FC Roskilde v Vejle BK 23.11.2019

 

Lørdag 23.11.2019: FC Roskilde v Vejle

Etter fredagens dont var det på tide å forlate København, men jeg hadde flere dager igjen av min lille Danmarks-tur, og det innebar selvsagt også flere fotballkamper. Etter å ha sjekket ut fra City Hotel Nebo gikk jeg til innkjøp av en enkel frokost på Hovedbanegården før jeg derfor tok plass på en av togene som betjente Roskilde. Turen østover tok kun rundt 20 minutter, og ved ankomst var jeg usikker på om noen av serveringsstedene jeg hadde sett meg ut ville være åpne såpass tidlig på formiddagen. Det viste seg å være liten grunn til bekymring, for et steinkast fra stasjonen kunne jeg dukke inn fra duskregnet og unne meg en øl på George’s Bodega mens jeg booket de resterende togbillettene jeg ennå ikke hadde fått bestilt for de kommende dagene.

Roskilde burde være kjent for de fleste, men jeg mistenker at mange nordmenns kunnskap om byen begrenser seg til den store musikkfestivalen som årlig arrangeres her og som bruker byens navn. Roskilde har imidlertid mye lengre og fyldigere historie enn som så, og det regnes som en av Danmarks eldste byer. Allerede på 900-tallet kom Harald Blåtann (som anses som Danmarks første reelle konge) hit og lot bygge en kongsgård og en trekirke. Roskilde vokste rundt dette, og ble snart Danmarks bispesete. Rundt den nevnte kirken bygget man på 1100-tallet byens største attraksjon – Roskilde domkirke. Roskilde var helt frem til 1443 både Danmarks hovedstad og hjemsted for landets konger og biskoper, og selv om byens dominans forvitret ved den katolske kirkes fall i Danmark, fortsatte man likevel med å bruke byens domkirke som gravsted for konger og dronninger.

Roskilde har i dag drøyt 50 000 innbyggere, og er med det Danmarks 10. største by. Det var også i Roskilde at man i 1847 åpnet landets første jernbanestasjon, og dette året tok det første danske tog sin jomfrureise mellom København og Roskilde. Dermed var det kanskje også passende at jeg hadde valgt denne måten å ta meg til Roskilde på. Etter en kjapp rast på George’s Bodega flyttet jeg meg uansett videre over Hestetorvet for å stifte bekjentskap med Klosterkælderen. Og for et bekjentskap det skulle vise seg å være! En soleklar kandidat til tittelen som ny favoritt-pub utenfor UK, men noe av årsaken til dette var en særdeles hyggelig bartender og de trivelige stamkunder som befant seg der og som jeg pratet med mens jeg koste meg med et glass Shake My Hops Up IPA. Bartenderens tips om en ‘Hindbær Lakrids Ale’ fra Thyras Bryg ble deretter tatt til følge etter en smaksprøve, og den fikk absolutt tommel opp.

Jeg må ha fått 5-6 smaksprøver og minst to shots på huset av den meget hyggelige bartenderen som i likhet med de to-tre andre kundene undret seg stort over min rundreise i dansk fotball og valget om å se FC Roskilde som lå som jumbo i 1. divisjon. De syntes dog det var artig, og jeg fikk høre deres syn på tingenes tilstand og hva man har slitt med i år. Deretter kom jeg meg omsider av gårde etter en lenger rast enn forespeilet. Jeg hadde opprinnelig planlagt også en tur innom Gustav Wieds Ølstue, men det hadde vært så trivelig på Klosterkælderen at jeg hadde blitt sittende rundt to timer. Nå tikket klokka såpass fort mot avspark i Roskilde Idrætspark at det ble litt knappere med tid, men jeg besluttet likevel å kikke raskt innom for en hurtig forfriskning. Som sagt, så gjort, og det virket da også igjen som et trivelig sted, men snart langet jeg ut mot dagens kamparena der jeg ankom med en snau halvtime tid til kampstart.

Heller ikke FC Roskilde har særlig lang historie, for klubben ble stiftet så sent som i 2004. Den gang var det imidlertid som følge av en sammenslåing mellom klubbene Roskilde Boldklub af 1906, Svogerslev BK og Hemmelev-Veddelev BK som alle gikk inn i den nye fusjonsklubben samtidig som de selv fortsatt spiller under egne navn i lavere divisjoner som såkalte feeder-klubber. Dette temmelig usjarmerende opplegget kjenner vi jo igjen fra fotballen her hjemme i Norge, og FC Roskilde overtok i tillegg lisensen til Roskilde Boldklub af 1906 og spiller på den. Sistnevnte klubb er den mest tradisjonsrike av de tre, og selv om de aldri spilte seg opp i toppdivisjonen, har de vært på nivå to, men sist gang det skjedde var i 1997/98-sesongen.
Den nye klubben tok over RB 1906 sin plass i Danmarksserien, og selv om debutsesongen endte med 3. plass i sin pulje bak Esbjerg II og Brøndby II, fikk de rykke opp i 2. divisjon da reservelagene (i motsetning til i Norge) på det tidspunktet ikke kunne rykke høyere opp. Som en digresjon kan det nevnes at man i Danmark i 2010 også fikk på plass en egen liga for Superliga-klubbenes reservelag, og det ville vært en god start også her hjemme. Uansett hadde FC Roskilde visse startvansker, og spillerne måtte i perioder spille uten kontrakter da klubben ikke oppfylte forbundets krav til egenkapital. De kom seg etter hvert på beina, og i 2008 vant de 2. divisjon Øst og sikret seg opprykk til 1. divisjon. Åttendeplassen i 2010/11-utgaven av 1. divisjon var deres inntil da beste plassering i ligasammenheng, men sesongen etter endte med nedrykk.

I 2014 vant de igjen sin 2. divisjons-avdeling etter en sesong der de med hele 20 strake seire satt ny rekord for Danmarksturneringen (som er en betegnelse for de tre øverste divisjonene). De returnerte dermed til 1. divisjon, og så sent som i 2017 tok de der 4. plassen og noterte seg for ny bestenotering i ligasammenheng, kun tre poeng fra å kunne få spille play-off om opprykk til Superligaen. Senere har det gått tyngre, og i mars 2019 var klubben nære på å gå konkurs, men ble nærmest på overtid reddet av et eierskifte. Ikke nok med det, for mot slutten av forrige sesong beskyldte faktisk FC Roskildes daværende trener Christian Lønstrup sine spillere for kampfiksing. Skandalen ble etterforsket av blant annet både Danske Spil, forbundet og dansk politi, men selv om man vel mente å ha funnet en del mistenkelige spill satt i et lite geografisk område i Tyskland, kom man vel aldri til bunns i saken(?).

Jeg betalte meg inn med de 100 danske kronene som ble avkrevd i inngangspartiet, og på vei innenfor fikk jeg også med meg et 12-siders program som virket å være inkludert i prisen til tross at det på forsiden sto 10 kroner. Neste punkt på agendaen var å få prøvesmakt på pølsene av typen frankfurter som lå på grillen og så deilige ut. Det var de da også, så det ble en til også denne gang, i tillegg til en øl fra tappekranene. Jeg aner ikke hvor lenge siden det er Roskilde Idrætspark ble åpnet, men jeg vil tro det er et nokså gammelt stadion, da man til tross for oppgraderinger i 1999 fortsatt har følelsen av at det er et klassisk anlegg. Kapasiteten anslås til 6 000 tilskuere, og av disse er 512 sitteplasser på hovedtribunen midt på den ene langsiden. På motsatt langside er det enkle (og gresskledde) avsatser man kan stå på under åpen himmel, mens kortsidene ikke byr på noen tribunefasiliteter. Jeg syntes det virket som et koselig sted å se fotball, selv om det var nokså surt denne november-lørdagen.

Det var vel aldri noen fare for at man skulle teste stadionets tilskuerkapasitet denne dagen, og heller ikke utfordre tilskuerrekorden på 5 342 som stammer fra en cupkamp mot fotball-monsteret FC København høsten 2014. Det hadde i hvert fall kommet en delegasjon med Vejle-fans som man både så og hørte godt der de hoiet og vaiet med blant annet et banner med bilde av deres helt Allan Simonsen på. Dette var altså årets siste kamp for hjemmelaget, og tabellen ble før dagens kamper toppet av overraskelses-laget Fredericia som hadde henholdsvis to og tre poeng ned til toer Viborg og treer Vejle, men også to kamper mer spilt enn de to forfølgerne. Vejle-fansen hadde nok en viss grunn til å føle seg optimistiske, for det var altså jumboen de nå skulle opp mot. FC Roskilde lå helt sist med 13 poeng på sine 17 kamper hittil, med tre poeng opp til nest-jumbo Næstved og – enda viktigere – åtte poeng opp til Nykøbing på sikker plass (med Hvidovre mellom der igjen).

Vertenes håp lå kanskje i å holde Vejle fra livet så lenge som mulig for så å frustrere de, for Vejle hadde faktisk spilt 0-0 i samtlige av sine tre siste bortekamper. Samtidig hadde de dog holdt nullen i seks kamper på rad, og innledningsvis var det lite som tydet på at FC Roskilde skulle kunne sette en stopper for den rekken. Allerede fra starten av var det en tydelig klasseforskjell, og før de var spilt ti minutter hadde gjestene hatt minst tre kvalifiserte sjanser. Nærmest så langt hadde albaneren Ylber Ramadani kommet med et missil som smalt i stolpen. Jeg følte det kun var et tidsspørsmål før Vejle tok ledelsen, og det gjorde de etter et kvarters spill da Diego Montiel satt inn 0-1. Kun noen få minutter senere var det en annen albaner som doblet ledelsen. Arbnor Mucolli tok frispark nesten helt ute ved sidelinjen, men klarte likevel å lure ballen i mål til 0-2, uten at jeg skal slå fast om det var ment som forsøk på avslutning eller innlegg.

Frederik Vang Larsen gjorde opp for seg ved å vinne en duell mot Kjartan Finnbogason da islendingen kom alene gjennom. Etter at halvtimen var passert fikk imidlertid Vejle straffespark. Mucolli terroriserte vertenes høyreside, og da han dro seg inn i feltet ble han ureglementert stoppet av Dawda Ngum slik at dommeren pekte på straffemerket. Diego Montiel tok ansvar og scoret sikkert til 0-3. Det hele virket for lengst avgjort, og det var vel nå bare et spørsmål om hvor stor seieren ville bli. 0-3 sto seg imidlertid til pause, og noen hjemmefans som sto ved siden av meg snakket nå om å begrense nederlaget, men det virket som om Vejle etter hvert hadde tatt foten av gasspedalen, og det inntrykket ble forsterket etter pause. Det virket i det hele tatt som om gjestene var fornøyd med tingenes tilstand, og andreomgangen fremsto som en slags transportetappe.

Vejle tok etter hvert også av begge sine målscorere, og slapp til Roskilde som først etter en times tid noterte seg for sitt første skudd på mål. Avslutningen fra Younes Bakiz ble dog reddet greit av nederlenderen Indy Groothuizen i Vejle-målet, og det gjentok seg da Bakiz få minutter senere var alene gjennom. Like før slutt var det i stedet Vejle som økte ledelsen da islendingen Kjartan Finnbogason fastsatt sluttresultatet til 0-4 foran 688 tilskuere. Det hadde vært en kamp der klasseforskjellen var åpenbar, og Vejle noterte seg for en sjuende strake ligakamp uten baklengsmål – noe som visstnok skal være ny klubbrekord i moderne tid. For FC Roskilde ser det ut til å gå mot nedrykk, selv om hele vårsesongen gjenstår, men selv maskoten Ørnen Jørgen virket resignert.

Selv hadde jeg valgt å la første tog gå for å slippe en stressende sprint (med bagasje) tilbake til stasjonen, og i stedet la jeg heller returen om Klosterkælderen for en ny visitt der før jeg skulle fortsette ferden mot Jylland. I anledning søndagens planlagte dobbel skulle jeg nemlig installere meg på base i Aarhus. Rundt tre timer brukte toget dit, inkludert et togbytte i Rungsted, og ved ankomst gikk jeg sporenstreks for å sjekke inn på hotellet ved navn Wakeup. Der hadde jeg betalt 1 010 danske kroner for to netters overnatting. Ikke mange minuttene etter, var jeg på farten igjen, og inntok vertshuset Peter Gift på andre siden av veien. Derfra videre til Mikkeller Bar, hvor jeg snart fikk selskap av min lokale kompis Morten og en av hans venner. Sammen gikk vi videre til AGF-puben Den Hvide Hest, hvor jeg ble helt til jeg gikk for å finne senga etter en lang dag.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Danish ground # 7:
FC Roskilde v Vejle BK 0-4 (0-3)
1. divisjon
Roskilde Idrætspark, 23 November 2019
0-1 Diego Montiel (16)
0-2 Arbnor Mucolli (19)
0-3 Diego Montiel (pen, 32)
0-4 Kjartan Finnbogason (89)
Att: 688
Admission: 100 DKK
Programme: Included

Next game: 24.11.2019: Silkeborg IF v Esbjerg fB
Previous game: 22.11.2019: FC Nordsjælland v Randers FC

More pics

This trip on a map

 

FC Nordsjælland v Randers FC 22.11.2019

 

Fredag 22.11.2019: FC Nordsjælland v Randers

Heldigvis hadde jeg ikke blitt shanghaiet i løpet av natten, og hotell-skipet Hotel Barken Viking lå fortsatt til kai i Göteborg da jeg våknet. Jeg skulle videre til Danmark, men siden frokost var inkludert, benyttet jeg først anledningen til å forsyne meg litt fra deres buffét før jeg tuslet mot Nils Ericsson Terminalen. Derfra skulle jeg videre til København med buss som hadde avgang klokka 09.30, og jeg hadde betalt 186 kroner for å få være med ned til den danske hovedstaden. Det ble en nokså langtekkelig tur; i hvert fall strekket ned til Malmö, der vi snart ankom Øresundbroen og kunne krysse over til Danmark. Her var det jo innført grensekontroll, men de fryktet nok kanskje ikke at islamister og gjengmedlemmer fra Malmö inntok Danmark med rutebuss en fredag formiddag, så vi fikk fortsette uhindret og uten tegn til noe kontroll. Således ankom vi omsider kongens by rundt kvart på to.

Nå var det alt for lenge siden mitt siste besøk i Danmark, som er en av mine favorittland, så det var på tide igjen. Før jeg gikk for å sjekke inn, måtte jeg bare ha meg en pølse fra pølsevognen til Mr. Hess utenfor Hovedbanegården, og deretter ble jeg også fristet inn på Jernbanecafeen, selv om hotellet jeg hadde booket lå rett rundt hjørnet. Der var det innsjekking fra klokka to, men jeg unnet meg først en Tuborg mens jeg konstaterte at man i Danmark fortsatt gjør litt som man vil. Her har man til og med klart å omgå røykeloven til EU ved å innføre en egen lov som tillater røyking på steder som en mindre enn 50 kvadratmeter – uten at det kravet alltid følges av danskene som også på dette området ofte har en deilig avslappet holdning til saker og ting.

Litt uvant for en som bor i en ‘nanny state’ å kunne velge selv, men uansett tømte jeg snart flasken og gikk for å sjekke inn ved City Hotel Nebo på beryktede Istedgade, der jeg hadde betalt 430 danske kroner for overnatting. Jeg var nokså umiddelbart på farten igjen, og turen gikk til Old English Pub som første stopp av fire stopp ved vannhull som ligger rett ved siden av hverandre. Etter en flaske Bulmers var Vesterbro Bryghus neste stopp, og der fikk jeg smakt på deres egne IPA før jeg fortsatte til Rosie McGee’s der en Albani Mosaic IPA ventet. Jeg rakk også en rask visitt ved The Scottish Pub før jeg trasket til Vesterport jernbanestasjon for å komme meg med et av S-togene nordover mot Farum. Det brukte nøyaktig 37 minutter på sin ferd nordover til endeholdeplassen der jeg steg av.

Farum er en by på Nordsjælland, og med en beliggenhet to mil nordvest for København er de samtidig en del av hovedstadsregionen. Det har skjedd saker og ting siden Farum begynte å vokse frem i et jordbruksområde. Farum er blant annet som nevnt endestasjon for en av S-togenes linjer, og en god del av innbyggerne jobber nok inne i hovedstaden, selv om Farum selv har vokst til over 20 000 innbyggere og har en del egen industri. Vannhullene glimret med sitt fravær i nærheten av stasjonen, men det løste jeg ved å følge min plan om å ta en liten omvei via Farum Kro, der jeg fikk lesket strupen litt før jeg fortsatte mot kveldens kamparena der FC Nordsjælland skulle være vertskap for kamp i den danske Superliga.

Klubben har ikke altfor lang historie, og ble først i 1992 stiftet under navnet Farum Boldklubb, som et resultat av en sammenslåing mellom Farum IK og Stavnsholt BK. Dette skjedde på initiativ fra blant annet Farum kommunes daværende borgermester Peter Brixtofte som senere også skulle bli formann for klubben. Farum BK klatret nokså raskt i divisjonene takket være blant annet kommunal støtte, og 2001/02-sesongen endte med opprykk til Superligaen, der de til alt overmål debuterte med en tredjeplass og således også sikret seg europacup-spill for første gang. På denne tiden ble omtalene av klubben imidlertid preget av skandalen der det ble avslørt at Brixtofte på ulovlig vis hadde overført store summer av kommunale midler til klubben. Han ble senere dømt til to års ubetinget fengsel, og snart skjedde det også endringer i klubben.

I 2003 bestemte man seg nemlig for å endre navn til FC Nordsjælland, og målet var å bli et regional storlag for hele denne landsdelen. De har flere titalls samarbeidsklubber i regionen, og det hele virker kanskje ikke altfor sjarmerende, men det er i det hele tatt visse ting i dansk fotball som meg gir litt vond smak i Danmark – ikke ordningen som gjør at man kan overta/kjøpe og spille på andre klubbers lisens. Men det ikke vel samtidig ikke noe verre enn mye av det man finner hjemme i Norge – og tankene gikk faktisk til lignende plast-klubber som Sarpsborg 08, Sandefjord Fotball etc etc – samtidig som man i Danmark da også gjør opp for det på andre måter. Uansett, for å holde seg til temaet FC Nordsjælland, vant de den danske cupen i både 2010 og 2011. Begge ganger var det en annen fusjonsklubb som ble beseiret; nemlig FC Midtjylland.

Den største triumfen kom imidlertid i 2011/12-sesongen, da FC Nordsjælland vant Superligaen til tross for en tung start med kun ett poeng på de tre første kampene. Med 7-1-0 på sesongens siste åtte kamper tok de igjen fotball-monsteret FC København og sikret ligatittelen på et utsolgt Farum Park i siste runde. Det betød kvalifisering for gruppespillet i ‘Champions’ League, der de måtte spille sine hjemmekamper i Parken og kun tok ett poeng på de seks kampene og endte sist i sin gruppe som ellers besto av Chelsea, Juventus og Shakhtar Donetsk. FCN har aldri klart å gjenta bedriften, men fulgte opp med en andreplass i ligaen i 2012/13, og ble så sent som i 2017/18 nummer tre. Jeg hadde på forhånd betalt 100 danske kroner for en billett til kveldens kamp mot Randers, og tok meg raskt innenfor, der jeg konstaterte at kampprogram tydeligvis var et like stort fremmord her på Farum Park som det det gjerne er i norsk fotball.

Farum Park er for øvrig en moderne arena bygget i 1999, og der kapasiteten oppgis til 10 300 tilskuere, skal 500 av disse være ståplasser og resten sitteplasser. Farum Park har nå dessverre blitt belemret med både kunstgress og sponsornavn, og faktum er at FCN i 2012 faktisk ble den første danske Superliga-klubb til å legge kunstgress på sin hjemmebane. Det var for øvrig liten tvil om at det ville bli nok av plass for de fremmøtte denne fredagskvelden, for oppmøtet kan vel ikke akkurat sies å ha vært noe å hoppe i taket over, selv om en liten gruppe hjemmefans gjorde sitt beste for å bidra til stemning på sitt ‘stemningsavsnitt’. Før jeg tok meg dit opp måtte jeg selvsagt smake på pølsene, for slik en scotch pie eksempelvis er obligatorisk for meg på skotske kamper, er det blant annet i Danmark slik at jeg føler det riktig å teste de gode pølsene. De så flotte ut der de lå på grillen og ble tilberedt av flott piger, og gode var de da også.

I tappekranene var det Heineken, og jeg fikk med meg både pølse og øl opp på tribunen for å se kveldens dyst som tyvstartet runde 17 i Superligaen 2019/20. Gjestende Randers FC lå på sjetteplassen, men hjemmelaget som lå tre poeng bak kunne innhente de med seier, og ‘Tigerene’ fra Farum kom godt i gang. De burde tatt ledelsen da Mikkel Damsgaard etter sju-åtte minutter hadde en kjempesjanse men dundret ballen i undersiden av tverrliggeren og ut. Da navnebror Mikkel Rygaard et øyeblikk senere fyrte løs fra rundt 16-meterstreken sto Randers-keeper Patrik Carlgren i veien med en flott redning. FCN spilte seg frem til flere sjanser, men mens Damsgaard headet rett på keeper, manglet avslutningen til Ibrahim Sadiq den nødvendige kvalitet. Det sto 0-0 til pause etter en omgang der vertene nok lurte på hvordan de ikke hadde klart å score, mens gjestene nok likevel hadde mer å tenke på etter en tam forestilling der de aldri var i nærheten av å seriøst true målet til hjemmekeeper Nicolai Larsen.
Kampen gikk på TV, og kanskje var det en del av forklaringen på at det kun var 1 441 tilskuere på Farum Park. Etter at jeg hadde hentet påfyll av både pølse og øl, kunne vi i hvert fall se den andre omgangen starte slik den første hadde forløpt; med hjemmelaget i føringen. I omgangens tolvte minutt kom de også foran i målprotokollen da ghaneseren Mohammed Kudus satt ballen i bortre hjørne og sørget for 1-0. Dette var starten på en glimrende FCN-periode, og sju minutter senere gjorde Mikkel Damsgaard opp for sin tidligere miss da han på spektakulært vis dundret ballen i krysset til 2-0. Ytterligere seks minutter frem i tid var det ‘game over’ og ny ghanesisk scoringsjubel da Isaac Atanga økte til 3-0 og med det fastsatte sluttresultatet. Vertene var aldri i nærheten av å bli truet, og Randers var en solid skuffelse denne kvelden. Med dette resultatet hadde også FC Nordsjælland gått forbi Randers på målforskjell og inntatt en foreløpig sjetteplass.

For min del var det bare å traske tilbake til Farum stasjon, og jeg slapp å stå lenge og hutre der før jeg kunne ta plass på toget til København. Jeg gikk etter hvert av å Vesterport stasjon, siden jeg hadde et par puber å sjekke ut i nærheten. Første stopp ble BrewPub der en Manic Haze IPA falt i smak, og deretter ble det også tid til en Mikkeller Mikro IPA på Taphouse på Lavendelstræde, før kvelden ble avsluttet med en ny svipptur innom Jernbanecafeen. Etter å ha tømt Tuborg-flasken lot jeg meg riktignok overtale til å bestille en ny, men jeg kom meg etter hvert pent og pyntelig tilbake til min base der jeg trakk meg tilbake i ordnede former og i det jeg vil karakterisere som rimelig tid. Det var tross alt en ny dag i morgen…som vanlig.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Danish ground # 6:
FC Nordsjælland v Randers FC 3-0 (0-0)
Superligaen
Farum Park, 22 November 2019
1-0 Mohammed Kudus (57)
2-0 Mikkel Damsgaard (64)
3-0 Isaac Atanga (70)
Att: 1 441
Admission: 110 DKK
Programme: None

Next game: 23.11.2019: FC Roskilde v Vejle BK
Previous game: 21.11.2019: BK Häcken v Norrby IF
Previous danish game: 27.05.2016: Frederikshavn fI v Aalborg BK III

More pics

This trip on a map

 

BK Häcken v Norrby IF 21.11.2019

 

Torsdag 21.11.2019: BK Häcken v Norrby IF

Siden min planlagte oktober-tur til Storbritannia dessverre måtte utgå, følte jeg nå et visst behov for å komme meg bort en tur for å se noe annet enn norsk fotball. Jeg hadde vurdert en langhelg i Storbritannia, men endte i stedet opp med noe litt annerledes. Det begynte å bli lenge siden jeg hadde vært i deilige Danmark, og da en langhelg der ville kunne la seg fylle av en rekke kamper, ble planen lagt. Med en torsdagskamp – riktignok en treningskamp – på menyen i Göteborg, bød det også på muligheter der, så jeg valgte å busse dit for så å busse videre til Danmark dagen etter. En kompis i Göteborg var også interessert i å treffes over noen øl, så det var bare å få bestilt. Denne torsdagen var det bare å komme seg inn til Oslo for å ta 10.19-bussen.

Jeg hadde betalt 311 kroner for å få være med derfra til Göteborg, og det inkluderte en oppgradering med eget enkelt-side slik at jeg slapp sidemann på veien dit ned. Litt før klokka 14 ankom vi Nils Ericsson Terminalen, der jeg kunne stige av og unne meg en vaskeekte svensk lunsj mens jeg ventet på å kunne sjekke inn. Jeg oppsøkte nemlig en av byens puber i John Scotts-kjeden, og valgte meg en porsjon fläsklägg. Etter å ha satt herligheten – og et glass øl – til livs, var det på tide å orientere seg frem til min base for dagen. Det dreide seg om et nokså spesielt overnattingssted, sågar med en maritim vri. Hotel Barken Viking er som navnet sier en bark – altså en skute – som ligger til kai som hotellskip i Göteborg, og der hadde jeg betalt 607 svenske kroner for kost og losji.

Etter å ha ventet et kvarters tid i resepsjonen fikk jeg omsider sjekket inn og installert meg, og etter å ha slappet av en halvtimes tid på kahytten, var jeg igjen på farten. Jeg satt kursen mot The Bishops Arms, som også er en kjede-pub med engelsk profil, og jeg likte meg godt i deres koselige pub i underetasjen under Elite Plaza Hotel på Västra Hamngatan. Der forlystet jeg meg med et glass eller to før det var på tide å sette kursen mot åstedet for dagens treningskamp. Det var bare å laste ned nok en app og kjøpe billett for å ta seg med trikken til Hisingen og holdeplassen Wieselgrensplatsen, et par steinkast fra den nye arenaen til Allsvenskan-klubben BK Häcken. Der skulle hjemmelaget denne dagen spille treningskamp mot Borås-klubben Norrby IF fra Superettan. Avspark var klokka 17.30, og med et drøyt kvarter til avspark ankom jeg og fant en åpen port som ga meg vederlagsfri adgang til anleggets innside.

BK Häcken holder altså til på Hisingen, som faktisk er Sveriges femte største øy, og utgjør rundt halvparten av arealet til Göteborg kommune. Det er i øyas mest urbane strøk nærmest Göteborg sentrum at BK Häcken hører hjemme. Frem til 1200-tallet var hele Hisingen norsk, mens riksgrensen etter dette gikk tvers over øya, frem til Danmark-Norge som kjent måtte avstå landområder i forbindelse med Roskilde-freden i 1658. BK Häcken ble i 1940 stiftet av en gjeng lokal ungdom som spilte fotball, men de fikk ikke benytte navnet BK Kick som de hadde spilt under, siden det navnet allerede var i bruk av en annen organisasjon. Dermed falt valget på navnet BK Häcken, og det navnet tok de faktisk fra den store hekken som omga banen den gang pleide å spille på.

I løpet av 1940-årene vant Häcken faktisk seks strake divisjonstitler og klatret raskt i divisjonene. Da de i 1951 sikret seg opprykk til nivå to, fikk de masse nasjonal oppmerksomhet som et ‘kometlag’, og det ble ikke mindre oppmerksomhet da de i 1953 kjempet om opprykk til Allsvenskan helt til siste runde. Det ble ikke noe nytt opprykk den gang, og i stedet returnerte de snart til nivå tre, der de i 1955 satt publikumsrekord for svensk ligakamp på det nivået. 18 229 tilskuere så oppgjøret mot Oddevold på Gamla Ullevi, og det er en rekord som fortsatt står. I 1970 var klubben tilbake helt nede på femte nivå, men klatret sakte men sikkert oppover igjen, og var i 1981 igjen nære på å kvalifisere seg for spill i Allsvenskan, men måtte gi tapt for Elfsborg i kvalik-kamp. Året etter lyktes det endelig da IFK Norrköping ble slått over to kamper i kvalik, og BK Häcken var klar for Allsvenskan.

Det endte med umiddelbart nedrykk, men Häcken var på 1990- og 2000-tallet flere ganger tilbake på korte visitter i toppdivisjonen. Det var først etter det foreløpig siste opprykket i 2008 at de virkelig har etablert seg, og de har vært i toppdivisjonen siden den gang. Om det var en overraskelse da de i 2009 som nyopprykket lag tok en 5. plass, har de etter den gang kun én gang sluttet sesongen på nedre halvdel av Allsvenskan-tabellen. Deres beste ligasesong kom i 2012, da de tok andreplassen. I Europa har de ikke vært altfor mye suksess, og etter at UEFA Cupen ble til Europa League har de fortsatt til gode å ta seg videre fra kvalifiseringsrundene. Deres første store svenske tittel kom derimot i 2016 da de vant den svenske cupen, og den bragden gjentok de våren 2019, slik at de nå er regjerende svenske cupmestre.

Rambergsvallen var vel hovedsakelig en friidrettsarena inntil BK Häcken valgte å flytte inn i forkant av sin debut på nest øverste nivå i 1952. Der spilte man i perioder på dispensasjon fra forbundet, siden Rambergsvallen ikke oppfylte kravene, og i april 2014 begynte arbeidet med å rive anlegget for å erstatte det med et nytt, moderne anlegg bygget på nøyaktig samme sted. Nya Rambergsvallen har kanskje ikke helt den samme karakteren, og er selvsagt belemret med både sponsornavn og kunstgress, slik tiden tydeligvis krever, men åpnet i hvert fall sommeren 2015 som et funksjonelt sett flott stadion. Kapasiteten er overraskende nok kun 6 316, men kanskje har Häcken ikke behov for noe større. Uansett er det sitteplasser på langsidene, mens kortsidene er en blanding av ståtribuner og sitteplasser, og over det hele ruver noen flomlys av temmelig originalt utseende.

Det var egentlig kun lyset fra disse som vitnet om at det var aktivitet ved anlegget da jeg hadde kommet spaserende fra trikkeholdeplassen, men jeg fant som sagt etter hvert en åpen port i det ene hjørnet lengst unna. Altså ikke hverken inngangspenger eller noe program, uten at spesielt sistnevnte var noe stort sjokk. Etter at kampen hadde startet, var det litt mot spillets gang at Jonathan Azulay sendte gjestene i føringen med 0-1. Det tok imidlertid ikke lang tid før Gustaf Nilsson headet inn utligningen etter et fint innlegg fra Patrik Wålemark. Dermed 1-1 til pause etter en omgang som til tider bar litt preg av at sesongen var slutt og at det dreide seg om en treningskamp. Min kompis Johan, som faktisk bor et steinkast fra dagens kamparena, men som likevel er GAIS-supporter, hadde meldt fra at han grunnet jobb nok ikke ville kunne møtes før etter kamp, men tidlig i andre omgang kom han spaserende inn på den glisne tribunen for å holde meg på selskap.

Noen minutter etter hans ankomst tok vertene ledelsen 2-1 idet vi nærmet oss halvspilt omgang, og målscoreren var nykommeren Patrik Wålemark som kun et par uker tidligere hadde ankommet fra Qviding etter å ha blitt jaktet av en rekke klubber i Allsvenskan. Applausen fra deler av det jeg talte meg frem til å være et publikum på 158 i tallet hadde knapt lagt seg før Dardan Rexhepi under et minutt senere utlignet til 2-2 mot tidligere lagkamerater. Årets siste Häcken-mål kom fem minutter senere, og igjen var det 18-årige Patrik Wålemark som markerte seg med ny scoring fra sin midtbaneposisjon. Med sine to mål og ene assist var han sterkt medvirkende til at BK Häcken også vant 3-2 og avsluttet sitt 2019 hva kamper angår.

For vår del forlot vi snart åstedet og tok trikken inn til sentrum, der Johan ledet an til vannhullet Ölhallen 7:an. Der hygget vi oss en stund før vi flyttet oss videre til puben Cheers, og omsider derfra til Flying Barrel. Johan hadde imidlertid jobb dagen etter, så litt før midnatt trakk vi oss tilbake ved hjelp av trikken som han ble med videre da jeg hoppet av på holdeplassen Lilla Bommen og takket for godt selskap. Det var bare å komme seg tilbake til skuta der jeg trakk meg tilbake til min kahytt og fant senga. Dagen etter skulle jeg videre til deilige Danmark for noen dager der nede, så det var bare å få seg litt søvn før jeg skulle busse den lange veien ned til København.

 

 

 

 

 

 

 

 

Swedish ground # 14:
BK Häcken v Norrby IF 3-2 (1-1)
Friendly
(Nya) Rambergsvallen, 21 November 2019
0-1 Jonathan Azulay (18)
1-1 Gustaf Nilsson (22)
2-1 Patrik Walemark (67)
2-2 Dardan Rexhepi (68)
3-2 Patrik Walemark (73)
Att: 158 (h/c)
Admission: Free

Next game: 22.11.2019: FC Nordsjælland v Randers FC
Next swedish game: TBA
Previous game: 15.11.2019: Norway v Faroe Islands
Previous swedish game: 07.11.2019: Landskrona BoIS v Östers IF

More pics

This trip on a map

 

 

Norge v Færøyene 15.11.2019

 

Fredag 15.11.2019: Norge v Færøyene

Jeg kan ikke akkurat skryte på meg å ha vært blant de mest entusiastiske supporterne ved norske landskamper, og når sant skal sies har vel mine landskamp-besøk på Ullevaal i nyere tid ofte vært at resultat i bortelag som har lokket meg dit. Bortsett fra dette skal vi nok for å være helt ærlig nokså langt tilbake i tid til sist jeg som ‘hjemme-supporter’ på Ullevaal-landskamp lot meg begeistre av det norske landslaget. På stående fot vil jeg si at vi nok skal tilbake til juni 1991 og seieren over Italia i EM-kvalifiseringen. Nå var det igjen EM-kvalifisering det var snakk om da jeg vurderte en tur inn til hovedstaden, men en seier – og også en enkel seier – over miniputten Færøyene var jo strengt tatt forventet, og ville på ingen måte være en bragd på linje med den nevnte Italia-kampen som kanskje huskes best for scoringen til Lars Bohinen.

Min groundhopper-kollega Stig-André hadde omsider klart å overtale meg til ikke bare å ta turen, men også å registrere meg hos NSA for å få kjøpt billetten pålydende 150 kroner. Dermed ble det kamp, og jeg bevilget meg svært god tid da jeg denne dagen dro tidlig inn til Oslo for å lade opp med noen øl på Cafe Fiasco. Her fikk jeg snart besøk av nevnte Stig-André, og senere også FFK-erne Marius og Lars, og jeg fikk etter hvert testet en hel rekke IPA-varianter. Jeg fikk dog ikke realisert min noe spøkefulle ambisjon om å notere meg for alle fem innsjekkinger på Untapped-appen nederst på stedets meny-skjermer. Jeg får skylde på de andre øldrikkende FFK-erne som kom for å holde oss med selskap.

Uansett gikk turen snart opp til Ullevaal Stadion med T-banen, og vi fikk rasket med oss eksemplarer av programmet der det som vanlig ble delt ut på utsiden, før vi fikk hentet ut våre billetter og deretter tok oss inn på anlegget. Det var en litt merkelig og avventende stemning der oppe på hjemmetribunen, og grunnen var selvsagt aksjonene som var planlagt. Uansett; status var den at Norge kun hadde et syltynt teoretisk håp om å sikre seg andreplassen i sin gruppe som ble ledet av Spania. Det var Sverige og Romania som kjempet om andreplassen, og det var overhodet ikke realistisk at Norge skulle kunne innhente begge de to. Kvalifiseringen var ødelagt av at man hadde surret bort for mange poeng på hjemmebane, og nå var realistisk sett Nations League-kvalifiseringen det eneste reelle håp om de skulle til EM-sluttspillet.

Etter at korpset hadde spilt ferdig og vi var klare for avspark, gikk det ikke lang tid før et stort antall bluss røykla tribunen mens taktfaste «Hater NFF»-rop runget utover Ullevaal. Dette var en protest mot et NFF som ikke på noen måte har vært på bølgelengde med supportergrupperingene, og som nå kunne vente seg en saftig mulkt. Mediene var for øvrig ikke sene om å rapportere om dette, og dobbeltmoralen kjenner tydeligvis ingen grenser for mediene som selv benytter bilder av bluss på tribuner hyppig i sine promoer for norsk fotball, for nå var de raskt ute med nyhetssaker der overskrifter i krigstyper fastslo at pøbler hadde skremt bort barnefamilier og at gråtende barn hadde måttet flykte fra stedet! Noen av disse ble fjernet eller moderert nokså raskt, og det skulle bare mangle. Om løgn-media hadde vært der på tribunen, ville de sett at folk før aksjonen varslet de som sto i nærheten om hva som ville skje, og at det ikke var hverken gråtende barn eller småbarnsfamilier på desperat flukt å se.

Kampen hadde akkurat startet, men så snart de siste blussene hadde slukket, fullførte flere titalls supportere protesten ved å forlate stadion mens «Hater NFF»-ropene fortsatte mens de gikk mot utgangen. De fikk ikke med seg at Norge fikk en kjempestart på kampen, for ikke bare headet Tore Reginiussen inn 1-0 i kampens fjerde minutt. Fire minutter senere sto det allerede 2-0 da Iver Fossum flikket inn sitt første landslagsmål. Etter dette var det lengre mellom høydepunktene. Norge fortsatte å styre banespillet mot et lavtliggende Færøyene, men de store sjansene lot vente på seg, og det sto fortsatt 2-0 da lagene gikk i garderoben halvveis. Jeg sto litt med en følelse av at hjemmelaget allerede så på dagens jobb som ferdig utført.

Det var mange ledige seter på Ullevaal denne kvelden, men en god del av de 10 400 tilskuerne hadde nok møtt opp i håp om å få se det nye stjerneskuddet Erling Braut Haaland i aksjon for landslaget. Han hadde imidlertid måttet kaste inn håndkledet allerede under oppvarmingen, og Alexander Sørloth var mannen som fikk spiss-plassen i hans sted. Andre utviklingen virket mest av alt som en transportetappe, men etter at timen var passert presenterte erstatter Sørloth seg med to raske scoringer. Først på halv volley etter at Iver Fossum vant en duell og headet ned til ham, og deretter etter flott forarbeid av en god Ole Selnæs som så ut til å finne Joshua King. Sistnevnte lot ballen trille videre til Sørloth som banket ballen i krysset og med det fastsatte sluttresultatet til 4-0.

Til tross for dette resultatet var Norge fortsatt avhengig av at Spania og Sverige spilte uavgjort senere den kvelden, samtidig som Romania senere måtte tape for Spania og ikke minst at Sverige måtte gå på et sjokktap mot Færøyene. Det var med andre ord bare å innse at toget var gått og satse på å vinne sin Nations League play-off. Jeg var kanskje heller ikke denne gang helt fra meg av begeistring, men uansett motstand hadde jeg vel i hvert fall for første gang vært til stede da det norske landslaget scoret fire mål i en og samme kamp. Det var bare å komme seg tilbake til sentrum og unne seg et par øl til på Cafe Fiasco. Noe av det beste med Oslo er at det går busser hjem derfra, og også denne kvelden kom jeg meg etter hvert hjem med en av disse.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Revisit:
Norway v Faroe Islands 4-0 (2-0)
EURO 2020 Qualificiation
Ullevaal Stadion, 15 November 2019
1-0 Tore Reginiussen (4)
2-0 Iver Fossum (8)
3-0 Alexander Sørloth (62)
4-0 Alexander Sørloth (65)
Att: 10 400
Admission: 150 NOK
Programme: Free

Next game: 21.11.2019: BK Häcken v Norrby IF
Next norwegian game: 07.12.2019: Start v Lillestrøm
Previous game: 10.11.2019: Molde v Strømsgodset

More pics

 

Molde v Strømsgodset 10.11.2019

 

Søndag 10.11.2019: Molde v Strømsgodset

Det var kun fredag ettermiddag jeg kom hjem fra min lille Sverige-tur, men allerede grytidlig søndag morgen var jeg oppe for å legge ut på en ny liten tur. Denne gang hadde jeg til slutt nokså impulsivt bestemt meg for å ta turen til Molde for å se deres hjemmekamp mot Strømsgodset. Noe skal man jo drive med.. Reisen dit opp skulle også være en nokså kronglete affære, der jeg skulle ta tog til Åndalsnes og busse videre derfra til Molde. Jeg var i Oslo i god tid før avgang for 08.02-toget, og jeg fikk meg litt søvn på veien oppover. Vi var på god vei oppover Gudbrandsdalen da jeg våknet omtrent idet vi var ved Otta. Ved Dombås var det et raskt togbytte slik at Raumabanen fikk frakte meg den siste biten til Åndalsnes, der vi ankom i litt før halv to.

Nå var det bare å vente på bussen til Molde, og det tok sin tid å kjøre herfra til ‘rosenes by’. En ferje måtte vi også med på veien, og jeg fikk vel samtidig et innblikk i hvor stort omlandet og nedslagsfeltet til Molde FK er, for flere steder helt fra vi stoppet for å plukke opp noen MFL-supportere i/ved Isfjorden, kom det på folk med MFK-effekter som tydelig skulle på kamp. En som ikke ville komme seg på kamp i Molde denne dagen var min groundhopper-kollega Stig-André. Det var han som først hadde fått meg på tanken om en mulig Molde-tur ved å spørre om jeg ville være med ham når han skulle ta supporterbuss opp fra Drammen for å se sitt Godset. Selv hadde han visst forsovet seg etter at han først noen få timer før planlagt avreise hadde kommet hjem fra en annen tur. Selv kom jeg meg i hvert fall til Molde, der det allerede var kaldt og surt.

Mens Ålesund er den største byen i Møre og Romsdal, er Molde sete for fylkesadministrasjonen. Molde vokste frem som et lite handelssted, med havner for eksport av trelast og sild. I 1614 ble Molde ladested under Trondhjem, og i 1742 fikk de bystatus med fulle handelsrettigheter – til store protester fra Trondhjem og Bjørgvin. Molde vokste, og ble etter hvert et slags senter for tekstilindustri, og senere for turisme; ikke minst med de årlige besøkene til keiser Wilhelm 2. Molde ble i 1916 rammet av en stor bybrann, og ble dessuten bombet sønder og sammen under krigen (der var herfra kongefølget rømte til Storbritannia med krysseren Glasgow i april 1940), slik at dagens gjenoppbyggede sentrum i stor grad er av nyere dato, og uten den idyll og karakter byen hadde vært kjent for. Likevel har man beholdt sin posisjon som turistby, og byen som etter krigen så en til dels betydelig befolkningsvekst er i dag også fylkets største industriby.

Selv satt jeg straks kursen mot Hotell Molde for å sjekke inn. Jeg hadde betalt 990 kroner for overnatting der, og fikk raskt sjekket inn og installert meg. Tilknyttet hotellet ligger utestedet Rød Bare Blå, og der unnet jeg meg et måltid samt litt godt drikke. Etter å ha fylt på med litt energi, kunne jeg spasere bort til Tapp & Kork for å lade opp med noen ‘seidler’ der. Molde kunne sikre ligatittelen denne kvelden, og flere av de fremmøtte MFK-supporterne var åpenbart ikke i tvil om at seriegullet ville hankes inn allerede i kveld, der de hadde kledd seg i gull-skjerf, gull-drakter etc. Nå skulle jo imidlertid Strømsgodset slås først, og det var et Godset-lag som virkelig var i poengnød der de var innblandet i nedrykksstriden. Selv om det kanskje ikke først og fremst var i denne kampen Godset budsjetterte med poeng i serieinnspurten, forventet jeg å se et Godset-lag som kjempet med nebb og klør for å få med seg noe.

Molde FK ble i 1911 stiftet under navnet International, men tok dagens navn i 1915. Bortsett fra en rask visitt på øverste nivå i 1957/58, spilte klubben i lokale serien frem til begynnelsen av 1970-årene. MFK rykket i 1970 opp på nivå to, og tre år senere sikret de seg opprykk til toppdivisjonen. Der sjokkerte de fotball-Norge ved å kjempe i toppen umiddelbart. I 1974-sesongen ledet faktisk nyopprykkede Molde i ni runder, og tok til slutt andreplassen bak Viking med et lag bestående av blant annet Jan Fuglset, Åge Hareide og Harry Hestad. Siden den gang har Molde stort sett holdt seg i øverste divisjon, med unntak av et par svippturer ned på nivået under, og har i senere år etablert seg som en av landets ledende klubber.

Molde var nære på å ta sitt første seriemesterskap i 1987, da man hadde klart seg med uavgjort mot Moss i siste serierunde. I kampen mellom de to MFK-klubbene var det imidlertid mossingene som vant og dermed også tok tittelen, og Molde måtte vente ytterligere noen år på dette troféet. I 1994 vant de imidlertid den norske cupen og tok med det sin første store tittel. Etter å ha slått erkerival Rosenborg i semifinalene, var alle gode ting tre for Molde da de i sin tredje finale omsider hadde suksess ved å slå Lyn 3-2 på Ullevaal. Senere har det blitt ytterligere cuptitler i både 2005, 2013 og 2014. Molde kjempet flere ganger i toppen og tok flere andreplasser fra 1990-årene og utover, samtidig som de kvalifiserte seg for ‘Champions’ League som andre norske klubb. Men det var først noe senere at man ved hjelp av pengene til Røkke og Gjelsten virkelig ble en dominerende kraft i norsk fotball. Denne nyere historien kjenner man; med ligatitler i 2011, 2012 og 2014. Nå kunne man plusse på med ytterligere en slik tittel.

Jeg hadde egentlig vært inne på tanken om å først ta en kikk på gamle Molde Stadion, men da jeg ankom byen var det allerede såpass mørkt at jeg konkluderte med at det var liten vits i mørket. Derfor ladet jeg i stedet opp på Tapp & Kork til jeg etter hvert dristet meg ut i kulda for å gå mot stadion. Det ble også en tur innom Sportspuben 1911 på veien bort til Moldes nye storstue, som har vært klubbens hjemmebane siden åpningen i 1998. Nye Molde Stadion ble som kjent gitt byen i gave av forretningsmennene Røkke og Gjelsten, og har en flott beliggenhet ved fjorden. Selv om jeg så lite til akkurat dette i mørket denne november-kvelden, er nok beliggenheten også det mest spennende slik jeg så det, men liten tvil om at MFK har fått en moderne og funksjonelt sett fin arena. Publikumsrekorden på 13 308 ble satt under en kamp mot Rosenborg allerede i 1998, og senere har kapasiteten blitt redusert til 11 800.

Det var uansett ingen fare for at det skulle bli utsolgt, for etter å ha betalt 120 kroner for adgang registrerte jeg at det var godt med plass også da vi nærmet oss avspark. Jeg hadde valgt meg kortsiden der Tornekrattet holder til, og de skulle få mye å juble for denne kvelden. Magnus Wolff Eikrem var kampens store spiller, og han sto bak det aller meste av det Molde skapte mot et bortelag som hadde store problemer med å demme opp for ham. I det 19. minutt spilte Eikrem vegg før han fant Ohi Omoijuanfo som satt inn 1-0. Deretter traff Eikrem stolpen, før han like etter gjorde opp for det ved å skyte i mål fra rundt 20 meter. Dermed 2-0 til pause, og det var ikke mer enn moldenserne fortjente etter å ha dominert. Selv tilbragte jeg store deler av pausen ved å varme meg nede på toalettene, for om jeg noen gang har vært så kald på en fotballkamp, så er det svært lenge siden. En venninne som tok turen fra Skodje for å treffe meg etter kamp, fortalte om -11 på veien derfra til Molde, og det er kaldt på disse trakter!

Det var lite fristende å bevege seg ut på tribunen igjen, men det var bare å stålsette seg for ytterligere 45 kalde minutter. Mobilen hadde selvsagt for lengst klikket i kulda, men om den også plaget Godset-spillerne skal ikke jeg uttale meg om. De var i hvert fall aldri i nærheten av å komme inn i kampen, og kanskje var bare Molde rett og slett for gode. Leke James fjernet all tvil da han med et drøyt kvarter igjen satt inn 3-0 på en retur etter at Etzaz Hussain hadde truffet stolpen. Like etter la han på til 4-0, og det var vel i den viraken at en noldus klarte å kaste kaffekoppen sin i været så den hvite jakka mi fikk noen ikke spesielt fine flekker. 4-0 ble også sluttresultatet, og seriegullet var et faktum det som ble oppgitt å være 7 098 tilskuere. Det er garantert inkludert sesongkortholdene og andre som ikke trosset kulda for å innfinne seg, og en sidemann anslo at det reelle tallet nok lå nærmere 5 000. Uansett var seriegullet i boks, og mens Godset-fansen måtte dra skuffet hjem med nedrykksnerver, kunne moldenserne gjøre klart for gullfeiring.

Jeg gikk nokså umiddelbart fra stedet og overlot feiringen til romsdalingene, men for å unngå forfrysning og neglesprett på veien måtte jeg bare varme meg litt på Sportsklubben 1911 på veien. Jeg var i ferd med å tømme glasset da telefonen igjen ble såpass samarbeidsvillig at jeg kunne kommunisere meg min venninne som nå hadde ankommet. Etter å ha møtt henne, tok vi en tur innom et gatekjøkken og forflyttet oss deretter til utestedet Brygga (aka Tangenten). Kvelden ble avsluttet på Blå Bare Rød før vi trakk oss tilbake. Nå gjensto bare returen til Østlandet dagen etter, og den skulle heldigvis foregå med fly fra Molde til Gardermoen. Svippturen til Molde var historie. En fin tur, for all del, men den kostet kanskje mer enn det smakte tross alt. Og for Godset sin del, vet vi jo nå at de klarte seg, men innen den tid hadde jeg rettet oppmerksomheten mot en liten tur til våre to skandinaviske naboland.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Norwegian ground # 122:
Molde v Strømsgodset 4-0 (2-0)
Eliteserien
(Nye) Molde Stadion, 10 November 2019
1-0 Ohi Omoijuanfo (19)
2-0 Magnus Wolff Eikrem (34)
3-0 Leke James (74)
4-0 Leke James (81)
Att: 7 098
Admission: 120 NOK
Programme: None

Next game: 15.11.2019: Norway v Faroe Islands
Previous game: 07.11.2019: Landskrona BoIS v Östers IF
Previous norwegian game: 27.10.2019: Sandnes Ulf v Skeid

More pics

 

 

Landskrona BoIS v Östers IF 07.11.2019

 

Torsdag 07.11.2019: Landskrona BoIS v Östers IF

Min lille Sverige-tur hadde fått en fin start med kamp på Domnarvsvallen i Borlänge, men jeg hadde ytterligere én kamp på menyen. Jeg sier min ‘lille’ tur, men til tross for at den kun bød på to kamper og to overnattinger, bød den på en god del reising, og så også denne dagen. Etter å ha inntatt frokost på mitt hotell i Borlänge, sjekket jeg ut og gikk til stasjonen for å komme meg med 08.46-toget. Jeg hadde hele sju timer og tre kvarter med tog foran meg når jeg nå skulle til Landskrona, og om jeg ofte klager over høye togpriser i Norge, er det sannelig ikke spesielt billig i vårt naboland i øst heller. Da jeg noen dager i forkant bestilte denne dagens togreise på nett, måtte jeg ut med over 700 kroner. Etappen ned til Örebro tok to timer og et kvarter, men var altså kun starten på en lang reise.

Etter et kjapt togbytte i Örebro, gikk nemlig andre etappe med et toetasjes tog til Hallsberg, der jeg etter rundt tjue minutter steg av og hadde et drøyt kvarter på meg til å bytte tog. Tredje etappe var dagens lengste, og toget fra Tågab brukte nesten to og en halv time til Alvesta, der det igjen var tid for å bytte. Et av de karakteristiske togene til Öresundståg brukte i overkant av halvannen time derfra til Lund, og samme selskap var det også som fraktet meg den femte og siste etappen fra Lund til Landskrona, der jeg omsider ankom klokka halv fem. Togstasjonen i Landskrona ligger litt utenfor sentrum, så jeg trengte også buss videre. En av linjene (nr 3) som opererer mellom stasjonen og sentrum kjøres av trolleybusser, og skal være de eneste i Sverige. Etter å ha lastet ned appen fra Skånetrafiken, kom jeg meg uansett frem.

Det bør være kjent for de fleste at Landskrona er en by som ligger i Skåne. Dette var dansk-norsk territorium da byen i 1413 fikk bystatus av kongen Erik av Pommern, og så også da byens store landemerke Landskrona Slott ble påbegynt i 1540-årene. Det befestede bygget kalles også Landskrona Citadell, og sto i 1559 ferdig med en ringmur og vollgraver som sies å være blant verdens best bevarte. Det var som kjent først etter Roskilde-freden i 1658 at Landskrona ble svensk. Senere ble Landskrona forvandlet fra en militærby til en industriby, og spesielt skipsindustrien var dominerende med store verft. De er nå historie, men Landskrona har fortsatt et innbyggertall på drøyt 32 000. For øvrig går det ferjer ut til øya Ven, der astronomen Tycho Brahe i sin tid residerte, men jeg hadde ikke tid til å kikke nærmere på hverken citadallet, Ven eller det gamle vanntårnet som også er et kjent og kjært landemerke.

Jeg måtte nemlig få sjekket inn, og det gjorde jeg på Hotel Gruyère, der jeg hadde betalt den originale summen på 691,65 svenske kroner for overnatting. Etter å ha slengt fra meg pikkpakket var jeg snart på farten igjen, og turen gikk til puben Speaker’s Corner. Der fikk jeg både litt godt i glasset og et godt måltid, og med full mage og påfyll i glasset kunne jeg begynne å tenke å kveldens høydepunkt. Grunnen til at jeg hadde reist den lange veien ned til Landskrona var selvsagt kveldens kvalifiseringskamp mellom hjemmelaget Landskrona BoIS og gjestende Östers IF, og jeg hadde noen dager i forveien punget ut 125 kroner for en billett – 100 kroner pluss 25 kroner i gebyr for å få lov til å gjøre deres jobb ved å kjøpe billett på nettet. Nå var det bare å komme seg til holdeplassen for å vente på bussen som skulle frakte meg til kveldens kamparena, og den kom snart slik at jeg ankom Landskrona IP i god tid før avspark.

Fotballen ankom Landskrona allerede i 1880-årene, for idrettsklubben GF Idrott arrangerte i 1884 en oppvisningskamp, men denne klubben skulle aldri bli byens store fotballklubb. Deres fokus var først og fremst på andre idretter, og ikke minst appellerte den mest til middelklassen i en industriby med en stor arbeiderklasse. De hadde mer åpenbart mer til overs for den konkurrerende klubben Diana, som i 1915 slo seg sammen med IFK Landskrona for å stifte dagens Landskrona BoIS (BoIS står selvsagt for Boll og Idrottssälskap). Klubben med ”Skånes uruguayare” som et av sine artige kallenavn fikk etter hvert være med allerede fra starten som en av tolv klubber da Allsvenskan startet opp i 1924, og mye av grunnen til dette sies å være hjemmebanen Landskrona IP som åpnet samme år.

BoIS gjorde sin beste ligasesong da de i 1937/38-sesongen endte på en tredjeplass og dermed tok det svenskene av en eller annen grunn kaller ‘lilla silver‘. Av Allsvenskans 18 første sesonger, var BoIS med i 17 av disse, og de har etter hvert hele 34 sesonger i Allsvenskan. Da de i 1970 sikret opprykk tilbake til toppdivisjonen, var det imidlertid etter 22 års fravær. To år senere tok de sin hittil største triumf ved å vinne den svenske cupen. I 1949 hadde de tapt finalen med 0-1 for AIK, men nå var de Randigt som trakk det lengste strået da IFK Norrköping omsider ble slått 3-2 etter både omkamp og ekstraomganger. 1970-årene var i det hele tatt en god periode for BoIS, som også tok 4. plassen i serien i både 1975 og 1976. Sistnevnte år var de også tilbake i cupfinalen, men tapte igjen for AIK etter omkamp. Dette er et av Landskrona BoIS sine fire tapte cupfinaler.

Det har gått opp og ned siden den gang, og på midten av 1980-årene var klubben nede på nivå tre for første gang. 1990-årene ble en berg- og dalbane med ny snarvisitt i Allsvenskan som ble fulgt opp av to strake nedrykk. Senere slo de tilbake igjen, men siste sesong i Allsvenskan var nå i 2005, og de har ikke vært i nærheten av noen retur siden den gang. I stedet rykket de i 2015 ned i Division 1 Södra, og selv om de to år senere returnerte til Superettan med avdelingstittel, rykket de rett ned igjen. Denne sesongen har Ljungskile SK vist seg for sterke, så BoIS måtte altså ta til takke med andreplass og kvalik mot en annen gammel storhet: Östers IF. Jeg gledet meg til kamp da jeg tok meg innenfor portene og fikk kjøpt meg en øl i utsalget Skomakargrillen. Et program var det også, og det i A4-format, men det var bra det var gratis, for bortsett fra de to lags tropper besto de 8 sidene så godt som utelukkende av reklame, men det er jo uansett langt mer enn de fleste får til i toppfotballen her hjemme i Norge.

Landskrona IP sto som nevnt ferdig i 1924, og ble åpnet av den daværende kronprinsen; senere kong Gustaf VI Adolf. Til tross for at den med jevne mellomrom har blitt oppgradert og modernisert siden den gang, har den fortsatt en viss karakter. Hovedtribunen på den ene langsiden har et mer moderne utseende enn de øvrige, og den har da også blitt oppgradert en rekke ganger. Dette er for øvrig en sittetribune. På motsatt langside står man på en stor og åpen tribune som ble bygget i 1990, samtidig som man fjernet anleggets løpebaner. Et drøyt tiår senere kom det på plass ny(e) ståtribune(r) på den østre kortsiden, og det var (kanskje passende nok) her Öster-fansen hadde blitt plassert. Bak det andre målet er det ikke veldig med tribunefasiliteter, men blant annet en rekke brakker. Tilskuerrekorden på Landskrona IP er på hele 18 533 personer, og stammer fra en kvalik-kamp mot Degerfors høsten 1959. Den sto ikke i fare for å bli slått denne kvelden, og kapasiteten skal i disse dager uansett være begrenset til 10 000.

Lagene kom på banen til en mengde bluss fra hjemmefansen, og det var optimisme å spore blant de lokale. Vertene startet også kampen godt, og i kampens niende minutt ga Linus Olsson de en drømmestart da han vendte bort to forsvarere og satt inn 1-0. Öster er fire ganger svenske seriemestre, men hadde først reddet seg fra direkte nedrykk med seier i siste serierunde, og var selvsagt ikke spesielt interessert i å rykke ned på nivå tre. Må så det imidlertid ikke veldig lyst ut, men etter Landskronas ledermål våknet de, og kun fire minutter senere sørget Dragan Kepcevic for balanse i regnskapet. Det utløste nye runder med pyro på bortefeltet, og speaker truet minst tre ganger med at kampen ville blåses av om det fortsatte. Heldigvis var det åpenbart tomme trusler man kom med.

Öster var deretter nære på å ta ledelsen med en heading som gikk like utenfor, men BoIS fikk de siste store sjansen før pause da Robin Hofsö ble spilt gjennom. Uheldigvis for hjemmelaget fikk han ballen litt for langt foran seg, og Öster-keeper Robin Malmkvist kunne komme ut og klarere. Dermed 1-1 etter en nokså underholdende omgang, men etter hvilen skulle det bli lenger mellom sjansene. Det var mye kamp på midtbanen og lite som skjedde foran målene. Et unntak var da BoIS tidlig i omgangen hadde en farlig sjanse, men Kevin Jensen headet like over. Det gikk mot uavgjort da en Öster-spiller i sluttminuttene klinket til på volley, men skuddet med skummel retning ble blokkert av forsvarere, og Landskrona kontret umiddelbart. Dårlig utnyttelse resulterte imidlertid i en nokså svak avslutning rett på keeper, og dermed endte det 1-1 foran 4 035 tilskuere på Landskrona IP.

Det var nå helt åpent foran returoppgjøret i Växjö, men i ettertid vet vi jo nå at Öster vant den kampen 1-0 slik at det blir Superettan-spill i Småland også neste sesong. BoIS får prøve igjen i 2020. Det visste man selvsagt ikke da jeg forlot Landskrona IP for å la en av bussene frakte meg tilbake til sentrum. Bussen ble snart så full av folk at den ikke ville starte, og sjåføren som mente å være for tungt lastet oppfordret en gjeng i tenårene om å gå av og vente på neste buss siden de var blant de yngste. Det falt ikke i god jord, men vi kom oss omsider av gårde. Jeg returnerte til Speaker’s Corner og avsluttet kvelden med et par glass der før jeg trakk meg tilbake til min base for kvelden.

Min lille Sverige-tur var nå ved veis ende, slik at det eneste som gjensto var hjemreisen dagen etter. Den gikk med tog fra Karlskrona til Göteborg via et togbytte i Helsingborg, og deretter med buss fra Göteborg til Oslo. Igjen fikk jeg et eksempel på at tog ikke er så altfor billig i Sverige heller, for 324 kroner for togreisen var nesten tre ganger så mye som det jeg betalte for bussen hjem fra Göteborg. Jeg synes da også at sjåføren kunne vært vennlig nok til å slippe meg av på Korsegården, der vi uansett kjørte forbi, men det ville han ikke, så med snøvær og stengt Nordby-tunnel som førte til omkjøring og lange, saktegående køer, endte det opp med å koste meg nesten 3 timer ekstra å dra helt inn til Oslo for så å busse ut igjen til Drøbak. Jeg kom meg i hvert fall hjem til slutt, men jeg funderte allerede på planer for helgen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Swedish ground # 13:
Landskrona BoIS v Östers IF 1-1 (1-1)
Superettan qualification
Landskrona IP, 7 November 2019
1-0 Linus Olsson (9)
1-1 Dragan Kepcevic (13)
Att: 4 035
Admission: 125 SEK (100 + 25 fee)
Programme: Free

Next game: 10.11.2019: Molde v Strømsgodset
Next swedish game: 21.11.2019: BK Häcken v Norrby IF
Previous game: 06.11.2019: IK Brage v Kalmar FF

More pics

This trip on a map

 

IK Brage v Kalmar FF 06.11.2019

 

Onsdag 06.11.2019: IK Brage v Kalmar FF

Etter å ha fulgt litt med på den spennende serieinnspurten i Sverige, valgte jeg å unne meg en aldri så liten tur til vårt naboland i forbindelse med deres kvalifiseringsspill. Det var ikke bare i toppen av Allsvenskan det hadde vært spenning og drama, men også blant annet i både nedre halvdel av Allsvenskan og i toppen av Superettan. I siste serierunde av Allsvenskan hadde Kalmar tapt sin kamp borte mot Sirius og blitt henvist til nedrykks-kvalik av et sent mål i Falkenberg (som samtidig reddet sistnevnte). Enda mer drama var det om mulig i Superettan da Borlänge-klubben IK Brage med ti mann slo Västerås. Etter en voldsom duell mellom fire lag hadde Mjällby og Varberg BoiS satt seg i en posisjon der begge rykket opp med uavgjort i det innbyrdes møtet i siste serierunde, og det er akkurat det som skjedde.

Men Jönköpings Södra og Brage kjempet en desperat kamp om tredjeplassen og kvalik. Jönköpings Södra lå an til å ta den med ett måls bedre målforskjell der de ledet over et Brommapojkarna som gikk mot nedrykk. Flere av de fremmøte på Domnarvsvallen hadde nok trodd at Brages seier over Västerås var forgjeves da meldingene kom om et sent mål på Stadsparksvallen i Jönköping. Brommapojkarna hadde helt på tampen utlignet til 2-2, og selv om det ikke hjalp Bromma-klubben stort, sørget det for at Brage tok over kvalik-plassen. Det betød dobbeltoppgjør mot Kalmar FF om retten til å spille i toppdivisjonen Allsvenskan i 2020, og etter at kvalik-kampene ble berammet, bestemte jeg meg for å ta turen til Borlänge og få med meg det første møtet på flotte Domnarvsvallen – spesielt siden det lot seg kombinere med kvalik-kamp i Landskrona dagen etter. Planen var lagt.

Jeg hadde en lang tur foran meg, og den startet med en grytidlig buss fra Drøbak torg inn til Oslo Bussterminal. Derfra skulle jeg ha Nettbuss sin buss mot Stockholm med avgang klokka 07.00, og jeg hadde betalt 220 kroner for å bli med så langt som til Örebro. Det var en lang tur dit bort, men omtrent kvart på tolv kunne jeg omsider hoppe av. Det var nå en times tid til avgang for toget jeg skulle ha videre, og det ga meg tid til ikke bare å få kastet innpå en korv fra en filial av Pressbyrån, men også å oppsøke Örebro Ölhall for litt flytende forfriskninger. Et glass Zlatopramen gjorde godt for en kar på reisefot, men det gjaldt å komme seg med 12.53-toget, så jeg returnerte til stasjonen tidsnok til å slippe stress. Det var Tåg i Bergslagen som skulle få æren av å frakte meg videre, og turen fra Örebro til Borlänge tok ganske nøyaktig to timer og et kvarter, slik at klokka hadde passert tre da jeg tuslet ut av stasjonen ved min endelige destinasjon.

Borlänge er en by som ligger i Dalarnas län i landskapet Dalarna, med Dalälven rennende forbi. Byen vokste frem fra tre bebyggelseskjerner rundt henholdsvis den gamle togstasjonen, jernverket Domnarvets Jernverk og en papirfabrikk. De to sistnevnte industriene dominerte Borlänge og var årsaken til at stedet vokste. Borlänge er fortsatt en industriby, men ikke i like stor grad som tidligere. Borlänge fikk uansett bystatus i 1944, og har nå vokst til å huse over 40 000 innbyggere. Det skal ifølge visse kilder gjøre den til Sveriges 25. største by. Selv om historie er morsomt hadde jeg annet fore enn å fordype meg i stedets industrihistorie, og jeg gikk sporenstreks for å sjekke inn ved sentralt plasserte House of Blues Hotel (aka Hotell Saga), der jeg hadde betalt 720 svenske kroner for overnatting Jeg valgte å legge til 75 kroner for frokost før jeg sjekket inn, installerte meg og straks var på farten igjen.

Noen lokale karer hadde ved hjelp av Twitter fått nyss i mine planer, og en av disse var en fyr ved navn Carl. Min plan var å sporenstreks oppsøke den engelske puben med det originale navnet Engelska Puben, men Carl kunne fortelle meg at de nok ikke hadde åpnet riktig ennå, og inviterte meg i stedet på en øl ved Äteriet. Det var et sted jeg hadde passert på den korte strekningen mellom stasjonen og mitt hotell, og det viste seg at det var Carls bedre halvdel som drev stedet. Han ladet opp der sammen med 3-4 kompiser, og etter at han hadde hentet en øl til meg fikk jeg høre litt om dramaet som utspilte seg da Brage hadde sikret seg kvalik-plassen. De holdt Kalmar FF som favoritt over to kamper, og påsto at Brage uansett ikke hadde forventet å kjempe helt der oppe allerede denne sesongen, men håpet jo nå selvsagt å kunne ta seg til Allsvenskan.

Etter at de mente Engelska Puben hadde åpnet, tømte vi glassene og spaserte den korte veien dit opp, og jeg registrerte at den tydeligvis også går under navnet Golden Beer, om man skal dømme etter skilt på utsiden. Det var uansett et godt vannhull, og det var allerede god stemning der blant fremmøtte Brage-fans. Snart ble det til og med trangt om plassen. Innimellom litt testing av forskjellige øl, valgte jeg også å bestille meg et måltid fra deres meny for å få litt mat i skrotten. Mens jeg samtalte med flere Brage-fans (som stort sett virke å være av samme oppfatning som Carl & Co) tikket klokka sakte men sikkert mot avspark på Domnarvsvallen, så det var etter hvert bare å sluke siste rest av min Here Comes The Mango IPA og følge strømmen av folk som skulle på kveldens kamp.

Idrottsklubben Brage ble stiftet i 1925 og tok naturligvis sitt flotte navn etter den norrøne guden Brage. De kan vel egentlig ses på som en fortsettelse av klubben IK Blixt som noen år tidligere hadde blitt stiftet og deretter (i 1923) slått sammen med Domnarvets FIF for å danne Domnarvets GoIF. Det gikk ikke lang tid før Blixt-folket savnet et langt større fokus på fotballen i den nye idrettsklubben, og det hele endte med at de brøt ut. Domnarvets GoIF tillot imidlertid ikke at de startet opp igjen under Blixt-navnet, så kort fortalt endte det derfor opp med at man startet opp nye IK Brage. Klubben spilte seg raskt oppover divisjonene og debuterte for første gang i øverste divisjon i 1937/38-sesongen. To år senere noterte de seg for en 4. plass, som fortsatt er deres beste plassering i ligasammenheng, men året etter rykket de ned igjen.

Bortsett fra et par meget flyktige gjensyn med Allsvenskan og en rask visitt på nivå tre, var Brage etter dette lenge et fast innslag på nivå to, før de i 1970-årene igjen raste ned på tredje nivå. Da ankom Rolf Zetterlund fra AIK og ble deres spillende manager, og han tok klubben fra nivå tre tilbake til Allsvenskan, der de i 1980 returnerte med en ny 4. plass samtidig som de tok seg til finalen i den svenske cupen. Der måtte det både ekstraomganger og straffesparkkonkurranse til før Malmö FF til slutt dessverre beseiret Brage. Zetterlund hadde forsvunnet tilbake til AIK, men Brage etablerte seg i Allsvenskan, og sesongen etter ble det ny 4. plass og kvalifisering til UEFA Cupen. Der ble danske Lyngby slått ut før tyske Werder Bremen ble for sterke. 1980-årene var i det hele tatt Brages beste periode, og da de mot slutten av tiåret var tilbake i UEFA Cupen gjorde de en god figur mot den italienske storklubben Inter til tross for knepne tap 1-2 i begge kamper.

I 1990 måtte Brage ta turen ned igjen, men returnerte til toppdivisjonen på tredje forsøk. Allsvenskan-sesongen 1993 ble dog ingen fest for Borlänge-klubben som lå sist hele sesongen; fra første til siste serierunde. Dette var også et foreløpig siste farvel med svensk toppdivisjon for IK Brage, for de har foreløpig ikke klart å returnere. Etter flere år i Division 1 som etter hvert ble til Superettan, rykket de etter årtusenskiftet ned på nivå tre, og i 2005 også ned på nivå fire for første gang i klubbens historie. De senere år har de vært på vei opp igjen, og i 2017 vant de sin Division 1-avdeling og sikret opprykk tilbake til Superettan. Der gjorde de en god sesong med 6. plass i 2018, men likevel var det kanskje ikke mange som hadde trodd at de denne sesongen på alvor skulle kjempe om opprykk til Allsvenskan. Med sin 3. plass var det altså det de nå skulle spille om når Kalmar FF kom på besøk i første av to kvalik-møter.

Jeg hadde på forhånd betalt 170 svenske kroner for en billett som jeg hadde printet ut hjemme, og jeg hadde heldigvis husket å ta den med på innerlomma da jeg forlot hotellet. Det var nemlig meget kaldt slik at det hadde vært lite fristende å snu. Allerede på avstand kunne jeg se de flotte klassiske flomlysmastene av typen man gjerne ser på eldre britiske baner men sjelden her i Skandinavia. Dette lovet godt, og jeg visste da også at det var en godbit av et stadion som ventet meg. Det var nemlig hovedgrunnen til at jeg hadde sjekket reisemulighetene ganske umiddelbart etter det ble klart at Brage hadde sikret seg kvalifisering og kampene var programfestet. Jeg hadde sett flotte bilder, og et par svenske ‘kjennere’ og entusiaster bekreftet også at Domnarvsvallen var blant deres absolutte favorittarenaer i Sverige.

Domnarvsvallen skal ha vært hovedårsaken til den nevnte sammenslåingen tidlig i 1920-årene, da tanken var å forene sine ressurser for å få en ny hjemmebane. Det gikk jo kanskje ikke helt etter planen, men Domnarvsvallen ble uansett ferdigstilt og åpnet i 1925; samme år som man brøt ut og stiftet IK Brage. Det har vært deres hjemmebane siden, og det er en virkelig flott stadion de har. På tre av sidene står fine klassiske tribuner bygget i tre, mens den siste kortsiden har en enklere tribune under åpen himmel. Det var på sistnevnte jeg tok oppstilling og skuet utover det flotte anlegget. Det var såpass med folk at det var vanskelig å se 100% fra min posisjon, men de andre tribunene skal ha sitteplasser i form av trebenker. Ifølge en av de svenske ‘kjennerne’ skal disse man her og der ha begynt å bytte ut disse med plastseter, for banen er nå kommunens eie, og dessverre bestemte de seg for noen år siden også for å legge kunstgress.

Med et såpass flott anlegg klarte imidlertid ikke engang kunstgresset å ødelegge mitt gode inntrykk, men jeg hadde registrert stygge rykter som forteller om at man har planer om en ‘oppgradering’ eller modernisering. Jeg kom aldri helt til bunns i dette, for selv om jeg fikk bekreftet at slike planer har versert i flere år, var det ingen som helt kunne svare på når eller hvorvidt dette faktisk ville skje i det hele tatt. Jeg krysser fingrene for at Domnarvsvallen får beholde sin karakter i mange år til uten ytterligere ‘vandalisme’. Etter en tur i kiosken kunne jeg rette oppmerksomheten mot det som skulle skje ute på kunstgresset, og jeg var glad for at jeg hadde husket lue og hansker da spillerne kom ut på banen for å duellere i november-kulda.

Bortelaget hadde ikke bare en lang reise bak seg, men også en tøff sesong. Faktisk hadde treneren Magnus Pehrsson trukket seg før siste serierunde etter å ha vært i munnhuggeri med frustrerte supportere, og laget ble nå ledet av vikarierende Jens Nilsson som hadde valgt å hvile stjernen Rasmus Elm. Hjemmelagets såkalte Serik Fans ble nok dessuten oppmuntret av det de så innledningsvis, for til tross for at Kalmar hadde mest ball, var det Brage som skapte de første farlighetene. Det var dog nokså jevnspilt ute på banen, men drøyt halvveis ut i første omgang ble nordmannen Geir Andre Herrem spilt gjennom via en uheldig touch fra en Brage-spiller, og med sitt første mål for Kalmar etter overgangen fra Bodø/Glimt sørget han for 0-1. Gjestene hadde litt senere et frispark som gikk i tverrligger og over, men det sto 0-1 halvveis.

Etter hvilen var det fortsatt nokså jevnspilt, men etter en times spill virket det hele avgjort da en langpasning opp i Brages felt fant stortalentet Nils Fröling som ekspederte ballen i mål til 0-2. Nå hadde Brage en tøff jobb foran seg, og selv om de skapte flere gode muligheter, ville det seg ikke. Christian Kouakou hadde alene tre gode sjanser, men bør kanskje bruke vinteren til å trene litt på avslutninger fra visse posisjoner. Det endte 0-2 foran 3 554 tilskuere, og mens Kalmar FF hadde fått et glimrende utgangspunkt før returkampen, hadde Brage virkelig en jobb å gjøre. Nå når dette skrives såpass lenge i ettertid vet vi jo også at returkampen endte 2-2 og at Kalmar FF dermed beholdt plassen i Allsvenskan mens IK Brage spiller i Superettan også i 2020.

For egen del spaserte jeg nokså raskt tilbake til Engelska Puben, der hverken trengselen eller stemningen var i nærheten av det den hadde vært før kamp. Det var jo også en onsdagskveld, så de fleste hadde vel nå andre ting å tenke på. Det var uansett godt å komme inn igjen i varmen, for det var nå virkelig surt. Jeg forflyttet meg etter hvert til House of Blues, som er puben i underetasjen av mitt krypinn. Det var ment å være siste stopp, men jeg lot meg til slutt også friste til å sjekke ut Lion Bar rett oppe i veien før jeg fant senga. Domnarvsvallen hadde svart til forventningene, og etter en lang reise hadde jeg hatt en trivelig ettermiddag og kveld i Borlänge. Dagen etter ventet en ny lang reise, så det var bare å etter hvert komme seg tilbake til basen og krype under dyna for å få seg litt søvn.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Swedish ground # 12:
IK Brage v Kalmar FF 0-2 (0-1)
Allsvenskan qualification, 1st leg
Domnarvsvallen, 6 November 2019
0-1 Geir Andre Herrem (24)
0-2 Nils Fröling (61)
Att: 3 554
Admission: 170 SEK
Programme: None

Next game: 07.11.2019: Landskrona BoIS v Östers IF
Previous game: 27.10.2019: Sandnes Ulf v Skeid
Previous swedish game: 20.10.2019: Falkenbergs FF v AIK

More pics

This trip on a map

 

Sandnes Ulf v Skeid 27.10.2019

 

Søndag 27.10.2019: Sandnes Ulf v Skeid

Med uavgjort 4-4 borte mot Vidar på lørdagen var FFKs sesong et avsluttet kapittel, men jeg hadde planlagt å få med meg en tredje og siste kamp før jeg satt sluttstrek for min langhelg i Stavanger-regionen. Det hadde blitt nokså sent på lørdagskvelden – eller rettere sagt natt til søndag, så jeg sov ganske lenge før jeg omsider karet meg opp av senga, fikk unnagjort morgenstellet før jeg sjekket ut fra Skansen Hotel. Jeg hadde også godt med tid, men heldigvis hadde jeg rommet helt frem til klokka 12, og det var vel først en halvtimes tid før dette at jeg forlot stedet og trasket sakte nedover mot togstasjonen. Det ble en enkel frokost-variant denne dagen, da jeg stakk kjapt innom en 7-Eleven og rasket med meg noe på veien, før jeg tok plass på et av togene som skulle mot Sandnes Sentrum.

Som en slags bonus hadde jeg valgt å bli igjen til mandag for å se oppgjøret Sandnes Ulf v Skeid i 1. divisjon, og det var jo forventet å bli hjemmelagets nest siste kamp på Sandnes Stadion før de flytter til nytt anlegg. Planen var å se kampen for deretter å ta nattoget fra Sandnes Sentrum tilbake til Oslo, men jeg hadde nå noen timer å slå i hjel i Sandnes før den tid. Sandnes burde være kjent for de aller fleste, men for ordens skyld snakker vi om Norges niende største by, med over 60 000 innbyggere. Sandnes ligger omtrent halvannen mil sør for Stavanger, og de to har vokst sammen i en slik grad at de nå anses som ett storbyområde som i så måte er Norges tredje største. Ellers var Sandnes tidligere kjent for teglverks- og pottemakerindustri, mens det i senere år er produksjon av tekstiler og sykler som har satt byen på kartet.

Som åsted for min oppladning til kamp, valgte jeg meg denne gang puben Madame Aase, og fikk der et lite innblikk i det som kanskje er noe av utfordringen til Sandnes Ulf. Der var det nemlig ikke så mye som en Sandnes Ulf-drakt å se, men det var etter hvert mange innom i Viking-drakter, og Viking-flaggene hang da også godt synlig både utenfor puben og flere andre steder i byen. Ingen av de hadde tydeligvis tenkt seg på Sandnes Stadion, og var åpenbart langt mer interessert i Viking sin bortekamp i Kristiansund som de tydeligvis samlet seg for å se på TV. Og der ligger nok som nevnt noe av Sandnes Ulf sin utfordring. Mens jeg gjorde mitt beste for å tømme beholdningen av flasker med oransje Bulmers, begynte også sulten etter hvert å gnage såpass at jeg tok en svipptur bortom et gatekjøkken før jeg returnerte til Madame Aase. Men snart var det også på tide å sette kursen mot Sandnes Stadion.

Etter å ha tatt meg dit ved hjelp av apostlenes hester, betalte jeg 100 kroner for en billett i bua på utsiden, og fikk også med et fire-siders program før jeg tok meg lot vaktene sjekke at jeg ikke hadde med meg noe skummelt i bagen på vei inn på et stadion som ble åpnet i 1927. Siden den gang har ikke Sandnes Stadion bare vært åsted for fotballkamper, for det har også blitt arrangert både friidrett, turn, sykling, skøyter, trav og speedway her. Nå gikk som nevnt tiden her mot slutten, for like i nærheten bygges de de omtaler som ‘Norges mest moderne fotballstadion’ (selvsagt komplett med både sponsornavn og kunstgress, slik tiden tydeligvis krever). Man ser fort hvorfor klubben føler behov for en ny arena, for Sandnes Stadion er ikke den mest moderne. I tillegg er den belemret med løpebaner. Tilskuerfasiliteter er det kun på langsidene, i form av seter som er delvis under tak og delvis under åpen himmel.

Det fortelles at fotballen først kom til Sandnes med et engelsk brødrepar som kom flyttende dit i 1907, men da de reiste hjem til England gikk det ikke lang tid før klubben de stiftet var historie. Derfor møttes en gruppe unge menn i 1911, og resultatet av møtet var stiftelsen av Sportsklubben Ulf. De gjorde flere gode sesonger i 1920- og 1930-årene, men etter at Hovedserien ble lansert som toppdivisjon var Ulf som oftest å finne på nivå to, der de flere ganger spilte kvalifisering om opprykk til toppdivisjonen uten hell. Senere gikk det tyngre, og fotballen i Sandnes var i perioder også preget av lokale uenigheter og kniving bydelsklubbene imellom. Ulf måtte finne seg i å spille på nivå tre og fire. I 1987 valgte klubben å igjen konsentrere seg kun om fotball, og i den forbindelse ble navnet endret til Ulf-Sandnes. Et snaut tiår senere skulle noen få det de mente var en lys idé.

Etter en modell fra FK Haugesund, valgte man nemlig å inngå et samarbeid med byens øvrige klubber i et forsøk på å skape en stabil toppklubb. Samarbeidsklubben fikk navnet Sandnes Fotballklubb, og i 1997 fikk de rett og slett overta Ulf-Sandnes’ plass i divisjonssystemet. Slike klubber er jo ikke spesielt sjarmerende, og de Sandnes FK hadde da også varierende resultater. Samtidig hadde de lyseblå (Ulf) for første gang på 87 år ikke noe eget A-lag, men i 1998 startet de opp et nytt lag i 6. divisjon. De skulle sikre seg tre strake opprykk, og i 2003 spilte både Sandnes FK og den nye Ulf-Sandnes i 3. divisjon. Året etter skjedde det uunngåelige da man igjen bestemte seg for en ny fusjon. Sandnes FK gikk i 2004 inn i Ulf-Sandnes med det som krav at navnet måtte byttes fra Ulf-Sandnes til Sandnes Ulf.

Så kan man jo diskutere i det uendelige om dette igjen er en ny klubb, men faktum er uansett som de fleste nok vet at Sandnes Ulf etter hvert spilte seg opp i 1. divisjon og senere også Eliteserien. Der gjorde de sin første sesong i 2012, og 13. plassen året etter er bestenotering, men i 2016 måtte de ta turen ned igjen etter å ha endt som jumbo. Det ble altså med tre sesonger, og de har foreløpig ikke klart å returnere til tross for at de et par ganger har kvalifisert seg for play-off. Det toget hadde gått også denne sesongen, i likhet med i fjor, men de ser nok fremover mot kommende sesonger i håp om at nytt anlegg også skal kunne bringe ny entusiasme og bidra til å lokke til seg spillere. Vi får nå se..

Situasjonen før kamp var den at med tre runder igjen hadde Sandnes Ulf egentlig kun æren å spille for. Realistisk sett kunne de hverken rykke opp eller ned. Det kunne derimot Skeid som lå på nest sisteplass med fem poeng opp til nedrykks-kvaliken (Notodden) og seks poeng opp til sikker plass (Strømmen). Alt annet enn en seier ville derfor sette hovedstadslaget i en svært vanskelig situasjon, selv om Tom Nordlies gutter skulle møte nettopp Strømmen i neste runde. Mens jeg tuslet rundt på bortre kortside kom jeg i snakk med en av vaktene, og han undret seg stort over mine fotballreiser, men fastslo at han hadde få problemer med å forstå at det måtte være en spennende hobby. For øvrig mente også han at tiden var overmoden for å flytte fra Sandnes Stadion til nytt anlegg; noe han gledet seg til.

Nedrykkstruede Skeid fikk en marerittstart da et langskudd fra Claes Kronberg suste inn i nettmaskene allerede i kampens tredje minutt. Helt over på motsatt langside kunne jeg høre Tom Nordlie skrike ut sin frustrasjon, men kun tre minutter var han langt mer fornøyd da Johnny Buduson lobbet ballen over Ulf-keeper Saku-Pekka Sahlgren og i mål via tverrliggeren. Jeg begynte å mistenke en målfest av rang da Kent Håvard Eriksen i det 18. minutt avsluttet et flott angrep ved å sette inn 2-1 via stolpen. Ikke lenge etter kunne vertene økt ledelsen, men avslutningen gikk i tverrligger. Dermed stå det fortsatt 2-1 til pause etter en første omgang der hjemmelaget hadde vært best og kunne ledet med mer enn det de gjorde.

Andre omgang var ikke mange minuttene gammel da det igjen var balanse i regnskapet etter at Hassan Yusuf sitt skudd endret retning i en Ulf-spiller og fant veien til nettmaskene bak en utspilt keeper. Begge lag hadde etter dette hver sin store sjanse fær vertene tok ledelsen for tredje gang i det 63. minutt. Denne gang var det Ingvald Halgunset som lurte ballen i mål fra skrått hold, og dermed 3-2. Med et kvarter igjen fikk Skeid en kjempesjanse da Peter Michael fikk stå helt alene inne i feltet, men han klarte ikke helt å stokke beina. Ulf hadde også en god sjanse da Idar Lysgaard i Skeid-målet måtte varte opp med en god redning. Oksene flyttet opp masse folk i jakt på utligning på slutten, men Ulf holdt ut og vant 3-2 foran 1 257 tilskuere. Dermed var Skeid i kjempe-trøbbel, og vi vet jo nå at de også rykket ned en snau uke senere.

Dette var som nevnt også ment å være nest siste (i hvert fall ordinære) kamp på Sandnes Stadion, men slik vet vi også at det ikke gikk. Kanskje var jeg likevel til stede på den aller siste kampen der(?), for Sandnes Ulf klarte utrolig nok ikke å arrangere kamp i sesongavslutningen. Det var intet mindre enn en skandale da kampen mot Strømmen måtte utsettes (og til slutt ble avlyst helt, med resultatet satt til 0-3) grunnet en frossen bane. Ikke minst fordi Strømmen måtte ha poeng for å unngå nedrykks-kvalik som de kjempet med Notodden om å unngå. Nå tapte jo uansett Notodden sin kamp hjemme mot Start, og det var nok derfor man til slutt besluttet å ikke spille kampen i Sandnes på et senere tidspunkt. Men uansett en skandale! Og dessverre er det nok også de som vil bruke denne fadesen som et argument for kunstgress.

Jeg hadde uansett gjort mitt i Rogaland for denne gang, og gikk tilbake til sentrum for å slå i hjel litt tid på Melkebaren mens jeg ventet på nattoget. Tidligere på dagen hadde jeg blitt oppmerksom på at nattoget ble opplyst å være innstilt mellom Kongsberg og Oslo S, slik at jeg gruet meg litt til denne turen som betød at man måtte opp midt på natta ved ankomst Kongsberg for å busses videre til Oslo. Det fikk meg til å angre litt på at jeg ikke hadde bestilt fly og en ekstra overnatting, men da jeg etter hvert tuslet ned til stasjonen sto det nå igjen med Oslo S som endeholdeplass, og det ble bekreftet av personalet da toget kom og jeg steg på. Da gjensto bare den lange togturen tilbake til hovedstaden og bussen derfra og hjem, men jeg fikk meg flere timer med søvn på toget. Alt i alt en fin helgetur.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Norwegian ground # 121:
Sandnes Ulf v Skeid 3-2 (2-1)
1. divisjon
Sandnes Stadion, 27 October 2019
1-0 Claes Philip Kronberg (3)
1-1 Johnny Buduson (6)
2-1 Kent Håvard Eriksen (18)
2-2 Hassan Mohamed Yusuf (49)
3-2 Ingvald Sandvik Halgunset (63)
Att: 1 257
Admission: 110 NOK
Programme: Free (4 page leaflet)

Next game: 06.11.2019: IK Brage v Kalmar FF
Next norwegian game: 10.11.2019: Molde v Strømsgodset
Previous game: 26.10.2019: Vidar v Fredrikstad

More pics

 

Vidar v Fredrikstad 26.10.2019

 

Lørdag 26.10.2019: Vidar v Fredrikstad

Jeg følte på ingen måte det hadde gått over styr ute på byen i Stavanger på fredagskvelden, men likevel var formen ikke den beste da jeg denne morgenen kreket meg ut av senga, dusjet, kom meg i klærne og spaserte ut i oljebyen. Det var bare å få i seg litt frokost, og valget falt på Ostehuset ved Domkirkeplassen. Ikke den billigste frokosten jeg har inntatt, men den var god og gjorde susen såpass at jeg kunne rette oppmerksomheten mot det som var dagens høydepunkt og hovedgrunnen til at jeg i det hele tatt hadde dratt til Rogaland. Det dreide seg selvsagt om sesongens siste kamp for FFK; borte mot Vidar. Jeg lot en av byens busser skysse meg til en holdeplass rett ved hallen til Stavanger Oilers, og gikk derfra opp mot Lassa Stadion der jeg hadde avtalt å møte noen andre FFK-ere før kamp.

Marius hadde som vanlig tatt turen fra Indre Østfold for å følge FFK, og flydd over denne formiddagen sammen med Jonas. De to hadde nå akkurat ankommet, og jeg fikk beskjed om at de drev sullik-virksomhet ved å drikke medbragt øl ved en grusbane ved siden av dagens kamparena. Jeg passerte en Kiwi-butikk uten å falle for fristelsen til å gjøre det samme, og fortsatte i stedet de få hundre meterne opp til der de oppholdt seg. Vi tuslet snart bort til hovedbanen som er en meget spartansk affære nivået tatt i betraktning, og det så ved første øyekast ikke ut til å være noe av tribunefasiliteter, men på bortre langside er det en åpen tribune med trinn i tre. I anledning sesongavslutningen hadde Vidar lokket med gratis inngang, men det var likevel lite som vitnet om at det ville bli noen publikumsfest denne dagen.

Vidar FK ble stiftet i 1906, og har i tilbragt store deler av sin tilværelse på nivå tre og fire av norsk fotball. I periode var de imidlertid flere sesonger i Landsdelsserien som da var det nest øverste nivået i seriesystemet. Klubbens beste periode var i 1980-årene, og da Vidar i 1981 sikret seg et andre strake opprykk, var de igjen klar for spill på nest høyeste nivå (den gang 2. divisjon). De var til og med blant fire beste fem sesonger på rad, og spilte kvalifisering til toppdivisjonen i både 1984 og 1986. I 1987 og 1988 spilte både Vidar og storebror Viking i daværende 2. divisjon, og i 1987 var Vidar til og med best i byen med en 3. plass mot Vikings 8. plass. To år senere rykket Vidar ned, men returnerte med to korte opphold på 1990-tallet da logikken var kastet overbord og nivå to hadde fått navnet 1. divisjon.
I 2004 rykket Vidar ned i (nåværende) 3. divisjon, men returnerte til 2. divisjon i 2009 og har spilt der siden. Nå var de imidlertid allerede klare for nedrykk tilbake til 3. divisjon, mens det var 99,9& sikkert at FFK også neste år ville spille i 2. divisjon. Den mikroskopiske muligheten til å ta kvalik-plassen lå i at Kvik Halden tapte mens FFK vant samtidig som de tok igjen seks eller sju mål på haldenserne. Således var det ikke med store forhåpninger at en gruppe FFK-ere hadde tatt turen, og jeg kunne ikke unngå å tenke tilbake til hjemmekampen mot Kvik helgen før, da FFK-ledelsen hadde gjort defensive bytter for å trygge inn en knapp ledelse snarere enn å gå for å bedre målforskjellen. I ettertid har jeg snakket med Kvik-trener Kent Bergersen, og han forsto som meg ingenting av den avgjørelsen og innrømmet at han hadde vært livredd for dette rett før ‘Bummen’ & Co gjorde sine bytter.

Nå var det jo uansett ikke spesielt sannsynlig at Kvik skulle tape sin hjemmekamp mot et svakt plassert Nardio med kun æren å spille for, men jeg synes uansett det virket som om FFK-ledelsen ga opp litt vel tidlig. Det er jo uansett mot motstand som Vidar at FFK nok har skuslet bort sine muligheter til opprykk i år, for uavgjort hjemme mot Vidar og Byåsen lukter det ikke opprykk av. Nå skulle man i hvert fall avslutte sesongen med stil, men det tok 25 minutter før Henrik Kjelsrud Johansen sendte FFK i føringen og de tilreisende kunne rope om «fem til». Vidar hang imidlertid gode med og spilte en kamp som de selv karakteriserte som årsbeste mot et FFK som på sin side virket å levere på det jevne. Det sto fortsatt 0-0 til pause da også jeg falt for fristelsen og gikk til Kiwi-sjappa nede i veien for å hente litt cider. Noen av FFK-erne som hadde satt sitt preg på utelivet i Stavanger kvelden før tok heller imot invitasjon til akevitt i klubbhuset.

Andre omgang var kun et par minutter gammel da Christian Jæger Landsnes utlignet, og selv de mest optimistiske innså at dette ikke ville gå. Ti minutter ut i omgangen sendte Tim Nilsen igjen FFK i ledelsen, men samtidig kom meldingen om at Kvik Halden hadde tatt ledelsen. Deretter utlignet Vidar igjen ved Mats Selmer Nilsen. Tim Nilsen scoret så sitt andre for dagen (det ble dessverre det siste han gjorde i FFK-drakt), men Nicholas Grande utlignet for tredje gang med seks-sju minutter igjen. To minutter senere ga Henrik Kjelsrud Johansen FFK ledelsen for fjerde gang i kampen, og vi trodde nå at det i hvert fall ble seier. Men ytterligere to minutter senere utlignet sannelig Vetle Hellstø for fjerde gang og fastsatt med det sluttresultatet til 4-4 foran 112 tilskuere. Utligningen hadde jo liten betydning, men det summerte egentlig opp 2019-sesongen for FFK som må gå løs på en tredje sesong på nivå tre.

Mens Marius og Jonas tok bussen tilbake mot flyplassen for å komme seg hjem, oppsøkte jeg holdeplassen på motsatt side av veien for å komme meg tilbake til sentrum. Mens jeg ventet på bussen så jeg at jeg kanskje også må returnere til Stavanger neste sommer, da Judas Priest ifølge en stor reklameplakat skal spille i hallen med sponsornavnet «DnB Arena». Med avspark allerede klokka 13 var det jo forresten fortsatt nokså tidlig da jeg returnerte til sentrum, men det hindret meg ikke i å gå løs på en ny liten pub-til-pub-runde. Den startet ved Bevaremegvel og gikk videre til Champs Sportsbar, der jeg fikk holdt et halvt øye med andre omgang av Lillestrøm v Vålerenga. Sannelig ikke ofte jeg ser TV-kamp fra norsk fotball, og jeg kan ikke engang huske sist gang. Dessverre ble det ikke VIF-tap, og når stedets DJ begynte å terrorisere gjestene med «musikk» av typen hiphop var det på tide å forflytte seg. Turen gikk videre til Newsman, Mulligan’s, Bar Bache, Holmen Bar, og til slutt Cirkus, før jeg omsider tok kvelden. Jeg skulle også få med meg en tredje og siste kamp før min helg på sørvestlandet var historie.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Norwegian ground # 120:
Vidar v Fredrikstad 4-4 (0-1)
2. divisjon avd. 1
Lassa Stadion, 26 October 2019
0-1 Henrik Kjelsrud Johansen (26)
1-1 Christian Jæger Landsnes (48)
1-2 Tim Nilsen (56)
2-2 Mats Selmer Thornes (64)
2-3 Tim Nilsen (74)
3-3 Nicholas Grinde (84)
3-4 Henrik Kjelsrud Johansen (86)
4-4 Vetle Hellestø (88)
Att: 112
Admission: Free
Programme: None

Next game: 27.10.2019: Sandnes Ulf v Skeid
Previous game: 25.10.2019: Ålgård v Frøyland

More pics

 

Ålgård v Frøyland 25.10.2019

 

Fredag 25.10.2019: Ålgård v Frøyland

Noen vil muligens mene jeg må lide av sadomasochistiske tendenser i og med at jeg høsten 2019 bestemte meg for å følge serieinnspurten til Fredrikstad både hjemme og borte, men siden min planlagte oktober-tur til Storbritannia gikk i vasken, måtte jeg jo finne på noe. Det bød også på noen muligheter til å kombinere FFKs kamper med en langhelg og litt breddefotball i andre deler av landet. Så også denne helgen, da jeg i forbindelse med FFKs sesongavslutning borte mot Vidar bevilget meg en helgetur til Stavanger. Jeg vurderte opprinnelig å ta toget begge veier, men da fly ikke var noe særlig dyrere enn tog til Stavanger på fredagen, valgte jeg å booke plass på Norwegian sitt formiddagsfly. Det fikk holde med så lang togreise én av veiene.

Jeg kom meg uten problemer til Sola, og idet jeg kom ut av terminalen, sto passende nok en av flybussene og ventet klar til avgang. Det var ikke det billigste alternativet, men jeg kom meg raskt og enkelt inn til sentrum av Norges olje-hovedstad. Jeg hadde uansett ikke dårlig tid; faktisk hadde jeg et par timer å slå i hjel før det var klart for innsjekking, og jeg spaserte i ro og mak langs Skagen der jeg hadde bitt meg merke i at serveringsstedet Cardinal kun var få minutter fra å åpne for dagen. Det viste seg ikke bare å holde stikk, for det viste seg også å være et meget godt sted. Dessverre skulle det inntrykket ikke vare, men foreløpig var jeg tilfreds der jeg tok meg en cider eller to i påvente av innsjekkingen. Jeg hadde betalt 1 071 kroner for to netters overnatting ved Skansen Hotel, og etter å ha sjekket inn var jeg temmelig raskt på vei ut i byen igjen.

Jeg hadde nemlig fortsatt litt tid før jeg satt kursen mot kveldens kamp, så det ble en tur innom både Phileas Fogg, Korvetten og Alexander Pub før jeg lot toget frakte meg fra Stavanger til Sandnes Sentrum. Også der ble det tid til en aldri så liten vanningspause før neste etappe, og det skjedde på Melkebaren. Det var en frisk pris jeg måtte punge ut med for mitt lille glass med IPA, men snart var jeg igjen på farten. Etter å ha lastet ned appen til Rogalands svar på Ruter (mobilen begynner å bli temmelig full av slike forskjellige apper!) kunne jeg buss fra Sandnes til Ålgård, som var åsted for kveldens kamp. Av fredagskampene hadde jeg nemlig valgt meg 4. divisjons-oppgjøret mellom Ålgård FK og lokalrivalene Frøyland.

Ålgård er administrasjonssenter i Gjesdal kommune, og ligger en drøy mil sørøst for Sandnes. Omtrent 9 000 av kommunens drøyt 11 000 innbyggere bor på (eller i?) Ålgård, som vokste frem rundt bedriften De Forenede Ullvarefabrikker. Denne hjørnesteinsbedriften ble i 1870 grunnlagt av haugianeren Ole Nielsen under navnet Aalaards Uldspinderi. I 1990-årene sluttet de med produksjon i Norge, men Ålgård har i dag en viss industri av annen type. Togene går heller ikke hit lenger, men da Ålgårdbanen mellom Sandnes og Ålgård ble åpnet i 1924 var det faktisk som første del av den planlagte Sørlandsbanen. Stortinget omgjorde deretter vedtaket og la om ruta for Sørlandsbanen. Ålgårdbanen sies å ikke være nedlagt, men innstilt på ubestemt tid, og det sies å være et visst lokalt engasjement for gjenåpning av linja.

Strekningen Ålgård – Figgjo skal dog fortsatt være i bruk til dresiner og saktegående veterantog, og det hadde sikkert vært interessant å sjekke ut nærmere, men nå hadde jeg andre planer denne fredagskvelden. Skjønt navnet på vannhullet jeg etter råd hadde valgt meg i Ålgård (der utvalget syntes meget skrint) vitnet om en viss forbindelse til jernbanen. Lokstallen hadde tydeligvis akkurat åpnet dørene, men jeg fikk vite at det skulle være stort lukket selskap der. Uten andre alternativer i nærheten dristet jeg meg til å spørre om det gikk greit å ta en kjapp øl, og paret som kom inn samtidig som meg viste seg å være ‘arrangørene’ som heldigvis ga grønt lys da jeg lovet å være forduftet i løpet av en halvtime.

Det hadde ikke gått særlig mer enn et kvarter da jeg takket for meg, ønsket de lykke til med selskapet og gikk for å la en buss frakte meg opp til Nye Ålgård Stadion. Jeg hadde lest meg til at det er Figgjo som historisk sett er Ålgårds erkerivaler, og at man i senere år også har hatt en til tider heftig rivalisering med Sandnes Ulf (eller deres forgjengere), men min groundhopper-kollega Kjell fra Egersund hadde sendt meg link til en artikkel i lokalavisen Gjesdalen der det gikk tydelig frem at også oppgjørene mellom Ålgård og Frøyland er noe helt spesielt. Med solid spalteplass tok de for seg oppgjøret mellom de to, med beretninger om rivaliseringen og med intervjuer av tidligere spillere som fortalte hva det betød å vinne disse kampene. Jeg følte at jeg hadde gjort et godt valg av kamp denne kvelden.

Ålgård FK er som navnet hinter om en ren fotballklubb, og det er jo ikke alltid hverdagskost i blant klubbene i breddefotballen her hjemme. Klubben antas å ha blitt stiftet i 1915, og faktisk spilte de en periode på øverste nivå av norsk fotball. De gjorde seg blant annet bemerket ved å lede sin avdeling av Norgesserien etter høstens kamper av 1938/39-sesongen, selv om de til slutt måtte gi tapt for Stavanger IF. Norgesserien var regionalisert såpass heftig at det var et tosifret antall avdelinger (noen distrikter hadde for øvrig flere avdelinger), men da Hovedserien så dagens lys i 1948, var det en toppdivisjon med ‘kun’ to avdelinger. Og Ålgård var fortsatt med der oppe. I hvert fall frem til 1950, da nedrykket kom. 1940-årene var Ålgårds storhetstid, godt hjulpet av sin hjørnesteinsbedrift, men senere gikk det nedover.

Klubben har i lange perioder vært fast innslag på nivå tre, og der spilte de så sent som i 2014. Etter tolv sammenhengende sesonger i 2. divisjon rykket de det året ned, og to år senere havnet de på nedre halvdel av sin 3. divisjons-avdeling da antall avdelinger på det nivået skulle reduseres foran 2017-sesongen. Det betød nedrykk til 4. divisjon, og der befinner de seg fortsatt. På tidspunktet for mitt besøk befant de seg på en 6. plass på tabellen for 4. divisjon Rogaland avdeling 2, og hadde egentlig ingen realistiske muligheter for å klatre mer enn én plass før sesongslutt. Bortelaget Frøyland på sin side ledet an i beitet bak suverene Åkra. Sistnevnte hadde vunnet 20 av sine 21 kamper og kun mistet to poeng, og hadde hele 14 poeng ned til toer Frøyland med fem runder igjen. Således kunne de feire avdelingsseier om Frøyland ikke vant denne kvelden.

Jeg ankom Nye Ålgård Stadion med en halvtimes tid til avspark, men utenfor bar inngangspartiet preg av å være en byggeplass med store avsperringer og den slags, og da jeg fulgte noen ungdommers eksempel ved å ta en snarvei via en gjørmete skrent, gikk jeg rett og slett på ratata så lang jeg var. Det var bare å komme seg inn på et av anleggets toaletter under hovedtribunen. Kanskje var det ikke helt meningen at jeg skulle være der inne, for jeg fikk et merkelig blikk fra en lagleder som hastet inn i garderoben rett ved siden av, men jeg fikk i hvert fall tørket av meg det verste og gjort meg forholdsvis representativ. Det var åpenbart også gratis inngang ved Nye Ålgård Stadion, som man utfra navnet forstår er et nytt anlegg. Det ligger like ved gamle Ålgård Stadion, men er et mer moderne anlegg, og den domineres av den store hovedtribunen som også er anleggets eneste. Den gjør at man har gode fasiliteter her sammenlignet med mange klubber høyere opp i systemet, selv om man dessverre også her har valgt kunstgress.

Kampen i seg selv var nok et lite antiklimaks for de som foretrekker mye mål og målsjanser, for det skjedde usedvanlig lite foran de to målene. Kampens første ordentlige sjanse kom faktisk først på overtid av første omgang, men den var til gjengjeld stor. En Frøyland-spiller ble spilt gjennom alene med keeper, men avslutningen gikk via Ålgårds sisteskanse Martin Halvorsen og til corner. Dermed 0-0 til pause, men det var ikke spilt særlig mer enn et minutt av andre omgang før ballen lå i garnet. En kjempetabbe i Ålgård-forsvaret, og Scott Vatne pirket inn 0-1. Ålgård var kanskje litt uheldige, for om det var noen som hadde hatt et marginalt overtak, var det de, og med et drøyt kvarter igjen headet Eden Zormah i tverrliggeren for vertene. Nærmere kom de ikke, og det endte 0-1 foran det jeg talte meg frem til å være 152 tilskuere, men som arrangøren hevdet var 200.

Uansett var det bare å sette kursen tilbake mot Sandnes og Stavanger, og første etappe gikk med buss tilbake til Sandnes, før jeg toget videre derfra. Tilbake i Stavanger var det bare å kaste seg ut i byens uteliv for å teste noen flere skjenkesteder, og i tur og orden var jeg innom Bøker og Børst, På Kornet, Piren Pub, Frøken Pil, og til slutt Broremann Bar. Omtrent halvveis gjennom denne rundturen traff jeg også på en gruppe av andre FFK-fans som hadde tatt turen over for å se sesongavslutningen til FFK dagen etter og som nå drev ivrig begersvinging i en slik grad at de ble bedt om å forlate stedet da en av de var temmelig overstadig. Jaggu havnet vi ikke på samme sted da også jeg gikk videre, før de ble forvist også derfra. Selv kom jeg meg til sengs før det ble for galt, og kunne få litt etterlengtet søvn før lørdagens FFK-kamp hos Vidar.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Norwegian ground # 119:
Ålgård v Frøyland 0-1 (0-0)
4. divisjon Rogaland avd. 2
Nye Ålgård Stadion, 25 October 2019
0-1 Scott Vatne (47)
Att: 152 (h/c)
Admission: Free
Programme: None

Next game: 26.10.2019: Vidar v Fredrikstad
Previous game: 20.10.2019: Falkenbergs FF v AIK
Previous norwegian game: 19.10.2019: Fredrikstad v Kvik Halden

More pics