Falkenbergs FF v AIK 20.10.2019

 

Søndag 20.10.2019: Falkenbergs FF v AIK

I forbindelse med FFKs hjemmekamp mot Kvik Halden på lørdagen, hadde jeg takket ja til en langhelg i Fredrikstad med overnatting hos min FFK-kompis Jon Erik. Det er jo på ingen måte første gang han figurerer i min blogg, og noen vil vite at han også er ihuga AIK-supporter. I så måte hadde han ikke overraskende sett på mulighetene for å ta en Sverige-tur og se på AIKs bortekamp i Falkenberg på søndagen, og slik ble det da også. Nå fikk han også med seg flere andre slik at det ble Ole Martin som fikk æren av å kjøre, og han ankom etter hvert Selbak for å plukke oss opp sammen med sin sønn. Femte- og sistemann var en annen FFK-kompis; nemlig Patrick. Denne kvintetten satt søndag morgen kursen mot vårt naboland i øst.

Fra Jon Erik sin bopel på Sellebakk brukte vi med et kjapt stopp på veien omtrent tre timer ned til Falkenberg, som er et tettsted i det svenske landskapet Halland. Her ble mot slutten av 1200-tallet en borg anlagt ved en foss på sørsiden av elven Ätran, og det var en periode danskenes siste utpost mot nord. Dette er som kjent et område som flere ganger skiftet mellom å tilhøre Sverige og Danmark-Norge, og borgen ble i 1434 angrepet og ødelagt av Engelbrekt Engelbrektsson og hans styrker. I dag har Falkenberg drøyt 20 000 innbyggere, og det gamle bysentrum fremstår som en av Sveriges best bevarte historiske bykjerner. Falkenberg vil av noen kanskje forbindes med bryggeriet Falcon (tidligere Bryggeri AB Falken) som for øvrig nå eies av Carlsberg. Vi hadde planer om å rekke en liten oppladning med smak på lokale drikkevarer.

Møtested ble serveringsstedet Belugia inne i Falkenberg sentrum, og der var det allerede godt med folk da vi ankom med noen timer til kampstart. Jon Erik og Patrick kom selvsagt umiddelbart i snakk med AIK-ere de kjente, og det inkluderte til og med representantene for det tilreisende ‘fotball-politiet’ fra Stockholm. Det hadde da også kommet en del bortefans fra den svenske hovedstaden, og det var god stemning også da jeg returnerte etter å ha benyttet en røykepause til å kjøpe meg en korv på en filial av Pressbyrån på andre siden av veien. Det var etter hvert på tide å bryte opp og komme seg ut til dagens kamparena. Der skulle Falkenbergs FF altså være vertskap for AIK i Allsvenskan, og begge lagene trengte poeng, om enn i hver sin ende av tabellen.

Falkenbergs FF ble stiftet i 1928 ved at flere lokale klubber i byen slo seg sammen, og en kort periode hadde man også bandy og håndball på programmet. Fotballklubben spilte sine første tiår i lavere divisjoner, og var blant annet i en årrekke nokså fast innslag i Division 3. I 1973 hadde de imidlertid prestert å rase helt ned i Division 6(!), men de klatret sakte men sikkert tilbake, og etter to strake divisjonstitler og opprykk i 1986 og 1987, var Falkenbergs FF i 1988 klare for sin første sesong noensinne på nest øverste nivå. Klubben støtte snart på økonomiske problemer, og ikke bare rykket de ned igjen etter to sesonger, men høsten 1991 var de også nær en konkurs. De klarte seg imidlertid, og returnerte også til nivå to. I 1998 ledet de til og med tabellen der etter bortimot halvspilt sesong, men det holdt ikke inn, og da man før 2000-sesongen startet opp Superettan som ny og nasjonal divisjon på nest øverste nivå, ble FFF også i praksis flyttet ned et hakk som en konsekvens av dette.

Etter to sene mål i kvaliken mot Trollhättan sikret FFF seg i 2002 retur til nivå to, og etablerte seg etter hvert i Superettan. 2013-sesongen huskes med glede av Falkenberg-fansen, for det året vant de Superettan og sikret seg for første gang opprykk til Allsvenskan; svensk fotballs øverste nivå. De var tippet rett ned, men 13. plassen i debutsesongen sto fortsatt som bestenotering på tidspunktet for vårt besøk. Etter tre sesonger måtte de imidlertid ta turen ned igjen i 2016, men rykket opp igjen to år senere, slik at det var et nyopprykket lag vi nå skulle se slåss for tilværelsen i Allsvenskan mot et AIK som jaget ligatittelen. Falkenbergs FF var ikke helt overraskende involvert i nedrykksstriden og hadde behov for poeng for å holde rivalene bak seg, mens AIK kjempet en vanvittig duell med Malmö FF og Stockholms-rivalene Djurgården og Hammarby om tittelen.

Falkenbergs FF has fostret utenlandsproffer og landslagsspillere som Pär Zetterberg, og også David Elm som startet sin senior-karriere her. Det var dog ikke på Falkenberg Arena at de dro på seg FFF-drakta, men snarere på Falkenbergs IP. Klubben har nå forlatt dett gamle stadionet fra 1921 og flyttet inn på ny arena. Falkenberg Arena ble åpnet så sent som i 2017, og hadde allerede i god tid før dette naturligvis blitt belemret med et sponsornavn i håp om at det skal ‘sitte’. Anlegget domineres av tribunene på langsidene, og til å være et produkt av tiden vi lever i, har de faktisk en viss karakter. AIK-fansen ble sluset inn på den ene kortsiden for å ta plass på en åpen tribune. Derfra skuet vi utover det vi først trodde var en kunstgress-matte, men ved nærmere øyesyn så vi at det faktisk bare dreide seg om en gressmatte som var så flott at den nesten så kunstig ut. Det går tydeligvis an å ha en fin gressmatte på høsten også her i Skandinavia, selv om det norske fotballfolket dessverre ikke ser ut til å være enig i det.

Til tross for sponsornavnet Falcon Alkoholfri Arena, er det ikke kun alkoholfritt øl som selges på Falkenbergs FFs hjemmebane. Noe sterkere enn folköl får man dog ikke, og som lettøl flest er det ikke det helt store, men det var da noe. Etter å ha vært en tur i kiosken for å hente litt slikt drikke, fikk jeg se at hjemmelaget fikk en marerittstart på kampen. Deres keeper Hampus Nilsson måtte ruse ut for å avverge en AIK-sjanse, men meide i stedet ned AIKs Heradi Radhidi og fikk direkte rødt kort allerede i kampens niende minutt. Noen få minutter etter utnyttet gjestene dette da Henok Goitom nikket inn 0-1. Etter en drøy halvtime doblet samme mann ledelsen ved å styre inn 0-2 fra kort holde, og det hele virket egentlig avgjort da lagene gikk i garderoben halvveis. Det var vel neppe mange av de 3 606 tilskuerne som hadde klokkertro på en snuoperasjon i regi av hjemmelaget.

Etter pause fortsatte et AIK i overtall å styre spillet, men lenge hadde de vansker med å bryte ned vertene. Først med tjue minutter igjen fikk de ny nettsus, og Goitom var igjen involvert da han spilte fri Tarik Elyounoussi som besørget 0-3. Så sørget Goitom selv for ytterligere to mål på et minutts tid – hans tredje og fjerde for dagen. AIK-keeperen var tilsynelatende likevel rasende da Nsima Peter fikk redusere til 1-5 noen minutter senere. Det ble med det ene trøstemålet, og 1-5 ble da også sluttresultatet. Det betød fire lag på samme poengsum i toppen av tabellen (Djurgården hadde dog én kamp til gode). I ettertid vet vi jo uansett hvordan det gikk (med DIF-tittel), og også i bunnen der Falkenbergs FF til slutt klarte seg. For oss var det bare å returnere til bilen og la Ole Martin skysse oss nordover, og turen hjem virker alltid mye lenger.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Swedish ground # 11:
Falkenbergs FF v AIK 1-5 (0-2)
Allsvenskan
Falkenberg Arena, 20 October 2019
0-1 Henok Goitom (13)
0-2 Henok Goitom (33)
0-3 Tarik Elyounoussi (70)
0-4 Henok Goitom (79)
0-5 Henok Goitom (80)
1-5 Nsima Peter (84)
Att: 3 606
Admission: 135 SEK
Programme: None

Next game: 25.10.2019: Ålgård v Frøyland
Next swedish game: 06.11.2019: IK Brage v Kalmar FF
Previous game: 19.10.2019: Fredrikstad v Kvik Halden
Previous swedish game: 03.10.2019: Vänersborg FK v IFK Åmål

More pics

 

Fredrikstad v Kvik Halden 19.10.2019

 

Lørdag 19.10.2019: Fredrikstad v Kvik Halden

Det var duket for dagens Østfold-derby mellom FFK og Kvik Halden, og den tidlige kampstarten hadde vært medvirkende til at jeg allerede fredag dro ned og overnattet hos min FFK-kompis Jon Erik. Fredagskamp på Selbak Stadion hadde det også blitt, og deretter litt hygge med godt drikke. Det ble dog ikke heftigere enn at vi var tidlig oppe og fikk oss en real cowboy-frokost før vi allerede før klokka 10 satt kursen mot sentrum og Dragen Pub. Det var tydelig at Fredrikstad-folket hadde gitt opp for sesongen og nok følte mer på apatien, for det var sannelig ikke rare fotball-stemningen i det som tross alt er en fotball-by av rang. Faktisk var det snart tilreisende Kvik-fans fra Halden som delvis dominerte bybildet. Så også inne på Dragen, der de snart var i klart flertall. Det er ikke hverdagskost, og flere av FFK-erne der ga da også uttrykk for at de syntes det var direkte pinlig.

Status var jo den at Kvik Halden kjempet med Stjørdals-Blink om det direkte opprykket, mens FFK kun hadde ytterst syltynn teori å klamre seg til med tanke på å sikre andreplassen som ville gi kvalifisering. Kvik ledet tabellen ett poeng foran Blink, og de to hadde henholdsvis seks og fem poeng ned til et FFK som også hadde den svakeste målforskjellen av de tre. FFK måtte først og fremst vinne dagens kamp mot Kvik Halden, og satse på at enten Kvik deretter også gikk på en smell i siste serierunde samtidig som de selv pøste inn et antall mål, eller at Blink surret det til i begge de to siste runder. Som sagt, nokså syltynn teori, men FFK hadde i det minste sjansen til å selv bedre forutsetningene noe før siste serierunde ved å pøse inn noen mål mot Kvik, og Blink hadde om ikke annet en tøff bortekamp mot Egersund.

Det hadde kommet til noen flere FFK-ere da vi brøt opp og gikk mot dagens kamparena, der haldenserne hadde fylt bortefeltet og sørget for sesongens tredje høyeste tilskuertall. Nå kan jo klubben skryte så mye de vil av tilskuertallet på 4 462, men det inkluderte nok en gang sesongkortholdere og andre solgte ubenyttede billetter, så det var kunstig høyt. Og kanskje er jeg veldig negativ når jeg mener det burde forventes mer enn som så i et viktig Østfold-derby, men det er jo selvsagt tall som de aller fleste ville jublet over, og som sagt virket det også som om mange FFK-ere allerede hadde gitt opp etter tapet mot Moss to uker tidligere. For Kvik var historien en annen, for de ville med seier være klar for 1. divisjon dersom Egersund samtidig slo Stjørdals-Blink.

Førsteomgangen på Fredrikstad Stadion kan egentlig forbigås i stillhet, da det var svært lite av interesse som skjedde foran de to mål, og det var målløst til pause.
FFK tok kontroll etter hvilen, og ti minutter ut i andre omgang fikk de et frispark på hjørnet av 16-meteren. Den sendte finnen Joona Veteli over muren og i mål oppe i krysset. Dermed 1-0, og i minuttene etter scoringen presset FFK på voldsomt med flere gode angrep og muligheter. Men så valgte ‘Bummen’ av en eller annen grunn å ta av en spiss og gjøre et defensivt bytte. Helt utrolig slik jeg ser det, i en kamp der scoringene teller dobbelt og man burde jaktet flere mål i håp om å kunne innhente Kvik. Dette beviste for meg at ‘Bummen’ og FFK-apparatet allerede hadde gitt opp den tanken, men da jeg noen uker senere tilfeldigvis påtraff Kvik-trener Kent Bergersen på et vertshus i København, innrømmet han at han på dette tidspunktet hadde vært livredd for at FFK skulle pøse inn en håndfull mål. Kenta hevdet at han i likhet med undertegnede ikke hadde forstått stort av ‘Bummens’ avgjørelse rundt de defensive bytter, men at han naturlig nok var glad for det.

Nå var det uansett ikke her FFK surret det bort; det skjedde tidligere i sesongen. Men jeg syntes – og synes fortsatt – likevel det var utrolig merkelig. Etter dette forsvant nemlig det heftige FFK-presset, og selv om de fortsatt førte kampen, skapte de ikke lenger like mye. De fikk imidlertid en hjelpende hånd av Kvik-spiller Albert Makiadi som headet et innlegg fra Thomas Drage i eget mål og med det fastsatt sluttresultatet til 2-0. Samtidig hadde Blink snudd til seier i Egersund, så Kvik hadde gitt fra seg initiativet i tittelkampen. De ville i det minste være sikret kvalik med poeng i siste serierunde, mens det FFK på sin side måtte håpe på et mirakel. Dette laget har da heller ikke fortjent å rykke opp denne sesongen, og da kan man snakke så mye man vil om at poengsummen ville medført opprykk forrige sesong…eller i den andre avdelingen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Revisit:
Fredrikstad v Kvik Halden 2-0 (0-0)
2. divisjon avd. 1
(Nye) Fredrikstad Stadion, 19 October 2019
1-0 Joona Eemil Petteri Veteli (56)
2-0 Albert Antoine Alexis Norbert Makiadi (og, 83)
Att: 4 462
Admission: 70 NOK (Concession)
Programme: None

Next game: 20.10.2019: Falkenbergs FF v AIK
Next norwegian game: 25.10.2019: Ålgård v Frøyland
Previous game: 18.10.2019: Selbak v Ås

More pics

 

Selbak v Ås 18.10.2019

 

Fredag 18.10.2019: Selbak v Ås

I forbindelse med lørdagens kamp mellom Fredrikstad og Kvik Halden, hadde jeg planlagt en helg i Fredrikstad; eller rettere sagt på Sellebakk, der jeg igjen skulle overnatte hos min kompis Jon Erik. Lite visste jeg på det tidspunktet at Sellebakk (eller Selbak om man vil) snart vil bli mitt hjemsted når jeg i første halvdel av 2020 flytter tilbake til gamle trakter, men det er en annen sak. Etter å ha toget til Fredrikstad, kom jeg meg greit til Sellebakk og fikk låst meg inn hos Jon Erik som fortsatt var på jobb. Jeg hadde tenkt å benytte fredagen til å se kampen Selbak v Ås, og det ville en annen kompis være med på; nemlig den tidligere Selbak-keeperen Anders Amundsen Askedal. Jeg hadde akkurat fått svippet over veien og kjøpt noen flasker Bulmers da han kom, og sammen gikk vi snart opp til Selbak Stadion i drittværet.

Selbak Turn og Idrettsforening benytter stedsnavnets gamle skrivemåte og ble stiftet i 1919. Det fortelles at klubben i 1920- og 1930-årene var blant landets beste klubber, men man har ingen store titler å vise til fra denne tiden. Også etter krigen gjorde de det godt, og det ble rundt 1950 flere sesongen på øverste nivå i daværende Hovedserien. De senere år har de snarere vært en tilværelse i 4. divisjon, med et og annet flyktig besøk i 3. divisjon, men de var nå tilbake i 4. divisjon der de denne kvelden skulle ta imot Ås. Men et spørsmål hadde jeg lurt litt på: Var dette en ny bane for meg, eller en såkalt revisit??

Selbak har to baner som ligger rett ved siden av hverandre, og mens en har naturgress, er det kunstgress på den andre, der de ‘naturligvis’ skulle spille kveldens kamp. Jeg har tidligere sett flere kamper på Selbak Stadion, både når jeg bodde på Torp og så lokaloppgjørene mellom Selbak TIF og Torp, og senere med FFK som motstander, men jeg kan ikke huske å noen gang ha sett de på noe annet enn naturgress her. Så var dette da for en ny bane å regne? Nå velger jeg uansett å se på de to som ett og samme anlegg, men min ledsager denne kvelden kunne kaste litt lys over dette. Han fastslo nemlig at det som i dag er kunstgressbanen var den tidligere gressbanen mens det var endret på tidspunktet for mitt siste besøk i 2011. Jeg hadde altså allerede sett kamper på begge banene! Dermed kunne jeg sikkert plusset på med +1 i listen over besøkte baner, men jeg ser det som sagt som samme anlegg og velger altså å ikke gjøre det.

Begge klubbene befant seg på nedre halvdel av 4. divisjon Østfold, der kun Sparta Sarpsborg virket hjelpeløst fortapt i bunnen mens to reservelag kjempet om tittelen og kvalik-mulighet. Det var så trist og ufyselig vær at vi valgte å se kampen fra under et tre i det ene hjørnet, men derfra så vi at Peter Bernard Moen sendte vertene i føringen 1-0 etter ti minutter. Før dommeren signaliserte at det var pause, hadde jeg også talt meg frem til at det var 36 tilskuere, og de fikk se et Selbak som var det beste laget. Tjue minutter ut i andre omgang sto det 2-0 etter at Jonas Alexander Olsen hadde doblet ledelsen, og det var ikke mer enn Selbak fortjente på dette tidspunktet. Helt på tampen kom den siste spikeren i Ås-kista da Sebastian Diskerud Engsmyr fastsatt sluttresultatet til 3-0, og vi hastet umiddelbart hjemover…det vil si tilbake til Jon Erik, som snart kom hjem fra jobb og var klar for et par fridager.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Revisit:
Selbak v Ås 3-0 (1-0)
4. divisjon Østfold
Selbak Stadion (kunstgress), 18 October 2019
1-0 Peter Bernard Moen (11)
2-0 Jonas Alexander Olsen (65)
3-0 Sebastian Diskerud Engsmyr (90)
Att: 36 (h/c)
Admission: 50 NOK
Programme: None

Next game: 19.10.2019: Fredrikstad v Kvik Halden
Previous game: 17.10.2019: Trøgstad/Båstad v Lervik

More pics

 

Trøgstad/Båstad v Lervik 17.10.2019

 

Torsdag 17.10.2019: Trøgstad/Båstad v Lervik

Da min groundhopper-kollega Stig-André Lippert tok initiativ til en utflukt til Indre Østfold denne kvelden, valgte jeg nokså raskt å takke ja. Sonsveien stasjon ble valgt som møteplass, og etter å ha busset opp til Ås og kommet meg med et tog som var noen minutter forsinket, kunne jeg hoppe av på Sonsveien og finne Mr. Lippert ventende i ny bil som han tydeligvis hadde flottet seg med siden sist. Med hans nye doning satt vi kursen mot den østfoldske landsbygda. Dagens destinasjon var nemlig Trøgstad, der Trøgstad/Båstad skulle spille kamp mot Lervik i 5. divisjon Østfold, og rundt tre kvarter senere kunne vi parkere rett utenfor kveldens kamparena i Skjønhaug.

Tettstedet Skjønhaug har drøyt 2 000 innbyggere og er administrasjonssenter i Trøgstad kommune. I hvert fall enn så lenge, for fra nyttår skal de sammen med fire andre kommuner bli offer for sentraliserings-kåte politikere når de med tvang slås sammen til storkommunen Indre Østfold. Alt blir sikkert så mye bedre da… Men det er en annen diskusjon. Uansett står ikke overraskende landbruket sentralt her, mens Trøgstad fort var en del av forsvarsverket Glommalinjen og var involvert i krigshandlingene i april 1940. Selv om militær virksomhet opphørte i 1997, vedlikeholdes det fortsatt som museum. Men nå var det jo fotballen jeg og min banehopper-kumpan hadde kommet for.

For å signere en noe forvirrende forklaring fra en kilde: «Trøgstad Båstad FK er en videreføring av Trøgstad/Båstad Fotballgruppe, som foran 1973-sesongen ble dannet som et samarbeid mellom fotballgruppene i Trøgstad IL og Båstad IL. Trøgstad/Båstad ble stiftet da gruppene i Trøgstad IL i 2001 oppløste hovedlaget og dannet særklubber». Forstå det den som kan, men kanskje er da 2001 stiftelsesdatoen selv om jeg personlig også kan huske navnet Trøgstad/Båstad fra tidligere. Jeg skulle uansett gjerne sett dagens kamp på naturgresset på Trøgstad Stadion, og også kalt dagens kamparena ved det navnet, men så lenge den skulle spilles på kunstgressbanen ved siden av, får man vel kanskje avstå fra akkurat det.

Angående den gamle hovedbanen Trøgstad Stadion rett ved siden av, skal det nevnes at den i disse dager visstnok gjennomgår en oppgradering som skal ha begynt i høst. Akkurat det synes litt snodig all den tid A-laget dessverre ikke har benyttet banen på en god stund, og at den tilsynelatende kun har blitt brukt til en og annen kamp for barnefotball. Med dagens usjarmerende utvikling i hu; skal man driste seg til å tippe at de nevnte ‘oppgraderingene’ inkluderer nytt banedekke der gresset blir erstattet med plastikk? Akkurat det får tiden vise, men dagens kamparena rett ved siden av var i hvert fall en temmelig kjip kunstgressbane nokså typisk for breddefotballen her hjemme.

På den ene langsiden hadde man i hvert fall en liten ståtribune med tre trinn under åpen himmel, og bak det ene målet var det et klubbhus med kiosk hvor vi kunne søke ly fra regnet en stakket stund mens min reisepartner beundret Mjøndalen-vimpelen som hadde fått plass på veggen blant vimpler fra diverse klubber. Da vi gikk ut i regnet igjen, fikk vi se en kamp der det var mer innsats enn kvalitet, og hvor feilpasningene florerte og det ble mye løping. Lervik var blant klubbene som jaktet andreplassen bak Lisleby, men det skulle mye til om de skulle ta igjen klubber som Tistedalen og Spydeberg. Akkurat det så enda tøffere ut da vertene tok ledelsen i det 34. minutt, og det var ved akkurat den anledningen ikke spesielt imponerende keeperspill da et innlegg fra David Simen Kjær Pedersen spratt over målvakten og inn i mål til 1-0. Majoriteten av de anslagsvis 30-40 fremmøtte kunne juble over ledelse ved pause.

Lervik presset på etter hvilen, men det var ingen kamp vi vil huske for kvaliteten på spillet. I drittværet var det heller ingen herlig opplevelse, men det var i hvert fall en viss spenning i kampen, og det ble ikke mindre spennende av at Trø/Bå ble redusert til ti mann da Mathias Johannessen fikk sitt andre gule med et kvarters tid igjen. Fem minutters tid senere fikk Lervik straffe, og debutanten Adrian Bjørnsås (som for øvrig spilte en god kamp med flere gode inngripener) kunne lite gjøre da Erlend Mikalsen sendte ham feil vei og utlignet til 1-1. Det ble også sluttresultatet, og det var vel egentlig et greit resultatet kampen sett under ett. Vi vendte umiddelbart snuta hjemover, men etter å ha kjørt litt feil på hjemturen, mistet jeg toget fra Sonsveien. Jeg får takke Stig-André som kjørte meg helt hjem til Drøbak slik at jeg slapp å vente der en time.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Norwegian ground # 118:
Trøgstad/Båstad v Lervik 1-1 (1-0)
5. divisjon Østfold
Trøgstad kunstgress, 17 October 2019
1-0 David Simen Kjær Pedersen (34)
1-1 Erlend Mikalsen (pen, 80)
Att: 30-40 (est)
Admission: Free
Programme: None

Next game: 18.10.2019: Selbak v Ås
Previous game: 13.10.2019: Stjørdals-Blink v Fredrikstad

More pics

 

Stjørdals-Blink v Fredrikstad 13.10.2019

 

Søndag 13.10.2019: Stjørdals-Blink v Fredrikstad

Da jeg denne søndagen våknet på Sandmoen B&B like sør før Trondheim, var allerede min lille Trøndelags-tur godt i gang. Etter å ha reist opp dagen før, hadde jeg fått med meg nedrykksdrama i form av Orkla v Verdal, men denne dagen var det klart for kampen som var hovedgrunnen for min reise; nemlig oppgjøret Stjørdals-Blink v Fredrikstad. Det var med mer håp enn forventninger at jeg etter en lett frokost på min base tok bussen inn mot Trondheim sentrum for å derfra hoppe på toget mot Stjørdal. Jeg hadde imidlertid såpass god tid at jeg valgte å hoppe av ved Studentersamfundet, spasere over Elgeseter bru og forbi Nidarosdomen for å ta en aldri så liten kikk på det som er bartebyens mest kjente landemerke.

Jeg kom meg omsider til byens jernbanestasjon, der jeg steg på toget som skulle ta meg til Stjørdal, og etter det som vel var en halvtimes tid på jernhesten, hadde passasjerene som skulle til Værnes lufthavn kommet seg av, og jeg kunne sette beina på plattformen i Stjørdal. Stedet her heter visst egentlig Stjørdalshalsen, og skal med sine drøyt 14 700 innbyggere være Trøndelags nest største tettsted. Bystatus ga man seg selv i 1997, og stedet er administrasjonssenter i Stjørdals kommune. Stjørdalshalsen er et betydelig industri- og servicesentrum i regionen, og må også regnes som et trafikknutepunkt. Her møtes nemlig E6 og E14, og like i nærheten har man som nevnt også Trondheim lufthavn Værnes.

Jeg var fortsatt såpass tidlig ute at jeg var usikker på om det var noe åpent der jeg kunne få meg en øl, og ganske riktig hadde Stjørdals Sportsbar Cafe ikke ennå åpnet dørene da jeg kom spaserende inn i sentrum. Redningen ble restauranten Egon like ved siden av, der jeg slo meg ned med en duggfrisk halvliter fra E.C. Dahls mens jeg ventet. Fra min posisjon på uteserveringen der jeg foreløpig tok livet med ro, så jeg flere karer i FFK-farger som slepte med seg bagasje frem og tilbake langs Kjøpmannsgata, så kanskje var de på jakt etter noe av det samme. Selv hadde jeg avtalt å møte mine FFK- og groundhopper-venner Elisabeth og Marius som skulle fly opp og hadde bestemt seg for å bruke apostlenes hester på vei fra flyplassen, og jeg ga beskjed om at Stjørdal Sportsbar Cafe ville bli møtested.

Da jeg hadde tømt glasset mitt og gikk for å kikke, hadde de nemlig åpnet, så jeg slo meg ned der. Snart fikk jeg selskap av en annen FFK-supporter, og etter en stund kom også vinne venner inn døra etter sin friske spasertur fra flyplassen. De så veldig godt ut det Marius bestilte seg fra kjøkkenet, så jeg fulgte hans eksempel med å bestille meg en solid porsjon med biffsnadder. Uten mat og drikke duger helten ikke, sies det jo, og vi fikk fylt på med både fast og flytende føde før vi etter en god stund fant ut at det var på tide bryte opp og ta seg til dagens kamparena, siden det tross alt var en kamp som skulle spilles og som vi hadde reist langt for å overvære. Mine følgesvenner har sett FFK i aksjon lenger nord tidligere, men for min del ville dette faktisk være det nordligste stadionet jeg har sett fotball (med å slå den tidligere ‘rekorden’ satt med kampen hos Orkla dagen før).

Nå spiller jo også Blink et lite steinkast lenger nord enn de tidligere gjorde da Øverlands Minde var deres hjemmebane i perioden 1958-2012, og da vi passerte den på vår vei gjennom et lite skogholt, tenkte jeg som så at jeg nok gjerne skulle sett dagens kamp bli spilt der, men samtidig så det ut som om alt av tribunefasiliteter hadde blitt fjernet fra anlegget som nå vel kun brukes til friidrett. Et lite øyeblikk senere ankom vi Nye Blinkbanen der jeg betalte 50 kroner for en honnør-billett, og vi kunne ta oss inn. Intet kampprogram å se, men det er jo dessverre regelen snarere enn unntaket her hjemme. Vi var uansett klare for et dagens toppoppgjør der FFK skulle måle krefter mot tabell-ledende Stjørdals-Blink.

Idrettslaget Stjørdals-Blink ble i 1956 stiftet ved en sammenslåing av Stjørdal Idrettslag og Idrettslaget Blink. Året etter kom Stjørdalsguten også til, og i likhet med mange andre norske idrettslag driver Stjørdals-Blink med en rekke idretter, selv om vi her skal holde oss til fotballen. Klubben tilbragte helt på starten av 1990-årene et par sesonger som jojo-klubb med opp- og nedrykk mellom nivå to og tre, men foreløpig siste sesong på nest øverste nivå var i 1994. Noen år senere måtte de i stedet ta turen ned i 3. divisjon, og der befant de seg fortsatt så sent som i 2017. Etter at Blink rykket opp i 2014, noterte de seg for en 8. plass, men en ny 8. plass var i 2016 ikke nok til å sikre plassen grunnet omstruktureringen med halvering av 2. divisjons-avdelinger. Blink returnerte på første forsøk, men var forrige sesong kun målforskjellen fra umiddelbart nedrykk tilbake til 3. divisjon.

Jeg har store deler av sesongen ventet på at Stjørdals-Blink skulle sprekke, men så har ikke skjedd, for trønderne har gjennomført en imponerende sesong, og de kjempet nå med det andre store overraskelseslaget Kvik Halden om tittelen og dermed det direkte opprykket, mens FFK på tredje måtte slå begge de to i innspurten og samtidig håpe at en av de gikk på ytterligere en smell dersom de skulle gjøre seg forhåpninger om å knipe andreplassen og kvalik. Etter hjemmetapet mot Moss sist var det altså kun syltynn teori som holdt liv i håpet, og etter nok en sesong som sett under ett har vært under pari, gikk det derfor mot en forlenget tilværelse på nivå tre. I Stjørdal drømte man imidlertid om opprykk, og deres eneste ligatap så langt denne sesongen hadde kommet mot nettopp FFK.

Jeg skal ikke uttale meg om hvorvidt Øverlands Minde var et bedre anlegg i sin tid, da jeg aldri var der, men slik Nye Blinkbanen nå fremsto ville det slik jeg ser det være nokså sjokkerende om den ble godkjent for spill i vår nest øverste divisjon. Tribunefasilitetene består av noen enkle tribuner på langsidene; en av de en provisorisk tribune kjørt inn på en henger, og det var rundt store deler av banen kun et tau som skilte publikum fra banen (som selvfølgelig dessverre har kunstgress slik tiden tydeligvis krever). Man får tro de får dispensasjon eller har planer om å oppgradere, men en lokal kar som overhørte vår samtale om dette, hevdet faktisk at man i ytterste konsekvens kan bli nødt til å spille neste sesong på Øverlands Minde, uten at jeg vet hvor sannsynlig dette er. Det var uansett trangt om plassen rundt Nye Blinkbanen da det dro seg mot avspark.

De 835 tilskuerne fikk se at det var sjanser begge veier, og for FFK kom blant annet Tim Nilsen alene med keeper før samme mann noe senere hadde en avslutning i stolpen, men det var fortsatt målløst ved halvspilt omgang etter at FFK-keeper Håvar Jenssen også hadde vært i aksjon med et par gode redninger. Det var faktisk litt mot spillets gang at Blink tok ledelsen i det 27. minutt. Sander Kartum skal ha vært enorm på Blinks midtbane denne sesongen, og det var han som fikk spasere inn 1-0. Både Philip Aukland og Henrik Kjelsrud Johansen hadde muligheter til å utligne, men avslutningene gikk henholdsvis like over og ble mesterlig reddet av Blink-keeperen, slik at den ledelsen holdt seg frem til pause.

Det så temmelig tungt ut sett med FFK-øyne da avdelingens toppscorer Mars Lillebo 7-8 minutter ut i andre omgang dunket ballen i krysset og økte til 2-0, og jeg var nok ikke den eneste som der og da tenkte at det var avgjørelsen som falt. Etter halvspilt omgang tvang imidlertid Kjelsrud Johansen frem en retur fra Blink-keeper Frenderup, og Tim Nilsen var på plettet og reduserte til 2-1. FFK hadde plutselig fått blod på tann, og både Kjelsrud Johansen og Nilsen var alene gjennom uten suksess. Samtidig hadde Blink flere meget skumle kontringer der det var nære på, men etter 82 minutter stanget Kjelsrud inn utligningen. FFK ropte deretter på straffe etter en hands, og det var nærmest helt vill vest med to lag som begge ville ha tre poeng. I det femte overtidsminutt fikk FFK en corner, og etter klabb og babb i feltet endte ballen hos Stian Stray Molde. Stopperen klinket til og sørget for nettsus og 2-3 med det som omtrent var kampens siste spark på ballen!

Dette utløste en aldri så liten baneinvasjon der vi feiret sammen med FFK-spillerne, men da vi omsider kom oss av banen igjen kunne vi snart konstatere at dommeren blåste av. FFK hadde slått Stjørdals-Blink for andre gang denne sesongen. Det er da heller ikke i disse kampene de har surret det bort, men i svake kamper mot klubber lenger ned på tabellen. Mens Elisabeth og Marius gikk tilbake mot flyplassen for å fly hjem, stakk jeg igjen innom Stjørdal Sportsbar Cafe der det ble både et par øl og en ny porsjon med mat. Etter å ha toget tilbake til Trondheim var det på tide å teste et par nye puber mens jeg ventet på nattoget hjem. Første stopp ble Macbeth, før turen gikk videre til Bobby’s Bar og deretter Lille London. Kvelden ble avsluttet med en ny visitt på den engelske puben Three Lions, før jeg omsider gikk for å komme meg hjem med jernhesten. Den lille Trøndelags-turen var ved veis ende.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Norwegian ground # 117:
Stjørdals-Blink v Fredrikstad 2-3 (1-0)
2. divisjon avd. 1
Nye Blinkbanen, 13 October 2019
1-0 Sander Erik Kartum (27)
2-0 Mats Størseth Lillebo (53)
2-1 Tim Nilsen (67)
2-2 Henrik Kjelsrud Johansen (82)
2-3 Stian Stray Molde (90+5)
Att: 835
Admission: 50 NOK (concession)
Programme: None

Next game: 17.10.2019: Trøgstad/Båstad v Lervik
Previous game: 12.10.2019: Orkla v Verdal

More pics

 

Orkla v Verdal 12.10.2019

 

Lørdag 12.10.2019: Orkla v Verdal

Jeg hadde som tidligere nevnt bestemt meg for å påføre meg selv en solid dose frustrasjon og lidelse ved å følge FFKs sesongavslutning denne høsten, og i forbindelse med deres bortekamp mot Stjørdals-Blink på søndagen var det derfor naturligvis på sin plass å ta en helg i Trøndelag for også å få med seg en breddekamp på lørdag. Jeg hadde i god tid booket tog både frem og tilbake, samt overnatting i Trondheim-området. Lørdag morgen var jeg oppe i otta for å komme meg inn til Oslo og med morgentoget fra Oslo S til Trondheim. Jeg fikk etter hvert litt ekstra søvn på toget, men våknet omtrent idet vi ankom nettopp Otta. På vei over Dovrefjell så jeg jeg dessverre ingen moskus, men jeg konstaterte at det gikk mot vinter etter å ha snøen som lå der oppe.

Undertegnede ble ikke med toget hele veien til endestasjonen, men hoppet av på Heimdal, like sør for Trondheim. Herfra skulle jeg nemlig ta meg rett til dagens kamp, og jeg var avhengig av å komme meg med planlagt buss for å nå frem i tide. Det så imidlertid dårlig ut med tanke på bussen som skulle frakte meg det første stykke til City Syd, så derfor tok jeg beina fatt og tilbakela de anslagsvis to kilometerne på 20-25 minutter. Der kunne jeg puste ut mens jeg sammen med en haug av andre ventet på bussen…som lot vente på seg. Jeg begynte å frykte for dagens kamp da forsinkelsen passerte ti minutter, og da den omsider kom, hadde sjåføren en lite lystig beskjed til de ventende.

Etter en kikk på kampprogrammet for lørdagen, sto det tidlig mellom to kamper, og begge var i 3. divisjon avdeling 5. Men all den tid Melhus sin motstander var et reservelag i form av Raufoss 2, fristet det selvsagt langt mer med oppgjøret Orkla v Verdal, og etter et forsøk på å finne bilder av de to kamparenaer forsterket det sammen med en kikk på tabellen inntrykket av at det måtte bli Orkla. Derfor var jeg (og bagasjen min) nå på vei til Fannrem, men bussjåføren på den forsinkede bussen kunne etter at en småbarnsfamilie hadde hoppet på fortelle at han nå ikke hadde plass til flere passasjerer. De har tydeligvis ikke ståplasser på bussene i Trøndelag! Nå begynte det virkelig å spøke for kamp, og jeg var i ferd med å sjekke mulighetene for å rekke frem til Melhus da sjåføren fulgte opp med å fortelle at han ville ringe en drosjebil.

Jeg fryktet jo at dette ville ta en viss tid, men ikke mer enn rundt fem minutter etter at bussen hadde kjørt videre, stoppet en taxi for å ta med oss fire som sto igjen. Det gikk heller ikke altfor lenge før vi faktisk tok igjen og passerte bussen, og etter å ha sluppet av de to første ved avkjøringen til Buvika eller Børsa, fortsatte vi langs E39 til Orkanger, der det siste kvinnemennesket hoppet av og ønsket meg god kamp etter å ha forklart drosjekusken hvor stadionet jeg skulle til lå. Han sa han kun kunne stoppe på bussholdeplasser betjent av den aktuelle bussen, siden det var busselskapet som betalte, men det var greit for meg siden jeg uansett hadde blinket meg ut en holdeplass rett utenfor Fannremsmoen, som jeg fortsatt velger å kalle Orklas hjemmebane.

Der ankom jeg med et drøyt kvarter til avspark, så frykten viste seg til slutt å være ubegrunnet. Jeg var i Fannrem, klar for kamp. Fannrem er for øvrig et sted i Orkdal kommune, beliggende omtrent fem kilometer sør for kommunesenteret Orkanger, og det er sammenhengende bebyggelse mellom de to. Dette er kjent som hjemstedet til både Nils Arne Eggen og naturlig nok også hans sønn Knut Torbjørn (som jo huskes med glede av FFK-folket), og om vi beveger oss utenfor fotballen så er også skihopperen Roar Ljøkelsøy herfra. Fannrem og Orkanger har til sammen drøyt 8 000 innbyggere, og Orkanger har jo nå for øvrig også gitt seg selv bystatus. Ellers renner elven Orkla forbi her på sin vei ut i Orkdalsfjorden, som igjen er en sidearm til Trondheimsfjorden, og Orkanger er også en av midt-Norges viktigste industriknutepunkt.

Det var litt om Fannrem og Orkanger, men nå var det fotball som sto i fokus for meg da jeg betalte meg inn med 100 kroner og fikk et 4-siders program med på kjøpet. Den hadde det aller viktigste av informasjon; en ‘trenerens spalte der vi ble ønsket velkommen og fikk lese litt tanker før kampen, en introduksjon av to av Orkla-spillerne, en tabell, samt de to klubbenes tropper. Etter å kikket meg raskt rundt på Fannremsmoen rakk jeg også både å bla gjennom programmet og å oppsøke kiosken for å få meg litt sårt tiltrengt mat i skrotten før det dro seg til og spillerne entret banen i påvente av avspark. Jeg så ingenting til Nils Arne Eggen som jo en periode trente Orkla FK, og som skal bo like oppe i veien, men det var anslagsvis 200-250 andre som hadde møtt opp for å se dette viktige bunnoppgjøret.

Orkla FK ble stiftet i 1998, og var et resultat av en sammenslåing av Orkdal IF og Orkanger IF. Tanken var naturlig nok å samle kreftene og sammen skape et topplag i regionen, men det har ikke alltid vært noen dans på roser. I 1999 endte de på en 4. plass i 2. divisjon, men rykket året etter ned da antall avdelinger i 2. divisjon ble halvert fra 8 til 4 foran 2001-sesongen. Det nærmeste de kom retur til nivå tre var da de i 2003 vant avdelingen men tapte for Kolstad i kvalik. I stedet var det indre stridigheter som skapte overskrifter, for det var store motsetninger mellom de to grupperingene tilhørende henholdsvis Orkanger IF og Orkdal IL, og det var mangel på resultater og engasjement rundt laget. Det hele endte med at Orkanger IF i 2009 trakk seg ut igjen av samarbeidet og stilte eget lag i 6. divisjon.

For Orkla FK sin del endte det med nytt nedrykk til 4. divisjon i 2010, nok en gang etter en reduksjon i antall avdelinger; denne gang da 3. divisjon gikk fra 24 til 12 avdelinger. Med nytt styre i Orkla fikk man dog en «ny start» for klubben, og Nils Arne Eggen kom inn som på trenersiden. Han førte de tilbake til 3. divisjon i 2012, og da han takket for seg i 2016 hadde Orkla ved et par anledninger vært nokså nære på opprykk til 2. divisjon i form av et par andreplasser. Eggen er nå borte, men da 3. divisjon igjen halverte antall avdelinger til 6 ved slutten av 2017-sesongen, overlevde Orkla denne gang, og befant seg fortsatt enn så lenge i 3. divisjon da jeg nå kom på besøk.

Fannremsmoen er nok i disse dager kjent også under et sponsornavn som det er vanskelig å unngå å legge merke til når man besøker stadionet. Uansett er det et anlegg som domineres av den etter forholdene store hovedtribunen som står midt på den ene langsiden, der den strekker seg omtrent 1/3 av banens lengde. Den flotte tribunen er da også anleggets eneste, men man kan selvsagt stå under åpen himmel til sidene for tribunen, eller for den saks skyld på motsatt langside der man for øvrig også har både laglederbenkene og et ‘tårn’ som man blant annet filmer kampen fra. Bak det ene målet har man klubbhuset og kiosk. For en som er vant til Oslo-områdets mange nitriste kunstgress-anlegg, vil Fannremsmoen være en trivelig arena å besøke. Kunstgress er det dessverre også her, men man har i hvert fall følelsen av at man besøker noens ‘hjem’, og den nevnte overbygde tribunen sørger for noe mer interessante fasiliteter.

Med tre runder igjen i 3. divisjon avdeling 5 var det dessverre klart at det gikk mot tittel og opprykk for Rosenborg 2, og dermed altså nok et reservelag opp på nivå 3. Gjøvik-Lyn hadde vist seg som tøffeste utfordrer, men hadde ni poeng og en haug med mål å hente inn på RBK-reservene, så det var beklageligvis kjørt. Mer spenning var det i bunnen, der to lag skulle slå følge med den klare jumboen Steinkjer ned i 4. divisjon. Dagens bortelag Verdal lå dårligst an, men hadde etter en liten oppsving på høsten nå kun ett poeng opp til Orkla på tredje siste. Kun målforskjellen skilte Orkla og Kongsvinger 2 som lå på plassen over, på rett side av streken, og derfra var det ytterligere ett poeng opp til Raufoss 2. Det var altså en særs viktig kamp jeg skulle overvære på Fannremsmoen denne lørdagen.

Orkla kom fra viktig borteseier over Kongsvinger 2, men Verdal sto nå med 4-5-1 på de ti siste etter å ha sett temmelig fortapt ut i begynnelsen av august, og det var de grønnkledde gjestene som tok et spillemessig initiativ på Fannremsmoen. Således var det også de som kom til de største sjansene i kampens innledning, og ikke minst hadde de en heading i tverrliggeren. Det var altså mot spillets gang da Orkla kontret inn 1-0 etter drøye 25 minutter. Høyrebacken Sindre Tørset Valø gjorde godt forarbeid da han forserte to Verdal-spillere og spilte gjennom Sonre Ysland som alene med keeper satt inn 1-0 for de hvite. Det hjalp tilsynelatende på nervene, for Orkla fikk litt vedre skikk på defensiven etter dette, og selv om Verdal fortsatt kjørte kampen ute på banen, sto det 1-0 da dommeren blåste for pause.

Andre omgang startet som den først, med Verdal-press, og de var uheldige da de tidlig i omgangen traff stolpen. Deretter skiftet kampen karakter da gjestenes Jonas Hågensen Kokås fikk sitt andre gule kort ti minutter ut i omgangen og Verdal ble redusert til ti mann. Orkla tok snart mer over, og etter drøyt halvspilt andre omgang doblet Arnstein Buøy ledelsen til 2-0 etter å ha ført ballen fra midtbanen og sendte ballen i mål. Orkla kunne nå kontrollere inn de tre poengene, og på overtid fastsatt Victor Wisløff til 3-0 da han var frempå på en retur fra Verdal-keeperen. Jeg anslår at det var et sted mellom 225 og 250 tilskuere, og hjemmefolket blant disse kunne fornøyd konstatere at man nå hadde skjebnen i egne hender i og med at man skulle opp mot Raufoss 2 i neste kamp.

Nå vet man jo hvordan disse hersens reservelagene har det med å styrke troppene sine når det gjelder, og uten at jeg har satt meg inn i hvorvidt dette var tilfelle, kan jeg i ettertid røpe at Orkla tapte stort på Raufoss og til slutt måtte slå følge med Steinkjer og Verdal ned, mens andrelagene til KIL og Raufoss klarte seg. For min del forlot jeg nokså raskt Fannremsmoen for å komme meg tilbake mot Trondheim, og bussen slapp meg av langs E6 der jeg hadde betalt 495 kroner for overnatting ved Sandmoen B&B. Det viste seg å være en motell-lignende affære, og etter å ha sjekket inn nøyde jeg meg med å slenge fra meg bagasjen og puste ut et kvarters tid før jeg busset videre inn til Trondheim sentrum.

Det var nemlig på sin plass med en aldri så liten bytur i bartebyen, og om jeg har hatt et noe anstrengt forhold til Trondheim og trøndere (som RBK må ta mye av skylden for), må jeg innrømme at det er en fin og trivelig by. Første stopp var ØX Tap Room, før turen gikk videre til Trondhjems Mikrobryggeri. Begge fikk solide tomler opp, men jeg hadde flere steder å sjekke ut, så det ble deretter en tur innom Kjeglekroa. Kvelden ble avsluttet på den engelske puben Three Lions, der det var stappfullt av folk som hadde møtt opp for å se landskampen mellom Norge og Spania. Jeg ankom halvveis ut i første omgang, og heldigvis med god timing, for like etter måtte de foreløpig stenge inngangen for ytterligere besøkende. Etter en trivelig kveld på byen i Trondheim var det omsider bare å busse tilbake til min base. Og dagen etter skulle FFK i aksjon oppe i Stjørdal.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Norwegian ground # 116:
Orkla v Verdal 3-0 (1-0)
3. divisjon avd. 5
Fannremsmoen, 12 October 2019
1-0 Sondre Ysland (26)
2-0 Arnstein Buøy (69)
3-0 Victor Wisløff 21 (90+1)
Att: About About 225-250 (est)
Admission: 100 NOK
Programme: Free (4 page leaflet)

Next game: 13.10.2019: Stjørdals-Blink v Fredrikstad
Previous game: 06.10.2019: Fredrikstad v Moss

More pics

 

Fredrikstad v Moss 06.10.2019

 

Søndag 06.10.2019: Fredrikstad v Moss

Man kan jo lure på hvorfor jeg vil meg selv så vondt, men jeg hadde jo egentlig satt meg fore å følge FFKs sesonginnspurt denne høsten. Noen laster skal man jo ha, og jeg har en rekke slike, men en av de er som kjent en forkjærlighet for fotball-aristokratene fra plankebyen. Derfor var det nok en gang med blandede følelser at jeg tok bussen opp til Ski for derfra å ta toget til Fredrikstad i forbindelse med dagens Østfold-derby mot Moss. Jeg hadde følt meg ganske sikker på at divisjons-tittelen og det direkte opprykket gikk fløyten med tapet i Arendal, men det var fortsatt håp om å kapre andreplassen og dermed kvalifisering. Det var nok imidlertid lite mossingene ville like bedre enn å stikke kjepper i hjulene for fylkets historiske fotball-storebror.

Jeg var tidlig ute, men hadde avtalt å møte min FFK-kompis Jon Erik, så ved ankomst Fredrikstad stasjon var det bare å tusle inn i byen og slå seg ned på Tæps. Der rakk jeg akkurat å få meg litt cider i glasset før jeg ganske riktig snart fikk selskap av Jon Erik som sporenstreks hentet en stor mugge øl. Det kom etter hvert også noen flere til, men å si at det var fotballfeber i byen vil være en solid overdrivelse. All den tid tetduoen Stjørdals-Blink og Kvik Halden fortsatte å vinne sine kamper, hjalp det lite hva FFK gjorde, og selv om rødbuksene fortsatte skulle møte begge de to og dermed hadde mulighet for å i hvert fall sikre andreplassen og kvalik, virket det rett og slett som om mange hadde gitt opp for i år.

I fjor var det hjemmekampen mot Moss som ble valgt ut til å være ‘folkets kamp’, og den trakk hele 10 413 tilskuere – soleklar ny tilskuerrekord på nivå tre. I år stusset jeg litt over at man valgte ut hjemmekampen mot Byåsen, som ikke akkurat er noen publikumsmagnet, men kanskje tenkte ledelsen som så at kampene mot Moss og Kvik Halden kom så sent på året at man heller ville ha ‘folkets kamp’ i fint sommervær, og muligens tenkte man også som så at det uansett ville være bra med folk til kampene mot Østfold-rivalene. Selv om visse andre byer ville kalt det ‘fotballfeber’ var det nå til Fredrikstad å være uansett liten entusiasme å spore da en liten gruppe av oss brøt opp og gikk langs den velkjente elvepromenaden og krysset gangbrua over til Kråkerøy-siden.

Fra vår plass på ståfeltet på Sørsia kunne vi se en temmelig kjedelig førsteomgang der FFK så ut til å være fornøyd med å trille ballen frem og tilbake uten at de klarte å skape stort. Jeg holdt også et ekstra øye med bortespiller Magnus Fagernes som tidligere i år kom til mossingene fra min lokale klubb Drøbak/Frogn, men heller ikke de gule og svarte gjestene skapte stort før hvilen. Etter å ha gjespet seg gjennom 45 minutter var det nok mange som følte det som en befrielse da dommeren omsider signaliserte at det var pause, og hjemmefansen håpet at ‘Bummen’ og hans gutter benyttet pausen til å faktisk få opp øynene for at de måtte fremover og jage scoringer for å ha håp om å sikre seg en kvalik-plass.

Jeg kan vel ikke akkurat si at det sprudlet noe mer av FFK etter hvilen, eller at de spilte merkbart mer i lengderetningen enn hva tilfellet hadde vært før pause, men en og annen sjanse fikk de da. Et kompakt mosse-forsvar hadde imidlertid stort sett kontroll, og med et kvarter igjen ble det i stedet mosse-jubel da Christoffer Skårn dunket ballen i krysset til 0-1. Et sjokkskadet FFK oppdaget plutselig at det gikk an å spille mer i lengderetningen, og de skapte mer de neste 5-10 minuttene enn de hadde gjort inntil da. Mål fikk de imidlertid aldri, og majoriteten av et publikum på 3 636 måtte dra skuffet hjem. Igjen er vel dette tallet antall solgte billetter, så noe mindre var det nok i realiteten. Om jeg i Arendal hadde vært sikker på at det direkte opprykket gikk fløyten, var jeg nå ganske sikker på at FFK også måtte se langt etter kvalik-plassen, etter første serietap for Moss siden 2003.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Revisit:
Fredrikstad v Moss 0-1 (0-0)
2. divisjon avd. 1
(Nye) Fredrikstad Stadion, 6 October 2019
0-1 Christoffer Alagie Jatta Skårn (75)
Att: 3 636
Admission: 70 NOK (concession)
Programme: None

Next game: 12.10.2019: Orkla v Verdal
Previous game: 03.10.2019: Vänersborgs FK v IFK Åmål
Previous norwegian game: 02.10.2019: Holmestrand v Åsgårdstrand

More pics

 

Vänersborgs FK v IFK Åmål 03.10.2019

 

Torsdag 03.10.2019: Vänersborgs FK v IFK Åmål

Det hadde blitt mye fotball her hjemme den siste uka, men det var likevel ingen grunn til å hvile på laurbærene. I hvert fall ikke når det dukket opp noe interessant i vårt naboland i øst, og min groundhopper-kollega Stig-André Lippert samtykket til utflukt over grensen. Etter at han dagen før takket nei til en Vestfold-tur for å se Holmestrand v Åsgårdstrand, var han raskt frempå og bekreftet Sverige-tur denne torsdagen. Møtested ble Kambo stasjon, der han ventet med sin doning som fraktet oss over kjølen med kurs mot den svenske byen Vänersborg som altså skulle være åsted for kamp og vårt storfine besøk denne kvelden. Etter å ha tatt av nær Uddevalla, kom vi oss da også frem til byen.

Vänersborg er en by som ligger i det svenske länet Västergötland, og som i 2018 hadde rett i underkant av 24 000 innbyggere. Byen ligger ved sørenden av Vänern, som ikke bare er Sveriges største innsjø, men også den største i EU, og den tredje største i Europa. Her renner Göta älv fra Vänern mot Göteborg og Kattegatt, og med en slik beliggenhet er det ikke overraskende at sjøfarten i alle år har vært viktig i Vänersborg. Det var for vår del bare å håpe at innbyggerne ikke fortsatt bar nag mot nordmenn etter at dansk-norske styrker under ledelse av Hannibal Sehested angrep og brant ned byen i 1644. Et par tiår senere var de også på ferde igjen med et nytt angrep på byen, denne gang under ledelse av stattholder Ulrik Fredrik Gyldenløve. Men vi kom tross alt med langt fredeligere hensikter.

Etter å ha parkert nede ved Vänersvallen, spaserte vi opp til en pizzarestaurant for å få oss en matbit, og Pizzeria Dello Sport viste seg å være minst like mye pub eller bar. Mens vi inntok hver vår pizza, benyttet jeg derfor anledningen til å skylle ned maten med både øl og cider. Med litt næring i kroppen kunne vi returnere til Vänersvallen og tok en kikk på kamparenaen, der det nå var mer aktivitet enn ved vår ankomst tidligere. Vi betalte oss inn med 80 svenske kroner hver, og hadde heldigvis husket svenske kontanter denne gang. Med på kjøpet fikk vi også et 4-siders program som i hvert fall inneholdt en velkomst, en tabell og lagoppstillingene.

Vänersvallen er hjemmearena for både Vänersborgs IF og Vänersborgs FK, og der var altså sistnevnte vi skulle se. Det er den yngre av de to Vänersborg-klubbene, men har røtter tilbake til 1970 og stiftelsen av Vänersnäs IK. De skal tidlig ha flyttet sine aktiviteter fra Vänersnäs til Vänersborg, men fortsatte likevel under sitt opprinnelige navn helt frem til 1998. Da foretok man et navnebytte hvor de tok dagens navn blant annet i håp om å tiltrekke seg flere sponsorkroner. Det er ellers ikke altfor mye jeg klarer å finne om deres prestasjoner i tidligere år, bortsatt fra at de tilsynelatende spilte seg opp i Division 2 for noen år siden, og en av veteranene ved inngangspartiet mente om jeg husker rett at forrige sesong var første gang de hadde havnet foran lokalrivalene Vänersborgs IF på tabellen (men ta det med en aldri så liten klype salt).

Vänersvallen ble åpnet i 1926, som hjemmebane for Vänersborgs IF som hadde blitt stiftet i 1906 og inntil dette hadde spilt på en enkel bane et annet sted i Vänersborg. Det fortelles for øvrig om en tid i de første årene der spillerne etter kamp dro ned til strandkanten og tok forfriskende bad i Vänern. Tilbake i 2019 er Vänersvallen en arena som domineres av hovedtribunen på den østlige langsiden, og den er av såpass ny dato som 2008. Da rev man nemlig en tidligere tre-tribune som sto der, og erstattet den med dagens variant som strekker seg omtrent halve banens lengde og byr på benkerader i tre. På motsatt langside har man noen trinn med åpen tribune, mens det på kortsidene ikke er noe av tilskuerfasiliteter. Ellers har kunstgresset dessverre også inntatt vårt naboland for fullt, og Vänersvallen har siden 2008 hatt plastdekke.

Etter å ha vært en tur borte i kiosken på den ene kortsiden, tok vi en snarvei over banen for også å knipse noen bilder av tribunen. Det jeg først trodde var noen tilfeldige ungdommer som lekte seg ute på kunstgresset, var åpenbart hjemmelaget som varmet opp, og en av lederne sendte en solid skyllebøtte i vår retning da vi noe perplekse men også litt lattermilde igjen kom oss av det usjarmerende underlaget. Etter å ha tatt en liten runde rundt banen slo vi oss ned ved hovedtribunen i påvente av kampstart, og Mr Lippert hadde naturligvis sikret seg en ekstra dose kaffe fra klubbens kiosk slik at han slapp en første omgang uten abstinenser. Vi var klare for kamp ved det som skulle bli min svenske bane nummer 10 (jeg hadde litt å ta igjen på mitt reisefølge).

Det var to serierunder igjen i Division 2 Norra Götaland, og status var den at Örebro Syrianska ledet tabellen med et godt grep om den ene direkte opprykksplassen. Grebbestads IF på andreplass måtte realistisk sett konsentrere seg om å sikre kvalik-plassen foran tredje-plasserte Stenungsunds IF. Dagens hjemmelag hadde i utgangspunktet ikke all verden å spille for der de lå som nummer 6, og ville uansett igjen bli beste Vänersborg-lag (IF lå som nr 9). Helt i bunnen lå IFK Uddevalla som nummer 14 og dermed jumbo, og var allerede nede. Torslanda IK lå an til å slå følge, og hadde fire poeng opp til IFK Åmål på nedrykks-kvalik. Nettopp IFK Åmål var dagens bortelag, og håpet nok å kunne kappe inn forspranget på ett poeng opp IFK Tidaholm på sikker plass.

Det er ikke lenger alltid så mye Karlsson og Svensson i svensk fotball, og det var spesielt Vänersborgs FK et eksempel på, men selv med en del fremmede og for oss delvis vanskelige navn, klarte vi ved hjelp av spillerinformasjonen i programmet etter hvert å gjøre oss litt kjent med de involverte som vi dermed kunne sette navn på. Når det gjelder å notere seg målscorere hadde vi imidlertid liten bruk for dette i første omgang, for til tross for noen sjanser var det målløst til pause etter en omgang der det jeg husker best faktisk er at vi merket oss en hjemmekeeper Ali Hassan som virket svært trygg med ballen i beina.

Som to av de 148 tilskuerne fikk vi se at ting begynte å skje også i målprotokollen etter hvilen, og det var vertene som åpnet ballet i omgangens tiende minutt da Arlind Beqiri sørget for nettkjenning og 1-0. Under et kvarter senere sto det 2-0 da Valon Gashi doblet ledelsen, og nå måtte gjestene fremover for å få et resultat. Åmål-laget hadde da også presset på en stund da de med fem minutter igjen fikk uttelling i form av en redusering fra Christian Marigliano, men de måtte ha minst ett mål til. På stillingen 2-1 var de uhyre nære med et skudd som traff innsiden av stolpen, men i stedet kontret vertene inn 3-1 ved Albrim Demalijaj som med det fastsatt sluttresultatet. Det gå IFK Åmål et vanskelig utgangspunkt før siste sesongavslutningen, og de endte da også opp med nedrykks-kvalik der de også måtte ta turen ned. For vår del gikk turen straks tilbake mot Norge, der vi slapp inn etter at mistenkelige tollere hadde fått svar på en del spørsmål.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Swedish ground # 10:
Vänersborgs FK v IFK Åmål 3-1 (0-0)
Division 2 Norra Götaland
Vänersvallen, 3 October 2019
1-0 Arlind Beqiri (55)
2-0 Valon Gashi (69)
2-1 Christian Marigliano (86)
3-1 Albrim Demalijaj (90+1)
Att: 148
Admission: 80 SEK
Programme: Included

Next game: 06.10.2019: Fredrikstad v Moss
Next swedish game: 20.10.2019: Falkenbergs FF v AIK
Previous game: 02.10.2019: Holmestrand v Åsgårdstrand
Previous swedish game: 13.09.2019: Kungshamns IF v IK Svane

More pics