Lørdag 29.08.2015: Beccles Town v North Walsham Town

 

Denne lørdagen hadde jeg virkelig sett frem til, for jeg hadde noe ganske spesielt på dagens meny. Da jeg bråvåknet denne morgenen var det imidlertid med forskrekkelse. Jeg hadde forsovet meg!! Jeg hadde blinket meg ut 07.50-toget til Ipswich, men klokka viste allerede 07.55. Etter en kjapp kattevask fikk jeg hoppet i klærne og stormet ned for å få betjeningen å bestille en drosjebil til halv ni. Selv om frokost var inkludert, hadde jeg nå ikke tid til å sette meg ned for å innta en slik, men det trivelige personalet visste råd. De tilbød seg å snekre sammen en brakfast sarnie som jeg kunne ta meg meg, og snart satt jeg utenfor og gomlet på en utsøkt egg, bacon & sausage sandwich mens jeg ventet på taxien.

 

Noen minutter før tiden svingte drosjekusken rundt hjørnet, og han ble sporenstreks pisket i retning Peterborough stasjon, der jeg nå måtte satse på 08.58-toget. I stedet for togbytte i Ipswich, måtte jeg nå via både Norwich og Lowestoft, uten at det tok noe lengre tid. Det var faktisk noe raskere, men jeg ville likevel ankomme en time senere en planlagt. Det var imidlertid ingen direkte krise så lenge togene var i rute, og jeg ville ankomme Beccles med bortimot en time og ti minutter til avspark. Jeg fikk litt med søvn på den en time og tre kvarter lange turen ned til Norwich, der jeg hadde et kvarter på meg til å bytte til toget mot Lowestoft. Der hadde jeg en ny drøy halvtime å vente på dagens foreløpig siste tog; nemlig toget til Ipswich som skulle ta meg med så langt som til Beccles, og etter et kvarter kunne jeg stige av.

 

Beccles er en gammel markedsby i den nordøstlige delen av grevskapet Suffolk, rett ved grensen til Norfolk. Her ved elven Waveney ligger den rundt en norsk mil vest for Storbritannias østligste by, Lowestoft. Eller om man foretrekker; Beccles ligger drøyt 25 kilometer sørøst for Norwich og i overkant av fem norske mil nord-nordøst for Ipswich. Beccles har drøyt 10 000 innbyggere, og om man også regner med drabanten Worlingham så stiger det tallet til nesten 14 000. Her ved jernbanestasjonen i Beccles ligger College Meadow rett ved siden av toglinjen, og det finnes neppe mange klubber som ligger nærmere togstasjonen. Jeg forlot perrongen via det som virket som en gangvei som ledet inn i en offentlig park. Men umiddelbart, kun et par meter fra perrongen, fikk jeg på høyre hånd en av inngangene til College Meadow.

 

Beccles Town ble stiftet i 1919 under navnet Beccles FC, og spilte mange år i Norfolk & Suffolk League. Det var i denne ligaen de spilte da de hadde en slags storhetstid i 1940- og 1950-årene, og på denne tiden var det ikke uvanlig med firesifrede tilskuertall på College Meadow, som for øvrig har vært klubbens hjemmebane siden siste halvdel av 1920-årene. I 1964 slo Norfolk & Suffolk League seg sammen med East Anglian League for å stifte den nye Anglian Combination, og Beccles Town var blant klubbene som fra starten var med på moroa. På første halvdel av 1970-årene spilte de seg oppover i ligaens divisjoner, og de har de siste tiårene vært nokså fast innslag i ligaens Premier Division uten å noen gang vinne denne. Siste opphold der startet da de vant Division One-tittelen våren 2002, men i 2014 rykket de ned i Division One. Etter at de forrige sesong mistet opprykket med ett poeng i siste serierunde, er det fortsatt der de befinner seg, men de vil nok satse på en retur etter denne sesongen.

 

Beccles Towns hjemmebane hadde sammen med Chard Town havnet øverst på min ønskeliste og fått høyeste prioritet foran 2015/16-sesongen. I motsetning til hos Chard Town hadde det imidlertid ikke å gjøre med mulig flytting, men snarere rykter om at anleggets flotte tribune skulle erstattes. Derfor tok jeg i sommer kontakt meg ‘stadion-orakelet’ Peter Miles for å forhøre meg om hvorvidt han hadde noen anelse om hvor god tid jeg eventuelt hadde på meg. Han hadde heller ikke annet enn rykter å gå etter, og kom med anbefalingen «Get there ASAP!». Imidlertid fortalte han at han noen dager senere skulle besøke naboen Beccles Caxton, som spiller på nabotomta, og at han ville benytte anledningen til å kikke innom Beccles Town for å sjekke ståa. Noen dager dager senere tok han kontakt for å fortelle at det ikke hadde vært folk på College Meadow, og at Caxton-folket ikke kunne gi noe klart svar, men at han så tegn som gjorde at han mistenkte en snarlig aktivitet. Beccles Town ble defor gitt høy prioritet, og jeg blinket meg tidlig ut denne lørdagskampen da turen ble planlagt.

 

Avspark skulle være klokka 13.30, og da jeg en drøy time i forkant tok meg inn på anlegget, virket det nærmest forlatt. Altså var det virkelig ingen krise at jeg hadde ankommet Beccles en snau time senere enn planlagt, men jeg benyttet anledningen til en nærmere kikk på herligheten. Der jeg kom inn nesten rett fra jernbaneperrongen, ankom jeg på motsatt kortside i forhold til anleggets hovedadkomst i hjørnet på motsatt side, men midt på langsiden til høyre for meg så jeg den etter forholdene lange og nokså lave tribunen som var hovedårsaken til at dette hadde blitt en prioritert destinasjon. Dette er også anleggets eneste tribune, og ellers står man på gressunderlag. Her hadde det imidlertid skjedd noe, for da jeg kom helt innpå den flotte tribunen så jeg at den hadde blitt ribbet for innmat! Trebenkene som har stått inne i tribunen var nå fjernet, og på det resterende jord-underlaget var det nå kun plassert et par midlertidige parkbenker.

 

Mens jeg sikret meg noen blinkskudd av tribunen hadde det kommet et par personer nede ved innkjørselen, og en av de kunne fortelle at bygget rett bak mål ikke huset noen bar slik jeg trodde, men henviste meg til et bygg på nedsiden av bortre langside. Der renner en liten bekk få meter fra banen, og på andre siden av denne ligger et større bygg der jeg ganske riktig fant en bar som åpenbart også betjener cricket-klubben som nå var i aksjon på cricketbanen på baksiden. Det er altså en rekke idrettsanlegg tett samlet i dette området. Det var en trivelig kar som bemannet den ganske store baren, og han ga grønt lys til at jeg kunne slenge fra meg bagen i et hjørne og sette mobiltelefonen på lading. Deretter fikk jeg i bytte mot et bidrag på £3,30 servert en pint cider, og da vi befant oss i Suffolk, var det naturlig nok Aspall man hadde i cider-krana.

 

Etter denne forfriskningen gikk jeg etter hvert opp igjen til inngangspartiet der et par karer hadde satt opp et bord så man kunne ta betalt £2 av de besøkende. Jeg hadde vært meget usikker på om det ville være noe kampprogram, men ikke bare hadde de trykket opp et program til dagens kamp. Det var også inkludert i inngangspengene, og viste seg å være et 12 siders hefte. Jeg ble imidlertid tatt litt på senga da jeg så at forsiden fortalte at dagens motstander var North Walsham Town, for under planlegging av turen hadde jeg sett at motstander skulle være Wymondham Town, som rykket ned fra Premier Division i våres. Etter å ha fått en rask innføring i lokal navneskikk som åpenbart tilsier at Wymondham uttales noe sånt som «Windham», kunne en av hjemmerepresentantene fortelle at det hadde vært en omrokkering i ligaprogrammet for to ukers tid siden, uten at han var kar om å fortelle hvorfor.

 

Motstander var nå i stedet altså North Walsham Town, samtidig som jeg ble fortalt at det denne lørdagen ble spilt en såkalt double header, da reservene kort etter kampslutt ville spille kamp mot reservene til Hempnall i Anglian Combination Division Five South. Dermed hadde jeg mulighet til å få meg meg også denne, men mitt fokus var selvsagt på førstelagskampen i Anglian Combination Division One , som for den uinnvidde er ensbetydende med non-leagues step 8. Jeg fikk bekreftet at Beccles Town håper på opprykk tilbake til Premier Division denne sesongen, men de regnet meg at de ville bli flere om beinet. Det er to klubber som rykker opp, og de regnet for øvrig med en tøff kamp mot North Walsham Town, som de mente er en av klubbene som vil kunne kjempe i den øvre del av tabellen.

 

Jeg ble også fortalt at Beccles Town stilte uten en rekke spillere, og at det ikke minst var derfor man forventet en tøff kamp. Flere spillere var på skadelista, men andre var utilgjengelige av andre grunner. Ikke minst savnet de sin skadde toppscorer som skal ha scoret 40 mål forrige sesong, og uten at jeg er i stand til å huske navnet hans, fikk jeg etter hvert pekt ham ut for meg der han før kampstart kom haltende forbi på krykker. Mens vi sto der og pratet, forsvant plutselig en av de to Beccles-karene, men snart returnerte han med en gammel Beccles Town-drakt han hadde rotet frem og nå ville overrekke meg. Jeg takket ærbødigst for denne flotte gesten, og slo nok en gang fast at gjestfriheten langt nedover i non-league virkelig er upåklagelig.

 

Før avspark rakk jeg også å dreie samtalen over på den flotte tribunen, og de kunne fortelle at planen ikke vært at en ny tribune skulle erstatte den gamle, men snarere være et tilskudd. Nå hadde det imidlertid vist seg at man likevel kan måtte rive den gamle tribunen da man har avdekket visse problemer (mon tro om det ikke var råte eller lignende) i forbindelse med at man i sommer installerte flomlys på anlegget. Det er derfor de har tatt ut innmaten mens de gjør et forsøk på å redde og oppgradere den. Man får jo håpe i det lengste at de får beholde denne perlen, men om så ikke er mulig, gå en av mine samtalepartnere uttrykk for at han gjerne ville erstatte den med en kopi.

 

Jeg takket foreløpig for praten og rakk nok en kjapp liten runde før kampen ble sparket i gang. Borte ved utgangen mot jernbanestasjonen hvor jeg hadde kommet inn, var det nå stasjonert en klubbrepresentant som fortalte at de både her og på bortre langside (mot cricketbanen) har hatt utfordringer med at folk tar seg inn uten å betale. På den nevnte langsiden har man nå satt opp et lite gjerde, men jeg så selv med egne øyne hvordan en rekke personer senere i kampen kom over fra cricketbanen, hoppet over gjerdet og balanserte over et par tjukke planker som fungerer som bro over bekken som renner her. Det var på denne langsiden at jeg tok oppstilling og kunne starte min stoppeklokka ved dommerens første fløytestøt for dagen.

 

Gjestene hadde tatt turen fra det nordøstlige Norfolk, der de hører hjemme et par mil nord for Norwich, og de tok initiativet fra start. En av deres spisser fikk kampens første sjanse da han ble spilt gjennom, men avsluttet like utenfor. Som en av Beccles-karene hadde spådd, var bortelaget storvokste og fysiske, og vertene virket å ha litt problemer. Likevel fikk de en mulighet da Luke Bailey gjorde forarbeidet for Billy Davies, men sistnevnte skjøt utenfor. Gjestene som for anledningen var kledd i selvlysende lime-farget kostyme, fortsatte imidlertid å dominere, og i det tiende minutt fikk de uttelling. Gjestenes venstrekant la inn etter et flott raid, og Paul Wheeler satt ballen i mål bak Beccles-keeper Dan Cable.

 

Det var på ingem måte ufortjent at The Angels tok ledelsen, men det virket som om Beccles Town fikk en liten oppvekker med baklengsmålet, for snart hevet de seg. Gjestene var fortsatt best en periode, men da vi nærmet oss halvspilt omgang hadde det begynt å jevne seg ut. Hjemmelaget begynte å skape farligheter, og etter en drøy halvtime kom utligningen. En lang ball fra kaptein Tom Roberts fant Harley Pluck, og da Angels-forsvaret ble tatt på senga trengte han bare å dra av keeper og sette ballen i mål. 1-1, og jubel for The Wherrymen. Etter dette var det igjen en jevn kamp, og frem mot pause var det heller ikke all verden med sjanser noen av veiene, slik at lagene gikk i garderoben på stillingen 1-1.

 

Også jeg oppsøkte klubbhuset, men det var for å få meg en ny pint og hente en av mobiltelefonene som der hadde stått på lading. Ut gjennom vinduene kunne jeg se at cricket-folket fortsatt var i full gang med kamp på den andre siden av klubbhuset, og etter å ha bladd litt mer i programmet tømte jeg glasset da jeg følte det var på tide å returnere. Hjemmelagets managerduo består av Neil Hurren og Steve Batt, og det virket som om de hadde hatt hell med sin garderobeprat, for det var nå Beccles Town som startet best der de spilte seg frem til flere muligheter som imidlertid ikke ble omsatt. I stedet var det gjestene som litt mot spillets gang tok tilbake ledelsen på en kontring. En av spissene tvang keeper Cable til å gi retur, og den ble satt i mål av Grant Johnson.

 

Det virket som om lufta gikk litt ut av hjemmelaget etter scoringen, og North Walsham Town tok igjen over initiativet. Det virket nå tungt for Beccles, som igjen slet med å finne ut av saker og ting, og det ble ikke bedre av at kaptein Tom Roberts måtte ut med skade. Tidligere i omgangen hadde også forsvarskollega Matt Fisk måtte kaste inn håndkledet, så skadelista vokste faretruende. Beccles Town hadde satt innpå spissen Jason Clarke og lagt om til en 3-4-3 formasjon i et forsøk på å sikre seg minst ett poeng, men nå tikket klokka ubønnhørlig mot full tid. Vi var i det tredje tilleggsminuttet da et frispark ble lempet inn i feltet, og ballen falt for innbytter Clarke som plasserte ballen til side for keeper og utlignet til 2-2.

 

Ikke lenge etter blåste dommeren av, men ikke før Harley Pluck var millimetere fra å få tåa på en gjennombruddspasning som ville bragt ham alene med keeper. Igjen hadde jeg vært vitne til drama på overtid, og det hadde vært en underholdende og spennende kamp. Og som i Arundel hadde jeg igjen fått være vitne til en sjarmerende sak der en ung gutt hadde jobben med å fiske løpske baller opp av den nevnte bekken med et spesialredskap – en lang stang med en jernring i enden. Med tanke på den sene utligningen var det kanskje naturlig å tenke seg at de var noe skuffet, og da de etter hvert kom inn i klubbhuset la de heller ikke skjul på dette, samtidig som de innrømmet at de på forhånd ville vært fornøyd med uavgjort i en vanskelig bortekamp.

 

Jeg ble værende for et par pints mens jeg samtalte med flere representanter for hjemmefolket, og jeg var også oppe for å kikke litt på reservelagskampen. En av mine samtalepartnere fra tidligere viste seg å være klubbformann Andy Woodcock, og da jeg kikket oppom midt i første omgang kunne han fortelle at hjemmelaget allerede ledet 3-0. Jeg trivdes ved College Meadow, men det var etter hvert på tide å bryte opp for å sette kursen mot Ipswich. Jeg takket for meg og ønsket lykke til, før jeg spaserte langs banen bort mot jernbanestasjonen. Idet jeg dukket ut mellom vegetasjonen kunne jeg snu meg og ta en siste kikk på den flotte tribunen og anlegget der hjemmelagets reserver var på vei mot det som etter hvert skulle bli hele 6-0 over Hempnall-reservene.

 

Det var først med 17.25-toget at jeg kom meg av gårde, og turen til Ipswich tok rundt en time og ti minutter. Der hadde jeg igjen booket meg inn på Bridge Guest House, hvor jeg hadde betalt £29 for kost og losji. Med innsjekkingen raskt unnagjort, travet jeg snart opp igjen til The Station Hotel, der jeg unnet meg en lørdagsmiddag. Og jammen ble jeg ikke sittende med noen pints til klokka hadde passert elleve. Det hadde imidlertid vært en fin dag, til tross for at den hadde startet med forsovelse og en smule stress. Beccles Town hadde vært et trivelig bekjentskap, og et besøk for å få med seg den flotte tribunen der før det er for sent kan absolutt anbefales.

English ground # 288:
Beccles Town v North Walsham Town 2-2 (1-1)
Anglian Combination Division One
College Meadow, 28 August 2015
0-1 Paul Wheeler (10)
1-1 Harley Pluck (32)
1-2 Grant Johnson (64)
2-2 Jason Clarke (90+3)
Att: 73 (h/c)
Admission: £2
Programme: Included
Pin badge: n/a

 

Next game: 30.08.2015: Erith & Belvedere v Carshalton Athletic
Previous game: 28.08.2015: St. Ives Town v Norwich United

 

More pics

 

 

 

Fredag 28.08.2015: St. Ives Town v Norwich United

 

Betjeningen ved Langham Hotel virket langt blidere denne morgenen, og etter at jeg hadde inntatt en full english breakfast, ringte de etter en taxi til meg. Dermed kunne jeg forlate Northampton med 10.50-toget til London. Under planleggingen av reisen var dette en dag som etter hvert hadde voldt meg betydelig hodebry. Opprinnelig virket det enkelt nok med kamp hos Cromer Town i Anglian Combination, og dette var da også en perfekt løsning med tanke på at jeg tidlig hadde blinket meg ut lørdagskamp hos Beccles Town med tidlig avspark dagen etter. Men da kampen i Cromer på mystisk vis ble flyttet uten at jeg fant noen forklaring, begynte problemene med å finne et fullgodt alternativ.

 

Nesten samtlige kamper ville være umulig å kombinere med mitt besøk i Beccles dagen etter, og det beste alternativet virket lenge å være FA Cup-kampen Wantage Town v Didcot Town. Avhengig av hvor jeg valgte å ha base, ville jeg også her ha en skikkelig utfordring i form av enten en grytidlig start og lang reisevei lørdag morgen, eller en kronglete og lang reisevei med flere bussbytter etter kamp på fredag kveld. Det var ingen fullgod løsning, men i mangel på bedre alternativer var det inntil videre den heteste kandidaten. Men så ble nok et oppgjør i FA Cupen flyttet til denne fredagen, og jeg fattet øyeblikkelig interesse for St. Ives Town v Norwich United som et bedre alternativ. Det var først en snau uke i forveien, mens jeg var godt i gang med min voldsomme tur, at jeg omsider tok avgjørelsen og booket hotell i Peterborough.

 

Northampton Town og Peterborough United er jo bitre rivaler, og man kjører mellom de to byene på en snau time. Når jeg denne formiddagen skulle benytte meg av jernbanenettet, ble imidlertid turen adskillig lenger. Jeg måtte nemlig ned til London Euston, ta en liten tur med tuben, og deretter reise nordover igjen fra Kings Cross. Dermed tok det meg rundt to og en halv time før jeg spaserte ut av Peterborough stasjon. Jeg har også tidligere overnattet ved Newark Hotel, der jeg denne gang hadde betalt £36 fro kost og losji. Jeg unnet meg en taxi dit opp, og ble raskt sjekket inn av det trivelige personalet. En times tid ble jeg liggende på senga og slappe av med min medbragte bok mens jeg ladet telefonene litt, men jeg hadde også andre ting fore, så jeg tok snart beina fatt og spaserte ned mot Peterborough sentrum.

 

På vei tilbake til togstasjonen stakk jeg som planlagt innom Wortley Almshouses for å unne meg en pitstop på denne gode puben. Jeg husket fra tidligere besøk at de har Samuel Smith’s i kranene, og jeg så nå frem til en frisk pint med Samuel Smith’s Cider Reserve. Det var bare såvidt jeg klarte å motsto fristelsen av å be om påfyll, men jeg kom meg snart ned til stasjonen for å ta plass på 16.16-toget som skulle frakte meg ned til Huntingdon. Der i Oliver Cromwells hjemby skulle jeg nemlig bytte fra tog til buss, og etter fjorten minutter steg jeg av og spaserte inn til Huntingdon sentrum. Der hadde jeg blitt tipset om at det skulle være et par meget gode puber, og jeg ville ta en lakmustest på en av disse før jeg busset mot St. Ives. Valget falt på The Falcon Tavern, som har vært gjenstand for strålende kritikker etter et eierskifte for en stund siden.

 

Det var slett ikke vanskelig å forstå hvorfor, for det viste seg å være en liten perle av en pub. Blant utvalget i kranene var hele 21 real ales og ti cidere. Det kan man ikke klage på! Mens jeg satt der var det da også en av kundene som kunne fortelle en overrasket landlady at hennes pub hadde fått innpass i den nye utgaven av The Good Beer Guide. Her hjemme i et land totalt blottet for pub-kultur er det ikke mange som er klar over hva slags ære det er for en pub der borte, og denne årlige utgivelsen er for mange pubgjengere nærmest som en bibel å regne. Det var imidlertid liten grunn til overraskelse, for dette er en fantastisk liten pub. Det var nesten synd at jeg etter to glass måtte lette på liket, men jeg hadde jo også en kamp å ta meg til.

 

Jeg fant snart frem til den lille busstasjonen der Busway B plukket opp på sin ferd mot Cambridge. Jeg skulle imidlertid bare være med så langt som til St. Ives, og betalte £6,40 for en returbillett. En drøy halvtime senere kunne jeg takke sjåføren for skyss og hoppe av på Ramsey Road i St. Ives. Dette er en markedsby som tilhørte det tidligere grevskapet Huntingdonshire, men i 1974 ble hele dette grevskapet «spist opp» av Cambridgeshire. I over tusen år har St. Ives vært åsted for et av landets største markeder, og spesielt mandags-markedene tar fullstendig over byens sentrum. Ikke minst gjelder dette Bank Holiday Mondays i mai og august. Byen har da også i alle tider vært en viktig handelspost, beliggende langs elven Great Ouse mellom Huntingdon og Ely. Her ligger byen eksempelvis snaut to norske mil nordvest for Cambridge, og har i dag 16-17 000 innbyggere. Det kan også nevnes at byen i 1838 hadde hele 64 puber – én for hver 55. innbygger! Så mange er det ikke i dag..

 

Rett ved der jeg hoppet av bussen, så jeg Westwood Road gå opp til høyre, og denne leder til stadionet med samme navn, der kveldens batalje skulle gå av stabelen. Med i underkant av halvannen time til kampstart spaserte jeg opp til inngangspartiet og betalte mine £8 i inngangspenger. Et program til £1,50 ble også handlet inn, og det viste seg å være et godt program som inneholdt det man forventet av info. Et par av skiltene ved inngangspartiet var for øvrig en påminnelse om at Cambridge City nå banedeler her på Westwood Road, og jeg spurte et par av karene ved inngangspartiet om hvordan de følte denne løsningen fungerte så langt. De fortalte at det hittil hadde fungert fint, men de var spent på hvordan det vil være når værgudene nok vil skape noen utfordringer i vintersesongen.

 

Med det foretok jeg min sedvanlige lille rundtur rundt banen. Den startet ved inngangpartiet nederst på den ene kortsiden, og gikk med klokka. Derfor krysset jeg over til motsatte langside der man finner klubbhuset. Foran dette er det et parti med noen betongtrinn og et overbygg som gir tak over hodet til stående tilskuere. På begge sider av klubbhuset er det såkalt hard standing som gjelder, og det er også tilfelle på begge kortsidene. Det meste av tribunefasiliteter er å finne på den andre langsiden, der man har ikke bare én, men hele tre forskjellige tribuner. Øverst står det en tilsynelatende hjemmesnekret affære som har rammeverk i tre og er kledd i bølgeblikk. Innunder denne står man på et flatt betongunderlag. På midten av langsiden har man det som må kunne kalles anleggets hovedtribune, med et fundament i mur, vegg og tak i bølgeblikk, og noen seterader med røde og blå plastseter. Videre nedover mot kortsiden ved inngangspartier står som sagt også en tredje tribune på denne langsiden, og dette er en sittetribune av den moderne og prefabrikerte typen, med seter i klubbens svarte og hvite farger.

 

St. Ives Town skal ikke forveksles med Cornwall-klubben med samme navn, men ble stiftet så langt tilbake som i 1887. Det var imidlertid ikke før i 1950 at de ble med i United Counties League, og da takket de også for seg etter å ha endt som jumbo i sin andre sesong i ligaen. Først i 1985 var de tilbake og tok plass i United Counties League Division One. Der holdt de seg helt frem til 2005, da de med en 3. plass rykket opp i Premier Division. I 2013 tok de andreplassen i UCL Premier, og da vinneren Holbeach United ikke hadde søkt om opprykk, var det godt nok til at de fikk rykke opp i Southern League. Der går de nå løs på sin tredje sesong i Division One Central, og forrige sesong endte med 9. plass.

 

Med min lille runde unnagjort kunne jeg omsider innta klubbhusets bar, der jeg skuffet måtte innse at det var dårlig med cider på fat. Heller ikke på flaske var det rare utvalget, og da det etter flere cidere tidligere ikke fristet nevneverdig å bytte over til øl, måtte jeg nøye meg med å punge ut hele £4 for en flaske Rekorderlig. De første to slurkene var forfriskende, men det søte klisset falt ikke mer i smak enn at jeg fortsatt ruget på denne nesten frem til avspark. Da satt jeg mer pris på å fordype meg litt i programmet som fortalte meg at St. Ives Town hadde hatt en nokså god sesongstart med statistikken 3-2-1. To uavgjorte hadde blitt fulgt opp med tre strake seire, før man hadde gått på sesongens første tap hjemme mot Royston Town sist. Med det lå The Saints på en foreløpig tredjeplass på tabellen i Southern League Division One Central, men med en kamp mer spilt enn de fleste andre klubbene.

 

En representant for vertskapet ytret håp om at man kan kjempe om nytt opprykk innen et par år, men mente at det nok er noe tidlig allerede denne sesongen. Nevnte Royston Town ble ikke overraskende trukket frem som favoritt, og han mistenkte også at den nyopprykkede føniks-klubben AFC Rushden & Diamonds vil kunne gjøre seg bemerket. Denne kvelden dreide det seg uansett om FA Cupens Preliminary Round, og St. Ives Town gjorde sin entré på dette tidspunktet av turneringen. Motstander var Norwich United fra Eastern Counties League Premier Division, der de er regjerende mestre. De hadde tatt seg videre fra forrige runde med borteseier 3-0 over Great Yarmouth Town, og St. Ives-folket mente at de ikke kunne trukket hardere motstand fra nivået under (altså step 5).

 

Det var altså ett nivås forskjell i vertenes fordel, men det var nokså jevnt fra start. Hjemmelaget hadde tilsynelatende tidlige problemer med gjestenes hjørnespark, og det var fra en av disse at The Planters fikk kampens første sjanse. Matthew Blake headet på mål, og det var kun en akrobatisk klarering på streken fra Ives-forsvarer Jordan Jarrold som hindret scoring. Deretter hadde vertene en mulighet ved Jack Higgs, hvis heading ble reddet greit av Planters-keeper Duncan McAnally. St. Ives tok etter hvert et lite iniativ, og det virket nå skumlere når de kom i angrep – gjerne anført av en god Peter Clark. Spesielt virket de gode når de fikk ballen ned på bakken og spilte seg gjennom et Norwich-forsvar som i perioder kunne bli litt statisk.

 

Vi nærmet oss halvtimen spilt da vertene tok ledelsen, og ikke overraskende var det Peter Clark som var arkitekten. Etter flott samspill med Phil Draycott og Danny Watson, spilte han fri sistnevnte, og Watson satt ballen forbi keeper McAnally og sendte vertene i føringen 1-0. Et kvarter senere kunne hadde Jack Higgs muligheten til å doble ledelsen, men Norwich-forsvarer Lee Mason fikk blokkert noe ufrivillig med brystet der han kastet seg frem. I omgangens siste minutt var det Planters-kaptein Stephen Shipleys tur til å blokkere et farlig innlegg, og Peter Clark satt ballen over slik at lagene gikk i garderoben på stillingen 1-0. Det var i og for seg greit, for etter en jevn start hadde The Ives hatt et lite overtak i siste halvdel av omgangen.

 

Med mangelen på skikkelig cider i baren, nøyde jeg meg med å bruke pausen til å betale £2 for en chicken & mushroom pie, før jeg slo av en prat med en person i Norwich United-apparatet. Som nevnt er Norwich United regjerende mestre i Eastern Counties League, men i likhet med samtlige søkere fra ECL forrige sesong, valgte de å trekke sin søknad om opprykk! Han hadde ikke spesielt mye godt å si om FAs saksbehandling i denne prosessen, og han var litt vag på om de vil søke igjen denne sesongen. Det som er hevet over enhver tvil er at de har store ambisjoner som går ut på å igjen kjempe om heder og ære. På spørsmål om de igjen går for ECL-tittelen trengte han ikke den minste betenkningstid før han kontant svarte: «Oh yes. And the FA Vase!». Så det kan være et varsku til Vase-favorittene oppe i nordøst.

 

The Planters startet da også andre omgang på et vis som vitnet om at manager Damien Hilton hadde benyttet pausen godt, for hans gutter jaktet en utligning som de drøyt ti minutter ut i omgangen trodde de hadde fått. Ben Jones’ innlegg ble kjempet i mål av spissen Matthew Blake, men dommeren annullerte for det han mente var et angrep på hjemmekeeper Tim Trebes. Så fulgte en periode der godt organiserte forvar på begge sider av banen gjorde at sjansene ble begrenset til langskudd, slik som Phil Draycotts suser som smalt i reklameskiltene noen centimetere til side for Planters-målet. Med et kvarter igjen skjedde det imidlertid noe som sannsynligvis var avgjørende for kamputfallet. Da han fikk et totalt unødvendig gult kort for å ha holdt tilbake Jamie Speller, ga Danny Watson dommeren en skikkelig overhøvling. Han slapp midlertidig unna et nytt gult kort, men få sekunder senere stupte han inn en hodeløs takling på Speller, og St. Ives Town var redusert til ti mann.

 

Vertene la seg nå i forvar og satset på å holde ledelsen det siste kvarteret, mens Norwich United presset på for utligning. En stund besto dog dette presset i lange baller inn i feltet, der forsvaret og Saints-keeper Trebes enkelt syntes å ha god kontroll. Med en rekke hjørnespark, var det nå kanskje en fordel for hjemmelaget at de etter hvert forsvarte seg generelt bedre også på disse, men det var fra en corner at Matthew Blake fikk sjansen til å utligne med et par minutter igjen. Hans headet ned mot hjørnet av målet, og vertene hadde keeper Trebes å takke for at de slapp unna. Etter forarbeid av Andrew Cusack fikk Blake igjen muligheten på overtid, men skuddet gikk like utenfor. Men i kampens tredje tilleggsminutt fikk Blake endelig uttelling da han sendte i vei et skudd fra rundt 25 meter. Ballen fikk en ekkel stuss, og suste inn i mål bak keeper Trebes. Det var stor jubel hos The Planters, mens det naturlig nok var mer fortvilelse på Saint-benken til manager Ricky Marheineke & Co.

 

Det hadde imidlertid vært mange stopp i løpet av andre omgang, og det var fortsatt flere minutter å spille. Vertene var plutselig interessert i å angripe igjen, og både Steve Gentle og innbytter Ben Seymour-Shove hadde headinger som testet Planters-keeper McAnally. Siste sjanse gikk derimot til gjestene, men Jordan Jarrold var igjen korrekt plassert da Stephen Shipley headet på mål. Dermed endte det med 1-1, og det var klart for omkamp (som St. Ives Town for øvrig vant hele 6-2). Selv takket jeg raskt for meg og travet tilbake til bussholdeplassen for å returnere til Huntingdon. Da gjensto bare toget tilbake til Peterborough, og igjen kostet jeg på meg en taxi opp til Newark Hotel. Der var hotellbaren fortsatt åpen, men i motsetning til forrige gang da det hadde vært lystig lag her, var det nå kun bartenderen som satt og så på ‘pilkast’ på fjernsynet. Likevel unnet jeg meg en pint med Strongbow før jeg tok kvelden.

 

English ground # 287:
St. Ives Town v Norwich United 1-1 (1-0)
FA Cup, Preliminary Round
Westwood Road, 28 August 2015
1-0 Danny Watson (28)
1-1 Matthew Blake (90+3)
Att: 216
Admission: £8
Programme: £1,50
Pin badge: £3,50

 

Next game: 29.08.2015: Beccles Town v North Walsham Town
Previous game: 27.08.2015: Bugbrooke St. Michaels v Northampton ON Chenecks

 

More pics

 

 

 

Torsdag 27.08.2015: Bugbrooke St. Michaels v Northampton ON Chenecks

 

Jeg skulle gjerne tatt meg tid til å stoppe på en av områdets cider-produserende gårder før jeg forlot Chard, og det hadde uten tvil vært på sin plass når man først befinner seg i det som er et skikkelig «cider country». Jeg hadde imidlertid ikke tid til noe slikt, og etter å ha blitt servert en utmerket full english breakfast, sjekket jeg ut av Phoenix Hotel og gikk rett over gaten for å ta oppstilling på bussholdeplassen utenfor den verneverdige Guildhall. Derfra skulle jeg ha buss nummer 30 sørover til Axminster, hvor jeg skulle bytte til tog mot London. Rett i underkant av en halv time tok bussturen, der vi på veien krysset grevskapsgrensen fra Somerset over til Devon. Et kvarters tid senere kom 09.06-toget til London Waterloo, og etter en lang tog-etappe på snaut to timer og tre kvarter kunne jeg krysse metropolens sentrum med tubens Northern Line til Euston.

 

Da gjensto kun etappen opp til Northampton, og med 12.49-toget var jeg fremme ti over halv to. Jeg fikk snart orientert meg litt, og valgte snart å hoppe på en av lokalbussene som plukket opp utenfor jernbanestasjonen. Etter en runde inne i sentrumskjernen kunne jeg stige av på Barrack Road, få meter fra Langham Hotel som skulle være min base for dagen. Her hadde jeg betalt £35 for kost og losji, men jeg har fått hjerteligere velkomster enn det jeg her fikk, for det eldre kvinnemennesket var mest opptatt av å fortelle om alt jeg ikke måtte gjøre, og var åpenbart ikke personen som oppfant smilet. Vel sjekket inn fant jeg også fort ut at stedets WiFi var så godt som ubrukelig – i hvert fall på og i nærheten av mitt rom.

 

Derfor spaserte jeg etter hvert ned til sentrum, og etter et kvarters gange valgte jeg å slå meg ned på puben The Eastgate. Den fremsto som en Wetherspoons-pub, men da var det merkelig at det tilsynelatende ikke var noe matservering for en sulten kar. Jeg fant ut at puben tydeligvis hadde blitt solgt av den store pub-kjeden, og de hadde i det minste WiFi slik at jeg som avtalt fikk tatt kontakt med min groundhopper-kollega Jim McAlwane og utvekslet telefonnummer. Han hadde nemlig tilbudt meg skyss til og fra kveldens kamp i Bugbrook, og godt var det, for det gikk nemlig ikke busser tilbake derfra etter kamp. Derfor takket jeg selvsagt med glede ja takk til tilbudet, men først etter å ha avventet noe i påvente av å se om det ble satt opp ytterligere kamper denne torsdagen. Det gjorde det ikke, og dermed ble planen spikret. Det betød faktisk at det var duket for min fotball-debut i Northamptonshire.

 

Av de nåværende 48 engelske grevskapene var Northamptonshire en av svært få der jeg ikke hadde sett fotball, sammen med Shropshire og de to «miniputtene» Rutland og Isle of Wight (City of London kan man ellers se bort fra da det ikke finnes noen klubber på de kun 2,9 kvadratkilometer det omfatter), men nå skulle det altså bli Northants-fotball i form av Bugbrooke St. Michaels mot Northampton ON Chenecks i United Counties League Division One. Vi ble enige om at jeg skulle vente på The Eastgate, der jeg tygget peanøtter og nippet til nok en pint mens han kjørte ned fra Rushden sammen med sin bedre halvdel. Da de ankom i hennes bil «prydet» med Leicester City-effekter, slo de seg ned mens jeg gjorde kål på en tredje pint jeg nettopp hadde kjøpt. Der hadde vi en hyggelig samtale før vi brøt opp.

 

Jim er kanskje en litt snodig skrue, som i tillegg til å være groundhopper og fotograf på Kettering Towns hjemmekamper også har en annen og muligens noe merkeligere hobby – han tar gjerne heftige avstikkere for å besøke og fotografere vindmøller! Det var imidlertid ikke det han hadde fore da han kjørte en omvei før kamp, for han ville i stedet vise meg hjemmebanen til Northampton ON Chenecks, som vi altså skulle se som bortelag den kvelden. Noen vil vite at ON står for Old Northamptonians, og de spiller sine hjemmekamper på Old Northamptonians Sports Ground. Der banedeler de med både cricket og rugby union, som er to andre grener av samme klubb, og derfor var det nå ingen fotballmål å se ute på banen. Det gjorde sitt til at inntrykket ble så som så, men de har i hvertfall en fiks tribune på den ene kortsiden, i tillegg til klubbhusfasiliteter langs den ene langsiden.

 

Etter en kjapp kikk satt vi kursen mot kveldens destinasjon, mens Jim fortalte at Northampton Spencer nok har det flotteste stadionet av byens non-league klubber, men at man vi neppe ville kunne tatt oss inn, slik han naturlig nok hevdet at tilfellet var hos storebror Northampton Town. Bugbrooke er altså en landsby i grevskapet Northamptonshire, omtrent 11 kilometer sørvest for Northampton. Den skal ha i underkant av 3 000 innbyggere, og ligger kun noen få kilometer fra M1 – en av Storbritannias aller travleste motorveier. Likevel hadde vi følelsen av å virkelig være på landet, der Jim etter å ha krysset M1 nesten kjørte seg vill i jakten på landsbyen. Etter å ha snudd mente han imidlertid snart at han kjente seg igjen, og kort etter dreide vi ned den lille oppkjørselen som førte til vårt bestemmelsessted.

 

En grinebiter i inngangspartiet kom stormende til mens han bjeffet en ordre om at Jim måtte parkere lenger bort. Når det var fikset, tok han imot £5 i inngangspenger, men fortalte at de ikke var trykket noe kampprogram. Det er jo ikke en helt ukjent sak på step 6, der jeg flere ganger har opplevd dette hos en rekke klubber i forskjellige ligaer på det nivået, Majoriteten virker å være flink, mens andre er åpenbart slappe med dette. Jeg har tidligere blitt fortalt at samtlige klubber på step 6 spiller i ligaer hvor det er et krav om at man trykker opp kampprogram. Dersom dette ikke gjøres blir de visstnok straffet med bøter, men da det åpenbart er en rekke klubber som er faste syndere så synes de kanskje det er greiere å betale bøtene enn å trykke opp program. I så måte har jo noen luftet muligheten for at bøtene økes gradvis for hver gang utover i sesongen, men samtidig skal vi vel huske på at det i mange tilfeller er snakk om klubber som heller ikke har altfor mange ildsjeler å dra nytte av. Likevel synes jeg nok personlig at et kampprogram bør kunne forventes av klubber på step 6 og over.

 

Bugbrooke St. Michaels ble stiftet i 1929, men det var ikke før i 1987 at de ble med i United Counties League. Da tok de plass i Division One, og det er der de stort sett har holdt seg siden. Unntaket er et tre sesonger langt opphold i Premier Division, som startet etter at de vant Division One våren 1999. Deres bestenotering i ligaen er 10.plassen i Premier Division året etter, før de altså måtte returnere til Division One i 2002. Etter at de et par sesonger kjempet om en retur, har vel ikke dette vært noe tema de siste par sesongene, og Jim hadde da mer tro på at gjestende Chenecks vil ha mer å fare med. Jeg ble for øvrig fortalt at UCL Division One skal være en av ytterst få ligaer som fortsatt har medlemsklubber på step 6 uten flomlys. Om det fortsatt er tilfelle, så er det nok kun et spørsmål om tid, og Bugbrooke St. Michaels har i hvert flomlys installert på sin hjemmebane Birds Close.

 

Jeg lot ikke mangelen på program legge noen som helst demper på humøret der jeg nå tok en rask runde rundt anlegget. Noe av det første jeg så da vi ankom, var et av disse skiltene fra Football Foundation, og det pleier sjelden å love spesielt godt. Bidrag fra dette fondet pleier nemlig å være ensbetydende med nitriste nybygg totalt blottet for sjarm, og med eventuelle tribuner av den moderne pre-fabrikerte typen. Birds Close er da heller ikke noen klassiker av et anlegg som det vil gå gjetord om, og det er en temmelig enkel og spartansk affære som domineres totalt av det lange murbygget der man på den ene langsiden finner klubbhuset og dens bar. Bortsett fra dette er det nemlig kun såkalt hard standing rundt hele banen, mens de eneste tribunefasilitetene finne på den nevnte langsiden som ligger på bortre langside i forhold til adkomsten. Som et utbygg fra klubbhuset har man her en ganske fiks «hovedtribune» i mur, som har et par benkerader med sitteplasser. Like bortenfor dette er et lite parti med et par betongtrinn og et nesten stillas-lignende overbygg som gir tak over hodet til de som velger å stå her. Laglederbenkene er derimot å finne på motsatt langside.

 

Med min runde unnagjort inntok jeg klubbhusets bar og kjøpte en runde til oss, samtidig som jeg jammen også klarte å få kloa i en pin til £3. Mens vi satt der gjenkjente jeg plutselig et kjent fjes som jeg ikke hadde ventet å se i Bugbrooke. Groundhopperen John Lawton er mest kjent som Pie Man, og er speaker hos Matlock Town, men nå viste det seg at arbeid hadde ført ham ned til Northamptonshire for minst et halvt års tid. Han fortalte at han i løpet av denne tiden vil forsøke å besøke alle klubbene i UCL, så det er bare å ønske lykke til. Før kveldens kamp var uansett situasjonen den at vertene hadde tapt sine to første kamper, men kom nå fra seier 1-0 borte mot Potton United. Gjestene hadde på sin side en tøff start som grunnet banedelingen med cricket betød fem strake bortekamper og åtte av de ti første på bortebane. Etter tre kamper sto de med 1-1-1, og også de hadde vunnet sist – 3-2 borte mot Woodford United.

 

Northampton ON Chenecks tok nokså tidlig et initiativ, og var etter hvert det klart beste laget i første omgang. Det første målet kom etter et kvarter, da Ben Lewington flikket en corner videre og Jeremy Hindle satt inn 0-1. Fem minutter senere doblet de ledelsen ved Ben Lewington, som løp fra Badgers-forsvaret og plasserte ballen forbi keeper Henry Spears. Etter en snau halvtime satt Lewington inn sitt andre og gjestenes tredje etter et innlegg fra George Clarke, og det virket allerede avgjort på Birds Close. Vertene forsøkte å svare, og etter en corner fra Josh Dawson hadde avslutningen fra Peter Smith retning mot mål, men ble blokkert inne i feltet. I stedet kunne The Chens økt ytterligere, men etter et sololøp måtte Montel Dore se sin avslutning snike seg utenfor stolpen.

 

Dermed sto det 0-3 til pause, og jeg benyttet anledningen til å få meg litt mat i skrotten. I luka inn mot kjøkkenet hang det ingen meny, men en kar der inne ble spurt om hva han hadde å tilby. Svaret kom kontant: «Chips». Jeg ventet et sekund på fortsettelsen av en setning som aldri kom, før jeg innså at jeg måtte nøye meg med en porsjon frityrstekte potet-staver. £1,50 fattigere kunne jeg i hvert fall stille sulten noe før andre omgang, og der var det nå vertene som startet best. Allerede i omgangens første minutt hadde de sin største sjanse da Emmanuel Odiadi ble spilt gjennom av Ty Clark, men gjestenes debutant-keeper James Goff leverte en glimrende redning. Clark var igjen arkitekten da Peter Smith headet på mål, men Ben Lewington gjorde en god kamp også defensivt og sto korrekt plassert for å klarere.

 

Hjemmelaget fortjente etter hvert en redusering, og Josh Dawson fyrte løs fra langt hold, men keeper Goff reddet. I stedet kunne Chenecks økt ytterligere, men da innbytter Adam Hancock satt ballen i mål etter forarbeid av Adam Spalding, hevet linjemannen flagget for offside. Dermed endte det med borteseier 0-3 foran 40 tilskuere (jeg talte selv ca 65, men kan ha inkludert en rekke klubbfunksjonærer etc, så vi får akseptere det offisielle tallet). Det var liten tvil om at seieren hadde vært fortjent sett på bakgrunn av første omgang, da Chenecks faktisk kunne ledet enda mer, men hjemmelaget skal ha for at de reiste seg i andre omgang, da de faktisk var det beste laget. Da fortjente de minst en redusering, men på dette tidspunktet var kanskje også gjestene fornøyd med kveldens innsats.

 

Da gjensto kun turen tilbake til Northampton, og etter en kort prat med John Lawton tok vi farvel med ham og satt kursen nordøstover. På veien inn til Northampton passerte vi også Northampton Towns hjemmabane Sixfields Stadium, der jeg med egne øyne kunne se at arbeidet fortsatt var i gang på East Stand. I følge Jim hadde det igjen stoppet opp mens man forsøkte å gjennomgå et eierskifte der klubbens nye potensielle eiere skal være et anonymt, indisk konsortium. Sukk… Uansett fant Jim snart frem til Barrack Road og Langham Hotel, slik at jeg kunne takke de to for skyss og trivelig selskap. Jeg innså raskt at stedets WiFi ikke var det spor mer samarbeidsvillig nå, så da var det like greit å finne senga og lese et kapittel i min medbragte bok før jeg slukket lyset.

English ground # 286:
Bugbrooke St. Michaels v Northampton ON Chenecks 0-3 (0-3)
United Counties League Division One
Birds Close, 27 August 2015
0-1 Jeremy Hindle (16)
0-2 Ben Lewington (21)
0-3 Ben Lewington (30)
Att: 40
Admission: £5
Programme: None
Pin badge: £3

 

Next game: 28.08.2015: St. Ives Town v Norwich United
Previous game: 26.08.2015: Chard Town v Radstock Town

 

More pics

 

 

 

Jeg befant meg i Northampton i forbindelse med kampen Bugbrooke St. Michaels v Northampton ON Chenecks, og hadde blitt tilbudt skyss av en groundhopper-kjenning, Jim McAlwane. Etter at han og hans bedre halvdel hadde kommet til avtalt møtested i Northampton, ville han imidlertid vise meg hjemmebanen til Northampton ON Chenecks, som vi altså skulle se som bortelag den kvelden. Noen vil vite at ON står for Old Northamptonians, og de spiller sine hjemmekamper på Old Northamptonians Sports Ground. Der banedeler de med både cricket og rugby union, som er to andre grener av samme klubb, og derfor var det nå ingen fotballmål å se ute på banen. Det gjorde sitt til at inntrykket ble så som så, men de har i hvertfall en fiks tribune på den ene kortsiden, i tillegg til klubbhusfasiliteter langs den ene langsiden. Jim hevdet at det av Northamptons non-league klubber er Northampton Spencer som har det beste anlegget, men at det sannsynligvis ikke var verdt mveien da han anså sjansene som svært små for at vi ville kunne ta oss innenfor portene. Og med det satt vi i stedet kursen mot landsbyen Bugbrooke og kveldens kamp.

 

 

 

Onsdag 26.08.2015: Chard Town v Radstock Town

 

Jeg hadde igjen en lang reise foran meg, og dagen kunne startet noe bedre der jeg våknet i Ipswich. Asiatene som driver Bridge Guest House er åpenbart muslimer, og dermed måtte jeg nøye meg med en temmelig flau variant av full english breakfast. Baconet var erstattet med kalkun-bacon som ikke akkurat kunne måle seg, men det ble uansett fordøyd sammen med resten av det de hadde disket opp med – et egg, tomatbønner, en liten pølse av uviss sort, og to halvsvidde toast. Med litt mat i skrotten kunne jeg i hvert fall spasere opp den korte veien opp til Ipswich jernbanestasjon for å sette meg på 08.45-toget til London Liverpool Street.

 

Jeg skulle av ved Stratford da det var raskere å hoppe av der for å ta tubens Jubilee Line ned til Waterloo. Imidlertid hadde jeg glemt å ta høyde for én ting. Jeg hadde nemlig glemt å fylle på mitt Oyster-kort ved forrige London-besøk, og forsinkelsen var akkurat stor nok til at jeg forkastet planen om å rekke 10.20-toget som skulle frakte meg fra London Waterloo til Crewkerne. Med timesavganger var det ikke annet å gjøre enn å stresse ned, slappe av og heller sikte seg inn på 11.20-toget. To timer og 48 minutter tok togturen fra Waterloo til Crewkerne i det sørlige Somerset, og da jeg steg av der hadde jeg vært på farten i over fire timer. Likevel var jeg ikke helt fremme ved dagens destinasjon.

 

Herfra skulle jeg nemlig ha buss nummer 99 mot Chard, og jeg hadde nå fem minutter på meg til å komme meg opp på bussholdeplassen oppe på hovedveien som går forbi på utsiden av togstasjonen. Det var overhodet ikke noe problem, og snart kom bussen noen minutter forsinket, slik at jeg kunne betalte £2,10 for en enkeltbillett til Chard. Turen herfra tok 35 minutter, og den til tider bakkete landeveien snirklet seg tydeligvis flere ganger frem og tilbake over grevskapsgrensen mellom Somerset og Devon, før vi omsider kjørte inn i Chard. Der hoppet jeg av i Boden Street, få meter fra min utvalgte base på hovednerven Fore Street. Der hadde jeg omsider – etter fire eller fem telefonopprigninger – klart å bestille et rom. Mon tro om det ikke var £40 jeg betalte for kost og losji, og jeg likte umiddelbart puben i underetasjen.

 

Chard er altså en by sør i Somerset, snaut to og en halv norsk mil sør for Yeovil. Chard er både grevskapets sørligste og høyestliggende by. Det meste av byen brant ned i en bybrann i 1577, og nye ødeleggelser fant sted under den engelske borgerkrigen på midten av 1600-tallet. I middelalderen var tekstilindustrien en viktig inntektskilde, men i dag er den største arbeidsgiveren støvsugerfabrikanten Numatic, som ansetter over 700 personer. I en by med drøyt 13 000 innbyggere, må det kunne sies å være en hjørnesteinsbedrift. Chard kalles for øvrig den maskindrevne luftfartens fødested, da det var her John Stringfellow i 1848 demonstrerte tidenes første luftferd med en dampdrevet flymaskin. En pussig ting jeg raskt ble fortalt, er at det renner en bekk på hver side av Fore Street. Men mens den ene etter hvert renner ut i Bristol-kanalen, renner den andre ut helt nede i den engelske kanal. Snodig.

 

Jeg hadde uansett viktigere ting å ta meg til enn å følge disse bekkene for å se om det faktisk stemte. Etter å ha sjekket inn tok jeg derfor beina fatt og gikk for å ta en tidlig kikk på hovedårsaken til mitt Chard-besøk. Noen få minutter unna fant jeg Zembard Lane, der Chard Towns hjemmebane med samme navn dukket opp på min høyre hånd. Grunnen til at denne destinasjonen før 2015/16-sesongen hadde blitt gitt aller høyeste prioritet av undertegnede har bakgrunn i banens vanvittige helling som byråkratene i FA dessverre har bestemt er for heftig. De har derfor presset på for å få Chard Town kastet ut av Western League, men etter at de andre klubbene i ligaen med overveldende flertall stemte for å slå ring om Chard Town, har FA foreløpig gitt etter ved å gi klubben dispensasjon til å spille sine hjemmekamper her frem til 31. mars 2016. Dermed er det altså stor sannsynlighet for at Chard Town må flytte i løpet av inneværende sesong.

 

Chard Town ble stiftet i 1920, og spilte sine første år på en bane i Bonfire Close, lenger sør i den lille byen. Der bygget de en hovedtribune i tre som de noen år senere tok med seg til Zembard Lane. Om jeg ikke tar helt feil så var det i siste halvdel av 1920-årene at man flyttet inn hit, og man spilte da i lokale ligaer som Perry Street & District League. Dette er i dag en feeder-liga til Somerset County League (som igjen er en feeder-liga til Western League), og det var nettopp til denne ligaen at Chard Town tok steget og sikret seg fem ligatitler før de i 1976 ble med i Western Leagues nye Division One. Siden den gang har de holdt seg i Western League og vekslet mellom spill i Division One og Premier Division. Fire ganger har de forsøkt seg i Premier Division, men det lengste oppholdet varte i fem sesonger, og de har nå vært å finne i Division One siden 2009. Noe spesielt er det at alle fire gangene de har rykket opp i Premier Division, har det vært som nr. 2, slik at de faktisk aldri har vunnet Division One. Og deres beste plassering i Premier Division er fortsatt 11. plassen i 1985.

 

Ved Zembard Lane sto portene åpne slik at jeg kunne gå rett inn for å ta en kikk, og jeg konstaterte umiddelbart at bilder ikke yter den vanvittige hellingen rettferdighet. Det er rett og slett vanskelig å forestille seg hvor bratt den er, bakken som fra min posisjon ved inngangspartiet går nedover mot målet i bunnen der nede på bortre langside. Det er altså snakk om en helling i banens lengderetning, slik at klubbene spiller hver sin omgang i det som ikke kan beskrives som noe annet enn en oppoverbakke. Det skal være snakk opp en høydeforskjell på over 12 fot fra det ene målet til det andre, og i norsk måleenhet begynner vi altså å nærme oss hele fire meter! Det vil si at man måtte ha stablet mer enn to og et halvt fotballmål oppå hverandre på bortre kortside for at det i det hele tatt skulle være i nærheten av å nå opp til tverrliggeren på det andre målet!

 

Veien Zembard Lane går på utsiden langs den ene langsiden, og her kommer man inn i hjørnet på den øvre kortsiden, hvor det bak mål er hard standing (og knapt det) bak et hvitt gjerde/gelender som står på toppen av en liten gressvoll. Herfra står man ytterligere drøyt halvannen meter over gressmatta, og man kan jo bare spørre seg om banen i de tidligste år også gikk helt opp hit! På langsiden ut mot Zembard Lane er det mer hard standing både før og etter at man kommer til midtpartiet der en tribunekonstruksjon gir tak over hodet for de som står på bar bakke her. Det er også her man finner de to rødmalte laglederbenkene i tre. Bortre kortside er nok kanskje ikke lenger ment for publikum, for bak de hvite stolpene og gelenderet er det her bare såvidt man får presset seg mellom disse og buskaset som holdes i sjakk av et stort grønt nett, men et tydelig tråkk i gressunderlaget ledet likevel mot den andre langsiden.

 

Her møtte jeg først på mer hard standing, for jeg kom til klubbhuset som står midt på denne langsiden. Utenfor klubbhuset er det overbygg som gir tak over hodet til tilskuerne som velger å sitte på de to radene med seter som er installert her. Bortenfor dette er det mer hard standing, før vi er tilbake på øvre kortside. Uten at anlegget i seg selv er spesielt spektakulært, bortsett fra den åpenbare hellingen, likte jeg umiddelbart Zembard Lane. På utsiden i det bortre hjørnet (i forhold til inngangspartiet) er det en cricketbane, og bak klubbhuset er det tennisbaner. Sammen med fotballstadionet inngår alle disse i et idrettsanlegg som går under fellesbetegnelsen Dening Sports Field. Før jeg midlertidig forlot herligheten snudde jeg meg for å ta en siste kikk, og når man står og skuer over mot klubbhuset så ser man klart hvordan banen heller voldsomt i forhold til dette bygget. Jeg gledet meg til å se hvordan kveldens kamphaner ville takle denne utfordringen, men først spaserte jeg tilbake mot Phoenix Hotel.

 

Etter å ha stukket hodet innom byens postkontor for å kjøpe noen frimerker, satt jeg meg ned med en pint for å skrive et par postkort som jeg skulle sende hjem til Norge. Det er vel høyst usikkert hvordan det er med sannhetsgehalten i myten om at en mager vertshusinnehaver vitner om ikke spesielt god mat, men i så måte hadde jeg ikke stort å frykte ved Phoenix Inn. Der hadde mannen som fremsto som innehaveren nemlig et imponerende magemål, og han gikk nå ut og inn av kjøkkenet for å servere sultne middagsgjester. Jeg valgte meg gammon & eggs, og fikk en enorm porsjon servert med to egg, ananas, et lass av pommes frites og masse salat. Det bare var såvidt jeg klarte å få i meg alt sammen, men det ville i det minste holde meg gående resten av dagen, og maten var også svært god.

 

Det var fortsatt et par timer til kampstart, så jeg slappet av og nøt livet i Somerset med et par pints på Phoenix Hotel mens jeg samtalte med noen av stamgjestene. Det virket ikke som om mange av de hadde tenkt seg på kveldens kamp, og sannheten er at majoriteten av de ikke engang visste at det skulle spilles kamp på Zembard Lane denne kvelden. Mange er Yeovil Town- eller Bristol City-supportere i disse traktene, og det var en kar tilhørende sistnevnte kategori jeg pratet en del med mens jeg slo i hjel tiden frem mot kamp. Han var i og for seg en interessant samtalepartner av den gamle skolen hva fotball gjelder, og han begynte tydeligvis etter hvert å vurdere en tur til Zembard Lane selv.

 

Med i underkant av halvannen time til kampstart tømte jeg glasset og beveget meg igjen oppover mot Zembard Lane, der jeg betalte meg inn med £5. For ytterligere ett pund sikret jeg meg også et eksemplar av kveldens kampprogram, og jeg satt umiddelbart kursen mot klubbhusets bar. Der betalte jeg £3,30 for en pint med Thatchers Gold, og satt meg ned for å kikke litt i programmet. Kveldens kamp dreide seg altså om ligapoeng i Western League Division One, der Chard Town hadde hatt en god start på sesongen. De hadde spilt fire av fem kamper på bortebane, men sto likevel 10 poeng etter tre seire og en uavgjort. Det var godt nok til en foreløpig tredjeplass. Den eneste hjemmekampen så langt var faktisk også den eneste de hadde tapt, hjemme mot Wells City på plassen foran. Kveldens gjester var grevskapsrival Radstock Town som hadde tatt turen fra det nordøstlige Somerset, og som på sin side hadde startet med 2-1-1.

 

Chard-manager Adam Fricker uttrykte imidlertid i programmet bekymring over at hans lille tropp var stadig hardere rammet av skader, med flere sentrale spillere ute. Ikke minst var det et hardt slag å miste kaptein George Chlopecki, i tillegg til at skaden som midtbanekrigeren Louis Gillman hadde pådratt seg mot Westbury viste seg å være et beinbrudd som vil holde ham ute i lengre tid. Midtstopper Lee Bailey hadde sydd ni sting etter å ha pådratt seg en hodeskade sist, og var blant flere andre på skadelisten. I programmet kunne jeg for øvrig også lese at den mye omtalte hellingen på banen tidligere hadde vært enda heftigere, og det ble antydet godt over 15 fot – altså noe sånt som 4,6 meter!

 

En eldre veteran jeg snakket med før kampstart påstå at det i tidligere dager kan ha vært snakk om så mye som 18 fot, og at man i hjørnet mot cricketbanen kan se spor etter tidligere forsøk på å jevne ut banen. På spørsmål om banen kan ha gått helt opp til gressvollen bak det øvre målet, mente han at dette kan være meget sannsynlig, men akkurat det ble senere benektet av en av klubbens styremedlemmer. Det som er hevet over enhver tvil er at hellingen uansett er temmelig vanvittig, og den overgår helt klart alt jeg tidligere har sett. Det at FA mener at den er for drøy, er da i seg selv et bevis på dette, men man skulle jo i utgangspunktet tro at det er likt for begge lag da de spiller hver sin omgang i oppover- og nedoverbakke. Fotballforbundet mener tydeligvis at det imidlertid ikke er så enkelt, så da ser det ut som flytting er den sannsynlige løsningen.

 

Chard Town la tidligere i år frem planer for et nytt stadion som slik jeg forstår det vil være et steinkast unna, tilknyttet Holyrood Academy som ligger få meter lenger nede i Zembard Lane, på andre siden av veien. Et eventuelt nytt stadion vil imidlertid ikke være ferdig på en god stund, og om FA viser seg uvillige til å forlenge dispensasjonen de ga klubben, kan Chard Town se seg nødt til å møtte banedele med en annen klubb. I så tilfelle er det flere aktuelle kandidater, men en meget het sådan kan være Axminster Towns nye stadion, og det var for så vidt Chard-folket enige i, uten at de naturlig nok ville foregripe begivenhetene ved å gå altfor mye innpå akkurat dette. Tipset får uansett være å besøke Zembard Lane mens man kan, men etter alle solemerker kan man i så fall ha svært dårlig tid.

 

Det dro seg mot avspark, og etter en ny kjapp runde rundt banen fikk jeg hentet meg en pint Natch til £3,30 før jeg tok oppstilling ved siden av klubbhuset. Derfra kunne jeg se at vertene startet med å spille første omgang i nedoverbakke, og Ed Butcher testet tidlig Radstock-keeper Dan Tamblyn. Butcher skapte i det hele tatt en god del hodebry for gjestene, frem til han måtte gå av med en skulderskade snaut ti minutter før pause. Nye navn på skadelista var ikke det The Robins trengte, men hans erstatter James Boyland hadde umiddelbart en god mulighet. Han fikk imidlertid ikke uttelling, og de store sjansene hadde i det hele tatt ikke kommet altfor tett. Begge lagene virket godt organisert i forsvar, og til tross for at vertene i første omgang var det beste laget klarte de ikke å bryte ned Radstock-forsvaret, der kaptein Tom Stocks tidvis var en bauta som klarerte mye av det som kom. Dermed målløst til pause.

 

Med den voldsomme middagsporsjonen jeg hadde fått servert tidligere, avsto jeg fra å gjøre noen kulinarisk test av menyen i matutsalget, og nøyde meg i stedet med å en pint Thatchers Gold fra baren. Mot slutten av første omgang hadde det begynt å regne, og det utviklet seg gradvis til å bli et kraftig skybrudd der himmelen snart åpnet seg fullstendig over Zembard Lane. De det ikke var plass til under tak, løp mot klubbhuset for å søke ly og samle seg foran vinduene. Det var fortsatt scenarioet da spillerne kom ut på banen etter pause, og det var mange som så de første ti minuttene inne fra baren. Selv dristet jeg meg ut i regnet, men mange av de 72 tilskuerne (det virket som en god del mer, og jeg ville tippet rundt 100) ble igjen inne i klubbhuset til regnet igjen ga seg drøyt fem minutters tid ut i andre omgang.

 

Andre omgang var en jevnere affære, og etter hvert bølget det i perioder det britene kaller ‘end to end stuff’, uten at det ga seg utslag i målprotokollen. Igjen lot jeg meg imponere mest over to to klubbenes forsvar, og de lovende angrepene ebbet gjerne ut når de kom så langt. Når sjansene først kom, ble de da også sløst bort, og til tross for at begge nå presset på for et seiersmål, hadde jeg problemer med å se hvor målet skulle komme fra. Tom Pawley og Ryan Child testet hjemmekeeper Jason Hutchings, mens hjemmelagets Andrew Martin skjøt like over målet til Miners-keeper Dan Tamblyn. Og da vertenes Darren Hutchings og Radstocks Martin Lenihan og Aidan Kirby heller ikke klarte å finne nettmaskene, ebbet det ut med 0-0 og poengdeling. Det var i og for seg greit nok, selv om Chard Town på bakgrunn av første omgang nok hadde vært ørlite bedre totalt sett. Chard-folket hevdet at jeg hadde vært uheldig med mitt valg av kamp, men jeg hadde likevel trivdes godt på Zembard Lane.

 

Jeg ble igjen for en pint eller to, og endte opp med å bli invitert til bordet der store deler av Chard-ledelsen satt. De undret seg stort over at deres klubb interesserte en nordmann til besøk, men syntes tydeligvis at det var svært gjevt. Noen av de rynket på nesen da jeg på spørsmål svarte at jeg overnattet på Phoenix Hotel, og det var vel klubbpresident Roy Lock som ba meg ta kontakt med klubben neste gang jeg eventuelt kommer til byen, da både han og flere andre i klubben nok kunne avse et rom. Det var en trivelig gjeng, og jeg fikk også snakket med noen av spillerne som tross alt var litt skuffet over at de ikke hadde klart å avgjøre. Etter hvert var det på tide å tenke på hjemveien, og jeg takket for meg og ønsket lykke til, før jeg spaserte tilbake til Phoenix Hotel. Der måtte jeg nesten ta en siste pint før jeg trakk meg tilbake, men ble selvsagt sittende helt til stengetid.

English ground # 285:
Chard Town v Radstock Town 0-0 (0-0)
Western League Division One
Zembard Lane, 26 August 2015
Att: 72
Admission: £5
Programme: £1
Pin badge: n/a

 

Next game: 27.08.2015: Bugbrooke St. Michaels v Northampton ON Chenecks
Previous game: 25.08.2015: Bury Town v Wroxham

 

More pics

 

 

 

Tirsdag 25.08.2015: Bury Town v Wroxham

 

Frokost var ikke inkludert ved Ibis budget-hotellet i Leeds, og jeg valgte i stedet å bestille en taxi til Leeds stasjon for å innta en fell english på en av Wetherspoons-pubene der. Dernest tok jeg plass plass på 09.45-toget som jeg skulle sitte på med så langt som til Peterborough. Der hadde jeg nesten tre kvarter på meg til å bytte til tog mot Ipswich, og rundt klokka halv to kunne jeg spasere ut av Ipswich stasjon. Kun et par minutter unna ligger Bridge Guest House, der jeg hadde betalt £29 for kost og losji, og innsjekkingen ble raskt unnagjort. Fra mitt rom i underetasjen utkjempet jeg en nytteløs kamp med stedets WiFi, før jeg anså slaget som tapt og i stedet spaserte opp til puben The Station Hotel.

 

Noen vil kanskje kjenne dette etablissementet som Riverside Hotel, men de byttet nylig navn, og der hadde de også et langt mer samarbeidsvillig WiFi. Her var det denne dagen «Sausage & Mash Day», der man kunne velge seg tre pølser fra menyen, og jeg benyttet anledningen til å innta et pubmåltid. Jeg valgte meg en Suffolk Pride, en Bratwürst og en Hot Chili Canon, ledsaget av wholegrain mustard mash og mushy peas. Etter dette herremåltidet var det etter hvert på tide å vende oppmerksomheten mot kveldens kamp, og selv om jeg hadde valgt meg Ipswich som base, var det ikke der kveldens kamp skulle finne sted. Den skulle derimot spilles i Bury St. Edmunds, der Bury Town skulle ta imot East Anglia-rival Wroxham.

 

Toget fra Ipswich tar 35 minutter, og ved ankomst krysset jeg over veien for å foreta en pitstop på puben The Station. Markedsbyen Bury St. Edmunds het opprinnelig Beodericsworth, og vokste frem rundt abbediet St. Edmunds Abbey. I dag er byen kanskje mest kjent for ruinene av sistnevnte. Bury St. Edmunds var administrasjonsby i det tidligere grevskapet West Suffolk, før det i 1974 igjen ble slått sammen med East Suffolk. I dag er altså grevskapet Suffolk, og der oppsto det på 1400-tallet en stor tekstilindustri i byen. Da den industrielle revolusjonen kom, var imidlertid byen for avsidesliggende til å nyte godt av den raske utviklingen. I disse dager er man mer kjent ølbrygging, og byen er hjemsted for det store bryggeriet Greene King. Det er nok en god del av de rundt 42 000 innbyggerne som jobber der eller i byens store sukkerraffineri.

 

Jeg tømte snart glasset og spaserte videre nedover Northgate Street og Cotton Lane, og nederst i sistnevnte svingte jeg inn på den store parkeringsplassen foran Bury Towns hjemmebane. Mot slutten av forrige sesong pekte jeg vel ut Ram Meadow som det stadionet i Isthmian League Premier Division som fristet meg mest til besøk, men nå når jeg hadde tatt turen var ikke lenger Bury Town å finne i Isthmian Premier. Siden den gang har de nemlig rykket ned Isthmian League Division One North, uten at det hadde hatt noen betydning for min iver, og denne tirsdagen bød på en god mulighet til en visitt. Klokka nærmet seg halv sju da jeg ankom, og jeg fikk betalt meg inn med £9. Rett innenfor fikk jeg betalt ytterligere £2 for et program, og siden det der sto en liten klubbsjappa, måtte jeg også snoke litt der. Det endte med at jeg også betalte £3,50 for en pin (en noe forvokst sådan) til min samling.

 

Bury Town er en meget gammel klubb som ble stiftet så langt tilbake som i 1872. De het først Bury St. Edmunds FC, men hadde for lengst dagens navn da de i 1935 var med å stifte Eastern Counties League. Etter å ha vunnet ECL-tittelen i 1964 prøvde de seg i den ikke lenger eksisterende Metropolitan League, som ble vunnet to ganger før man byttet til spill i Southern League. Der tok de plass i det som da het Division One North, men svake resultater gjorde at de etter fem sesonger returnerte til Eastern Counties League i 1976. Elleve år senere prøvde de seg igjen i Southern League, men til tross for at man umiddelbart hevdet seg litt bedre, klarte man heller ikke denne gang å spille seg opp i Premier Division, og i 1996 var klubben igjen tilbake i Eastern Counties League.

 

Der befant de seg nå frem til våren 2006, da de med andreplass bak grevskapsrival Lowestoft Town sikret seg opprykk – denne gang til Isthmian League, samtidig som de spilte seg frem til semifinalene i FA Vase. Etter to sesonger i Isthmian League Division One North, ble de flyttet sidelengs til det som da het Southern League Division One Midlands. Denne divisjonen ble vunnet i 2010, og dermed hadde de sikret seg opprykk til Premier Division. Det ble imidlertid ikke i Southern League, men i Isthmian League, siden de igjen ble flyttet sidelengs i systemet. De to første sesongene endte med at klubben tok seg til playoff, men tapte i semifinalene. Spesielt sved kanskje hjemmetapet mot rival Lowestoft Town i semifinalen våren 2011. Siden dette har det gradvis gått nedover, og forrige sesong endte altså med jumboplass og nedrykk tilbake til Isthmian League Division One North.

 

I 103 år spilte Bury Town sine hjemmekamper på Kings Road, lenger inne i sentrum. Men det var inntil lokalpolitikerne fant ut at man skulle legge om veien, og klubben ble kompensert med £15 000 og en ny tomt. På denne tomten bygget man Ram Meadow, oppkalt etter puben The Ram som tidligere sto her. Da det nye anlegget ikke sto ferdig før sommeren 1977 måtte man spille 1976/77-sesongen på den svært spartanske Hardwick Heath, uten muligheter til å ta inngangspenger, slik at man dette året var helt og holdent avhengige av donasjoner. Peter Miles skriver i sin eminente bok «Homes of Non-League Football» at en beliggenhet lenger utenfor sentrum har påvirket publikumsmassene, men Ram Meadow ligger ikke helt håpløst til – spesielt ikke i forhold til jernbanen – og samtidig skal man huske at det var en helt annen tid da 4 710 tilskuere så Bury Town v Kings Lynn på Kings Road i 1958. Jeg vil også mene at Ram Meadow er et tiår for gammel for å inngå i det man gjerne kaller de nybygde stadionene, men uansett er Ram Meadow et flott anlegg for å være såpass nytt.

 

Jeg kom inn på den ene kortsiden, og foran meg på venstre hånd hadde jeg langsiden med den karakteristiske hovedtribunen. Først passerte jeg imidlertid klubbhuset med sitt overbygg som gir tak over hodet til et antall stående tilskuere. Midt på denne langsiden står imidlertid denne hovedtribunen med taket som peker oppover, og som således kan minne litt om en av tribunene hos Crook Town, eller for den saks skyld hovedtribunen til Esh Winning. Foran her finner man laglederbenkene, og bortenfor dette er det hard standing. Det er i det hele tatt en god del hard standing på anlegget, men samtlige fire sider har også tribunekonstruksjoner, og på begge kortsidene er dette ståtribuner bak mål. På bortre langside har man nok en stittetribune midt på, og denne har benkerader i tre.

 

Karen i klubbsjappa var av den pratsomme sorten, og la ut om sukkerraffineriet som man kan se bak bortre langside. Der hadde han åpenbart jobbet i en mannsalder, og jeg fikk nå en skikkelig innføring i prosessen som foregår der. Jeg klarte omsider å rive meg løs og satt kursen mot klubbhusets bar, der jeg betalte £3,40 for en pint Aspall og satt meg ned for å bla litt i kveldens kampprogram. På fire ligakamper så langt sto Bury Town med to seire og to uavgjorte, samtidig som de hadde røket ut av Isthmian Leagues ligacup med tap for Leiston. De hadde i helgen spilt 4-4 hjemme mot Witham Town. Denne kvelden hadde Wroxham tatt turen fra Norfolk, og de sto med to seire, en uavgjort og ett tap. Også de hadde benyttet helgen til å delta i en målfest da de hadde vunnet 4-3 borte mot Great Wakering Rovers, så jeg hadde et berettiget håp om at karen i klubbsjappa hadde rett da han spådde gode muligheter for målkalas.

 

En klubbrepresentant for Bury Town hevdet ar hjemmelaget bygger opp et nytt lag med unge spillere, men at man likevel håper å kunne være med i kampen om en retur til Isthmian Premier. Det ville jo være uhøflig å ikke også smake på varene fra det lokale Greene King bryggeriet, så cider ble for en gangs skyld midlertidig byttet ut med øl i form av en IPA, før jeg igjen var tilbake på Aspall da det nærmet seg avspark. Her kunne man få med godsakene ut i plastglass, så jeg benyttet meg av dette tilbudet da jeg gikk ut i Suffolk-kvelden. Jeg tok oppstilling ved siden av den karakteristiske hovedtribunen, sterk i troen på en underholdende målfest, men det skulle tidlig bli klart at det ikke var en slik kveld.

 

Riktignok fikk hjemmelaget tidlig et straffespark da Ollie Hughes ble lagt ned av Andy Howell, og dommeren pekte på straffemerket. Bradley Barber steg frem, men Wroxham-keeper Elliot Pride gikk riktig vei og fikk slått ballen unna. Etter dette ble omgangen først og fremst dominert av duellspill på midtbanen, og det var knapt en sjanse å notere seg for. Selv om man la velviljen til, var det også langt mellom halvsjansene. Bury Town virket noe skarpere mot slutten av omgangen, og spesielt når de fikk kontre, men Wroxham-målet var sjelden alvorlig truet. Dermed sto det fortsatt 0-0 da dommeren blåste for pause etter en meget svak og lite severdig omgang, der gjestene vel ikke hadde en avslutning på mål.

 

I pausen oppsøkte jeg matutsalget for å få en matbit, men etter å ha blitt bortskjemt lenger nord i landet, var menyen her noe skuffende. Jeg måtte til slutt nøye meg med en porsjon pommes frites med curry sauce, og £2 fattigere kunne jeg slå av en prat med en representant for bortelaget. Han mente at han ville være sånn passelig fornøyd dersom Wroxham blir å finne midt på tabellen, og at han derimot ville være storfornøyd om de skulle overgå forrige sesongs 8.plass og kanskej ta seg til playoff. Avslutningsvis slo han imidlertid fast at de ikke har mulighet til å konkurrere med andre East Anglia-klubber som de senere år har tatt seg opp fra ECL – slik som Lowestoft Town og Leiston.

 

Med en ny pint fra baren så jeg at Wroxham gikk rett i angrep, men ingen klarte å få hodet på Steve Holders skumle innlegg. I stedet var det Bury Town som fortsatt hadde et lite initiativ, og drøyt ti minutter ut i omgangen tok de ledelsen da Wroxham mislyktes med å klarere en corner fra Bradley Barber. Ballen ble igjen sendt inn i feltet, og Sam Reed headet inn 1-0 bak Wroxham-keeper Elliot Pride. Snaut fem minutter senere kunne vertene doblet ledelsen da Ollie Hughes stormet nedover venstresiden og skar inn, men avslutningen gikk rett på den utrusende keeper Pride. Wroxham avsluttet faktisk sterkt og presset på for utligning, og med drøyt fem minutter igjen av ordinær tid fikk de sin største sjanse da Nathan Stone tvang frem en kjemperedning fra vertenes reservekeeper Neil O’Sullivan (som hadde kommet inn for Nick Punter med 12 minutter igjen). Da hverken Nick Davey eller Jordan King traff mål, endte det med hjemmeseier 1-0 foran 255 tilskuere.

 

Det hadde tatt seg opp noe i andre omgang, men det var likevel langt fra noen festforestilling vi hadde vært vitne til. Jeg hadde uansett tid til en siste pint mens jeg ventet på 22.24-toget tilbake til Ipswich, og jeg fikk et par ord med Bury Town-manager Ben Chenery som var enig i at det ikke hadde vært noen stor kamp. I motsetning til sin Wroxham-motpart Stewart Larter var han i hvert fall fornøyd med resultatet og tre nye poeng. Det var etter hvert på tide for undertegnede å spasere tilbake til togstasjonen for å returnere til Ipswich, der jeg rakk en siste pint på The Station Hotel før jeg trakk meg tilbake til Bridge Guest House for å ta kvelden. Jeg hadde tross alt en ny lang reise foran meg neste dag.

English ground # 284:
Bury Town v Wroxham 1-0 (0-0)
Isthmian League Division One North
Ram Meadow, 25 August 2015
1-0 Sam Reed (57)
Att: 255
Admission: £9
Programme: £2
Pin badge: £3,50

 

Next game: 26.08.2015: Chard Town v Radstock Town
Previous game: 24.08.2015: Harrogate Railway Athletic v Scarborough Athletic

 

More pics

 

 

 

Mandag 24.08.2015: Harrogate Railway Athletic v Scarborough Athletic

 

Ny dag og nye muligheter, og jeg våknet med begeistring over at jeg endelig igjen kunne foreta et ordentlig dykk ned i non-league etter noen dager med flere kamper på høyere nivå. Denne dagen hadde jeg blinket meg ut en kamp i North Yorkshire, og første korte etappe gikk med tog inn til Liverpool. Frokost var ikke inkludert ved Knowsley B&B, så planen hadde vært å hoppe av på stasjonen Moorfields for å innta en full english breakfast på City Café. Imidlertid satt jeg så fordypet i Non-League Paper at jeg ikke registrerte det før toget forlot Moorfields, slik at jeg måtte bli med inn til Liverpool Central. Til tross for at det ikke er lange biten, gadd jeg ikke å dra med meg den store bagen tilbake, og kjøpte i stedet med meg et par smørbrød på Liverpool Central som jeg tok med meg den korte veien opp til Liverpool Lime Street, der jeg satt meg på 11.12-toget som skulle frakte med videre til Leeds.

 

Harrogate Railway Athletic har også denne sesongen valgt å spille majoriteten av sine midtuke-hjemmekamper på mandag i håp om å øke tilskuertallet, men Harrogate er en meget fasjonabel by, og det var denne gang ikke spesielt enkelt å finne overnatting der til under £75. Derfor valgte jeg å ha base i Leeds, der jeg betalte £24 for overnatting ved Ibis budget hotellet som ligger et kvarters gange fra Leeds stasjon. Siden jeg hadde bagen på slep, kostet jeg på meg en taxi, men da jeg ankom viste det seg at det fortsatt var over en time til innsjekking klokka 14.00. Tvers over veien ligger imidlertid puben The Palace, og der slo jeg meg ned for å slappe av med en pint og lese litt mer i Non-League Paper mens jeg slo i hjel en drøy time.

 

Etter å omsider ha fått sjekket inn og slappet av litt på rommet, spaserte jeg tilbake til stasjonen via The Calls. Eller rettere sagt, jeg spaserte til Scarborough Hotel – eller Scarborough Taps som puben også kalles – der jeg ofte unner meg en pitstop når jeg befinner meg i Leeds. Her i denne trivelige puben inntok jeg en tidlig middag i form av en porsjon gammon & eggs med ananas som tilbehør og en pint Strongbow for lesking av strupen. Omsider var tiden inne for å vende snuta nordover mot kamp, og jeg krysset over til stasjonen for å sette meg på 16.59-toget med endestasjon Knaresborough. Jeg skulle imidlertid ikke fullt så langt, og etter rundt 40 minutter steg jeg av på stasjonen Starbeck i utkanten av Harrogate.

 

Harrogate er blant Englands mest fasjonable byer, og har et inbyggertall på omtrent 75 000. Byen ligger omtrent to norske mil nord for Leeds og tre mil vest for York, og hørte historisk sett til West Yorkshire. Nå sorterer den imidlertid under Englands største grevskap, North Yorkshire, og er også kjent som en såkalt spa town. Etter at mineralrike kilder ble oppdaget på 1600-tallet vokste byen frem som et spa- og kur-sted, og det er fortsatt dette mange av turistene kommer for. Til tross for en av landets høyeste boligpriser, har byen også flere ganger blitt kåret til Englands beste sted å bo, samtidig som den i 2013 faktisk ble kåret til verdens tredje mest romantiske by – foran byer som Paris, Roma og Venezia. Starbeck er igjen en bydel i Harrogates utkant, og har i seg selv i overkant av 6 000 innbyggere.

 

Jeg satt sporenstreks kursen mot puben Prince of Wales, som ligger et steinkast fra Starbeck stasjon. Her satt jeg meg ned med forfriskninger fra tappekranene, før jeg en slurk eller to senere ble oppmerksom på min groundhopper-kompis Brenden som også hadde valgt seg dette etablissementet som åsted for opplading til kamp. Jeg var jo for så vidt informert på forhånd om at han ville ta turen, og her bli vi sittende å skravle en stund over en pint før vi med rundt halvannen time til kampstart brøt opp og spaserte den korte veien opp til Harrogate Railway Athletics hjemmebane Staion View. Der var foreløpig ikke inngangspartiet bemannet, så jeg tok en liten runde rundt på utsiden for å slippe å sosialisere med groundhopper og heltids-noldus Tony Morehead og en liten gruppe som sto sammen med ham utenfor inngangen.

 

Harrogate Railway Athletic ble i 1935 stiftet av jernbanearbeidere som jobbet ved et depot her ved Starbeck. Deres arbeidsgiver LNER (London & North Eastern Railway) var en av de såkalte fire store før de ble splittet av som følge av nasjonaliseringen av jernbanen i 1948. I sine første år besto klubben utelukkende av jernbanearbeidere, og i tillegg til spill i Harrogate & District League, deltok de også blant i British Railways National Cup, der de spilte seg frem til finalen i 1946. Senere ble de på midten av 1950-årene med i Yorkshire League, som i 1982 slo seg sammen med en tidligere liga ved navn Midland League for å stifte den nye Northern Counties East League. Der tok The Rail plass i den tidens Division Two North, men hadde spilt seg opp i Premier Division da de i 2002/03-sesongen gjorde furore i FA Cupen ved å bli tidenes lavest rangerte klubb til å nå andre ordinære runde. Der fikk de hjemmekamp mot Bristol City, valgte å spille den hjemme, og ble belønnet med TV-kamp på Sky. De gjorde seg heller ikke bort selv om de til slutt måtte gi tapt 1-3, og de hadde gjort seg bemerket.

 

Etter å ha endt på 3. plass i NCEL Premier våren 2007, fikk de rykke opp i Northern Premier League, der de naturlig nok tok plass i Division One North. Debutsesongen på det nivået så da også klubben nok en gang ta seg til andre ordinære runde i FA Cupen, der de denne gang trakk hjemmekamp mot Mansfield Town. Denne gang var BBC Match of the Day til stede for å sende live, og The Rail ga sine langt mer meritterte gjester en liten støkk før de måtte gi tapt 2-3. The Rail har siden opprykket i 2007 vært et fast innslag på nedre halvdel av tabellen, der de ved et par anledninger også har vært avhengige av benådninger for å holde plassen, men forrige sesong var en annen historie. Mange trekker nemlig frem klubben som den største positive overraskelsen i 2014/15-sesongen, der de med 8. plass sørget for historisk bestenotering i ligasammenheng. Da ble de imidlertid godt hjulpet av divisjonens toppscorer Nathan Cartman og hans mange mål, og etter at han i løpet av fjorårssesongen gikk til Darlington, spørs det om de ikke vil savne hans bidrag på Station View.

 

Inngangspartiet ble omsider bemannet, og vi betalte oss inn med £7 per snute. Et kampprogram til £2 havnet også i undertegnedes veske, og det viste seg å være et flott og glossy program med mye godt stoff. Vi kom inn på nærmeste langside, der fasilitetene (eller mangelen på slike) består av hard standing, men på utsiden her står det en stor dominerende betongkloss som huser både garderober, kontorer…og i andre etasje klubbhusets bar. Jeg startet en runde med klokka, og også på kortsiden til venstre er det hard standing som gjelder. På bortre langside er det et parti med betongtrinn for stående tilskuere, før man nærmere midten har en liten sittetribune av den moderne, prefabrikerte typen stående mellom laglederbenkene. Best likte jeg den bortre kortsiden, der man har en tribuneseksjon som strekker seg nesten hele banens bredde. Den ene halvdelen er sittetribune mens den andre byr på tak over hodet for en antall stående tilskuere.

 

I klubbens barndom hadde jernbanearbeiderne fått låne £1 500 fra arbeidsgiveren LNER for å kjøpe tomten der deres hjemmebane nå ligger. Intet lite beløp den gangen, og over 300 jernbanearbeidere var med på å betale 1d (en gammel penny) hver i uka som nedbetaling på lånet. Om ikke Station View fremstår som noen virkelig klassiker av et anlegg, så likte jeg meg raskt nokså godt der. Gressmatta har for øvrig en heftig sidelengs helling, og da jeg tidligere har uttalt at Ossett Albions helling kanskje var den heftigste jeg hadde sett å step 4 og over, måtte jeg nå spise mine ord. Hellingen kan ikke helt måle seg med eksempelvis Hallam (for ikke å snakke om Chard Town, som jeg noen dager senere skulle besøke), men jeg kan ikke skjønne annet enn at den overgår det aller meste i fotballpyramidens åtte øverste nivåer.

 

Harrogate Railway Athletic hadde startet sesongen med 1-1 og poengdeling hjemme mot Droylsden før de imponerte med et tilsvarende resultat borte mot Spennymoor Town. To dager før mitt besøk de imidlertid kommet ned på jorde med tap 1-3 bote mot Brighouse Town, slik at de sto med to poeng på tre kamper. Det var ventet at de igjen ville få en tøff test når Scarborough Athletic denne kvelden var motstander i kamp om ligapoeng NPL Division One North. Der var nemlig Scarborough-klubben en av tre klubber som sto med full poengpott etter tre kamper. Borteseier 3-0 over New Mills i seriepremieren hadde blitt fulgt opp med hjemmeseire 1-0 over Farsley Celtic (føniksklubben Farsley AFC har nå tatt forgjengerens navn) og Trafford, slik at de også sto uten baklengsmål.

 

Jeg fikk aldri surret meg opp i klubbhusets bar før kampen, men oppsøkte i stedet matutsalget for å utnytte at jeg befant meg nord i landet. Det var da heller ingen verdens ting å utsette på min pork pie med mushy peas og brun saus, og for £2,50 var det absolutt god verdi. Harrogate Railway Athletic er for øvrig kjent for å ha en temmelig spesiell speaker som utviser en voldsom entusiasme. Han er tydeligvis også glad i ordspill og den slags, og midtbanespilleren Jack Stockdill ble introdusert på følgende måte: «Climbing the beanstalk of quality: It’s number 8, Jack Stockdill». I det ene hjørnet finner man den lille klubbsjappa i samme bygg som matutsalget, og her fikk jeg tak i en kopi av kveldens lagoppstillinger, samtidig som jeg fikk byttet £3 mot en pin til min samling. Jeg fikk også hilst raskt på groundhopperne Pete Sixsmith, John McClure og Paul Brockett, men bestemte meg snart for å stille meg for meg selv lenger bort på bortre langside, der jeg etter hvert fikk selskap av Brenden.

 

Det var for øvrig også et spesielt poeng med kveldens kamp. Det var nemlig i forbindelse med tilsvarende kamp forrige sesong at Nathan Cartman og Harrogate Railway Athletic valset over Scarborough, og daværende Seadogs-manager Rudy Funk trakk seg umiddelbart etter kampslutt. Det var i november i fjor, og Boro hadde raskt erstattet Funk med duoen Paul Foot og Bryan Hughes. Hjemmelaget hadde scoret tidlig i to av sine tre kamper så langt, og Vincent Dhesi fikk den første halvsjansen, men Boro-keeper Chandler Hallwood var våken. I stedet var det gjestene som åpnet scoringsballet da Thomas Corner headet inn Nathan Peats innlegg i kampens åttende minutt. Det sto 0-1, og dette var bare starten på 13 minutter med fullstendig galskap.

 

Fire minutter senere klønet Dan Thirkell det til i eget forsvar, og Gary Bradshaw lot seg ikke be to ganger da han stjal ballen og plasserte den bak Rail-keeper Tom Goodwin. Nye fire minutter gikk før Nathan Peat tok frispark fra egen banehalvdel. Den lange ballen fant Thomas Corner, som headet forbi keeper Goodwin og i mål. Vertene virket fullstendig sjokkskadet, og det skulle bli verre da keeper Goodwin fem minutter senere gjorde en brøler som tillot Thomas Corner å pirke inn sitt tredje for kvelden. Det var kun spilt drøyt tjue minutter, men allerede sto det 0-4, og Corner hadde scoret hattrick. Rail-manager Lee Ashforth virket alt annet enn imponert på sidelinjen, og hans kveld ble ikke bedre av at Roy Fogarty måtte takke for seg og gå av banen med en stygg flenge i hodet.

 

Scarborough Athletic dominerte voldsomt og kunne øke ledelsen ytterligere om det ikke hadde vært for at vertenes forsvare i tur og orden blokkerte farlige avslutninger med retning mot mål. Nok en defensiv blunder gå også Joseph Fry muligheten til å øke, men hans avslutning gikk rett på den travle keeper Goodwin, som nok var sjeleglad for at det nærmet seg pause. Men først hadde faktisk hjemmelaget mulighet til å redusere ved den hardtarbeidende Ryan Sharrocks. Han dro seg fri på kanten og skar inn i feltet, mens avslutning ble reddet i nærmeste hjørne av Boro-keeper Hallwood. Dermed 0-4 til pause, og mens lagene var i garderoben benyttet jeg anledningen til å slå av en prat med et par bortesupportere. De hadde selvsagt vært fornøyd med det de hadde sett, og hevdet at dette kan være sesongen der de tar seg opp i NPL Premier. Som nevnt tidligere var det to andre klubber som også sto uten poengtap; nemlig Northwich Victoria og Kendal Town. Men de skulle først spille dagen etter, så Scarborough Athletic ville uansett ta over tabelltoppen med seier – uten at det betyr all verden så tidlig i sesongen.

 

Det var vel ikke helt unaturlig at andre omgang i lange perioder føltes som en transportetappe, der vertene for lengst hadde resignert mens gjestene sa seg fornøyd med det de hadde gjort. Rail-keeper Goodwin stoppet et frispark fra Stephen Mallory, mens Vincent Dhesi skjøt like over på motsatt side. Hjemmelaget hadde i langt større grad nå klart å tette igjen bakover…inntil gjestene puttet ytterligere to mål midt i andre omgang. Tjue minutter ut i omgangen landet et frispark fra Joseph Fox hos innbytter Alex Peterson, som enkelt plasserte ballen i mål. 0-5. Seks minutter senere var det en annen innbytter som satt spikeren i kista. Muligens dro Ryan Blott med seg ballen med hånda da han ble spilt gjennom, men det var i hvert fall ikke noe å utsette på avslutningen da han fastsatte sluttresultatet til 0-6.

 

Komisk nok var hjemmelagets speaker fortsatt like entusiastisk der han med voldsom innlevelse annonserte kveldens sjette mål. Det var en god del tilreisende blant de 301 tilskuerne, og de var i festhumør der de nå manet til ytterligere scoringer. «We want seven», ropte de, og om det ikke hadde vært for Rail-keeper Goodwin så kunne de fort ha fått viljen sin. Ikke minst leverte han en flott dobbelredning for å hindre Joseph Fox, men Harrogate Railway Athletic vil nok uansett prøve å glemme denne kampen fortest mulig. Jeg tok farvel med Brenden som straks satt kursen hjemover, men før jeg omsider gikk for å teste klubbhusets bar, ville jeg slå av en liten prat med Scarborough Athletic-formann Dave Holland. Han innrømmet at han hadde dratt kjensel på meg uten å klare å plassere meg, men da jeg presenterte meg gikk det raskt opp et lys for ham. Jeg traff Dave Holland i Eastwood sommeren 2012, og noen måneder senere så jeg jo også Scarborough Athletic v Parkgate i Bridlington

 

Han kunne uansett fortelle at det nå var entusiasme i klubben; ikke bare grunnet den gode sesongstarten, men også fordi man endelig har fått grønt lys for bygging av nytt stadion hjemme i Scarborough. Man banedeler jo som kjent fortsatt hos Bridlington Town, men med nytt stadion i bydelen Weaponess håper man å være tilbake i egen by i løpet av 2016/17-sesongen. Og Mr. Holland håper at man kan returnere til hjembyen som NPL Premier-klubb, for han tror mulighetene for opprykk denne sesongen er bedre enn noen gang. The Seadogs virker sterke, men de vil selvsagt få tøff konkurranse. Imidlertid slipper man nå klubber som Darlington og Salford City, men som Holland sa så vil jo de andre opprykkskandidatene se det på samme måte, og det vil derfor være en rekke klubber som føler at man denne sesongen kan ha en god mulighet.

 

Holland fryktet først og fremst Bamber Bridge, Spennymoor Town og Warrington Town, samtidig som Northwich Victoria igjen må tas på alvor etter sin gode start. Det eneste som er sikkert er at det igjen blir en tøff divisjon. Jeg takket Holland for praten og ønsket lykke til, før jeg inntok baren i klubbhusets andre etasje. Det hadde vært fint med en retur til non-league for min del, og Scarborough Athletic hadde virkelig imponert meg med en maktdemonstrasjon av de sjeldne. Så gjenstår det å se hva slags målestokk hjemmelaget er. Mens jeg ventet på 22.41-toget tilbake til Leeds, unnet jeg meg en pint Strongbow til £3,50. Det ble også tid til et påfyll før jeg spaserte tilbake til Starbeck stasjon, og ved ankomst Leeds var det ikke stort annet å gjøre enn å spasere tilbake til hotellet og finne senga. Jeg hadde tross alt en lang reise foran meg neste morgen.

English ground # 283:
Harrogate Railway Athletic v Scarborough Athletic 0-6 (0-4)
Northern Premier League Division One North
Station View, 24 August 2015
0-1 Thomas Corner (8)
0-2 Gary Bradshaw (12)
0-3 Thomas Corner (16)
0-4 Thomas Corner (21)
0-5 Alex Peterson (65)
0-6 Ryan Blott (71)
Att: 301
Admission: £7
Programme: £2
Pin badge: £3

 

Next game: 25.08.2015: Bury Town v Wroxham
Previous game: 23.08.2015: Everton v Manchester City

 

More pics

 

 

 

Søndag 23.08.2015: Everton v Manchester City

 

Værgudenes herjinger i løpet av kvelden og natten hadde satt synlige spor der jeg forlot Imperial Hotel og spaserte mot togstasjonen Warrington Central. Det hadde vært et vanvittig lyn- og tordenvær, ledsaget av store nedbørsmengder, og det var nå store dammer langs veien. Heldigvis hadde jeg i det minste ingen grunn til å tvile på at Everton skulle kunne klare å arrangere kamp denne søndagen – en søndag som var totalt blottet for kamptilbud i non-league og lavere divisjoner, og som derfor endte med at jeg valgte meg en visitt til Goodison Park for å se oppgjøret Everton v Manchester City. Det betød at jeg måtte ta meg til Liverpool, men før jeg hoppet på 11.30-toget mot Liverpool ville jeg spore opp et eksemplar av dagens Non-League Paper.

 

Det viste seg imidlertid nokså vanskelig i rugby-byen Warrington, der den asiatiske diskenspringeren i stasjonens kiosk aldri hørt om denne avisen, og etter å ha sjekket noen nærliggende steder som kunne tenkes å ha dette tidsskriftet, slo jeg fast at de fleste sjapper av typen newsagent i Warrington syntes å holde stengt denne søndagen. Derfor bestemte jeg meg til slutt for å bli med toget helt inn til Liverpool Lime Street i stedet for å bytte ved Liverpool South Parkway som planlagt. Ved WHSmith på Lime Street stasjon fikk jeg napp på første forsøk, og jeg kunne spasere den korte veien til Liverpool Central for å ta toget til Bank Hall. Der, i gangavstand fra Goodison Park, hadde jeg et steinkast fra stasjonen betalt rimelige £22 for overnatting ved The Knowsley B&B.

 

Til tross for at det fortsatt var i underkant av en time til innsjekking, fikk jeg sjekke inn sammen med et ungt fransk par som ankom samtidig. Med bagasjen trygt plassert på rommet kunne jeg spasere i retning Goodison Park, og det er et virkelig nedslitt og trist område jeg gikk gjennom, der et vanvittig antall nedlagte og kondemnerte puber passeres der man går langs gater av nedslitte rekkehus. Et stykke borte på Orwell Road hadde politiet sperret av fortauet på den ene siden av veien, og med seks politibiler (inkludert flere kjøretøyer fra Merseyside-politiets Matrix-gruppe) på utsiden og en gruppe kriminalteknikere i «månedrakter» som var i ferd med å finkjemme en av boligene, kan man jo bare spekulere i hva som hadde skjedd. Det var rett etter at jeg passerte dette punktet at jeg ble oppmerksom på at jeg hadde prestert å legge igjen kampbilletten på hotellrommet, så da var det bare å vende på hælen for å hente den overprisede billetten. Med det unnagjort, kunne jeg igjen lange ut mot Goodison Park, forbi politifolkene som nok undret seg over vedkommende som hadde gått forbi tre ganger på kort tid.

 

Man har hørt historier om hvordan tilskuere har fått sine biler ramponert og plyndret ved besøk hos Everton eller Liverpool, og returnert for å finne sine biler uten felger eller stående på murstein eller lecablokker. Dette visste selvsagt lokale barn og ungdom og utnytte ved å tilby supportere å passe på deres biler mot penger, og om man ikke betalte kunne man fort komme tilbake til en bil som hadde fått smake både nøkler og det som verre er. Det er garantert ikke i nærheten av å være like ille i dagens CCTV-samfunn, men de lokale unge slynglene vet fortsatt å spe på lommepengene på denne måten. Jeg kunne med selvsyn konstatere at et par unge scousere i 8-10 års alderen syklet langs veiene for å tilby sine tjenester. «Excuse me sir, are you going to the game? Mind your car for money?» var omkvedet, og med det nokså store området de dekket er det vel heller tvilsomt i hvilken grad de hadde til hensikt å faktisk passe på alle bilene.

 

Utenfor puben The Leigh Arms sto en programselger og skrek seg hes, og jeg betalte £3,50 for et eksemplar av dagens kampprogram, som var en 84 siders blekke av typen man kan forvente seg i Premier League. Deretter fortsatte jeg til puben Royal Oak, hvor jeg valgte å stoppe for å lade opp med en forfriskende pint. Puben var allerede godt besøkt av Everton-fans, og jeg håpet at deres gode stemning ville kunne smitte litt for å få opp min entusiasme noe. Jeg må nemlig åpent innrømme at dette Premier League-oppgjøret ikke akkurat fikk blodet til å bruse hos undertegnede, men Manchester City var altså dagens motstander, og jeg forsøkte å finne litt motivasjon i et tynt håp om å få se Everton knuse den arabiske fremmedlegionen.

 

Trenger jeg i det hele tatt å presentere Everton?? Som en av de 12 opprinnelige medlemmene av Football League, er Everton den klubben som har spilt flest sesonger på øverste nivå. Kun to svippturer har det blitt på nivået under – én sesong i begynnelsen av 1930-årene og tre sesonger i 1950-årene. Dixie Dean er selvsagt klubbens store legende, signert fra Tranmere Rovers i 1925. I 1927/28-sesongen satt han en vanvittig rekord som sannsynligvis aldri bli slått, og hans utrolige 60 ligamål i løpet av en sesong hjalp klubben til deres tredje ligatittel. I løpet av hans Everton-karriere scoret han utrolige 349 mål på 399 kamper. Med FA Cup-tittel i 1933 og nytt ligamesterskap i 1939, ble 1930-årene et bra tiår for klubben.

 

Etter noen få år på nivået under, har Everton nå altså vært å finne på øverste nivå siden 1954, og 1960-årene ble et nytt godt tiår, men for undertegnede er det første og fremst 1980-årene og storhetstiden under Howard Kendall jeg tenker nostalgisk tilbake på når jeg tenker på Everton. Seier i FA Cupen i 1984 var bare starten på en epoke der The Toffees tok ganske godt for seg. Året etter vant de både ligaen og den europeiske cupvinnercupen, og kun en Norman Whiteside som i ekstraomgangene avgjorde FA Cup-finalen til Manchester Uniteds fordel hindret en fantastisk Treble. I 1986 måtte de ta til takke med «sølv» både i liga og FA Cup, mens man i 1987 tok sitt niende og foreløpig siste ligamesterskap. Paul Rideout var eneste målscorer da Everton i 1995 fikk hevn med finaleseier over Manchester United i FA Cupen, og klubbens femte FA Cup-triumf er også deres siste store tittel.

 

Siden den gang har jo Everton vekslet mellom å være nedrykkskandidat til å utfordre de såkalte storlagene som med pengene og den moderne fotballens inntog dessverre har dannet en liten eksklusiv gruppe klubber som innbyrdes bytter på å vinne titlene seg imellom. Den eneste måten å komme seg opp i denne gruppen og hevde seg er dessverre med vanvittige pengesummer fra stort sett utenlandske investorer, og gjerne selge mesteparten av klubbsjel i prosessen. Det er da også denne metoden dagens motstander Manchester City har brukt, og med en nærmest utømmelig bankkonto har deres manager kunnet velge å vrake blant spillerne han vil ha. Kanskje var det for mye å håpe på at de ville få seg en velfortjent smekk på pungen denne kvelden, men jeg inntok i hvert fall Goodison Park med i underkant av tre kvarter til kampstart.

 

Jeg har vel tidligere sagt noe slik som at Goodison Park var det nåværende PL-anlegget som fristet meg mest av de som fortsatt ikke var besøkt, selv om det skal sies at konkurransen heller ikke var særlig stor. Men Goodison Park har i seg selv en historie og arv som gjorde det verd et besøk, og jeg håpet å se spor etter arven fra Archibald Leitch – mesterarkitekten fremfor noen hva gjelder fotballstadioner. Goodison Park kalles gjerne «The Grand Old Lady», og har vært Evertons hjemmebane siden 1892, da de som kjent flyttet fra Anfield til det som faktisk er et av verdens første stadioner bygget utelukkende for fotball. Etter å ha tatt en utvendig kikk og fått med meg både statuen av Dixie Dean og kirken St. Lukes i hjørnet mellom Gwladys Street End og Main Stand, fant jeg frem til riktig inngangsparti og entret Gwladys Street Stand der jeg hadde betalt totalt uhørte £46 for en plass helt bakerst på øvre nivå.

 

Der fant jeg fort ut at jeg hadde betalt en høy pris for å få utsikten delvis sperret av en av tribunetakets bærebjelker, men jeg likte at man flere steder her har beholdt de gamle tregulvene, selv om de gamle setene i tre er byttet ut med varianter i plast. Bak det ene målet er Gwladys Street Stand en av kortsidene, og i det ene hjørnet henger den delvis sammen med langsiden Bullens Road Stand, der man fortsatt kan se noen spor av Leitch-arven i sikksakk-mønstrene på fasaden som skiller det øvre nivået fra de to små nederste. Når jeg kikket over til høyre fra min posisjon på Gwladys Street End, så jeg over på den enorme hovedtribunen Main Stand, som opprinnelig heter Goodison Road Stand. Over tre nivåer er den anleggets største, og byr på sitteplasser til over 12 500 tilskuere. Men man skal ikke ha høydeskrekk, for om jeg hadde sittet høyt der oppe, kunne jeg ha skuet over Stanley Park til kranene som nå har begynt å jobbe på utvidelsen av Anfield. Fra min posisjon kunne jeg i stedet speide over til den noe kjipere Park Stand som bak motsatt mål er anleggets nyeste tribune da dagens utgave er fra 1994.

 

Det er nok ikke rettferdig å si at jeg ble litt skuffet over innsiden av Goodison Park, som tross alt fortsatt har en viss karakter – spesielt tatt i betraktning nivået Everton spiller på. Men til tross for arven fra Archibald Leitch er det ikke til å komme bort fra at det etter hvert har blitt noe sterilisert i tiden etter Lord Justice Taylor og hans fordømte rapport. Likevel fremstår Goodison Park fortsatt som et klassisk stadion, og langt fjongere enn majoriteten av alternativene på dette nivået. Den som hadde en tidsmaskin og kunne reise tilbake til tiden da det også var ståtribuner her! Det hadde jeg for øvrig trengt, for maken til dårlig beinplass skal man virkelig lete lenge etter! Jeg priset meg lykkelig over at jeg hadde valgt meg et sete øverst i en av trappene, og dermed ikke hadde et annet sete foran meg. Hadde jeg ikke kunnet strekke ut beina i trappen foran meg, hadde jeg ikke hatt sjans. Man kan bare undres hvordan mer langbeinte personer enn undertegnede (som kun er 185cm og ikke har de lengste beina i forhold til høyden) klarer kunststykket å klemme seg inn blant seteradene og sitte statisk der i 90 lange minutter uten å pådra seg alvorlige smerter og eventuelle skader!

 

Det var uansett på tide å vende oppmerksomheten mot det som skulle skje ut på gressmatta. Everton hadde startet sesongen nokså skuffende med å kun klare 2-2 hjemme mot nyopprykkede Watford, før de fulgte opp med en langt sterkere 3-0 seier borte mot Southampton. Kjøpelaget som nå stilte opp en imponerende fremmedlegion på motsatt banehalvdel hadde vunnet begge sine kamper 3-0 – først borte mot West Bromwich Albion og deretter hjemme mot Chelsea, og Manchester City hadde dermed også til gode å slippe inn mål så langt. Men nå var det jo kun spilt to kamper, så det var liten vits i å kikke på noen tabell foreløpig, selv om jeg mot formodning skulle hatt lyst til å gjøre dette.

 

Det var City som spilte seg frem til de første sjansene. Sergio Agüero ble spilt gjennom, men Everton-keeper Tim Howard reddet med et beinparade. Deretter var sippeungen Raheem Sterling (som naturligvis ble offer for kraftig pipekonsert hver gang han var involvert) millimetere fra å få foten på David Silvas pasning da han kastet seg frem mot det delvis åpne målet, men han ble i stedet liggende rett ut på gresset og fortvile. Sjansen ble skapt av at Anoure Koné ga bort ballen på sølvfat. Mannen som åpenbart forsøkte å utfordre Bacary Sagna om tittelen banens latterligste frisyre (lettere sagt enn gjort), og muligens forsøkte å etterligne 1980-årenes WWF-wrestler «The Natural» Butch Reed, var et nokså nytt bekjentskap for meg, og en rekke mislykkede driblingsforsøk som endte med balltap i eget forsvar er ikke akkurat det jeg kaller et godt førsteinntrykk.

 

Everton tok initiativet etter tjue minutters tid, og hadde en god periode i resten av omgangen. I denne perioden satt Romelu Lukaku ballen i nettet bak Joe Hart etter å ha blitt spilt gjennom av Ross Berkley, men linjemannen hadde flagget oppe, selv om hjemmefansen hevdet at ballen gikk via en City-spiller. Séamus Coleman skjøt deretter like utenfor, mens Phil Jagielka headet like over fra en corner, og Lukaku traff toppen av tverrliggeren med et frispark. Dermed var det fortsatt målløst til pause, og jeg benyttet anledningen til å prøve en scouse pie til £3,20. Ingen voldsom kulinarisk opplevelse, men den gjorde nytten ved å foreløpig døyve sulten.

 

Det hadde virket som om vertene etter hvert hadde hatt delvis kontroll på sine gjester, men allerede et drøyt minutt etter pause traff Agüero stolpen, og det var utvilsomt City som tok initiativet etter hvilen. De hadde allerede spilt seg til flere muligheter da Aleksandar Kolarov etter en time sendte City i ledelsen fra spiss vinkel. Han plasserte ballen mellom stolpen og Tim Howard, som nok vil føle at han burde gjort bedre. Jesús Navas kunne doblet ledelsen, men Howard gjorde opp for seg. Deretter kunne Gareth Barry utlignet med en heading som ble reddet på streken av City-kaptein Vincent Kompany, og da Everton satset fremover i jakt på utligning, kontret selvsagt City inn nok en scoring. Jammen ble jeg ikke også nødt til å se at innbytter Samir Nasri lobbet inn 0-2, og jeg må i sannhetens navn innrømme at det var et flott mål der han spilte vegg med Yaya Touré, som spilte gjennom Nasri med en herlig chip. På overtid hadde både Lukaku og innbytter Steven Naismith halvsjanser til å redusere, men slaget var tapt.

 

Dommeren blåste av med 0-2 som sluttresultat foran 38 523 tilskuere, og mens City-fansen feiret borterst på nedre del av Bullens Road Stand, var jeg allerede i ferd med å presse meg mot utgangen og forsere en enorm gruppe med asiatiske turister som på radene foran meg hadde benyttet nesten hele kampen til å ta utallige selfies og gruppebilder. Everton hadde ikke spilt noen dårlig kamp mot en av de gigantiske plastklubbene, men det var tross alt ikke helt ufortjent at City vant og fortsatte sin seiersrekke uten baklengsmål. Selv var jeg nå mer opptatt av å få meg et skikkelig søndagsmåltid, men ved både Royal Oak og Wetherspoons-puben The Thomas Frost var det igjen så travelt at jeg i stedet spaserte opp Westminster Road til togstasjonen Kirkdale for å ta toget inn til sentrale Liverpool. På veien kunne jeg igjen konstatere en nærmest utrolig tetthet av nedlagte og kondemnerte puber, og på et relatuivt lite område hadde jeg denne dagen faktisk passert 14-15 puber som har fått dødsstøtet. Bare i en radius på et minutts gange fra Kirkdale stasjon har man tre eller fire slike, og det var et uhyre trist syn.

 

Etter en kjapp togtur inn til Liverpool Central, fikk jeg inntatt en skikkelig Sunday roast på Wetherspoons-puben The Richard John Blackler, i selskap med en gjeng støyende City-supportere som var barske nok til å gå løs på søppelkassene på utsiden. Mens de snart ble gjenstand for politiets oppmerksomhet og beordret videre, forlot jeg også stedet for å oppsøke en klassisk Liverpool-pub. På The Ship & Mitre forlystet jeg meg med en siste pint eller to, og ble plutselig oppsøkt av en person som mente han dro kjensel på meg. Det viste seg at han var identisk med den walisiske groundhopperen som hadde vært til stede hos Northfield Town tre dager tidligere. Han fortalte at han var Everton-supporter, og mente de hadde spilt en god kamp. Selv hadde jeg allerede rettet fokus mot morgendagens kamp hos Harrogate Railway Athletic, og etter hvert kom jeg meg med toget fra Moorfields tilbake til Bank Hall for å ta kvelden. Det hadde vært fint å besøke Goodison Park, men etter flere kamper nokså høyt oppe i pyramiden de siste dagene, så jeg virkelig frem til å returnere til non-league.

English ground # 282:
Everton v Manchester City 0-2 (0-0)
Premier League
Goodison Park, 23 August 2015
0-1 Aleksandar Kolarov (60)
0-2 Samir Nasri (88)
Att: 38 523
Admission: £46
Programme: £3,50
Pin badge: £3

 

Next game: 24.08.2015: Harrogate Railway Athletic v Scarborough Athletic
Previous game: 22.08.2015: Wrexham v Welling United

 

More pics

 

 

 

Lørdag 22.08.2015: Wrexham v Welling United

Det var igjen på tide å forlate Birmingham, og etter at betjeningen hadde disket opp med en full english breakfast og bestilt en taxi for meg, sjekket jeg ut og forlot Rollason Wood Hotel i 09.30-tiden – en time for jeg opprinnelig hadde planlagt. Bakgrunnen for at jeg denne morgenen ombestemte meg og valgte en tidligere avgang, var at jeg måtte dra med meg bagen på kamp i Wrexham. I den forbindelse ville jeg sørge for å være der i god tid for å få ordnet dette før det ble altfor folksomt. Første etappe gikk den korte veien ned til Birmingham New Street, der jeg tok plass på 10.25-toget til Shrewsbury. Omtrent 55 minutter senere kunne jeg unnagjøre et nokså raskt togbytte i Shropshire-hovedstaden, og starte den foreløpig siste og snaut times lange etappen til Wrexham General.

Arriva Trains’ tog mot Holyhead var imidlertid fullpakket med et stort antall mennesker som skulle på hesteveddeløp i Chester., og jeg ble stående ute i ‘vestibylen’ sammen med en stor gjeng feststemte karer som både sto for underholdning og spanderte drikkevarer. Det var likevel en meget svett fornøyelse, og til tross for at den kvinnelige konduktøren ved samtlige stasjoner manet om å trekke innover i vognene, var det rett og slett så stappfullt at vi undret oss over hvordan hun mente dette skulle foregå. Omsider ankom vi Wrexham General noe forsinket, og jeg kunne ønske mitt midlertidige reisefølge god tur videre mens jeg fikk presset meg ut av toget og ut i den friske nord-walisiske luften.

Wrexham er den største byen i det nordlige Wales, og den fjerde største i Wales totalt. Byen ligger sentralt i grevskapsdistriktet med samme navn (Wales er nå inndelt i 22 såkalte principal areas – hovedområder er tydeligvis en norsk beskrivelse – med forskjellige benevnelser. Blant disse er 9 grevskap, 3 byer og 10 grevskapsdistrikter (county boroughs) og heter Wrecsam på walisisk. Byen og omegn har vært svært tungt industrialisert, og ved første verdenskrigs utbrudd var områdets enorme kullgruver alene arbeidsplass for et femsifret antall personer. Alle disse gruvene er nå for lengst stengt, sammen med stålverkene og teglverksindustrien. Dette førte selvsagt til stor arbeidsløshet, og i 1970- og 1980-årene opplevde byen en økonomisk krise. Siden 1990-årene har man med et visst hell klart å snu dette ved å gi støtte til lettere industri som etablerte seg, men i byen som nå har rundt 60 000 innbyggere finner man fremdeles noen av de fattigste områdene i Wales.

Det er få stadioner som er enklere å ta seg til med tog, for få meter fra stasjonen Wrexham General ligger Wrexhams hjemmebane Racecourse Ground. Man trodde lenge at fotballklubben Wrexham ble stiftet i 1873, men nylig har man ved å granske gamle dokumenter funnet ut at den faktisk ble stiftet så langt tilbake som i 1864 – noe som gjør klubben til en av verdens eldste, og den eldste i Wales. Som med en rekke andre fotballklubber var det den gang medlemmer av Wrexham Cricket Club som under et møte på The Turf Hotel stiftet fotballklubben for å holde seg i aktivitet gjennom vintersesongen. Den historiske puben står fortsatt der i forkant av Racecourse Ground, og det var dit jeg satt kursen.

Wrexham hadde i sine tidlige dager en ledende rolle i kampen for et felles regelverk som begrenset antallet spillere til 11, og da Football League ble utvidet i 1921, var Wrexham blant klubbene som fikk være med i den nye regionale Division Three North. Der holdt de seg frem til omstruktureringen i 1958, da de to regionale tredjedivisjonene ble til en tredjedivisjon og en fjerdedivisjon. Etter dette vekslet de mellom spill i disse to divisjonene før man på slutten av 1970-årene tok steget opp på datidens Division Two (altså nest øverste nivå) for første og hittil eneste gang. Der tilbragt de fire sesonger med 15. plassen i 1978/79 som historisk bestenotering i ligaen. Klubben fikk i 1991/92-sesongen mye oppmerksomhet da de slo ut selveste Arsenal av FA Cupen. Wrexham hadde sesongen før endt helt sist i Football League, mens Arsenal var regjerende ligamestre, men i en kamp som blir husket for en vanvittig scoring av Mickey Thomas sto waliserne for en virkelig giant killing ved å beseire londonerne med 2-1.

Det er kanskje ikke like mange som husker at man i neste runde måtte gi tapt for West Ham United etter omkamp, men det var uansett ikke eneste gang Wrexham har gjort seg bemerket i cupturneringer. Både i 1973/74, 1977/78 og 1996/97 spilte de seg frem til FA Cupens kvartfinaler, og de 1977/78 nådde de også dette nivået i ligacupen. Football League Trophy ble vunnet i 2005, mens man vant FA Trophy i 2013. Det skal også nevnes at Wrexham har vunnet den walisiske cupen hele 23 ganger, og 22 ganger vært tapende finalist, til tross for at de waslisiske klubbene i den engelske pyramiden har vært nektet deltakelse siden 1996 (med unntak av 2011/12-sesongen). Dermed har også Wrexham en rekke ganger spilt europacup som walisisk representant, og i 1977/78-sesongen tok de seg til kvartfinalen i cupvinnercupen, men tapte knepent for den belgiske storklubben Anderlecht over to kamper. Siden nedrykket fra Football League i 2008, har de vært å finne i Conference, men etter et par sesonger der man virkelig kjempet om opprykk og retur til ligaen, kommer man nå igjen fra et par middelmådige sesonger.

Jeg hadde under planlegging av turen tatt kontakt med klubbsekretær Geraint Parry for å forhøre meg om mulighetene for å få oppbevart bagen min mens jeg så kamp, da dette ikke alltid er like enkelt når man beveger seg oppover i fotball-pyramiden. Han kunne imidlertid berolige med at det ikke var noe problem, og oppfordret meg til å ankomme tidlig og ta kontakt med vaktene ved Mold Road Stand. Ved et av inngangspartiene der – i hjørnet mellom denne og The Kop – sto det allerede noen vakter, og en av disse tilkalte en kollega som kom til for å sjekke at bagen ikke inneholdt noe mer skummelt enn min bagasje. Den trivelige karen bød meg slenge bagen i et rom innunder Mold Road Stand, der jeg ble bedt om å henvende meg etter kampslutt.

Jeg må innrømme at den altoverskyggende grunnen til at jeg en god stund har ønsket meg til Racecourse Ground er den fantastiske ståtribunen The Kop, og der jeg sto og slo av en prat med denne vakten kunne jeg beskue herligheten. Selv om «health and safety»-hysterikerne har sørget for at den klassiske tribunen nå har vært stengt i noen år, tar den seg fortsatt særdeles flott ut. Til tross for at den nå er stengt, har jeg hatt et sterkt ønske om å se den før noen får den «glimrende» ideen at man skal rive og erstatte den – og det er nok dessverre kun et tidsspørsmål. Om jeg ikke tar helt feil var det etter sesongslutt våren 2007 at The Kop ble stengt for tilskuere, og at den med sin kapasitet på rundt 5000 tilskuere på det tidspunktet var den største gjenværende ståtribunen i engelsk fotball, sier dessverre mye om den triste utviklingen.

Det var intet mindre enn sjokkerende å høre en kvinnelig vakt uttrykke håp om at de snart kunne rive den og erstatte den med en mer moderne tribune, men hennes mannlige kollega som jeg samtalte litt med uttrykte i det minste litt mer frustrasjon over at den etter all sannsynlighet har blitt benyttet for siste gang. Han kunne fortelle at det visstnok er store utfordringer med tribunens fundament som man er redd for skal gi etter, og således vil en ny tribune kreve at man finner en løsning på dette. Likeledes kan man sikkert finne en tilsvarende løsning for å restaurere den nåværende tribunen, men dessverre er den av en type som den moderne fotballen ikke vil ha, og dermed er den nok dødsdømt enten man liker den eller ikke. Men der jeg sto og beundret den herlige tribunen, stilte jeg meg følgende spørsmål: Finnes det i det hele tatt en flottere gjenværende tribune i den engelske pyramiden?? Neppe!

Denne lørdagen skulle Wrexham spille ligakamp i Conference Premier, som jeg fortsatt velger å kalle det (jeg synes ikke minst at National League er en håpløs betegnelse på en liga som har regionale divisjoner), og motstander var Welling United. Wrexham hadde sesongstartet med å tape 1-3 borte for Bromley, men hadde reist seg med tre strake seire – hjemme mot et Torquay United (3-1) og Aldershot Town (3-0), og borte mot Kidderminster Harriers (3-1). Min samtalepartner hadde da også gitt uttrykk for at man under manager Gary Mills fremsto mye sterkere denne sesongen, og han hevdet at det kanskje er denne sesongen det må skje dersom de vil tilbake til Football League. Det er jo imidlertid en svært vanskelig divisjon å ta seg ut av, og utfordrerne er mange. I likhet med mange andre fryktet han mest nedrykkerne Tranmere Rovers og Cheltenham, samt Grimsby Town, Forest Green Rovers og Eastleigh.

Jeg takket for praten, og med nesten to og en halv time til kampstart inntok jeg puben The Turf for å lade opp med noen pints med gyllen nektar. Etter hvert fikk jeg også surret meg til å ta en runde rundt anleggets ytre samtidig som jeg gikk for å finne billettkontoret. Det er tilknyttet den andre langsiden Yale Stand, og det var på denne tribunen at jeg betalte £19 for en billett. En nokså stiv pris i Conference! Jeg kunne dog sluppet unna med £15 for en plass på kortsiden Border Stand (som nå i likhet med anlegget generelt har fått navn etter Glyndwr University), men da ville jeg befunnet meg på totalt motsatt side av banen for The Kop, som jeg gjerne ville få noen gode bilder av. I klubbsjappa fikk jeg også byttet £3 mot et kampprogram, men da jeg ville ha en pin til min samling ble jeg henvist til supporterklubbens egen sjappa i Mold Road Stand. Da de omsider åpnet fikk jeg sikret meg en suvenir for £2,50 før jeg returnerte til The Turf, som nå begynte å fylles opp med forventningsfulle supportere.

Der kunne jeg sette meg ned og studere kampprogrammet mens jeg nippet til min cider, og jeg konstaterte at gjestende Welling United hadde hatt en sesongstart på det jevne. Hjemmeseier 1-0 over Guiseley i ligapremieren hadde blitt fulgt opp med bortetap mot Forest Green Rovers (0-1) og Macclesfield Town (1-2) før man tok ytterligere ett hjemmepoeng etter 2-2 hjemme mot Eastleigh. For Welling er vel ambisjonen igjen å overleve i divisjonen, og i så måte hadde kanskje sesongstarten vært ganske som forventet. Jeg har gjerne sett for meg at mitt besøk ved Racecourse Ground ville være i forbindelse med en av Wrexhams kamper mot Chester – et av de virkelige heftige hatoppgjørene. Men man kan ikke alltid velge og vrake, og da det passet fint med et besøk denne lørdagen, ble det i stedet altså med Welling United på motatt banehalvdel, uten at det la noen demper på min stemning.

Det ble etter hvert meget folksomt inne på The Turf, og etter å ha inntatt et smørbrød og en siste pint, gikk jeg igjen rundt anlegget for å ta plass på Yale Stand med en halvtimes tid til avspark. Racecourse Ground har vært Wrexhams hjemmebane helt siden starten, med unntak av fire sesonger tidlig i 1880-årene, da man hadde en krangel med eierne som hadde satt opp leien til uhørte £10 i året. Allerede lenge før den tid ble det spilt cricket her, og som navnet tilsier var det også åsted for hesteveddeløp helt tilbake til 1807. Racecourse Ground er også verdens eldste landskamparena i fortsatt bruk, da det var åsted for Wales’ første landskamp i 1877 – selv om det ikke lenger spilles mange landskamper her. Siden 2012 har man også banedelt med rugby league-klubben North Wales Crusaders.

Det er vel sagt nok om den fantastiske The Kop, og den er da også årsaken til at Racecourse Ground fortsatt delvis fremstår som et klassisk anlegg, for uten denne ville det vært langt tristere. Men det er da også tre andre tribuner, og alle disse er sittetribuner. Jeg befant meg altså på Yale Stand, som ble reist i 1972, da Wrexham for første gang skulle ut på eventyr i Europa. Dette var hovedtribunen, selv om den rollen nå kanskje har blitt tatt over av den nye Mold Street Stand som på motsatt langside stammer fra 1999. I motsetning til Yale Stands to nivåer har denne ett stort nivå, og fremstår som ganske strømlinjeformet og moderne. To nivåer har også kortsiden Border Stand. Før jeg helt slipper The Kop, skal det for øvrig også nevnes at man i 1962 monterte en gammel teater-balkong på den flotte ståtribunen. Denne fikk navnet «The Pigeon Loft», og var en snodig greie som ble fjernet etter 16 år.

Det var faktisk Welling som startet friskest mot et hjemmelag som virket noe nervøst, og George Porter headet like utenfor fra en corner før Wrexham-keeper Cameron Belford måtte i aksjon for å stoppe et skudd fra Reece Harris. Likevel var det vertene som fikk nettsus etter 12 minutter da James Gray headet i mål etter flott forarbeid og innlegg av Wes York, men linjemannen hadde allerede markert for corner. Vertene hadde snart hevet seg betraktelig og tok et kraftig spillemessig grep om kampen der de presset sine gjester bakover. Gray skjøt centimetere utenfor, og fikk deretter sin avslutning blokkert nesten på streken etter flott forarbeid av Sean Newton. I en periode var det nærmest power play, og da vi nærmet oss pause burde Wrexham ledet med flere mål. Gray kunne kanskje med litt hell scoret hattrick alene, men ballen ville ikke i mål. Helt på tampen av omgangen var tidligere Welling-spiller Dominic Vose nære på, men ballen smøg seg såvidt utenfor den ene stolpen.

Dermed målløst til pause, og det var nok Welling-manager Lou Fazakerley aller mest fornøyd med. Det syntes åpenbart at Welling hadde kommet for å forsvare seg til ett poeng og satse på at kontringer kanskje kunne føre med seg en bonus. Med et godt organisert forsvar hadde de da også gjort sine saker bra så langt, der et stadig mer frustrert Wrexham stanget mot Welling-muren. Pausen benyttet jeg til å lese litt mer i programmet mens jeg inntok en hot dog og moret meg over måten man vekslet mellom engelsk og walisisk speaker. Men omsider var det på tide å igjen rette oppmerksomheten mot det som skulle skje ute på banen, og jeg var neppe den eneste som forventet et fortsatt stormløp mot Welling-målet.

Andre omgang fortsatte da også slik den første hadde sluttet; med et solid Wrexham-initiativ der hjemmelaget dominerte stort mot gjester som forsvarte seg frenetisk med nebb og klør. Wes York hadde to gode muligheter før James Gray igjen burde prestert bedre foran mål. Det holdt på å straffe seg da Welling kontret, men Wrexham-forsvarer Manny Smith var reddende engel da Sam Corne fikk muligheten etter en misforståelse i forsvaret. Vertene malte på, og da Dominic Vose fyrte løs leverte Wings-keeper Tom King en glimrende redning der han fikk fingrene på ballen og vippet den over tverrliggeren. På sidelinjen manet manager Gary Mills sine gutter fremover, men stadig mer frustrerte hjemmespillere ble nøytralisert av et Welling United som nå tydeligvis var godt fornøyd med ett poeng, der de nå tok seg svært god tid ved dødballer og stopp i spillet.

Også blant publikum som hadde møtt opp i imponerende antall var det stadig mer frustrasjon og utålmodighet å spore. Klokka tikket ubønnhørlig mot full tid, og hjemmefansen var i ferd med å innse at det gikk mot en en noe skuffende poengdeling. Finspillet hadde ikke båret frukter, og i kampens siste ordinære minutt var det i stedet en lang ball som førte til at Adam Smith skapte kaos i Welling-forsvaret. Ballen falt for Dominic Vose som fra like utenfor 16-meterstreken sendte i vei et skudd som fant veien til nettmaskene bak Wings-keeper Tom King. Vose hadde tilsynelatende scoret et sent seiersmål mot tidligere lagkamerater og majoriteten av de imponerende 5 277 tilskuerne (med unntak av 29 bortesupportere) jublet hemningsløst over tre nye poeng.

Resignerte Welling-spillere klarte nemlig ikke å svare, og dermed kunne Wrexham inkassere sin fjerde strake seier slik at de holdt følge i toppkampen. Selv trakk jeg meg etter hvert mot utgangen og oppsøkte utgangen i hjørnet mellom The Kop og Mold Street Stand, der jeg snart fikk hentet bagen min. Jeg benyttet også anledningen til å ta en kikk oppe på selve The Kop, der hjemmefansen nå kom for å fjerne diverse flagg de hadde hengt opp på tribunens rødmalte banebrytere. Etter å ha kastet et par lange siste blikk på den fantastiske tribunen, unnet jeg meg en pint på The Turf før jeg gikk for å ta 18.03-toget til Chester. Besøket i Wrexham hadde vært både trist og interessant, men ikke minst lot jeg meg imponere over tilskuertallet som bør fortelle litt om klubbens potensial. Bare synd at The Kop ikke er med i fremtidsplanene.

Jeg hadde faktisk valgt meg Warrington som base denne kvelden, og etter et drøyt kvarter kunne jeg hoppe av i Chester for å bytte til tog mot Warrington. Da jeg ankom Warrington Bank Quay samtidig som regnværet, unnet jeg meg en taxi til Imperial Hotel, der jeg hadde betalt £26,50 for overnatting. Det viste seg å være et temmelig lugubert etablissement, hvor puben i første etasje også var midlertidig stengt for oppussing. Etter at jeg over telefon hadde avtalt med innehaveren, kom hans bror for å sjekke meg inn. Deretter stakk jeg for å møte en venninne i byen, mens et voldsomt uvær etter hvert herjet byen i løpet av kvelden og natten.

English (pyramid) ground # 281 / Welsh ground # 3:
Wrexham v Welling United 1-0 (0-0)
Conference Premier
Racecourse Ground, 22 August 2015
1-0 Dominic Vose (90)
Att: 5 277
Admission: £19
Programme: £3
Pin badge: £2,50

Next game: 23.08.2015: Everton v Manchester City
Previous game: 21.08.2015: Birmingham City v Derby County

More pics

Fredag 21.08.2015: Birmingham City v Derby County

 

Jeg våknet vel vitende om at jeg fortsatt i ytterligere et døgn skulle være stasjonert ved Rollason Wood Hotel i Erdington-området av Birmingham, og dermed hadde mange timer å slå i hjel før kveldens kamp. Det var imidlertid ingen større utfordring i seg selv, for selvsagt hadde jeg flere ting på tapetet da jeg hadde planlagt noen utflukter i området. Etter å ha inntatt en full english breakfast og slappet av litt på rommet med en bok, tok jeg derfor beina fatt og gikk for å ta toget fra Gravelly Hill inn til Birmingham sentrum. Der gikk jeg den korte veien fra Birmingham New Street til Birmingham Moor Street for å ta toget til The Hawthorns. Der ville jeg ta en kikk på West Bromwich Albions hjemmebane med samme navn, for det har nemlig skjedd saker og ting der siden jeg så WBA slå Gillingham 1-0 i august 2001.

 

Etter deres store ikon Jeff Astles død i 2002, tok man ikke minst initiativ til å reise smijernsportene man nå har satt opp, og som har fått navnet The Astle Gates. I tillegg avduket man i fjor høst en statue av sin gamle storscorer Tony ‘Bomber’ Brown, som jeg gjerne ville ta en kikk på. Etter en liten runde rundt anlegget for å beskue disse flotte detaljene, returnerte jeg til togstasjonen like ved, og satt meg på toget som fraktet meg tilbake gjennom og Birmingham og ned til Hall Green. Som en gedigen fan av Tolkien og generell fantasy-litteratur, tok jeg i januar 2013 en liten tur ut hit for å kikke på Sarehole Mill – den gamle mølla som inspirerte Tolkien, der den ligger i det som var hans barndoms tumleplass.

 

Det er nå omgjort til museum som holder stengt i vinterhalvåret, og ved mitt forrige besøk var det derfor begrenset hva jeg fikk sett. Denne gang var det åpent, og etter å ha tilbragt en drøy time der, ble det tid til en club sandwich og en pint ved pub-restauranten The Horseshoe før jeg beveget meg videre. Fra Hall Green stasjon gikk ferden igjen inn til sentrum, der jeg inspirert av besøket ved Sarehole Mill tok buss nummer 126 et lite stykke utover Hagley Road. I Edgbaston-området hoppet jeg av i nærheten av stedet der de står to tårn som antas å ha vært inspirasjonen for Tolkiens to tårn i Lord of the Rings. Av disse er det ene tårnet på Edgbaston Waterworks, mens det andre er det såkalte Perrott’s Folly, som senere har gjort nytte som vær-observatorium. Før jeg igjen hoppet på bussen, ble det også tid til en pint på puben Ivy Bush Inn, men nå var det på tide å rette oppmerksomheten mot fotball og kveldens kamp.

 

Kampen som denne fredagen opprinnelig hadde fristet meg under planlegging av turen var St. Austell v Plymouth Parkway i South West Peninsula League, men det ville ikke spesielt enkelt å kombinere med kamp i Wrexham dagen etter, og jeg begynte derfor å kikke på andre alternativ. Jeg hellet deretter en stund mot føniksklubben Salisbury FCs hjemmekamp mot Lymington Town i Wessex League, men både denne helgen og helgen etter var det varslet streik blant ansatte hos First Great Western. Jeg var svært lite lysten på å bli sittende fast i Wiltshire dersom fagforeningsrottene skulle sørge for virkelig togsurr, og sammen med muligheten for å slippe en lengre reise denne dagen var det medvirkende til at jeg omsider valgte å ta til takke med et Championship-oppgjør i form av Birmingham City v Derby County.

 

Det var på tide å bevege seg mot kveldens kamparena, og turen gikk med buss 126 til holdeplassen Markets. Her ved de travle markedene mellom Bullring Shopping Centre og bussterminalen Digbeth Coach Station (enkelt forklart) var torghandlerne i ferd med å pakke sammen sine fruktboder etc, der jeg krysset over veien Digbeth for å vente på buss 60 fra holdeplassen Allison Street. Den brukte rundt ti minutter til holdeplassen der jeg hoppet av på Coventry Road, et steinkast unna Birmingham Citys hjemmebane St. Andrew’s. Jeg gikk sporenstreks opp til billettkontoret for å hente ut billetten jeg hadde betalt £20 for. Det kan vel kanskje ikke engang undertegnede klage på i Championship, og med billetten trygt plassert i lomma stakk jeg innom klubbsjappa kun for å konstatere at de til tross for et absurd utvalg av diverse klubbrelaterte effekter utrolig nok ikke hadde pins, mens man kunne sikre seg rariteter og snurrepiperier som City-hagegnom, City-osteklokke, falske negler med klubbens logo, og en rekke andre underfundigheter man skulle tro det var langt mindre marked for.

 

Jeg gikk ikke til innkjøp av noen hagegnom, men £3 fattigere kunne jeg i hvert fall forlate sjappa med et eksemplar av kveldens kampprogram i veska. Deretter foretok jeg et lite sveip rundt utsiden av St. Andrew’s, før jeg oppsøkte den nærliggende puben Royal George Hotel for å lade opp med forfriskninger fra tappekrane. Der var det allerede fullt hus, og det strømmet fortsatt på med hjemmesupportere, men jeg fikk overraskende raskt kjøpt meg en pint Strongbow som jeg tok med meg ut i den triste «bakgården». Der var det i det minste foreløpig litt mer albuerom enn innendørs, hvor det snart var som sild i tønne. Etter å ha tømt glasset, talte jeg litt på knappene, men valgte til slutt å bli værende for ytterligere en pint for jeg returnerte til kveldens kamparena. Det gjorde jeg med en times tid til kampstart, da jeg omsider var lei av å stå opp og ned uten særlig med rom å bevege seg på.

 

Jeg fant frem til korrekt inngangsparti og kunne ta meg opp på øvre del av Tilton Road End, der jeg hadde sikret meg en plass helt øverst og nær hjørnet mot langsiden Spion Kop. St. Andrew’s har vært hjemmebane for The Blues siden 1906, da de flyttet fra Muntz Street, som med en kapasitet på rundt 30 000 ble ansett som for å være for liten for klubbens behov. Det opprinnelige St. Andrew’s hadde da også en tilskuerkapasitet på rundt 75 000, men tre av sidene gjennomgikk dessverre i 1990-årene en omfattende ombygging som også førte til at anlegget ble såkalt all-seater. Begge de to nevnte tribunene som altså henger sammen i hjørnet, stammer fra denne tiden og ble åpnet i 1994.

 

Fem år yngre er Railway Stand, som for noen år siden ble omdøpt Gil Merrick Stand til ære for keeperen som gjorde noe dagens spillere tilsynelatende ikke tror er mulig. Han tilbragte nemlig hele sin spillerkarriere hos The Blues, og var senere også manager i klubben. Han ble for øvrig ansett som en av 1950-årenes beste keepere, og spilte på laget som tapte FA Cup-finalen i 1956. St. Andrew’s mest interessante tribune er ikke overraskende hovedtribunen Main Stand som ble reist i 1956, og det er her man finner det lille av gjenværende karakter. Denne tribunen tar seg fortsatt flott ut, og består av et stort øvre nivå og et mindre nede nivå kalt The Paddocks. Dessverre har også sistnevnte blitt bygget om fra ståplasser til sitteplasser, og den gamle hovedtribunen huser nå «kun» i underkant av 5 000 tilskuere. Ironisk nok er den totale kapasiteten ved St. Andrew’s nå rett i overkant av 30 000, og altså nokså identisk med det som Muntz Street hadde da den ble ansett for å være for liten.

 

Det er kanskje ikke særlig nødvendig å introdusere Birmingham City, men klubben ble altså stiftet under navnet Small Heath Alliance i 1875. Deretter tok de i 1888 navnet Small Heath, og et var under dette navnet at de året etter var med å stifte Football Alliance som en konkurrent til Football League. Kun tre år senere valgte de to ligaene å slå seg sammen ved at Football League utvidet med en andredivisjon som stort sett besto av klubber fra Football Alliance, og Small Heath var en av disse. I 1905 tok de navnet Birmingham, og i 1931 spilte de seg frem til FA Cup-finale der de måtte se seg slått av West Bromwich Albion. Klubben tok endelig dagens navn i 1943, og gjorde som nyopprykket lag sin beste sesong i 1955/56. Da endte de på sjetteplass i den øverste divisjonen samtidig som de igjen spilte seg frem finalen i FA Cupen. Der tapte de imidlertid igjen, denne gang 1-3 for Manchester City, i en kamp som har blitt langt mer kjent for at Manchester Citys tyske keeper Bert Trautmann fullførte kampen med brukket nakke!

 

Men Birmingham City har da også hatt noe cupsuksess, og de ble i 1963 den tredje vinner av ligacupen, da de over to kamper – slik formatet var den gang – beseiret sin rival Aston Villa med 3-1. Mens de på første halvdel av 1990-årene hadde en nokså svart periode i ligaen med tilhold på nivå tre, vant de da også Football League Trophy bed to anledninger (1991 og 1995), før de i 2001 var tilbake på Wembley for å spille ligacupfinale mot Liverpool. Denne gang måtte det ekstraomganger og straffesparkkonkurranse til, før de igjen måtte gi tapt etter 1-1 ved full tid, men ti år senere skulle de endelig få sin Wembley-triumf da Arsenal overraskende ble slått 2-1 i ligacupfinalen. Men nå var det altså ligapoeng det skulle kjempes om, i en Championship som mange mente er nesten like åpen som forrige sesong.

 

Birmingham City er ikke blant klubbene jeg før sesongstart først og fremst hadde regnet med at ville hevde seg høyt oppe på øvre halvdel, men det må være lov å si at de hadde fått en god start med seier 2-0 hjemme mot Reading og uavgjort 2-2 borte mot Burnley, samtidig som de tatt seg av Bristol Rovers i første runde av ligacupen (2-1). Gjestene denne kvelden var av mange nok en gang tippet blant de heteste forhåndsfavorittene til opprykk, men Derby County hadde på sin side hatt det jeg vil påstå er en temmelig skuffende sesongstart. Etter tre ligakamper var fasiten rett og slett tre poengdelinger på hjemmebane. Man hadde altså ikke klart å kapre alle poengene mot hverken Bolton Wanderers, Charlton Athletic eller en av de andre antatte opprykksfavorittene – nemlig Middlesbrough. I tillegg hadde de røket på hodet ut av ligacupen ved første hindring etter å ha tapt 1-2 borte i Portsmouth. Nå var det på tide at The Rams begynte å plukke poeng, om de ikke skulle miste kontakten i forhold til opprykkskampen.

 

Birmingham City feirer altså 140 år i år, og markerer denne sesongen med en spesiell logo i den anledning. Ute på banen var det da også jubilantene som startet friskest, og både Demarai Gray og ikke minst Clayton Donaldson hadde mulighet til å gi vertene ledelsen. I stedet tok snart Derby initiativet, og anført av Johnny Russell presset de på, men klarte ikke helt å bryte ned Blues-forsvaret. Det manglet noe på topp, og Darren Bent burde ha gjort bedre da han først fikk to gode sjanser. Tom Ince kom nærmere, men hans langskudd fra drøyt 25 meter smalt i stolpen. I stedet fikk de i omgangens siste minutt en på snyteskaftet da en god Stephen Gleeson fyrte løs fra rundt 30 meter. Ballen skiftet retning i gjestenes Chris Baird og fant veien til nettmaskene nede i hjørnet bak Rams-keeper Scott Carson. Dermed 1-0 til pause.

 

Pausen benyttet jeg til å bytte £2,90 mot en cheese, onion & potato pie før jeg fikk bladd litt i det tjukke kampprogrammet. Det jeg imidlertid først og fremst bet meg merke i der, var en sak der klubben lokker med en konkurranse som går ut på at de skal finne en fremtidig stjernespiller fra byens store asiatiske miljø. Ved første øyekast er det kanskje ikke noe spesielt oppsiktsvekkende med det i seg selv, men hva om man ser det på følgende måte.. I dagens til tider hysterisk politiske korrekte samfunn ville det jo garantert blitt fullstendig ramaskrik om man utlyste en slik konkurranse som var utelukkende åpne for etniske anglosaksiske briter, og hylekoret ville skreket seg hese om diskriminering og rasisme. Men hvorfor er det da akseptabelt å arrangere slike konkurranser utelukkende for asiatisk ungdom? På samme måte som man ville hevdet at minoriteter ble utestengt dersom det var motsatt, så blir jo de som ikke er av asiatisk herkomst utestengt i dette tilfellet. For min del må de gjerne få arrangere slike konkurranser og tilstelninger, men da må det være «likhet for loven».

 

Tilbake til fotballen, og City-keeper Tomasz Kuszczak måtte tidlig i andre omgang i aksjon for å hindre Craig Forsyth i å utligne. Deretter skjøt vertenes Clayton Donaldson fra skrå vinkel, og Jon Toral fikk ikke stokket beina da keeper Carson måtte gi retur. Timen var spilt da Derby omsider fikk uttelling, og Tom Ince spilte gjennom den gode Johnny Russell som satt ballen forbi keeper Kuszczak og opp i nettaket. 1-1, og nå fikk The Rams blod på tann. Tom Ince hadde tilsynelatende brukt mye tid på å slå ut med armene og klage og syte på dommeren og periodevis også egne lagkamerater, men da han konsentrerte seg om fotball var han god, og det var han som også gjorde forarbeidet da Darren Bent to minutter etter utligningen headet i tverrliggeren. Rams-spillerne (og lederne) ropte på straffe da Chris Martin falt over ende i feltet, men han fikk i stedet se det gule kortet for filming. Derby kunne likevel tatt alle poengene da Bents erstatter Andi Weimann fikk avsluttet. Han traff åpenbart ikke ballen skikkelig, men det var likevel bare såvidt keeper Kuszczak fikk slått ballen i stolpen.

 

Dermed endte det 1-1 i en kamp jeg ikke hadde hatt de aller største forventninger til, men som jeg må innrømme utviklet seg til å bli en fartsfylt og underholdende affære. Totalt sett vil kanskje Derby County føle at de hadde fortjent alle poengene, men manager Paul Clement måtte vente litt til på sin første seier som Rams-manager. ‘Blånesene’ fra Birmingham virket passelig fornøyd rundt meg der jeg gikk ut av St. Andrew’s og spaserte i folkemengden nedover Coventry Road. Destinasjonen var i første omgang togstasjonen Bordesley, som nå for tiden stort sett kun betjenes av tog i forbindelse med Birmingham Citys hjemmekamper. Toget gikk klokka 21.53, og etter den korte turen inn til Birmingham New Street, gjensto det bare å bytte tog. En kompis fra West Bromwich hadde vært i kontakt for å muligens treffes i Birmingham for en pint eller to, men han befant seg nå et helt annet sted, så jeg dro tilbake til Gravelly Hill og spaserte tilbake til Rollason Wood Hotel. Der unnet jeg meg en Strongbow i hotellbaren før jeg tok kvelden.

English ground # 280:
Birmingham City v Derby County 1-1 (1-0)
Championship
St. Andrew’s, 21 August 2015
1-0 Stephen Gleeson (45)
1-1 Johnny Russell (61)
Att: 18 134
Admission: £20
Programme: £3
Pin badge: n/a

 

Next game: 22.08.2015: Wrexham v Welling United
Previous game: 20.08.2015: Northfield Town v Inkberrow

 

More pics