Godalming Town v Three Bridges 02.01.2017

Mandag 02.01.2017: Godalming Town v Three Bridges

 

Selv om de fikk en omgang ute på banen, hadde det vært et svært trivelig besøk hos Dorking, men jeg hadde nok en kamp og ta meg til. Etter å ha blitt skysset til Dorking Deepdene stasjon av en usedvanlig hjelpsom og gjestfri klubbrepresentant, rettet jeg derfor oppmerksomheten mot dagens andre kamp. Jeg hadde vært litt bekymret med tanke på mulig avlysning hos Godalming Town, og hadde en plan B i form av Tooting & Mitcham United (og dersom det skulle bli nødvendig en plan C med FL-fotball hos Charlton Athletic), men i løpet av oppholdet mitt ved Westhumble Playing Fields hadde det i pausen virket klart at det ble kamp på Weycourt. Derfor tok jeg plass på 13.45-toget som fraktet meg de 23 minuttene til Guildford, der jeg hadde 17 minutter å vente på neste tog og den fem minutter korte etappen derfra til Farncombe.

 

Jeg ankom Farncombe stasjon klokka 14.30, og hadde ti minutters gange foran meg til Godalming Towns hjemmebane Weycourt. Jeg orienterte meg raskt frem dit, og etter å ha betalt £8 i inngangspenger og £2 for et eksemplar av dagens kampprogram – som for øvrig viste seg å være en dobbel-utgave som også dekket kampen mot Dorking Wanderers to dager tidligere – ble jeg informert om at klubbhusets bar befinner seg på utsiden. Det hadde jeg for så vidt registrert, men jeg hadde uansett fått utdelt min kampbillett – en sjeldenhet på dette nivået – så jeg fikk gå ut igjen for å unne meg en aldri så rask pint Strongbow til £3,60 mens jeg kikket litt i det fyldige programmet. En pin fikk jeg også rasket til meg fra bak baren, og etter raskt å ha tømt glasset kunne jeg med snaut ti minutter til avspark ta meg inn igjen.

 

Godalming er en historisk markedsby som ligger i Waverley-distriktet i den sørvestlige delen av grevskapet Surrey. Vi befinner oss her seks kilometer sør-sørvest for Guildford og omtrent fem norske mil sørvest for sentrale London. Godalming har i dag rett i underkant av 22 000 innbyggere, og er en del av Londons pendlerbelte. Byen antas å ha vokst frem grunnet sin beliggenhet omtrent halvveis mellom London og Portsmouth, og derfor var det et sted der kremmere kunne drive handel med først og fremst ull og senere andre varer. Ved jernbanens ankomst midt på 1800-tallet var Godalming faktisk betydelig større enn Guildford, og allerede den gang ble den et populært område for London-pendlere.

 

Godalming skal være den første byen i verden der det offentlige (i 1881) besørget elektrisitet og installerte elektriske gatelys, og de siste årene har Godalming vært fast innslag høyt på listen over Storbritannias beste steder å bo. I 2013 mente man at Waverley var det britiske distriktet med høyest livskvalitet, mens de så sent som i 2016 toppet listen over Storbritannias mest velstående steder. Det er vel dermed trygt å anta at det nok er et temmelig fasjonabelt område jeg nå befant meg i. Godalming Town spiller nå når sant skal sies nærmere Farncombe, som er en landsby en drøy kilometer nordøst for Godalming sentrum, men nå var det uansett fotballen jeg hadde kommet hit for.

 

Mens jeg hadde vært i ferd med å tømme glasset, mente jeg å dra kjensel på en person som raskt smatt ut fra herretoalettet og hastet ut. Ganske riktig var det min tyske groundhopper-kompis Jens, som sammen med sin nokså faste ledsager Magret hadde skulle se siste kamp før de returnerte til Tyskland etter kampslutt. Mens jeg hadde valgt å besøke Dorking tidligere på dagen, hadde de ty endelig fått besøkt Arundel og deres usedvanlig idylliske Mill Road, som selvsagt hadde begeistret. Mens de betalte seg inn tok jeg en kikk på lagoppstillingene som hadde blitt notert ned på en tavla som nå var satt opp rett på innsiden av inngangspartiet, og jeg var spent på hva vi ville få servert i dette som var et durabelig bunnoppgjør mellom Godalming Town og Three Bridges.

 

Klubben ble i 1950 stiftet under navnet Godalming United av tidligere elever ved Godalming Grammar School. Tjue år senere gikk den lokale Surrey Senior League-rivalen Farncombe FC konkurs, og Godalming tok over deres gjeld og også deres hjemmebane Weycourt samtidig som de endret navn til Godalming & Farncombe. I 1979 fikk klubben innpass i Combined Counties League, før de året etter endret navn igjen til Godalming Town. Under dette navnet ble Combined Counties League vunnet i 1984. Som med Dorking FC kom Guildford-folket på banen også her hos The G’s, men en del år senere. I 1992 tok nemlig en gruppe kalt Guildford Football Appeal kontakt med et tilbud om å betale for flomlys på Weycourt mot at man inkluderte Guildford-navnet i klubbnavnet, og dermed fikk klubben det nye navnet Godalming & Guildford.

 

Involveringen fra Guildford, der fotballfolket på denne tiden nok savnet voldsomt å ha en egen klubb, var heldigvis ikke like ulykksalig som hos Dorking, men i 2005 endret man uansett navnet tilbake til dagens Godalming Town. I 2006 vant The G’s igjen Combined Counties League, og rykket denne gang opp på step 4. De tok først plass i Isthmian League Division One South, men har siden den gang faktisk spilt i 3 av de 6 step 4-divisjonene. De er nok litt vanskelige å plassere til tider, men det er vel hevet over enhver tvil om at de passer langt bedre i Isthmian 1 South, der de nå er tilbake, enn i Southern League Division One South & West der de også var innom et par sesonger.

 

Deres beste plassering er imidlertid fra Southern League Division One Central, da de endte 2012/13-sesongen på tredjeplass, men tapte playoff-semien hjemme mot Biggleswade Town. Da de tre år tidligere hadde notert seg for en fjerdeplass i Isthmian 1 South (til tross for tre poengs trekk som kostet de andreplassen) tok de seg i hvert fall til finale ved å slå Worthing i semien, men måtte gi tapt for Folkestone Invicta i playoff-finalen. Etter fire sesonger i Southern League er de nå tilbake i Isthmian 1 South, som nok er deres foretrukne, men opprykkskamp som dette må virke som et fjernt minne for Godalming-supporterne denne sesongen, som hittil hadde vært nokså katastrofal hittil – med The G’s som desidert jumbo.

 

Godalming Town hadde også pådratt seg tre poengs trekk for bruk av en ikke-spilleberettiget spiller, og det var vel det siste de trengte der de med statistikken 3-3-21 og kun ni poeng nå altså lå på 24. og siste plass med seks poeng opp til laget foran. Det var Three Bridges, som var dagens bortelag på Weycourt, og dermed sier det seg selv at det var en særdeles viktig kamp for begge klubber. Enda viktigere var det nok kanskje at de to hadde henholdsvis 15 og 9 poeng opp til Guernsey som var laget som befant seg umiddelbart over streken. The G’s hadde kort tid i forkant skilt lag med manager Dean Thomas, og i Non-League Paper hadde jeg denne formiddagen lest at de hadde hentet Dan Turkington fra Camberley Town som ny manager. Å si at han hadde (og fortsatt har) en tilsynelatende nokså umulig oppgave med å holde The G’s i Isthmian League er vel ingen overdrivelse, men i et intervju mente han at ingenting er umulig.

 

Noen vil kanskje huske at Weycourt for noen få sesonger siden ble offer for en voldsom flom der banen stå under vann slik at det gikk lang tid uten at man fikk arrangert hjemmekamper her, for ikke å snakke om skadene det gjorde på anlegget – ikke minst klubbhuset. I dag er det lite som vitner om dette dersom man som førstegangsbesøkende ikke er klar over det. Når man betaler seg inn på Weycourt, går man gjennom det som skal være telleapparater fra Millwalls gamle hjemmebane The Den, og man kommer inn på et område mellom klubbhuset og selve banen, der man tar seg opp til sistnevnte via noen trapper. Ved å ta seg opp disse kommer man opp på den ene langsiden og kan skue utover et anlegg som i stor grad er bygget opp med dugnadsånd, «bruktkjøp» og litt hjelp fra andre her og der.

 

Jeg nevnte telleapparatene fra The Den som ble kjøpt i 1994, og dette kan nok sies å være nokså typisk når man også vet at banen i seg selv ble overtatt fra Farncombe FC. Banen hadde for øvrig hett Meadrow før The G’s tok over, og hovedtribunen som står midt på denne nevnte langsiden kom på plass først i 1985. Da ble den kjøpt fra den konkursrammede Addlestone & Weybridge Town og satt opp på Weycourt. Der fikk den nye plastseter, og den er fortsatt anleggets eneste sittetribune. Ellers er det mye åpen hard standing som gjelder, og unntakene er to nokså spinkle overbygg som gir tak over hodet ved hvert sitt parti bak mål på kortsidene – det ene noe større enn det andre. Laglederbenkene befinner seg for ordens skyld på bortre langside. Jeg likte meg ved Weycourt, og jeg tror det samme gjaldt tyskerne.

 

Vi var blant de 123 betalende tilskuerne som fikk se en noe nervøs og tett start på den viktige kampen. Bridges-keeper måtte varte opp med en god redning på avslutningen fra hjemmelagets Evander Lopez, før gjestene svarte etter et samarbeid mellom den arbeidsomme Tony Garrod og Kieran Allen-Djilali der sistnevnte skjøt like utenfor stolpen til G’s-keeper Ongal Garnes. I det tjuefemte minutt var rollene byttet om da Djilali la opp til til Garrod som sendte ballen i mål til 0-1. Garrod hadde deretter en avslutning som gikk like utenfor før Jack Rowe-Hurst viste trakk seg flott fri og la inn til Kieran Allen-Djilali som doblet ledelsen i det 38. minutt. Det virket ikke som om vi brakte med oss noe særlig hell for Godalming Town, og da lagene gikk i garderoben med 0-2 i protokollen hadde deres nye manager og hans gutter en tøff oppgave foran seg.

 

Selv valgte jeg og Jens å benytte pausen til å innta en kjapp pint i klubbhusets bar, der vi slo av en prat med et par representanter for hjemmefolket. Jens hadde allerede begynt å undre seg over hvorvidt han skulle spart besøket her til neste da sesong da de vil ha noen tidlige avspark i Combined Counties League (eller muligens Southern Combination), så han hadde åpenbart allerede slått fast at det blir nedrykk, og hjemmefolket innrømmet selvsagt umiddelbart at det så nokså håpløst ut. Jeg var dog litt spent på hva den nye manageren Turkington eventuelt ville ta med seg av spillere fra Camberley Town. Det er jo ikke helt uvanlig nedover i non-league at en manager tar med store deler av spillergruppa til en ny arbeidsgiver, men det kan jo ofte ta mer enn et par dager å få ordnet overganger, så det var foreløpig litt tidlig å fastslå om Turkington hadde intensjoner om å lokke med seg noen Camberley-profiler.

 

Det virket i hvert fall som om han hadde fått litt fart på sine gutter i pausen, eller kanskje var det Three Bridges sin tendens til å slippe inn mål rett etter pause som igjen gjorde seg gjeldende? Uansett tok det kun hjemmelaget drøyt tre minutter å få sin redusering, og den kom da kaptein Darren Wheelers hjørnespark ikke ble tilstrekkelig klarert, slik at Jack Mazzone kunne smelle ballen i mål til 1-2. Nytt håp for vertene, men det gikk ikke altfor lenge før det igjen ble knust, for fem minutter senere ble en corner fra Steve Sargent ble headet i mål av Jamie Crellin. Vertene mente at keeper Garnes hadde blitt hindret på ulovlig vis, men dommeren sa seg ikke enig, og tomålsledelsen var gjenopprettet.

 

Godalming Town ga seg ikke, og igjen måtte Bridges-keeper Fox i ilden for å parere et skummelt frispark fra Darren Wheeler, mens målscorer Mazzone igjen var på farten like etter med en avslutning som gikk like utenfor. Three Bridges var imidlertid fortsatt skumle på kontringer, og Rony Garrod kunne satt en virkelig spiker i kista da han sendte ballen forbi G’s-keeper Garnes, men Chris Musgrove kom seg tilbake og fikk klarert på streken. Likevel måtte den nye manager Dan Turkington innse at det ble tap 1-3, mens bortemanager Paul Faili og hans Three Bridges kunne ta med seg tre uhyre viktige poeng hjem til West Sussex. Det så nå om mulig enda tøffere ut for Godalming Town, og det skal nok et aldri så lite mirakel til om de virkelig skal klare å sikre Isthmian-eksistensen.

 

Etter å ha ønsket tyskerne god tur hjem over kanalen og deretter takket for meg etter en svipptur innom klubbhusets bar, forlot jeg Weycourt uten å ha vært noen «harefot» for vertene. Jeg hadde som nevnt vurdert å også se en tredje kamp denne dagen, men Dagenham & Redbridge v Braintree Town fristet nå ikke voldsomt. Spesielt var det vel den lange reisen tilbake derfra tilbake til min base ved den totalt motsatte utkanten av London som gjorde at jeg vel allerede hadde bestemt meg for å droppe planen om en revisit der. Jeg hadde merket meg at det ble lokket med at sesongkortinnehavere kunne ta med seg en venn for £5, og jeg hadde derfor forhørt meg med groundhopper og Daggers-fan Peter Leavis, men han fortalte at han har valgt å ikke fornye sesongkortet denne sesongen og i stedet konsentrert seg om groundhopping lenger ned i pyramiden.

 

Dermed var det enda en grunn til å ikke stresse mot øst-London, så jeg sjekket i stedet ut puben The Leathern Bottle, et steinkast fra Weycourt. Etter et glass eller to og x antall av pubeierens røverhistorier var det på tide røre på seg, og jeg gikk for å sette meg på toget inn mot London. På veien vestover med tuben valgte jeg å hoppe av ved Hammersmith og unne meg et måltid ved Wetherspoons-puben The William Morris, som ligger praktisk til rett ved tube-stasjonen. Etter å ha sitt til livs en stor porsjon mixed grill var det tilbake på tubens Piccadilly Line for å ta seg til Hounslow East, og så buss derfra til min base i Cranford. Denne gangen hoppet jeg ikke av ved hotellet, men dro i stedet rett til puben The Queens Head, der jeg hadde avtalt å møte en kompis over en pint eller to.

 

Jeg hadde funnet denne etter at jeg på nyttårsaften først hadde prøvd lykken ved det som viste seg å være en indisk restaurant med privat (og tilsynelatende asiatisk) fest. Etter at jeg den dagen bestilte meg en pint med cider hadde jeg raskt ant ugler i mosen, og dette ble bekreftet da bartenderen spurte om jeg var en del av selskapet. Jeg hadde ikke registrert skiltet som på utsiden varslet om privat fest, men fikk lov til å drikke opp før jeg trakk meg tidlig tilbake. The Queens Head var i hvert fall en mer typisk pub, og der var det i hvert fall ikke lukket selskap, for jeg ble sittende der nokså alene inntil min kompis dukket opp. Etter halvannen til to timers tid brøt vi opp, og han dro hjemover mot Northolt mens jeg trasket mot Travelodge-hotellet som var min base for tredje og siste natt før jeg dagen etter skulle sette kursen nordøstover.

English ground # 386:
Godalming Town v Three Bridges 1-3 (0-2)
Isthmian League Division One South
Weycourt, 2 January 2017
0-1 Tony Garrod (25)
0-2 Kieran Allen-Djilali (38)
1-2 Jack Mazzone (49)
1-3 Jamie Crellin (54)
Att: 123
Admission: £8
Programme: £2
Pin badge: £3,50

 

Next game: 03.01.2017: West Auckland Town v Shildon
Previous game: 02.01.2017: Dorking v Chessington & Hook United

More pics

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg