Lørdag 17.09.2022: All Boys v Guillermo Brown

Jeg var allerede godt i gang med dagens dont da jeg forlot Estadio Nueva Espana etter å ha sett vertene Deportivo Espanol beseire El Porvenir med 3-1, men jeg hadde ytterligere en kamp på agendaen denne lørdagen. Etter å ha funnet frem til holdeplassen for buss 114, kom den snart kjørende, og jeg ble med tjue minutter nordover. I det som må være de nordlige delene av Floresta-området steg jeg av og hadde et par kvartalers gange til Estadio Islas Malvinas, der jeg drøyt halvannen time senere skulle se All Boys ta imot Guillermo Brown. Det er ikke alltid så lett å se om billettlukene er bemannet før man er helt borte ved vinduet, men ved det første vinduet jeg prøvde, satt det en person delvis bortgjemt der inne bak gitrene, klar til å betjene meg.

For 2 100 pesos ble jeg innehaver av en billett til kveldens kamp, og det tilsvarer i utgangspunktet omtrent 120 norske kroner. Men i den forbindelse får jeg kanskje gjenta litt rundt dette med pesos og kurs, for i likhet med slikt jeg hadde blitt anbefalt, hadde jeg som tidligere nevnt hatt med meg US dollar som jeg hadde vekslet inn til bortimot dobbel kurs på det uoffisielle markedet. Således kommer man enda bedre ut av det, så det gjelder å følge med på slike ting om man skulle ha planer om å besøke og tilbringe litt tid i Argentina. Uansett hadde jeg nå fått sikret meg en billett, og ventetiden frem til inngangene ble åpnet benyttet jeg til å suge inn atmosfæren i de omkringliggende gatene, der flere bød på godsaker fra grillen og grupper av supportere som hovedsakelig så ut til å lade opp med fernet og cola hadde samlet seg.

Det var i mars 1913 at en gruppe venner i Floresta-området av Buenos Aires stiftet Club Atlético All Boys, og navnet var ment å reflektere kameratenes unge alder. Engelskklingende navn var for øvrig heller ikke spesielt uvanlig i Sør-Amerika på denne tiden. Klubben ble uansett tilknyttet det argentinske forbundet AFA i 1914, og begynte å spille i daværende División Intermedia, som var nivå to av argentinsk fotball. De sikret seg i 1922 opprykk til den argentinske toppdivisjonen for første gang, og fjerdeplassen i 1924 står fortsatt som en av deres bestenoteringer i ligasammenheng. All Boys forsvant etter hvert fra toppdivisjonen, men var tilbake i 1973, og holdt seg der frem til 1980. To år senere var de kun en vunnet kvalik-kamp unna ytterligere nedrykk, men det kom uansett ved omstruktureringen i 1986, da klubben ikke var blant de som klarte å kvalifisere seg for den nye Primera B Nacional som kom til på nivå to.

I 1993 rykket de opp igjen, og det skal ha vært 25 000 All Boys-fans på den avgjørende kampen borte mot Defensores de Belgrano. Det sies at det i den kampen også ble satt tilskuerrekord for de lavere argentinske divisjoner. Selv om de igjen rykket ned i 2001, fulgte opprykk i 2008, og i 2010 rykket de igjen opp via kvalifisering. All Boys var tilbake i toppdivisjonen etter 30 års fravær! I 2012 Clausura registrerte de en tredjeplass og ny bestenotering, og var laget som slapp inn færrest mål. I 2014 kom imidlertid nedrykket, og nytt nedrykk fulgte i 2018, men et år senere rykket El Albo opp ett hakk igjen, slik at de nå er å finne på nivå to; i Primera B Nacional. All Boys er for øvrig også klubben der Carlos Tevez startet sin ungdomskarriere , og også Néstor Fabbri er blant spillerne som startet her.

All Boys hadde allerede hatt et par hjemmebaner i Floresta-området da myndighetene i 1959 ga de en tomt til et nytt stadion. Samme år begynte byggingen, og i 1963 kunne Estadio Islas Malvinas åpnes. Jeg er usikker på om det var navnet allerede den gang, men det vitner uansett om hvor opptatt mange argentinere er av det som vi kaller Falklandsøyene, og det kan ses på en rekke steder og områder i det argentinske samfunnet. Uansett hadde stadionet først tribuner kun på langsidene, men det har gjennomgått flere renoveringer siden den gang, og i dag har man tribuner på alle fire sidene, og en kapasitet som oppgis å være alt fra 12 199 til 25 000 avhengig av hvilken kilde man fester lit til. Personlig vil jeg nok tro at det ligger et sted mellom der, og kanskje en del nærmere det siste.

Det er uansett et typisk argentinsk stadion, med åpne betongtribuner, og min billett var til seksjonen ‘platea alta‘. Det vil si at jeg hadde plass på den øvre seksjonen av hovedtribunen på den ene langsiden, som for øvrig er den eneste som har to nivåer. Det fortelles at denne øvre seksjonen i mange år var stengt av sikkerhetsgrunner, men ble åpnet igjen i 2008 etter en renovering. På motsatt side har man en åpen ståtribune som av utseende er temmelig lik den jeg etter hvert kunne se på kortsiden til høyre for meg. På den siste kortsiden har det kommet til en mye mindre ståtribune som ikke så ut til å være i bruk denne dagen, annet enn at det hadde blitt hengt opp en del flagg der. Med en snau time til avspark hadde de begynt å slippe inn folk, og etter å ha legitimert meg og blitt ransaket, kunne jeg entre stadionet og kikke meg rundt mens jeg ventet på avspark.

Av rivaler for All Boys har man klubber som Argentinos Juniors og Atlanta, men det er Nueva Chicago som er den mest forhatte rivalen. Når de møtes, kalles derbyet for Superclasico del Ascenso, og mange mener at det er det mest intense derbyet utenfor toppdivisjonen. Jeg skulle gjerne sett at det var dagens kamp, men måtte nøye meg med Guillermo Brown som bortelag. Nueva Chicago var for øvrig også en av klubbene jeg hadde håpet å besøke i løpet av mitt opphold i Argentina, men til tross for forbudet mot bortesupportere hadde det nylig vært store opptøyer i forbindelse med en kamp der, slik at de nå måtte spille sine neste kamper uten tilskuere. Det siste var for øvrig også tilfelle med Los Andes, som var en annen klubb jeg hadde håpet å besøke i Buenos Aires. Det får bli en annen gang, om jeg skulle være så heldig å noen gang få muligheten til det igjen.

All Boys var uansett å finne på en femteplass og var blant klubbene som befant seg i gruppa bak ledende Belgrano som hadde fått en solid luke. For gjestene fra Patagonia sin del, var Guillermo Brown å finne rundt en 20. plass, men det var hele 37 lag i årets Primera B Nacional, og klubbene helt ned til og med 13. plass(!!) ville få mulighet til opprykk gjennom kvalifisering. Som tidligere nevnt, en argentiner sa til meg helt i starten av turen at hans råd til meg var å bare nyte fotballen i Argentina og ikke nødvendigvis forsøke å forstå den. Det er nok ikke nødvendigvis noe dårlig råd, for her er det en del ting som vi i vår del av verden nok vil kunne reagere på som litt snodig. Og ikke minst med det som synes å være stadige endringer, gjerne på kort varsel.

Bortelaget fikk den første muligheten da de kom to mot én etter fem minutter, men valget om å sentre til sin motspiller var kanskje ikke det rette, eller rettere sagt pasningen ble for hard. Det var imidlertid All Boys som snart tok et lite initiativ, og de var nære på med et frispark som ble slått til corner, og deretter da en spiller var akkurat for sent ute til å styre inn på bakre stolpe. Vertene kjørte på, men de fikk foreløpig ikke uttelling, og da en ny god mulighet endte med skudd rett på keeper, var det målløst da lagene gikk i garderobene til pause. Selv gikk jeg for å oppsøke matutsalget og kjøpe meg noe mat.

Allerede før to minutter var spilt av andre omgang, hadde All Boys hatt to gode muligheter, men den første endte med et skudd like utenfor, mens bortekeeperen reddet flott på den andre. Ti minutter senere yppet gjestene seg, og litt mot spillets gang hadde de en mulighet der de testet hjemmekeeperen som måtte varte opp med en kjemperedning. Med et kvarters tid igjen fikk All Boys betalt, men målet kom på litt snodig vis. Det var fullstendig kaos og sjansebonanza inne i feltet før svakt forsvarsspill førte til at ballen havnet hos Fernando Brandán som kunne pirke inn 1-0 til jubel på tribunene. Det var målet de trengte, og for å si det enkelt og greit, så hadde de egentlig få problemer med å ri det i land, slik at 1-0 også ble sluttresultatet. At det i ettertid anslås et tilskuertall på rundt 10 000 til tross for flere folketomme seksjoner, vitner forresten om at kapasiteten nok er mye nærmere 25 000 enn det halve, slik jeg var inne på litt tidligere, selv om noen av disse anslagene muligens også skal tas med en ørliten klype salt.

Uansett var nå også dagens andre og siste kamp historie, og fornøyd forlot jeg Estadio Islas Malvinas for å komme meg med bussen. Den fraktet meg til Jujuy, der jeg byttet til Subte (metro) og ble med til Independencia. Derfra var det noen få minutters gange til puben The Gibraltar, der jeg nå hadde avtalt å møte mine nye venner Martín, Hernán & Co. Det skulle feires bursdag, og stamkunder som de er hadde de fått et eget rom i andre etasje til disposisjon, og jeg hadde blitt invitert. Kort fortalt var det en trivelig kveld, og det var først i 2-tiden at jeg omsider takket for meg og spaserte tilbake til min base ved Hotel De Las Luces etter nok en fin dag i Buenos Aires.

Argentine ground # 12:
All Boys v Guillermo Brown 1-0 (0-0)
Primera B Nacional
Estadio Islas Malvinas, 17 September 2022
1-0 Fernando Brandán (75)
Att: 10 000 (est)
Admission: 2 100 ARS

Next game: 18.09.2022: Tigre v Vélez Sarsfield
Previous game: 17.09.2022: Deportivo Espanol v El Porvenir

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Lørdag 17.09.2022: Deportivo Espanol v El Porvenir

Etter torsdagskampen i Uruguays hovedstad, Montevideo, hadde jeg fredag morgen dratt tilbake igjen til Buenos Aires. Turen gikk med buss tilbake til Colonia del Sacramento, og videre med ferje derfra tilbake til den argentinske hovedstaden. Der var det ingen fredagskamper på menyen, så det ble faktisk en fotballfri dag, men etter en svipptur innom min base ved Hotel De Las Luces hadde jeg brukt ettermiddagen til å ta en tur på det nasjonale jernbanemuseet. Kvelden ble deretter tilbragt på puben The Gibraltar, der jeg fikk selskap av mine nye venner jeg hadde møtt noen dager tidligere – Boca-supporter Martín, River-supporter Hernán og flere av deres venner. Kort fortalt var det en lystig kveld inntil jeg trakk meg tilbake og fikk litt søvn før en lørdag som igjen ville by på dobbel-muligheter.

Min første kamp for dagen var Primera C-oppgjøret mellom Deportivo Espanol og El Porvenir, og etter en sen frokost på hotellet og litt avslapning med en bok, gikk ferden først med Subte (metro) fra Bolívar til Plaza de los Virreyes, som er vestlig endestasjon på linje E og for øvrig sies å være verdens sørligste metro-stasjon. Derfra hadde jeg en kort busstur foran meg inntil jeg steg av noen kvartaler fra Estadio Nueva Espana, der kampen skulle finne sted. Martín hadde kvelden før advart meg om at dette ikke var blant byens beste områder, og det var det muligens heller ikke, men jeg opplevde heller ikke denne gang noe som minnet om problemer hverken på vei til stadionet eller i løpet av mitt opphold der.

Jeg ankom med i underkant av halvannen time til avspark, og gikk rett på billettlukene ut mot veien. Der fikk jeg snart ordnet meg en billett, og jeg valgte denne gang å betale 1 500 pesos for en ‘general‘ billett snarere enn en dyrere ‘platea‘. Det vil si at jeg ville bli stående på tribunen sammen med den harde kjerne. Selve stadionet ligger ikke langs den nevnte veien, så vi måtte følge en gangvei derfra og inn til stadionet og dets innganger. Da portene ble åpnet med drøyt tre kvarters tid til avspark, kom billettselgeren og en annen klubbfunksjonær jeg hadde slått av en rask prat med etter meg og oppfordret meg til å gå på hovedtribunen og å gi vaktene i inngangen beskjed om at de hadde tillatt det. Jeg valgte å likevel gjøre som planlagt denne gang, og tok meg inn på den ene kortsiden der jeg hadde billett.

Deportivo Espanol ble stiftet først i 1956, og har offisielt et langt navn. «Club Social, Deportivo y Cultural Espanol de la República Argentina» er nemlig det fulle navnet, så det er kanskje ikke fullt så rart at det ikke benyttes i dagligtale. Stiftelsesdatoen 12. oktober ble valgt for å markere årsdagen for Columbus’ ankomst til det amerikanske kontinentet. Allerede to år etter stiftelsen hadde klubben over 2 000 medlemmer, og mange av de var argentinere med spanske røtter. Klubben ble i 1957 tilknyttet tet argentinske forbundet og tok plass på nivå fire av argentinsk fotball, før de allerede året etter vant divisjonen og sikret seg sitt første opprykk. Tre år senere rykket de opp igjen, og i 1967 – kun ti år etter stiftelsen – rykket de opp i toppdivisjonen Primera Division.

Klubben med kallenavnet Gallegos ble den mest populære spanske klubben i Argentina, men etter nedrykk flere år på rad var de i 1972 tilbake i Primera C. De rykket imidlertid opp igjen som mestre i 1979, og ytterligere divisjonstittel og opprykk i 1984 betød en retur til toppdivisjonen. I 1985/86-sesongen noterte de seg for foreløpig bestenotering i form av en tredjeplass kun slått av toer Newells Old Boys på målforskjell. Nye gode plasseringer fulgte i form av en tredjeplass i 1998/99 og en andreplass i 1992 Clausura. Etter 14 år sammenhengende i toppdivisjonen rykket Deportivo Espanol ned i 1998, og påfølgende nedrykk betød at glansdagene var over for klubben som i disse dager spiller i Primera C, som nå altså er det fjerde nivå.

Klubben hadde på et tidspunkt fått 16 hektar å boltre seg på av de lokale myndigheter, og sammen med medlemmene selv bygget de opp et senter med diverse sportsfasiliteter. Det var imidlertid først i 1981 at Estadio Nueva Espana ble åpnet; skjønt det het da kun Estadio Espana og hadde en kapasitet på 18 000. Det ble innviet med vennskapskamp mot spanske Deportivo La Coruna, som Gallegos for øvrig vant 1-0. Det var i forbindelse med klubbens 40-års jubileum i 1996 at anlegget ble oppgradert. Moderne belysning ble installert, og stadionet utvidet slik at kapasiteten ble nesten doblet.

Den lyder nå på 32 500, og av disse byr hovedtribunen på ca 3 000 sitteplasser, mens de tre øvrige tribunene er store og flotte åpne (hovedsakelig) ståtribuner i betong som nå er malt i de spanske farger. Det skjedde etter en dugnad i 2007, da det ble tatt grep og ordnet opp etter at anlegget hadde vært stengt siden 2003 i forbindelse med at klubben nesten hadde gått konkurs. Jeg likte svært godt Estadio Nueva Espana og dets store ståtribuner, selv om de nå for tiden er altfor store for klubbens behov. Det var ikke akkurat trangt om plassen, selv ikke etter at vi nærmet oss kampstart og de mest ihuga supporterne hadde inntatt tribunen i de spanske farger.

Hjemmelaget Deportivo Espanol kjempet i toppen av tabellen og var vel derfor favoritter mot gjestene El Porvenir som på sin side befant seg helt i bunnen av tabellen. El Porvenir var jo for så vidt en av klubbene jeg allerede hadde besøkt, da jeg fire dager tidligere hadde sett at de som vertskap spilte en målløs 0-0 kamp mot Central Córdoba. Nå var det altså de som skulle være bortelag, mens vertene Deportivo Espanol var et nytt bekjentskap for meg, men ytterligere et artig sådan. Et par av hjemmesupporterne jeg snakket med var optimistiske da lagene inntok banen og ble introdusert, og vi var snart klare for avspark.

Til tross for at hjemmelaget i kraft av lagenes respektive tabellposisjoner måtte finne seg i å ha et favorittstempel, var det bortelaget El Porvenir som sjokkerte sine verter og tok ledelsen allerede etter halvannet minutt. Slurv i forsvaret straffet seg da en feilpasning endte opp hos Blas Sosa som satt inn 0-1. Til tross for dette tidlige sjokket tok Deportivo Espanol deretter et visst grep om kampen og slo tilbake etter halvspilt første omgang. En lang ball opp mot Ivo Alexis Constantino endte med at han fikk kjempet seg forbi en forsvarer og fra rundt 20 meter lobbet ballen elegant over en keeper som var på vei ut og havnet på halvdistanse. Ballen dalte inn i mål, og Deportivo Espanol hadde utlignet til 1-1; noe som fortsatt også var stillingen ved pause.

Etter hvilen fortsatte kampen i samme spor, med et hjemmelag som jaktet ledermålet mens El Porvenir forsvarte seg med nebb og klør og kom stadig nærmere ett poeng. Det virket stadig mer sannsynlig med poengdeling, men i det 84. minutt hadde Deportivo Espanol blitt tildelt et frispark ved hjørnet av 16-meteren. Leandro Luszko tok fart og sendte rett og slett ballen på nydelig vis rett opp i det bortre krysset. 2-1! Det skulle også bli tid til ett mål til, for på overtid brøt vertene et angrep og sendte ballen nærmest på måfå opp til spissen Sebastian Vivas som vant en duell og avanserte mot mål. Keeper kom ut, men bommet og satt seg selv fullstendig ut av spill, og Vivas kunne runde en forsvarer og sette ballen i mål. Med det fastsatte han også sluttresultatet til 3-1.

Alt i alt en fortjent hjemmeseier for Deportivo Espanol, som feiret tre nye poeng og fortsatt var med i kampen om opprykk. Etter å ha blitt igjen og fått med meg litt av feiringen og den gode stemningen blant supporterne, forlot jeg Estadio Nueva Espana, men hadde jo ytterligere en kamp på menyen denne lørdagen. Etter beste evne forsøkte jeg å finne frem til holdeplassen for bussen som skulle frakte meg mot neste destinasjon og kamp, og selv om det ikke bar preg av å være noen holdeplass der Google Maps hevdet den skulle være, måtte jeg ty til en forbipasserende kar som også kom fra kampen og bekreftet at bussen ganske riktig ville stoppe der. Det viste seg også å stemme, og snart var jeg på vei mot neste kamp etter at Estadio Nueva Espanol hadde svart til mine forventninger.

Argentine ground # 11:
Deportivo Espanol v El Porvenir 3-1 (1-1)
Primera C
Estadio Nueva Espana, 17 September 2022
0-1 Blas Sosa (2)
1-1 Ivo Alexis Constantino (23)
2-1 Leandro Kuszko (84)
3-1 Sebastian Vivas (90+5)
Att: ??
Admission: 1 500 ARS

Next game: 17.09.2022: All Boys v Guillermo Brown
Previous game: 15.09.2022: Liverpool v Penarol
Previous argentine game: 14.09.2022: Lanús v Boca Juniors

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Torsdag 15.09.2022: Liverpool v Penarol

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Denne torsdagen var det på tide å midlertidig forlate min base i Buenos Aires og Argentina for å ta en svipptur over til Uruguay. På en dag der kamputvalget i Buenos Aires var så som så, så jeg nemlig muligheten til å besøke og se fotball i et for meg nytt land. Et par dager tidligere hadde jeg punget ut for ferjebillett og booket overnatting i Uruguays hovedstad Montevideo, der det til og med ville være muligheter for en dobbel. Fra Buenos Aires går det altså ferjer over den brede munningen av Rio de La Plata; til Uruguay på den andre siden. Først og fremst til Colonia del Sacramento, der det går busser videre til Montevideo, men selskapet Buquebus har også noen avganger direkte til Montevideo. Denne overfarten er imidlertid såpass dyr at jeg undret meg over hvordan «folk flest» i denne delen av verden har råd til det.

Et noe rimeligere alternativ til Buquebus er Colonia Express, som ifølge det jeg ble fortalt gjerne kjøper gamle ferjer fra Buquebus og opererer mellom Buenos Aires og Colonia del Sacramento til en noe rimeligere penge. Ved denne anledningen passet det best for meg å reise med Buquebus, og for en sum som ville vært nokså typisk for en flybillett tur-retur Oslo – London bestilte jeg en returbillett med ferja til Sacramento del Colonia, som også inkluderte buss videre til Montevideo og tilbake. Etter å ha passert gjennom både argentinsk og uruguayansk grensekontroll på den argentinske siden, tok selve overfarten omtrent en time og et kvarter. Ved terminalen i Colonia del Sacramento (som jeg skulle stifte nærmere bekjentskap med senere) rakk jeg en røykepause før vi ble skysset om bord på bussen som skulle frakte oss videre til Montevideo.

Etter at vi hadde kommet oss ut av Colonia del Sacramento, fikk jeg snart bekreftet inntrykket av Uruguay som et land der en stor del av befolkningen bor i hovedstaden Montevideo mens landsbygda virker nokså øde og folketom. Kilometer etter kilometer kjørte vi på snorrette veier der det knapt var nødvendig for sjåføren å svinge på rattet, mens det var langt mellom husene og gårdene vi passerte. Bussturen tok vel rundt to og en halv time, om jeg ikke husker helt feil, før vi ankom endeholdeplassen ved terminalen eller senteret Tres Cruces i Montevideo. Rett ved siden av dette knutepunktet hadde jeg betalt rundt 650 kroner for én natts overnatting ved Hotel Ciudadano Suites, som skulle vise seg å være det muligens beste hotellet jeg hadde på turen, og jeg ble raskt sjekket inn.

Montevideo ligger ved den nordlige bredden av den store munningen til Rio de La Plata, og er på alle måter landets viktigste by; både som hovedstad, største havneby, og finansielt og kulturelt senter. Den har med sine forsteder et innbyggertall på rundt nærmere to millioner, og huser dermed en betydelig del av Uruguays befolkning på rundt 3,4 millioner mennesker. Når Uruguay nå skulle bli land nummer 20 der jeg har sett fotball, måtte jeg raskt ut i byen for å ordne billetter til dagens kamper, og det er ikke nødvendigvis bare enkelt for turister i dette landet. Noen av klubbene har online-salg, men det kreves uruguyansk bankkort, og dermed var det uaktuelt for meg. For andre klubber hadde jeg funnet ut at billetter kan kjøpes hos filialer av Redpagos eller Abitab. Jeg fant frem til en av disse rett i nærheten, men fant snart ut det skulle være enklere sagt enn gjort å kjøpe fotballbilletter her.

Jeg var ute etter billetter til kampen mellom Liverpool og storheten Penarol, i tillegg til kveldskampen mellom Defensor Sporting og Cerro Largo. Etter å ha sjekket på datamaskinen sin, fortalte karen bak disken at de ikke solgte de der, men ga meg adressen til en filial i nærheten som skulle kunne være behjelpelige. Adressen viste seg ikke spesielt enkel å finne, men da jeg spurte en tilfeldig forbipasserende men svært behjelpelig kar, slo han snart over på meget god engelsk og endte opp med å følge meg helt til den aktuelle sjappa. Frøkna bak disken der kunne fortelle at hun kun hadde lov til å selge meg en bortebillett til Liverpool v Penarol, og at de var 200 pesos dyrere, men jeg hadde ingen problem med å punge ut 800 uruguayanske pesos (ca 200 kroner; den er for øvrig mer verdt enn den argentinske).

Billett til Defensor Sporting v Cerro Largo kunne hun imidlertid ikke hjelpe meg med, men tok seg tid til å sjekke opp på nettet for meg og henviste meg deretter til den andre kjeden. Etter å ha vært innom en av deres filialer, hadde jeg nok en gang blitt sendt videre med beskjed om at de ikke solgte billetter til Defensor Sporting sine kamper, og etter at jeg deretter ble offer for ytterligere en bomtur, ga jeg rett og slett opp og valgte å konsentrere meg om den ene kampen jeg nå faktisk hadde billett til. Det var bare å kapre en taxi og beordre drosjekusken i retning av Estadio Belvedere, i Belvedere-området nordvest i byen. Selv om det viste seg at sjåføren var fan av Nacional, var det ingen sure miner fra ham selv om jeg skulle se kampen med fans fra Penarol som er deres erkerivaler.

Kanskje har det noe å gjøre med at Penarol denne sesongen lå midt på tabellen i den uruguayanske toppdivisjonen og således ikke ville utgjøre noen trussel mot hans Nacional denne gang, der de så ut til å gå mot sin tittel nummer 49 (Penarol har for øvrig 51, og de to har vært totalt dominerende i uruguayansk fotball). Vertskapet Liverpool derimot, var faktisk involvert oppe i toppkampen, men det var de gule og sorte fra Penarol som dominerte gatebildet totalt da jeg ble sluppet av ved en vei som ledet til inngangen for bortesupporterne. Det var et yrende liv, med gule og sorte fans som vrimlet rundt de diverse salgsbodene som var satt opp i området.

Liverpool Fútbol Club ble stiftet i 1915, og det er vel ikke vanskelig å forstå hvor de hentet inspirasjon til klubbnavn fra. Det er muligens også litt mindre unaturlig enn man skulle tro, for det var en viss link mellom Montevideo og Liverpool, da majoriteten av kullet som ankom Uruguay kom med båter som hadde lagt ut fra nettopp Liverpool. I tillegg vet vi jo at mange briter var involvert i både business og idrett i dette området av verden på denne tiden, og Liverpool Montevideo var da heller ikke alene om å ta et engelskinspirert navn, for det er jo som kjent en rekke av disse i Sør-Amerika. Det var uansett i 1919 at Liverpool for første gang rykket opp i Primera División.

Det virker som om det er først i senere år, etter seneste opprykk i 2015, at klubben har begynt å gjøre seg bemerket på alvor med tanke på tittelkamp på øverste nivå. I Uruguay har de et system som for oss kan virke noe snodig, der sesongen er delt inn i tre deler. Først har man ‘vårsesongen’ (i hvert fall for oss på den nordlige halvkule) Apertura, deretter en mellomrunde kalt Torneo Intermedia der lagene deles inn i to grupper, og til slutt den avsluttende Clausura før poengene legges sammen for å kåre en vinner. Liverpool vant i 2019 det nevnte ‘mellomspillet’, men kan ikke kalles seriemester av den grunn, siden den æren i Uruguay kun går til sammenlagtvinneren det året. Det kvalifiserte de i hvert fall for den påfølgende sesongens utgave av Supercopa Uruguaya, som er en slags variant av den engelske Charity Shield som man her har operert med siden 2018.

I 2020 vant Liverpool den tredje og avsluttende delen av seriespillet, Clausura, men endte sammenlagt på en andreplass og måtte se seg slått av Nacional. Nå i 2022 hadde de faktisk vunnet årets Apertura, så de hadde fortsatt muligheter til å hanke inn sin første nasjonale ligatittel. Det er lettere sagt en gjort for klubbene som konkurrerer med de langt større Montevideo-gigantene Penarol og Nacional, og det var da også sistnevnte som nok en gang skulle bli en vrien nøtt (og som jeg så vidt var inne på endte opp med å vinne tittelen). Ellers skal det for ordens skyld kanskje også nevnes at Montevideo-utgaven av Liverpool FC ikke spiller i rødt, men i mørkeblå drakter med svarte vertikale striper.

Estadio Belvedere ble åpnet i 1909, og var først hjemmebane for Montevideo Wanderers og en ikke lenger eksisterende klubb ved navn Platense. Disse klubbene måtte forlate stadionet da det skulle bygges nytt sykehus på tomten. Selv om grunnsteinen ble lagt, stoppet imidlertid det hele opp, og det ble aldri noe av sykehuset. Det åpnet for at Liverpool FC kunne flytte inn i 1938, siden Montevideo Wanderers i mellomtiden hadde fått seg ny hjemmebane. Dette er for øvrig også på dette stadionet at Uruguays landslag i 1910 for første gang brukte sine lyseblå drakter de har blitt kjent for. I dag har man åpne tribuner på alle fire sider, mens kapasiteten spriker fra 7 780 til 10 000 avhengig av hvilken kilde man fester lit til.

Som vanlig er i denne delen av Sør-Amerika, er det høye gjerder mellom banen og tribunene, og Penarol-fansen hadde hengt opp en enorm mengde med flagg og bannere på gjerdet langs langsiden de hadde til rådighet; noe som gjorde at mange hadde en utfordring med å få god utsikt over det som skjedde på banen. Selv om jeg hadde blitt vant til lukten av marihuana under kampene i Argentina, skulle det også nå nye høyder her blant Penarol-fansen, der det nærmest lå en konstant sky over hele deres langside og man til enhver tid kjente en sterk eim fra jointene som åpenlyst gikk på rundgang. De fikk se at det var vertene som var best i første omgang, og allerede fem minutter ut i kampen hadde de en stor trippel-sjanse der Penarol ble reddet av tre blokkeringer. Liverpool klarte kort forklart ikke å straffe et skuffende Penarol før hvilen, og derfor var det målløst halvveis.

Gjestene var mer med etter pause, men det var en utvisning til hjemmelagets Axel Prado halvveis ut i andre omgang som var medvirkende til å bikke kampen i deres favør. Fem minutter etter dette hadde innbytter Sergio Núnez en avslutning som ble reddet på streken. Det var dog helt på tampen at vi fikk dramaet. I det 87. minutt var hjemmelagets ti menn nære på å ta ledelsen med et frispark som smalt i tverrliggeren, men to minutter senere var det i stedet Penarol som kunne juble. På et hjørnespark stupte Brian Mansilla frem og headet inn 0-1, og utløste et enda større lurveleven på bortetribunen. I det tredje overtidsminutt hadde Penarol ballen i nettet igjen, men denne gang ble det avblåst for offside, og det endte dermed 0-1.

Jeg hadde vurdert å ta en taxi videre til Defensor Sporting sin hjemmebane for å prøve lykken og kanskje få kloa en billett, og det er jo slett ikke umulig at det hadde latt seg gjøre, men jeg hadde nå allerede slått det fra meg og sa meg egentlig fornøyd med dagens dont i Montevideo. Derfor forhastet jeg meg ikke, men stoppet for å kjøpe en chori og en grapefrukt-brus fra en vogn like bortenfor utgangen. Jeg tuslet sakte bortover og overvar det yrende folkelivet rundt meg før jeg satt kursen tilbake mot hotellet. Bussen jeg trodde jeg skulle med, viste seg å visstnok ikke gå dit jeg trodde, og det samme var tilfelle med neste buss jeg forsøkte meg på, så jeg vinket like gjerne på en passerende taxi og fikk den til å skysse meg tilbake til hotellet, der jeg unnet meg en øl eller to i hotellbaren. Dagen etter skulle jeg igjen returnere til Buenos Aires, men da med en fotballfri dag på menyen.

Uruguayan ground # 1:
Liverpool v Penarol 0-1 (0-0)
Primera División
Estadio Belvedere, 15 September 2022
0-1 Brian Mansilla (89)
Att: 5 000 (est)
Admission: 800 UYU

Next game: 17.09.2022: Deportivo Espanol v El Porvenir
Next uruguayan game: 21.09.2022: Plaza Colonia v Cerro Largo
Previous game: 14.09.2022: Lanús v Boca Juniors

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Onsdag 14.09.2022: Lanús v Boca Juniors

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Denne dagen hadde jeg allerede sett Berazategui beseire sine gjester Excursionistas 2-0 da jeg trasket tilbake mot Berazategui jernbanestasjon. Jeg hadde dog ytterligere en kamp på menyen, men det hadde ikke vært noen selvfølge at jeg skulle få med meg kveldskampen mellom Lanús og gigantene Boca Juniors. Den andre kveldskampen i Buenos Aires-området denne dagen var oppgjøret mellom River Plate og Banfield, og det er ikke spesielt enkelt å få billett til River Plate sine hjemmekamper uten å betale skjorta og vel så det. Om ikke like håpløst som hjemmekampene til Boca, er det i hvert fall svært vanskelig, og kampen var nå uansett utsolgt. Det var uansett Lanús-kampen jeg hadde kikket på, og jeg hadde forhåpninger om å få en billett til den. Men så kom billettinformasjonen noen dager i forkant…

Det ble bestemt at man måtte være medlem (eller såkalt sosio) for å få komme inn på kampen; muligens et forsøk på å hindre Boca-fans i å kjøpe billetter (bortesupportere er jo som kjent fortsatt bannlyst i argentinsk fotball). Det stakk imidlertid også kjepper i hjulene for undertegnede, og min dobbel hang i en meget tynn tråd. Noen dager tidligere hadde jeg imidlertid gjestet Ferro Carril Oeste, og i den forbindelse truffet på klubbens tidligere og mangeårige president ‘Toto’ Evangelista da det viste seg at han rett og slett var eieren av etablissementet jeg da hadde ladet opp på. Jeg hadde fått hans nummer for å holde kontakten, og var etter hvert frekk nok til at jeg tirsdag formiddag sendte ham en melding og spurte om han tilfeldigvis hadde noen forbindelser i Lanús-systemet som eventuelt kunne hjelpe.

‘Toto’ svarte ganske raskt at han skulle forhøre seg og gi meg beskjed, og under en time senere dumpet det ned en melding på WhatsApp med to billetter vedlagt og beskjed om å ta med meg en venn og hygge meg. Det var bare å takke og bukke nok en gang, og jeg skulle jo for øvrig også treffe på ‘Toto’ igjen under mitt opphold i den aldeles fantastiske byen Buenos Aires. Hvem skulle så få være med på kamp på Estadio Ciudad de Lanús? Allerede før avreise fra Norge hadde jeg kommet i kontakt med Marina og Fernando, som jeg også traff da jeg så turens første kamp hos Independiente. I tillegg til å være Independiente-fans, er de også groundhoppere, og selv om de selvsagt hadde besøkt Lanús en rekke ganger allerede, spurte jeg om en av de hadde lyst til å være med.

De takket for tilbudet, og det ble til slutt Fernando som skulle være med. Han var for øvrig til hjelp i rollen som ‘rådgiver’ en rekke ganger i løpet av turen, så det var greit å kunne få gjengjelde tjenesten noe. Avtalt møtested ble et av kryssene ved Plaza Sarmiento i Lanús, og for å komme meg dit tok jeg nå toget fra Berazategui tilbake til ‘Dario Maxi’ (Avellaneda) og byttet til et tog sørover igjen på en annen linje der nest første stasjon var Lanús. Etter en liten spasertur var jeg rett ved møtestedet i god nok tid til at jeg unnet meg en aldri så liten rast på serveringsstedet El Bar de La Plaza. Jeg rakk å bevilge meg en øl der før jeg gikk de få meterne bort til krysset for å møte Fernando som hadde parkert et steinkast unna.

Lanús er en by som har blitt spist opp av storbyen Buenos Aires, og som i dag fremstår som en av de største av byens sørlige forsteder. Den hadde ved siste folketelling i 2010 et innbyggertall på drøyt 212 000, og er administrasjonssenter for Lanús partido, hvis innbyggertall på samme tid var drøyt 453 000. Lanús er et viktig industrielt sentrum, og for øvrig kan det også legges til at det var her tidenes sannsynligvis beste fotballspiller Diego Armando Maradona ble født i 1960. Lenge før den tid hadde imidlertid byen i 1888 blitt grunnlagt som Villa General Paz, oppkalt etter en general i den argentinske borgerkrigen. Det var i 1955 at byen ble omdøpt til dagens navn, etter Anacarcis Lanús, som var grunneieren som byen den gang hadde blitt grunnlagt på.

Tilbake i 2022 gikk jeg sammen med Fernando nå mot Estadio Ciudad de Lanús, som skulle være åsted for kveldens kamp. Han hadde flere besøk der fra tidligere, mens det naturlig nok ville være undertegnedes første visitt. Etter at vi hadde identifisert oss og blitt ransaket, fikk vi slippe gjennom, og i den forbindelse kan det nevnes at jeg nå hadde blitt såpass erfaren at jeg hadde fått med meg at de tilsynelatende sjelden sjekker eventuelle hetter. Derfor hadde det nå blitt det faste stedet å gjemme lighteren (etter at jeg fikk en konfiskert hos Banfield), og for sikkerhets skyld også nødladeren.

Club Atlético Lanús ble stiftet i 1915 ved at to lokale foreninger slo seg sammen, og de spilte først i División Intermedia, som på den tiden opererte på nivå to av argentinsk fotball. Det var i 1919 at de for første gang rykket opp i toppdivisjonen, men med unntak av en tredjeplass i 1927, gjorde de vel ikke altfor mye ut av seg der, og i 1934 ble de til og med truet til å spille sammen med den lokale rivalen Talleres de Remedios de Escalada under navnet Unión Talleres-Lanús. Det var faktisk forbundet som truet med degradering om de ikke adlød, men heldigvis ble det reversert året etter. Til tross for flere svake sesonger (særlig før dette), forble Lanús i toppdivisjonen frem til 1949, da de rykket ned på meget kontroversielt vis.

Lanús var involvert i bunnstriden sammen med Huracán og storheten Boca Juniors, men i siste runde hadde sistnevnte knust nettopp Lanús 5-1 og med det tatt seg opp fra jumboplassen og gått forbi Lanús og Huracán. Det ble bestemt at de to sistnevnte skulle spille kvalifisering om hvem som skulle rykke ned, og mans Huracán vant den første kampen 1-0, seiret Lanús 4-1 i returmøtet. Dette var imidlertid før man avgjorde slikt på sammenlagt målforskjell, så en tredje og avgjørende kamp ble arrangert. På stillingen 3-3 ble Lanús tildelt straffespark, men Huracán-spillerne var uenige i avgjørelsen og forlot banen og nektet å fullføre kampen. Ikke bare avsto forbundet fra å straffe Huracán, men besluttet også at kampen skulle spilles på nytt. I den ledet Huracán 3-2 da Lanús mente seg snytt for straffe og gikk av banen slik motstanderen hadde gjort forrige gang. Denne gang besluttet imidlertid forbundet at 3-2 skulle stå som sluttresultat, og degraderte Lanús.

Riktignok returnerte Lanús på første forsøk, og hadde også en rekke gode plasseringer i 1950-årene (som andreplassen i 1956), men ble etter hvert et lag som nokså hyppig vekslet mellom spill i de to øverste divisjonene. Flere av nedrykkene kom også på kontroversielt vis. På siste halvdel av 1970-årene rykket de også ned på nivå tre og hadde en stor gjeld. De klarte imidlertid å snu det, men den virkelige oppturen startet i 1990-årene. Tilbake blant eliten noterte de seg igjen for plasseringer som nå ga kvalifisering til de kontinentale cupturneringene. Under ledelse av Héctor Cúper vant de 1996-utgaven av (den ikke lenger eksisterende) Copa CONMEBOL (som var en slags søramerikansk utgave av vår UEFA Cup) etter å ha slått colombianske Independiente Santa Fé i finalen.

I 2007 vant Lanús det årets Apertura, og sikret seg dermed sin første ligatittel og nasjonale tittel. I 2013 hanket de også inn en ny kontinental tittel; nemlig den nye Copa Sudamericana (som kan sammenlignes med vår Europa League). Det var brasilianske Ponta Preta som ble slått i finalen. Tre år senere – i 2016 – ble også ligatittel nummer to vunnet, og året etter var de tapende finalist i den gjeveste av de søramerikanske kontinentale cupene, nemlig Copa Libertadores. De hadde imponert ved å slå ut selveste River Plate 4-3 sammenlagt i semifinalen, men tapte begge finalekampene mot brasilianske Gremio. Fernando gjorde meg oppmerksom på en José Sand, som nå var innbytter for Lanús, men som han fortalte var en klubblegende som hadde vært med på begge ligatitlene og også ble ligaens toppscorer da de vant den første.

Estadio Ciudad de Lanús sto ferdig i 1929 på land gitt av det britiskeide Buenos Aires Great Southern Railway (Ferrocaril del Sud), og har vært klubbens hjemmebane siden den gang. De første tribunene var bygget i tre, som var vanlig den gang, og året etter åpningen ble kapasiteten utvidet til 30 000. Den første betongtribunen ble bygget tidlig i 1960-årene, og i 1993 startet de jobben med å erstatte de gjenværende tretribunene med betong. Etter forsinkelser underveis ble dette ikke fullført før i 2003, og i 2010 startet arbeidet med å få tak over deler av tribunene. Det er vel i det hele tatt ikke spesielt mange argentinske stadioner som har mer overbygg, og dagens kapasitet er på rundt 47 000. Mellom selve banen og hovedtribunen vi befant oss på har man faktisk en vollgrav, komplett med både vann og små fisk!

Mens hjemmelaget Lanús befant seg helt nede i bunnsjiktet, kunne Boca Juniors overta en i hvert fall midlertidig tabelltopp med borteseier før serieleder Atlético Tucumán først skulle i aksjon dagen etter. Brian Blando kom til den første muligheten for Lanús, men skuddet ble greit reddet av Boca-keeper Agustín Rossi. I det 19. minutt hadde Boca et flott angrep der de dundret nedover høyrekanten, og innlegget fra Juan Ramírez havnet hos Óscar Romero, men han fikk ikke helt dreis på avslutningen, og fra god posisjon gikk den over mål. I en meget sjansefattig første omgang skulle det vise seg å bli den største sjansen de visstnok rundt 12 000 tilskuerne fikk se, og vi håpet på litt mer action etter pause da jeg benyttet hvilen til å oppsøke matutsalget.

Drøyt ti minutter ut i andre omgang kom Lanús til en god mulighet, men innlegget fra Brian Blando ble med nød og neppe slått vekk av Boca-keeperen slik at det ikke nådde frem til en Luciano Boggio som ville hatt bortimot åpent mål. For bortelaget prøvde innbytter Luca Langoni seg, men Lanús-keeperen reddet greit, og det var i det hele tatt en nokså sjansefattig affære som gikk mot 0-0 da avgjørelsen falt i kampens siste ordinære minutt. Et minutts tid etter at deler av Lanús-fansen mente at gjestenes Carlos Zambrano burde fått det røde kortet, stormet Frank Fabra ned på venstresiden og la inn til innbytter Darío Bernadetto som plasserte ballen opp i nettaket. 0-1, og etter noen overtidsminutter ble det også sluttresultatet. En viktig seier for Boca, som tok over tabelltoppen (og som vi nå vet til slutt også sikret seg nok en ligatittel).

Fernando hadde tilbudt meg skyss tilbake til hotellet, men da vi returnerte til hans bil, fikk han rett og slett ikke start på kjerra. Jeg mistenkte flatt batteri, men det var det tydeligvis ikke altfor enkelt å få rask hjelp med. Fernando ringte til slutt en argentinsk variant av NAF, som anslo en ventetid på bortimot halvannen time. Klokka hadde etter hvert passert midnatt, og jeg skulle tidlig opp for å ha ferja til Uruguay dagen etter, så Fernando forsikret om at han ville klare seg der alene og ba meg komme meg av gårde. Togene hadde dog sluttet å gå, og jeg måtte krysse jernbanelinja over til en hovedferdselsåre der jeg sto et kvarters tid før jeg fikk vinket ned en passerende taxi. Heldigvis er jo også taxi billig i Argentina, og drosjekusken fikk sluppet meg av rett foran inngangsdøra på hotellet, der jeg straks fant senga for å få noen timer på øyet.

Argentine ground # 10:
Lanús v Boca Juniors 0-1 (0-0)
Primera Division
Estadio Ciudad de Lanús, 14 September 2022
0-1 Dario Benedetto (90)
Att: 12 000 (est)
Admission: Free (complimentary)

Next game: 15.08.2022: Liverpool Montevideo v Penarol
Next argentine game: 17.09.2022: Deportivo Espanol v El Porvenir
Previous game: 14.09.2022: Berazategui v Excursionistas

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Onsdag 14.09.2022: Berazategui v Excursionistas

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Også denne onsdagen var det duket for en dobbel i Buenos Aires, selv om det ikke hadde vært noen selvfølge at jeg skulle kunne få til akkurat det. De to kveldskampene på menyen involverte storbyens to fotballgiganter, med River Plate i hjemmekamp mot Banfield og Boca Juniors borte mot Lanús. Om det kanskje ikke er fullt like håpløst å få tak i billetter til River Plates hjemmekamper som ved Boca Juniors’ hjemmekamper, er det i hvert fall gjerne svært vanskelig (og dyrt). Jeg satt min lit til at jeg skulle klare å få en billett til Lanús v Boca Juniors, men jeg fryktet at denne planen falt i fisk da Lanús et par dager i forkant hadde bestemt seg for at man kunne ville slippe inn såkalte sosios, altså medlemmer. Dobbelen hang i en tynn tråd!

Redningen kom i form av en ny bekjent jeg hadde fått kontakt med to dager før, og det kan lønne seg å ha visse forbindelser. På mandagen hadde jeg nemlig besøkt Ferro Carril Oeste og blitt kjent med deres tidligere mangeårige president ‘Toto’, så jeg var nå frekk nok til å spørre ham om han tilfeldigvis hadde noen kontakter i Lanús. Han leverte så til de grader, og ordnet biffen slik at dobbelen var sikret, men mer om det og Lanús-kampen i neste kapittel. Nå skal det nemlig først omhandle del 1 av onsdagens dobbel, og den skulle finne sted i Berazategui, i den sørøstlige utkanten av Buenos Aires. Det betød at jeg etter frokosten på hotellet også denne dagen satt kursen sørover med Subte (metro) fra Bolívar til Constitución via et bytte ved Independencia; en strekning jeg følte at jeg snart kunne gjøre unna i blinde.

Også togturen gikk deretter denne gangen langs en av linjene sørover eller sørøstover fra Plaza Constitución, men jeg skulle være med litt lenger enn tidligere. Etter rundt 35 minutter på toget, steg jeg av jernhesten ved Berazategui stasjon, og hadde derfra omtrent et kvarters gange foran meg. Berazategui var på 1800-tallet en liten og nokså landlig by, men det endret seg etter jernbanens ankomst i 1872. Ved siste folketelling var det rundt 167 000 innbyggere i byen som nå er hovedsete i et partido med samme navn og som også har et folketall på omtrent det dobbelte. Vi befinner oss her drøyt to og en halv mil sørøst for sentrale Buenos Aires, der Berazategui i dag fremstår som en av de ytre bydelene i ‘Greater Buenos Aires’. Stedet kalles gjerne også landets glasshovedstad, fordi det har vært og er et viktig senter for glassproduksjon.

Nå var det fotballen jeg hadde kommet hit ned for, og det hadde jeg også gjort med svært god tid til avspark. Etter at jeg dagen i forkant hadde fulgt med på billettinformasjonen, fikk jeg nemlig med meg at billettsalget på kampdagen ville stenge to timer før kampstart. Dermed var det bare å være tidlig ute for å sikre meg en billett fra billettlukene, og uten problemer fikk jeg byttet 1 500 pesos mot en platea-billett (langside). Deretter var det bare å slå i hjel drøyt to timer i et område der det ikke var altfor mye å gjøre, og med et litt suspekt blokkområde som nærmeste nabo på andre siden av veien. Det var om ikke annet en kiosk i nærheten slik at jeg fikk kjøpt meg noe å leske strupen med mens jeg ventet i den varme vårsola, beskuet de forskjellige veggmaleriene av Maradona som er å finne også her, og observerte de fremmøtte politistyrkene gjøre seg klare til kamp.

Klubben jeg skulle besøke var altså Asociación Deportivo Berazategui, for å bruke dens fulle navn. Den ble stiftet i 1975, og de oransje draktene og fargene som klubben assosieres med ble valgt etter inspirasjon fra det nederlandske landslaget som hadde skapt oppsikt med imponerende prestasjoner i VM i Vest-Tyskland året før. AD Berazategui ble medlem av det argentinske forbundet AFA i 1976, og debuterte samme år i Primera D, der de faktisk gjorde det så godt at de sikret opprykk på første forsøk. Etter ni sesonger i Primera C, ble de tildelt en av de seks ledige plassene i Primera B Metropolitana etter en restrukturering av divisjonssystemet, selv om Berazategui hadde endt 1985-sesongen på nedre halvdel og faktisk sikret plassen med et nødskrik.

Berazategui var snart tilbake i Primera C, men sikret seg i 1990 nytt opprykk etter en sesong der de gikk 44 kamper ubeseiret. For å gjøre en lang historie kort, er de nå igjen å finne i Primera C, der de denne dagen skulle ta imot et bortelag hvis hjemmebane jeg allerede hadde besøkt og sett kamp på i løpet av turen; nemlig Excursionistas, som hadde tatt turen fra de nordlige delene av Buenos Aires. Etter litt ventetid kunne jeg etter hvert la meg ransake og bli sluppet innenfor portene på stadionet som heter Estadio Norman Lee og er oppkalt etter en av personene som bidro med tomt til en hjemmebane for klubben.

Som vanlig er på argentinske anlegg var det ikke mulig å bevege seg rundt banen eller over på de øvrige seksjoner da de var omhyggelig atskilt med høye og solide gjerder. På langsiden der jeg befant meg har man en åpen tribune som er opphøyet fra bakken og entres ved hjelp av trapper i forkant. Det ble fortalt meg at denne konstruksjonen skulle stamme fra San Lorenzos gamle hjemmebane Gasómetro, og den dekker uansett kun en liten del av langsiden. Lenger bortenfor var det et matutsalg som jeg igjen måtte oppsøke for å få slukket tørsten. Bak det ene målet – sett til høyre herfra – er det en åpen betongtribune som er nokså typisk for det jeg skulle oppleve under mitt opphold i Argentina.

Det var på sistnevnte kortside at mange ivrige hjemmefans skulle skape liv, men det skulle de sannelig også gjøre på motsatt langside der det var færre fasiliteter. Uten å foregripe begivenhetenes gang, hadde de rett og slett én gruppering på hver side som begge sto på i løpet av kampen med sang og selvsagt instrumenter, og lydbildet skulle til tider bli litt ‘slitsomt’ for en som befant seg midt mellom de to grupperingene da de hadde forskjellig repertoar. Status var den at bortelaget Excursionistas kjempet helt i toppen og pustet lederlaget Deportivo Espanol i nakken. Berazategui befant seg litt lenger bak, men på øvre halvdel av tabellen, og hadde et godt håp om å sikre seg en plass i kvalifiseringen, så det var viktige poeng på spill.

Det var hjemmelaget som etter hvert tok en viss kontroll der ute på gressmatta, og etter halvspilt første omgang sendte Nahuel Pombo de oransje vertene i føringen med et frispark rett i mål fra drøyt tjue meter. 1-0, men fem minutter senere kunne det fort vært duket for en utligning. En av Excursionistas-angriperne ble spilt gjennom og rundet keeper, men avslutningen gikk like over. I det 34. minutt doblet i stedet Bera sin ledelse, og det skjedde etter at de vant ballen i offensiv sone. Innlegget ble styrt i mål av Ciro Campuzano, og det sto 2-0. Noen minutter før pause var gjestene nære på en redusering, men avslutningen traff innsiden av stolpen, og dermed sto det fortsatt 2-0 da lagene tok pause.

Etter at jeg hadde benyttet hvilen til å få meg en matbit, så jeg at Excursionistas forsøkte å komme seg inn igjen i kampen, men det lyktes de ikke helt med. Enklere ble det selvsagt ikke av at de etter rundt en times spill ble redusert til ti mann etter at bortelagets forsvarer Emilio Porro mistet hodet og slo etter en motstander, for deretter å bli belønnet med rødt kort. Likevel hadde Excursionistas en god mulighet da de etter halvspilt andre omgang skjøt like utenfor. Jeg satt med en følelse av at det for Berazategui sin del nå var litt transportetappe, og kampen ebbet da også ut uten ytterligere scoringer eller store målsjanser. Seier 2-0 til Berazategui altså, og med det registrerte de sin tredje strake seier.

Jeg hadde hygget meg på Estadio Norman Lee, som for øvrig også skulle vise seg å bli den østligste banen jeg så kamp på i Argentina på denne turen (og den nest sørligste, kun knepent slått av Claypole). Mens de oransje fortsatt feiret tre poeng, forlot jeg etter hvert åstedet og spaserte tilbake til Berazategui jernbanestasjon. Jeg hadde jo som nevnt nok en kamp på menyen, etter at ‘Toto’ hadde vært behjelpelig med billetter til kampen Lanús v Boca Juniors. Jeg hadde til og med fått to billetter, og hadde derfor invitert med meg en argentinsk kar som jeg allerede hadde rukket å bli kjent med der nede. Men mer om det i neste kapittel.

Argentine ground # 9:
Berazategui v Excursionistas 2-0 (2-0)
Primera C
Estadio Norman Lee, 14 September 2022
1-0 Nahuel Pombo (23)
2-0 Ciro Campuzano (34)
Att: ??
Admission: 1 500 ARS

Next game: 14.09.2022: Lanús v Boca Juniors
Previous game: 13.09.2022: Racing Club v Patronato de Paraná

More pics

This day on a map / This whole trip on a map