Øvrevoll Hosle v Furuset 22.06.2017

Torsdag 22.06.2017: Øvrevoll Hosle v Furuset

 

Da jeg bestemte meg for å igjen dra innover for å se en torsdagskamp, betød det at det ville være min sjette kamp siden torsdagen før. Jeg har ikke hatt for vane å se så mange kamper her hjemme, men noe skal man gjøre mens man i håp om å få til en august-tur over til fotballøya surrer rundt i påvente av terminlistene. Jeg hadde da også en ekstra grunn til å vurdere et par av kampene ekstra nøye, for to av kveldens kamper i Oslo-kretsens 5.divisjonsavdelinger hadde funnet veien til min oddskupong for dagen. En B hadde blitt satt på begge disse kampene, og en av disse var Fossum v Rustad, men det var også ytterligere en grunn til at jeg til slutt valgte å sette kursen mot Bærum for å se Øvrevoll Hosle v Furuset.

 

Ikke bare var dette et toppoppgjør i 5. divisjon Oslo avdeling 1, der andreplasserte Øvrevoll Hosle tok imot serieleder Furuset, men sistnevntes kamper hadde vært de reneste mål-orgier den siste tiden. Etter 3-3 mot nettopp Øvrevoll Hosle i første kamp sto de med følgende resultatrekke (Furuset mål først): 2-1, 9-3, 6-0, 3-0, 5-3, 5-2, 3-1, 9-1, og senest 9-4 i en målfest borte mot Bærumsløkka. Når også Øvrevoll Hosle hadde vært involvert i en rekke målrike kamper, luktet det mål på Hoslebanen, så det var altså dit jeg satt kursen. Første etappe gikk med ekspressbussen inn til Oslo, og deretter med T-banen til endestasjonen Østerås, hvor buss 140 skysset meg den siste lille biten til min destinasjon.

 

Jeg gikk av på holdeplassen Hosle skole, et steinkast unna banen vis-à-vis denne skolen. Det vil si det er flere baner der; to kunstgressbaner ligger ved siden av hverandre, og foran en av disse er det en liten ballbinge. Både der og ute på det hersens kunstgresset var det stor aktivitet blant unger og ungdom tydelig i full gang med trening. Banen der det etter hvert skulle spilles kamp føyer seg inn i rekken av typiske kunstgressbaner i hovedstadsregionen. Tribunefasilitetene består av en liten tretribune på den ene langsiden, rett nedenfor midtstreken og et par laglederbenker som ikke skulle bli brukt. Skjønt borte på motsatt langside har man også det jeg antar er en plattform for å filme kampene, og under denne var det også et par seter som for alt jeg vet kan være forbeholdt andre enn publikum. Langederbenkene som etter hvert ble benyttet står også på denne langsiden – en på hver side av dette «tårnet».

 

Nå er jeg sikkert ikke den eneste som forbinder Øvrevoll med hestesport og galoppbanen der, men nå var det altså fotballen jeg hadde surret meg ut hit for. De to lagene møttes altså på Furuset Stadion i sesongens første serierunde, og da endte det som nevnt 3-3, men etter det hadde Furuset radet opp seire, og sto nå med 8-1-0. Dermed hadde de opparbeidet seg en sju poengs luke ned til Øvrevoll Hosle, men kveldens vertskap hadde dog småpene 5-1-0 på sine siste seks kamper. Med det offensive arsenalet Furuset den siste tiden har vist at de besitter, følte jeg meg likevel såpass trygg på borteseier at jeg altså hadde tatt de med på dagens bong, men det gjensto å se om jeg hadde vært overmodig på deres vegne.

 

Jeg hadde nesten begynt å lure litt på om kampen skulle spilles på banen ved siden av, for den ble inntatt av voksne karer mens ungene fortsatt holdt lekestue ute på hovedbanen med et par minutter til avspark. Det viste seg imidlertid at det var en Old Boys-kamp som skulle spilles ved siden av, og etter hvert som barn og ungdom kom seg av banen og overlot den til A-lagsspillerne, var det snart klart for kamp. Jeg rakk akkurat å få meg en brus fra kiosken før kampen ble blåst i gang og det var på tide å starte stoppeklokka og rette oppmerksomheten mot det som skjedde der ute på kunstgresset.

 

Allerede i kampens fjerde minutt fikk vi dagens første scoring, og det var Andreas Hedlund Møller som sendte hjemmelaget i ledelsen med 1-0. Furuset-spillerne visste nok selv at det med deres offensive styrke ikke var noen krise ennå, og allerede to minutter senere var vi like langt da Nahom Haile Jonas utlignet fra spiss vinkel etter å ha blitt spilt gjennom. Drøyt halvveis ut i omgangen fikk gjestene et straffespark som fra min vinkel kanskje virket litt billig, uten at jeg var spesielt godt plassert. Imad Essaouiqui var god på midtbanen til Furuset, og det var han som steg frem og besørget 1-2 fra straffemerket.

 

Det burde kanskje ikke overraske voldsomt med Furuset, men en kikk på lagoppstillingen viste at de kun hadde en eneste norskættet spiller i troppen, og det var deres keeper. Kanskje er det medvirkende til at de tilsynelatende har en noe unorsk fotballfilosofi, der de ikke sa seg fornøyd med å ha snudd kampen, men stadig fosset i angrep for å score flere mål, uten å bry seg nevneverdig om at de slapp til motstanderen på kontringer. Her var det ingen tegn til å skulle ri på ledelsen! Det fikk de belønning for da Nahom Haile Jonas ti minutter senere økte til 1-3, og samme mann fikk sitt hattrick fem minutter senere. Det virket allerede som om Furuset hadde gjort sin del av jobben med tanke på min bong, og det var slett ikke ufortjent at de gikk til pause med ledelse 1-4.

 

Man kan kanskje tro at andre omgang ble et lite antiklimaks, men det var ikke helt slik. Hjemmelaget fikk fornyet håp da de fikk tildelt straffespark, og Alexander Kibreab Gebreziabher omsatte det i scoring og reduserte til 2-4 i det 53. minutt. Det var fortsatt nokså underholdende med sjanser begge veier, og nå begynte det etter hvert også å bli litt ampert. Med et kvarter igjen ble Furuset redusert til ti mann da Suleman Muneer fikk sitt andre gule kort, men vertene klarte ikke å utnytte denne fordelen, og det ebbet til slutt ut med 2-4, borteseier, og en niende strake seier for et Furuset-lag som nå hadde ni poengs luke ned til Fagerborg II som i løpet av kvelden hadde passert Øvrevoll Hosle.

 

Dette var siste serierunde i Oslo-kretsens 5. divisjons-avdelinger før sommerferien, og de vil ikke starte opp igjen før 10. august. Kanskje vil jeg få med meg ytterligere en kamp eller to i andre divisjoner før også de tar sommerferie, men det gjenstår å se. Dessverre hadde et noe svekket Rustad ødelagt bongen min, men nå skulle jeg i hvert fall komme meg hjemover, og jeg fant ut at det å ta buss 140 tilbake til Østerås nå tydeligvis ikke var et bedre valg enn å ta den videre til endeholdeplassen på Bekkestua. Derfor gjorde jeg dette, og kunne etter litt venting på T-banen mot sentrum komme meg til Jernbanetorget og Oslo Bussterminal for å sette meg på en Drøbaks-buss som igjen var bemerkelsesverdig fullstappet så sent på kvelden.

Norwegian ground # 76:
Øvrevoll Hosle v Furuset 2-4 (1-4)
5. divisjon Oslo avd. 1
Hoslebanen, 22 June 2017
1-0 Andreas Hedlund Møller (4)
1-1 Nahom Haile Jonas (6)
1-2 Imad Essaouiqui (pen, 24)
1-3 Nahom Haile Jonas (34)
1-4 Nahom Haile Jonas (39)
2-4 Alexander Kibreab Gebreziabher (pen, 53)
Att: 39 (h/c)
Admission: Free

 

Next game: 24.07.2017: Drøbak/Frogn v Østsiden 
Previous game: 20.06.2017: Fjellhamar v Sørumsand

More pics

 

 

Fjellhamar v Sørumsand 20.06.2017

Tirsdag 20.06.2017: Fjellhamar v Sørumsand

 

Jeg hadde nok kanskje fått litt blod på tann, for igjen bestemte jeg meg etter hvert for å benytte ettermiddagen og kvelden til å få med meg litt fotball her hjemme. Jeg kikket opprinnelig på en mulig visitt til et anlegg som må ha et av de flotteste stadionnavn i norsk fotball – nemlig Fedrelandet Stadion (det skal sies at det overhodet ikke klinger like bra når man benytter navnet Fedrelandet kunstgress), der Fet skulle ta imot Blaker til dyst i 4. divisjon Akershus. Etter hvert begynte jeg imidlertid å innse at det ville bety en temmelig sen retur, og jeg kikket i stedet litt på et annet alternativ med tidligere avspark og noe enklere reisevei.

 

Det dreide seg om en kamp i divisjonen under, der Fjellhamar skulle være vertskap for Sørumsand i 5. divisjon Akershus, med avspark klokka 18.30. Jeg endte opp med å velge meg denne, og satt meg derfor etter hvert på ekspressbussen inn til Oslo. Derfra skulle siste etappe gå fra Oslo S med lokaltoget til Lillestrøm, som jeg ble med så langt som til Fjellhamar stasjon. Jeg befant meg altså i Lørenskog-området, og Google Maps hadde foreslått at jeg gikk av på Hanaborg stasjon, som syntes å ligge noe lenger unna, men appen hadde kanskje tatt høyde for den vanvittige byggevirksomheten som foregikk utenfor Fjellhamar stasjon. Hele området foran stasjonen og bortover mot fotballbanen som ligger et steinkast unna var en eneste stor og byggeplass, men jeg klarte til slutt å orientere meg frem gjennom sperringene via en provisorisk gangvei.

 

Vel fremme på Fjellhamar Stadion kunne jeg konstatere at det er en nokså typisk kunstgressbane for de lavere divisjoner på det sentrale Østlandet, og om det kan kalles tribunefasiliteter så var det eneste som kunne minne om slikt en slags terrasse foran klubbhuset på den ene langsiden – men det er kanskje ment som en tribune, der den i forkant har to-tre trinn som man kan sitte på. Laglederbenkene er på motsatt langside, der toglinjen går forbi rett utenfor anlegget. Bak det ene målet er det vel en liten lekeplass og en slags ballbinge (om jeg husker riktig), mens den midlertidige gangveien jeg hadde kommet gikk forbi på utsiden av den andre kortsiden, med byggeplassen som nærmeste nabo.

 

Tabellen ble toppet av Rælingen som sto med imponerende 9-1-0 og 28 poeng på sine ti kamper, mens gjestene fra Sørumsand hadde andreplassen seks poeng bak. Dagens vertskap, Fjellhamar, befant seg ytterligere fire poeng bak på sin femteplass. Uten å ha noen voldsom innsikt i denne avdelingen, mistenkte jeg at hjemmebanefordelen kunne borge for en tett og jevn kamp, men det skulle vise seg å ikke holde helt stikk. Det skal også sies at første omgang var godt i gang før jeg oppdaget at det var hjemmelaget som stilte i «FFK-kostyme» (der de åpenbart hadde forsøkt å trykke mest mulig reklame på den hvite trøya) og ikke i helrødt slik jeg opprinnelig trodde etter å ha sett flere ungdommer gå rundt i røde drakter med Fjellhamar-logoen på.

 

Når dette omsider ble avklart kan jeg fortelle at hjemmelaget var frempå med et hjørnespark som endte med heading på mål, og et mål ble kun forhindret av en bortespiller som sto prefekt plassert på streken og headet unna. Deretter hadde gjestene en kjempesjanse før Magnus Kolbjørnrud sendte de i ledelsen 0-1 med ti minutter så vidt passert. Hjemmelaget hadde en gedigen mulighet til å utligne da en av deres spillere kom alene med keeper, men han valgte å runde keeper, fikk for spiss vinkel og surret seg bort. Et kvarter etter det første målet doblet i stedet Sørumsand sin ledelse, og det var Khalil Mohammadi som sørget for 0-2. Selv om det stort sett hadde vært nokså jevnt, hadde kanskje Sørumsand et lite initiativ som gjorde at det ikke var direkte urettferdig da de gikk til pause med denne ledelsen.

 

Etter hvilen brukte gjestene kun drøyt to minutter på å øke til 0-3 ved Behzad Nazari, og da Saeed Ahmad Rahim seks minutter senere satt inn 0-4, var det liten tvil om hvor poengene ville ende. Det var ikke ufortjent, men Sørumsand hadde nok ikke vært fire mål bedre kampen sett under ett. Vertene slet dog med å henge med i innledningen av andre omgang, men kanskje tok gjestene foten litt av gasspedalen etter hvert, for i det 73. minutt reduserte Mats Eide Espeland til 1-4. Den eventuelle gleden var kortvarig, for fem minutter senere fastsatt Khalil Mohammadi sluttresultatet til 1-5 med sin andre scoring for dagen, og resten av kampen ble egentlig en formalitet.

 

Jeg hadde i hvert fall blitt underholdt, og som et apropos kunne jeg heller ikke la være å legge merke til at heller ikke Akershus-kretsen har fulgt Østfold-kretsens eksempel ved å ha linjemenn i sin 5. divisjon. Nå gjensto det for min del bare å spasere tilbake til togstasjonen, og på veien dit så jeg flere av ballene som hadde blitt skutt over mål og inn på det avsperrede området, så man får håpe klubben har klart å få tak i de igjen. Toget jeg hadde blinket meg ut kom i henhold til ruteplanen og fraktet meg til Oslo S, og derfra var det bare å ta seg over til Oslo Bussterminal for å komme seg hjem.

Norwegian ground # 75:
Fjellhamar v Sørumsand 1-5 (0-2)
5. divisjon Akershus
Fjellhamar Stadion, 20 June 2017
0-1 Magnus Kolbjørnsrud (11)
0-2 Khalil Mohammadi (26)
0-3 Behzad Nazari (47)
0-4 Saeed Ahmad Rahim (53)
1-4 Mats Eide Espeland (73)
1-5 Khalil Mohammadi (78)
Att: 52 (h/c)
Admission: Free

 

Next game: 22.06.2017: Øvrevoll Hosle v Furuset
Previous game: 19.06.2017: Fagerborg v Nordstrand

More pics

 

 

Fagerborg v Nordstrand 19.06.2017

Mandag 19.06.2017: Fagerborg v Nordstrand

 

Etter å ha sett Lyn vinne en målfest på Bislett Stadion, kunne jeg satt kursen hjemover mot Drøbak, men jeg hadde nå plutselig sett muligheten for å få med meg i hvert fall én omgang av en annen kamp på min bong for dagen. Jeg hadde nemlig fått en noe mystisk melding om at oppgjøret Fagerborg v Nordstrand hadde blitt noe forsinket som følge av en skade(?), og siden det var gangavstand dit opp, bestemte jeg meg for å stresse raskt til Marienlyst for å få med meg mest mulig av en kamp der jeg hadde spilt på Nordstrand-seier. Det dreide seg om et oppgjør i 4. divisjon Oslo avd. 3, der Nordstrand på andreplass gjestet femteplasserte Fagerborg.

 

Avdelingen ble toppet av KFUM II, og Nordstrand hadde sju poeng dit opp, men med denne kampen til gode. De ble fulgt av Asker II og Grorud II før man fant Fagerborg på femte hele 15 poeng bak KFUM II. Det virket derfor som om Nordstrand var det eneste reelle håp for å hindre et andrelag i å rykke opp, så derfor holdt jeg en knapp på borteseier da jeg svingte inn ved banen ved siden av NRK sitt tilholdssted på Marienlyst. Etter noe så sjeldent som to norske kamper på rad på naturgress for min del, var det litt stusselig å igjen skulle se kamp på en av disse kjipe kunstgressbanene, men det har jeg jo etter hvert blitt vant til her hjemme.

 

Marienlyst kunstgress (som jeg dessverre ikke har funnet noe annet og bedre navn på) er kanskje ikke like trist som sin nabo Tørteberg rett rundt hjørnet, men det skyldes vel kanskje bakteppet med NRKs kontorer, noen boligblokker utenfor på den ene langsiden, og den lille parken som nabo på de to andre sidene. Ellers er det en typisk kunstgressbane for Oslo-regionen, uten noe som helst av tribunefasiliteter, og heller ingen laglederbenker. Den eventuelle forsinkelsen hadde åpenbart ikke vært altfor stor, for drøyt fem minutters tid etter at jeg ankom, ble det blåst for pause etter en omgang som jeg fikk høre hadde vært nokså tam.

 

Det strider jo litt mot mine egne regler å kun se rundt 55 minutter, men jeg får gjøre opp med en revisit ved en senere anledning. Det var litt mot spillets gang da Sondre Fjellberg Fiskvik kriget inn 1-0 etter en times spill, og Nordstrand virket etter dette enda mer frustrerte. Med ti minutter igjen fikk de imidlertid uttelling da Jorge Rosario Matos utlignet til 1-1. Dommeren var til tider ute på dypt vann, og fikk stadige skyllebøtter. Nordstrand presset på for et seiersmål, men det gikk mot poengdeling da Fagerborg i det tredje tilleggsminuttet kontret inn 2-1 med Vegar Edelsteen som sistemann på ballen.

 

Nå trodde vel de fleste – inkludert det jeg talte meg frem til var 22 tilskuere – at det gikk mot hjemmeseier, men i det femte tilleggsminutt scoret Jorge Rosario Matos sitt andre da han stanget inn 2-2. En dramatisk avslutning på kampen, men det betød samtidig dessverre at Nordstrand misbrukte sjansen til å kappe ned på forspranget til KFUM II. Til tross for det sene utligningsmålet var det da også skuffelse å spore hos Nordstrand-spillerne. Tilsvarende fortvilte også Fagerborg over å ha rotet bort ledelsen med et så sent mål imot. Selv satt jeg kursen mot Majorstuen T-banestasjon for å starte hjemturen etter en dobbel i hovedstaden.

Norwegian ground # 74:
Fagerborg v Nordstrand 2-2 (0-0)
4. divisjon Oslo avd. 3
Marienlyst kunstgress, 19 June 2017
1-0 Sondre Fjellberg Fiskvik (61)
1-1 Jorge Rosario Matos (81)
2-1 Vegar Edelsteen (90+3)
2-2 Jorge Rosario Matos (90+5)
Att: 22 (h/c)
Admission: Free

 

Next game: 20.06.2017: Fjellhamar v Sørumsand
Previous game: 19.06.2017: Lyn v Gjøvik-Lyn

More pics

 

 

Lyn v Gjøvik-Lyn 19.06.2017

Mandag 19.06.2017: Lyn v Gjøvik-Lyn

 

Jeg burde vel strengt tatt kanskje holdt meg hjemme om dagen for å forsøke å spare opp til det jeg håper kan bli en større august-tur over til Storbritannia, men når jeg kommer meg inn til Oslo for 53 kroner kunne jeg ikke la være å bli fristet av muligheten til å gjøre et første besøk på Bislett Stadion siden 1997 samtidig som jeg kunne se mandagskamp som faktisk ikke hadde et reservelag som en av duellantene. Uten at jeg vet med sikkerhet om dette var årsaken, mistenker jeg at torsdagens Bislett Games muligens var hovedårsaken til at kampen Lyn v Gjøvik-Lyn hadde blitt mandagskamp. Uansett årsak hadde jeg tenkt å ta turen.

 

Da min engelske groundhopper-kollega Paul Fergusson var i Oslo i mai måned, hadde han sett seg ut en kamp på Bislett Stadion, som var et stadion han gjerne ville besøke. Jeg var den dagen mer fristet av lokaloppgjøret Asker v Bærum, og Paul endte opp med å slå følge med meg dit, siden han ikke akkurat lot seg begeistre av at Lyns motstander den dagen var et andrelag. Nå var det imidlertid en gyllen mulighet for min del, og jeg visste jo at det hadde vært store endringer siden jeg så Vålerenga slå ut Brann av cupen på Bislett i 1997 – den gang fungerte jo Bislett som hjemmebane for Vålerenga, mens Lyn spilte sine kamper på Ullevål.

 

Utpå ettermiddagen satt jeg meg på en av ekspressbussene inn mot hovedstaden, og med en drøyt time til avspark ankom jeg Oslo Bussterminal, der jeg snart foretok et bussbytte og lot buss 37 mot Nydalen frakte meg så langt som til holdeplassen Colletts gate. I hjørnet ved Martinius Lørdahls plass, der statuene av Grete Waitz og «Hjallis» nå står, var det ikke åpent, så det var bare å fortsette ned til hjørnet ved enda travlere Bislett plass, der dørene ganske riktig var åpne og inngangspartiet bemannet. Jeg fikk avlevert min 200-lapp, og fikk tilbake 100 kroner samt en stensil jeg først trodde var et slags kampprogram.

 

Det viste seg imidlertid å kun være en løpeseddel som minnet om en slags show-kamp mot Stabæk. Jeg så ikke spor av noe kampprogram noe sted, og selv om jeg kanskje hadde trodd at en klubb som Lyn ville ha et slikt, er det jo heller ikke overraskende i et fotball-land der det ofte er mangelvare selv på de øverste nivåer. En sjekk på nettet vitnet imidlertid om at et kampprogram var tilgjengelig online. Det er et bra tiltak om det er i tillegg til en papirutgave, men personlig synes jeg det er trist om det er en erstatning for papirutgaven, selv om man som sagt ikke skal ha altfor høye forventninger til slikt her til lands.

 

Bislett Stadion er selvsagt velkjent både her hjemme og internasjonalt, og er først og fremst kjent som friidretts- og skøytearena, i tillegg til å være OL-stadion i 1952. Stadionet ble innviet i 1922, men det hadde allerede i 1913 blitt spilt landslagskamp i fotball her – på det som da var et temmelig spartansk anlegg. Fra rundt 1940 var det Norges hovedarena for friidrett og skøyter, og fra 1944 brukte Vålerenga Bislett Stadion som hjemmebane i et drøyt halvt århundre. Bislett ble nedlagt som skøytebane i 1988, men har fortsatt å huse Bislett Games som et av de store internasjonale friidrettsstevnene.

 

På midten av 1990-årene var Bislett så slitent og i så dårlig forfatning at Vålerenga ikke lenger kunne benytte det som sin hjemmebane. Etter et opphold på Ullevål Stadion, returnerte de en kort periode – det var da jeg i 1997 så denne cupkampen mot Brann – før de igjen forlot Bislett for godt i 1999. Etter å ha blitt totalt ombygget ble Bislett gjenåpnet i 2005, men det var lunken interesse for å spille fotball der. Det er ikke et spesielt intimt stadion til fotball, med åtte løpebaner (mot tidligere seks), og mens man på langsidene nå er tolv meter fra fotballbanen, er man i svingene opp til 37 meter unna. Selv om min aversjon mot løpebaner ikke er fullt like kraftig som tidligere, er det alt annet enn ideelt, men jeg har nå minst like sterk aversjon mot de nye kjipe kunstgressbanene, og på Bislett er det i hvert fall fortsatt naturgress.

 

Skeid spilte noen år sine hjemmekamper her, og Manglerud Star benyttet ved også Bislett som hjemmebane i en sesong, men nå er vel Lyn enerådende her. Litt ironisk at Lyn etter konkursen i 2010 nå spiller på Vålerengas gamle hjemmebane, mens sistnevnte enn så lenge fortsatt benytter et Ullevål som i sin tid ble bygget som hjemmebane for Lyn. Vel oppe på det som var Store Stå, kunne jeg se forvandlingen Bislett har gjennomgått, men foreløpig utsatte jeg runden rundt anlegget for å søke ly under taket mens regnet høljet ned. Det hadde begynt å regne idet jeg ankom hovedstaden, og i store deler av første omgang var det nokså voldsomme nedbørs-mengder som falt ned over Bislett.

 

Lyn er som kjent en av Norges eldste og mest tradisjonsrike fotballklubber. De står med åtte cupmesterskap og to seriemesterskap, men de siste store titlene stammer fra en av storhetsperiodene i 1960-årene. I 2010 gikk klubben som kjent konkurs, og måtte starte opp igjen i 6. divisjon. De spilte seg opp igjen til 2. divisjon, men måtte i 2015 ta turen ned i 3. divisjon, der de nå befinner seg. Dagens kamp var ikke bare en kamp mellom to klubber med Lyn-navnet, men også to tradisjonsrike klubber som begge har vært Norgesmestre. Gjøvik-Lyn vant nemlig cupen i 1962, men nå var det ligapoeng det skulle spilles om i 3. divisjon avdeling 2.

 

Denne avdelingen ble toppet av Korsvoll med 25 poeng på ti kamper og Stabæk II med 24 poeng på sine ni kamper. Deretter fulgte Lyn med 21 poeng, men med henholdsvis én og to kamper til gode på lagene foran seg på tabellen. Man kan jo håpe at de eller en av de andre i hvert fall kan hindre ytterligere et reservelag i å rykke opp. Gjestene fra Gjøvik lå på en tiendeplass med elleve poeng på sine ni kamper, og jeg hadde såpass stor tro på Lyn-seier at jeg hadde inkludert en H med handicap-spill på min bong for dagen. Merkelig nok har Lyn de siste sesongene hatt et synkende tilskuersnitt, og fjorårets snitt på 603 tilskuere var faktisk under halvparten av det man hadde i 4. divisjon i 2011. Det ufyselige været sørget nok for at noen holdt seg borte denne mandagen, men likevel hadde det kommet noen hundre da spillerne kom ut i regnet.

 

Jeg fikk vite at Lyn hadde store skadeproblemer og noen tunge fravær, og ble alt annet enn beroliget da surr i eget forsvar førte til at Lars Johan Kollhaugen fikk tid og rom til å lobbe inn 0-1 allerede i det tredje minutt. Vertene hadde etter dette flere sjanser til å utligne mens regnet stadig tiltok, men det måtte et straffespark til. Rune Isaksen ble felt, og han tok selv straffesparket som han ekspederte til 1-1 i det 28. minutt. Isaksen var involvert i det meste av det som skjedde offensivt hos hjemmelaget, og han testet igjen gjestenes keeper med en god avslutning.

 

I stedet fikk Lyn igjen en på trynet fem minutter etter utligningen, da Gjøvik-Lyn viste hvor enkelt det kan gjøres. En av deres kontringer endte med et innlegg fra høyrekanten, og passivt forsvarsspill gjorde at Dag Alexander Olsen fikk vende opp og avslutte i mål til 1-2 fra et par meters hold. Noen få minutter før pause var imidlertid Lyn igjen à jour, og Isaksen var nok en gang involvert med en utsøkt lobb over forsvaret, til Johannes Johannesen som fra skrått hold skar inn, fintet ut keeper og spilte til bedre plasserte Anwar Pellegrino som enkelt kunne bredside i mål til 2-2 og sørge for at det sto likt halvveis. Lyn kunne ha gått i garderoben med ledelse, for i omgangens tre siste minutter hadde Lyn like mange kjempesjanser før dommeren blåste for halv tid.

 

Mot slutten av omgangen hadde plutselig regnet gitt seg, og jeg benyttet anledningen til å gå en runde rundt banen ved å forsere tribunene på et anlegg som nå er såkalt all seater og hvor de henger sammen hele veien rundt. Tak over hodet er det kun på store deler av gamle Store Stå og hovedtribunen på motsatt langside. Over i «søndre sving» måtte jeg klatre til topps, og jeg ble belønnet med en så flott utsikt at jeg valgte å se resten av omgangen herfra, samt første del av andre omgang. Mistanken om at Bislett Games var årsaken til mandagskamp ble dessuten forsterket av det faktum at en rekke effekter som trøyer, flagg og plakater fortsatt lå igjen her etter friidrettsstevnet i det som nå vel heter Diamond League.

 

Første omgang hadde sluttet med en ellevill sjanse-bonanza for Lyn, og etter pause fortsatte de der de hadde sluppet. Drøyt to minutter ut i omgangen la Bjarte Hovland inn, og Rune Isaksen headet tilbake til Christoffer Simensen som kom på løp inn i feltet og banket inn ledelse 3-2 til glede for den harde kjernen av Lyn-supportere som skapte en del liv under taket på gamle Store Stå. De jublet fortsatt da hjemmelaget økte ledelsen under et minutt senere. Rune Isaksen var igjen involvert da han spilte gjennom innbytter Bjarte Hovland, og alene med keeper satt sistnevnte inn 4-2. Om man ser bort fra pausen, hadde det vært snaut ti elleville minutter, og det begynte også å se lyst ut for bongen min.

 

For at ikke dette innlegget skal bli en voldsom avhandling, hopper vi over en rekke sjanser og spoler frem til det 58. minutt, da nølende forsvarsspill hos Lyn igjen ble straffet. Dag Alexander Olsen var mål for et langt oppspill, og han fikk det altfor enkelt da han rundet en Lyn-spiller og dunket ballen i mål i nærmeste hjørne. 4-3 og ny spenning. Denne spenningen varte i fem minutter før Lyn gjenopprettet sin tomålsledelse etter et herlig angrep som endte med at en avslutning fra Pellegrino ble blokkert før Isaksen satt inn returen og noterte seg for sitt andre for dagen. Tre minutter senere steg Bjarte Hovland til værs på en corner og satt den siste spikeren i Gjøvik-kista ved å heade inn 6-3. På dette tidspunktet skal vestlendingen ha spilt 27 minutter for Lyn, og sto allerede med to mål.

 

Ni mål fikk kanskje holde, og til tross for flere sjanser begge veier, ble det ikke flere. Lyn hadde avgjort, men det ble nesten en drømmedebut for en av deres spillere da debutanten Kapser Rath Kaaber ble spilt gjennom alene med keeper, men hans klarte ikke helt å flikke ballen forbi Gjøvik-Lyns burvokter. Med 6-3 på måltavla kunne en våt dommer droppe tilleggstiden og blåse av med solid hjemmeseier og fornøyde hjemmesupportere som applauderte sine helter. Det ble opplyst at det var 371 tilskuere til stede, og jeg har ingen grunn til å betvile dette.

 

Det var for min del også greit at man droppet tilleggstiden, for jeg hadde nå plutselig sett muligheten for å få med meg i hvert fall en omgang av en annen kamp på min bong for dagen. Jeg hadde nemlig fått en noe mystisk melding om at oppgjøret Fagerborg v Nordstrand hadde blitt forsinket som følge av en skade, og siden det var gangavstand dit opp, bestemte jeg meg for å trave raskt til Marienlyst for å få med meg mest mulig av en kamp der jeg hadde spilt på Nordstrand-seier. Mitt første besøk til Bislett Stadion siden 1997 – og det første på «nye Bislett» – var historie, og det hadde vært en underholdende affære.

Revisit:
Lyn v Gjøvik-Lyn 6-3 (2-2)
3. divisjon avd. 2
Bislett Stadion, 19 June 2017
0-1 Lars Johan Kollshaugen (3)
1-1 Rune Isaksen (pen, 28)
1-2 Dag Alexander Olsen (33)
2-2 Anwar D’Vas Pellegrino (42)
3-2 Christoffer Simensen (48)
4-2 Bjarte Hovland (49)
4-3 Dag Alexander Olsen (58)
5-3 Rune Isaksen (63)
6-3 Bjarte Hovland (66)
Att: 371
Admission: 100 kroner

 

Next game: 19.06.2017: Fagerborg v Nordstrand
Previous game: 17.06.2017: Follo v Raufoss

More pics

 

 

Follo v Raufoss 17.06.2017

Lørdag 17.06.2017: Follo v Raufoss

 

Jeg har ikke hatt for vane å legge ut på langturer for å se lørdags-fotball når jeg er her hjemme, men nå var den britiske sesongen slutt (selv om man i Skottland hadde et par kamper igjen i blant annet den herlige Junior-pyramiden), og min lokale klubb Drøbak/Frogn var satt opp med mandagskamp mot reservelags-motstand, så jeg vurderte en liten utflukt. Etter hvert følte jeg ikke for å dra særlig langt, og bussen til og fra Oslo på en lørdag fristet svært lite på en lørdag med flott vær med tanke på at denne bussruten også betjener Tusenfryd. I stedet falt jeg ned på en av kampene jeg hadde valgt ut på en av mine bonger denne lørdagen, og som heller ikke fant sted altfor langt unna – nemlig oppgjøret Follo v Raufoss.

 

Dermed gikk ferden til Ski, med bussen som somler seg dit via Ås, og med en times tid til avspark steg jeg av i Ski sentrum for å spasere de fem-ti minuttene opp til Ski Stadion, der jeg sist hadde vært drøyt tre år tidligere. Den 7. mai 2014 så jeg nemlig FFK gå på et pinlig tap i cupen her, og når jeg nå kom på besøk for fjerde gang, var det også med tanke på å få tatt noen flere bilder – noe jeg var dårlig med her hjemme i Norge lenge etter at det hadde blitt normal prosedyre på mine Englands-turer. I tillegg var jeg litt nysgjerrig på Raufoss, som er en klubb jeg vel aldri hadde fått stiftet bekjentskap med ved å se live.

 

De virket ikke overbegeistret over at jeg prøvde å kvitte meg med en 200-lapp, så jeg sa meg villig til å betale de 150 kronene med kort. Jeg vil i utgangspunktet si at det i hvert fall ikke er for billig for 2. divisjon, og synes vel 100 kroner kunne klart seg. Når det er sagt så tar jo DFI 100 kroner i divisjonen under, og selv om jeg vil si at også det kanskje er i meste laget, så vil vel 50 kroner bli litt i minste laget for 3. divisjons-klubbene. I disse dager vil dog tro at de fleste ikke betaler med kontanter, slik at det ikke nødvendigvis må være «runde tall», og at man kanskje kan finne en mellomting. Det er vel alt i alt ikke noe å klage altfor mye på.

 

I tillegg hadde vel samtlige av de etter hvert 210 tilskuerne bedre økonomi enn det Follo FK har, så klubben trengte uansett pengene. Et kampprogram var også inkludert i inngangspengene, og i det tynne heftet hadde de i hvert fall en tabell og terminliste for hjemmelaget, samt en liste over hjemmelagets spillere. Tabellen var for øvrig alt annet enn lystig lesning fra hjemmelagets ståsted, men mer om det snart, for først var det på tide for meg å ta en liten runde rundt banen og knipse noen nye bilder av anlegget som var overraskende uforandret siden min siste visitt drøyt tre år tidligere.

 

Mon tro om det var på klubbens egen hjemmeside, men et eller annet sted på nettet hadde jeg nemlig sett et bilde eller to som kunne tyde på at hovedtribunen på den ene langsiden hadde fått et skikkelig tak. Det viste seg å ikke være tilfelle, selv om bærebjelkene til et tak står der. Den må altså ha hatt tak tidligere på et eller annet tidspunkt, uten at jeg kan huske å sett det ved mine tidligere besøk (det var i hvert fall ikke tilfelle i 2014). Jeg hadde kommet inn i hjørnet nederst på denne langsiden, ved kortsiden med klubbhuset bak det ene målet, og skulle til å legge ut på en rundt med klokka. Den ble litt forsinket ved at jeg kjøpte inn forfriskninger fra bordene rett utenfor klubbhuset, der en kar var i ferd med å steke burgere på grillen.

 

Med løpebaner rundt gressmatta, som i hvert fall har skikkelig naturgress som underlag, er man et godt stykke unna bak målet her, og det er ingenting av tribunefasiliteter. På langsiden til venstre sett herfra har man en åpen tribune som har bydd på avsatser eller benkerader i tre, men hvor man nå har boltet fast blå plastseter på store deler av denne seksjonen. Her står det også noen brakker som ruver over tribunen i dens bakkant. På bortre kortside er det heller ingen tribunefasiliteter, og her er det kun en gressplen. På den andre langsiden står som nevnt anleggets hovedtribune, som er en sittetribune som bærer noe preg av å fremstå som en slags midlertidig tribune-variant.

 

Tabellen var som sagt ikke spesielt lystig for vertene, der de lå på 14. og siste plass i 2. divisjon avdeling 1 – dog med kun ett poeng opp til sikker plass. For totningene sin del hadde Raufoss etter ni runder lagt beslag på sjetteplassen med fem poeng opp til Alta på kvalik-plass og åtte poeng opp til ledende HamKam. Til tross for bortebane anså jeg de som nokså klare favoritter mot et Follo som denne sesongen virket å stort sett stille med unge, lokale gutter, og det var selvsagt derfor jeg hadde tatt med Raufoss på min bong. Det var såpass varmt at jeg angret litt på å ha tatt med meg jakke, og jeg valgte faktisk å slå meg ned på bortre kortside, der jeg kunne sitte på plenen i skyggen av et stort tre.

 

Innledningen på kampen bar egentlig bud om at det kun var et tidsspørsmål før Raufoss fikk hull på byllen, og det skjedde etter tretten minutter. Jeg skal ikke si om det var et skudd eller forsøk på innlegg fra Kristian Lønstad Onsrud, men hjemmelagets Michael Omoijuanfo var uansett sist på ballen da han styrte den forbi egen keeper og i mål til 0-1. Ytterligere tretten minutter frem i tid sto det 0-2 da Petter Senstad fyrte løs fra tjue meter, og ballen suste inn i krysset uten at Follo-keeperen kunne lastes. Da Ryan Doughman ble felt inne i Follo-feltet noen få minutter før pause, pekte dommeren på straffemerket, og Armin Aganovic gjorde ingen feil da han økte til 0-3, som var ledelsen totningene kunne ta med seg i garderoben.

 

Bak målet der jeg satt er det innsyn fra utsiden ved Ski videregående skole, og hele første omgang hadde det stått en fyr der som satt på sykkelen sin lent opp mot gjerdet og kom med kontinuerlige oppløftende rop til Follo-laget, men det var så vidt jeg hørte ham, så de nådde neppe frem til spillerne på banen. Selv denne karen hadde imidlertid åpenbart sett nok da han tråkket av gårde i pausen, samtidig som jeg benyttet pausen til å sjekke resultatene i mine andre utvalgte kamper og deretter flyttet meg til den ene langsiden i påvente av andre omgang. Raufoss virket å gjøre jobben med bravur, og jeg kunne ikke se de surre bort dette.

 

Det gjorde de heller ikke, for de virket å ha full kontroll på det som skjedde ute på gressmatta, og med unntak av et par halvsjanser var de aldri truet av Follo. De virket å vinne nesten alle dueller på midtbanen, og det var ikke ufortjent da Nicolai Fremstad økte til 0-4 i det 63. minutt. Herfra og ut var det egentlig kun en formalitet, og Raufoss var nærmere ytterligere scoringer enn det Follo var å redusere. I det andre tilleggsminuttet pirket innbytter Martin Heiberg inn det femte og fastsatt sluttresultatet til 0-5. Det virker som om Raufoss er på gang, selv om Follo nok ikke var noe særlig målestokk. Nå skal det vel kanskje godt gjøres å hamle opp med først og fremst HamKam, men Raufoss-fansen jublet i hvert fall da speaker informerte om at de måtte nøye seg med poengdeling etter en sen utligning borte mot Bærum.

 

Kun et par dager før dette omsider skrives ble det klart at Follo er i større økonomisk krise enn jeg hadde antatt. De har jo hatt problemer en stund, men nå har styret opplyst at de ikke klarer å betjene sin gjeld, og dermed ikke ser andre muligheter enn å legge ned driften. Spillerne skal være løst fra sine kontrakter, og man håper å kunne fullføre sesongen med rene amatørspillere før det er kroken på døra. For Drøbak/Frogn sin del er de kanskje glad for at de i sin tid til syvende og sist valgte å stå utenfor dette prosjektet. Nå gjenstår det å se hvor lenge det blir fotball på Ski Stadion, eller om noen ville redde de i tolvte time. For min del var det bare å ta bussen hjem, etter å ha konstatert at Korsvoll uansett hadde sviktet og ødelagt min bong for andre gang på noen få uker (deres to eneste poengtap så langt).

Revisit:
Follo v Raufoss 0-5 (0-3)
2. divisjon avd. 1
Ski Stadion, 17 June 2017
0-1 Michael Omoijuanfo (og, 14)
0-2 Petter Senstad (27)
0-3 Armin Aganovic (pen, 43)
0-4 Nicolai Fremstad (63)
0-5 Martin Heiberg (90+2)
Att: 210
Admission: 150 kroner
Programme: Included

 

Next game: 19.06.2017: Lyn v Gjøvik-Lyn
Previous game: 15.06.2017: Rustad v Brosundet

More pics

 

 

Rustad v Brosundet 15.06.2017

Torsdag 15.06.2017: Rustad v Brosundet

 

Torsdager er det gjerne full runde i Oslo-kretsen 5. divisjons-avdelinger, og det var en av kampene der jeg hadde vurdert. I stedet for å bli sittende hjemme og kope, kunne jeg like gjerne ta meg en tur, og siden jeg også hadde denne kampen på dagens bong, kunne det være av ekstra interesse å få med seg toppoppgjøret Rustad v Brosundet i 5. divisjon Oslo avdeling 2. Slik ble det, og etter å ha tatt ekspressbussen inn til Oslo, var det bare å la T-banen frakte meg til Bogerud. Derfra er det en kort spasertur ned til Rustadbanen som ligger nede i en slags dal i et stort grøntområde som åpenbart også er populært blant turgåere og ikke minst joggere.

 

Jeg så Rustad borte mot Langhus i 4. divisjon tidlig forrige sesong, men siden den gang har de altså blitt degradert til 5. divisjon. Denne sesongen har de imidlertid startet på en måte som gjør at en umiddelbar retur til 4. divisjon ser meget sannsynlig ut. Rustad vant rett og slett alle sine sju første seriekamper, og til tross for at de deretter gikk på et tap for Kurer, hadde de nå etter åtte runder fortsatt seks poengs luke ned til nummer to, som var nettopp Kurer. Dagens gjester var Brosundet, og de la beslag på tredjeplassen, sju poeng bak vertskapet, så det var som nevnt duket for toppkamp på Rustadbanen.

 

På motsatt side av «dalen» fra der jeg kom, er det en stor skråning langs den ene langsiden hvorfra mange av de fremmøtte etter hvert valgte å se kampen. Jeg gikk først en tur opp på veien som går forbi der oppe for å ta noen bilder fra elevert posisjon, før jeg slo meg ned på en stor stein i denne skråningen i påvente av kampstart. Mens joggerne stresset forbi på gangveien der fikk jeg med meg slutten på en Gutter 15-kamp mellom Rustad og Nordstrand III før det omsider var klart for kveldens førstelagskamp.

 

FK Brosundet er en klubb stiftet av og for ålesundere og sunnmøringer, og det var gjestene med tilknytning til Norges kanskje vakreste by som tok ledelsen allerede etter fem minutter, da Thomas Sæter fikk nettkjenning. Rustad fikk nok ikke ting helt til å stemme offensivt, men det var fortsatt en jevn kamp da Sven Erik Waagan doblet ledelsen ved å sette inn 0-2 etter drøyt halvspilt omgang. Jeg begynte å frykte for bongen min, men ble få minutter senere litt beroliget da Lark Erik Berild Schjeide styrte ballen i egen mål slik at det sto 1-2. Den stillingen sto seg til pause, og Rustad hadde nok litt å diskutere i pausen.

 

Denne tilbragte spillerne i garderobene i klubbhuset bak det ene målet, der det også var en kiosk. Anlegget er ellers en helt ordinær kunstgressbane som man er vant med i Oslo-regionen – uten tribunefasiliteter, men med den nevnte gress-skråningen som foretrukket utkikkspunkt for flere av de 53 tilskuerne jeg talte meg frem til. Den ligger i det minste fint til nede i denne dalen, og laglederne og innbytterne hadde i hvert fall et par mobile laglederbenker på den andre langsiden. Igjen fikk jeg for øvrig bekreftet at Oslo-kretsen ikke har fulgt Østfold-kretsens eksempler med linjemenn også i 5. divisjon.

 

Rustad startet andre omgang med å presse gjestene bakover i jakten på et utligningsmål, men i omgangens åttende minutt begynte det igjen å spøke for bongen min da Terje Nøstdahl satt inn 1-3. Det ble etter hvert nokså ampert på sidelinjen – ikke ved laglederbenkene, men på motsatt langside der en gruppe lokal innvandrerungdom sto nesten helt inne på banen og kom med stadig kraftigere mishagsytringer mot dommeren. Kampen måtte til slutt stoppes mens en av Rustad-lederne fikk de til å flytte seg tilbake noen meter. Timen var så vidt passert da Rustad også fikk uttelling og reduserte til 2-3 ved Kristian Vintermyr.

 

Samme mann utlignet til 3-3 i det 78. minutt, og det virket nå som om gjestene var i ferd med å bli slitne. Likevel hadde de et par farlige kontringer innimellom Rustads angrep. Med snaut fem minutter igjen falt avgjørelsen som også (foreløpig) reddet bongen min, og for en scoring det var! Mesud Ahmed klinte til fra rundt midtbanestreken på en ball som kom sprettende, og ballen dalte nå over en febrilsk ryggende Brosundet-keeper og inn i mål til 4-3. Rustad hadde snu kampen i andre omgang! Gjestene forsøkte desperat å presse frem en utligning, men etter noen minutters tillegg var blåste dommeren av til 4-3 og hjemmeseier over det mange anser som det tøffeste utfordreren denne sesongen.

 

Det var bare å komme seg opp til Bogerud T-banestasjon for å starte hjemturen, men det hadde vært en underholdende og spennende affære på Rustadbanen. Jeg er ganske overbevist om at Rustad vil bli å finne i 4. divisjon neste sesong, for jeg klarer ikke helt å se hvem som skal kunne stoppe de. De skal ha takk for å ha reddet bongen min, men på banen ned til Oslo sentrum så jeg at det var til liten nytte da den uansett hadde blir ødelagt av at Larvik Turn sviktet. Rustad hadde i hvert fall gjort sin del av jobben – selv om det satt langt inne denne gang – og suste videre mot avdelingstittelen. Om min buss kanskje ikke akkurat suste mot Drøbak, kom jeg meg i hvert fall hjem til slutt jeg også.
 

Norwegian ground # 73:
Rustad v Brosundet 4-3 (1-2)
5. divisjon Oslo avd. 2
Rustadbanen, 15 June 2017
0-1 Thomas Sæter (6)
0-2 Sven Erik Waagan (24)
1-2 Lars Erik Berild Schjeide (og, 28)
1-3 Terje Nøstdahl (53)
2-3 Kristian Vintermyr (61)
3-3 Kristian Vintermyr (78)
4-3 Mesud Ahmed (86)
Att: 53 (h/c)
Admission: Free

 

Next game: 17.06.2017: Follo v Raufoss
Previous game: 12.06.2017: NMBUI v Rygge

More pics

 

 

NMBUI v Rygge 12.06.2017

Mandag 12.06.2017: NMBUI v Rygge

 

Jeg hadde en god stund vært litt nysgjerrig på et lite ‘mysterium’ i nabobygda Ås, der jeg i lengre tid har stusset over klubben NMBUI og deres hjemmebane, Storebrand Stadion. Det skyldes at NFFs hjemmesider har satt sin markør på det jeg husker som en grusbane rett ved siden av Ås Stadion, og jeg har en stund uttrykt litt forsiktig skepsis til om dette faktisk er tilfelle – spesielt etter at jeg et par uker tidligere hadde avlagt Ås Stadion en ny visitt og konstatert at denne nevnte grusbanen nå var helt borte og fremsto som en byggeplass full av brakker og anleggsmaskiner. Da NMBUI tydeligvis likevel hadde spilt kamp på Storebrand Stadion noen dager senere, sa det seg selv at noe ikke stemte.

 

Enten hadde NFF sine sider feil kamparena for denne kampen, eller så hadde de satt sin markør for Storebrand Stadion på feil sted, og det siste virket stadig mer sannsynlig. Da jeg på en DFI-kamp to dager tidligere hadde diskutert dette med Jens, hadde han straks skutt inn at «Storebrand Stadion må da være bak Aud Max!». Han mente det i hvert fall var noe som het det der, og en ny sjekk på NFF sine sider røpet jo at selve adressen syntes å bekrefte dette til tross for at markøren var feilplassert. Denne kvelden bestemte jeg meg for å finne ut av dette lille mysteriet, og jeg gikk for å ta bussen til Ås. Etter et plutselig innfall av impulsivitet, endte jeg faktisk opp med å heller bruke apostlenes hester og gå hele veien til Ås!

 

Jeg angret snart på at jeg hadde ombestemt meg, da jeg på Åsveien ble våt til skinnet i en rask men heftig skur. Det var bare å gå på med krum hals, og først etter drøyt halvannen time kom jeg til «studentsamfunnet» Aud Max og banen som ganske riktig befinner seg langs gang- og sykkelstien som går på baksiden der. Jeg har faktisk aldri tenkt over at den banen kunne være brukt til organisert fotball på seniornivå. Det er utrolig hva man plutselig kan finne ut i sitt (relative) nærområde. Jeg hadde fortsatt tid til å stikke raskt innom et av supermarkedene i Ås sentrum for å handle inn litt matvarer før jeg returnerte til spillere i full oppvarming.

 

Kveldens møte mellom NMBUI og Rygge var en kamp i 6. divisjon Østfold avdeling 2, og begge disse klubbene var i fjor å finne i 5. divisjon, men ble degradert til 6. divisjon da kretsens to 5. divisjons-avdelinger ble slått sammen til én. Råde II toppet tabellen med sine 19 poeng, mens Rygge lå på fjerdeplass med fem poeng dit opp, men med én kamp mer spilt enn lagene foran. NMBUI på sin side la beslag på sjetteplassen med ni poeng, men hadde to kamper til gode på sine gjester fra Østfold. Det var duket for heftig kamp om poengene, og Rygge hadde attpåtil med seg et par supportere; eller de fremsto i hvert fall slik.

 

Et par av de sto og slo av en prat ved en gammel traktor oppe på en av parkeringsplassene da jeg nå kom tilbake, mens det som var av lagledere og innbyttere snart tok oppstilling ved sidelinjen på den nærmeste langsiden, der den nevnte gang- og sykkelstien går rett forbi kun en meter eller to unna. Det er ingen verdens ting av fasiliteter for hverken tilskuere eller lagledere, og banen er for øvrig heller ikke gjerdet inn, men ligger helt åpen. Det er heldigvis i hvert fall naturgress det spilles på her, og det var i seg selv godt å se norsk fotball på skikkelig underlag igjen. Gresset på banen er klippet noe merkelig i en oval, og på bortre langside er det en gress-skråning som leder opp mot noen store jorder på baksiden.

 

Det er kanskje på plass med en forklaring rundt klubben NMBUI, som står for Norges Miljø- og Biovitenskapelige Universitets Idrettslag. Det er altså et lag tilknyttet universitet som tidligere het Norges Landbrukshøgskole (NLH), og institusjonens idrettslag ble stifte allerede i 1902 under sistnevntes navn. Da NLH ble universitet ble navnet endret, før man i 2014 endret navn igjen samtidig som universitetets navnebytte til NMBU. Etter hvert kom det til en liten gruppe med personer som satt seg ned med medbragte pledd, og jeg hadde disse mistenkt for å være studenter ved NMBU. Det kan også ha vært tilfelle med to karer som tilsynelatende hadde tatt seg en pause i sykkelturen og ble stående ved gangveien og kikke på hele kampen.

 

Etter å ha silt ut de åpenbare klubbrepresentantene og spillerne, kom jeg omsider frem til at det var hele 10 tilskuere til stede, og jeg bestemte meg selvsagt også for å ikke regne med eventuelle turgåere, hundeluftere eller representanter for Ås’ mange syklister som måtte finne på å stoppe for å kikke et lite halvminutt før de fartet videre langs gangveien. Jeg konstaterte for øvrig at mens Østfold-kretsen nå opererer med linjedommere i sin 5. divisjon, så er det fortsatt ikke tilfelle i 6. divisjon. Imidlertid var det klubbrepresentanter som fungerte som linjemenn på hver sin side, men disse har vel så vidt jeg vet en begrenset myndighet (jeg mistenker blant annet at offside-situasjoner ikke inngår i det de skal bedømme?).

 

Nivået på det som skjedde i innledningen var ikke altfor avskrekkende, men det var i det minste fint å se en norsk kamp på ordentlig gress igjen, og det ble gått til i duellene. Kampen tok seg snart også opp litt i kvalitet etter som den satt seg, og til tross for sjanser begge veier, tok gjestene et ørlite initiativ. Drøyt halvveis ut i omgangen fikk de også uttelling da Andreas Lien sendte de i føringen, og like etter kunne de økt, før hjemmelaget hadde en god mulighet til å utligne. Mot slutten av omgangen benyttet jeg anledningen til å leke ballgutt mens jeg valgte å traske opp den nevnte gress-skråningen for å ta noen bilder fra elevert posisjon der oppe fra, og jeg hadde ikke før returnert før det ble blåst for pause.

 

Pausen ble av begge lag tilbragt ute på banen, og mens de hadde taktikkmøte ble jeg oppringt av min mor som etter hvert tilbød seg å hente meg ved kampslutt. Jeg takket ja til tilbudet før jeg igjen rettet oppmerksomheten mot det som skulle skje ute på gressmatta på det Storebrand Stadion – for øvrig et temmelig raus beskrivelse å kalle dette et stadion, men det får være en annen sak. Det lyder i hvert fall bedre enn alle disse nye, kjipe kunstgressbanene som har fått «kunstgress» som sitt «etternavn». Jeg fikk nå uansett se en kamp som nå bølget frem og tilbake, og Rygge kunne økt ledelsen før det blåkledde hjemmelaget fikk sin utligning til 1-1 ved Joakim Røed med tjue minutters tid igjen.

 

NMBUI hadde deretter en avslutning i stolpen, mens også Rygge hadde en kjempesjanse til å få et seiersmål. Avgjørelsen falt i det 88. minutt, da Rygge kontret inn 1-2 til store protester fra hjemmespillerne som raste mot dommeren som ikke hadde stoppet spillet da en av deres spillere hadde landet på nakken etter en hodeduell på midtbanen. Rygges representant med flagget fikk så ørene flagret, men det er da opp til dommeren å blåse av ved eventuell hodeskade, og da må man spille til fløyta går! Vertene kastet sine menn fremover i jakt på utligning, men i stedet satt Eivind Fjeld Hansen spikeren i kista ved å sette inn 1-3 i kampens siste ordinære minutt. Etter et par noen minutters tillegg var det også slik det endte, og jeg kunne stikke bort til parkeringsplassen der jeg så at min snille mor svingte inn for å hente meg. Det hadde vært fin mandags-underholdning, og jeg kom jo omsider til bunns i det nevnte mysteriet også.

Norwegian ground # 72:
NMBUI v Rygge 1-3 (0-1)
6. divisjon Østfold avd. 2
Storebrand Stadion, 12 June 2017
0-1 Andreas Lien Eriksen (24)
1-1 Joakim Røed (70)
1-2 Niklas Edvardsen (88)
1-3 Eivind Fjeld Hansen (90)
Att: 10 (h/c)
Admission: Free

 

Next game: 15.06.2017: Rustad v Brosundet
Previous game: 10.06.2017: Drøbak/Frogn v Holmen

More pics

 

 

Drøbak/Frogn v Holmen 10.06.2017

Lørdag 10.06.2017: Drøbak/Frogn v Holmen

 

En lørdag i den engelske fotballpyramidens sommerferie betyr at det er et vakuum som må fylles, da det føles uvant etter en lang sesong å ikke ha noen kamper å følge med på i non-league. Derfor bestemte jeg meg igjen for å stikke ned til Seiersten Stadion for å se min lokale klubb Drøbak/Frogn spille hjemmekamp mot Holmen. Mens jeg sto ute på verandaen og brukte en røykepause til å foreta en siste vurdering, kom Nichlas (Furu) ut av leiligheten under meg med snaut halvannen times tid til kampstart. Hans kjæreste Pia skulle svippe ham ned dit, men fortalte at hun skulle hjemom igjen og tilbød meg skyss ned en times tid senere. Det takket jeg ja til, og jeg minnet Nichlas på at han og hans lagkamerater måtte gjøre en god figur siden jeg hadde satt penger på DFI denne dagen.

 

Etter å ha dratt ned sammen med Pia litt senere, betalte vi oss inn med de sedvanlige 100 kronene idet spillerne stilte seg opp klare til avspark. Som vanlig var også et program inkludert – et tynt fire siders hefte med tabell, terminliste og en velkomst fra trener Teitur Thordarson, og med en stensil med lagoppstillingene stukket inni. Det er ikke all verden, men i et land der vi selv ikke på høyere nivåer er bortskjemt med slik, er dette et flott initiativ som i hvert fall jeg har satt pris på. Det er selvsagt ikke å forvente at man skal trykke opp programmer av typen man gjerne ser i for eksempel England, men det er ikke så mye som skal til. Jeg mistenker at æren for dette muligens må tilfalle keepertrener Scott Sedgewick, som nok har tatt med seg visse impulser fra sitt England.

 

Som nevnt forventet jeg en grei hjemmeseier denne dagen, og det var jeg ikke alene om, til tross for at DFI hadde surret bort flere poeng i det siste og sto med kun to poeng på sine tre siste kamper. Både borte mot Ullern og hjemme mot Oppsal hadde de surret bort en tomålsledelse sent i kampen, til tross for stor dominans. Det var vel imidlertid kanskje ikke forventet at de skulle få med seg noe borte mot Moss, men i sin forrige kamp hadde de visst i lange perioder vært helt på høyde med serielederne på Melløs. Igjen kom det imidlertid et sent mål imot som sørget for seier til mossekråkene, og DFI hadde også fått sin keeper Samsu Lowe utvist slik at han nå måtte sone karantene. Nichlas hadde eller ikke spilt mot Moss grunnet en konfirmasjon, men var nå tilbake på sin vante plass i midtforsvaret.

 

Med de tapte poengene den siste tiden var det nå færre poeng for DFI ned til nedrykkssonen enn til teten, der Moss hadde skaffet seg en fem poengs luke til Ørn Horten og Oppsal. DFI hadde i hvert fall fortsatt sjetteplassen, ytterligere fire poeng bak. Holmen var en av klubbene i nedrykkssonen, der de befant seg på tredje siste plass med kun seks poeng på de åtte rundene så langt. Etter hvert som første omgang skred frem ble det stadig mer klart at det ikke så ut til å gå som forventet denne dagen. Det var for øvrig en svak første omgang som var preget av manglende presisjon på pasningene, nokså svakt tempo og lite oppfinnsomhet fra vertene – noe som førte til at Holmen ikke bare holdt seg inne i kampen, men også virket farligst på sine kontringer.

 

Det nærmeste DFI kom mot en motstander som la seg lavt var et skudd som Holmen-keeper Kristoffer Bjørlow Solberg fikk slått i stolpen, og gjestene var nok fornøyd med tingenes tilstand da de gikk i garderoben. Etter pausen fortsatte DFI å ha mye ballinnehav, men de klarte ikke å trenge gjennom, og i stedet burde Holmen tatt ledelsen på en av sine kontringer. Forsvaret virket å være det eneste som fungerte, for det var balltap i angrep og i midtbaneleddet som stort sett førte til kontringer imot. Frustrasjonen steg hos DFI, og det ble etter hvert også litt ampert. Med tjue minutters tid igjen fikk Nichlas se det røde kortet etter å ha vært for sen i en takling, og en til tider noe overivrig og kortglad dommer brukte flere minutter på å roe ned situasjonen.

 

Fra min posisjon syntes jeg det så noe strengt ut, og jeg trodde dommeren skulle nøye seg med gult. Jens hadde imidlertid sett situasjonen fra en annen vinkel og mente rødt var greit, og i ettertid hørte jeg at også Teitur mente det var rødt, så da får man legge det til grunn. Ni minutter etter utvisningen falt avgjørelsen, og Bjørnar Dalsegg Sæter var sist på ballen da Holmen kontret inn 0-1. DFI forsøkte å svare, og presset på for en utligning, men klarte ikke å omsette i scoring, og det endte derfor med en noe overraskende borteseier som dog må sies å ha vært nokså fortjent. Nå var det kanskje på tide å virkelig begynne å ta seg en kikk over skulderen. DFI virker å ha et toppnivå som matcher en hvilken som helst motstander i divisjonen, men har altså slitt med effektiviteten og ikke minst at man slipper motstanderne inn igjen i kampene de dominerer.

 

Forhåpentligvis kan de få ting tilbake på skinner og være stabilt gode, men nå ventet tre strake kamper mot andre- og til og med tredjelag, så jeg regnet med at det ville bli en stund til jeg neste gang ser DFI i aksjon. Utenfor garderobene på bortre langside slo vi av en prat med Nichlas, som skal slippe å få skylden for at min bong ikke gikk inn (den ble uansett også ødelagt av Start). Ironisk nok hadde Jens få minutter før utvisningen fortalt meg at Nichlas håpet å bli byttet ut mot slutten fordi han skulle på landskamp, men han bedyret at dette ikke hadde hatt noe med hans røde kort å gjøre. Landskampene den kvelden skulle heldigvis også vise seg bedre jaktmarker for undertegnedes gambling. Etter at Pia hadde kjørt meg og Nichlas hjem, ble jeg stående og snakke litt med ham før han stakk for å ta bussen til Oslo, og jeg satt meg til for å streame Nord-Irlands kamp i Aserbajdsjan.

Revisit:
Drøbak/Frogn v Holmen 0-1 (0-0)
3. divisjon avd. 1
Seiersten Stadion, 10 June 2017
0-1 Bjørnar Dalsegg Sæter (79)
Att: 128 (h/c)
Admission: 100 kroner
Programme: Included

 

Next game: 12.06.2017: NMBUI v Rygge
Previous game: 08.06.2017: Oppegård v Driv

More pics

 

 

Oppegård v Driv 08.06.2017

Torsdag 08.06.2017: Oppegård v Driv

 

Det virker ofte som om dagene snegler seg av gårde på denne årstiden når man venter på terminlistene fra non-league i Storbritannia, og for å komme meg ut litt, tenkte jeg å benytte anledningen til å få med meg en fotballkamp denne torsdagskvelden. Jeg vurderte blant annet både Abildsø og Veitvet, men bestemte meg til slutt for å besøke Oppegård etter å ha tatt en kikk på deres hjemmeside. Der så jeg nemlig at de virket å ha fasiliteter som må kunne sies å være nokså imponerende for en klubb på det nivået av norsk fotball som de spiller på; med bilder av en tribune som ble oppgitt å være oppført i 2013.

 

Planen var lagt, og jeg gikk for å ta Ski-bussen som jeg ble med helt til Langhus stasjon. Etter å ha konstatert hvordan arbeidet med Follo-banen har omgjort området mellom Ski og Langhus til en gigantisk byggeplass, steg jeg av der for å vente på toget som skulle ta meg den siste strekningen til Oppegård. Det var ikke lange togturen, og vel fremme kunne jeg spasere opp mot Østre Greverud, der kveldens kamp mellom Oppegård og Driv i 5. divisjon Oslo avdeling 2 skulle gå av stabelen. Det var over en halvtime til avspark da jeg ankom, men travel aktivitet i form av en jentekamp der klubbens jenter 13-lag var i ferd med å valse over Skeid 2.

 

Mens jeg kikket meg litt rundt og ventet på avspark, rant ballene inn i Skeid-målet, og det endte visstnok 6-0 da de omsider blåste av slik at herrespillerne som trippet utålmodig endelig fikk innta kunstgresset og starte kampen et minutt eller to forsinket. Etter sju runder i denne divisjonen ble tabellen toppet soleklart av Rustad, som hadde full pott og allerede opparbeidet seg en sju poengs luke ned til toer Brosundet. Begge de to lagene jeg skulle se befant seg betraktelig lenger ned på tabellen, og Oppegård befant seg på en sjuendeplass med sju poeng, mens bortelaget Driv lå på tiende og sisteplass med ett usselt poeng og en betydelig jobb å gjøre.

 

Jeg hadde som sagt benyttet litt av ventetiden med å ta en kikk rundt på banen, og den nevnte tribunen bød ganske riktig på fasiliteter som ikke er dagligdags i 6. divisjon. Jeg skal ikke være altfor bombastisk, men en liten sjekk tydet på at også idrettshallen ved siden av ble åpnet i 2013, så hele anlegget er åpenbart ganske nytt. Det kan tyde på at Oppegård tidligere spilte sine kamper et annet sted, men uansett.. Den nevnte tribune er reist opp mot et av byggene ved siden av, og byr på betongtrinn for sitte- eller ståplasser. Her befinner man seg under et tak som jeg mistenker kan by på beskjeden ly for regn som kommer fra «riktig» side, om man ikke tar plass på den øverste delen av tribunen.

 

Foran denne langsiden hadde man også de mobile laglederbenkene, mens det rundt resten av banen ikke er andre tilskuerfasiliteter. På utsiden på bortre langside er det imidlertid en lekeplass der det sto et stort indianertelt, og forbi her og på en av kortsidene går det en gangvei som åpenbart var populær blant områdets hundeeiere, turgåere og joggere. Da spillerne tok oppstilling for avspark tok jeg meg igjen ned fra tribunen, der jeg hadde fått selskap av en del andre tilskuere (deriblant tidligere spydkaster Trine Hattestad, som kanskje har et familiemedlem i en Robin Hattestad som stilte for hjemmelaget?), for å ta en ny runde rundt banen og knipse noen flere bilder med spillet i gang.

 

Innledningen på kampen bød på et spill som var alt annet enn imponerende, og ved et par anledninger tenkte jeg faktisk at det nesten var som om kvaliteten ikke var særlig høyere enn noe av det jeg hadde sett ved jentekampen tidligere. Feilpasningene florerte, og begge lag hadde problemer med å holde ballen i laget i mer en et trekk eller to. Da vi passerte kvarteret hadde det imidlertid begynt å ta seg opp noe, uten det skulle mye til. Det var gjestene fra Enebakk som tok ledelsen idet vi var i ferd med å nærme oss halvtimen spilt, og Stein Arild Degrum var målscorer for Driv. Ledelsen varte imidlertid ikke lenge, for like etter utlignet Magnus Skogli til 1-1.

 

Hjemmelaget hadde en avslutning i tverrliggeren før de med rett i overkant av fem minutter til pause scoret igjen. Anders Hommelstad Lundanes var mannen som sørget for at vertene kunne gå til pause med ledelse 2-1. For øvrig hadde jeg naturligvis registrert allerede fra start at man i Oslo-kretsen fortsatt ikke har fått på plass linjemenn i 5. divisjon, slik man har gjort i Østfold-regionen. Da sistnevnte krets innførte dette, regnet jeg med at det var en endring besluttet sentralt og som omfattet samtlige kretsers 5. divisjon, men det er da tydeligvis en sak som er opp til den enkelte krets. Det gjør jo ikke dommerens jobb spesielt enkel ved offside-situasjoner, men foreløpig klarte dommeren seg likevel nokså greit denne kvelden.

 

Andre omgang startet igjen nokså jevnspilt, med kanskje et ørlite overtak til vertene, men det var sjanser og halvsjanser begge veier, og det var gjestene som tok vare på en av sine da Marius Wiker Nyquist i det 60. minutt utlignet til 2-2. Det ble etter hvert også temmelig ampert, og Driv-treneren måtte irettesettes av dommeren etter at han to ganger på kort tid havnet i munnhuggeri med Oppegård-keeper Elvis Fazlic, som selv virket nokså breial og rappkjeftet. Han fikk i hvert fall påpekt overfor dommeren at Driv-treneren nå var helt borte på Oppegård-benken og kranglet høylytt med flere representanter for hjemmelaget. Dommeren utviste myndighet ved å fortelle ham i klartekst at han skulle sette seg ned på egen laglederbenk og holde seg i ro, og at han ved den eneste kommentar til motspillerne ville bli sendt på tribunen.

 

I det 72. minutt tok igjen vertene ledelsen 3-2 ved Daniel Berntsberg Lundahl, og kunne like etter økt ytterligere om det ikke hadde vært for en god redning fra Driv-keeper Jimmy Eriksson. Deretter hadde Driv en god mulighet som ble misbrukt, før de med det tenkte kampuret på 86 minutter ble tildelt straffespark. En gammel kjenning steg frem, og noen vil nok huske Knut Hovel Heiaas fra Vålerenga, Hønefoss eller Moss. Han kan i hvert fall ta straffespark fortsatt, for han gjorde ingen feil da han utlignet til 3-3, og nå begynte de 27 tilskuerne (ifølge min hodetelling) å ane poengdeling. Marius Aarseth ville det imidlertid annerledes, for i neste angrep sørget han for gul og svart jubel ved å igjen sende vertene i føringen 4-3.

 

Det ble også sluttresultatet, og kampen som hadde en slik fryktelig innledning endte etter hvert opp med å bli en underholdende affære. Jeg hadde ingen grunn til å bli værende, som jeg trasket rett og slett bare tilbake til Oppegård stasjon, og etter en svipptur innom Kiwi-sjappa kunne jeg omsider ta plass på toget som skulle frakte meg til Ski. Derfra gjensto bare bussturen hjem til Drøbak, etter det som må kunne sies å ha vært en nokså trivelig kveld på Østre Greverud. Lite visste jeg på dette tidspunktet at jeg allerede uken etter skulle se en ny kamp i denne avdelingen.

Norwegian ground # 71:
Oppegård v Driv 4-3 (2-1)
5. divisjon Oslo avd. 2
Østre Greverud, 8 June 2017
0-1 Stein Arild Degrum (30)
1-1 Magnus Skogli (32)
2-1 Anders Hommelstad Lundanes (40)
2-2 Marius Wiker Nyquist (60)
3-2 Daniel Berntsberg Lundahl (72)
3-3 Knut Hovel Heiaas (pen, 87)
4-3 Marius Aarseth (88)
Att: 27 (h/c)
Admission: Free

 

Next game: 10.06.2017: Drøbak/Frogn v Holmen
Previous game: 05.06.2017: Drøbak/Frogn II v Torp

More pics

 

 

Drøbak/Frogn II v Torp 05.06.2017

Mandag 05.06.2017: Drøbak/Frogn II v Torp

 

Jeg pleier ikke å ta meg bryet med å se reservelag (andre- og tredjelag osv) – i hvert fall ikke på hjemmebane, om de da ikke spiller på en bane som kun de benytter – men denne mandagskvelden gjorde jeg et unntak fra denne regelen. Det var vel egentlig to hovedgrunner til det. Først og fremst skulle DFIs andrelag ta imot min gamle klubb Torp på Seiersten Stadion denne kvelden, og jeg tenkte det kunne være artig med en ny kikk på svarttrøyene som hadde imponert meg forrige sesong. I tillegg skulle Nichlas (Furu) spille kampen etter at han hadde stått over helgens førstelags-kamp mot Moss på grunn av en konfirmasjon, og jeg vekslet noen ord med ham idet han var på vei ut en halvtimes tid før jeg selv spaserte nedover.

 

Det er naturlig nok ikke inngangspenger på kampene til DFI 2 i 5. divisjon (og selvsagt heller ikke noe program), så jeg gikk rett inn portene og traff straks på Jens der borte på tribunen. Mens vi ventet på kampstart, ble jeg stående og snakke med ham og kikke på noen engelske fotball-programmer jeg hadde hatt med som en kompis av ham skulle kjøpe. Det som skulle skje ute på kunstgressmatta var møtet mellom forrige sesongs vinnere av hver sin 5. divisjons-avdeling. Østfold-kretsen opererte da altså med to avdelinger, og de to vinnerne skulle møtes til en slags ‘superfinale’, men DFI 2 stilte ikke, slik at tittelen som kretsmester i 5. divisjon gikk til Torp. Før denne sesongen ble de to avdelingene slått sammen til én.

 

Det vil være naturlig å tenke seg at det har ført til en noe tøffere divisjon, og en annen ting som er nytt av året i Østfold-kretsen er at man benytter linjemenn også i 5. divisjon – noe som jeg velger å tro vil være med å heve nivået på det som skjer. DFI 2 trengte tre poeng for å henge med i toppen mens Torp hadde hatt en for meg overraskende skuffende sesong så langt sammenlignet med fjorårssesongen og sto med kun sju poeng på sine seks kamper så langt. De hadde i det minste kamper til gode på de øvrige lagene, men det de viste denne kvelden fikk meg igjen til å undre meg over hva som har skjedd der siden i fjor.

 

Uten at jeg på noen måte har full oversikt over Torp-stallen, har jeg inntrykk av at det i stor grad er samme mannskap som i fjor, men de havnet tidlig bakpå i Drøbak. Med førstelags-trener Teitur Thordarson på tribunen blant det jeg talte meg frem til var 39 tilskuere, leverte Karim Zeraig-Bounezaf en søknad om å få prøve seg i 3. divisjon. Først var han frempå og satt inn 1-0 i det femte spilleminutt, og under ti minutter senere noterte han seg for sitt andre mål da han doblet ledelsen. Markus Aaser Grønli satt inn DFIs tredje slik at det sto 3-0 allerede i det 20. minutt, og kampen virket allerede avgjort. Torp hadde skuffende lite å by på, og Nichlas og hans lagkamerater i DFI-forsvaret hadde full kontroll på det som kom.

 

Etter pausen fikk vi se mer av det samme, der hjemmelaget i andre omgangs fjerde minutt puttet på ytterligere ved Henrik Wefre Jensen. Kun fire minutter senere begynte det å bli virkelig stygt da Karim Zeraig-Bounezaf besørget 5-0 og fikk sitt hattrick. Sifrene kunne faktisk også blitt enda større, og den godeste Nichlas Furu hadde flere muligheter på dødballer, der han ble sendt opp på blant annet cornere, men det virker ikke som om avslutnings-teknikken sitter helt for tiden slik den gjorde forrige sesong. Det kommer seg nok.. Det var uansett grei skuring, og kampen ebbet ut med 5-0 og en overlegen hjemmeseier. Forhåpentligvis kan også torpingene heve seg etter hvert.

Revisit:
Drøbak/Frogn II v Torp 5-0 (3-0)
5. divisjon Østfold
Seiersten Stadion, 5 June 2017
1-0 Karim Zeraig-Bounezaf (5)
2-0 Karim Zeraig-Bounezaf (14)
3-0 Markus Aaser Grønli (20)
4-0 Henrik Wefre Jensen (49)
5-0 Karim Zeraig-Bounezaf (53)
Att: 39 (h/c)
Admission: Free

 

Next game: 08.06.2017: Oppegård v Driv
Previous game: 27.05.2016: Drøbak/ Frogn v Oppsal

More pics