Østsiden v Drøbak/Frogn 21.10.2017

 

Lørdag 21.10.2017: Østsiden v Drøbak/Frogn

 

 

Denne lørdagen var det sesongavslutning i 3. divisjon, og dermed forventet drama rundt om på flere av arenaene i divisjonens seks avdelinger. I avdeling 1 hadde jo allerede Moss feiret divisjonstittel og opprykk, men i bunnen var det stor spenning knyttet til hvem som ville følge med Odd III, Holmen og Spring/Jeløy ned i 4. divisjon. Min lokale klubb Drøbak/Frogn var blant de klubbene som kjempet mot nedrykk, og selv etter fire strake seire var de alt annet enn sikre før siste serierunde da de skulle til Fredrikstad for å avslutte sesongen med bortekamp mot Østsiden. Det at også Østsiden selv var i faresonen gjorde ikke spenningen mindre, og i løpet av uken ble det klart at jeg sammen med min nabo Pia ville ta turen.

 

 

Hun ville jo selvsagt se sin kjæreste Nichlas (Furu) styre DFI-forsvaret i kampen for ny kontrakt, men var ikke lysten på å kjøre alene, så jeg meldte meg selvsagt som frivillig passasjer, og hun foreslo snart å kombinere dette med en tur ned til Strömstad for litt «harry-handel» før kamp. Som sagt så gjort, og med avspark klokka 14.00 satset vi på avreise i 10.30-tiden. Da jeg kom meg opp den dagen og fikk snakket med Pia fra verandaen, viste deg seg at hun også skulle plukke opp en venninne først, og dermed forsøkte vi å dra like etter at klokka slo ti. Nichlas skulle dra nedover sammen med resten av DFI-troppen litt senere, så det var med to fine jenter som selskap at jeg snart ble skysset nedover mot svenskegrensen.

 

 

Vårt trekløver kom seg greit ned til Strömstad, der jentene fikk hamstret litt av hvert på Systembolaget før øvrige varer etter hvert ble kjøpt inn mens vi støtte på hele Furu-klanen. Deretter kunne vi igjen ta oss over riksgrensen tilbake til Norge. Etter at vi tok av i Årumkrysset og kjørte over Torp, var det for min del en reise tilbake på gamle trakter. I 1980-årene bodde jeg noen år på nettopp Torp, der vi passerte vårt gamle hus på vei til Østsiden stadion, der jeg også spilte en rekke ganger for Torp IF. Det er en arena der jeg har vært spiller langt oftere enn tilskuer, og selv om jeg mener å huske å også ha sett ytterligere et par lokaloppgjør mot Torp sitt A-lag der, er det kun én A-lagskamp jeg i disse dager med 100% sikkerhet kan fastslå å ha overvært.

 

 

Det var en cupkamp i 2001, da Østsiden slo storebror FFK med 2-0 i første runde av cupen. Kanskje ikke like ydmykende og pinlig som det den vanstyrte aristokraten FFK varter opp med i disse dager, men likevel sved det nok litt også den gang. Men nok om den falmede storheten på andre siden av brua i denne omgang, og videre til noe mer lystig. Vi fikk snart parkert utenfor dagens kamparena, og allerede før vi ved hjelp av Vipps betalte oss inn med 100 kroner per person hadde vi kunnet konstatere at det var en god del Drøbaks-folk som hadde tatt turen til Østfold for å få med seg det forventede dramaet denne dagen.

 

 

Østsiden ligger som navnet tilsier på østsiden av Glomma, med Fredrikstad sentrum rett på andre siden av Fredrikstadbrua som ikke ligger altfor mange hundre meter fra Østsiden stadion. Østsiden er tradisjonelt et arbeiderklassestrøk i området, og de som er litt kjent her vet for øvrig at den flotte Gamlebyen heller ikke ligger altfor langt unna. Østsiden IL ble stiftet i 1935, og åpnet to år senere sin første grusbane, mens gressbanen først ble åpnet i 1948. De driver selvsagt også med flere idretter, men fotballen er nok det klubben naturlig nok er mest kjent for – ikke minst takket være en tidligere landslagssjef med fortid i klubben.

 

 

Egil «Drillo» Olsen er imidlertid ikke den eneste som startet sin karriere i Østsiden, for også Jørn Andersen var i «Øssia» før han ble hentet av FFK. Han debuterte for rødbuksene i 1982 og var to år senere med å vinne cupen før han etter et kort opphold i Vål**enga gjorde tysker av seg. Østsiden slo forresten ut blant annet storklubben Lyn da de i 1962 tok seg til kvartfinale i cupen, og i både 1960- og 1970-årene var de i perioder å finne på nest øverste nivå av norsk fotball, der de ved noen anledninger også var nære på opprykk til toppdivisjonen. Mon tro om ikke 1976 var sist gang de var å finne på nivå to, og senere ble det tyngre tider før de i 1996 var tilbake på nivå tre. Deres siste opphold på nivå tre var i 2012-2013, og nå har det jo med færre avdelinger blitt vanskeligere. Nå gjaldt det å overleve på nivå fire.

 

 

Nå er nok langtidshukommelsen ikke den beste, men anlegget var ved første øyekast slik jeg husker det fra både 1980-årene og den nevnte cupkampen mot FFK. I hvert fall frem til jeg så kunstgressbanen bortenfor borte langside, for den kan jeg ikke huske, og jeg tviler på at den var der den gang. Slike uhumskheter var vel fortsatt ukjent den gang, og når vi ikke spilte på gressbanene til A-lagene, trente og spilte vi rett og slett på grusbaner. Uansett; det er fortsatt lite eller intet av tribunefasiliteter Østsiden kan by tilskuerne på, og unntaket er en slags veranda foran klubbhuset, der flere hadde funnet seg sitteplasser. Fra inngangen ved siden av klubbhuset og ned mot den ene kortsiden er det en gressvoll som fortsetter bortover ned denne kortsiden, over mot langsiden ut mot kunstgressbanen. Der finner man laglederbenkene og lite annet, og bak det bortre målet er det boligbebyggelse.

 

 

Status før denne siste kampen var at Strømsgodset II lå på plassen rett under nedrykksstreken med sine 33 poeng. Samme poengsum hadde DFI som kun var over streken på målforskjell, og disse to hadde to poeng opp til duoen Østsiden og Sarpsborg 08 II. Det var disse fire som kjempet om å unngå den siste nedrykksplassen, og i tillegg til kampen på Østsiden skulle Godset-reservene ta imot Oppsal mens Sarpsborg-reservene tok imot høstens store formlag Vestfossen. I kraft av at reservelagene som vanlig var ventet å forsterke med en rekke førstelagsspillere, syntes de fleste å forvente at en eventuell taper i kampen på Østsiden måtte ta turen ned. Det var nervøs stemning da lagene inntok banen med den karakteristiske Fredrikstad-brua som bakteppe.

 

 

Jeg liker slike kamper der mye står på spill for begge lag, og ikke minst når de utspiller seg på et slikt underlag som det Østsiden stadion bød på denne dagen. De siste årene har jeg dessverre ikke vært bortskjemt med fotball på ekte gress her hjemme hvor fotballen har blitt «infisert» av de hersens kunstgress-banene som har poppet opp som paddehatter, men nå var det ordentlig gress man skulle spille på, og attpåtil en skikkelig tung gressmate som visse steder truet med å bli litt gjørmete. Herlig! Snart registrerte jeg også at Oppsal hadde tatt en tidlig ledelse mot Godset-reservene, men de to lagene utpå banen her måtte tenke på seg selv, og det var tydelig at det sto mye på spill. Begge lag gikk helhjertet inn i duellene, og temperaturen var nokså høy allerede fra avspark.

 

 

Det var sjanser begge veier, men hjemmefolket trodde at Østsiden hadde tatt ledelsen da en av deres spillere satt ballen i mål. Det var imidlertid store protester fra DFI, for det virket som om dommeren først hadde stoppet spillet slik at mange av spillerne stoppet opp. For meg virket det deretter som om han etter et halvt sekund vinket spillet videre, så kanskje jeg hadde mistolket hans kroppsspråk. Til tross for at linjemannen var oppe med offside-flagget hadde jeg vel heller ikke hørt noe fløytesignal, men etter en diskusjon med sin linjemann valgte dommeren å annullere, og det var ifølge bedre plasserte personer (riktignok med DFI-sympatier) en korrekt avgjørelse. Begge lag hadde muligheter til å score, men det var målløst da lagene gikk til pause, og på det tidspunktet hadde også Godset-reservene snudd kampen slik at DFI i øyeblikket var nede.

 

 

DFI trengte nå mål, og ti minutter ut i omgangen fikk unggutten Magnus Fagernes kjempetreff fra rundt 18 meter. Ballen suste inn i mål bak Øssia-keeper, og jubelen brøt ut blant gjestene da deres toppscorer registrerte sitt mål nummer 15 for sesongen. Nå var det Østsiden som trengte mål, eller var det det? På Sarpsborg Stadion hadde nemlig Vestfossen få minutter tidligere tatt ledelsen slik at det nå var Sarpsborg-reservene som var nede, men med en utligning der ville alt endre seg igjen, så Østsiden jaktet utligning. Den jobben ble ikke enklere da Markus Ulstrup Engebretsen gikk litt for hardt inn i en takling og for andre gang på drøyt fem minutter fikk gult kort av dommeren fra Sprint/Jeløy. To gule blir som kjent rødt, og Østsiden måtte fullføre med ti mann.

 

 

Likevel var Østsiden skumle fremover, og DFI måtte kjempe med nebb og klør for å holde på ledelsen. Mens noen klaget på den vanskelige banen og mangel på «finspill», satt undertegnede pris på kampen til tross for at det var nokså nervøst. Østsiden fikk mot slutten et par store sjanser, og jeg var ikke den eneste som så en av de i mål da avslutningen trillet like utenfor stolpen til DFI-keeperen. Det ble likevel jubel også blant hjemmefolket da speaker omsider opplyste om at Vestfossen ledet i Sarpsborg. Vi begynte å lure på hvor mye dommeren egentlig hadde lagt til, men etter i overkant av sju minutter blåste han omsider av, og DFI-gutta kunne juble ekstatisk over fornyet kontrakt etter å ha avsluttet sesongen med fem strake seire. Det hadde sett så stygt ut noen uker tidligere, men nå var The Great Escape et faktum.

 

 

Med bekreftet sluttresultatet fra Sarpsborg var det også klart at Østsiden klarte seg, og da gikk det som jeg håpet – at begge klarte seg mens det i stedet var et av reservelagene (Sarpsborg 08 II) som måtte ned. Det sto for øvrig i sterk kontrast til det som skjedde i avdeling 2, der Lyn dessverre tapte opprykket til fordel for Stabæk II. Enda et reservelag på nivå 3 er alt annet enn gode nyheter. Det er uansett en helt annen historie, for nå var det jubelscener som utspilte seg ute på gressmatta, og mange av de bortimot 100 tilreisende fra Drøbak ble værende en stund for å hylle laget. De utgjorde en stor del av det jeg vil anslå var bortimot 150 tilskuere. Nå var det bare å sette kursen hjemover og få varene i hus.

 

 

For DFI sin del hadde nok ikke sesongen svart helt til forventningene (det endte med en 8. plass), men en sterk sesongavslutning avverget en total fiasko, og nå kan man forhåpentligvis bygge litt videre på dette til neste år. DFI-gutta feiret senere denne kvelden sin sesongavslutning på Skipperstua i Drøbak, og det var artig å konstatere at den godeste Nichlas (Furu) fikk prisene som både årets spiller og spillernes spiller for 2017. Nå får han vel kreve en bedre kontrakt, og for DFI sin del for man – selv om jeg liker spenning – håpe at de gjør det litt mindre spennende neste sesong. Om det da ikke er i toppen av tabellen… Denne kampen markerte muligens også slutten på min 2017-sesong i Norge, så det er bare å se frem mot Boxing Day og ny tur.

 

 

Revisit:
Østsiden v Drøbak/Frogn 0-1 (0-0)
3. divisjon avd. 1
Østsiden Stadion, 21 October 2017
0-1 Magnus Fagernes (56)
Att: 150-ish
Admission: 100 kroner

 

Next game: 12.11.2017: Fredrikstad v Notodden 
Previous game: 14.10.2017: Drøbak/Frogn v Sarpsborg 08 II 

More pics 

 

 

Drøbak/Frogn v Sarpsborg 08 II 14.10.2017

 

Lørdag 14.10.2017: Drøbak/Frogn v Sarpsborg 08 II

 

 

Min norske sesong gikk mot slutten, men The Great Escape var fortsatt mulig for min lokale klubb Drøbak/Frogn, og jeg måtte jo bare ta turen ned til Seiersten Stadion for å se på når de denne lørdagen skulle ta imot reservene til Sarpsborg 08 til livsviktig kamp i 3. divisjon avdeling 1. Dette var også sesongens siste hjemmekamp for DFI, og etter all sannsynlighet var kun seier godt nok om de skulle ha håp om å berge plassen. Denne dagen var også min kompis Morten tilbake på gamle trakter, og til tross for å være «barnevakt» denne dagen hadde han varslet interesse for å bli med å se sin nevø Nichlas (Furu) styre DFIs forsvar. Derfor gikk jeg den korte veien bort til hans søster for å møte ham der, og snart kjørte vi ned til Seiersten og betalte oss inn. Vi voksne måtte som vanlig punge ut 100 kroner, men barna gikk tydeligvis gratis.

 

 

Badebyguttene hadde fortsatt en jobb å gjøre, men det så langt lysere ut enn det hadde gjort et par uker tidligere. DFI befant seg fortsatt fjerde sist på tabellen, og dermed på den siste nedrykksplassen, men etter tre strake seire hadde avstanden opp til sikker plass blitt redusert til to poeng. Siden mitt forrige besøk da DFI på dramatisk vis slo Godset II med 2-1 etter seiersmål på overtid, hadde de vært på besøk i Skien, der jumboen Odd III hadde blitt nedsablet med hele 8-1. Det var nettopp Godset II som nå befant seg to poeng foran, rett over streken, og to poeng foran der igjen lå Vestfossen og Østsiden, med Ullern og Sarpsborg 08 II ytterligere ett poeng foran. Sistnevnte var altså på besøk i Drøbak denne dagen, og det er aldri lett å spille mot disse hersens reservelagene når de trenger poeng mot slutten av sesongen.

 

 

Det er jo ikke uvanlig at disse reservelagene stiller svært ujevne lag i løpet av sesongen, der de gjerne forsterker med spillere fra førstelags-troppen om de trenger poeng for å holde seg mot slutten av sesongen, og således har de flere ganger avgjort både opprykks- og nedrykkskamp. Reglene har vel blitt strammet inn ørlite på dette område(?), men med fare for å gjenta meg selv synes jeg ikke det er nok, og det er synd at de får være med å gi disse divisjonene et amatørpreg når de burde spilt i en egen liga for reservelag. Men nok om det, for det var ingenting vi fikk gjort noe med nå når det nærmet seg avspark på Seiersten Stadion.

 

 

Vi fikk se at hjemmelaget startet godt og spilte en god førsteomgang, og det var fortjent da Ibrahima Konate satt inn 1-0 etter tjue minutter. Nichlas Furu & Co i forsvaret hadde tilsynelatende full kontroll på Sarpsborg-angriperne, skjønt det var som vanlig en episode eller to der hjemmefansen satt med hjertet i halsen da DFI-keeperen fikk ballen i føttene. Heldigvis hadde også DFI denne gang marginer litt med seg, og de kunne gå til pause med ledelsen foran det speaker for en gangs skyld fortalte var 111 tilskuere (lokalavisen hevdet senere å ha talt 180 personer innenfor portene). Foreløpig gikk det veien for DFI-gutta, men det gjensto én omgang og sarpingene hadde selvsagt ikke resignert.

 

 

Etter pause ble DFI presset bakover, og tidvis var det en ganske kraftig press. Vi nærmet oss timen spilt da de blå fikk uttelling og Andreas Albech utlignet til 1-1. Et par minutter senere satt DFI-trener Teitur Thordarson innpå Atle Tronsmoen, som litt overraskende for meg hadde startet på benken, og var et umiddelbart friskt pust. Han hadde kun vært på banen i noen få minutter da han driblet seg inn i feltet og satt inn 2-1. Et unisont lettelsens sukk kunne nærmest høres over Seiersten Stadion da jubelen hadde lagt seg, og DFI kunne økt ledelsen, men også sarpingene hadde en god mulighet til å utligne. På overtid ble imidlertid seieren sikret da M’Bandy Camara fastsatt sluttresultatet til 3-1, og det var jubelscener i hjemmeleiren da dommeren blåste av til deres fjerde strake seier.

 

 

Samtidig fikk DFI en hjelpende hånd ved at Ullern hadde satt inn en sen utligning i sin hjemmekamp mot Godset II mens Kvik Halden hadde gjort det samme mot Østsiden. Dermed passerte DFI reservelaget fra Drammen på målforskjell mens det var to poeng opp til Østsiden. Det siste var viktig siden DFI i sin siste kamp skulle til Østsiden, og der ville de nå ha skjebnen i egne hender da en seier ville sikre plassen uansett. Jeg begynte umiddelbart å vurdere en tur ned til gamle trakter for å se kampen på Østsiden Stadion. Det som hadde sett nokså umulig ut for noen få uker siden, virket nå meget mulig, og en nervepirrende sesongavslutning ventet.

 

 

 

Revisit:
Drøbak/Frogn v Sarpsborg 08 II 3-1 (1-0)
3. divisjon avd. 1
Seiersten Stadion, 14 October 2017
1-0 Ibrahima Konate (21)
1-1 Andreas Albech (60)
2-1 Atle Tronsmoen (67)
3-1 M’Bandy Camara (90+2)
Att: 111
Admission: 100 kroner
Programme: Included

 

Next game: 21.10.2017: Østsiden v Drøbak/Frogn 
Previous game: 08.10.2017: Norway v Northern Ireland 

More pics 

 

 

Norge v Nord-Irland 08.10.2017

 

Søndag 08.10.2017: Norge v Nord-Irland

 

 

Heldigvis hadde jeg vært fornuftig nok til å ikke la det bli altfor sent i det nordirske selskapet på The Scotsman dagen før, og derfor var jeg nokså frisk og rask da jeg omsider våknet og etter hvert kom meg på bussen inn mot Oslo igjen. Der skulle Norge møte Nord-Irland i siste runde i deres VM-kvalifiseringsgruppe, og i takt med at min interesse for det engelske landslaget har hatt en dalende kurve de siste årene, må jeg innrømme å virkelig ha fått sansen for Nord-Irland. I motsetning til Norge hadde nordirene fortsatt mulighet til å kvalifisere seg for Russland-VM neste år, så jeg hadde fått min Stourbridge-kompis Ulster Jim til å ordne meg en billett i borteseksjonen. Jim hadde selv dessverre måttet kansellere på grunn av et dødsfall i familien noen dager i forkant, men hadde sendt min billett med en kar som skulle fly over fra London denne søndagen, og første stopp for meg var å hente billetten ved Scandic Vulkan Hotel.

 

 

Det gikk greit, og Richard viste seg å være en kar bosatt i Maidenhead. Han kom ned i lobbyen med min billett, og ville deretter ha et par timer til på øyet men mente han ville komme innom The Scotsman etter en høneblund. Selv busset jeg tilbake til sentrum og gikk fra holdeplassen ved Brugata til The Scotsman, der mine norske kompiser fortsatt ikke hadde møt opp. Det hadde imidlertid deler av kontingenten med våre venner fra Royal Bar på Sandy Row, og etter å ha punget ut 94 kroner for dagens første 0,4 med Somersby slo jeg meg ned sammen med de inntil de gikk for å sjekke ut «supporter-sonen» oppe ved Stortinget. Nordirene hadde virket invadert Oslo denne helgen, og hele Karl Johan var som kvelden før et menneskelig hav av grønt, mens det inne på The Scotsman var høy stemning og trengsel.

 

 

Etter hvert begynte også mine norske venner å ankomme (i tillegg til Richard), og de fleste av de hadde tenkt seg på kamp, mens et par hadde billetter til WASP-konserten. Den hadde jeg også vurdert, men det ble øyeblikkelig vraket da jeg så at de to dessverre kolliderte. I gruppe C hadde verdensmester Tyskland som ventet radet opp seire og tatt en enkel gruppeseier der de sto med 27 poeng og full poengpott etter ni av de ti rundene. Samtidig hadde Nord-Irland allerede sikret seg andreplassen, men spenningen i så måte var knyttet til hvorvidt de ville unngå å bli dårligste toer og dermed sikre seg en playoff-plass. Etter et par-tre timer på Scotsman gikk vi innom supporter-sonen, der en rekke nordirer ville by på Buckfast, før vi etter hvert fikk somlet oss ned på Tempest. Der kunne vi konstatere at skottene kun klarte uavgjort i sin siste kamp og dermed var ute. Trist, for selv om jeg har visse problemer med å holde med et skotsk lag hver gang jeg ser Scott Brown eller den motbydelige Leigh Griffiths, skulle jeg gjerne hatt med Skottland. Men dette resultatet betød også at Nord-Irland var sikret en plass i playoff!

 

 

Det var etter hvert på tide å komme seg på T-banen og sette kursen mot Ullevål Stadion – eller «kjøpesenteret», som min engelske groundhopper-kompis Paul Ferguson kaller det, da han mener stadionet fra utsiden ser ut som et under gjennomsnitts sjarmerende kjøpesenter. Jeg vet for øvrig at han ikke er overbegeistret for det som er på innsiden heller, men det får være en annen sak. Nå synes jeg vel ikke Ullevål er den kjipeste arenaen vi har, og man har i hvert fall fortsatt naturgress på Ullevål. Jeg hadde plass ved siden av Richard, og selv om vi åpenbart kunne ha gått inn samme inngang som de andre, trodde vi at vi måtte gå inn en av inngangspartiene som sto trykket på billetten, men det viste seg at bortefansen kanskje ikke uventet så bort fra bagateller som seksjons- og setenummer.

 

 

Det var i hvert fall liten tvil om hvem som ville vinne tribunekampen, og uten at jeg skal påstå at det er noen fasit, hørte jeg det snakkes om at mellom 2 000 og 3 000 nordirer hadde tatt turen til Oslo denne helgen. Uansett hvor mange de var som fylte bortetribunen bak det ene målet, skapte de i hvert fall en voldsom stemning allerede før før nasjonalsangene ble spilt og det etter hvert var klart for avspark. Norge hadde kun æren å spille for etter nok en mislykket kvalik, men hvordan ville Michael O’Neill og ikke minst hans utvalgte opptre nå som de en times tid tidligere hadde fått vite at de uansett var klare for kvalik? Det var vel egentlig nå det store spørsmålet da den ukrainske dommeren blåste i gang kampen.

 

 

Svaret var at i hvertfall undertegnede satt tidlig med en følelse av å se et nordirsk lag der mange av spillerne først og fremst virket opptatt av å ikke pådra seg kort, og med seks spillere fra start som med gult kort ville måtte stå over i playoff, var det nå kanskje ikke spesielt overraskende tross alt. Sånn sett ble det noe forsiktig over det hele, og det var en usedvanlig sjansefattig kamp de 10 244 tilskuerne fikk se. Nordirenes suksess under O’Neill virker i stor gard å ha blitt bygget på solid organisering, og de hadde få problemer defensivt, men det de skapte offensivt vil heller ikke ha skremt playoff-motstanderen, og først og fremst sto Håvard Nordtveit frem defensivt for Norge. Det var ingenting å si på at det sto 0-0 til pause, og man kunne bare håpe på en litt mer fartsfylt andre omgang.

 

 

Det fikk vi ikke, og det var først med tjue minutter igjen at det skjedde noe. Et innlegg fra Stefan Johansen – som for øvrig fikk fortjente pipekonserter for sin fortid i Celtic – skapte problemer for NI-keeper Michael McGowern, og etter at han fikk noen fingre på ballen landet den hos Chris Brunt, som på surrealistisk vis scoret selvmål ved å dundre ballen opp i nettaket da han prøvde å klarere. Det fikk til og med norske fans til å reise seg og applaudere noen sekunder – slett ikke verst! Gjestene syntes å ha blitt vekket litt av baklengsmålet, og Norges keeper Ørjan Nyland fikk så vidt fingrene på en volley fra Stuart Dallas, mens innbytter Kyle Laffert headet like over og Conor McLaughlin skjøt rett på Nyland. Dermed endte det 1-0, men mens seierherrene blir hjemme neste sommer, kan nordirene fortsatt sikre seg VM-deltakelse. Fingrene er krysset! Og med det var det bare å ta T-banen tilbake, med nordirer som hoppet og sang så man nesten trodde vognene skulle spore av. Etter å ha tatt farvel med Richard på Jernbanetorget gjensto bare bussturen hjem.

 

 

Revisit:
Norway v Northern Ireland 1-0 (0-0)
World Cup Qualifying, Group C
Ullevål Stadion, 8 October 2017
1-0 Chris Brunt (og, 71)
Att: 10 244
Admission: 150 kroner
Programme: Free 

 

Next game: 14.10.2017: Drøbak/Frogn v Sarpsborg 08 II 
Previous game: 07.10.2017: Romsås v Rommen 

 

More pics 

 

 

Romsås v Rommen 07.10.2017

 

Lørdag 07.10.2017: Romsås v Rommen

 

 

For min del dreide denne helgen seg mye om at Nord-Irland var på besøk i Oslo for å spille VM-kvalifiseringskamp på søndag kveld, og i den forbindelse hadde jeg også tenkt meg inn for å feste litt med nordirske venner og sympatisører på lørdagskvelden. Når jeg først hadde tenkt meg inn til Oslo åpnet det selvsagt for å også få med seg en kamp og besøke en ny bane. Jeg hadde opprinnelig sett på muligheten for å dra opp til Lillestrøm for å se lokaloppgjøret LSK 2 v Skjetten i LSK-hallen klokka 13.00 for deretter å ta meg til Romsås og et nytt lokaloppgjør i form av Romsås v Rommen klokka 16.00. Det skulle la seg gjøre, men jeg endte opp med å sove såpass lenge at den første kampen måtte utgå.

 

 

Derfor var det med planer om å dra rett til Romsås og Bjøråsen kunstgress at jeg satt meg på buss 500, og noe forsinket grunnet en stengt Nordby-tunnel og økt trafikk om Nesset kunne jeg stige av ved Oslo bussterminal og ta T-banen fra Grønland til Grorud. Det er fint at Ruter har utvidet sine soner slik at billettene har blitt billigere, men samtidig har de ikke utvidet billettenes gyldighetstid, slik at min billett faktisk utløp et lite minutt før jeg kunne ta plass på buss 63. Slik mine planer var kunne jeg egentlig betalt én kroner mer for en 24-timers billett, men gjort var gjort, og jeg tok sjansen på at jeg skulle unngå bot mens jeg ble busset opp til «toppen» av Romsås-bydelen av bussen som går i ring fra Grorud T-banestasjon og rundt Romsås.

 

 

De fleste vil vel vite at Romsås er drabantby nordøst i Oslo, og den preges av den spesielle og typiske drabantby-bebyggelsen som av OBOS ble oppført i løpet av 1960- og 1970-årene. Den såkalte Romsåsbyen består av seks borettslag med rundt 2 500 boenheter i form av blokker, der hvert borettslag er bygget rundt ett eller flere tun, og de er knyttet sammen med et nettverk av gangveier. Romsås var en stund å regne som en selvstendig bydel, men har siden en sammenslåing hørt innunder bydel Grorud. Helt oppe på toppen kunne jeg stige av rett utenfor Bjøråsen kunstgress, der oppvarmingen allerede var i gang da jeg ankom dagens kamparena med en halvtimes tid til avspark.

 

 

Det skulle kjempes om poeng i 4. divisjon Oslo avdeling 1, der det var siste serierunde, og i utgangspunktet skulle det vært litt spenning både i topp og bunn. Avdelingsvinneren skal opp i 3. divisjon, og der hadde Grei et to poengs forsprang på Holmlia. For Romsås sin del skulle de egentlig kjempet for tilværelsen og å unngå å følge med Røa ned i 5. divisjon, og de hadde en vanskelig jobb foran seg. Det eneste laget de hadde et ørlite teoretisk håp om å kunne innhente var Vollen, og Asker-klubben hadde et forsprang på tre poeng og elleve mål bedre målforskjell. Ikke et spesielt stort håp, men den lille muligheten for å få se en kamp der det sto noe på spill forsvant takket være at Vollens siste kamp var bortekamp mot et reservelag.

 

 

Den siste serierunden eller to burde jo foregå på en måte der samtlige kamper spilles samtidig, men denne dagen hadde Bærum 2 v Vollen allerede blitt spilt klokka 13.00, og med Vollen-seier var det allerede klart at Romsås var nede uansett utfall av lokaloppgjøret mot Rommen. Det er åpenbart at kampen på Kadettangen hadde måtte vike til fordel for 2. divisjons-kampen Bærum v Raufoss som skulle finne sted klokka 16.00, men dette føyer seg jo bare inn i rekken av argumenter for at reservelagene burde hatt en egen liga. Gang på gang har de påvirket både opp- og nedrykksstrid i diverse divisjoner og avdelinger, og det er medvirkende til at det hele slik jeg ser det får et latterlig og amatørmessig hobbypreg.

 

 

Om all spenning var borte, burde det i hvert fall være lokal prestisje å spille for, og jeg forventet naturligvis at Romsås var interessert i å gå ned med flagget til topps. I den forbindelse må jeg si at det for meg var overraskende å finne Romsås så langt nede på tabellen i år, for de imponerte meg i hvert fall én av de to gangene jeg så de i 2016-sesongen. Kanskje har de mistet noen spillere, uten at jeg har noe som helst grunnlag for å spekulere i dette, men jeg savnet i hvert fall denne dagen Lars Kaldhussæter, som scoret hattrick da jeg forrige sesong så at de som eneste lag ta poengene borte mot divisjonsvinner Holmlia, og som jeg også hadde merket meg da jeg litt tidligere hadde sett de borte mot Teisen. Jeg håpet nå i hvert fall på en god kamp da det etter hvert nærmet seg klokka 16.00 og avspark på Bjøråsen kunstgress.

 

 

Dette er en nokså typisk bane for lavere divisjoner i Oslo, med en spartansk kunstgressbane uten noe av tribunefasiliteter. På den ene langsiden har de i hvert fall en kiosk der jeg fikk kjøpt meg en Solo for å slukke tørsten på en nokså varm dag. Det spesielle med banen her er for øvrig at det kun er 85 meter fra mål til mål. Romsås Idrettslag ble naturlig nok stiftet så sent som i 1972, og blant spillere som spilte aldersbestemt fotball for klubben kan nevnes Joshua King, Mike Kjølø og Jan Derek Sørensen. Så spørs det om det muligens var en fremtidig storspiller å se på Bjøråsen denne lørdagen..?

 

 

Det jeg etter hvert fastsatte å være 53 tilskuere (det var ingen lett oppgave med masse folk som gikk forbi og med grupper av barn og ungdom som gikk til og fra) fikk i hvert fall se en første omgang der lagene byttet på å ha initiativ før bortelaget Rommen tok litt grep en periode. Vi fikk se flere muligheter som burde ha blitt utnyttet bedre, og målet lot vente på seg, men i omgangens nest siste minutt tok de grønne og hvite gjestene ledelsen. Det var ikke direkte ufortjent, men mens lagene gikk i garderoben brukte jeg et lite minutt av pausen til igjen å undre meg over en detalj. Jeg hadde igjen registrert at man spilte uten cornerflagg, og for en som er vant til å se sin fotball i England, er det snodig. Der vet jeg at man ikke får spille uten cornerflaggene på plass, og jeg har selv sett eksempler på at cornere har måttet tas på nytt etter at cornerflagget har vært ute av posisjon. Kanskje er det snakk om en særnorsk greie der man velger å se bort fra regelverket i de lavere divisjoner??

 

 

Uansett eksploderte det umiddelbart etter oppstart, og de gikk ikke mange sekundene før ballen lå i Rommen-målet etter utligning av Kevin Manosa Christensen i omgangens første angrep. Med tjue minutter igjen tok igjen Rommen ledelsen ved Justice Ace Amores Perez, og sju minutter senere økte de til 1-3 da Yazdani Unis Dalmacio Kamara scoret sitt andre for dagen. Romsås fikk straffe med seks-sju minutter igjen, men Mohammed Ali Essaidis redusering til 2-3 viste seg kun å bli et trøstemål. Romsås tok et foreløpig farvel med 4. divisjon med et tap, mens Grei hadde sikret seg divisjonstittelen med seier på Greibanen som må sies å være en av de mer trivelige banene i Oslo-fotballen.

 

 

Det var bare å tømme blæra og deretter ta seg opp på bussholdeplassen for å komme seg endover mot Oslo sentrum, der jeg hadde avtalt å treffe en rekke personer på The Scotsman. Der var det allerede kjempestemning, og de grønnkledde fra Ulster hadde virkelig invadert hovedstaden denne helgen. Flere av min venner var allerede til stede, og for å gjøre en lang historie kort ble det en meget trivelig kveld og oppladning til søndagens kamp før jeg omsider var fornuftig nok til å komme meg på en av bussene hjem før det ble altfor sent. Like før midnatt kunne jeg låse meg inn og få litt søvn før jeg igjen skulle innta hovedstaden dagen etter.

 

Norwegian ground # 80:
Romsås v Rommen 2-3 (0-1)
4. divisjon Oslo avd. 1
Bjøråsen kunstgress, 7 October 2017
0-1 Yazdani Unis Dalmacio Kamara (44)
1-1 Kevin Manosa Christensen (46)
1-2 Justice Ace Amores Perez (71)
1-3 Yazdani Unis Dalmacio Kamara (78)
2-3 Mohammed Ali Essaidi (pen, 84)
Att: 53 (h/c)
Admission: Free

 

Next game: 08.10.2017: Norway v Northern Ireland 
Previous game: 02.10.2017: Drøbak/Frogn v Strømsgodset II 

More pics 

 

 

Drøbak/Frogn v Strømsgodset II 02.10.2017

 

Mandag 02.10.2017: Drøbak/Frogn v Strømsgodset II

 

 

Det var drøyt to måneder siden sist jeg hadde sett min lokale klubb Drøbak/Frogn i aksjon, og mens jeg hadde vært på fotballtur rundt i Storbritannia, hadde DFI hatt en aldeles miserabel høstsesong. Etter at jeg så de slå Sprint/Jeløy i slutten av juli hadde de spilt uavgjort mot Ørn Horten – som for så vidt ikke er noe svakt resultat – for deretter å gå på seks strake nederlag som hadde bragt de helt ned i nedrykkssonen. De sto nå faktisk med nedrykksgjørme opp til ørene, og var i realiteten fullstendig avhengig av å vinne mandagskampen mot Strømsgodset II. En sårt etterlengtet seier borte mot Holmen helgen før hadde i hvert fall sørget for et lite håp, og til tross for den overhengende faren for regn valgte jeg å spasere ned for å ta en kikk.

 

 

Etter å ha betalt de 100 kronene som kreves for å komme inn på Seiersten Stadion kunne jeg konstatere at også byggearbeidet hadde gått litt fremover siden sist, før jeg slo av en prat med Jens som som vanlig hadde kommet for å se «svigersønn» Nichlas bryne seg på Godset-angriperne. Odd III, Holmen og Sprint/Jeløy var nå allerede nede, og nå var det en kamp om å unngå den siste nedrykksplassen og sikre en plass i 3. divisjon også neste år. Det så ikke spesielt lyst ut for et DFI som hadde sju poeng opp til Vestfossen og Østsiden på sikker plass, men de hadde i det minste denne hengekampen til gode.

 

 

Det hadde også Strømsgodset II, og kveldens gjester fra Drammen lå ett poeng foran Vestfossen og Østsiden igjen, slik at de hadde åtte poeng til DFI og nedrykkssonen. De var selv derfor ikke sikre, og for begge kveldens duellanter for det heller ikke fordelaktig at Vestfossen hadde vært høstens store formlag. For DFI var det nærmest vinn eller forsvinn denne kvelden, og det innrømmet også den engelske keeper-treneren Scott lettere nervøst før kamp. Det varte ikke lenge før det begynte å regne, men heldigvis hadde jeg tatt med paraply, i motsetning til Jens som til tross for at han kun bor et par hundre meter unna ikke gadd å gå hjemom. I stedet søkte han ly under det lille taket på kiosken, mens jeg gikk bort i «skammekroken» for å ta meg en røyk i påvente av avspark.

 

 

DFI fikk den verst tenkelige starten da Andreas Hoven satt inn 0-1 allerede etter et drøyt minutt, etter at DFI-keeperen igjen var på bærtur, og det var noen lange Drøbak-fjes å se på tribunen i regnværet. Hoven var mannen med kapteinsbindet for Godset denne mandagen, og en av flere spillere som hadde blitt hentet fra fra A-stallen. Også Christian Rubio Sivodedov, Mathias Gjerstrøm og ikke minst Pontus Engblom var med å forsterke laget. Hoven hadde i det minste spilt en rekke kamper for reservelaget denne sesongen, og også noen av de andre hadde vært innom B-laget i det siste, men jeg har som vanlig et problem med at disse reservelagene år etter år får være med så høyt oppe i ligasystemet og påvirke både opp- og nedrykkskamp ved å stille ujevne lag slik de gjerne gjør. Ja; det har vel blitt strammet inn noe på reglementet, men det er ikke nok for meg, og de burde spilt i en egen liga med kun andre reservelag!

 

 

Uansett; det virket som om DFI var litt stresset og ikke hang helt med innledningen, og etter det første målet så det ut til at Godset hadde en viss kontroll de første 10-15 minuttene. Da våknet DFI og kom seg inn i kampen med høyt press, og etter at det først jevnet seg ut litt tok de røde over mer av banespillet. Fremover skortet det imidlertid på presisjon, og gang på gang rant angrepene ut i sanden. Det gjorde også sitt til at Godset kom på flere skumle kontringer, men DFIs bakre firer var nå svært solid, ledet an av den godeste Nichlas (Furu). DFI burde ha fått en utligning for pause, men til tross for at de hadde hevet seg, måtte de likevel gå i garderoben med 0-1 halvveis.

 

 

Hver gang det så ut som jeg kunne senke og slå sammen paraplyen, gikk det ikke mange mange sekundene før den måtte opp igjen, og det var også tilfelle da andre omgang ble sparket i gang. DFI måtte nå ha uttelling i form av mål, og etter et par sjanser tidlig i omgangen kom utligningen i dens femte minutt da M’Bandy Camara satt inn 1-1. Man følte imidlertid at badeby-guttene trengte ett til, men til tross for flere lovende angrep ville det seg ikke. Det rant ut i sanden, eller avslutningene gikk utenfor eller ble stoppet av Godset-keeper Jørgen Johnsen, som for øvrig hadde kommet inn som reserve da målvakten Pål Vestly Heigre måtte ut med skade før tjue minutter var spilt av kampen.

 

 

Heldigvis virket forsvaret fortsatt å ha god kontroll da Godset kom på kontringer, og ved en av disse leverte Nichlas en glimrende og uhyre viktig blokkering da en av Godset-spissene trakk seg inn i feltet og avsluttet. DFI presset på, og fikk flere gode muligheter, men det befriende vinnermålet lot vente på seg. Minst én gang så jeg og mange med meg ballen i Godset-målet, men da klokka tikket over på overtid gikk det mot poengdeling – spesielt da en kjempesjanse endte opp med at ballen gikk centimetere utenfor stolpen. Med et drøyt kvarter igjen hadde veteranen Trygve Velten kommet innpå, og kun et par sekunder før vi hadde spilt de tre tilleggsminuttene endte ballen hos ham etter en blokkert mulighet inne i Godset-feltet. De gamle er eldst, og Velten dunket ballen i mål til til voldsom jubel på Seiersten Stadion, der jeg anslår at det hadde møtt frem rundt 120 tilskuere.

 

 

Man rakk så vidt å sparke i gang kampen igjen før dommeren fra Varteig blåste for full tid, og flere begeistrede DFI-folk løp inn på banen for å feire med de ekstatiske spillerne. Jeg hadde blitt tilbudt skyss hjem av Nichlas’ mot Bente, og etter at jubelen omsider hadde lagt seg og Nichlas kom ut av garderoben rakk vi også å hente pizzaen jeg hadde bestilt. Nå så det litt lysere ut med fire poeng opp til sikker plass med tre runder igjen, og neste kamp var bortekampen mot den desiderte jumboen Odd III. Nå gjaldt det i første omgang å ikke skli på et bananskall nede i Grenland, så var det kanskje håp tross alt..

 

 

Revisit:
Drøbak/Frogn v Strømsgodset II 2-1 (0-1)
3. divisjon avd. 1
Seiersten Stadion, 2 October 2017
0-1 Andreas Hoven (2)
1-1 M’Bandy Camara (50)
2-1 Trygve Velten (90+3)
Att: 120-ish
Admission: 100 kroner
Programme: Included

 

Next game: 07.10.2017: Romsås v Rommen 
Previous game: 14.09.2017: Furuset v Jusstudentenes IK 

More pics 

 

 

Furuset v Jusstudentenes IK 14.09.2017

 

Torsdag 14.09.2017: Furuset v Jusstudentenes IK

 

 

Kanskje var det savnet etter fotballen etter den store august- og september-turen som gjorde det, men for andre dag på rad valgte jeg uansett å ta turen inn til Oslo for å besøke et nytt «stadion» og se en kamp. Hjemmekampene til både Abildsø, Høybråten/Stovner og Veitvet hadde blitt vurdert, og om det hadde blitt Veitvet ville jeg kombinert det med å treffe en kompis som har bosatt seg der, men da han hadde andre planer denne kvelden, ble det uansett til at jeg bestemte meg for det som tidlig var min favoritt til å få besøk – nemlig Furuset Stadion og kampen mellom Furuset og Jusstudentenes IK.Derfor var det med med Groruddalen som destinasjon at jeg satt meg på buss 500 med kurs for Oslo, og men en av bussene mot Romerike tok jeg meg fra bussterminalen til Furuset stadion.

 

 

Jeg husker kanskje feil, men jeg mener å huske at det lå et større stadion som også inkluderte løpebaner her da jeg daglig passerte forbi på vei til og fra jobb da jeg en periode i andre halvdel 1990-årene jobbet ved CCB Stål rett oppi veien. IKEA Furuset åpnet vel her i 1998, og med risiko for at jeg er helt på jordet mener jeg at det etter dette har skjedd endringer her. For noen år siden var det også snakk om store planer i forbindelse med at IKEA ville utvide, og disse planene inkluderte at de i bytte mot tomt ville besørge nye fasiliteter for Furuset IF. Ny fotballhall, nytt fotballstadion og ny tennishall skulle IKEA stå for mot å utvide utover der dagens tennishall står, og dette ville ikke vært første gang IKEA kjøpslår med klubben, for da de først åpnet så var vel det etter at de blant annet bygde ny ishockeyhall til klubben i form av Furuset Forum. De nye planene ble uansett tydeligvis lagt på is på et eller annet tidspunkt.

 

 

Gamle Furuset ishall lå jo der IKEA nå ligger, og når man først er inne på ishockey så er det nok først og fremst som ishockeyklubb at jeg og sikkert mange med meg kjenner Furuset, men fra starten i 1914 har man selvsagt også en lang historie også med blant annet fotball. Mer om det kan leses her, og som man der kan se var det lenge vanlig å kombinere de to nevnte idrettene. Ishockeyklubben etablerte seg som et topplag, men i disse dager er de en skygge av seg selv. Det kan jo selvsagt ha mye å gjøre med at lokalbefolkningen i dag er meget fremmedkulturell og at mange vil ha langt større interesse for eksempelvis cricket enn vintersport. Fotballklubben må imidlertid kunne sies å gjøre det nokså godt for tiden, for selv om det var tre runder igjen i 5. divisjon Oslo avdeling 1, hadde de allerede sikret seg et andre strake opprykk.

 

 

Furuset toppet nemlig med 37 på sine 15 kamper, og hadde tre poeng ned til Øvrevoll Hosle. Det er to som skal opp fra hver 5. divisjonsavdeling, og fra Furuset og ned til trioen OSI, Jusstudentenes IK, og Fagerborg II var det elleve poeng, så opprykket var som nevnt klart. Furuset var imidlertid lystne på også å ta tittelen foran et Øvrevoll Hosle som ikke virket spesielt populære her på Furuset stadion. Jeg var jo faktisk selv til stede da Øvrevoll Hosle v Furuset endte med borteseier 2-4 i sommer, men Bærumsklubben la visst senere inn protest etter at Furuset skal ha brukt en ikke-spilleberettiget spiller, og resultatet i den kampen ble til slutt i stedet satt til 3-0 med poengene tildelt Øvrevoll Hosle.

 

 

Nå skal jeg ikke spekulere i om man fortsatt må være student ved det Juridiske Fakultet for å få spille for Jusstudentenes IK, men det er uansett nærliggende å tro at det i all hovedsak er studenter der som utgjør spillertroppen, og jusstudentene var altså en av tre klubber som fortsatt hadde en ørlite teoretisk håp om å hente inn Øvrevoll Hosle og ta den andre og siste opprykksplassen. Da måtte de i så fall ha full pott i alle sine tre kamper, og først av alt mot et Furuset som har radet opp storseire denne sesongen. Furuset har ofte vært involvert i skikkelige målfester med masse mål begge veier; og først og fremst i deres favør. Jeg hadde derfor tro på en underholdende affære da jeg ankom kveldens kamparena, som er en nokså typisk og spartansk kunstgressbane. På den ene langsiden har man imidlertid en tilsynelatende hjemmesnekret tribune.

 

 

Det mest overraskende var at det var målløst ved pause, men det hadde vært flere sjanser i begge ender av banen da lagene gikk til pause med 0-0. Det skulle endre seg med fem mål i løpet av et snaut kvarter i andre omgang, og det var Adrian Kastrati som først sendte Furuset i føringen med 0-1 i det 58. minutt. Kun tre minutter senere var det status quo da Sam Joakim Kristiansen utlignet, og tjue minutter ut i omgangen hadde jusstudentene snudd kampen da Martin Svendal Aase satt inn 1-2. Ledelsen varte i kun to minutter før Nahom Haile Jonas sørget for 2-2, og noen få minutter senere var igjen Furuset i ledelsen da Dionysius Ferdinand Tason satt inn 3-2. Begge lag hadde sjanser etter dette, og ikke minst hadde hjemmelaget et par gode muligheter til å øke ytterligere, men det endte med 3-2 og ny seier for et Furuset som stormet mot divisjonstittelen. Idet fløyta gikk for full tid var jeg allerede ute på vei ut inngangspartiet og kunne ile mot bussholdeplassen på andresiden av veien for å komme meg hjemover.

 

Norwegian ground # 79:
Furuset v Jusstudentenens IK 3-2 (0-0)
5. divisjon Oslo avd. 1
Furuset Stadion, 14 September 2017
1-0 Adrian Kastrati (58)
1-1 Sam Joakim Kristiansen (61)
1-2 Martin Svendal Aase (66)
2-2 Nahom Haile Jonas (68)
3-2 Dionysius Ferdinand Tason (72)
Att: 34 (h/c)
Admission: Free

 

Next game: 02.10.2017: Drøbak/Frogn v Strømsgodset II 
Previous game: 13.09.2017: Hasle/Løren v Heming 

More pics 

 

 

Hasle/Løren v Heming 13.09.2017

 

Onsdag 13.09.2017: Hasle/Løren v Heming

 

 

Etter min store august- og september-tur var jeg nå i ferd med å komme meg litt inn i den gamle tralten. Savnet etter non-league fotballen var imidlertid fortsatt der, slik at jeg denne dagen bestemte meg for å se en kamp i et forsøk på å døyve abstinensene noe. Det måtte bli en tur inn til Oslo, der både Klemetsrud og Ellingsrud ble vurdert før jeg endte opp å bestemme meg for Hasle/Løren v Heming i 4. divisjon Oslo avdeling 2. Det var bare å sette seg på buss 500 inn til storbyen og ta T-banen opp til Økern for å gå derfra til Lørenbanen, som forventet viste seg å være en nokså typisk kunstgress-bane i Oslo-fotballens lavere divisjoner. Altså ikke noe særlig å hoppe i taket av begeistring over, men det får så være.

 

 

Denne kampen skulle fullføre den 17. av 22 serierunde i 4. divisjon Oslo avdeling 2, og med ti poeng opp til trygg plass var det vel trygt å anta at jumboplasserte Hasle/Løren var på full fart ned i 5. divisjon. Kveldens bortelag Heming var derimot de som best hadde heng på ledende Rilindja, men selv med seier ville de fortsatt ligge sju poeng bak tetlaget med fem runder igjen. Man skal jo imidlertid ikke gi opp, og det hadde kanskje ikke gjestene fra vestkanten gjort, selv om de nok selv innså at det skulle en del til å hente inn albaner-klubben og ta divisjonstittelen og den eneste opprykksplassen.

 

 

Lørenbanen er som sagt et nokså typisk eksempel på en fotballbane i de lavere divisjoner i hovedstaden, og det er en enkel inngjerdet kunstgressbane. Midt på den bortre langsiden står det imidlertid et artig lite tribunebygg som jeg ved første øyekast trodde var en av laglederbenkene. Det er en tretribune som må entres fra baksiden og som man kan stå inne i. Tribune er kanskje en raus beskrivelse, men det gir i hvert fall tak over hodet. Uten at jeg vet om det er lov for tilskuerne, virket det også som at det var mulig å ta seg opp på det taket, som i så måte kan fungere som en plattform, men den er kanskje mulig utkikkspunkt hvorfra man eventuelt kan filme kampene. Laglederbenkene står på hver sin side av dette lille bygget, mens man ved adkomsten på nærmeste kortside også har en kiosk der jeg fikk kjøpt meg en brus og en pølse.

 

 

Da kampen etter hvert kom i gang tok Heming kontrollen fra start, og burde tatt ledelsen etter et kvarters tid da Birger Easmussen fikk tåa på et innlegg og styrte den like utenfor. Det mest overraskende var at det tok såpass lang tid før gjestene fikk nettkjenning, for til tross for stor dominans var det først med ti minutter til pause at Severin Torp Brørby dundret inn 0-1. Samme mann var sist på ballen da et frispark ble tatt raskt og han kunne bredside inn 0-2 et par minutter før pause. I pausen ble jeg oppsøkt av groundhopperen Marius Helgå, og vi ble stående og prate slik at vi sammen kunne se at andre omgang fortsatte med Heming-dominans.

 

 

Vi beveget oss samtidig over på den andre langsiden mens vi forsøkte å knipse noen bilder. For min del ble det noen usedvanlig dårlige bilder som jeg bare får beklage, for det var ikke bare merkelige og elendige lysforhold for dette, men kanskje var det også på tide å oppgradere mobilen (noe som senere har blitt gjort). Uansett regnet vi oss frem til at vi var to av 16 tilskuere, og konstaterte også at gjestene økte ytterligere sju-åtte minutter ut i andre omgang. Deres tredje kom etter en corner, og vi var enige om at det fra vår posisjon så ut som et klart selvmål med Henrik Norlander som den hovedmistenkte, men Vital Curbis Kaba har blitt kreditert, så jeg får forholde meg til det. Det som egentlig var en enveiskjøring kunne endt med en større seier, men Heming nøyde seg med tre og deres mål var egentlig uansett aldri voldsomt truet, så med 0-3 som sluttresultat kunne jeg etter hvert strene nedover mot T-banestasjonen og vende snuta hjemover.

 

 

Norwegian ground # 78:
4. divisjon Oslo avd. 2
Lørenbanen, 13 September 2017
0-1 Severin Torp Brørby (36)
0-2 Severin Torp Brødby (43)
0-3 Vital Curtis Kaba (54)
Att: 16 (h/c)
Admission: Free

 

Next game: 14.09.2017: Furuset v Jusstudentenes IK 
Previous game: 10.09.2017: Vålerenga v Sarpsborg 08 

More pics 

 

 

Vålerenga v Sarpsborg 08 10.09.2017

 

Søndag 10.09.2017: Vålerenga v Sarpsborg 08

 

 

Mens jeg var på sesongens første store fotball-tur til Storbritannia, ble billettene til den første kampen på Vålerengas nye stadion lagt ut for offentlig salg, og selv om jeg ikke liker å gi penger til den klubben, er det ikke altfor ofte at det åpnes nye fotballstadioner her hjemme, så jeg bestemte meg nokså tidlig for at jeg ville forsøke å overvære åpningskampen mot Sarpsborg 08. Onsdag 16. august skulle eventuelle billetter som ikke var kjøpt av medlemmer av klubb og supporterklubb etc legges ut for salg, og det viste seg at det ikke var noen grunn til å stresse da det var mer enn nok av billetter igjen, men jeg fikk ordnet det på togturen fra Birmingham til Newcastle.

 

 

Da kampdagen kom og jeg våknet denne søndagen, var det faktisk bare i underkant av halvannet døgn siden jeg hadde kommet hjem fra England, og jeg følte nå egentlig ikke for å dra på kamp i det hele tatt. Jeg vurderte en liten stund å bli hjemme, men klarte omsider å motivere meg selv til å trosse regnværet og komme meg på bussen mot Oslo-ghettoen siden det tross alt var åpningskamp og jeg heller ikke likte tanken på å la de 220 kronene jeg hadde betalt for billetten gå til spille. Ved bussterminalen rakk jeg å kjøpe meg en pølse før jeg busset videre til Teisenkrysset og gikk den korte veien derfra til nye Vålerenga Stadion.

 

 

På dette tidspunktet hadde man fortsatt ikke solgt deler av sjela si for et usjarmerende sponsornavn, og klubben har gjort gode penger på det mange ser på som Oslo kommunes favorisering av klubben i forbindelse med det nye stadionet. Klubben fikk først denne tomten av Oslo kommune for kun 1 krone, og solgte deretter deler av tomten videre for 300 millioner kroner for å finansiere stadionprosjektet som totalt kom på 700 millioner. Et lån på 400 millioner kroner må nå også betales ned, og derfor har man også bygget skolelokaler som leies ut til Oslo kommune. Da utbyggingsavtalen også krevde at klubben utbedret Grenseveien, endte kommunen også opp med å ta denne regningen på ytterligere 25 millioner kroner.

 

 

Man forsvarer alt dette med at klubben gjør en viktig jobb i lokalsamfunnet, men det er det mange klubber som gjør, og ofte med ubetalte ildsjeler. Uansett skulle jeg nå forsøke å holde et så åpent sinn som mulig når jeg ankom anlegget jeg tidligere kun har sett på vei forbi på E6 under byggefasen – senest snaut to dager tidligere fra flybussen på vei hjem fra min store tur til balløya. Arbeidet med Vålerenga Stadion hadde startet sommeren 2015, etter at bystyret året før hadde godkjent byggeplanene og leieavtalen om en videregående skole i stadionbygget. Det var kvinnelaget til Vålerenga som hadde fått æren av å åpne anlegget offisielt med kamp dagen før, men for meg og mange andre var det dagens kamp mot Sarpsborg 08 som var å anse som den store åpningen, og det var ventet fullt hus.

 

 

I Vålerenga Stadion har klubben endelig fått en egen hjemmebane etter 104 år, og den fremstår som funksjonelt sett flott for klubben. På utsiden har den det som kan bli et fint supporterområde ved den ene kortsiden, der jeg snart køet for å komme meg innenfor på anleggets eneste ståtribune. Stadionet tar seg fint ut, men fremstår for meg også som nokså sterilt og kjedelig. Nå skal man ikke være altfor kravstor her hjemme i fotball-Norge, og i hvert fall ikke i Oslo-området, men det er synd at man ikke har funnet råd til å i hvert fall tette hjørnene. Av kapasiteten på 17 834 får rundt 6 000 plass på den nevnte ståtribunen, og den er av en den nye safe standing varianten med nedslagbare seter. Selv om jeg personlig ikke synes de er i nærheten av å være så flotte som en klassisk ståtribune, satt jeg pris på at man i hvert fall har en ståtribune.

 

 

Det er selvsagt her det vil koke mest blant hjemmefansen, og det var allerede stor trengsel på denne tribunen da jeg tok plass helt øverst. De tre øvrige tribunene er temmelig identiske av utseende, og til venstre for meg hadde jeg langsiden med det som må kunne kalles hovedtribunen og VIP-seksjon øverst. Det er også i tilknytning til denne at man finner nye Valle Hovin videregående skole. På bortre kortside hadde tilreisende sarpinger sørget fått deler av tribunen og sørget for at deres seksjon også var fylt til randen. Dessverre har man også ved dette anlegget valgt å legge kunstgress som underlag, og det skal ha vært et krav som Oslo kommune stilte for at VIF skulle få tomten – noe snodig med et bystyre der MDG vel er involvert.

 

 

Ute på den hersens kunstgressmatta var det markeringer, og etter at slimålen Raymond Johansen hadde holdt tale, ble det omsider klart for kamp. Jeg må innrømme at Vålerenga i hvertfall har det som er en god kandidat til tittelen Norges beste fotball-sang, og det var nesten gåsehud-faktor selv hos undertegnede da «Vålerenga kjerke» runget over anlegget med en ståtribune som stemte i av full hals. Jeg har vel aldri noen gang tidligere vært på en fotballkamp der jeg håpet på seier til Sarpsborg, men jeg må også erkjenne at jeg håpet smurfene fra Særp skulle ødelegge festen – spesielt siden det fortsatt også var et lite håp om at Vålerenga skulle kunne rykke ned. Og det var da også særpingene som startet klart best.

 

 

Laget fra «pæddekummen»jaktet medalje, og jeg registrerer at mange mener de er Norges beste lag på plast-underlag. De hadde vært klart best og skapt flere farligheter da de tjue minutter ut i kampen tok ledelsen helt fortjent. Et innlegg havnet hos Ole Jørgen Halvorsen som ladet kanonen og sendte ballen i mål nede i hjørnet. 0-1, og stillheten senket seg over Valle. Den ettertraktede Krepin Diatta var et konstant uromoment så lenge han var på banen, og han hadde like etter en god mulighet til å øke til 2-0, men hans volley ble reddet av Adam Larsen Kwarasay før Tobias Heintz skjøt over på returen. Vertene hang ikke med på sin egen fest den første halvtimen, men de hevet seg litt inn mot pause. En halvsjanse til Henrik Kjelsrud Johansen var likevel det nærmeste de kom før pause, og i stedet kunne Diatta igjen doblet ledelsen da han kom alene med keeper som reddet.

 

 

Det sto imidlertid 0-1 ved pause, og hjemmelaget ble avblåst for offside da de tidlig i andre omgang hadde en god mulighet i forbindelse med en corner. I stedet ble de kontret i senk, og Kwarasay måtte i aksjon da han fikk slått en kanon fra Joachim Thomassen i stolpen. Han måtte imidlertid gi tapt da Patrick Mortensen og Diatta kom alene med Vålerenga-keeperen, og alle gode ting var tre for Diatta da han satt inn 2-0. Luften gikk åpenbart ut av Vålerenga – og av kampen, med sarpinger som nå var fornøyd med tingenes tilstand. Det var først helt på slutten at vertene samlet seg til en liten sluttspurt, og på overtid fikk de i hvert fall et trøstemål da Magnus Lekven sendte i vei et prosjektil som duppet inn via stolpen til 1-2.

 

 

De 17 011 tilskuerne som ble oppgitt å ha vært til stede fikk dermed se dommeren blåse av med 1-2 som sluttresultat. Det var flere steder et stort antall av ledige seter, så jeg tror personlig at det reelle tilskuertallet var enda mindre, men i en kamp som ble omtalt som utsolgt kan man jo spørre seg hvor de øvrige var. Men verre var det at under halvparten så mange møtte opp da de to samme klubbene møttes på samme sted for å spille semifinale i cupen ti dager senere. Jeg hadde uansett fått se åpningskampen og hadde ingen grunn til å bli lenger enn nødvendig, så jeg kunne snart strene ned mot Helsfyr T-banestasjon for å starte hjemreisen.

 

 

Norwegian ground # 77:
Vålerenga v Sarpsborg 08 1-2 (0-1)
Eliteserien
Vålerenga Stadion, 10 September 2017
0-1 Ole Jørgen Halvorsen (21)
0-2 Krepin Diatta (57)
1-2 Magnus Lekven (90+2)
Att: 17 011
Admission: 230 kroner
Programme: n/a

 

Next game: 13.09.2017: Hasle/Løren v Heming 
Previous game: 06.09.2017: Darlington Railway Athletic v Tow Law Town 
Previous norwegian game: 29.07.2017: Drøbak/Frogn v Sprint/Jeløy 

More pics 

 

 

Darlington Railway Athletic v Tow Law Town 06.09.2017

 

Onsdag 06.09.2017: Darlington Railway Athletic v Tow Law Town

 

 

Noe forundret våknet jeg i Chippenham av at det var hektisk aktivitet på mobiltelefonen min, der det rant inn med såkalte notifications fra Twitter og Facebook. Da jeg fikk summet meg registrerte jeg raskt at det var en følge av at BBC tidlig denne morgenen hadde publisert saken om meg etter intervjuet med Owen Amos på mandagen. Jeg fikk tatt en kikk mens jeg ventet på frokosten som jeg hadde bestilt til klokka 07.30, og Diana disket snart opp med en herlig full english før jeg etter hvert kunne sjekke ut fra Diana Lodge og traske ned til Chippenham jernbanestasjon for å sette meg på 08.25-toget inn til London Paddington. Jeg skulle igjen nordøstover til Darlington, der jeg skulle besøke Brinkburn Road for å se Darlington Railway Athletic. Etter å ha tatt meg fra Paddington til Kings Cross kom jeg meg med 11.00-toget nordover.

 

 

Dette var et Virgin-tog til Edinburgh med York som første stopp, og det var litt komisk da konduktøren kom for å sjekke billetter en times tid etter vi forlot Kings Cross. Ikke bare ble en forskrekket asiatisk kvinne på setet foran meg gjort oppmerksom på at dette toget slett ikke ville frakte henne til Stevenage, og at hun nå måtte bli med helt opp til York før hun kunne ta seg sørover igjen. Idet hun kastet seg over telefonen for å avlyse et møte, ropte en annen kvinne opp i forskrekkelse da hun innså at dette ikke var toget til Cambridge. Ganske imponerende å sitte i en times tid på dette hurtigtoget og ikke skjønne at det slett ikke er et langt mer lokalt tog. Noen ville få en lang tur sørover igjen. Det raste for øvrig inn med meldinger i løpet av togturen, og jeg ble blant annet kontaktet av flere medier som hadde sett BBC-artikkelen og nå gjerne ville ha et ord med meg, så jeg endte opp med en avtale med både BBC Radio Newcastle og radiostasjonen XS Manchester.

 

 

Rundt klokka ti på halv to kunne jeg spasere ut av Darlington stasjon og gå den korte veien ned til The Dalesman, der Sarah som med sitt sjarmerende og vinnende vesen som vanlig ventet med en varm velkomst. Etter å ha sjekket inn fikk jeg bestilt meg en pint og unnagjort de to avtalte radio-intervjuene slik at det var ute av veien, og dermed kunne jeg rette oppmerksomheten mot kveldens kamp. Planen hadde jo egentlig vært å besøke Darlo RA som del av en Darlo-dobbel sammen med storoppgjøret Darlington v Spennymoor Town en drøy uke tidligere, men nok en gang hadde altså en tilsynelatende meningsløs endring av kamptidspunktet ført til at de ikke gikk an å få med seg begge. Derfor hadde jeg nå også gjort om planene denne dagen, og det var enklere å gjøre nå som Lincoln United i stedet for ligakamp ville møte Corby Town i NPLs ligacup. Det var bare å håpe at jeg fortsatt var velkommen til Brinkburn Road etter min tirade da jeg fant ut om omberammingen på Bank Holiday Monday, men det var nok klubben selv som tapte på dette snarere enn meg og en haug av groundhoppere som hadde lagt samme plan.

 

 

Med fare for å gjenta meg selv er Darlington en stor markedsby som ligger sør i grevskapet County Durham og har drøyt 105 000 innbyggere. Byen var hjemsted for mektige kvekerfamilier som utover på 1800-tallet var sterkt medvirkende til byens vekst, slik som Joseph Pease som var en industriherre og filantrop som involverte seg i etableringen av det som ble verdens første passasjertoglinje – Stockton & Darlington Railway. Mye av Darlingtons senere historie har vært knyttet til jernbanen, og den opprinnelige Darlington-stasjonen nord i byen er fortsatt i bruk under navnet North Road, mens dagens stasjon fortsatt er et viktig stopp på hovedlinjen oppover østkysten. Darlington har også vært et senter for ingeniørkunst, først og fremst innen brobygging. Både Tyne Bridge, Middlesbrough Transporter Bridge og Humber Bridge er eksempler på broer bygget av et Darlington-firma, og på andre siden av kloden var det også tilfelle med Sydney Harbour Bridge.

 

 

Mer lokalt fikk jeg inntatt en curry ved Hungry Horse-puben Woollen Mill før jeg gikk opp til Tubwell Row for å sette meg på 17.35-bussen som skulle ta meg til Cockerton, som er en bydel nordøst i Darlington. Det er i disse traktene at Darlo RA hører hjemme, og som planlagt steg jeg av buss nummer 19 ikke så langt fra The Travellers Rest for å lade opp med en pint der før jeg trasket den siste biten opp til Brinkburn Road. Det var koselig nok på The Travellers Rest, men jeg brøt etter hvert opp og spaserte de fem minuttene opp til kveldens kamparena. Med en time til avspark betalte jeg meg der inn med £5 og fant frem ytterligere £1 for et eksemplar av kveldens kampprogram før jeg steg innenfor portene.

 

 

Darlington Railway Athletic ble stiftet i 1918, og tok året etter plass i Northern League. Våren 1921 tok de en sjetteplass, men etter å ha endt nest sist fire år senere hadde man i 1925 blant annet økonomiske problemer som var medvirkende til at man bestemte seg for å trekke seg og heller spille i Darlington & District League. Der vant de i 1933 ligatittelen, men deretter måtte de vente i over 30 år før de igjen sikret seg ligatroféet i 1964. Ytterligere fire år senere vant de The Double i form av både ligatittelen og den ligaens ligacup, før de i 1975 vant Durham Amateur Cup. Etter et mellomspill i Teesside League tok Darlo RA i 1990 steget opp i Wearside League, som på den tiden hadde to divisjoner, men til tross for at de sikret seg opprykk til toppdivisjonen i sin første sesong, valgte de våren 1992 å legge ned driften.

 

 

Etter et års pause ble det imidlertid blåst liv i klubben igjen, og våren 1999 vant de igjen Darlington & District League og valgte å prøve seg i Auckland & District League, der de to år senere sikret seg en ny ligatittel og på nytt tok steget opp i Wearside League. Våren 2005 ble Wearside League vunnet, og Darlo RA hadde dermed vunnet tre forskjellige ligatitler på tre sesonger når de nå returnerte til Northern League etter 80 års fravær. Tredjeplassen de debuterte med betød at de på første forsøk tok seg opp i toppdivisjonen, men der endte det med sisteplass og umiddelbart nedrykk tilbake til Division Two. Når norske medier en sjelden gang faktisk oppdager at det spilles fotball ikke bare utenfor Premier League, men også på nivåer som dette, er de raske med å omtale det som ‘amatørfotball’, og det er gjerne langt fra sannheten. Selv i Northern League Division Two er det vel kun Darlo RA og en eller to klubber til som ikke betaler sine spillere, og i så måte er det imponerende at klubben for noen få år siden tok to strake femteplasser.

 

 

Brinkburn Road har vært klubbens hjemmebane helt siden starten, og er litt spesiell i den forstand at hovedtribunen med de beste sitteplassene er plassert bak mål på den nærmeste kortsiden. Den strekker seg omtrent halve banens bredde, og under dens tak har man fire rader med røde, nedslagbare plastseter. Ikke nok med det, for det andre overbygget er også plassert på kortsiden, bak mål på motsatt ende av banen. Dette er tilsynelatende et eldre overbygg som fremstår noe slitent og vaklevorent, og i det ene hjørnet har man laget en liten seksjon med avsatser i tre som gjør at man kan se kampen fra en noe elevert posisjon. For øvrig er det hard standing som gjelder rundt resten av anlegget, og det er altså i sin tilfelle på begge langsidene. Jeg slo fast at jeg likte Brinkburn Road, og etter en rask kikk gikk jeg nå for å oppsøke klubbhusets bar i hjørnet ved inngangspartiet ut mot veien som har gitt anlegget sitt navn.

 

 

I den koselige baren fikk jeg betalt £2,80 for en pint Strongbow som jeg satt meg ned for å nippe til mens jeg knasket pork scratchings og bladde i programmet. En pin til min samling fikk jeg også tak i etter at jeg hadde blitt sendt inn på styrerommet, der trivelige ledere kunne hjelpe meg. Under en samtale med en av disse kom vi innpå avgjørelsen om å flytte mandagskampen en drøy uke tidligere, og selv om det så vidt jeg forstår var etter et forslag fra Northallerton Town, mente vedkommende at det uansett ikke hadde vært spesielt aktuelt å få til et slags samarbeid med storebror Darlington FC da de to visstnok ikke kommer særlig godt overens. Det kan så være, men jeg er sikker på at en rekke groundhoppere og andre tilskuere uansett ville benyttet seg av muligheten til en dobbel uavhengig om det var en avtale på plass eller ikke. Men nå kom jeg meg uansett likevel til Brinkburn Road på denne turen, og jeg så nå frem mot møtet med et Tow Law Town som syntes å være på vei oppover.

 

 

Min unge kompis Connor Lamb var på ferie i Hellas og kunne naturlig nok ikke være til stede, men jeg vet at han kjenner flere av Darlo RA-spillerne, og han er blant mange som har spådd en sesong der de vil kjempe på nedre del av tabellen. Også representanter for hjemmefolket innrømmet at dette slett ikke var urealistisk, og mente samtidig at de var en solid underdog i kveldens kamp mot Tow Law Town. En kikk på tabellen viste at Darlo RA med 2-1-6 på sine ni kamper lå på en 17. plass av de 21 lagene i divisjonen, men kun ett poeng foran jumbo West Allotment Celtic, og de hadde i tillegg spilt en kamp mer enn lagene bak seg på tabellen. Hva gjelder Tow Law Town har jeg jo allerede flere ganger denne sesongen hørt hvordan de etter noen svake sesonger nevnes som en av favorittene til divisjonstittelen og opprykk, og Chris Waddles gamle klubb var fortsatt ubeseiret og toppet da også tabellen med sine 6-3-0 og 21 poeng.

 

 

The Lawyers hadde imidlertid kun spilt to bortekamper før denne, og hadde måttet nøye seg med ett poeng i begge, men allerede i kampens andre minutt burde de tatt ledelsen da Kai Hewitson fikk løpe alene gjennom mens RA-forsvaret stoppet opp og ropte på offside. Hewitson sendte ballen forbi hjemmekeeper Paul Griffith, men Joseph Peel kom seg akkurat tidsnok tilbake til å få klarert på streken. Kun to minutter senere tok likevel gjestene ledelsen da et passivt RA-forsvar ga Lewy Teasdale muligheten til legge an og plassere ballen i mål etter godt forarbeid av Hewitson. Dermed 0-1, og det kunne blitt langt styggere da bortelaget spilte seg frem til en rekke sjanser mot et Darlo RA som i innledningen minnet mest om hodeløse høns som løp rundt nærmest på måfå. Etter ti minutter var Teasdale nære på å notere seg for sitt andre mål og doble ledelsen, men hjemmelaget ble denne gang reddet av stolpen.

 

 

Hewitson hadde også en ny stor sjanse da han nok en gang kom alene gjennom, men hans avslutning gikk rett på keeper Griffith. Etter hvert virket det også som om hjemmelaget fikk litt mer skikk på tingene og fikk samlet seg, og de fikk kjempet seg inn i kampen igjen uten at de av den grunn utgjorde noen voldsom trussel for Lawyers-keeper Tom Orton, som foreløpig hadde en rolig kveld på jobb. «There’s only one team in Darlo», slo et par hjemmesupportere fast uten å klare å dra med seg særlig mange, men kanskje ga det hjemmelaget litt inspirasjon, for de hadde uten tvil hevet seg. De ventet nok nå på at dommeren skulle blåse for halv tid slik at de kunne få seg en pause med kun ett baklengs, men noen minutter før det skjedde fikk de i stedet en til i sekken da de mistet ballen på egen banehalvdel og Adam Nicholls – som for øvrig var enorm på sin venstrekant – fant Kai Hewitson som endelig fikk nettkjenning med sitt skudd fra rundt tjue meter.

 

 

Dermed sto det 0-2 til pause, og det var slett ikke ufortjent. Mens jeg i pausen gikk for å hente meg en ny pint i baren ble jeg også oppsøkt av en liten delegasjon fra bortelaget. De hadde sett at jeg skulle komme, og ville derfor forære meg visse klubb-effekter; blant annet et supporter-skjerf fra FA Vase-finalen på Wembley i 1998 (som de dessverre tapte for Tiverton Town). Jeg kan love at det ble satt stor pris på, og jeg må innrømme at det gleder meg å se at en klubb som Tow Law Town er på vei oppover igjen. De innrømmet at de håpet å kjempe i toppen etter at de skal ha fått litt friske midler skutt inn i klubben, men de advarte mot enda mer pengesterke klubber som Blyth AFC (som slik jeg forstår det har brutt ut fra Blyth Town snarere enn at det er et rent navneskifte) i tillegg til blant annet Hebburn Town (som også skal ha fått en økonomisk vitamininnsprøytning), Billingham Town og Northallerton Town.

 

 

Hjemmekeeper Griffith hadde slitt med sykdom og måtte i pausen takke for seg, og uten en reservekeeper på benken måtte forsvarsspilleren David Harrison ta ansvar da han ble byttet inn for å ta plassen i mål. Han fikk en alt annet enn heldig start da han sju minutter ut i omgangen sto for det som må karakteriseres som en keepertabbe ved å la et skudd fra Kai Hewitson glippe ut av hendene sine og gå mellom beina og inn i mål til 0-3. The Railwaymen forsøkte å svare, men skuddet fra Damon Reaks gikk via en motspiller og like utenfor til en resultatløs corner. I stedet var det gjestene som rullet opp sjanse etter sjanse, og med bedre uttelling kunne de nok når sant skal sies vunnet med dobbelt så stor margin som det de gjorde. Etter nytt flott forarbeid av Adam Nicholls, fikk Teasdale sin avslutning blokkert på streken, og Matt Soulsby fulgte opp med å banke returen i stolpen så det smalt i aluminiumet. Innbytter Dean Thaxton hadde nå erstattet Hewitson, og han burde ha puttet på ytterligere, men keeper-vikar Harrison hindret ham med en flott beinparade.

 

 

Med drøyt åtte minutter igjen klarte dog ikke hjemmelaget å stå imot, og den glimrende Adam Nicholls fikk skjære inn og servere på sølvfat til Teasdale som satt inn sitt andre og fastsatte sluttresultatet til 0-4. Nicholls selv kunne satt kronen på verket da han helt på tampen tok seg forbi minst fem motspillere før han avsluttet i nettveggen, men det var ingen tvil om at det var tre velfortjente poeng til Tow Law Town denne kvelden. De 69 tilskuerne hadde fått se en maktdemonstrasjon, og jeg følte samtidig litt med hjemmelaget, men det er nok ikke mot lag som Tow Law Town at de først og fremst skal hente mesteparten av sine poeng denne sesongen. Jeg valgte å bli igjen for en pint eller to i godt selskap i klubbhusets bar. Før og under kampen hadde jeg for øvrig blitt oppringt av en kar fra Dagbladet som ville ha en prat etter å ha sett BBC-artikkelen, og med en liten dose skepsis fikk jeg også tid til å svare på noen av hans spørsmål etter hvert som baren tømtes og spillerne satt kursen hjemover. Det gjorde snart også jeg, da jeg etter intervjuet fikk ringt en taxi og kommet meg tilbake til The Dalesman, der jeg lot Sarah servere meg kveldens siste glass før jeg trakk meg tilbake etter turens 27. og siste kamp.

 

 

Jeg hadde egentlig tenkt meg hjem dagen etter, men da jeg omsider fikk bestilt hjemreisen valgte jeg å utsette det med én dag og heller dra hjem på fredagen for å tilbringe en siste fotballfri dag med min venninne i St. Helens, som tydeligvis hadde lyst på besøk. Det var koselig, og før jeg forlot balløya for denne gang fikk jeg også æren av å bli intervjuet på The Non League Football Show (fra omtrent 34:40). Da tiden omsider var kommet for å ta avskjed med min venninne og UK etter tjuesju kamper på tjuefire dager, var det som vanlig med blandede følelser, der følelsen av å gjerne skulle blitt lenger som vanlig var den dominerende. Samtidig var jeg også sliten slik at det var greit å komme seg hjem, og da jeg på Gatwick nesten fikk bæremeiser i øyet i trengselen uten så mye som et «sorry», visste jeg at jeg igjen var blant nordmenn og på vei hjem. Jeg ser allerede frem til neste tur, og fly er allerede bestilt på Boxing Day. Det er vel heller tvilsomt om det blir noe før den tid.

 

 

English ground # 445:
Darlington Railway Athletic v Tow Law Town 0-4 (0-2)
Northern League Division Two
Brinkburn Road, 6 September 2017
0-1 Lewy Teasdale (4)
0-2 Kai Hewitson (43)
0-3 Kai Hewitson (53)
0-4 Lewy Teasdale (82)
Att: 69
Admission: £5
Programme: £1
Pin badge: £3

 

Next game: 10.09.2017: Vålerenga v Sarpsborg 08 
Next UK game: 26.12.2017: Tooting & Mitcham United v Dulwich Hamlet 
Previous game: 05.09.2017: Chippenham Town v Gloucester City 

More pics