Sesongens siste svipptur, april 2015

Jammen ble det ikke også nok en tur før sesongslutt, og det dreier seg om en liten svipptur med tre kamper. Jeg flyr over tidlig i morgen, tirsdag (selv om jeg gjerne skulle reist allerede i dag og fått med meg St. Austell v Bodmin Town). Hjemreise på fredag.

Tirsdag 28. april 2015:
Bamber Bridge v Northwich Victoria

NPL Division One North playoff semifinal. Denne kampen ble tidlig valgt ut, allerede før det ble klart hvem som ville få hjemmebanefordel.  Det lå før siste serierunde an til kamp hos Northwich Victoria, der det ville bydd på en anledning til å få med seg Valley Road før de flytter tilbake til hjembyen for å banedele med erkerival Witton Albion. Bamber Bridge tok seg imidlertid forbi i siste serierunde, og kampen bli nå spilt på Irongate. Dermed måtte hotellet ombookes, og jeg vil nå overnatte i Preston.

Onsdag 29. april 2015:
Bedlington Terriers v Shildon

Northern League Division One. En skikkelig godbit, der ligatittelen skal deles ut i sesongens siste kamp i denne ligaen. Shildon vil med seier vinne ligatittelen for første gang på 75 år. Alt annet enn Shildon-seier betyr at Marske United (som er ferdigspilt for sesongen) blir vinner av Northern League. Overnatting i Newcastle.

Tirsdag 30. april 2015:
Wednesfield v Sporting Khalsa

West Midlands (Regional) League Premier Division. Lokaloppgjør i West Midlands, der jeg håper det blir kamp hos Wednesfield. De har nemlig hatt problemer med å stille lag den siste tiden. Et alternativ om så skulle skje er hjemmekamp for Willenhall Town. Om sistnevnte fortsatt hadde spilt på sin gamle hjemmebane Noose Lane, ville det nok vært førstevalg, men den er dessverre solgt til nettopp Sporting Khalsa. Forhåpentligvis vil jeg ikke trenge noen plan B. Overnatting i Wolverhampton.

 


Raynes Park Vale v Guildford City 09.04.2015

 


Torsdag 09.04.2015: Raynes Park Vale v Guildford City

 

Etter å ha fått servert en full english breakfast var det på tide å forlate Bramley House Hotel og Chatteris. Få minutter før klokka ti fikk jeg gjort opp for meg og sjekket ut, før jeg spaserte den korte veien ned til bussholdeplassen der Stagecoach sin buss nummer 9 skulle plukke opp klokka 10.20 for å frakte meg tilbake til Ely. Nye £4,20 ble betalt for denne transporten, og etter 35 minutter på bussen kunne jeg igjen stige av et par minutters gange fra jernbanestasjonen i Ely. Derfra gikk turen videre med 11.25-toget til London Kings Cross, der jeg valgte å bevilge meg en liten fotball-relatert utflukt for å slå i hjel litt tid.

 

Da jeg tidligere denne sesongen tok en svipptur oppom for å kikke litt på Arsenals nye arena, benyttet jeg – uvisst av hvilken grunn – ikke anledningen til å ta en kikk på restene av deres langt flottere tidligere hjemmebane, Arsenal Stadium. I vårens utgave av det eminente magasinet Groundtastic var imidlertid forsiden prydet med et bilde av en av de gamle fasadene som fortsatt står igjen. Derfor valgte jeg nå å ta en liten svipptur for å ta en kikk på stedet. Noe spesielt har man nemlig bevart deler av anlegget på mest mulig sympatisk vis da det ble bygget over 700 leiligheter her. Da den flotte art deco-fasaden på East Stand og deler av West Stand var vernet, hadde man heller neppe særlig valg. Etter en kort tur med Piccadilly Line til stasjonen Arsenal, kunne jeg selv spasere ned Highbury Hill for å ta en kikk.

 

På min venstre hånd så jeg snart et bygg som med sin flotte fasade vitnet om at det tidligere hadde vært inngangsparti for West Stand. Her kan man fortsatt ta seg inn på den gamle banens indre, der det nå altså er et stort leilighetskompleks. Innenfor inngangspartiet kunne jeg se at både West Stand og East Stand har fått sitt indre byttet ut med leiligheter, men det er liten tvil om hva det tidligere har vært. De to kortsidene er imidlertid fullstendig fjernet, og jeg gikk gjennom komplekset ved å spasere langs boligblokka der Clock End (South Stand) tidligere sto. Her kunne jeg gjennom et gjerde kikke inn på grøntarealet som en gang var åsted for Arsenals hjemmekamper. Ute på Avenell Road kunne jeg la meg begeistre over den gamle East Stands flotte fasade, som ser ut som den gjorde da Arsenal fortsatt spilte her. Det var ikke minst også vemodig og trist, og med svært blandede følelser forlot jeg stadionlevningene som en kort stund hadde bragt meg tilbake til en tid da toppfotballen var langt morsommere.

 

Etter å ha returnert med Piccadilly Line til Kings Cross St. Pancras, blinket jeg meg igjen ut en av Thameslink-togene som går gjennom London på sin vei sørover. 13.54-toget fra St. Pancras passet bra, og etter rett i underkant av tre kvarter kunne jeg spasere ut av East Croydon stasjon. For tredje gang på turen (og også tredje gang på fem dager) hadde jeg valgt meg East Croydon som base, og til alt overmål var det snakk om tre forskjellige hoteller som alle ligger et steinkast fra den nevnte togstasjonen. Denne dagen var det stedets Premier Inn-hotell som skulle være åsted for turens siste hotellovernatting, og jeg fikk raskt sjekket inn før jeg begynte en voldsom krangel med stedets WiFi som ikke syntes å være spesielt villig til å la meg forbli tilkoblet mer enn 10-20 sekunder i strekk mens jeg befant meg inne på hotellrommet.

 

The Porter & Sorter er en av få puber i nærheten av det viktige jernbaneknutepunktet, og da jeg to dager tidligere hadde vært innom la jeg merke til at de også hadde en tilsynelatende fristende meny. Da jeg begynte å bli litt rastløs valgte jeg derfor å gå dit bort i fire-tiden, men måtte innse at det var rundt en time til matserveringen startet opp igjen. Jeg lot meg derimot ikke skremme, og unnet meg en pint mens jeg ventet. Maten viste seg da også å være verdt ventetiden, og spesielt gjaldt det forretten. Black pudding stack både hørtes og så så godt ut at jeg ble fristet til å inkludere forrett, og jeg har nå fått en ny favoritt! En stabel av black pudding og bacon annenhver gang, med en herlig peppercorn sauce. Jeg ville ha mer! Men jeg måtte i stedet konsentrere meg om hovedretten – Steak & Stilton suet pudding servert med potetmos, grønnsaker og brun saus. Herlig det også! Og med mat innabords kunne jeg gå over til East Croydon stasjon for å sette kursen mot dagens destinasjon, Raynes Park.

 

Der skulle nemlig Raynes Park Vale ta imot Guildford City til kamp i Combined Counties League Premier Division, og dette var grunnen til at jeg under planleggingen hadde valgt å forlenge turen med en dag. Jeg har en stund fått anbefalt Prince George’s Playing Fields, og har vært litt lysten på en visitt her, så da denne kampen ble omberammet til denne torsdagen ble beslutningen tatt. I den forbindelse hadde jeg kommet i kontakt med Stephen Carpenter, som driver en groundhopper-gruppe på Facebook, og som viste interesse for å treffes der. Det var da delvis også på hans råd at jeg valgte å spise på forhånd da han hevdet at det var nokså uvisst hva (om noe) man ville få servert der. Jeg måtte bytte tog ved Clapham Junction, men turen til Raynes Park tok likevel ikke mer enn en snau halvtime, og fra Raynes Park stasjon var det en 8-10 minutters gåtur rett frem nedover Grand Drive, der innkjørselen var å finne på venstre hånd.

 

Raynes Park er et boligområde sørvest i London, omtrent 13 kilometer fra metropolens sentrum som gjerne måles fra Charing Cross. Vi befinner oss her i bydelen Merton, og mange vil da umiddelbart forstå at det dreier seg om Wimbledon-området. Raynes Park ligger ganske riktig rett ved Wimbledon, eller mer nøyaktig mellom Wimbledon og New Malden. Raynes Park er som nevnt et boligområde, og innbyggerne jobber stort sett inne i London. Her skal man dessuten ha en av sørvest-Londons høyeste andel av parker og grøntarealer. Fotballklubben Raynes Park Vale så dagens lys i 1995, da de to klubbene Malden Vale og Raynes Park slo seg sammen. Førstnevnte spilte på dette tidspunkt i Isthmian League Division Two, etter å ha spilt seg opp via Surrey Senior League, London Spartan League og Combined Counties League. Av tidligere spillere i denne klubben kan nevnes Jody Morris og Clinton Morrison. Raynes Park befant seg på sin side i Surrey County Premier League. Den nye klubben startet opp i Combined Counties League, der man fortsatt holder stand i den øverste divisjonen.

 

Jeg var litt usikker på hva jeg hadde i vente, til tross for at jeg selvsagt hadde sett en rekke bilder, for mens noen hadde uttrykt at jeg nok ville bli begeistret over et anlegg som ble beskrevet som wonderfully ramshackle, mente andre at jeg ville bli skuffet og at Prince George’s Playing Fields riktignok var en falleferdig rønne, men ikke av den sjarmerende sorten. Det tydet uansett på at det ikke var noe sjelløst moderne anlegg jeg skulle besøke, og allerede fra den lange oppkjørselen kunne jeg se at det var nokså slitne saker, der selv det ytre gjerdet ut mot veien sto på halv tolv og på flere steder truet med å falle helt sammen. En artig detalj var for øvrig at skiltet som ute på Grand Drive er ment å peke kjørende tilskuere inn oppkjørselen fortsatt bærer navnet til Malden Vale FC – altså en av forgjengerne. Et annet skilt ved begynnelsen av innkjørselen hadde i det minste riktig klubbnavn, men hadde tydeligvis fått smake tidens tann. Med en drøy time til kampstart var det allerede litt aktivitet utenfor, men inngangspartiet var fortsatt stengt slik at det foreløpig ikke gikk an å ta en nøyere kikk innenfor. Derfor inntok jeg i stedet klubbhuset som ligger på utsiden av anlegget, og slo meg ned i baren med en pint Strongbow til £3.

 

Først en liten halvtime før kampen kom en av personene fra klubbledelsen med kveldens kampprogram. Jeg sikret meg et eksemplar for £1, og faktisk var han tydeligvis utsolgt allerede få minutter senere da han gikk for å betjene inngangspartiet. Med et kvarter til avspark kom Stephen, og vi betalte rimelige £3 for inngang. Dette skjer på den ene kortsiden, der man kommer ut på en seksjon med et par betongtrinn som strekker seg bortover bak målet. En del av denne tribuneseksjonen har tak over hodet i form av en enkel konstruksjon. På langsiden til venstre sett herfra finner man det som må kunne kalles hovedtribunen – en liten og temmelig sliten sittetribune som i likhet med resten av anlegget åpenbart har sett bedre dager. Denne tribuner har benkerader i tre, og er kledd i bølgeblikk. Til en av sidene for denne er det ståplasser med et par betongtrinn, og ellers hard standing. Bortre kortside har kun en bitteliten artig tre-tribune som kun vil gi tak over hodet til en håndfull personer, men vi fikk beskjed om at denne kortsiden nå var sperret av slik at man ikke ville kunne ta seg over dit. På bortre langside er det utelukkende hard standing, og her finner man også laglederbenkene.

 

Det var duket for oppgjør på nedre halvdel av tabellen i Combined Counties League Premier Division, der et hjemmelag som hadde sett sikre ut var i ferd med å bli dratt inn i nedrykksstriden etter at bunnlagene den siste tiden hadde begynt å plukke en god del poeng. Nå var det noe usikkerhet knyttet til hvor mange som ved sesongslutt vil rykke ned i Division One, men det blir nok maksimalt to da Premier Division denne sesongen har hatt 21 klubber. Raynes Park Vale hadde nok begynt å kikke seg litt over skulderen, der de lå på 17. plass . Bak de fulgte Knaphill ett poeng bak, Hanworth Villa tre poeng bak, Guildford City seks poeng bak, og jumbo Frimley Green åtte poeng bak. Guildford City, som så sent som i fjor spilte i Southern League Division One South & West, har etter fjorårets nedrykk altså umiddelbart slitt i bunnen igjen, men i likhet med kveldens vertskap hadde de en kamp til gode på Hanworth Villa og hele tre kamper til gode på de andre nevnte.

 

For et hjemmelag som gjerne spiller sine kamper foran beskjedne tilskuertall som typisk ligger mellom 25 og 50, var det allerede før kamp klart at det nok var noen flere her enn vanlig. Med torsdagskamp hadde det også møtt opp flere groundhoppere, og en av disse var nokså skuffet over å få beskjed om at kampprogrammene var utsolgt etter å ha stått som nummer tre i køen da telleapparatene åpnet. Tavla som sto på innsiden, og som man skulle tro vanligvis ble benyttet til å rable ned lagoppstillingene, var ubrukt denne dagen. Derimot fikk jeg notert ned de to lagene ved hjelp av en groundhopper som hadde fått snoke på listene over de to lags utvalgte, og kunne deretter ta oppstilling ved siden av hovedtribunen på den ene langsiden.

 

Kampen ble sparket i gang noen minutter forsinket, men foregikk allerede fra start i et høyt tempo. Det var imidlertid så som så med kvaliteten og de store sjansene, der mye av spillet foregikk på midtbanen, og presisjonen på den siste pasningen til stadighet syntes å mangle for begge lag. Prince George’s Playing Fields har en ørliten helling, og selv om hjemmelaget spilte «oppover» i første omgang, hadde de et spillemessig overtak. Men Guildford-forsvaret hadde full kontroll på det som kom, og spesielt Tadej Venta var en skikkelig bauta i gjestenes midtforsvar. Det ble stort sett med halvsjanser, og vertene virket farligst uten å få uttelling. Guildford måtte vente til helt på tampen av omgangen, da de fikk tre strake cornere, før de skapte noe som i det hele tatt kunne minne om halvsjanser. Det var målløst halvveis.

 

Pausen ble tilbragt inne i klubbhuset, der Stephen spanderte en pint. Samtidig fikk vi høre litt om de to lags utfordringer, der hjemmefolket innrømmet å slite med publikumsoppslutningen i utkanten av en verdensmetropol der konkurransen om tilskuerne er stor. De slo også fast at de var fornøyde med tilværelsen i Combined Counties League Premier Division, og at ytterligere klatring i pyramiden ikke er særlig realistisk. Representanter for Guildford-supporterne gjentok på sin side at de sliter i en by der lokale myndigheter synes svært lite interessert i å ha en fotballklubb, og flertallet av de som er fotballinteresserte har vendt interessen mot Londons gigantklubber (i tillegg til storklubber fra andre deler av landet), samtidig med at mange potensielle supportere forsvant til Woking etter at den opprinnelige Guildford City ble lagt ned. Det skjedde i 1974, mens den nystiftede klubben ikke så dagens lys før i 1996.

 

Til tross for at det nå var Guildford City som spilte «oppover», hadde pausepraten til manager Donovan Chislett kanskje hatt en viss effekt, for det virket umiddelbart friskere fremover. Både Dan Stewart, Jack Collins og Myles Jones hadde muligheter. Guildford hadde sin beste periode i første halvdel av andre omgang, og også Kyianu Pillay og Anthony Baker var frempå før Kristen Campbell vartet opp med et brassespark fra rundt 16-meterstreken, men det ble blokkert nesten inne på streken. Det var nå mot spillets gang da RPV-spiller Jerome Smart sendte i vei et skudd fra bortimot 40 meter, og bortekeeper Liam Beach hadde sitt fulle hyre med å rygge tilbake og få slått ballen over. Halvveis ut i andre omgang kunne bortesupporterne juble da Dan Stewart vendte opp i feltet og fikk kranglet ballen inn bak RPV-keeper Sam Filler. 0-1! Hjemmelaget våknet opp og presset fremover, og både Simon Moore og Connor Turner hadde mulighet til å utligne. Men i sin jakt på utligning etterlot vertene seg etter hvert store rom, og innbytter Ishmael Erskine kunne doblet ledelsen om det ikke hadde vært for en fin redning fra Filler. Det samme var tilfelle da kaptein Rory Cornelius og innbytter Florin Ramizi skapte problemer på tampen, og dermed endte det 0-1.

 

Tre viktige poeng til gjestene foran 85 tilskuere, noe som for øvrig var sesongbeste på Prince George’s Playing Fields. Mens fornøyde bortefans inntok klubbhuset valgte Stephen å sette kursen hjemover ganske umiddelbart. Undertegnede valgte imidlertid å bli igjen for en kjapp pint og ytterligere litt samtale med noen av de fremmøtte. Guildford-fansen lå fortsatt på nest siste plass, og også Hanworth Villa hadde vunnet sin kamp denne dagen, men nå hadde kveldens bortelag kun to poeng opp til Knaphill, og det med to kamper til gode. De slo fast at det var flere vriene kamper igjen og at de måtte ha flere poeng, men at dette hadde vært en viktig seier i kampen mot nedrykk. De slo også fast at Raynes Park Vale nok var sikre, og samtalen dreiet i stedet over på tittelkampen, der Camberley Town og Molesey utkjempet en durabelig kamp. Meningene var da også delte når mine samtalepartnere skulle utpeke sin favoritt av de to.

 

Etter å ha tømt glasset var det på tide å igjen returnere til East Croydon. Jeg rakk akkurat 22.13-toget fra Raynes Park, og etter å ha byttet ved Clapham Junction ankom jeg East Croydon drøyt ti minutter før klokka slo elleve. Dermed rakk jeg også siste runde på The Porter & Sorter, der jeg unnet meg et siste glass før jeg trakk meg tilbake til hotellet. Turens siste kamp var historie, og det eneste som nå gjensto var turen ned til Gatwick Airport og hjemreise derfra dagen etter. Det hadde vært en fantastisk tur, selv om jeg et par dager irriterte meg voldsomt over igjen å bli offer for avlysninger. Det var imidlertid snart glemt, og etter det som ble en tur med hele 21 kamper på 17 dager må det da absolutt sies at den ambisiøse turen som helhet til slutt ble en ubetinget suksess.

 

English ground # 253:
Raynes Park Vale v Guildford City 0-1 (0-0)
Combined Counties League Premier Division
Prince George’s Playing Fields, 9 April 2015
0-1 Dan Stewart (67)
Att: 85
Admission: £3
Programme: £1
Pin badge: n/a

Next game: 28.04.2015: Bamber Bridge v Northwich Victoria
Previous game: 08.04.2015: Chatteris Town v Girton United

More pics

 

 

 

09.04.2015: En kikk på gamle Arsenal Stadium

 

Jeg befant meg denne gang i London på gjennomreise og var denne dagen på vei ned til East Croydon. Jeg hadde imidlertid alt annet enn dårlig tid, så jeg unnet meg en liten fotball-relatert utflukt. Da jeg tidligere denne sesongen tok en svipptur oppom for å kikke litt på Arsenals nye arena, benyttet jeg – uvisst av hvilken grunn – ikke anledningen til å ta en kikk på restene av deres langt flottere tidligere hjemmebane, Arsenal Stadium. I vårens utgave av det eminente magasinet Groundtastic var imidlertid forsiden prydet med et bilde av en av de gamle fasadene som fortsatt står igjen. Derfor valgte jeg nå å ta en liten svipptur for å ta en kikk på stedet. Noe spesielt har man nemlig bevart deler av anlegget på mest mulig sympatisk vis da det ble bygget over 700 leiligheter her. Da den flotte art deco-fasaden på East Stand og deler av West Stand var vernet, hadde man heller neppe særlig valg. Etter en kort tur med Piccadilly Line til stasjonen Arsenal, kunne jeg selv spasere ned Highbury Hill for å ta en kikk.

 

På min venstre hånd så jeg snart et bygg som med sin flotte fasade vitnet om at det tidligere hadde vært inngangsparti for West Stand. Her kan man fortsatt ta seg inn på den gamle banens indre, der det nå altså er et stort leilighetskompleks. Innenfor inngangspartiet kunne jeg se at både West Stand og East Stand har fått sitt indre byttet ut med leiligheter, men det er liten tvil om hva det tidligere har vært. De to kortsidene er imidlertid fullstendig fjernet, og jeg gikk gjennom komplekset ved å spasere langs boligblokka der Clock End (South Stand) tidligere sto. Her kunne jeg gjennom et gjerde kikke inn på grøntarealet som en gang var åsted for Arsenals hjemmekamper. Ute på Avenell Road kunne jeg la meg begeistre over den gamle East Stands flotte fasade, som ser ut som den gjorde da Arsenal fortsatt spilte her. Det var ikke minst også vemodig og trist, og med svært blandede følelser forlot jeg stadionlevningene som en kort stund hadde bragt meg tilbake til en tid da toppfotballen var langt morsommere.


 

 

Chatteris Town v Girton United 08.04.2015

 


Onsdag 08.04.2015: Chatteris Town v Girton United

 

Jeg våknet klar for nye eventyr i det herlige engelske non-league universet, og etter en dusj var jeg da også relativt frisk og rask. Det var på tide å forlate min base i East Croydon for å sette kursen nordover mot Fenland-området av Cambridgeshire, men først hadde jeg tenkt å unna meg en frokost som jeg hadde planlagt å innta ved Kings Cross. For å slippe tuben gjennom London hadde jeg blinket meg ut et av Thameslink-togene som går gjennom London fra sør til nord (eller omvendt) på sin ferd mellom endestasjonene i Brighton og Bedford. 09.24-avgangen fra East Croydon passet bra, og 40 minutter senere kunne jeg som planlagt stige av på London St. Pancras.

 

Kun et par minutter unna, på Pentonville Road, ligger Station Cafe. Dette ble også denne gang åsted for mitt inntak av en full english breakfast som inkluderte både black pudding og bubble & squeak. Jeg skulle videre med 11.44-toget fra Kings Cross, men hadde ikke dårlig tid der jeg satt og bladde i Non-League Paper og gratisavisen Metro mens jeg koste meg med frokosten som ble skylt ned med ferskpresset juice. Jeg slentret omsider tilbake til Kings Cross stasjon og hadde god tid på meg før toget mot Kings Lynn rullet ut av plattformen. Jeg skulle være med så langt som til Ely, dit toget brukte ganske nøyaktig en time og sju minutter.

 

Jeg har tidligere byttet tog i Ely, men kan vel ikke huske å ha vært ute av stasjonen der for annet enn en røykepause, slik at jeg aldri for eksempel har vandret rundt i katedralbyens koselige sentrum. Det hadde jeg heller ikke denne gangen tid til, men etter å ha spasert rundt den store Tesco-butikken fant fant jeg sporenstreks frem til riktig stoppested for bussen som skulle frakte meg til Chatteris. Etter en snau halvtimes venting kom Stagecoach sin buss nummer 9 noen minutter forsinket, og jeg kunne betale £4,20 for en enkeltbillett til Chatteris. Om ikke annet tok denne bussen en runde gjennom flotte Ely sentrum, før den bega seg utpå noe som på deler av strekningen var en melkerute der den svingte innom landsbyer som Sutton og Mepal. Etter 40 minutter (man kjører visst på godt under halvparten) kunne jeg stige av på East Park Street og gå de få minuttene opp til Bramley House Hotel, der jeg ringte på omtrent idet klokka slo ett.

 

Her hadde jeg booket kost og losji for £40, og vertinnen undret seg tydeligvis over at jeg hadde kommet helt fra Norge til lille Chatteris for å se Chatteris Town spille fotballkamp i Cambridgeshire League Senior A Division. Det er kanskje heller ikke så merkelig tross alt, men hun var da uansett svært koselig, og jeg hadde snart fått sjekket inn, slik at jeg kunne ta en kikk rundt om i Chatteris. Øverst på programmet sto en tidlig kikk på klubbens hjemmebane West Street, og etter å ha unnagjort et nødvendig ærend i en minibank, la jeg straks ut på den kvarter lange spaserturen fra min base for dagen.

 

Chatteris er en liten markedsby som altså ligger i Fenland-regionen av Cambridgeshire. Byen hadde ved folketellingen i 2001 snaut 9 000 innbyggere, men er nå en del høyere grunnet heftig boligbygging siden den gang. Chatteris ligger i hjertet av The Fens, eller The Fenlands, der man finner Englands lavestliggende området. Dette var tidligere et stort sumpområde, men allerede for flere hundre år siden ble det drenert, slik at det i dag er et lavtliggende landbruksområde. Chatteris ligger i en spesielt fruktbar del av området, og lokaløkonomien er i stor grad tuftet på jordbruk og ikke minst dyrking av grønnsaker – spesielt løk og gulrøtter. Byens største arbeidsgiver er et slikt firma, som både dyrker, sorterer og pakker. De skal ha Englands eneste optiske sorteringsmaskin for løk og andre grønnsaker, så neste gang du spiser slike grønnsaker i England, er sjansen stor for at de kommer fra – eller har vært innom – nettopp Chatteris.

 

Det er kanskje en grunn til at stereotypene gjør at mange har et inntrykk av folk fra dette området som innavlede bondeknøler. Chatteris ligger geografisk omtrent midt mellom March , Huntingdon og Ely, og med Peterborough ikke altfor langt unna i nordvest. Ellers ble byen satt på kartet da bandet Half Man Half Biscuit i 2005 ga ut låta «For What Is Chatteris». Og det sies også at Chatteris var icener-dronning Boudicca sitt siste skjulested mens hun flyktet fra romerne. Chatteris hadde tidligere også jernbanestasjon, men den ble lagt ned i 1967 og stasjonsbygget revet tre år senere, så det var da også grunnen til at jeg hadde tatt bussen.

 

Vel, det var en liten overdose med informasjon om Chatteris, men etter å ha trasket utover Huntingdon Road og svingt til venstre ned West Street, kom jeg uansett snart til Chatteris Towns hjemmebane som deler navn med sistnevnte gate. Der førte en grusvei til høyre inn mot banen, og da portene sto åpne på det forlatte anlegget benyttet jeg selvsagt anledningen til å ta en runde rundt banen. Chatteris Town har en sjarmerende hjemmebane med to flotte tribuner, inkludert en fantastisk hovedtribune, og anlegget er da alt annet et et typisk «step 8-anlegg» der det vitner om en fortid noe høyere opp i pyramiden.

 

Klubben ble i 1920 stiftet som Chatteris Town Juniors før de året etter fjernet dette siste suffikset og tok dagens navn. Via spill i Isle of Ely League og Cambridgeshire League tok de seg etter hvert opp i Peterborough & District League, og vant denne tre år på rad i årene 1964-1966. Da valgte de å ta opprykk til Eastern Counties League, der deres beste ligaplassering kom i forma av tredjeplassen i 1968. De holdt seg etter hvert i den øverste divisjonen av Eastern Counties League frem til 1995, da de rykket ned i Division One. Til tross for at de endte på femteplass våren 2001, valgte de av økonomiske grunner å bli flyttet ned tilbake til Peterborough & District League for å spare reiseutgifter. Men det stoppet ikke der, for i 2008 valgte de å bli flyttet ned i Cambridgeshire League, der de tok plass i Senior B Division – tilsvarende step 9 (eller nivå 13 totalt)! Etter to strake opprykk befant de seg i Cambridgeshire League Premier Division, men i 2013 rykket de igjen ned til denne ligaens Senior A Division, der de fortsatt befinner seg.

 

West Street har vært klubbens hjemmebane siden 1946, og de to nevnte tribunene ble bygget i 1951. Men la oss starte med at inngangspartiet befinner seg i det ene hjørnet, med klubbhuset lenger bort på kortsiden til høyre for meg da jeg kom inn. Men jeg gikk først opp den ene langsiden, der en av de nevnte tribunene står midt på denne langsiden. Denne strekker seg i underkant av kvarte banens lengde og gir tak over hodet til de som står på betonggulvet her. Veggene er selvsagt kledd i bølgeblikk, mens man i forkant ut mot banen har et «brystpanel» i mur. Bortsett fra dette er det utelukkende hard standing under åpen himmel. På bortre langside er det ingen ting av fasiliteter bortsett fra en eng bak mål, så denne er ikke beregnet på tilskuere. Over på den andre langsiden står derimot anleggets virkelige perle.

 

Midt på denne langsiden står altså den flotte lille hovedtribunen i mur, malt i klubbens hvite og lyseblå farger. Det gjelder også dens innside, og på midtpartiet står klubbens navn å lese i de herlige benkeradene i tre, som for øvrig er usedvanlig høye. Også de fjonge laglederbenkene befinner seg på denne langsiden – en på hver side av hovedtribunen, og også de bygget i mur. Ellers er det igjen hard standing som gjelder også på denne langsiden. Det er det også på nærmeste kortside, der man imidlertid har klubbhuset i mur på den ene siden, og dette har et lite utbygg som gir tak over hodet til de som står her. Rett utenfor klubbhuset er det igjen en mur ut mot banen, og i denne ser man klubbens initialer, CTFC.

 

West Street falt svært godt i smak, og nå er det jo selvsagt heller ingen tilfeldighet at jeg befant meg akkurat her. De som kjenner meg vet vel etter hvert at jeg gjør nøye research, og jeg hadde en stund vært klar over at Chatteris Town hadde en svært sjarmerende hjemmebane å by på. Det var imidlertid flere timer til kamp, så etter å ha fullført runden og knipset et antall bilder tok jeg igjen beina fatt og returnerte til sentrum. Et steinkast fra min base for kvelden ligger puben The George Hotel, og der stakk jeg inn for å slå ihjel litt tid. Det skulle vise seg at eieren hadde 60-års lag, og det var allerede lystig lag med grilling i bakgården og planlagt konsert og festligheter senere på kvelden.

 

Jeg tok med meg en pint ut i bakgården og bestilte meg en bacon-cheeseburger som jeg akkurat hadde fortært da jeg fikk selskap ved bordet av et trivelig ektepar som var hjemom en tur før de skulle returnere til pensjonisttilværelsen i Benidorm, der det skulle vise seg at vi faktisk hadde felles bekjente. De hadde også bodd et par tiår i Glasgow, og jeg ble sittende i en lengre og hyggelig samtale med disse, i tillegg til en liten gjeng med nederlendere som av en eller annen grunn befant seg i Chatteris og som allerede var godt i gang med festen. Men for å gjøre en lang historie kort, brøt jeg opp med halvannen time til kampstart og returnerte til West Street etter en svipptur innom hotellrommet.

 

Inngangspartiet var ubemannet, men jeg tenkte som så at jeg kunne stikke bortom og betale min skjerv når det ble åpnet. I baren var det allerede litt aktivitet, og jeg betalte £3,50 for en flaske med Bulmers som jeg satt meg ned med i fred og ro. Jeg ble imidlertid snart oppsøkt av en kar som presenterte seg som klubbens Twitter-ansvarlige (jeg er ikke kar om å huske hva slags annet verv han eventuelt hadde) som lurte på om jeg var den norske vikingen. Jeg hadde nemlig vært i kontakt med klubben via Twitter da kampen ble flyttet under planleggingen av min tur, for å forsikre meg om at kampdatoen var spikret. Han kunne som ventet bekrefte at klubben for tiden ikke trykker opp kampprogrammer, men var imidlertid meget behjelpelig med å etter hvert få sporet opp de to lags lagoppstillinger slik at jeg fikk kopiert de manuelt og dermed kunne sette navn på de forskjellige spillerne når kampen startet.

 

Han kunne dessuten fortelle at kutymen her var at folk ikke betalte inngangspenger mot at de i stedet kjøpte et lodd for £1. Jeg spurte også om klubben på sikt hadde ambisjoner om igjen å returnere til eksempelvis Eastern Counties League, og det utelukket han slett ikke om det kom til et tidspunkt der det føltes riktig. Men først må de være gode nok til å ta seg tilbake til Cambridgeshire League Premier Divison som et første skritt, og det er de i hvert fall meget interessert i. Det er jo strengt tatt litt trist å se de spille i samme divisjon som reservelaget til klubber som Cambridge University Press og Fulbourn Institute! Det blir imidlertid ikke noe opprykk denne sesongen, for klubben lå før kveldens kamp på en femteplass med et godt stykke opp til trioen som kjempet i toppen.

 

Hemingsford United ledet an på tabellen med 58 poeng, men de hadde også spilt flere kamper (26 i tallet) enn noen av de andre. Deretter fulgte Fowlmere ett poeng bak, men med tre kamper til gode. Det hadde også Soham United som lå ytterligere tre poeng bak. Chatteris på femte (22 kamper og 39 poeng) hadde kamper til gode på fjerdeplasserte Milton (24 kamper, 44 poeng), så en fjerdeplass var nok realistisk sett de beste de kunne håpe på. Gjestende Girton United hadde tatt turen opp fra den nordvestlige utkanten av Cambridge (landsbyen Girton ligger rundt tre kilometer nordvest for Cambridge), og lå helt nede på en 10. plass med 28 poeng, men hadde da også kun spilt 21 kamper, og hadde dermed kamper til gode på samtlige lag, slik at de nok kunne klatre et par plasser med en god sesongavslutning.

 

Chatteris Town kom fra to strake tap, men det var The Lilies som tok føringen mens jeg konstaterte at jobben som linjemenn ble uført av en representant fra hvert av lagene. Girton Uniteds representant med flagget var faktisk (spillende?) manager Steven Barker, som hadde satt opp seg selv som en av kun to innbyttere. Vertene hadde allerede i kampens andre minutt en dobbeltsjanse ved Ross Alexander og Anton Kaval, men en Girton-spiller fikk reddet på streken. Ti minutter senere spilte Girton-keeper John Howell ballen rett i toppscorer Alexander som enkelt kunne trille inn 1-0. Snaue halvtimen var spilt da det var gjestene sin tur til å få en avslutning blokkert på streken i forbindelse med et indirekte frispark etter et tilbakespill. Fem minutter senere sendte vertenes Josh Joyce et frispark inn i feltet, og keeper Howell fikk slått ballen i tverrliggeren. Kun et par minutter senere doblet imidlertid hjemmelaget ledelsen etter at keeper Howell måtte gi retur på et innlegg, og Ashley Blanchflower fulgte opp med å sette ballen i mål slik at lagene gikk til pause på stillingen 2-0.

 

Tilbake i klubbhuset fikk jeg hentet meg en ny flaske fra baren, og ble sittende og snakke litt med min samtalepartner fra tidligere, som var svært interessert i å høre om mine turer og hvordan jeg planlegger disse fra Norge. Der ved bordet fikk vi også besøk av karen som hadde vært hjemmelagets representant med flagget på den ene linja, og dette var for øvrig samme kar som rett etter min ankomst hadde gitt meg et lite lynkurs i hvordan flomlysene fungerer, da han måtte forklare en kollega hvordan man skrudde de på. Det er tydeligvis ikke bare å skru på alle sammen på en gang, for da blir det visst overbelastning og kortslutning. I stedet må de skrus på i tur og orden med noen sekunders mellomrom. Man lærer stadig noe nytt.. Idet jeg gikk før starten av andre omgang gikk for å ta oppstilling på ståtribunen på den ene langsiden, kom også selveste klubbformann Julian Young bort for å ønske meg velkommen da han hadde hørt om mitt besøk. Jeg forsikret som sant var at jeg stortrivdes så langt.

 

Ti minutter ut i andre omgang hadde gjestene en mulighet til å redusere da et innlegg fant Jamie Bates alene på bakerste stolpe, men hjemmekeeper Ben Collett parerte flott. Få minutter senere fikk i stedet vertene et frispark like utenfor 16-meteren. Keeper Howell reddet fra Ross Alexander, men kunne intet gjøre da Anton Kaval satt returen i mål. 3-0. Like etter dette måtte gjestenes Nick Burrows ut med skade, og det sier litt om dette nivået at han med åpenbart store smerter i foten nærmest ble overlatt til seg selv på sidelinjen, der han etter beste evne måtte kjøle ned, bandasjere og ordne seg selv ved hjelp av legeveska som noen var borte hos ham med. Men det er vel også litt av sjarmen..? Ingen divaer her! Manager Steven Barker hadde nå kastet jakka der han vekslet mellom å traktere linjeflagget og å samtale med Burrows. Jeg spurte Barker om han var i ferd med å bli svett siden han kastet jakka, men han svarte lattermildt at det heller var fordi han muligens snart måtte innpå selv.

 

Kampen hadde virket avgjort, men Girton hevet seg og produserte nå flere sjanser. Eller kanskje var det Chatteris som sloknet og slapp de inn i kampen, men med knappe tjue minutter igjen kom i hvert fall reduseringen etter en corner. Ballen endret retning i en Chatteris-spiller, og innbytter Jake Brown (som altså kom inn for den skadde Burrows) var sist på ballen som fikk en merkelig bue over hjemmekeeper Collett og dalte ned i mål til 3-1, selv om det faktisk gikk mange sekunder før undertegnede forsto at ballen faktisk ikke hadde gått over målet. Innbytter Ritchie Allen ble like etter spilt gjennom for Chatteris, men etter å ha vendt bort en forsvarer skjøt han over. Og da Girton-forsvarer Thomas Fitt sleivsparket ballen mot eget mål i et forsøk på å klarere, kunne han takke sin keeper Howell som ryddet opp og hindret selvmål.

 

Mot slutten var det Girton som produserte sjansene, og de kunne fort ha redusert ytterligere. De hadde allerede hatt et par gode muligheter da de drøyt fem minutter på overtid sendte i vei et frispark som Collett fikk slått til corner. Og på det påfølgende hjørnesparket hadde de en voldsom dobbeltsjanse da Joe Featherstone først skjøt fra få meter, men traff en Chatteris-spiller som sannsynligvis nokså ufrivillig fikk blokkert. Ballen havnet hos Jonathan Shevlane, men hans heading ble reddet av keeper Collett, og dermed endte det med hjemmeseier 3-1. Jeg hadde for øvrig talt 68 tilskuere, og ble ved kampslutt igjen i klubbhuset en snau halvtime, og der ble det tid til prat med hyggelige representanter for begge lag. Men snart takket jeg for meg etter et trivelig besøk, og ønsket lykke til før jeg jeg famlet meg nærmest i blinde ut den nå totalt mørklagte oppkjørselen.

 

Tilbake på The George Hotel var det full fest, og et band sto på scenen og leverte en lang rekke av slagere av typen 60-talls rock and andre musikalske kjenninger fra denne epoken. Der traff jeg også på det trivelige ekteparet fra tidligere som insisterte på å spandere neste runde på meg. Vi ble mest av alt stående å more oss over en original type på rundt 55-60, som var helt i hundre ute på dansegulvet, der han uten stans rocket og underholdt med originale bevegelser og en intensitet som var helt vanvittig. Jeg ble sliten bare av å se på, og han hadde visst holdt det gående i ett helt siden bandet startet å spille. Etter at jeg hadde bydd på en siste runde trakk jeg meg høflig og dannet tilbake til Bramley House Hotel en gang rundt midnatt. Chatteris hadde vært et trivelig bekjentskap, men nå var det på tide med litt søvn før turens siste fulle dag.

 

English ground # 252:
Chatteris Town v Girton United 3-1 (2-0)
Cambridgeshire League Senior A Division
West Street, 8 April 2015
1-0 Ross Alexander (12)
2-0 Ashley Blanchflower (37)
3-0 Anton Kaval (59)
3-1 Jake Brown (72)
Att: 68 (hc)
Admission: Free (or a £1 raffle ticket)
Programme: None
Pin badge n/a

Next game: 09.04.2015: Raynes Park Vale v Guildford City
Previous game: 07.04.2015: Haywards Heath Town v Mile Oak

More pics

 

 

 

Haywards Heath Town v Mile Oak 07.04.2015

 


Tirsdag 07.04.2015: Haywards Heath Town v Mile Oak

 

Min store påsketur gikk inn i avslutningsfasen, og det gjensto nå kun tre kamper, hvorav den første skulle finne sted i Haywards Heath denne tirsdagskvelden. Da jeg våknet i Eastleigh hadde jeg imidlertid alt annet enn dårlig tid, så jeg tuslet en tur rundt i byens sentrum. Det var ikke helt tilfeldig at jeg stakk innom DJ’s Diner, for jeg hadde sjekket opp frokostalternativene på forhånd og til og med stukket bortom for å sjekke ut stedet under en aftenpromenade kvelden i forveien, så at jeg valgte å innta min frokost her var helt etter planen. Jeg valgte deres «Super breakfast» og la til black pudding ganger to. Jeg hadde imidlertid regnet med to skiver av delikatessen, og ikke fire! Men jeg fikk omsider trøkket ned herligheten før jeg returnerte til hotellet.

 

Jeg drøyde til nesten siste deadline for utsjekking før jeg forlot Travelodge-hotellet, og kunne få minutter før klokka tolv rusle over til togstasjonen på motsatt siden av veien. 12.14-toget til London Waterloo skulle frakte meg så langt som til Clapham Junction, der jeg etter et kjapt togbytte skulle ta meg videre ned til East Croydon. Etter drøyt halvannen time på reisefot kunne jeg igjen gå ut av East Croydon stasjon og spasere den korte veien til stedets easyHotel, der jeg hadde betalt £29 for et rom. Det var imidlertid ikke innsjekking før klokka tre, og da de var strikse på nettopp det, satt jeg meg i sola og slappet av en times tid mens jeg leste nøyere i Non-League Paper. Omsider passerte klokka 15.00 slik at jeg fikk sjekket inn, og jeg konstaterte at man i noen tilfeller faktisk får det man betaler for, for dette var ikke spesielt gjeve greier.

 

Etter å ha slappet av litt på senga med en bok, ble jeg såpass rastløs at jeg tok et tidligere tog enn planlagt ned til Haywards Heath. East Croydon er et viktig knutepunkt for både jernbanen og trikkene som under navnet Tramlink har betjent deler av sør-London siden rett etter årtusenskiftet, og er derfor hyppig betjent av tog både til London og sørover mot Sussex, dit jeg nå hadde tenkt meg. De raskeste togene mot Brighton bruker under halvtimen herfra ned til Haywards Heath, så jeg kunne snart spasere ut av sistnevnte stasjon og krysse over veien for å unne meg en pitstop på puben The Barrell Arms.

 

Haywards Heath er en pendlerby øst i grevskapet West Sussex, beliggende snaut seks norske mil sør for sentrale London, to mil nord for Brighton, og to og en halv mil sør for Gatwick Airport. Her bor det rundt 23 000 innbyggere, og da togstasjonen er et viktig stopp på linjen mellom London og Brighton, er det som nevnt en stor del av innbyggerne som jobber i disse to byene, i tillegg til Crawley eller ved Gatwick Airport. Det finnes langt færre arbeidsplasser i Haywards Heath, og de fleste av disse er innen landbruks- og service-sektoren. Der jeg kom av toget og tilbragte halvannen times tid ved puben på andre siden av veien, har jeg faktisk sjelden hatt en sterkere følelse av å befinne meg i en pendlerby, der pendlerne med voldsom hyppighet kom ut fra togstasjonen, og noen av de unnet seg også en pint på The Barrell Arms. For de med interesse for non-league fotball er det dessuten også denne byen klubben St. Francis Rangers kommer fra.

 

Dette var en dag som under planleggingen av turen hadde voldt meg litt hodebry. Jeg var lenge usikker på destinasjonen, og da jeg hadde bestilt et 15-dagers togpass var jeg i utgangspunktet også litt skeptisk til å booke destinasjoner altfor langt unna stor-London de siste dagene. Dette var tross alt dag 15 på turen, men nå viste det seg at jeg uansett slapp å tenke slik siden jeg klarte å unngå å aktivere togpasset helt til turens fjerde dag. Charlton Athletic v Fulham hadde lenge vært et alternativ, og ikke minst fristet Stansted v Southend Manor i Essex Senior League. Men jeg har en stund vært lysten på en visitt til Haywards Heath Towns hjemmebane Hanbury Park, og da deres hjemmekamp mot Mile Oak noen dager før avreise ble flyttet til denne tirsdagen var det egentlig ikke tvil om at det var der jeg ville ende.

 

Etter å tømt det andre (eller muligens det tredje) glasset gikk jeg over til taxiholdeplassen foran togstasjonen for å praie en drosjebil, og snart ble jeg sluppet av utenfor Hanbury Park – eller Hanbury Stadium om man vil. Idet taxien kjørte av gårde var det flaks at jeg skulle tenne meg en røyk, for jeg oppdaget da at både røykpakke og ikke minst nøkkelkortene til hotellet var borte. De måtte ha glidd ut av lomma i taxien som jeg nå så runde hjørnet, men heldigvis hadde drosjekusken gitt meg et kort med sitt telefonnummer, slik at jeg et minutt eller to senere fikk beordret ham tilbake og funnet de savnede artiklene som hadde sklidd ned innunder setet. Det gjelder å passe bedre på, men jeg var tross alt heldig denne gang! Og jeg kunne nå gå ned til stadionet som jeg så foran meg med sin klassiske og flotte hovedtribune.

 

Denne hovedtribunen var da også hovedgrunnen til at jeg en stund har ønsket meg hit, og selv om Haywards Heath Town de siste tiårene har hatt tilhold i de lavere divisjonene i Sussex County League, er denne tribunen også grunnen til at deres hjemmebane fortsatt anses som en av de flotteste i Sussex. Klubben har spilt her siden 1952, men har røtter tilbake til 1888 da de ble stiftet som Haywards Heath Excelsior. Sju år senere slo de deg sammen med Haywards Heath Juniors og tok navnet Haywards Heath FC. De dominerte i 1920-årene Mid-Sussex League og noen år senere Brighton & District League (der de i 1930/31-sesongen vant alle sine kamper). I 1932 tok de steget opp i Sussex County League, som ble vunnet to år på rad i 1951 og 1952. Deretter tok de steget videre opp i den ikke lenger eksisterende Metropolitan League, der hele fire tusen mennesker var til stede da klubben møtte Sussex-rival Horsham i august 1952. Etter ni sesonger var klubben i 1961 tilbake i Sussex County League, som ble vunnet for tredje gang i 1970.

 

Det gikk etter hvert nedover med klubben som i 1989 skiftet navn til Haywards Heath Town, og nedturen endte med to strake nedrykk på begynnelsen av 1990-årene. Klubben slet også flere sesonger i bunnen av Sussex County League Division Three, der de med unntak av en sesong befant seg frem til våren 2013, da de igjen rykket opp til Division Two. Der endte de forrige sesong på en femteplass, mens det denne sesongen har gått litt tyngre for manager Ryan Andrews og hans gutter. De skulle denne kvelden spille sin siste ligakamp for sesongen, og befant seg midt på tabellen, på 8. plass av 15 klubber. Tre plasser og seks poeng foran kveldens verter lå bortelaget Mile Oak, som også hadde en kamp mindre spilt. De hadde tatt turen fra Brightons (eller rettere sagt Hoves) nordvestlige utkant, og ville sikkert ha tre poeng for å kunne passere Bexhill United, som lå ytterligere ett poeng foran.

 

Jeg betalte meg inn med £4, og et tynt program var til og med inkludert i prisen. Det var riktignok temmelig tynn suppe, med kun en velkomstspalte, hjemmelagets spillertropp, og en ikke helt oppdatert tabell, men det var da langt bedre enn ingenting. Jeg ivret etter en nærmere kikk på den klassiske hovedtribunen som står midt på den ene langsiden. Den strekker seg drøyt 1/3 av banens lengde og byr på benkerader i tre for de som vil sitte her oppe. Den skal ha hatt en kapasitet på rundt 500, men den bakerste delen av den var nå dessverre sperret av. Nevnes bør kanskje også de sjarmerende gamle høyttalerne som er montert oppunder taket på denne herlige tribunen. Tilknyttet denne tribunen er også både garderober, kontorer og klubbhusets bar, og sistnevnte entres ved enden nærmest inngangspartiet.

 

På bortre kortside er det utelukkende hard standing, og det er også tilfelle på bortre langside, der man dessuten finner de enkle laglederbenkene. Der er det også en liten gressbanke som visstnok var en langt større gressvoll i de gode gamle dager. Også på nærmeste kortside er det hard standing, men på en liten seksjonen på flanken nærmest inngangspartiet står en åpenbart hjemmesnekret konstruksjon som gir tak over hodet til tilskuerne som velger å stå her. Hanbury Park og spesielt den store hovedtribunen vitner om langt bedre tider for klubben, og således var det litt trist å se, men samtidig er det fint at de etter beste evne har tatt vare på den flotte tribunen, og forhåpentligvis går de bedre tider i møte igjen.

 

I klubbhusets bar innunder hovedtribunen slo jeg meg ned med en boks Strongbow til £3, og benyttet dessuten anledningen til å gå til innkjøp av en pai. Tilbehør som ertestuing og brun saus var det dårlig med, og etter et par dager i sør begynte jeg å savne både fotball- og matkulturen lenger nord på balløya. Store deler av turen hadde jo blitt tilbragt i nord, og gjerne i tøffe byer og tettsteder med fortid som gruvesamfunn. Nå var jeg tilbake i sør, der også ungdommen dessverre i større grad synes å svinse rundt som metroseksuelle fjoller i de aldeles forferdelige skinny jeans. Vel, en representant for bortelaget ga uttrykk for at de ikke helt hadde gitt opp jakten på tredjeplassen som er den siste plassen som gir opprykk til Division One, og noe overrasket måtte jeg nå virkelig ta en kikk på tabellen.

 

Worthing United har reist seg mesterlig etter den katastrofale nedrykkssesongen sist, og hadde allerede sikret seg tittelen og retur til Division One. Ingen kunne imidlertid svare sikkert på om dette var fordi de hadde hevet seg, eller fordi nivåforskjellen faktisk var så stor mellom Sussex County Leagues to øverste divisjoner, men jeg mistenker at det er snakk om en blanding…og egentlig aller mest det første. Wick & Barnham United hadde med seier kvelden før sikret andreplassen, mens AFC Uckfield Town hadde godt grep om tredjeplassen. De hadde nå 50 poeng, mens Bexhill United lå på fjerde med 46 poeng. Mile Oak fulgte på femte med 45 poeng, men hadde en kamp til gode på Bexhill. Å stjele tredjeplassen skulle holde meget hardt for Mile Oak, som i likhet med Uckfield hadde to kamper igjen.

 

De hadde åpenbart ikke til hensikt å gi seg uten kamp, og de gikk rett i strupen på hjemmelaget. Allerede i kampens fjerde minutt fikk de uttelling da hjemmekeeper George Hyde kun fikk slått avslutningen fra Karl Gillingham i tverrliggeren, og Eric Wedge-Bull headet returen i mål. Ti minutters tid senere sto det 0-2 etter at Dave Marsh’ innlegg fant kaptein Danny Curd, og han hadde få problemer med å heade ballen i mål. Mer apatisk forsvarsspill et drøyt minutt senere sørget for at vertene tilsynelatende var i ferd med å rakne fullstendig. Wedge-Bull spilte gjennom Curd, og han kunne sette inn sitt andre og gjestenes tredje. Vi hadde såvidt passert kvarteret spilt, Haywards Heath Town hadde fått fullstendig bakoversveis, og det sto 0-3. Det var tross alt vertenes siste kamp for sesongen, men hadde de tatt ferie allerede??

 

Hjemmelaget tok seg litt sammen, men var aldri i nærheten av å true bortekeeper Aaron Stenning i første omgang. Mile Oak hadde full kontroll, og deres forsvar kneblet Blues-angriperne i den grad at hjemmelaget ble tvunget til avslutninger fra distanse. Manager Anthony Whittington hadde all grunn til å være fornøyd med sitt bortelag da spillerne gikk i garderoben på stillingen 0-3 halvveis. Jeg så førsteomgang fra en posisjon rett ved siden av et par representanter for hjemmelaget, og de hadde allerede delvis resignert, og hevdet at de hadde tapt kampen allerede det første kvarteret. Nettopp det var det vanskelig å være uenig i.

 

En noe merkelig detalj jeg hadde stusset over ved gransking av tabellen var imidlertid statistikken til bunnlaget Seaford Town. De sto med hårreisende 0-1-27, men hadde samtidig langt fra like håpløs målforskjell som det man forventer med en slik statistikk. Med 16-82 på 28 kamper er det åpenbart at selv om de har gått på tap etter tap, så har de tydeligvis ikke vært noe direkte slaktoffer, og en kar fra hjemmelaget bekreftet da også at de stort sett har tapt med ett, to og tre mål. Om ikke annet litt pussig om man er så håpløse. Jeg fikk uansett benyttet hvilen til å hente meg en ny boks Strongbow og samtale litt med et par groundhoppere – det var flere av de til stede – som viste seg å være Wingate & Finchley-supportere.

 

Hjemmemanager Ryan Andrews hadde nok en tøff jobb med å motivere sine spillere i pausen, men de hevet seg i hvert fall i andre omgang, der de i langt større grad viste innsats og arbeidsmoral som kunne måle seg med bortelaget. Det var imidlertid ingen stor omgang, og selv om begge lag hadde halvsjanser, foregikk mesteparten av spillet på midtbanen. Gjestene virket da også fornøyd med tingenes tilstand, så de tok muligens foten litt av gasspedalen. Men tre minutter på overtid fikk de sitt fjerde mål da Asa Turley-George headet inn fra en corner. Dermed ble det ingen lykkelig slutt på sesongen for Haywards Heath Town da det endte 0-4, men det var på ingen måte ufortjent at de oransje og svarte tok med seg alle poengene hjem til Brighton-utkanten.

 

Med en boks Strongbow tilbragte jeg en liten halvtime i klubbhuset før jeg ringte drosjekusken fra tidligere og takket for meg etter nok et trivelig besøk. Haywards Heath Town og Hanbury Park hadde vært et koselig bekjentskap selv om hjemmelaget ikke hadde noen videre god dag, men nå var det på tide å returnere til hotellet i East Croydon. Med togturen unnagjort unnet jeg meg en stopp på puben The Porter and Sorter, som er en av svært få puber i umiddelbar nærhet til East Croydon stasjon – og en god sådan. Der ble det tid til et glass før jeg trakk meg tilbake til hotellet for å få litt søvn.

English ground # 251:
Haywards Heath Town v Mile Oak 0-4 (0-3)
Sussex County League Division Two
Hanbury Park, 7 April 2015
0-1 Eric Wedge-Bull (4)
0-2 Danny Curd (15)
0-3 Danny Curd (16)
0-4 Asa Turley-George (90+4)
Att: 67
Admission: £4
Programme: Included
Pin badge: n/a

Next game: 08.04.2015: Chatteris Town v Girton United
Previous game: 06.04.2015: Havant & Waterlooville v Bath City

More pics

 

 

 

Havant & Waterlooville v Bath City 06.04.2015

 


Mandag 06.04.2015: Havant & Waterlooville v Bath City

 

Det var nesten synd å forlate usedvanlig idylliske Mill Road såpass fort etter å ha sett Arundel og Chichester City dele poengene da ingen klarte å score, men jeg hadde ytterligere en kamp til å rekke denne dagen, og de fleste hadde uansett allerede forlatt Mill Road da jeg ble hentet av taxien tjue minutters tid etter kampslutt. Turen gikk videre vestover med tog fra Arundel stasjon, og etter et meget kjapt togbytte i Barnham kunne jeg etter en 35 minutters reise stige av i Havant, der jeg hadde valgt meg ut oppgjøret Havant & Waterlooville v Bath City i Conference South. Med under en time til kampstart, og en spasertur opp til hjemmelagets Westleigh Park som ble anslått til 20-25 minutter, var jeg ikke videre lysten på å slite meg oppover med en stor bag på slep, så jeg unnet meg igjen en taxi opp til åstedet for dagens andre kamp.

 

Havant er en by i det sørøstlige hjørnet av grevskapet Hampshire, der den ligger omtrent halvveis mellom Portsmouth og Chichester. Det er rundt en norsk mil til begge disse. Selve byen har et innbyggertall på drøyt 45 000, og selv om det i sentrum finnes spor fra romertiden er store deler av bebyggelsen fra tiden etter andre verdenskrig, da det ble bygget masse boliger her etter at Portsmouth hadde blitt bombet delvis sønder og sammen under krigen. Mesteparten av den gamle bebyggelsen gikk tapt i en bybrann i 1760, og kun kirken og noen få hus er igjen fra tiden før dette. Klubben spiller altså i Havant, mens den noe mindre Waterlooville for ordens skyld ligger noen få kilometer nordvest for Havant.

 

Dagens klubb ble i 1998 stiftet da de to klubbene Havant Town og Waterlooville slo seg sammen. Begge de to befant seg på dette tidspunktet i det som da het Southern League Division One South (altså på non-leagues step 4). Havant Town var den eldste av de to med røtter tilbake til 1883, da Havant FC ble stiftet. Denne klubben slo seg i 1958 sammen med Leigh Park (som da nettopp hadde vunnet FA Sunday Cup) og tok navnet Havant & Leigh Park. Etter å ha spilt en årrekke i Portsmouth League, tok klubben i 1970 steget opp i Hampshire League, der de tok plass i Division Four. Etter flere opprykk spilte klubben seg i løpet av 1970-årene opp i denne ligaens øverste divisjon, og bestemte seg for å flytte på seg for å kunne klatre ytterligere i pyramiden. Dermed kjøpte de i 1980 tomten som dagens klubb spiller på, og flyttet inn i 1982, samtidig som de tok navnet Havant Town.

 

I 1986 var Havant Town en av klubbene som var med å stifte Wessex League, og etter at denne ligaen ble vunnet i 1991 rykket de opp i Southern League Division One South. Der holdt de seg frem til sammenslåingen med Waterlooville i 1998. Sistnevnte ble på sin side stiftet i 1905, og etter spill i Waterlooville and District League og Portsmouth League, tok de steget opp i Hampshire League i 1953. Neste store steg ble tatt i 1971, da klubben sikret opprykk til Southern League Division One South. Klubben hadde etter dette et par hyppige visitter i denne ligaens Premier Division, før de hadde seks strake sesonger der på slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-årene. Men ved sammenslåingen i 1998 spilte som sagt altså begge klubbene i Southern League Division One South, og Waterlooville FC forlot sitt Jubilee Park (der det i ettertid er bygget boliger) da den nye Havant & Waterlooville valgte å bruke Westleigh Park som hjemmebane.

 

Det var litt om de to forgjengerne, men dagens klubb bør vel være mer kjent for de fotballinteresserte her hjemme, spesielt i etterkant av 2007/08-sesongen da de gjorde furore i FA Cupen. Bognor Regis Town, Fleet og Leighton Town ble slått i kvalifiseringsrundene før York City, Notts County og Swansea City i tur og orden ble beseiret i de ordinære rundene – sistnevnte etter omkamp, der The Hawks vant 4-2. I fjerde runde ventet selveste Liverpool på Anfield, og The Hawks tok faktisk to ganger ledelsen før vertene omsider vant 5-2, men Havant & Waterlooville hadde absolutt gjort seg bemerket! Lenge før den tid hadde imidlertid klubben startet opp med å vinne Southern League Division One i sin første sesong etter sammenslåingen. Deretter fulgte fem sesonger i Southern League Premier Division, før omstruktureringen sommeren 2004 gjorde at klubben ble flyttet opp i Conference South.

 

Der har de holdt seg siden, med fjerdeplassen våren 2007 som foreløpig bestenotering. Det skal også nevnes at de to ganger (i 2002/03 og 2013/14) har vært tapende semifinalist i FA Trophy. Ved første tilfelle var det Tamworth som over to kamper ble for sterke, mens man forrige sesong måtte gi tapt for lokalrival Gosport Borough. The Hawks er i ferd med å fullføre nok en imponerende sesong, og den nevnte fjerdeplassen i 2007 kan fort både kopieres og overgås. Klubben lå før dagens kamp på nettopp en fjerdeplass, og så ut til å gå mot en plass i playoff. Bromley (36 spilte kamper) ledet an tabellen, to poeng foran Boreham Wood (37 kamper), til tross for en kamp mindre spilt. Deretter fulgte Basingstoke Town (36 kamper) og altså Havant Waterlooville (37 kamper), begge fire poeng bak lederlaget. Gosport Borough (37 kamper) la beslag på den siste playoff-plassen, fem poeng bak The Hawks, men også Whitehawk og Concord Rangers (begge 36 kamper) jaget henholdvis seks og sju poeng bak The Hawks.

 

£5-6 fattigere kunne jeg stige av utenfor Westleigh Park, der det allerede var stor aktivitet ved puben The Westleigh, som ligger rett ved siden av. Denne holder til i klubbens gamle klubbhus, og det skal være usagt om klubben fortsatt har en finger med i driften av det som nå åpenbart er en helt normal pub. Der inne ville de ikke la meg slenge fra meg bagen, men jeg unnet meg likevel en pint Strongbow som jeg tok med meg ut for å nyte i sola der jeg satt meg ned ved et av bordene på utsiden. Da glasset snart var tømt fikk jeg bekreftet at jeg kunne ta med bagen innenfor og eventuelt høre med folket i klubbsjappa. Som sagt så gjort, og jeg betalte meg inn med £12 og fikk balet meg gjennom telleapparatene med bagen. På innsiden gikk jeg til innkjøp av et kampprogram pålydende £2, men før jeg fikk overlevert pengene stakk karen fra telleapparatene hodet ut av bua si og ropte at jeg som besøkende fra Norge skulle få programmet gratis.

 

Dette var et merkelig kampprogram av en størrelse jeg aldri tidligere har sett maken til – et slags minitatyr-program som i størrelse var omtrent halvparten av et «vanlig» program. «Pocket size» hevdet programselgeren med et glis, og det hadde da i det minste stort sett det man forventer av innhold og informasjon. Klubbsjappa befant seg umiddelbart på høyre hånd der jeg hadde kommet inn, og jeg stakk hodet inn der for å forhøre meg om mulighetene til å få sette fra meg bagen. En trivelig kar bak disken hevdet at det selvsagt ikke var noe problem, og etter en kort prat betalte jeg dessuten £3 for en pin før jeg omsider kunne gå ut igjen for å få tatt en ordentlig runde rundt Westleigh Park.

 

Anlegget ble altså åpnet i 1982, og fremstår ikke overraskende som temmelig moderne, men det var faktisk ikke tilfelle før en gradvis og total oppgradering i de senere år. Inngangspartiet der jeg kom inn befinner seg nederst på den ene langsiden. På denne langsiden er det i denne enden en liten ståtribune, men den domineres av den store hovedtribunen som for noen år siden erstattet en eldre tre-tribune. Denne hovedtribunen er en sittetribune med plass til 562 tilskuere, og den strekker seg snaut halve banens lengde, der den står nesten helt inne på den ene banehalvdelen. Bortenfor denne tribunen er eventuell hard standing.

 

Begge kortsidene byr på nokså like og moderne ståtribuner som strekker seg i hele banens bredde, og det samme er også tilfelle på bortre langside, der man også har både innbytterbenker og altså en ståtribune som strekker seg i hele banens lengde. Klubben har de siste årene arbeidet kontinuerlig med å oppgradere Westleigh Park til Conference-standard, og det er det nok liten tvil om at de nå har klart. Anlegget har riktignok ikke all verden med karakter, men det er på ingen måte noen versting på området, og Havant & Waterlooville har fått en flott hjemmebane. Mens jeg sto der ved det ene hjørnet og tok meg en blås fikk jeg imidlertid skjenn da anlegget tydeligvis er blant et fåtall nedenfor nasjonalt Conference-nivå der man faktisk har røykeforbud ved hele anlegget!

 

Vakten var imidlertid hyggelig han, og sa at det bare var å oppsøke ham om jeg i løpet av kampen ville ut et par minutter for å ta meg en røyk. Jeg hadde da strengt tatt ikke behov for akkurat det, og slo i stedet av en prat med noen bortesupportere som var i ferd med å installere seg ved å henge opp flagg og bannere på den ene kortsiden. Bath City har hatt en middelmådig sesong, og gikk mot en plass midt på tabellen, slik at de i praksis ikke hadde altfor mye å spille for, selv om det selvsagt vil ligge i de aller flestes natur å ville ende så høyt oppe som mulig. De tilreisende var ikke utelukkende fornøyd med tingenes tilstand i Bath, der man har hatt visse utfordringer de siste par årene, men håpet selvsagt på tre poeng.

 

Havant & Waterlooville var absolutt i godkjent form, der de kom fra fine 8-2-2 på de tolv siste. For gjestene sin del var det litt mer blandet drops, og 1-3-2 på de seks siste var selvsagt noe mindre imponerende. Westleigh Park har en ørliten helling, og hjemmelaget hadde i første omgang fordel av både denne og vinden. Om dette var årsaken skal være usagt, men vertene startet i hvert fall best og presset snart gjestene bakover til en slik grad at også Bath Citys toppscorer i perioder var mer nede i eget felt enn fremme i angrep. Høyrevingen Ben Swallow og spissen Harry Cornick var gode for vertene, og spesielt sistnevnte var involvert i det meste av det som skjedde offensivt. The Hawks kunne tatt ledelsen etter at de to kombinerte og Cornick avsluttet lite utenfor, og etter et kvarters tid var vertene igjen farlig frempå. The Hawks fikk et frispark 30 meter fra mål, og Scott Donnelly sendte i vei en suser som smalt i stolpen bak Bath-keeper Jason Mellor.

 

Gjestene fikk deretter en enorm sjanse da Naby Diallo fikk stå fullstendig umarkert og alene inne i feltet, og flere kommenterte hvordan han nesten hadde hatt tid til å hente seg en kopp te for så å komme tilbake og avslutte, men Diallo avsluttet i stedet rett på hjemmekeeper og kaptein Ryan Young. Den svake returen fra Frankie Artus ble enkelt håndtert av Young, og Bath City hadde misbrukt sin største sjanse i kampen, selv om Dave Pratt hadde en halvsjanse like etter. I stedet tok vertene ledelsen med snaue ni minutter til pause. Av en eller annen grunn hadde Bath-keeper Mellor hatt svært liten suksess med sine utspark, og da han nå i stedet kastet ballen ut til Chas Hemmings kom det nok brått på sistnevnte, der han også var delvis omringet av Hawks-spillere. Ballen havnet hos Scott Donnelly som igjen fyrte løs, og fra bortimot 30 meter fant hans susende langskudd veien til nettmaskene.

 

Etter forarbeid av Frankie Artus, kunne Andy Watkins utlignet rett før pause, men fra sin posisjon kun et par meter fra mål bommet han nærmest på ballen, som ble sleivsparket ut til utspill fra mål. Dermed 1-0 til pause, og jeg benyttet den til å gå utenfor og ta en røyk. Det var mange av de 770 tilskuerne som gikk ut for å både røyke og innta forfriskninger på The Westleigh, og jeg bevilget meg selv en halv pint før jeg igjen entret anlegget og betalte £3 for en hot dog. Og dermed var det snart klart for andre omgang, slik at jeg installerte meg på ståtribunen på bortre langsiden og også fikk bestilt taxi før kampen startet opp igjen.

 

City-manager Lee Howells hadde gjort grep i pausen ved å sette innpå Ross Stearn for Chas Hemmings, og det var bedring å spore de første ti minuttene av andre omgang. Innbytteren kom også ved to anledninger på fine raid som imidlertid endte med svake avslutninger. Det var fortsatt hjemmelaget som sto for de fleste sjansene, og Harry Cornick fikk mye rom å boltre seg i. Først var han frempå med et skudd som ble slått over av Bath-keeper Mellor, før han snaut tjue minutter ut i omgangen doblet ledelsen etter en flott prestasjon. Han fikk ballen rett utenfor 16-meterstreken, vendte bort en forsvarer og satt ballen i mål i det bortre hjørnet. 2-0.

 

Vertene tok muligens foten av gasspedalen mot slutten, for Bath City kom mer med og presset fremover, men likevel hadde hjemmekeeper Young knapt en eneste inngripen i andre omgang, og det var fullt fortjent da dommeren blåste av med 2-0 som sluttresultat og tre poeng til manager Lee Bradburys utvalgte hjemmespillere. Jeg gikk for å hente bagen fra klubbsjappa, og unnet meg deretter nok en pint i sola utenfor The Westleigh mens jeg ventet på at drosjebilen skulle hente meg klokka kvart over fem. Ventetiden ble dessuten benyttet til en liten prat med noen hjemmefans som nå allerede var i playoff-modus, samt en bortesupporter som kunne fortelle at den for meg ukjente logoen Bath City hadde spilt med kun var en midlertidig logo i anledning klubbens 125-års jubileum. Jeg hadde blinket meg ut 17.37-toget videre til Eastleigh, der jeg hadde booket hotell, og snart kom drosjekusken som skulle skysse meg ned til stasjonen.

 

Min groundhopper-kompis (og klubbsekretær i Fareham Town) «Splodge» hadde noen dager tidligere tipset meg om at det også var muligheter for en kveldskamp i nærområdet, da Coal Exchange skulle ta imot Real Milland i West Sussex League Division Three South med kampstart klokka seks. Dette tilsvarer non-leagues step 11 (nivå 15 totalt) og altså skikkelig grasrot-fotball. Det ble i det minste vurdert som et alternativ denne kvelden, men en sjekk dagen før kunne fortelle at kampen uansett hadde blitt utsatt. Dermed var det bare å likevel sette kursen mot hotellet i Eastleigh.

 

Toget vestover var også i rute, og etter litt over en halvtime kunne jeg stige av i Eastleigh og spasere over til Travelodge-hotellet rett over veien for byens togstasjon. Etter å ha sjekket inn ble noen timer tilbragt på Wetherspoons-puben The Wagon Works, vegg i vegg med hotellet. Her fikk jeg snyltet litt på deres WiFi mens jeg etter hvert inntok en sen middag og noen pints med Strongbow innimellom lesing i Non-League Paper. Og da det omsider var på tide å trekke seg tilbake, var det etter nok en lang og innholdsrik dag med to kamper på menyen.

English ground # 250:
Havant & Waterlooville v Bath City (2-0
Conference South
Westleigh Park, 6 April 2015
1-0 Scott Donnelly (37)
2-0 Harry Cornick (74)
Att: 770
Admission: £12
Programme: Free (otherwise £2)
Pin badge: £3

Next game: 07.04.2015: Haywards Heath Town v Mile Oak
Previous game: 06.04.2015: Arundel v Chichester City

More pics

 

 

 

Arundel v Chichester City 06.04.2015

 


Mandag 06.04.2015: Arundel v Chichester City

 

Uthvilt og klar for to nye kamper denne dagen forlot jeg Travelodge-hotellet og nøyde meg med å stikke hodet innom en butikk for å kjøpe frokost i form av smørbrød og juice før jeg tok plass på 08.18-toget fra East Croydon som skulle ta meg sørover til dagens første destinasjon. Det vil si turen gikk først sørover til Crawley, der toget dreide sørvestover, og etter omtrent en time og et kvarter kunne jeg stige av i Arundel. Jeg burde kanskje ikke vært direkte overrasket, for jeg visste at de også skulle dit, men på perrongen traff jeg på et norsk radarpar i form av Kjell og hans datter Jenny, som hadde kommet med samme tog.

 

De hadde sammen med et par andre familiemedlemmer noen dagers ferie med en kombinasjon av fotball, shopping og utflukter til fots og med sykkel. Jeg traff også på disse egersunderne tidligere i sesongen, da jeg i oktober så Hyde v Chorley, og jeg har holdt kontakten med Kjell slik at jeg var godt klar over at også han hadde blinket seg ut Arundels idyliske Mill Road som åsted for dagens første kamp denne mandags formiddagen. Og snart spaserte vi fra togstasjonen og inn mot Arundel sentrum, etter at jeg først hadde stukket hodet inn i taxi-bua ved siden av stasjonens inngang for å forhåndsbestille taxi tilbake fra Mill Road etter kamp.

 

Arundel er en liten markedsby sør i grevskapet West Sussex, i South Downs-området. Den koselige lille byen har et innbyggertall på rundt 3 500, og ligger snaut 8 norske mil sør-sørvest for London, snaut tre mil vest-nordvest for Brighton, og rundt halvannen mil øst for grevskapets administrasjonsby Chichester, og det var for øvrig nettopp Chichester City som denne dagen skulle gjestene Arundel FC. Byen ligger ved elven Arun, og nokså spesielt er det byen som her har gitt navn til elven (som tidligere het Tarrant) og ikke omvendt. Arundel er ikke minst kjent for sin fantastiske normanner-borg fra 1067. Denne ble ødelagt i den engelske borgerkrigen, men senere restaurert på 1700- og 1800-tallet.

 

Der vi kom gående inn i sentrum var det enkelt å se at byen også ellers har en rekke verneverdige hus med flott arkitektur, og det er heldigvis strenge regler for alt som skal bygges i sentrum av denne byen. Det var fortsatt over en time og et kvarter til avspark klokka 11.00, så Kjell og Jenny bestemte seg for å først gå rundt i sentrum og kikke litt. Det skulle jeg gjerne også gjort, men jeg gadd rett og slett ikke å slepe rundt på en stor og tung bag pakket for en nesten tre uker lang reise. Derfor nøyde jeg meg med å stikke snuta innom en sjappe for å kjøpe postkort fra den pittoreske byen som jeg tenkte å sende til min kjære mor. Deretter dreide jeg inn på Mill Road, og så snart fotballklubbens stadion med samme navn dukke opp på min høyre side omtrent samtidig med at jeg fikk det voldsomme inngangspartiet til den fantastiske borgen på venstre hånd.

 

Med en drøy time til kampstart kunne jeg avlevere mine £5 for inngang, men den eldre karen som betjente inngangspartiet måtte beklage at det ikke hadde blitt trykket noe ordentlig program denne dagen. Både formannen, den program-ansvarlige og en rekke andre medlemmer av styret hadde nemlig tydeligvis avsluttet sesongen vel tidlig for å dra på ferie til Florida. Han rakte meg imidlertid et tynt hefte som i realiteten var et A4-ark brettet i to, og som tydeligvis ble delt ut gratis til tilskuerne denne dagen. Jeg har da når sant skal sies besøkt klubber som har utgitt noe lignende og kalt det et kampprogram og også tatt seg betalt for det, så de skal i det minste ha litt ros for at de i det hele tatt trykket opp noe som helst dersom det nå nærmest var slik at mann og mus var fraværende.

 

Nå hadde vel uansett heller ikke Arundel spesielt mye å spille for. Med fire kamper igjen av sesongen lå de nå midt på tabellen i Sussex County League Division One, som nummer ni av tjue lag. Dette er en av ligaene som fortsatt bruker logiske navn på sine divisjoner, slik at Division One er dens øverste nivå, og altså step 5 i non-league pyramiden. Klubben, som ble stiftet i 1889, har spilt i denne ligaen helt siden 1949, etter tidligere spill i West Sussex League. Sussex County League er siden den gang vunnet tre ganger, senest i 1986/87-sesongen (i tillegg til to strake titler på slutten av 1950-årene), men klubben virker å trives godt der og har få eller ingen ambisjoner om å ta seg videre oppover i pyramiden. Dette ble da også bekreftet av karen som betjente inngangspartiet, og senere også en kar jeg snakket med inne i klubbhuset, og som åpenbart tilhørte klubbledelsen.

 

Dagens gjester har faktisk en til dels ganske lik historie, og etter å ha blitt stiftet i 1873 som Chichester FC, var klubben med å starte opp Sussex County League i 1920. Der har de under flere navn spilt all sin ligafotball siden. I 1948 tok de navnet Chichester City, og var spesielt i 1960-årene en dominerende kraft da de vant ligaen tre ganger dette tiåret, i tillegg til tre andreplasser. Nye ligatitler ble hanket inn i 1973 og 1980 før man tilbragte store deler av 1990-årene i Division Two. Klubben slet både sportslig og med å tiltrekke seg publikum, og i 2000 slo de seg sammen med Portfield og skiftet navn til Chichester City United. Fire år senere ble den sjette og foreløpig siste ligatittelen vunnet, og i 2009 byttet de tilbake til dagens navn. De befant seg før dagens kamp fem plasser og åtte poeng bak sitt vertskap for dagen, men om Arundel hadde håp om å kunne klatre en plass eller to så var vel det også tilfelle for Chichester, som med seier kunne hoppe to-tre plasser på tabellen denne dagen dersom andre resultater gikk deres vei.

 

Også i de to klubbenes formutvikling og resultater den siste tiden var det likheter å finne. Arundel var nå ubeseiret på de siste fire (2-2-0), men hadde to tap på de tre kampene før det igjen. Gjestene på sin side var nå ubeseiret på tre kamper (2-1-0), men hadde før det gått på tre strake tap (og 0-1-4 for den saks skyld). Dermed var det kanskje duket for en jevn batalje på pittoreske Mill Road, der jeg umiddelbart likte meg – og det skal godt gjøres å ikke trives her. Jeg ivret etter en runde rundt banen, men gikk først for å slenge fra meg bagen i klubbhuset, der det foreløpig kun var en kar som ga klarsignal til at jeg selvsagt kunne sette den fra meg i et hjørne. Han beklaget igjen mangelen på skikkelig kampprogram da han etter hvert forsto at han hadde besøk langveis fra, men gikk inn på kontoret for å rote frem noen gamle programmer fra tidligere i sesongen som han forærte meg før jeg betalte £3,50 for en pint Thatchers Gold som jeg tok med meg på en runde rundt flotte Mill Road.

 

For flott er det virkelig her, med en usedvanlig koselig bane med en idyllisk beliggenhet og storslåtte omgivelser. Inngangspartiet er på nærmeste kortside, der en liten gangvei leder fra parkeringsplassen på utsiden. På denne kortsiden, på høyre hånd når man kommer inn, ligger klubbhuset med sin koselige bar. På motsatt flanke av kortsiden ligger bygget der man finner blant annet garderobene. Ellers består tilskuerfasilitetene både her og på motsatt kortside utelukkende av såkalt hard standing. Jeg gikk med klokka, og tok meg derfor først over på langsiden til venstre for meg, der jeg passerte det lille bygget i tre som fungerer som klubbens tea bar, og fikk snart foran meg anleggets hovedtribune.

 

Dette er en fjong liten sittetribune i mur som står midt på langsiden, og som med hvit skrift har påmalt klubbnavnet i «panna» på det grønne taket. På begge sider av denne er det igjen hard standing. Det er det også på store deler av motsatt langside, der man også finner laglederbenkene, men på den nederste delen nærmest klubbhuset har man også en liten ståtribune med noen betongtrinn og tak over hodet. Der på den bortre langsiden ble jeg rett og slett bare stående en stund, nesten nede ved hjørnet mot bortre kortside, mens jeg beundret den fantastiske utsikten med den storslagne Arundel Castle som tårnet over i bakgrunnen bak hovedtribunen og sørget for et usedvanlig pittoresk bakteppe.

 

Det skal godt gjøres å finne en fotballbane i flottere omgivelser, og muligens overgikk omgivelsene til og med også det man finner hos Richmond Town. Jeg ble rent våryr der jeg sto, og sannelig hadde vi ikke vært heldig med været også. Selv om klokka altså ennå ikke hadde slått 11, følte jeg derfor ikke at jeg hadde grunn til å ha dårlig samvittighet der jeg sto i solskinnet og koste meg med min pint med cider. Selv uten Arundel Castle i bakgrunnen ville Mill Road vært et svært idyllisk anlegg, men den bidrar med sin rolle som bakteppe til at det blir nærmest fullkomment. Akkurat nå var livet rett og slett bare herlig.

 

Tilbake på kortsiden ved inngangspartiet så jeg snart at duoen fra Egersund kom til etter sin lille runde i sentrum, og også de satt selvsagt pris på idyllen ved Mill Road og dets omgivelser. Jeg vil tippe at det var langt mer sjarmerende enn ved Brighton & Hove Albions hjemmebane som jeg fortsatt velger å kalle Falmer Stadium, der Kjell hadde vært på fredagen, før han besøkte flotte Hayes Lane i Bromley på lørdagen. For Jenny var det kanskje litt mer kjedelig her etter hvert, da det ikke var så mye liv som det nok var på kampen i (eller rettere sagt utenfor) Brighton, men heldigvis fant hun en ball og sparke på samtidig som deler av ståtribunen her tydeligvis også kunne brukes som turn-apparat. Etter at jeg hadde fått hentet meg en ny pint med Thatchers Gold, kunne vi snart se dagens West Sussex-derby sparkes i gang.

 

Vi hadde selvsagt tatt oppstilling på bortre langside slik at vi kunne se kampen med hovedtribunen og den flotte borgen i bakgrunnen. Men hva skal man egentlig si om denne kampen? Det syntes i hvert fall ganske tydelig at det ikke sto så mye på spill, for det var hovedsakelig nokså slappe saker, og det meste av spillet foregikk alle andre steder enn foran målene. Jeg lurte på om det var flere enn hjemmelagets styremedlemmer som hadde tatt tidlig ferie, for det virket rett og slett som om også flere av spillerne var i feriemodus. De to lags forsvar hadde tilsynelatende full kontroll, men nå ble de da såvidt jeg husker heller ikke satt på alvorlige prøver i løpet av første omgang. Dermed 0-0 til pause etter en usedvanlig tam forestilling.

 

Det la imidlertid ingen demper på humøret, og jeg unnet meg nok et påfyll fra baren før jeg fikk høre Kjells interessante teori rundt kampen han hadde sett i Bromley – nemlig toppoppgjøret Bromley v Boreham Wood i Conference South (som for øvrig ble vunnet av hjemmelaget). Det blir jo stadig diskutert nivåforskjellen mellom de forskjellige engelske ligaer og divisjoner sammenlignet med Norge, og det er en vanskelig vurdering. Men når en person som jeg har inntrykk av at er en slags primus motor i et norsk 2. divisjonslag (Egersund) har en teori om at et lag som Bromley holdt et nivå som han mistenkte var på høyde med klubber i nedre del av selveste Tippeligaen – ja, da er det interessant.

 

Det forsterker også det inntrykket jeg selv har hatt av at mange av klubbene på step 2 uten problemer ville ha kunne hevdet seg godt i norsk 1. divisjon. Faktisk tror jeg de fleste klubber i norsk 1. divisjon ville fått problemer med slitasje mot slutten av en så lang sesong som det mange engelske klubber har. Nå var dagens kamp ingen god målestokk på noe som helst, og nivåforskjellen på de forskjellige step 5-ligaene er jo velkjent, men vi ble vel til slutt sånn delvis enige om at det vi så utpå matta på Mill Road tross alt nok var sammenlignbart med nedre halvdel av 2. divisjon eller toppen av 3. divisjon her hjemme. I Norge utgjør jo nivåforskjellen mellom de forskjellige ligaer en svært bratt kurve, mens den i England er betraktelig slakere med stort sett langt mindre forskjeller mellom de forskjellige nivåer.

 

Diskusjonen ellers gikk rundt non-league relaterte temaer, om våre respektive turer, og andre forventede temaer. Men etter nettopp å ha avsluttet NCELs Easter Hop og lekt litt en stund med tanken om en groundhop i Norge, var det interessant å høre at Kjell også hadde tenkt i disse baner. Det kunne blitt en artig sak. Vel, andre omgang startet snart igjen, men det var ingen tegn til mer action før en Arundel-spiller (mon tro om det ikke var spiss og kaptein Scott Tipper) avsluttet i stolpen. Og etter en ny dødperiode var det gjestende Chichester City som var frempå (ved Lewis Edwards muligens?) med en avslutning som sneiet stolpen. Og deretter ble det igjen tamt og sjansefattig.

 

På langsiden der vi sto renner det en liten bekk sildrende forbi, få meter fra banen. Litt lenger bort var det laget en provisorisk liten overgang i form av en tjukk planke som man kunne balansere over bekken på. Kampens høydepunkt – i hvert fall for Jenny – var imidlertid da ballen havnet nede i selve bekken, og man måtte frem med et merkelig instrument for å få fisket den opp. Jeg har tidligere sett en og annen avart av en håv brukt til lignende formål; for eksempel den man i Yaxley bruker til å plukke baller ned fra den store hekken de har rundt store deler av banen der. Denne Arundel-varianten var temmelig lik, men hadde tydeligvis et annet bruksområde. Only in Non-league…

 

Den tamme forestillingen endte ikke overraskende 0-0, og Kjell og Jenny fartet av gårde for å rekke toget til Portsmouth, der de skulle se det såkalte ‘dockyard derby’ mellom Portsmouth og Plymouth Argyle. Kjell skulle vel dessuten videre til en tredje kamp på kvelden, i form av Crystal Palace v Manchester City. Selv skulle jeg videre til Havant, men valgte å ta det mer med ro og nøyde meg med å rekke 13.29-toget. Jeg gikk etter hvert for å hente bagen, og kunne konstatere at den koselige fyren i baren hadde funnet frem ytterligere noen suvenirer til meg som han hadde lagt oppå bagen min. Da jeg spurte ham om tilskuertallet anslo han det til 52 (det kan nok stemme bra), men opplyste at de ikke hadde registrert noe offisielt tilskuertall. Den eldre karen som hadde betjent inngangspartiet mente imidlertid da jeg spurte ham på vei ut at det hadde vært et sted mellom 150 og 200. Bra de var enige…men jeg tror nok at sistnevnte må ha hatt på briller som gjorde at han så dobbelt eller tredobbelt.

 

Klokka ti over ett sto taxien som avtalt ute på parkeringsplassen på utsiden, og få minutter senere kunne jeg £3,50 fattigere takke den hyggelige sjåføren for skyss og ta oppstilling på riktig perrong. Arundel hadde vært et usedvanlig trivelig – og ikke minst idyllisk – bekjentskap, men nå var det på tide å forlate den koselige lille byen og i stedet sette kursen mot Hampshire og Havant, der dagens andre kamp skulle finne sted. Men jeg kommer gjerne tilbake til Arundel ved en senere anledning.

 

English ground # 249:
Arundel v Chichester City 0-0
Sussex County League Division One
Mill Road, 6 April 2015
Att: 52 (estimate)
Admission: £5
Programme: None (free leaflet)
Pin badge: n/a

Next game: 06.04.2015: Havant & Waterlooville v Bath City
Previous game: 04.04.2015: Penistone Church v Pontefract Collieries

More pics

 

 

 

05.04.2015: Rugby i Wakefield

 


Søndag 05.04.2015: Hviledag, transportetappe, og rugby-besøk

 

NCEL Easter Hop anno 2015 var over, og det var nesten litt vemodig å komme ned til frokost og vite at vi ikke ville kjøres av gårde med flere kamper i vente denne dagen. Mange av groundhopperne hadde som undertegnede valgt å bli over også fra lørdag til søndag, og etter at jeg hadde forsynt meg fra hotellets frokostbuffet kunne jeg snart se små grupper som sjekket ut for å starte hjemturen. Etter hvert var det min tur til å sjekke ut, men hjemturen skulle jeg ikke starte på ennå. Derimot skulle jeg benytte dagen til å forflytte meg sørover, og med tidlig kampstart i Arundel i West Sussex dagen etter, hadde jeg valgt meg East Croydon som overnattingssted.

 

Dette var også eneste dag på turen der det ikke sto noen fotballkamp på mitt program. Det var heller ingenting av interesse på menyen, kun et par kamper i Premier League. Selv om interessen for ligaen nå er temmelig laber for å si det mildt, hadde det sikkert vært ok å oppleve derbyet Sunderland v Newcastle, men det var uansett uaktuelt når jeg skulle sørover, og det hadde sikkert ikke vært enkelt å få billett heller. Jeg hadde blinket meg ut en av av bussene til Yorkshire Tiger, som plukket opp rett utenfor Cedar Court hotellet, der jeg ble stående på holdeplassen sammen med to par med groundhoppere – et av dem var Peter Leavis og hans kone Karen som jeg kjente fra før, og sammen med de hoppet jeg på bussen inn til Wakefield sentrum.

 

Det var groundhopperen Gyles fra Norwich som først hadde nevnt for meg at det skulle spilles rugby-kamp på Belle Vue i Wakefield denne søndagen, med kampstart allerede klokka 12.30. Det dreide seg om en vennskapskamp mellom U19-lagene til Wakefield Trinity Wildcats og Catalan Dragons, og om ikke annet bød det på en mulighet til å få tatt en kikk innenfor stadionportene, slik jeg ikke fikk gjort da jeg under et tidligere opphold i Wakefield i fjor sommer måtte nøye meg med en kikk på utsiden. Jeg hadde ikke dårlig tid denne dagen, så jeg hadde vurdert seriøst å slå i hjel litt tid ved å gjøre nettopp dette. Peter Leavis, som er bedre kjent med rugby league enn det jeg er, sjekket også opp en rugby-nettside for meg og bekreftet at det var kamp klokka 12.30, så ved Wakefield busstasjon skiftet jeg til en lokalbuss dit ned.

 

Hovedinngangen var ikke åpen, og da det også var tilfelle ved flere andre innganger begynte jeg å tvile på om det virkelig var kamp eller om den i det hele tatt var åpen for publikum. Men en av dørene i hovedtribunen var åpen, og det viste seg at det ganske riktig var kamp, og etter å ha kastet £3 i en bøtte fikk jeg komme innenfor med en snau halvtime til kampstart. Når sant skal sies var jeg nå langt mer interessert i å ta en kikk på anleggets indre enn det som skulle foregå på banen. Jeg rakk dessverre aldri å se Wakefield FC når de spilte her, og selv om det nok var temmelig trist å se de spille foran et typisk publikum på 40-70 tilskuere, har det likevel irritert meg litt. Jeg kunne nå i det minste konstatere det jeg allerede visste. Belle Vue er et fantastisk flott stadion som formelig oser av karakter.

 

Hovedtribunen East Stand er der man finner anleggets sitteplasser, og også den har en del karakter, men Belle Vues virkelige perle er ståtribunen North Terrace bak det ene målet. Dette er rett og slett en fantastisk tribune av typen som FA, den moderne fotballen og sikkerhetshysteriet dessverre har gjort sitt ytterste for å fjerne fra fotballen. Den flotte ståtribunen svinger på herlig vis over til langsidene i begge hjørner, og der oppe blant de rødmalte bølgebryterne ble jeg rett og slett bare stående en stund og suge inn inntrykkene. I ettertid har jeg funnet ut at det tydeligvis ikke er altfor mange år siden denne tribunen fikk tak. Jeg satt fra meg bagen bakerst på denne tribunen mens jeg vandret over på bortre langside, som også er meget flott. Her er det hovedsakelig ståtribune under åpen himmel, men tidligere sto det her en tribunekonstruksjon i tre som ble fjernet etter Bradford-brannen. Nederst på denne langsiden er det imidlertid et parti der man har tak over hodet. Ellers har den midt på noen brakker som muligens tidligere har gjort nytte som VIP-bokser, og med en såkalt TV-gantry på taket.

 

Den sydlige kortsiden domineres i dag av en voldsom bygning av VIP-bokser som tårnet over anlegget i fire etasjer. Tilbake på North Terrace bestemte jeg meg for at jeg i det minste kunne bli for å se første omgang av rugby-kampen, som ble dominert av et hjemmelag som gikk opp i en 18-0 ledelse, før de gikk til pause med 18-4 (og senere vant 34-14). Det har jo en stund vært spekulert i om Wakefield vil måtte forlate Belle Vue til fordel for en moderne bane om de skal kunne kjempe i Super League, og av sikkerhetsgrunner er nå kapasiteten redusert betraktelig i forhold til det som var tilfelle – ikke minst sammenlignet med tilskuerrekorden på 28 254 som ble satt i 1962. Det er nemlig ikke bare fotballen som kan komme opp med til tider ganske håpløse krav og regler. Blant annet krever Super League 5 000 sitteplasser under tak, mens Belle Vue kun har 1 382 på East Stand. Det hevdes at North Terrace alene krever rundt 30 timers vedlikehold i uka, men personlig vil jeg hevde at det er en tragedie om også dette fantastiske anlegget forsvinner.

 

Ved pause snek jeg meg ut og tok bussen tilbake til Wakefield busstasjon, og derfra trasket jeg til togstasjonen Wakefield Westgate for å hoppe på toget til London. Ved ankomst Kings Cross krysset jeg over til St. Pancras og steg på et av Thameslink-togene som går gjennom London ned mot Sussex, slik at jeg slapp å bruke penger på tuben. Og omsider kunne jeg stige av i East Croydon og finne frem til Travelodge-hotellet et par minutter unna. Dagens transportetappe var unnagjort, og jeg hadde installert meg strategisk med tanke på programmet mandag formiddag.

 

 

 

Penistone Church v Pontefract Collieries 04.04.2015

 


Lørdag 04.04.2015: Penistone Church v Pontefract Collieries

 

Etter å sett dagens tredje kamp hos Shaw Lane Aquaforce i Barnsley, var det snart på tide å forlate åstedet for å tilbakelegge den ikke altfor lange veien opp til Penistone, der dagens fjerde og siste kamp skulle gå av stabelen med avspark klokka 19.30. Groundhop-arrangementets offisielle buss brukte kun rundt tjue minutter til Penistone mens jeg kikket litt i programmet for den forestående kampen, og med drøyt tjue minutter til avspark kunne vi stige av foran Church View Road – hjemmebane for fotballklubben Penistone Church, som nok vil være et nytt bekjentskap for de fleste her hjemme. Penistone er en liten markedsby som i disse dager hører inn under grevskapet South Yorkshire, der den ligger 13 kilometer vest for Barnsley, 23 kilometer nordvest for Sheffield, og 47 kilometer øst for Manchester.

 

Penistone skal være Englands høyestliggende markedsby, med sentrum beliggende 747 fot (ca 230 meter) over havet. Markedsbyen med omtrent 10 000 innbyggere var tidligere åsted for et viktig kvegmarked, der levende kveg ble auksjonert, men dette ble det slutt på en gang etter årtusenskiftet. Markedet for øvrig har imidlertid fortsatt en sterk posisjon, selv om et stort Tesco supermarked de senere år har stjålet en del av businessen. Penistone er også hjemsted for et årlig landbruks-show som finner sted andre søndag i september, og som tiltrekker seg folk fra hele landet. Byen ligger forresten rett vest for Penninene, med mange turstier som går opp i dette høylandet. Landsbygda i området byr også på flott natur, kilometervis med de klassiske steingjerdene, og en rekke idylliske småsteder som knapt kan kalles landsbyer.

 

Fotballklubben Penistone Church har tatt navnet fra kirken som nå er byens eldste bygg, og mens jeg er usikker på om de har ytterligere tilknytning til kirken og menigheten, så kan det jo tyde på det når vi vet at klubben i 1906 ble stiftet etter en sammenslåing av de to klubbene Penistone Choirboys og Penistone Juniors – hvorav førstnevnte vitterlig høres ut som om det kan ha vært en klubb tilknyttet kirken. Penistone Church spilte i lokale ligaer som Sheffield Amateur League og Penistone League før de etter andre verdenskrig tok plass i The Hatchard League. Denne slo seg i 1983 sammen med Sheffield Association League for å danne den nye Sheffield & Hallamshire County Senior League, og Penistone Church var en av klubbene som der fikk være med fra starten, da de tok plass i Division Two. Etter årtusenskiftet klarte de omsider å etablere seg i denne ligaens Premier Division, og etter å ha vunnet denne forrige sesong, er de nå nyopprykket i NCEL Division One.

 

Der virker det som om de har etablert seg greit i sin første sesong på nivået, og ved starten av dagen la de beslag på 9. plassen. Nå var de dessuten ubeseiret på de sju siste ligakampene (4-3-0), og hadde kun ett tap på de elleve siste. De sto nå imidlertid overfor en tøff test når ledende Pontefract Collieries kom på besøk, og The Colls kom fra seks strake seire og kun ett poengtap på de ni siste (8-1-0). De toppet ved starten på dagen tabellen på målforskjell foran AFC Emley, som vi imidlertid hadde sett tape tidligere denne dagen. Deretter fulgte Shirebrook Town fem poeng bak, men med to kamper mer spilt, mens en større trussel virket å komme fra Clipstone, som lå fem poeng bak The Colls med to kamper til gode. Ved mitt besøk hos Pontefract Collieries i januar fikk jeg jo høre klubbsekretær Trevor Waddington fortelle hvordan han var nærmest desperat etter å få klubben opp i NPL, men det betinger at man først rykker opp i NCEL Premier Division etter 16 års fravær. Det er vel heller tvilsomt om Lincoln Moorlands Railway den gang utgjorde noen god målestokk, men likevel ble jeg imponert av et Ponte Colls som jeg fikk se vinne hele 12-2!

 

Hjemmelagets stadion Church View Road entres i det ene hjørnet, der man ser klubbhuset rett foran seg på kortsiden her. Tilskuerfasilitetene består både her og på motsatt kortside utelukkende av såkalt hard standing under åpen himmel. Det er også tilfelle på bortre langside, mens anleggets eneste tribune er å finne på den nærmeste langsiden, rett ved der vi kom inn. Dette er en flott tribune i mur, som strekker seg omtrent halve banens lengde, og som står helt inne på banehalvdelen nærmest inngangspartiet. På seksjonen nærmest inngangspartiet er det ståplasser med et par betongtrinn, mens det lenger bort er installert seter. Som sagt er dette en absolutt flott tribune, som for øvrig også har klubbens navn i «panna», og Church View Road er totalt sett et svært koselig sted å se fotballkamp.

 

Etter en liten kikk inne på anlegget inntok jeg baren, der jeg kunne betale £2,70 for en pint Strongbow og slå av en prat med noen av de mange fremmøtte. Et par hjemmesupportere uttrykte tilfredshet med det klubben har gjort så langt i sin første sesong i Northern Counties East League Division One, mens representanter for gjestene var både nervøse og forventningsfulle i forkant av kveldens kamp der en seier ville bringe de nok et lite skritt nærmere opprykk og retur til NCEL Premier Division. Dagens vertskap hadde tross alt i løpet av mars måned slått andre topplag som Clipstone og Hemsworth Miners Welfare. I motsetning til ved forrige kamp denne dagen, slapp jeg nå også å være «barnepike» for Katies flotte barn, som nå i stedet igjen var i ferd med å drive henne til vanvidd etter det som sikkert hadde vært en ekstremt lang dag for de to. På utsiden av klubbhuset hadde hjemmelaget satt opp bord med salg av en rekke effekter, og etter å ha nøyd meg med å betale £3 for en pin (i motsetning til bl.a. Russell som tydeligvis gikk til langt større innkjøp), rakk jeg akkurat å hente en ny boks Strongbow før det var tid for avspark.

 

Den siste kampen i årets NCEL Easter Hop ble sparket i gang, og det var tidlig nokså jevnspilt før gjestene snart fikk et synlig overtak. Vertskapets manager-duo Ian og Duncan Richards hadde en utfordring i form av rekke fravær, ikke minst fremover på banen der også reservespissen var i bryllup. Og etter et kvarter havnet de bakpå etter en corner fra Josh Corbett som ble headet i mål av gjestenes nykommer, midtstopperen Luke Danville. Det sto 0-1, og gjestene tok nå stadig mer over. Det virket som om baklengsmålet førte til at Penistone falt helt sammen, og med to mål i løpet av like mange minutter avgjorde Colls i praksis kampen allerede etter en drøy halvtime.

 

Lee Bennett var svært god for Colls, og han var mannen bak det andre målet da han spilte frem Liam Radford, og sistnevnte satt ballen i mål uten at hjemmekeeper Joe Green kunne lastes. Kun halvannet minutt senere var Bennett på ferde igjen med et skudd som Green måtte gi retur på. Ballen landet i beina på Aaron Moxam, og Colls’ toppscorer kunne enkelt styre ballen inn i mål. Bortekeeper Craig Parry ble sjelden satt på skikkelig prøve, og hans lagkamerater gjorde tidvis nesten som de ville ute på banen. Deres spillende manager-duo Nick Handley og Duncan Bray (hvorav ingen av de to spilte) hadde grunn til å være tilfreds med sine disipler da lagene gikk til pause på stillingen 0-3.

 

For undertegnede ble pausen først brukt til å gå til innkjøp av litt fast føde, og selv om det hørtes fristende ut med chili con carne (selvsagt servert med chips, og det finnes tydeligvis ikke mye engelskmennene ikke kan bruke chips som tilbehør til!), som ble varmt anbefalt av Russell, valgte jeg meg likevel en steak & kidney pie servert med mushy peas (ertestuing) og brun saus. Etter å ha satt til livs dette lille herremåltidet ble jeg gjort oppmerksom på at man på utsiden av baren hadde et utsalg der man også solgte Strongbow på boks for £2, altså billigere enn pinten i baren. Likevel valgte jeg sistnevnte da jeg gikk til innkjøp av påfyll før andre omgang.

 

Da jeg så Pontefract Collieries mot Lincoln Moorlands Railway i den nevnte kampen i januar, scoret Aaron Moxam hele fem av målene, og ti minutter ut i omgangen scoret han nå sitt andre for kvelden. Dette var også hans ligamål nummer 29 for sesongen, og det sto 0-4. Frustrerte Church-spillere hadde tilsynelatende gitt opp, og oppgaven ble enda vanskeligere da Danny Howe fikk direkte rødt kort for et håpløst «overfall» på Andy Catton i forbindelse med en duell. Det var tjue minutter igjen av kampen, og Penistone Church måtte fullføre med ti mann. Catton klarte å fortsette en liten stund, og fikk en slags liten hevn da han fire minutter senere sendte i vei et hardt og lavt skudd som fant nettmaskene bak den stakkars hjemmekeeperen Green.

 

Kampen var for lengst avgjort, og etter dette gikk den inn i en fase der den nærmest fremsto som en transportetappe. Men selv med en fem måls ledelse var ikke gjestene fra Pontefract ferdige. Med et par minutter igjen økte Phil Lindley ytterligere, og to minutter på overtid fastsatte Mark Whitehouse sluttresultatet til smått utrolige 0-7. Jeg hadde nå altså sett Pontefract Collieries to ganger denne sesongen – både hjemme og borte – og fasiten er to seire og en målforskjell på vanvittige 19-2! Jeg sto absolutt med en følelse av at jeg hadde sett et lag som blir å finne i NCEL Premier Division neste sesong, og når dette blir skrevet i ettertid kan jeg da også bekrefte at de to uker senere ganske riktig sikret opprykket de har ønsket seg.

 

Det var imidlertid heller ikke til å unngå at man følte litt med vertskapet som åpenbart hadde gledet seg stort til dagens kamp og folkefest. Flere personer med klubbverv som stiller opp på frivillig basis hadde tilbragt så godt som hele fredag og lørdag formiddag på å gjøre klart for storinnrykk, og de var skuffet over at man ikke hadde fått vist hva som bodde i laget. De fryktet at tilskuerne nå skulle forlate Church View Road med et inntrykk av at Penistone Church var en kasteball som ikke hadde noen verdens ting å by på. For min del var det overhodet ikke tilfellet, men kampen i seg selv var naturligvis en vond opplevelse, selv om de som nevnt tross alt hadde flere viktige brikker ute og ikke minst møtte det som de fleste andre i divisjonen hevder er divisjonens beste lag denne sesongen.

 

Lederne i Penistone Church var likevel fornøyde med arrangementet generelt, og entusiastisk kunne de fortelle at 511 tilskuere faktisk var ensbetydende med ny tilskuerrekord på Church View Road. Det var for øvrig også det nest høyeste tilskuertallet på årets NCEL Easter Hop som helhet, kun knepent slått av de 517 som dagen før hadde vært til stede på Marsh Lane i Barton-upon-Humber. Og således fikk de også noe å glede seg over tross resultatet. Den siste kampen i NCEL Easter Hop var over, og det var på tide å returnere til hotellet ved Wakefield for siste gang. Med åtte kamper over tre dager hadde det vært en travel men meget trivelig påskehelg så langt, og det er temmelig sikkert ikke siste gang jeg vil delta på slike arrangementer.

 

Jeg kjøpte med meg en boks Strongbow som niste til bussturen, som viste seg å kun ta rundt 25 minutter. Ved ankomst hotellet var det flere som uttrykte interesse for å oppsøke den nærliggende puben The New Inn, og jeg lot meg overtale til å bli med dit ned. Der koste jeg meg i selskap med blant annet Luke, Gyles, med-arrangør Laurence, Jack, og en Tranmere-fan jeg ikke husker navnet på. Men om det var Luke som dagen før hadde havnet på galeien så var det denne gang min tur. Skjønt så ille var det ikke, men da det omsider ble ringt med bjella for siste runde valgte jeg å unne meg en siste pint mens de andre spaserte tilbake til hotellet. Heldigvis gikk jeg meg ikke bort, men klarte etter hvert å stabbe meg tilbake til hotellet etter en lang dag.

English ground # 248:
Penistone Church v Pontefract Colleries 0-7 (0-3)
Northern Counties East League Division One
Church View Road, 4 April 2015
0-1 Luke Danville (15)
0-2 Liam Radford (32)
0-3 Aaron Moxam (33)
0-4 Aaron Moxam (55)
0-5 Andrew Catton (74)
0-6 Phil Lindley (88)
0-7 Mark Whitehouse (90+2)
Att: 511
Admission: Free with groundhop ticket (otherwise £5)
Programme: Free with groundhop ticket (otherwise £?)
Pin badge: £3

Next game: 06.04.2015: Arundel v Chichester City
Previous game: 04.04.2015: Shaw Lane Aquaforce v Heanor Town

More pics

 

 

 

Shaw Lane Aquaforce v Heanor Town 04.04.2015

 


Lørdag 04.04.2015: Shaw Lane Aquaforce v Heanor Town

 

Etter kampen i Parkgate-området av Rotherham var det på tide å sette kursen mot dagens tredje kamp som skulle gå av stabelen i Barnsley klokka 16.45. Turen gikk derfor nordvestover, og etter rundt en halvtimes kjøring ankom vi vår destinasjon med rundt halvtimen til avspark. Her ved Shaw Lane, en liten spasertur sør-sørvest for Barnsley sentrum, spiller en oppkomling som er et temmelig nytt bekjentskap for de fotballinteresserte – nemlig klubben med det spesielle og originale navnet Shaw Lane Aquaforce. De har med rekordfart tatt seg oppover i pyramiden de siste sesongene, og har også en litt spesiell historie.

 

Barnsley ligger som de fleste nok vet i grevskapet South Yorkshire, omtrent to norske mil nord for Sheffield og nærmere tre mil sør for Leeds. Selve byen har rundt 80 000 innbyggere, og er mest kjent som gruveby, selv om de tidligere gruvene lå i de nærliggende landsbyene i byens utkant. Samtlige gruver her er for lengst stengt, mens det enn så lenge fortsatt holdes liv i glassblåsingen som er en annen av byens tradisjonelle industrier. Barnsley er ingen voldsom turistmagnet, men er omgitt av flott naturlandskap og flere pittoreske små landsbyer. Om man regner med disse og alle forstedene er folketallet dessuten nesten tre ganger så høyt.

 

Ved ankomst Shaw Lane kunne vi se at klubbens hjemmebane ligger med en rekke andre baner rundt, og man passerer først den store cricketbanen som ligger ved siden av. I tillegg er det altså rundt fotballbanen en rekke andre anlegg, ikke minst fotball- og rugbybaner. I tillegg til fotball, cricket og rugby union drives det her også med både squash, (lawn) bowls, friidrett og bueskyting, og fotballklubben deler sin gressmatte med stedets rugby union klubb. Dette er da også medvirkende til at man til tider har hatt store problemer med å få skikk på banen, og ved flere anledninger denne sesongen har de sett seg nødt til å flytte hjemmekamper til både Barnsleys hjemmebane Oakwell og til og med Worksop.

 

Shaw Lane Aquaforce blir ofte beskyldt for å være en kjøpeklubb uten særlig med supportere, og trekkes derfor gjerne frem som et eksempel på en klubb der ballongen vil sprekke totalt når formannen med pengesekken eventuelt velger å trekke seg ut. Men la oss nå for en gangs skyld se litt på dette fra en annen synsvinkel. Forestill deg at du er en ihuga Sheffield Wednesday-fan bosatt i Barnsley, der du har bygget opp en vellykket og lukrativ bedrift. Du bruker en voldsom sum penger (var det virkelig £35 000 jeg hørte?!?) på en VIP-boks på Hillsborough, der du billedlig talt kan velte deg i rekesmørbrød og cocktails. Du har vunnet livets lotteri, men likevel…det er noe som mangler. Du savner noe. Den moderne fotballen har sørget for at du ikke lenger føler den nærheten til klubben som du en gang gjorde.

 

Dette var realiteten for Craig Wood, som omsider valgte en annen løsning for igjen å komme nærmere fotballen. Han tok over en lokal Sunday league klubb et steinkast fra sin bolig – for øvrig samme klubb som han en gang hadde kjøpt et sett med nye drakter til; selvsagt i Sheffield Wednesday-farger. Deretter har han sprøytet sine egne penger inn i klubben som nå jaktet sitt tredje opprykk på tre sesonger. Det spesielle Aquaforce-suffikset er da naturligvis, som de fleste vil ha gjettet seg frem til, identisk med navnet på hans bedrift. Og det er i meget korte trekk bakgrunnen til Shaw Lane Aquaforce.

 

Klubben har riktignok røtter tilbake til 1991, men da som ungdomsklubb og senere Sunday league klubb. Etter at formann Wood kom inn ble klubben restiftet som Shaw Lane Aquaforce i 2012, og de regner dette som sitt stiftelsesår. Deres første sesong ble spilt i Sheffield & Hallamshire County Senior League Premier Division, som ble vunnet på første forsøk. Det ble fulgt opp med ny tittel sesongen etter da de debuterte i NCEL Division One i fjor, og nå går de altså for tittelen i NCEL Premier. Legg til at de under navnet Aquaforce Barnsley (før en sammenslåing med den lokale klubben Barugh sommeren 2012) også vant Sheffield & Hallamshire County League Division One våren 2012, slik at de i realiteten kan gå mot sitt fjerde strake opprykk (og tittel)!

 

Inngangspartiet er på den ene flanken av den østlige langsiden, der man også har klubbhuset. Langs hele denne langsiden består tilskuerfasilitetene utelukkende av såkalt hard standing. Bortre kortside er dessuten ubenyttet med kun en jordvoll bak mål, men i hjørnet mellom disse står en resultattavle. Hjemmefolket hadde kanskje vært i det optimistiske hjørnet da plakaten med tallet 6 sto først i bunken med plakater som sto lent inntil resultattavla. På nærmeste kortside sto det en flunkende ny sittetribune av den moderne prefabrikerte sorten, og ifølge kampprogrammet markerte faktisk dagens kamp åpningen av denne tribunen, som jeg fikk høre at hadde vært utslagsgivende i forhold til at klubbens anlegg har fått tommelen opp for spill på step 4 av FAs utsendinger som sysler med banegraderinger.

 

Anleggets mest interessante tribune er derimot hovedtribunen på bortre langside, som med sitt originale design i det minste har litt karakter. Bakerst på denne tribunen er det blant annet også en tea bar, der de også solgte alkohol slik at jeg slapp å ta turen ut igjen på utsiden der den virkelige baren visstnok finnes. For £2 fikk jeg en boks Strongbow helt i et plastglass, og jeg kunne ta oppstilling ut mot siden av denne tribunen, på en avsats i bakkant av sitteplassene. Der var det en port som ledet ut til det som åpenbart var en rugbybane på baksiden. Den var stort sett et eneste gjørmebad, og det skulle i løpet av kampen også vise seg at den var et populært avtrede for de pissatrengte som ikke følte for å gå helt over til toalettene på motsatt langside.

 

Det var altså en viktig kamp i NCEL Premier Division, der Shaw Lane Aquaforce før dagens runde befant seg på tredjeplass med fem poeng opp til ledende Worksop Town, som imidlertid hadde spilt tre kamper mer. Mellom de to lå Cleethorpes som vi dagen før hadde sett vinne, og de var to poeng foran Shaw Lane med fire kamper mer spilt. Sånn sett hadde Shaw Lane muligheten til å ta seg opp på andreplass igjen, men meldingene vitnet også om at Worksop akkurat hadde vunnet sin kamp. Dermed måtte hjemmelaget ha poeng når de nå tok imot Heanor Town som hadde tatt turen fra Derbyshire. Gjestene lå på sjuendeplass og kom fra seier 5-1 over Bridlington Town, men hadde før det tre strake tap. Shaw Lane kom fra fire strake seire, etter å ha tapt to på rad før det, og de hadde vunnet 3-0 i det omvendte møtet to uker tidligere.

 

Oppe på min utkikkspost fikk jeg snart besøk av Katies to barn – ti år gamle Daniel, og Jade som kunne fortelle at hun snart fyller åtte. Lee og Katie hadde tatt plass lenger ned på sittetribunen, og jeg bestemte meg for at min gode gjerning for dagen ville være å avlaste Katie litt ved å fungere som barnepike. Mens lagene inntok banen hørte jeg allerede stadige rop om «help!», der de tydeligvis låste hverandre ute på den nevnte rugbybanen bak. Snart fant de heldigvis ut at låsen på porten ikke fungerte helt som den skulle, og jeg hadde uansett ingenting imot deres selskap, der de i hvert fall fikk meg til å trekke på smilebåndet med sine stadige påfunn. Jeg hadde imidlertid ikke samvittighet til å røpe at de sannsynligvis ikke skulle hjem etter denne kampen, slik de trodde, men i stedet etter all sannsynlighet også ville være å se på dagens fjerde kamp.

 

Gjestene fra Derbyshire åpnet best og hadde tittelkandidatene tidvis på hæla, og allerede etter et par minutter var de farlig frempå da Nathan Benger headet like over. Enda nærmere kom de etter 12-13 minutter da Jay Cooper sendte i vei en suser som smalt i tverrliggeren bak Aquaforce-keeper (og tidligere Heanor-spiller) Ian Deakin. Etter halvspilt første omgang begynte det å jevne seg mer ut, og mens jeg følte at Heanor fortsatt var best i banespillet, var det nå vertene som spilte seg frem til flest sjanser. Danny Frost var to ganger frempå, men Lions-keeper Jason Fisher ryddet opp – og da debutanten i målet måtte gi retur på Frosts andre sjanse så ble han reddet av Greg Marriott som reddet på streken.

 

Det var en spennende kamp vi var vitne til, men jeg sto personlig med en følelse av at det var en ørliten smule ufortjent da hjemmelaget tok ledelsen med åtte minutter til pause. De ble noe snodig tildelt et frispark som utløste store protester fra Heanor-benken, og de ble ikke mindre da Sam Dentons harde frispark gikk under den hoppende muren og snek seg i mål. 1-0 til Shaw Lane Aquaforce, og Heanor-manager Glen Clarence var fortsatt rasende på dommertrioen da lagene gikk til pause med vertene i føringen til tross for at de tilreisende i perioder hadde dominert mot ligafavorittene og vært et artig bekjentskap. Det var vel egentlig også hjemmelagets maskot Desmond the Duck, som i motsetning til før kamp ikke benyttet pausen til et vanvittig danseshow. Men kanskje skal hjemmelaget være glad for at ikke personer med tilknytning Disney-konsernet har vært til stede ved Shaw Lane, for slik han nærmest fremstår som en kopi av Donald Duck er det ikke vanskelig å se for seg at det fort kunne endt i søksmål.

 

Jeg nøyde meg igjen med å oppsøke klubbens tea bar for å hente en ny Strongbow, og fikk der selskap av Jade. Jeg klarte ikke å motsto sjarmtrollet som uten tvil kommer til å bli meget populær blant gutta om noen år, og til tross for at hun sa at hun egentlig ikke fikk spise godteri uten lov, valgte hun seg omsider ut en pose Skittles etter at jeg hadde understreket at det tross alt var helg og at det var vår lille hemmelighet. Da broren kom tilbake var det imidlertid ikke lett å få henne til å dele litt med ham, og han løp da selvsagt for å sladre til Katie. Heldigvis havnet jeg ikke i svarteboka hennes, og jeg fikk også slått av en prat med en hjemmesupporter som nå hadde god tro på tittel og opprykk til step 4.


Nå var jeg faktisk aldri innom den ordentlige baren, som visstnok befant seg i klubbhuset på motsatt langside, med inngang fra utsiden. Dermed kan jeg ikke uttale meg om hvor travelt det var der, men i likhet med Grimsby Borough (som vi altså hadde besøkt dagen før) så har Shaw Lane Aquaforce en utfordring i kraft av at de ikke selv eier anlegget. Også her er det lokalmyndighetene som står som eier, og som i stedet for klubben således får inntektene fra ikke minst baren, som gjerne er det området klubbene nedover i non-league tjener mest på. Dette var for øvrig eneste kamp på årets NCEL Hop der det ikke ble satt sesongbeste hva tilskuertall gjelder, for selv om vertskapet var storfornøyd 344 fremmøtte, var det likevel et godt stykke opp til tilskuerrekorden som ble satt i høst da hele 904 tilskuere møtte opp for å se lokaloppgjøret mot Athersley Recreation.

 

Andre omgang startet noe tregere, og begge lag virket nå å ha større problemer med å spille seg frem til sjanser. Heanor-keeper Fisher leverte imidlertid nok en god redning da Lee Morris spilte fri Danny Frost som kom nokså alene med Fisher. Heanor-fansen hadde møtt frem i godt antall og ga masse lyd fra seg, og halvveis ut i omgangen mente de og deres helter seg snytt for straffespark i forbindelse med et skudd fra Jay Cooper som ble klarert på streken. Dommeren lot seg derimot ikke overbevise, og vertene kunne i stedet doblet ledelsen, men Lee Morris brant et par gode sjanser. For Heanor hadde både Nick Hall og Kieran Debrower (sistnevnte scoret visst 50 mål sist sesong) skudd som suste like utenfor, men det skal også nevnes at hjemmelagets forsvar var meget godt der det ble styrt av målscorer Denton og Stefan Holt.

 

Likevel var det forståelig at Heanor Town var skuffet da dommeren blåste av med 1-0 som sluttresultat i en kamp der bortelaget hadde fortjent noe mer. De var fortsatt ikke spesielt fornøyde med dommeren, og fornøyde var vel heller ikke Daniel og Jade som fant ut at de ikke skulle hjem, men snarere til Penistone og dagens fjerde kamp. «Have we been bad?» spurte Jade, som lurte på om det var en eventuell straff, og undertegnede kunne i hvert fall avkrefte at det hadde vært tilfelle mens de var mitt «ansvar». Det var tydeligvis raskt glemt, og humøret var snart tilbake hos de to små. Katie kunne senere fortelle at jeg tydeligvis har fått en ny fan i Jade, så jeg må åpenbart ha gjort noe riktig. Uansett var det på tide å forlate Shaw Lane og Barnsley til fordel for Penistone og dagens fjerde og siste kamp etter å ha sett Shaw Lane Aquaforce ta tre viktige poeng og et steg nærmere tittel og opprykk.

English ground # 247:
Shaw Lane Aquaforce v Heanor Town 1-0 (1-0)
Northern Counties East League Premier Division
Shaw Lane, 4 April 2015
1-0 Sam Denton (38)
Att: 344
Admission: Free with groundhop ticket (otherwise £5)
Programme: Free with groundhop ticket (otherwise £1,50)
Pin badge: £3

Next game: 04.04.2015: Penistone Church v Pontefract Collieries
Previous game: 04.04.2015: Parkgate v Staveley Miners Welfare

More pics