Etter at jeg dagen før hadde sett Drøbak/Frogn feire 4. divisjons-tittelen med seieren i Råde, håpet jeg at jeg også denne søndagen skulle få se feiring av avdelingstittel når jeg hadde tenkt meg til Hvaler. På Asmaløy kunstgress skulle nemlig Hvaler avslutte sesongen med hjemmekamp mot Ekholt 2, og ville rykke opp med seier. Det viste seg at også Lislebys store sønn, Erik Syversen, hadde tenkt i de samme baner, så jeg skulle etter hvert få selskap av ham på turen ut til Asmaløy. Etter å ha busset inn til Fredrikstad sentrum, møtte jeg ham der, og sammen satt vi oss på bussen mot Skjærhalden. Vi hoppet av på holdeplassen Rød, og spaserte den siste biten opp til Asmaløy kunstgress, der vi ankom med meget godt tid til kampstart.
Dette var en kamp i 7. divisjon Østfold avdeling 1, og status der var at Gresvik 2 tronet på toppen med 34 poeng på 14 kamper. Med det var de imidlertid også ferdigspilt, og toer Hvaler lå kun to poeng bak før de nå skulle spille sin siste kamp for sesongen. Det var disse to det sto mellom. Dagens bortelag var Ekholt 2, som lå på en femteplass med 21 poeng, men de stilte med flere A-lagsspillere. Vi fikk snart selskap av Terje Mollestad (Nordic Stadiums), som nå hadde passert vanvittige 380 kamper for året! Vi ble etter hvert stående å se kampen sammen med ham, og vi hadde både håp om å trå på at vi skulle få se Hvaler feire tittel og opprykk.
Slik skulle det dessverre ikke gå, og det ble tidlig klart at dette ikke gikk Hvaler sin vei, for allerede etter fem minutter sendte Sondre Nordby Ekholt 2 i ledelsen 0-1, og det var egentlig en enveiskjøring i første omgang. Etter et snaut kvarter doblet Kristoffer Slangsvold bortelagets ledelse ved å sette inn 0-2, og vi skjønte at dette ville bli vanskelig. Ledelsen kunne også vært større, for Ekholt 2 var klart best og produserte flere gode sjanser. Det var farlig nesten hver gang de kom i angrep, og da Sondre Nordby økte til 0-3 ved å skli inn sitt andre mål på bakre stolpe etter en drøy halvtime, følte vi at det var avgjort. Det var et slukøret Hvaler-lag som gikk i garderoben på stillingen 0-3 halvveis, men vi også var litt slukøret da vi konstaterte at det gikk mot et reservelag opp også fra denne avdelingen. Uten forkleinelse for Gresvik 2, er jeg jo neppe alene i å tenke at det hadde vært langt morsommere med et førstelag opp, i form av Hvaler.
Jeg har ingen formening om hva Hvaler-spillerne fikk høre eller eventuelt fikk i seg i pausen, men det var et helt annet Hvaler-lag som kom på banen etter hvilen, og det ble da også en helt annen omgang. Ti minutter ut i andre omgang kom reduseringen etter at de tok seg til dødlinja og la tilbake til Felix Tveit-Reffsgård som styrte inn 1-3. Det var nå Hvaler som styrte totalt og presset på i sin jakt på ytterligere scoringer, og de hadde flere muligheter til å få det, men de lot vente på seg. I det 85. minutt var oppskriften igjen å ta seg til dødlinja og legge tilbake, og nok en gang var Felix Tveit-Reffsgård sist på ballen da Hvaler om sider fikk reduseringen til 2-3. Vi stå med en følelse av at den likevel kom litt for sent, men Hvaler prøvde, og på overtid hadde de et press der det blant annet endte med flere skudd og blokkeringer i rask rekkefølge. Dessverre ble det ingen flere mål, og dermed endte det 2-3. Opprykket gikk til Gresvik 2, mens Hvaler må prøve igjen neste år. Så få jeg avslutningsvis takke Terje for at han skysset oss tilbake mot Fredrikstad.
Etter at fotball på fredagskvelden hadde blitt valgt bort til fordel for en bursdagsfeiring jeg var invitert i, var det nå på tide med litt fotball igjen, og selv om jeg skulle holde meg nokså lokalt, var det heller ikke hvilken som helst kamp som sto på menyen min denne lørdagen. I Råde skulle tittelkampen i årets utgave av kretsens 4. divisjon muligens avgjøres når Råde skulle være vertskap for Drøbak/Frogn. Med poeng der ville laget fra Drøbak være mestre, mens Råde med seier fortsatt ville ha en mulighet til å ta det det. Dette kunne jeg ikke gå glipp av. Råde hadde i den anledning gjort det til gratis publikumskamp ved hjelp av sine sponsorer, og etter å toget til Råde og spasert opp fra stasjonen, ankom jeg dagens kamparena med svært god tid til avspark.
De fleste hadde hatt Råde som en stor forhåndsfavoritt før denne sesongen, men som gammel Drøbak-gutt hadde jeg håpet at DFI skulle klare å utfordre selv om de hadde mistet fjorårets toppscorer Niclas Semmen, og det hadde de gjort til gangs og vel så det. De sto med 62 poeng på sine 23 kamper, og hadde med det en sju poengs luke ned til Råde på andreplass. Når man vet at dette var tredje siste serierunde, skjønner man at det nå var vinn eller forsvinn for Råde. Om de i det hele tatt skulle ha noen som helst mulighet, måtte de slå Drøbak, samtidig som de vant sine to siste og håpet at Drøbak tapte sine to siste, og Drøbak hadde da også tøff motstand igjen i form av Sparta og SFK. Men med poeng her ville altså Drøbak være vinner av divisjonen og klare for kvalifisering mot Vestfold-vinneren.
Når vi først er inne på disse kvalifiseringskampene, kan jeg jo igjen benytte anledningen til å si at jeg mener det er noe tull. Mens noen kretser har automatisk opprykk for sine 4. divisjons-vinnere, er det andre som må gjennom en kvalifisering. Vinner man divisjonen, skal man opp, spør du meg, og dette er et nåløye jeg mener må fikses. Østfold og Vestfold deler på én opprykksplass. Det samme gjør Buskerud og Telemark, mens Sunnmøre også kjemper med Nordmøre og Romsdal om én opprykksplass, for å nevne noen. Samtidig har kretser som Oslo, Rogaland, Hordaland og Trøndelag ikke bare én men to direkte opprykksplasser. Og i nord, der man opererer med få lag i sine divisjoner og avdelinger, har man også en høy opprykksprosent da taperne i kvalikkampene får en ny sjanse mot hverandre, slik at opprykksprosenten blir høy.
Det var svært mye som tydet på at Åsgårdstrand ville bli motstanderen fra Vestfold denne gang, men først gjaldt det å vinne divisjonen her i Østfold. Råde har jo hatt god erfaring med det de siste par årene, men har som kjent ikke klart å følge opp i kvalifiseringskampene. Etter at de i en amputert 2021-sesong var nære på da Sprint-Jeløy vant avdeling uten poengtap og deretter rykket opp ved å vinne kvalifiseringen over Sandefjord Fotball 2, var det Råde sin tur i 2022. De vant avdelingen foran Kråkerøy og Drøbak/Frogn, men i kvalifiseringen mot nevnte Sandefjord Fotball 2 gikk det ikke veien. Etter et ettmålstap i Vestfold, klarte de (med undertegnede på tribunen) bare uavgjort hjemme i Råde, men det var et regelrett ran, for mens gjestene scoret på sin eneste sjanse, styrte Råde total og hadde blant en rekke skudd i stolper og tverrliggere. I fjor vant de igjen divisjon foran Drøbak, og denne gang var det Flint som utgjorde motstanden fra Vestfold. Begge kampene endte uavgjort, og Flint scoret seiersmålet i ekstraomgangene.
Hvem som denne gang vill bli Østfolds representant i kvalifiseringskampene om opprykk til 3. divisjon, ville vi nå kunne bli litt klokere på. For Råde var det altså så enkelt som at de måtte vinne. DFI-trener Even Ødegaard var klar over at de ville være vinnere med uavgjort, men slo fast at det ikke var i hans eller lagets natur å gå ut på banen for å spille for uavgjort og satse på å kun holde nullen. Angrep er det beste forsvar, heter det, og han bekreftet at de gikk for å vinne kampen. Det samme sa min kompis Nichlas Furu da jeg slo av noen ord med ham før oppvarmingen. Han fortalte at deler av Furu-klanen ville ta turen, og det kom mer folk strømmende på etter hvert som vi nærmet oss avspark.
Råde gikk offensivt til verks, men da de tok ledelsen i kampens sjuende minutt, var det etter et feil idømt innkast. Det skulle vært kast Drøbaks vei, men det gikk til Råde, og ballen endte opp inne i feltet der Rådes toppscorer Deni Hasanagic dunket inn 1-0. Fem minutter senere var vi like langt da Anders Solvang litt mot spillets gang utlignet – ikke reduserte, slik speaker mente – til 1-1, og det var igjen fordel Drøbak/Frogn. Etter dette var det nok griseværet som satt sitt preg på resten av den første omgangen, og det var mange paraplyer opp, men speaker kunne oppmuntre med at meteorologene hadde spådd at det snart skulle avta. Det sto 1-1 til pause, og det var det gjestene fra Drøbak som ganske sikkert var mest fornøyd med.
I pausen fant jeg Furu-klanen med følge, og slo meg ned sammen med de. Nå kunne man også legge bort paraplyen for en stund. Etter hvilen jaktet Råde seiersmålet, og hadde flere muligheter til å ta tilbake ledelsen, men kort fortalt var det til slutt Drøbak/Frogn som scoret kampens tredje mål. Kaptein Mikkel Aarstrand var mannen som besørget 1-2, og nå nærmet DFI seg virkelig tittelen. Råde presset på mot slutten, men det endte 1-2, og Drøbak kunne feire. Nå kan de også forberede seg på kvalik, som slik jeg skjønner det skal spilles 2. og 9. november. Da kan DFI sikre retur til 3. divisjon etter at de rykket ned derfra i 2019. Etter at vi hadde gratulert noen av de involverte, skysset Pia og Bente meg bort til Tvetes Tavernette, der jeg unnet meg en porsjon biffsnadder mens jeg ventet på bussen tilbake til Fredrikstad.
Revisit: Råde v Drøbak/Frogn 1-2 (1-1) 4. divisjon Østfold Råde Stadion, 12 October 2024 1-0 Deni Hasanagic (7) 1-1 Anders Solvang (12) 1-2 Mikkel Aarstrand (77) Att: 457 Admission: Free
Jeg hadde allerede sett FFKs G19-gutter beseire Sandefjord Fotball på Fredrikstad Stadion og deretter inntatt et måltid på Burger King da jeg gikk for å ta bussen til Rygge. Det var rute nummer 630 mot Moss jeg skulle være med, og også denne gang hadde den tilsynelatende blitt forsinket på sin vei fra Halden, men kun 6-7 minutters forsinkelse er jo nærmest som presis for den ruta å regne. I drittværet ankom jeg Rygge Stadion med rundt ti minutter til avspark. Kampen i 5. divisjon var et møte mellom to lag som vil bli å finne i divisjonen også neste år. Når så godt som alle hadde spilt 23 kamper, lå Tistedalen på sjuendeplass med 33 poeng, mens Rygge lå to plasseringer og ett enkelt poeng bak, og kunne dermed passere sine gjester med hjemmeseier denne kvelden.
Her fikk jeg også snart besøk av mine banehopper-kompis Stig-André Lippert som noterte sin kamp nummer 1 000 i Futbology-appen og i den forbindelse også ble gjort litt ekstra stas på av vertsklubben. Det er bare å føye seg inn i rekken av gratulanter. Sammen så vi at Rygge tilrev seg et aldri så lite initiativ, og etter halvspilt omgang hadde de truffet både stolpen og tverrliggeren. I det 27. minutt fikk de da også hull på byllen, og det var Henrik Wold som viste gamle scoringstakter og sendte hjemmelaget i ledelsen 1-0. Det var da også stillingen fortsatt da dommeren blåste for pause og vi benyttet anledningen til å søke ly fra det nokså ufyselige været inne i kiosken i noen skarve minutter.
En svært lite samarbeidsvillig telefon gjorde at det denne gang ikke ble noen oppdateringer underveis fra min side (derfor er også det første bildet fra en tidligere kamp), men noen minutter ut i andre omgang var Henrik Wold på ferde igjen. Et frispark ue ved sidelinja rundt tjue meter fra mål seilet faktisk rett i nettet, og det sto 2-0. Etter halvspilt andreomgang kranglet Marius Strøm seg gjennom, rundet keeper og sørget for ny spenning ved å redusere til 2-1 for Tistedalen, men i det 82. minutt gjenopprettet Ole-Martin Wold tomålsledelsen ved å sette 3-1 mellom bena på keeper. Flere mål ble det ikke, så poengene ble igjen i Rygge, mens jeg tok farvel med Lippert og strenet til togstasjonen for å komme meg tilbake til Fredrikstad med toget.
Revisit: Rygge v Tistedalen 3-1 (1-0) 5. divisjon Østfold Rygge Stadion, 10 October 2024 1-0 Henrik Wold (27) 2-0 Henrik Wold (50) 2-1 Marius Strøm (68) 3-1 Ole-Martin Wold (82) Att: 19 (h/c) Admission: Free
Denne torsdagen hadde jeg tenkt meg på kamp i Rygge, som vel var det eneste reelle alternativet denne kvelden, men da jeg i løpet av formiddagen dobbeltsjekket dagens kampmeny, bet jeg meg merke i at det plutselig hadde dukket opp en G19-kamp på Fredrikstad Stadion, der FFKs G19-lag skulle møte sine motparter fra Sandefjord Fotball klokken 16.00. Det har vært mye rart med kampprogrammet til FFKs G19-lag i år, så jeg måtte forhøre meg litt for å dobbeltsjekke at det faktisk stemte, men da det ble bekreftet, bestemte jeg meg for å også få med meg den kampen før turen skulle gå videre til Rygge. En buss som var bortimot tjue minutter forsinket gjorde imidlertid sitt til at jeg ankom litt senere enn opprinnelig planlagt, uten at det i seg selv var verdens undergang denne ettermiddagen.
FFKs G19-lag hadde omtrent kun spilt cupkamper hittil i år, og hadde i årets Norgesmesterskap i tur og orden slått ut Sarpsborg FK, Moss og ikke minst Sarpsborg 08 før de ble exit med tap for Skeid. Unntaket var én eneste seriekamp i det som heter Nasjonal Regional, og det var et knusende 0-5-tap mot KFUM som undertegnede også bevitnet på Fredrikstad Stadion. KFUM toppet da også med 12 poeng og full pott på sine fire kamper, men avdelingen består kun av fem lag. Mjøndalen på andre hadde seks poeng på fire kamper, Sarpsborg 08 lå på tredjeplass med tre poeng på to kamper, før FFK fulgte poengløse på fjerdeplass etter sin ene kamp hittil. Poengløse var også Sandefjord Fotball som lå på femte- og sisteplass, men de hadde spilt tre kamper. Det var som nevnt de sistnevnte som nå skulle møtes.
FFKs unggutter fikk en god start, for idet jeg kom inn på tribunen sendte Oskar Waagan Wisth rødbuksene i ledelsen 1-0 i kampens tredje minutt. Etter halvspilt omgang doblet Sadir Abud den ledelsen etter at Sandefjord surret bort ballen i eget forsvar, og han takket og bukket og satt inn 2-0. Etter en snau halvtime fikk hjemmelaget også sitt tredje mål fra en dødball, og det så for meg ut som om det var Rijad Hodzic som var målscoreren, men det har senere blitt kreditert som et selvmål. Det sto uansett 3-0 til pause, og da kunne jeg haste en tur ned på Rema mens spillerne samlet krefter før de siste 45 minuttene.
Det var ingenting å si på at FFK ledet, og etter en times tid fikk også flere prøve seg, for hjemmelaget gjorde da en hel haug med bytter, og snart fulgte også et keeperbytte. Om ikke kampen var avgjort allerede, var den i hvert fall det i det 75. minutt, da Sondre Ruud Hladik vartet opp med et flott skudd fra like innenfor 16-meteren. Han skrudde ballen inn i det bortre hjørnet, og dermed sto det 4-0. Kort oppsummert ble det ikke flere mål, og poengene ble igjen i Fredrikstad mens gjestene måtte reise tomhendte hjem til Vestfold og hvalfangerbyen. For meg var det bare å forlate plassen under tak og driste meg ut igjen i regnværet og vinden. Det var et skikkelig drittvær, og det var greit å komme innendørs igjen på Burger King, der jeg hadde planlagt å slå i hjel litt ventetid med litt mat før jeg skulle med bussen til Rygge.
Denne onsdagen sto det egentlig kun mellom Veums kamp mot Moss 3 og å holde seg hjemme, dersom jeg vill komme meg hjem igjen kollektivt etter kamp. De som kjenner meg vil kanskje si at det å bli hjemme kanskje egentlig aldri var noe reellt alternativ? Med Merkurbanen fortsatt ute av spill hadde det imidlertid vært litt uvisst hvor kampen skulle spilles, og jeg vet eksempelvis at Veum hadde forhørt seg angående Lisleby kunstgress. Denne formiddagen oppdaget jeg at kampen plutselig sto oppført med Østfoldhallen som kamparena, så da var det det turen omsider gikk, og det var jo for så vidt greit med en kveld innendørs også, nå som høstkulda hadde begynt å gjøre seg gjeldende om kveldene.
Kampen jeg skulle se må kunne sies å være et bunnoppgjør i ordens rette forstand, for Veum og Moss 3 skulle nå kjempe om å unngå sisteplassen i 7. divisjon Østfold avdeling 1; en av tre avdelinger på det kretsens laveste nivå. Det er liten tvil om at Veum har tatt steg siden de debuterte i serien i fjor, og de lå nå ikke sist. De lå på en sjuendeplass i sin avdeling, med fem poeng på sine 13 kamper, og dette var deres siste seriekamp for året. To poeng bak lå nemlig nettopp Moss 3 med tre poeng på sine 12 kamper, og med det la de beslag på jumboplassen i en avdeling der Torp 2 for øvrig trakk laget sitt. For ordens skyld sto tittelkampen i denne avdelingen mellom Gresvik 2 og Hvaler.
Allerede etter et par minutter var Veum alene gjennom mens jeg koste meg med et stort stykke sjokoladekake, men mosse-keeperen reddet. Det gjorde han også med en benparade da vertene til og med kom to stykker alene etter et kvarter. Ellers er nok ikke akkurat kvalitet det første ordet jeg tenker på når den første drøye halvtimen skal oppsummeres, men Veum tok i hvert fall ledelsen i det 34. minutt. Keeper måtte gi en retur, og Tobias Eiker Achilles var først frempå og satt inn 1-0. To minutter senere burde Veum ha doblet ledelsen da de tok seg gjennom på kanten og la tilbake foran mål, men fra få meters hold ble det avsluttet over. Ytterligere to minutter senere utlignet i stedet bortelaget, og det var Simen Gundersen som sørget for 1-1 med en markkryper fra et par og tjue meter som gikk i mål via stolperota. 1-1 var også stillingen halvveis.
Tidlig i den andre omgangen hadde Veum en kjempesjanse der det var nærmest utrolig at ballen ble satt utenfor målet, men i det 64. minutt var de omsider tilbake i ledelsen etter en scoring av Martin Pølsa Karlsen. Sju minutter senere økte samme mann til 3-1 med et skudd som fant veien til nettmaskene i det bortre hjørnet. I det 77. minutt ble Moss 3 redusert til ti mann etter en felling som bakerste mann, og det påfølgende frisparket ble av Martin Pølsa Karlsen vridd rundt muren og i mål til 4-1. Uten at jeg har sjekket opp akkurat det, vil jeg på stående fot mene at det er stor sannsynlighet for at han er den første som noterer seg for hattrick på A-laget til Veum(?). Med ti minutter igjen kom Moss 3 alene mot mål, men ble presset såpass at avslutningen ble en tupp som gikk rett på keeper og til corner. Fem minutter senere prøvde de seg igjen med en skudd fra litt skrått hold inne i feltet, men Veum-keeperen leverte en god redning. Dermed endte det 4-1, og Veum ender ikke sist i sin avdeling i år, for det blir Moss 3.
Revisit: Veum v Moss 3 4-1 (1-1) 7. divisjon Østfold avd. 1 Østfoldhallen, 9 October 2024 1-0 Tobias Eiker Achilles (34) 1-1 Simen Gundersen (38) 2-1 Martin Pølsa Karlsen (64) 3-1 Martin Pølsa Karlsen (71) 4-1 Martin Pølsa Karlsen (78) Att: 31 (h/c) Admission: Free
Stemningen var fortsatt god etter søndagens FFK-seier over Vålerenga i cupen, men den nye uken startet med en fotballfri mandag, for jeg måtte selvsagt prioritere min fars 80-årsdag som ble feiret på Hotel Bristol i Oslo. Dermed ble det ingen kamp mandag, men på tirsdagen skulle det igjen bli kamp. Det sto mellom tre kamper i 6. divisjon; nemlig Selbak 2 v Råde 2, Lisleby 2 v Tune, og Sarpsborg FK 2 v Ås 2. Det var nok i den sistnevnte at det sto mest på spill for begge lag, men jeg gadd til slutt ikke å dra helt opp til ‘den andre byen’. Det ble Selbak 2 eller Lisleby 2, og til syvende og sist ble det nok avgjørende at i hvert fall ett av lagene som skulle i aksjon på Lisleby var et førstelag.
Etter å ha tatt ferga over fra Selbak og spaserte opp til Sentralidrettsanlegget, kunne jeg ta en ny titt på tabellen. Den viste fortsatt at Tveter ledet an når så godt som alle hadde spilt 20 kamper. De hadde ett poeng ned til duoen SFK 2 og Ås 2 (som altså skulle møtes på Kurland denne kvelden). Tre poeng bak der igjen fulgte Tune, som var kveldens bortelag, men i og med at dette var nest siste serierunde, skulle det dessverre svært mye til om de skulle klare å snyte et av andrelagene foran seg for først og fremst andreplassen som gir opprykks-kvalifisering. Lisleby 2 lå trygt plassert midt på tabellen, og etter lengre tids arbeid på kunstgressbanen (der de vel har lagt nytt kunstgress) var det der kveldens kamp skulle spilles.
Allerede i kampens andre minutt tok Tune ledelsen da et innlegg gikk gjennom hele feltet og ble snappet opp av Marcus Sogn Larsen som fra bak i feltet, nesten ute ved hjørnet av 16-meteren, dunket inn 0-1. Fem minutter senere hadde Lisleby 2 en corner som ble headet like utenfor, og da hadde jeg også fått selskap av min FFK-kompis Marius. Vi nærmet oss halvtimen spilt da Tune hadde en avslutning i stolpen, og et par minutter før pause var de igjen nære på med et skudd som gikk like utenfor Lisleby-målet. Det sto dermed fortsatt 0-1 da dommeren blåste for pause og spillerne kunne varme seg litt inne i klubbhuset.
Tidlig i den andre omgangen skjøt Tune i tverrliggeren, før returen på nærmest blank ble satt over. Timen var spilt da de omsider fikk sitt andre, og det var Sander Skaar som doblet ledelsen til 0-2. Få minutter senere traff Tune innsiden av stolpen, og ledelsen kunne på dette tidspunktet vært en del større. I det 80. minutt kom Tune tre mot en og avsluttet rett på keeper, men sekunder senere satt den for gjestene. Det ble imidlertid annullert for offside, men kun tre minutter senere sto det likevel 0-3. Lisleby-ropte igjen på offside, og en Tune-spiller kom da også fra klar offside, men lot ballen gå til sin lagkamerat Ali Nazari som hamret inn Tunes tredje. Det var avgjort, men et par minutter på overtid driblet Mohamed Barahow seg forbi på kanten av feltet og satt inn 0-4, som også ble sluttresultatet. På Kurland hadde SKF 2 samtidig slått Ås 2, og det var nok ikke nødvendigvis så bra for Tune, men siste serierunde skal også spilles. Nå var det bare å komme seg i bilen til Marius, som skysset meg hjem.
Revisit: Lisleby 2 v Tune 0-4 (0-1) 6. divisjon Østfold avd. 2 Lisleby kunstgress, 8 October 2024 0-1 Marcus Sogn Larsen (2) 0-2 Sander Skaar (62) 0-3 Ali Nazari (83) 0-4 Mohamed Barahow (90+3) Att: 14 (h/c) Admission: Free
Etter lørdagens tur til Sverige, var det nå bare å rette oppmerksomheten mot den norske cupen, der FFK denne søndagen skulle spille kvartfinale. Etter å ha tatt seg av Drøbak/Frogn, Eik Tønsberg 871, Rosenborg og Raufoss, var det nå 1. divisjons-klubben Vålerenga som sto for tur og den kampen skulle spilles i Oslo. Det var nok nerver på en litt annen måte foran denne kampen enn foran bortekampen mot oppkomlingen 08 helgen før, og muligens har det å gjøre med at jeg fryktet denne kampen litt. Selv om det kanskje ikke er noen jeg synes det er deiligere å slå enn nettopp Vålerenga, er det vel kanskje heller ingen som er verre å tape for. I tillegg var det cup og vinn eller forsvinn, og de sto i veien for en ny mulig cupfinale som jeg har veldig lyst på (og som også kan være veien til Europa).
Det var med litt blandene følelser at jeg var raskt ute med å sikre meg en billett da de ble sluppet, for det er også en klubb jeg nødig vil støtte med et eneste øre om jeg kan unngå det. Selv om jeg allerede hadde sett kamp på Vålerenga Stadion to ganger – både åpningskampen mot 08, og en treningskamp mot Raufoss i fjor – hadde jeg imidlertid fortsatt til gode å se FFK i aksjon der, og jeg bet i det sure eplet og punget ut 199 kroner for en billett på borteseksjonen som for øvrig ble helt utsolgt. Da Red Beavers også satt opp buss for anledningen, bestilte jeg plass der sammen med flere kompiser, så da var også det i boks. Sjåføren Roy plukket opp oss som bor på østsiden på vei inn til byen, og etter en oppladning på Saints gikk vi bort til Værste Hangarn der bussene skulle gå fra. 13 busser var det vel som etter hvert kjørte i kolonne mot hovedstaden.
Etter det fantastiske nedrykket i fjor høst, hadde den motbydelige Oslo-klubben kommet litt skjevt ut også 1. divisjon, men fikk dessverre fort skuta på rett kjøl og har sust gjennom divisjon. Få dager tidligere hadde de sikret seg opprykk tilbake til Eliteserien, slik at vi dessverre må møte de igjen også i serien til året. I cupen hadde de i tur og orden slått ut Union Carl Berner, Oppsal, Tromsø og HamKam, og flyten de nå hadde med det som vel var 18 strake kamper uten tap gjorde det til en vemmelig motstander på flere måter. Etter ankomst kunne vi etter hvert ta oss inn på et utsolgt bortefelt med rundt tjue minutter til kampstart, og stemningen den denne kvelden ga nærmest gåsehud og assosiasjoner til entusiasmen rundt FFK for 15-20 år siden.
Lenge var det stemningen på tribunene som var beholdningen, for ute på banen var det svært sjansefattig, og det hadde kun vært 2-3 halvsjanser da lagene gikk til pause på stillingen 0-0. Det største samtaleemnet rundt der vi sto var dommeren som virket å gjøre sitt ytterste for å hjelpe hjemmelaget, og som var banens desidert svakeste aktør. En periode lurte jeg på om det kun var vi som så med veldig tykke FFK-briller, men også et par aviser som drev live-oppdateringer fra kampen stusset tydeligvis voldsomt over nivået på dømmingen. Det var hjemmelaget som kom best i gang i andre omgang, men etter en times spill ble FFK snytt for straffe da Morten Bjørlo fikk en arm i ansiktet og gikk i bakken (med klar blåveis som resultat), og det føyde seg inn i rekken av svake dommeravgjørelser. VIF hadde en par halvsjanser, men mot slutten av omgangen begynte FFK å ta over, og Sondre Sørløkk fikk en kjempesjanse med ti minutter igjen av ordinær tid, men headingen for nærmest åpent mål traff nettveggen. Det gikk mot ekstraomganger.
Med kampstart klokken 20.00 ville det bli en sen retur til plankebyen, og når vi nå gikk til ekstraomganger ville det bli enda senere. I ekstraomgangenes sjuende minutt eksploderte det. Jeppe Kjær hadde blitt lagt i bakken og fått frispark rundt 20 meter fra mål. Det tok selvsagt Morten Bjørlo, og han sendte ballen over muren og i mål. Ikke utagbart, men keeper klarte ikke å hindre scoring. 0-1, og ekstase blant FFK-fansen på den ene kortsiden. Det var bare å holde unna den siste tiden, og kort fortalt klarte FFK det. Der skal de møte årets cup-juksemakere KFUM i semifinalen hjemme i Fredrikstad, og tenk så morsomt det hadde vært med en ny cupfinale ( i hvert fall om den blir vunnet)!
Kvelden vil nok rent bortsett far målet til Bjørlo og avansementet ble husket best for den herlige rammen på denne kampen under flomlysene, med skikkelig kok på tribunen. Vålerenga viste på side nok en gang hvor smålige de er da de guffet opp musikken til fullt da FFK-spillerne skulle feire foran sine egne fans, og det er ikke første gang de kjører slike varianter. Men da var det ekstra deilig å se deres fans gå slukøret hjem. Helgen før hadde vi fått se særpingene gå skuffet hjem, men for meg er det om mulig faktisk enda deiligere å se VIF-pakket gå skuffet hjem. Med avansement i bagasjen gikk også hjemturen litt lettere. Nå var det landslagspause, så FFK hadde et par uker til neste kamp, som blir hjemme mot Lillestrøm.
Revisit: Vålerenga v Fredrikstad 0-1 AET (0-0, 0-0) Norwegian Cup, Quarter Final Vålerenga Stadion, 6 October 2024 0-1 Morten Børlo (97) Att: 13 276 Admission: 199 NOK
Denne lørdagen var det igjen klart for en utflukt til Sverige, og en jeg hadde sett frem til en stund. Det var det flere grunner til, og Örnäsvallens IP i Åmål var da også en bane jeg hadde hatt på min radar en god stund. Slik årets utgave av ‘Dalslands-femman’ utviklet seg, var denne lørdagens møte mellom IFK Åmål og Färgelanda IF en avgjørende toppkamp om tittelen, så det var også en del på spill. Siden det var nest siste serierunde, ville det med all sannsynlighet også være siste mulighet til å få sett kamp på Örnäsvallens IP for i år, og til tross for en kanskje litt kronglete reise, bestemte jeg meg for å dra til Åmål.
Planen var å busse opp til Sarpsborg for å ta toget derfra, men bussen som skulle opp til ‘den andre byen’ kjørte rett forbi og stoppet rett og slett ikke. Heldigvis rakk jeg å krysse veien og heller busse inn til Fredrikstad for å ta 11.13-toget derfra, som uansett var det samme toget. Etter snaut to timer kunne jeg stige av på stasjonen i Trollhättan, der jeg skulle ha 35 minutter å vente på toget videre mot Åmål. Ved ankomst så jeg imidlertid at det allerede var meldt en halvtime forsinket, og det var det var ikke annet å gjøre enn å vente. Heldigvis ble ikke Karlstad-toget ytterligere forsinket, og etter en snau time kunne jeg hoppe av i Åmål, med rundt tre kvarter til avspark.
Åmål ligger nord i Västra Götaland län og helt nordøst i landskapet Dalsland, og er sistnevntes eneste by. Den fikk bystatus i 1643, og ble i sin tid anlagt som en base for å regulere og kontrollere handelen – særlig tømmerhandelen med Norge – og å få bukt med smuglingen i området, uten at dette lyktes spesielt godt. Byens nærhet til den daværende grensen mot Danmark-Norge gjorde en utsatt for angrep. I tillegg har det blitt rammet av flere store bybranner; sist gang i 1901. Den gang ble omtrent en tredjedel av byen ødelagt, spesielt på nordsiden av Åmålån, og over tusen mennesker ble hjemløse. Disse delene av byen ble gjenoppbygget med bredere gater, og i stor grad i jugend-stil. Det som i dag er gamlebyen på sørsiden av den nevnte elven, klarte seg og består av trehusbebyggelse fra 1700-tallet.
Åmål ligger ut mot innsjøen Vänern, som er EUs største og Europas tredje største innsjø (etter de russiske innsjøene Ladoga og Onega). Den nevnte elven Åmålån renner her ut i den vestlige delen av Vänern, og Åmål ligger som jeg var inne på på begge sider av denne elven som renner gjennom byen. Byen har i dag rett i underkant av 10 000 innbyggere, og gir for mange sikkert assosiasjoner til filmen ‘Fucking Åmål’ fra slutten av 1990-årene (den ble imidlertid filmet i Trollhättan), og som først ikke ble like godt mottatt av alle i lokalsamfunnet der. For undertegnede gir den først og fremst litt andre assosiasjoner, for Åmåls norske vennskapsby er Drøbak, der jeg i all hovedsak vokste opp, og jeg husker blant annet et par turer dit i forbindelse med min fars engasjement i Rotary.
Nå var det imidlertid fotballen jeg hadde kommet til byen for, og hadde 15-20 minutters gange foran meg fra jernbanestasjonen til Örnäsvallens IP, som altså var dagens kamparena. Etter å ha spasert gjennom boligområdet og deretter fulgt stiene gjennom et lite skogsområde, kom jeg ut ved Örnäsvallen, og kunne se baksiden på den flotte tribunen foran meg. I typisk svensk stil er det også et fjongt inngangsparti her, og der måtte jeg bla opp noen svenske kroner for å få komme inn. Det virker som om 50 kroner har vært nokså vanlig i denne divisjonen, men her skulle de ha 80 kroner. Men så er vel kanskje ikke IFK Åmål noen helt vanlig Division 5-klubb heller.
Klubben ble stiftet i 1908, og spilte i 1927/28-sesongen på nivå to av svensk fotball. Bandy-avdelingen deres spilte i 1950-årene en periode på øverste nivå, og det samme gjorde deres innebandy-lag i 1990-årene, men begge disse avdelingene er nå nedlagt. Det har tydeligvis gått litt opp og ned med IFK Åmål. Etter opprykk i 2016 spilte de to sesonger i Division 2 (Norra Götaland), men da de rykket ned igjen som jumbo i 2020, var det bare starten på en voldsom nedtur. Et andre strake nedrykk fulgte året etter, og i 2023 ble det nytt nedrykk, slik at de hadde rykket ned tre ganger på fire år og befant seg i Division 5 Dalsland, som nå er denne kretsens laveste divisjon. De lå imidlertid an til å kunne returnere til Division 4 på første forsøk, men mer om det ganske straks.
Uten å foregripe begivenhetenes gang, kom jeg i løpet av kampen i prat med en journalist for lokalavisa som var der for å dekke kampen, og han kunne fortelle at det er en viss rivalisering mellom IF Viken som holder til nord i byen (og som nå spiller i Division 3), og IFK Åmål som har base mer sentral og sør i byen. I den forbindelse kom jeg senere over en historie som vitner om at denne rivaliseringen tilsynelatende var langt bitrere tidligere. Den omhandler Åmål-gutten Göran ‘Lill-Pisa’ Nicklasson som meldte overgang fra IFK Åmål til nettopp IF Viken, mens hans bror Johan ‘Stor-Pisa’ Nicklasson ble værende i IFK. Deres far var baker i byen, og overgangen medførte ikke bare eventuell kjekling ved middagsbordet hjemmet, for flere IFK-ere nektet deretter å handle hos baker Nicklasson etter sønnens overgang. ‘Lill-Pisa’ fikk for øvrig en fin karriere i et annet IFK-lag; nemlig IFK Göteborg. Landskamper for Sverige fikk han også, og var med deres tropp til Mexico-VM i 1970.
Uten at jeg har brukt timevis på gravejournalistikk for å komme til bunns i akkurat det, er jeg usikker på hvor lenge Örnäsvallens IP har vært klubbens hjemmebane og når den flotte tribunen ble bygget. Det er uansett et finfint sted å se fotball, og det skal da også den nevnte tribunen ha mye av æren for. Den står på den ene langsiden, og er en etter forholdene nokså stor affære. Den entres via trapper i forkant, og mens dens midtparti nå har blå plastseter, har man på flankene mer tradisjonelle trebenker. Midt på motsatt langside har man en åpen og langt mer spartansk tribune. I hjørnet på den ene kortsiden, nærmest inngangspartiet, har man en kiosk, og ved siden av den hadde en kar også fyrt opp grillen i anledning dagens kamp. Bygget med garderober etc ligger tilbaketrukket på den motsatte kortsiden.
Det var som nevnt en skikkelig toppkamp i Division 5 Dalsland, og som jeg var inne på kunne IFK Åmål sikre seg en retur til Division 4. Det ville de gjøre med seier mot Färgelanda IF, som var dagens bortelag, men Färgelanda jaktet selv tittelen, for de lå kun ett poeng bak. Dette var altså nest siste serierunde, og med hjemmeseier ville det bety tittel til IFK Åmål, men det med borteseier ville være fordel Färgelanda før siste serierunde. Det var disse to det sto mellom, og det var grunn til å tro at det var nå det hele skulle avgjøres. Den nevnte journalisten ymtet imidlertid frempå at det muligens også vil være opprykks-kvalik for andreplassen, uten at jeg har sjekket opp akkurat dette, så det får vi eventuelt ta når den tid kommer.
Det virket som om det var visse nerver i begge leire, og det ble en kamp med mye kjemping. Det var etter hvert hjemmelaget som skapte de første sjansene og så ut til å ta et ørlite initiativ, og etter tjue minutter tok de også ledelsen. På bakre stolpe dukket nemlig Igor de Amorim Domingues opp og headet inn 1-0. Det roet nervene noe blant hjemmefolket, og jeg tok sjansen på en tur i kiosken for å få meg en ‘korv’ og noe å leske strupen med. Det ble stort sett med noen halvsjanser begge veier, men jeg følte som sagt at det var hjemmelaget som kanskje hadde et ørlite initiativ og at det muligens ikke var noe å si på at de således ledet 1-0 da dommeren sendte lagene i garderoben for å ta pause.
Kampen fortsatte litt i samme spor etter hvilen, med mye kjemping og få store sjanser. I hvert fall inntil det 74. minutt, da vertene fikk en kjempesjanse. Avslutningen ble blokkert av keeper, og returen barberte den bortre stolpen. Kun to minutter senere oppsto en situasjon der IFK Åmål ble redusert til ti mann, og det virket som om spilleren pådro seg to gule i samme situasjon, så han har nok fulgt om med å slenge med leppa. Uansett skulle Färgelanda spille det siste kvarteret med en mann mer, og de satt ganske snart inn et press, manet frem av tilreisende tilhengere. Det økte til et ganske voldsomt press i sluttminuttene, mens vertene bare målet unna. Det nærmeste Färgelanda kom utligning var nok et innlegg der spissen var noen få centimeter fra å få styrt ballen i mål. IFK Åmål holdt dog ut, og da sluttsignalet gikk kunne de juble over divisjonstittel og opprykk.
Selv gikk jeg nokså raskt innover mot sentrum for å slå i hjel litt tid med en matbit og å hamstre litt sigaretter mens jeg ventet på 19.13-toget. Åmål pizzeria så ut til å ha fått gode skussmål, og den lå også rett ved både en ICA og en Coop, så jeg bestilte meg en pizza der, og løp deretter over på ICA-butikken for å handle inn litt mens pizzaen var i ovnen. Etter hvert kunne jeg mett og fornøyd tusle tilbake til Åmål jernbanestasjon og bli med toget ned igjen til Trollhättan. Der hadde jeg igjen en ny drøy halvtime å vente på toget hjem, men var tilbake i Fredrikstad rundt kvart på elleve, og da gjensto kun den korte turen hjem med lokalbussen. Det hadde vært en lang med fin dag, og Örnäsvallens IP falt godt i smak. Det kan også ha vist seg å ha vært åsted for årets siste kamp i Sverige for min del, men det vil tiden vise.
Swedish ground # 71: IFK Åmål v Färgelanda IF 1-0 (1-0) Division 5 Dalsland Örnäsvallens IP, 5 October 2024 1-0 Igor de Amorim Domingues (21) Att: 107 Admission: 80 SEK
Etter en fotballfri onsdag, hadde torsdagen stått i ishockeyens tegn, og min første kamp i Stjernehallen for sesongen ble også Stjernens første seier for sesongen, men nå var det på tide med en fotballkamp igjen. Den korte turen gikk til Sportsplassen på Torp, slik jeg hadde lovet torpingene noen dager tidligere da jeg hadde sett de borte mot Kråkerøy 2. Akkurat den kampen hadde de forhåpentligvis nå lagt bak seg, men det var en ny tøff kamp som ventet når de skulle ta imot et Idd som sammen med Ekholt utgjorde en tetduo i 5. divisjon. Nyopprykkede Torp lå på sin side fortsatt sist etter en tøff og vanskelig sesong der de også har vært uheldige med skader, så de var allerede inneforstått med at de til neste år vil være tilbake i 6. divisjon.
De holdt imidlertid Idd overraskende lenge, og der jeg ble stående og se kampen med blant annet Hafslund-spiller Isak, ble det uttrykt overraskelse over hvor jevnspilt det faktisk var i forhold til det vi hadde forventet. Torp kunne med litt flyt også tatt ledelsen, men det var det i stedet forhåndsfavoritten Idd som gjorde da Jonas Kaurin satt inn 0-1 etter 25 minutter. Torpingene hadde dog ikke til hensikt å gi seg uten kamp, og noen få minutter før pause utlignet de til 1-1 i forbindelse med et av de gode hjørnesparkene til Andreas Jonassen. Det var denne gang Andreas Brynjeng Sandvik som var sist på ballen, og 1-1 var fortsatt stillingen halvveis etter en omgang Torp nok var godt fornøyd med mens Idd nok fortsatt mente de burde ledet.
I det 57. minutt var Idd nære på med et skudd i aluminiumen, og de presset da også stadig mer på utover i omgangen. Tiden gikk imidlertid uten at de klarte å få uttelling, og veteranen Eddy Slettum i Torp-målet vartet opp med flere gode redninger. I motsatt ende av banen ble Torp og Kenth Børresen tilsynelatende snytt for et soleklart straffespark. I det 84. minutt satt den omsider for Idd, og det var Josef Myhren Bouchleh som sørget for 1-2 med et skudd i det bortre hjørnet. Da raknet det litt for Torp mot slutten, for et minutt senere utnyttet Sondre Kirkeng-Rørmyr surr i de bakre rekker hos Torp da han stjal ballen og økte til 1-3. To minutter etter det igjen ble 1-4 styrt inn, og i ettertid er det registrert som et selvmål. Det så lenge nokså bra ut for Torp, men det raknet litt mot slutten. Det er uansett en god del positivt å ta med seg. For Idd sin del vil de bli å finne i 4. divisjon neste år…om de ikke plutselig skulle få kalde føtter og ombestemme seg nok en gang.
Revisit: Torp v Idd 1-4 (1-1) 5. divisjon Østfold Sportsplassen, 4 October 2024 0-1 Jonas Kaurin (26) 1-1 Andreas Brynjeng Sandvik (42) 1-2 Josef Myhren Bouchleh (84) 1-3 Sondre Kirkeng-Rørmyr (85) 1-4 Emil Thorvaldsen (og, 87) Att: 42 (h/c) Admission: Free
September hadde blitt til oktober, og jeg bestemte meg for at månedens første kamp ville bli 5. divisjons-oppgjøret mellom Kråkerøy 2 og Torp. Det er jo ingen hemmelighet at jeg holder et ekstra øye med Torp, så det var bare å busse ut til Kråkerøy kirke og spasere derfra bort til Kråkerøy Stadion. Der ble det tidlig klart at Torp ikke hadde den bredeste troppen med seg, for da jeg så Torp-trener Terje Jonassen, spurte han rett og slett om jeg hadde med meg fotballsko og fulgte opp med å fortelle at de kun var ti mann. Med ti minutter til avspark hadde heldigvis to til rukket å komme. Nyopprykkede Torp har hatt en tøff sesong i 5. divisjon, og lå sist med sju poeng på sine 21 kamper hittil, og hadde allerede forberedt seg på nedrykk tilbake til 6. divisjon. Kråkerøy 2 lå på sin side på en sjetteplass, men altfor langt bak tetduoen Ekholt og Idd, og ville jo uansett ikke kunne rykket opp så lenge deres førstelag er i 4. divisjon.
Selv om Abdinasir Gedi sendte vertene i føringen etter tolv minutter, var det foreløpig ikke noe som bar bud om den nedsablingen vi skulle bli vitne til, og fem minutter senere hadde Torp en kjempesjanse der det ble blokkert på strek, avsluttet i stolpen og igjen blokkert på strek. I stedet var det Kråkerøy som i det 20. minutt doblet ledelsen ved Aleksander Syversen like etter at også de hadde skutt i stolpen. Åtte minutter senere skar Gedi inn fra kanten og økte til 4-0, og etter en drøy halvtime tegnet Guled Jamal Abdulkadir seg på scoringslisten da han med et kontant skudd i mål la på til 4-0, og det begynte virkelig å gå unna da samme mann økte til 5-0 fem minutter før pause. Ett minutt senere var Johan Syvertsen frempå på en retur og satt inn 6-0, og han var ikke ferdig med det. I omgangens siste ordinære minutt trakk han seg fri og dunket inn 7-0, før han noen sekunder på overtid la på til 8-0 og noterte seg for et hattrick scoret på fire minutter. Også Gedi rakk å score hattrick da han i det andre overtidsminuttet sørget for at det sto 9-0 halvveis.
Torp holdt ut i et snaut kvarter av den andre omgangen før det ble tosifret. En god redning først, men returen ble satt i mål av Johan Syvertsen som scoret sitt fjerde for kvelden. Med tjue minutter igjen ble Leon van Nguyen spilt gjennom og økte til 11-0 med en utsøkt lobb, men to minutter senere fikk faktisk Torp et trøstemål. Et frispark mot bakre stolpe ble headet tilbake og Erlend Sira styrte inn 11-1. Kråkerøy 2 traff deretter tverrliggeren to ganger for Torps Viktor Tillberg i det 80. minutt mistet hodet og fikk det røde kortet. Tre minutter senere kom Tobias Knutsen alene gjennom og økte til 12-1, og med det fikk han også æren av å sette inn kveldens siste scoring. Stemningene var kanskje ikke den beste hos torpingene etter denne kampen, og den ble vel ikke stort bedre av at Fredrikstua-brua var stengt slik at vi måtte kjøre om Sarpsborg, men jeg får takke de for skyss hjem, og det var bare for de å se frem mot neste kamp, som var en ny tøff kamp hjemme mot Idd.
Revisit: Kråkerøy 2 v Torp 12-1 (9-0) 5. divisjon Østfold Kråkerøy Stadion, 1 October 2024 1-0 Abdinasir Gedi (13) 2-0 Aleksander Syversen (20) 3-0 Abdinasir Gedi (28) 4-0 Guled Kamal Abdulkadir (32) 5-0 Guled Kamal Abdulkadir (41) 6-0 Johan Syvertsen (42) 7-0 Johan Syvertsen (45) 8-0 Johan Syvertsen (45+1) 9-0 Abdinasir Gedi (45+2) 10-0 Johan Syvertsen (60) 11-0 Leon van Nguyen (70) 11-1 Erlend Sira (72) 12-1 Tobias Knutsen (83) Att: 22 (h/c) Admission: Free
