Godalming Town v Three Bridges 02.01.2017

Mandag 02.01.2017: Godalming Town v Three Bridges

 

Selv om de fikk en omgang ute på banen, hadde det vært et svært trivelig besøk hos Dorking, men jeg hadde nok en kamp og ta meg til. Etter å ha blitt skysset til Dorking Deepdene stasjon av en usedvanlig hjelpsom og gjestfri klubbrepresentant, rettet jeg derfor oppmerksomheten mot dagens andre kamp. Jeg hadde vært litt bekymret med tanke på mulig avlysning hos Godalming Town, og hadde en plan B i form av Tooting & Mitcham United (og dersom det skulle bli nødvendig en plan C med FL-fotball hos Charlton Athletic), men i løpet av oppholdet mitt ved Westhumble Playing Fields hadde det i pausen virket klart at det ble kamp på Weycourt. Derfor tok jeg plass på 13.45-toget som fraktet meg de 23 minuttene til Guildford, der jeg hadde 17 minutter å vente på neste tog og den fem minutter korte etappen derfra til Farncombe.

 

Jeg ankom Farncombe stasjon klokka 14.30, og hadde ti minutters gange foran meg til Godalming Towns hjemmebane Weycourt. Jeg orienterte meg raskt frem dit, og etter å ha betalt £8 i inngangspenger og £2 for et eksemplar av dagens kampprogram – som for øvrig viste seg å være en dobbel-utgave som også dekket kampen mot Dorking Wanderers to dager tidligere – ble jeg informert om at klubbhusets bar befinner seg på utsiden. Det hadde jeg for så vidt registrert, men jeg hadde uansett fått utdelt min kampbillett – en sjeldenhet på dette nivået – så jeg fikk gå ut igjen for å unne meg en aldri så rask pint Strongbow til £3,60 mens jeg kikket litt i det fyldige programmet. En pin fikk jeg også rasket til meg fra bak baren, og etter raskt å ha tømt glasset kunne jeg med snaut ti minutter til avspark ta meg inn igjen.

 

Godalming er en historisk markedsby som ligger i Waverley-distriktet i den sørvestlige delen av grevskapet Surrey. Vi befinner oss her seks kilometer sør-sørvest for Guildford og omtrent fem norske mil sørvest for sentrale London. Godalming har i dag rett i underkant av 22 000 innbyggere, og er en del av Londons pendlerbelte. Byen antas å ha vokst frem grunnet sin beliggenhet omtrent halvveis mellom London og Portsmouth, og derfor var det et sted der kremmere kunne drive handel med først og fremst ull og senere andre varer. Ved jernbanens ankomst midt på 1800-tallet var Godalming faktisk betydelig større enn Guildford, og allerede den gang ble den et populært område for London-pendlere.

 

Godalming skal være den første byen i verden der det offentlige (i 1881) besørget elektrisitet og installerte elektriske gatelys, og de siste årene har Godalming vært fast innslag høyt på listen over Storbritannias beste steder å bo. I 2013 mente man at Waverley var det britiske distriktet med høyest livskvalitet, mens de så sent som i 2016 toppet listen over Storbritannias mest velstående steder. Det er vel dermed trygt å anta at det nok er et temmelig fasjonabelt område jeg nå befant meg i. Godalming Town spiller nå når sant skal sies nærmere Farncombe, som er en landsby en drøy kilometer nordøst for Godalming sentrum, men nå var det uansett fotballen jeg hadde kommet hit for.

 

Mens jeg hadde vært i ferd med å tømme glasset, mente jeg å dra kjensel på en person som raskt smatt ut fra herretoalettet og hastet ut. Ganske riktig var det min tyske groundhopper-kompis Jens, som sammen med sin nokså faste ledsager Magret hadde skulle se siste kamp før de returnerte til Tyskland etter kampslutt. Mens jeg hadde valgt å besøke Dorking tidligere på dagen, hadde de ty endelig fått besøkt Arundel og deres usedvanlig idylliske Mill Road, som selvsagt hadde begeistret. Mens de betalte seg inn tok jeg en kikk på lagoppstillingene som hadde blitt notert ned på en tavla som nå var satt opp rett på innsiden av inngangspartiet, og jeg var spent på hva vi ville få servert i dette som var et durabelig bunnoppgjør mellom Godalming Town og Three Bridges.

 

Klubben ble i 1950 stiftet under navnet Godalming United av tidligere elever ved Godalming Grammar School. Tjue år senere gikk den lokale Surrey Senior League-rivalen Farncombe FC konkurs, og Godalming tok over deres gjeld og også deres hjemmebane Weycourt samtidig som de endret navn til Godalming & Farncombe. I 1979 fikk klubben innpass i Combined Counties League, før de året etter endret navn igjen til Godalming Town. Under dette navnet ble Combined Counties League vunnet i 1984. Som med Dorking FC kom Guildford-folket på banen også her hos The G’s, men en del år senere. I 1992 tok nemlig en gruppe kalt Guildford Football Appeal kontakt med et tilbud om å betale for flomlys på Weycourt mot at man inkluderte Guildford-navnet i klubbnavnet, og dermed fikk klubben det nye navnet Godalming & Guildford.

 

Involveringen fra Guildford, der fotballfolket på denne tiden nok savnet voldsomt å ha en egen klubb, var heldigvis ikke like ulykksalig som hos Dorking, men i 2005 endret man uansett navnet tilbake til dagens Godalming Town. I 2006 vant The G’s igjen Combined Counties League, og rykket denne gang opp på step 4. De tok først plass i Isthmian League Division One South, men har siden den gang faktisk spilt i 3 av de 6 step 4-divisjonene. De er nok litt vanskelige å plassere til tider, men det er vel hevet over enhver tvil om at de passer langt bedre i Isthmian 1 South, der de nå er tilbake, enn i Southern League Division One South & West der de også var innom et par sesonger.

 

Deres beste plassering er imidlertid fra Southern League Division One Central, da de endte 2012/13-sesongen på tredjeplass, men tapte playoff-semien hjemme mot Biggleswade Town. Da de tre år tidligere hadde notert seg for en fjerdeplass i Isthmian 1 South (til tross for tre poengs trekk som kostet de andreplassen) tok de seg i hvert fall til finale ved å slå Worthing i semien, men måtte gi tapt for Folkestone Invicta i playoff-finalen. Etter fire sesonger i Southern League er de nå tilbake i Isthmian 1 South, som nok er deres foretrukne, men opprykkskamp som dette må virke som et fjernt minne for Godalming-supporterne denne sesongen, som hittil hadde vært nokså katastrofal hittil – med The G’s som desidert jumbo.

 

Godalming Town hadde også pådratt seg tre poengs trekk for bruk av en ikke-spilleberettiget spiller, og det var vel det siste de trengte der de med statistikken 3-3-21 og kun ni poeng nå altså lå på 24. og siste plass med seks poeng opp til laget foran. Det var Three Bridges, som var dagens bortelag på Weycourt, og dermed sier det seg selv at det var en særdeles viktig kamp for begge klubber. Enda viktigere var det nok kanskje at de to hadde henholdsvis 15 og 9 poeng opp til Guernsey som var laget som befant seg umiddelbart over streken. The G’s hadde kort tid i forkant skilt lag med manager Dean Thomas, og i Non-League Paper hadde jeg denne formiddagen lest at de hadde hentet Dan Turkington fra Camberley Town som ny manager. Å si at han hadde (og fortsatt har) en tilsynelatende nokså umulig oppgave med å holde The G’s i Isthmian League er vel ingen overdrivelse, men i et intervju mente han at ingenting er umulig.

 

Noen vil kanskje huske at Weycourt for noen få sesonger siden ble offer for en voldsom flom der banen stå under vann slik at det gikk lang tid uten at man fikk arrangert hjemmekamper her, for ikke å snakke om skadene det gjorde på anlegget – ikke minst klubbhuset. I dag er det lite som vitner om dette dersom man som førstegangsbesøkende ikke er klar over det. Når man betaler seg inn på Weycourt, går man gjennom det som skal være telleapparater fra Millwalls gamle hjemmebane The Den, og man kommer inn på et område mellom klubbhuset og selve banen, der man tar seg opp til sistnevnte via noen trapper. Ved å ta seg opp disse kommer man opp på den ene langsiden og kan skue utover et anlegg som i stor grad er bygget opp med dugnadsånd, «bruktkjøp» og litt hjelp fra andre her og der.

 

Jeg nevnte telleapparatene fra The Den som ble kjøpt i 1994, og dette kan nok sies å være nokså typisk når man også vet at banen i seg selv ble overtatt fra Farncombe FC. Banen hadde for øvrig hett Meadrow før The G’s tok over, og hovedtribunen som står midt på denne nevnte langsiden kom på plass først i 1985. Da ble den kjøpt fra den konkursrammede Addlestone & Weybridge Town og satt opp på Weycourt. Der fikk den nye plastseter, og den er fortsatt anleggets eneste sittetribune. Ellers er det mye åpen hard standing som gjelder, og unntakene er to nokså spinkle overbygg som gir tak over hodet ved hvert sitt parti bak mål på kortsidene – det ene noe større enn det andre. Laglederbenkene befinner seg for ordens skyld på bortre langside. Jeg likte meg ved Weycourt, og jeg tror det samme gjaldt tyskerne.

 

Vi var blant de 123 betalende tilskuerne som fikk se en noe nervøs og tett start på den viktige kampen. Bridges-keeper måtte varte opp med en god redning på avslutningen fra hjemmelagets Evander Lopez, før gjestene svarte etter et samarbeid mellom den arbeidsomme Tony Garrod og Kieran Allen-Djilali der sistnevnte skjøt like utenfor stolpen til G’s-keeper Ongal Garnes. I det tjuefemte minutt var rollene byttet om da Djilali la opp til til Garrod som sendte ballen i mål til 0-1. Garrod hadde deretter en avslutning som gikk like utenfor før Jack Rowe-Hurst viste trakk seg flott fri og la inn til Kieran Allen-Djilali som doblet ledelsen i det 38. minutt. Det virket ikke som om vi brakte med oss noe særlig hell for Godalming Town, og da lagene gikk i garderoben med 0-2 i protokollen hadde deres nye manager og hans gutter en tøff oppgave foran seg.

 

Selv valgte jeg og Jens å benytte pausen til å innta en kjapp pint i klubbhusets bar, der vi slo av en prat med et par representanter for hjemmefolket. Jens hadde allerede begynt å undre seg over hvorvidt han skulle spart besøket her til neste da sesong da de vil ha noen tidlige avspark i Combined Counties League (eller muligens Southern Combination), så han hadde åpenbart allerede slått fast at det blir nedrykk, og hjemmefolket innrømmet selvsagt umiddelbart at det så nokså håpløst ut. Jeg var dog litt spent på hva den nye manageren Turkington eventuelt ville ta med seg av spillere fra Camberley Town. Det er jo ikke helt uvanlig nedover i non-league at en manager tar med store deler av spillergruppa til en ny arbeidsgiver, men det kan jo ofte ta mer enn et par dager å få ordnet overganger, så det var foreløpig litt tidlig å fastslå om Turkington hadde intensjoner om å lokke med seg noen Camberley-profiler.

 

Det virket i hvert fall som om han hadde fått litt fart på sine gutter i pausen, eller kanskje var det Three Bridges sin tendens til å slippe inn mål rett etter pause som igjen gjorde seg gjeldende? Uansett tok det kun hjemmelaget drøyt tre minutter å få sin redusering, og den kom da kaptein Darren Wheelers hjørnespark ikke ble tilstrekkelig klarert, slik at Jack Mazzone kunne smelle ballen i mål til 1-2. Nytt håp for vertene, men det gikk ikke altfor lenge før det igjen ble knust, for fem minutter senere ble en corner fra Steve Sargent ble headet i mål av Jamie Crellin. Vertene mente at keeper Garnes hadde blitt hindret på ulovlig vis, men dommeren sa seg ikke enig, og tomålsledelsen var gjenopprettet.

 

Godalming Town ga seg ikke, og igjen måtte Bridges-keeper Fox i ilden for å parere et skummelt frispark fra Darren Wheeler, mens målscorer Mazzone igjen var på farten like etter med en avslutning som gikk like utenfor. Three Bridges var imidlertid fortsatt skumle på kontringer, og Rony Garrod kunne satt en virkelig spiker i kista da han sendte ballen forbi G’s-keeper Garnes, men Chris Musgrove kom seg tilbake og fikk klarert på streken. Likevel måtte den nye manager Dan Turkington innse at det ble tap 1-3, mens bortemanager Paul Faili og hans Three Bridges kunne ta med seg tre uhyre viktige poeng hjem til West Sussex. Det så nå om mulig enda tøffere ut for Godalming Town, og det skal nok et aldri så lite mirakel til om de virkelig skal klare å sikre Isthmian-eksistensen.

 

Etter å ha ønsket tyskerne god tur hjem over kanalen og deretter takket for meg etter en svipptur innom klubbhusets bar, forlot jeg Weycourt uten å ha vært noen «harefot» for vertene. Jeg hadde som nevnt vurdert å også se en tredje kamp denne dagen, men Dagenham & Redbridge v Braintree Town fristet nå ikke voldsomt. Spesielt var det vel den lange reisen tilbake derfra tilbake til min base ved den totalt motsatte utkanten av London som gjorde at jeg vel allerede hadde bestemt meg for å droppe planen om en revisit der. Jeg hadde merket meg at det ble lokket med at sesongkortinnehavere kunne ta med seg en venn for £5, og jeg hadde derfor forhørt meg med groundhopper og Daggers-fan Peter Leavis, men han fortalte at han har valgt å ikke fornye sesongkortet denne sesongen og i stedet konsentrert seg om groundhopping lenger ned i pyramiden.

 

Dermed var det enda en grunn til å ikke stresse mot øst-London, så jeg sjekket i stedet ut puben The Leathern Bottle, et steinkast fra Weycourt. Etter et glass eller to og x antall av pubeierens røverhistorier var det på tide røre på seg, og jeg gikk for å sette meg på toget inn mot London. På veien vestover med tuben valgte jeg å hoppe av ved Hammersmith og unne meg et måltid ved Wetherspoons-puben The William Morris, som ligger praktisk til rett ved tube-stasjonen. Etter å ha sitt til livs en stor porsjon mixed grill var det tilbake på tubens Piccadilly Line for å ta seg til Hounslow East, og så buss derfra til min base i Cranford. Denne gangen hoppet jeg ikke av ved hotellet, men dro i stedet rett til puben The Queens Head, der jeg hadde avtalt å møte en kompis over en pint eller to.

 

Jeg hadde funnet denne etter at jeg på nyttårsaften først hadde prøvd lykken ved det som viste seg å være en indisk restaurant med privat (og tilsynelatende asiatisk) fest. Etter at jeg den dagen bestilte meg en pint med cider hadde jeg raskt ant ugler i mosen, og dette ble bekreftet da bartenderen spurte om jeg var en del av selskapet. Jeg hadde ikke registrert skiltet som på utsiden varslet om privat fest, men fikk lov til å drikke opp før jeg trakk meg tidlig tilbake. The Queens Head var i hvert fall en mer typisk pub, og der var det i hvert fall ikke lukket selskap, for jeg ble sittende der nokså alene inntil min kompis dukket opp. Etter halvannen til to timers tid brøt vi opp, og han dro hjemover mot Northolt mens jeg trasket mot Travelodge-hotellet som var min base for tredje og siste natt før jeg dagen etter skulle sette kursen nordøstover.

English ground # 386:
Godalming Town v Three Bridges 1-3 (0-2)
Isthmian League Division One South
Weycourt, 2 January 2017
0-1 Tony Garrod (25)
0-2 Kieran Allen-Djilali (38)
1-2 Jack Mazzone (49)
1-3 Jamie Crellin (54)
Att: 123
Admission: £8
Programme: £2
Pin badge: £3,50

 

Next game: 03.01.2017: West Auckland Town v Shildon
Previous game: 02.01.2017: Dorking v Chessington & Hook United

More pics

 

 

Dorking v Chessington & Hook United 02.01.2017

Mandag 02.01.2017: Dorking v Chessington & Hook United

 

Andre nyttårsdag var denne gang en mandag, så det var en ny uke og ny muligheter da jeg denne morgenen forlot hotellet etter igjen å ha droppet hotellfrokosten. Jeg hadde denne dagen planer om å se i hvert fall to og kanskje til og med tre kamper, men den tredje var avhengig av om jeg utover dagen følte for en revisit til Dagenham & Redbridge som hadde kveldskamp mot Braintree Town. Først på agendaen denne dagen sto imidlertid formiddagskampen Dorking v Chessington & Hook United i Combined Counties League Division One, og jeg startet ferden dit ned med en kort bussetappe der buss 111 fraktet meg til Hounslow jernbanestasjon. Derfra gikk neste etappe med tog til Clapham Junction, der jeg benyttet anledningen til å kjøpe inn frokost i form av smørbrød, samtidig som jeg endelig klarte få kloa av gårsdagens Non-League Paper som jeg hadde hatt så store problemer med å finne i Hounslow-ghettoen dagen før.

 

Fornøyd kunne jeg dermed ta plass på 09.38-toget mot Horsham, som jeg ble med så langt som til stasjonen Box Hill & Westhumble, der jeg rundt 40 minutter senere steg av i idylliske omgivelser sammen med grupper av personer som tilsynelatende hadde andre planer enn undertegnede. Disse turgåerne hadde åpenbart Box Hill og Surrey Hills som destinasjon, og der jeg strenet nedover mot hovedveien kunne jeg allerede skimte en mengde av deres likesinnede som det myldret av i Box Hill rett foran meg. Da snakker jeg selvsagt om «åsen» som sørget for flere runder med klatring i landeveisrittet på sykkel i OL 2012, og ikke den lille nærliggende landsbyen med samme navn. Dorking FC banedeler nå med Dorking Wanderers, og selv om deres Westhumble Playing Fields ligger rett ved jernbanestasjonen, må man gå en nokså lang omvei via hovedveien, og det tok meg omtrent ti minutter.

 

Dorking er en markedsby som ligger ganske midt i grevskapet Surrey; snaut tre og en halv norsk mil sør-sørvest for London. Den vokste frem rundt det som tidligere var en skysstasjon på Stane Street; den romerske hovedveien mellom London og Chichester. Byen har i dag drøyt 17 000 innbyggere og er så avgjort en del av Londons pendlerbelte, med hele tre forskjellige jernbanestasjoner som bærer byens navn. Rett nord for Dorking renner elven Mole gjennom en bratt dal i North Downs, og der finnes blant annet Storbritannias største vingård. Surrey Hills er et såkalt Area of Outstanding Beauty, og inkluderer nevnte Box Hill. Dette har blitt et meget populært område ikke bare for turgåere, men også for terrengsyklister. Ellers fant man i 1983 skjelettet av en til da ukjent dinosaur rett sør for Dorking, mens enda mer kjent er nok Dorking for hønserasen som bærer byens navn.

 

Jeg forsøker ofte å se det egentlige hjemmelaget når det er snakk om banedeling, men noen ganger er det slik at det ikke er særlig at mangel på alternativ gjør at man ikke kan være altfor kresen, eller det kan være at et besøk rett og slett passer svært godt inn i planene, og sistnevnte var denne dagen tilfelle da besøket ved Westhumble Playing Fields passet utmerket med tanke på å ta seg derfra til kamp nummer to hos Godalming Town. Å si at jeg svært gjerne skulle sett Dorking på deres tradisjonelle hjemmebane Meadowbank før den ble stengt er en underdrivelse, men mer om det snart, og nå kunne jeg uansett betale meg inn med £6 samtidig som at jeg fikk beskjed om at programmene ikke var helt klare ennå. Jeg krysset derfor over til bortre langside og oppsøkte klubbhusets lille og koselige bar. Selv om det fortsatt var nokså tidlig, klarte jeg ikke helt å motstå fristelsen av en boks Strongbow til £3.

 

Det har i ettertid irritert meg noe aldeles voldsomt at jeg ikke er i stand til å huske navnet på klubbrepresentanten som kom frem fra bak disken og undret seg over hvorvidt jeg var den norske groundhopperen som hadde meldt sin ankomst. Synd, for han viste seg i løpet av hele formiddagen å være gjestfriheten selv, med en service man sjelden ser maken til, og selv om det selvsagt ble gjort den dagen, hadde han virkelig fortjent en ny personlig takk. Etter å først ha gitt meg et eksemplar av dagens kampprogram uten å ville ta imot betaling (£1) var han interessert i høre om mine reiseplaner og studerte mitt kampoppsett med stor interesse mens vi diskuterte de forskjellige destinasjonene. Etter å også ha fisket frem en gave i form av en pin til min samling, uttrykte han en viss usikkerhet ved hvorvidt jeg ville rekke toget jeg hadde blinket meg ut etter kamp, og tilbød seg å svippe meg ned til stasjonen Dorking Deepdene.

 

Allerede i 1830-årene ble det spilt en slags primitiv variant av fotball i Dorking, og det ble avholdt årlige kamper på den såkalte Shrove Thursday (som vel er torsdagen etter det vi her kaller Askeonsdag). Det var nok ganske voldsomme saker, for det hele ble forbudt ved lov i 1905, men i det gode programmet kunne jeg lese at klubben faktisk ser på muligheten for å kunne starte opp igjen en variant av denne skikken. Dagens Dorking FC ble på sin side stiftet i 1880, og skal være Surreys nest eldste fotballklubb etter Reigate Priory. Kallenavnet The Chicks er selvsagt en henvisning til den nevnte hønserasen som bærer byens navn, og den er også grunnen til at man spiller i rødt, grønt og hvitt – med rød- og grønn-stripede trøyer og hvite bukser. Klubben var i 1922 med å stifte Surrey Senior League (som i realiteten var en tidligere utgave av dagens Combined Counties League).

 

Tre år etter at de flyttet inn på sin Meadowbank, tok de i 1956 plass i Corinthian League før de i 1964 tok steget opp i Athenian League. Ingen av disse to eksisterer lenger, men sistnevnte var en svært velrenommert feederliga for Isthmian League. Da Guildford City i 1974 mistet sin hjemmebane og sto i fare for å gå under, ble det etter hvert besluttet at de to skulle slå seg sammen til Guildford & Dorking United og ta Guildford Citys plass i Southern League Premier Division, men dette viste seg å være alt annet enn vellykket. Etter å ha endt som jumbo og rykket ned i sin første sesong, måtte samarbeidsklubben kaste inn håndkledet og trekke seg allerede halvveis inn i sin tredje sesong. Det var 1977, og opp fra asken kom den nye Dorking Town for å ta over stafettpinnen.

 

Etter å ha spilt seg opp fra Surrey Senior League fjernet de igjen Town-suffikset samtidig med at de i 1983 tok plass i Isthmian League Division Two South. Den divisjonen ble vunnet i 1989, og fire år senere betød tredjeplass at de var klar for ytterligere opprykk til Isthmian League Premier Division. Denne sesongen spilte de seg også frem til første ordinære runde av FA Cupen, og foran TV-kameraene tapte de knepent 2-3 for et Plymouth Argyle ledet av Peter Shilton. 1993/94-sesongen ble deres eneste i Isthmian Premier, da de var én plassering fra å berge plassen. Dette skulle vise seg å være det første av tre nedrykk på fire sesonger, og etter et par sesonger som «heislag» var de i 2006 å finne i Combined Counties League. Der er de fortsatt, og har nå spilt i Division One siden nedrykket i 2013.

 

Jeg nevnte deres gamle hjemmebane Meadowbank, som er et sårt tema for undertegnede, men det sies at det anlegget var byens stolthet da Dorking flyttet inn der i 1953. Det ergrer meg fortsatt aldeles vanvittig at jeg var så nære å få besøkt det klassiske anlegget og tatt en kikk på den herlige hovedtribunen der, og jeg kan bare tenke meg hvordan det var da 4 500 presset seg inn der for å se Dorking visstnok bli første Surrey-klubb til å beseire en profesjonell klubb da Folkestone Town ble slått i FA Cupen i 1955. Da jeg var i ferd med å planlegge min påsketur anno 2014 var det få destinasjoner som var rangert høyere på min prioriteringsliste enn nettopp Meadowbank, men mens jeg drev planlegging av turen og besøket der, ble anlegget stengt av lokale myndigheter, og jeg kom meg aldri til Meadowbank (som jeg også inkluderer et bilde av helt nederst i dette innlegget).

 

Jeg mistenkte først at man var mest interessert i å selge den attraktiv sentrumstomten til boligutbyggere eller en supermarkedkjede, men i sikkerhetshysteriets virkelige hjemland var det visst sikkerhetshensyn som gjorde at stenging var påkrevd. Dorking måtte banedele de to neste sesongene hos Horley Town mens man håpet å fa rustet opp Meadowbank, og etter å ha budsjettert for ett års banedeling var klubbens fremtid i virkelig fare da de godt ut i sin andre sesong i Horley fikk beskjed om at oppstart for arbeidet ved Meadowbank var sterkt forsinket. Etter å ha startet opp Save Dorking-kampanjen, førte samtaler med oppkomlingen Dorking Wanderers også til at de to inngikk et samarbeid som betyr at Dorking banedeler der denne sesongen før de begge vil flytte inn på det ombygde Meadowbank med en likestilt banedeling fra og med neste sesong.

 

Det er likevel for sent for meg med tanke på å få besøkt Meadowbank slik det var, for til tross for tidlige signaler om at den flotte gamle hovedtribunen ville bli spart, måtte den dessverre bøte med livet og nå har arbeidet har startet opp er det hele jevnet med jorden for å starte byggingen av det jeg vil anta er et typisk moderne og funksjonelt men lite spennende kompleks. Om man ser bort fra slike dinosaurer som undertegnede, som for øvrig heller ikke jublet over planene om å installere kunstgress, vil dette selvsagt være perfekt for klubben – og det er vel tross alt det viktigste. Dorking FC vil i hvert fall overleve. Hva gjelder disse planene, så samtalte jeg litt med den nevnte klubbrepresentanten som kunne fortelle at han gjerne skulle sett at de kunne spare hovedtribunen, men at den ikke overraskende var full av asbest.

 

Dorking Wanderers er på sin side stiftet så sent som i 1999, og spilte så sent som i 2011 i Sussex County League Division Three (etter å ha rykket opp fra West Sussex League i 2007). De har de siste årene klatret i pyramiden i en voldsom fart, og har allerede etablert seg som et av topplagene i Isthmian League Division One South. Deres hjemmebane bærer derfor preg av at man har gradvis har oppgradert for å tilfredsstille de forskjellige kriterier Da jeg tidligere kom inn i det ene hjørnet, hadde jeg foran meg den nærmeste kortsiden der en liten moderne og prefabrikert ståtribune står rett bak målet der. Det meste er å finne på bortre langside sett fra inngangspartiet, og i tillegg til klubbhus etc finner man der også to tribuner. De er begge sittetribuner av nyere modell, men mens den ene (og største) er en typisk moderne prefabrikert type, har den andre et mer hjemmesnekret preg som gjør at den har litt mer karakter. Man vurderer visst hvorvidt man skal ta med seg en av disse til nye Meadowbank. På de øvrige to sidene er det ingenting, og den andre langsiden preges til og med av en stor «presenning» og virker å være utilgjengelig for tilskuerne.

 

Til tross for at Dorking-folket snakket om at de går mot et stort år i klubbens historie, har de sportslig sett en sesong der de sliter på tabellens nedre halvdel, og de hadde kun tre lag bak seg. De hadde i hvert fall henholdsvis ni og elleve poeng ned til de to desiderte jumboene Cove og Epsom Athletic. De to sistnevnte hadde for øvrig byttet plass da nettopp Dorking fire dager senere hadde tapt bortekampen mot Cove, som med tok kun sin andre seer for sesongen. I toppen er det i utgangspunktet tre som skal opp i ligaens Premier Division, og Banstead Athletic toppet fire poeng foran Redhill og ytterligere sju poeng foran Bagshot. Sistnevnte hadde for øvrig spilt en kamp mer enn de to foran, og ble jaget av blant et Chessington & Hook United som befant seg to poeng bak den siste opprykksplassen, men med ytterligere en kamp mer spilt. Det var nettopp opprykksjagende Chessington & Hook som var Dorkings gjester denne formiddagen, og da det nærmet seg avspark klokka 11.30 var det bare å ta oppstilling.

 

Det var kanskje ikke helt overraskende at gjestene tok initiativet fra start, og det var tydelig at The Chicks ville få en strevsom dag på jobben. Imidlertid klarte de seg defensivt svært bra innledningsvis, der den unge forsvarsfireren viste ro og sikkerhet. Men klubbrepresentanten hadde ikke før kommentert nettopp dette før det første målet kom etter et drøyt kvarter. Chicks-keeper Tom Day var nok ikke helt heldig med langskuddet fra Ade Peters som snek seg inn, og det var nok desto mer bittert all den tid de hadde klart seg bra så langt. Oppgaven ble ikke lettere av at en syk Owen Hunte fem minutter senere måtte gi seg slik at manager Danny Fox ble tvunget til å gjøre omrokkeringer i forsvarsrekka. Gjestenes J Flack ble spilt gjennom alene med keeper Tom Day, men Day gjorde opp for seg med en fantastisk redning i form av en benparade. Likevel måtte han snart kapitulere igjen.

 

Ade Peters noterte seg for sitt og gjestenes andre mål for dagen da han i det 33. minutt headet i mål fra kort hold, og drøyt fem minutter før pause virket det egentlig avgjort da Martyn Grange fikk stå umarkert og heade i mål til 0-3. Det sto seg også til pause, og da jeg gikk for å hente forfriskninger og en bacon roll (£2,20) hadde vel hjemmefolket resignert. Ytterligere samtaler med et par av klubbrepresentantene avslørt nå at Westhumble Playing Fields muligens fortsatt vil brukes blant annet til reservekamper og annen lokal fotball, men det virket ikke som om planene for videre drift helt var lagt 100% ennå. I andre omgang virket Dorking nå i langt større grad å holde gjestene fra livet, der det nå var lite som kom av trusler. Louie Stanton-Cockle hadde nylig ankommet Dorking på lån fra AFC Wimbledon, og viste i andre omgang at han kan bli en brukbar tilvekst på sentral midtbane.

 

Det var først i det 73. minutt at gjestene økte ledelsen ytterligere, og ut fra intet leverte Walter Figueira et flott mål i form av et langskudd som suste inn i nettmaskene. Etter at også en virus-syk Dennis Ongei måtte gi seg for vertene, kunne J Flack med ti minutters tid igjen fastsette sluttresultatet til 0-5 ved å bredside ballen i mål etter at Bas Morally hadde rundet en forsvarer og lagt tilbake. Helt på tampen kunne hjemmelaget fått et trøstemål da nevnte Stanton-Cockles innlegg ble headet på mål av George Knight, men Chessington-keeper Liam Traynor, som i lange perioder hadde vært nokså arbeidsledig, leverte en god redning og sørget for at det til slutt endte med borteseier 0-5.

 

Ti minutters tid etter kampslutt kom den gjestfrie klubbrepresentanten for å be meg følge med slik at han kunne skysse meg ned til Dorking Deepdene. Før vi forlot Westhumble Playing Fields kunne han for øvrig fortelle at 105 betalende tilskuere er sesongens nest beste så langt, at tilskuertallene skal ha økt etter returen til Dorking. Forhåpentligvis vil det fortsette når man flytter fra byens nordlige utkant og tilbake til enda mer sentrale Meadowbank. Jeg hadde stortrivdes som gjest hos Dorking FC, og kunne bare takke hjertelig der jeg snart ble sluppet av utenfor Dorking Deepdene i god tid før 13.45-toget. Når vi først er inne på tog, skal det også nevnes at Westhumble Playing Fields må være et eldorado fro groundhoppere som også er trainspotters, for her går togene rett forbi bak langsiden med tribunene. Det var imidlertid en annen linje jeg nå skulle benytte meg av da jeg satt kursen mot dagens andre kamp hos Godalming Town.

English ground # 385:
Dorking v Chessington & Hook United 0-5 (0-3)
Combined Counties League Division One
Westhumble Playing Fields (at Dorking Wanderers), 2 January 2017
0-1 Ade Peters (17)
0-2 Ade Peters (33)
0-3 Martyn Gange (40)
0-4 Walter Figueira (73)
0-5 J Marcus Flack (81)
Att: 105
Admission: £6
Programme: Free (gift from club; otherwise £1)
Pin badge: Free (gift from club)

 

Next game: 02.01.2017: Godalming Town v Three Bridges
Previous game: 01.01.2017: Hampton & Richmond Borough v Hemel Hempstead T

 

More pics

 

 

Hampton & Richmond Borough v Hemel Hempstead Town 01.01.2017

Søndag 01.01.2017: Hampton & Richmond Borough v Hemel Hempstead Town

 

Mens mange klaget over hvor ‘fælt’ 2016 hadde vært, hadde jeg på min side stort sett latt meg begeistre, men hva kan 2017 by på, og hvordan ville det nye året starte? Første nyttårsdag bød denne gang på så godt som full runde i alle Conference-divisjonene, og jeg plukket meg vel tidlig ut møtet mellom Hampton & Richmond Borough og Hemel Hempstead Town i Conference South som årets første kamp. Fra min base i Cranford, noen få steinkast fra Heathrow Airports nordlige rullebane, var det også nokså greit å ta seg dit ned uten å måtte ta turen via London sentrum. Jeg droppet hotellfrokosten og tenkte i stedet å ty til smørbrød eller lignende fra den lokale sjappa samtidig som jeg forhåpentligvis snappet opp dagens utgave an Non-League Paper, men det var lettere sagt inn gjort, for asiaten bak disken fortalte at han ikke solgte slikt og hadde åpenbart aldri hørt om tidsskriftet.

 

Derfor bestemte jeg meg for å sette meg på buss 111 mot Hampton med uforrettet sak, og forhåpentligvis ha bedre lykke der nede. Denne bussen har når sant skal sies Kingston som endelig destinasjon, men etter omtrent 50 minutters delvis melkerute var det i Hampton jeg steg av. Det er her i koselige Hampton at man finner klubben jeg denne skulle besøke. Hampton har rundt 20 000 innbyggere, og hører inn under Greater London-bydelen Richmond upon Thames. Detter er en av de ytre bydeler, og Hampton ligger rundt to norske mil sørvest for Charing Cross i sentrale London. Her ligger Hampton idyllisk til ved Themsens nordre bredd, og er nok kanskje mest kjent for det tidligere kongelige palasset Hampton Court Palace, som ligger like sørøst for selve Hampton. Hit kan man ta seg med flere av båtene som kjører ruter på Themsen.

 

For min del var det som sagt altså med buss at jeg ankom, og etter å ha møtt stengte dører ved en lokal newsagent var første stopp den tilsynelatende flotte puben The Bell Inn. Den ligger idyllisk til i et flott bygg nede ved Themsen, og jeg unnet meg en pint Stowford Press. Det må nok sies at dette på meg virket å være minst like mye restaurant som pub, og jeg fikk også kastet innpå en liten frokost i form av et fancy smørbrød før jeg trasket jeg den korte veien opp til Beveree Stadium for å sjekke ståa. Det var aktivitet der, men med over to timer til kampstart fikk jeg på spørsmål til svar at klubbhusets bar fortsatt ikke hadde åpnet. Ikke helt uventet, så jeg fortsatte som planlagt ned til puben The World’s End. Der hadde de også satt frem ost, kjeks og tortilla chips, og siden det fortsatt rumlet litt i magen lot jeg meg ikke be to ganger der jeg forsynte meg mellom slurkene av pinten med cider.

 

Da jeg etter hvert takket for meg og tuslet den korte veien tilbake til Beveree Stadium, traff jeg på en norsk groundhopper som jeg dro kjensel på, og etter en liten prat strenet han videre i jakt på et måltid før kamp mens jeg gikk for å betale meg inn med de £12 som synes å være nokså fast sats i de regionale Conference-divisjonene. Ytterligere £2,50 ble byttet mot et eksemplar av dagens kampprogram, og inne i klubbhusets bar kunne jeg snart slå fast at det var et godt 32-siders program jeg bladde i mens jeg skylte ned pork scratchings med en pint Strongbow til £3,90. Sakte men sikkert begynte det etter hvert å fylles opp der inne, og etter åa ha tømt det første glasset benyttet jeg anledningen til å oppsøke klubbsjappa som nå hadde åpnet for å sikre meg en pin til min samling.

 

Klubben ble i 1921 stiftet som Hampton FC, og spilte lenge i lokale ligaer inntil de i 1964 vant Surrey Senior League og rykket opp i Spartan League (identisk med ligaen som senere gjennom flere sammenslåinger har blitt til dagens Spartan South Midlands League). I denne ligaen hadde de sju suksessrike sesonger, og allerede i debutsesongen vant de den første av tre strake ligatitler, og en fjerde kom våren 1970. I 1971 fikk de innpass i den ikke lenger eksisterende Athenian League, der to tok plass i Division Two. I debutsesongen var de kun ett poeng bak andreplassen og opprykk, og da de sesongen etter sikret nettopp andreplassen hadde de allerede blitt valgt ut til å få bli med i Isthmian Leagues nye Division Two, som i 1977 ble omdøpt til Division One. Der befant de seg helt frem til 1990, da de for første gang opplevde nedrykk.

 

Verre skulle det bli da Isthmian League året etter foretok en omstrukturering som betød at deres to regionale Division Two-avdelinger ble erstattet av en Division Two og en Division Three, og Hampton befant seg én plassering bak der man trakk linken, slik at de dermed ble å finne i sistnevnte. Da de våren 1992 sikret seg umiddelbar retur til Division Two var det ikke først og fremst takket være sportslig suksess, for fjerdeplassen var i utgangspunktet ikke godt nok til opprykk, men man hadde en ledig plass å fylle, og ligaens årsmøte bestemte at Hampton fikk denne. Den sjansen tok de godt vare på, for våren 1986 rykket de opp igjen, og to år senere betød ytterligere opprykk at de var å finne i Isthmian League Premier Division.

 

I 1999 tok klubben dagens navn i et forsøk på å utvide sitt nedslagsområde, men måtte uansett i 2003 ta turen ned igjen i det som etter ytterligere omstrukturering nå her Isthmian League Division One South. De rykket opp igjen på direkten og kom åpenbart styrket tilbake, for de var umiddelbart med i playoff-kampen. Våren 2005 ble femteplassen fulgt opp med semifinale-triumf over Heybridge Swifts, men et Fisher Athletic som hadde slått ut AFC Wimbledon i sin semi ble for sterke. Sesongen etter trengtes dog intet playoff da The Beavers vant Isthmian-tittelen og sikret opprykk til nokså nye Conference South. Etter tredjeplass i debutsesongen fikk de hevn over Fisher Athletic i semien, men denne gang var det Eastbourne Borough som ble for sterke i finalen. Daværende manager Alan Devonshire ledet i 2008/09-sesongen The Beavers til sin beste ligaplassering noensinne i form av andreplass i Conference South, og etter å ha slått Chelmsford City i semifinalene (som nå spiltes over to kamper), var det klart for opprykksfinale på hjemmebane mot Hayes & Yeading United.

 

Det sies at rundt 500 supportere fortsatt var låst ute da kampen startet på et totalt fullsatt Beveree Stadium, men til tross for tilskuerrekord (3 500 – identisk med kapasiteten) måtte vertene se seg slått med 2-3. Etter dette gikk det tyngre, og etter nedrykket i 2012 var de noen sesonger middelhavsfarer (og knapt nok det) før de våren 2016 vant Isthmian-tittelen etter en durabelig tvekamp med East Thurrock United og Bognor Regis Town. Først på sesongens siste dag kunne de juble over retur til Conference South, og der har de på ingen måte gjort seg bort denne sesongen. Tabellen i kampprogrammet var noe utdatert da den stammet fra 20 desember, men en rask kikk på nettet bekreftet at endringene etter Boxing Day-runden ikke var altfor dramatiske.

 

Hampton & Richmond Borough var i aller høyeste grad med i playoff-kampen der de befant seg på en femteplass og dermed altså la beslag på den siste playoff-plassen. De ble imidlertid pustet i nakken av klubber som først og fremst hardt satsende Chelmsford City og også Poole Town, som begge kun lå to poeng bak med en kamp til gode. For ordens skyld hadde The Beavers hele tolv poeng opp til ledende Maidenhead United, som hadde henholdsvis ni og ti poeng ned til forfølgerne St. Albans City og Ebbsfleet United. Der Readings gamle målsnik for tiden besørger mål for St- Albans, kan den ettertraktede storscoreren Dave Tarpey være i ferd med å skyte Maidenhead til Conference Premier, og det hadde i seg selv vært artig, men det skal også nevnes at Tarpey er tidligere Beavers-spiller. Men tilbake til det det skulle dreie seg om, og motstander Hemel Hempstead Town lå plassert omtrent midt på tabellen med tolv poeng opp til dagens vertskap og en kamp til gode.

 

Beveree Stadium har vært klubbens hjemmebane siden starten i 1921 – med unntak av sju sesonger i 1950-årene da de ble kastet ut til fordel for den lokale rivalen Twickenham Town. Saken var nemlig den at sistnevntes formann nemlig også var ordfører, og han ordnet det slik at hans klubb fikk overta leieavtalen ved det da fortsatt uutbygde anlegget. Rettferdigheten skjedde kanskje fyllest da Hampton etter sju år med spill på Hatherop Rec igjen fikk overta tomten da Twickenham Town ble kastet ut (og snart gikk under), og de overtok et nokså spartansk anleggs som de har oppgradert siden. Hovedtribunen erstattet i 1962 en tidligere variant, og her var det opprinnelig sitteplasser i form av trebenker, men de har senere blitt erstattet av 234 plastseter fra Wimbledons gamle hjemmebane Plough Lane og Leytonstones gamle hjemmebane Granleigh Road.

 

Ved siden av den lille hovedtribunen anla man i 1970 terracing slik at man her har en ståtribune ned betongavsatser og tak over hodet til anslagsvis 800 tilskuere. På den andre flanken av denne langsiden står det ytterligere en sittetribune med rundt 250 seter, og denne har et utseende som ved første øyekast muligens får den til å fremstå litt som en midlertidig tribune. Laglederbenkene er å finne på motsatt langside, der tilskuerfasilitetene består av hard standing med et lite overbygg og en seksjon med to betongavsatser til den ene siden for midtstreken. På den sørlige kortsiden satt man i 1999 opp en ny liten sittetribune rett bak mål, og denne er opphøyet fra bakken og entres via trapper på sidene. På denne kortsiden har man også anleggets social club og garderober, samt et lite parti med tre trinns terracing på hver av flankene. Den nordlige (bortre) kortsiden byr på ståtribune med et par betongavsatser og tak over hodet kun på det midtre partiet.

 

Jeg likte meg umiddelbart godt ved The Beveree, som trygt kan kalles et anlegg med karakter, og under min lille runde rundt banen traff jeg på en groundhopper jeg kun kjente ved navn fra Facebook. David Rees er også Chelsea-supporter, men bor åpenbart nokså lokalt, og vi ble stående og slå av en liten prat. Heldigvis dreide samtalen seg ikke over på PL-temaer, så jeg slapp å unnskylde meg høflig for å unnslippe med det første. Det var likevel godt med tid til at jeg kunne å få påfyll i glasset og slå av en prat med noen av de fremmøtte i baren. En hjemmesupporter minnet meg på at de to klubbene også hadde møtt hverandre på Boxing Day, da det var Hemel Hempstead Town som seiret 1-0 i Hertfordshire, og nå var beverne lystne på revansj og tre viktige poeng i playoff-kampen.

 

Beavers-manager Alan Dowson måtte klare seg uten Jamal Lowe som omsider hadde forlatt The Beveree til fordel for sin nye arbeidsgiver Portsmouth, og hjemmelaget fikk ingen spesielt god start. Jake Robinson hadde scoret kampens eneste mål da de to lagene møttes seks dager tidligere, og igjen var han et problem for The Beavers. Deres forsvar «mistet» ham et lite øyeblikk, og det var nok til at han etter ti minutter ble spilt gjennom og sendte ballen i mål bak Beavers-keeper Billy Bishop. Vertene svarte nesten umiddelbart da Brendan Kiernan ble spilt gjennom av Nicke Kabamba to minutter senere. Kiernan lurte offside-fella før han på iskaldt vis overlistet Tudors-keeper Jamie Butler, slik at det sto 1-1.

 

Midtveis i omgangen fulgte to gode sjanser – en til hvert lag. Først kontret Hemel på sin venstreside, og keeper Bishop måtte storme ut for å blokkere. Deretter fosset vertene i angrep, men kontringen endte med at Christian Jolley skjøt like utenfor. Hjemmelaget skulle likevel snu kampen, for i det 29. minutt noterte Brendan Kiernan seg for sitt andre mål da han overlistet keeper Butler og fant nettmaskene fra den ene siden av 16-meterfeltet. Vertene presset på ytterligere, og Jolley tvang frem en redning fra Butler mens Kiernan igjen lurte offside-fella til et Hemel-lag som sto meget høyt i forsvar, og bortelaget ble ved det tilfelle reddet av at Butler ruset ut og nærmest sklitaklet ballen ut av Kiernans føtter.

 

Dermed 2-1 til pause, og de 808 betalende tilskuerne hadde skapt god stemning mens de så en underholdende omgang. Etter å ha bevilget meg en burger og en ny pint, ble jeg kapret av en kar som lurte på om jeg var den norske groundhopperen, og etter at han av en eller annen grunn tydeligvis tok min bekreftelse på at jeg i hvert fall var norsk groundhopper som en invitasjon til å begynne en samtale om Manchester United, måtte jeg denne gang unnskylde meg med et plutselig behov for et toalettbesøk. Jeg fant snart en mer interessant samtalepartner som kunne fortelle litt om Hampton & Richmond, og vi befant oss plutselig i en diskusjon om Dave Tarpey, der det viste seg også han hadde vært til stede da jeg så Tarpey score kampens eneste mål da The Beavers var bortelag ved mitt besøk hos Dover Athletic i mars 2012.

 

Hemel-manager Dean Brennan hadde tilsynelatende klart å oppildne sine gutter i pausen, for de startet andre omgang på en positiv måte der de skapte problemer for vertene. Jake Robinson var på jakt etter sitt andre, og sendte i vei et skudd som imidlertid ikke klarte å overliste keeper Bishop. Kaptein Jordan Parkes var nestemann med en frisparkvariant som han ikke helt klarte å få til å duppe nok, men Hemel nærmet seg, og noen minutter senere måtte Beavers-kaptein Kieran Murphy ta på seg rollen som reddende engel med en blokkering da en Hemel-spiller fikk stå umarkert på bakre stolpe og avslutte på mål. Utligningen kom med et kvarters tid igjen da Hemel stormet nedover den ene kanten, og inne foran mål fant de Jake Robinson som scoret sitt og Hemels andre for dagen.

 

2-2 sto seg ikke altfor lenge, for fem minutter senere hadde allerede Hemel-keeperen i mellomtiden reddet et forsøk fra Josh Carey da vertene fikk en corner. Den ble kun delvis klarert ut til Nathan Collier som hamret ballen i nettaket fra rundt 11-12 meter. 3-2, og hjemmefolket kunne igjen juble over det som nå lenge så ut som et seiersmål. Fire minutter ble lagt til, og vi nærmet oss det da hjemmelagets Christian Jolley ble utvist tilsynelatende nokså strengt etter en duell (forutsatt at jeg ikke overså noe). Mens hjemmefolket ropte om at dommeren måtte se på klokka og blåse av, fikk Hemel fortsette å presse, og i det femte tilleggsminuttet glapp markeringen av Jake Robinson igjen da han fikk hodet på et innlegg fra venstrekanten. Ballen gikk i bue over Bishop og dalte inn i mål til 3-3. Ellevill jubel blant Hemel-folket, og sinne og frustrasjon hos beverne.

 

Det var kanskje ikke noe å si på resultatet tross alt, men det var en dramatisk avslutning. Jeg ble igjen en liten stund før jeg takket for meg og omsider tok buss 111 tilbake mot Cranford. På den motsatte ferden tidligere på dagen hadde jeg merket meg et område rundt hovedgata i Hounslow der det var en del sjapper som jeg mistenkte kunne ha Non-League Paper, og jeg hoppet av for å tråle området…men uten hell. Etter å ha vært innom tre eller fire sjapper der asiatene bak disken alle så ut som spørsmålstegn, ga jeg opp og valgte å unne meg en pint ved Yates-kjedens Hounslow-filial. Den viste seg om mulig like lite sjarmerende som Hounslow i seg selv, og jeg ble «underholdt» av en enorm gjeng med det jeg antar var lokale asiater som tilsynelatende hadde en svært høylytt og endeløs diskusjon om hvem som hadde størst muskler. Jeg svelget unna pinten akkompagnert med en voldsom kakling og gjentagende «flexing» før jeg rømte stedet og hoppet på bussen igjen for å trekke meg tilbake til hotellet.

English ground # 384:
Hampton & Richmond Borough v Hemel Hempstead Town 3-3 (2-1)
Conference South
The Beveree, 1 January 2017
0-1 Jake Robinson (11)
1-1 Brendan Kiernan (13)
2-1 Brendan Kiernan (29)
2-2 Jake Robinson (75)
3-2 Nathan Collier (80)
3-3 Jake Robinson (90+5)
Att: 808
Admission: £12
Programme: £2,50
Pin badge: £4

 

Next game: 02.01.2017: Dorking v Chessington & Hook United (@Dorking Wanderers)
Previous game: 31.12.2016: Alvechurch v Quorn

 

More pics

 

 

Alvechurch v Quorn 31.12.2016

Lørdag 31.12.2016: Alvechurch v Quorn

Etter å sett AFC Wulfrunians lide nederlag for sine gjester Sporting Khalsa, var jeg fortsatt bare halvveis i mitt fotballprogram for nyttårsaften. Som tidligere nevnt hadde jeg opprinnelig vurdert et par andre dobbel-muligheter før Spanner kom på banen med et tilbud om skyss som førte til vi omsider ble enige om dobbelen AFC Wulfrunians og Alvechurch. Mens tyskerne Jens og Magret satt kursen mot herlige Pelsall Villa, og Russell Cox og Chris Garner kjørte mot Alvechurch, hadde jeg og Spanner nå fått selskap av Pontefract-hopperen Eddie Fogden i Spanners bil som snart forlot Castlecroft Stadium med kurs for Worcestershire og Alvechurch. Med rundt tjue minutter til avspark hadde vi parkert utenfor Lye Meadow og kunne åpne lommeboka for å betale oss inn (og slippe ut en møll eller to).

Om det mot formodning skulle finnes noe slikt som faste lesere av mine skriverier, vil noen kanskje huske at dette slett ikke var mitt første forsøk på å se Alvechurch spille kamp på Lye Meadow, for allerede i romjula 2011 befant jeg meg her bare for å bli møtt av et mørklagt anlegg etter å ha toget til Alvechurch stasjon og trasket derfra gjennom hele landsbyen. Det var 29. desember 2011, og kampen mot Highgate United hadde den gang blitt avlyst tidligere på dagen uten at jeg – uerfaren som jeg var på den tiden, sammenlignet med nå – hadde registrert det. Jeg fikk den gang omsider klarhet i saken etter et tips om å ringe på i et av nabohusene, der en Neil kunne bekrefte avlysningen. Mon tro om ikke det kan ha vært Neil Tomlin, som nå står oppført som en av styremedlemmene.

Men historien om mine mislykkede forsøk på å besøke Lye Meadow ender ikke der, for andre nyttårsdag var det Alvechurch v Tipton Town som var førstevalget på det som skulle vise seg å være nok en dag der det britiske klimaveldet utraderte nær sagt hele programmet i (daværende) Midland Alliance. Dette var for øvrig en tur der hele åtte av mine tolv planlagte kamper ble avlyst, inkludert sju avlysninger på rad! Heldigvis klarte jeg å finne alternative kamper for alle bortsett fra én, og den gang fant jeg også ut i god tid at kampen i Alvechurch hadde blitt avlyst, slik at jeg til slutt endte opp med å i stedet besøke Coleshill Town, som vel var en av kun to kamper som overlevde den dagen. Vel, nok mimring.. Nå var alle gode ting endelig tre, men også denne gang hadde det vært litt bekymring, og baneinspeksjon hadde måttet til da man mente banen nå var litt våt etter tøværet som etterfulgte et par netters frost. Man skulle tro de hadde fått en meter snø! Men uansett hadde jeg fått den gode nyheten allerede da vi var på vei mot Wolverhampton og Castlecroft tidligere på dagen.

Alvechurch er en landsby som ligger nordøst i grevskapet Worcestershire; omtrent 17 kilometer sør for Birmingham, åtte kilometer nord for Redditch og en snau norsk mil øst for Bromsgrove. Da skulle Alvechurch være plassert nokså omhyggelig rent geografisk, og det kan også fortelles at innbyggertallet er omtrent 6 500. Det var det nok ikke da en Ælfgyth grunnla en kirke her allerede på 700-tallet. I 780 skjenket kong Offa av Mercia mye av landet her til biskopene av Worcester, men biskopenes ‘palass’ ble revet på 1600-tallet slik at kun vollgravene er igjen. Fra 1800-tallet og frem til midt av forrige århundre var en mursteins-fabrikk en viktig hjørnesteinsbedrift i landsbyens utkant, og det var også et senter for produksjon av spiker og nagler. En periode etter andre verdenskrig hadde også bilfabrikanten Dellow en fabrikk i Alvechurch.

Men nå var det fotballen vi hadde kommet for, og vi betalte de £6 som ble avkrevd i inngangspenger. Det var en liten skuffelse at dagens kampprogram var utsolgt, og karen i bua kunne fortelle at de ble utsolgt allerede rundt klokka 14.20. Etter en melding til klubbens Twitter-ansvarlige der jeg ba ham ta kontakt om han skulle komme over et eksemplar, fikk jeg beskjed om at de gjerne ville sende meg et eksemplar. Jeg ba ham oppsøke meg for å få noen shilling for programmet og frakt, men det ville han ikke vite noe av. Da jeg entret klubbhusets bar for å betale £3,20 for en pint Kingstone Press, traff jeg på groundhopperen Jack Warner, som på sin side hadde fått sikret seg et program til £1,50, og det viste seg å være en dobbel-utgave som dekket både Boxing Day-kampen mot Highgate United og dagens kamp mot Quorn.

De tidligste beskrivelser av en fotballklubb i Alvechurch er fra 1913 og vitner om en klubb ved navn Alvechurch Juniors. Denne klubben gikk i 1920-årene under navnet Alvechurch Swifts, før den gikk under i 1926. Dagens klubb (eller den første versjonen av den) ble stiftet i 1929, og spilte sine første år på Meadow Lane, men der hadde de ikke mulighet til å ta inngangspenger, og etter at klubben startet opp igjen etter andre verdenskrig hadde man et mellomspill på en bane kalt The Gaunts mens de omsider klarte å spare opp til en tomt der de bygget sitt nåværende stadion – Lye Meadow. I 1961 fikk Alvechurch innpass i Worcester Combination (som senere ble til Midland Combination), og vant den ligatittelen i 1963.

I denne perioden gjorde Alvechurch seg også bemerket med en og annen giant killing i FA Amateur Cup, og tok seg til kvartfinalene i 1964/65. Sesongen etter ble det overgått med semifinale. På tolv sesonger i ligaen som i mellomtiden byttet navn til Midland Combination ble ligatittelen vunnet fire ganger, i tillegg til at de ble nummer to ved fem anledninger, vant denne ligaens ligacup fem ganger og var tapende finalist to ganger. Den siste av disse ligatitlene ble vunnet i 1971/72 – en sesong der klubben skulle skrive seg inn i rekordbøkene. For andre gang var klubben nå meldt på i FA Cupen, og i den fjerde kvalifiseringsrunden ventet Oxford City. Der måtte det hele seks kamper og elleve timers spill til for å kåre en vinner. Etter 2-2, 1-1, 1-1, 0-0 og 0-0, vant omsider Alvechurch 1-0 i den sjette kampen. En rekord som aldri vil bli slått, med dagens straffesparkkonkurranser. For ordens skyld ble de i neste runde slått ut av Aldershot, men kjempet tappert i det som var deres tolvte kamp på tre uker, og kunne tross tap 2-4 gå med hevet hode.

I den påfølgende sesongen (1972/73) avsluttet Alvechurch sitt opphold i Midland Combination med andreplass samtidig som de ble første amatørklubb til å vinne Worcestershire Senior Cup – en tittel de forsvarte året etter. Alvechurch tok steget opp i West Midlands (Regional) League Premier Division, og debuterte med å vinne ligatittelen på første forsøk – i tillegg til å også vinne både WMRLs ligacup, Worcestershire Senior Cup og Birmingham Senior Amateur Cup. Samtidig tok de seg helt til tredje ordinære runde av FA Cupen, etter å ha slått ut Exeter City på St. James Park og deretter ha knust Kings Lynn 6-1 i andre runde. Tap 2-4 for Bradford City gjorde ikke skam på Alvechurch, som sesongen etter forsvarte både ligatittel og ligacup til tross for å ha mistet fem av de viktigste spillerne. Kort fortalt; da de igjen vant både ligatittelen og Worcestershire Senior Cup i 1977, hadde Alvechurch vunnet WMRLs ligatittel i samtlige fire sesonger siden opprykket dit. Dette ble fulgt opp med en andreplass før de tok steget opp i Southern League.

På et tidspunkt da Southern League i tre år kun opererte med to likestilte divisjoner, vant Alvechurch i 1981 deres Midland Division, og skulle deretter spille finale mot Southern Division-vinner Dartford for å kåre en overall vinner av Southern League. Etter 3-3 totalt over to kamper, vant Alvechurch 4-3 på straffer, og det eneste som hindret opprykk til Alliance Premier League (dagens Conference Premier) var at Lye Meadow ikke oppfylte stadionkravene. Så det er nok trygt å si at de færreste har noen som helst anelse om hvor gode Alvechurch faktisk var på dette tidspunktet. Påfølgende sesong ble de henvist til andreplass av klubben som da het Nuneaton Borough, og denne sesongen gjorde en av Alvechurch-spillerne også suksess på det engelske non-league landslaget. Dette var Alan Smith, som snart gikk til Leicester City (og senere til Arsenal, der mange nok vil huske ham fra).

Etter en omstrukturering før 1982/83-sesongen ble Alvechurch plassert i Southern League Premier Division, og endte opp med å vinne den sesongens utgave av deres ligacup. Det gikk etter hvert nedover med klubben både økonomisk og sportslig, og nedrykk i 1990 ble fulgt opp av nytt nedrykk to år senere, før man tilbake i WMRL ble slått konkurs i 1993. Året etter blåste supporterne liv i klubben igjen under navnet Alvechurch Villa, men dette suffikset ble fjernet i 1996. Etter å ha startet opp i Midland Combination sikret de seg i 2003 ligatittel og opprykk til Midland Alliance. De er fortsatt å finne på dette nivået, selv om Midland Alliance nå har blitt til Midland Football League Premier Division, og der gjorde de en knallsesong sist, da de ga føniksklubben Hereford FC kamp til døra.

Lye Meadow er et koselig lite anlegg i idylliske omgivelser, og vi hadde kommet inn nede ved den ene kortsiden, der tilskuerfasilitene er begrenset til hard standing under åpen himmel. Klubbhuset med det som finnes av fasiliteter er å finne på den høyre langsiden sett herfra, og også her er det hard standing som gjelder for tilskuerne. På bortre kortside er det mer hard standing i tillegg til en større og interessant seksjon med terracing i form av betongtrinn i ulik høyde – muligens fordi banen heller på tvers. Også her sto man tidligere under åpen himmel, men de siste årene har man fått på plass et tribunebygg som gir tak over hodet til de stående tilskuerne. Anleggets eneste sittetribune er hovedtribunen som er å finne på bortre langside, og slik den fremstår fikk jeg en mistanke om at det muligens tidligere har vært en ståtribune som nå er omgjort til sittetribune med røde plastseter over betongtrinnene – uten at jeg har noe dekning ellers for å påstå at det faktisk er tilfelle.

Det var tydeligvis en del groundhoppere her, noe som selvsagt kan være en av forklaringene på at programmene var utsolgt, og jeg ble stående en stund og snakke med en annen kjenning i form av Paul Fergusson. Uten å foregripe begivenhetene skal det for øvrig også nevnes at da jeg kom hjem fra turen hadde jeg fått melding om ankommet pakke til uthenting på postkontoret, og det var denne dagens kampprogram som Alvechurch til alt overmål hadde sendt rekommandert. Det alene vitner om en fantastisk klubb som vet å ta vare på sine tilskuere! Jeg benyttet anledningen til å gå til innkjøp av en cheeseburger med bacon fra «burger-vogna» ved siden av klubbhuset, før jeg igjen ble stående å samtale litt med Paul mens klokka tikket mot avspark.

Etter at det var Alvechurch forrige sesong som nevnt var klubben som ga Hereford hardest kamp, var jeg nok ikke den eneste som følte at dette ville kunne bli deres sesong. De har også søkte igjen, og det hadde vært morsomt med et Church-opprykk, men de gikk på et og annet noe overraskende poengtap i sesonginnledningen. Nå hadde de imidlertid reist seg såpass at de var å finne øverst på tabellen, med ett poeng ned til Lye Town som dog hadde to kamper mindre spilt. Lye Town har uansett ikke søkt om opprykk, men det har derimot Hereford-klubben Westfields, som tidligere i sesongen gjorde seg bemerket i FA Cupen samtidig som de hadde en kanonstart ved å vinne de ti første ligakampene. Senere har det gått litt tyngre, men med tanke på at de hadde fem kamper til gode på Alvechurch var de sa absolutt fortsatt en trussel der de var ni poeng bak.

Det hadde som sagt vært morsomt med et Alvechurch-opprykk til step 4, og en klubb som for noen år siden befant seg der er Leicestershire-klubben Quorn. Det var de som sto på motsatt banehalvdel denne ettermiddagen, og for deres del var de å finne rett over midten av tabellen – nærmere bestemt på en 10. plass av de 22 lagene i Midland Football League Premier Division. Alvechurch hadde vunnet den omvendte kampen med 5-0 tilbake i oktober, og var en naturlig favoritt igjen i denne siste kampen i 2016, så fremt manager Ian Long hans utvalgte ikke undervurderte motstanderen, og det var det åpenbart ingen fare for at de gjorde. I stedet fikk vi servert en innledning der Alvechurch valset fullstendig over motstanderne og ga stakkars Quorn fullstendig bakoversveis.

Min stoppeklokke hadde kun passert minuttet med noen få sekunder da et innlegg fra Jamie Ashmore ble headet i mål av Danny Dubidat, og kun tre minutter senere måtte Quorn-keeper Leighton Smith igjen hente ballen ut av nettmaskene da et nytt innlegg fra Ashmore ble styrt i mål av Josh March uten at Smith klarte å avverge. Ytterligere to minutter frem i tid utnyttet Dave Bellis nølende forsvarsspill da han stjal ballen og sentret til bedre plasserte March som nokså enkelt kunne notere seg for sitt andre ved å sette ballen i den tomme målet. Vi var kun i det sjuende minutt, og det sto allerede 3-0! Quorn-manager Doug Keast fortvilte, og kampen virket nærmest avgjort allerede.

Det tok et kvarter før gjestene på alvor truet Alvechurch-målet, og James Hicks sendte i vei en suser som Church-keeper Lewis Fenney nok ikke ville hatt nubbesjans på, men Jamie Ashmore var heldig nok til å stå perfekt plassert for å blokkere skuddet med hodet. Det var dog Alvechurch som styrte showet, og i stedet økte de ytterligere tjue minutter ut i kampen. 4-0 kom som følge av en lang ball og nytt uheldig forsvarsspill da Danny Dubidat stjal ballen, rundet keeper og sendte ballen i mål uten at noen av de tre Quorn-forsvarerne inne i feltet klarte å blokkere. Church har ikke tenkt å slå seg til ro med det, og både Josh March og Ryan Edmunds kunne økt ytterligere om det ikke hadde vært for gode redninger fra Quorn-keeper Smith.

Quorn-manageren hadde på sin side sett nok, og foretok et dobbelt defensivt bytte allerede før vi nådde halvtimen, men Alvechurch fortsette å presse på der kom i angrep etter angrep. Da Edmunds la inn til March trodde flere at det var klart for 5-0, men sistnevntes kanon av en heading gikk hårfint utenfor stolpen. Heldigvis for gjestene fikk de litt mer pusterom da det gikk litt roligere for seg det siste lille kvarteret før pause, og de som tjue minutter tidligere hadde begynt å snakke om mulig tosifret, undret seg da dommeren blåste for pause om hvorvidt Alvechurch hadde tatt foten litt av gasspedalen eller om det var gjestene fra Leicestershire som omsider hadde fått litt mer skikk på sitt forsvar.

Kanskje var det en blanding av de to, men ut fra samtalene i pausen å dømme var i hvert fall groundhopperne imponert over det de hadde sett fra vertene, og deres supportere var ikke mindre fornøyd. Selv benyttet jeg også anledningen til å snakke litt med et par av de nevnte hjemmesupporterne som ikke overraskende håpet at dette skulle bli deres sesong og at de kan krone sesongen med opprykk. En av dem mente ganske riktig at det ville være en nokså stor bragd av det som i utgangspunktet er en liten landsbyklubb. Med påfyll i glasset kunne jeg se at Alvechurch tilsynelatende ikke hadde til hensikt å hvile på laurbærene i andre omgang, for allerede i omgangens første minutter hadde de ballen i nettet ved ytterligere to anledninger, men begge ganger ble det annullert. Først i forbindelse med en corner der dommeren allerede hadde blåst for angrep på keeper da Dubidat satt ballen i mål, og deretter da keeper Smith måtte gi retur og en offside-plassert Dubidat igjen fant nettmaskene bare for å se linjemannen holde flagget i været.

Quorn-keeperen leverte en flott redning på et skudd fra March før Edmunds driblet seg gjennom om avsluttet i stolpen. Det femte målet kom omsider med drøyt tjue minutter igjen, og det var Ryan Edmunds som fikk sette spikeren i kista da han smalt ballen inn via tverrliggeren. Nå var kanskje hjemmelaget tilfreds, men fortsatt var det flere halvsjanser foran et publikum som ble opplyst å være 138 i tallet. Jeg ser nå at det senere åpenbart har blitt endret til 131, men det spiller liten rolle. Det virket uansett som om Quorn-forsvaret endelig hadde fått summet seg nok til å nå holde sitt vertskap noenlunde i sjakk, og dermed ebbet det ut med at Alvechurch for andre gang denne sesongen slo Quorn 5-0. Det var på tide å takke for oss og forlate Lye Meadow, for Spanner skulle slippe meg av til ved en jernbanestasjon på veien hans hjemover.

Vi ble enige om at Birmingham International var godt egnet i så måte, og jeg rakk akkurat å kaste meg på et London-tog som etter en lang dag på farten tok meg ned til London Euston. Derfra gikk turen videre til Green Park med tubens Victoria Line og videre vestover med Piccadilly Line. Sistnevnte etappe virket nå lenger enn den er for undertegnede, der vi sneglet oss utover mot Hounslow West, som var stedet der jeg omsider steg av og tok fatt på den siste og korte etappen med buss H98. Jeg hadde betalt £83 for tre netters overnatting ved Travelodge Heathrow Central-hotellet ved Cranford, rett i nærheten av Heathrow Airport, slik navnet tilsier. Etter fem minutters tid på bussen hoppet jeg av rett utenfor hotellet, som uten tvil er det største Travelodge-hotellet jeg har gjestet. Det var nyttårsaften, men etter en lang dag hadde jeg ingen planer om å begi meg ut på galeien i form av utelivet, så etter å ha sjekket inn bestilte jeg i stedet en pizza som jeg trakk meg tilbake med. 2016 hadde vært et flott år, og det var bare å håpe på mer av det samme i 2017. Etter å ha sett på fyrverkeriet et par minutter gjennom vinduet ønsket jeg 2017 velkommen ved å krype under dyna.

English ground # 383:
Alvechurch v Quorn 5-0 (4-0)
Midland Football League Premier Division
Lye Meadow, 31 December 2016
1-0 Daniel Dubidat (2)
2-0 Joshua March (5)
3-0 Joshua March (7)
4-0 Daniel Dubidat (21)
5-0 Ryan Edmunds (69)
Att: 131
Admission: £6
Programme: Sold out (but they sent me one free of charge – original price £1,50)
Pin badge: n/a

 

Next game: 01.01.2017: Hampton & Richmond Borough v Hemel Hempstead Town
Previous game: 31.12.2016: AFC Wulfrunians v Sporting Khalsa

More pics

 

 

AFC Wulfrunians v Sporting Khalsa 31.12.2016

Lørdag 31.12.2016: AFC Wulfrunians v Sporting Khalsa

 

Etter et par dager med uheldige «avsporinger» følte jeg etter besøket hos Gresley at turen var tilbake på skinner, men nyttårsaften var en dag som hadde voldt meg en god del hodebry under planleggingen av turen. Med tidlig start i London-området på første nyttårsdag var det en fordel å finne en mulig nede i de traktene eller på vei dit ned, slik at jeg kunne installere meg der. Selv om det kanskje ikke var det som fristet mest, så jeg tidlig muligheten for den dobbel med Met Police og Molesey, før også sistnevnte flyttet sin kamp til 13.00 slik at de nå startet på samme tidspunkt. Jeg har for så vidt også tidligere vært inne på dette med avspark klokka 13.00 og hvordan det av en eller annen grunn ser ut til å ha blitt uhyre populært blant klubbene, men med fare for å gjenta meg selv må jeg si at det er ubrukelig tidspunkt dersom målet er å trekke flere folk. Om man først skal ha tidlig avspark for å trekke flere folk i form av supportere fra andre (og gjerne større) klubber, er det totalt dødfødt med avspark klokka 13.00 da man i de aller fleste tilfeller ikke har mulighet til å komme seg til en 15.00-kamp etterpå.

 

Da den nevnte London-dobbelen utgikk, rettet jeg etter hvert i stedet oppmerksomheten mot Wolverhampton, der Old Wulfrunians skulle spille klokka 12.00 mens nabo AFC Wulfrunians skulle ha kamp klokka 15.00. Da de to holder til kun et steinkast fra hverandre, var dette en enkel dobbel, men igjen skulle det stikkes kjepper i hjulene. AFC Wulfrunians valgte plutselig å også de flytte sin kamp til 12.00, slik at de nå ville spille samtidig også her. Imidlertid så jeg snart at AFC Bridgnorth fortsatt sto oppført med kamp klokka 15.00, og det så ut til å la seg gjøre å ta seg fra Castlecroft til Bridgnorth dersom jeg foretok en meget rask exit fra førstnevnte stadion og hastet mot bussholdeplassen. Det hadde dog vært ok å slippe det stresset da jeg også måtte drasse på bagasjen, og da jeg så at min groundhopper-kompis Russell Cox (kjent som the Wycombe Wanderer) fortsatt hadde til gode å besøke begge, luftet jeg idéen for ham slik at jeg kanskje kunne få skyss.

 

Mens han vurderte alternativene, fikk jeg imidlertid en melding fra brukeren Youngster på Kempster-forumet, og da han hadde tenkt å se Old Wulfrunians fulgt av Leicester Road, tilbød han meg skyss dersom jeg ønsket å være med på dette. Det var slett ikke uinteressant, men en kikk på Google Maps røpet at det nok kunne bli litt vel tøft å ta seg fra Castlecroft til Hinckley på en drøy time. Dette sa Spanner, som han egentlig kalles, seg enig i etter å selv ha sjekket, men siden han uansett hadde besøkt alle Midlands-arenaer der det ble arrangert 15.00-kamper denne dagen, sa han at han var åpen for forslag. Bridgnorth var vel litt i feil retning for en som etter hvert skulle hjem til East Anglia, men det var da jeg så muligheten for å endelig få besøkt Alvechurch. Dette ble foreslått for Spanner, han samtykket, og planen var lagt. Han skulle overnatte et sted opp i Cheshire dagen før, og vi avtalte etter hvert at han skulle plukke meg opp på Stafford stasjon rundt klokka halv elleve, slik at det var dit jeg nå satt kursen denne morgenen.

 

Igjen droppet jeg hotellfrokost og gikk over til Burton-on-Trent stasjon for å ta plass på 08.49-toget som skulle ta meg den korte første etappen til Tamworth. Jeg hadde valgt en times tidligere avgang enn opprinnelig planlagt, i tilfelle forsinkelser og ikke minst at jeg ville være på plass før Spanner dukket opp. Jeg hadde ni minutter på meg til å bytte tog og stige på 09.09-toget fra Tamworth, som ankom Stafford i rute klokka 09.36. Med en tid å vente benyttet jeg tiden til å gå til innkjøp av en enkel frokost i form av smørbrød og juice, og leste litt i en medbragt bok mens jeg ventet på Spanner, som ankom like før halv elleve slik at vi kunne sette kursen mot Wolverhampton og Castlecroft. Vi brukte vel omtrent 40 minutter dit ned, og ankom Castlecroft Stadium med omtrent tre kvarter til avspark. Vi avtale å møtes på parkeringsplassen der etter kamp, og mens Spanner stakk for å se Old Wulfrunians gikk jeg for å betale meg inn hos AFC Wulfrunians.

 

AFC Wulfrunians holder altså til i Castecroft – en ytre bydel eller forstad like utenfor Wolverhampton; vest-sørvest for sistnevntes bysentrum. Denne bydelen har fått sitt navn etter Castlecroft House – et tidligere herskapshus og senere også hotell. Her befinner vi oss vel 4-5 kilometer fra Wolverhampton sentrum, og kun et steinkast fra grensen mot Shropshire. Vi er altså såvidt innenfor grensene til West Midlands, og noen vil vite at Wolverhampton historisk sett var en del av Staffordshire. Ved folketellingen i 2001 ble Castlecrofts innbyggertall oppgitt å være 1 869, slik at det utgjør en svært liten del av Wolverhamptons rundt 250 000 innbyggere. Wolverhampton vokste for øvrig frem som et handelssentrum med ull som spesialitet, mens gruvedrift og diverse industri ble langt mer dominerende etter den industrielle revolusjon.

 

En port i det ene hjørnet var åpen, og der betalte jeg de £6 som ble avkrevd i inngangspenger, samtidig som jeg også rasket med meg et program til £1,50 før jeg kom meg innenfor og satt kursen mot anleggets forholdsvis store hovedtribune som huser klubbens bar helt øverst på tribunen. Det var da jeg tok meg dit opp at jeg ikke uventet støtte på kjente nok en gang. Den tyske duoen Jens og Magret var der, og med en pint fra baren slo jeg meg ned sammen med de to. Sannelig hadde ikke Russell Cox etter hvert valgt å følge mitt forslag, for snart kom også han inn sammen med Chris Garner og fortalte at de ganske riktig skulle til AFC Bridgnorth etterpå. Jeg hadde jo for lengst fortalt ham at mine planer var endret i og med at Alvechurch fristet, men Bridgnorth er også en destinasjon jeg gjerne skulle besøkt. Ellers ble ventetiden benyttet til å hjelpe Jens med å bestemme seg for sin neste destinasjon, og blant alternativene han vurderte klokka 15.00 kunne jeg varmt anbefale Pelsall Villa. Etter å ha vist ham noen bilder derfra var han solgt og bestemte seg for å dra dit (og i likhet med meg var han åpenbart begeistret over det som møtte ham).

 

Jeg nevnte at Spanner gikk for å se naboen Old Wulfrunians og at også de en stund var en del av mine planer for denne dagen, og man kan nesten ikke ta for seg AFC Wulfrunians’ historie uten å nevne Old Wulfrunians. Selv om AFC Wulfrunians ble stiftet så sent som i 2005, har de nemlig sterke bånd til Old Wulfrunians, som på sin side har en historie som strekker seg tilbake til stiftelsen i 1922. Denne klubben ble startet som Wolverhampton Grammar School Old Boys, og har spilt hele sin historie i lokale og regionale ligaer. De dominerte en periode Birmingham AFA, der de fire år på rad sikret seg ‘the double’ med liga- og ligacup-titler. Da deler av denne klubben fløte at tiden var moden for at de prøvde seg på et høyere nivå, endte det med at en rekke ‘utbrytere’ i 2005 stiftet AFC Wulfrunians.

 

Denne nye klubben tok plass i West Midlands (Regional) League Division Two, som våren 2006 ble vunnet på første forsøk. Da de ett år senere endte på andreplass i Division One, betød det opprykk til ligaens Premier Division. Våren 2009 ble også denne vunnet, men opprykket måtte de se langt etter da deres hjemmebane ikke oppfylte kravene. De måtte vente til våren 2013 da WMRL-tittelen igjen ble vunnet og de var tilbake på det oppgraderte Castlecroft Stadium før de fikk rykke opp i Midland Alliance, som året etter ble toppdivisjonen i den nye Midland Football League. De befinner seg fortsatt i MFL Premier Division, med 7. plassen våren 2015 som foreløpig beste plassering, og det ser i hvert fall ikke ut som om den bestenoteringen står i overhengende fare for å bli slått denne sesongen.

 

The Wulfs befant seg nemlig helt nede på 18. plass av de 22 klubbene, og hadde før denne kampen kun tre poeng ned til nedrykkssonen og Boldmere St. Michaels som dessuten hadde en kamp til gode. De innrømmet da også i programmet at dette nok var deres tyngste sesong hittil, og kunne heller ikke forvente noen lett kamp når Sporting Khalsa denne dagen kom på besøk. Den asiatiske klubben lå på femteplass, men hadde dog hele 16 poeng opp til ledende Alvechurch selv om de i det minste hadde fire kamper til gode. Det ser ut til å kunne stå mellom Alvechurch, Lye Town (ett poeng bak med to kamper til gode) og Westfield (ni poeng bak med fem kamper til gode), men spennende blir det åpenbart også i bunnstriden. En representant for hjemmelaget bekreftet at selv om de håper på fortsatt fremgang, så er hovedmålet for sesongen nå å klare seg, så det var viktige poeng å kjempe om da det etter hvert nærmet seg avspark.

 

Da Castlecroft Stadium ble bygget i 1950-årene var det opprinnelig som treningsanlegg for byens storklubb Wolverhamton Wanderers, som på den tiden jo også var en av de virkelige storhetene. I 1990-årene ble det kjøpt av Rugby Union-forbundet og benyttet som regionalt hovedkvarter, der man hadde blant annet «rugby-skole» og treningsfasiliteter for dommere. AFC Wulfrunians spilte som nevnt sine første år på Memorial Ground, der Old Wulfrunians fortsatt holder til, men måtte altså banedele med Wolverhampton Casuals mens man startet arbeidet med å få på plass en leieavtale ved Castlecroft Stadium. Dette anlegget domineres av den etter forholdene store hovedtribunen, som for øvrig også er anleggets eneste tribune. Den byr på sitteplasser, er opphøyet fra bakken og entres via trapper i forkant. Bortsett fra dette er det hard standing under åpen himmel som gjelder rundt resten av anlegget.

 

Om man ikke vet det, er det ikke nødvendigvis så enkelt å se at Khalsa er et asiatisk lag ut fra spillertroppen, men det var i hvert fall et par turbaner å se blant de 125 betalende tilskuerne som fikk se en kamp som startet i høyt tempo og litt temperatur men med lite som skjedde foran målene. Vi nærmet oss halvspilt omgang da vi fikk servert den første skikkelige sjansen, og gjestene utnyttet muligheten da Craig Bannister tok frispark. Hans første forsøk ble blokkert slik at ballen kom tilbake til ham, og på andre forsøk sendte han fra distanse ballen i nettmaskene bak Wulfs-keeper Josh Moreton. Fem minutter senere sto det 0-2 da Dave Meese headet i mål etter et langt innkast fra Johnny Haynes – noe som for øvrig skapte store problemer for vertene gjennom hele kampen. Hjemmelaget kom etter dette noe bedre med, og kom inn i kampen igjen da Marvin Robinson snappet opp et svakt tilbakespill og satt ballen i mål bak Khalsa-keeper Tom Turner. Yussif Ceesay burde kanskje ha gjenopprettet tomålsledelsen like før pause, men skjøt rett på keeper Moreton, slik at det sto 1-2 ved pause.

 

Wulfs-manager Steve Palmer likte nok langt bedre det han så innledningsvis i andre omgang, for det var Wulfs som nå dominerte spillet og presset på for utligning. Gjestenes stopperduo med Tes Robinson og Shawn Boothe virket imidlertid meget solid, og Khalsa kunne i stedet økt ledelsen da Fabrice Kasiama headet i tverrliggeren. De måtte uansett ikke vente altfor lenge før avgjørelsen falt, for dommeren pekte på straffemerket da Ceejay ble lagt i ballen av Wulfs-keeper Moreton, og Dave Meese gjorde ingen feil da han hamret ballen i mål til 1-3. Etter dette virket det nokså komfortabelt for Khalsa, og luften gikk tilsynelatende ut av vertene som måtte nøye seg med et siste forsøk fra innbytter Tom Grainger, men da hans avslutning gikk utenfor så endte det med 1-3 og borteseier. Mens de andre dro mot sine respektive destinasjoner sto Spanner allerede klar på utsiden etter å ha sett Old Wulfrunians slå Wyrley 4-1 i West Midlands (Regional) League Division One. Jeg hadde fått selskap av Eddie Fogden, en groundhopper jeg kun tidligere kjente ved navn fra en og annen groundhopper-gruppe på nettet, og han lurte på om vi hadde plass i bilen til Alvechurch. Jeg sa selvsagt at han måtte spørre Spanner, som ikke hadde noen motforestillinger mot dette, og dermed forlot vi snart Castlecroft med kurs mot Alvechurch.

 

English ground # 382:
AFC Wulfrunians v Sporting Khalsa 1-3 (1-2)
Midland Football League Premier Division
Castlecroft Stadium, 31 December 2016
0-1 Craig Bannister (22)
0-2 David Meese (27)
1-2 Marvin Robinson (32)
1-3 David Meese (64)
Att: 125
Admission: £6
Programme: £1,50
Pin badge: n/a

 

Next game: 31.12.2016: Alvechurch v Sporting Khalsa
Previous game: 30.12.2016: Gresley v Stocksbridge Park Steels

More pics

 

 

Gresley v Stocksbridge Park Steels 30.12.2016

Fredag 30.12.2016: Gresley v Stocksbridge Park Steels

 

Etter to dager på rad som ikke hadde svart til forventningene, håpet jeg denne fredagen på at lykken skulle snu slik at jeg endelig igjen skulle få se en av kampene jeg faktisk hadde planlagt. Jeg våknet dog i et Nottingham som fortsatt var innhyllet i tåke, så jeg begynte allerede å uroe meg for at det denne kvelden skulle være skodden sin tur til å stikke kjepper i hjulene for meg. Jeg valgte å droppe hotellfrokosten for i stedet å plukke med meg et par smørbrød fra en sjappe inne på Nottingham stasjon, og satt meg ned på en benk der for å innta min provisoriske frokost mens jeg vurderte togtidene. Denne kvelden hadde jeg forhåpninger om å se hjemmekamp hos Gresley, og i mangel på overnattings-etablissementer i lille Church Gresley hadde valget falt på nærliggende Burton-on-Trent som base. Der hadde jeg betalt £38 for overnatting ved byens Travelodge, men med tanke på den hotellkjedens strenge policy var det ingen vits å ankomme altfor tidlig før innsjekking klokka 15.00.

 

Derfor hadde jeg unnet meg litt ekstra søvn den morgenen og ventet dessuten en stund før jeg sjekket ut fra Nottingham-hotellet, men hadde enda litt tid å slå i hjel før (eller etter) den 40 minutter lange togturen for ikke å ha altfor lang ventetid. Ikke altfor langt fra Nottingham jernbanestasjon ligger den gode puben Vat and Fiddle, og jeg valgte å tilbringe litt tid der før jeg satt kursen vestover – eller rettere sagt sørvestover. Til tross for at det fortsatt var litt tidlig, valgte jeg meg en pint med cider fra den spennende cider-menyen. Jeg benyttet ellers ventetiden til å gjøre noen notater og kikke en gang til på kveldens alternativer i Non-League Paper samt sjekke Twitter-kontoen til Gresley for å se om de hadde noe å melde. Det hadde de foreløpig ikke, og jeg tuslet etter hvert tilbake til stasjonen for å sette meg på 13.41-toget.

 

Travelodge-hotellet i Burton ligger et steinkast fra byens togstasjon, på andre siden av veien, og ved ankomst var det fortsatt snaut 40 minutter igjen til innsjekking. Heldigvis snublet jeg over den lille mikropuben Weighbridge Inn rett utenfor ved hotellets parkeringsplass, og det virket som et godt egnet sted for å slå i hjel en drøy halvtime. Det gjorde jeg da også med en pint Gwynty Farmhouse scrumpy cider, mens bartenderen fortalte skrekkhistorier om gjester med dårlige erfaringer med Travelodge-hotellet; ikke minst paret som ble bortvist da hotellet hevdet å ikke finne deres booking og nå var fullbooket til tross for at paret hadde skrevet ut booking-dokumentene. Etter å ha tømt glasset og spasert over parkeringsplassen gikk det heldigvis bedre med meg, og jeg ble raskt sjekket inn.

 

Da toget mitt nærmet seg Derby noe tidligere hadde også tåken begynt å lette, og i Burton var det få spor etter den. Likevel var det knyttet spenning til status ved Moat Ground i Church Gresley, men dagens beste nyhet kom da Gresley FC via Twitter kunne fortelle meg at det ville bli kamp. Det var ikke bare dagens beste nyhet, men sannsynligvis den beste nyheten jeg hadde fått så langt på turen, og med forbehold om at det ikke kom en pysete dommer med andre planer, kunne jeg nå begynne å bestemme meg for reiseruta til Church Gresley. Første stopp var dog Weighbridge Inn, der jeg nesten måtte tilbake for å også teste en pint av cideren Lily the Pink mens jeg knasket en pose eller to med pork scratchings. Da jeg tuslet inn i sentrum av bryggeribyen fant jeg snart en Wetherspoons-pub, men valgte heller puben Prince of Brewers da jeg så at den tross alt lå vegg i vegg. Den var for så vidt ikke så voldsomt mye mer spennende enn en gjennomsnitts ‘Spoons’, og etter ett glass gikk turen mot bussterminalen for å komme meg av gårde.

 

Buss nummer 21 ankom etter ruteplanen, og jeg gikk til innkjøp av en returbillett siden jeg også regnet med å returnere med samme bussrute. Turen sørøstover fra Burton var nok en liten melkerute som tok rett i overkant av en halvtime til vi nådde stedet der jeg takket sjåføren og steg av få meter fra puben The Miners Arms. Det viste seg å være en koselig pub med en trivelig gjeng stamkunder som undret seg stort over at en nordmann hadde forvillet seg hit for å se fotball. Pubeieren kunne fortelle at hans pub hadde et eget lag i Burton & District Sunday League, og om man skal dømme ut fra pokalene i det som mest av alt minnet om et trofé-rom, må de ha hatt en viss suksess. Han viste meg noen bilder fra deres kamper, og det slo meg at så ut til å spille på en hjemmebane som virket temmelig godt utbygget for en klubb i Sunday League, med blant annet skikkelige tribuner. Min mistanke ble bekreftet da han nikket og fortalte at de ganske riktig spiller sine hjemmekamper på anlegget til Stapenhill.

 

Church Gresley er en landsby som i 2011 ble oppgitt å ha 6 881 innbyggere, og den ligger helt sør i Derbyshire – mellom den mindre landsbyen Castle Gresley og den langt større byen Swadlincote. Landsbyen har fått sitt navn etter kirken som på 1100-tallet ble anlagt her som et munkekloster. Senere ble landsbyen Church Gresley kjent som hjemsted for et anerkjent pottemakeri, og keramikkproduksjon var i det hele tatt viktig i for øvrig. Church Gresley ble etter hvert også en gruvelandsby. Enda litt lenger frem i tid var det nok kanskje stedets fotballklubb Gresley Rovers som først og fremst satt Church Gresley på kartet – i hvert fall blant de fotballinteresserte, og det var altså stedets fotballklubb jeg nå skulle se. Etter en pint og en pose pork scratchings takket jeg for meg og forlot Miners Arms-folket for å spasere de fem-seks minuttene derfra til Gresleys hjemmebane Moat Ground.

 

Vel fremme kunne jeg betale meg inn med £8 pluss £1,50 for et eksemplar av kveldens program. Besøket ved Moat Ground var et jeg virkelig hadde sett frem til, men under planleggingen av turen gjorde usikkerheten rundt været at jeg vurderte et noe sikrere alternativ ved å i stedet besøke Rochdale. Gresley og Moat Ground fristet imidlertid såpass at jeg følte det var verdt risikoen, og jeg var nå glad for at jeg hadde tatt det valget. Dette er et klassisk stadion som jeg likte allerede da jeg sto utenfor inngangspartiet, og denne følelsen var ikke mindre da jeg kom gjennom telleapparatene. Før jeg tok en runde rundt banen var imidlertid første stopp klubbhusets bar, der jeg satt meg ned og bladde litt i programmet mens jeg nippet til en pint Thatchers Gold til £3,20 og satt til livs enda en pose eller to med pork scratchings. Ja, jeg innrømmer å ha fått totalt oppheng på denne delikatessen, og med mengden jeg gaflet i meg i løpet av denne dagen er det nesten rart at jeg ikke returnerte til hotellet som en enorm pork scratching ved slutten av kvelden.

 

Dagens klubb er når sant skal sies en føniksklubb som ble stiftet så sent som i 2009, da supporterne tok affære etter at nevnte Gresley Rovers gikk konkurs. Men det føles riktig å gå tilbake til 1882 og stiftelsen av Gresley Rovers for å finne dens røtter. Denne klubben spilte sine første år kun vennskapskamper og cupkamper inntil de i 1892 ble med i Burton & District Junior League. I perioder vinglet Rovers voldsomt med stadig bytte av ligaer, og frem til mellomkrigstiden var de innom både Leicestershire Senior League (som ble vunnet i 1901), Midland League (den opprinnelige), Central Alliance, og Birmingham Combination. Sistnevnte var på den tiden en anerkjent og sterk liga, og det var mens de spilte der at Rovers i 1930/31-sesongen tok seg til FA Cupens ordinære runder for første gang, men etter å ha havnet i økonomiske problemer trakk de seg tilbake til Central Alliance i 1933.

 

Etter et par sesonger var de igjen tilbake i Leicestershire Senior League, og da fotballen startet opp igjen etter andre verdenskrig, vant Gresley Rovers denne ligaen i både 1947 og 1948, før de via nok et opphold i Central Alliance hoppet over til Birmingham & District League (som i 1962 ble til dagens West Midlands (Regional) League). I 1959 var det igjen tilbake til Central Alliance, der de befant seg frem til 1975. Rovers ble snart en dominerende klubb i denne ligaen, og i de fjorten sesongene mellom 1961 og 1975, var de aldri dårligere en nummer fem. I denne perioden vant de ligaen fire ganger og ble nummer to ved ytterligere fire anledninger, samtidig som Central Alliance i mellomtiden endret navn til East Midlands Regional League. Nå blir det forhåpentligvis ikke altfor forvirrende, men i 1975 tok de igjen plass i det som nå hadde fått navnet West Midlands (Regional) League, og som var en tøffere og mer anerkjent liga.

 

Etter å ha slitt noen år i denne ligaen, fikk de betalt for godt arbeid da de endte på andreplass våren 1986. Etter å ha fulgt opp med plasseringene 4-4-2-3, ble WMRL-tittelen vunnet to år på rad i 1991 og 1992. I samme periode vant de fire år på rad Derbyshire Senior Cup, og dette var de fire første av klubbens åtte titler i den turneringen. 1990-årene var i det hele tatt en god periode å være Gresley Rovers-supporter, for i 1991 spilte de seg også frem til finalen i FA Vase. I kamprapporter fra denne Wembley-finalen, er det flere av reporterne som omtaler det som «en av de mest spennende Wembley-finaler noensinne». Det føltes kanskje ikke slik da motstander Guiseley leder 3-0 etter en halvtimes tid, men Gresley-klubben slo tilbake og klarte til slutt å få sin utligning på overtid. Guiseley tok igjen ledelsen, men nok en gang utlignet Rovers og sørget for sluttresultatet 4-4 med en scoring på overtid av andre ekstraomgang. Dessverre er det nå slutt på omkamper i FAs finaler, men den gang var det fortsatt normal praksis. Omkampen på Brammall Lane i Sheffield var det imidlertid Guiseley som vant 3-1.

 

Etter den andre strake ligatittelen som ble nevnt, fikk klubben omsider også godkjent sitt anlegg for opprykk, og de tok plass i Southern League, der de ble plassert i det som da var ligaens Midland Division. Etter å ha debutert med andreplass fikk de rykke opp i Southern League Premier Division, og våren 1997 vant de Southern Leagues gjeveste divisjon – ikke verst av en klubb fra en liten landsby. Stadionkravene gjorde imidlertid at de ikke fikk rykke opp i Conference, og i den forbindelse skal det nevnes at Derby County visstnok skal ha tilbudt klubben å bruke deres nylig fraflyttede Baseball Ground, men dette ble avslått av fotballmyndighetene. Skuffelsen over å ikke få rykke opp i non-leagues toppdivisjon var stor, og både manager Paul Futcher og en rekke av spillerne forlot klubben, som straks fikk det så meget tyngre.

 

Våren 1999 ble det nedrykk tilbake til det som nå het Southern League Division One West, og der ble de frem til de i 2004 ble flyttet sidelengs over til Northern Premier League Division One – og senere NPL Division One South, etter utvidelsen i 2007. Ytterligere to år senere endte klubben nest sist, men problemene var nå så store at det var en bagatell oppe i det hele. Klubben var nemlig historie da den kort etter ble slått konkurs, og supporterne startet umiddelbart arbeidet med å reformere klubben – eller stifte en ny klubb, om man vil. Den tok straks plass i East Midlands Counties League, og etter andreplass i debutsesongen, vant de i 2011 den ligaen og sikret opprykk til Midland Alliance, som ble vunnet på første forsøk. Dermed et andre strake opprykk, og den nye klubben var (tilbake) i NPL Division One South, der de fortsatt befinner seg.

 

Det var ikke uventet å se kjente fjes her denne kvelden, for jeg visste at min groundhopper-kompis Neil ville ta turen fra Mansfield. Men det skulle etter hvert vise seg at han ikke var den eneste kjenningen som hadde valgt seg Moat Ground som destinasjon denne kvelden, for snart fikk jeg selskap av Joanna og Anthony som hadde kommet ned fra Preston. Senere skulle jeg også treffe på FC United-mannen Jim Brunt som var der sammen med et par andre groundhoppere, så vår noe snodige gruppe var temmelig godt representert. Det var greit å også få i seg noe annet enn cider, så da jeg etter hvert gikk for å ta en rundt banen, var det med en Bovril i hånden, men jeg kom foreløpig aldri lenger enn like utenfor baren der vi ble stående å samtale litt med en av klubbens styremedlemmer som ønsket oss velkommen til Moat Ground.

 

Gresley Rovers flyttet inn på Moat Ground i 1909, men allerede på midten av 1990-årene begynte de å snakke om et nytt stadion som de håpet å kunne flytte til. Selv om jeg personlig ikke har hørt mye om dette fra føniksklubben, er det nok ingen grunn til å føle seg trygg på at Gresley vil bli her for evig og alltid. Moat Ground er nemlig så vanvittig inneklemt at det er meget trangt på flere av sidene. Som Peter Miles sier i sin eminente book «Homes of Non-league Football», så er det nærmest uforståelig hvordan man klarte å presse inn 3 950 tilskuere her da man i 1957 måtte Burton Albion til kamp i daværende Birmingham & District League. Videre forteller han at det å overvære en kamp på et fullpakket Moat Ground er en enestående opplevelse, og akkurat det har jeg overhodet ingen problemer med å forestille meg!

 

Det er bare å håpe at Moat Ground kan overleve, for det er som sagt et meget flott og klassisk anlegg, som mine usle bilder i enda uslere fotoforhold på ingen måte yter rettferdighet. Hovedtribunen og klubbhuset med tilhørende fasiliteter er å finne på langsiden der jeg hadde kommet inn. Den nevnte tribunen her er i all hovedsak en sittetribune med seksjoner med terracing på begge sider for seg, og disse strekker seg nedover foran klubbhuset som ligger ved siden av. Nede på bortre kortside har man bak mål hard standing under et overbygg som strekker seg omtrent halve banens bredde, og her er det så trangt at det kan by på en utfordring å ta seg forbi andre tilskuere om de da ikke står helt inntil gjerdet/gelenderet som omkranser banen. På borte langside (Queen Street side) er det også nokså ganske trangt, og her består fasilitetene av en blanding av hard standing og et trinn eller to med terracing her og der, med et overbygg som gir tak over hodet på en seksjon omtrent midt på langsiden. På den siste kortsiden er det om mulig enda trangere, og her er det kun hard standing under åpen himmel

 

Det skulle være unødvendig å gjenta at jeg likte meg ved Moat Ground, der den eneste lille skuffelsen – bortsett fra at jeg ikke klarte å få tatt noen bilder jeg var fornøyd med – var at de denne kvelden av en eller annen grunn ikke hadde noe pai på menyen. En av mange grunner til at jeg liker å se non-league fotball i Midlands og i nord-England er at man gjerne finner paier med mushy peas & gravy på menyen, men denne kvelden måtte jeg nøye meg med å betale £1,80 for en sausage bap, uten at det la noen som helst demper på stemningen. Skjønt, noe skuffende var det kanskje også at jeg aldri så Gresleys maskot med det fantastiske navnet Elvis Gresley – en hund som om han var der i hvert fall var flink til å gjemme seg fra undertegnede, som dog ikke lette altfor nøye etter ham.

 

Femteplassen i NPL Division One South for to sesonger siden er føniksklubbens beste ligainnsats, og de ligger vel ikke akkurat an til å kunne forbedre det denne sesongen. De befant seg nemlig nede på 16. plass av de 22 lagene i divisjonen, og med ti poeng ned til nedrykksstreken var de marginalt nærmere nedrykkssonen enn playoff-sonen, da de hadde 11 poeng dit opp. Problemet i så måte var ar de også hadde spilt flere kamper enn de fleste av lagene foran seg. På toppen tronet Barnsley-klubben Shaw Lane (tidligere Shaw Lane Aquaforce), som også hadde kamper til gode på sine forfølgere, og som ser virkelig sterke ut. Man skal dog ikke glemme at Witton Albion, som ved første øyekast kun ser ut til å jage en playoff-plass, har en rekke kamper til gode på samtlige klubber. Kveldens gjester på Moat Ground var Stocksbridge Park Steels, som lå på en 11. plass med seks poeng og tre kamper til gode på Gresley. De hadde fem poeng opp til AFC Rushden & Diamonds på siste playoff-plass med like mange kamper spilt.

 

Da vi hadde fått påfyll i glassene og tatt oppstilling for å se kampen sparkes i gang, kunne vi se at gjestenes playoff-håp fikk seg en liten trøkk da de ikke hang helt med innledningsvis, og de ble straffet etter drøyt ti minutter da Matthew Melbourne fikk tid og rom til å fyre løs og sende ballen i nettet bak Steels-keeper David Reay. 1-0, og gjestene så fortsatt ikke ut til å våkne før Reay hadde vært reddende engel ved å rykke ut og gjøre seg stor da Keenan King stormet gjennom like etter. Etter dette kom Steels mer med og tilrev seg etter hvert et spillemessig overtak på det vanskelige underlaget, men til tross for dette manglet det kvalitet på det som skjedde i angrep. Gresley-keeper Rob Peet hadde derfor ikke altfor mye å gjøre før pause, for da de først spilte seg frem til sjanser, klarte hverken Scott Rethven eller hans lagkamerater å treffe mål.

 

Gresley virket faktisk nokså fornøyd med tingenes tilstand og å holde motstanderen fra livet, men fikk helt på tampen av omgangen en gyllen sjanse til å øke da Dexter Morris-Clarke gikk i bakken og dommeren pekte på straffemerket. Hjemmelaget mente han hadde blitt meid ned, mens representanter for gjestene stilte seg fullstendig uforstående og lurte på hvem av de 229 betalende tilskuerne som var den usynlige snikskytteren. Uansett var straffesparket fra Leandro Browne svakt, og Steels-keeper Reay reddet nokså enkelt slik at det fortsatt sto 1-0 til pause. Den ble benyttet til å hente nye forsyninger med Bovril og pork scratchings (igjen!), samt litt småprat på mine groundhopper-kjenninger og et par representanter for de to lag.

 

En bortesupporter håpet at hans helter ville la seg tenne av Reays strafferedning, men selv om de etter pause fortsatte å styre, var det fortsatt like tamt helt der fremme. Det var et par halvsjanser begge veier før kampen utover i omgangen begynte å bære preg av det vanskelige underlaget. Jeg hadde allerede ved ankomst tenkt i de baner at det slett ikke hadde vært noen selvfølge at det ville bli kamp denne kvelden, for gudene må vite at det i dagens sikkerhets-hysteriske Storbritannia finnes nok av dommere som ville ha hatt betenkeligheter. Gresleys forsvarte seg godt, og gjestene hadde store problemer med å bryte ned deres etablerte forsvar. Det var i kampens siste ordinære minutt at de fikk det som nok var deres største sjanse da Joe Lumsden fyrte løs og keeper Peet måtte gi retur. Nathaniel Crofts fulgte opp, men Peet kom seg opp og gjorde en dobbeltredning som sørget for at alle tre poengene ble værende i det sørlige Derbyshire.

 

Gresley-manager Damion Beckford-Quailey kunne juble over hjemmeseier 1-0 og det som visstnok kun var sesongens andre clean sheet. Selv hadde jeg endelig fått se en av mine planlagte kamper igjen og stortrivdes ved Moat Ground, men etter en rask prat inne i klubbhuset valgte jeg å takke ja til Neils tilbud om skyss tilbake til Burton – spesielt ettersom jeg åpenbart hadde surret bort returbilletten til bussen som jeg hadde betalt noe slikt som £3,70 for. Vi takket for oss og oppdaget snart at vi kjørte feil vei da et skilt plutselig ønsket oss velkommen til Leicestershire, men Neil fikk snart skikk på sin Sat Nav slik at vi snudde og returnerte til Derbyshire for deretter å ta oss over grensen til Staffordshire. Jeg ble sluppet av utenfor jernbanestasjonen og takket for skyss før jeg unnet meg en ny siste pitstop ved Weighbridge Inn for å foreta en ny test av deres Gwynty Farmhouse. Endelig en dag der ting gikk på skinner. Livet smilte til meg, og jeg kunne fornøyd trekke meg tilbake for å få litt søvn før morgendagens dobbel.

English ground # 381:
Gresley v Stocksbridge Park Steels 1-0 (1-0)
Northern Premier League Division One South
Moat Ground, 30 December 2016
1-0 Matthew Melbourne (11)
Att: 229
Admission: £8
Programme: £1,50
Pin badge: £3

 

Next game: 31.12.2016: AFC Wulfrunians v Sporting Khalsa
Previous game: 29.12.2016: Ilkeston U21 v Boston United U21

 

More pics

 

 

Ilkeston U21 v Boston United U21 (@Basford United) 29.12.2016

Torsdag 29.12.2016: Ilkeston U21 v Boston United U21 (@Basford United)

Dette kapittelet burde kanskje fått tittelen «En frustrasjonens dag i Nottingham», men uansett.. Etter onsdagens fadese forlot jeg Newcastle og nordøst for denne gang med uforrettet sak – dog ikke før jeg hadde inntatt en full scottish breakfast (selvsagt inkludert haggis) ved CC Hudsons inne på Newcastle stasjon. Men en slik start på dagen var det med ny optimisme og entusiasme at jeg gikk tilbake til hotellet og pakket snippesken for å ta plass på Cross Countrys tog mot Reading med avgang klokka 10.35. Jeg ble med så langt som til Sheffield, der jeg hadde et kvarters tid på meg til å bytte til Nottingham-toget. For selv om det var Lincoln United som jeg hadde til hensikt å besøke denne kvelden, var det Nottingham jeg hadde valgt meg som base…ikke minst fordi hotellprisene i Lincoln hadde vokst seg langt dyrere mens jeg hadde vurdert alternativene under planlegging av turen.

Omtrent klokka halv to spaserte jeg ut av Nottingham stasjon, lykkelig uvitende om at dagen etter hvert skulle by på nye frustrasjoner og en følelse av déjà-vu, selv om det kanskje burde ant meg. Jeg hadde betalt £31,50 for overnatting ved Premier Inn Arena på London Road, en fem minutters spasertur fra togstasjonen, og jeg merket meg nemlig at gresset langs kanalen som går forbi der var noe frossent. Skjønt det er vel en løgn – eller i beste fall en overdrivelse – å si at jeg på det tidspunktet var helt lykkelig uvitende, all den tid jeg på veien fra Newcastle til Nottingham hadde registrert at det var annonsert en baneinspeksjon klokka 15.00. De hadde da samtidig også gjort oppmerksom på at det slett ikke så lyst ut, men det var bare å vente på den forventede dårlige nyheten.

Men først var det min plan B som gikk dukken da Carlton Town annonserte at deres hjemmekamp var avlyst. Deretter var det heller ingen stor overraskelse da meldingen kom om at Lincoln Uniteds kamp på Ashby Avenue hadde lidd samme skjebne. Jeg skal være den første til å innrømme at jeg ikke er spesielt god til å takle denne typen skuffelser, og frustrasjonen tok igjen overhånd der jeg begynte å se for meg en andre «bortkastet» dag på rad. Denne dagen var det imidlertid noen flere alternativer enn hva tilfelle hadde vært dagen før, men likevel bukket en etter en av kampene under for det som denne kvelden først og fremst syntes å være frost. Jeg begynte å bli desperat, og vurderte nå seriøst å dra opp til Greater Manchester for å besøke Trafford, der de fortsatt ikke hadde annonsert utfallet av baneinspeksjonen. Det ville bety en reisevei på omtrent to og en halv time dit opp, og ikke minst en returreise på tre timer og ankomst tilbake i Nottingham etter kvart på ett på natten.

Jeg begynte faktisk å gjøre meg klar til denne reisen mens jeg avventet avgjørelsen, men idet jeg var klar for å strene ut døra så jeg at også Traffords kamp mot Glossop North End nå hadde blitt avlyst. Jeg var faktisk så desperat at jeg nå vurderte å sjekke ut, anse pengene for hotellovernattingen for tapt, og i stedet ta den lange veien opp til (og booke nytt hotell i) Carlisle, der forholdene skulle være gode i forkant av Carlisle City v Ashton Town. Om Trafford-kampen hadde bukket under noe tidligere, kunne jeg ha rukket dette, men når jeg nå sjekket togruta fra Nottingham til Carlisle fant jeg ut at jeg akkurat hadde mistet et tog og uansett nå var for sent ute, slik at jeg ikke ville ankommet Carlisle stasjon før klokka 20.00. Det var på tide å innse fiaskoen og nok en gang kaste inn håndkledet.

Det var imidlertid en siste mulighet til å se fotball på en ny bane denne kvelden, men dette alternativet som jeg noen timer i forkant hadde blitt tipset om (takk til Fareham Towns klubbsekretær og groundhopper Splodge), hadde jeg valgt å kun benytte som en absolutt siste utvei. Nå var dog tiden kommet for å vurdere dette, og det dreide seg om det som visstnok var en treningskamp mellom Ilkeston U21 og Boston United U21 som skulle spilles på Basford Uniteds hjemmebane Greenwich Avenue. Mens jeg vurderte dette, tok jeg en tur ut i Nottingham som startet med en trikketur opp til Old Market Square i sentrum. Torsdag er Curry Club på Wetherspoons-pubene, og jeg fikk fylt opp energilagrene med en stor porsjon Beef Madras som ble skylt ned med en pint Strongbow. Foran rådhuset på byens torg hadde man en tyskinspirert «julegate» under navnet Winter Wonderland, og jeg kunne se kremmerne falby godsaker som gjorde at jeg skulle ønske jeg hadde litt mer plass i magen.

I stedet var det på tide å hoppe på trikken og sette kursen mot Basford, som er en drabantby i det nordlige Nottingham. Basford ble i 1877 innlemmet i Nottingham, og hadde i 2011 i seg selv drøyt 16 000 innbyggere. I forrige århundre var en såpefabrikk den viktigste hjørnesteinsbedriften her, men såpeproduksjonen ble for et drøyt tiår siden flyttet til Thailand og fabrikken nedlagt. Mange av innbyggerne pendler naturlig nok til sentrale Nottingham, og således er nok trikken riktig så praktisk. Da jeg sommeren 2015 hadde base i Nottingham i forbindelse med at jeg skulle besøke Hucknall Town, benyttet jeg anledningen til å ta en kikk på Greenwich Avenue, som den gang var stengt og viste seg svært vanskelig å få noe innsyn til. Jeg steg nå i likhet med den gang av trikken ved holdeplassen David Lane og gikk herfra til kveldens kamparena, som ved første øyekast virket noe folketom og forlatt. Snart hørte jeg dog lyden av mennesker på innsiden og fant en port som sto åpen slik at jeg kunne ta meg inn.

Det var åpenbart gratis inngang (og selvsagt intet kampprogram), men jeg fikk følelsen av at det hadde vært en større tilstelning her, og da jeg fant frem til klubbhuset fikk jeg dette bekreftet. På vei dit inn traff jeg på to karer bærende på hver sin store eske med øl, og i tillegg til å peke meg til riktig dør, kunne de også fortelle at det hadde vært avholdt en veldedighets-kamp her med avspark klokka 15.00 – der de for øvrig begge hadde spilt. Hva gjelder kampen jeg skulle se, visste jeg kun det jeg hadde lest meg til på Twitter, og det var ikke stort! Basford United hadde annonsert den som et alternativ for de som gjerne ville se fotball denne kvelden, men på spørsmål fra en person som lurte på om det var en vennskapskamp, svarte de at de regnet med at det var en U19-kamp i North Midlands League, men at de kun sto som nøytral arrangør og ikke var sikre. Senere så jeg noen andre snakke om en annen U19-liga, og om jeg skal foregripe begivenhetene noe så var kampen listet som en «U21 Friendly» på Boston Uniteds hjemmesider dagen derpå. Så forvirringen var komplett, men vi får legge sistnevnte til grunn i og med at kilden i det minste var involvert med sitt lag.

Jeg hadde også problemer med å forstå valget til min tyske venn (og usedvanlig bereiste groundhopper) Jens sitt valg denne kvelden, for han var visstnok på vei til Carlisle for å se den nevnte kampen hos Carlisle City da han så meg poste om kampen i Basford. Med hotell i Warrington skal han og hans ledsager Magret ha vært på god vei nordover da han visstnok valgte å snu et stykke sør for Preston og i stedet sette kursen mot Nottingham. Han droppet altså en ligakamp der oppe for å se en ubetydelig U21-vennskapskamp (eller hva det nå var) på en nøytral bane. Forstå det den som kan, men etter å ha fått satt meg ned med en pint cider gikk det ikke lang tid før de to germanerne entret klubbhuset. Jens’ forklaring på det for meg vanvittig snodige valget var at han så for seg at Carlisle City vil kunne bli å finne på en «NWCL Hop» i kommende sesonger, og at han derfor ville «spare» Gillford Park til dette skjer.

Det skulle ikke bli siste gang jeg så de to tyskerne på denne turen, og vi hadde en koselig prat over et par glass, før vi skulle se en kamp som ingen av oss egentlig var 100% sikre på hva var for noe. En person jeg syntes så ut som en klubbrepresentant, viste seg å være nettopp det…men for Basford United, og han hadde ingen bedre peiling enn undertegnede. Imidlertid var han i hvert fall svært behjelpelig med å hente nøklene og låse opp klubbsjappa slik at jeg kunne betale £4,80(!) for en Basford United-pin til min samling. Nokså stivt, men han bød meg også raske med meg et par gamle programmer fra tidligere i sesongen uten ytterligere vederlag. Jeg føler nok at jeg uansett vil måtte returnere for å se Basford United i kamp der, men det var likevel greit å få med seg et «memento» fra mitt besøk. Det var for øvrig voldsomt tåkete, og det er vel heller tvilsomt om man hadde fått unnagjort 90 minutter her denne kvelden dersom det hadde vært Basford United som spilte hjemmekamp i NPL Division One South, men det så ikke ut til å hindre disse ungdomsspillerne.

Da jeg entret Greenwich Avenue via en port ved siden av telleapparatene på den ene langsiden ble jeg først og fremst noe overrasket over å se at spilleunderlaget nå er kunstgress. Jeg var temmelig sikker på at det ikke var tilfelle da jeg foretok min nevnte tidligere lille kikk, som dog kun begrenset seg til nettopp en liten kikk på avstand og gjennom et gjerde. I ettertid ser jeg at dette var noe som skjedde nå i sommer, og det var vel kanskje også derfor dette hadde blitt valgt som nøytral bane til denne kampen. Med Basford United raske klatring i pyramiden de siste årene er det ikke overraskende at anleggets tribunefasiliteter består av prefabrikerte tribuner. To av disse er sittetribuner og befinner seg på samme langside som klubbhuset, garderober etc. Bak mål på nærmeste kortside er det en liten ståtribune der man har tak over hodet. Ellers er det stort sett hard standing det går i.

I mangel på lagoppstillinger var det temmelig umulig å finne ut hvem som var hvem uten å forstyrre noen av de involverte, for majoriteten av de som ellers svinset rundt og så ut som klubbrepresentanter tilhørte igjen Basford United og visste lite eller rettere sagt ingen verdens ting om dette. Men i tåkeheimen kunne vi skimte at de Ilkeston tok ledelsen etter en halvtimes tid da deres nummer 9 fikk uttelling. Men kun to minutter senere var det status quo da hans lagkamerat med nummer 7 på ryggen så ut til å være mannen som satt ballen i eget mål og dermed sørget for 1-1 som vel også var resultatet ved pause. Det skal innrømmes at vi i perioder var mer opptatt av vår småprat enn det som utspilte seg ute på banen, for når man egentlig ikke engang vet hva man ser, er det ikke alltid så lett å la seg engasjere som normalt.

Det var visst en slags happy hour i klubbhusets bar der man fortsatt fikk en pint til £2, så da det var pause lot vi oss ikke be to ganger. Det var ikke spilt mange sekundene av andre omgang før bortelaget scoret og snudde kampen til 1-2. Eller?? Andre omgang var halvspilt og vel så det da jeg tok sjansen på en rask toalettpause, og da jeg returnerte for å spørre om det fortsatt var 1-2, var det en av våre sidemenn som hevdet at det sto 2-2. Jeg trodde jeg hadde gått glipp av et mål mens jeg gjorde mitt fornødne, men fikk til svar at det hadde vært 2-2 i lengre tid. Jens var også nå forvirret, og hvordan jeg har gått glipp av dette målet og når det eventuelt ble scoret forblir et mysterium. All den tid Boston United også rapporterte om 2-2 på sin nettside får vi tro at det stemmer, men jeg har i ettertid tatt kontakt med begge de to klubbene for å få gjort rede på målscorerne uten å ha hørt noen verdens ting til svar.

Jeg ville ikke vært mye til sportsreporter ved denne kampen er jeg redd, men det endte nå da tydeligvis 2-2 i tåkehavet, og mens Jens og Magret raskt satt kursen mot Warrington, bestemte jeg meg for å først unne meg en siste pint for høflighets skyld. De var trivelige, Basford-folket, og jentene som bemannet baren og matutsalget bød meg på gratis mat etter kamp. En chip butty ble tatt imot med takk, før tiden kom for å tømme glasset og traske tilbake til trikkeholdeplassen David Lane. En 17 minutter lang trikketur senere hoppet jeg igjen av ved Old Market Square og oppsøkte puben The Bank, der jeg trøstet meg med en pint eller to. Jeg hadde i hvert fall hatt noe mer hell enn dagen før, men jeg begynte å lure på når jeg igjen skulle få se en av kampene jeg faktisk hadde planlagt. Det var bare å krysse fingrene for mitt planlagte besøk hos Gresley dagen etter. Nottingham er en by jeg liker meg godt i, og den er kjent for sitt fantastiske uteliv, men jeg motsto fristelsen og endte denne gangen ikke opp på for eksempel Rock City. Kanskje er det alderen som etter hvert begynner å gjøre seg gjeldende, men i stedet trakk jeg meg tilbake til hotellet en gang like før midnatt.

English ground # 380:
Ilkeston U21 v Boston United U21 2-2 (1-1)
Friendly
Greenwich Avenue (at Basford United), 29 December 2016
Att: ??
Admission: Free
Programme: None
Pin badge (a Basford United one): £4,80

Next game: 30.12.2016: Gresley v Stocksbridge Park Steels
Previous game: 27.12.2016: Binfield v Ascot United

More pics

28.12.2016: En frustrasjonens dag i nordøst

Onsdag 28.12.2016: En frustrasjonens dag i nordøst

Etter fire kamper på turens to første dager, var det nå på tide å forlate min base i Croydon for å sette kursen mot nordøst, og igjen droppet jeg hotellfrokost til fordel for smørbrød fra den lokal Sainsburys-sjappa som ble inntatt mens jeg unnagjorde første etappe inn til London. Herfra er det jo hyppige avganger med London Victoria som neste og siste stopp, men for å slippe både bytte til tube og ikke minst ekstrautgiftene det innebar, valgte jeg meg i stedet ut et av Thameslink-togene mot Bedford. På sin vei nordover fra Brighton til Bedford krysser de nemlig London-metropolen og stopper blant annet ved St. Pancras International, og siden jeg skulle med tog fra Kings Cross som ligger rett ved siden av, passet dette som hånd i hanske. Min destinasjon var Newcastle, og jeg fikk sikret med en fin plass på 11.00-toget, før jeg like før avgang fikk selskap av en liten gjeng med voldsomt overvektige kvinnemennesker som omsider fikk presset seg inn på de tre andre setene rundt bordet. Det viste seg å være joviale og sjarmerende jenter som var godt selskap på veien opp til Newcastle, der jeg ankom like før klokka 14.

Jeg hadde betalt £31,86 for et dobbeltrom ved County Hotel, tvers over veien for Newcastle stasjon, og fikk raskt sjekket inn. En kald natt hadde gitt litt grunn til bekymring, og jeg hadde ikke før installert meg på rommet før jeg så at det var annonsert baneinspeksjon klokka 16.00 hos Brandon United, der jeg denne kvelden hadde planlagt et tredje forsøk på å se kamp. To ganger tidligere hadde jeg blitt offer for avlysninger der, og når man i tillegg tar med at Brandon United også var den opprinnelige planen da jeg for et par sesonger siden i stedet endte opp hos Dunston UTS, så er det vel trygt å si at det var på tide med et besøk. Dessverre gikk det ikke altfor lang tid før det ble klart at kampen der allerede hadde blitt avlyst, så alle gode ting var IKKE tre denne gang, men jeg hadde forhåpninger om at kveldens omberammede kamp hos Darlington Railway Athletic skulle være redningen. Også derfra ble det imidlertid rapportert om problemer, og mens jeg ventet på resultatet av baneinspeksjonen klokka 16.30, tok jeg en tur ut i Newcastle.

Utenfor stasjonen var det satt opp noe som kanskje mest av alt minnet om et stort indianertelt, og på utsiden av ‘Hadrian’s Tent’ var det salg av diverse tyske pølser og den slags. For £6 fikk jeg servert en bratwürst, men om en tysker hadde latt seg imponere er vel noe mer tvilsomt. Etter å ha fått innpå litt føde, oppsøkte jeg et av mine faste vannhull i geordie-byen; nemlig Bridge Hotel, der jeg benyttet ventetiden med å kose meg med en pint Aspall. Jeg hadde tilbudt meg å komme ned til Brinkburn Road i Darlington for å bemanne en kost eller hjelpe til på annet vis, men hørte aldri noe, og jeg ville nok uansett ankommet i seneste laget i forhold til tidspunktet for inspeksjonen, så nå var det bare å vente. Samtidig kom det i hvert fall signaler om at den tredje og siste kampen i nordøst denne dagen ville bli spilt, slik at siste backup-løsning var en revisit til Jarrow Roofing BCA. Jeg var på god vei til å tømme det andre glasset da klokka passerte 16.30 og jeg ble sittende å oppdatere Darlo RA sin Twitter-feed med voldsom hyppighet. Så kom den knusende dommen…

Kampen var avlyst! Det føltes som om jeg hadde fått et kraftig slag midt i solar plexus, og fortvilelsen skyllet over meg der jeg ble sittende å stirre ned i glasset et par minutter. Jeg hadde i det minste kampen hos Jarrow Roofing, som skulle ta imot Washington, og med en ny pint for hånden sjekket jeg reiseruta og rutetidene for bussene til Boldon Colliery. Jeg hadde ikke før blinket meg ut en passende buss før jeg registrerte at dommeren nå åpenbart hadde ankommet med en annen oppfatning og bestemt at det ikke skulle spilles noen kamp der den kvelden. Fadesen var komplett, og nå tok frustrasjonen igjen overhånd. Det er ikke første gang jeg frustreres av engelskmenn som i stor grad har blitt så pysete at de nesten ikke lenger er i stand til å spille sporten de fant opp. Sikkerhetshysteriet har tatt fullstendig overhånd, og det var kanskje ikke helt tilfeldig at også denne ukes groundhopper-spalte i Non-League Paper også tok for seg dette.

Det var riktignok kaldt ute, men selv om det selvsagt kan ha vært annerledes nede i County Durham, var det der jeg gikk ikke verre frost enn det jeg kveld før hadde sett i Binfield. Og som noen påpekte…utover vårsesongen spilles gjerne kamper uansett på knallharde baner, så hva er forskjellen på dette? Tja, det kan man jo diskutere, men det hjalp meg uansett lite denne kvelden. Det er langt verre steder å bli strandet enn i Newcastle, som tross alt er en av mine favorittbyer, men humøret var alt annet enn godt da jeg etter hvert stakk innom den voldsomt støyende Wetherspoons-puben Union Rooms for å få meg en matbit før jeg trakk meg tilbake til hotellet. Siden jeg ved innsjekking hadde fått to bonger til bruk i hotellets bar, hadde jeg ikke til hensikt å la disse gå til spille, og etter at de ble byttet i to pints Aspall begynte humøret også å komme tilbake…i hvert fall såpass at jeg valgte å legge dagens skuffelse se bak meg og se fremover….mot neste avlysning.

Binfield v Ascot United 27.12.2016

Tirsdag 27.12.2016: Binfield v Ascot United

 

Til tross for visse utfordringer som dukket opp, så det ut til at jeg likevel skulle klare å få med meg samtlige tre kamper jeg hadde planlagt å se denne dagen, da jeg nå var på vei til Binfield etter å ha besøkte både Walton & Hersham og AFC Croydon Athletic. Fra sistnevntes hjemmebane gikk første etappe med buss til Streatham Common togstasjon, der jeg snart hoppet på et tog til Clapham Junction. Ved denne travle stasjonen foretok jeg et raskt togbytte da lykken sto meg såpass bi at et tidligere forsinket tog mot Reading kom inn på perrongen. En rask sjekk bekreftet at dette toget ganske riktig ville få meg til Bracknell raskere enn det noe senere toget jeg opprinnelig hadde satset på å rekke, og jeg kunne gi beskjed til min venn Marc som hadde lovet å plukke meg opp utenfor Bracknell stasjon.

 

Marc er en gammel kompis min tid som Reading-supporter; opprinnelig fra Wokingham, men nylig flyttet til Bracknell, er han også en ivrig supporter av Wokingham & Emmbrook (og tidligere Wokingham Town) og ser gjerne lokal Hellenic League-fotball for øvrig, så han sa straks ja da jeg under planleggingen av turen ymtet frempå for å høre om han var interessert i denne dagens kveldskamp hos Binfield. Mobiltelefonens batteri hadde virkelig fått kjørt seg i løpet av en dag der jeg gjentatte ganger måtte sjekke status på kamper og ikke minst finne frem til nye reiseruter og sjekke rutetider. Derfor viste nødladeren jeg hadde fått til jul seg som en uvurderlig hjelper, og da togturen til Bracknell ble benyttet til å gi mobilen en sårt tiltrengt oppladning var det overhodet ikke for siste gang på turen – det skulle etter hvert snarere bli noe bortimot en fast rutine. Da jeg steg av ved Bracknell stasjon, fortalte Marc at han var rett rundt hjørnet, og snart kunne vi sette kursen mot Binfield.

 

Binfield er en landsby som i 2011 ble oppgitt å ha 7 888 innbyggere, og den ligger øst i grevskapet Berkshire – drøyt tre kilometer nordvest for Bracknell, snaut 5 kilometer nordøst for Wokingham, og 13 kilometer øst-sørøst for Reading. I tidligere tider var dette selvsagt et enda mer landlig område, og senter av Windsor-skogen skal ha vært i Binfield (markert av et stort almetre som bukket under for sykdom og ble endelig fjernet i 2004). Her var det på allerede på 1500-tallet en ‘jakthytte’ som skal ha blitt flittig bruk av både Henry VIII og Elizabeth I. Vi skulle dog ikke på jakt denne kvelden, men snarere på fotballkamp. Vi brukte sånn omtrentlig åtte minutter (ikke inkludert et raskt stopp ved en bensinstasjon) på å kjøre opp til Binfield FCs hjemmebane Stubbs Lane, som egentlig ligger temmelig grisgrendt til i den nordøstlige utkanten av selve Binfield.

 

Vi betalte oss inn med £6 per snute, og kveldens kampprogram var åpenbart inkludert i prisen. Marc hadde ikke fått tatt ut penger fra den lite samarbeidsvillige minibankautomaten ved bensinstasjonen, så jeg betalte for oss begge, men heldigvis for ham dukket også snart hans foreldre opp slik at han kunne innvilges et lite lån. De er også Wokingham Town-supportere, og jeg skal ikke si om de denne kvelden kom på grunn av den langveisfarende nordmannen eller om de kun følte for å se litt Hellenic League-fotball, men de var uansett ikke de eneste kjente fjesene der inne i klubbhuset. Groundhopperen Paul White var til stede sammen med sin kompis Les, og det ble «fargerikt» da min og Marcs kompis Paul Brown etter hvert også dukket opp.

 

Marc hadde tilbudt seg å gå til baren før Paul White rakk å reise seg for å ta første runde slik han hadde lovet, og førstnevnte kom tilbake med flasker med Kopparbergs som han hevdet var det beste cider-alternativet. Deretter ble det prat med gamle og nye kjente, for det var flere som ville ønske meg velkommen til Stubbs Lane – deriblant Binfield-formann Bob Bacon som også hadde gjort dette via Twitter. Jeg er ikke kar om å huske om det var ham eller en annen klubbrepresentant (kanskje var det klubbsekretær Rob Challis?) som gikk for å hente en bunke programmer fra tidligere i sesongen, men jeg fikk overrakt denne slik at jeg i hvert fall hadde noe å lese på togene de kommende dagene. En pin til min samling fikk de også fisket frem uten å ville ta imot betaling for den, og det skal kanskje også nevnes at jeg selv hadde blitt viet en side i kveldens program. Det var for så vidt ingen overraskelse all den tid Paul White har en spalte i Binfield-programmet, og kort tid før min avreise fra Norge hadde han tatt kontakt for å få noen linjer fra undertegnede i anledning mitt besøk. ‘Fame at last’!

 

Binfield FC ble i 1892 stiftet av arbeidere ved en lokal mursteins-fabrikk og lokale gårdsarbeidere, og de spilte tidlig i Ascot & District League, før de i 1946 ble med i Great Western Combination. Denne ble vunnet på første forsøk, og tittelen ble fulgt opp med en andreplass, før de i 1951 takket for seg og tok plass i Reading & District League. I 1989 fulgte et bytte til Chiltonian League, som de vant i 1996, før denne ligaen slo seg sammen med og ble en del av Hellenic League i 2000. Der tok de plass i Division One East, og året etter ble også junior-klubben Binfield Forest en del av Binfield FC. Våren 2009 vant de Division One East og rykket opp i Hellenic League Premier Division, der de i 2010/11-sesongen noterte sin beste plassering da de endte på 2. plass. The Moles har i det hele tatt etablert seg greit i Hellenic Leagues toppdivisjon, og har siden det nevnte opprykket aldri vært dårligere enn nummer åtte.

 

Det kan se ut som om det siste muligens også vil holde stikk etter denne sesongen, for Binfield befant seg før denne dagens kamper på nettopp en åttendeplass. De fleste andre klubbene i Hellenic League Premier Division hadde spilt dagen før, og Thame United toppet tabellen to poeng foran Bracknell Town, men med en kamp mer spilt enn sistnevnte. De hadde en ørliten luke ned til Flackwell Heath, Thatcham Town og Highworth Town, og derfra var det nok en luke ned til Ardley United, Tuffley Rovers og altså Binfield på åttende. Det er vel ellers kanskje ikke helt tilfeldig at de fire klubbene som har søkt om opprykk fra denne divisjonen er identisk med de klubbene som la beslag på de fire første plassene på tabellen. Hva gjelder kveldens gjester så var det Ascot United, som ganske riktig kommer fra stedet som er langt mer kjent som for sitt senter for hestesport og de fasjonable arrangementene der, og de befant seg på nedre halvdel av tabellen – nærmere bestemt som nummer 13 av det som nå er 18 klubber, etter at Carterton måtte trekke seg tidligere i sesongen.

 

Det var visstnok først i 1980 at Binfield flyttet inn på Stubbs Lane, og videre skal flomlysene ha kommet på plass først etter årtusenskiftet. Stubbs Lane er da også relativt sett et nokså spartansk anlegg, der det tross alt koselige klubbhuset befinner seg noe tilbaketrukket på nærmeste kortside. Her er det en liten gressbanke som går fra klubbhuset og ned mot selve banen, og selv om det er hard standing der nede, var det også noen som etter hvert valgte å stå oppe på gressbanken, der man på klubbhusets ene flanke også har et lite overbygg som gir tak over hodet. Anleggets eneste tribune ellers er en moderne sittetribune som står midt på høyre (bortre) langside sett fra klubbhuset, men laglederbenkene på hver sin side av seg. Bortsett fra dette er det hard standing under åpen himmel som gjelder.

 

Men det er i ferd med å skje ting ved Stubbs Lane, og i programmet kunne formann Bob Bacon i sin velkomstspalte fortelle at arbeidet med et nytt garderobe-kompleks ville starte 9 januar, og at man samtidig ville pusse opp klubbhuset. Dette er beregnet å ta omtrent fem måneder, og Bacon mente det var et signal om Binfields fortsatte fremgang og intensjoner. Kanskje skal man tolke det dithen at det ikke er usannsynlig med en søknad også fra Binfield i kommende sesonger..? Under en røykepause dristet vi oss ut i kulda og jeg benyttet anledningen til å ta en liten runde for å se meg rundt. Sammen med Marc fikk jeg også slått av en meget rask prat med Binfield-manager Roger Herridge, som ønsket meg velkommen og fortalte at han hadde et par fravær som bekymret litt. Vi lot ham fortsette sin jobb med å overse oppvarmingen og kom oss inn i klubbhusets varme for å hente påfyll fra baren der.

 

Det var etter hvert vise seg å være en iskald opplevelse å stå og se fotball på Stubbs Lane denne kvelden, og gressmatta bar da også preg av at det hadde vært frost. Jeg var litt bekymret da vi først ankom, men ble beroliget av funksjonærer som hevdet at det ble kamp. Det skulle da heller egentlig ikke være noen grunn til å avlyse, men når man vet hvor pinglete fotball-England og dommerne i mange tilfeller har blitt, så kan man jo tydeligvis aldri føle seg helt sikker. Nå nærmet det seg uansett avspark, så det var bare å ta på seg hanskene, dra Pelsall Villa-lua godt nedover ørene og ta oppstilling i påvente av 2×45 kalde minutter. Spillerne entret banen og vi gikk for å stille oss ved laglederbenkene til siden for hovedtribunen.

 

Ascot United hadde ikke vunnet siden tidlig i november, men etter et nokså tam innledning var det gjestene som virket skarpest. De hadde også et for anledningen nytt spisspar i form av Matt Forder (fra egen ungdomsavdeling) og Luke Wilson, og selv om de to var blant banens minste skapte de i løpet av kampen en god del hodebry for hjemmelaget med sin energi, fart og vilje til å løpe med ball mot Moles-forsvarerne som tidvis virket å ha visse problemer med underlaget når de måtte snu seg raskt. Omtrent tjue minutter ut i kampen kunne da også The Yellamen tatt ledelsen. Moles-keeper Mo Nyamunga måtte blokkere et skudd, og var på vei tilbake i posisjon da debutant Forder sendte returen mot mål. Det endte resultatløst, men kort etter la han inn til sin makker Wilson som avsluttet i tverrliggeren. Binfield hadde ikke all verden å by på offensivt i første omgang, men kaptein James Knight tvang i hvert fall Ascot-keeper Carl Dennison til å gjøre en god redning helt på tampen av omgangen.

 

Allerede i løpet av første omgang hadde jeg forkynt at jeg sto med en følelse av å være vitne til en 0-0-kamp, og det sto seg i hvert fall fortsatt da dommerens fløytestøt signaliserte pause, slik at vi kunne haste inn i klubbhusets varme. Etter 45+ minutter ute i kulda fristet det egentlig ikke spesielt med kald cider, så jeg jeg gikk i stedet til matutsalget og fikk bestilt meg en kopp rykende varm Bovril. Det var flere som fulgte mitt eksempel, og da den først nådde drikkbar temperatur gjorde den svært godt i skrotten. Faktisk så godt at jeg gikk for å få påfyll til å ta med meg ut da de etter hvert ble klart for andre omgang. Det var såpass kaldt at noen av de 152 betalende tilskuerne nå vegret seg for å gå ut igjen og valgte å se kampen der oppe fra klubbhuset.

 

Derfra kunne de kanskje se at gjestenes Luke Wilson først skjøt i nettveggen, før han ble spilt gjennom mot Moles-keeper Nyamunga som imidlertid fikk stormet ut og avverget i siste liten. Dette begynte å minne mer og mer om en 0-0-kamp, men en haltende Sean Moore var nære på for Binfield. Ettersom klokka tikket mot 90 minutter var det imidlertid stadig mindre sannsynlig at de fremmøtte ville få se et mål. Med kun et par minutter igjen fikk dog hjemmelaget et frispark (til tross for ville protester fra gjestene), og da ballen ble sendt inn i feltet ble den omsider satt i mål av unggutten Luke Hayden. Egentlig noe mot spillets gang, men vi var i det 88. spilleminutt og det sto nå 1-0.

 

17-åringen så nå ut til å bli matchvinner med sitt sjuende mål for sesongen, men Ascot United hadde ikke til hensikt å gi seg uten kamp, og The Yellamen gikk rett i angrep. Dan Davies fikk også kjempet ballen i mål, og gjestene jublet over det de trodde var en utligning, inntil de så at linjemannen hadde hevet flagget for å markere for offside. Nærmere kom de aldri, og dermed endte det 1-0. Selv Binfield-manager Roger Herridge innrømmet at det var en noe heldig seier og at han følte litt med Ascot United som tross alt hadde vært det beste laget. Fortjent eller ikke; muldvarpene fra Binfield hadde i hvert fall sikret seg de tre poengene og klatret en plass på tabellen i løpet av kvelden. Nå gjensto bare å takke for meg og ta avskjed med alle kjente før Marc svippet meg tilbake til Bracknell stasjon slik at jeg kunne ta plass på 22.02-toget og returnere til East Croydon via et togbytte ved Clapham Junction. For andre dag på rad endte jeg opp med å bestille meg en pizza fra hotellresepsjonen, som jeg trakk meg tilbake med etter en lang dag med groundhopping.

English ground # 379:
Binfield v Ascot United 1-0 (0-0)
Hellenic League Premier Division
Stubbs Lane, 27 December 2016
1-0 Luke Hayden (88)
Att: 152
Admission: £6
Programme: Included
Pin badge: Free (gift from the club)

 

Next game: 29.12.2016: Ilkeston U21 v Boston United U21
Previous game: 27.12.2016: AFC Croydon Athletic v Cray Valley (PM)

More pics

 

 

AFC Croydon Athletic v Cray Valley (PM) 27.12.2016

Tirsdag 27.12.2016: AFC Croydon Athletic v Cray Valley (PM)

 

Etter å ha vært vitne til en dramatisk avslutning på Stompond Lane, der Walton & Hersham måtte gi fra seg to av poengene i det sjette tilleggsminuttet, forlot jeg sporenstreks Walton-on-Thames med karen som hadde vært vennlig nok til å tilby meg skyss. Han skulle tilfeldigvis til Mitcham, og sa seg villig til å sette meg av ved trikkeholdeplassen Mitcham Tramlink. Timingen var også perfekt, for en av trikkene kom idet jeg takket for kyss og kunne stige på for å la trikken frakte meg de tre stoppene ned til holdeplassen Therapia Lane. Jeg hadde funnet ut at dette skulle være holdeplassen nærmest Mayfield Stadium, og det som i følge Google Maps var en spasertur på 16 minutter ble unnagjort på nærmere ti, der jeg langt ut mot AFC Croydon Athletics hjemmebane. Men gangveien som Google Maps hadde foreslått, og som går forbi rett bak stadionet, viste seg å ikke være noen god rute, for mellom gangveien og stadionet var det både et gjerde, en stor voll og en tett buskas som jeg nå måtte forsere etter å ha funnet en åpning i gjerdet. Etter å ha forsert dette villnisset hadde jeg dog nådd frem med et snaut kvarter til avspark.

 

AFC Croydon Athletic hører hjemme i Thornton Heath, som er et distrikt i bydelen Croydon i sør-London. Thornton Heath har i seg selv omtrent 16 500 innbyggere, og ligger drøyt 11 kilometer sør for Charing Cross i sentrale London. Bebyggelsen går jo i ett fra London og hit ned, slik at området selvsagt for lengst har vokst sammen med både den langt større Croydon (som også er en egen by) og andre omkringliggende områder. Det skjedde etter jernbanens ankomst i 1862, og over de neste 50 årene gikk Thornton Heath fra å være en landlig «utpost» til å bli en del av London-metropolens ytre bydeler. I en periode var dette den største slike utbyggingen i verden på den tiden, og mye av arkitekturen bærer da også preg av viktoriatiden. Dessverre er de gamle viktorianske badene ikke blant bygningene som har overlevd.

 

Jeg fikk minst ett muligens noe merkelig blikk der jeg kom ut av vegetasjonen mellom stadionet og gangveien som går mellom dette og kirkegården (og der det av alle ting lå en totalt rusten og ribbet moped som så ut til å ha ligget der i evigheter), men vel fremme ved Mayfield Stadium kunne jeg betale meg inn med £7 for entré og £1,50 for et eksemplar av dagens program. Jeg kunne like gjerne utsette min lille runde rundt banen til kampen startet, så nå hadde jeg ti minutters tid til å puste ut mens jeg bladde litt i programmet og nippet til en Kopparbergs til £3,80. Sannelig rakk jeg ikke også å få rasket til meg både en tekstil med lagoppstillingene og en pin til min samling (£4), takket være en behjelpelig representant for hjemmelaget.

 

Selv om dagens klubb ble stiftet så sent som i 2012, har den en interessant og trist historie som gjør at vi må tilbake til forgjengeren Croydon Athletic – en klubb som i 1986 ble stiftet da de to klubbene Wandsworth FC og Norwood FC slo seg sammen. Begge hadde selvsagt igjen en mye eldre historie, men lå oss i denne omgang starte her. Klubben het da først Wandsworth & Norwood, og tok plass i London-Spartan League, der de etter debutsesongen rykket opp i toppdivisjonen av det som samtidig endret navn til Spartan League. Våren 1989 endte de på andreplass, og etter at de i 1990 tok navnet Croydon Athletic, gjentok de denne bedriften i 1994. Samtidig hadde de søkt opprykk til Isthmian League, men søknaden ble avslått da deres hjemmebane ikke oppfylte stadionkravene. Det var også tilfelle da de året etter vant Spartan League, men etter tredjeplassen våren 1997 hadde deres hjemmebane blitt oppgradert såpass at de omsider fikk innpass i Isthmian League.

 

Der tok de plass i Division Three, som den gang var Isthmian Leagues ‘kjeller-divisjon’. Den divisjonen ble vunnet i 2002, samtidig med at denne ligaen gjennomførte en omstrukturering som førte til at The Rams ble plassert i den nye Division One South. Der befant de seg også da klubben i 2008 ble kjøpt opp av Mazhar Majeed; en eiendomsutvikler som også opererte som agent for en rekke spillere på det pakistanske cricket-landslaget. Herfra er det en historie om hvor galt det kan gå når en klubb havner i klørne på en eier som aldri burde fått eie en klubb. Det var nok kanskje supporterne lykkelig uvitende om da de våren 2010 feiret divisjonstittel og opprykk til Isthmian Premier League, men snart kom det frem at Majeed var under etterforskning for sin rolle i en enorm kampfiksing-skandale rundt det pakistanske cricket-landslaget.

 

Det viste seg at Majeed hadde brukt sitt eierskap av Croydon Athletic til å hvitvaske penger fra blant annet kampfiksing, og på skjult kamera innrømmet han overfor en ‘undercover’ journalist at dette var den eneste grunnen til at han i det hele tatt hadde kjøpt fotballklubben. Klubben var nå under etterforskning av skattemyndighetene, og den daværende manageren og hans assistent forlot klubben etter en kamp tidlig i september 2010. Dagen etter ble flere av klubbens kamper utsatt, samtidig som de måtte trekke seg fra FA Cupen, og en strøm av spillere forlot nå klubben i det som ble omtalt som en «exodus» fra Croydon Athletic. Klubbens debutsesong i Isthmian Premier hadde blitt til et mareritt, og i oktober 2010 ble formann David Le Cluse funnet død etter å ha tatt sitt eget liv. Sesongen endte da også med nedrykk tilbake til Isthmian 1 South.

 

Klubben ble etter hvert tiltalt for 24 brudd på FAs regler, og ble dømt til en bot på £7500 og ti poengs trekk. Majeed på sin side slapp unna med 32 måneders fengsel, mens klubben nå var i total oppløsning. De hadde blitt låst ute av sin hjemmebane slik at de ikke fikk spilt kamper der, det nye manager-teamet takket for seg, og snart fikk de også problemer med å stille lag da spillerne igjen forlot klubben en masse. En ukes til før jul 2011 kunne lokalavisen Croydon Advertiser fortelle at Croydon Athletic i realiteten var en saga blott. Klubben var nå historie, takket være Majeeds vanstyre. Utpå nyåret hadde supporterne fått summet seg, og de stiftet dagens klubb – føniksklubben AFC Croydon Athletic.

 

Denne klubben tok i 2012 plass i Combined Counties League Division One, der de spilte sine tre første sesonger. Etter andreplassen våren 2015 vanket det opprykk, og de ble nå flyttet sidelengs over til Southern Counties East League, der de fortsatt er å finne. Som forrige sesong er The Rams blant klubbene som har søkt opprykk til step 4, men som en av sju søkere fra denne divisjonen vil de få svært tøff konkurranse. I den forbindelse skal det også nevnes at den manglende søknaden fra Ashford United var den største overraskelsen for undertegnede, men det gikk ikke lang tid før de hevdet at søknaden var sendt, og at de ble overrasket over å ikke se sitt navn på listen fra FA, som på sin side hevder at noen slik søknad ikke ble mottatt. Ashford United skal ha sendt inn en anke, men de jeg snakket med på Mayfield Stadium kunne ikke kaste ytterligere lys over denne saken. Ingen sesong uten drama!

 

Mayfield Stadium har ingen spesielt lang historie slik det nå fremstår, for dette stedet ble tidligere kun brukt til ungdomsfotball frem til 1982, da Northwood flyttet inn. Etter den nevnte sammenslåingen i 1986 ble det utbedret til å bli et skikkelig stadion, og Croydon Athletic spilte der frem til sin undergang. Da dagens føniksklubb ble etablert kunne de ikke benytte dette anlegget, og derfor måtte de først banedele hos lokalrivalen Croydon FC. I januar 2013 brant også klubbhuset ved Mayfield Stadium, men det ble bygget opp igjen, og AFC Croydon Athletic kunne flytte inn og spille sin første hjemmekamp der i november 2014. Jeg kom inn gjennom inngangspartiet på den ene langsiden, ved siden av hovedtribunen, og når jeg nå kom ut av klubbhuset for å ta fatt på en rask liten runde (med klokka) var det på motsatt side av hovedtribunen.

 

Den nevnte hovedtribunen står midt på denne langsiden, og her skal det tidligere ha vært et overbygg som ga tak over hodet til stående tilskuere, som senere har blitt bygget om til å bli dagens hovedtribune som er en sittetribune. Til en av sidene for denne finner man altså inngangen til klubbhusets bar, mens man på den andre siden har hoved-inngangspartiet og deretter en liten seksjon med et par betongtrinn som strekker seg nedover mot nærmeste kortside. Bak mål der er det igjen betongtrinn for stående tilskuere, og et overbygg som gir tak over hodet. I det ene hjørnet her sto for øvrig en stige som i løpet av kampen måtte brukes et par ganger for å hente ned baller fra bølgeblikk-taket der. To lignende stå-seksjoner er å finne på bortre langside, på hver sin side av laglederbenkene. I tillegg er det hard standing, som også er det eneste bortre kortside har å by på. Tilbake på nærmeste langside så jeg at det også er et større parti med betongavsatser (terracing) i partiet mellom bortre kortside og hovedtribunen, som jeg nå tok oppstilling rett ved siden av.

 

AFC Croydon Athletic startet denne sesongen forrykende ved å vinne åtte av de ni første ligakampene. Senere har man surret bort litt flere poeng, men de ligger meget godt an til å i hvert fall forbedre 11. plassen fra sist sesongs debut i Southern Counties East League Premier Division. Opprykk kan dog kanskje bli tøft denne sesongen, for fra sin sjetteplass hadde The Rams før denne kampen åtte poeng opp til ledende Ashford United. Sistnevnte hadde dagen før tapt toppoppgjøret borte mot toer Sheppey United, og det skilte nå kun ett poeng, men Sheppey hadde også spilt to kamper mer. Crowborough United lurte dog på tredje kun fire poeng bak teten og med to kamper til gode på Ashford United. Deretter fulgte også Holland & Blair og Sevenoaks Town foran bukkene fra AFC Croydon Athletic, mens dagens gjester Cray Valley PM befant seg på sjuende; altså på plassen bak. Det skilte kun ett poeng mellom de to, og gjestene hadde dessuten en kamp mindre spilt.

 

Det var da også en nokså jevn affære innledningsvis, og de første 15-20 minuttene var det ingen av keeperne som ble satt altfor store prøver. Millers-keeper Jordan Carey fikk seg dog kanskje en støkk da han måtte i ilden for å hindre et Rams-innlegg fra å snike seg rett inn under tverrliggeren, mens gjestene hadde et nokså uberettiget rop om straffespark da Ben Francis følte seg klemt mellom Rams-keeper Dan Burnett og en av hans forsvarere. Like etter at vi hadde passert halvspilt omgang, pekte imidlertid dommeren på straffemerket, og det var hjemmelaget som ble tildelt straffespark da Warren Mfula ble hindret av Millers-forsvarer Steve Springett på sin vei inn i feltet. Mfula tok selv straffesparket, og gjorde ingen feil da han sendte vertene i føringen. Vi var i det tjuefemte minutt, og det sto nå 1-0.

 

Det var nesten en liten følelse av déjà-vu fem minutter senere, da Frankie Griffin hindret Mfula og dommeren igjen pekte på straffemerket. Igjen steg Mfula frem og scoret sitt og AFC Croydon Athletics andre. 2-0! Cray Valley PM forsøkte å svare, og deres beste sjanse før pause var nok da Ben Francis ble spilt gjennom av Denzel Gayle, men Rams-keeper Burnett vant den duellen mens jeg dristet meg til å oppsøke «burgervogna» for å kjøpe en cheeseburger. Det viste seg uansett å være omgangens siste sjansen av betydning, slik at det fortsatt sto 2-0 da dommeren blåste for pause og jeg kunne oppsøke baren for å få påfyll i glasset. Det hadde egentlig vært nokså jevnt, men Mfula sin fart hadde vært forskjellen som skapte problemer for gjestene når han stormet inn i 16-meteren.

 

Den siste biten av burgeren ble trykket inn i gapet og skylt ned med Kopparbergs mens jeg samtalte litt med klubbrepresentanten fra tidligere, som kunne fortelle fra tiden da vanstyre endte med at klubbens forgjenger omsider gikk under, og fra stiftelsen av dagens føniksklubb. Jeg lyttet interessert og kom med et par oppfølgingsspørsmål før han hadde visse plikter å se til da det snart nærmet seg andre omgang. Jeg fikk i pausen også sjekket ut reiseruta videre til dagens tredje kamp i Binfield (jeg hadde nemlig ikke til hensikt å forsere villnisset på utsiden en gang til på vei tilbake til trikken, og fant i stedet en rute der jeg kunne haste opp den skikkelige innkjørselen for å benytte en bussholdeplass litt oppe i veien), og da jeg hadde fått helt restene av flaska i et plastglass og tatt oppstilling ved siden av hovedtribunen, kom spillerne straks etter ut igjen på banen for å ta fatt på de siste 45 minuttene.

 

Manager James Collins hadde benyttet pausen til å gjøre tre bytter på sitt bortelag, og det hadde tydeligvis fått litt fart på hans gutter, for de startet friskt og ropte igjen på straffe da et skudd fra kaptein Jason Thompson så ut til å bli blokkert av hånda til en Rams-forsvarer. Thompson var litt senere frempå igjen med et frispark som ble slått over, og deretter fulgte en periode der spissen Ben Francis var i søkelyset. Han fikk flere sjanser som endte opp over eller utenfor, eller i klypene til Rams-keeperen. The Millers jaktet redusering, og det åpnet for kontringer, selv om Mfula hadde blitt byttet ut fem minutter ut i omgangen. James Frey hadde et par forsøk der i hvert fall ett av de tvang frem en god redning fra keeper Carey. Da scoringen kom var det hjemmelaget som økte ytterligere, da ballen ble spilt opp mot Carlton Murray-Price som løp mot mål og kjempet inn 3-0. Det hele virket avgjort, med 84 minutter på klokka.

 

Om så ikke var tilfelle, var det i hvert fall ingen tvil da også Murray-Price ble tomålsscorer to minutter senere. James Frey fyrte løs, og en retningsendring førte til at ballen falt til rette for Murray-Price, slik at han enkelt kunne sette spikeren i kista med 4-0. Helt på tampen fikk gjestene et straffespark etter en dytt inne i feltet, og kaptein Jason Thompson steg frem, men Rams-keeper Burnett fikk slått straffesparket til side for mål. Det var virkelig ikke Cray Valley PMs dag, virket det som, men i det andre tilleggsminuttet fikk de omsider sitt trøstemål da Francis fant Thompson inne i feltet, og kapteinen gjorde opp for straffemissen ved å skru inn reduseringen til 4-1, som snart ble bekreftet som sluttresultatet da dommeren blåste for full tid.

 

Jeg hadde sett en nokså underholdende kamp der resultatet til slutt nok var en smule flatterende, men ikke direkte ufortjent at det var manager Kevin Rayner som kunne juble over tre viktige hjemmepoeng. Jeg var raskt av gårde ut porten og strenet oppover mot bussholdeplassen som ble foreslått av Google Maps, der det skulle komme en buss som kunne frakte meg til Streatham Common jernbanestasjon. Det viste seg å stemme, og snart var jeg på vei til dagens tredje kamp i Binfield – med tog til Clapham Junction og videre til Bracknell, der jeg skulle møte min kompis Marc, som hadde sagt seg villig til å bli med på kamp og gi meg skyss.

English ground # 378:
AFC Croydon Athletic v Cray Valley PM 4-1 (2-1)
Southern Counties East League Premier Division
The Mayfield Stadium, 27 December 2016
1-0 Warren Mfula (pen, 25)
2-0 Warren Mfula (pen, 30)
3-0 Carlton Murray-Price (84)
4-0 Carlton Murray-Price (86)
4-1 Jason Thompson (90+2)
Att: 96
Admission: £7
Programme: £1,50
Pin badge: £4

 

Next game: 27.12.2016: Binfield v Ascot United
Previous game: 27.12.2016: Walton & Hersham v Westfield

 

More pics