Erith & Belvedere v Carshalton Athletic 30.08.2015


Søndag 30.08.2015: Erith & Belvedere v Carshalton Athletic

 

Ved Bridge Guest House i Ipswich hadde jeg denne gang fått tildelt et rom der stedets WiFi var langt mer samarbeidsvillig enn hva tilfelle var da jeg også bodde der tidligere i uken. Frokosten var imidlertid fortsatt like skuffende, med kalkun-bacon som erstatning i en svinefri variant av full english breakfast. Snart sjekket jeg ut og spaserte den korte veien opp til Ipswich stasjon, der jeg heldigvis fikk napp ved første forsøk da jeg fant dagens Non-League Paper på stasjonens WHSmith. Etter å sikret meg søndagens nødvendighet gjorde det ikke så mye at planlagt vedlikeholdsarbeid betød buss som erstatning for tog mellom Ipswich og Colchester. På vie dit passerte vi også Colchester Uniteds nye stadion, slik at jeg med selvsyn kunne se det som må være en av ligaens kjipeste nybygg.

 

Ved Colchester stasjon kom jeg meg snart på toget som skulle frakte meg videre til London, og deretter fulgte en tur med tubens Circle Line fra Liverpool Street til Victoria. Foreløpig siste etappe gikk fra Victoria til Welling, men jeg satt faktisk så fordypet i Non-League Paper at vi passerte både Welling og Bexleyheath, før jeg kikket opp idet vi befant oss på Barnehurst. I stedet for å styrte mot utgangsdøra, valgte jeg å bli ytterligere ett stopp til endestasjonen Dartford, der det bare var å vente noen minutter før toget kjørte tilbake mot London. Et snaut kvarter etter at vi forlot Dartford, kom jeg meg denne gang av på Welling stasjon, og med bagen på slep kunne jeg traske utover langs Bellegrove Road. Denne bytter først navn til High Street og deretter til Park View Road før man etter et kvarters tid ankommet fotballstadionet der jeg min utvalgte kamp skulle spilles denne søndagen.

 

Jeg hadde ventet en stund for jeg tok en endelig beslutning angående denne dagen, selv om det var tidlig klart at en tidlig start med tre kamper i hovedstads-området på mandagen betinget overnatting i London-traktene. Derfor hadde jeg betalt £71 for to netters overnatting ved Travelodge-hotellet i Feltham, men likevel hadde jeg håpet i det lengste på at ikke minst Stansted ville flytte sin FA Cup-kamp til søndagen. De banedeler nemlig med cricket, men da de hadde hjemmekamp i foregående runde hadde de valgt å heller spille sin hjemmekamp hos Bishop’s Stortford. Denne helgen hadde imidlertid Bishop’s Stortford selv hjemmekamp, og derfor hadde jeg håp om at de ville spille hjemme på Hargrave Park på søndag (eller fredag).

 

Det skulle dog vise seg at personer med mer kunnskap om Essex-fotballen hadde meget liten tro på en slik løsning. Det endte riktignok med søndagskamp, men jaggu flyttet de ikke igjen kampen til Bishop’s Stortford. Skuffende, men kanskje var ikke cricketklubben i Stansted like samarbeidsvillig som tilfellet var i eksempelvis Hoddesdon tidligere på turen, der Hoddesdon Town ikke kunne takke cricketklubben nok for at de kunne arrangere fredagskamp i FA Cupen. At de gjorde dette kan jo tyde på at det av en eller annen grunn i stor grad er opp til cricketklubben. Jeg må innrømme å ha liten kjennskap til cricket, men kan ikke annet enn å undre over hva som eventuelt er problemet med at fotballklubben spiller søndagskamp om cricketklubben selv ikke skal benytte banen den dagen. Kanskje mener de de er mye ting å ta opp og ned, men om fotballklubben er villig til å ta på seg denne oppgaven, så har jo ikke cricketfolket spesielt mye ekstra jobb.

 

Vel, jeg hadde uansett lite jeg skulle ha sagt, men jeg er overbevist om at Stansted FC i langt større grad ville nytt godt av sine cupkamper om de spilte den på hjemmebane. Om de eier baren ved sitt anlegg, ville de ikke minst hatt inntektene herfra i stedet for å la Bishop’s Stortford tjene penger på deres publikum. Og sannsynligvis ville de dratt langt flere folk, der også både groundhoppere og andre ville benyttet anledningen til å besøke Hargrave Park. Uansett var det en håndfull andre kamper som ble flyttet til søndagen, men så godt som alle var klubber som banedelte hos andre klubber. Et unntak var Tadcaster Albion som flyttet kampen sin nokså sent, og jeg vurderte faktisk utrolig nok å dra dit opp direkte fra Ipswich for å dra ned til Feltham etter kamp. Til slutt ble det for vilt selv for meg!

 

Et annet unntak var Erith & Belvedere, som riktignok banedeler også de, men de har en likedelt banedeling med Conference-klubben Welling United. Min destinasjon denne dagen ble altså Park View Road, som var hjemmebane for klubben Bexley United (tidligere Bexleyheath & Welling) før den gikk konkurs i 1976. Året etter var det Welling United som fikk sikret seg en leieavtale ved anlegget som hadde stått og til og med vært utsatt for brann etter Bexley Uniteds konkurs. Man var en stund sterkt plaget av vandalisme, men etter at anlegget ble fullstendig inngjerdet har Welling United på imponerende vis oppgradert kontinuerlig. Etter at Erith & Belvederes hjemmebane (som også het Park View) fikk sin hovedtribune totalskadet i brann, flyttet de inn her i 1999, og to år senere solgte de sin gamle tomt for å finansiere sin del av Park View Road. Dette fotballstadionet er nemlig spesielt i den forstand at Welling United holder til på den ene siden, mens Erith & Belvedere har sitt eget hovedkvarter på motsatt side.

 

Welling er et område i London-bydelen Bexley, nesten helt ute ved grensen til grevskapet Kent. Faktisk har man på mange områder mer tilknytning til Kent enn til London. Postadressen med postkode tilhørende Dartford sier eksempelvis Kent. Welling var før jernbanens inntog en skysstasjon på hovedveien mellom London og Kent, og området var på den tiden beryktet som et yndet sted for landeveisrøvere. I dag er det nok ikke det mest spennende stedet på øyriket, og ingen turistmagnet. Om man da ikke lar seg imponere av den russiske kanonen fra Krimkrigen som står ved Welling Corner. Det bor i dag drøyt 40 000 mennesker i selve Welling, som ligger i snaut 17 kilometer sørøst for Charing Cross i London sentrum.

 

Strategisk plassert rett ved siden av stadionet er puben Guy Earl of Warwick, og siden det fortsatt var i overkant av to timer til avspark, rakk jeg å stikke innom for å unne meg en kjapp pint mens jeg ventet på at man skulle bemanne telleapparatene. Etter å ha tømt glasset, gikk jeg forbi Welling Uniteds inngangsparti, bort til inngangspartiet til Erith & Belvedere, der jeg betalte £8 for inngang. Dagens kampprogram ankom åpenbart samtidig som meg, og for £2 sikret jeg meg et eksemplar. Jeg oppsøkte umiddelbart klubbhusets bar, der jeg fikk slengt fra meg bagen i et hjørne, og for høflighets skyld kjøpte jeg en flaske Bulmers til £3,60 som jeg satt meg ned og nippet til mens jeg gransket programmet. Om jeg først syntes £2 kanskje var litt stivt, konstaterte jeg raskt at det var et imponerende program som var vel verdt prisen.

 

Etter å ha gjort kål på flasken med Bulmers var det på tide med en runde rundt banen, og denne gang gikk jeg mot klokka. Inngangspartiet er nede ved kortsiden ut mot veien som på utsiden har gitt anlegget navn. Ståtribunen her har rødmalte bølgebrytere og strekker seg hele banens bredde. Over på ‘The Welling Side’ var det denne dagen nokså lite aktivitet, men her står Wellings Uniteds hovedtribune med et fundament i mur, og bortenfor denne er det igjen ståtribune som flott følger svingen rundt over på bortre kortside. På begge kortsidene står man under åpen himmel, og denne er nokså lik sin motpart på motsatt kortside, med unntak av mangelen på bølgebrytere. De er imidlertid igjen å se på et lite parti med ståtribune øverst på langsiden ‘Erith Side’. Det eneste stedet på anlegget der ikke heftig bruk av rødfarge vitner om at Welling United spiller her, er hovedtribunen til The Deres, som står midt på denne langsiden. Mellom denne hovedtribunen til dagens hjemmelag og inngangspartiet der jeg hadde kommet inn, er det på utsiden av deres klubbhus et parti der man har installert et par metall-trinn med ståplasser.

 

Erith & Belvedere ble stiftet i 1922, og allerede to år senere var de tapende finalist i den svært prestisjetunge FA Amateur Cup, der Clapton ble for sterke. I 1938 spilte de seg igjen frem til finale i samme turnering, men denne gang måtte de gi tapt 0-1 for Bromley. Klubben spilte den gang i Kent League, men var etter andre verdenskrig med å stifte Corinthian League. Da denne opphørte å eksistere i 1963, ble flesteparten av dens medlemsklubber med i Athenian Leagues nye Division One, og det var også tilfelle med Erith & Belvedere. Heller ikke denne ligaen eksisterer lenger, men da den ble avviklet var The Deres allerede å finne i Southern League. Der tilbragte de 23 sesongen uten at de noen gang klarte å spille seg opp i Premier Division, og i 2005 rykket de ned og måtte returnere til Kent League. Mange vil kanskje huske at de etter å ha vunnet Kent League i 2013 prøvde seg i Isthmian League Division One North forrige seson, men det endte med sisteplass og umiddelbart nedrykk tilbake til det som i mellomtiden hadde endret navn fra Kent League til Southern Counties East League.

 

Denne søndagen skulle det imidlertid dreie seg om avansement i FA Cupen, og gjester var Carshalton Athletic fra Isthmian League Division One South – altså ett nivå over. The Deres hadde hadde hatt en noe skuffende sesongstart i ligaen med bortetap (0-3) mot Croydon Athletic og hjemmetap (2-3) mot Corinthian, men hadde deretter slått tilbake ved få beseire Deal Town (1-0) hjemme og Sevenoaks Town (3-0) borte. I mellomtiden hadde de også tatt seg av Epsom & Ewell med 4-0 på bortebane, og det var den triumfen som sørget for at de nå skulle møte Carshalton i cupens Preliminary Round. For gjestene fra sør-London sin del var det på dette tidspunktet av turneringen at de gjorde sin entré, og de skulle derfor spille sin første kamp i 2015/16-utgaven av FA Cupen. Det var dessuten allerede klart at vinneren av dagens kamp ville bli belønnet med bortekamp mot Pagham i neste runde.

 

En representant for hjemmefolket bekreftet at de håper på en retur til step 4 og Isthmian så raskt som mulig, men understreket også at de selvsagt vil få tøff konkurranse fra flere hold. Han så heller ingen grunn til at klubben skulle kunne klå Carshalton og kanskje begi seg ut på et lite cup-eventyr. Jeg overhørte hjemmemanager Matt Longhurst som i samtale med en person fra klubbledelsen ga uttrykk for at hans spiontokt på Carshalton-kamp avslørte det han beskrev som et typisk Isthmian-lag – fysiske og direkte. Før avspark rakk jeg også å betale £5 for en burger av typen 1/2 pounder med ost, bacon og løk, og deretter kunne jeg omsider ta oppstilling for å se FA Cup-bataljen sparkes i gang.

 

Kampen startet i voldsomt tempo, og mens George Mitchell skjøt like over for vertene, ble hjemmekeeper Rilwan Anibaba testet av Daniel Summers og Greg Andrews (sistnevnte viste seg å være identisk med mannen jeg husker som storscorer i Leatherhead). Det var imidlertid hjemmelaget i sine Bristol Rovers-kostymer som snart tok grep om kampen og fremsto som det beste laget. Jamie Taylor hadde allerede tvunget Robins-keeper Matt Willard til å gjøre en benparade da vertene tok ledelsen etter omtrent halvspilt omgang. Bortelaget hadde få sekunder tidligere ropt på straffe, men dommeren vinket spillet videre og The Deres kontret inn ledermålet som ble satt inn av Goldy Capela.

 

Etter dette holdt det flere ganger på å utarte, og i perioden etter scoringen pådro gjestene seg tre gule kort i løpet av noen få minutter. Det virket rett og slett som om dommeren var i ferd med å miste grepet om kampen. Mens vertene forsøkte å spille seg frem fra eget forsvar, virket det som om manager Longhurst hadde hatt rett angående Carshalton, for de syntes å foretrekke lange håpefulle baller opp mot spissene. Etter forarbeid av spissene Summers og Andrews, fikk Luke Pigden muligheten til å utligne rett før pause, men han avsluttet utenfor. Før dette kunne imidlertid både Alfie May og Ryan Johnson økt ledelsen, og det var på ingen måte ufortjent at det sto 1-0 til pause.

 

Jeg nøyde meg i pausen med en flaske j2o til £1,80, men fikk slått av en prat med en liten gruppe bortesupportere som ikke var spesielt imponert over det de hadde sett. De hadde heller ingen tro på at de denne sesongen skal kunne kjempe om retur til Isthmian League Premier Division, og de var enige om at Folkestone Invicta er den store favoritten i Isthmian 1 South, der en av de dristet seg til å tippe The Robins rundt midten av tabellen. Da jeg besøkte deres Colston Avenue i februar 2014 (under deres nedrykkssesong), var det en rekke misfornøyde supportere som på utsiden demonstrerte mot den kontroversielle eieren Paul Dipre, som syntes å fremsto som en diktator der han rett og slett utestengte alle som kritiserte ham. På spørsmål om hvordan denne saken hadde utviklet seg, ble jeg nå fortalt at majoriteten av de protesterende supporterne nå har gitt opp og vendt klubben ryggen for å i stedet se sin fotball andre steder. Og Mr. Dipre opptrer visst fortsatt som en diktator.

 

Andre omgang fortsatte i samme stil, med et hjemmelag som hadde initiativet mens de fysiske gjestene hadde kontringer som gjerne endte resultatløst eller med avslutninger utenfor. Greg Andrews headet en av disse like over etter en times tid, og få minutter senere oppsto en situasjon som muligens endret kampbildet noe. Jamie Taylor ble taklet knallhardt av Robins’ høyreback Jake Downs, og fra min posisjon så det temmelig ufint ut. Hjemmefansen og de nøytrale ropte på rødt kort, men dommeren nøyde seg med gult, og det ble en lengre pause mens Taylor måtte hentes av banen med båre. Det virket som om The Deres ble litt satt ut og mistet konsentrasjonen noe etter dette, og det visste gjestene å utnytte.

 

Tjue minutter ut i omgangen fikk Carshalton frispark rundt tjue meter fra mål etter at Daniel Summers ble lagt i bakken. I sin debut fra start tok Summers selv frisparket og skrudde det forbi både muren og keeper Anibaba. 1-1, og kun to minutter senere hadde The Robins snudd kampen da et frispark ble sendt inn i Deres-feltet. Vertene fikk ikke klarert, og Tommy Bradford brassesparket inn 1-2. Hjemmelaget forsøkte å samle seg til en innspurt, og presset på for utligning, men det nærmeste de kom var forsøk fra George Benner og Alfie May som gikk henholdsvis utenfor og like over. Dermed endte det 1-2 etter en amper affære der det flere ganger – spesielt i andre omgang – holdt på å bryte ut masseslagsmål. The Deres hadde så absolutt fortjent bedre i denne kampen, men det var altså Carshalton Athletic som var videre og skulle møte Pagham.

 

Mens jeg hentet bagen min i Deres Bar var det åpenbart at begge lags supportere var misfornøyde med dommeren. Gjestene mente seg snytt for ett og kanskje to straffespark, uten at jeg kunne se at dommeren gjorde feil i akkurat de situasjonene, mens hjemmelaget nok hadde enda større grunn til å klage. Det virket tidlig som om dommeren mistet kontrollen over kampen, og da han begynte å veive med kortstokken var det for sent. Manager Longhurst mente sågar at den svake dommeren var delvis skyld i at de hadde fått nok en spiller på skadelisten for det han mistenkte var lang tid fremover. Senere hevdet man at «deres fintspillende lag som hadde begeistret de nøytrale» hadde blitt beseiret av et lag som «kun ville intimidere motstanderen med en kynisk taktikk som man så fra sør-amerikanske lag i 1970-årene og som ikke hører hjemme i det 21. århundrets fotball. Akkurat det får stå for deres egen regning, for det er tross alt flere måter å spille fotball på. Som den tradisjonalisten jeg er, har jeg heller ikke noe imot knallharde taklinger av den gode gamle sorten som dessverre slås ned på umiddelbart i dagens fotball, men likevel må jeg igjen si meg enig i at Erith & Belvedere forsvant ut av FA Cupen nokså ufortjent.

 

Nå gjensto det bare å komme seg til Feltham, og den første etappen valgte jeg å tilbakelegge med en av bussene som går langs veien på utsiden. Etter et par minutter steg jeg av og satt meg på toget til London Victoria, men hoppet av igjen på Denmark Hill. Herfra gikk neste etappe til Clapham Junction, der jeg byttet til toget med Windsor & Eton Riverside som endeholdeplass. Etter snaue tre kvarter steg jeg av på Feltham stasjon, nesten to timer etter at jeg hadde forlatt Park View Road. Jeg spaserte raskt bort til Travelodge-hotellet og fikk sjekket inn, før jeg gikk for å unne meg en søndagsmiddag på den nærliggende Wetherspoons-puben Moon on the Square. Etter å ha inntatt en Sunday roast ble jeg sittende en stund å studere Non-League Paper mens jeg etter beste evne forsøkte å legge morgendagens slagplan.


English ground # 289:
Erith & Belvedere v Carshalton Athletic 1-2 (1-0)
FA Cup, Preliminary Round
Park View Road, 30 August 2015
1-0 Goldy Capela (24)
1-1 Daniel Summers (66)
1-2 Tommy Bradford (68)
Att: 115
Admission: £8
Programme: £2
Pin badge: £3,50

 

Next game: 31.08.2015: Ashford Town (Mx) v Chertsey Town
Previous game: 29.08.2015: Beccles Town v North Walsham Town

 

More pics

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg