Torsdag 15.09.2022: Liverpool v Penarol
Denne torsdagen var det på tide å midlertidig forlate min base i Buenos Aires og Argentina for å ta en svipptur over til Uruguay. På en dag der kamputvalget i Buenos Aires var så som så, så jeg nemlig muligheten til å besøke og se fotball i et for meg nytt land. Et par dager tidligere hadde jeg punget ut for ferjebillett og booket overnatting i Uruguays hovedstad Montevideo, der det til og med ville være muligheter for en dobbel. Fra Buenos Aires går det altså ferjer over den brede munningen av Rio de La Plata; til Uruguay på den andre siden. Først og fremst til Colonia del Sacramento, der det går busser videre til Montevideo, men selskapet Buquebus har også noen avganger direkte til Montevideo. Denne overfarten er imidlertid såpass dyr at jeg undret meg over hvordan «folk flest» i denne delen av verden har råd til det.
Et noe rimeligere alternativ til Buquebus er Colonia Express, som ifølge det jeg ble fortalt gjerne kjøper gamle ferjer fra Buquebus og opererer mellom Buenos Aires og Colonia del Sacramento til en noe rimeligere penge. Ved denne anledningen passet det best for meg å reise med Buquebus, og for en sum som ville vært nokså typisk for en flybillett tur-retur Oslo – London bestilte jeg en returbillett med ferja til Sacramento del Colonia, som også inkluderte buss videre til Montevideo og tilbake. Etter å ha passert gjennom både argentinsk og uruguayansk grensekontroll på den argentinske siden, tok selve overfarten omtrent en time og et kvarter. Ved terminalen i Colonia del Sacramento (som jeg skulle stifte nærmere bekjentskap med senere) rakk jeg en røykepause før vi ble skysset om bord på bussen som skulle frakte oss videre til Montevideo.
Etter at vi hadde kommet oss ut av Colonia del Sacramento, fikk jeg snart bekreftet inntrykket av Uruguay som et land der en stor del av befolkningen bor i hovedstaden Montevideo mens landsbygda virker nokså øde og folketom. Kilometer etter kilometer kjørte vi på snorrette veier der det knapt var nødvendig for sjåføren å svinge på rattet, mens det var langt mellom husene og gårdene vi passerte. Bussturen tok vel rundt to og en halv time, om jeg ikke husker helt feil, før vi ankom endeholdeplassen ved terminalen eller senteret Tres Cruces i Montevideo. Rett ved siden av dette knutepunktet hadde jeg betalt rundt 650 kroner for én natts overnatting ved Hotel Ciudadano Suites, som skulle vise seg å være det muligens beste hotellet jeg hadde på turen, og jeg ble raskt sjekket inn.
Montevideo ligger ved den nordlige bredden av den store munningen til Rio de La Plata, og er på alle måter landets viktigste by; både som hovedstad, største havneby, og finansielt og kulturelt senter. Den har med sine forsteder et innbyggertall på rundt nærmere to millioner, og huser dermed en betydelig del av Uruguays befolkning på rundt 3,4 millioner mennesker. Når Uruguay nå skulle bli land nummer 20 der jeg har sett fotball, måtte jeg raskt ut i byen for å ordne billetter til dagens kamper, og det er ikke nødvendigvis bare enkelt for turister i dette landet. Noen av klubbene har online-salg, men det kreves uruguyansk bankkort, og dermed var det uaktuelt for meg. For andre klubber hadde jeg funnet ut at billetter kan kjøpes hos filialer av Redpagos eller Abitab. Jeg fant frem til en av disse rett i nærheten, men fant snart ut det skulle være enklere sagt enn gjort å kjøpe fotballbilletter her.
Jeg var ute etter billetter til kampen mellom Liverpool og storheten Penarol, i tillegg til kveldskampen mellom Defensor Sporting og Cerro Largo. Etter å ha sjekket på datamaskinen sin, fortalte karen bak disken at de ikke solgte de der, men ga meg adressen til en filial i nærheten som skulle kunne være behjelpelige. Adressen viste seg ikke spesielt enkel å finne, men da jeg spurte en tilfeldig forbipasserende men svært behjelpelig kar, slo han snart over på meget god engelsk og endte opp med å følge meg helt til den aktuelle sjappa. Frøkna bak disken der kunne fortelle at hun kun hadde lov til å selge meg en bortebillett til Liverpool v Penarol, og at de var 200 pesos dyrere, men jeg hadde ingen problem med å punge ut 800 uruguayanske pesos (ca 200 kroner; den er for øvrig mer verdt enn den argentinske).
Billett til Defensor Sporting v Cerro Largo kunne hun imidlertid ikke hjelpe meg med, men tok seg tid til å sjekke opp på nettet for meg og henviste meg deretter til den andre kjeden. Etter å ha vært innom en av deres filialer, hadde jeg nok en gang blitt sendt videre med beskjed om at de ikke solgte billetter til Defensor Sporting sine kamper, og etter at jeg deretter ble offer for ytterligere en bomtur, ga jeg rett og slett opp og valgte å konsentrere meg om den ene kampen jeg nå faktisk hadde billett til. Det var bare å kapre en taxi og beordre drosjekusken i retning av Estadio Belvedere, i Belvedere-området nordvest i byen. Selv om det viste seg at sjåføren var fan av Nacional, var det ingen sure miner fra ham selv om jeg skulle se kampen med fans fra Penarol som er deres erkerivaler.
Kanskje har det noe å gjøre med at Penarol denne sesongen lå midt på tabellen i den uruguayanske toppdivisjonen og således ikke ville utgjøre noen trussel mot hans Nacional denne gang, der de så ut til å gå mot sin tittel nummer 49 (Penarol har for øvrig 51, og de to har vært totalt dominerende i uruguayansk fotball). Vertskapet Liverpool derimot, var faktisk involvert oppe i toppkampen, men det var de gule og sorte fra Penarol som dominerte gatebildet totalt da jeg ble sluppet av ved en vei som ledet til inngangen for bortesupporterne. Det var et yrende liv, med gule og sorte fans som vrimlet rundt de diverse salgsbodene som var satt opp i området.
Liverpool Fútbol Club ble stiftet i 1915, og det er vel ikke vanskelig å forstå hvor de hentet inspirasjon til klubbnavn fra. Det er muligens også litt mindre unaturlig enn man skulle tro, for det var en viss link mellom Montevideo og Liverpool, da majoriteten av kullet som ankom Uruguay kom med båter som hadde lagt ut fra nettopp Liverpool. I tillegg vet vi jo at mange briter var involvert i både business og idrett i dette området av verden på denne tiden, og Liverpool Montevideo var da heller ikke alene om å ta et engelskinspirert navn, for det er jo som kjent en rekke av disse i Sør-Amerika. Det var uansett i 1919 at Liverpool for første gang rykket opp i Primera División.
Det virker som om det er først i senere år, etter seneste opprykk i 2015, at klubben har begynt å gjøre seg bemerket på alvor med tanke på tittelkamp på øverste nivå. I Uruguay har de et system som for oss kan virke noe snodig, der sesongen er delt inn i tre deler. Først har man ‘vårsesongen’ (i hvert fall for oss på den nordlige halvkule) Apertura, deretter en mellomrunde kalt Torneo Intermedia der lagene deles inn i to grupper, og til slutt den avsluttende Clausura før poengene legges sammen for å kåre en vinner. Liverpool vant i 2019 det nevnte ‘mellomspillet’, men kan ikke kalles seriemester av den grunn, siden den æren i Uruguay kun går til sammenlagtvinneren det året. Det kvalifiserte de i hvert fall for den påfølgende sesongens utgave av Supercopa Uruguaya, som er en slags variant av den engelske Charity Shield som man her har operert med siden 2018.
I 2020 vant Liverpool den tredje og avsluttende delen av seriespillet, Clausura, men endte sammenlagt på en andreplass og måtte se seg slått av Nacional. Nå i 2022 hadde de faktisk vunnet årets Apertura, så de hadde fortsatt muligheter til å hanke inn sin første nasjonale ligatittel. Det er lettere sagt en gjort for klubbene som konkurrerer med de langt større Montevideo-gigantene Penarol og Nacional, og det var da også sistnevnte som nok en gang skulle bli en vrien nøtt (og som jeg så vidt var inne på endte opp med å vinne tittelen). Ellers skal det for ordens skyld kanskje også nevnes at Montevideo-utgaven av Liverpool FC ikke spiller i rødt, men i mørkeblå drakter med svarte vertikale striper.
Estadio Belvedere ble åpnet i 1909, og var først hjemmebane for Montevideo Wanderers og en ikke lenger eksisterende klubb ved navn Platense. Disse klubbene måtte forlate stadionet da det skulle bygges nytt sykehus på tomten. Selv om grunnsteinen ble lagt, stoppet imidlertid det hele opp, og det ble aldri noe av sykehuset. Det åpnet for at Liverpool FC kunne flytte inn i 1938, siden Montevideo Wanderers i mellomtiden hadde fått seg ny hjemmebane. Dette er for øvrig også på dette stadionet at Uruguays landslag i 1910 for første gang brukte sine lyseblå drakter de har blitt kjent for. I dag har man åpne tribuner på alle fire sider, mens kapasiteten spriker fra 7 780 til 10 000 avhengig av hvilken kilde man fester lit til.
Som vanlig er i denne delen av Sør-Amerika, er det høye gjerder mellom banen og tribunene, og Penarol-fansen hadde hengt opp en enorm mengde med flagg og bannere på gjerdet langs langsiden de hadde til rådighet; noe som gjorde at mange hadde en utfordring med å få god utsikt over det som skjedde på banen. Selv om jeg hadde blitt vant til lukten av marihuana under kampene i Argentina, skulle det også nå nye høyder her blant Penarol-fansen, der det nærmest lå en konstant sky over hele deres langside og man til enhver tid kjente en sterk eim fra jointene som åpenlyst gikk på rundgang. De fikk se at det var vertene som var best i første omgang, og allerede fem minutter ut i kampen hadde de en stor trippel-sjanse der Penarol ble reddet av tre blokkeringer. Liverpool klarte kort forklart ikke å straffe et skuffende Penarol før hvilen, og derfor var det målløst halvveis.
Gjestene var mer med etter pause, men det var en utvisning til hjemmelagets Axel Prado halvveis ut i andre omgang som var medvirkende til å bikke kampen i deres favør. Fem minutter etter dette hadde innbytter Sergio Núnez en avslutning som ble reddet på streken. Det var dog helt på tampen at vi fikk dramaet. I det 87. minutt var hjemmelagets ti menn nære på å ta ledelsen med et frispark som smalt i tverrliggeren, men to minutter senere var det i stedet Penarol som kunne juble. På et hjørnespark stupte Brian Mansilla frem og headet inn 0-1, og utløste et enda større lurveleven på bortetribunen. I det tredje overtidsminutt hadde Penarol ballen i nettet igjen, men denne gang ble det avblåst for offside, og det endte dermed 0-1.
Jeg hadde vurdert å ta en taxi videre til Defensor Sporting sin hjemmebane for å prøve lykken og kanskje få kloa en billett, og det er jo slett ikke umulig at det hadde latt seg gjøre, men jeg hadde nå allerede slått det fra meg og sa meg egentlig fornøyd med dagens dont i Montevideo. Derfor forhastet jeg meg ikke, men stoppet for å kjøpe en chori og en grapefrukt-brus fra en vogn like bortenfor utgangen. Jeg tuslet sakte bortover og overvar det yrende folkelivet rundt meg før jeg satt kursen tilbake mot hotellet. Bussen jeg trodde jeg skulle med, viste seg å visstnok ikke gå dit jeg trodde, og det samme var tilfelle med neste buss jeg forsøkte meg på, så jeg vinket like gjerne på en passerende taxi og fikk den til å skysse meg tilbake til hotellet, der jeg unnet meg en øl eller to i hotellbaren. Dagen etter skulle jeg igjen returnere til Buenos Aires, men da med en fotballfri dag på menyen.
Uruguayan ground # 1:
Liverpool v Penarol 0-1 (0-0)
Primera División
Estadio Belvedere, 15 September 2022
0-1 Brian Mansilla (89)
Att: 5 000 (est)
Admission: 800 UYU
Next game: 17.09.2022: Deportivo Espanol v El Porvenir
Next uruguayan game: 21.09.2022: Plaza Colonia v Cerro Largo
Previous game: 14.09.2022: Lanús v Boca Juniors
This day on a map / This whole trip on a map
