West Auckland Town v Shildon 03.01.2017

Tirsdag 03.01.2017: West Auckland Town v Shildon

Etter tre netter var det på tide å sjekke ut og forlate Cranford og Heathrow-traktene i vest-London for å forflytte meg en god del kilometer. Siden høytiden og dagene med tidlige avspark var offisielt over var det vel også trygt å rette oppmerksomheten mot Northern League da det nå ikke var noen tidlige avspark som de og deres klubber kunne skape usikkerhet rundt med stadig og sene endring og tidvis håpløst dårlig informasjon rundt klokkeslettene for disse. Det var imidlertid temmelig sikkert å anta at avspark i kveldens kamp mellom West Auckland Town og Shildon i andre runde av Durham Challenge Cup virkelig ville ha avspark klokka 19.30, og det var fortsatt min plan A da jeg tok bussen til Hayes & Harlington jernbanestasjon for å ta toget derfra inn til London Paddington. Etter å ha tatt meg derfra til Kings Cross kunne jeg ta plass på 10.30-toget som skulle ta meg så langt som til Darlington.

Ved ankomst Darlington drøyt to og en halv time senere vurderte latsabben i meg å ta en av bussene inn til Tubwell Row i sentrum, men jeg endte opp med å drasse med meg bagasjen til fots, og fant ut at jeg like gjerne kunne unne meg en rast ved puben Hole In The Wall for å heller ta en buss en halvtime senere enn planlagt. Over en pint Aspall vurderte jeg en siste gang muligheten for å i stedet se Darlington Railway Athletic i en ligakamp som hadde blitt omberammet (dette var vel samme kamp som også var min plan B en snau uke tidligere, da jeg endte opp frustrert og uten kamp i Newcastle). Jeg spurte meg selv om det ville være mer interessant enn en kamp i grevskapscupen, men kom frem til at det uansett var små sjanser for at en kamp mellom West og Shildon ikke ville bli tatt seriøst – uavhengig av turnering.

I tillegg virker dette å være en region der man faktisk tar grevskapscupen på alvor – noe som når sant skal sies ikke alltid kan sies om alle grevskapscuper – og i tillegg var det på høy tid at jeg kom meg til Darlington Road. Et trivelig gjensyn med Shildon-folket ville det nok også bli, så jeg hadde vel bestemt meg for å ikke ombestemme meg da jeg steg på buss X1 mot Tow Law og punget ut hele £7 etter å ha bedt om en dagsbillett med gyldighet helt til West Auckland. Selv om jeg gjerne tar et gjensyn med Tow Law, skulle jeg ikke helt dit denne gang, men takket i stedet sjåføren og steg av rett utenfor Premier Inn-hotellet som bærer Bishop Auckland-navnet, men som ligger ved Tindale Crossing helt i byens utkant – rett ved Bishop Aucklands hjemmebane Heritage Park. Her hadde jeg betalt £31,50 for overnatting og ble raskt sjekket inn.

Det er ikke heller ikke første gang jeg benytter dette hotellet som base, for her overnattet jeg både da jeg nøyaktig tre år tidligere gjorde mitt første og mislykkede forsøk på å se kamp ved Heritage Park, og da jeg i november 2014 endelig fikk sett kamp der. Det jeg husker best fra mitt opphold ved hotellet den gangen er at brannalarmen gikk like etter klokka halv seks på morgenen, og at jeg etter å ha tatt meg ned for å bli informert om at det var falsk alarm hadde visse problemer med å få sove igjen. Jeg angrer fortsatt litt på at jeg ikke den gang benyttet meg av hotellkjedens «Good night’s sleep guarantee», men det var å håpe at jeg slapp å bli vekket på den måten ved denne anledningen. Etter å ha sjekket status på kveldens kamp(er) var det bare å få seg litt mat i skrotten før jeg satt kursen mot West Auckland.

Ved siden av Premier Inn-hotellet ligger restauranten Brewers Fayre som de har samarbeid med, og hit gikk jeg for å innta en tidlig middag. Jeg valgte meg Yorkshire sausage & mash, og fikk deilige pølser, potetmos, erter og saus servert oppe i den største Yorkshire pudding jeg noen gang har sett. «Gøtt» var det også! Jeg valgte å en buss noe tidligere enn det jeg egentlig hadde blinket meg ut, og gikk etter hvert opp til korrekt bussholdeplass for å bli plukket opp av buss nummer 6. Hele seks minutter tok turen til stedet der jeg steg av i West Auckland – rett ved puben The Queens Head, som dog bar preg om at det ikke hadde vært særlig aktivitet der på en stund. Den så temmelig nedlagt og forfallen ut, og det var tydelig at jeg ikke ville få servering der. Av en eller annen grunn la jeg ikke merke til West Auckland Working Man’s Club rett ved siden av, så jeg fant i stedet frem til Eden Arms for å få lesket strupen litt der før kamp.

West Auckland er en landsby som ligger i grevskapet County Durham, og som navnet vel tilsier er vi ikke langt fra Bishop Auckland, selv om vi strengt tatt befinner oss et lite stykke sørvest for sistnevnte. Etter at man i 1825 åpnet Stockton & Darlington Railway intensiverte man letingen etter kull også her i området rundt West Auckland, og innbyggertallet økte som følge av dette. Rundt år 1900 hadde gruven West Auckland Colliery 620 menn på sin lønningsliste, så i likhet med en rekke andre steder i regionen var det en særdeles viktig næringsvei også her. Denne gruven stengte for godt i 1967, og det førte naturligvis med seg en del arbeidsledighet. Landsbyens innbyggertall oppgis til å være rundt 8 500, men det må inkludere både St. Helen Auckland (mellom West Auckland og Bishop Auckland) og kanskje også et par andre husklynger.

På veien til Eden Arms hadde jeg gått langs det som skal være en av landets største «village greens» før jeg ble belønnet med en pint Strongbow og en god samtale med vertshusholderen og en liten gruppe stamkunder som igjen undret seg over hva som fikk en nordmann til å komme for å se deres lokale klubb. Om det ble ett eller to glass der skal i ettertid være usagt, men jeg heller mot det første, og uansett valgte jeg etter hvert å traske ned til kveldens kamparena. Der betalte jeg med en drøy time til avspark inn med £6 og sikret meg et eksemplar av kveldens program for et ytterligere tilskudd til klubbkassa på £1. Et av skiltene inn i landsbyen sier «Welcome to West Auckland – Home of the first World Cup», og det er ikke løgn.

Klubben som i 1893 som West Auckland FC har nemlig en meget interessant historie etter at spill i flere lokale ligaer ble fulgt opp med Northern League-medlemskap i 1908. Allerede året etter vant de den første av troféene som de først og fremst har blitt kjent for, og dette er i seg selv en spesiell historie. Da forretningsmannen, sportsentusiasten og filantropen Sir Thomas Lipton tok initiativ til en turnering mellom Europas beste klubblag ved å invitere forbundene fra Italia, Tyskland, Sveits og England til å nominere deltakere, var det engelske FA lite villig til å være med på dette, og på et eller annet snodig vis endte lille West Auckland opp med å bli den engelske representanten i det som i ettertid altså gjerne omtales som «det første VM».

Helt hvordan det gikk for seg er fortsatt et lite mysterium, men en historie forteller at hensikten var å invitere daværende Woolwich Arsenal og at invitasjonen som ble sendt med klubbens initialer ved en feiltakelse havnet hos West Auckland. En god historie, men med all sannsynlighet oppspinn, for Arsenal var uansett langt fra like kjente den gang som i dag. Langt mer sannsynlig er det som anses som en mer virkelighetstro versjon som hevder at en av Sir Liptons ansatte var en Northern League-dommer som foreslo West Auckland. Uansett endte de opp med å vinne helt turneringen etter å slått sveitsiske Winterthur i finalen. To år senere, i 1911, var det duket for en ny utgave, og West Auckland forsvarte tittelen ved å knuse den italienske storheten Juventus hele 6-1! Det forteller noe om den engelske amatørfotballens styrke i tidligere tider, og italienernes trøstemål var også det eneste målet West slapp inn i løpet av de to turneringene.

Da det ble med disse to utgavene, er også West den eneste klubben som har vunnet dette troféet, som de fikk til odel og eie. Etter å ha kommet hjem fra den siste triumfen var imidlertid klubbkassa så bunnskrapt at de så seg tvunget til å pantsette troféet til en lokal hotelleier. Det forble i hennes families eie frem til en innsamlingsaksjon i landsbyen fikk kjøpt det tilbake, men det ble i 1994 stjålet og har aldri blitt funnet. Mer om det litt senere. For klubbens del endte det uansett med konkurs og kroken på døra i 1912, men to år senere startet man opp igjen under dagens navn West Auckland Town. De måtte dog vente til 1934/35-sesongen før de var tilbake i Northern League på noe snodig vis, etter at de fire runder ut i ligasesongen tok over plassen (og resultatene) til Esh Winning som hadde trukket seg.

Det er vel trygt å si at de etter dette ikke har hatt samme suksess som sin lokalrival Bishop Auckland, men West vant Northern League to år på rad i 1960 og 1961. I 1960/61-sesongen spilte de seg også frem til finalen i den gjeve FA Amateur Cup, men til tross for at de tok ledelsen måtte de gi tapt 1-2 for Walthamstow Avenue foran 45 000 tilskuere på Wembley. Sesongen etter tok de seg til FA Cupens første runde for andre gang på tre sesonger, og holdt Barnsley til 3-3 før de tapte 0-2 borte i omkampen. Senere gikk det tyngre, og store deler av 1980-årene ble tilbragt i Northern League Division Two. Etter en enkelt sesong tilbake der i 1997/98 har de igjen vært i den prestisjetunge ligaens øverste divisjon siden, og det skal også nevnes at de sesongen etter tok seg til FA Cupens første runde igjen for tredje og hittil siste gang. Der holdt de Yeovil Town til uavgjort både borte og i hjemmekampen i nordøst før de omsider måtte gi tapt for Somerset-klubben etter straffekonkurranse.

Det nærmeste de har kommet å gjenta suksessen med de to ligatitlene er så langt andreplassen våren 2012, og de har sannelig vært nære på i FA Vase også., for det er ikke bare i FA Amateur Cup de har vært tapende finalist, men også i turneringen som erstattet den. Våren 2012 endte de nemlig ikke bare på andreplass i Northern League, men også i FA Vase der de måtte seg slått 2-0 av Dunston UTS i Wembley-finalen. To år senere ledet daværende manager Peter Dixon de tilbake til Wembley for å spille ny finale i samme turnering, men denne gang var det Wessex League-klubben Sholing som seiret 1-0. Klubben har slitt litt mer i ligaen etter at Dixon forsvant, men nå var det uansett spill i grevskapscupen det dreide seg om denne kvelden, og jeg bladde litt i programmet mens jeg tyllet i meg en flaske Woodpecker til £1,50.

Etter å ha gjort kål på den første lille flasken var det på tide å ta en kjapp runde rundt banen og ta en nærmere kikk på Darlington Road. Etter å ha passert smijernsporten som markerer «World Cup»-triumfene, hadde jeg kommet inn i det ene hjørnet der det er hard standing på to nivåer (det ene virker vel nærmest mer som en gangvei som går mellom banen og den opphøyede tilbaketrukne andre seksjonen). Hard standing under åpen himmel er det også på både langsiden her og på bortre kortside, mens anleggets hovedtribune er å finne på bortre langside (i forhold til inngangspartiet). Mon tro om denne er en resultat av at de visstnok valgte å bruke noe av premiepengene fra FA Amateur Cup-innsatsen i 1960/61 til å ruste opp anlegget. Det glemte jeg helt å spørre om i løpet av min visitt.

Det er uansett snakk om en tribune i mur, som står midt på denne langsiden, og som byr på sitteplasser i form av gulmalte trebenker. Midt på har man inngangen til garderoben der spillerne kommer ut. Ved siden av denne tribunen har man både klubbhusets bar og ytterligere en tribuneseksjon der stående tilskuere har tak over hodet, og veggene her var prydet med bilder fra klubbens historie. De er virkelig stolte av sin tittel som fordums «verdensmester», og det med rette. Hvorfor skulle de ikke være det? Under min lille runde traff jeg ikke overraskende på duoen Katie & Lee som selvsagt hadde tatt turen som lovet, og etter en liten prat returnerte jeg til varmen i klubbhusets bar for å lade opp med nye forsyninger med Woodpecker. Det hadde begynt å strømme på også med Shildon-folk, og det ble et gjensyn med et og annet kjent fjes, selv om mange igjen forvekslet meg med brukeren «Joachim» på et Northern League-forum. Det er kanskje ikke så enkelt å skille mellom de få nordmennene som «forviller» seg i Northern League.

Da det dro seg mot kampstart tok jeg oppstilling sammen med Lee & Katie, som også hadde fått selskap av Peter Sixsmith. Vi skjønte vel tidlig at dette ville bli noe bortimot en enveiskjøring, for Shildon tok initiativet fra start, og allerede i kampens første minutt avsluttet Lewis Dodds i stolperota. Kort etter var det Lewis Wing sin tur, men hans skudd gikk like utenfor, og da et Dodds prøvde seg igjen idet omgangen var omtrent halvspilt ble hans avslutning delvis stoppet av West-keeper Gareth Shaw og klarert på streken av David Mitchell. Shildon fortsatte å sløse med sjansene, og det var etter hvert ganske utrolig at det fortsatt var målløst ved pause. Det nærmeste West hadde kommet å true Shildon-målet var Adam Burnicles forsøk på et brassespark som gikk utenfor målet til Nick Liversedge.

Shildon-supporteren Peter Sixsmith var ikke fornøyd med sjansesløsingen, men håpet på skarpere takter der fremme i andre omgang. Mens jeg hentet meg en ny Woodpecker fikk jeg også høre et par hjemmesupportere ytre sin mening som ikke overraskende gikk ut på at de mente seg heldige som fortsatt holdt nullen. Enda mer interessant var det å veksle noen ord med en eldre kar som kunne fortelle at han hadde sett klubben spille tre Wembley-finaler, og jeg lyttet oppmerksomt mens han mimret tilbake til FA Amateur Cup-finalen i 1961, da West hadde det som nok må sies å ha vært deres beste sesong. Videre berettet han om et par av sine minner fra rivaliseringen med klubber som Bishop Auckland, Crook Town, Stanley United og for den saks skyld også Shildon. Det var nesten synd at jeg måtte unnskylde meg for å hente et krus Bovril og en pai med mushy peas mens spillerne nå var på vei ut igjen på banen.

Shildon fikk endelig hull på byllen i andre omgangs tiende minutt da Amar Purewal spilte gjennom Lewis Wing, og West-keeperen måtte kapitulere. 0-1 altså, og Shildon fortsatte å produsere sjanser. Amar Purewal kunne alene notert seg for hattrick, mens Paul Connor skjøt over fra god posisjon. Shildon-keeper Nick Liversedge måtte vel ikke gjøre en eneste redning i løpet av kvelden, og det nærmeste hjemmelaget kom var da Craig Ruddy ble spilt alene gjennom men avsluttet over. En vekker for Shildon, som fortsatt ikke klarte å sette spikeren i kista, og da vi gikk inn i de siste fem minuttene av ordinær tid startet West å presse på i jakt på utligning. De klarte imidlertid aldri å true Shildon-målet, og i det første tilleggsminutt ble all tvil fjernet.

Lewis Wing spiller vel sin andre sesong i Shildon etter overgangen fra Seaham Red Star, der han pøste inn mål fra sin midtbaneposisjon og for to sesonger siden ble nummer to i kåringen av «Årets unge spiller» i Northern League. Det var han som på overtid ble tomålsscorer og fastsatt sluttresultatet til 0-2. De 109 betalende tilskuerne hadde sett et Shildon-lag som burde avgjort langt tidligere avansere til tredje runde, som faktisk er ensbetydende med kvartfinale. Peter Sixsmith var fornøyd med avansementet, men hevdet ikke overraskende at sjansesløsingen var litt bekymringsverdig. Shildon-manager Gary Forrest og hans gutter var i hvert fall videre, mens hans motpart Steve Skinner kunne konsentrere seg om ligaen.

Jeg ble tilbudt skyss tilbake til Tindale Crossing av Katie & Lee, men først foreslo Lee at vi tok en tur innom West Auckland Working Man’s Club, der han ville vise meg det berømte Sir Thomas Lipton Trophy. Det er nemlig der det står utstilt, eller mer korrekt kopien som ble laget etter det nevnte tyveriet i 1994. På veien over dit passerte vi også statuen som står på det tidligere nevnte grøntarealet, og som markerer triumfene i 1909 og 1911. Det virket først stengt da vi nærmet oss stedets Working Man’s Club, men det var åpent, og mens Lee fant frem til riktig rom kom kvinnen bak baren for å skru på lyset for oss. Etter en kikk på troféet og andre memorabilia, inntok vi hovedbaren og bestemte oss for å takke ja til en siste forfriskning før vi tok kvelden. Da vi omsider kom oss av gårde etter å ha hørt historien om det store tyveriet, ble jeg sluppet av utenfor hotellet mitt, der jeg takket for skyss og ønsket god tur hjem før jeg gikk for å finne senga.

English ground # 387:
West Auckland Town v Shildon 0-2 (0-0)
Durham Challenge Cup, 2nd round
Darlington Road, 3 January 2017
0-1 Lewis Wing (55)
0-2 Lewis Wing (90+1)
Att: 109
Admission: £6
Programme: £1
Pin badge: £3

 

Next game: 04.01.2017: Blyth Town v Team Northumbria
Previous game: 02.01.2017: Godalming Town v Three Bridges

More pics

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg