de hadde en perfekt gressmatte klar for kveldens kamp. Jeg vurderte muligheten for å dra dit ned, men så raskt at jeg ville måtte dra fem minutter før kampslutt for å i det helt tatt være tilbake i Loughborough tidligere enn halv to på natta. Likeledes virket returen fra Mickleover litt kronglete, og fortsatt var det merkelig nok ikke noe svar å få fra et Barwell som kanskje tross alt ikke var så lystne på tilskuere denne kvelden(?).

Baneinspeksjonen hos Carlton Town hadde gitt positivt utfall, og da jeg ikke følte for å reise til Barwell uten å vite noe om status og dermed risikere å bli strandet i det landlige Leicestershire, besluttet jeg å sette kursen mot Carlton Town. Jeg tok meg også tid til en pint på Bell Foundry, og da det fortsatt ikke var noe nytt fra hverken Barwell eller deres motstander da jeg tømte pinten, tok jeg bussen tilbake til togstasjonen og ble med 16.48-toget, som brukte omtrent 40 minutter til Carlton. Ironisk nok var jeg nesten fremme i Carlton da det jeg antar var en supporter hadde svart på min Twitter-melding og hevdet at ingen baneinspeksjon var nødvendig i Barwell. Dessverre litt for sent gitt, for jeg kunne like etter stige av og bevilge meg en aldri så liten rast på puben Fox & Hounds rett ved siden av stasjonen.

Carlton er opprinnelig en landsby som har vokst sammen med naboen Gedling og i dag fremstår som en drabantby i Nottinghams østlige utkant. Som mange andre steder i Nottingham-området, var tekstilindustrien sentral i Carlton på 1800-tallet, men i dag er det vel stort sett et boligområde for folk som gjerne pendler til jobb inne i sentrale Nottingham. En av stamkundene ved Fox & Hounds hadde bekreftet at det ikke var noen vannhull langs den 15-20 minutter lange spaserturen derfra til Carlton Towns hjemmebane Stoke Lane, og jeg kom meg etter hvert dit slik at jeg kunne betale meg inn med £8. Kampprogrammet jeg betalte £2 for viste seg å være originalene som ble trykket til kampens opprinnelige kampdato 6. januar, så det var temmelig utdaterte greier. Greit nok at klubben ikke føler de kan ta seg råd til å trykke et helt nytt program, men jeg synes vel i hvert fall de kunne satt ned prisen litt eller trykket et enkelt lite vedlegg der relevant informasjon som tabell og terminliste etc var oppdatert, som de deretter kunne stukket inni programmet.

Carlton Town ble i 1904 stiftet under navnet Sneinton, og de har spilt majoriteten av sin historie under dette navnet. Klubben spilte en mannsalder i Notts Alliance, der de vant tittelen i 1906 og deretter tre strake titler i perioden 1908-1910. I 1995 tok klubben plass i Central Midlands League Premier Division, og i 1998 rykket de opp i denne ligaens daværende toppdivisjon med det grandiose navnet Supreme Division. Det var først i 2002 at klubben tok dagens navn, og året etter vant de Central Midlands League. Dermed rykket de opp i Northern Counties East League, og i sin tredje sesong der vant de NCEL Division One våren 2006, før tredjeplassen i NCEL Premier sesongen etter var nok til at de fikk rykke opp i NPL Division One South.

Der har de holdt seg siden, med andreplassen våren 2012 som beste ligaplassering noensinne. Det betød hjemmebanefordel i play-off, men dessverre for The Millers ble semifinalen mot Leek Town tapt på straffer etter at det hadde endt 2-2. De siste årene har klubben i stedet vært å finne på nedre halvdel av tabellen. Så også denne sesongen, men fra sin 17. plass hadde de i hvert fall flere kamper til gode på alle lagene rundt seg, og til tross for at det kun var seks poeng ned til Romulus på jumboplassen (og den eneste nedrykksplassen denne sesongen), hadde de også seks kamper til gode på jumboen. Kveldens bortelag, Corby Town, hadde på sin side kanskje fortsatt et lite håp om play-off, for fra deres 9. plass var det seks poeng opp til et Leek Town som med én kamp mer spilt la beslag på den siste playoff-plassen, men samtidig var det klubber mellom de to som også hadde kamper til gode på Corby.

Innenfor portene på Stoke Lane sto en gruppe og diskuterte, og samtalen dreide seg om det vanvittige kampprogrammet noen av klubbene nå hadde fått. En Carlton Town-representant jeg snakket med var nokså irritert over det tette programmet deres, og han sa seg faktisk også helt enig i at man nå betaler prisen for tullete avlysninger tidligere i sesongen. Han kom uoppfordret med flere eksempler på kamper der både de og motstanderen gjerne ville spille, men hvor en pysete dommer hadde avlyst fordi han ikke likte et lite område som var litt bløtt/frossent/gjørmete. Lenger ned i systemet kan noen av ligaene søke om å få forlenge sesongen, men på dette nivået har man allerede spikret datoer for play-off, slik at ligaen naturlig nok må spilles ferdig før man tar fatt på kvalifiserings-spillet. En annen kar kom med et interessant poeng, for han mente at noe av grunnen er unge dommere som vokser opp med PL på TV og tror at man ikke kan spille kamp om ikke gresset ser like flott ut som det gjør der.

Stoke Lane har kun vært Calrton Towns hjemmebane siden 1990-årene, og anlegget har siden den gang fått det offisielle navnet Bill Stokeld Stadium etter en tidligere klubbformann. Sommeren 2006 måtte man flytte selve banen etter at en vei ble anlagt over den gamle gressmatta. Man kommer inn på den ene langsiden, der man får klubbhuset på sin høyre hånd og garderobebygget på sin venstre hånd. Utenfor sistnevnte er det et overbygg som gir tak over hodet til de som velger å stå her, og bortsett fra dette er den eneste tribunen en moderne og prefabrikert sittetribune rett bak det ene målet. Den står på kortsiden sett til høyre fra inngangspartiet og klubbhuset, og har i hvert fall seter i klubbens gule og blå farger. Stoke Lane må i det hele tatt være et av de mest spartanske anleggene på step 4, for rundt resten av banen er det hard standing under åpen himmel som gjelder.

Jeg stakk nesa innom klubbsjappa og fikk sikret meg en pin til min samling, samtidig som jeg bladde litt i bunkene av gamle programmer. Sju stykker for £1, ble jeg fortalt, og dermed valgte jeg ut sju programmer for å ha litt lesestoff på kommende togturer. Jeg ble også tipset om at jeg ville kunne få tak i en stensil med lagoppstillingene dersom jeg kikket innom klubbkontoret, og da jeg fulgte oppfordringen, printet karen der sporenstreks ut en kopi til meg som jeg kunne ta med meg inn i klubbhuset. Der kunne jeg sette meg ned med en pint mens jeg studerte lagoppstillingen nøyere, og også tok en nærmere kikk på programmet i påvente av avspark. Jeg fikk også litt selskap av et par Corby-fans som innrømmet at det ville bli tøft å klare en playoff-plass, men at de likevel ikke hadde gitt opp håpet riktig ennå.

Man kan synes så synd man vil på de stakkars PL-divaene som syter og klager over at de må spille to kamper i uka, men selv om det nå var klubber som hadde et langt tøffere program enn Carlton Town, skulle The Millers spille 12 kamper på 24 dager. Likevel var det de som gikk ut i hundre, og etter et langt innkast ble kaptein Kieran Walkers skudd nesten styrt inn av Kaylum Mitchell. Det var sistnevnte som sendte vertene i ledelsen 1-0 i det åttende minutt, og igjen var det etter et langt innkast som kun ble klarert ut til Mitchell rundt 16-meterstreken. Det var tilfeldigheter involvert da hans skudd endret retning i Corby-spiller Lee Garvie og fikk en lei stuss slik at den dalte ned i mål bak Corby-keeper Daniel Smith. Corby virket ikke å ha noe svar på tiltale, for Carlton Town så ut til å ha full kontroll og var flere ganger skummelt frempå. Men så…

Aaron Hooton hadde allerede minst to ganger fått tilsnakk av dommeren for sin kjefting og smelling på både motspillere og kampledere, da han 25 minutter ut i kampen involverte seg igjen etter en frisparkavgjørelse midt på Corbys banehalvdel. Hans heftige protester ga ham en gult kort, og utrolig nok fortsatte han å skjelle ut dommeren slik at han sekunder etter igjen fikk se det gule og ble sendt av banen med rødt kort. Totalt idiotisk, og hans lagkamerater måtte nå klare seg i nesten halvannen omgang med kun ti mann. Imidlertid så det ikke ut til å ha noen umiddelbar innvirkning på kampen, for Corby var tannløse, og vertene var uheldige som ikke doblet ledelsen da et frispark fra Ben Hutchinson traff stolpen. Det sto dermed fortsatt 1-0 da dommeren blåste for pause og de 21 spillerne kunne gå i garderoben.

Etter at vertenes Brandon Mutibvu hadde skutt like over tidlig i andre omgang, startet Corby Town plutselig å ta et initiativ og skape sjanser ved at de ble flinkere til å bruke kantene. Man kan knapt komme nærmere enn det de gjorde ti minutter ut i omgangen, da Connor Kennedy så ut til å score, men Kieran Walker klarerte med en fantastisk heading inne på streken. Dette var starten på en siste halvtime der Corby nærmest slo leir inne på Carltons banehalvdel og presset voldsomt på, og i det 69. minutt fikk de utligningen da innbytter Jake Bettles plasserte ballen forbi Millers-keeper Jack Steggles. Gjestene hadde blod på tann, og en snuoperasjon virket nå svært sannsynlig, men keeper Steggles dro frem flere gode redninger samtidig som Corby misbrukte noen gode muligheter til å ta ledelsen. Carlton Town måtte nå nøye seg med en og annen kontring, men det var på en av disse at det virkelig ble kontroverser.

En pasning ble slått i bakrommet til Corby, der Millers-innbytter Jordan Wilson var i offside. Han stoppet derfor opp slik at en annen innbytter, Tyler Blake, kunne løpe gjennom og sende ballen i mål bak Corby-keeper Daniel Smith. Linjemannen hevet imidlertid flagget til tross for at Blake må ha vært 4-5 meter onside, så han må ha vinket på Wilson som nokså klart hadde signalisert at han ikke var interessert. Når man hørte protestene det utløste, virket det som om det var langt mer enn 88 betalende tilskuere, og en av representantene fra Carlton Town kom fullstendig rasende helt fra andre siden av banen for å overhøvle linjemannen som fra min posisjon hadde gjort en tilsynelatende nokså horribel avgjørelse. Mens hjemmefansen nå brukte enhver anledning til å rette sitt raseri mot kamplederne de mente hadde kostet de en potensiell seier, konsentrerte Corby Town seg om å fortsette sitt etter hvert voldsomme press. På overtid måtte Steggles igjen i aksjon for å redde fra Steven Leslie, og i det femte og siste tilleggsminuttet var Corby centimetere fra seieren da en volley fra Jordan Crawford traff stolpen.

Dermed endte det 1-1, og Carlton-folket var fortsatt rasende etter å ha ment seg snytt, mens det ene poenget gjestene kunne ta med seg tilbake til den skotske bastionen Corby etter all sannsynlighet ikke var nok til å holde playoff-håpet vedlike. Selv spaserte jeg snart tilbake til Carlton stasjon for å komme meg med 22.32-toget. Returen tilbake til Loughborough krevde et togbytte i Nottingham, der jeg hadde en drøy halvtime på meg. Den tiden hadde jeg tenkt å utnytte godt, og like ved Nottingham stasjon ligger puben The Vat & Fiddle, som i seg selv alltid er verdt et besøk når man er i Robin Hood-byen. Etter et glass der, kom jeg meg tilbake til stasjonen i god tid til å ta plass på 23.10-toget. Tjue minutter senere var jeg tilbake i Loughborough, der jeg nå tok en taxi. Ikke langt fra mitt hotell var det fortsatt servering på The Orange Tree, og der bevilget jeg meg en siste pint før jeg trakk meg tilbake.

 

 

English ground # 468:
Carlton Town v Corby Town 1-1 (1-0)
Northern Premier League Division One South
Stoke Lane, 5 April 2018
1-0 Kaylum Mitchell (8)
1-1 Jake Bettles (69)
Att: 88
Admission: £8
Programme: £2 (original one from Jan 6th)
Pin badge: n/a

Next game: 06.04.2018: Stanway Rovers v Coggeshall Town
Previous game: 04.04.2018: Cheadle Town v Stockport Town

 

More pics

 

This day on the map here

 

 

 

Onsdag 04.04.2018: Cheadle Town v Stockport Town

Jeg valgte denne morgenen å innta frokosten ved Corner House Guest House i Carlisle, der jeg hadde overnattet, og siden det igjen regnet, bestilte vertinnen en taxi til meg som i 08.45-tiden kom for å skysse meg den korte veien til jernbanestasjonen. Denne dagen skulle egentlig by på et besøk til Ball Haye Green som jeg virkelig hadde sett frem til, for ikke bare har deres hjemmebane fått rosende omtaler fra garvede groundhoppere, men alt tyder også på at de ved sesongslutt vil bli kastet ut av anleggets eier etter 80 år. Dermed mistenkte jeg at dette ville være min siste sjanse til å få avlagt etter besøk, men allerede to dager tidligere hadde klubben på Twitter postet bilder av banen som var alt annet enn lystige. Store vanndammer gjorde at det virket tilnærmet utenkelig at den ville bli klar tidsnok til at kampen ble spilt. Derfor var jeg egentlig klar over at det var et håpløst oppdrag jeg la ut på da jeg satt kursen mot Stoke med 09.11-toget.

En time og tjue minutter etter ankom vi Stoke-on-Trent, der jeg steg av vel vitende om at dette ville bli en fiasko, men jeg hadde derfor selvsagt benyttet togturen til å igjen ta en kikk på listen over alternativer. Ironisk nok var solen ute da jeg ankom Stoke, og jeg mistenkte den nå for å spotte meg med hensikt. Det var imidlertid ikke annet å gjøre enn å ta en av bussene inn til Hanley, som de fleste kanskje vil vite er en av fem opprinnelige mindre byer som i dag utgjør Stoke-on-Trent, der Hanley er det kommersielle sentrum. Kun et minutt eller to fra bussterminalen der rakk jeg ikke å engang å ringe på hos Verdon Guest House før en hyggelig eldre dame kom for å låse seg inn og spurte om jeg var herremannen som hadde booket rom. Det hadde jeg ganske riktig, og £39 hadde blitt betalt for overnatting. Med muligheter for innsjekking allerede fra klokka 11.30 hadde jeg også valgt å ankomme nokså tidlig for å installere meg før jeg gransket mulighetene over et måltid og en pint eller to. Klokka hadde så vidt passert tolv da jeg kunne slenge fra meg bagasjen og puste ut, før jeg spaserte ut i Staffordshire-byen.

Jeg tuslet litt rundt i Hanley og fikk tatt en kikk på statuen av selveste Sir Stanley Matthews som står her i sentrum av hans fødeby, og da jeg etter hvert satt meg ned med en pint på The Auctioneer, hadde Ball Haye Green for lengst bekreftet det uunngåelige. Mirakelet hadde uteblitt, og kampen var avlyst. En bekjent tipset meg om at Newcastle Town sine reserver (som i likhet med Ball Haye Green også spiller i Staffordshire County Senior League sin toppdivisjon) hadde hjemmekamp på det han omtalte som en av regionens beste gressmatter. Det siste hadde ikke hjulpet deres førstelag et par dager tidligere, og jeg håpet også i det lengste å unngå reservelag, i tillegg til at jeg allerede hadde sett på mulighetene for å dra til Cheadle Town. Da tenkte jeg ikke på Staffordshire-klubben i Staffordshire County Senior League, men den noe mer kjente navnebroren som spiller i North West Counties League Division One og skulle ta imot Stockport County til lokaloppgjør. De hadde da også via Twitter annonsert en baneinspeksjon klokka 13.00, men fulgte snart opp med å fortelle at det ville bli kamp.

Jeg hadde også sjekket ut om jeg ville kunne ta meg tilbake derfra, og da det ikke så ut til å by på altfor store problemer, bestemte jeg meg for at dette nå ble min nye plan for kvelden. Etter svippturer innom The Market Tavern og The Albion, busset jeg tilbake til Stoke-on-Trent jernbanestasjon, der jeg tok plass på 15.59-toget som brukte rundt 40 minutter til Cheadle Hulme, og der steg jeg av for å oppsøke en fristende mikropub jeg i all hast hadde søkt meg frem til på turen fra Stoke. The Chiverton Tap viste seg vel verdt besøket, og etter en pint real cider ba jeg aller nådigst om både påfyll i glasset og en porsjon om deres pork pie & mustard som de annonserte for. Jeg satt nesten både pai og cider i halsen da jeg plutselig så det bli annonsert at kamplederen nå ville ta en ny kikk på banen, men heldigvis ble det etter litt nervepirrende venting snart bekreftet at det ville bli kamp.

Jeg skulle nok blitt på mikropuben, for da jeg omsider fikk lopper i blodet og beveget meg opp til The Kings Tap, var det en langt mer skuffende opplevelse. For andre dag på rad opplevde jeg å få beskjed om at man var tomme for absolutt all cider bortsett fra Magners. Mon tro hvorfor de tilsynelatende aldri går tom for den? Jeg tror jeg vet svaret, men jeg fartet uansett snart videre etter først å ha vurdert en retur til The Chiverton Tap. Det var imidlertid greit å komme seg mot kveldens kamparena, så jeg lot buss nummer 308 frakte meg til en bussholdeplass i nærheten. Like ved holdeplassen lå puben Red Lion, og unnskyldning # 88 ble brukt for å unne seg en pint der: «Veien var litt travel å krysse akkurat da». Vel, jeg hadde uansett nok av tid, og selv om jeg foretrakk The Chiverton Tap, var det tilsynelatende en god pub og i hvert fall langt bedre enn The Kings Tap. Med tre kvarters tid til avspark ankom jeg Park Road Stadium, der jeg kunne betale meg inn med £5 pluss £1,50 for et eksemplar av kveldens kampprogram.

Jeg befant meg nå altså i Greater Manchester, der Cheadle er en landsby som hører innunder Stockport ‘kommune’ og har i underkant av 15 000 innbyggere. Cheadle ligger snaut fem kilometer fra Stockport og omtrent 13 kilometer fra sentrale Manchester, og det var nettopp som stoppested langs veien til Manchester at Cheadle vokste kraftig under den industrielle revolusjon. Sports-giganten Umbro har for øvrig sitt hovedkvarter her i Cheadle, men jeg mistenker at mange av innbyggerne nok jobber inne i Manchester. Cheadle Town ble stiftet i 1961, men da som en ungdomsklubb og under navnet Grasmere Rovers, etter at initiativtakerne ga den navn etter gata de bodde i (Grasmere Avenue). På et eller annet tidspunkt startet de med senior-fotball, og de ble i 1972 med i Manchester League. Denne ligaen vant de i 1980, og fulgte opp med to andreplasser før de i 1983 fikk ta steget opp i North West Counties League samtidig som navnet ble endret til dagens Cheadle Town.

Der tok de plass i det som da var ligaens Division Three, som i 1987 ble skrotet og ‘spist opp’ av en utvidet Division Two. I 1998 fikk Cheadle Town rykke opp i NWCLs toppdivisjon Division One til tross for at de kun endte på fjerdeplass, og 17. plassen den påfølgende sesongen er faktisk deres bestenotering i ligasammenheng, for det ble med tre sesonger i ligaens øverste divisjon før de i 2001 måtte returnere til Division Two. Der har de holdt seg siden, selv om divisjonen siden 2008 har hett Division One, men Cheadle Town har uansett aldri vært veldig nært en retur til toppdivisjonen. Deres beste plassering siden nedrykket i 2001 er faktisk sjetteplassen for to sesonger siden, og igjen går de mot en sesong på nedre tabellhalvdel, selv om de hadde betryggende avstand ned til nedrykkssonen.

I forbindelse med at FA vil ha divisjoner på maksimum 20 klubber, er det mange som har reagert på at man i så fall vil kunne miste tradisjonelle i nord, mens man i flere sørlige ligaer på step 6 vil måtte bli nødt til å fire litt på kravene og hente opp langt mindre klubber for å fylle opp noen av ligaene som allerede har altfor mange reservelag. Da tenker de nok først og fremst på den nye step 6-divisjonen som skal dekke Essex og deler av East Anglia, men samtidig blir det også bli en ny divisjon i nordvest neste sesong, i og med at nettopp NWCL vil få både en Division One North og en Division One South. Derfor skal man kanskje vente og se hva som skjer før man altfor bombastisk slår fast at det blir to nedrykkere, selv om det virker å være planen. Uansett var det Daisy Hill og Nelson som hadde mest å frykte i så måte, og heller ikke klubber som St. Helens Town og Bacup Borough var i nærheten av å være sikre ennå, men på en 16. plass og med 14 poeng ned til Nelson på nest siste, burde Cheadle Town være sikre.

Det var som nevnt et lokaloppgjør som skulle spilles denne kvelden, og gjestende Stockport Town lå på en 10. plass, ni poeng foran vertskapet, men med hele 12 poeng opp til sjetteplassen som er den siste som gir playoff, og også med flere kamper spilt enn flere av klubbene foran seg. Dermed var det vel allerede nokså klart at disse to ville møtes også neste år – sannsynligvis i det som blir NWCL Division One South. Stockport Town er jo for øvrig en helt ny klubb, stiftet så sent som i 2014, men kanskje kan man her få en slags rivalisering etter hvert. Det var i 1982 – året før navnebyttet og inntredenen i NWCL – at Cheadle Town flyttet inn her ved Park Road Stadium. Anlegget skal tidligere ha vært hjemmebane før en klubb ved navn Cheadle Rovers, men da de gikk konkurs, ble den en periode eid og brukt som treningsbane av Manchester City, før Cheadle Town etter hvert altså flyttet inn.

Anleggets eneste tribune er hovedtribunen Main Stand, som står midt på nærmeste langside, og ellers er det kun hard standing som gjelder. Tribunen er imidlertid ganske fjong, men jeg skal ikke begi meg ut på noen spekulasjoner om hvor gammel den kan være. Flomlys fikk man installert først i 1995, og det ble markert med at et juniorlag fra Manchester United ble slått foran nesten 2 000 tilskuere. Jeg fikk etter hvert melding fra min groundhopper-kompis Neil Woolley, som jeg hadde planlagt å møte hos Ball Haye Green, men som nå i stedet hadde satt kursen mot Loughborough United, der han faktisk endte opp med å få sin kamp avlyst ti minutter før avspark! Mens jeg kikket meg litt rundt og tok et par bilder av tribunen på Park Road Stadium, traff jeg imidlertid på en annen groundhopper som jeg faktisk aldri har møtt tidligere; nemlig en ung kar fra Braintree som nå tilbragte noen dager oppe i nordvest. Etter en liten prat oppsøkte jeg baren og kikket litt i programmet over en pint før det gikk mot avspark.

Begge lag gikk offensivt til verks, og mens gjestenes toppscorer Ben Halfacre to ganger hadde skumle avslutninger blokkert av Cheadle-forsvarere, hadde vertenes toppscorer Richard Whyatt et skudd som suste like over tverrliggeren, før han deretter stjal ballen og stormet mot mål men ble stoppet av en glimrende takling fra Stockport-forsvarer Dahrius Waldron. De 85 tilskuerne fikk se en kamp som bølget frem og tilbake med sjanser begge veier, og 2-2 hadde nok vært et mer betegnende resultat da vi nærmet hos pause. I det 43. minutt var det hjemmelaget som omsider fikk hull på byllen da tidligere Stockport Town-spiller Chris Sherrington slo et frispark inn i feltet. Lions-keeper Kyle Haslam hadde ingen heldig inngripen og mistet ballen, og Richard Whyatt var først frempå og sørget for at det sto 1-0 halvveis.

På vei ut fra klubbhuset etter pausen traff jeg også på en virkelig garvet groundhopper, nemlig Everton-supporteren Graeme Holmes, som har et imponerende antall baner på samvittigheten og er et kjent ansikt i groundhopper-kretser. Mens jeg sto og slo av en liten prat med ham, startet andre omgang, og det virket umiddelbart som om gjestene hadde fått en ny giv. Tidligere Cheadle-spiller Rhys Webb ble lagt i bakken rett utenfor 16-meteren til hans gamle lagkamerater, og på det påfølgende frisparket fyrte Ben Halfacre løs. Ballen så ut til å gå via en spiller i muren før den fant veien til nettmaskene bak Cheadle-keeper Daniel Whiting. Åtte minutter av andre omgang var passert og det sto 1-1. Ti minutter senere holdt vertene på å ta ledelsen igjen da en corner ble slått på bakerste stolpe og headet mot mål, men bortekeeper Haslam fikk ryddet opp med en god redning. Så, halvveis ut i omgangen var det i stedet gjestende Stockport Town som tok ledelsen og snudde kampen.

Igjen var det fra et frispark, og nok en gang var det Ben Halfacre som tok sats og sendte ballen rundt muren og i mål nede i det ene hjørnet. Dermed 1-2, sekunder før himmelen åpnet seg slik at det bare var å søke tilflukt oppe på tribunen. Derfra så jeg at Justin Pickering hadde en god sjanse til å avgjøre kampen for gjestene, men Cheadle-keeper Whiting reddet godt. Vertene jaktet mot slutten desperat på en utligning, men bortelaget var farlige på kontringer, og Rhys Webb hadde to gode muligheter til å sette spikeren i Cheadle-kista. Den første gikk utenfor, mens den andre ble reddet av keeper Haslam, og da heller ikke Cheadle Towns forsøk på overtid ga resultat i målprotokollen, da endte det med 1-2 og borteseier.

Selv forlot jeg ganske raskt åstedet og travet til bussholdeplassen for å la buss 11A frakte meg inn til Stockport, der jeg skulle ha 22.16-toget tilbake til Stoke. Det klarte jeg uten problemer, og toget brukte nøyaktig en halvtime til Stoke-on-Trent, der jeg sporenstreks praiet en taxi tilbake til Hanley i et forsøk på å rekke siste runde på en av pubene i nærheten av bussterminalen. Drosjekusken slapp meg av utenfor busstasjonen, og med nød og neppe rakk jeg siste runde på The Reardon med et lite minutt, slik at jeg kunne slå meg ned og unne meg en siste pint før jeg tok kvelden. Dagen hadde nok en gang ikke gått helt slik som planlagt, og det irriterte meg at jeg kan ha gått glipp av siste mulighet til å besøke Ball Haye Green (selv om det senere har dukket opp et par muligheter i begynnelsen av mai etter at sesongen ble forlenget), men jeg hadde da fått med meg en kamp og hadde uansett hatt en fin dag med besøk hos Cheadle Town.

 

 

English ground # 467:
Cheadle Town v Stockport Town 1-2 (1-0)
North West Counties League Division One
Park Road Stadium, 4 April 2018
1-0 Richard Whyatt (42)
1-1 Ben Halfacre (54)
1-2 Ben Halfacre (67)
Att: 85
Admission: £5
Programme: £1,50
Pin badge: n/a

 

Next game: 05.04.2018: Carlton Town v Corby Town
Previous game: 03.04.2018: Queen of the South v Falkirk

 

More pics

 

This day on the map here

 

 

Tirsdag 03.04.2018: Queen of the South v Falkirk

Så var det etter tre netter altså omsider på tide å forlate Eastleigh og sør-England for denne gang, og jeg hadde en lang reise foran meg da jeg sjekket ut fra Travelodge-hotellet vis-à-vis Eastleigh jernbanestasjon. Denne morgenen hadde jeg ikke engang tid til å innta en full english på The Wagon Works rett ved siden av hotellet, for jeg skulle av gårde med 08.13-toget til London Waterloo. Etter en time og tjuefem minutter kunne jeg der stige av og komme meg med tubens Northern Line til Euston, og der fikk jeg endelig kjøpt inn litt frokost før jeg hoppet på 10.30-toget. Det skulle ta meg helt opp til Carlisle, og etter at frokosten var satt til livs allerede idet vi forlot perrongen, sovnet jeg. Jeg registrerte så vidt at vi stoppet i Warrington, Wigan og Preston, før jeg våknet igjen i Penrith og tenkte at det nå var greit å holde seg våken.

Rundt kvart på to var jeg igjen på vei ut av Carlisle stasjon, og der regnet det såpass utenfor at det fristet lite å slepe med seg bagasjen til mitt overnattingssted, slik at jeg rett og slett valgte å ta en taxi selv om jeg ikke skulle spesielt langt. Drosjekusken ble beordret i retning av Corner House Guest House, der jeg hadde betalt £23 for overnatting. Jeg ble raskt sjekket inn og fikk installert meg, men var snart på farten igjen, og regnet hadde heldigvis avtatt og nesten opphørt fullstendig da jeg spaserte de rundt ti minuttene tilbake til stasjonen. Selv om jeg hadde base i Carlisle, skulle jeg nemlig videre til Dumfries, for det var der jeg skulle se kamp denne kvelden. Carlisle ble rett og slett valgt som base fordi det var langt billigere.

Under planleggingen av turen så det en stund ut til at jeg ville ende opp i nordøst og besøke Sunderland RCA i Northern League, og jeg booket til og med hotell i Dunston/Gateshead med den i tankene. Da Queen of the South sin hjemmekamp mot Falkirk ble omberammet til denne dagen, var jeg vel imidlertid aldri i tvil om at jeg ville ende opp der, for et besøk ved flotte Palmerston Park har jeg ønsket meg en god stund, og en meget uhøytidelig avstemning på Twitter og Facebook viste at en stor overvekt av andre groundhoppere der var enige med meg i den vurderingen. I tillegg virket Dumfries som en koselig by, og jeg hadde sett frem mot besøket til både byen og fotballstadionet der.

Toget fra Carlisle passerte stasjoner som Gretna Green og Annan før det etter 37 minutter ankom Dumfries, som er en markedsby i det sørvestlige Skottland, der den er administrasjonssenter for ‘grevskapet’ Dumfries & Galloway. Som markedsby for den landlige regionen rundt, har Dumfries tradisjonelt vært en nokså velstående by, selv om dens bysentrum i senere år skal ha lidd noe av omlegging av veien og bygging av kjøpesenteret i utkanten. Dumfries har i underkant av 50 000 innbyggere, og forbindes også ofte med den skotske nasjonalpoeten Robert Burns, som tilbragte sine siste år og døde her i byen. Det var for øvrig også her i Dumfries at den norske brigaden hadde tilhold under andre verdenskrig. Dumfries virket i det hele tatt som en spennende by, så jeg hadde sett frem til å utforske byen.

Regnet hadde heldigvis gitt seg helt, og etter å ha tuslet en liten tur fra jernbanestasjonen og gjennom sentrum, satt jeg snart kursen mot en pub jeg også hadde sett frem til å teste. Cavens Arms har faktisk vunnet prisen som «Dumfries CAMRA pub of the year» hvert eneste år siden 2006, og det gjør man nok ikke sånn helt uten videre. Stedet har en minst like stor restaurant-del, og dermed var det selvsagt også et greit sted å få i seg en middag. Jeg klarte selvsagt ikke å motstå haggis-rettene på menyen, og etter først å ha godkjent forretten med haggis-fylt sopp, mesket jeg meg med hovedretten haggis, leek & cheese melt. Vel, hvorfor ikke når man først er i Skottland.. Et fortreffelig måltid var det da også, men selv om jeg følte for påfyll i glasset, var det greit å komme seg videre.

Neste stopp var The New Bazaar, som også hadde blitt anbefalt meg, men der var det nokså stille denne ettermiddagen. Etter å ha krysset over elven Nith, var det nesten litt komisk å se hvordan det jeg antar var to stamkunder som sto og og tok seg en røyk i inngangspartiet til hver sin pub mens de samtalte over den smale veien mellom Navigation Inn og The Globe Inn. Da jeg svingte innom førstnevnte var det mest tilfeldigheter da det var denne siden jeg gående på, og da jeg fant ut at jeg hadde tid til nok en pint før kamp, var det igjen nokså tilfeldig at den ble inntatt ved Spread Eagle Inn som ligger vegg-i-vegg med The Globe Inn. Akkurat her i dette området av byen ligger vannhullene åpenbart tett.

Herfra er det kun fem minutters gange opp til kveldens kamparena, Palmerston Park, som jeg altså hadde sett frem til å besøke, og flomlysene viste vei dit. Jeg fikk betalt £16 for min billett, og fra en programselger fikk jeg byttet £1,50 mot et eksemplar av kveldens program. Jeg så aldri noen klubbsjappe, men nå jeg gikk heller ikke hele runden rundt anlegget før jeg gikk inn inngangspartiet på langsiden der man finner East Stand. Kampen jeg skulle se var et oppgjør i skotske Championship, og en omberammet sådan, som egentlig skulle vært spilt 3. mars. Utsettelsen fra måneden før var et resultat av at bortelaget Falkirk hadde tatt seg til kvartfinalen i den skotske cupen som ble spilt den helgen.

Fotballklubben Queen of the South ble stiftet i 1919, og tok sitt navn etter et tilnavn på hjembyen. Når det sies, bør det også legges til at klubbens kallenavn ‘The Doonhamers’ er identisk med et navn som brukes om personer fra Dumfries. Etter mislykkede søknader til Scottish League i både 1921 og 1922, var alle gode ting tre for klubben da de i 1923 ble tatt inn i det gode selskap i forbindelse med at ligaen utvidet med en tredjedivisjon. I deres andre ligasesong ble det opprykk, og ytterligere opprykk i 1933 førte klubben opp i den skotske toppdivisjonen, der fjerdeplassen i 1934 fortsatt er deres bestenotering i ligasammenheng. I 1949/50-sesongen spilte de seg frem til semifinalen i den gjeveste skotske cupen, og etter 1-1 måtte det omkamp til før de omsider måtte gi tapt for giganten Rangers.

Året etter rykket klubben ned, men i perioden 1933-1959 hadde de kun én sesong utenfor toppdivisjonen (som imidlertid lenge hadde langt flere klubber enn i dag), for de rykket rett opp igjen. Nytt nedrykk i 1959 ble fulgt opp av nytt opprykk i 1962, før man våren 1964 tok et foreløpig siste farvel med den skotske toppdivisjonen og i stedet startet en tilværelse der de med jevne mellomrom vekslet mellom spill på nivå to og tre. Det var som representant fra nivå to (som da het First Division) at de i 2008 spilte seg helt frem til finalen i den gjeveste skotske cupen, men igjen var det Rangers som hadde rollen som overmenn da The Doonhamers tapte 2-3. Man går tydeligvis inn for å skape mest mulig forvirring også i Skottland, for siden den gang har igjen divisjonene byttet navn, men etter en svipptur ned på nivået under, har klubben nå i hvert fall befunnet seg på nivå to (og det som nå altså heter Championship) siden 2013.

Da de våren 2014 tok seg til playoff med en fjerdeplass, var det nettopp kveldens motstander Falkirk som i semifinalene satt en stopper for drømmene om en retur til eliten, etter at også ekstraomganger måtte til. Og året etter ble det ny fjerdeplass og knepent playoff-tap med 2-3 sammenlagt for Rangers i semifinalene. I årene etter har man ikke nådd helt opp og gjerne vaket i et slags ingenmannsland i sjiktet mellom playoff og nedrykksstriden. Ingen sted på programmets 16 sider hadde man funnet plass til en tabell, men det kan igjen bli en sesong i dette sjiktet, for vertene hadde fire poeng opp til playoff-sonen samt både én og to kamper mer spilt enn noen av lagene foran seg. Falkirk hadde på sin side hatt en aldeles fryktelig start på sesongen, men virket å ha fått skuta litt mer på rett kjøl etter hvert, og hadde nå ti poeng ned til nest sisteplassen som betyr playoff mot lagene fra divisjonen under.

Der Palmerston Park ligger var det tidligere en gård, men man regner med at fotball har blitt spilt der siden 1870-årene. Imidlertid ble den visst ikke åpnet offisielt som fotball-stadion før Queen of the South ble stiftet i 1919 og umiddelbart tok det som sin hjemmebane. På langsiden der jeg hadde kommet inn sto det tidligere en tribune ved navn Jimmy Jolly’s Bullshed eller Coo Shed, og denne ble bygget rundt tiden da klubben i 1933 spilte seg opp i toppdivisjonen for første gang. Dessverre er den for lengst historie, og den ble i 1995 erstattet med den langt mer moderne og funksjonelle – men også langt mer anonyme – East Stand, som er en sittetribune med plass til rett i underkant av 2 200 tilskuere.

På motsatt langside har man en av anleggets virkelige perler, nemlig hovedtribunen Main Stand, som skal være bygget i 1965, og som virkelig oser karakter. Dette er en klassisk tribune som byr på 1 185 sitteplasser, er opphøyd fra bakken og strekker seg i underkant av halve banens lengde. Den andre virkelige perlen er å finne på den ene kortsiden i form av den aldeles fantastiske ståtribunen Portland Drive Terrace, som nå skal være den største gjenværende ståtribunen i skotsk fotball, med en kapasitet på 3 345. Her er det virkelig karakter i bøtter og spann, og jeg ble rent yr da jeg nå tok en nærmere kikk. På motsatt kortside er Terregles Street End en ståtribune som er anleggets eneste under åpen himmel, men denne virket å være stengt denne dagen, og det kan for alt jeg vet være normen i disse dager.

Det skal godt gjøres å ikke like Palmerston Park, og jeg falt umiddelbart for anlegget som takket være sine klassiske tribuner er så flott at jeg nesten glemte at de dessverre nå har hatt kunstgress siden sommeren 2013. Jeg skulle selvsagt gjerne sett kamp her før det ble gjort, men slik er det nå engang, og man kan vel ikke få med seg alt. Oppe på herlige Portland Drive Terrace virket det som om et par hjemmefans jeg snakket med fortsatt ikke helt hadde gitt opp playoff-håpet, men de var enige om at da måtte Falkirk helst beseires slik at alle tre poengene ble igjen på Palmerston Park denne kvelden. For 20p fikk jeg også tak i en stensil med lagoppstillingene før de to lagene inntok banen.

Hjemme-manager Gary Naysmith var fortsatt uten sin skadde toppscorer Stephen Dobbie, og allerede i det femte minutt var de i trøbbel da en forsvarstabbe gjorde at Andy Nelson kunne løpe gjennom og plassere ballen i mål bak Doonhamers-keeper Jack Leighfield. Dermed 0-1, og Falkirk fortsatte å styre kampen mot et vertskap som den første halvtimen virket fullstendig tafatt. Heldigvis for de klarte ikke Falkirk å putte på ytterligere i denne perioden, men med et kvarter igjen av omgangen var det kun et velfortjent gult kort til Falkirk-spiller Alex Jakubiak for filming som hadde gitt grunn til jubel fra hjemmefansen. Det siste kvartet skjedde det imidlertid noe med Queens, for nå fikk de plutselig mer flyt over spillet, og både Joe Thomson med en stupheading og Dom Thomas med et skudd like utenfor var nære på å utligne, men det sto fortsatt 0-1 da lagene gikk til pause.

Selv måtte jeg i pausen dessverre ty til smugrøyking bak endetribunen med det flotte mønet, for heller ikke på Palmerston Park er røykerne lenger velkommen og bys ikke engang på muligheten for å slippes ut på et røykeområde i pausen. Uansett hadde hjemmelaget avsluttet omgangen godt, selv om det kanskje ikke var altfor stor optimisme å spore blant hjemmesupporterne blant de kun 1 062 fremmøte – et tilskuertall som vertskapet uttrykte stor skuffelse og nærmest sjokk over. Hjemmelaget startet også andre omgang godt, og kun drøye fem minutter ut i omgangen fikk de sin utligning etter en corner. Den ble headet tilbake til Joe Thomson, og han dundret ballen i mål fra rundt straffemerket, uten særlig muligheter for Bairns-keeper Conor Hazard til å avverge. 1-1, og nå ble det litt mer liv igjen på Portland Drive Terrace.

Nå var det Queens som var i førersetet og presset på for et ledermål, og Dom Thomas og Derek Lyle var farlig frempå, samtidig som Jordan McGhee headet like utenfor Queens-målet fra et frispark. Da Falkirk ga bort en tilsynelatende fullstendig unødvendig corner, utnyttet igjen vertene dette da Darren Brownlie steg til vers og på glimrende vis headet inn 2-1 i det 73. minutt. Kampen var snudd, og Queens burde litt senere ha avgjort da Thomson ble spilt gjennom, men fra håpløs vinkel og med innbytter Nikolay Todorov i glimrende posisjon, valgte han på uforståelig vis å heller skyte selv og dermed gi Falkirk-keeperen en enkel oppgave. Det spørs hvordan nattesøvnen var senere den kvelden, for akkurat den skulle han få angre på.

Med tre og et halvt minutt igjen av ordinær tid slo nemlig Falkirk til igjen, og etter fint spill mellom innbytterne Alexander Harris og Louis Longridge ute på høyrekanten, spilte Harris fri Longridge, og en smule tafatt forsvarsspill gjorde at han passerte en mann og satt inn utligningen til 2-2. Samtidig kom det meldinger om at Dunfermline Athletic var i ferd med å vinne sin kamp, og playoff-håpet var i ferd med å svinne totalt for et Queen of the South som etter dette aldri klarte å skape nye farligheter foran Falkirk-målet. Dermed endte det med 2-2 og poengdeling etter en underholdende andre omgang som periodevis igjen ble spilt i drivende regn. Det var bare å håpe jeg ikke ville bli altfor våt på vei tilbake til togstasjonen.

Heldigvis var det nå ikke altfor kraftig nedbør som kom, og tilbake i sentrum valgte jeg å stikke innom Robert The Bruce for en porsjon med haggis til kveldsmat mens jeg ventet på 23.00-toget. Det fikk jeg da også, men gudene vet hva som skjedde på denne Wetherspoons-puben, for de var tomme for både Strongbow og Thatchers Gold samt all flaske-cider, og hadde kun Magners å by på. Nei takk! Porsjonen med skottenes herlige nasjonalrett ble i stedet skylt ned med j2o, før jeg raskt forduftet. Men jeg hadde da også tid til en siste liten pitstop, og den ble unnagjort på The Fleshers Arms, før jeg gikk for å rekke toget. Vel tilbake i Carlisle gjensto bare spaserturen tilbake til mitt krypinn, og jeg motsto nå fristelsene som pubene langs ruta representerte, slik at jeg rundt midnatt lå under dyna. Det hadde vært en flott dag, med en periodevis artig kamp på et herlig stadion.

 

 

Scottish ground # 21:
Queen of the South v Falkirk 2-2 (0-1)
Scottish Championship
Palmerston Park, 3 April 2018
0-1 Andrew Nelson (5)
1-1 Joe Thomson (51)
2-1 Darren Brownlie (73)
2-2 Louis Longridge (87)
Att: 1 062
Admission: £16
Programme: £1,50
Pin badge: n/a

 

Next game: 04.04.2018: Cheadle Town v Stockport Town
Previous game: 02.04.2018: Whitehawk v Havant & Waterlooville

More pics

This day on the map here

 

 

 

Mandag 02.04.2018: Whitehawk v Havant & Waterlooville

Til tross for at det krydde av baneinspeksjoner og kanselleringer på sørkysten, og for så vidt også andre deler av landet denne dagen, hadde jeg klart å få med meg en av Southern Combination-kampene med tidlig avspark, men selv etter å ha sett AFC Varndeanians på Withdean Stadium i Brighton, var jeg fortsatt ikke helt ferdig med dagens fotball-dont på andre påskedag. Da jeg etter at min plan A gikk fløyten bestemte meg for å bli med toget helt til Brighton for å se AFC Varndeanians klokka 11.00, betød det at både Eastbourne Borough og Whitehawk ble naturlige kandidater å få besøk senere på dagen. Og på vei til Brighton og Withdean Stadium, hadde jeg fått melding av groundhopperen Ian Bailey som også skulle til Withdean. Han hadde tenkt seg videre til nettopp Whitehawk, og tilbød meg skyss dit da det kan være en litt kronglete destinasjon å ta seg til så lenge man reiser kollektivt.

Rett etter kampslutt satt vi snart kursen sørøstover i Brighton i Ians Mini Morris, og det tok ikke all verdens tid før vi kunne ta av på avstikkeren som leder til Whitehawks hjemmebane i Brightons østlige utkant. Her ligger The Enclosed Ground litt bortgjemt med en campingplass som nærmeste nabo og tilsynelatende omgikk av grøntområder. Klubben har tatt navnet etter området der man i 1930-årene startet bygging av et stort boligfelt med nesten 1200 boliger. Mye av dette boligfeltet ble bygget om i løpet av 1970- og 1980-årene, da man også la om flere av veiene. Med fare for å gjenta meg selv, bør jo ellers selve Brighton være kjent for de fleste, men det var altså lenge kun en liten fiskerlandsby. Først på slutten av 1700-tallet ble den en populær badeby for fiffen som nok også lot seg lokke av at den daværende tronarvingen som senere ble King George IV skal ha tilbragt mye av sin tid her.

Da vi ankom The Enclosed Ground var klubben fortsatt nokså sikre på at det ville bli kamp, men den lille usikkerheten en kar ved inngangspartiet uttrykte, var knyttet til hvorvidt dommeren ville si seg enig, og kamplederen var da også nå i ferd med å ta en ny kikk på banen. Etter at Ian fikk bekreftet at han ville få pengene tilbake ved en eventuell avlysning nå, valgte vi å ta sjansen og betalte oss inn med £12 hver, i tillegg til £2 for dagens kampprogram som var av flott utseende med 52 sider. Det var fortsatt over halvannen time til avspark, men dommertrioen ute på banen så ut til å være fornøyd med måten ballen spratt og rullet på, så beroliget av det inntok vi klubbhuset der jeg betalte for begges drikke som takk for skyss. I matutsalget der hadde de faktisk fish & chips på menyen, og jeg bestemte meg for å prøve den.

Whitehawk FC ble stiftet i 1945 under navnet Whitehawk & Manor Old Boys, og tok i 1952 plass i Sussex County League (dagens Southern Combination). I løpet av 1950-årene ble de tre år på rad nummer to i denne ligaen, før de i 1960 tok dagens kortere navn. Whitehawk spilte i Sussex County League helt frem til opprykket i 2010, og med unntak av fem sesonger var de å finne i denne ligaens øverste divisjon, der de i flere perioder var et topplag. I tillegg til ytterligere fem andreplasser, ble Sussex County League vunnet ved fire anledninger. Det skjedde i 1962, 1964, 1984 og altså i 2010. Det var etter sistnevnte triumf at man startet en klatring som endte med tre opprykk på fire sesonger. Debutsesongen i Isthmian League Division One South endte med tredjeplass og semifinale-exit i playoff, der de måtte se seg slått på straffesparkkonkurranse av Leatherhead.

Sesongen etter slo de sterkt tilbake og sikret seg tittelen i samme divisjon, før de tok et andre strake opprykk ved å vinne Isthmian League Premier Division våren 2013. Debutsesongen i Conference South ble brukt til å etablere seg på nivået (selv om de lenge leflet med nedrykksstriden). Fjerdeplassen i 2014/15-sesongen står som klubbens bestenotering i ligaen, men da de deretter spilte seg frem til playoff-finalen (ved å slå Basingstoke Town i semifinalene), ble etter hvert Boreham Wood for sterke. Femteplassen året etter ble igjen fulgt opp av playoff-exit, men denne gang i semifinalene mot et Ebbsfleet United som til slutt vant på straffespark. Klubbens klatring i pyramiden har visst vært assistert av pengesterke bakmenn som ikke har vært redde for å bruke sine midler på klubben. Kritikken fra andre lags supportere har derfor vært at denne klubben uten særlig publikumstekke (nivået tatt i betraktning) har forsøkt å kjøpe seg til suksess, og at det vil ende med ‘gråt og tenners gnissel’ når bobla etter hvert sprekker, slik de regner med.

Tiden vil kanskje vise om skeptikerne får rett eller ikke, men det har ikke vært noe i veien med ambisjonene i klubben. Før 2013/14-sesongen ville de rett og slett bytte navn til Brighton City i et forsøk på å heve sin profil og utvide sitt nedslagsområde. Petimeterne vil nok hevde at dette er et noe snodig navn da Brighton by alene ikke har city-status men kun har det sammen med nabobyen Hove, og uansett satt FA ned foten og avslo navnebyttet. Man trodde at de på et eller annet tidspunkt ville søke på nytt om dette, men foreløpig har dette ikke blitt gjort. Det skal kanskje også nevnes at Whitehawk er en av klubbene som har blitt ‘kapret’ av en betydelig gruppe venstreekstreme fjoller som utrolig nok ser ut til å få bruke klubben og dens kamper som politisk plattform og kamparena.

På veggen i klubbhuset har et bilde av Jeremy Corbyn med Whitehawk-skjerf nærmest fått hedersplassen, og det alene var vel nesten nok til at jeg fikk bekreftet den skepsis jeg hadde hatt for å dra hit, og i hvert fall nok til at mine sympatier denne dagen ville ligge hos bortelaget Havant & Waterlooville. Whitehawk har uansett hatt en tung sesong, og de befant seg før kampen fortsatt på en sisteplass, stadig nærmere nedrykket som virket uunngåelig. Det betød at det var topp mot bunn når The Hawks kom på besøk til The Hawks, og bortelaget trengte poeng for å holde tittelrival Dartford på avstand. Ian nøyde seg med sin ene pint da han skulle kjøre etterpå, men undertegnede hentet seg i hvert fall påfyll i baren før det gode programmet ble studert nærmere mens cideren ble nippet til. Før avspark fikk jeg også tatt en kikk på lagoppstillingene som ble hengt opp, og jeg tok deretter en liten runde på The Enclosed Ground før avspark.

The Enclosed Ground ble åpnet i 1890, men da som cricketbane, og det var først i 1950-årene at Whitehawk flyttet inn. De siste årenes klatring i pyramiden har krevd stadige oppgraderinger og utbedringer som har blitt utført etter hvert som klubben har rykket opp. Sammenlignet med mange andre anlegg på step 2 er The Enclosed Ground nokså enkelt og spartansk, men ikke minst bak målene har det skjedd ting. Her har man installert seksjoner med sittetribuner av den midlertidige sorten, og mye om ikke alt av dette er vel noen av de gamle midlertidige tribunene som Brighton & Hove Albion i sin tid brukte mens de spilte på Withdean Stadium. På kortsiden South Stand (eller ‘The Din’) står man under tak, mens man på den bortre kortsiden North Stand står under åpen himmel utsatt for vær og vind. Til tross for at sistnevnte er lengst fra sjøen, kalles den tydeligvis ‘the Sea End’ på folkemunne, og grunnen skal være at man herfra kan se den engelske kanal.

På langsiden med inngangspartiet finner man hovedtribunen Main Stand, som er en mindre sittetribune under tak. Denne står midt på langsiden, og strekker seg ikke lenger enn omtrent kvarte banens lengde. Klubbhuset ligger også på denne langsiden, nede i hjørnet mot South Stand. På motsatt langside er ‘East side’ ikke tilgjengelig for publikum, og her finnes intet annet enn de to laglederbenkene. Bak disse er det en stor gressvoll, og tidligere skal dette ha vært et populært utkikkspunkt for tilskuerne, men FA er jo ikke videre begeistret for slikt lenger, så tiden da man kunne se fotball derfra er en saga blott. Selv valgte jeg å ta oppstilling på den sørlige kortsiden sammen med bortefansen.

Selv om Whitehawk lå som jumbo hadde de kun tapt en av sine siste seks i ligaen (2-3-1) og den svake sesongen skyldes i stor grad en horribel start der de ikke vant sin første kamp før på oktobers siste dag. Denne kampen startet imidlertid på et vis som gjorde at jeg tidlig mistenkte at det ville bli total enveiskjøring. Det første kvarteret dominerte gjestene totalt, og hjemmelaget hadde mer enn nok med å holde motstanderen fra livet og få ballen unna der Havant gang på gang fosset i angrep. Ikke minst var tidligere Brighton-spiller Wes Fogden et konstant problem for vertene, og det var nettopp gjestenes playmaker som tidlig tvang frem en god redning fra hjemme-keeper Daniel Wilks. Andreas Robinson hadde deretter et langskudd som fikk en lei stuss på det sleipe underlaget, og Wilks holdt på å fomle ballen inn i eget mål.

Etter den påfølgende corneren fikk Wes Fogden to avslutninger blokkert i rask rekkefølge, men det var kun fem minutter spilt, og det kunne allerede vært flere mål til gjestene. Fogden kunne med litt hell alene ha scoret hattrick de første ti minuttene, for snart var han på ferde igjen og dro seg løs og avsluttet på mål, og kun en glimrende beinparade fra hjemmekeeper Wilks sørget for at det fortsatt utrolig nok sto 0-0. Men så etter et kvarters tid skjedde det plutselig noe. Whitehawk kjempet seg inn i kampen, fikk mer kontroll på det defensive, og begynte til og med å true fremover. Det utviklet seg nå faktisk til å bli en jevnspilt kamp, selv om bortekeeper Ryan Young og hans mål ikke var under noen voldsom trussel før pause.

Bortefansen var litt skuffet over at de ikke hadde klart å utnytte overtaket de hadde hatt det første lille kvarteret, men satset på at de skulle klare å få uttelling i andre omgang. Jeg valgte å bytte kortside sammen med de for å få tatt noen bilder også fra motsatt ende av banen. I likhet med undertegnede var det åpenbart også mange av bortesupporterne som allerede var drittlei av en fjompenisse blant hjemmefansen, for i løpet av første omgang hadde han nærmest konstant stått og slått i en bjelle som laget en etter hvert voldsomt irriterende lyd. Skjønt når jeg sier han, så burde jeg kanskje heller si hen, for hos denne klubben skal man vel kanskje ikke anta noens kjønn..? Nå når jeg flyttet meg over til den åpne kortsiden var det for øvrig typisk at det igjen begynte å droppe fra oven, men heldigvis var det foreløpig kun lett yr.

Kunne nå Lee Bradburys utvalgte starte som i første omgang og faktisk få inn en befriende scoring? Nei, andre omgang ble i stedet preget av mye kjemping på midtbanen og få virkelige sjanser foran de to målene. Det ble med halvsjanser begge veier, og kanskje var begge lag nå litt preget av hva som sto på spill. Vertene måtte ha poeng for å i det hele tatt ha et lite håp om å kunne overleve i divisjonen, mens gjestene gjerne ville ha poengene for å opprettholde initiativet overfor et Dartford som hadde fått sin kamp avlyst denne dagen. Da regnet etter hvert økte på igjen i styrke, søkte jeg tilflukt på Main Stand sammen med Ian, og derfra kunne vi se at kampen faktisk endte 0-0 foran 277 betalende tilskuere.

For Havant & Waterlooville var det nok kanskje to tapte poeng, og selv om de økte ledelsen på toppen av tabellen til tre poeng, hadde nå Dartford en kamp til gode. Ian skulle nå videre til Whyteleafe for å se en tredje kamp denne dagen, mens jeg skulle vende snuta vestover igjen, og Ian tilbød seg å gi meg skyss til togstasjonen London Road. Etter å ha takket for skyss og ønsket god tur til Surrey, hadde jeg tid til en halv pint ved The Signalman rett over veien for stasjonen, før jeg deretter tog den korte togturen inn til Brighton. Der ble et raskt togbytte unnagjort, men jeg tenkte som så at jeg hadde nok av tid til å gjøre et par stopp på veien tilbake til Eastleigh. Derfor hoppet jeg av i Lancing for å ta en rast med en pint på puben The Railway før jeg igjen hoppet på jernhesten.

Det begynte også å bli tid for en middag, så da jeg nærmet meg Chichester, bestemte jeg meg for å gå av der for å innta måltidet på The Dolphin & Anchor. På vei tilbake til stasjonen ble igjen j2o byttet ut med cider da jeg sannelig også hadde tid til en tur innom The Foundry. For å komme meg tilbake til Eastleigh måtte jeg bytte tog ved Fratton, så også der ble det tid til pitstop ved både The John Jacques og Froddington Arms, før jeg omsider returnerte til Eastleigh. Dette var tredje og siste kveld med Travelodge-hotellet der som base, og heller ikke denne gangen klarte jeg å motsto en svipptur innom The Wagon Works før jeg trakk meg tilbake. Etter noen dager nede ved sørkysten var det på tide med en lang reise morgenen etter.

 

 

English ground # 466:
Whitehawk v Havant & Waterlooville 0-0 (0-0)
Conference South
The Enclosed Ground, 2 April 2018
Att: 277
Admission: £12
Programme: £2
Pin badge: £4

 

Next game: 03.04.2018: Queen of the South v Falkirk
Previous gane: 02.04.2018: AFC Varndeanians v St. Francis Rangers

More pics

This day on the map here

 

 

 

Mandag 02.04.2018: AFC Varndeanians v St. Francis Rangers

Andre påskedag gir ofte mulighet for å få med seg to eller kanskje til og med tre kamper, men det var med en viss skepsis at jeg denne morgenen våknet i Eastleigh. Det hadde tilsynelatende fortsatt å regne hele natten gjennom, og jeg startet igjen dagen med å innta en full english breakfast på The Wagon Works mens jeg sjekket status hos klubbene jeg hadde tenkt å besøke. Plan A hadde vært å starte med lokaloppgjøret Pagham v Chichester klokka 11.00, for deretter å ile til det nordlige Portsmouth-området for å se Moneyfields v Ashford Town klokka 15.00, før jeg hadde muligheten for å avslutte dagen med en revisit til Fratton Park for oppgjøret Portsmouth v Wigan Athletic dersom jeg skulle føle for det. Problemet var at regnet igjen hadde skapt voldsomme problemer, og Twitter-feeden var allerede proppfull av statuser som fortalte om baneinspeksjoner og avlyste kamper.

Jeg hadde brukt en god del tid på å sjekke reiseruter ved planleggingen av dagens kamper, og derfor var det for å si det mildt temmelig skuffende da Pagham allerede mens jeg spiste min frokost kunne fortelle at deres kamp hadde bukket under. Hjemmekampen til Wick kunne også kombineres med Moneyfields, men også derfra kom det dystre meldinger (begge ble da også avlyst!). Derfor begynte jeg å kikke på Rustington, som jeg ble tipset om av groundhopper-kollega og Fareham Town-sekretær Paul ‘Splodge’ Proctor. Jeg satt meg som planlagt på 08.31-toget, og byttet også som planlagt i nettopp Fareham. Da toget nærmet seg Angmering ble jeg oppmerksom på at Brighton-klubben AFC Varndeanians tvitret om at deres kamp ville bli spilt, og jeg visste at jeg derfra ville kunne ta meg videre til både Whitehawk og Eastbourne Borough, så etter en rask debatt med meg selv, valgte jeg å bli værende på toget og dra et godt stykke lenger øst enn det planen opprinnelig hadde vært denne dagen.

Jeg ble følgelig med toget helt inn til Brighton, der jeg lot en av byens busser frakte meg fra stasjonen og opp til den vestlige enden av Tongdean Lane. Herfra hadde jeg 10-15 minutters gange foran meg på nevnte vei, og heldigvis var det nedoverbakke, for den var virkelig bratt. I bunnen så jeg dog snart Withdean Stadium foran meg, og ved dette komplekset var det bare å orientere seg frem til inngangspartiet på den ene kortsiden. Det klarte jeg, og der kunne jeg betale meg inn ved å overrekke en £5-seddel til den trivelige karen som satt ved bordet og ga meg et eksemplar av dagens kampprogram som var inkludert i prisen. Innenfor traff jeg raskt også på groundhopperen (og Chelsea-supporteren) Ian Bailey, som via Twitter hadde tatt kontakt for å tilby meg skyss herfra til en av 15.00-kampene, og det var selvsagt et tilbud jeg ikke kunne takke nei til.

Beliggende ved sørkysten i grevskapet East Sussex, var Brighton en liten fiskerlandsby før det på andre halvdel av 1700-tallet ble en fasjonabel badeby for de rike – ikke minst etter at den daværende tronarvingen som senere ble King George IV tilbragte mye av sin tid her. Det var for øvrig han som fikk bygget den spesielle Royal Pavilion, som er en attraksjon i seg selv. Byen har vokst sammen med naboen Hove, og sammen fikk de som Brighton & Hove city-status i år 2000. Sammen skal de ha omtrent 290 000 innbyggere. Kallenavnet London-by-the-sea er ikke helt upassende med tanke på Brightons kosmopolitiske preg. Byen burde vel uansett være godt kjent for de fleste, og mange vil vite at Brighton ofte også kalles Storbritannias (eller til og med Europas) «homo-hovedstad», så det gjelder kanskje å huske kyskhetsbeltet.

AFC Varndeanians ble stiftet i 1929, da medlemmer av klubben Secondary Old Boys – dominert av tidligere elever ved Varndean School – endret dens navn til Old Varndeanians og bestemte at kun tidligere elever ved den nevnte skolen fra nå av ville få innpass i klubben. De tok den tidligere klubbens plass i Brighton, Hove & District League. Da man startet opp igjen etter andre verdenskrig, var klubben helt nede i Division Three av denne ligaen, men i 1952 hadde de nådd toppdivisjonen. Fire år senere fikk de innpass i Sussex County League, der to tok plass i Division Two. Etter å ha startet tilværelsen der med tre strake andreplasser, vant Old Varndeanians divisjonen i 1960 og rykket opp til toppdivisjonen. Samtidig åpnet de for at også brødre og sønner av tidligere Varndean-elever kunne representere klubben, og 9. plassen i 1961 er så vidt jeg kan se deres bestenotering i ligasammenheng, før de året etter endte som jumbo og rykket ned igjen fra toppdivisjonen.

Old Varndeanians ble værende i Sussex County Division Two inntil de i 1973 forlot ligaen og returnerte til Brighton, Hove & District League. Der vant de Premier Division-tittelen på første forsøk i 1974, og utover 1980- og 1990-årene ble det en haug med andreplasser før de igjen vant ligaen i 2000, 2001 og 2003. Deretter tok de plass i Mid-Sussex League, og vant ligatittelen der i 2004, 2007 og 2009. Det var i 2015 at de tok dagens navn, og samtidig returnerte de til tidligere Sussex County League som siden sist hadde blitt til Southern Combination. Division Two ble våren 2016 vunnet på første forsøk, slik at de nå hører hjemme i Division One (som er ligaens nivå to, nå som også denne ligaen omsider har kastet seg på trenden ved å forkaste logikken). Forrige sesong endte de som jumbo, men ble på et eller annet vis benådet, slik at de fortsatt spiller der.

Withdean Stadium er i utgangspunktet et friidrettsstadion som ble bygget i 1936, og de fleste vil nok huske at det var en ikke altfor ideell hjemmebane for Brighton & Hove Albion i årene 1999-2011, etter at kyniske gribber på eiersiden i 1997 hadde solgt klubbens gamle flotte hjemmebane Goldstone Ground for egen vinning og gjort seg til de mest forhatte menn i Sussex. AFC Varndeanians har nå spilt her siden 2015, men de midlertidige tribunene fra The Seagulls’ periode med spill på anlegget er borte. Den eneste tribunen er sittetribunen North Stand, som strekker seg mesteparten av banens lengde på den ene langsiden. På den andre langsiden hadde man tidligere den største av de midlertidige tribunene, men i dag er det kun en gressvoll som dog har noen høye betongtrinn og en gangvei på toppen der man nok kunne sett kampen fra.

Imidlertid virker det – om man skal dømme ut fra skilt på denne langsiden – som om denne langsiden i dag egentlig ikke er tiltenkt brukt av tilskuere. Noe klubbhus med bar finnes heller ikke her, men oppe i svingen på den bortre kortsiden har man åpenbart en tea bar, og jeg hadde fått beskjed om at jeg kunne gå dit opp for å få en kopp kaffe eller te som også var inkludert i inngangspengene. Selv om jeg sikkert kunne klart å få ned en kopp te, drikker jeg egentlig ingen av delene, så jeg sjekket aldri ut dette tilbudet. Der oppe sto uansett snart spillerne klare til å ta oppstilling og marsjere ned på banen, så etter en samtale med Ian, benyttet jeg anledningen til å ta en rask runde og knipse noen bilder. Kampen som var i ferd med å starte var en duell på nedre halvdel av tabellen, der vertene nok burde være sikre til tross for å ligge fjerde sist med flere kamper spilt enn lagene rundt og bak seg. Det skilte tre plasser og åtte poeng mellom de og dagens gjester St. Francis Rangers.

Det var ingen lagoppstillinger tilgjengelig, så det var bare å gjøre det beste ut av det. Bortelaget fra Haywards Heath sto uansett med tre strake seire, og de gikk offensivt til verks. Det ble dog snart ganske jevnspilt, i en underholdende omgang som bølget frem og tilbake med sjanser og halvsjanser begge veier. Det var imidlertid bortelaget som tok ledelsen da Ross McDonald sendte ballen forbi Varndeanians-keeper Tom Bradford, og i omgangens siste ordinære minutt doblet Ross Jones deres ledelse slik at pauseresultatet var 0-2. Det var i og for seg greit, selv om omgangen nok hadde vært en del jevnere enn som så. Hjemmelaget hadde nå en jobb og gjøre etter pause, på en bane der det nå igjen hadde begynte å regne.

Rett bak tribunen ligger puben The Sportsman, og et par karer som sto med hver sin pint og hadde en røykepause på deres uteareal fristet meg nå voldsomt til å stikke innom for en pause-pint. Imidlertid er det et gjerde som skiller den fra tribunen, slik at man måtte gått helt ut og rundt for å ta seg dit. Jeg tenker jo som så at her kunne man gjort en avtale med denne puben og heller fått satt opp en port som kunne åpnes i pausen etc, men det er kanskje ikke i stadioneiernes interesse. Jeg slo meg i stedet ned sammen med Ian og snakket litt med ham mens vi sammen sjekket status for de aktuelle 15.00-kampene.

Han hadde fortsatt Whitehawk som sin favoritt, og hadde deretter tenkt seg på en tredje kamp som vel var Istmian League-oppgjøret Dorking Wanderers v Burgess Hill som skulle spilles hos Whyteleafe. Dit hadde ikke jeg tenkt å bli med, da det så vidt jeg så ville by på en svært sen retur til Eastleigh, samtidig som jeg gjerne sparer besøket der til Whyteleafe spiller selv. Men jeg bestemte meg for å sitte på med ham videre til Whitehawk heller enn å ta den langt mer kronglete kollektive reisen til Eastbourne Borough. Planene var dermed lagt når de to lags spillere igjen kom ut på banen, og nå var vi spente på om AFC Varndeanians ville kunne slå tilbake eller om gjestene ville kontrollere inn seieren.

Igjen var det underholdende ting vi fikk se, og mens hjemmelaget jaktet redusering, hadde også gjestene muligheter til å sette spikeren i kista. Varndeanians kom nærmere og nærmere, og kanskje begynte St. Francis Rangers gradvis å bli fornøyd med tingenes tilstand. Reduseringen kom da også, men da Matt Waterman satt inn 1-2 i det 88. minutt, var det nok kanskje litt for sent. Til tross for et par gode muligheter i sluttminuttene og på overtid da vertene presset på, klarte Haywards Heath-klubben å holde ut slik at det endte med borteseier 1-2. Jeg hadde i løpet av kampen talt meg frem til 83 tilskuere, og selv om jeg nok må ha inkludert en og annen offisiell representant, var det overraskende å i ettertid se at tilskuertallet ble oppgitt til kun 28.

En annen sak jeg hadde vært litt nysgjerrig på var hva som har skjedd med St. Francis Rangers, og jeg mistenkte at deres fall fra toppdivisjonen har hatt sammenheng med at mange der hoppet over til lokalrival Haywards Heath Town som nå jakter opprykk til step 4, og en kar ved vår side nikket på et slikt vis at jeg tolket det som i hvert fall en delvis forklaring. Uansett var det på tide å takke for oss og sette kursen mot dagens andre kamp. Det var artig å omsider få tatt en kikk på Withdean som i sin tid ble beskrevet som det kanskje verste stadionet i Football League. Jeg er overbevist om at AFC Varndeanians er langt mer fornøyd der enn det Brighton & Hove Albion var.

 

 

English ground # 465:
AFC Varndeanians v St. Francis Rangers 1-2 (0-2)
Southern Combination Division One
Withdean Stadium, 2 April 2018
0-1 Ross McDonald (38)
0-2 Ross Jones (45)
1-2 Matt Waterman (88)
Att: 28 (83 h/c)
Admission: £5
Programme: Included
Pin badge: n/a

Next game: 02.04.2018: Whitehawk v Havant & Waterlooville
Previous game: 01.04.2018: Rangers Legends (Lee Rigby Select XI) v Portsmouth Legends (Lee Rigby Memorial Cup @ AFC Portchester)

 

More pics

 

This day on the map here

 

 

 

Søndag 01.04.2018: Rangers Legends (Lee Rigby Select XI) v Portsmouth Legends (@ AFC Portchester)

Påskesøndagen hadde som søndager flest ikke den altfor mest omfattende fotball-menyen, men jeg hadde tidlig blinket meg ut en veldedighetskamp som var hovedgrunnen til at jeg hadde installert meg i Eastleigh kvelden i forveien. Det var snakk om den årlige Lee Rigby Memorial Cup, der et Lee Rigby Select XI (eller Rangers Legends) møter Portsmouth Legends. Som navnet tilsier er førstnevnte et lag bestående av gamle Rangers-spillere krydret med flere gjeste-spillere, og motstanderne er naturlig nok et lag bestående av tidligere Pompey-spillere. Selve kampen var imidlertid ikke det viktigste når disse skulle møtes for det som vel var den tredje utgaven av denne veldedighetskampen, og som vanlig skulle kampen spilles hos AFC Portchester.

Jeg hadde gledet meg stort  til denne tilstelningen, og billett til £12 var for lengst bestilt og lå klar til avhenting i inngangen hos vertskapet. Men før jeg satt kursen dit, var det selvsagt på sin plass med en frokost, og black pudding ble naturligvis lagt til min engelske frokost på Wetherspoons-puben The Wagon Works vegg-i-vegg med mitt Travelodge-hotell. Med litt mat i kroppen kunne jeg omsider krysse over til jernbanestasjonen for å ta plass på 09.26-toget. Tjuetre minutter brukte toget til Portchester, der jeg var veldig tidlig på plass med tanke på at avspark ikke var før klokka 14.00. Jeg hadde blitt fortalt at det var en fordel å være tidlig ute da det i fjor hadde blitt meget folksomt, men nå hadde jeg en god del tid å slå i hjel.

Portchester ligger rundt seks kilometer nordvest for Portsmouth – mellom Cosham og Fareham, som de til en viss grad har vokst sammen med. Portchester var opprinnelig en liten landsby, men er nå en del av det nokså befolkede området mellom Portsmouth og Southampton, og til tross for at den i dag har snaut 18 000 innbyggere, regnes den åpenbart av mange som en slags forstad til Fareham. Vi befinner oss altså i den sørlige delen av grevskapet Hampshire, og Portchester er kanskje mest kjent for middelalderborgen Portchester Castle nede ved den naturlige Portsmouth Harbour. Her sto tidligere det romerske fortet Portus Adurni, som skal være det best bevarte romer-fortet nord for alpene, og som senere ble «bygget inn» i nevnte Portchester Castle.

Det er bortimot en halvtimes gange fra togstasjonen i Portchester til AFC Portchesters hjemmebane, Wicor Recreation Ground, men på veien valgte jeg å ta en pitstop da jeg passerte Hungry Horse-puben The Seagull. Der hadde det samlet seg en stor gjeng Rangers-supportere som tydeligvis hadde kjørt ned fra Glasgow i løpet av natten. I motsetning til de, syntes jeg det fortsatt var litt tidlig for dagens første pint, så det ble for min del kun en j2o og litt trivelig samtale med skottene før jeg etter hvert tok beina fatt igjen. Da jeg kom frem til Wicor Recreation Ground i 11-tiden var det allerede noen titalls tilskuere tilstede, til tross for at det var tre timers tid til avspark. Det var allerede også aktivitet ute på gressmatta, der en ungdomskamp ble spilt, og etter at jenta i inngangspartiet hadde funnet riktig konvolutt med min kampbillett, kunne jeg ta meg innenfor.

Selv om det ikke var AFC Portchester som skulle i sving på sin hjemmebane denne dagen, kan det jo nevnes at denne klubben ble stiftet så sent som i 1971, og da under navnet Loyds Sports. De startet som en Sunday League-klubb som opprinnelig spilte helt nede i Division Six av City of Portsmouth Sunday League. For å gjøre en lang historie kort, slo de seg sammen med en annen klubb to år senere, og da de i 1976 tok navnet Wicor Mill, tok de samtidig plass i Portsmouth & District League. I 1998 fikk de rykke opp i daværende Hampshire League, og tok året etter dagens navn. Da denne ligaen i 2004 ble spist opp av Wessex League for å bli sistnevntes tredjedivisjon, fulgte også klubben med over dit. Våren 2012 sikret de seg opprykk til Wessex League sin toppdivisjon, og tredjeplassen tre år senere står fortsatt som deres bestenotering i ligasammenheng.

Jeg skal ikke prøve å spekulere meg frem til hvor lenge klubben har spilt på Wicor Recreation Ground eller hvor lenge det har vært åsted for organisert fotball, men jeg benyttet uansett anledningen til å kikke meg rundt på anlegget mens vertskapet fartet frem og tilbake og forberedte seg på storinnrykk. En rekke flagg var allerede hengt opp, og noen hadde tatt oppstilling i en av de innendørs barene og i øl-teltet, der man allerede hadde åpnet for business og sikkert hadde vært det siden portene åpnet klokka 09.30. Inn i klubbhuset og hoved-baren der kom jeg ikke, for det området var forbeholdt de som hadde betalt ekstra for noen dyrere billetter som vel inkluderte inkluderte både bevertning og sosialisering med de gamle stjernene før og etter kamp. Også på min billett var første pint gratis, for deretter å koste £2 frem til det som vel var klokka ett, og det var etter hvert på tide å hente ut pinten som var inkludert.

Jeg hadde entret Wicor Recreation Ground i det ene hjørnet, der langsiden med klubbhuset var foran meg på høyre side. Bortenfor klubbhuset er det her en liten tribuneseksjon før man finner en større tribuneseksjon lenger ned på denne langsiden. På motsatt langside er det en tribune midt på. På kortsiden ved inngangspartiet er det også en tribune bak mål, og mellom den og inngangspartiet sto de nevnte øl-teltene. Enda nærmere inngangspartiet står også et annet bygg, og der var det også bar. Med en pint cider derfra og med deilig vær og sol på himmelen, slo jeg meg ned på en av benkene utenfor klubbhuset. Der ble jeg sittende å bla litt i programmet jeg hadde betalt £3 for, mens jeg ventet på å få selskap av en kar jeg hadde avtalt å møte. Det er ikke altfor ofte jeg omgås nordmenn på mine rundturer på balløya, men snart ankom bergenseren Tom Morken og slo seg ned for å holde meg med selskap.

Tom er ifølge ham selv en leser av bloggen min som har latt seg inspirere til å foreta et dykk ned i non-league, og nå virket han helt klart i ferd med å bli hektet. Jeg hadde selv tipset ham om helgens SWPL Easter Hop nede i Devon, og han hadde fulgt tipset og åpenbart storkost seg der. Likeledes tipset jeg ham om dagens kamp i Portchester (i tillegg til en eller to cupfinaler nede i Cornwall, som vel endte opp med å bli avlyst denne søndagen), og han må ha likt idéen, for han valgte å følge mitt eksempel og kjøpe billett til veldedighetskampen. Dette ble starten på en fin dag i godt selskap, og det var da også allerede god stemning blant store mengder av fremmøtte lojalister og Rangers-supportere – og andre som hadde møtt opp for å støtte en god sak til inntekt for Lee Rigby Foundation.

Før kamp ble det også underholdning i form av flute bands fra blant annet Corby, og det måtte jo selvsagt bli allsang da slageren «The Sash» ble spilt. Etter hvert kom da også en broket forsamling av spillere ut på banen, og etter en lengre fotoseanse var det klart for avspark. Det er naturligvis gjerne en avslappet atmosfære både på og utenfor banen ved slike kamper, og det er ikke uvanlig at disse kampene ender med mange mål til begge lag og at de gjerne fordeles nokså broderlig. Det var ikke helt slik det skulle gå denne dagen, men da Rangers-lagets keeper Wayne Shaw (kjent fra Sutton United og den famøse/idiotiske pai-episoden der bookmakeren som sponset kampen gjorde sitt beste for å bringe non-league fotballen i vanry) måtte plukke ballen ut av nettet halvveis ut i omgangen, fikk jeg bare et glimt av trøye nummer 9 som jublet før vedkommende ble omringet og bejublet av lagkamerater.

Jeg hadde en sterk følelse av at det var Paul Walsh som scoret for Pompey-laget, men ble litt usikker da jeg et lite minutt senere så at de faktisk hadde to spillere med nummer 9 på ryggen. Kun tre minutter etter det første målet ble ledelsen doblet, og nå var det liten tvil om at den nummer 9 som nå hadde vist gamle kunster ved å score på volley var Svetoslav Todorov. Tolv minutter senere sto det 0-3 da Sean Davis tegnet seg på scoringslista, og det var også stillingen halvveis etter en omgang spilt i all gemyttlighet. Jeg la for øvrig min elsk på de fantastiske oransje draktene Rangers Legends spilte med, og jeg hadde et håp om at de var produsert i store nok størrelser da selv yrkesmilitær og SAS-mann Phil Campion nesten fikk på seg sin – selv om magen til tider ikke helt ville holde seg innenfor. Men da jeg i pausen fant ut at de faktisk solgte disse i en av bodene, hadde de dessverre kun størrelse M og L igjen der.

Dermed får en slik bestilling eventuelt gjøres på nettet senere, og i denne omgang fikk jeg nøye meg med å se de spillerne som hadde ikledd seg den forsøke å snu kampen. I stedet var det Chris Burns som etter hvert fastsatt sluttresultatet til 0-4, men det var en rekke sjanser i en kamp der det delvis (og naturlig nok) gikk i et noe mer bedagelig tempo enn man er vant med. Det var morsomt å se flere av de gamle stjernene, og sent i kampen holdt faktisk Phil Campion på å redusere for laget som hadde den gamle storscorer Mark Hateley som manager. Han dro av to mann, men avslutningen ble reddet av keeper, og her var uansett alle vinnere da siste fløytesignal gikk. Jeg skulle gjerne likt å vite hvor mange tilskuere som var der, men det var sannelig ikke lett å synse seg frem til. Jeg har fortsatt ikke sett noe tilskuertall, men jeg føler meg ganske sikker på at det var et firesifret sådan.

Etter å ha blitt igjen en times tid, valgte den godeste Tom Morken å henge seg på en liten pub-runde jeg hadde planlagt. Etter å ha trasket tilbake til togstasjonen tok vi 19.15-toget i «feil» retning, østover til Cosham, der jeg hadde planlagt å bevilge meg en Wetherspoons-middag. Det var tross alt påskesøndag, men der visste jeg at vi ville få servert mat, og en all day brunch (selvsagt igjen inkludert black pudding) ble for min del skylt ned med j2o før vi igjen tok toget tilbake vestover. Jeg hadde funnet et par mikropuber jeg lot meg friste av i Southampton-området, og første stopp ble Woolston, der vi var enige om at Olaf’s Tun Craft Ale Bar så absolutt var verdt turen og fikk tommelen opp.

Nå fulgte en ny kort togtur videre til St. Denys, der neste stopp ble mikropuben The Bookshop Alehouse, og det viste seg å være nettopp det navnet tilsier – en artig kombinasjon av mikropub og antikvariat med salg av gamle bøker. Nå hadde det begynt å regne, men heldigvis lå neste vannhull like nedi veien, og The Hobbit var midt i blinket for en Tolkien- og fantasty-fan som undertegnede. Et gjennomført tema, og også Tom likte seg tydeligvis der, men vi motsto begge fristelsen av å ta utfordringen med å prøve alle deres drinker med navn som The Sauron etc. Da vi hastet tilbake til stasjonen rakk vi sannelig også en rask halv pint på The Dolphin rett ved siden av stasjonen før vi kom oss med våre respektive tog.

Nå skiltes nemlig våre veier, for mens jeg skulle ha tog direkte tilbake til Eastleigh, skulle Tom tilbake til Fareham via et togbytte ved Southampton Central. Jaggu ble det ikke også en siste pint inne på The Wagon Works før jeg tok kvelden. Det hadde vært en fin dag, og i perioder var det til og med fint vær før regnet omsider kom. Lee Rigby Memorial Cup var en herlig opplevelse, og jeg jeg vender gjerne tilbake neste år. Tom var også et trivelig bekjentskap som jeg mistenker at jeg vil kunne se mer til på turer i fremtiden. Nå var jeg allerede bekymret for min planlagte dobbel dagen etter, for det ble allerede varslet om baneinspeksjoner og dystre utsikter. Men den tid den sorg, tenkte jeg da jeg krøp under dyna.

 

 

English ground # 464:
Rangers Legends (Lee Rigby Select XI) v Portsmouth Legends 0-4 (0-3)
Charity Match
1 April 2018, Wicor Recreation Ground (at AFC Portchester)
0-1 Paul Walsh(?) (23)
0-2 Svetoslav Todorov (26)
0-3 Sean Davis (38)
0-4 Chris Burns (57)
Att: ??
Admission: £12
Programme: £3

 

Next game: 02.04.2018: AFC Varndeanians v St. Francis Rangers
Previous game: 31.03.2018: Didcot Town v Cinderford Town

More pics

This day on the map here