Planene for lørdagen hadde vært gjenstand for en viss usikkerhet, men FFKs treningskamp borte mot Grorud var hele tiden det jeg så for meg. Ikke minst var det tilfelle da en FFK-kompis tidligere i uken proklamerte at han ville kjøre inn til Oslo og tilbød meg en plass i bilen. Vurdert ble også en tur i Stjernehallen, der Stjernen ville ta imot serieleder Stavanger Oilers, og da min kompis gjorde helomvending og måtte bruke lørdagen til å flytte, samtidig som også andre måtte stå over grunnet jobb eller andre forpliktelse, bestemte også jeg meg for å bli i Østfold. En treningskamp mot Grorud på Grorud Stadion ga ikke såpass med vann i munnen at jeg gadd å toge inn til til Oslo og tilbake igjen på egen hånd denne gang.
Til Selbak Stadion kan jeg imidlertid ta meg til på rundt tjue minutter ved hjelp av apostlenes hester, og det var det jeg endte opp med å gjøre denne dagen. Der skulle nemlig Selbak spille treningskamp mot Askim Fotball, som på noen dagers varsel hadde steppet inn etter at den opprinnelige motstanderen Borgen måtte trekke seg. Planen var nå å se denne kampen for deretter å dra rett i Stjernehallen. Som vanlig var det en merkbar (og sur) vind som gjorde seg gjeldende da jeg med et drøyt kvarter til avspark ankom Selbak Stadion og se de to lags spillere i ferd med å avslutte oppvarmingen.
Selbak virker jo under ledelse av trener Flemming Johansen å være godt i gang med ‘gjenoppbyggingen’ etter den vanskelige fjorårssesongen. Som kjent valgte de Selbak først å trekke laget, før Flemming kom inn og fikk samlet en gruppe spillere og således fikk stilt lag. Det var i seg selv en seier når man vet hvordan det en stund så ut, selv om det imidlertid endte med nedrykk til 5. divisjon. Nå virker det som om Flemming i løpet av vinteren har samlet et slagkraftig lag som jeg forventer skal være kapable til å kjempe om en umiddelbar retur til 4. divisjon. Et av lagene jeg forventer vil være med å kjempe der oppe er nettopp Askim Fotball, som lenge var med i opprykkskampen også i fjor.
Dette skulle altså være en treningskamp mellom to av klubbene jeg forventer at det vil stå mellom i toppen av årets 5. divisjon, men ut fra en samtale jeg overhørte hadde gjestene fra Askim tydeligvis flere forfall til dagens kamp. Nå manglet vel også Selbak et par spillere, men det var hjemmelaget som hadde medvind i første omgang, og det var ikke ufortjent da Stian Børresen sendte de grønne i ledelsen i det 25. minutt. Det skjedde på flott vis med et langskudd som fra minst 25 meter som fant veien til krysset. 1-0, og bare noen minutter etter hadde Selbak ballen i mål igjen, men denne gang ble det annullert for offside.
Det var Selbak som kjørte, og i det 33. minutt hadde de en stor dobbeltsjanse, men de måtte uansett ikke vente lenge før Sander Heieren doblet ledelsen ved å sette inn 2-0. Heieren var med fem minutter til pause også alene gjennom, men Askim-keeperen reddet, og på overtid av første omgang fikk i stedet Askim straffespark etter en hands i feltet. I Selbak-målet sto Daniel Ekman som er en nykommer fra Ås, og debutanten vartet opp med strafferedning slik at det fortsatt sto 2-0 til pause. Det var egentlig ikke noe mer enn Selbak fortjente da lagene gikk i garderoben for å ta pausepraten og samle krefter.
Etter hvilen var det Askim som nå hadde medvind, og de hadde en kjempesjanse fem minutter ut i omgangen, men avslutningen endte til slutt like utenfor. Da vi nærmet oss timen spilt var det i stedet Selbak som økte til 3-0, og igjen var det Sander Heieren som var frempå med scoring. Fem minutter senere var det Sivert Thorsen som tegnet seg på scoringslista da han headet inn 4-0, og for Askim sin del virket de bare stadig mer frustrerte. Frustrasjonen ble nok ikke mindre av at Stian Børrensen i det 82. minutt scoret sitt andre og fastsatt sluttresultatet til 5-0.
Selbak vant fullt fortjent og har åpenbart noe på gang, og jeg føler meg stadig mer sikker på at de vil kjempe i toppen av årets 5. divisjon. Tross tapet denne dagen føler jeg meg inntil videre nokså trygg på også Askim Fotball vil kunne gjøre det. For min del skulle nå turen gå videre til Stjernehallen sammen med Jon Erik, og der fikk vi se et Stjernen-lag som nok en gang måtte ligge under med 0-3 før de våknet til liv og kjempet seg tilbake til 3-3. Denne gang holdt det ikke, og det endte med tap 3-5. Jeg synes ikke det vi ser for tiden er veldig betryggende før sluttspillet etter hvert begynner.
Helgen var her, og mens jeg fortsatt vurderte alternativene for lørdagen, var det ingen grunn til å ikke få med seg en kamp også på fredagskvelden. Nå skal jeg muligens passe meg litt så ikke Østfoldhallen blir min mest besøkte ‘bane’ denne sesongen, men det er nok alvorlig talt liten fare for det når blant annet FFK kommer ordentlig i gang på Fredrikstad Stadion igjen. Uansett var utvalget av kamper i nærheten denne dagen begrenset til en treningskamp i nettopp Østfoldhallen, der Kvik Halden skulle måle krefter mot Ørn Horten. Derfor tok jeg turen dit for å se min femte kamp der i 2022.
Etter å ha busset inn til Fredrikstad sentrum og byttet buss der, ankom jeg med kun 5-10 minutter til avspark, og rakk så vidt å hilse raskt på Kviks keepertrener Scott før jeg tok plass på tribunen. Dette var et møte mellom to klubber som begge hører hjemme i 2. divisjon og som også vil møtes i sin avdeling i år. Kvik Halden har jo de siste årene etablert seg på øvre halvdel av 2. divisjon, mens tradisjonsrike Ørn Horten nå også er tilbake i 2. divisjon etter at de i fjor vant sin 3. divisjons-avdeling og dermed sikret opprykk etter en durabelig duell med sin Vestfold-rival som nå heter FK Eik Tønsberg 871. Jeg tror personlig at de ikke på noen måte vil bli noen kasteball i årets 2. divisjon, men var litt spent på hva de nå kunne levere i treningskampen mot det man må si har blitt et etablert 2. divisjonslag.
Det var de brunkledde fra Horten som fikk kampens første sjanse i form av en avslutning som ble slått til corner, og med ti minutter spilt ble det påfølgende hjørnesparket stusset i mål. Jeg som på dette tidspunktet sto i andre enden av hallen så bare at noen fikk hodet på ballen der inne i feltet, og mistenkte at det kanskje var et selvmål, men i ettertid ser jeg at Adrian Rogulj ble kreditert. Uansett sto det 0-1, og noen minutter senere hadde Ørn en ny sjanse med et skudd som imidlertid gikk rett på keeper. Vi nærmet oss en halvtime da Ørn vartet opp med et flott angrep, og da ballen ble spilt gjennom til Simen Skogestad, gjorde han ingen feil.
For Kvik sin del hadde de mye ball, men klarte foreløpig ikke å finne ut av forsvaret til Ørn, og virket veldig omstendelige om uoppfinnsomme. Forsøkene på å vri spillet krevde også såpass mange trekk at Ørn-spillerne hadde godt med tid til å forflytte seg. Før pause virket det rett og slett skumlere når Ørn kom i angrep. Kvik hadde dog en avslutning som gikk via beinet til en forsvarer og like utenfor, men det måtte til slutt et straffespark til. Det virket noe unødvendig fra Ørn sitt ståsted, og ble idømt helt på tampen av første omgang. Med en av omgangens aller siste ballberøringer sørget Albert Makiadi for redusering slik at det sto 1-2 halvveis.
Jeg hadde talt meg frem til at det var 78 tilskuere til stede, og etter en kjapp røykepause på utsiden, fikk jeg sammen med de øvrige av disse se en andreomgang som en stund var tam og nokså kjedelig. Det ville vært ikke vært en treningskamp i februar om ikke begge lag gjorde en rekke bytter, og en Ørn-tilhenger mente at de byttet seg ned etter pause. De hadde i hvert fall en avslutning som så ut til å sneie utsiden av stolpen, men kanskje dro etter hvert Kvik fordel av at de brune ikke lenger holdt samme kvalitet der bak, og når en kar som Øystein Lundblad Næsheim nå opererte på topp for haldenserne, kan det fort ende med nettsus.
Det var også det det gjorde da han styrte inn et innlegg og utlignet til 2-2 med tjue minutters tid igjen, og nå var det Kvik som styrte ute på hallens kunstgress. Også nå var det i omgangens siste ordinære minutt at det ble nettsus og avgjørelsen falt, og det var Deni Hasanagic som sørget for 3-2 og seier til Kvik Halden. Ørn hadde startet best, mens Kvik Halden hadde våknet sent men godt. Det skal bli spennende å se hva disse to klubbene kan gjøre i årets 2. divisjon. Jeg fikk nok en gang merke kollektivtrafikkens upålitelighet da bussen fortsatt ikke hadde kommet sju minutter etter at den skulle vært der, og siden det betød at jeg nå ikke ville rekke ferje-forbindelsen fra Lisleby, gikk jeg i stedet opp igjen på hovedveien og busset hjem via omveien om Fredrikstad sentrum.
Revisit:
Kvik Halden v Ørn Horten 3-2 (1-2)
Friendly
Østfoldhallen, 25 February 2022
0-1 Adrian Rogulj (11)
0-2 Simen Skogestad (29)
1-2 Albert Makiadi (pen, 45)
2-2 Øystein Lundblad Næsheim (70)
3-2 Deni Hasanagic (90)
Att: 78 (h/c)
Admission: Free
Vi hadde faktisk store planer som ikke nødvendigvis var fotball-relatert denne dagen. Planen hadde nemlig å ta en ‘prøvetur’ med M/S Sagasund, som går i rute mellom Fredrikstad og Strömstad. Siden det var vinterferie, tenkte vi å gjøre det til en sosial greie der vi inviterte andre fra byens supportermiljø. Det hadde imidlertid blåst meget heftig i løpet av natten, og etter å ha bussen inn til byen og møtt opp ved Toldbodbrygga i god tid før avgang kl. 10.00, fikk vi imidlertid en nedslående beskjed av en av de ansatte som etter hvert kom ut. Dagens tur var innstilt grunnet flere meter høye bølger over Sekken. Det var bare å finne på noe annet.
Det ble med en spasertur rundt i vår flotte by, et lite og meget uformelt supportermøte, og etter hvert også et par øl på Dragen Pub. På det tidspunktet var det kun Jon Erik og meg tilbake, og vi bestemte oss omsider for å ta ferja over til Gamlebyen. Vi hadde nå tenkt oss bort til Restaurant Hos Martin sin filial på Østsiden, men på impuls datt vi i stedet innom Tamburen, og endte opp med også innta lunsjen der. Etter at jeg hadde satt til livs porsjonen med viltgryte og tømt glasset med oransje Bulmers, foreslo jeg en tur innom Gamlebyen Modelljernbanesenter, og forslaget fikk gehør hos Jon Erik. Det var absolutt en artig greie, og det er virkelig imponerende å se hva de frivillige der får til.
Men nå var det en fotballkamp det her skulle dreie seg om, og etter at vi hadde kommet oss hjem, vendte jeg etter hvert oppmerksomheten mot kveldens kamp, som jeg for øvrig hele tiden hadde hatt planer om å få med meg. Etter noen timer hjemme strøk jeg derfor på dør igjen, spaserte bort til Sellebakk ferjeleie, og kom meg med 19.15-ferja over til Lisleby. Etter å ha krysset Glomma, var det bare å traske opp til Sentralidrettsanlegget, der Lisleby denne kvelden skulle spille treningskamp mot Sarpsborg FK som hadde tatt turen fra ‘den andre byen’, og jeg ankom kveldens kamparena med et kvarters tid til kampstart kl. 19.45.
Lisleby ble i 1877 det første sted i Norge der elektrisk lys ble tatt i bruk, og denne kvelden var det flomlysene rundt kunstgressbanen som skulle sørge for lys slik at de fremmøtte skulle se hva som utspilte seg ute på banen. Ikke spesielt unaturlig på denne tiden av året var det nemlig anleggets kunstgressbane som skulle benyttes, og ikke hovedbanen med naturgress. Slik praksisen nå tydeligvis er, betød det også en ny bane for undertegnede, selv om jeg tidligere har sett kamp på hovedbanen ved Sentralidrettsanlegget. Kunstgressbanen har i motsetning til hovedbanen ingen tribunefasiliteter, men på den ene langsiden har man mellom denne banen og hovedbanens sørlige kortside en liten gressvoll som så godt som alle tilskuerne valgte å se kampen fra.
Lisleby Fotballklubb ble i 1920 stiftet som nettopp det – en ren fotballklubb, men innlemmet etter hvert også andre idretter. Om vi holder oss til fotballen, nådde de cupens semifinaler i både 1932, 1935 og 1945. De har også spilt fire sesonger i øverste divisjon av norsk fotball; én helt på begynnelsen av 1950-årene, og tre i 1960-årene – i en tid da denne delen av Østfold var et virkelig maktsentrum i norsk fotball. Lisleby har også fostret flere norske landslagsspillere; ikke minst Rolf Johannessen og Henry Johannessen, som begge gikk videre til FFK og der vant heder og ære. Også Hans Amund Andersen startet opp i Lisleby, mens Reidar Kristiansen kom som unggutt fra FFK og spilte fire år i Lisleby før han returnerte dit. Ytterligere en kar som startet opp i Lisleby før også han gikk til FFK var Terje Høili.
Tidene da små klubber som Lisleby kan hevde seg på de øverste nivåene av norsk fotball er dessverre for lengst en saga blott, og Lisleby befant seg så sent som i 2019 i 5. divisjon. Det året sikret de seg imidlertid opprykk og i det minste en retur til 4. divisjon, og etter at 2020-sesongen, var de faktisk den klubben som i fjor var nærmest tetduoen Sprint-Jeløy og Råde, da de endte på en flott tredjeplass. Om de kan gjenta det i år, vil jeg personlig mene de har gjort nok en god sesong, men igjen vil det selvsagt bli tøff motstand. En av lagene de vil møte i årets 4. divisjon er nettopp Sarpsborg FK, som nå skulle stå på motsatt banehalvdel, og selv om SFK kanskje ikke er blant klubbene som er tippet helt oppe i toppen, forventet jeg at de nå ville være en god målestokk.
Og god målestokk var sarpingene virkelig, for de var ikke snauere enn at de tok initiativet, og i det niende minutt sendte Edvard Ferstad de også i ledelsen fra straffemerket. Som om ikke det var nok, doblet de fire minutter senere ledelsen like etter at Lisleby hadde hatt en god mulighet. Vi var i det 13. minutt, og det sto 0-2. Det virket ikke som om Lisleby hang helt med, men etter en halvtimes tid begynte de å våkne til liv. Først hadde de en heading like utenfor, og deretter hadde de noen minutter med press som til slutt resulterte i at de utnyttet surr i SFK-forsvaret og reduserte til 1-2 med drøyt ti minutter til pause. Med fem minutter igjen av omgangen var vi like langt da Lisleby også fikk sin utligning til 2-2, som også var stillingen halvveis.
Det var godt å benytte pausen til å varme seg i gangen i klubbhuset, men slik en gjeng lokale ungdommer støyet og larmet der inne, var det sannelig godt å komme seg ut igjen derfra også. Lisleby hadde gått i garderoben med et visst momentum, og i andreomgangens åttende minutt hadde de snudd kampen og tok ledelsen 3-2 på et indirekte frispark. Vi nærmet oss en time spilt da SFK hadde corner, og en heading ble reddet på streken, men ikke mange sekunder senere sto det likevel 3-3. I det 66. minutt tok Lisleby igjen ledelsen da et frispark ble sendt direkte i mål til 4-3, men sarpingene nektet å gi seg, og i det 77. minutt utlignet de igjen da en corner ble headet kontant i mål.
Vi skulle likevel få en vinner til slutt, og det var ikke overraskende Jonas Zakariassen som i det 87. minutt sendte Lisleby i ledelsen nok en gang. Denne gang hadde SFK ikke noe svar, og i kampens siste ordinære minutt brøt det også ut håndgemeng som endte med at en SFK-spiller ble vist det røde kortet og måtte forlate banen. Dermed endte det 5-4 på kunstgresset på Lisleby, og jeg hastet raskt av gårde i et ørlite håp om å rekke 21.47-ferja. Det hadde jeg egentlig gitt opp da jeg nærmet meg ferjeleiet, men satt igjen opp farten da jeg snart så ferja legge ut noen minutter forsinket fra Sellebakk-siden. Dermed kom jeg meg med slik at jeg også rakk hjem til å få med meg i hvert fall hele andre omgang av Rangers sin kamp mot Borussia Dortmund, der Rangers leverte og tok seg videre. Selv uten tur med Sagasund hadde det vært en fin dag.
Ny uke og nye muligheter, og denne mandagskvelden hadde jeg tidlig blinket meg ut en kamp som også ville medføre at jeg huket av for en ny bane. Når har jeg riktignok selv spilt aldersbestemt fotball mot Skjeberg Sport i mine yngre dager, men nå var det på tide å få med en kamp på ‘Sport’n’. Det betød at jeg måtte bytte buss på et sted ‘der ingen skulle tru at nokon kunne bu’ – også kjent som Sarpsborg, så første etappe gikk dit opp, før jeg kom meg videre med neste buss. Buss nummer 131 har Kvastebyen som destinasjon, men jeg gikk etter hvert av ved Skjeberg jernbaneovergang og tuslet tilbake til Skjeberg Sportsplass, der jeg ankom med rundt 25 minutter til kampstart.
Skjeberg kalles gjerne ‘Stasjonsbyen’, og er et tettsted med omtrent 1 500 innbyggere. Tidligere var det også navnet på kommunen, med fra 1992 har de sortert under storkommunen Sarpsborg. I tillegg til denne skjebnen, ble også passasjertrafikken til og fra togstasjonen som ga stedet sitt kallenavn lagt ned i 1983. Den hadde blitt opprettet i forbindelse med åpning av Smaalensbanen i 1879. Stedet ligger ca 12 kilometer sør for Sarpsborg sentrum, ca 20 kilometer øst for Fredrikstad sentrum, og 19 kilometer nordvest for Halden. Skjeberg er ellers kjent som et eldgammelt bosetningsområde som skal ha blitt isfritt allerede rundt år 8000 f.Kr, og for funnet av den såkalte ‘Skjeberggubben’ – en treskåret norrøn gud.
Nå var det imidlertid fotballen som hadde bragt meg til ‘Stasjonsbyen’ denne kvelden, og det som skulle være min kamp nummer 25 for året, var imidlertid kun den andre ‘tellende’. Også denne gang dreide det seg om en kamp i Østfoldmesterskapet (kanskje bedre kjent som OBOS Cup), og det var jo nettopp Skjeberg Sport jeg hadde sett i aksjon i denne turneringen en uke tidligere. Da hadde de gjestet Torp, som vant stort 9-3, og kveldens hjemmelag hadde således noe å rette opp. Laget som for tiden hører hjemme i 7. divisjon skulle dog opp mot tøff motstand i form av Ås, som er den eneste 4. divisjons-klubb som deltar i årets utgave av denne turneringen, og dermed har fått et tidlig favorittstempel av noen. De hadde forresten selv slått Navestad 5-2 i turneringens første kamp, som faktisk ble spilt nettopp her i Skjeberg.
Skjeberg Sportsklubb har røtter tilbake til 1930, og kalles gjerne bare Skjeberg Sport (ikke minst brukte man vel dette for å skille de fra de tidligere rivalene Skjeberg IF, og jeg husker for øvrig selv oppgjørene mot begge lag fra min tid i Torp IF). I 1992 var klubben for første gang i nyere tid i 4. divisjon, og i 2002 var de til og med å finne i 3. divisjon. Det virker nå kanskje som et fjernt minne, for etter nedrykk i både 2015 og 2019 er de som nevnt nå tilbake i 7. divisjon (som for ordens skyld er Østfold-kretsens ‘kjeller-divisjon’ for tiden. For å foregripe begivenhetenes gang en smule, fikk jeg også høre at det ikke har vært spesielt enkelt for Skjeberg-klubben i det siste, og at de tydeligvis har vært offer for kraftig frafall i løpet av pandemien, uten at de har vært alene om akkurat det.
Gressbanen jeg husker å ha spilt på ble tydeligvis åpnet i 1952. Dessverre har naturgresset i dag for lengst blitt erstattet av kunstgress også her. Det skjedde etter vedtak på årsmøtet i 2009, og ‘plastikk-dekket’ ble innviet i 2011. I tillegg har det blitt bygget nytt klubbhus etc, så jeg kjente meg uansett på ingen måte igjen da jeg ankom et anlegg der jeg foreløpig virket å være den eneste som ikke skulle i aksjon ute på banen. Banen her er en ganske typisk og spartansk kunstgressbane uten noen tribunefasiliteter, men noe spesielt har den også mål for amerikansk fotball, som tydeligvis også spilles her. Allerede mens oppvarmingen pågikk fikk jeg se kveldens første field goal da et skudd gikk noe høyere enn planlagt.
Mens jeg sto der fikk jeg plutselig selskap av Trond Sæterøy, som også hadde valgt å ta turen, og han kjente også mange av de andre som etter hvert hadde møtt opp. Det var ifølge min hoderegning 17 tilskuere som fikk se at Ås fikk en knallstart da Anders Herskedal Torgersen fikk stå helt alene og sette inn 0-1. Tjue minutter var spilt da hjemmelaget fikk en utligning, og det skjedde fra et frispark som Martin Stavsholt Molteberg satt rett i mål. Drøyt fem minutter før pause var imidlertid Ås tilbake i ledelsen da Petter Kongshaug på flott vis styrte et innlegg i mål til 1-2, som også var stillingen ved pause.
I pausen ble jeg også gjort oppmerksom på at jeg hadde skrevet at kveldens kamp fant sted i Østfoldhallen, snarere enn Østfoldmesterskapet, som jeg hadde ment å skrive. Jeg får skylde på at kalde pølsefingre og predictive text ikke er noen god kombinasjon. Mens vi ventet på flere mål og praten gikk, virket det som om hjemmelaget hang nokså godt med etter hvilen, men det var kanskje divisjonsforskjellen som tross alt viste seg da Ås etter hvert økte to ganger. Thomas Austin økte først til 1-3 i det 74. minutt, og samme mann fastsatt deretter sluttresultatet til 1-4. Ås sin bortekamp mot Torp i mars vil bli en ren gruppefinale.
Selv hadde jeg planer om å busse tilbake via Sarpsborg, men Trond tilbød meg skyss hjem, og det takket jeg gladelig ja takk til i kulda, slik at jeg også kom meg hjem langt raskere. Til tross for at det til tider hadde vært en kjølig opplevelse i minusgradene på ‘Sport’n’, var det også en trivelig kveld, og jeg fikk til og med huket av for nok en ny bane av de jeg fortsatt manglet i Østfold-fotballen. Nå ventet et par fotball-frie dager, men heldigvis har man også ishockey, og dagen etter skulle jeg se Stjernen i aksjon mot erkefienden Sparta oppe i Sparta Amfi. Det skulle heller ikke gå altfor lang tid før det ble en ny dose fotball.
Norwegian ground # 189:
Skjeberg Sport v Ås 1-4 (1-2)
Østfoldmesterskapet
Skjeberg Sportsplass, 21 February 2022
0-1 Anders Herskedal Torgersen (3)
1-1 Martin Stavsholt Molteberg (21)
1-2 Petter Kongshaug (40)
1-3 Thomas Austin (74)
1-4 Thomas Austin (80)
Att: 17 (h/c)
Admission: Free
For min del var det ingen voldsomme ettervirkninger å melde om etter lørdagen i Sarpsborg, men så hadde jeg da heller ikke endt opp med natterangling på byen i Fredrikstad etter returen, slik tilfellet var med visse andre som nå hadde en dagen derpå. Jeg hadde planlagt å ta turen på Fredrikstad Stadion for å se FFK 2 måle krefter mot Kvik Halden, men det var åpenbart mannefall blant de som hadde vist litt interesse, så jeg endte til slutt opp med å ta meg inn til byen på egen hånd. Det var selvsagt ingen hindring for en kar som var ivrig etter å se fotball også denne dagen, og jeg ankom Fredrikstad Stadion med rundt tjue minutter til avspark.
Her skulle Fredrikstad 2 altså spille treningskamp mot Kvik Halden, og hjemmelaget hadde jo hatt visse utfordringer med smitte den siste tiden, slik at jeg var usikker på hva de ville stille med. FFK 2 spiller nå i 3. divisjon, og har gjort det siden de i 2019 vant 4. divisjon Østfold og den påfølgende kvaliken mot Vestfold-vinneren Sandefjord Fotball 2. I 2020 fikk de jo sin sesong kansellert, men i fjor endte de på en femteplass. Kvik Halden har jo på sin side tilhold ett nivå over – i 2. divisjon, der de også har vært på finne på øvre halvdel etter opprykket i 2018. Således måtte de nok også tåle et aldri så lite favorittstempel foran dagens treningskamp.
Inngangen skjedde denne dagen kun via hovedtribunen, men etter en kort ordveksling med Kviks engelske keepertrener Scott, gikk jeg mot dens nordlige ende og fikk på veien bekreftet av en vakt at det bare var å ta seg over på Ståplass Nord og benytte den. Faktisk skulle det vise seg at jeg fikk hele tribunen der for meg selv denne dagen, for resten av tilskuerne – som jeg regnet frem til å være 107 i tallet – holdt seg på hovedtribunen. Med unntak av en person som gjemte seg bort der, var det heldigvis i hvert fall ingen negative elementer fra en viss gruppering som kanskje var opptatt med å drive sjikanøs telefonterror som tydeligvis er deres nye hobby. Det neste blir kanskje å «ringe på å stikke av», men det tør de vel ikke?
Uansett hadde jeg fått hengt opp flagg og installert meg på min for anledningen personlige tribune da det var klart for avspark, og jeg registrerte at det var et ungt FFK 2 som skulle i aksjon, selv om de også hadde fått et par forsterkninger i form av et par av ungguttene som har blitt tatt opp i A-troppen. Selvsagt var det jo for en FFK-er også verdt å merke seg at Kvik stilte med et par tidligere FFK-ere; inkludert Alexander Zoulakis som har byttet beite i løpet av vinteren og nå skulle opp mot rekruttlaget til sin gamle klubb. Gjestene fra grensebyen tok umiddelbart initiativet allerede fra start, og i første omgang var det i det hele tatt en ganske merkbar nivåforskjell på de to lagene.
Allerede etter sju-åtte minutter hadde Kvik ballen i nettet, men hjemmelaget ble ved den anledningen reddet av at linjemannen hadde vært oppe med flagget for å markere for offside. Det var én av to annullerte mål for Kvik denne ettermiddagen, men etter tjue minutter spill tok de uansett ledelsen da Øystein Lundblad Næsheim sendte i vei et skudd som snek seg inn via bortre stolpe. Deni Hasanagic doblet ledelsen i det 29. minutt, og Kvik dominerte stort der de fosset i angrep gang på gang. FFK 2 trodde kanskje de hadde klart å holde 0-2 til pause, men på overtid av omgangen økte Erikas Adukonis ytterligere med omgangens siste ballberøring, slik at det sto 0-3 halvveis.
Det ble gjort flere bytter i pausen, og pasningsspillet til Kvik satt heller ikke like godt i andre omgang. Likevel økte Erikas Adukonis i det 58. minutt til 0-4 med sitt andre mål for dagen. Omgangen ble etter hvert også preget av ytterligere bytter, og begynte dessuten å angre på at jeg hadde droppet både lange underbukser, lue og hansker, der jeg nå sto og hutret i den stadig surere februar-ettermiddagen. FFK 2 fikk helt på tampen i hvert fall et trøstemål, og det så for meg ut som om det var Sadir Abud som satt inn 1-4 før han forsvant for meg i klyngen av spillere. Det ble også sluttresultatet, og da dommeren blåste av var det bare og pakke sammen og komme seg over elva og til bussholdeplassen for å sette kursen hjemover.
Denne lørdagen var det duket for et Østfold-derby når FFK skulle ta turen til ‘den andre byen’ for å møte det som etter alt sammenslåings-styret nå er deres fremste klubb. Det dreide seg om en treningskamp på Sarpsborg Stadion, og jeg må innrømme at jeg ikke er noen stor fan av å møte Sarpsborg 08 til treningskamper. Jeg mener man bør være forsiktige så man ikke vanner ut rivaliseringen som kanskje bør forbeholdes tellende kamper, men det hadde tross alt vært enda verre om 0,8 og FFK i tillegg spilte i samme divisjon for tiden. Uansett var det aldri på tale for meg å ikke se FFK i aksjon når de skulle spille der. Spesielt siden vi hadde tatt initiativ til en sosial greie i form av et opplegg med pub-runde før og etter kamp. Selv om Stjernen også skulle i aksjon mot Vålerenga, ble dette dessuten planlagt på et tidspunkt da restriksjonene og avlysningene som rant inn gjorde det håpløst å vite om det faktisk ble noen hockey-kamp.
Planen var at vi skulle busse opp til Sarpsborg og innta Edvarts Pub noen minutter etter at den åpnet kl. 11.00, med muligheter for å flytte seg videre etter hvert. Etter kampen var planen en matbit og mer drikke på Borg Bierstube før vi skulle ta bussen ned i Østfoldhallen for å se FFKs juniorer teste seg mot Kråkerøys. Nå ble den kampen avlyst et par dager i forkant, så vi vurderte å kanskje ta taxi rett fra Sarpsborg Stadion til Stjernehallen, men besluttet at vi skulle se an hva folk etter hvert følte for. På Edvarts Pub hadde vi det uansett såpass koselig at vi ble værende der helt til det var på tide å spasere mot stadion.
Det var flere som hadde oppfordret til boikott av denne kampen, både fordi det var en treningskamp mot 08, fordi man ikke fikk bruke pyro, og deretter fordi det ble antatt at det uansett ikke ville komme noen tøffe ‘ultras’ fra 08-leiren(!). Samtidig ble det ytret håp om at målet var at færrest mulig FFK-ere dro på kampen. Nå skal selvsagt alle få lov til å bestemme selv hvilke kamper man vil dra på, men når personer som påberoper seg å være FFK-supportere presterer å si at målet må være at det kommer færrest mulig FFK-ere, er det for meg noe som skurrer. Kanskje er det bare jeg (og de andre som valgte å dra) som er rar(e)..?
Vi som dro så nå i hvert fall frem til kamp da vi entret Sarpsborg Stadion og tok oss over på seksjonen vi hadde fått tildelt. Aristokraten FFK med sine 9 serietitler og 11 norgesmesterskap skulle nå måle krefter med et Sarpsborg-lag som står med en tredjeplass i ligaen og to tapte NM-finaler som sine største meritter, men som samtidig nå spiller i toppdivisjonen, ett nivå høyere enn FFK. Særpingene hadde dermed et favorittstempel, selv om man måtte tilbake til 2019 for å finne sist FFK tapte en treningskamp. Vi fikk i hvert fall samlet en gjeng på bortetribunen, der anslagsvis 150 personer hadde møtt opp. Det inkluderte heldigvis heller ikke nå negative elementer fra en viss gruppering, selv om minst én av deres ‘rævdiltere’ ble observert, men når vedkommende som påberoper seg å være FFK-fan valgte å heller se kampen fra hovedtribunen sammen med særpingene(!) så sier det vel kanskje det aller meste.
Vi var i alle fall nokså heldige med været denne dagen, for sola skinte når jeg nå så min første kamp på Sarpsborg Stadion siden 2010 (tiden flyr!), og snøen som hadde falt i løpet av natten hadde naturligvis blitt fjernet fra kunstgresset det skulle spilles på. Vår plass var på den ene flanken av langsiden ut mot jernbanelinja som går bak tribunen der, for det har nå visstnok blitt den nye borteseksjonen siden min forrige visitt, da jeg er temmelig sikker på at vi sto bak det ene målet. Vi fikk snart hengt opp våre flagg etc, og mens spillerne inntok banen var man allerede i gang med nidvisene mot Sarpsborg. De var det dog ikke alle som satt pris på, og flere ganger i løpet av kampen mente vi burde være bedre enn å rakke ned på motstanderen. Til det vil jeg si at man selv i dagens krenkelses-samfunn skal være glad for at vi har slike rivaliseringen, og at ‘drittslenging’ begge veier er en herlig og viktig del av dette, og at det vil bli noe tamt over det hele dersom det forsvinner.
Det var nok mange som nå var litt usikre på hvor FFK sto etter en runde med mye smitte i klubben. Det var uansett vertene som startet best, men den første muligheten fikk FFK med en kontring 3 mot 2 der presisjonen dessverre manglet. Vi nærmet oss kvarteret da særpingene fikk sin første sjanse, og selv om det da endte med en avslutning utenfor, skulle det ikke gå lang tid før de fikk nettsus. Etter en duell havnet ballen litt tilfeldig hos Kristian Fardal Opseth som alene med FFK-keeper Håvar Jenssen satt inn 1-0 i det 16. minutt. Ti minutter senere burde nok FFK ha utlignet da Mads Nielsen avsluttet over fra kort hold, og like etter hadde de nok en kontring i overtall der presisjonen igjen var mangelvare. Like før pause viste hjemmelaget hvordan det skal gjøres, og det var etter en gavepakke der FFK gir bort ballen. 08 fosset fremover, og Fardal Opseth satt ballen i mål via stolpen, og sørget med sitt andre for dagen at det sto 2-0 til pause.
Jeg mistenkte at den lave sola muligens hadde spilt FFK et puss ved et par anledninger i første omgang, men nå var det vertene sin tur til å hanskes med den. Fem minutter etter hvilen reduserte FFK, og det var etter et fint innlegg fra Ludvig Begby som fant kaptein Henrik Kjelsrud Johansen. Han kom såpass tett opp i keeper at hans avslutning ble parert, men returen ble satt i mål av Noa Williams, som for øvrig er en spiller jeg håper kan slå ut i full blomst i år. 2-1, og nå hadde FFK en nokså bra periode. Fem minutter senere var de også nære på å tvinge frem et selvmål. Imidlertid synes jeg de plutselig ga fra seg initiativet og ble spilt veldig lave i en periode, og kampen ble etter hvert preget av en rekke bytter – ikke minst fra vertene.
Deres innbytter Rashad hadde ikke vært innpå lenge da han avsluttet i stolpen, men et par minutter senere var det FFK (som hadde kommet seg høyere i banen igjen) sin tur til å treffe metallet da Philip Aukland headet i tverrliggeren. Etter å ha sett kampen igjen, vil jeg si at det ikke var noen spesielt god fotballkamp, men det var tross alt visse positive ting å ta med seg for FFK, selv om det endte med 2-1 til 0,8. Jeg mener at man i noen perioder kunne se antydning til litt divisjonsforskjell, men at det stort sett er en jevnspilt kamp. Spesielt morsomt er det at noen av de lokale ungguttene fortsatt får prøve seg, og Tage Johansen gjorde i så måte nok en gang en god inntreden som makker til Mads Nielsen i midtforsvaret. Artig at også Wenneberg og Stensland får komme innpå og prøve seg igjen. Og så må jeg si at jeg synes det ser mer lovende ut enn på lenge for en kar som Ludvig Begby, og det er gledelig.
1 354 betalende tilskuere hadde sett kampen, og etter at FFK-spillerne hadde kommet bort for å takke for støtten, var det bare å pakke sammen flagg etc og komme seg vekk. Med tanke på usikkerheten etter smitten i troppen, velger jeg å tro at dette tross alt sto til godkjent, og enda viktigere er det at ‘Bummen’ forhåpentligvis har fått noen svar. FFKs nye spiss-signering fikk vi ikke se noe til, da han ikke ble ansett å være helt kampklar ennå. Vi får bare satse på en god sesong, og om vi kan få en start som i fjor, skal vi nok være med der oppe også i år. For 0,8-trener Stefan Billborn sin del er kanskje spørsmålet om han kan ha mer suksess i Sarpsborg enn det han hadde i Strängnäs.
Mens mange dro rett hjem, hadde noen av oss tenkt seg videre. FFK 2 sin kveldskamp i Østfoldhallen hadde som nevnt blitt avlyst, men Stjernen skulle spille kamp som startet rett etter kampen på Sarpsborg Stadion var slutt. Jeg var nå åpen for å ta en taxi dit, men fikk ingen gehør hos de andre – spesielt siden noen faktisk også følte på all støyen som hadde vært rundt dette de siste dagene. Vårt arrangement ble som nevnt planlagt på et tidspunkt da det rett og slett var umulig å forholde seg til ishockeyen og hvorvidt kampene ville bli spilt, og dreide seg samtidig like mye om en sosial greie som selve kampen i Sarpsborg. Det falt likevel ikke i god jord hos alle, og mange hadde andre meninger om hvordan man burde benytte lørdagen. Det ble uten tvil et irritasjonsmoment for noen av initiativtakerne at majoriteten av postene og meldingene var fra personer som heller ville fortelle hva og hvor vi burde ha gjort og dratt snarere enn ting som hadde med arrangementet å gjøre. Lærdommen får være at man faktisk kan snakke opp et arrangement uten at man på død og liv samtidig må snakke ned et annet.
Så da starter vi forhåpentligvis med blanke ark der, så ser vi fremover. Vi var nå uansett en liten gruppe gjenværende som valgte å likevel stikke innom Borg Bierstube for en matbit, slik planen også opprinnelig hadde vært. Det går faktisk an å hygge seg selv i Sarpsborg, og til tross for betjeningens tydelige skepsis til en av de mer slitne i vårt lille følge, fikk vi tildelt et bord. God mat har de der, og mens de andre nøyde seg med en ‘lunch-schnitzel’, slo jeg på stortromme med hjortefilet. Det var selvsagt det dyreste på hele menyen, men smakte da også helt fantastisk. Et forsøk på å samle troppene for å ta bussen mot Østfolds hovedstad var ikke spesielt vellykket, men vi kom oss til slutt med alle mann…med nød og neppe. Jon Erik og jeg vurderte en tur på Rodgers, men da han i stedet dro til en kompis for å se Premier League, valgte jeg i stedet å dra rett hjem og ta kvelden etter det som (tross tap) faktisk var en fin dag i vår ikke så fine naboby.
Revisit:
Sarpsborg 08 v Fredrikstad 2-1 (2-0)
Friendly
Sarpsborg Stadion, 19 February 2022
1-0 Kristian Fardal Opseth (16)
2-0 Kristian Fardal Opseth (44)
2-1 Noa Williams (51)
Att: 1 354
Admission: 50 NOK (concession)
Etter at treningskampen Sparta v Sarpsborg FK føyde seg inn i rekken av kamper som denne uken måtte avlyses grunnet smitte, hadde jeg egentlig ingen store planer for kvelden. Det var imidlertid før Jon Erik kom på banen og ga uttrykk for at rastløsheten hadde tatt såpass overhånd at han begynte å kikke på mulige kamper nedover i Sverige. Han hadde da også nevnt det tidligere i uken, at han muligens kunne tenke seg en tur nedover mot Göteborg på fredagen, men jeg la da ikke all verden i det. Nå viste deg seg at han klar for en slik utflukt, og vi bestemte oss for å kjøre mot grensen, ta en lunsj i Strömstad, og ta det derfra.
Etter at vi hadde fått forsynt oss tilstrekkelig fra Asian Town sin buffet, besluttet vi å fortsette sørover til Göteborg, der vi hadde funnet tre kamper. Av disse falt vi ned på treningskampen mellom SKIF Semberija og Angered MBIK som skulle spilles på Bergsjövallen, eller rettere sagt anleggets kunstgressbane. På veien rakk vi også å gjøre litt research ved Lyckorna, i området rundt Ljungskile, med tanke på en mulig pitstop på vei hjem på den kommende bussturen til Göteborg i mars, når FFK skal spille treningskamp mot IFK Göteborg. Vi hadde fortsatt godt med tid, og tenkte oss også en tur inn til Göteborg sentrum, men valgte å først svippe innom Bergsjövallen på veien for å ta noen bilder mens det fortsatt var dagslys.
Bergsjön er en forstad i nordøstlige Göteborg, omkring åtte kilometer fra Göteborg sentrum. Området bærer preg av blokkbebyggelse, og regnes gjerne som en del av det såkalte ‘miljonprogrammet’, selv om Bergsjön visstnok faktisk var planlagt allerede før svenskenes ‘miljonprogram‘ ble vedtatt. Selve Bergsjön har i dag rundt 17 000 innbyggere, og er en av flere slike boligområder i den nordøstlige utkanten av Göteborg. I likhet med mange andre av disse miljonprogram-områdene, sliter nå også Bergsjön i dag med en rekke utfordringer, og er av politiet regnet som et «särksilt utsatt område» der de ser det som nesten umulig å utføre sine oppdrag. Disse områdene preges av blant annet islamske paralellsamfunn, religiøs ekstremisme, såkalte «no go zones», høy kriminalitet, etc etc.
Det høres nok ikke spesielt trivelig ut, men trivelig var i hvert fall karen vi traff på ved Bergsjövallen. Anlegget har to baner; hovedbanen med naturgress (som nå var gjerdet inn og låst), og kunstgressbanen som vi denne kvelden skulle se kamp på. Mens vi sto der og tittet, så vi en kar som låste seg inn i klubbhuset, og gikk for å banke på for å få bekreftet at det faktisk var kamp kl. 19.00. Klubbhuset bærer logoen til Bergsjön IF, og selv om det ikke var de var en av lagene som skulle spille denne kvelden, kunne vedkommende bekrefte kampen etter å ha låst opp den pansrede metall-døra for oss. Dette var også starten på en svært trivelig samtale med en ildsjel som det skulle vise seg faktisk var med å stifte Bergsjön IF i 1964.
Han ble åpenbart nokså sjokkert over at to nordmenn hadde forvillet seg hit ned for å se en treningskamp, men inviterte oss inn for å vise oss rundt i klubbhuset. Det ble fort en drøy halvtime i hans selskap, og snart fikk han også selskap av sin kasserer(?). Etter å ha kikket på pokaler og utmerkelser, gamle lagbilder, og et imponerende utvalg av vimpler fra klubber i både inn- og utland (inkludert Fredrikstad-klubben Begby), takket vi for titten for å unne oss en svipptur inn til Göteborg sentrum. Vi ville nemlig se om vi fant noen fine klær av interesse på NK, og etter å ha saumfart utvalget rakk vi til og med en cider på John Scotts Palace før vi returnerte til Bergsjön og Bergsjövallen.
Det var som sagt SKIF Semberija som skulle spille treningskamp mot Angered MBIK, og førstnevntes navn bør kanskje forklares. Deres logo vitner jo i seg selv om en serbisk tilknytning, og SKIF står rett og slett for Serbiska Kultur & Idrottsforeningen, mens Semberija er navnet på en region i Republika Srpska. Denne klubben ble stiftet i 1995, og spilte seg i 2012 opp i Division 3, men det ble med den ene sesongen der, og de er nå å finne i Division 4 Göteborg. Kveldens motstander på sin side er en annen lokal klubb, og Angered MBIK hører hjemme i Division 3 Sydvästra Götaland. Det betyr at disse to klubbene i år spiller på henholdsvis femte og sjette nivå av svensk fotball.
Mens vi var inne i sentrum av Göteborg hadde det begynt å dryppe så smått fra oven, og det var da også meldt regn her denne kvelden, men da vi igjen parkerte ved Berjövallen begynte det å gå over til sludd og deretter snø. Det skulle etter hvert sette sitt preg på det som skjedde ute på kunstgresset, men foreløpig uanfektet tok vi oppstilling bak det ene målet, under noen trær som ga nokså begrenset ly for det som falt fra oven. Det var ingen tribunefasiliteter her, men en liten gressvold på nærmeste langside – skjønt å bevege seg der var nå forbundet med overhengende fare for å skli og havne på ratata. Laglederbenkene var å finne på motsatt langside, men da vi i løpet av første omgang gikk en runde og tuslet over dit, fikk vi klar beskjed av den myndige frøkna som var linjedommer der at hun satt pris på om publikum holdt seg på motsatt side.
Vi regnet oss frem til at det var 17 tilskuere som hadde møtt opp, og de fikk se at Angered MBIK tok initiativet og etter hvert også tok ledelsen. Det var i det 22. minutt at et skudd via stolpen sørget for at det sto 0-1. Med ti minutter til pause doblet Angered-klubben sin ledelsen til 0-2 med et flott og velplassert skudd i bortre hjørne. I det 42. minutt fikk imidlertid Semberija en redusering, slik at det sto 1-2 da dommeren blåste for pause og vi kunne gå for å søke litt ly i klubbhuset som holdt åpent. Der fikk Jon Erik til og med servert kaffe av vår venn fra tidligere, før det var på tide å igjen komme seg ut i snøværet.
Det var på ingen måte noen snøstorm, men det var såpass at det la seg på kunstgressbanen som nå var helt hvit. Det skulle også skape litt problemer etter hvert som det økte på utover i omgangen, men foreløpig var det ikke noe voldsomt problem da bortelaget økte til 1-3 fem minutter ut i andre omgang. Tre-fire minutter senere sto det 1-4, og vi kom nå dessuten i snakk med to serbere som sto og koste seg med øl og serbisk hjemmebrent. De insisterte på å at vi måtte smake på sistnevnte, og hadde tilsynelatende liten forståelse for Jon Eriks unnskyldning om at han måtte kjøre, men det ble for ordens skyld kun undertegnede som måtte smake både én og to ganger.
Mens vi sto der i hyggelig passiar, hadde det faktisk blitt såpass at vi allerede hadde sett tendenser til at ballen stoppet i snøen, og med et kvarters tid igjen valgte dommeren rett og slett å blåse av slik at det ble en noe forkortet økt. Vi satt oss sporenstreks i bilen for å starte returen til Fredrikstad, men kom ikke altfor langt før det hadde utviklet seg til et ordentlig snøkaos. Det var nok bra at det kun var undertegnede som fikk seg en serbisk ‘stänkare’, for mellom Kungälv og Uddevalla var det faktisk så ille at biler hadde kjørt i grøfta og trafikken gikk i 60-70 km/t på E6. Vi måtte til og med stoppe for a gjøre et (dessverre forgjeves) forsøk på å taue opp en uheldig bilist.
Forholdene var også slik at bruk av fjernlys var håpløst da det førte til at vi så rett i en vegg av snø, og det ble tidlig klart at vi ikke ville rekke frem til Nordby-senteret for å handle der før stengetid, slik planen hadde vært. Løsningen ble å kjøre innom sentrum av Uddevalla, der en av butikkene holdt åpent lenger. Det ble i det hele tatt en strabasiøs hjemtur; i hvert fall til vi kom litt nord for Uddevalla der det igjen plutselig var bare veier da vi nærmet oss Strømstad. Først rundt halv ett var vi hjemme, men det hadde uansett vært en koselig tur, og som vanlig når jeg farter rundt sammen med Jon Erik, var jeg også i godt selskap. Nå var det bare å få seg litt søvn før vi skulle innta Sarpsborg for å se FFK der dagen etter.
Tre dager hadde gått siden min forrige fotballkamp, for det var fortsatt litt utfordrende tider. Skjønt tirsdagens planlagte treningskamp på Tunebanen hadde vel ikke blitt avlyst grunnet utbrudd av ‘Kinaviruset’ hos Tune eller Skjeberg Sport, men snarere fordi sistnevnte hadde vært i aksjon med kamp i Østfoldmesterskapet (kanskje mer kjent som OBOS Cup) hos Torp kvelden før. Den dagen endte Jon Erik og jeg opp med å på impuls slenge oss med en tur inn til Oslo for å se hockey i form av Grüner v Stjernen. Onsdagen var det derimot viruset som satt en stopper for mine planer da Begby måtte avlyse sin treningskamp mot Skogstrand, men på torsdagen skulle de endelig også bli litt fotball igjen, og det sammen med en kar som nok hungret litt ekstra etter å komme seg på kamp igjen.
Min banehopper-kompis Stig-André Lippert har jo den siste tiden hatt andre plikter etter en familieforøkelse, og har naturlig nok derfor hatt helt andre ting å tenke på, men nå var han sugen på en kamp, og hadde allerede noen dager i forveien tatt kontakt for å forhøre seg om hvorvidt jeg var klar for et tur igjen. Det betød også en ny bane for oss begge, og et besøk hos en klubb som i år gjør comeback med A-lagsfotball etter flere år uten. Det er snakk om Hobøl IL, og vår destinasjon ble derfor Tomter, som vi satt kursen mot etter at jeg hadde tatt meg opp til Kalnes for å møte den nybakte far. Med et snaut kvarter til avspark ankom vi Tomter, som er et tettsted som ligger omkring fire mil sør for Oslo og har rett i overkant av 2 000 innbyggere. Her befinner vi oss rett ved den tidligere Akershus-grensen, og Tomter var det største tettstedet i tidligere Hobøl kommune, men sorterer nå under Indre Østfold kommune.
Her ved Tomter Idrettspark er det ikke bare én, men to baner – hovedbanen Tomter Stadion med sitt naturgress, og Tomter kunstgress like ved siden av – og det var naturlig nok på sistnevnte at Hobøl nå skulle måle krefter mot et Vansjø/Svinndal som også blir en avdelings-kollega i årets 7. divisjon. Banen her er en typisk kunstgressbane uten noen tribunefasiliteter, men det er en liten voll på deler av den ene langsiden, der man også finner klubbhuset. Foran dette sto det også et par benker, og her står man for øvrig også noe opphøyd fra selve banen, der aktørene nå gjorde seg klare til avspark. Hobøls første treningskamp her hadde ifølge rapportene tydeligvis båret preg av å være en temmelig spesiell affære, med 3 x 25 minutter og samtlige aktører på banen i overtrekksvester. Denne gang var planen heldigvis å spille 2 x 45 minutter, og Vansjø/Svinndal hadde også med seg drakter, men Hobøl hadde åpenbart fortsatt ikke fått sine draktsett fra leverandøren.
Det gjorde at de måtte spille i lyseblå overtrekksvester utenpå, og vi fant det humoristisk at de kanskje ikke hadde nok, slik at deres venstreback faktisk spilte i en lyseblå ytterjakke (med hette, for sikkerhets skyld)! Man ser mye rart i den herlige breddefotballen! Det gikk ikke lang tid før vertene ble satt under press, og V/S tok ledelsen i kampens femte minutt. Vi hadde dessverre ingen forutsetninger for å identifisere og notere ned de korrekte målscorerne, og de skulle de bli mange av. V/S hadde allerede også misset en kjempesjanse da de etter et drøyt kvarter doblet ledelsen med en kjempescoring der et langskudd dalte ned i det bortre hjørnet, og få minutter senere utnyttet de surr i forsvaret til å øke ytterligere. 0-4 ble styrt inn etter en snau halvtime, men sekunder senere reduserte Hobøl, før ytterligere to bortemål før pause sørget for at det sto 1-6 halvveis.
Lippert var nå såpass lei sykehusmat at han hadde bestemt seg for å bruke pausen til å få seg noe mat fra en lokal takeaway-sjappe, og hadde derfor med et kvarters tid til pause ringt for å bestille to porsjoner med biffsnadder til oss. Vi svippet raskt ned for å hente maten, og returnerte med perfekt timing idet spillerne igjen var på vei ut. Mens vi satt og spiste på den ene benken var det plutselig måltørke, men snaut halvveis ut i omgangen ble det nettsus igjen. V/S noterte seg for nye scoringer i kampminutt 66, 67, 73 og 75, slik at det til slutt endte 1-10. Dette var andre kamp der jeg ser V/S. Begge har vært borte, og i begge har de scoret ti mål, slik at de står med en positiv målforskjell på 20-1 på de to kampene jeg har sett de! Tipper de gjerne ser at jeg kommer og titter på litt oftere. Men etter en trivelig kveld i Tomter var det nå på tide å vende snuta hjemover. Vi får se om jeg ikke får stiftet ytterligere bekjentskap med begge lag utover i sesongen. Det er også veldig hyggelig at klubber som Hobøl (og Tveter) er tilbake i manesjen A-lag igjen! Vi får håpe på flere slike ‘comeback’ i årene som kommer.
Norwegian ground # 188:
Hobøl v Vansjø/Svinndal 1-10 (1-6)
Friendly
Tomter kunstgress, 17 February 2022
0-1 ?? (5)
0-2 Nr 22 (17)
0-3 Nr 20 (21)
0-4 Nr 15 (30)
1-4 ?? (31)
1-5 Nr 7 (39)
1-6 ?? (42)
1-7 ?? (66)
1-8 ?? (67)
1-9 Nr 7 (73)
1-10 Nr 10 (75)
Att: 12 (h/c)
Admission: Free
Det var et ordentlig grisevær med regn og kraftig vind, men ufyselig vær er vel ikke noen hindring når staute menn har bestemt seg for å dra på kamp. I hvert fall satt det ingen stopper for mine planer om å få med meg kamp på Torp denne kvelden. Selv om paraplyen en rekke ganger truet med å vrenge seg i vinden på den korte spaserturen opp til bussholdeplassen, var det ikke noe tema å snu for å tilbringe kvelden hjemme, men jeg lot altså bussen frakte meg den ikke altfor lange turen opp til Torp, der jeg steg av og ankom et nokså folketomt Torp Idrettsplass med et kvarters tid til avspark.
Selv om kveldens kamp ville bli min kamp nummer 20 for året, ville det også være den første ‘tellende’, og det var altså min gamle klubb Torp som skulle ta imot Skjeberg Sport til kamp i Østfoldmesterskapet (kanskje bedre som kjent som OBOS Cup). Det har dessverre vært dårlig oppslutning blant kretsens klubber, og kun åtte lag hadde meldt seg på. Disse er inndelt i to grupper à fire lag, og Ås er det eneste laget fra 4. divisjon som deltar i Ås. De vil dermed være en naturlig favoritt når de skal kjempe mot klubber fra 6. divisjon og 7. divisjon. I gruppe med Torp og Skjeberg Sport er nettopp Ås, og Navestad. I den andre gruppen stiller Badebyen Drøbak, Skogstrand, Tune og Tveter.
Ås hadde noen dager tidligere slått Navestad 5-2 i turneringens første kamp, og hadde naturlig nok således inntatt tabelltoppen. Torp hadde den siste tiden slitt med smitte og hadde måttet avlyse et par treningskamper, men var nå heldigvis klare til dyst igjen. For Skjeberg Sport sin del vil jeg gå litt mer inn på de når jeg etter planen skal se min første kamp der om noen få dager, men siden flere har spurt meg om hvorfor jeg kaller klubben Skjeberg Sport, så kan jeg jo ta akkurat det litt raskt. Tidligere hadde man både Skjeberg IF og Skjeberg Sportsklubb, og sistnevnte ble kun kalt Skjeberg Sport av samtlige her i området da jeg i mine barneår spilte på Torp og vi spilte fast mot begge Skjeberg-klubbene. Verre er det ikke, men som en digresjon kan det jo nevnes at det selvsagt er synd at vi har mistet oppgjørene mellom de to Skjeberg-klubbene.
Men nå var det Torp v Skjeberg Sport det skulle dreie seg om, og etter en tur tilbake i garderobene kom de to lagene ut på banen. Det var langt flere spillere enn tilskuere, og i løpet av kvelden regnet jeg meg frem til kun 11 tilskuere, og dette inkluderte noen som så kampen fra bilen bak det nedre målet. I tillegg var det flere som takket for seg og forlot åstedet både i løpet av første omgang, i pausen, og utover i andre omgang, så noen publikumsfest var det i hvert fall ikke. Blant et par kjent fjes var jaggu også banehopperen Ray Tørnqvist som hadde tatt turen fra Oslo. Vi søkte ly under taket til kiosken, og derfra så vi at hjemmelaget tidlig tilrev seg et initiativ.
Torp tok ledelsen 1-0 i det 9. minutt, og fra vår posisjon ved den andre enden av banen så det ut til å være Emil Thorvaldsen som var sist på ballen. Ti minutter senere var vi imidlertid like langt da Sander Stordal utlignet for Skjeberg-laget. Ytterligere et kvarter frem i tid var torpingene tilbake i ledelsen, og det så ut som Joacim Olsen som sendte i vei et skudd som snek seg inn i bortre hjørne. Jeg hadde etter hvert dristet meg til en runde rundt banen, siden regnet heldigvis avtok litt, men da spillerne hastet i garderoben for å ta pause på stillingen 2-1, var det flere av de som så litt miserable ut og ga uttrykk for at det skulle bli godt å varme seg litt. Lite visste vi da at vi skulle bli vitne til en skikkelig målfest i andre omgang.
Det var heller ingenting som vitnet om hva som skulle komme da kun en redning på streken hindret ny Torp-scoring noen minutter etter pause. I det 59. minutt hadde Torp et frispark som smalt i tverrliggeren, men sekunder senere var det likevel nettsus da Kenth Børresen økte til 3-1. Etter dette ble det helt vilt, og selv om Skjeberg-klubben reduserte til 3-2, gikk Torp deretter opp til 6-2 før gjestene reduserte en gang til. På slutten raknet det ytterligere for bortelaget, og det endte hele 9-3. Det var så mye som skjedde at det var alt annet enn enkelt å få med seg målscorerne, men med forbehold om feil har jeg gjort mitt beste for å få riktige målscorere. Kenth Børresen scoret i hvert fall hattrick, og vi hadde etter hvert fått servert forrykende underholdning i det dårlige været. Jeg takket deretter ja takk da Ray tilbød seg å svippe meg hjem.
Ingen grunn til å hvile på laurbærene, så jeg hadde naturligvis blinket meg ut en kamp også denne søndagen, til tross for et temmelig skrint kamputvalg i Østfold. Sprint-Jeløy v Kråkerøy var egentlig eneste kamp i området, og derfor ble også valget lett. Det var bare å komme seg til Moss, og den ferden gikk med toget som ankom Fredrikstad noen minutter forsinket og ble ytterligere forsinket på veien. Jeg hadde heldigvis god tid, selv om jeg hadde bestemt meg for å benytte apostlenes hester fra Moss stasjon til Bellevue. Bussene som går forbi banen til Sprint hadde tydeligvis ikke begynt å gå ennå, så kanskje er busstilbudet der til tider like dårlig som her, og det var derfor gikk gikk til fots.
Jeg brukte en halvtimes tid på veien til Bellevue, og heldigvis holdt det varslede drittværet seg foreløpig unna slik værmeldingen også hadde informert om, så foreløpig var det slett ikke så verst. Den 19 kvadratkilometer store Jeløy var egentlig ikke en øy, men snarere en halvøy som var forbundet med fastlandet frem til man i 1955 gravde ut en 20 meter bred kanal mellom Værlebukta og Mossesundet. Det er vel egentlig ikke særlig overraskende at bebyggelsen i selve Moss har krøpet stadig lenger utover på Jeløya, og det som i sin tid var en egen kommune, ble allerede under krigen slått sammen med Moss kommune.
Klubben jeg i dag skulle besøke har en interessant historie, selv om de største merittene knytter seg til årene før Sportsklubben Sprint-Jeløy i dagens form var et faktum. Den ble nemlig først stiftet i 1940, da Jeløy Idrettsforening og Sportsklubben Sprint slo seg sammen, men begge disse to klubbene hadde blitt stiftet allerede i 1926. De var begge medlemmer av Arbeidernes Idrettsforbund, som i årene 1924 til 1939 arrangerte arbeidermesterskapet i fotball. SK Sprint dominerte i flere år denne turneringen ved å vinne mesterskapet fem år på rad fra 1928, og fulgte senere også opp med en ny triumf i 1934, slik at de sto med seks titler på sju år. Jeløy IF var åpenbart ikke helt borte de heller, for de spilte seg frem til finalen i samme turnering i 1937, men måtte da se seg slått av Sparta etter omkamp.
Arbeidermesterskapet i fotball opphørte ved krigens utbrudd, og gikk etter krigen inn i cupen til det sammenslåtte Norges Idrettsforbund. 1940 var også året da de to klubbene altså slo seg sammen til dagens SK Sprint-Jeløy, og de har nok siden den gang gjort seg mest bemerket med sitt kvinnelag. Herrenes A-lag spilte mange år i 2. divisjon, men hadde sin siste visitt der i 2015. To år senere rykket de også ned i 4. divisjon for første gang siden 1970-årene, men klatret i hvert fall opp ett hakk til 3. divisjon med fjorårets divisjonstittel etter en kjempeduell med Råde og deretter kvalikseier over Sandefjord Fotball 2.
Sprint var ikke snauere enn at de rett og slett vant samtlige kamper i fjor, så opprykket må absolutt sies å ha vært fortjent. Motstander i dagens treningskamp var Kråkerøy, og for deres del endte fjoråret med nedrykk fra 3. divisjon. Dermed var det to lag som byttet divisjon foran årets sesong som nå skulle måle krefter. Da jeg ankom med et drøyt kvarter til avspark var lagene i ferd med å avslutte sin oppvarming og gikk snart i garderobene for å skifte. Da de kom ut igjen la jeg ut på en liten runde rundt banen mens spillerne gjorde seg klare for avspark. På bortre langside så jeg for øvrig at de siden sist har saget ned trærne som hadde gitt så etterlengtet skygge da jeg i fjor sommer så Sprint mot Drøbak/Frogn i treningskamp.
En viss kompis hadde måttet takke nei til å bli med da han nå overraskende nok hadde takket ja til tidlig ekstravakt på jobb til tross for heftig begersvinging kvelden før, men likevel var det kjentfolk til stede. Groundhopper-appen vitnet nemlig om at også Trond Sæterøy hadde tatt turen, og jeg så ham snart på den lille tribunen på motsatt langside (der alt av slike fasiliteter befinner seg), så jeg gikk etter fullført runde bort dit. Innen den tid hadde Håkon Wæhler gitt Kråkerøy ledelsen i det sjuende minutt, og det var det unge Kråkerøy-laget som før pause hadde initiativet mot et ungt Sprint-lag.
Gjestene hadde fem minutter senere ballen i nettet igjen, men det ble avblåst for offside. Like etter hadde Sprint en god mulighet, men det ble blokkert inne i feltet før en ny avslutning gikk utenfor. Vi nærmet oss halvtimen spilt da Sprint fikk nettkjenning, og utligningen til 1-1 kom da et frispark inn i feltet ble styrt i mål av Antonio Fosser. Kråkerøy hadde deretter et vanvittig skudd som traff kryss-stolpen, før de i det 42. minutt tok ledelsen igjen med et direkte frispark fra Håkon Wæhler, som altså noterte seg for sitt andre for dagen. Det var også stillingen halvveis, men det var antydning til dramatikk på Kråkerøy-benken.
Kråkerøys keeper hadde nemlig pådratt seg en skade noen få minutter før pause, og ga signal om at han måtte kaste inn håndkledet. På tribunen rett ved siden av oss satt en gjeng unge gutter som åpenbart hadde vært ute på byen i helgen, og en av de ble beordret i garderoben for å skifte og varme opp. Ifølge kompisene dreide det seg om en kar som i hvert fall har vært keeper, men som ikke hadde spilt på lenge. Ellers benyttet Trond også pausen til å sjekke om kiosken hadde åpnet som lovet, men måtte skuffet returnere uten hverken kaffe eller noe å bite i. Det la uansett ikke noen altfor voldsom demper på stemningen, og vi var klare for andre omgang
Om Kråkerøy var det beste laget før pause, var det Sprint som skulle dominere etter hvilen. I omgangens sjuende minutt kom utligningen til 2-2 da Isak Østrem vippet ballen over Kråkerøy stand-in-keeper. Sistnevnte rettet deretter opp med en god inngripen og redning da en Sprint-spiller kom alene etter snaut halvspilt omgang. Kråkerøy hang tilsynelatende litt i tauene i andre omgang, men mot spillets gang tok de igjen ledelsen da innbytter Hans Jørgen Bakkehaugen i det 85. minutt slo et fint innlegg til Elias Huth som satt inn 2-3. Det viste seg å være vinnermålet, slik at Kråkerøy vant til tross for en svak andreomgang. De vil dog være fornøyd med det de presterte før pause. Og kanskje omvendt for Sprint. Jeg hadde forresten talt 51 tilskuere, og de kunne nå sette kursen hjemover. Det gjorde også jeg, og Trond hadde galant nok også tilbudt meg skyss hjem. Det takket jeg ja til, og får igjen benytte anledningen til å takke ham for haik.
Revisit:
Sprint-Jeløy v Kråkerøy 2-3 (1-2)
Friendly
Bellevue, 13 February 2022
0-1 Håkon Wæhler (7)
1-1 Antonio Fosser (30)
1-2 Håkon Wæhler (42)
2-2 Isak Østrem (52)
2-3 Elias Huth (85)
Att: 51 (h/c)
Admission: Free
