Kun et par dager etter at jeg snaut to uker tidligere hadde sett min lokale klubb Drøbak/Frogn i aksjon på Seiersten Stadion, kom meldingen om at deres siste hjemmekamp for sesongen måtte spilles på Frogn kunstgress på Måna da en feil med undervarmeanlegget gjorde at man plutselig måtte grave opp banen med det nye fordømte kunstgresset for å få det fikset før vinteren kom. Det høres kanskje unødvendig klønete ut, men uansett bød det på en etter hvert sjelden mulighet til å se DFI i kamp på Frogn kunstgress, der de jo spilte sine hjemmekamper store deler av forrige sesong mens Seiersten Stadion ble bygget om. Dermed kom jeg til å tenke på den unge groundhopperen Stig-André Lippert som er mannen bak loggen På Bortebane, og tipset ham og dette. Han var åpenbart lysten på å benytte seg av denne muligheten, og det ble etter hvert klart at også undertegnede måtte ta seg en tur slik at vi kunne møtes for å slå av en prat.
Han hadde allerede ankommet da jeg kom traskende ned gangveien fra Frogn videregående skole til anlegget som altså ligger bak den nevnte skolen. Men før vi fikk stiftet bekjentskap måtte også jeg betale meg inn med 100 kroner. Om jeg skal si noe om det, så synes jeg faktisk 100 kroner er noe drøyt på dette nivået, og de som har lest mine blogginnlegg fra tidligere i sesongen vil vite at jeg ved andre kamper på dette nivået inne i Oslo har registrert at man der stort sett opererer med gratis inngang. Nå er det muligens et Oslo-fenomen, men den eneste arenaen jeg har betalt for inngang under 2. divisjon i år er hos Holmen, der de tok 50 kroner. Om jeg skal være helt ærlig, føler jeg vel at 50 kroner er mer riktig enn det dobbelte, som var det jeg også betalte ved mitt besøk på Frogn kunstgress forrige sesong. Nå et år senere er det altså det dobbelte, og det at kampen var ment å bli spilt på Seiersten Stadion synes jeg ikke har noen betydning. Kanskje hadde en mellomting vært mer riktig, men da vil man selvsagt ha en utfordring med veksel. Eller kanskje er det bare jeg som er helt på jordet…
Det DFI i hvert fall skal ha skryt for er at de faktisk har begynt å produsere et lite program som er inkludert i prisen. En enkel 4-siders affære som fremstår som et A4-ark brettet i to, men det er ikke så mye som skal til. Dette er da også noe folk legger merke til, og min groundhopper-kollega kommenterte da også på akkurat dette. I tillegg til at man får en tabell og en kort hilsen og vurdering fra trener Teitur Thordarsson var det også stappet en stensil med lagoppstillingene inni hvert program, og også det er et steg i riktig retning. Mon tro om ikke det er keeper-trener Scott Sedgewick som har tatt med seg en og annen idé fra England. Uansett, dagens kamp mellom DFI og Oslojuvelene var viktig i den forstand at DFI med seier ville sikre seg femteplassen som gir fornyet kontrakt i den ‘nye’ 3. divisjon (eller Regionserien) neste år. Oslojuvelene, som vel er et lag for innflyttere fra Grenlandsområdet, hadde på sin side ikke noe spesielt å spille for.
Frogn kunstgress er som tidligere nevnt meget spartansk, og det er intet av tribunefasiliteter rundt kunstgressbanen som ligger med skog på alle kanter. Om det i det hele tatt finnes noe av karakter, så er det at den ene langsiden virker sprengt ut av fjellet slik at man kan stå oppe på en slags fjellhylle oppe i skrenten der og se kampen med god oversikt. Bak det nærmeste målet er det kioskutsalg. I løpet av kampen ble jeg stående og samtale med Stig-André, og var således ikke like oppmerksom som vanlig, men vi fikk da med oss det viktigste, og så at det var en og annen mulighet i begge ender, men at det ikke var ufortjent da DFI tok ledelsen ved M’bandy Camara i kampens 18. minutt. 1-0 sto seg også til pause.
Min nabo og kompis Nichlas Furu hadde åpenbart kommet seg etter bruddet i hånda, og var i startoppstillingen. Halvveis ut i andre omgang kriget han inn 2-0, og står med et imponerende målsnitt denne sesongen. Da M’bandy Camara fem minutter senere scoret sitt andre for dagen, fastsatt han samtidig sluttresultatet til 3-0, og ingen av de 101 tilskuerne kan nok nekte på at det var fortjent. Drøbak/Frogn er å finne i 3. divisjon også neste sesong, da det ser ut som om det vil hete Regionserien, og det ga da grunn til feiring for DFI-guttene. Selv ble jeg tilbudt skyss hjem av Stig-André, og vi benyttet anledningen til å svippe innom Seiersten Stadion slik at han fikk tatt en kikk her. Jeg tror vel han kom til den konklusjon at han venter med sitt besøk til byggearbeidet er ferdig og det ikke ser ut som en byggeplass. Avslutningsvis er det bare å ønske DFI lykke til neste år!
Revisit:
Drøbak/Frogn v Oslojuvelene 3-0 (1-0)
3. divisjon avd. 1
Frogn kunstgress, 15 October 2016
1-0 M’bandy Camara (18)
2-0 Nichlas Furu (68)
3-0 M’bandy Camara (73)
Att: 101
Admission: 100 kr
Programme: Included (4 page leaflet + team sheet)
Sist gang jeg så min lokale klubb Drøbak/Frogn spille hjemmekamp på Seiersten Stadion var faktisk 16. mai-kampen mot Moss; en stund før DFI forlot Seiersten Stadion for å spille sine kamper på Måna (Frogn kunstgress) mens Seiersten Stadion gjennomgikk en omfattende ombygging. Selv om de vel returnerte mot slutten av forrige sesong, hadde jeg fortsatt til gode å se en kamp etter deres retur, og denne mandagskvelden var en fin mulighet i så måte. Et lokalderby sto også på menyen, selv om en kamp mot Follo kanskje ikke er helt det samme når det er snakk om sistnevntes reservelag.
Jeg valgte uansett å traske ned til Seiersten Stadion, og der hadde det skjedd ting siden sist. Selv om jeg har registrert fremgangen i byggeaktiviteten ved en og annen spasertur forbi der, var det likevel overraskende å se hvor endret det hele var. Her skal det også bygges både tilhørende svømmehall og ‘boksehall’, i tillegg til at det vel skal reises en ny utgave av Frognhallen som tidligere sto øverst på langsiden med tribunefasiliteter, og det hele må fortsatt kunne beskrives som «work in progress», der anlegget nå fortsatt fremsto som en byggeplass.
Benkeradene i tre er nå fjernet fra langsiden som er opphøyet fra bakken, og erstattet med betongavsatser der man på deler av tribunen har installert plastseter. Tribunen strekker seg dog ikke like langt som den gamle gjorde, og jeg undret meg litt over at tilskuerkapasiteten der tilsynelatende har blitt redusert noe. Det er ellers vanskelig å kommentere på anlegget mens det fortsatt fremstår som en halvferdig byggeplass, men jeg fikk inntrykk av at meningene var nokså delte blant de jeg snakket med. Noen likte det mens andre var litt skeptiske. Det skal også nevnes at man også hadde benyttet anledningen til å legge om til kunstgress – sikkert glimrende for klubben, uten at undertegnede som den tradisjonalisten jeg er jublet over akkurat det.
Det er fortsatt altså kun den bortre langsiden som byr på tilskuerfasiliteter, og rundt banen har man for øvrig også løpebaner. I hjørnet ved den bortre kortsiden ned mot Drøbak barneskole er det en klippe som i min barndom og ungdom var kjent som gratishaugen der noen valgte å sitte oppe i skogen med noen pils og flott utsikt. Der har det for lengst blitt gjerdet inn, men da planene om ombygging ble offentliggjort lurte jeg litt på om man hadde tenkt å også bygge tribune inn mot fjellet der. Med løpebanene er man dog et stykke unna, så det var kanskje ikke helt naturlig å gjøre det.
Derimot var det i sin tid planer om å bygge tribune også på den andre langsiden, der man nå hadde et midlertidig(?) inngangsparti – muligens midlertidig fordi det tidligere inngangspartiet nå er fullstendig utilgjengelig inne på byggeplassen. Men tilbake til de nevnte tribuneplanene, så ble jeg fortalt at dette ble lagt på is på grunn av en gruppe trær rett utenfor gjerdet, der det også er en eik eller to som skal være fredet. I disse dager er det nok ikke behov for slikt, men det var annerledes da klubben hadde sin storhetstid for et par tiår siden.
Drøbak/Frogn Idrettslag har røtter tilbake til 1918, mens klubben i sin nåværende form er et resultat av en sammenslåing i 1946, da Drøbak Idrettsforening (stiftet 1918), Drøbak Ballklubb (stiftet 1920) og Frogn Idrettslag (stiftet 1934) slo seg sammen. Da jeg i min barndom var på mine første DFI-kamper var klubben å finne langt nede i divisjonene, men det skulle snart endre seg, for i 1980-årene satt klubben det som visstnok fortsatt er rekord i antall strake opprykk. Etter tre opprykk på rad var de å finne på nivå to, og debutsesongen 1986 endte der med at de ble nummer to i sin avdeling (bak Moss) og uten hell spilte kvalifisering om opprykk til toppdivisjonen.
Seks år senere gjentok de denne bedriften da de endte som nummer to bak suverene Bodø/Glimt i sin avdeling av det som nå hadde fått det misvisende navnet 1. divisjon, og nå var man enda nærmere det som nå hadde fått navnet Eliteserien. Etter å ha slått Strømmen i første kvalik-kamp, ville uavgjort mot HamKam på Briskeby være nok til at DFI rykket opp på øverste nivå, og de hadde lenge 1-1 før Hamar-laget scoret et sent seiersmål. I de kommende sesongene var DFI stadig involvert i toppkampen uten at de klarte å sikre hverken direkte opprykk eller kvalik, og i 1997 rykket de i stedet ned i 2. divisjon.
Tre år senere ble det også nytt nedrykk til 3. divisjon, før de rykket opp igjen i 2003. Siden den gang har de i perioder hatt ambisjoner om retur til nivå to, men i stedet har de gått mellom spill i 2- divisjon og 3. divisjon, og det er i sistnevnte at de nå spiller i 3. divisjon avdeling 1. Det er som følge av den kommende omstruktureringen ingen som rykker opp fra 3. divisjon denne sesongen, men de fire øverste vil være kvalifisert for neste sesongs ‘nye’ 3. divisjon – kalt Regionserien – der avdelingene skal halveres fra dagens 12 til 6. I tillegg skal de åtte beste femmerne med, og det var i første omgang femteplassen DFI nå hadde siktet seg inn på.
Tittelkampen sto mellom Kråkerøy og andrelaget til Sarpsborg 08, som ble jaget av Østsiden. Sprint/Jeløy la beslag på fjerdeplassen med sju poeng ned til femteplasserte DFI, som dog hadde kveldens kamp til gode. De hadde på sin side ett poeng ned til Nordstrand som også hadde en kamp mer spilt, slik at DFI med seier kunne ta et lite steg mot å sikre femteplassen, og det var allerede klart at femteplassen i denne divisjonen ville ha nok poeng til å få bli. Vi hadde for øvrig vært ute på byen på lørdagen for å feire bursdagen til min nabo og kompis Nichlas Furu, og han hadde deretter prestert å brekke hånda på søndagstrening. Forhåpentligvis var det ikke som et direkte resultat av natteranglingen, men faktum var at han uansett startet på benken og nok ikke ville komme innpå dersom hjemmelaget ledet klart.
Han var heldigvis ikke voldsomt savnet der fremme hos DFI, som periodevis kjørte fullstendig karusell med Follo-reservene. Allerede i det tredje minutt sørget Peder Mæhle for 1-0, og Mahmet Atik doblet ledelsen seks minutter senere. Ledelsen kunne vært større da Follo kun et minutts tid etter reduserte til 2-1 ved Mats Fredriksen, men det gjorde DFI opp for da Kawan Hussaini satt inn to raske mål slik at det sto 4-1 ved drøyt halvspilt omgang. Vi nærmet oss halvtimen da M’bandy Camara besørget 5-1, og noen minutter etter fikk Kawan Hussaini sitt hattrick da han satt inn 6-1 i det 32. minutt.
DFI brant i tillegg flere gode sjanser, og da dommeren blåste for halv tid kunne det faktisk ha vært enda styggere for Ski-laget om alt hadde gått badebyguttenes vei. Allerede ved drøyt halvspilt første omgang hadde flere av de 116 betalende tilskuerne begynt å snakke om tosifret, men man vet jo av erfaring at målene ikke alltid fortsetter å renne inn selv om det er tilfelle på et tidlig stadium av kampen. Seieren og de tre poengene virket dog selvsagt sikret. Jeg vil også benytte anledningen til å si at offentliggjøringen av tilskuertallet ble møtt med vantro ikke bare hos undertegnede, men hos flere av mine sidemenn, da vi hadde vært sikre på at det var bortimot det dobbelte. Pauseplanen om å gå til innkjøp av en hamburger som det ble annonsert for falt for øvrig i fisk da de ikke hadde flere hamburgerbrød!
Den første halvdelen av andre omgang ble litt av et antiklimaks sammenlignet med den første, og man fikk inntrykk av at DFI nå var fornøyd og også valgte å ta av og hvile noen spillere. Da alle deres bytter var gjort, kunne Nichlas benytte anledningen til å komme seg til Ski sykehus for å få gipset hånda mens hans lagkamerater fullførte jobben. Med et kvarter igjen fikk imidlertid Follo 2 nok et trøstemål, og igjen var det Mats Fredriksen som besørget deres mål. DFI var imidlertid ikke helt ferdig likevel, og tre minutter senere fikk de en vanvittig billig straffe. Fra mitt ståsted var det overhodet ingen forseelse, og om man skal dømme ut fra den lattermilde hoderistingen rundt meg, var jeg ikke det eneste som reagerte på dette, men DFI hadde da også tilsynelatende blitt snytt for i hvert fall ett straffespark noe tidligere av en svak dommer.
Mikkel Aarstrand satt uansett straffesparket i mål, og på overtid fastsatt innbytter Atle Norum Tronsmoen sluttresultatet til 8-2. Hockeysifre på Seiersten Stadion, og det betød at jeg på mine tre siste kamper hadde fått se hele 25 mål. Hadde bare det vært nok til å dempe savnet etter en ny fotballtur til Storbritannia… For DFI sin del var vel det eneste skåret i gleden at de halvveis ut i andre omgang nok en gang hadde fått en keeper utvist, men nå hadde de i det minste skaffet seg en luke ned til Nordstrand og så ut til å klare brasene selv om det imidlertid gjensto et par tøffe kamper.
Etter å ha sett Stabæk-reservene slå Mo, forlot jeg raskt Nadderud kunstgress for å ta meg til dagens andre kamp, og første etappe gikk med buss til Lysaker stasjon, der jeg først hadde visse problemer med å finne frem til riktig «perrong» for neste buss videre til Holmen. Jeg kom meg etter hvert på buss 252 mot Spikkestad, og etter et kvarter kunne jeg stige av like ved Holmensenteret. Jeg følte først at jeg befant meg i et lite ingenmannsland, men Holmen er kanskje ikke så usentralt som det virket, der det ligger langs E18 mellom Sandvika og Asker. Holmen Arena var min destinasjon, og idrettsanlegget lå få minutter unna, slik at jeg bare hadde å krysse over fra Holmensenteret på andre siden av en stor rundkjøring eller trafikkmaskin.
Holmen IF ble stiftet i 1918, og driver i ekte norsk stil også med en hel rekke andre idretter. Etter to strake opprykk hadde fotballklubben en snarvisitt i 2. divisjon i 1994, men det endte med umiddelbart nedrykk. Siden den gang skiftet de på å spille i 3. divisjon og 4. divisjon, frem til det igjen var to strake opprykk som førte til at de i 2014 var tilbake i 2. divisjon. Denne gang beholdt de plassen med en 9. plass, men året etter måtte de igjen ta turen ned etter å ha endt sist. Med andre ord: de er denne sesongen tilbake i 3. divisjon, der de spiller i avdeling 4.
Holmen Arena høres gjevere ut enn det er, for det er nok en gang et nokså typisk anlegg for lavere divisjoner i Oslo-regionen. En kjip kunstgressmatte som er gjerdet inn med et lavt standard nettinggjerde og har Slemmestadveien som nærmeste nabo på den ene langsiden. På den andre langsiden finnes det eneste som «arenaen» byr på i form av tribunefasiliteter; nemlig to moderne og temmelig grelle metalltribuner som er stilt inntil hverandre og byr på sitteplasser.
Et stykke bak dette er det en ås der man fortsatt ser tydelige spor etter hoppbakkene som har stått der, og de to nevnte tribunene står nærmest på det som må ha vært «sletta» for hopperne. Tilbaketrukket et steinkast fra banen var også et klubbhus og en kiosk der jeg gikk for å kjøpe meg en brus. På veien dit la jeg merke til at selv om kortsiden jeg tok meg inn på hadde vært ubemannet, så satt det en kar og betjente inngangspartiet i hjørnet på motsatt kortside. Jeg måtte oppsøke ham før han spurte om jeg skulle se kamp, slik at det virket nokså vilkårlig hvem som betalte eller ikke. Jeg mistenker at ikke alle var like ærlige.
Det er da også første gang denne sesongen jeg har betalt inngangspenger på kamper i Norge under 2. divisjon, men 50 kroner var ikke altfor avskrekkende tross alt. Veteranen som satt ved bordet der kunne også bekrefte at de nevnte hoppbakkene nylig hadde blitt revet, der nå kun deler sto igjen. Han fortalte vel også hva K-punkt eller bakkerekord hadde vært i den største av de tre(?) bakkene, men det er jeg ikke kar om å huske. Jeg hadde ellers en trivelig samtale med ham frem til det kom presse fra Kongsberg og jeg overlot ham til hans plikter.
Det nærmet seg kampstart klokka 18.30, og i 3. divisjon avdeling 4 var stillingen den at Vestfossen ledet an men ble jaget av et kobbel av reservelag fra Strømsgodset, Mjøndalen og Odd som alle hadde en kamp til gode. Denne avdelingen har i år hele fem reservelag, og det gjør ikke akkurat susen for min interesse, men spenningen var uansett knyttet til hvorvidt Holmen kunne klatre et par plasser fra sin sjuendeplass og kvalifisere seg til neste års ‘nye’ 3. divisjon.
Det skal jo som kjent etter sesongen foretas en omstrukturering av ligaen, og det betyr at ingen rykker opp fra 3. divisjon i år, men de fire øverste får bli med i den nye 3. divisjon – kalt Regionserien – der avdelingene skal halveres fra dagens 12 til 6. For å være sikre på å få være med på dette må man ende blant de fire beste, men også femteplassen kan gi fornyet kontrakt da de åtte beste femmerne også skal med. Holmen lå à poeng med Halsen på sjette, og hadde tre poeng opp til Ready og Odd 3 på henholdsvis femte og fjerde. For Odd og Godset er det jo i denne divisjonen også snakk om tredjelaget, slik at det her kan bli endringer om deres andrelag skulle rykke ned fra divisjonen over. Jeg skal imidlertid ikke komme med nye frustrerte tirader om reservelagenes plass i ligaen.
Heldigvis var det ikke noe reservelag involvert i denne kampen, der Holmen skulle ta imot Kongsberg, men jeg tok meg i å tenke at en by som Kongsberg burde hatt et bedre fotballag. De var dog i realiteten allerede fortapt og vil spille på et enda lavere nivå neste sesong. Det hadde jo selvsagt vært mye artigere å ha slike lag med høyere opp i stedet for tredjelagene til Godset, Odd etc (ok, så klarte jeg ikke riktig å holde meg fra å komme med et siste sukk).
Det virket innledningsvis nokså jevnt, men Holmen tilrev seg et lite initiativ og tok etter et kvarter ledelsen ved Bjørnar Dalsegg Sæter. Det var på ingen måte noen enveiskjøring, og Kongsberg hadde også sine muligheter, men slet litt med å skape skikkelig sjanser og sløste voldsomt med de de fikk. I stedet doblet Mikkel Herman Røisland vertenes ledelse etter en knapp halvtime, og da Jakob Bergman Hole satt inn et straffespark og besørget 3-0 fem minutter senere var jeg nok ikke den eneste som følte at kampen for lengst var avgjort.
Ellers kan jeg jo igjen bare undres over hvordan man har kommet frem til et tilskuertall på 37 når jeg selv talte hele 86 – altså godt over det dobbelte. Besynderlig siden man her også tok inngangspenger, men som jeg nevnte var det alt annet enn vanskelig å spasere rett inn. I tillegg virket det som om det foregikk trening for jenter i aldersbestemte klasser på en liten gressmatte mellom banen og de ikke lenger eksisterende hoppbakkene, slik at det kan ha vært en rekke foreldre og andre involverte som benyttet anledningen til å se kamp og dermed ble talt av undertegnede.
Uansett, snaut ti minutter ut i andre omgang satt Bjørnar Dalsegg Sæter spikeren i Kongsberg-kista med sitt andre for dagen, og med 4-0 var det game over. Med tjue minutter igjen reduserte dog Jørgen Fjærdingstad Hagen for Kongsberg, og da samme mann pyntet ytterligere på resultatet sju minutter senere var det faktisk nesten så man begynte å ane ørlite spenning igjen. Nå var det gjestene som presset på, men Holmen klarte å ro seieren i land slik at de fortsatt hadde berettiget håp om fornyet kontrakt. Selv startet jeg umiddelbart på den lange veien hjem.
Som tidligere nevnt er jeg ikke overvettes begeistret for kamper som inkluderer reservelag, og når reservelaget i tillegg står oppført som hjemmelag, er det i all hovedsak uinteressant for meg og mange andre groundhoppere, da man selvsagt helst vil se førstelaget spille når man først skal besøke et nytt stadion. De eneste unntakene er der det er snakk om en bane som stort sett kun benyttes av den aktuelle klubbens reservelag, og noen slike har vi her hjemme. I Oslo-området er Valhall Arena (VIF 2) og LSK-hallen (LSK 2) gode eksempler på dette, men også i Stabæks tilfelle har reservene en egen kunstgressbane på utsiden av Nadderud Stadion.
Jeg ville vanligvis ikke ha tatt meg bryet med å dra hit, men hovedgrunnen til at jeg valgte å dra dit denne mandagen var rett og slett at det var tidlig avspark, slik at det kunne utgjøre første del av en dobbel. Klokka 15.00 på en mandag er et nokså snodig tidspunkt for en fotballkamp, og hadde nok bakgrunn i at nordlendingene fra Mo i Rana hadde et fly å rekke for å komme seg hjem samme dag. Uansett betød det som nevnt at det plutselig var muligheter for en dobbel, og jeg fant kveldskampen Holmen v Kongsberg som kanskje gjorde det verdt turen likevel, og siden jeg hadde anledning til det, valgte jeg å sette meg på bussen inn til hovedstaden.
Det bød også på en god anledning til å kombinere med lunsjavtale med min far, slik at jeg også dro inn noe tidligere, men etter at vi hadde spist lunsj og pratet litt, dro han i et møte mens jeg snart satt meg på T-banen vestover. Kolsåsbanen fraktet meg over grensen til Akershus og Bærum, der jeg hoppet av på Bekkestua stasjon og spaserte ned mot Nadderud Stadion. Det var imidlertid altså ikke på selve Nadderud Stadion dagens kamp skulle spilles, men snarere på en av kunstgressbanene på utsiden. Jeg sier ‘en av’ fordi det faktisk ikke bare er en men to kunstgressbaner her som ligger på hver sin side av Nadderud Stadion. Det skal fra undertegnedes side være usagt om andrelaget bytter på å bruke disse to eller om de holder seg til den ene.
Jeg hadde vurdert en halvliter på puben Onkel Blaa, men valgte i stedet å kjøpe med meg iste og sette meg ned i en liten gressvoll bak det ene målet for å lese litt i en medbragt bok mens jeg ventet på at det skulle nærme seg kampstart. Jeg hadde ankommet med drøyt tre kvarter til avspark, og der det på et slikt tidspunkt hadde vært aktivitet ved en britisk kamp, er det her hjemme selvsagt nærmest helt folketomt uten noe særlig ramme. Et lite kvarter før kampstart hadde det så smått begynt å samle seg noen fremmøtte, og snart så jeg også en kar som gikk rundt og delte ut tekstiler med lagoppstillinger, slik at jeg fikk snappet til meg et eksemplar.
Nadderud kunstgress er ikke mye å skryte av – eller sagt på en annen måte så er det vel riktigere å si at det ikke akkurat er voldsomt spennende. Denne beskrivelsen er av kunstgressbanen som er nærmest hovedveien, og det er kort og godt en kunstgressbane uten tilskuerfasiliteter. Langs den ene langsiden går det imidlertid en steinmur mellom kunstgressbanen og ‘gangveien’ som går opphøyd fra banen mellom denne banen og Nadderud Stadion. Her sto også en speaker og leste opp lagoppstillingene over sin mikrofon, og artig nok hadde den gamle storkeeperen og nåværende Mo-trener Thor-André Olsen satt opp seg selv om innbytter i en alder av 52 år.
I 2. divisjon avdeling 1 var det i realiteten kun teori som kunne hindre Tromsdalen i å ta tittel og opprykk, men hverken Stabæk 2 eller Mo var innblandet i toppkampen. Mo var til og med klar jumbo og dermed klar for neste sesongs 3. divisjon. Etter inneværende sesong skal jo dessuten ligaen omstruktureres, og for 2. divisjon betyr det at fire avdelinger skal reduseres til to. Dermed gjaldt det å bli dårligst nummer sju for å få bli med i den nye 2. divisjon neste år, og selv om det også for Stabæk 2 sin del så stygt ut så var ikke alt håp ute i og med at de hadde en teoretisk sjanse. Med seier i denne hengekampen vill de ha sju poeng opp til Kjelsås på 7. plass med fem kamper igjen, og det ble også diskutert blant hjemmefansen.
For meg er reservelagenes deltakelse i den ordinære ligaen en skikkelig uting, og vi har sett flere ganger hvordan de har påvirket både opprykks- og nedrykksstrid. En tittelkandidat kan for eksempel møte et gitt reservelag tidlig i sesongen når de stiller med reserver og urutinerte unggutter, mens en annen tittelkandidat kan møte samme reservelag på tampen av sesongen, men da komme opp mot et lag toppet med flere førstelagsspillere om de trenger poeng for å beholde plassen. Ikke overraskende overhørte jeg da også flere Stabæk-fans som diskuterte muligheten for å hente ned flere førstelagsspillere i innspurten til reservelaget. Ideelt sett burde reservelagene spilt i en egen reserveliga, men det er dessverre neppe noe tema for NFF, som i det minste burde benytte anledningen til å etter sesongslutt sørge for at det øverste nivået reservelagene kan spille på blir dyttet ned minst ett hakk.
Uansett var det denne mandagen tidlig klart at Stabæk-reservene hadde få problemer med nordlendingene som de periodevis rundspilte, og allerede i kampens fjerde minutt sørget Ohi Kwoeme Omoijuanfu for 1-0. Oskar Løken doblet ledelsen fem minutter senere, og man sto allerede med en følelse av at dette kunne bli virkelig stygt. På sidelinjen jublet målscorerens far Karl Petter Løken, og han var ikke den eneste tidligere landslagsspiller som hadde møtt frem, for også Lars Bohinen hadde kommet for å se sin sønn Emil Bohinen i Stabæk-drakta. Ut av intet fikk Mo en redusering få minutter etter da Jesper Daland var uheldig og satt ballen i eget mål, og Mo var godt med i en kort periode før en navnebror av undertegnede besørget 3-1 i det 18. minutt.
3-1 sto seg også til pause, og det var noe flatterende for bortelaget, for om Stabæk ikke hadde drevet et vanvittig sjansesløseri, kunne de ha scoret minst dobbelt så mange i første omgang. Speaker opplyste om at en av portene inn til selve Nadderud Stadion hadde blitt åpnet slik at publikum kunne benytte seg av toaletter og kiosk der inne, og jeg benyttet pausen til å gjøre begge deler. For øvrig talte jeg meg frem til 68 tilskuere, mens jeg i ettertid ser at man opererer med 92 fremmøtte. Gudene vet hvor alle disse kom fra og hvordan de falt ned på det tallet, men så ussel er jeg neppe i telling.
Etter pause var det fortsatt vertene som kjørte på, og to mål av Markus Myre Aanesland sørget for at det sto 5-1 etter en times tid. Drøyt ti minutter senere tegnet Sebastian Pedersen seg på scoringslista, og da Omoijuanfu også han ble tomålsscorer, sto det 7-1 med snaut ti minutter igjen. På overtid satt Remi Jakobsen inn et trøstemål for Mo, uten at det kanskje var særlig til trøst, og fastsatt samtidig sluttresultatet til 7-2. Ingenting å si på hjemmeseieren, og sannsynligvis en lang reise hjem for gjestene. For egen del ruslet jeg snart ned til bussholdeplassen for å sette kursen mot dagens andre kamp.
Norwegian ground # 65:
Stabæk II v Mo 7-2 (3-1)
2. divisjon avd. 1
Nadderud kunstgress, 19 September 2016
1-0 Ohi Kwoeme Omoijuanfo (4)
2-0 Oskar Johannes Løken (9)
2-1 Jesper Daland (og, 13)
3-1 Anders Johan Johansen (18)
4-1 Markus Myre Aanesland (50)
5-1 Markus Myre Aanesland (60)
6-1 Sebastian Pedersen (72)
7-1 Ohi Kwoeme Omoijuanfo (82)
7-2 Remi Jakobsen (90+2)
Att: 92
Admission: Free
Etter å ha vurdert frem og tilbake en stund, endte det til slutt med at jeg for andre dag på rad bestemte meg for å benytte kvelden til å besøke et for meg nytt fotballstadion for å se kamp. Til tross for at et reservelag var involvert som bortelag, valgte jeg meg denne kvelden oppgjøret mellom Kolbotn og Frigg 2, og hovedgrunnen til dette var at kampen skulle spilles på hjemmelagets hovedarena Sofiemyr Stadion og ikke kunstgressbanen ved siden av. I en jungel av temmelig nitriste anlegg i Oslo og omegn, har nemlig Sofiemyr Stadion i det minste en ørliten dose med karakter.
Med bil er det enkelt å ta seg raskt fra Drøbak til Sofiemyr, men det er noe mer kronglete om man må reise kollektivt. Begge er nå i samme sone, og Ruter-appen ga da også tydelig beskjed om at jeg ville belastes for reise innen en og samme sone, til tross for at et bussbytte måtte unnagjøres inne på Mosseveien rett innenfor Oslo-grensen. Jeg stolte på at jeg likevel hadde mitt på det tørre da jeg etter hvert steg av bussen på holdeplassen Katten og strevde meg opp serpentiner-svingene i stien som har navnet Siksakveien. Vel oppe tok jeg oppstilling på bussholdeplassen ved samme navn, rett nedenfor Ljan stasjon, og ventet på buss 81A som skulle frakte meg videre.
Noen minutter forsinket kom bussen, og jeg spaserte rett inn i en billettkontroll. Selv om jeg mente å ha mitt på det rene, mistenkte jeg at kontrollørene kanskje ikke ville være helt enige, men de var ikke grundigere enn at de såvidt kikket på mobilskjermen min og så at jeg hadde gyldig billett. Etter å ha passert Hauketo ble bussen også såpass tømt at det til og med ble ledige seter. Jeg hoppet omsider av utenfor Sofiemyr Senter, der jeg konstaterte at puben eller pizzarestauranten jeg husket ganske riktig var borte slik en lokal kompis hadde fortalt da jeg et par timer tidligere hadde forhørt meg om han var interessert i å være med.
Med såpass sent varsel hadde han uansett andre forpliktelser, slik at jeg igjen kjørte solo på fotballkamp. Etter en svipptur innom den lokale Rema-sjappa orienterte jeg meg frem til inngangen som var å finne i motsatt ende av banen. Som vanlig er på dette nivået i Oslo-området, virket det å være gratis inngang, så jeg gikk bare inn og kunne se en større gruppe ungdom fra fridrettsgruppa i full gang med sin trening på løpebanene som går rundt selve banen. Sofiemyr Stadion er nemlig et flerbruksanlegg, og til tross for det så er det blant de mer spennende arenaer i hovedstadsregionen – noe som egentlig sier mest om hvor mange kjipe kamparenaer det er.
Fotballklubben er en del av Kolbotn IL, som skal ha vært stiftet i 1916, og som i så fall feirer sitt 100 års-jubileum i år. Som mange andre norske idrettslag driver de med en hel rekke forskjellige idretter, men er takket være Jon Rønningen kanskje mest kjent for bryting. Om vi holder oss til fotball så er det ikke til å legge skjul på at det er deres kvinnelag som først og fremst har satt de på fotballkartet som en av landets beste kvinnelige fotballklubber. Herrene er på sin side nå å finne nede i 4. divisjon, men spilte i 2. divisjon så sent som i 1993.
Det som er av karakter på Sofiemyr Stadion er å finne på bortre langside, og den delen av anlegget er faktisk ganske fjong, der den åpenbart er sprengt inn i fjellet. Tribunen her er anleggets eneste, og det er en opphøyet tribune med betongavsatser, som strekker seg hele banens lengde. På midtpartiet har man tak over hodet, og der er det hovedsakelig sitteplasser i form av plastseter som er montert i betongen. Noen sitteplasser er også å finne under åpen himmel ute på flankene, men her er det mer ståplasser. På denne langsiden finner man også et snodig ‘tårn’ som jeg mistenker er tilholdssted for anleggets speaker. Laglederbenkene er å finne på motsatt langside.
Hva angår speakeren, er det nok (i likhet med Røa som jeg besøkte kvelden før) først og fremst i forbindelse med kvinnelagets kamper at man har et slikt tilbud. Det samme gjelder vel kanskje også kiosken, siden den forble stengt, men den ligger flott til i hjørnet mellom den nevnte tribunen og inngangspartiet, med flott utsikt over banen. Sammenlignet med majoriteten av regionens anlegg, er Sofiemyr Stadion ganske fjong, og det har også tidligere blitt benyttet til å arrangere kvinnelandskamper, i tillegg til at det i tidligere år også ble benyttet til skøyteløp. Tilskuerrekorden sies å være 1 547, og skal faktisk stamme fra en kvinnelandskamp i fotball mellom Norge og Australia i 1997. Slik tall var ikke forventet denne kvelden.
Det dreide seg nå om 4. divisjon Oslo avdeling 3, der Årvoll var suveren serieleder med sine 48 poeng etter 19 serierunder. Deretter fulgte Lille Tøyen med 37 poeng, foran Lyn 2 og kveldens vertskap Kolbotn som begge lå på 33 poeng. Kveldens bortelag Frigg 2 lå på sjetteplassen, to plasser og fire poeng bak Kolbotn, med Ski mellom seg. Reserver eller ei; Frigg hadde faktisk med seg et par supportere som med jevne mellomrom gaulet om at «Frigg er digg!» og andre lignende ‘perler’, og de skulle faktisk få litt å juble for.
Etter det som var en nokså jevnspilt innledning tok nemlig gjestene ledelsen da vi nærmet oss halvspilt omgang, og Kenneth Torvik Tønne var mannen som sørget for 0-1. Det var ingen direkte stor forestilling jeg var vitne til, og det mest skuffende var kanskje hvor tannløse først og fremst vertene var offensivt. Begge lag benyttet dog resten av omgangen til å sløse bort de få skikkelige sjansene de fikk, slik at det sto 0-1 halvveis.
Etter pause var det mer av det samme, samtidig som det etter hvert begynte å bli litt ampert. Igjen var vi så godt som halvveis ut i omgangen da Frigg-reservene igjen fant nettmaskene, og denne gang var det Bård Ola Tjønneland som la på til 0-2. Kolbotn fikk også sin innbytter Robin Stengraff Hjorth utvist med direkte rødt kort etter en grisetakling, og det endte med borteseier 0-2 foran det jeg jeg talte meg frem til å være 44 tilskuere. Senere har man offisielt anslått det til 40 tilskuere, men jeg vet av erfaring at tilskuertallene i kamper med gratis inngang på dette nivået gjerne kun er et resultat av at en klubbrepresentant har gjort et raskt overslag.
Det var ikke direkte ufortjent med borteseier, og om ikke annet hadde jeg fått gjestet Sofiemyr Stadion og sett en kamp på naturgress – noe som dessverre ikke er spesielt vanlig lenger på disse trakter. I løpet av pausen hadde jeg dessuten blitt oppringt av min mor, som faktisk tilbød seg å komme for og hente meg slik at jeg slapp å krongle meg hjem kollektivt. Hun ankom som avtalt rundt ti minutter etter kampslutt, og dermed var jeg også hjemme noe tidligere enn antatt.
Norwegian ground # 64:
Kolbotn v Frigg II 0-2 (0-1)
4. divisjon Oslo avd. 3
Sofiemyr Stadion, 13 September 2016
0-1 Kenneth Torvik Tønne (22)
0-2 Bård Ola Tjønneland (67)
Att: 44 (h/c)
Admission: Free
Her hjemme i Norge er mandag en ukedag der fotball-menyen gjerne domineres av kamper som involverer reservelag; noe som ikke akkurat frister undertegnede voldsomt. Denne mandagen var det imidlertid en kamp som lokket meg til Oslo uten å måtte se reservelag i aksjon, og det dreide seg om oppgjøret mellom Røa og Ås i 3. divisjon avdeling 1. Dermed gikk igjen turen inn til Oslo med buss, og heldigvis slapp jeg denne gang å stifte ytterligere bekjentskap med en destinasjon i Groruddalen, men kunne i stedet sette meg på T-banen mot Østerås og etter hvert stige av på Røa og beste vestkant.
Her holder Røa IL til, og som klubblogoen bærer preg av så var det som ski- og skytterforening at klubben opprinnelig ble stiftet i det herrens år 1900. Senere kom andre idretter til, og fotballen kom vel på programmet i 1918, men idrettsforeningen er nok langt mer kjent for andre ting enn sitt herrelag i fotball. Ikke minst gjelder dette vintersports-utøvere som Olav Hansson og Martin Johnsrud Sundby, men jeg så ikke noe til hverken ‘stilhopperen fra Røa’ eller langrennsløperen som kanskje var mer opptatt av å finne en ny lokal Ventolin-langer.
Av klubbens fotballag er det naturligvis kvinnelaget til Røa som må kunne sies å ha vært flaggskipet, og deres «Dynamite Girls» har siden 2004 fem triumfer i både serie og cup. Det er liten tvil om at herrelaget har tilbragt en tilværelse i skyggen av damelaget, men gutta spiller enn så lenge altså i 3. divisjon, der de så sent som forrige sesong endte helt oppe på andreplass i sin avdeling – kun slått med ett poeng av avdelingsvinner og opprykker Frigg. Denne sesongen har det imidlertid gått langt tyngre.
Etter en liten spasertur så jeg etter hvert Røabanen foran meg, og der var det hektisk aktivitet med foreldre som slapp av eller plukket opp sine håpefulle, mens det inne på selve anlegget var en rekke barn og ungdom som trente og/eller spilt kamp under oppsyn av trenere og ivrige foreldre. Her har man et par kunstgressbaner ved siden av hverandre, og på banen nærmest klubbhuset var det åpenbart aldersbestemte klasser som var i aksjon der man nå hadde delt banen i to. Et gjerde og stort nett skiller denne fra hovedbanen bortenfor.
Den er nokså spartansk, men man blir jo ikke akkurat bortskjemt i Oslo-regionen, og igjen kan man nok takke klubbens kvinnelag for at den har såpass med tilskuerfasiliteter som den faktisk har. På den ene langsiden finner man nemlig to tribuner. Den største av disse er en tretribune der man på majoriteten av denne har festet plastseter på avsatsene. Den andre er en mindre og mer moderne tribune i metall som også byr på sitteplasser i form av plastseter. Laglederbenkene er å finne på motsatt langside; på hver sin side av et merkelig bygg som tårner over denne langsiden og sannsynligvis er tilholdssted for speaker etc. Ikke at man hadde noe slikt denne kvelden, da det sikkert er forbeholdt kvinnelagets kamper i Toppserien.
Tabellen i 3. divisjon avdeling 1 ble toppet av Kråkerøy, som dog ble utfordret av Østsiden og Sarpsborg 2, som lå henholdsvis fire og sju poeng bak – men da skal det sies at særpingens reservelag hadde en kamp til gode. Etter at Kråkerøy som forhåndsfavoritter tapte tittelkampen mot Oppsal i fjor, må jeg innrømme at jeg unner de tittelen denne gang, og således er det synd at de i så fall ikke får rykke opp i 2. divisjon – og det sier jeg ikke bare fordi min fars familie er fra Kråkerøy. Som kjent skal jo den norske ligaen gjennomgå en aldri så liten omveltning før neste sesong, og kun de fire øverste er garantert å få være med i den «nye» 3. divisjon i 2017, samtidig som de beste femmerne også skal med. Men altså intet opprykk denne sesongen, og det betyr jo i seg selv en noe mindre gulrot enn normalt.
Noen slike forhåpninger hadde uansett ikke Røa, som før kveldens hengekamp lå på siste plass med kun 4 poeng på sine 19 kamper. Gjestene denne kvelden var en klubb som er nokså lokal for undertegnede, og Ås hadde vel kanskje heller ikke de altfor største forhåpningene om å få bli med i den nye 3. divisjon. Til det hadde de nok for mange klubber mellom seg og min lokale klubb Drøbak/Frogn som la beslag på en av 5.plassene som virket å gi fornyet kontrakt. Opp til sin lokalrival DFI hadde Ås hele ti poeng før kveldens kamp, dog med en kamp til gode. Tatt i betraktning den svake sesongen til Røa, så var jo også Ås uansett favoritt.
Ås-trener Tor Arild Haddal poengterte da også at alt kunne skje i sesongavslutningen, og ville derfor på sin side ikke utelukke at det fortsatt var håp for de grønnkledde fra Ås. Da var i så fall dette en kamp de måtte vinne, og Ås presset da også på og spilte seg frem til flere sjanser og halvsjanser. I det 25. minutt tok de ledelsen da en Røa-spiller var uheldig og styrte ballen i eget mål, men selv om Ås styrte så var det imidlertid ingen direkte enveiskjøring. Røa hang relativt godt med, og kun fire minutter senere utlignet de ved Gerard Seland slik at det sto 1-1 til pause.
Med status quo opprettet bød andre omgang på mer av det samme, med et Ås-lag som presset på men stanget mot Røa-forsvaret som kjempet med nebb og klør for det ene poenget. Med ni minutter igjen ble imidlertid Ås tildelt et straffespark, og Anders Tronbøl sørget for 1-2. Ytterligere to minutter senere ble vel tvilen fjernet da Oskar Aas hamret ballen i mål og fastsatt sluttresultatet til 1-3. En fortjent borteseier foran det jeg med visse utfordringer talte meg frem til var et publikum på 28 tilskuere; utfordringer fordi det med aktivitet på nabobanen var en rekke personer som gikk til og fra, i tillegg til flere turgåere som stoppet opp for å kikke litt (jeg valgte å ikke inkludere noen av disse).
Uansett var det ingen grunn til å bli igjen ved Røabanen, så jeg trasket tilbake opp bakkene mot T-banestasjonen mens jeg konstaterte at Sarpsborg 2 hadde vunnet 5-0 borte mot Follo 2 slik at det fortsatt var spenning også i toppen av denne divisjonen – opprykk eller ei. Siden jeg fikk en telefonsamtale, glemte jeg helt å betale før jeg steg på T-banen, men hadde griseflaks da samtalen ble avsluttet og jeg husket å gjøre dette kun et lite minutt eller to før det kom på kontrollører. Da gjensto bare bussturen hjem til Drøbak; for anledningen med en kandidat til tittelen Ruters mest gretne bussjåfør.
Norwegian ground # 63:
Røa v Ås 1-3 (1-1)
3. divisjon avd. 1
Røabanen, 12 September 2016
0-1 Torkil Andreassen (og, 25)
1-1 Gerard Seland (29)
1-2 Anders Tronbøl (pen, 82)
1-3 Oskar Aas (84)
Att: 28 (h/c)
Admission: Free
For andre dag på rad førte fotball-abstinensene til at jeg valgte å ta turen inn til Oslo for å se kamp, og jeg ville benytte anledningen til å ta en nærmere kikk på et anlegg som i hvert fall er litt mer spennende enn det som gjerne er normen for de lavere divisjoner i Oslo-regionen. Jeg valgte å ta en nokså tidlig buss inn til Oslo for der å sette meg på T-banen mot Bergkrystallen. På Lambertseter stasjon hoppet jeg av og slo meg ned på Oliven Kjøkken og Bar, som er et serveringssted tilknyttet Lambertseter Senter.
Det er jo ikke ofte jeg unner meg en slik oppladning før kamp her hjemme, men her i det mange omtaler som landets første drabantby ladet jeg opp med å bestille meg en pizza og til og med en halvliter pils. Det vil si, når sant skal sies så hadde jeg først spasert opp til kveldens kamparena for å ta en kikk på Lambertseter Stadion i dagslys, for deretter å returnere til det nevnte etablissementet, men etter å ha inntatt et godt måltid kunne jeg igjen sette kursen dit opp med rundt tre kvarter til kampstart.
Noen vil huske at Lambertseter Stadion for noen år siden var åsted for fotball på nest øverste nivå da den noen år etter årtusenskiftet ble brukt som hjemmebane for samarbeidsklubben Oslo Øst da de spilte seg opp og senere også spilte under navnet Manglerud/Star før de gikk konkurs. Det er jo snakk om et flerbruksanlegg, og bortsett fra dette har det også blitt brukt til både skøyteløp og ikke minst friidrett. Denne sesongen er vel Lambertseter IF den eneste klubben som benytter denne banen til fotball.
Denne klubben ble i 1945 stiftet under navnet Høgda Idrettsforening, da man den gang hovedsakelig rekrutterte fra Bekkelagshøgda og Nordstrandshøgda, men etter at drabantbyen Lambertseter noen år senere skjøt opp, endret man i 1952 klubbens navn for å reflektere dette. De spiller for tiden i 6. divisjon Oslo avdeling 3, der de denne kvelden skulle opp mot et Bøler-lag som jeg jo gjestet tidligere i sesongen da de knuste bunnlaget Fire Lys.
Dette er en avdeling som før kampen ble toppet av et Furuset som hadde fem poeng ned til Nordstrand 2 og ytterligere sju poeng ned til treer Christiania. Lambertseter befant seg på sjetteplass med 18 poeng på sine 14 kamper, og hadde dermed hele 19 poeng opp til Furuset og 14 poeng opp til andreplassen som vel også gir opprykk. Derimot var det kortere ned til nedrykksstreken, og de hadde seks poeng ned til Hasle/Løren 2 som lå rett under streken. For Bøler sin del betød 8. plassen i realiteten at de lå på tredje siste og hadde kun tre poeng til gode på H/L-reservene.
Lambertseter Stadion har altså løpebaner rundt banen, og i mine skriverier fra mine reiser rundt om i den engelske fotballpyramiden har jeg vel en rekke ganger poengtert at jeg ikke akkurat er noen voldsom fan av dette, men når man sammenligner med de kjipe moderne og funksjonelle anleggene som det kryr av i norsk fotball – i hvert fall i Oslo-området – så er Lambertseter Stadion faktisk å foretrekke slik jeg ser det, og her kan man da ikke minst også fortsatt se fotball spilt på naturgress, slik det var ment!
Ikke minst er ståtribunen på den ene langsiden en grunn til at jeg rangerer Lambertseter Stadion foran mange andre Oslo-arenaer, og den er faktisk ganske flott der den strekker seg mesteparten av banens lengde – komplett med «bølgebrytere». Den er da også anleggets eneste tribune, og laglederbenkene er å finne på motsatt langside. Da jeg hadde stukket oppom for å ta en kikk litt tidligere, hadde anlegget vært samlingssted for en rekke personer som benyttet løpebanene til å drive løpetrening i det jeg mistenker var i regi av friidrettsklubben.
Da lagene entret banen var friidrettsfolket i ferd med å avslutte, men hadde fått selskap av et antall mosjonister som benyttet kvelden til å ta en treningsøkt der de løp, jogget eller gikk rundt og rundt banen mens kampen ble blåst i gang og startet nokså jevnt før gjestene fra Bøler snart tok et lite initiativ. Det var derfor ikke ufortjent da gjestene tok ledelsen ved Magnus Måna Andersen da vi nærmet oss halvspilt omgang, og en ukjent spiller som forsvant for meg i klynga av Bøler-spillere under målfeiringen doblet ledelsen med 6-7 minutter til pause. Dermed 0-2 halvveis.
Da Kenneth Brataas satt inn 0-3 drøyt fem minutter ut i andre omgang var jeg neppe den eneste som sto med en følelse av at det var avgjørelsen som falt, og denne mistanken ble vel egentlig bare bekreftet da Sebastian Høitomt satt inn 0-4 halvveis ut i omgangen. Hjemmelaget gikk imidlertid rett i angrep og sikret seg et straffespark som ble satt i mål av William Olsen. Var det likevel håp for Lambertseter??
Neida, for to minutter senere scoret Høitomt sitt andre slik at det sto 1-5, og da hjemmelagets Dario Sedlanic fant nettmaskene med et kvarter igjen av kampen, var det selvsagt bare et trøstemål. Bøler hadde utover i andre omgang virket fornøyd med tingenes tilstand, og hjemmelaget presset på for ytterligere redusering uten at de klarte å utnytte noen flere sjanser. Dermed var det med 2-5 som resultat at dommeren blåste av idet jeg snudde meg for å beine tilbake til T-banestasjonen for å komme meg hjem.
Norwegian ground # 62:
Lambertseter v Bøler 2-5 (0-2)
6. divisjon Oslo avd. 1
Lambertseter Stadion, 7 September 2016
0-1 Magnus Måna Andersen (22)
0-2 Unknown (39)
0-3 Kenneth Brataas (52)
0-4 Sebastian Høitomt (68)
1-4 William Olsen (pen, 70)
1-5 Sebastian Høitomt (72)
2-5 Dario Sedlanic (76)
Att: 49 (h/c)
Admission: Free
Jeg var allerede på plass på Rommensletta kunstgress, der jeg hadde sett Rommen v Grüner ende 0-1. Allerede før spillerne fra den kampen hadde kommet seg av banen, entret spillerne fra Oslo City og Oppsal 2 kunstgressmatta for å starte sitt oppgjør idet klokka hadde passert planlagt tidspunkt for avspark klokka 20.15 med et par små minutter. Mørket hadde nå for lengst senket seg og flomlysene var tent, og i likhet med foregående kamp var også dette et oppgjør i 4. divisjon Oslo avdeling 2, der Oslo City før dagens kamper hadde ni poeng ned til lagene under nedrykksstreken mens Oppsal-reservene lå midt på tabellen; 12 poeng foran kveldens vertskap. Oslo City er en meget flerkulturell klubb som ble stiftet i 1987 – for øvrig like før byggingen av kjøpesenteret med samme navn – og den har jo opp gjennom årene blitt noe beryktet etter flere medieoppslag der man fikk en del oppmerksomhet for sin noe «spesielle spillestil» og kamper som rett og slett endte i masseslagsmål og fullstendig kaos.
2010-sesongen spilte Oslo City sin første og hittil eneste sesong i 2. divisjon (nivå tre), men nå er de altså tilbake i 4. divisjon, og spiller åpenbart de fleste av sine hjemmekamper på Rommensletta, som er en enkel kunstgressbane typisk for de lavere divisjoner i denne regionen. Vertene for anledningen tok også ledelsen etter en snau halvtime, men med omtrent fem minutter til pause utlignet Oppsal-reservene, slik at det sto 1-1 til pause. Det var etter hvilen at det eksploderte på Rommensletta kunstgress, og om ikke det var direkte velspilt, så ble det i hvert fall en spennende kamp etter hvert. Ytterligere to ganger tok Oslo City ledelsen, men begge ganger utlignet bortelaget, før de med åtte-ni minutter igjen også tok ledelsen for første gang. Et selvmål med få minutter igjen betød at det igjen var status quo, og det gikk mot 4-4 og poengdeling da Amadou Sanyang på overtid besørget 5-4 og hjemmeseier etter en frenetisk andre omgang.
Revisit:
Oslo City v Oppsal II 5-4 (1-1)
4. divisjon Oslo avd. 2
Rommensletta, 6 September 2016
1-0 Rodrigo Rodriguez Castillo (28)
1-1 Marius Nordskag Løvhaug (40)
2-1 Imad Essaouiqui (pen, 55)
2-2 Adrian Fritzøe Østman (59)
3-2 Moudassar K. Mehmood (60)
3-3 Marius Nordskag Løvhaug (77)
3-4 Aman Haram Babic (82)
4-4 Unknown (og, 87)
5-4 Amadou Sanyang (90+)
Att: 22 (h/c)
Admission: Free
Det var kun noen få dager siden jeg hadde kommet hjem fra min store august-tur over til Storbritannia, men allerede hadde jeg tilløp til abstinenser. Til tross for at jeg etter hvert vet av erfaring at disse ikke helt lar seg fjerne med fotball her hjemme, er det vel i hvert fall bedre enn ingenting, og da jeg så muligheten for å se to kamper etter hverandre, valgte jeg denne tirsdagskvelden å tross alt sette kursen mot Oslo og Groruddalen, der de to kampene skulle spilles etter hverandre på samme bane – nemlig Rommensletta kunstgress, der Rommen skulle ta imot Grüner klokka 18.30, før banedelende Oslo City skulle møte Oppsal 2.
Turen inn til Oslo gikk som vanlig med buss fra Drøbak; i dette tilfellet ekspress-bussen 500E til Oslo Bussterminal. Derfra gjensto bare en tur med T-banen, som imidlertid skulle frakte meg nesten helt til enden av Grorudbanen mot Vestli. Først på linjens tredje siste stopp steg jeg av på Rommen stasjon og spaserte de drøyt fem minuttene ned til kveldens kamparena. Dette er jo et anlegg som i ekte Oslo-ånd blir brukt av et helt vanvittig antall klubber. I hovedstaden er det jo langt flere klubber enn anlegg, og dermed har man en situasjon der flere av disse klubbene benytter seg av en rekke forskjellige slike anlegg, og kan spille en hjemmekamp på Rommensletta, den neste på Ekeberg, og deretter på Jordal, Bjølsen, Marienlyst e.l. Så mye for tilhørighet..
Uansett så er vel Rommensletta å anse som først og fremst hjemmebane for Rommen, og også når det skal beskrives så er det naturlig å kalle det et typisk anlegg for de lavere divisjoner i hovedstaden. Som så mange andre av områdets baner er det nemlig et enkelt og temmelig uinteressant anlegg blottet for tilskuerfasiliteter og med en kunstgressbane som er gjerdet inn. Skjønt man kan kanskje velge å kalle et par benker på den ene langsiden for tilskuerfasiliteter, men av de svært få fremmøtte var det vel minst like mange som valgte undertegnedes variant ved å slå seg ned på gressvollen på bortre langside. Vel og merke etter at jeg hadde vært innom klubbhusets kiosk, som faktisk holdt åpent og dermed kunne slå inn en Fanta på kassa.
Fotballklubben Rommen er en del av Rommen Sportsklubb, og ble stiftet i 1997 som en sammenslåing av Smedstua IL og Stovnerkameratene BK. Likevel bruker de åpenbart Smedstua ILs stiftelsesår 1970 på sin logo. Rommen var jo også en av klubbene som for noen år siden var med på storsatsingen Groruddalen BK. Den hadde jo ambisjoner om opprykk til 1. divisjon, men det nærmeste de kom i sin korte levetid var tredjeplassen i 2. divisjon i 2007, og det var etter den sesongen at det hele raknet. Trenerteamet forsvant til Bryne og man mistet store deler av spillergruppa. En håpløs 2008-sesong endte deretter med jumboplass og nedrykk til et nivå der man vel ville møte minst en av sine samarbeidsklubber, og man innså at klubben ikke lenger hadde livets rett og la ned driften.
Nå spiller altså Rommen i 4. divisjon; nærmere bestemt 4. divisjon Oslo avdeling 2, der de før denne kvelden lå på 5. plass, men med ni poeng opp til ledende Heming med fire kamper igjen. Kveldens gjester var et Grüner-lag som jeg tilfeldigvis har lært å kjenne litt dette året da jeg allerede hadde sett de tre ganger i løpet av sesongen. De lilla lå på tredje siste plass – plassen over nedrykksstreken – men siden de hadde seks poeng ned til Korsvoll II under streken, var det vel rimelig å tenke seg at en seier denne kvelden ville være et langt steg mot å vinne kampen mot nedrykk.
Det var en kamp som bølget frem og tilbake med sjanser begge veier, og selv om Rommen i perioder styrte litt av banespillet, sto jeg tidlig med følelsen av at Grüner utgjorde en noe større offensiv trussel. Det var dermed ikke direkte ufortjent da Besar Avdi satt inn 0-1 fem minutters tid før pause. Etter hvilen hadde laget fra Dælenenga ytterligere to avslutninger i tverrliggeren, og var dermed nærmere 0-2 enn hjemmelaget var utligning, selv om vertene presset på mot slutten. Det endte med 0-1 og borteseier, og jeg kunne gå for å kjøpe meg en ny Fanta mens de to lagene gikk av banen og ble erstattet av to nye lag.
Norwegian ground # 61:
Rommen v Grüner 0-1 (0-1)
4. divisjon Oslo avd. 2
Rommensletta, 6 September 2016
0-1 Besar Avdi (41)
Att: 18 (h/c)
Admission: Free
Ved Mermaid Hotel i Yeovil var ‘kontinental frokost’ inkludert i prisen, men hvorfor i all verden skulle jeg nøye meg med det når jeg for £2 kunne ‘oppgradere’ til en full english breakfast? Da jeg kvelden før inntok en siste pint i selskap med stedets vertinne, benyttet jeg derfor anledningen til å bestille frokostservering til klokka 07.15, og da jeg kom ned hadde jeg allerede pakket sammen bagasjen og tatt den med meg ned slik at jeg kunne farte av gårde rett etter frokosten. Jeg hadde siktet meg inn på 08.28-toget fra Yeovil Junction, og var avhengig av å ta bussen dit ut fra en holdeplass et steinkast unna, der bussen skulle plukke opp ganske nøyaktig klokka åtte.
Etter å ha betalt £2,70 for å la meg frakte de drøyt tre kilometerne ut til den nevnte stasjonen, hadde jeg flaks som fikk kastet meg ned i et ledig sete på toget som skulle frakte meg opp til London. I anledning skoleferien hadde South West Trains nemlig halvert antall vogner på linjen mellom Exeter og London, selv om man skulle tro at det først og fremst er voksne pendlere som benytter seg av toget, og i de to vognene var det etter at vi hadde unnagjort første stopp i Sherborne bortimot like mange passasjerer som måtte stå som de som var heldige nok til å få sitte. Selskapet hadde neppe gjort seg voldsomt populære blant frustrerte og rasende passasjerer, og noen av de måtte stå hele veien til London, selv om man ble lovet flere sitteplasser ved ankomst Salisbury. Der skulle nemlig dette toget ble hektet sammen med toget som kom fra Bristol, men da det også allerede var temmelig fullt som følge av den samme politikken, var det liten hjelp.
Vi kom oss dog til London etter det som for min del likevel var en noe svett første etappe for dagen, men litt før klokka elleve kunne jeg stige av på London Waterloo og puste ut før jeg lot tuben frakte meg opp til Kings Cross. Der tok jeg plass på 12.00-toget som jeg skulle være med så langt som til Newcastle, og etter rundt to timer og femti minutter kunne jeg stige av i geordie-byen som igjen hadde blitt valgt ut til å være min base for turens siste overnatting. Nå var det bare å spasere ned det koselige Side-området og sjekke inn på Tune Hotel, der jeg hadde betalt £34 for overnatting. Om jeg skulle ha noe slikt som en og annen fast leser, vil de nok etter hvert vite at Newcastle er en av mine favorittbyer, og således var det ikke helt tilfeldig at jeg hadde valgt meg base her, i tillegg til at det var nokså praktisk med tanke på både ettermiddagens destinasjon og morgendagens videre reise.
Jeg skulle denne kvelden endelig få besøkt Derwent Park og se Annfield Plain, etter at opprinnelig skulle vært der allerede i mai, men den gang endret jeg til slutt planer da jeg fikk en ekstra siste sjanse til å se siste kamp noensinne på Skegness Town sitt tidligere stadion, og følte at det var en mulighet jeg ikke kunne la gå fra meg. Med nokså tidlig avspark klokka 18.30 hadde jeg ikke all verdens tid før jeg igjen måtte forlate Newcastle for å sette kursen mot Annfield Plain, men etter å ha sjekket inn og installert meg, krysset jeg over til puben The Akenside Traders for å få litt mat i skrotten. Etter å ha inntatt en stor og herlig porsjon bangers & mash hadde jeg fortsatt tid til å svippe innom nok et av mine etter hvert faste stoppesteder i byen.
Etter å ha pest meg opp de såkalte Dog Leap Stairs ved siden av jernbaneviadukten, strenet jeg nemlig bort til The Bridge Hotel for å unne meg en lynrask pint med Aspall før jeg gikk for å ta bussen fra bussholdeplassen rett bortenfor byens High Level Bridge, som jo krysser elven Tyne rett ved siden av Bridge Hotel. Kanskje var det de vonde minnene om det nitriste nye stadionet i Consett som fremkalte underbevisste aversjoner, men stikk i strid med planen lot jeg ufrivillig bussen med Consett i panna passere. Det var når sant skal sies snarere et øyeblikks uoppmerksomhet der jeg i strømmen av busser som stoppet der ikke fikk med meg at den sto bak en annen buss, og dermed var det bare å i stedet vente noen minutter på buss X31 til Stanley og innfinne meg med et bussbytte.
Jeg betalte £6,30 for en dagsbillett for de relevante soner, og etter drøyt tre kvarter ankom vi noe forsinket bussterminalen i Stanley, der jeg stresset over til plattform C for å kaste meg på buss 78 før den kjørte av gårde. Etter denne siste seks minutter lange bussetappen til Annfield Plain kunne jeg takke sjåføren for skyss og stige av på West Road like etter at vi hadde passert stedets Tesco. Herfra var det kun noen få minutters gange til Derwent Park, som jeg fant ved å temmelig raskt dreie til venstre ned en liten vei som åpenbart ikke hadde noe eget navn. Kanskje går også denne under navnet West Road, men uansett var faktum det at jeg ved å holde til venstre og fortsette rett frem, så at den i enden gikk over til å bli en smal liten grusvei som svingte mot høyre og ble til en parkeringsplass utenfor fotballstadionet.
Annfield Plain er en landsby som ligger oppe i høylandet nord i County Durham. Her ligger den på et platå mellom Stanley (4 km mot nordøst) og Consett (8 km mot vest). For å ytterligere plassere den for de som ikke er så lokalkjente, befinner vi oss to norske mil sørvest for Newcastle, mens det er tilsvarende avstand til Sunderland. I forhold til grevskapshovedstaden Durham er Annfield Plain 16 kilometer lenger nordvest, og landsbyen i seg selv har et innbyggertall på drøyt 3 500 – selv om dette i hvert fall dobles om man regner med de omliggende enda mindre stedene. For 500 år siden var den viktigste næringsveien her sauehold, mens landsbyens historie som gruveby begynte på 1600-tallet.
Da etterspørselen etter kull steg voldsomt i forbindelse med den industrielle revolusjon, ble det anlagt flere og dypere miner, og som i regionen for øvrig var snart kullgruvedriften alfa og omega. I den forbindelse ankom også jernbanen Annfield Plain, som fikk sin egen stasjon åpnet i 1894, på linjen mellom Newcastle og Consett. Denne ble hovedsakelig bygget for å frakte kull, men ble nedlagt i 1955, og i dag står det et supermaked på tomta der man tidligere fant landsbyens togstasjon. Gruveindustrien kollapset som kjent for noen tiår siden, men det er i Annfield Plain fortsatt spor etter denne delen av landsbyens historie. I dag er Annfield Plain stort sett tilholdssted for pendlere som jobber i Newcastle og Gateshead.
Allerede fra utsiden av Derwent Park fikk jeg bekreftet inntrykket jeg ut fra bildemateriale allerede hadde, av et aldeles “herlig falleferdig” stadion som nå frembrakte et bredt smil og besørget heftig attrå og iver hos undertegnede. Det var en times tid til avspark da jeg ankom, og jeg betalte med glede de £2 som ble avkrevd i inngangspenger, men dessverre fikk jeg av karen i inngangspartiet bekreftet min mistanke om at det ikke hadde blitt trykket opp noe program i anledning kveldens kamp mot Richmond Town. Grunnen til at kampen var satt opp med avspark allerede klokka 18.30 hadde forresten den naturlige grunn at man ikke har flomlys ved Derwent Park.
Det hadde tidligere vært en klubb som opererte med det noe suspekte navnet Annfield Celtic, men de skal for lengst ha vært historie da dagens klubb ble stiftet i 1925 og tok plass i den ikke lenger eksisterende North Eastern League. Der tilbragte de nesten 40 år, men denne perioden virker tilsynelatende nokså lite begivenhetsrik, til tross for at de i hvert fall spilte seg frem til FA Cupens første ordinære runde ved to anledninger i 1920-årene. Det gjentok de i 1964/65-sesongen, da det for andre gang på rad var Southport som ble for sterke. Imidlertid er det en rekke spillere som har vært innom klubben som på et tidspunkt også har spilt profesjonelt i Football League – ved å ikle seg Annfield Plain-drakta enten i starten eller på slutten av sin karriere.
En av disse var Norman Wilkinson som avsluttet sin karriere her etter å ha startet hos den tids amatør-storhet Crook Town for deretter å spille profesjonelt for Hull City og ikke minst York City. Med sistnevnte var han en del av laget som til tross for å høre til i den tidens Third Division North spilte seg frem til semifinale av FA Cupen i 1954/55-sesongen, for der å ta de senere vinnerne Newcastle United til omkamp. For øvrig har fortsatt ingen scoret flere mål for York City enn Wilkinson. I 1964 tok Annfield Plain plass i Wearside League, der de fortsatt befinner seg, og denne ligaen vant de i 1987. Det har ofte svingt voldsomt i prestasjoner fra sesong til sesong, og et eksempel på det er at de fulgte opp ligatriumfen med å ende tredje sist sesong etter.
Under ledelse av manager Kenny Lindoe vant klubben igjen Wearside League i 1998, men da Derwent Park ikke oppfylte kravene til spill i Northern League, mistet de snart sin manager til Brandon United, der Lindoe tok sistnevnte klubb fra bunnen av Division Two til opprykk til Division One på to sesonger. For øvrig var det nok enda mer imponerende at han ytterligere tre år senere brøt seiershegemoniet til den gang pengesterke Bedlington Terriers ved å vinne Northern League-tittelen med Brandon United, før han satt kursen mot Consett. Uansett, siden den gang er Annfield Plains beste ligaplassering sjetteplassene i 2005 og 2010, og de senere år har de vært fast innslag på tabellens nedre del.
Som mange andre klubber sliter Annfield Plain også med hærverk, innbrudd og vandalisme, og det virker ut fra det jeg ble fortalt av min unge groundhopper-busse Connor Lamb som om dette er et problem denne klubben sliter mer med enn de fleste. Det nordøstlige England er fullt av eksempler på non-league-klubber som til slutt har bukket under etter en årelang og forgjeves kamp mot vandaler og innbruddstyver, og det kommer vel til et punkt der man til slutt ikke har hverken ressurser eller ork til å krumme nakken og fortsette når man gang på gang blir utsatt for slikt av først og fremst lokal ungdom som klubben faktisk skal være et tilbud for. I så måte er det imponerende at ildsjelene hos Annfield Plain fortsatt ikke har latt seg knekke, samtidig som man gjerne skulle sett de ansvarlige få en dose skikkelig pryl og settes i gapestokk til spott og spe på landsbyens torg.
Derwent Park er så langt fra de moderne plastanleggene i Premier League man kan komme, og det er som sagt et herlig (og herlig forfallent) anlegg som jeg mistenker kun de virkelige feinschmeckerne vil sitte pris på. Rundt nesten hele banen er det i all hovedsak gressbanker av typen som FA i senere år har lagt for hat (men som man ser er utbredt ved en rekke eldre stadioner i den skotske Junior-pyramiden), og det eneste stedet det er såkalt hard standing er på deler av nærmeste kortside og nærmeste langside. Man kommer inn i hjørnet mellom de to, og anleggets eneste tribune er på langsiden som man får foran seg på høyre side når man kommer inn. Dette er en herlig ståtribune med fundament i mur og betong, og som er kledd i bølgeblikk. Det samme materialet gir også tak over hodet, og blir holdt oppe av noen metallstolper. På den øverste betong-avsatsen sto det en rekke stoler slik at en og annen kan hvile akterspeilet. Denne tribunen lener seg forresten inn mot klubbhuset i mur som ligger bak tribunen.
Videre bortenfor denne tribunen går den over i en ganske lik men noe lenger tribuneseksjon med mer ståtribune. Kanskje kan man tenke seg at det også på deler av denne har vært et tak tidligere, men nå står man i hvert fall under åpen himmel her. På bortre langside er det øverst på gressbanken et “gjerde” i grønn og rusten bølgeblikk som buer innover helt på toppen. Jeg skal ikke påstå bombastisk at hensikten har vært å gi litt beskyttelse for regn etc, men i så fall er det ikke rare beskyttelsen det gir om ikke regnet kommer bakfra. En artig og original detalj er det i hvert fall, og mer av det samme er det langs hele bortre langside, der et identisk “gjerde” også her står øverst på gressbanken. Her er det imidlertid så rustent og falleferdig at det på flere steder kneler fullstendig og nærmest har rast sammen totalt. Jeg falt umiddelbart pladask for Derwent Park!
I det nevnte klubbhuset var det ingen bar i den forstand, for jeg fant ut at det var en tea bar noen av de fremmøtte oppsøkte etter at jeg hadde foretatt min runde rundt banen. “Cider???” gjentok gamlingen bak skranken spørrende, med en mine som understreket at det kanskje var et av de merkeligste spørsmålene han hadde fått på lang tid. “Hold on”, fortsatte han før jeg rakk å spørre hva annet han hadde å tilby (det var visst kun kaffe og te), og gravde frem en boks med Fosters som han hevdet hadde stått igjen etter et møte tidligere i uken. Han fortalte at de ikke hadde lisens til å selge alkohol, men mens jeg selvsagt helt uavhengig valgte å donere £1 i glasset på disken, mente han at ingenting hindret ham i å forære meg ølen slik han nå ville.
“A bit???”, gjentok igjen veteranen lakonisk, som om det var tidenes underdrivelse etter at jeg spørrende hadde gjengitt de triste beretningene om at de sliter ‘litt’ med stadig hærverk for å høre deres versjon. Jeg fikk nå høre førstehåndsberetninger om hva de hadde å slite med, og som eksempel fikk jeg et par ferske historier fra de siste ukene, der noen hadde brutt seg inn for å robbe kjøleskapet i klubbhuset, brutt seg inn og stjålet en tilhenger som sto parkert innenfor porten, og mon tro om det ikke også hadde blitt drevet ildspåsettelse diverse steder rundt på og utenfor anlegget. Hoderystende kunne jeg bare nok en gang la meg imponere av at klubbens ildsjeler ikke resignerer. Noen pin til min samling kunne han dessverre ikke hjelpe med, og jeg takket foreløpig for praten og tok med meg ølen ut igjen i den friske sensommerlufta.
Til tross for mangel på kampprogram fikk jeg via Google bekreftet at Annfield Plain lå omtrent midt på tabellen og sto med statistikken 3-1-4 etter at de to dager tidligere hadde gått på et sviende nederlag 1-5 borte mot bunnlaget Wolviston. Gjestene fra Richmond Town var på sin side involvert i toppen, der Jarrow ledet med 6-1-1 og 19 poeng på sine 8 kamper. Deretter fulgte Coxhoe Athletic og Boldon CA som begge sto med 6-0-2 og 18 poeng. Richmond Town på fjerde hadde statistikken 5-1-1 og dermed en kamp til gode på lagene foran, slik at de med seier ville komme á poeng med Jarrow. Blant ledelsen til laget som hadde reist fra den svært idylliske North Yorkshire-byen kom jeg i prat med en kar som åpenbart gledet seg over å høre om mitt besøk til Earls Orchard to år tidligere, og han kunne fortelle at de nå hadde en heftig strid med en av naboene, samtidig som han dessverre ga uttrykk for at de fortsatt ser på mulighetene for å flytte fra sin hjemmebane, som må kunne sies å ha et av fotballens flotteste baktepper.
Klokka passerte etter hvert 18.30 uten at vi hadde kommet i gang, og uten flomlys ville det kunne bety at man etter hvert ville kunne risikere en utfordring med tanke på skumringen, avhengig av hvor stor forsinkelsen ble. Før vi omsider hadde kommet i gang hadde det for øvrig vært flere personer – både lokale hjemmesupportere og en groundhopper fra nordøst – som kom bortom for å forhøre seg om jeg var identisk med den norske groundhopperen som via Twitter hadde røpet sin tilstedeværelse på Derwent Park denne kvelden, og jeg kunne ikke annet enn å bekrefte denne overfor trivelige personer som jeg slo av en prat med mens vi ventet på at dommeren omsider skulle blåse i gang kampen.
Min nevnte samtaleparter fra Richmond Town hadde i vår tidligere samtale også nevnt at deres manager Chris Lax hadde hatt en aldri så liten utfordring med tanke på å få samlet spillere til kveldens kamp, og at han i løpet av dagen hadde vært travelt opptatt på telefonen. I den forbindelse kom de visstnok også til Annfield Plain med to ferske nysigneringer, der Mark Hemmingway gikk rett inn på venstrebacken og fikk sin debut umiddelbart. Det var faktisk også han som fikk kampens første skikkelige sjanse, men vinkelen ble nok litt vel spiss, og hjemmekeeper Joe Longstaff reddet greit med en benparade. De lange utspillene til Longstaff var faktisk et angrepsvåpen i seg selv, og i lange perioder var det de som skapte mest trøbbel for gjestene. Det var imidlertid de tilreisende som tok initiativet og førte kampen.
Etter et snaut kvarter tok de også ledelsen ved kaptein Scott Ryan, som i løpet av kvelden skapte masse trøbbel for hjemmelaget med sin fart. 0-1, men The Plainsmen hadde selvsagt ingen planer om å resignere av den grunn. Drøyt fem minutter senere utlignet de nemlig da Carl Malpass headet inn et innlegg fra Jake Hall. Richmond-keeper Karl Latcham kunne intet gjøre, og det sto 1-1. Det var egentlig mot spillets gang, og både Nathan O’Connor, Connor Lyon og Scott Ryan hadde muligheter til å gjenopprette bortelagets ledelse, men det var fortsatt uavgjort da dommeren faktisk blåste av omgangen etter 40 minutter. Det var selvsagt en konsekvens av forsinkelsen, og en samtale med de to klubbene som åpenbart hadde blitt enige om å spille noe kortere omganger for å komme i mål før mørket senket seg.
Det i seg selv gjør jo at man kanskje kan få en liten følelse av at det blir litt hobbypreget, uten at det denne kvelden var medvirkende til å påvirke i negativ retning mitt inntrykk, kampopplevelse eller trivselsnivå. Det var jo dårlige muligheter for en pause-pint, men jeg følte derimot for å benytte pausen til å få en kopp med Bovril. Det viste seg at det heller ikke var å oppdrive på Derwent Park, slik at pausen i stedet ble benyttet til å telle meg frem til et tilskuertall på 48, og deretter veksle noen raske ord med en av de fremmøtte hjemmesupporterne. Ikke bare hadde man bestemt seg for å forkorte de to omgangene, men også pausen, slik at det kun var en rask pustepause på rundt fem minutter før man igjen var i gang.
Det var igjen gjestene som først og fremst så ut til å jakte et vinnermål, og både Dan Caisley, Nathan O’Connor og Scott Ryan hadde muligheter til å besørge nettopp det, samtidig som Callum Boakes var skummelt frempå for vertene. Etter hvert som klokka tikket mot full tid og mørket begynte å sige på faretruende raskt, virket Richmond Town å ha et solid grep om banespillet der de stadig mer desperat presset på, og Scott Ryan var nære på da hans heading gikk i tverrliggeren. Gjestenes andre nysignering, Bradley Simmons, kom innpå og skapte ytterligere problemer for vertskapet. Med kortere omganger og skumringen stadig mer fremtredende var det litt vanskelig å vite hvor lenge som gjensto, men linjemannen hadde overfor en av spillerne gitt indikasjon på at vi gikk over på tillagt tid idet gjestene fikk en corner.
Kaptein Ryan slo corneren og fant Mark Edzes som kom på et løp inn i feltet og headet ballen videre. Der inne i feltet fikk Alex Caisley satt hodet på ballen og styrt den i mål bak hjemmekeeper Longstaff. Dette utløste voldsom jubel blant de tilreisende både på og utenfor banen, og tilsvarende fortvilelse blant hjemmespillere og hjemmefans. Ut fra min klokke – som jeg riktignok startet litt sent ved starten av andre omgang – fikk jeg det ikke helt til å stemme at det var spilt 40 minutter etter pause, men jeg hadde som nevnt hørt at dommertrioen ga beskjed om hvor lenge det var igjen. Det var uansett ikke mye tid hjemmelaget fikk til å svare, og da sluttsignalet gikk var det med 1-2 som sluttresultat.
Jeg hadde blinket meg ut 20.46-bussen tilbake til Newcastle, slik at det for min del snart var tid for å forlate Derwent Park. Det var faktisk nesten litt trist, for jeg falt virkelig for både Derwent Park og Annfield Plain, som da også var lett å forelske seg litt i. Jeg ønsker de lykke til og returnerer gjerne en annen gang om muligheten skulle by seg innimellom jakten på nye destinasjoner. Buss nummer 6 var i rute, og via en aldri så liten melkerute rundt om oppe i høylandet skulle den bruke en times tid på å frakte meg tilbake til Newcastle, men jeg slapp da i hvert fall å bytte buss. Når man vet at Whickham ligger på en høyde over Gateshead og at det er temmelig bakkete dit opp, var det åpenbart at vi hadde vært ganske høyt oppe på heiene når det – etter å først ha tatt oss enda høyere opp til noen små landsbyer – virket å stort sett gå i nedoverbakke en god stund før vi altså kom til Whickham.
Etter 24 kamper på 22 kamper, hadde dette vært turens siste kamp før jeg skulle fly hjem dagen etter, og jeg hadde vurdert å benytte meg av anledningen til å kaste meg ut i Newcastles sagnomsuste uteliv. Ved ankomst Newcastle valgte jeg imidlertid å i stedet trekke meg nokså raskt tilbake til hotellet, og derfor var jeg frisk og uthvilt da jeg våknet opp og kunne sjekke ut neste morgen. Mitt togpass var kun gyldig frem til onsdagen, men da jeg under planleggingen av turen kunne forhåndsbestille togbillett fra Newcastle og helt opp til Edinburgh Park i utkanten av Edinburgh for kun £10,10 var det ingen krise. Det gjaldt bare å komme seg på riktig tog, og etter å ha inntatt en full scottish breakfast inne på Newcastle togstasjon, kom jeg meg da også på 10.42-toget.
Etter et kjapt togbytte ved Haymarket var det eneste som gjensto av turen å betale £5,50 for å la trikken frakte meg til Edinburgh Airport og fly hjem derfra. Det var en god mulighet til å fylle handleposen med både haggis og black pudding ved et utsalg på flyplassen, slik at jeg kunne ta med meg noen godsaker hjem. Dessverre var det ikke like mye fint å si om servicen ved flyplassens Wetherspoons-pub, der de helt glemte bort min matbestilling, slik at jeg etter nesten tre kvarter måtte gå og be om pengene tilbake og deretter nøye meg med innkjøpte smørbrød fra WHSmith. Min snille mor hadde igjen tilbudt seg å hente meg på Rygge, og den lange turen var ved veis ende. En fantastisk tur hadde det vært, og Annfield Plain står som et av høydepunktene. Nå er det bare å håpe at det ikke blir altfor lenge til neste gang.
English ground # 372:
Annfield Plain v Richmond Town 1-2 (1-1)
Wearside League
Derwent Park, 31 August 2016
0-1 Scott Ryan (15)
1-1 Carl Malpass (21)
1-2 Alex Caisley (injury time)
Att: 48 (h/c)
Admission: £2
Programme: None
Pin badge: n/a
