Annfield Plain v Richmond Town 31.08.2016

 

Onsdag 31.08.2016: Annfield Plain v Richmond Town

Ved Mermaid Hotel i Yeovil var ‘kontinental frokost’ inkludert i prisen, men hvorfor i all verden skulle jeg nøye meg med det når jeg for £2 kunne ‘oppgradere’ til en full english breakfast? Da jeg kvelden før inntok en siste pint i selskap med stedets vertinne, benyttet jeg derfor anledningen til å bestille frokostservering til klokka 07.15, og da jeg kom ned hadde jeg allerede pakket sammen bagasjen og tatt den med meg ned slik at jeg kunne farte av gårde rett etter frokosten. Jeg hadde siktet meg inn på 08.28-toget fra Yeovil Junction, og var avhengig av å ta bussen dit ut fra en holdeplass et steinkast unna, der bussen skulle plukke opp ganske nøyaktig klokka åtte.

Etter å ha betalt £2,70 for å la meg frakte de drøyt tre kilometerne ut til den nevnte stasjonen, hadde jeg flaks som fikk kastet meg ned i et ledig sete på toget som skulle frakte meg opp til London. I anledning skoleferien hadde South West Trains nemlig halvert antall vogner på linjen mellom Exeter og London, selv om man skulle tro at det først og fremst er voksne pendlere som benytter seg av toget, og i de to vognene var det etter at vi hadde unnagjort første stopp i Sherborne bortimot like mange passasjerer som måtte stå som de som var heldige nok til å få sitte. Selskapet hadde neppe gjort seg voldsomt populære blant frustrerte og rasende passasjerer, og noen av de måtte stå hele veien til London, selv om man ble lovet flere sitteplasser ved ankomst Salisbury. Der skulle nemlig dette toget ble hektet sammen med toget som kom fra Bristol, men da det også allerede var temmelig fullt som følge av den samme politikken, var det liten hjelp.

Vi kom oss dog til London etter det som for min del likevel var en noe svett første etappe for dagen, men litt før klokka elleve kunne jeg stige av på London Waterloo og puste ut før jeg lot tuben frakte meg opp til Kings Cross. Der tok jeg plass på 12.00-toget som jeg skulle være med så langt som til Newcastle, og etter rundt to timer og femti minutter kunne jeg stige av i geordie-byen som igjen hadde blitt valgt ut til å være min base for turens siste overnatting. Nå var det bare å spasere ned det koselige Side-området og sjekke inn på Tune Hotel, der jeg hadde betalt £34 for overnatting. Om jeg skulle ha noe slikt som en og annen fast leser, vil de nok etter hvert vite at Newcastle er en av mine favorittbyer, og således var det ikke helt tilfeldig at jeg hadde valgt meg base her, i tillegg til at det var nokså praktisk med tanke på både ettermiddagens destinasjon og morgendagens videre reise.

 

Jeg skulle denne kvelden endelig få besøkt Derwent Park og se Annfield Plain, etter at opprinnelig skulle vært der allerede i mai, men den gang endret jeg til slutt planer da jeg fikk en ekstra siste sjanse til å se siste kamp noensinne på Skegness Town sitt tidligere stadion, og følte at det var en mulighet jeg ikke kunne la gå fra meg. Med nokså tidlig avspark klokka 18.30 hadde jeg ikke all verdens tid før jeg igjen måtte forlate Newcastle for å sette kursen mot Annfield Plain, men etter å ha sjekket inn og installert meg, krysset jeg over til puben The Akenside Traders for å få litt mat i skrotten. Etter å ha inntatt en stor og herlig porsjon bangers & mash hadde jeg fortsatt tid til å svippe innom nok et av mine etter hvert faste stoppesteder i byen.

Etter å ha pest meg opp de såkalte Dog Leap Stairs ved siden av jernbaneviadukten, strenet jeg nemlig bort til The Bridge Hotel for å unne meg en lynrask pint med Aspall før jeg gikk for å ta bussen fra bussholdeplassen rett bortenfor byens High Level Bridge, som jo krysser elven Tyne rett ved siden av Bridge Hotel. Kanskje var det de vonde minnene om det nitriste nye stadionet i Consett som fremkalte underbevisste aversjoner, men stikk i strid med planen lot jeg ufrivillig bussen med Consett i panna passere. Det var når sant skal sies snarere et øyeblikks uoppmerksomhet der jeg i strømmen av busser som stoppet der ikke fikk med meg at den sto bak en annen buss, og dermed var det bare å i stedet vente noen minutter på buss X31 til Stanley og innfinne meg med et bussbytte.

Jeg betalte £6,30 for en dagsbillett for de relevante soner, og etter drøyt tre kvarter ankom vi noe forsinket bussterminalen i Stanley, der jeg stresset over til plattform C for å kaste meg på buss 78 før den kjørte av gårde. Etter denne siste seks minutter lange bussetappen til Annfield Plain kunne jeg takke sjåføren for skyss og stige av på West Road like etter at vi hadde passert stedets Tesco. Herfra var det kun noen få minutters gange til Derwent Park, som jeg fant ved å temmelig raskt dreie til venstre ned en liten vei som åpenbart ikke hadde noe eget navn. Kanskje går også denne under navnet West Road, men uansett var faktum det at jeg ved å holde til venstre og fortsette rett frem, så at den i enden gikk over til å bli en smal liten grusvei som svingte mot høyre og ble til en parkeringsplass utenfor fotballstadionet.

Annfield Plain er en landsby som ligger oppe i høylandet nord i County Durham. Her ligger den på et platå mellom Stanley (4 km mot nordøst) og Consett (8 km mot vest). For å ytterligere plassere den for de som ikke er så lokalkjente, befinner vi oss to norske mil sørvest for Newcastle, mens det er tilsvarende avstand til Sunderland. I forhold til grevskapshovedstaden Durham er Annfield Plain 16 kilometer lenger nordvest, og landsbyen i seg selv har et innbyggertall på drøyt 3 500 – selv om dette i hvert fall dobles om man regner med de omliggende enda mindre stedene. For 500 år siden var den viktigste næringsveien her sauehold, mens landsbyens historie som gruveby begynte på 1600-tallet.

Da etterspørselen etter kull steg voldsomt i forbindelse med den industrielle revolusjon, ble det anlagt flere og dypere miner, og som i regionen for øvrig var snart kullgruvedriften alfa og omega. I den forbindelse ankom også jernbanen Annfield Plain, som fikk sin egen stasjon åpnet i 1894, på linjen mellom Newcastle og Consett. Denne ble hovedsakelig bygget for å frakte kull, men ble nedlagt i 1955, og i dag står det et supermaked på tomta der man tidligere fant landsbyens togstasjon. Gruveindustrien kollapset som kjent for noen tiår siden, men det er i Annfield Plain fortsatt spor etter denne delen av landsbyens historie. I dag er Annfield Plain stort sett tilholdssted for pendlere som jobber i Newcastle og Gateshead.

Allerede fra utsiden av Derwent Park fikk jeg bekreftet inntrykket jeg ut fra bildemateriale allerede hadde, av et aldeles “herlig falleferdig” stadion som nå frembrakte et bredt smil og besørget heftig attrå og iver hos undertegnede. Det var en times tid til avspark da jeg ankom, og jeg betalte med glede de £2 som ble avkrevd i inngangspenger, men dessverre fikk jeg av karen i inngangspartiet bekreftet min mistanke om at det ikke hadde blitt trykket opp noe program i anledning kveldens kamp mot Richmond Town. Grunnen til at kampen var satt opp med avspark allerede klokka 18.30 hadde forresten den naturlige grunn at man ikke har flomlys ved Derwent Park.

Det hadde tidligere vært en klubb som opererte med det noe suspekte navnet Annfield Celtic, men de skal for lengst ha vært historie da dagens klubb ble stiftet i 1925 og tok plass i den ikke lenger eksisterende North Eastern League. Der tilbragte de nesten 40 år, men denne perioden virker tilsynelatende nokså lite begivenhetsrik, til tross for at de i hvert fall spilte seg frem til FA Cupens første ordinære runde ved to anledninger i 1920-årene. Det gjentok de i 1964/65-sesongen, da det for andre gang på rad var Southport som ble for sterke. Imidlertid er det en rekke spillere som har vært innom klubben som på et tidspunkt også har spilt profesjonelt i Football League – ved å ikle seg Annfield Plain-drakta enten i starten eller på slutten av sin karriere.

En av disse var Norman Wilkinson som avsluttet sin karriere her etter å ha startet hos den tids amatør-storhet Crook Town for deretter å spille profesjonelt for Hull City og ikke minst York City. Med sistnevnte var han en del av laget som til tross for å høre til i den tidens Third Division North spilte seg frem til semifinale av FA Cupen i 1954/55-sesongen, for der å ta de senere vinnerne Newcastle United til omkamp. For øvrig har fortsatt ingen scoret flere mål for York City enn Wilkinson. I 1964 tok Annfield Plain plass i Wearside League, der de fortsatt befinner seg, og denne ligaen vant de i 1987. Det har ofte svingt voldsomt i prestasjoner fra sesong til sesong, og et eksempel på det er at de fulgte opp ligatriumfen med å ende tredje sist sesong etter.

Under ledelse av manager Kenny Lindoe vant klubben igjen Wearside League i 1998, men da Derwent Park ikke oppfylte kravene til spill i Northern League, mistet de snart sin manager til Brandon United, der Lindoe tok sistnevnte klubb fra bunnen av Division Two til opprykk til Division One på to sesonger. For øvrig var det nok enda mer imponerende at han ytterligere tre år senere brøt seiershegemoniet til den gang pengesterke Bedlington Terriers ved å vinne Northern League-tittelen med Brandon United, før han satt kursen mot Consett. Uansett, siden den gang er Annfield Plains beste ligaplassering sjetteplassene i 2005 og 2010, og de senere år har de vært fast innslag på tabellens nedre del.

Som mange andre klubber sliter Annfield Plain også med hærverk, innbrudd og vandalisme, og det virker ut fra det jeg ble fortalt av min unge groundhopper-busse Connor Lamb som om dette er et problem denne klubben sliter mer med enn de fleste. Det nordøstlige England er fullt av eksempler på non-league-klubber som til slutt har bukket under etter en årelang og forgjeves kamp mot vandaler og innbruddstyver, og det kommer vel til et punkt der man til slutt ikke har hverken ressurser eller ork til å krumme nakken og fortsette når man gang på gang blir utsatt for slikt av først og fremst lokal ungdom som klubben faktisk skal være et tilbud for. I så måte er det imponerende at ildsjelene hos Annfield Plain fortsatt ikke har latt seg knekke, samtidig som man gjerne skulle sett de ansvarlige få en dose skikkelig pryl og settes i gapestokk til spott og spe på landsbyens torg.

Derwent Park er så langt fra de moderne plastanleggene i Premier League man kan komme, og det er som sagt et herlig (og herlig forfallent) anlegg som jeg mistenker kun de virkelige feinschmeckerne vil sitte pris på. Rundt nesten hele banen er det i all hovedsak gressbanker av typen som FA i senere år har lagt for hat (men som man ser er utbredt ved en rekke eldre stadioner i den skotske Junior-pyramiden), og det eneste stedet det er såkalt hard standing er på deler av nærmeste kortside og nærmeste langside. Man kommer inn i hjørnet mellom de to, og anleggets eneste tribune er på langsiden som man får foran seg på høyre side når man kommer inn. Dette er en herlig ståtribune med fundament i mur og betong, og som er kledd i bølgeblikk. Det samme materialet gir også tak over hodet, og blir holdt oppe av noen metallstolper. På den øverste betong-avsatsen sto det en rekke stoler slik at en og annen kan hvile akterspeilet. Denne tribunen lener seg forresten inn mot klubbhuset i mur som ligger bak tribunen.

Videre bortenfor denne tribunen går den over i en ganske lik men noe lenger tribuneseksjon med mer ståtribune. Kanskje kan man tenke seg at det også på deler av denne har vært et tak tidligere, men nå står man i hvert fall under åpen himmel her. På bortre langside er det øverst på gressbanken et “gjerde” i grønn og rusten bølgeblikk som buer innover helt på toppen. Jeg skal ikke påstå bombastisk at hensikten har vært å gi litt beskyttelse for regn etc, men i så fall er det ikke rare beskyttelsen det gir om ikke regnet kommer bakfra. En artig og original detalj er det i hvert fall, og mer av det samme er det langs hele bortre langside, der et identisk “gjerde” også her står øverst på gressbanken. Her er det imidlertid så rustent og falleferdig at det på flere steder kneler fullstendig og nærmest har rast sammen totalt. Jeg falt umiddelbart pladask for Derwent Park!

I det nevnte klubbhuset var det ingen bar i den forstand, for jeg fant ut at det var en tea bar noen av de fremmøtte oppsøkte etter at jeg hadde foretatt min runde rundt banen. “Cider???” gjentok gamlingen bak skranken spørrende, med en mine som understreket at det kanskje var et av de merkeligste spørsmålene han hadde fått på lang tid. “Hold on”, fortsatte han før jeg rakk å spørre hva annet han hadde å tilby (det var visst kun kaffe og te), og gravde frem en boks med Fosters som han hevdet hadde stått igjen etter et møte tidligere i uken. Han fortalte at de ikke hadde lisens til å selge alkohol, men mens jeg selvsagt helt uavhengig valgte å donere £1 i glasset på disken, mente han at ingenting hindret ham i å forære meg ølen slik han nå ville.

“A bit???”, gjentok igjen veteranen lakonisk, som om det var tidenes underdrivelse etter at jeg spørrende hadde gjengitt de triste beretningene om at de sliter ‘litt’ med stadig hærverk for å høre deres versjon. Jeg fikk nå høre førstehåndsberetninger om hva de hadde å slite med, og som eksempel fikk jeg et par ferske historier fra de siste ukene, der noen hadde brutt seg inn for å robbe kjøleskapet i klubbhuset, brutt seg inn og stjålet en tilhenger som sto parkert innenfor porten, og mon tro om det ikke også hadde blitt drevet ildspåsettelse diverse steder rundt på og utenfor anlegget. Hoderystende kunne jeg bare nok en gang la meg imponere av at klubbens ildsjeler ikke resignerer. Noen pin til min samling kunne han dessverre ikke hjelpe med, og jeg takket foreløpig for praten og tok med meg ølen ut igjen i den friske sensommerlufta.

Til tross for mangel på kampprogram fikk jeg via Google bekreftet at Annfield Plain lå omtrent midt på tabellen og sto med statistikken 3-1-4 etter at de to dager tidligere hadde gått på et sviende nederlag 1-5 borte mot bunnlaget Wolviston. Gjestene fra Richmond Town var på sin side involvert i toppen, der Jarrow ledet med 6-1-1 og 19 poeng på sine 8 kamper. Deretter fulgte Coxhoe Athletic og Boldon CA som begge sto med 6-0-2 og 18 poeng. Richmond Town på fjerde hadde statistikken 5-1-1 og dermed en kamp til gode på lagene foran, slik at de med seier ville komme á poeng med Jarrow. Blant ledelsen til laget som hadde reist fra den svært idylliske North Yorkshire-byen kom jeg i prat med en kar som åpenbart gledet seg over å høre om mitt besøk til Earls Orchard to år tidligere, og han kunne fortelle at de nå hadde en heftig strid med en av naboene, samtidig som han dessverre ga uttrykk for at de fortsatt ser på mulighetene for å flytte fra sin hjemmebane, som må kunne sies å ha et av fotballens flotteste baktepper.

Klokka passerte etter hvert 18.30 uten at vi hadde kommet i gang, og uten flomlys ville det kunne bety at man etter hvert ville kunne risikere en utfordring med tanke på skumringen, avhengig av hvor stor forsinkelsen ble. Før vi omsider hadde kommet i gang hadde det for øvrig vært flere personer – både lokale hjemmesupportere og en groundhopper fra nordøst – som kom bortom for å forhøre seg om jeg var identisk med den norske groundhopperen som via Twitter hadde røpet sin tilstedeværelse på Derwent Park denne kvelden, og jeg kunne ikke annet enn å bekrefte denne overfor trivelige personer som jeg slo av en prat med mens vi ventet på at dommeren omsider skulle blåse i gang kampen.

Min nevnte samtaleparter fra Richmond Town hadde i vår tidligere samtale også nevnt at deres manager Chris Lax hadde hatt en aldri så liten utfordring med tanke på å få samlet spillere til kveldens kamp, og at han i løpet av dagen hadde vært travelt opptatt på telefonen. I den forbindelse kom de visstnok også til Annfield Plain med to ferske nysigneringer, der Mark Hemmingway gikk rett inn på venstrebacken og fikk sin debut umiddelbart. Det var faktisk også han som fikk kampens første skikkelige sjanse, men vinkelen ble nok litt vel spiss, og hjemmekeeper Joe Longstaff reddet greit med en benparade. De lange utspillene til Longstaff var faktisk et angrepsvåpen i seg selv, og i lange perioder var det de som skapte mest trøbbel for gjestene. Det var imidlertid de tilreisende som tok initiativet og førte kampen.

Etter et snaut kvarter tok de også ledelsen ved kaptein Scott Ryan, som i løpet av kvelden skapte masse trøbbel for hjemmelaget med sin fart. 0-1, men The Plainsmen hadde selvsagt ingen planer om å resignere av den grunn. Drøyt fem minutter senere utlignet de nemlig da Carl Malpass headet inn et innlegg fra Jake Hall. Richmond-keeper Karl Latcham kunne intet gjøre, og det sto 1-1. Det var egentlig mot spillets gang, og både Nathan O’Connor, Connor Lyon og Scott Ryan hadde muligheter til å gjenopprette bortelagets ledelse, men det var fortsatt uavgjort da dommeren faktisk blåste av omgangen etter 40 minutter. Det var selvsagt en konsekvens av forsinkelsen, og en samtale med de to klubbene som åpenbart hadde blitt enige om å spille noe kortere omganger for å komme i mål før mørket senket seg.

Det i seg selv gjør jo at man kanskje kan få en liten følelse av at det blir litt hobbypreget, uten at det denne kvelden var medvirkende til å påvirke i negativ retning mitt inntrykk, kampopplevelse eller trivselsnivå. Det var jo dårlige muligheter for en pause-pint, men jeg følte derimot for å benytte pausen til å få en kopp med Bovril. Det viste seg at det heller ikke var å oppdrive på Derwent Park, slik at pausen i stedet ble benyttet til å telle meg frem til et tilskuertall på 48, og deretter veksle noen raske ord med en av de fremmøtte hjemmesupporterne. Ikke bare hadde man bestemt seg for å forkorte de to omgangene, men også pausen, slik at det kun var en rask pustepause på rundt fem minutter før man igjen var i gang.

Det var igjen gjestene som først og fremst så ut til å jakte et vinnermål, og både Dan Caisley, Nathan O’Connor og Scott Ryan hadde muligheter til å besørge nettopp det, samtidig som Callum Boakes var skummelt frempå for vertene. Etter hvert som klokka tikket mot full tid og mørket begynte å sige på faretruende raskt, virket Richmond Town å ha et solid grep om banespillet der de stadig mer desperat presset på, og Scott Ryan var nære på da hans heading gikk i tverrliggeren. Gjestenes andre nysignering, Bradley Simmons, kom innpå og skapte ytterligere problemer for vertskapet. Med kortere omganger og skumringen stadig mer fremtredende var det litt vanskelig å vite hvor lenge som gjensto, men linjemannen hadde overfor en av spillerne gitt indikasjon på at vi gikk over på tillagt tid idet gjestene fikk en corner.

Kaptein Ryan slo corneren og fant Mark Edzes som kom på et løp inn i feltet og headet ballen videre. Der inne i feltet fikk Alex Caisley satt hodet på ballen og styrt den i mål bak hjemmekeeper Longstaff. Dette utløste voldsom jubel blant de tilreisende både på og utenfor banen, og tilsvarende fortvilelse blant hjemmespillere og hjemmefans. Ut fra min klokke – som jeg riktignok startet litt sent ved starten av andre omgang – fikk jeg det ikke helt til å stemme at det var spilt 40 minutter etter pause, men jeg hadde som nevnt hørt at dommertrioen ga beskjed om hvor lenge det var igjen. Det var uansett ikke mye tid hjemmelaget fikk til å svare, og da sluttsignalet gikk var det med 1-2 som sluttresultat.

Jeg hadde blinket meg ut 20.46-bussen tilbake til Newcastle, slik at det for min del snart var tid for å forlate Derwent Park. Det var faktisk nesten litt trist, for jeg falt virkelig for både Derwent Park og Annfield Plain, som da også var lett å forelske seg litt i. Jeg ønsker de lykke til og returnerer gjerne en annen gang om muligheten skulle by seg innimellom jakten på nye destinasjoner. Buss nummer 6 var i rute, og via en aldri så liten melkerute rundt om oppe i høylandet skulle den bruke en times tid på å frakte meg tilbake til Newcastle, men jeg slapp da i hvert fall å bytte buss. Når man vet at Whickham ligger på en høyde over Gateshead og at det er temmelig bakkete dit opp, var det åpenbart at vi hadde vært ganske høyt oppe på heiene når det  – etter å først ha tatt oss enda høyere opp til noen små landsbyer – virket å stort sett gå i nedoverbakke en god stund før vi altså kom til Whickham.

Etter 24 kamper på 22 kamper, hadde dette vært turens siste kamp før jeg skulle fly hjem dagen etter, og jeg hadde vurdert å benytte meg av anledningen til å kaste meg ut i Newcastles sagnomsuste uteliv. Ved ankomst Newcastle valgte jeg imidlertid å i stedet trekke meg nokså raskt tilbake til hotellet, og derfor var jeg frisk og uthvilt da jeg våknet opp og kunne sjekke ut neste morgen. Mitt togpass var kun gyldig frem til onsdagen, men da jeg under planleggingen av turen kunne forhåndsbestille togbillett fra Newcastle og helt opp til Edinburgh Park i utkanten av Edinburgh for kun £10,10 var det ingen krise. Det gjaldt bare å komme seg på riktig tog, og etter å ha inntatt en full scottish breakfast inne på Newcastle togstasjon, kom jeg meg da også på 10.42-toget.

Etter et kjapt togbytte ved Haymarket var det eneste som gjensto av turen å betale £5,50 for å la trikken frakte meg til Edinburgh Airport og fly hjem derfra. Det var en god mulighet til å fylle handleposen med både haggis og black pudding ved et utsalg på flyplassen, slik at jeg kunne ta med meg noen godsaker hjem. Dessverre var det ikke like mye fint å si om servicen ved flyplassens Wetherspoons-pub, der de helt glemte bort min matbestilling, slik at jeg etter nesten tre kvarter måtte gå og be om pengene tilbake og deretter nøye meg med innkjøpte smørbrød fra WHSmith. Min snille mor hadde igjen tilbudt seg å hente meg på Rygge, og den lange turen var ved veis ende. En fantastisk tur hadde det vært, og Annfield Plain står som et av høydepunktene. Nå er det bare å håpe at det ikke blir altfor lenge til neste gang. 

 

 

English ground # 372:
Annfield Plain v Richmond Town 1-2 (1-1)
Wearside League
Derwent Park, 31 August 2016
0-1 Scott Ryan (15)
1-1 Carl Malpass (21)
1-2 Alex Caisley (injury time)
Att: 48 (h/c)
Admission: £2
Programme: None
Pin badge: n/a

 

Next game: 06.09.2016: Rommen v Grüner
Next UK game: 11.11.2016: Northern Ireland v Azerbaijan
Previous game: 30.08.2016: Gillingham Town v Bridport

More pics

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg