Didcot Town v Cinderford Town 31.03.2018

 

Lørdag 31.03.2018: Didcot Town v Cinderford Town

Etter fredagens dobbel var det nå på tide å komme seg sørover, og planen var opprinnelig å forlate Birmingham med 07.30-toget fra Birmingham New Street til Gloucester, for der å bytte tog og dra til Frome. Jeg har en stund ønsket å besøke Somerset-klubben Frome Town, men det har ikke vist seg spesielt enkelt. Forrige gang var det den totalt uprofesjonelle holdningen til Taunton Town som stakk kjepper i hjulene for meg, da de som bortelag først på ettermiddagen på kampdagen informerte at de «ikke klarte å stille lag» i ligacupkampen hos Frome Town (noe spesielt for en klubb som gikk mot en suveren divisjonstittel og med et betydelig budsjett for divisjonen de spilte i, og jeg er ikke i tvil om at de rett og slett ikke gadd å møte opp for heller å konsentrere seg om ligatittelen). Denne gang var det ikke slik skamfull opptreden fra Taunton Town eller andre som var problemet, men snarere været.

Jeg registrerte nemlig at Frome Town kvelden før hadde opplyst på sin Twitter-konto om at kampen mot Banbury United ville være gjenstand for en baneinspeksjon klokka 09.00 på morgenen, og derfor avventet jeg for å eventuelt ta et senere tog klokka 09.33. Allerede fra 9-tiden var jeg på plass på Birmingham New Street, og hadde funnet frem listen over alternativer og oppdaterte meg på status i Frome og ved andre aktuelle kamparenaer. Det begynte å nærme seg tidspunktet da jeg måtte komme meg til perrongen om jeg skulle til Frome, men akkurat idet jeg var i ferd med å reise meg, kom beskjeden…game OFF! Det var bare å innse nederlaget og finne seg en ny destinasjon, men med hotell i Eastleigh måtte det være noe som også ga meg muligheten til å ta meg ned dit etter kamp uten at det ble altfor sent.

Jeg vurderte først et besøk til Leighton Town, men også der skulle det være baneinspeksjon klokka 10.30, og en representant for ligaen var ikke spesielt positiv med tanke på utfallet. Samtidig registrerte jeg at Didcot Town varslet om at deres kamp «for øyeblikket» lå an til å bli spilt som planlagt dersom det ikke kom noe særlig mer regn, og det kunne være en aktuell løsning, samtidig som jeg også kikket på både Tilbury og Basildon United, som dog ville by på en mer kronglete reisevei. Så lenge som jeg ble sittende å surre, ble det til slutt uansett for sent for at jeg skulle kunne komme meg til de to sistnevnte, så jeg bestemte meg til slutt for å dra mot Didcot og håpe at deres spådom holdt stikk. 11.04-toget fraktet meg til Oxford, og etter togbyttet der og den siste lille etappen til Didcot Parkway, ankom jeg den lille jernbanebyen i rute klokka 12.51.

Didcot er en by i det sørlige Oxfordshire som i dag har drøyt 25 000 innbyggere. Den ligger snaut to og en halv mil sør for Oxford og like langt nordvest for Reading. Frem til 1974 tilhørte Didcot grevskapet Berkshire, men siden den gang har den sortert under Oxfordshire. Fra jernbanens ankomst i 1839 har jernbanen vært svært viktig i Didcot, der man også har både jernbanemuseum og et senter for restaurering av togmateriell. Her kan man eksempelvis lære mer om Isembard Kingdom Brunel og hans Great Western Railway. Didcot er ellers kjent for de store kraftverkene med pipene (eller rettere sagt kjøletårnene) som er synlig på flere mils avstand og som flere ganger har figurert høyt på lister over «Britain’s worst eyesores». Tre av de seks tårnene ble for øvrig revet for noen få år siden. I området rundt Didcot er det jordbruk som gjelder, og ikke bare dyrkes hvete og bygg, men her er det faktisk også flere bønder som dyrker frem valmuer for lovlig produksjon av morfin og heroin til helsevesenet.

Selv nøyde jeg meg med cider, og valgte å innta et glass på The Prince Of Wales rett overfor stasjonen. Deretter var det bare å slepe med seg pikkpakket rundt til Didcot Towns hjemmebane Loop Meadow, og til tross for at det slett ikke er langt i luftlinje, må man gå en omvei rundt for å krysse under jernbanelinjen. Med snaut halvannen time til avspark ankom jeg og fikk tillatelse til å slenge fra meg bagasjen i et hjørne av klubbhusets bar, der jeg satt meg ned med en pint etter å ha gått for å betale £9 i inngangspenger og £2 for et eksemplar av dagens kampprogram. Heldigvis virker utsagnet om at «man blir hva man spiser» å ikke ha særlig rot i virkeligheten, ellers ville jeg nok risikert å ha endt opp som en enorm pork scratching denne dagen, for posen jeg nå satt og knasket på var nok kun en av hele 7-8 poser jeg fikk i meg på en dag da jeg flere ganger somlet med måltidene og derfor måtte ty til småspising av snacks.

Didcot Town ble stiftet i 1907, og spilte tidlig i North Berks League og senere Reading League. Etter noen sesonger i Metropolitan League (da Metropolitan & District League) var de i 1953 med å stifte Hellenic League, og ble deretter den ligaens første seriemester. Med unntak av noen sesonger på slutten av 1950- og starten av 1960-årene, ble de værende i Hellenic League de neste drøyt femti årene. I 2004/05-sesongen kostet et poengtrekk på ett eneste poeng Didcot Town ligatittelen, og de måtte nøye seg med andreplassen, men dette var likevel en stor sesong i klubbens historie. Det var nemlig sesongen da de vant FA Vase. Lag som Gosport Borough, Bury Town og Colne ble slått ut før Jarrow Roofing BCA ble beseiret i semifinalene, og i finalen mot AFC Sudbury ble det igjen seier 3-2.

Sesongen etter fikk de også revansje i ligaen da de med sine 105 poeng på 40 ligakamper vant tittelen suverent og ble første klubb i Hellenic Leagues toppdivisjon til å passere 100 poeng. Det betød også opprykk til Southern League, der de tok plass i det som da het Division One South & West. Tredjeplassen i 2008 ble ikke fulgt opp i playoff, der de i semifinalen røyk på straffer mot Oxford City, men året etter ble det igjen opprykk da femteplassen denne gang førte til playoff-suksess. Windsor & Eton ble slått i semifinalen før AFC Totton ble beseiret i finalen, og Didcot Town rykket opp i Southern League Premier Division. 15. plassen i debutsesongen 2009/10 står fortsatt som deres bestenotering all den tid 19. plassen året etter betød nedrykk tilbake til Division One South & West.

I 2015/16-sesongen tok The Railwaymen seg til FA Cupens ordinære runder for første gang, men hjemme på Loop Meadow måtte de til slutt se seg slått 0-3 av Exeter City i første runde. Etter nedrykket i 2011 hadde klubben noen sesonger på nedre halvdel av tabellen, men har de siste par årene figurert i midtsjiktet. Nå var de så absolutt involvert i kampen om en playoff-plass, der de før dagens kamp befant seg på en sjetteplass, og med to lag som rykker direkte opp grunnet omstruktureringen etter sesongslutt, vil da også sjetteplass kvalifisere til playoff denne gang. Taunton Town gikk dessverre mot en soleklar tittel mens Salisbury så ut til å knipe andreplassen. Didcot ble pustet i nakken av Evesham United kun ett poeng bak og AFC Totton to poeng bak, og man skal heller ikke glemme Bideford som lå fem poeng bak men med tre kamper til gode. Dagens gjester var Cinderford Town, som befant seg nede på en 17. plass.

Det var litt synd jeg aldri kom meg til Loop Meadow mens Ady Williams var manager, for han var virkelig en av mine store Reading-helter i det som nå virker som en fjern fortid. Vel, det var uansett tid for å kikke seg rundt inne på Loop Meadow, som har vært klubbens hjemmebane siden 2000. Før det spilte The Railwaymen på Station Road, men klubben brukte pengene de fikk ved salget av denne til å bygge nye Loop Meadow, som har sin hovedtribune bygget inntil murbygningen som huser blant annet klubbhusets bar, garderober, kontorer og alt annet. Dette er en sittetribune med plass til anslagsvis rundt 150 tilskuere. På kortsiden til høyre sett herfra har man bak mål hele tre mindre tribuner – i midten en ståtribune med fundament i mur, som blir flankert av nokså identiske sittetribuner av den moderne, prefabrikerte sorten. Rundt resten av banen er det hard standing under åpen himmel som gjelder, og laglederbenkene er for øvrig på bortre langside.

Mens jeg tuslet rundt der og kikket meg rundt, så jeg at lagoppstillingene var i ferd med å henges opp, og da jeg tok en kikk på disse kom jeg i prat med en kar som etter hvert klarte å identifisere meg som den norske groundhopperen. Han tilbød seg å hente en stensil med lagoppstillingene til meg, og vi ble deretter stående i en (i hvert fall for meg) interessant samtale frem til det nærmet seg kampstart. Det var mye spekulasjoner og rykter rundt den kommende omstruktureringen og følgene av den, men han håpet uansett at Didcot Town ville kunne holde på en playoff-plass og således konkurrere om opprykk tilbake til step 3.Før han takket for praten og unnskyldte seg for å farte av gårde til noen ventende plikter, mente han at dagens kamp i så måte var en av de som nok burde vinnes.

Diddy-manager Andy Ballard hadde visstnok noen fravær å slite med, og i løpet av en sjansefattig og nokså kjedelig første omgang ble det klart at de skulle måtte slite for poengene på et ikke altfor enkelt underlag. Det skjedde ikke altfor mye foran målene før pause, og George Reid hadde hjemmelagets eneste avslutninger i form av et skudd rett på keeper og et skudd som gikk utenfor målet til Didcot-keeper Cameron Clarke. Den klart største sjansen før hvilen var det gjestene fra Gloucestershire som fikk, men skuddet fra Matt McDonald smalt i tverrliggeren bak Diddy-keeper Leigh Bedwell. Dermed var det fortsatt målløst da lagene gikk i garderoben og jeg gikk for å unne meg en aldri så liten pause-pint.

Min samtalepartner fra tidligere beklaget den svake forestillingen jeg hittil hadde vært vitne til, men kampen tok litt mer fyr etter pause. Det vil si, den startet på samme måte, men i omgangens tolvte minutt fikk hjemmelagets Callum McNish direkte rødt kort for å på idiotisk vis ha nikket til en motspiller i brystet rett foran nesa på dommeren. Likevel var det hjemmelaget som to minutter senere tok ledelsen med ti mann da George Reid sendte i vei et skudd (eller var det et innlegg?) som Cinderford-keeperen kun klarte å parere inn i eget mål via stolpen. Nå var det om å gjøre for Didcot å holde på ledelsen, for bortelaget våknet og begynte å jage en utligning, og Richard Greaves var nære på denne utligningen da hans avslutning smalt i stolpen. Deretter burde nok Craig Norman ha scoret da han headet like utenfor mens det virket enklere å score.

Innbytter Robbie Atkinson testet Didcot-keeper Bedwell som vartet opp med en god redning, og det så ut til at vertene skulle klare å ro i land de tre poengene. Men i kampens nest siste ordinære minutt ble et innlegg slått inn i feltet, og Richard Greaves raget høyest og headet inn 1-1. Skuffede Didcot-spillere lå i gresset og fortvilte, og da dommeren etter hvert blåste av, følte nok hjemmefolket at dette var to poeng tapt i playoff-kampen. Den sene utligningen hadde da også, kombinert med resultater andre steder, sendt de ut av playoff-sonen. Flere av hjemmesupporterne blant de 152 tilskuerne snakket allerede om neste kamp og hvordan man må reise seg. Selv valgte jeg å bli igjen for en siste pint før jeg omsider tok med meg bagasjen og tuslet tilbake mot togstasjonen for å rekke 17.29-toget.

Det ble nå togbytter i både Reading og Basingstoke før jeg ankom Eastleigh og spaserte ut av stasjonen idet en klokke i byen kimet for å markere at klokka var sju. Travelodge-hotellet i Eastleigh ligger rett på andre siden av veien, og der hadde jeg betalt £112 for tre netters overnatting. Jeg fikk raskt sjekket inn og slengt fra meg bagasjen, før jeg deretter fikk i meg et skikkelig måltid på Wetherspoons-puben The Wagon Works ved siden av. Deretter gikk jeg for å oppsøke mikropuben Steam Town Brew Co på andre siden av jernbanelinja, og der ble j2o byttet ut med en pint Cornish Orchards. Det var fint å se at det var ganske folksomt der, men etter å ha satt til livs både den gylne nektaren og posen med BBQ pork scratchings, gikk jeg igjen tilbake til togstasjonen. Jeg hadde nemlig flere puber å teste ut før jeg tok kvelden.

Toget brukte ikke mange minuttene på å frakte meg det ene stoppet til Chandlers Ford, og der fant jeg raskt The Steel Tank Alehouse, hvor det ble mer av både cider og pork scratchings. Da jeg etter hvert mistet toget tilbake med nød og neppe, kunne jeg like godt også unne meg en pint på Monks Brook mens jeg ventet på neste tog. Der var det virkelig fullt med folk som åpenbart var ute for å se en boksekamp på TV, og det var også tilfelle da jeg omsider returnerte til Eastleigh og stakk innom The Station for en siste pint. Det var etter hvert på tide å trekke seg tilbake etter en lang dag på farten. Didcot Town hadde vært min redning denne dagen, og jeg hadde satt pris på mitt besøk der, men nå var det bare å komme seg i seng. Morgendagen skulle by på en noe spesiell kamp som jeg en stund virkelig hadde gledet meg til. 

 

 

English ground # 463:
Didcot Town v Cinderford Town 1-1 (0-0)
Southern League Division One West
Loop Meadow, 31 March 2018
1-0 George Reid (59)
1-1 Richard Greaves (89)
Att: 152
Admission: £9
Programme: £2
Pin badge: £3,50

 

Next game: 01.04.2018: Rangers Legends (Lee Rigby Select XI) v Portsmouth Legends (Lee Rigby Memorial Cup @ AFC Portchester)
Previous game: 30.03.2018: Tamworth v North Ferriby United

More pics

This day on the map here

 

 

Tamworth v North Ferriby United 30.03.2018

 

Fredag 30.03.2018: Tamworth v North Ferriby United

Etter å ha sett Sheffield Wednesday beseire Preston North End, skulle jeg videre til Tamworth for å se dagens andre kamp der, men jeg mistet 17.27-toget fra Sheffield stasjon med et nødskrik, og måtte derfor bli igjen på perrongen mens toget kjørte av gårde uten meg. Dette toget ville uansett betinget et togbytte i Derby, der det for øvrig også var kveldskamp på menyen hos Derby County (som var min plan B om det skulle gå skeis med Tamworth), mens neste tog klokka 17.58 ville frakte meg direkte til Tamworth, så det var ingen direkte krise. Det krevde bare at jeg ikke glemte tiden mens jeg nå bevilget meg en halv vente-pint på Sheffield Tap. Det klarte jeg å unngå, selv om jeg gjerne skulle hatt tid til å smake på deres black pudding pork pies som de fristet med.

Jeg kom meg på det nevnte toget, og drøyt tre kvarter senere steg jeg av i Tamworth med en times tid til kampstart. Jeg skulle gjerne hatt litt bedre tid i Tamworth for å sjekke ut et par puber og mikropuber, men jeg var ivrig etter å komme meg til kamparenaen, The Lamb Ground. Siden det i tillegg hadde begynt å regne, valgte jeg å sporenstreks stikke hodet innom taxikontoret rett ved siden av for å bli skysset til banen. Det jeg mistenker var to tyske(?) groundhoppere hadde muligens samme idé da de kom rett bak meg, men de virket akkurat da så oppslukt av samtalen seg imellom at jeg droppet å spørre om de skulle samme vei. Det var da uansett ikke lange turen, og snart ble jeg sluppet av inne på parkeringsplassen foran inngangspartiet til The Lamb Ground.

Tamworth er en markedsby i det sørøstlige Staffordshire – 23 kilometer nordøst for Birmingham, og 166 kilometer nordvest for London for den saks skyld. Byen har fått sitt navn etter elven Tame som renner gjennom den, og er med sine omtrent 77 000 innbyggere den nest største byen i dagens Staffordshire – etter Stoke-on-Trent. I sentrum er den gamle normannerborgen Tamworth Castle en attraksjon, og det samme kan vel sies om Snowdome, som er Vest-Europas første innendørs skibakke med ekte snø. Frem til 2001 var Tamworth forresten hjemsted for bilfabrikanten Reliant, som blant annet produserte den legendariske og beryktede trehjulingen «Robin», men det var heldigvis(?) ingen slik doning som hadde skysset meg til kampen. Siste dose med ubrukelig trivia får være at Tamworth i 2013 faktisk ble kåret til landets «mest overvektige by».

Før jeg betalte meg inn, stakk jeg hodet innom brakka som fungerer som klubbsjappe på utsiden, og der fikk jeg sikret meg både en pin og et eksemplar av kveldens kampprogram, i bytte mot henholdsvis £3 og £2,50. Det sto også et par baljer med programmer der, og på spørsmål om hvor mye de kostet, fikk jeg beskjed om at det stort sett var klubbens programmer fra tidligere i sesongen og fra enda lenger tilbake, og at jeg bare kunne forsyne meg gratis. Jeg lot meg ikke be to ganger, men begrenset meg til å raske med meg en liten bunke på 7-8 programmer. Så var det endelig på tide å ta seg innenfor telleapparatene, og inngangspengene på £12 ble avlevert en kar som slapp meg innenfor og uoppfordret pekte meg mot klubbhusets bar i hjørnet på motsatt side av kortsiden der jeg kom inn.

Da fotballklubben Tamworth Castle FC gikk under i 1933, gikk det ikke altfor lenge før en lokal forretningsmann tok affære. Hans åpne brev i lokalavisen var starten på en kampanje som endte med stiftelsen av dagens klubb. The Lambs spilte sine første år i Birmingham Combination, men i 1954 ble denne ligaen i realiteten spist opp av Birmingham & District League som på den tiden var regionens sterkeste liga, med en status langt høyere enn det den har i dag. I 1962 byttet igjen denne ligaen navn til dagens West Midlands (Regional) League, og Tamworth tok der ligatittelen i både 1964 og 1966. Etter en tredje ligatittel i 1972 tok de omsider steget opp i Southern League, og ble senere flyttet over til Northern Premier League, men sviktende tilskuertall og anstrengt økonomi gjorde at de i 1984 returnerte til WMRL for å regruppere med nye eiere.

Etter en fjerde WMRL-tittel i 1988 var de tilbake i Southern League, der de tok plass i Division One Midland, og de kjempet umiddelbart i toppen. 1988/89-sesongen huskes imidlertid for deres innsats i en av cupturneringene, og klubben hadde de foregående sesongene gjort det godt i blant annet FA Vase, men i dette som ble deres siste sesong i med spill i den turneringen, opplevde de sin kanskje største dag da de etter 1-1 i første finalekamp på Wembley slo Sudbury Town 3-0 i omkampen. Til tross for at de som nevnt hadde hevdet seg i toppen, måtte Tamworth vente til 1997 før de kunne feire divisjonstittel og opprykk til Southern League Premier Division, og i 2003 ble også denne vunnet slik at de var klare for spill i non-leagues toppdivisjon Conference. Denne sesongen tok de seg også til finalen i FA Trophy, men led der nederlag for Burscough.

Etter opprykket i 2003, spilte Tamworth fire sesonger på non-leagues øverste nivå, med 15. plassen i 2005 som bestenotering, før de i 2007 måtte ta turen ned i den nye Conference North (de regionale Conference-divisjonene på step 2 kom til i 2004). I denne perioden hadde de to ganger også tatt seg til tredje ordinære runde av FA Cupen, og ved en av disse anledningene måtte det straffespark til før de måtte gi tapt for Stoke City etter to uavgjort-kamper. I 2009 returnerte de til Conference Premier, før de i 2011/12-sesongen igjen tok seg til tredje runde i FA Cupen. Denne gang var det selveste Everton som ble for sterke, og våren 2014 tok de også et foreløpig siste farvel med non-leagues toppdivisjon da de etter fem sesonger rykket ned igjen til Conference North.

Over en pint i klubbhuset kunne jeg i programmets tabell få bekreftet at klubben fort kan bli degradert enda et nivå ved sesongslutt. Det faktum at Salford City dessverre så ut til å stikke av med Conference North-tittelen og det automatiske opprykket, var nemlig av nokså akademisk interesse for det som denne kvelden var et oppgjør i bunnstriden. Det er tre lag som skal ned, og Tamworth lå på fjerde siste plass, kun ett poeng foran AFC Telford United på plassen bak, samtidig som de også hadde spilt to kamper mer. I så måte var det kanskje greit at kveldens gjester var jumbo og allerede nedrykksklare North Ferriby United, som har hatt det tungt i det siste, og Tamworth så nok på dette som en god mulighet til å sikre seg tre livsviktige poeng mot FA Trophy-vinnerne fra 2015. Dette har også igjen vært en vinter og vår preget av avlysninger, og kampprogrammets forside viste for øvrig et bilde fra forrige hjemmekamp mot Harrogate Town som tilsynelatende ble spilt i delvis «snøstorm».

The Lamb Ground ligger i Kettlebrook-området av Tamworth, og har vært klubbens hjemmebane siden 1934. Den er oppkalt etter en pub som tidligere sto ved innkjørselen til dagens parkeringsplass, og som de første årene ble benyttet som omkledningsrom for spillerne. Derfra jogget de altså noen meter over til selve banen. Mye har imidlertid skjedd siden den gang, og i tillegg til å være anleggets eneste sittetribune, er Main Stand også den nyeste. Den sto ferdig i 1996, og byr på sitteplasser til 518 tilskuere på langsiden der jeg hadde kommet inn. På motsatt side er ståtribunen The Shed tilholdssted for hjemmesupporterne i det såkalte «Shed Choir». Den ene kortsiden, Castle End, er en ståtribune under åpen himmel, mens man stort sett står under tak på Meadow Street End på bortre kortside, der jeg forstår at bortesupporterne gjerne blir plassert om det skulle være behov for segregering.

Jeg husker i ettertid å ha lest om planer som vil kunne bety bygging av en ny hovedtribune som erstatning for dagens Main Stand som deretter var tenkt flyttet til Castle End, men jeg glemte helt å spørre om dette, og så lenge klubben sliter sportslig er det vel kanskje naturlig å tenke seg at slike utskeielser har blitt lagt på is? Før kampstart rakk jeg i hvert fall å kjøpe meg en pai med obligatorisk tilbehør (der har man noe å lære i sør!) i form av ertestuing og brun saus. Den ble satt til livs i baren, før det var på komme seg ut, idet lagene inntok banen. Været fristet noen til å i stedet nøye seg med å kikke ut gjennom et vindu i klubbhuset, men undertegnede trosset regnet som fortsatt ikke var altfor kraftig, og tok plass i The Shed, som jeg syntes virket som en fin plass å se kampen fra. Jeg irriterer meg fortsatt litt over at jeg aldri kom meg hit før de la kunstgress, men The Lamb Ground er fortsatt et trivelig stadion.

Til tross for at North Ferriby United var desidert jumbo og håpløst fortapt, hadde de kun ett tap på sine fem siste i ligaen (2-2-1), og i sin siste kamp hadde de holdt den sannsynlige mesteren Salford City til uavgjort. Og før det igjen ha de slått et da playoff-jagende Blyth Spartans, så det var ikke gitt at det ville bli noen enkel oppgave for et Tamworth som sto uten seier på sine siste tolv (0-5-7). Likevel startet The Lambs friskt, og de hadde allerede hatt et par halvsjanser da Dior Angus dro seg inn i feltet, løftet ballen opp i nettaket, og sendte Tamworth i føringen 1-0 i det 19. minutt. Det utløste full jubel i The Shed, og åtte minutter senere fikk hjemmefansen mer å juble for da deres helter doblet ledelsen. Steph Morley sendte et frispark inn i feltet, og Aman Verma raget høyest og headet inn 2-0.

Hjemmelaget virket å ha full kontroll, og var igjen nære på med et frispark som gjestenes debutant-keeper Lewis Exall imidlertid reddet nede ved stolpen. Bortelaget hadde lite å komme med før pause, og hjemmekeeper Jack Stevens måtte aldri i aksjon før hvilen. I stedet slo Tamworth til igjen, og etter at Verma hadde headet i stolpen, kunne Akwasi Asante sette inn returen i omgangens siste ordinære minutt, og sørge for at manager Mike Fowler og hans gutter kunne gå i garderoben med ledelse 3-0. For egen del konstaterte jeg mot slutten av omgangen hvor pirkete noen kan være – selv i non-league. Jeg fikk nemlig reprimande for å røyke under taket på Meadow Street End til tross for at jeg sto helt i enden, bortimot ti meter fra nærmeste person. Vakten som kom ilende fortalte at det er kun er lov å røyke der man ikke har tak over hodet, og da jeg stilte meg på andre siden av muren jeg hadde lent meg til, var det tydeligvis ikke lenger noe problem, selv om jeg i realiteten hadde flyttet meg godt under en halvmeter.

Derfor var jeg litt våtere da jeg noen minutter senere søkte ly i klubbhuset med en pint. Et par Tamworth-supportere som slo seg ned ved bordet mitt var fornøyd med det de hadde sett så langt, og påpekte ganske riktig at gjestene hadde slitt med deres lange baller opp mot Asante og Angus. De fryktet imidlertid fortsatt et eventuelt nedrykk, og påpekte at de hadde noen tøffe kamper i vente – ikke minste bortekamper mot både Kidderminster Harriers og formsterke Stockport County. Ellers kunne en av de fortelle mer fra sesongen da Tamworth vant FA Vase i 1989, og det var selvsagt interessant. Det var imidlertid snart på tide å tømme glasset, men jeg ble stående og se de første to minuttene gjennom vinduet mens så ble gjort, før jeg dukket ut i det som nå var et enda kraftigere regnvær.

North Ferriby United startet bedre etter pause, og i omgangens tolvte minutt reduserte de da James Nicholls vant ballen på midtbanen, spilte vegg med Lewis Collins og sendte ballen forbi Tamworth-keeper Jack Stevens og i mål til 3-1. Til tross for fornyet håp for gjestene, tok Tamworth snart igjen kontroll over kampen, og tjue minutter ut i omgangen sto det 4-1 da en corner ble slått inn i feltet og Jack Lane fikk vende opp og sette ballen i mål. Det var høy stemning i The Shed, men ute på banen ble det nå litt transportetappe, og selv om hjemmelaget hadde flere muligheter til å øke ytterligere, endte det til slutt med hjemmeseier 4-1 foran 665 tilskuere. Det hadde i løpet av andre omgang regnet så kraftig at jeg bestilte taxi til etter kampslutt, men ute på parkeringsplassen der det hadde dannet seg dammer, var det ingen drosjebil å se.

Jeg fikk snart en telefonoppringing fra sjåføren som informerte om at han ikke kom seg inn pga all den utgående trafikken, og ba meg komme ham i møte. Turen gikk til mikropuben The King’s Ditch, og det viste seg å være et utmerket valg av stoppested. Rundt kvart over ti var det dog tid for å bryte opp og komme seg tilbake til stasjonen for å rekke 22.35-toget til Birmingham New Street. Heldigvis hadde regnet avtatt noe, og ved ankomst Birmingham var det ikke lenger så ille. Etter å ha fått sjekket inn, unnet jeg meg en tur ut for å ta en siste pint på puben The Square Peg, men jeg returnerte raskt til hotellet for å komme meg under dyna – lykkelig uvitende om problemene som ventet dagen etter. Når dette skrives i ettertid, kan jeg vel også røpe at det ikke endte spesielt bra for Tamworth, som til slutt fulgte med North Ferriby United (og Gainsborough Trinity) ned på step 3.

 

 

English ground # 462:
Tamworth v North Ferriby United 4-1 (3-0)
Conference North
The Lamb Ground, 30 March 2018
1-0 Dior Angus (19)
2-0 Aman Verma (27)
3-0 Akwasi Asante (45)
3-1 James Nicholls (57)
4-1 Jack Lane (65)
Att: 665
Admission: £12
Programme: £2,50
Pin badge: £3

 

Next game: 31.03.2018: Didcot Town v Cinderford Town
Previous game: 30.03.2018: Sheffield Wednesday v Preston North End

More pics

This day on the map here

 

 

Sheffield Wednesday v Preston North End 30.03.2018

 

Fredag 30.03.2018: Sheffield Wednesday v Preston North End

Jeg hadde igjen en tidlig start når langfredagen skulle benyttes til å se to kamper. Det er vel ikke hverdagskost at jeg i disse dager gjør dobler såpass høyt opp i pyramiden som jeg skulle gjøre denne dagen, men majoriteten av non-league hadde sitt kampprogram på lørdagen, og med kveldskamper hos både Derby County og Tamworth, ga det meg mulighet til en dobbel. Nå kunne jeg fått med meg tre kamper nede i Devon, der SWPL Easter Hop gikk av stabelen denne helgen, men slik ble det ikke denne gangen, og det var kanskje like greit når jeg registrerte noen av problemene de slet med der nede – inkludert både en buss som ikke dukket opp som avtalt, og en kamp som måtte flyttes til en annen klubbs kunstgressbane som en reserveløsning. Arrangementet hadde også passet nokså dårlig med tanke på hvor jeg befant meg dagen før, og derfor så jeg muligheten for å besøke en av få stadioner som fortsatt fristet meg litt i Football League – nemlig Sheffield Wednesdays hjemmebane, Hillsborough Stadium.

Plan A var å kombinere dette med et besøk til Tamworth senere på kvelden, men jeg kunne ikke dra med meg bagasjen på kamp i Championship, så jeg så på flere mulige baser før jeg til slutt endte opp med å bestille i Birmingham. Jeg ville nemlig kunne rekke ned dit for å slenge fra meg bagasjen for deretter å toge opp til Sheffield, og etter kampen i Tamworth ville det ikke være spesielt lang vei tilbake til Englands nest største by. Dermed var planen lagt, og allerede få minutter over sju på morgenen avleverte jeg nøkkelkortet i resepsjonen på Travelodge-hotellet, og jeg tok oppstilling på utsiden for å vente på taxien jeg kvelden før hadde bestilt til klokka 07.10. Jeg husket hvordan personen i andre enden av telefonen hadde klaget over bestillinger fra hotellet der kundene ikke hadde møtt opp, men idet jeg begynte å bekymre meg over hvorvidt min bestilling hadde blitt ignorert, kom drosjekusken et par minutter forsinket for å skysse meg til togstasjonen Mill Hill, rett utenfor Blackburn.

Derfra skulle jeg ha 07.27-toget, som jeg rakk med god margin, og det fraktet meg de snaut tjue minuttene til Preston, der jeg hadde en halvtimes tid på meg før 08.17-toget som jeg ble med helt til Birmingham New Street. Jeg hadde betalt £30 for overnatting ved Britannia-hotellet på New Street, og til tross for en liten forsinkelse, rakk jeg å trave opp og slenge fra meg bagasjen for således å vende tilbake til stasjonen tidsnok til å uten problemer komme meg med 10.30-toget. Nå var jeg på vei mot dagens første kamp, og en time og tre kvarter senere sto jeg på trikkeholdeplassen utenfor Sheffield stasjon. En dagsbillett ble kjøpt, og trikken fraktet meg til Hillsborough trikkeholdsplass, rett utenfor Wetherspoons-puben The Rawson Spring, der jeg entret for å få meg litt mat i skrotten før det ble for travelt.

Byen Sheffield bør jo være kjent for de fleste, men det er altså den største byen i grevskapet South Yorkshire, og som kjent omtales den gjerne som «The Steel City». Selv om også andre næringsveier som bl.a gruvedrift har hatt en betydning her, er Sheffield først og fremst verdenskjent for sin betydelige stålindustri. Også her har man imidlertid sett nedgang grunnet internasjonal konkurranse, men selv om arbeiderbyen Sheffield nå har et noe mer variert næringsliv, har stålindustrien fortsatt sterke røtter her. Sheffield er også kjent for The Crucible Theatre, der snooker-sporten har sine gjeveste turneringer. Innbyggertallet i selve Sheffield by ble i 2016 beregnet til drøyt 575 000, men om man inkluderer hele storkommunen, vil dette faktisk nesten tredobles. Owlerton og Hillsborough, der Sheffield Wednesday hører hjemme, er arbeiderklassestrøk og bydeler nordvest for Sheffield sentrum.

Etter at en pizza hadde blitt satt til livs, lot jeg den gule trikkelinjen frakte meg de to holdeplassene herfra til Leppings Lane. Der oppsøkte jeg den nærliggende puben The Park, der jeg etter å ha fått vaktenes klarsignal til å passere, unnet meg en pint før jeg spaserte ned mot Hillsborough Stadium for å plukke opp kampbilletten. Den hadde jeg punget ut nokså uhyrlige £33 for, og det til tross for at det var det billigste alternativet. Da jeg for noen få år siden hadde en flamme i disse traktene av Sheffield, var jeg et par ganger forbi Hillsborough Stadium, men faktisk uten at jeg noen gang kikket meg mer rundt der enn å ta en kikk på minnesmerket fra Hillsborough-tragedien i 1989. Det ble også gjort denne gang, før jeg oppsøkte billettkontoret og fikk hentet ut min billett. Deretter ble det tid til en tur innom klubbsjappa for en rask kikk før jeg på vei bort til utsiden av store The Kop betalte £3 for et kampprogram.

The Wednesday Cricket Club hadde tatt navnet etter ukedagen de spilte på, og da medlemmer herfra i 1867 stiftet en fotballklubb for å holde seg i form i vintermånedene, fikk også denne det noe snodige navnet. I 1890 spilte The Wednesday seg frem til FA Cup-finale, men fikk 1-6 i sekken av Blackburn Rovers. Football League ble i 1892 utvidet ved at den i realiteten å «spise opp» den konkurrerende Football Alliance. The Wednesday ble ansett som en av de sterkeste lagene fra denne ligaen, og fikk derfor plass direkte i Football Leagues øverste divisjon. I 1896 sikret klubben seg sitt første store trofé da Wolverhampton Wanderers ble slått 2-1 i FA Cup-finalen, og etter 1902/03-sesongen kunne de rydde plass også til det gjeve ligatroféet. Ligatittelen ble forsvart året etter, og i 1907 vant de igjen FA Cupen etter finaleseier 2-1 over Everton.

Etter en tredje ligatittel i 1929, valgte de å ta med Sheffield i klubbnavnet, og det var under dagens navn at Sheffield Wednesday nok en gang forsvarte ligatittelen påfølgende sesong. Klubbens fjerde ligatittel i 1930 er imidlertid også deres siste, men i FA Cupen hanket de også inn troféet i 1935 etter å ha slått West Bromwich Albion med 4-2 i finalen. Klubben falt etter hvert hen til en jojo-tilværelse mellom de to øverste divisjonene, men tok seg til FA Cup-finalen også i 1966. Der ledet de også 2-0, men Everton slo tilbake med tre mål på 15 minutter i 2. omgang og vant 3-2. På siste halvdel av 1970-årene befant Wednesday seg for første gang på nivå tre, før de slo tilbake og tilbragte mesteparten av de to neste tiårene på øverste nivå. I 1991 ble Manchester United slått 1-0 i ligacupfinalen da klubben sikret seg sitt første store trofé på 56 år.

To år senere spilte de seg frem til finalen i både ligacupen og FA Cupen, men tapte dessverre begge to. Begge mot Arsenal, og begge med 1-2 – selv om det også måtte omkamp til i FA Cup-finalen. Wednesday forfalt igjen sportslig, og rykket ned i år 2000 for deretter å surre seg ned igjen på nivå tre. Det var et sulteforet og kravstort publikum selvsagt langt fra fornøyd med, men fansen var nok langt mer tilfreds da Wednesday våren 2012 sikret opprykk til Championship på sesongens siste dag etter en durabelig duell med sin erkerival Sheffield United. Jeg vil personlig hevde at det er lite om noe av såkalte hatoppgjør i engelsk fotball som kan måle seg med The Steel City Derby. I store deler av 1880-årene brukte faktisk Wednesday Bramall Lane som sin hjemmebane, flere år før Sheffield United ble stiftet i 1889 og etter hvert skulle gjøre det til sin hjemmebane.

Etter et par sesonger ved Olive Grove, flyttet Wednesday inn på Hillsborough Stadium (den gang Owlerton Stadium) da det sto klart i 1899, og det har vært deres hjemmebane siden. Hillsborough vil for alltid være forbundet med tragedien den 15. april 1989, da 96 Liverpool-supportere døde etter å ha blitt klemt i hjel på Leppings Lane End. Den har selvsagt blitt modernisert siden den gang, men har fortsatt et utseende som gir den litt karakter. Jeg skulle uansett stå på nevnte The Kop på motsatt langside, som tidligere var en enorm ståtribune under åpen himmel. I dag er selvsagt også den modernisert, og i likhet med resten av anlegget byr den i dag kun på sitteplasser. På høyre langside sett herfra har man North Stand som vel ikke er den mest interessante, men det var den åpenbart da den ved åpningen i 1961 rett og slett ble sett på som et arkitektonisk vidunder.

På motsatt side er South Stand anleggets største tribune, og tribunen fra 1901 ble tegnet av stadion-arkitekten fremfor noen; selveste Archibald Leitch. Denne ble i 1996 utvidet med et andre nivå i forkant av at Hillsborough ble brukt til å arrangere fotball-EM i 1996, men på taket har man fortsatt det flotte mønet som ofte har vært Leitch sin «signatur». Det var godt å se at Hillsborough Stadium, til tross for å ha blitt modernisert til et all seater-stadion, fortsatt minner om et klassisk fotballstadion. En annen ting jeg likte da jeg inntok The Kop var at man sto fritt til å bevege seg mellom det åpne området nede ved inngangspartiene – der det også var røykeområder – og tribunen oppe på toppen av trappene i løpet av kampen. Jeg hadde som normalt når jeg ser kamper i FL bestilt plass helt øverst i håp om å få kunne se kampen stående, og jeg slet meg dit opp og tok plass i påvente av avspark.

Med åtte serierunder igjen burde vel Sheffield Wednesday ha vært trygge på sin 17. plass, til tross for at det kun var ni poeng ned til nedrykkssonen. Gjestende Preston North End jaget på sin side en playoff-plass, og hadde fra sin 8. plass kun to poeng opp til Middlesbrough på den siste playoff-plassen. Det var da også gjestene fra Lancashire som startet best, og i en omgang uten de aller største sjansene, var de flere ganger skummelt frempå der de truet bakrommet til Wednesday, med Paul Gallacher som mannen bak mye av det. Hverken Tom Barkhuizen eller Paul Hungtingdon klarte dog å omsette hans utsøkte avleveringer. De fleste halvsjansene begge veier kom i forbindelse med dødballer, og helt på tampen av omgangen var det etter et frispark at Preston burde ha tatt ledelsen på omgangens klart største sjanse. Ben Pearson slo inn i feltet og fant kaptein Paul Huntingdon som headet videre til Ben Davies, men til tross for å være på blank goal, klarte sistnevnte kun å heade rett på Owls-keeper Joe Wildsmith.

Dermed var det målløst til pause etter en omgang der Preston North End hadde sett skumlest ut, men lite ante jeg og de andre tilstedeværende om hva som ventet oss etter pause da jeg gikk ned trappene for å unne meg en røykepause og en kopp skoldende het Bovril som tilbake på tribunen ble satt til avkjøling til kampen ble blåst i gang igjen. Den for meg fullstendig ukjente Wednesday-manageren Jos Luhukay hadde i pausen satt innpå Lucas João på topp sammen med Atdhe Nuhiu, og det skulle vise seg å bære frukter. I andre omgangs femte minutt havnet ballen inne i et folksomt Preston-felt, der Nuhiu fikk skutt ballen i mål bak PNE-keeper Declan Rudd. Kun halvannet minutt senere sto det 2-0, og det virket nesten altfor enkelt da Barry Bannans pasning i bakrommet ble headet i bue over Rudd og inn i mål av João. 2-0!

Til tross for to raske baklengsmål, virket Preston alt annet enn resignerte, og de hadde et par enorme sjanser til å redusere. Først fant en crosser Sean Maguire, som tilsynelatende hadde en enkel jobb, men han bommet rett og slett på ballen, og Owls-kaptein Tom Lees fikk omsider klarert liggende. Deretter hadde et innlegg fra Barkhuizen kurs for Callum Robinson som kom på løp bakerst i feltet med målet så godt som åpent, men forsvarer Jack Hunt fikk kastet seg frem og styrt ballen i egen stolpe og ut før Barkhuizen sekunder senere headet like utenfor. Preston gjorde et dobbelbytte, og de to innbytterne Louis Moult og Daniel Johnson var like etter involvert da gjestene omsider fikk utligningen i det 72. minutt. Johnson spilte vegg med Callum Robinson og la inn til Moult som styrte inn reduseringen til 2-1.

Preston presset på for utligning, samtidig som det åpnet for skumle Wednesday-kontringer, og det var på en av disse at Lucas João hadde en god mulighet til å avgjøre i det siste ordinære minutt. Fernando Forestieri hadde fått stående applaus da han kom innpå for sin første kamp siden august, og tilbake etter skadeavbrekket hadde også han en god mulighet som endte med at hans skudd ble blokkert. Fra den påfølgende (korte) corneren i det andre tilleggsminutt driblet imidlertid Atdhe Nuhiu seg imidlertid rett og slett fra hjørneflagget og inn i feltet før han plasserte ballen i bortre kryss til 3-1. Kampen var avgjort, men det var likevel tid for Forestieri til å sette kronen på verket da Wednesday fikk frispark like utenfor 16-meteren. I det sjette tilleggsminutt markerte han sitt comeback ved å sende ballen over muren og rett i mål til 4-1.

På det tidspunktet sto jeg klar til å rase ned trappa mot utgangen, og da dommeren sekunder senere blåste av, var det bare å lange ut mot trikkeholdeplassen. Wednesday hadde vunnet en imponerende seier, men hele 4-1 var nok noe flatterende. 26 588 tilskuere hadde uansett fått se en underholdende andre omgang, og nå var det vel heller ikke lenger tvil om at Sheffield Wednesday vil være en Championship-klubb også i 2018/19-sesongen. For Preston North End sin del var det nok en strek i regningen i deres playoff-jakt, men en bortesupporter jeg snakket på på trikken etter kampen hadde fortsatt tro på at det fremdeles kunne gå tross alt. Selv hadde jeg trivdes bedre enn jeg hadde trodd jeg skulle på Hillsborough Stadium, men nå var det bare å komme seg mot dagens andre kamp – kveldskampen nede i Tamworth.

For å komme meg til togstasjonen måtte jeg enten gå et lite stykke eller bytte trikk på et eller annet punkt langs ruta ned til sentrum, og siden jeg hadde knapt med tid, valgte jeg den siste løsningen da en av trikkene på den blå linjen uansett så ut til å være like bak oss. Det var likevel ikke nok til at jeg rakk 17.29-toget, som lukket dørene idet jeg raste ned på perrongen. Dermed var det bare å unne seg en halv pint inne på Sheffield Tap mens jeg ventet på 17.58-toget, som i motsetning til det tidligere toget ville frakte meg direkte til Tamworth uten togbytte. Det ble et flyktig gjensyn med Sheffield denne gang, men det hadde vært artig…selv om min gamle flamme ikke var personen inne i klubbens ugle-maskot denne gang, slik hun skal ha vært ved flere anledninger for en del år siden. Nå var det bare å tømme glasset og komme seg med neste tog!

 

 

English ground # 461:
Sheffield Wednesday v Preston North End 4-1 (0-0)
Championship
Hillsborough Stadium, 30 March 2018
1-0 Atdhe Nuhiu (50)
2-0 Lucas João (52)
2-1 Louis Moult (72)
3-1 Atdhe Nuhiu (90+2)
4-1 Fernando Forestieri (90+6)
Att: 26 588
Admission: £33
Programme: £3
Pin badge: £3,50

 

Next game: 30.03.2018: Tamworth v North Ferriby United
Previous game: 29.03.2018: Blackburn Rovers v Bradford City

More pics

This day on the map here

 

 

Blackburn Rovers v Bradford City 29.03.2018

 

Torsdag 29.03.2018: Blackburn Rovers v Bradford City

Idet klokka nærmet seg halv ni, tuslet jeg ut fra Bridge House Guest House i Hawick for å komme meg med 08.44-bussen tilbake til Carlisle. En butikk på veien hadde ikke voldsomt å by på hva gjaldt frokost, men det var midlertidig glemt da jeg steg på buss X95 med returbilletten kjøpt dagen før. Naturlig nok tok også bussturen tilbake til Carlisle én time og 25 minutter, og tilbake på engelsk jord kunne jeg handle inn frokost på WHSmith, før jeg tok plass på 10.30-toget. Jeg hadde vurdert en noe senere avgang for å innta en skikkelig frokost på en av de to Wetherspoons-pubene like ved Carlisle stasjon, men det ville bli nok slike frokoster i løpet av turen, og jeg hadde i tillegg planer om en tidlig middag ved ankomst Darwen. Det var bare å ta seg dit ned, og det var ting som tydet på at det muligens kunne bli litt mer kronglete enn vanlig på en dag da noen av rutene til Northern var rammet av streik.

Ved ankomst Preston fikk jeg imidlertid etter hvert bekreftet at min plan B med tog derfra til Bolton og opp igjen til Darwen ville la seg gjøre. Etter det nevnte togbyttet i Bolton, ankom jeg derfor omsider Darwen og spaserte ut av stasjonen der rundt ti på halv to. Jeg hadde betalt £28 for overnatting ved Travelodge-hotellet oppe ved M65, rett ved siden av hjemmebanen til AFC Darwen, men det var liten vits å dra dit opp såpass tidlig, så jeg benyttet som planlagt noe av ventetiden til å få i meg en lovlig tidlig middag. Torsdag betyr Curry Club hos Wetherspoons-kjeden, og The Old Chapel lå praktisk plassert ikke så langt fra stasjonen, slik at det ble en Beef Madras også denne torsdagen. En vittig kompis mente det kanskje var passende på en dag hvor jeg skulle se Blackburn Rovers v Bradford City.

Da jeg fortsatt hadde litt tid å slå i hjel, ble det også en svipptur innom The Bridgewater, der j2o ble byttet ut med cider. Etter at glasset ble tømt for sin gylne eliksir, var det imidlertid på tide å komme seg av gårde, og jeg betalte for en dagsbillett på buss nummer 1, som går i rute oppover Blackburn Road / Bolton Road. Jeg skulle nemlig benytte meg av denne både til og fra kamp, men først var det tid for å sjekke inn, og etter å gått snarveien via Redvers Road, fikk jeg snart installert meg på rommet. Da jeg besøkte AFC Darwen i mars 2015, hadde jeg et rom med utsikt over deres hjemmebane. Denne gang fikk jeg rom på motsatt side, men fra trappegangen kunne jeg unne meg en kikk på The Anchor Ground på min vei ut igjen i Lancashire-ettermiddagen.

Jeg hadde kommet over en mikropub som virket som et fristende sted å lade opp til kamp, uten at jeg hadde klart å se Darwen Tap da jeg passerte den med bussen, men jeg valgte nå å spasere tilbake dit. Imidlertid klarte jeg ikke å motstå en tur innom The Anchor på veien dit, men snart kunne jeg da se Darwen Tap på min venstre hånd og slå meg ned i det som ganske riktig viste seg å være et usedvanlig koselig vanningshull. En gammel kompis fra Oslo-puben Belfry har flyttet tilbake til Blackburn, og Daniel Woodhouse hadde tatt kontakt da han så jeg skulle stoppe her. Jeg informerte ham om at jeg ville befinne meg på Darwen Tap, og satt meg til å vente med en pint. Mikropuben har nok forbedringspotensiale på real cider-fronten, men en pint Thatchers var da ikke feil, og den fikk ekstra stjerne i boka for å selge pork scratchings med habenero-smak i løsvekt fra en krukke. En nokså stor pose for kun 80p kunne man da heller ikke klage på.

Daniel dukket omsider opp etter å ha sluttet på jobb, og vi ble sittende en stund og prate og kose oss ved Darwen Tap før vi bestemte oss for å skifte beite. En rask busstur førte oss til Golden Cup rett ved siden av M65, og der ble det tid til en siste pint før han satt kursen hjemover og jeg igjen hoppet på bussen for å la den frakte meg den siste biten ned til Ewood Park. Da jeg som nevnt besøkte AFC Darwen for fire år siden, hadde jeg tidligere den dagen tatt en utvendig kikk på Ewood Park, men nå skulle jeg også få sett kamp her. Torsdag hadde da også virket som en fin dag å bruke til å huke av for et FL-stadion jeg neppe ville besøkt på en lørdag eller tirsdag, og samtidig var det også en av grunnene til at jeg denne påsken hadde valgt bort SWPL Easter Hop, der torsdagskampen var hos Newton Abbot Spurs som jeg uansett besøkte i januar.

Blackburn er en industriby i den østlige delen av Lancashire – 14 kilometer øst for Preston, og 34 kilometer nord-nordøst for Manchester. Det var dette området som var åsted for den industrielle revolusjon, og Blackburn var et sentrum for tekstilindustrien. Oppfinneren av «Spinning Jenny», James Hargreaves, var en vever i nettopp Blackburn-området. Siden den gang har det selvsagt som kjent gått nedover med tekstilindustrien i regionen. Blackburn har i dag snaut 120 000 innbyggere, og har vokst sammen med den mindre naboen Darwen i en slik grad at distriktet nå har navnet Blackburn with Darwen. Blackburn er for øvrig en av byene med høyest prosentandel av muslimske innbyggere i hele Storbritannia, men ble faktisk skånet for raseopptøyene som i 2001 herjet andre slike byer i nordvest, som for eksempel Burnley og Oldham.

Jeg hadde på forhånd betalt £22 for en billett til kveldens kamp, og oppsøkte billettkontoret for å hente ut denne, samtidig jeg av en programselger fikk et eksemplar av kveldens kampprogram for £3. Med det unnagjort var det tid nok til å kikke litt i klubbsjappa, der jeg rasket med meg en pin til min samling, før jeg gikk for å finne plassen på Riverside Stand, på den ene langsiden. På veien dit bort tok jeg også en kikk på en detalj ved Ewood Park som jeg også forrige gang likte godt; nemlig den lille hagen til minne om tidligere eier Jack Walker, som det også står en statue av der. Han ville nok ikke vært spesielt tilfreds med hvordan ting har blitt under de upopulære indiske eierne, men nå virket det i hvert fall som om klubben kan gå mot en mulig retur til Championship.

Mange husker sikkert Blackburn Rovers’ siste storhetstid på midten av 1990-årene, da eier Jack Walker med sine pundsedler og dyre spillerkjøp sikret ligatittelen i 1994/95, men faktum er at klubben var enda mer suksessfull i sine tidligere dager. Klubben hadde blitt stiftet i 1875, og det var i 1884 at Rovers sikret seg sitt første trofé i FA Cupen med finaleseier over skotske Queens Park. Samme lag møttes i finalen året etter, og igjen var det Blackburn som vant, og sannelig vant ikke Rovers i 1886 den gjeveste cupen for tredje året på rad – den gang etter finaleseier over West Bromwich Albion. 6-1 seieren over Sheffield Wednesday i 1890 står fortsatt som en av de største seire i en FA Cup-finale, og William Townley ble i den forbindelse førstemann til å score hattrick i en finale. Da Rovers fulgte opp med å slå Notts County 3-1 i finalen året etter, hadde de altså sikret seg imponerende fem FA Cup-titler på åtte sesonger.

I ligasammenheng hadde Blackburn Rovers vært med fra starten, da de i 1888 var en av de 12 klubbene som var med å stifte Football League. I 1912 kunne de endelig kalle seg seriemester, og to år senere gjentok de denne bedriften. Da Huddersfield Town ble slått i FA Cup-finalen i 1928, sikret klubben seg også sin sjette FA Cup-tittel – noe som skulle vise seg å bli deres siste store tittel på nesten 70 år. Utover i forrige århundre ble de etter hvert en middelhavsfarer med perioder på nivå to, og i FA Cup-finalen i 1960 var de sjanseløse mot et Wolverhampton Wanderers som vant 3-0. Etter nedrykk i 1966, begynte et 26 år langt fravær fra øverste divisjon, med noen år på nivå tre i 1970-årene som lavmål. Det var under 1990/91-sesongen at den nå avdøde Jack Walker tok over som eier og således startet en ny æra.

Med en haug av pundsedler, og Kenny Dalglish som nyutnevnt manager, bragte han raskt suksess til klubben, og det ble satt ny overgangsrekord i engelsk fotball da Blackburn Rovers hentet den da 23 år gamle Southampton-spissen Alan Shearer for £3,3 millioner. De som den gangen syntes ting var i ferd med å gå fullstendig over styr, skulle bare visst… Uansett fulgte flere spillere, og Rovers var raskt tilbake i det gode selskap. Etter å ha blitt nummer to i 1993/94, satt de sesongen etter kronen på verket med klubbens første ligatittel på 81 år. Tittelkampen sto mellom Rovers og Manchester United, og ble avgjort på sesongens siste dag. I de neste årene klarte klubben aldri å følge opp dette, og i 1999 rykket Rovers ned. Med det er de fortsatt den eneste klubben som har både vunnet og rykket ned fra Premier League.

To år senere – etter en emosjonell sesong der klubbens eier Jack Walker døde – var Blackburn tilbake i Premier League, men et par sjetteplasser var det beste de presterte før det i 2012 endte med nytt nedrykk etter en sesong preget av store protester mot manager Steve Kean og de indiske eiernes (van)styre. Verre skulle det bli, for våren 2017 endte med nytt nedrykk, slik at Blackburn Rovers nå spiller på nivå to for første gang siden 1979/80. Den gang returnerte de til nivå to på første forsøk. Så gjenstår det å se om de kan gjøre det samme denne gang, og som jeg nevnte ser den historien ut til å kunne gjenta seg. Uansett kan ingen ta fra Blackburn Rovers deres stolte historie som en av de gamle, virkelige storhetene, og det faktum at de er en av kun tre klubber som var med å stifte både Football League og Premier League.

Ewood Park ble åpnet i 1882, og Rovers har spilt der siden de flyttet fra Leamington Street i 1890, men dagens stadion har selvsagt blitt grundig fornyet siden den gang. Den eldste tribunen er nå Riverside Stand, som i kjølevannet av Bradford-brannen ikke besto en sikkerhetskontroll, slik at den gamle tretribunen i 1988 ble byttet ut med dagens konstruksjon. Det var i den forbindelse at man overtalte den lokale stålmagnaten Jack Walker til å donere stål til bygging av denne nye tribunen, og han endte som kjent opp med å kjøpe klubben ikke lenge etter. Resultatet var uansett en tribune med plass til rundt 4 000 tilskuere, men som faktisk ikke falt i smak hos alle supporterne. Det er da også etter all sannsynlighet her eventuelle fremtidige utbedringer først vil skje, og jeg ser at mange mener den ikke kan måle seg med de tre andre mer moderne tribunene, men for meg var det i hvert fall den som så ut til å ha mest karakter, og det var også hovedgrunnen til at jeg kjøpte billett der.

De tre andre tribunene er nokså like, og består alle av to nivåer adskilt av et parti med VIP-bokser. Bortefansen hadde tatt plass borterst på Darwen End, mens Blackburn End er temmelig identisk på motsatt kortside. På langsiden jeg så over på, står Jack Walker Stand, og da denne i 1994 erstattet den tidligere Nuttall Stand, markerte det slutten på de omfattende oppgraderingene på første halvdel av 1990-årene. Rovers jaktet nå som nevnt en av de to automatiske opprykksplassene og umiddelbar retur til Championship, men befant seg på tredjeplass på League One-tabellen før kveldens kamp, med ett poeng opp til andreplasserte Wigan Athletic som også hadde en kamp mindre spilt. Imidlertid var det kun to poeng opp til ledende Shrewsbury Town som på sin side hadde spilt en kamp mindre enn Blackburn igjen, og Rovers kunne dermed innta en midlertidig tabelltopp med seier denne kvelden. Gjestene var Bradford City, som på sin side hadde hatt en god start på sesongen men sluknet totalt den siste tiden og rast ned til en 10. plass.

Det var vertskapet som gikk ut i hundre og skapte flere sjanser tidlig i kampen. Dominic Samuel var på full fart gjennom da han ble holdt tilbake av en Bradford-forsvarer som slapp med gult, mens Bantams-keeper Colin Doyle måtte i aksjon med en parade da hans forsvarer ga bort ballen i egen boks og Corry Evans fyrte løs. Marcus Antonsson hadde like etter en strålende mulighet da et frispark ble slått inn i feltet, og han burde nok truffet mål snarere enn å heade utenfor. Vi nærmet oss halvspilt omgang da Bradford også fikk hjelp av aluminiumen, for etter at en blanding av skudd og innlegg ble headet ut på streken, skjøt Antonsson i stolpen via en Bradford-spiller, og sekunder senere gikk Bradley Dacks innlegg igjen via en bortespiller og traff tverrliggeren. Selv om Bradford City burde ha poeng for å henge med i playoff-kampen, var det svært lite de kom med offensivt, og Blackburn burde uten tvil ha ledet da lagene gikk i garderoben med 0-0 som pauseresultat.

Med en Bovril i hånden kunne jeg se at kampen fortsatte i samme spor etter pause, med et Bradford-lag som tilsynelatende hadde mer enn nok med å forsvare seg mot Blackburn-spillerne som fosset frem gang på gang. Det manglet imidlertid noe i avslutningsfasen hos vertene, men etter halvspilt andre omgang fikk de omsider uttelling. Corry Evans spilte gjennom Bradley Dack, og sistnevnte markerte sin ligakamp nummer 200 med å sende ballen forbi keeper Doyle til en fortjent 1-0-ledelse. Bradford City hadde i løpet av kampen ikke et eneste skudd på mål, og det var på ingen måte ufortjent da hjemmelaget doblet ledelsen med to minutter igjen. Det var etter godt forarbeid av Bradley Dack og Adam Armstrong at ballen havnet hos innbytter Craig Conway, som satt inn 2-0. Foran 13 443 tilskuere ble det også sluttresultatet, og Blackburn hadde inntatt en foreløpig tabelltopp.

Det er en trio med Blackburn, Wigan og Shrewsbury Town som har kjempet om de to automatiske opprykksplassene hele sesongen, men til tross for en utrolig imponerende sesongstart av et Shrewsbury-lag jeg personlig aldri hadde tippet på øvre halvdel, har jeg en stund mistenkt at det vil bli Blackburn og Wigan som tar de. Det ville i og for seg kanskje vært litt synd, da det hadde vært artig med litt friskt blod i Championship i form av Salop. Det kan det jo fort uansett bli, men vi får se.. I løpet av kampen hadde det uansett begynt å regne ganske kraftig, og det var noen utrivelige minutter jeg tilbragte ved et fullt busskur mens jeg ventet på bussen. Etter den korte bussturen, rakk jeg å bli enda våtere mens jeg travet tilbake til hotellet. Det var bare å komme seg inn for å tørke og etter hvert finne senga, for jeg hadde en ny tidlig start morgenen etter.

 

 

English ground # 460:
Blackburn Rovers v Bradford City 2-0 (0-0)
League One
Ewood Park, 29 March 2018
1-0 Bradley Dack (68)
2-0 Craig Conway (80)
Att: 13 443
Admission: £22
Programme: £3
Pin badge: £2,49

Next game: 30.03.2018: Sheffield Wednesday v Preston North End
Previous game: 28.03.2018: Hawick Royal Albert v Vale of Leithen

 

More pics

 

This day on the map her

 

Hawick Royal Albert v Vale of Leithen 28.03.2018

 

Onsdag 28.03.2018: Hawick Royal Albert v Vale of Leithen

Jeg var fortsatt temmelig trøtt i trynet da jeg noe motvillig karret meg opp av senga i Southport like før klokka 7. Men jeg måtte bare slepe meg i dusjen og komme meg av gårde tidsnok til å rekke 07.57-toget som jeg hadde blinket meg ut. Det klarte jeg med god margin, og etter en halvtime kunne jeg stige av på Wigan Wallgate og krysse over til Wigan North Western. Derfra skulle jeg ha toget videre til Carlisle, og selv om jeg fryktet litt å våkne opp i Glasgow, tok sjansen på en liten blund på veien. Jeg kom meg heldigvis av på riktig stasjon, og hadde nå i henhold til planen tid til å innta en frokost i Carlisle mens jeg ventet på bussen som skulle frakte meg neste etappe. En full english breakfast – som selvsagt ble bestilt med black pudding – ble inntatt før jeg gikk for å ta plass på buss X95, som skulle frakte meg over den skotske grensen og opp til Hawick.

Denne dagen hadde etter hvert gitt meg langt mer hodebry enn forventet, for selv om tidlig kikket på Rushden & Higham United i United Counties League som et hett alternativ, var jeg sikker på at planen hadde blitt spikret da Hawick Royal Albert fikk omberammet en kamp mot Spartans i skotske Lowland League denne dagen. Overnatting ble til og med booket i Hawick med dette i tankene, men så førte nye avlysninger til at allerede omberammede kamper ble flyttet på, og kampen i Hawick fikk ny dato. Dermed var det bare å benytte seg av muligheten til å avbestille gratis mens man kunne, og igjen begynte jeg å kikke på Rushden & Higham United. Men før jeg kom så langt som å bestille overnatting ved stedet jeg kikket på i Wellingborough, skjedde det igjen uventede ting. Ytterligere avlysninger betød flere omberamminger, og plutselig hadde Hawick Royal Albert igjen en hjemmekamp denne dagen – nå mot Vale of Leithen.

Overnattingsstedet jeg først hadde booket for £32 var nå fullbooket, så jeg endte opp med å betale £10 mer ved Bridge House Guest House, der jeg imidlertid kunne sjekke inn allerede fra klokka 12.30. Det var da også noe av grunnen til at jeg hadde hatt tidlig avreise for å få litt ut av dagen i Hawick, og selv om jeg ikke skulle tilbake med bussen før dagen etter, fortalte bussjåføren at jeg likevel kunne kjøpe en returbillett. Den var ikke gratis, for den kostet vel noe sånt som £13,20, men så brukte vi da også nesten halvannen time på ferden fra Carlisle til Hawick. Etter at vi hadde fått karret oss over den skotske grensen, gikk deler av turen gjennom idyllisk landskap, inntil jeg noen minutter over tolv kunne stige av og gå for å sjekke inn.

Hawick er en liten by som ligger i den skotske regionen Scottish Borders, og med sin beliggenhet i hjertet av Teviotdale, er den blant de skotske byene som ligger lengst fra havet. I dag bor det drøyt 14 000 mennesker i Hawick, der husene gjerne har en særpreget arkitektur med sandsteinsbygninger og skiferplater på taket. Byen er ellers kjent for sin industri med strikkevarer, og for sin årlige Common Riding festival, der man minnes lokale som ofret livet i grensekriger med England eller i konflikter mot andre klaner. Dialekten her kalles «Teri talk», og innbyggerne kalles gjerne «Teries», men for å bli ansett som en ekte teri, var det tidligere et krav om at man også måtte være født i Hawick. Det er vanskeligere nå som det lokale fødehjemmet er nedlagt. Det er også tilfelle med jernbanestasjonen, som ble lagt ned i 1969, og det er også den naturlige grunnen til at jeg måtte benytte meg av buss fra Carlisle til Hawick.

Jeg var selvsagt snart på farten igjen, og der jeg trasket en liten runde rundt i sentrum, kunne jeg raskt konstatere at Hawick er en koselig liten by. Jeg valgte meg omsider Office Bar som åsted for dagens første pint, før jeg beveget meg videre til Exchange Bar, som nok må kåres til min personlige favoritt av vannhullene jeg besøkte i Hawick denne dagen. Postkort ble etter hvert handlet inn og skrevet under en svipptur innom Waverley Bar, men stadig knasking av pork scratchings vitnet nok om at det var på tide med litt skikkelig mat i skrotten, og man kan jo ikke gjeste Skottland uten å få i seg litt deilig haggis. I den hensikt oppsøkte jeg Wetherspoons-puben The Bourtree, der en porsjon haggis, neeps & tatties ble skylt ned med en flaske j2o. I løpet av oppholdet i Hawick passerte jeg for øvrig også en rekke slaktere som skrøt av å være prisvinnende haggis og black pudding-makere, og i så måte var det ergerlig å vite at jeg ikke kunne gå til storinnkjøp med så lenge til hjemreisen.

Da jeg krysset over elven Tiviot, ble jeg møtt av stengte dører ved The Station Bar, og mon tro hva som foregår på denne nordsiden av elven, for rett borte i veien var sannelig også den tilsynelatende koselige Mansfield Bar stengt. Dette var stoppesteder jeg som vanlig hadde blinket meg ut på forhånd, men redningen ble en bule jeg strengt tatt ikke hadde funnet avmerket på kartet til Google Maps. Det var rett og slett en tilfeldighet at jeg skimtet skiltene til Trinity Bar tilbake på den andre siden idet jeg var i ferd med å passere en gangbro over elven. Derfor krysset jeg over igjen og unnet meg den siste oppladnings-pinten der, men mens jeg så gjorde, hadde det sannelig også begynt å regne, og etter dette skulle jeg først på turens nest siste dag – 17 dager senere! – igjen oppleve en dag uten at det på et eller annet tidspunkt falt nedbør i hodet på meg.

Det var snart på tide å krysse over gangbrua igjen, og idet jeg nærmet meg rugby-stadionet Mansfield Haugh, hadde det utviklet seg til å bli nokså ufyselig, og en haglbyge gjorde det til alt annet enn en trivelig spasertur. For en som kommer fra et land der alt av idrettsgrener helst skal inn under samme klubb og paraplyorganisasjon og dele funksjonelle flerbruksanlegg, kan det være litt snodig å se hvordan britene tradisjonelt sett ofte har operert med langt mer frittstående klubber med egne anlegg for fotball, rugby, cricket etc. Hawick er for så vidt et godt eksempel på dette, der rugby-anlegget ligger rett ved siden av fotballstadionet jeg hadde kurs for. Begge har også fjonge tribuner, og mellom de to er kun det jeg trodde kanskje var banen til en cricketklubb, men som jeg senere ble fortalt var en del av tomten til rugby-klubben. Snart så jeg foran meg fotballstadionets tribune som når sant skal sies skal ha en god del av æren for at jeg en stund hadde ønsket meg hit, og jeg slo nokså umiddelbart fast at den så ut til å leve opp til forventningene.

Jeg betalte meg inn med £6 med en drøy time til avspark, og fikk en spiller på vei inn til å lede vei og peke ut inngangen til klubbhusets bar oppe i tribunen. Der ble jeg oppmerksom på kveldens programmer, og fikk byttet £2 mot et eksemplar. Før jeg rakk å spørre, hadde den eldre kvinnen også spurt om jeg ikke ville ha en pin badge, og ytterligere £2 var ingen ublu pris for suveniren jeg snart puttet i lomma. Programmet var med sine 12 sider ikke det tjukkeste, men var av flott utseende og hadde noe interessant stoff. Imidlertid savnet jeg en tabell, men det er kanskje et tegn på at hjemmelaget sliter tungt når man ikke inkluderer en slik. Nedbøren hadde uansett snart gitt seg, slik at det var på tide å benytte en røykepause til å ta en litt nærmere kikk på Albert Park.

Hawick Royal Albert ble stiftet i 1947, da de brøt ut av klubben Hawick Railway, som faktisk kun hadde blitt stiftet året før. The Albert debuterte ved å vinne Border Amateur League i sin første sesong (1947/48), og tok i 1953 plass i East of Scotland League. Da Scottish Football League i 1966 søkte etter en ny medlemsklubb etter Third Lanarks endelikt, var Hawick Royal Albert faktisk en av søkerklubbene, men Clydebank ble foretrukket. Svaret fra The Albert var å vinne East of Scotland League i både 1967 og 1968, før de fulgte opp med en tredje tittel i 1974. Året etter var det igjen en ledig plass i Scottish Football League, som skulle gjennomgå en omstrukturering. Hawick Royal Albert var igjen blant søkerne, men ble eliminert i første avstemningsrunde da man endte opp med å velge inn daværende Ferranti Thistle (senere Livingston).

Det skal også nevnes at klubben som for øvrig har kallenavnet The Royalists ved to anledninger vant den såkalte Scottish Qualifying Cup South. Fra 1895 til 2007 ble det nemlig arrangert en cup der de skotske klubbene utenfor ligaen kunne kvalifisere seg til den gjeveste skotske (FA) Cupen. Dette ble gjort ved at man arrangerte en nordlig og en sørlig cup, og de åtte klubbene som spilte seg frem til semifinalene i disse to, kvalifiserte seg automatisk til den skotske FA Cupen. Dette ble det altså slutt på i 2007, da man i stedet innførte et system hvor medlemsklubbene i SFA fikk automatisk innpass, og forrige sesong tok Hawick Royal Albert seg helt til tredje runde i den gjeveste cupen, etter å ha slått ut blant annet ligaklubben Berwick Rangers.

I ligaen ble klubben med nest sisteplass våren 1988 degradert fra East of Scotland League sin toppdivisjon etter at de den sesongen hadde innført en Division One. De returnerte aldri før de to divisjonene igjen ble slått sammen til én i 2015. Da hadde de faktisk endt på jumboplass i 8 av de 10 siste sesongene, men likevel var 5. plassen i 2016 nok til at de fikk ta steget opp i Lowland League. Der har de imidlertid slitt tungt, og selv om de hadde to lag bak seg i debutsesongen, har de denne sesongen fremstått som en soleklar jumbo, der de nå sto med kun fem poeng på 25 ligakamper. Det var et bunnoppgjør vi skulle være vitne til, for gjestende Vale of Leithen befant seg på plassen foran, men det skilte hele 15 poeng mellom de to, og Hawick Royal Albert vil – etter det jeg ble fortalt – med all sannsynlighet returnere til East of Scotland League etter sesongslutt.

Albert Park sto ferdig i 1963, og klubben har spilt her siden den gang. Hovedattraksjonen er naturligvis den flotte hovedtribunen som står midt på den ene langsiden og byr på benkerader i tre. Til den ene siden for denne står et knøttlite overbygg som banemannen lattermildt fortalte var handicap-tribunen, og bort til denne er det hard standing, men ellers står man på de andre sidene av banen rett på gresset. Mens jeg slo av en prat med den nevnte banemannen på min vei opp i baren igjen, kom det bort en kar for å hilse på. I tillegg til å være Luton Town-fan er Dave Higgins også både groundhopper og Rangers-fan, og jeg burde jo strengt tatt dratt kjensel på ham all den tid vi er venner på Facebook, men det blir mange groundhopper-fjes en stakkar skal holde styr på, så det var bra han ga meg en påminnelse ved å faktisk introdusere seg.

Vale of Leithen spilte for å ta igjen Dalbeattie Star og Gala Fairydean Rovers på plassene foran seg, og da kampen startet fikk de en knallstart. Allerede i kampens andre minutt ble Liall Smith spilt gjennom, og han sendte ballen forbi Hawick-keeper Craig Saunders og i mål til 0-1. Vale presset i det hele tatt på i innledningen, men i det sjette minutt utlignet hjemmelaget. En heading fra Jon Tully traff tverrliggeren, men Danny McFadden omsatte returen i scoring, og dermed 1-1. Gjestene hadde mest ball og styrte spillet, men Hawick-keeperen vartet opp med gode redninger på avslutninger fra både Tommy Patterson og Cameron Dawson. Hjemmelaget så på sin side ut til å satse mest på lange baller i bakrommet, der deres hurtige offensive angripere gjorde at de ikke var ufarlige. Da det ble ny scoring få minutter før pause, var det likevel bortelaget som igjen tok ledelsen etter at Sean Stewart scoret på andre forsøk, og dermed sørget for 1-2 til pause.

Etter hvilen var det kun sjansesløseri som hindret gjestene i å avgjøre kampen tidlig i omgangen, men etter en liten dødperiode, slo de plutselig til igjen da Steven Lynch i det 65. minutt headet inn 1-3 etter en corner. Ti minutter senere ble Stewart lagt i bakken, dommeren pekte på straffemerket, og Tommy Patterson satt spikeren i kista ved å sette inn 1-4. Vale of Leithen måtte spille de siste ti minuttene med ti mann da en av innbytterne hinket av med en vridning i kneet, men Hawick klarte ikke å dra fordel av dette. Dermed endte det med borteseier 1-4 foran det vi anslo å være rundt 70-75 tilskuere på Albert Park. Det er bare å lykke Hawick Royal Albert lykke til videre, uansett hva fremtiden bringer. Om det skulle bli retur til East of Scotland League, er det ikke nødvendigvis noen enkel tilværelse som venter, for man regner med at flere klubber fla den skotske Junior-pyramiden vil søke seg dit neste sesong, inkludert minst en eller to av storklubbene der.

Det hadde igjen så smått begynt å regne, så Dave tilbød meg skyss tilbake inn til sentrum, og etter at vi hadde takket for oss, takket jeg snart også for skyss, og gikk for å unne meg en siste pint på Exchange Bar. Etter å ha tømt både pint-glasset og posen med pork scratchings, var det bare å trekke seg tilbake, for selv om Hawick, Hawick Royal Albert og Albert Park hadde vært trivelige nye bekjentskap, var det tross alt en ny dag og nye eventyr som ventet dagen etter. Dagen i Hawick var en av de jeg virkelig hadde sett frem til på den store påsketuren min, og den skuffet da vel heller ikke. Etter mye om og men og surr frem og tilbake denne dagen under planleggingen av turen, er jeg glad jeg til slutt likevel endte opp her i de skotske grensetraktene.

 

 

Scottish ground # 20:
Hawick Royal Albert v Vale of Leithen 1-4 (1-2)
Lowland League
Albert Park, 28 March 2018
0-1 Liall Smith (2)
1-1 Danny McFadden (6)
1-2 Sean Stewart (43)
1-3 Steven Lynch (65)
1-4 Tommy Patterson (pen, 76)
Att: Maybe around 75 (est)
Admission: £6
Programme: £2
Pin badge: £2

 

Next game: 29.03.2018: Blackburn Rovers v Bradford City
Previous game: 27.03.2018: Marine v Nantwich Town

More pics

This day on the map here

 

 

Marine v Nantwich Town 27.03.2018

 

Tirsdag 27.03.2018: Marine v Nantwich Town

Mens andre var på påskefjellet eller på vei dit, var det for min del endelig tid for å starte den store påsketuren, som selvsagt skulle benyttes til å få nye doser med britisk fotball. Min snille mor hadde nok en gang stått opp tidlig for å skysse meg til Korsegården, der jeg steg på flybussen til Gardermoen, og etter hvert var jeg på vei over Nordsjøen med Ryanair sitt morgenfly til Stansted. Det var når sant skal sies langt fra ideelt med tanke på hvor jeg skulle se turens første kamp, men dette flyet hadde blitt bestilt helt tilbake i november; på et tidspunkt da jeg ikke hadde den minste anelse om hvor jeg ville befinne meg denne kvelden. Det er jo ikke akkurat uvanlig at jeg drøyer med å spikre kampprogrammet, i påvente om omberamminger etc, og dette ble nå gjort på et tidspunkt da påsketuristene allerede hadde sørget for flere utsolgte og nokså dyre fly, så nå var det bare å belage seg på litt ekstra reising etter overfarten.

Med kamp hos Marine, hadde overnatting blitt booket i Southport, og dermed hadde jeg fortsatt 4-5 timers reise foran meg da jeg satt meg på 10.15-toget fra Stansted Airport. Etter å ha hoppet av ved Tottenham Hale og latt tuben frakte meg til Euston, kunne jeg unne meg litt mer søvn på 11.30-toget derfra, og da jeg steg av ved Wigan North Western, gjensto bare den siste etappen med 14.03-toget fra Wigan Wallgate til Southport. Liverpool hadde for øvrig også blitt vurdert som base, men bød på veldig stive priser akkurat denne dagen, slik at jeg valgte å heller betale £22 ved Richmond House Hotel i Southport. Jeg så da også frem til et aldri så lite gjensyn med byen som jeg vel ikke har vært i siden sommeren 2012 -i tillegg til et besøk i forbindelse med byens store årlige oransje-marsj en gang for bortimot 20 år siden – men som jeg husket som en trivelig by.

Jeg orienterte meg nokså raskt frem til mitt krypinn for natten, og fikk sjekket inn før jeg snart var på farten igjen. Det gjelder jo å få noe ut av dagen, og da kan man ikke slo rot på hotellrommet, så jeg oppsøkte en aldeles herlig mikropub som jeg hadde blinket meg ut på forhånd. Ikke bare fikk Tap and Bottles i Southport æren av å være turens første pub, men den vil også bli stående som en av de beste – om ikke den aller beste. Lite om noe kan måle seg med en skikkelig mikropub, og pinten med Seacider falt i smak, i likhet med en snadderaktig pork pie. På turen opp fra London hadde jeg for øvrig blitt gjort oppmerksom på at det skulle avholdes en baneinspeksjon tidlig på ettermiddagen, men allerede før jeg kom frem til Southport, hadde den heldigvis blitt avblåst da den viste seg unødvendig, og dermed ville det bli kamp på Rossett Park denne kvelden.

Marine hører hjemme i Crosby, som ligger langs toglinjen mellom Southport og Liverpool, og langs denne linjen ligger det et imponerende antall mikropuber strategisk plassert ved forskjellige togstasjoner. Jeg hadde dessverre ingen mulighet til å teste de alle sammen, men jeg hadde da i det minste blinket meg ut noen av de, og da jeg satt meg på toget igjen fra Southport, ble det en meget kort tur til Birkdale, der The Barrel House ligger rett ved stasjonen og fikk helt klart tommelen opp. Det ble også stopp ved Hillside (der jeg testet The Pines, men dessverre måtte sløyfe besøket ved The Grasshopper) og Freshfield (der jeg koste meg ved Beer Station), før jeg omsider ankom stasjonen Blundellsands & Crosby og svippet innom The Cornerpost Microbpub, som jeg hadde fått anbefalt. Mikropuben Liverpool Pigeon en liten spasertur unna hadde tirsdags-stengt, og jeg hadde uansett ikke fått særlig med tid til å dra innom, så i stedet satt jeg nå kursen mot Rossett Park og kveldens kamp.

Crosby er en by som ligger ved Merseyside-kysten en drøy mil nord for Liverpool. Dette er et område der vikingene herjet, og dette kan man fortsatt se spor av i diverse lokale stedsnavn. Crosby består egentlig av flere mindre steder som har vokst sammen. Great Crosby er hovedområdet som ga navn til byen. Det nokså fasjonable Blundellsands er bosted for mange av regionens kjendiser, fotballspillere og forretningsmenn. Crosby inkluderer også Waterloo, Brighton-le-Sands og Thornton. Like utenfor ligger landsbyen Little Crosby som også regnes som en del av Crosby, og mange anser det som den eldste eksisterende romersk-katolske landsbyen i England, der man fortsatt har et nokså landlig preg samtidig som man spesielt nok blant annet har valgt å fremdeles ikke ha gatelys. Crosby har i disse dager totalt sett rett i overkant av 50 000 innbyggere, og mange jobber naturlig nok inne i Liverpool.

Ved ankomst Rossett Park så jeg at inngangen til klubbhusets bar var fra utsiden, men jeg valgte først å betale meg inn med £10 og putte et eksemplar av kveldens kampprogram pålydende £2 i bagen. Jeg hadde knapt vendt meg om før jeg kom i snakk med en klubbrepresentant som klarte å identifisere meg som den norske groundhopperen, og mens jeg slo av en prat med ham, kom også klubbens spreke fotograf Susan til og kapret meg for å dra meg med på en foto-runde. Hun er nok uten tvil den heiteste klubbfotograf som har fått den tvilsomme ære av å forevige undertegnede, og jeg lot meg velvillig geleide inn på anlegget for å posere på utvalgte steder hun pekte ut. Etter hvert kom også manager-assistent Tony Sullivan ut for å overrekke meg et Marine-skjerf og et eksemplar av kveldens program som han i all hast hadde fått samtlige spillere til å signere, og etter at overrekkelsen hadde blitt behørig dokumentert, kunne jeg omsider innta klubbhusets bar for å bla litt i programmet over en pint.

Da Marine FC ble stiftet i 1894, tok de navnet etter et lokalt hotell i Waterloo der stiftelsesmøtet hadde funnet sted. Klubben satt tidlig sitt preg på den lokale amatørfotballen, der de vant en rekke titler i I Zingari League og senere Liverpool Combination (to ligaer som i 2006 for øvrig slo seg sammen for å stifte dagens Liverpool County Premier League). Som et tegn på deres styrke kan det nevnes at de i 1931/32-sesongen spilte seg frem til finalen i den svært prestisjetunge FA Amateur Cup, der de imidlertid tapte for Dulwich Hamlet. I 1935 tok de plass i den profesjonelle Lancashire Combination, og spilte der helt frem til 1969, da de hoppet over til Cheshire County League, som ble vunnet for første gang i 1974. Deretter fulgte nye ligatitler i 1976 og 1978, før de i 1979 tok steget opp i Northern Premier League.

Det skal nevnes at Roly Howard allerede i 1972 hadde tatt manager-jobben i Marine, og den skulle han ha helt til han pensjonerte seg i 2005 – etter 33 år og hele 1 975 obligatoriske kamper ved roret. Det gjorde ham visstnok til mannen med lengst manager-karriere i en og samme klubb etter andre verdenskrig. Uansett; etter at klubben i 1979 tok steget opp i NPL, etablerte de seg raskt på øvre halvdel av tabellen. Samtidig spilte de seg i 1983/84-sesongen frem til semifinale i FA Trophy, men det var utover i 1990-årene at det virkelig begynte å svinge av Marine. Ny semifinale i FA Trophy i 1991/92, ble sesongen etter fulgt opp med at de for første (og hittil eneste) gang tok seg helt til tredje ordinære runde av FA Cupen, der de for øvrig måtte gi tapt for Crewe Alexandra.

Våren 1994 kunne de endelig også juble over ligatittel i NPL, men gleden var kanskje kortvarig, for et opprykk til Conference ble det imidlertid ikke. Deres hjemmebane Rossett Park oppfylte nemlig ikke Conference-kravene, og det samme var tilfelle da de året etter forsvarte NPL-tittelen. Marine har siden den gang holdt seg i NPLs toppdivisjon, men en epoke var altså slutt da Roly Howard i 2005 takket av med et finaletap for Everton i Liverpool Senior Cup – en turnering Marine for ordens skyld har vunnet sju ganger, i tillegg til en rekke andre lokale og regionale cupturneringer. En rekke FL-spillere har også vært innom Marine i løpet av sine karrierer, og blant spillerne som startet sine karrierer her, kan nevnes Jason McAteer og nåværende Wigan Athletic-manager Paul Cook.

Rossett Park ble åpnet i 1903, og har helt siden den gang vært hjemmebane for Marine, som inntil da hadde hatt tilhold på Waterloo Park. Rossett Park har som nevnt i perioder vært en liten hemsko i den forstand at den tidligere har hindret ytterligere klatring i systemet, og problemet har først og fremst vært at den ene langsiden ligger så tett på husenes bakgårder i Rossett Road at denne siden av banen er utilgjengelig for tilskuere. Her har man for øvrig en artig løsning der man på innsiden av muren har notert ned husnummer som tilsvarer de forskjellige bakgårdene, slik at man vet hvilket hus man skal ringe på når man vil hente løpske baller. Inngangsparti (og klubbhus) er i dag plassert på kortsiden ut mot Collage Road, der man også finner anleggets største tribune bak mål, men slik har det ikke alltid vært.

Tidligere var det nemlig en ståtribune kjent som ‘The Shed’ som sto her, mens den originale Grandstand sto på Crossender Road End bak motsatt mål. Begge disse ble revet i 1999, da man startet et omfattende oppgradering-arbeid som førte til at den nevnte sittetribunen ‘Millenium Stand’ nå ruver bak mål på College Road End, med et parti åpen ståtribune mellom denne og det ene hjørnet. Sett til venstre herfra har man man en ståtribune som strekker seg store deler av langsiden ut mot Jubilee Road, mens motsatt langside altså er utilgjengelig og kun huser laglederbenkene. På bortre kortside har man bak mål en åpen ståtribune. Jeg likte meg ved Rossett Park, der Susan også hadde fortalt mer om nye oppgraderingsplaner jeg hadde lest om, og som først og fremst virker å dreie seg om nye fasiliteter på College Road End.

Marine har hatt en litt kronglete sesong, og befant seg før kveldens kamp på 21. plass – eller fjerde sist om man vil – i NPL Premier. Men denne sesongen er det jo kun ett lag som skal ned, og Marine hadde betryggende avstand ned til Halesown Town og ikke minst jumbo Sutton Coldfield Town, som var de to som kjempet for livet for å unngå degradering. Kveldens motstander for Marine var et Nantwich Town som forrige sesong tok seg til playoff, og i så måte har de kanskje hatt en noe skuffende ligasesong når de nå var å finne på en 14. plass. Det skilte sju poeng mellom de to lagene, men Marine hadde vunnet fire av sine siste seks ligakamper, så jeg forventet en spennende kamp da jeg etter hvert kvitterte ut en Bovril og tok oppstilling i påvente av avspark denne kjølige mars-kvelden på Rossett Park.

Det var de grønnkledde fra Cheshire som startet best, og som var det førende laget i første omgang. Da de tidlig i omgangen ropte på straffespark, er det mye mulig at Courtney Wildin faktisk ble tatt, men han gjorde nok samtidig litt for mye ut av det da han gikk altfor enkelt i bakken. Gjestene tok likevel ledelsen i det 20. minutt, da et skudd ble blokkert og ballen havnet hos Harry Clayton, som sendte ballen forbi Marine-keeper Martin Fearson og sørget for 0-1. En god Sean Cook var involvert i en god del for et Nantwich-lag som hadde mye ball, og mens han før scoringen hadde sendt et langskudd like over, hadde han like etter målet et godt skudd som hadde kurs for krysset, og som tvang frem en flott redning fra keeper Fearon. Det tok en halvtimes tid før Marine fikk sin første avslutning på mål, og Adam Hughes fikk egentlig kun halvtreff, slik at Dabbers-keeper Myles Boney fikk ryddet greit opp.

Dermed sto det fortsatt 0-1 til pause da lagene gikk i garderoben for å ta pausepraten, og undertegnede gikk for å få litt mat og påfyll av Bovril. Det gjorde godt, akkurat som pausen tydeligvis hadde gjort hjemmelaget godt, for etter å ha plundret før pause, startet de nå friskest i andre omgang. Tidlig i omgangen skapte et skummelt innlegg tilløp til panikk i Dabbers-feltet før forsvarerne omsider fikk klarert. Marine holdt på å bli tatt på senga da gjestene slo tilbake og Clayton så ut til å ta seg forbi keeper Fearon, men i en ren løpsduell kom sistnevnte seg tilbake og fikk kastet seg ned for å forhindre det som så ut som et sannsynlig mål. Etter en times spill kom i stedet utligningen på en corner, og det var Josh Amis som steg til værs og headet ballen ned i bakken og inn i mål til 1-1.

Dette var spissens fjerde mål på tre kampen, og han burde nok sendt Marine i ledelsen da han et drøyt kvarter senere ble spilt fint gjennom, men han nølte nok litt for lenge med å avslutte, slik at Dabbers-forsvarer Joel Stair fikk blokkert mesterlig. Deretter serverte vertenes Kenny Strickland igjen en presis corner som denne gang ble headet like utenfor. Nantwich var også interessert i alle tre poengene, og yppet seg mot slutten, men en god Marine-keeper Fearon reddet skudd fra både Nantwich-kaptein Casper Hughes og Joe Mwasile. Da Amis gikk i bakken mot slutten, var det Marine sin tur til å rope på straffe, men dommeren vinket nok korrekt spillet videre også denne gang, og blåste snart i fløyta med 1-1 som sluttresultat foran 362 tilskuere.

Det ville være uhøflig å ikke stikke snuta innom klubbhusets bar for å unne seg en pint og takke Susan og de andre for gjestfriheten før jeg stakk av gårde. Snart takket jeg imidlertid for meg, men lot meg nå lokke til en siste rask forfriskning på The Edinburgh før jeg gikk for å rekke 22.42-toget. Det hadde vært en vellykket avgjørelse å velge Marine og Rossett Park som åsted for turens første kamp, og jeg kunne vel knapt valgt bedre steder i så måte. På den 27 minutter lange turen tilbake til Southport kunne jeg reflektere over en trivelig aften, før jeg spaserte de fem minuttene i lett yr tilbake til min base for å få litt sårt tiltrengt søvn før neste dag og nye eventyr.

 

 

English ground # 459:
Marine v Nantwich Town 1-1 (0-1)
Northern Premier League Premier Division
Rossett Park, 27 March 2018
0-1 Harry Clayton (20)
1-1 Joshua Amis (61)
Att: 362
Admission: £10
Programme: £2
Pin badge: £3

Next game: 28.03.2018: Hawick Royal Albert v Vale of Leithen
Previous game: 21.03.2018: Manglerud Star v Drøbak/Frogn (@ Måna, Drøbak)
Previous UK game: 17.03.2018: Crusaders v Dungannon Swifts

 

More pics

 

This day on the map here