Dag 5: Tirsdag 25.02.2014: Carshalton Athletic – Dulwich Hamlet



En nokså sen frokost ble denne formiddagen lagt til puben The Willow Walk, etterfulgt av en spasertur forbi Buckingham Palace og opp til Green Park tube-stasjonen. Igjen hadde jeg til hensikt å slå ihjel litt tid ved å kikke litt på noen av hovedstadens fotballstadioner, og denne gang gikk turen nordover med Jubilee og Metropolitan Line. Ved Wembley Park hoppet jeg av og kunne kikke ut fra toppen av stasjonens voldsomme inngangsparti og skue nedover avenyen som leder herfra ned til selveste Wembley Stadium. Da jeg i mai 2011 var en av over 86 500 som så playoff-finalen mellom Reading og Swansea, sørget blant annet en politieskorte fra London Marylebone for at jeg ikke med meg all verden av anleggets eksteriør – statuen av Bobby Moore et unntak. Derfor tenkte jeg ta en ny kikk, men det er vel egentlig ikke altfor mye å se fra utsiden. Etter en liten regnskur var det en flott dobbel regnbue over det nordlige London, uten at det bragte hell over mitt forsøk på å feste det nasjonale fotballanlegget til film med regnbuen i bakgrunnen. Mens jeg fortsatt sto der og kikket på statuen av Bobby Moore, kom en gruppe som tydeligvis hadde vært på omvisning, men jeg slo raskt fra meg denne tanken, og returnerte til Wembley Park stasjon.



Derfra gikk turen ytterligere to holdeplasser nordover på Jubilee Line – til stasjonen Queensbury. Der hoppet jeg av og gikk nordover på Turner Road og svingte inn på Camrose Avenue, og snart så jeg inngangen til området som huser Barnets nye stadion The Hive. Og midt ute på dette åpne grøntområdet, bak noen inngjerdede 3G-baner, ligger Barnets nye fotballstadion. Allerede fra langt hold kunne jeg konstaterte at The Hive ikke på noen måte ville ta plass på noen liste over mine favoritt-destinasjoner i den engelske fotballpyramiden, og dette inntrykket endret seg ikke nevneverdig etter å ha sett anlegget på nært hold. Snart spaserte jeg videre langs gangveien som førte gjennom «parken» og kom opp på Whitchurch Lane; et steinkast fra Canons Park tube-stasjon, som er den nærmeste til The Hive. Og derfra satt jeg igjen kursen mot det sentrale London, og det var på tide å begynne å tenke på kveldens kamp.



Ved planleggingen av denne turen var det nok denne tirsdagskvelden jeg hadde vært mest usikker på, og opprinnelig hadde blitt vurdert destinasjoner i andre deler av landet – både i West Midlands (Atherstone Town) og i nordvest (Droylsden) – i tillegg til Carshalton. Usikkerheten med tanke på været og de mange avlysningene var imidlertid medvirkende til at jeg valgte ytterligere en dag med base i London, da alternativene ved en eventuell avlysning ville være langt mer tallrike i og rundt stor-London. Tidlig i sesongen hadde jeg ved mitt besøk hos Littlehampton Town nede ved Sussex-kysten truffet Rob Bernard, mannen bak den glimrende bloggen ‘Hopping all over the world’, og Rob hadde såpass godt å si om Colston Avenue at han lot seg friste til et gjensyn da han bestemte seg for å slå følge.



Etter en liten halvtime med lokaltoget fra London Victoria, kunne jeg allerede rett før klokka 16 stige av i Carshalton, helt sør i London. Rett i nærheten av stasjonen ligger puben The Hope, som av en rekke personer hadde blitt anbefalt på det varmeste. Det var her jeg etter hvert skulle møte Rob, men først tok jeg den korte spaserturen for å beskue Colston Avenue i fullt dagslys. «Can I help you?» spurte et kvinnemenneske på anleggets parkeringsplass, der hun kort kikket opp fra en samtale med en person i en bil på tomgang. Som svar på min forklaring at jeg kun kikket på anlegget før det ble for gryntet hun bare bekreftende og returnerte til vedkommende i bilen. Og det var tross alt ikke stort å se foreløpig, der portene inn til selve banen fortsatt var låst og sørget for meget begrenset innsyn.



Dermed orienterte jeg meg i stedet frem til The Hope, der jeg raskt fant ut hvorfor den virker å høste slik unison ros. En meget koselig lokal pub med det som åpenbart er en stor gruppe stamkunder, og ikke minst et sortiment av drikkevarer som høster begeistring. Rob ga beskjed om at han hadde mistet toget han hadde blinket seg ut, men at han ville innfinne seg rett før klokka 18. Inntil det lot jeg meg friste til en smak på et par av etablissementets real ales, før jeg omsider slo meg til ro med en absolutt smakfull Stargazer cider. Og Rob holdt ord han også, for iført Scarborough-drakt steg han snart inn i lokalet og oppsøkte sporenstreks bardisken for å få litt flytende føde. Der forlystet vi oss med godt drikke, koselig selskap og ikke minst interessante samtaler rundt temaer som non-league fotball og groundhopping. Rob var avventende optimistisk etter at hans Scarborough Athletic hadde fått grønt lys for et prosjekt som vil bety en retur til hjembyen. Og i den forbindelse fikk jeg høre hans syn på kunstgress-debatten, da det nye anlegget i Scarborough synes å være planlagt med en 3G-matte. Slik tilfellet er med mange groundhoppere er også Rob en forkjemper for å tillate kunstgress høyere opp i pyramiden, uten at heller han klarte å overbevise undertegnede.



3G-dekke vil visstnok også Carshalton-eier Paul Dipre ha, og han var ene og alene grunnen til at Rob tok til orde for å lade opp med en siste pint på The Hope heller enn å støtte ham ved å legge igjen penger i klubbens bar. Dipre er nemlig en svært upopulær eier, som fra utsiden kanskje kan minne litt om en slags non-leagues Vincent Tan. De to har i hvert fall det til felles at de skiftet sitt lags logo og hjemmefarger til protester fra fansen. Mange vil også huske Dipre som formannen som utnevnte seg selv til manager – tross en total mangel på tidligere erfaring. Til tross for stor satsning var det ikke noen større suksess, og han hadde om ikke annet gangsyn nok til å fratre managerrollen tidlig forrige sesong. Imidertid har han ikke hatt særlig forståelse for kritikk fra fansen, der han tilsynelatende uten begrunnelse rett og slett har utestengt en rekke av sine kritikere fra Colston Avenue.



Tilstedeværelse av politi gjorde oss oppmerksomme på at noe skjedde på utsiden da vi gikk opp mot inngangen. Og der, ved stadions porter sto en gruppe utestengte supportere og delte ut løpesedler til begge sett supportere – løpesedler som var stilet som et åpent brev til Paul Dipre, med bønn om at han gikk i dialog. Dette har han hittil imidlertid blankt avvist, og det var meget trist å se supporterne som likevel møtte trofast opp for å dele ut sine løpesedler. En supporter vi snakket med hevdet at den økonomiske satsingen nå først og fremst foregikk på andre nivåer enn førstelagsfotball, og at det ble satset stort på blant annet juniorlag og breddefotball. Imidlertid mistenkte vedkommende at grunnen til dette utelukkende var at Dipre ønsker diverse stipender og bidrag fra offentlige fond for å drifte sin personlige business tilknyttet anlegget. Nå hører man ofte en side av saken, men personlig har jeg inntrykk av at Dipre virker som en noe suspekt type. Mer om dette kan imidlertid leses her.



Inngangspengene på £10 ble betalt, og ytterligere £2 ble byttet bort mot et program. For andre kveld på rad, og for tredje gang på turen så langt, dreide det seg om en kamp som hadde blitt utsatt fra den opprinnelige kampdatoen første nyttårsdag. Og som Wealdstone kvelden før var det også hos Carshalton det opprinnelige programmet man solgte, med et lite innlegg med oppdaterte lagoppstillinger stukket inni. Vel innenfor portene kunne vi med en meget snau halvtime til kampstart omsider ta en kikk rundt Colston Avenue. Rob hadde garantert at jeg ville sette stor pris på den bortre langsiden, og han tok ikke feil! Man kommer imidlertid inn i hjørnet på motsatt side av nærmeste kortside, og jeg stakk raskt hodet innom klubbsjappa for å sikre meg en pin til min samling før vi tok den obligatoriske runden. Lettere sjokkert kunne jeg konstatere at de krevde hele £5(!!) for en pin – £1,50 mer enn jeg noen gang har betalt for tilsvarende vare i en klubbsjappe! Totalt uhørt, og jeg angret umiddelbart på at jeg ikke heller kjøpte en Carshalton-pin hos mannen som drev pin-utsalg hos Wealdstone kvelden før. Rett bak meg i køen var da også en person som var ute etter samme vare, men som da han hørte prisen ga den tilbake med en megetsigende kommentar og forsvant raskt ut av klubbsjappa.



På den nærmeste kortside er det innenfor telleapparatene en ståtribune som strekker seg i så godt som hele banens bredde, bestående av et par betongtrinn og med tak over hodet. Men som sagt er det den bortre langsiden som virkelig er anleggets perle, i form av en fantastisk flott og overraskende stor ståtribune. Den strekker seg i hele banens lengde, og man har også her tak over hodet. På bortre kortside er det kun ståplasser på bar bakke, bortsett fra to minimale betongtrinn midt bak mål, der et knøttlite «skur» gir ly for et par titalls supportere. Her var Dulwich Hamlet-supporterne nå i ferd med å henge opp sine flagg, mens de allerede sang «Lift the ban, on you fans!» til støtte for sin motstanders utestengte fans. På vei tilbake mot inngangspartiet passerte vi hovedtribunen med sine sitteplasser. Denne er plassert midt på langsiden, og har kun ståplasser på bar bakke på hver side av seg. Det var på denne siden, mellom hovedtribunen og klubbhuset, at jeg mente å dra kjensel på en kar som sto med sitt clipboard og førte statistikk.



Det viste seg ganske riktig å være selveste Laurence Reade; Oxford United- fan og mannen bak den sagnomsuste bloggen ‘Wherever It May Be‘, som via Twitter hadde bedt meg ta kontakt da han så vi hadde samme kamp på agendaen. Lenger sør i landet er man ikke like flinke til å dele ut ark med lagoppstillinger som man er lenger nord, men Laurence hadde klart å mase til seg ett, og jeg fikk tatt et bilde av hans kopi som om ikke annet gjorde nytten denne kvelden. Han satt ellers i likhet med meg stor pris på Colston Avenue, og spesielt den bortre langsiden. Dulwich Hamlet var som nevnt innblandet i tetstriden og var store favoritter mot et Carshalton Athletic som sammen med Cray Wanderers nesten var klare for nedrykk allerede. De sto med 2-2-11 på sine 15 siste kamper, og mot gjester som hadde vunnet fem av sine seks siste kamper i ligaen, var det ikke mange som levnet The Robins store sjanser.



Til alt overmål måtte to av de siste dagers signeringer, Rhys Coleman og James Riley, gå rett inn i startoppstillingen der de utgjorde en del av Carshaltons bakre firer. Og allerede fra start ble hjemmelaget presset kraftig bakover. Innledningsvis virket de å ha kontroll på forsvarslinja, der de ved flere anledninger satt sine gjester i offside. Dulwich Hamlet i sine karakteristiske rosa og blå drakter spilte en hurtig pasningsfotball som vertskapet ikke hang med på, med Erhun Oztumer og Xavier Vidal i total kontroll på midtbanen og Nyren Clunis et stadig uromoment på den ene vingen. Selv om tyrkeren Oztumer tydeligvis hadde vært nokså usynlig da en bekjent tidligere i år så Dulwich Hamlet, var han nå tilbake i den formen som har gjort at speidere fra Football League har blitt fast innslag der den tidligere Charlton-spilleren snører på seg skoene (og som imponerte meg da han omtrent egenhendig gjorde kål på Aveley i pre-season). Det sies at både Brentford og Swindon Town skal være blant en nokså lang liste interessenter fra Football League. Det er også tippet å kunne bli snarlig destinasjon for Vidal, og mange stiller spørsmål ved hvor lenge disse to blir å finne i Isthmian League.



Det måtte en flott parade til fra hjemmekeeper Michael White for å hindre Ian Daly i å sende gjestene i føringen etter 18 minutter, men kun to minutter senere måtte The Robins omsider gi tapt da offside-fella feilet og Daly spilte fri Oztumer og Clunis alene med keeper. Oztumer trakk til seg keeper White, og sentret deretter uselvisk til Clunis som enkelt kunne sette inn 0-1 i åpent mål. Ledelsen kunne blitt doblet i forbindelse med en corner tre minutter senere, men Ian Dalys heading ble reddet på streken av forsvarer Bobby Price. Men da klokken tikket mot halvtimen spilt, tok Clunis seg ned til kortlinjen. Han la ut i feltet til Dean Lodge, som hamret inn 0-2. Carshalton hang overhodet ikke med, og det nærmeste de kom en sjanse var et frispark fra Marlon Patterson som ble headet utenfor. I stedet var det nærmest reprise da Clunis igjen kom seg fri på høyrekanten og avanserte til dødlinja. Denne gang fant hans pasning Ian Daly, som fra snaue ti meter satt inn 0-3. Det var fullstendig lekestue, og Xavier Vidal kunne økt til 0-4 med en godt skudd rett før pause, men keeper White slang seg så lang han var og fikk slått utenfor.



Mot slutten av omgangen beveget vi oss mot den bortre kortsiden, der bortefansen skapte liv og røre. Jeg hadde lovet å oppsøke disse for å spore opp legenden Mishi – mannen bak den eminente siden ‘Grounds For Concern’ – som gjerne ville hilse på. En supporter snudde seg for å rope på Mishi, og ut av folkemassen steg det en skjeggete karakter med et bredt glis. Han viste seg å være nok et trivelig bekjentskap, og sa seg ikke overraskende godt fornøyd med første omgang – til tross for at han hardnakket hevdet at Wealdstone uansett vil vinne Isthmian-tittelen. Vi ble med bortefansen der de byttet kortside og fortsatte sine sanger og rop til støtte for de utestengte Carshalton-supporterne og mot Paul Dipre.



Andre omgang fortsatte som den første hadde startet, med fullstendig enveiskjøring, og etter kun fem minutter satt gjestene inn sitt fjerde. Igjen var det Nyren Clunis som på sin høyrekant gjorde forsvarerne svimle før han fant Ian Daly på bakre stolpe. Daly ble tomålsscorer da han headet sikkert i nettaket, og med 0-4 i protokollen kunne gjestenes manager Gavin Rose få minutter senere tillate seg å hvile spillere. Det siste Erhun Oztumer gjorde var å sende keeper White ut i full strekk med en god avslutning, før han var blant de som ble tatt av banen og spart ti minutter ut i omgangen. Robins-manager Stuart Massey forsøkte seg med et trippelbytte like etter, men uten at det hjalp nevneverdig. Clunis burde økt til 0-5, men keeper White gjorde seg stor og var igjen reddende engel. Dulwich Hamlet hadde kanskje tatt foten av gasspedalen, men det kunne likevel blitt langt styggere for hjemmelaget, som fort kunne endt opp med å score dobbelt så mange som de gjorde.



Innbytter Jordan Clarke traff tverrliggeren for gjestene med drøye kvarteret igjen, mens en takling i siste liten ødela Ian Dalys mulighet for hattrick, og Clunis skjøt over fra god posisjon da han kunne scoret sitt andre. I stedet ble omsider bortekeeper Chico Ramos testet for første gang i kampen da Bobby Price fyrte løs. Jordan Wilson fikk vertenes siste sjanse til å pynte på resultatet, men da hans avslutning gikk like utenfor, betød det at Dulwich Hamlet igjen hadde tatt over tabelltoppen foran 277 tilskuere. Både jeg, Rob og et par andre vi snakket med hadde tippet på et tilskuertall nærmere 400, med rundt 250 bortesupportere, og det offisielle tallet virket forbløffende lavt. Men man får vel ta det for god fisk inntil man hører noe annet.



Selv bestemte vi oss raskt for å returnere til The Hope heller enn å benytte oss av klubbhusets bar, og flere bortesupportere hadde tydeligvis samme agenda, slik at det ble et par trivelige runder der før vi omsider klarte komme oss avsted med toget inn til London Victoria. Der ankom vi like etter halv tolv, og etter en siste pint på The Willow Walk takket jeg Rob for godt selskap og ønsket ham lykke til på kamp i Leatherhead kvelden etter. Han gikk for å sette seg på tuben, mens jeg fant tilbake til Belgrave House Hotel. Etter tre dager i London var det dagen etter på tide å forflytte seg noe lenger igjen.

 

English ground # 146:
Carshalton Athletic – Dulwich Hamlet 0-4 (0-3)
Isthmian League Premier Division
Colston Avenue, 25 February 2014
0-1 Nyren Clunis (20)
0-2 Dean Lodge (29)
0-3 Ian Daly (39)
0-4 Ian Daly (51)
Admission: £10
Programme: £2
Att: 277

 

 

 

 

 

 

 

Dag 6: Onsdag 26.02.2014: Buxton – Stamford

 

Etter å unnet meg en time ekstra på øyet og inntatt nok en engelsk frokost-variant i Victoria-området var det på tide å starte reisen nordvestover, og første etappe gikk med tubens Victoria Line til Euston, der jeg snart kunne sikre meg en god plass på 12.00-toget til Manchester. Mens jeg før avgang satt der og bladde i Northern Conquest-boka og Carshalton-programmet fra kvelden før, fikk jeg selskap av en kar som slo seg ned ved mitt bord. «Who do you follow? Who’s The Robins?» spurte han plutselig kort etter avgang, og dette var starten på en interessant samtale med hyggelig reisefølge på vei nordvestover.

 

Min samtalepartner viste seg å være Martin Devaney – tidligere spiller i først og fremst Gresley og Tamworth, hvis største claim to fame nok er at han scoret Tamworths mål på Wembley da de spilte 1-1 mot Sudbury Town i FA Vase finalen 1989. Hans Tamworth triumferte 3-0 i omkampen på Peterborough Uniteds London Road tre dager senere, og jeg hørte mer enn gjerne noen anekdoter fra den tiden. Han innrømmet å ikke følge altfor nøye med i disse dager, men kikket seg gjennom tabellene i mitt eksemplar av Non-League Paper og kom med kommentarer her og der om de forskjellige klubbene han hadde spesielle minner av å ha spilt mot. Ikke minst uttrykte han stor overraskelse over hvor mange klubber (også i non-league) som siden hans tid som spiller har flyttet til ny hjemmebane.

 

Etter en hyggelig samtale rakte Devaney meg neven og ønsket god reise videre da han hoppet av i Stoke-on-Trent. Snaue ti minutter over to kunne også jeg stige av og spasere ut av Manchester Piccadilly, og unne meg en røykepause før jeg hoppet på en av de gratis Metroshuttle-bussene som kjører rundt i Manchester sentrum. Det var den oransje Metroshuttle nummer 1 jeg nå ønsket meg, og som skulle frakte meg til toppen av Deansgate, der jeg hoppet av to minutters gange fra Blackfriars Bridge. Her hadde jeg betalt rimelige £26 for et dobbeltrom på et Travelodge-hotell, og fikk raskt sjekket inn.

 

Jeg returnerte raskt til Deansgate og puben The Moon Under Water for å få litt vomfyll, og etter en herlig porsjon gammon lot jeg den oransje Metroshuttle-bussen frakte meg tilbake til Manchester Piccadilly. Det tok imidlertid sin tid, da diverse byggearbeid og trafikalt kaos her og der gjorde det til en langsom prosess for en som hadde forhåpninger om å rekke 15.52-toget til Buxton. Min klokka viste 15.52 da vi ble sluppet av utenfor stasjonen, men den gikk heldigvis et par minutter for fort, slik at jeg i siste liten rakk å kaste meg inn på toget som sto klart til avgang på plattform nummer 12.



Toget tøffet snart oppover i høylandet, inn i Derbyshire-distriktet High Peaks. Min destinasjon, Buxton, er for noen kanskje mest kjent som et engelsk svar på Imsdal eller Olden, der stedsnavnet også er navn på et flaskevann man får kjøpt over hele landet. For de med mer interesse for livet nedover i den engelske fotballpyramiden, er Buxtons hjemmebane Silverlands kjent for å være Englands høyestliggende fotballstadion – for øvrig fulgt av banene til Tow Law Town, Bacup & Rossendale Borough, og Mossley. Og nettopp Mossley hadde vært mitt fremste alternativ for dagen i tilfelle avlysning.



Fra endestasjonen Buxton gikk jeg til fots de få minuttene inn til et koselig sentrum, hvorfra bakken ved navnet Holker Road gikk tilsynelatende bortimot loddrett opp til Silverlands. Som innfødt i Drøbak er jeg godt vant med bakker, men Holker Road var heftig. Pustende og pesende nådde jeg imidlertid toppen etter noen lange minutter, og kunne snart dreie til venstre inn på gata Silverlands. Jeg så raskt anlegget med samme navn, som lå foran meg på høyre side av veien. Og som jeg hadde håpet var porten åpen til tross for to og en halv time til kampstart, slik at jeg kunne ta en runde rundt anlegget mens det fortsatt var noenlunde dagslys. En vakt som var i ferd med å saumfare tribunene samtykket til dette, og dermed smatt jeg innenfor. Og i 304 meters høyde beveget jeg meg mot klokka rundt Silverlands.

 

Hovedinngangen og porten jeg kom inn er i det ene hjørnet, der jeg hadde klubbhuset og dets bar rett foran meg bak det ene målet. Bortenfor dette finner man en klassisk ståtribune under tak, og vakten hevdet at dette nok ville kunne være det beste stedet å stå denne kvelden, slik at man fikk le mot den kalde vinden som kom fra denne kortsiden. Tilsvarende består fasilitetene på bortre langside av en ståtribune under tak, og bestående av tre-fire betongtrinn strekker den seg omtrent hele banens lengde. Bak borte mål er det ingen verdens ting, bortsett fra en mur og ståplasser på bar bakke for de som velger stå her. Midt på nærmeste langside står den flotte, karakteristiske hovedtribunen. Bygget så sent som i 1965 erstattet den en tidligere tre-tribune, og lar i underkant av 500 tilskuere hvile akterspeilet.



Der fikk jeg selskap av denne vakten som tilbød seg å ta et bilde av meg foran tribunen, og jeg ble stående her å snakke litt med ham. Han hadde forhåpninger om at man kunne bygge på den sterke borteseieren over Blyth Spartans fire dager tidligere etter en dårlig periode med åtte strake tap – hvorav sju i Northern Premier Premier Division. Playoff-toget hadde for lengst gått, og selv om avstanden ned til nedrykkssonen fortsatt var betryggende var det på tide at The Bucks igjen begynte å plukke poeng. Med såpass lenge til avspark tenkte jeg returnerte til sentrum for en pint eller to for å returnere en times tid senere. Det fristet imidlertid ikke å gå løs på Holker Road en gang til – selv om vakta foreslo en alternativ rute – og da nylig ankomne personer gjorde klart for å åpne klubbhuset valgte jeg bli værende på koselige Silverlands.



Jeg måtte vente litt før telleapparatene ble betjent, men en klubbrepresentant ankom snart med kveldens kampprogram, slik at jeg kunne bytte £1,50 for et eksemplar. For fjerde gang på denne turen dreide det seg om en omberammet kamp etter en tidligere avlysning, men i motsetning til hos Wealdstone og Carshalton Athletic hadde Buxton valgt å trykke opp et nytt program – og et godt og innholdsrikt sådan. Motstander Stamford lå kun to poeng bak Buxton, og ville med borteseier derfor kunne passere sitt vertskap. Da jeg i august gjestet Stamford var man imidlertid temmelig enige om at målsetningen for sesongen var å unngå nedrykk, og det lå The Daniels i det minste an til å klare etter to strake seire.



Jeg kunne omsider – via en obligatorisk kikk innom klubbsjappa – oppsøke telleapparatene og betale mine £9 i inngangspenger, og tilbake i baren fikk jeg også kloa i et ark med lagoppstillingene som man delte ut. Manager Martin McIntosh lovet å gå offensivt til verks mot gjestene til tross for fravær på midtbanen, der man manglet både Derek Niven og Matt Thornhill. Som makker til toppscorer Lee Morris på topp falt valget på Liam Hardy – på en måneds lån fra Harrogate Town. For Stamford var den lynhurtige Jordan Smith suspendert sammen med Richard Jones, men Ryan Robbins hadde imponert meg stort tidligere i sesongen, og jeg var spent på om han igjen kunne gjøre seg positivt bemerket. Snart gjensto det bare å dra på seg hansker og lue, slik at jeg kunne ta gå ut i den friske Derbyshire-kvelden og ta oppstilling omtrent midt på ståtribunen på bortre langside.



Craig King fikk kampens første sjanse av betydning da bortekeeper Will Jones måtte i aksjon på hans avslutning, men betydelige kjepper ble stukket i hjulene for Buxton-manager McIntosh’ planer etter kun ni minutter. Alistair Taylor hadde en dårlig touch og fulgte opp med en heftig takling på Jason Field som fikk dommeren til å gi vingen det røde kortet. Det så vel noe strengt ut med direkte rødt fra min posisjon, og den kvinnelige kamplederen fikk da også virkelig høre det fra både Buxton-benken og majoriteten av et publikum som offisielt talte noe skuffende 151. Men faktum var uansett at Buxton tidlig hadde gjort det vanskelig for seg selv.



Stamford utnyttet overtallet da Buxton umiddelbart fikk visse problemer med deres hurtighet fremover. Et hjørnespark fant Dan Lawler på første stolpe, men Bucks-keeper Andy Warrington fikk blokkert hans avslutning. Returen hadde han dog ingen mulighet på, da kaptein Alvin Jarvis pirket inn 0-1 etter 20 minutter. Kun fire minutter senere smalt det igjen etter at forsvarer Stuart Ludlam feilvurderte spretten i et utspill fra Stamford-keeperen. Shawn Richards takket og bukket, stormet til dødlinjen, og la tilbake til Ryan Robbins som sikkert doblet ledelsen. Første omgang var såvidt halvspilt, og det sto 0-2 med hjemmelaget redusert til ti mann. Det føltes egentlig som om det nesten var avgjort allerede.



 

Enda styggere kunne det blitt kort etter, da Robbins rett og slett løp fra Buxton-forsvaret. Men en dårlig første touch gjorde at han fikk altfor skrå vinkel da han skulle avslutte. I stedet slo Buxton tilbake med snaue ti minutter til pause. Liam Hardys innlegg fant Lee Morris på bakerste stolpe, og han headet inn 1-2 og fornyet håp. Jason Field måtte kort etter hinke av med det som angivelig var en følge av Taylors tidlige takling. Helt på tampen av omgangen kunne Robbins gjenopprettet gjestenes tomåls-ledelse, men tidligere Doncaster-keeper Warrington leverte en kjemperedning som sørget for at 1-2 sto seg til pause.



Jeg unnet meg en kjapp halv pint i pausen, mens jeg hørte de forskjellige supporteres syn på første omgang. Ikke overraskende var meningene delt i synet på det røde kortet, men de to lags supportere var enige med undertegnede i at dommeren totalt sett hadde virket noe svak. Stadig ble det gitt blåst meget billige frispark, mens andre og grovere forseelser ble fullstendig oversett. Og det hjalp heller ikke at hennes kollegaer med flaggene ved flere anledninger hadde markert og vinket noe merkelig med blant annet et par besynderlige offside-avgjørelser. Jeg tømte glasset og oppsøkte matutsalget for å få meg litt fast føde til andre omgang. Og med en porsjon steak pie and mushy peas og en kopp Bovril kunne kampen fortsette.

 

Robbins var igjen i begivenhetenes sentrum da Stamford kun tre minutter ut i omgangen kunne økt ledelsen. Hans avslutning var slett ikke verst, men Warrington fikk paret, og returen presterte Shawn Richards å sette over fra fem meters hold. Etter dette gjorde dommeren sitt beste for å stykke opp kampen fullstendig med stadige avblåsninger, og ingen av lagene fikk etablert noe spill. I tillegg begynte nok også det tunge underlaget å kreve sitt – og Buxton kom rett og slett mer med i kampen igjen. Craig King og Lee Morris hadde hver sin sjanse for hjemmelaget, som ble manet frem av sine fans, men det var fortsatt ikke noe spesielt som tydet på at de skulle klare å foreta en snuoperasjon.

 

Så, med kvarteret igjen, gikk Lee Morris over ende inne i feltet idet han var i ferd med å miste kontrollen og drible seg vekk. Dommeren pekte på straffemerket. Muligens noe billig, men Morris tok uansett selv ansvar og satt ballen hardt og sikkert midt i mål. Hans scoring nummer 18 for sesongen, og enda viktigere – utligning til 2-2. I tumultene som fulgte ble både den ene og den andre sendt til tribunen fra de to klubbers laglederbenker. Mon tro om ikke McIntosh selv var blant de som måtte ta turen opp for å sette seg.

 

Om ikke annet blåste utligningen litt liv i Stamford igjen, og Shawn Richards sendte i vei et skudd som forandret retning og gikk såvidt. Etter godt forarbeid av Robbins fikk Dan Lawler vendt opp i god posisjon, men sleivsparket. Og da heller ikke Buxtons ti mann klarte å skape særlig mer i sluttminuttene, endte det med 2-2 og poengdeling. Stamford-spillerne uttrykte umiddelbart skuffelse, mens heller ikke Buxton jublet voldsomt. Jeg valgte å bli igjen for en pint eller to mens jeg ventet på siste tog tilbake til Manchester klokka 22.56, og inne i baren uttrykte Buxton-folket tilfredshet med resultatet tross alt.



Stamford-manager David Staff bekreftet at de var noe skuffet, men innrømmet at de nok hadde akseptert ett poeng før kampen. Men når man «kaster bort» en tomåls-ledelse så er det vel forståelig at man sitter igjen med en litt bitter følelse. Jeg følte ikke det var noe direkte ufortjent resultat, selv om Stamford nok var det beste laget og hadde sjanser nok til å avgjøre før utligningen. Men Buxton viste en imponerende vinnervilje. Det hadde vært enkelt å resignere på stillingen 0-2 med en mann mindre etter halvspilt første omgang, men Buxton skal ha kreditt for å ikke ha gitt opp og kjempet seg tilbake til et poeng.

 

Jeg ønsket Stamford-laget lykke til der de snart satte av sted sørøstover, og snart var det også på tide for meg å returnere til min base for kvelden. Så jeg takket for meg og ønsket lykke til, før jeg forlot fotball-Englands svar på La Paz. Nedover var heller ikke Holker Road noen prøvelse, og snart ankom jeg Buxton stasjon med et drøyt kvarter til avgang. Det var heldig at jeg ble oppmerksom på meldingen om at passasjerer ikke skulle gå ombord på toget som sto på perrongen, for snart viste det seg at det ikke var i trafikk. I stedet kom omsider mitt tog og parkerte bak dette andre toget som ble stående igjen i Buxton da vi igjen tøffet mot Manchester.



Etter en snau time ankom vi Piccadilly, og siden de gratis Metroshuttle-bussene hadde sluttet å gå unnet jeg meg en taxi tilbake til hotellet, siden jeg hadde en nokså tidlig start dagen etter og jeg ikke var altfor lysten på gåturen gjennom sentrale Manchester. Grunnen til at Manchester ble valgt som base denne dagen, var nettopp med tanke på reiseveien til Stansted Airport dagen etter. Den er langt greiere uten å måtte først ta seg fra Buxton, men den tok likevel rundt tre og en halv time via London. Men nok en flott tur var over. Og planen var at dette skulle bli sesongens siste tur før den avsluttende «påsketuren» i april. Men når jeg nå skriver dette, er jeg sannelig ikke lenger så sikker…

 

 

English ground # 147:
Buxton – Stamford 2-2 (1-2)
Northern Premier League Premier Division
Silverlands, 26 February 2014
0-1 Alvin Jarvis (20)
0-2 Ryan Robbins (24)
1-2 Lee Morris (36)
2-2 Lee Morris (pen, 76)
Admission: £9
Programme: £1,50
Att: 151

 



 



 

Dag 3: Søndag 23.02.2014: Cray Wanderers – Lewes
Tilbudet om £40 for overnatting på Britannia Hotel New Street inkluderte gratis frokostbuffet, så jeg valgte å benytte meg av dette før jeg forlot Birmingham. Jeg savnet dog igjen black pudding, som man skulle tro var et fast innslag, ikke minst i en frokostbuffet som hadde stort sett alt annet man kan tenke seg. Uansett forlot jeg hotellet like etter halv ti og gikk den korte veien ned til New Street togstasjon. Mens jeg sto der og tok en røyk utenfor stasjonsinngangen, slo det meg plutselig at 09.55-toget jeg hadde blinket ut ikke hadde avgang fra Birmingham New Street, men snarere fra Birmingham Moor Street. Jeg fikk stresset over til Moor Street, og med kun et minutt eller to til avgang, fikk jeg kastet meg på toget til London Marylebone.



Rett i nærheten ligger Baker Street undergrunnsstasjon, med en søndagsåpen Western Union rett utenfor. Etter at jeg dagen i forveien hadde mistet kortene mine, hadde min mor ført over penger til meg. Imidlertid hadde jeg ikke fått koden de krevde, og nå fikk jeg ikke tak i henne på telefon. Som en midlertidig nødløsning vekslet jeg inn 800 av de tusen norske kronene jeg hadde, og forflyttet meg med tuben sørover til Victoria for å sjekke inn på Belgrave House Hotel, der jeg hadde booket rom for tre netter.



Uten kortet som reservasjonen var booket med, krevde de full betaling på nytt med £20 ekstra depositum (gudene vet hvorfor man føler man trenger depositum, når man uansett får betalt i cash) – til tross for at de allerede var betalt med kort. De forklarte at den tidligere betalingen ville bli tilbakeført min konto (noe den også ble – riktignok 60-70 kroner mindre enn jeg opprinnelig betalte), så jeg kunne ikke gjøre annet enn å hoste opp £119 i kontanter. Det begynte minke faretruende i seddelbunken.



Jeg forlot raskt det ikke altfor imponerende hotellrommet, og gikk de få hundre meterne tilbake til Victoria togstasjon. Der fant jeg frem til toget med endestasjon Ashford International, som jeg aktet å bli med 15-20 minutter sørøstover til stasjonen Bromley South. Ved planleggingen av turen hadde jeg opprinnelig vurdert en fridag for å møte en venninne, men da hun måtte jobbe hadde jeg kikket en gang til på alternativene, som dessverre stort sett begrenset seg til Premier League. Mest for moro skyld kikket jeg på Norwich v Tottenham, og ville kanskje vurdert det om billettprisen var nærmere halvparten. Men £50 for å måtte sitte i et uinteressant stadion og se en kamp som i utgangspunktet ikke interesserer meg?? Totalt uaktuelt!



Da valgte jeg heller å avlegge en ny visitt på Hayes Lane, der jeg også tidligere har sett Cray Wanderers. En femtedel av prisen, men uendelig mye mer enn fem ganger så interessant. Så med det som utgangspunkt la jeg ut på spaserturen fra Bromley South. Ved min siste visitt hadde jeg stresset av gårde i taxi herfra til Hayes Lane, men nå valgte jeg apostlenes hester. Jeg måtte jo uansett spare litt penger inntil jeg fikk ordnet meg. Etter snaue 20 minutters gange langs Westmoreland Road, Hayes Road, og Hayes Lane, dreide jeg til venstre ned innkjørselen som fører til stadionet som deler navn med sistnevnte vei.



Som mange vil vite, er det jo Conference South-klubben Bromley som er anleggets eier. Men hjemløse Cray Wanderers har nå banedelt der helt siden 1998. Jeg begynte for første gang å undres over banedekkets tilstand denne dagen da jeg på min høyre hånd fikk en eng rett før jeg ankom hovedinngangen. Her hadde de beitende hestene fått selskap av en rekke svaner og ender som svømte rundt på deler av engen som fortsatt lå under vann. Etter å ha betalt mine £10 så jeg raskt at forholdene var langt bedre innenfor.



Jeg byttet bort ytterligere £2 mot et kampprogram, før jeg tok min sedvanlige runde rundt anlegget – denne gang med klokken. Det er snart tre år siden (17. april 2011) jeg så Cray Wanderers beseire Bury Town her, og jeg husket nok ikke riktig hvor flott Hayes Lane faktisk er. Ståtribunen bak det nærmeste målet dro jeg imidlertid øyeblikkelig kjensel på, og med sine hvite «bølgebrytere» er den absolutt ganske flott. På bortre kortside strekker en tilsvarende ståtribune seg hele banens lengde, men i motsetning til på den nevnte kortsiden står man her under åpen himmel. Det er på den bortre kortsiden jeg først og fremst la merke til forandring sist.



Jeg var ikke like godt bevandret i non-league den gang, og la kanskje ikke så godt merke til slikt, men nå kunne jeg imidlertid konstatere at den er en liten perle. Delvis under tak har den rader med gamle trebenker hvor man eventuelt kan hvile akterspeilet. Og det er her jeg vil omformulere meg til å si at tribunen var en perle. For på en seksjon midt på tribunen har man skjendet den ved å erstatte noen av trebenkene med hvite plastseter som er boltet fast i betongtrinnene der trebenkene har stått. Helligbrøde!



Jeg fikk ristet av meg irritasjonen, godt hjulpet av en tekstmelding fra min mor – med kode fra pengeoverføringen. Med det i orden fortsatte jeg tilbake til nærmeste langside, der man finner hovedtribunen med sine sitteplasser. Denne huser også både kontorer, garderober, klubbhuset og dets bar, og også en klubbsjappe. Den var i ferd med å åpne, men jeg oppsøkte først baren for å bla litt i programmet over en pint.



Cray har jo hatt en fryktelig tung sesong i bunnen av Isthmian Premier, og sammen med Carshalton Athletic ser de vel strengt tatt allerede nokså nedrykksklare ut. Bortsett fra en seier over nettopp Carshalton måtte de på dette tidspunktet tilbake til november for å finne sin siste seier i ligaen. Det har vært store utskiftninger både på spillersiden og i trenerapparatet, og et par klubb-representanter ved baren ga inntrykk av at de allerede en stund hadde begynt å forberede seg på spill på step 4 neste sesong. Synd; for det er en usedvanlig trivelig klubb, som for de uinnvidde er sør-Englands eldste klubb. Stiftet av jernbanearbeidere i 1860 strides de med Hallam FC om tittelen som verdens neste eldste eksisterende klubb (etter Sheffield FC), selv om den vanlige oppfatningen synes å være at Hallam er noen måneder eldre.



Cray Wanderers hører opprinnelig hjemme i «The Crays». Dette er betegnelsen på de to landsbyene St Mary’s Cray og St Paul’s Cray som har vokst sammen rett ved Orpington, ved Greater Londons sørøstlige grense til Kent. De har imidlertid levd en omflakkende eksiltilværelse, og har ikke spilt hjemme i selve The Crays siden 1973. Den oppvakte vil imidlertid ha fått med seg klubbens planer om nytt stadion de siste sesongene. Sandy Lane i St Paul’s Cray var blinket ut som tomt for prosjektet, men de lokale myndighetene i Bromley Council var tydeligvis ikke spesielt begeistret, og ga tommelen ned høsten 2013.



En jeg drøftet dette med i baren hevdet begrunnelsen var at tomten var såkalt green belt – altså vernet mark. Men min samtalepartner mente deres green belt i realiteten er et eneste villniss der det kun bor rotter, og som folk benytter som søppeldynge. En representant for klubben forsikret om at de ikke hadde gitt opp, men kunne ikke fortelle meg hva de spesifikt vil gjøre videre. Jeg spurte om de hadde ankemulighet, og han svarte at de kan be om en ny vurdering, men at dette vil koste ufattelige £17 000. Det høres vanvittig ut, men byråkratene må jo lønnes på en måte. Det var ikke mindre sjokkerende å høre at søknaden om byggetillatelsen for lengst har kostet klubben et seks-sifret beløp i pund sterling!



Jeg hadde i programmet sett en annonse for en bok om Cray Wanderers historie, og under en røykepause etterlyste jeg denne i klubbsjappa. Mens han gikk for å lete frem et eksemplar, bladde jeg i baljene med gamle programmer, men et par minutter etter var han tilbake med boka «Forever Amber». Etter å ha betalt kun £4 for Northern Leagues meget flotte Northern Conquest bok føltes £15 som direkte ågerpris, selv om han tilbød seg å legge ved et hefte med klubbens fullstendige statistikk, som egentlig koster £5. Dette poengterte jeg, og hans komiske «unnskyldning» var at klubben tross alt er mye eldre enn Northern League – hva nå det enn skulle ha å gjøre med saken. Men nå når mitt midlertidige pengeproblem syntes å ha løst seg, valgte jeg å unne meg dette bokprosjektet, og punget ut.



Dagens motstander i Isthmian Premier var Lewes, og hadde ikke overraskende også med seg et antall supportere opp fra East Sussex. En kikk på tabellen avslørte at The Rooks hadde havnet i et slags ingenmannsland, med 16 poeng både opp til playoff-sonen og ned til nedrykks-sonen. De kom til Hayes Lane etter fem strake poengdelinger, og med den noe spesielle statistikken 0-6-1 på de siste sju i ligaen. Det har vært medvirkende til at de har mistet kontakten med de sju som ser ut til å skulle gjøre opp om direkte opprykk og de fire playoff-plassene. Nå hadde de heller ikke spilt kampen på over fire uker grunnet alle avlysningene, og de rød- og svartstripete var noe spent på hva deres gutter hadde å by på.



Jeg tok oppstilling i det periodevise solskinnet på ståtribunen på bortre langside, og så kampen starte forholdsvis jevnspilt. Lewes fikk den første sjansen, men Nick Wheeler headet like utenfor. Vertene svarte direkte, men skuddet fra høyrevingen Tyrone Berry bød på små problemer for Rooks-keeper Rikki Banks. Gjestene spilte for øvrig mot en til tider nokså frisk vind, men det hindret de ikke i å ta ledelsen etter et drøyt kvarter. Den gode Nick Wheelers innlegg ble flott og kontant headet i mål av Ben Austin.



Keeperplassen har vært en av Crays problemer denne sesongen, og Darren Bechet var The Wands’ sjuende keeper for sesongen. Han vil nok føle at han burde kommet ut og fanget innlegget, men kanskje var det strekken han visstnok spilte med som hemmet ham (reservekeeperen som var tiltenkt en start hadde blitt sendt hjem med et mistenkt virus)? Det så imidlertid ikke ut til å påvirke ham nevneverdig da han kort etter gjorde opp for seg. Målscorer Austins var igjen frempå, og hans heading hadde retning mot hjørnet nede ved stolpen, men Bechet leverte en glimrende reaksjonsredning.



Lewes stilte faktisk med hele tre brødre Crabb i startoppstillingen! Eldstebror (og spillende trener) Matt på venstrebacken måtte allerede i første omgang hinke av med en skade, og overlot forsvaret av familiens ære til Nathan og Sam. Det virket skorte noe i avslutningsfasen for vertene, og da Paul Vines ble spilt fri på høyrekanten valgte han å selv avslutte rett på keeper heller enn å spille den umarkerte Javlon Campbell. Sistnevnte hadde like før skutt like utenfor, men Lewes-forsvaret hadde god kontroll. Førsteomgangen etter dette besto av mye midtbanekamp, og da et samarbeid mellom Sam og Nathan Crabb førte til at sistnevnte skjøt rett på Bechet, sto det ikke helt ufortjent 0-1 til pause.



En kjapp pause-pint ble inntatt i samtale med to Lewes-supportere som mente deres lag hadde virket noe kamprustent, men alt i alt sa de seg fornøyd med å lede. Ikke overraskende mente de at playoff-toget var gått, og det var vel heller ikke noe sjokk at de var blant de stadig flere som utpeker Wealdstone som den største ligafavoritten i det som dog er en meget spennende tetkamp i Isthmian Premier. Mens jeg gikk til innkjøp av en Bovril kom lagene på banen, og det var klart for andre omgang.



Jordan Bird fikk tidlig muligheten til å utligne etter et flott raid fra egen banehalvdel, men keeper Banks fikk parert skuddet fra hjørnet av 16-meteren. Og da et innlegg fant den umarkerte Vines, dalte hans heading over Lewes-keeperen, men falt ned få centimetere på gal side av stolpen. Cray fikk betale prisen da Lewes i stedet doblet ledelsen etter 62 minutter. Nathan Crabbs innlegg ble perfekt stusset inn i lengste hjørnet av Luke Blewden. The Wands la om til tre på topp, men Lewes tok nå helt over. Jack Walder styrte midtbanen, og Nick Wheeler skapte hodebry for Cray-forsvaret med sin hurtighet.



Sju minutter senere rant det over for Cray-manager Keith Bird da Lewes ble tildelt straffespark etter at Jack Dixon tilsynelatende ble lagt ned i feltet. Bird ble sendt opp på tribunen, mens Dixon selv tok straffen og økte til 0-3. Det var fullstendig kollaps i hjemmelagets bakre rekker, og få minutter senere sto det 0-4 da Blewden la tilbake til Dixon som scoret sitt andre. Lewes hadde sikret tre poeng, og etter at de tok av et par spillere kunne Steve Smith redusert for vertene, men Banks reddet glimrende.



Lewes hadde spart det beste til slutt, og etter samspill med sin bror Nathan sendte yngstebror Sam Crabb i vei en suser som snek seg inn i hjørnet bak Cray-keeper Bechet. 0-5, og det begynte bli ydmykende. Om ikke annet fikk The Wands et trøstemål da innbytter Moses Ashikodi debuterte ved å pyntet på resultatet i kampens siste minutt. Han sendte ballen i elegant bue over hodet på keeper Banks og fastsatte med det sluttresultatet til 1-5. Det er noe betegnende på hjemmelagets situasjon med stor utskiftning i spillertroppen at Ashikodi var spiller nummer 68(!) til å spille for Cray Wanderers denne sesongen!



Jeg følte ikke at 1-5 helt gjenspeilet det totale kampbildet, men når forsvarsspillet er til de grader slapt som det hjemmelaget viste i andre omgang, ble det noe styggere enn det burde. Lewes var da også effektive, og en av deres supportere hevdet de en periode i andre omgang hadde spilt opp mot sesongbeste. Cray-manager Keith Bird forsvarte avgjørelsen om å legge om til tre spisser for å gjøre et forsøk på å snu kampen. Man må jo tross respektere en slik innstilling, og jaggu hadde ikke mannen også fortsatt tro på at de fortsatt kan unngå nedrykk!



Mens mange av de 317 tilskuerne forlot Hayes Lane, sto jeg utenfor baren og tok meg en røyk da jeg kom i prat med en person som tydeligvis var tilknyttet Bromley FC. Han samtykket selvsagt i at de gjør en strålende sesong, der de ligger godt an i kampen om Conference South-tittel og opprykk. Men da han stolt trakk frem de hvite plastsetene på bortre kortside som en del av anleggets «oppgradering», hadde jeg problemer med å skjule min misnøye. Kry over å ha gjort et varp, fortalte han at samtlige seter tilsammen var kjøpt for den nette sum av £1, fra svømmearenaen som ble brukt under Londons OL i 2012. Deler av denne arenaen er nå fjernet, men jeg delte ikke hans begeistring over «kuppet» han hadde gjort.





Etter en pint i klubbhusets bar var det på tide å tenke på returen til sentrale London, og jeg spaserte tilbake til Bromley South. 18.04-toget var i rute og bragte meg tilbake til London Victoria, og der jeg gikk mot tuben falt blikket tilfeldigvis rett på en Western Union filial som tross opplysningene jeg hadde fått holdt søndagsåpent. Dermed slapp jeg ta turen opp igjen til Baker Street, og snart kunne jeg hente ut i underkant av £400. Det var en lettelse å få det unnagjort, og jeg valgte innvilge meg en middag på puben The Willow Walk. Etter en porsjon roast pork og en siste pint trakk jeg meg stille tilbake til mitt beskjedne krypinn, der jeg etter å ha slitt meg opp alle de mange trappene fant ut at fjernkontroll måtte hentes ut i resepsjonen mot et depositum på £5. Dermed fikk jeg ytterligere litt trim i trappene, før jeg kunne forlyste meg ved å se Liam Neeson sette Berlin på hodet i «Unknown».



Revisit:
Cray Wanderers – Lewes 1-5 (0-1)
Isthmian League Premier Division
Hayes Lane, 23 February 2014
0-1 Benjamin Austin (17)
0-2 Luke Blewden (64)
0-3 Jack Dixon (pen, 71)
0-4 Jack Dixon (75)
0-5 Samuel Crabb (84)
1-5 Moses Ashikodi (90)
Admission: £10
Programme: £2
Att: 317

 

 

Dag 4: Mandag 24.02.2014: Wealdstone – Harrow Borough
Frokost var ikke inkludert ved Belgrave House Hotel, så en full english ble inntatt ved Wetherspoons-puben inne på Victoria Station. Skuffende nok har man også her fjernet black pudding til de grader fra menyen at man ikke engang lenger kan legge det til som en side order. Kanskje er det først og fremst en «southern thing», men det er uansett trist å se at de i så liten grad holder sine mattradisjoner i hevd, mens man selvsagt finner en kebabsjappe på hvert jævla gatehjørne. Vel, nok om det..

 

Hva skulle jeg så ta meg fore i London for å slå ihjel noen timer før kveldens kamp? Jeg var lysten på en ny visitt på Imperial War Museum, men hadde funnet ut at de dessverre var stengt en periode for å gjøre klar en enorm utstilling om første verdenskrig. Så da valgte jeg heller å farte litt rundt og ta en kikk på et og annet fotballstadion i metropolens omegn. Jeg hadde jo uansett ubegrenset togpass, så jeg satt meg på toget og startet min rundtur.

 

Første stopp var Selhurst stasjon, og en kort spasertur til Selhurst Park, hjemmebane for Crystal Palace. Jeg så den snart, der tribunen på Holmesdale Road End ruvet i området. Den, og spesielt den gamle Main Stand, ser slett ikke verst ut fra utsiden. Main Stand ga meg til og med visse assosiasjoner til fasaden til en av tribunene på gamle Elm Park. Bare så synd at jeg vet at det ikke ville falt like godt i smak fra innsiden. Det siste gjelder ikke minst det som foregår ute på selve banen så lenge spill i Premier League er hverdagen her.

 

Fra Norwood Junction gikk turen med tog til Charlton, via London Bridge. Også her er det få minutters gange til The Valley, som flere steder tar seg temmelig godt ut fra utsiden. Men så var det dette med interiøret da, og dagene da The Valley hadde fotball-Englands største ståtribune er en saga blott. Et fin touch er det imidlertid at en av gatene har fått navnet Sam Bartram Close; oppkalt etter keeper-helten som var med å vinne FA cupen i 1947. Han står det også en statue av utenfor hovedinngangen.

 

Da jeg i august 2001 så Reading spille borte mot QPR, var det lenge før jeg hadde begynt å ta bilder i særlig grad, og derfor tok jeg turen vestover for å sjekke hvordan Loftus Road nå tok seg ut. Nå ser man riktignok ikke altfor mye rundt Loftus Road bortsett fra først og fremst fasaden ut mot South Africa Road, som jeg kom rett mot da jeg kom gående ned fra tube-stasjonen med det ironiske navnet White City. Jeg droppet tanken om en pitstop på QPR-puben The Springbok, og fant ut at jeg uansett snart kunne vende snuta mot det nordvestlige London.

 

Klokka var ikke mer enn noen minutter over halv fem da jeg hoppet av tubens Metropolitan Line på stasjonen Ruislip Manor. Planen var nemlig å ta en svipptur bortom Wealdstones hjemmebane Grosvenor Vale for å ta noen bilder før det ble mørkt, for deretter å returnere til puben JJ Moon’s for en matbit før kamp. Den ligger rett ved tube-stasjonen, og til tross for at den sorterer under Wetherspoons-kjeden høster den voldsom ros blant ølkjennere. At den gjentatte ganger har vært gjenstand for prisdryss fra regionens CAMRA-avdeling er gjerne et betydelig kvalitetsstempel i så måte. Jeg svingte til høyre inn på Shenley Avenue, og etter snaue ti minutter kunne jeg kikke inn på et nokså folketomt Grosvenor Vale. Bortsett fra en bil på tomgang og en mannsperson jeg gjennom et vindu kunne se romstere rundt inne i klubbhusets bar, var det ikke antydninger til liv. Denne baren har inngang fra parkeringsplassen og utearealet på utsiden av selve anlegget, men porten ved siden av telleapparatene sto åpen inn mot selve banen, så jeg dristet meg innenfor for å ta herligheten nærmere i øyesyn.

 

Grosvenor Vale fremstår delvis som et lappeteppe av tribuner, og nærmeste kortside domineres av en nokså moderne og ordinær ståtribune av typen man ser stadig flere steder i non-league. Men delvis skjult bak denne er et eldre bygg som fungerer som matutsalg under kampene. Tribunen strekker seg ikke riktig hele banens bredde, og nærmere inngangen er det en liten separat seksjon med ståplasser under åpen himmel. Midt på bortre langside står det som vel må kalles anleggets hovedtribune med sine sitteplasser. Ellers er det ikke annet her, bortsett fra muligheter for å stå på bar bakke.

 

På bortre kortside er det et ståplasser med noen få betongtrinn, og her er det to forskjellige konstruksjoner som sørger for tak over hodet, der denne tribunedelen buer ut fra kortlinja rett bak mål. Det er når man skal beskrive den nærmeste kortsiden at man virkelig må holde tunga rett i munnen, for her er det noe bortimot fullstendig arkitektonisk kaos. I den ene enden er det igjen noen trinn med ståplasser under åpen himmel, og når man nærmer seg lagleder benkene er det bak disse en tea bar (som bærer preg av å vært en gammel container i sitt forrige liv)med en elektronisk måltavle på taket.

 

Videre ned noen trappetrinn herfra kommer man forbi laglederbenkene, og må svinge ut før man passerer en seksjon med sitteplasser under tak. I enden av dette partiet er det en inngang til klubbhuset, og bortenfor denne er det en utgang, før man kommer til en stillaslignende lite skur med vegg og tak av bølgeblikk, og med navnet Brian Collins Corner. Og da er vi tilbake i hjørnet der vi kom inn, rett ved siden av telleapparatene.

 

Jeg var ikke engang halvveis på min runde rundt banen før en kar kom over og undret hva jeg hadde fore. Han ga klarsignal til at jeg bare kunne kikke meg rundt så mye jeg ville. Han tipset imidlertid også om at de allerede nettopp hadde åpnet baren i klubbhuset, slik at jeg ikke behøvde spasere tilbake til JJ Moon’s. Etter å ha fullført min runde, valgte jeg sjekke tempen på deres bar, og dermed kom jeg meg selvsagt aldri lenger. Jeg satt meg ned ved et av bordene og benyttet anledningen til å stjele litt strøm ved å lade telefonen mens jeg nippet til en pint Strongbow og kikket meg rundt i lokalet, der man kan beskue en rekke bilder og utmerkelser fra klubbens historie. Ikke minst minner fra FA Trophy finalen 1985 (som jeg faktisk har på DVD) da Wealdstone triumferte med finaleseier over Boston United i en sesong da de også vant Conference-tittelen. Jeg satt også pris på flere bilder av Wealdstones gamle stadion Lower Mead, som de dessverre måtte forlate i 1991. Dette var jo starten på en 17 år lang eksiltilværelse for Wealdstone.

 

Firmaet som håndterte salget av Lower Mead til Tesco gikk konkurs, og Wealdstone endte opp med en brøkdel av pengene de var forespeilet. De har siden den gang spilt sine hjemmekamper hos både Watford, Yeading, den nå nedlagte Edgware Town, og til slutt Northwood. I 1994, mens de banedelte hos Yeading, startet klubben forhandlinger med lokale myndigheter med tanke på et nytt stadion på Prince Edward Playing Fields ved Canons Park. Dette trakk voldsomt ut, og da arbeidet omsider startet i 2003 hadde Wealdstone allerede brukt £300 000. Diverse problemer sørget for flere forsinkelser, og i 2004 gikk en av klubbens økonomiske samarbeidspartnere konkurs, slik at arbeidet stanset med stadionet 70% ferdigstilt.

 

Wealdstone hadde ikke penger til å fullføre anlegget, og da de lokale myndigheter i 2006 la ut kontrakten for salg, slo Wealdstones gamle rival Barnet til. Mange Wealdstone-fans vil derfor mene at Barnet kuppet deres stadion som ble til Barnets treningsanlegg, for deretter å bli til deres nåværende hjemmebane; The Hive. Wealdstone måtte i stedet fortsette sin eksiltilværelse hos Northwood , men i 2008 grep de sjansen da klubben Ruislip Manor (i dag kjent som Tokyngton Manor) måtte forlate sin hjemmebane med store økonomiske problemer. Wealdstone har nå gjort Grosvenor Vale til sin egen, men avtalen går foreløpig kun ut 2018, så hva som deretter vil skje er noe uvisst.

 

Det var foreløpig kun en annen gjest ved nabobordet, og jeg kom i snakk med vedkommende som hadde spennende historier å fortelle om både Lower Mead, tidligere rivaliseringer med Barnet, Enfield og Hendon, og Wealdstones til tider svært glitrende historie i non-league. Artig var det også å høre ham berette om de unge Stuart Pearce og Vinnie Jones, som startet sine karrierer i nettopp Wealdstone. Jeg får vel legge til at det siste også gjelder for Jermaine Beckford, og at den tidligere Fulham- og England-stjernen Johnny Haynes avsluttet sin fabelaktige karriere i Wealdstone i 1970-årene.

 

Rivaliseringen med flere av de ovennevnte klubbene har etter hvert avtatt noe, da rivaliseringen med Harrow Borough overtatt. Og det var nettopp Harrow Borough som denne kvelden skulle gjeste Grosvenor Vale til dyst i Isthmian League Premier Division. Wealdstone kjemper helt i den ypperste toppen, og sikter seg inn på tittel og opprykk til Conference South. Tabellmessig hadde rivalen på sin side tilhold på nedre halvdel, men det var nok lite Harrow-folket ville satt mer pris på enn å stikke kjepper i hjulene for Stones’ opprykksplaner. Kveldens kamp var omberammet etter en av de mange avlysningene første nyttårsdag, og det var altså et heftig lokaloppgjør jeg skulle være vitne til. Gjestene kom fra to strake hjemmeseire over sterke Maidstone United og Hampton & Richmond Borough, mens Wealdstone hadde måttet nøye seg med 1-1 hjemme mot sin formsterke nabo Hendon. Og da det i tillegg ble kjent at Wealdstone var uten sin faste midtstopper Tom Hamblin var det en noe nervøs stemning blant Stones-fansen.

 

Det begynte etter hvert å sige på med folk, og under en røykepause med drøye timen til kampstart benyttet jeg anledningen til å betale meg inn ved telleapparatene som nå hadde åpnet. For £10 fikk jeg inngangsbillett, og for ytterligere £2,50 også et kampprogram. Jeg valgte ikke gå inn riktig ennå, men returnerte til baren for en siste pre-match pint mens jeg bladde i programmet. Min første reaksjon var at det var noe stivt priset, og det gjorde ikke saken bedre av at det var det samme programmet som var ment for den opprinnelige kampdatoen 1. januar – nesten to måneder tidligere! Imidlertid hadde de trykket opp en lite innlegg som var stappet inn i programmet, og når jeg først begynte se nøyere gjennom, så jeg at det nok ikke er uten grunn at Wealdstones program forrige sesong ble kåret til årets program i Isthmian League. Det ble en obligatorisk kikk innom klubbsjappa, som kunne informere om at pins ble solgt av en fyr jeg hadde sett hadde en stand rett ved inngangen. I tillegg til Wealdstone-pins hadde han også fra en rekke andre klubber, ikke minst i Isthmian League. Jeg snappet derfor også opp en fra Aveley, som ikke hadde hatt noen ved mitt besøk i fjor sommer.

 

Jeg ble oppsøkt av en supporter (og tidligere styremedlem) som oppsøkte meg idet jeg gikk for å ta oppstilling inne på anlegget. Jeg måtte svare bekreftende på at jeg var identisk med den Vikinghopper som hadde meldt sin ankomst på Twitter. Jeg ble stående med denne karen under store deler av kampen, der vi i andre omgang også fikk selskap av flere av andre, inkludert hans sønn. Men først fikk jeg noen ord med en av mine gamle Reading-helter, Glen Little, som var i ferd med oppvarmingen. Han gjør det nå godt i Wealdstone, og ikke minst har et av hans mål denne sesongen gått som en farsott på nettet. Han fortalte at han ville starte på benken, og hevdet hans gamle kropp trengte hvile etter kampen to dager tidligere. Han bekreftet lattermildt at han fortsatt mangler hurtighet, og signerte programmet mitt før jeg ønsket ham lykke til og lot ham fortsette med oppvarmingen.

 

Klokka nærmet seg etter hvert 19.45, og kampen ble sparket i gang. Harrow Borough gikk rett i strupen på vertene, og kom tidlig til noen skumle halvsjanser. Etter 5 minutter burde de tatt ledelsen, og Stones-keeper Jon North kunne lite gjøre med skuddet fra Harold Odametey. Men forsvarsbautaen Sean Cronin reddet glimrende på streken. Kanskje var nervene velbegrunnet likevel? Men så våknet Wealdstone. Elliott Godfrey hadde riktignok på seg den imaginære ryggsekken da han avsluttet over fra god posisjon, men like etter crosset Jordan Okimo inn i feltet, og et passivt Harrow-forsvar var tilskuere til at Michael Malcolm på noe originalt vis headet (eller «haket» er kanskje mer korrekt) inn 1-0 etter et lite kvarter.

 

Etter at keeper North leverte en flott parade for å hindre Simeon Akinola scoring på en Harrow-kontring, kunne Tom Pett doblet ledelsen da han smalt ballen i tverrliggeren etter 18 minutter. Harrow så stadig mer skjøre ut defensivt, og deres keeper James Shea måtte dra frem en flott redning da Pett etter en drøy halvtime igjen fyrte løs med en dupper fra rundt 20 meter. Wealdstone virket å kontrollere, men Harrow var på ingen måte ute av det da dommeren blåste til pause med 1-0 i protokollen.

 

Pausen ble benyttet til å gå til innkjøp av en stor burger med ost og bacon, og selvsagt en Bovril som overraskende raskt lot seg avkjøle til noenlunde tilnærmet drikkbar temperatur. Mens jeg svelget unna burgeren, hadde min nye kompis funnet en person han ville introdusere meg for; nemlig Wealdstones egen groundhopper Paul White. Han husket det tydeligvis ikke – for han ville overrekke meg en kopi av hans blekke der han rapporterer fra sine 172 kamper forrige sesong, men jeg har fått Mr White tidligere. Jeg kjøpte til og med blekka hans da vi møttes i Littlehampton tidlig i sesongen, der antallet groundhoppere riktignok var nokså voksent.

 

Om de røde fra Harrow Borough hadde forhåpninger om å snu kampen, ble disse fort knust da de allerede i andre omgangs andre minutt slapp inn et meget billig mål. Keeper James Shea har en fortid som ungdomskeeper i Arsenal, men han kan nok fort ha mistet noe av nattesøvnen etter blunderen han presterte da James Hammond løftet ballen inn i feltet. Shea ropte keepers ball, men ble merkelig passiv slik at Elliott Godfrey fikk snike seg inn med en touch som satt Shea såpass ut av spill at han klomset inn ballen til 0-2. Der og da virket det som om sjokkerte Boro-spillere resignerte, og at piffen gikk ut av The Reds. De gikk over til å servere en oppvisning i feilpasninger og dårlig ballmottak, men Adam Louth klarte i det minste å svi fingertuppene til Stones-keeper Jon North med et skummelt frispark. Wealdstone tok totalt over og fosset gang på gang i angrep, drevet frem av et meget entusiastisk hjemmepublikum.

 

Målscorer Malcolm skjøt like utenfor, Okimo traff stolpen, og veteranen Scott McGleish så en god avslutning reddet. Dt føltes som om det kun var et tidsspørsmål før det tredje ville komme. Det kom etter 67 minutter da Luke Pigdens innlegg gikk rett i mål bak keeper Shea, som ikke hadde sin beste dag på jobb, til Stones-fansens store forlystelse på tribunen rett bak ham. Ved det tredje målet ble han nok noe satt ut av at Michael Malcolm kom på løp mot ballen og var millimetere fra å ha kontakt med kraniet. Oppgaven ble ikke enklere for gjestene da Adam Louth med et kvarter igjen fikk sitt andre gule kort for en heftig takling på den gode Godfrey. Wealdstone rundspilte Harrow Borough til de grader det siste kvarteret, godt hjulpet av en Glen Little som kom innpå de siste ti minuttene.

 

801 tilskuere så at Wealdstone hadde gode sjanser ved både Malcolm, Pett, Godfrey, og Little. Med marginene med seg kunne Little fort ha fått både en scoring og to assists de siste 7-8 minuttene alene. Og Harrow Borough var nok bare glad til når dommeren omsider blåste av en kamp Wealdstone i andre omgang kunne vunnet med det dobbelte. Wealdstone-fansen var heller ikke sene om å gi uttrykk for dette ved å gni en solid dose salt i sårene med tilrop da bortespillerne gikk slukøret i garderoben. Snart gikk turen tilbake til baren, der min kompanjong tok første runde. Stones-fansen sa seg selvsagt storfornøyd med derby-seieren og det faktum at de hadde gjeninntatt tabelltoppen med kamper tilgode og satt press på konkurrentene. En av de er Dulwich Hamlet som jeg skulle se borte mot Carshalton dagen etter, og min samtalepartner lurte på om jeg ikke kunne ta meg inn i deres garderobe og putte noe i teen deres.

 

Det var artig å høre hvor fornøyd Stones-fansen er med Glen Little, og min oppfatning om at jeg i mine år som Reading-supporter sjelden har sett en ving med mindre hurtighet etterlate seg flere svimle forsvarere i sitt kjølevann, ble lattermildt bekreftet av de lokale. De var enige i at mannen besitter en stor del fotballintelligens, med en evne til å lese spille og vite hva han skal gjøre med og uten ball. Det var høy stemning og jeg trivdes i godt selskap i Wealdstones bar, men min kompanjong, hans sønn takket nei til en ny runde da de måtte tenke på hjemveien. Selv fikk jeg grepet tak i Glen Little som også takket nei til forfriskninger, men mer enn gjerne stilte opp på et bilde (tatt av en noe furten Harrow-spiller) før han etter en kort prat takket for fremmøtet og strøk på dør.

 

Etter en siste pint var det også på tide for undertegnede å returnere til hotellsenga, og jeg ønsket lykke til med sesonginnspurten og gikk tilbake mot Ruislip Manor tube-stasjon. Idet jeg steg opp på perrongen kom Piccadilly Line-toget mot Cockfosters. Selv om jeg tømte blæra rett før avreise fra Grosvenor Vale, kjente jeg allerede ved den sjette holdeplassen Alperton at det igjen begynte å presse på som følge av kveldens cider-inntak. Jeg hadde snart en plutselig en forståelse for de som har tatt til orde for toalett på tuben. Først ti holdeplasser senere kunne jeg hoppe av på South Kensington, men fremdeles gjensto to holdeplasser vestover med Circle Line før jeg kunne hoppe av på Victoria. Der var stasjonens toaletter til alt overmål stengt for kvelden, men jeg ravet snart inn på puben Willow Walk og fikk der omsider gjort mitt fornødne. Uhøflig nok fulgte jeg ikke opp toalettbesøket med å ta en siste pint der, men trakk meg heller tilbake til mitt krypinn og krøp under dyna etter en flott kveld med Wealdstone. Og ikke så jeg noe til denne karen heller!

English ground # 145:
Wealdstone – Harrow Borough 3-0 (1-0)
Isthmian League Premier Division
Grosvenor Vale, 24 February 2014
1-0 Michael Malcolm (15)
2-0 Elliott Godfrey (47)
3-0 Luke Pigden (67)
Admission: £10
Programme: £2,50 (reissue from postponed Jan 1st game, with insert)
Att: 801



 

 

 

Dag 1: Fredag 21. 02.2014: Shildon – Bedlington Terriers

 

Det var allerede klart for årets tredje tur, og overraskende kvikk våknet jeg etter av vekkerklokka etter noen få timers søvn. En drøy halvtime senere kom min snille mor rundt klokka 05.00 for å kjøre meg til Rygge, der jeg hadde booket plass på 07.00-flyet til Stansted. Med ytterligere litt søvn på flyet, landet vi åpenbart godt forsinket, og etter å ha køet i nærmere en halvtime i passkontrollen var jeg klar for å vende snuta nordøstover. Etter togbytte i Peterborough ankom jeg omsider Darlington, der jeg sjekket inn på The Dalesman Hotel et steinkast fra stasjonen. £25 for et dobbeltrom med eget bad skal man ikke klage på!



Etablissementet fungerer også som pub, og jeg tok et glass for høflighets skyld før jeg spaserte inn i Darlington sentrum. Jeg hadde god tid, og bestemte meg for å innta en tidlig middag på The Tanners Hall i Skinnergate, få minutters gange fra Tubwell Row, der majoriteten av distriktets busser går fra. Med en porsjon gammon and eggs innabords gikk jeg tilbake til Tubwell Row og hoppet klokka 16.20 på buss nummer 1 til Bishop Auckland. Jeg hadde vurdert å ta toget opp til Shildon, og der slå ihjel litt tid ved en kikk på stedets jernbanemuseum. Da togstasjonen ligger på motsatt side av Shildon valgte jeg imidlertid benytte meg av buss, og like før klokka 17 kunne jeg kikke inn de åpne portene i Dean Street.



Ikke overraskende var det folketomt på anlegget, med to og en halv time til kampstart. Idet jeg dristet meg inn for å ta noen bilder, kom det en fyr ut av en av gatens leiligheter og strenet rett ut på matta med hunden sin. Han tipset meg om at en George(?) allerede ville være tilstede i klubbhuset, og forsvant dermed med et «see you at the game later». Man kommer inn på den ene kortsiden, der det ikke er stort annet enn nettopp inngangspartiet. Til høyre for meg hadde jeg langsiden med hovedtribunen på midten, og med sitt pagode-lignende tak er det denne som gir Dean Street sin karakter. Det er også her det aller meste av fasiliteter befinner seg, inkludert garderober, kontorer, klubbhus og bar. På bortre langside er det heller ikke stort, bortsett fra ståplasser på flatmark, og et stort nett som skal hindre løpske baller i å treffe husene på andre siden av gjerdet. På den andre langsiden finner man ståtribunen Lee Hainsworth Stand; navngitt til minne om en tidligere spiller som i 2004 omkom i en trafikkulykke på vei til trening.



Mens jeg arbeidet meg nedover hovedtribunen kom det ganske riktig en kar ut fra tribunens indre. Det var en trivelig kar som ønsket meg hjertelig velkommen inn i varmen. Jeg takket høflig nei til både kaffe og te, men ble sittende og slå av en hyggelig prat. Han bekreftet mitt inntrykk om at banedekket ikke ville by på problemer for kveldens kamp. Men han gjentok også programansvarlig Archie MacKays påstand om at banedekket sannsynligvis kostet Dunston UTS en sen utligning da de to hadde møttes på Dean Street til kamp i Durham Challenge Cup to dager tidligere. Med avansement til semifinalene sikret, forsikret han at Shildon nå ville gå for triumf i denne turneringen. Men denne kvelden var det altså ligapoeng det dreide seg om da Shildon skulle ta imot Bedlington Terriers til dyst i Northern Leagues øverste divisjon.



Da jeg unnskyldte meg for å fullføre min runde rundt anlegget under en røykepause, hadde det dessverre begynt å skumre såpass at det var så som så med fotoforholdene uten flomlysene på. Men jeg fikk da knipset noen bilder før jeg returnerte til baren, der vi hadde fått selskap av ytterligere en kar som satt i gang med å gjøre klar tappekranene. Han bød på både en og to gratis pints med både lager og real ale mens begge spurte og grov i mine turplaner. I tillegg dreide samtalen seg om Shildon, FA Vase, Northern League og toppkampen der. På bardisken sto boka Northern Conquest; utgitt av Northern League i forbindelse med 125-årsjubileet for verdens nest eldste liga. Til £4 er den et absolutt kupp, og jeg nølte ikke et sekund med å gå til innkjøp.



De var begge forsiktige optimister med tanke på kveldens kamp, og sa seg selvsagt fornøyd med å være innblandet i tetstriden. Imidlertid hevdet de at de ikke vil kunne konkurrere med en pengegalopp slik vi ser i opprykksjagende Celtic Nation. Med det ble temaet penset over på en av Carlisle-klubbens nyervervelser med mangeårig fortid i nettopp Shildon; nemlig Daniel «Bobby» Moore, forsvarsklippen som nylig byttet ut heltestatus og kapteinsbind i Spennymoor med en muligens fetere lønningspose i Celtic Nation etter å overraskende ha blitt transferlistet i Spennymoor. Det kastet vel egentlig ganske mye mer lys over saken da jeg ble fortalt at den egentlige grunnen visstnok er at Moore skal ha hatt en sengepartner han strengt tatt ikke skulle hatt (les: en affære med kona til en i Spennymoor-systemet).



Det begynte å ankomme stadig flere, og jeg ble etter hvert introdusert for så mange personer at jeg tidlig ga opp å holde styr på navn. Skjønt manager Gary Forrest husker jeg da i det minste, og han hevdet Shildon sto ovenfor en vrien kamp denne kvelden. Han ankom midt i en fortelling fra FA Vase-semifinalene mot Tunbridge Wells forrige sesong, og skjøt raskt inn at de irriterer ham fortsatt. Han var heller ikke videre fornøyd med en beskjed han nettopp hadde fått, som gikk ut på at oppgjøret mot Consett i Durham Challenge Cup hadde blitt skjøvet frem fra lørdag 1. mars til onsdag 26. februar fordi Consett-spillerne hadde fått fri for å se Sunderland i ligacupfinalen! Jeg hadde ikke problemer med å forstå hans irritasjon. Under en røykepause benyttet jeg anledningen til å oppsøke telleapparatene for å betale min skjerv i form av £6. Ned i posen forsvant også et absolutt fullgodt program pålydende £1,50.



Tilbake i baren ble jeg introdusert for Harvey Harris, som også hadde tatt turen fra Darlington. Han er ansvarlig for ligaens ‘Easter Hop‘ som jeg har meldt meg på, og i den forbindelse har vi hatt en del kontakt per email den siste tiden. Han ville igjen introdusere meg for ligaens formann Mike Amos, og nå begynte det neste å bli litt mye for en stakkar. Men så koselig jeg hadde det omgitt av trivelige mennesker kan jeg ikke klage. Jeg hadde akkurat gått til innkjøp av en boks Strongbow da jeg så et par kjente fjes rett ved inngangsdøra. Lee Stewart & Katie Wallace har blitt nokså faste sider på en og annen groundhopper-side på nettet, og hadde måttet benytte tre busser på sin ferd fra sitt hjemsted (mon tro om det ikke er Peterlee?).



Det var snart klart for avspark, og sammen med Lee og Katie tok jeg oppstilling på ståtribunen på bortre langside. Dommeren blåste, og Lee satt i gang sin stoppeklokke. Man kan vel ikke si annet enn at Shildon gikk ut i hundre, med det som skjedde i kampens første minutt. Steve Johnson debuterte etter returen fra Darlington 1883, og det det straks oppsto en mølje-situasjon foran Terriers-målet satt han inn 1-0 til The Railwaymen etter allerede 45 sekunder. Gjestene hadde den siste tiden vært solide defensivt, og i så måte var det nok intet minus for Shildon å få tidlig hull på byllen.



En skikkelig kalddusj for Terriers imidlertid, og ledelsen kunne tidlig vært større. Hjemmelaget radet opp det ene farlige angrepet etter det andre, mens Terriers slet med å skape stort da de tidvis fikk låne ballen. Både Stephen Turnbull, Billy Gruelish-Smith og målscorer Johnson hadde gode sjanser til å øke, og Terriers-keeper Sean McCafferty og hans forsvar fikk virkelig kjørt seg. McCafferty måtte hente frem et par meget gode redninger, og fikk også hjelp av en forsvarer som blokkerte en avslutning som kunne blitt virkelig skummel. Shildon ble fra min vinkel også snytt for straffespark da en meget god Darren Richardson ble revet ned på vei inn i feltet. Men da dommeren blåste for halv tid sto det 1-0 – noe flatterende for gjestene.



Lee og Katie valgte holde seg på tribunen mens jeg gikk for å tømme blæra og hente en ny boks Strongbow fra baren. Der var hjemmefolket fornøyde med det de hadde sett til nå, men mente ledelsen burde vært større – noe det var vanskelig å være uenig i. Blant de var også formann Brian Burn, som tydeligvis fortsatt irriterte seg over endringen av kamptidspunktet for Consett-kampen, og holdt et lite foredrag om dette mens han leste høyt fra sin korrespondanse med ligaledelsen og Durham FA i sakens anledning. Terriers-fansen glimret såvidt jeg kunne se med sin fravær, og jeg tredde selv Reading-lua godt nedover ørene og tok på meg elgskinnshanskene før jeg igjen gikk ut i Durham-kulda tidsnok til å se andre omgang sparkes i gang.



De som hadde fryktet at et konstante presset uten ytterligere scoringer ville kunne straffe seg, kunne pustet lettet ut allerede tidlig i andre omgang. Kampens etter min mening beste spiller Darren Richardson kom fem minutter ut i omgangen på et av flere glimrende raid ned venstrekanten. Han tok seg forbi to forsvarere, og sendte i vei en blanding av et skudd og et innlegg. Terrier-keeperen fikk kun parert, og forrige sesongs toppscorer Sam Garvie var frempå og doblet enkelt ledelsen til 2-0.



Jubelen hadde nesten ikke lagt seg før Shildon igjen stormet i angrep på venstrekanten. Sam Garvie var denne gang i servitørrollen da hans inlegg ble headet i mål til 3-0 av Steve Johnson, som med det ble tomålsscorer i sin debut. David Brown fikk en mulighet til å redusere, men Shildon-keeper Keith Finch fikk slått til corner.



Det var i det hele tatt en meget imponerende forestilling Shildon presterte, men Terriers var da også skuffende. Det var på Shildons venstreside de gang på gang skapte problemer for gjestene og terroriserte deres forsvarere. Ikke minst hadde de voldsomme problemer med nevnte Richardson når han kom fremover. Om det hadde endt 5-0 ville det overhodet ikke vært et mål for mye, og ville nok gitt et riktigere bilde av kampen. Men Shildon nøyde seg med 3-0, og det hadde allerede vært «game over» en stund da dommeren blåste for full tid – etter at Shildon-innbytter Chris Emms og gjestenes Liam Dawson fikk en siste sjanse for hvert sitt lag.



Lee og Katie stresset av gårde for å rekke bussen tilbake, mens jeg selv returnerte til baren for litt lesking av strupen. Jeg ble vinket over til bordet nærmest baren, der en rekke personer i Shildon-apparatet hadde holdt av plass til meg. Jeg kunne ikke annet enn å nikke samtykkende og bekrefte at dagens forestilling hadde vært overbevisende, og ble fortalt at Shildon med dette midlertidig tok tilbake tabelltoppen. De skal nok imidlertid kjempe hardt for å holde Celtic Nation, Spennymoor Town og West Auckland Town bak seg.



Det var for øvrig mange som spurte om jeg hadde kombinert min visitt med et besøk på stedets jernbanemuseum, slik jeg hadde vurdert, og jeg skjønte etter hvert at det disse dagene var en svært spesiell utstilling der med en rekke kjente gamle tog – inkludert det gamle damplokomotivet Mallard, som fortsatt har fartsrekorden for damplokomotiv. Dette skulle jeg også få spørsmål om en rekke ganger de kommende dagene da folk ved andre destinasjoner hørte at Shildon hadde vært på min reiserute.



Jeg takket høflig ja til en smak på maten som ble servert, og av de to alternativene kokka ga meg valgte jeg sausages, chips and baked beans som gikk ned på høykant. Mens jeg hev innpå vomfyll ble jeg også oppsøkt av programansvarlig Archie som ville hilse på. En siste Strongbow ble bestilt og nytt i godt selskap mens en fra ledelsen kunne fortelle at dagens tilskuertall var 151. Jeg hadde en storartet kveld ved Dean Street, godt hjulpet på av et særdeles hyggelig Shildon-folk som nesten ikke kunne gjøre nok for å forsikre seg om at jeg trivdes. Men dessverre måtte jeg snart takke for meg og ønske lykke til i sesonginnspurten før jeg gikk for å rekke siste buss tilbake til Darlington med avgang klokka 22.42.



Jeg stakk igjen hodet ut i Durham-kuldaog strenet de få hundre meterne til holdeplassen Shildon Hippodrome, der buss 1B snart kom for å plukke opp. 25 minutter senere hoppet jeg av på Tubwell Row og spaserte tilbake til The Dalesman Hotel, der det fortsatt var liv i puben i underetasjen. Jeg stoppet derfor for en siste pint før jeg trakk meg stille og rolig tilbake med boka Northern Conquest som sengelektyre.

 

English ground # 143:
Shildon – Bedlington Terriers 3-0 (1-0)
Northern League Division 1
Dean Street, 21 February 2014
1-0 Steven Johnson (1 – or 45 seconds)
2-0 Sam Garvie (51)
3-0 Steven Johnson (52)
Admission: £6
Programme: £1,50
Att: 151

 

 

 

Dag 2: Lørdag 22.02.2014: Halesowen Town – Chasetown

Jeg hadde bestemt meg for å likevel legge til frokost ved The Dalesman Hotel og utsette avreisen fra Darlington med en time. Og jammen vartet de ikke opp med en full english som til min glede også inkluderte black pudding – noe som dessverre blir stadig mer sjelden vare rundt om på øya. Jeg gikk de to minuttene opp til Darlington stasjon i god tid for 09.05-toget jeg skulle ha på min ferd ned til Birmingham. På perrongen slo jeg av en prat med en eldre kar i West Bromwich-jakke, som fortalte at han bodde i Billingham og fortsatt reiste på de fleste kampene til laget han hadde fulgt siden 1953. Jeg skulle gjerne hørt langt mer om hans fortellinger fra The Baggies’ FA cuptriumfer i 1954 og 1968, som han påsto han husket som om det var i går. Men snart kom toget inn på perrongen, og jeg satt meg ned med musikk i ørene og leste i Northern Conquest boka jeg hadde kjøpt i Shildon kvelden før – lykkelig uvitende om hva som ventet meg ved ankomst Birmingham.

 

I 12-tiden steg jeg av i Birmingham og satt kursen mot Colmore Row, der buss nummer 9 til Stourbridge plukker opp. Jeg siktet meg inn på 12.20-bussen som skulle ta meg til Halesowen, mens mens jeg gikk gjennom Birmingham sentrum oppdaget jeg til min forferdelse at kortholderen med alle kortene mine ikke lenger lå i jakkelomma. De som selv har opplevd slik vet hvordan man får en panikkfølelse mens man frenetisk dobbeltsjekker alle lommer. Dessverre måtte jeg innse at den nok hadde falt ut av lomma på toget, men jeg hadde om ikke annet kontanter nok til å klare meg en dag eller to. Tankene var nå et helt annet sted mens jeg betalte bussjåføren de £4 han krevde for en returbillett, som i realiteten var en ubegrenset dagsbillett.

 

Etter rundt 40 minutter på bussen hoppet jeg av på Stourbridge Road, rett utenfor en av de flotte portene som omgir Halesowen Towns anlegg. Herfra går det en gangvei forbi et inngangsparti som for tiden synes ubenyttet, og langs utsiden av anleggets ytre mur. Den kommer opp på Old Hawne Lane, mellom The Yeltz Bar og hovedinngangen til The Grove. The Yeltz Bar virket ikke være åpen, og supporterne benyttet åpenbart heller klubbhusets bar inne på selve anlegget. Derfor avleverte jeg mine £8 til en liten pjokk som betjente telleapparatet, og byttet ytterligere £1,50 mot et godt program rett innenfor. Og omsider kunne jeg endelig ta en kikk utover The Grove, som jeg lenge har hatt som ønsket destinasjon.

 

Under min nyttårstur hadde planen vært å besøke The Grove 1. januar, men den gang var oppgjøret mot Chasetown en av de mange kampene som ble avlyst. Jeg måtte ikke vente altfor lenge på en ny mulighet, og når jeg nå var tilbake var det tilfeldigvis nettopp den omberammede kampen mot Chasetown som sto på menyen denne lørdagen. Rett innenfor telleapparatene befinner anleggets bar seg, og jeg var fristet til å først stikke snuta innom og sette fra meg bagen bak baren mens jeg tok meg en pint. Men iveren etter å få tatt The Grove i nærmere øyesyn var såpass at jeg i stedet rundet hjørnet og først tok en runde rundt – mot klokka.

 

Inntil bygningen som huser baren er det bak det ene målet en nokså fjong ståtribune under tak. Denne strekker seg nesten hele banens bredde og skråner slakt nedover mot bortre langside, der man finner anleggets sittetribune. På den bortre kortsiden kunne jeg beskue en klassisk ståtribune under åpen himmel, og med trapper ned mot det tidligere nevnte inngangspartiet som ved mitt besøk altså ikke var i bruk. De er noe med disse «bølgebryterne» som gir en tribune masse karakter, og her var de malt flott i lyseblått. Det var de også på den andre langsiden, der en tilsvarende ståtribune – også den under åpen himmel – strakte seg hele banens lengde tilbake mot inngangspartiet ved baren, der jeg hadde kommet inn. The Grove er så absolutt en perle, og besøket der var vel verdt å vente på.

 

Omsider fikk jeg bestilt meg en pint Aspalls cider, og etter å ha forsikret bartenderen om at bagen ikke inneholdt noen bombe, sa han seg villig til å plassere den på bakrommet til etter kampen. Jeg satt meg ned og bladde litt i det gode programmet mens jeg nippet til pinten, der skribentene håpet at dagens oppgjør mot Chasetown skulle by på ny publikumsrekord på The Grove for sesongen. Jeg kunne se at 421 i FA cupoppgjøret mot Tipton Town hittil var sesongbeste, mens det i ligasammenheng var 418 mot Bedworth United. Man håpet at man skulle kunne passere 500 tilskuere.

 

Halesowen Town var er innblandet i tetkampen i Northern Premier League Division One South, og man trengte en seier for å holde følge med et sterkt gående Coalville Town som hadde tatt seg opp og passert både Leek Town og Halesowen. Med Belper Towns sterke sesongavslutning forrige sesong friskt i minne, bør vel heller ikke de undervurderes. Nevnte Coalville har jo på en måte hittil hatt en motsatt formkurve av det som var tilfellet forrige sesong, da de stormet til suveren tabelltopp for så å møte veggen mot sesongens slutt og deretter ryke ut i playoff. Denne sesongen startet mer middelmådig, men nå virker de sterke, og det var også de Halesowen-fansen så som den største trusselen – ikke minst etter at Leek Town den siste tiden hadde begynt å snuble ved flere anledninger.

 

Chasetown hadde på sin side hatt en noe trå start på sesongen, men med god form fra romjula og utover i det nye år hadde de nå klatret opp på tabellens øverste halvdel. Forrige sesong avsluttet de knallsterkt og tok den siste playoff-plassen, før de måtte gi tapt for Stamford i playoff-finalen. Kan de igjen – som den gang – med en sterk sesongavslutning kapre en playoff-plass mot alle odds? Avstanden opp virket nokså stor, men supporterne jeg snakket med virket ikke ville gi opp håpet helt, selv om de dog virket noe skeptiske.

 

Jeg hadde også planlagt å forhøre meg med Halesowen-folket om den nå nedlagte klubben Halesowen Harriers, som etter å ha byttet fra Sunday Football spilte i West Midlands (Regional) League og Midland Football Alliance, før den gikk konkurs og opphørte å eksistere i 2003. Deres hjemmebane Park Road skal ha hatt en kapasitet på 4 000, men jeg er nokså sikker på at også denne er historie i likhet med klubben. Imidlertid fikk jeg andre ting å tenke på da min mor omsider ringte meg tilbake, slik at jeg kunne få henne til å overføre noen penger via Western Union. Og da jeg ble sittende i telefon med banken for å sperre kort, og med togselskapet for å etterlyse mine tapte eiendeler, gikk det helt i glemmeboka.

 

Jeg forsøkte imidlertid så godt jeg kunne å legge problemene på is for å konsentrere meg om fotballen de neste par timene, og om ikke annet fikk jeg av en lokal supporter en skildring av tidligere lokaloppgjør mot lokale rivaler, og spesielt da Stourbridge. Da jeg tømte min andre pint så jeg at det var et kvarter til avspark, så jeg tok på lue og hansker og tok oppstilling under åpen himmel på ståtribunen på den ene langsiden. Derfra kunne jeg med en burger i hånda se lokaloppgjøret bli sparket i gang.

 

Det var hjemmelaget som startet best, og de kunne tatt en tidlig ledelse etter et langt innkast fra Tom Tonks. Iyseden Christie headet på mål, og Scholars-keeper Ryan Price måtte gi retur. Den målfarlige spissen Ben Haseley sto med 24 mål på 24 kamper for Halesowen denne sesongen, og burde kanskje gjort bedre enn å sette ballen i nettveggen. Haseley var frempå igjen etter drøye ti minutter, men keeper Price fikk slått til corner. Etter et kvarter våknet Chasetown litt, og svarte med to gode muligheter i rask rekkefølge. Stopper Kristian Green fikk i siste liten kastet seg frem i en perfekt takling idet Joe Halsall la an fra farlig posisjon. Og kun minuttet etter måtte Yeltz-keeper Matt Sargeant i aksjon for å stoppe en skummel avslutning fra Jazz Luckie.

 

Vi nærmet oss halvtimen da Haseley igjen fikk en god sjanse, men nesten alene med keeper traff han ikke skikkelig, og skuddet endte igjen i nettveggen. Tesfa Robinson skrudde et frispark like utenfor for gjestene, mens omgangens siste Yeltz-sjanse kom i form av en volley fra Tom Tonks, som nok har truffet bedre på trening tidligere. Jeg følte Halesowen var det beste laget, men ikke minst Richard Teesdale i Scholars-forsvaret gjorde jobben deres vrien der han vant stort sett alt som kom hans vei. 0-0 til pause.

 

Tilbake i baren med en ny pint for hånden fikk jeg bekreftet at flere enn meg syntes det var en underholdende kamp til tross for at det var målløst så langt. Jeg fikk slått av en prat med hjemmelagets Twitter-ansvarlige, som jeg hadde hatt kontakt ved mitt forrige forsøk på å gjeste The Grove. Han introduserte meg for formann Colin Brookes og en annen kar i Yeltz-systemet. Sistnevnte endte opp med å bruke deler av pausen til å fortelle meg om klubbens FA Vase bravader i 1980-årene, med tre finaler og to triumfer (i 1985 og 1986).

 

Jeg byttet ut cider med Bovril da jeg igjen tok plass på ståtribunen på langsiden, der jeg kunne se at Iyseden Christie to ganger på kort tid var nære på å sende hjemmelaget i ledelsen. Begge sjansene kom i form av headinger, og det måtte gode redninger til fra keeper Price for å hindre scoring. Ti minutter ut i omgangen sendte Haseley i vei et skudd som så ut til å ha meget god retning, men forsvarer Robinson kastet seg frem og fikk blokkert.

 

Jazz Luckie var et uromement på topp for gjestene, og i likhet med mange av de tilreisende trodde kanskje han kanskje hadde scoret få minutter senere, men en akrobatisk klarering på streken fra forsvarer Kristian Green gjorde at alles blikk gikk i retning linjemannen, som imidlertid forholdt seg passiv. Deretter fulgte en periode med kraftig press fra Halesowen. Haseley hadde igjen to gode muligheter, men det ville seg ikke for toppscoreren denne dagen. Og da han serverte Joe Hull, måtte også han se keeper Price redde hans heading. Med få minutter igjen skjøt Asa Charlton like utenfor med keeper Price utmanøvrert, mens Elliott Turner var millimetere fra å styre inn et innlegg fra innbytter Chris Lait.

 

I stedet holdt Chasetown på å stjele alle poengene på overtid, med to skumle frispark. Etter klabb og babb fikk paniske Yeltz-forsvarere klarert. Og da avslutningen fra den gode Richard Teesdale gikk rett på keeper Sargreant endte det med 0-0 og poengdeling. Halesowen Towns andre 0-0 på rad var nok ikke det de hadde håpet på på en dag da både Coalville Town, Leek Town og Belper Town vant sine kamper. Og for meg var det min første 0-0 siden jeg så Clapton v Sawbridgeworth Town 30. mars i fjor (2013) – 35 engelske kamper på rad med scoringer. Intet tre vokser inn i himmelen, heter det.

 

I baren hadde tydeligvis majoriteten av de fremmøtte den samme følelsen som meg; at Halesowen nok var laget som hadde mest grunn til å være skuffet over to tapte poeng. Skjønt tilreisende Scholars-fans la til at tross Halesowens overtak var det Chasetown som hadde hatt den aller største sjansen. De innrømmet imidlertid å være nokså tilfreds med ett poeng. Det var da også Chasetown-spillerne jeg utvekslet noen ord med, mens Yeltz-spillerne ikke overraskende var noe skuffet over at de ikke hadde klart å utnytte det spillemessige overtaket.

 

Jeg måtte innrømme at Chasetown for meg ofte gir assossiasjoner til FA cupseieren over Port Vale i 2007/08-sesongen – en av tidenes desidert største giant killings. En av Scholars-spillerne mimret gjerne rundt denne store dagen i klubbens historie, men måtte innrømme at han hadde sittet på benken den kampen. En representant for lagledelsen utbroderte imidlertid mer enn gjerne, og minte også om at dette gjorde Chasetown til tidenes lavest rangerte klubb i tredje runde av verdens mest tradisjonsrike cupturnering. Han la også til at mange synes å glemme hva som skjedde i neste runde, da de også hadde Cardiff City i kne med 1-0 og kunne økt ledelsen før waliserne kom tilbake og snudde kampen i andre omgang.

 

Etter en trivelig lørdag ettermiddag på The Grove var det etter hvert på tide å takke for meg, så jeg tømte glasset og ruslet tilbake mot bussholdeplassen, der buss nummer 9 snart ankom for å skysse meg tilbake til sentrale Birmingham. Jeg hadde avtalt å treffe min gamle West Bromwich-kompis Andy i Birmingham etter kamp, da han selv hadde vært på The Hawthorns for å se WBA v Fulham. Han fortalte at han allerede var på puben The Briar Rose, så etter å ha foretatt en kjapp innsjekking på Britannia Hotel på New Street, spaserte jeg like før klokka sju de få minuttene til The Briar Rose.



Som avtalt befant han seg på The Briar Rose, med en broket forsamling av kompiser som utgjorde en usannsynlig blanding av WBA-, Birmingham City-, og Aston Villa-fans. Noen timers lystig lag fulgte, før en etter en takket for seg, og Andy gikk for å ta bussen tilbake til Lye. Selv gikk jeg til innkjøp av litt kveldsmat før jeg trakk meg tilbake til hotellet rett etter klokka elleve. Der begynte igjen tankene å surre rundt de tapte kortene og problemene det medførte. Men jeg hadde forhåpninger om at det ville ordne seg dagen etter.

 

English ground # 144:
Halesowen Town – Chasetown 0-0 (0-0)
Northern Premier League Division One South
The Grove, 22 February 2014
Admission: £8
Programme: £1,50
Att: 444

 

 

 

 

Dag 3: Onsdag 29.01.2014: Burscough – Tranmere Rovers
Black pudding er i store deler av Storbritannia en tradisjonell del av den varme frokosten, men dessverre er den et stadig mer sjeldent syn på frokosttallerkenen. Ved Amber Guest House i Derby har de imidlertid forstått at den fortsatt bør være en del av en full english breakfast, og etter en smakelig sådan hadde jeg god tid til å dusje og pudre nesen før jeg pakket snippesken og fikk vertinnen til å tilkalle en taxi.

 

Den opprinnelige planen hadde denne dagen vært å dra opp til nordøst for å se Shildon – Marske United i Northern League, men denne hadde blitt flyttet grunnet hjemmelagets deltakelse i grevskapscupen. Deretter ble Worthing vurdert som destinasjon, men da jeg fant ut at jeg ville ha muligheten for en Worthing/Worthing United-dobbel i april, valgte jeg spare det til da. I stedet falt valget til slutt på Burscough i Lancashire.

 

Drosjekusken slapp meg av utenfor Derby stasjon, slik at jeg snart kunne sette meg på 10.25-toget til Sheffield. Med ti minutter til neste tog videre mot Manchester, hadde jeg heller enn å stresse valgt å benytte anledningen til å hilse på en gammel flamme i stålbyen. Kimberley kom som avtalt et par minutter etter at jeg stakk hodet ut av stasjonsbygningen. Og etter en drøy times hyggelig gjensyn takket jeg for nå og satt meg igjen på toget.

 

Noe forsinket ankom vi Manchester Piccadilly, men jeg rakk noe overraskende å stresse over til plattform 15 idet toget som skulle ta meg videre til Wigan kom inn på perrongen. En snau halvtime senere steg jeg av på Wigan North Western, og spaserte de 10-15 minuttene gjennom sentrum. Vel fremme ved Mercure Wigan Oak Hotel fikk jeg raskt sjekket inn, og slappet av en liten stund i hotellsenga før jeg igjen tok beina fatt.

 

Apostlenes hester bar meg tilbake gjennom sentrum, forbi byens to togstasjoner, halvveis på måfå der jeg nøt sola som faktisk hadde tittet frem. Turen endte ved Wigan Pier, beliggende langs Leeds and Liverpool Canal, der man flere steder kunne lese plaketter som vitnet om dens storhetstid da kanalen var travel med lektere som fraktet kull ut til kysten. Den som forventer en fornøyelsespir som i Blackpool eller Southend vil nok imidlertid kanskje bli skuffet over Wigans variant – egentlig ikke en pir i det hele tatt.

 

Jeg reiste meg fra parkbenken og slentret videre langs kanalen mens jeg vurderte fortsette spaserturen ut til Wigans Athletics DW Stadium. Etter noen minutters tankevirksomhet kom jeg til at det nok uansett ikke var så mye interessant å se, så jeg snudde i stedet på hælen og gikk tilbake til togstasjonen Wigan Wallgate. Der hoppet jeg omsider på 16.24-toget mot Southport. Jeg skulle dog ikke så langt, og etter et kvarters tid på skrangletoget steg jeg av på stasjonen Burscough Bridge, midt ute på landsbygda i distriktet West Lancashire.

 

Igjen hadde jeg med hensikt lagt opp til tidlig ankomst for å få tatt en kikk på Victoria Park i fullt dagslys. Etter noen få minutters gange så jeg anlegget foran meg nederst i Mart Lane, men her var det ikke mye tegn til liv. I og for seg ikke spesielt overraskende med nesten timer til kampstart, men jeg fikk tatt noen bilder herligheten sett utenfra. Dessverre var alt av porter stengt, og muren litt for høy til at det gikk an å kikke over. Jeg gikk rundt baren Barons Sports & Social Club for å se om det samme var tilfellet der, men kom der kun over en gruppe suspekte typer som tydeligvis hadde samlet seg med sine biler her for å røyke hasj eller lignende. Og muren var også her for høy til å kikke inn.

 

Jeg la Victoria Park bak meg og slo meg ned på puben The Hop Vine, som tydeligvis også er en restaurant. Den var overraskende travel for et såpass lite sted, og mens jeg inntok flytende forfriskninger fra tappekranene kunne jeg høre de ansatte besvare telefonforespørsler om bordreservasjoner med at de ikke hadde noe ledig i helgene før i april! De to landsbyene Burscough og Burscough Bridge har for lengst vokst sammen, og det bor drøye 8 000 personer her. Jeg tømte mitt andre glass, og gikk den korte veien tilbake til Victoria Park.

 

Der var det nå litt mer liv, og en person kom ut av anlegget for å åpne porten for noen av spillerne som hadde begynt å ankomme – blant annet en gammel skranglekasse av en Ford Transit som fraktet deler av Tranmere-apparatet. Etter en kjapp prat med karen i inngangspartiet ga han klarsignal til at jeg kunne ta en runde for å ta noen bilder, og med det entret jeg Victoria Park med rundt halvannen time til avspark.

 

Inngangspartiet befinner seg på kortsiden ut mot Mart Lane og Bobby Langton Way, og det var i hjørnet på denne kortsiden jeg kom inn. Bortsett fra telleapparater og porter befinner seg her ikke annet enn en brakke som gjør nytte som klubbsjappe. Men på langsiden til høyre for meg går man først forbi nevnte Barons, som har dører ut mot banen. Bortenfor står en ganske ordinær ståtribune, som i kjølevannet av Bradford-brannen erstattet en flott tretribune som mange tiår tidligere hadde blitt kjøpt fra Everton og gjenreist her. Bortre kortside går under navnet Crabtree Lane End, og midt på denne er det en liten ståtribune. Når man runder hjørnet inn på den andre langsiden er det langs enden av sistnevnte en liten mur, der man man med malerkosten har laget et minne over Victoria Parks lange historie som fotballbane. Lenger bort finner vi hovedtribunen og inngang til et lite klubbhus, før vi igjen er tilbake ved utgangspunktet. Alt i alt er Victoria Park et ganske koselig lite anlegg.

 

Jeg ble stående å snakke med denne karen fra tidligere til telleapparatene åpnet og jeg fikk avlevert mine £8 for inngang. Man hadde virket usikre på om det hadde blitt trykket program til kveldens kamp, men ytterligere £2 sikret meg et eksemplar av et overraskende tykt og godt program. Jeg hadde ikke før betalt meg inn før jeg fikk vite at man ikke ville kunne entre baren Barons inne fra banen før i pausen, og at klubbhuset ikke serverte alkohol. Jeg hadde antatt at Barons ble brukt som klubbhus, men ble fortalt at den ble driftet uavhengig av klubben. Jeg gadd ikke engang spørre om å få gå ut igjen, og benyttet heller anledningen til å spise litt.

 

Det var etter hvert meget kjølig, og jeg valgte følge snart rådet fra en klubbrepresentant ved å ta plass i en innendørs avdeling av klubbens tea bar, der det var et lite antall stoler og bord. Mens jeg spiste en cheese & onion pie og lesket strupen med en boks cola, bladde jeg interessert i programmet. En kikk på tabellen bekreftet det jeg allerede visste; at Burscough i ligaen (North Premier League Division One North) befinner seg i et slags ingenmannsland. Det er altfor langt opp til playoff-plassene, og tilsvarende ned til nedrykksstriden. Liverpool Senior Cup, der det i kveld skulle kjempes om avansement, var dessuten klubbens siste mulighet hva gjelder sesongens cupturneringer.

 

Grunnet avlysninger hadde ikke Burscough spilt kamp på to og en halv uke. I bortekampen mot Salford City hadde et sent vinnermål sikret et hattrick for klubbens toppscorer Jordan Williams, og 4-3 seier for Burscough. Men nå var det altså cup, og kamp om avansement til semifinalene. I grevskapscupene stiller ofte Football League-klubbene med sine reservelag, men det var i Tranmeres startoppstilling flere spillere som vil kunne kalles førstelagsspillere. Både Max Power, Danny Holmes, James Rowe, Akpo Sodje, og Abdulai Bell-Baggie vel ved en rekke anledninger vært på banen i årets League One.

 

Med en Bovril i hånden gikk jeg – via en tur innom klubbsjappa – over på motsatt langside og tok oppstilling på ståtribunen der. Jeg begynte å lure på om lagpresentasjonen hadde gått meg hus forbi, men en sidemann informerte om at klubben for tiden ikke har en speaker. Lakonisk la han til at han husket at de for et par sesonger siden hadde gjort litt narr av Padiham som da «ikke engang hadde en speaker». Ved hjelp av en Tranmere-supporter i nærheten fikk vi da raskt kontroll over endringene i forhold til kampprogrammets lagoppstilling for gjestene. Og i samme øyeblikk som det begynte å dryppe fra oven, ble kampen blåst i gang.

 

Jeg vil på ingen måte si at banen var i nærheten av noe som skulle tilsi avlysning, men det var åpenbart likevel et meget vanskelig underlag. Ikke minst var dette kanskje medvirkende til at pasningskvaliteten var noe under pari fra begge lag. I tillegg var det en rekke dårlige første-touch, der banen muligens skal ha noe av skylden. Det var langt fra noen festforestilling som utspilte seg på Victoria Park, men omgangen var stort sett tett og jevnspilt.Den første sjansen av betydning var det Tranmere som fikk, men skuddet fra Danny Holmes gikk like over. 18 minutter var spilt da gjestene igjen var frempå, og Cole Stockton markerte seg ved å skyte i stolpen.

 

Det virket etter hvert på meg som om Burscough hadde en del ball, men at gjestene var noe skumlere når de var i angrep. Det var imidlertid temmelig tannløst offensivt fra begge lag, og jeg tok meg i å undres hvor i all verden målene skulle komme fra. Jeg hadde ikke før tenkt tanken, før spissen Jordan Williams etter 43 minutter regelrett løp fra Tranmere-forsvaret og satt ballen i mål bak keeper James Mooney. Min sidemann kommenterte at Burscough er som mest sårbare når de leder, men fastslo at de burde kunne holde ut med så kort tid til pause. Det gjorde de, og da dørene til Barons ble åpnet benyttet jeg anledningen til å ta innta litt pause-forfriskninger i form av en flaske Bulmers pærecider.

 

Noen par Burscough-supportere ved nabobordet var selvsagt fornøyd med ledelsen, men samtykket i at det ikke var noen god kamp hittil. Da samtalen ble penset over på NPL Division One North, var det litt usikkerhet om hvem som ville stikke av med tittelen. Ikke overraskende var det Curzon Ashton og Warrington Town som var de to som ble nevnt, men de var splittet i synet på hvem som var deres favoritt. Noe mer overraskende var det at de så raskt virket å avskrive Darlington 1883, som jeg bemerket virkelig synes å ha funnet ligaformen. Ellers har det jo en stund gått rykter om at klubben dessverre vil flytte fra Victoria Park, men supporterne var ikke overbevist om at dette ville være aktuelt med det aller første.

 

Gjennom vinduet kunne vi se at andre omgang var i ferd med å sparkes i gang, så jeg drakk opp og tok igjen plass på ståtribunen ved siden av. Andre omgang som den første, med mye duellspill på midtbanen. Akpo Sodje fikk en gyllen sjanse da et utspark fra keeper Mooney gikk gjennom hele Burscough-forsvaret, og Sodje kom alene med keeper. En dårlig første-touch gjorde imidlertid at han måtte stoppe opp, og hjemmekeeper Tim Horn fikk presset ham ut mot siden, der han ute av balanse avsluttet utenfor. En time var spilt da Cole Stockton fikk skutt fra god posisjon, mens skudd ble blokkert av en forsvarer. Burscough stormet rett i angrep ved venstrebacken James Short (som innimellom var et uromoment da han kom fremover), men hans innlegg var 1,88 centimeter for høy for Jordan Williams, som lurte inne i feltet.

 

Det var ikke all verden av sjanser, men James Rowe testet Tim Horns reflekser med et knallhardt skudd rett på Burscough-keeperen. Jordan Williams var frempå for hjemmelaget, men hans avslutning forandret retning i en forsvarer og ble enkelt plukket opp av keeper Mooney. Williams var involvert i det lille som var av halvsjanser til Burscough, og selv om de selv ikke skapte all verden virket de nå ha nokså god kontroll. Da vi passerte 80 minutter spilt, hadde jeg 20 minutters tid hatt følelsen at Burscoughs ledelse virket ganske trygg. Men så…

 

Innbytter Conor Roberts ga bort ballen unødig i eget forsvar, og et påfølgende frispark ble løftet inn i feltet av Max Power. Der raget Cole Stockton til værs og headet ballen tilbake mot det nærmeste krysset, utagbart for Horn. 1-1 etter 83 minutter, og praten dreide seg umiddelbart om hvorvidt man ville spille ekstraomganger eller hoppe direkte til straffesparkkonkurranse. Man hadde vel knapt rukket å konkludere før Max Power drøye to minutter senere spilte gjennom Cole Stockton, som bortimot alene med Horn satt inn 1-2. Burscough-manager Derek Goulding var nok like frustrert som Linnets-supporterne, og min sidemann slo igjen fast at Burscough er eksperter på å gi fra seg ledelser.

 

Burscough kunne fort økt ytterligere like etter, men en god Max Powell måtte se sin avslutning blokkert etter at Stockton hadde spilt lagt tilbake til ham. Hjemmelagets siste sjanse kom på overtid, da John Connolly spilte gjennom Jordan Williams. Han vendte opp, men var ute av balanse da han avsluttet utenfor og ble liggende oppgitt på gresset i det dommeren blåste av. Tranmere var videre i Liverpool Senior Cup på bekostning av Burscough.

 

Jeg forsto vel raskt at jeg ikke hadde mulighet til å ta meg opp til stasjonen på snaue to minutter for å rekke 21.36-toget, og hadde vel uansett planlagt en pint vinne på Barons før jeg returnerte til Wigan. Med en pint real ale i hånda kikket jeg litt rundt i lokalet der jeg snart så minner fra klubbens triumf i FA Trophy våren 2003. Den gang slo de Tamworth 2-1 i finalen på Villa Park, i det som var deres 12. kamp i den turneringen den sesongen. Og sannelig kom ikke innehaveren snart rundt og bød på hjemmelagde smørbrød.

 

Etter hyggelig samtale med noen av de lokale takket jeg omsider for meg og gikk for å rekke 22.34-toget tilbake til Wigan. På Wigan Wallgate ble jeg møtt av en venninne som akkurat hadde gjort unna et kveldskift som sykepleier. Og siden jeg følte for litt pleie, trakk jeg meg tilbake sammen med henne. Da gjensto det bare å komme seg opp i tide slik at jeg rakk toget jeg hadde planlagt ned til London og Gatwick dagen etter.

English ground # 142:
Burscough – Tranmere Rovers 1-2 (1-0)
Liverpool Senior Cup, Quarter final
Victoria Park, 29 January 2014
1-0 Jordan Williams (43)
1-1 Cole Stockton (83)
1-2 Cole Stockton (86)
Admission: £8
Programme: £2
Att: 114

 

 

Dag 1: Mandag 27. 01.2014: Hastings United – Burgess Hill Town
Turen kunne da virkelig startet bedre, der jeg i kulda sto på bussholdeplassen på Korsegården og ventet på ekstrabussen som var lovet av flybussens sjåfør, som hadde beklaget at bussen hans var full. «Tom buss kommer om ti minutter» hadde han lovet, men da den endelig kom like etter klokka 07.00 var den nærmere en halvtime forsinket i forhold til opprinnelig tidsskjema. De skal ha ros for å informere om at skyssen til Gardermoen nå ville være være gratis for de 12-15 passasjerene som hadde ventet der langs E6. Med flyavgang klokka 09.55 hadde jeg ikke dårlig tid, og til tross for litt periodevis kø grunnet en ulykke på veien, ankom jeg Gardermoen med godt over halvannen time til avgang.



Der ble det ytterligere forsinkelser da avgangen først ble utsatt med et kvarter, før flyet måtte avises før vi fikk ta av. Jeg sovnet imidlertid allerede mens vi takset bort til stasjonen der dette skulle utføres, og våknet idet kapteinen redegjorde for at vi startet innflygningen til Gatwick men at vi fortsatt ville bli holdt en halvtimes tid i lufta. Og med det sovnet jeg igjen, og våknet idet vi landet. Min eneste bagasje denne gang var en ryggsekk som gikk som håndbagasje, og etter å ha knotet en smule med et tydeligvis skadet pass i den automatiske passkontrollen, kunne jeg stryke rett gjennom tollen og unne meg en kjapp røyk før jeg hoppet på 12.50-toget sørover mot Littlehampton og Eastbourne.



En rekke av Southern-togene fra London nedover mot Sussex-kysten opererer med et system med at de deler seg på veien, og som ved mitt besøk i Littlehampton var dette også tilfelle med dette toget. Ved Haywards Heath – stasjonen etter Gatwick Airport – delte toget seg slik at de fire første vognene fortsatte mot Littlehampton, mens jeg holdt meg i de fire bakerste som hadde Eastbourne som destinasjon. Ved Hampton Park foretok jeg et raskt togbytte, og satt snart på toget mot Ore. Ved nest siste stasjon hoppet jeg av i Hastings, og hadde ankommet min destinasjon for dagen. Rundt 14 klokka 14.15 kunne jeg gå de få hundre meterne for å sjekke inn på Eden Guest House, der jeg hadde betalt £30 for losji.



Vel sjekket inn av de østeuropeiske innehaverne tok jeg snart en spasertur rundt i byen, der de fleste attraksjoner dessverre holdt vinterstengt. Jeg fikk i det minste tatt en kikk på Hastings Pier, som er i ferd med å gjenreises etter brannen som totalskadet så godt som hele piren høsten 2010. Jeg husker fortsatt godt at jeg så dette på nyhetene den oktoberdagen da jeg sammen med noen Southend-venner befant oss i en pub utenfor Underhill i forkant av Barnet v Southend United i Football League Trophy. Været som hadde bekymret meg litt var nå upåklagelig, med sol og ikke antydning til regn. Jeg la inn en matpause på puben The John Logie Baird, der de til min store begeistring tydeligvis hadde mer haggis til overs etter den såkalte «Burns weekend» som nylig var avsluttet. Etter å ha mesket meg med den skotske nasjonalretten, slo jeg fra meg en spasertur opp til Hastings Castle, hvis ruiner ruver over byen. De nye skoene jeg for første gang hadde tatt i bruk denne morgenen var kanskje likevel ett nummer for trange? Og med vinterstengt var det muligens begrenset hva jeg ville kunne se, så jeg koste meg heller i sola mens jeg studerte mitt innkjøpte Non-League Paper.



Jeg bestemte meg i stedet for å ta turen ut til The Pilot Field meget tidlig for å forhåpentligvis kunne få tatt noen gode bilder mens det fortsatt var nokså lyst. Hastings er imidlertid noe aldeles vanvittig bakkete, og drøye 3 kilometer opp og ned (og opp og ned, og opp og ned – uten mange meterne med flatmark) langs Elphinstone Road fristet ganske lite. Derfor returnerte jeg til stasjonen der bussene plukker opp på utsiden, og kunne omsider betale £2,50 for at buss 21A skulle skysse meg dit ut. Mens den trålet seg et lite kvarter gjennom Hastings sentrum kom mørket meget raskt sigende, og da jeg få minutter over klokka fem steg av, var det allerede temmelig mørkt. Her var det foreløpig intet tegn til liv, og dessverre heller ingen mulighet til å ta en kikk innenfor, så jeg gikk videre oppover den nokså bratte Elphinstone Road for å sjekke ut den gamle banen The Firs – ofte omtalt som «the upper pitch» – som ligger ved siden av.



Nåværende Hastings United spilte – da under sitt opprinnelige navn Rock-A-Nore – på denne frem til 1920, da de flyttet inn på The Pilot Field. Men følg med nå, for dette blir komplisert: I 1948 ga lokale myndigheter en nystiftet profesjonell klubb ved navn Hastings United tillatelse til å bruke The Pilot Field, og Rock-A-Nore, som nå het Hastings & St. Leonards, måtte returnere til The Firs. Den profesjonelle klubben begynte etter hvert å slite økonomisk, og det gikk flere ganger rykter om en sammenslåing. Men den andre klubben, som nå igjen hadde byttet navn til Hastings Town, skal ha vært mer interessert i en direkte overtakelse. Da profesjonelle Hastings United gikk konkurs i 1985, flyttet daværende Hastings Town igjen tilbake til The Pilot Field, der de har spilt siden. Men for å komplisere saken ytterligere byttet de i 2002 navn til…Hastings United. Og når man leser klubbens egen historie virker det på en merkelig måte som om de anser begge klubbenes historie som en del av sin egen. Som om ikke dette var nok, var det også et tredje lag involvert. St Leonards FC er nok mer kjent under sitt tidligere navn , STAMCO, fra tiden som bedriftslag, og også de har hatt tilhold på The Firs. Men denne banen har ligget brakk siden St Leonards FC gikk konkurs i 2004. Man skal i hvert fall ikke si at fotballhistorien i Hastings er kjedelig!



Dessverre var det meget begrenset hva jeg i mørket kunne skimte inne på The Firs, og tanken på å smyge meg inn gjennom et hull i tregjerdet ble raskt skrinlagt som følge av et villniss av et tornekratt med sylskarpe torner. Fra baksiden kunne jeg imidlertid såvidt se over gjerdet, der en gammel tribune i tre tilsynelatende sto fullstendig falleferdig. Jeg har i ettertid fått beskrivelser av The Firs som et svært trivelig anlegg, men dessverre var det ikke mye jeg fikk sett, og det fremsto nå uansett som svært lite trivelig. På nedsiden, mellom de to banene, er nylig bygget en bane med plastdekke for 5-a-side, og en gruppe ungdommer var i ferd med å spille der. Jeg valgte følge stien for å se hvor jeg kom ut, og dukket frem utenfor Elphinstone Sport & Social Club, i enden av veien som går inn mellom de to banene.



Det virket være meget langt mellom skjenkestedene i denne delen av byen, og med rundt to timer til avspark valgte jeg stikke hodet inn der for å slå ihjel litt tid med turens første pint. Overrasket konstaterte jeg dog at lokalet ble brukt til det loppemarked, der en rekke fremmøtte sto og bladde i brukte LP-plater og blader, eller vurderte diverse typer brukte møbler og lignende. Jeg gjorde selv ingen kupp her, men slo meg ned ved et bord og slappet av med en Strongbow mens jeg bladde i Non-League Paper. Med glasset tømt takket jeg for meg og trasket ned til The Pilot Field i håp om at man nå hadde åpnet dørene.



Det hadde de ikke, men nå var det i alle fall liv der, med vakter som åpnet og lukket de flotte smijernsportene ettersom spillere og ledere ankom i sine biler. Det var ikke før rundt klokka halv sju at vi omsider fikk slippe inn mot en avgift på £10 – nokså stivt for en kamp mellom to step 4-klubber i grevskapscupen vil jeg nok påstå. De beklaget på det sterkeste at noe kampprogram dessverre ikke var trykket opp til denne kampen, men en liten lefse i svart/hvitt ble delt ut gratis – bestående av et A4 ark brettet i to. Og med det gikk jeg inn for å ta i øyesyn et anlegg som en stund har fristet meg – The Pilot Field.



Men kommer inn på den ene kortsiden, der klubbhuset ligger til venstre når man entrer anlegget – og med matstasjon og klubbsjappe på høyre side av inngangspartiet. Inntil klubbhuset står en ganske fjong ståtribune bak det ene målet. Sett herfra har man på venstre langside ikke annet enn en gressbakke, mens anleggets virkelige perle befinner seg på motsatt langside – den store klassiske hovedtribunen med en blanding av benkerader og seter. Mellom denne og banen kjørte bilene forbi for å parkere bak tribunen på bortre kortside – en mer moderne og anonym ståtribune som lyder navnet The Cole Warren Stand. The Pilot Field bærer fortsatt preg av å ha huset både speedway og greyhound racing en kort periode rett etter andre verdenskrig, uten at det faktisk ødelegger inntrykket nevneverdig. Det er et meget flott anlegg, og selv om stemningen denne kvelden på ingen måte ville kunne måle seg med den magiske kvelden da David Bauckham tok disse fantastiske bildene under fjorårets sesong, likte jeg umiddelbart The Pilot Field.



Jeg ble stående å snakke litt med en gammel veteran, som virket være på hils med det som var av personer i Hastings-systemet. Han kunne fortelle litt om forrige sesongs fantastiske innsats i FA-cupen, og kampen der de slo ut Harrogate Town – og også om borteturen til Middlesbrough i neste runde. Han bekreftet mitt inntrykk av at en klubb som slår så godt fra seg i verdens gjeveste cupturnering skal være for gode for å rykke ned til step 4 samme sesong, og mente – kanskje ikke helt overraskende – at cupinnsatsen hadde gått til hodet på spillerne som ikke lenger la ned samme innsats i ligaen. Da vedkommende plutselig ut av det blå ville pense samtalen inn på sin tid som Manchester United-supporter takket jeg for praten og søkte tilflukt i baren med et pint Aspall’s mens jeg kjapt leste den tynne blekka.



Kveldens motstander i tredje runde av Sussex Senior Cup, var divisjonskollega Burgess Hill Town, som kom fra 8 seire på 9 kamper, og som denne sesongen har vist seg overraskende vriene å slå. Det eneste tapet i denne rekken kom mot nettopp Hastings United, da hjemmelaget vant 3-2 her på The Pilot Field 28. desember. Det var East Sussex mot West Sussex, og nå ville nok gjestene ha hevn. Oppladningen kunne nok også ha vært bedre for Hastings. Etter nederlaget i Leatherhead to dager tidligere hadde Hastings United rett og slett sparket manager John Maggs og hans assistent Cliff Cant. Forventningene har vært høye i Hastings, og når man taper terreng i opprykksstriden valgte de søke forandring. Førstelagstrener og klubblegende Terry White hadde nå tatt over som ny manager – om enn ikke offisielt riktig ennå – og The Hillians ville nok gjøre sitt for at det skulle bli en tøff debut.



Jeg tømte glasset, og mens speaker frenetisk etterlyste unger som bille være ballgutter/jenter, gikk jeg til innkjøp av en saftig burger og en kopp Bovril, før jeg tok plass på hovedtribunen. Gjestenes keeper Alan Mansfield måtte i aksjon allerede i kampens første minutt, da Ronnie Dolan fyrte løs, men hadde få problemer. De to målvaktene ble i det hele tatt stilt på svært få prøver i en nokså tam første omgang. Men det var vertene som åpnet best og hadde det meste av spillet, uten å skape det helt store. Etter et par halvsjanser hver vei fikk Tom Vickers omgangens største sjanse, og burde sendt Hastings i føringen. Et presist innlegg fra Sam Adams fant pannebrasken til Vickers på bakre stolpe, men hans heading gikk rett i armene på keeper Mansfield. Hjemmekeeper Josh Pelling på sin side måtte knapt gjøre en redning i første omgang, og den største trusselen mot hjemmemålet var en skummel crossball som forsvarer Sean Kelly fikk headet vekk rett foran snuta på en Hillians-angriper. Dermed gikk lagene i garderoben med 0-0, etter at hjemmelaget hadde vært best i en ikke altfor imponerende første omgang.



Over en pause-pint samtalte jeg litt med noen hjemmesupportere som virket noe overraskende resignerte hva opprykkskampen angår. Riktignok var nyopprykkede Peacehaven & Tescombe i ferd med å rykke fra, men det er lenge igjen av sesongen. Og de snakket faktisk om muligheten for å sikre seg en playoff-plass jeg i utgangspunktet ville anse som relativt sikker. Angående forrige sesongs Sussex County League-vinner Peacehaven & Tescombe og deres kanonsesong som nyopprykket, ville jeg høre deres mening vedrørende om dette skyldes en nivåhevning i Sussex County League eller økonomisk satsing og styrking av spillerstallen i Peacehaven & Telscombe. Men de virket svare mer på måfå der de nok ikke virket altfor godt bevandret i Sussex County League og step 5.



Jeg tok nå plass på ståtribunen bak det nærmeste målet og så at det nå var gjestene som startet friskest. Greg Luer crosset presist til Max Miller som headet i tverrliggeren etter 50 minutter. Men under ti minutter senere fikk de uttelling da Miller igjen var på ferde. Han tok seg til dødlinja og la inn til Pat Harding, som fra fra kort hold enkelt kunne heade inn 0-1. Like etter kunne det stått 0-2, men keeper Pelling fikk fingertuppene på Scott Kirkwoods skudd med retning for hjørnet nede ved stolperota. Ronnie Dolan snittet tverrliggeren med et langskudd for vertene, før Pelling igjen måtte i aksjon på et skudd fra Miller. Vertenes Bailo Camara ropte på straffe da han tilsynelatende ble lagt ned i feltet, men han fikk kun se det gule kortet for filming. Og frustrasjonene begynte tydelig å bre seg i Hastings-laget.



Miller skjøt like over for gjestene, mens Luer igjen viste frem pasningsfoten da han med få minutter igjen fant hodet til Kirkwood. Sistnevntes heading smalt imidlertid igjen i tverrliggeren, og i stedet begynte Hastings de siste minuttene et voldsomt kjør mot Burgess Hill-målet. De er litt sent å våkne når klokka passerer 90 minutter, men på overtid var det tidvis power play på bortelagets halvdel. Og da innbytter og debutant Jacob Shelton fant pannebrasken til Sean Kelly, så de fleste ballen i mål. Hans heading var godt plassert helt inne ved stolpen, men keeper Mansfield dro frem en aldeles vanvittig redning og fikk slått til corner, og sikret med det borteseier og avansement for Burgess Hill Town, som tok sin niende seier av 10 mulige i alle turneringer.



Det var skuffelse å spore hos hjemmesupporterne, samtidig som de konstaterte at de nå kan konsentrere seg utelukkende om ligaen. I klubbhusets bar kom jeg etter hvert i snakk med to klubbrepresentanter, hvorav en vindrikkende kar i dress viste seg å være formann David Walters. De to var interessante samtalepartnere som også kunne kaste litt mer lys over situasjonene i Peacehaven & Telscombe. Selv om de mente det muligens har vært en ørliten nivåhevning i Sussex County League, påpekte Walters at det har klart mer å gjøre med at klubben har satset ganske heftig med frisk kapital. Han virket dele min skepsis til den moderne fotballen, og beklaget at man også på dette nivået etter hvert ser tegn på en langt mer pengeorientert og businesspreget idrett. Imidlertid var han ikke positiv til mitt forslag om en tysk modell med supportereide klubber, da han spådde at det ville føre til kaos med stadig kastning av managere og styrer. Hans sidemann oppsøkte klubbsjappa (som denne kvelden hadde vært stengt) for å hente en pin til min samling, men kom tilbake med både pin, penn, og to forskjellige bøker om Hastings Uniteds historie. Jeg kunne bare takke pent og omsider ønske lykke til i opprykkskampen (som også Walters virket noe skeptisk til) før jeg ringte for å bestille taxi.



Det hadde utover i andre omgang begynt å regne, og jeg hadde til tider vært langt kaldere enn hva tilfellet var ved avreise Norge med ti grader kaldere på gradestokken den morgenen, men nå kom det plutselig en haglbyge så voldsom at jeg måtte søke tilflukt under et utbygg. Det varte kun et par minutter, og snart kunne drosjekusken svippe meg tilbake til Cambridge Gardens og Eden Guest House, der jeg låste meg inn – og muligens fikk overhøre ukens sengekos i innehavernes gemakker, der en kvinnemenneske stønnet høylytt og såvidt jeg forsto ropte ekstatisk på en «Igor». Og med det opptrinnet trakk jeg meg tilbake og fant senga.

 

 

English ground # 140:
Hastings United – Burgess Hill Town 0-1 (0-0)
Sussex Senior Cup, 3^rd round
The Pilot Field, 27 January 2014
0-1 Patrick Harding (59)
Admission: £10
Programme: None (free leaflet)
Att: 172

 

Dag 2: Tirsdag 28.01.2014: Belper Town – Gresley
Frokost var ikke inkludert ved Eden Guest House, men etter en full english breakfast på puben John Logie Baird var jeg klar for å forlate Hastings, der det nå igjen regnet slik det tydeligvis hadde gjort hele natten. Etter togbytte ved Ashford International ankom jeg snart London St Pancras, hvor jeg igjen kunne bytte tog på ferden nordover. Etter en røykepause satt jeg meg etter hvert på Sheffield-toget, og etter i underkant av fire timer på farten kunne jeg litt før klokka halv tre stige av på stasjonen i Derby.

 

Jeg hadde vurdert overnatting i Belper, der jeg skulle se kamp den kvelden. Men med været som også denne sesongen herjer med terminlistene, var jeg ikke minst avhengig av en base som ga gode transportmuligheter dersom kampen skulle bli avlyst slik at jeg måtte finne alternativer. Det var nok hovedgrunnen til at valget av base for kampen falt på Derby, og Amber Guest House, der jeg også bodde ved mitt besøk i Ilkeston tidligere i sesongen. £23 for overnatting med frokost inkludert kan man ikke klage på, og etter en liten taxitur opp på Burton Road kunne jeg sjekke inn og oppdatere meg på stå i Belper før jeg igjen tok apostlenes hester fatt.

 

Jeg hadde lagt regnet bak meg på veien nordover, men det hadde regnet heftig de siste dagene, og jeg hadde vært noe bekymret for kampen i Belper. Men det samme hadde vært tilfelle med de alternative kampene jeg hadde snust på lenger sør, der værmeldingen hadde vært langt mer negativ, og medvirkende til at det ble Belper. Imidlertid virket det ikke engang som om baneinspeksjon eller avlysning var tema hverken på klubbens egne hjemmesider og Twitter-konto, eller andre steder. Jeg ruslet derfor sakte den snaue halvtimen tilbake til stasjonen via en omvei gjennom byenes sentrum. Mens jeg tok meg en røyk utenfor stasjonen oppdaget jeg at Gresley via Twitter kunne meddele at det nå var game on i Belper, etter det som tydeligvis hadde vært en ikke-annonsert baneinspeksjon. Dermed satt jeg kursen med Belper allerede med 15.52-toget mot Matlock, og kunne 12 minutter senere stige av i Belper.

 

Den lille (drøye 20 000 innbyggere) byen ligger i Derbyshires Amber Valley-distrikt, mellom Derby og Matlock, og har en stolt industrihistorie med både bomullspinnerier og tekstilproduksjon. Der jeg gikk langs Bridge Street, den korte veien mot min destinasjon, kunne jeg snart se den enorme East Mill – med den eldre og mindre North Mill bak – tårne over meg som et minne om denne industrihistorien. Det er vel også minnene om denne industriarven man har forsøkt å bevare ved å frede de to bygningene. Senere var jo også Belper et senter for Storbritannias spikerproduksjon; noe som blant annet har gitt Belper Town sitt kallenavn – The Nailers.

 

Klubbens hjemmebane, Christchurch Meadow, har på sin side fått navn etter kirken som står nesten kloss inntil banen. Den lille stikkveien ned til banen går på siden av denne kirken, og til min begeistring så jeg at portene var åpne. Det var over tre og en halv time til kamp, men planen var å ta en kikk i godt dagslys for deretter slå ihjel litt tid ved å ta en matbit på en pub i Belper. En bil kom kjørende inn på anlegget idet jeg ankom, og sjåføren kikket forundret på meg. Det viste seg være en person i Nailers-systemet som tydeligvis kom med matforsyninger til kveldens kamp. Han kunne fortelle at det ganske riktig hadde vært en kjapp baneinspeksjon et par timer tidligere, og at det raskt ble bestemt at kampen skulle spilles – noe overraskende mot banemannens ønske! Vanligvis kjemper jo banemennene innbitt for å få sin bane spilleklar, men her hadde han tydeligvis fryktet at man ved spill ville ødelegge banedekket for en lengre periode. For meg så det derimot ganske greit ut, til tross for antydninger til litt gjørme i de to 5-meterne og langs sidelinjene. Han unnskyldte seg med at han måtte komme seg tilbake til puben sin, men sa at joda, jeg bare kunne gå og kikke meg rundt på anlegget.

 

Ankomsten er bak den ene kortsiden, der fasilitetene består av 3 trinn med ståplasser under åpne himmel på deler av kortsiden. Telleapparatene står i hjørnet mellom denne kortsiden og den ene langsiden, der man har en nokså standard ståtribune kalt The Reg Walker Stand. I enden av sistnevnte står en liten bu som gjør nytte som klubbsjappe. På motsatt langside er hovedtribunen en ganske moderne affære, bestående utelukkende av sitteplasser. Bak denne ligger klubbhuset – et nokså flott sådan. Bak målet på bortre kortside er det ikke annet å se en jorder og gresskledde åser med spredt bebyggelse. Christchurch Meadow er i seg selv med sine fasiliteter ikke noe veldig spesielt, men da jeg ved hovedtribunen snudde meg tilbake mot inngangspartiet så jeg som forventet med egne øyne hva som gjør at det likevel har en god dose karakter og fremstår absolutt idyllisk. Rett bak nærmeste kortside tårner den nevnte kirken flott over denne delen av anlegget, men man bak hjørnet ved telleapparatene kan se hvordan den voldsomme East Mill ruver og skaper en interessant backdrop.

 

Idet jeg gjorde meg klar til å forlate Christchurch Meadow for å få en matbit, kom det en person gående inn. Som normalt er ble det hilst, og han presenterte seg raskt som journalist fra det kjente fotball-magasinet When Saturday Comes. Han hadde håpet å finne litt aktivitet her allerede, og fastslo at han med banens spesielle backdrop gjerne skulle avlagt besøket her en dag da avspark var tidligere og i dagslys, for å få bedre bilder. Men nå kan det jo bli stemningsfulle bilder også i flomlys, så han klaget ikke så altfor mye. Han fortalte at han bodde i Birkenhead og var Tranmere-fan, og at han besøket var i anledning en reportasje-serie fra non-league der hans forrige bidrag hadde vært Runcorn-derbyet mellom Runcorn Town og Runcorn Linnets på Boxing Day. Vi ble stående en stund å diskutere diverse flotte fotballstadioner og den slags, før jeg forlot ham der inne og gikk for å få meg litt mat i skrotten.

 

Snaue hundre meter tilbake langs Bridge Street ligger den koselige puben George & Dragon, og de hadde en fristende meny for en sulten fremmedkar. Dessverre var det imidlertid pause i matserveringen til klokka 18.30 – over halvannen time til. Så jeg tok foreløpig til takke med en pint gyllen nektar fra deres tappekraner, men jeg igjen ble sittende å bla litt i Non-League Paper. Pinten falt såpass i smak at det også ble et påfyll før jeg takket for meg og kunne konstatere at neste pub var stengt for oppussing. Jeg tok i stedet til takke med en heftig burger fra en burgersjappe på tvers over veien, før jeg igjen returnerte til Christchurch Meadow med rundt en time og tre kvarter til avspark.

 

Det var fortsatt ikke voldsom aktivitet her, men journalisten fra tidligere satt nå på hovedtribunen i samtale med en representant fra klubben. Han hadde fått omvisning rundt på anlegget og audiens i de innerste gemakker, og var således fornøyd med det. Vi ble der sittende å diskutere forskjellige temaer rundt Belper Town og non-league og fotball generelt. Tema ble også den sparkede Goole-kaptein Karl Colley, som tre dager tidligere hadde fått sparken i Lincolnshire-klubben for å ha gått til angrep på Coalville-supportere etter å ha blitt utvist. Colley ble et år tidligere sparket fra nettopp Belper Town etter angivelig å ha slått ned en lagkamerat. Og den lokale karen kunne nå fortelle at han da også mente å huske at Colley tilbragte mye av tiden i Belper mens han tydeligvis sonet med elektronisk fotlenke.

 

Vedkommende fortalte videre at han var gammel Derby-supporter, men at hans interesse hadde svunnet i takt med den moderne fotballens uheldige utvikling og billettprisenes vanvittige økning, og at han nå derfor konsentrerte seg utelukkende om Belper Town. På spørsmål om han hadde tro på at de igjen ville kunne kjempe om opprykk, nøyde han seg med å si at det er lenge igjen av sesongen, men at konkurransen er tøff. Han ga uttrykk for at Halesowen Town kan bli tøffest å innhente, mens jeg tolket det dithen at han var enig med meg i at Coalville Town kan vise seg tøffere enn Leek Town, som virker å ha stagnert noe i det siste. Noen vil huske at Belper avsluttet forrige sesong med 23 strake kamper uten tap (17-6-0) i serien, og gikk inn i playoff som det store formlaget. Det hjalp imidlertid lite da de tapte semifinalen for Kings Lynn Town, men om de kan komme i nærheten av fjorårets sesongavslutning skal de igjen bli å regne med! Det var han enig i, men nøyde seg nok en gang med å slå fast at det er lenge igjen av sesongen.

 

Snart ankom flere supportere og telleapparatene ble åpnet. Jeg gikk for å betale mine £8, og betalte ytterligere £1,50 for et glossy kampprogram. Deretter oppsøkte jeg den overraskende store baren i det nå åpne klubbhuset, og satt meg til rette og studerte kampprogrammet med en pint Magners (som heldigvis er bedre på fat enn på flaske). Kampens motstander i Northern Premier League Division One South var grevskapskollega Gresley, og jeg ventet meg en heftig Derbyshire-duell. Jeg var også litt nyfiken på Belper-spissen Jon Froggatt, som allerede sto notert med 23 ligamål på 23 kamper fra start så langt denne sesongen. Gresley på sin side kom fra en sterk hjemmeseier der opprykksjagende Leek Town hadde blitt ettertrykkelig slått 4-1.

 

Før avspark hadde jeg mer enn nok tid til også å stikke hodet innom den lille klubbsjappa. Omtrent samtidig med at kirkeklokka slo sju hadde det begynt å regne ganske kraftig, og dette var fortsatt tilfellet da jeg installerte meg på The Reg Walker Stand for å se de to lag ble introdusert. Kopien av arket med lagoppstillingene, som jeg hadde klart å klore til meg, stemte naturlig nok langt bedre enn forslaget på kampprogrammet. Og i Gresley-keeper Mats Mørch var det sannelig også et norsk innslag. Sørlandsgutten er på lån fra Derby County, og hadde fått manager Martin Rowes tillit fra start.

 

Det virket som om hjemmelaget innledningsvis slet litt med å takle det noe vanskelige underlaget. Etter tre dødballsituasjoner i rask rekkefølge førte det til litt defensiv nøling og klabb og babb i Belper-feltet etter en corner. Ballen endte opp hos den tidligere Belper-vingen Paulo Piliero, som straffet gamle lagkamerater ved å sette inn 0-1 bak keeper Dave Ratcliffe. The Moatmen var i føringen. Det virket imidlertid som om dette var det som skulle til for å vekke de gule og svarte, og Belper begynte snart å dominere spillemessig. De kom stadig på hurtige angrep på kantene, på en bane der ballen skjøt noe fart i det våte gresset.

 

Etter hvert kom også sjansene, og en glimrende Simon Harrison var fra sin høyrekant involvert i det aller meste hjemmelaget skapte fremover. Spesielt kombinasjonen Harrison/Froggatt virket å skape hodebry for gjestene, og jeg sto med en følelse av at det var et tidsspørsmål før de ville få uttelling. Harrison hadde selv vertenes første store sjanse da han skar inn fra vingen etter et flott raid, men hans avslutning gikk like over. Etter 25 minutter pådra Gresley seg et unødvendig frispark ute ved sidelinjen rundt 25 meter fra mål. Harrison servet, og hvem andre enn Froggatt headet ballen i krysset bak keeper Mørch.

 

To minutter senere var det nok en gang en dødball fra Harrison som frustrerte gjestene. Denne gang løftet han inn i feltet fra 35 meter, og Gresley-forsvaret var såpass tafatte at et forsøk på klarering havnet hos Phil Watt, som enkelt kunne sette inn 2-1. Gresley hadde i denne perioden sitt fulle hyre med et Belper Town som fosset i angrep. Og idet vi var i ferd med å passere halvtimen spilt, slo The Nailers til igjen. Nok et frispark, og nok en gang var det Harrison som servet. På bakerste stolpe fant han Colin Marrison, som headet ned til spissen Mark Ward, og han satt inn 3-1. Belpers tredje mål på drøye fire minutter – alle tre etter frispark, og Gresley var i ferd med å få fullstendig bakoversveis.

 

Hjemmelaget kunne økt ytterligere før pause, der de dominerte totalt og presset sine gjester bakover. Froggatt var frempå og tvang frem en flott redning fra Mørch. Kort etter ble han spilt gjennom av Harrison, men med bortimot fri bane mot mål ble han muligens noe tvilsomt vinket av for offside. Gresley kom noe til hektene mot slutten av omgangen, men både Kieran O’Connell og Eric Graves måtte se sine avslutninger gå like utenfor Ratcliffes mål, og lagene gikk i garderoben med 3-1 i protokollen.

 

Rett før pause hadde jeg fått selskap av journalisten fra When Saturday Comes, og jeg ble i pausen stående og samtale med ham. Også han hadde så langt latt seg imponere over Belper Town, og mente dessuten at regnet bidro til å skape litt stemning i bildene han hadde tatt. Han innrømmet at det for ham var det viktigste, og at det som skjedde ute på banen i og for seg ikke var spesielt vesentlig. Følgelig ble det ikke tid til noen kjapp pause-pint, og mens jeg i stedet gikk til innkjøp av en Bovril kom lagene tilbake på banen.

 

Andre omgang fortsatt med Belper i førersetet, og kunne nokså tidlig økt ledelsen både en og to ganger. Få minutter var spilt da Steve Warne fyrte løs fra rundt 16 meter, men skuddet gikk like utenfor. Deretter var det Simon Harrison som igjen viste seg frem – denne gangen hadde han vandret over på venstrekanten. Der la han bak seg noen svimle Gresley-forsvarere i sitt kjølevann før han skar inn og sendte i vei et skudd som hadde kurs mot det bortre hjørnet. Mats Mørch fikk imidlertid fingertuppene på ballen, men Harrision imponerte voldsomt, og var uten tvil for meg kampens store spiller.

 

Mark Ward jaktet sitt andre for kvelden, og skrudde et frispark centimetere utenfor. Med et lite kvarter igjen ble Harrison tatt av banen og spart – kort tid før han av speaker ikke overraskende ble utropt som vinner av dagens bestemannspremie. Overhodet intet å si på juryens beslutning! Han ble erstattet av Aaron Cole, som hadde scoret i sin debut som innbytter i 5-1-seieren over Goole i Belpers forrige kamp. Lånespilleren fra Worksop Town hadde kun vært på banen i tre minutter da han stormet inn i feltet og fintet vekk to forsvarere. Hans avslutning fra skrått hold virket fra min posisjon å forandre retning i en forsvarer, og ballen gikk inn på nærmeste stolpe bak en fortvilet Mats Mørch. 79 minutter spilt, og det sto 4-1.

 

Belper kunne økt ytterligere helt på tampen, da Mark Ward sendte i vei et skudd med retning mot det bortre krysset. Mange av de 165 tilskuerne var allerede i ferd med å slippe jubelen løs da keeper Mørch på akrobatisk vis hentet frem en klasseredning. Dermed sluttet det 4-1, og jeg hadde fått bekreftet mitt inntrykk av at Belper Town igjen blir å regne med denne sesongen. Journalisten som hadde en lang kjøretur hjem til Birkenhead stoppet opp for å ønske lykke til videre på turen, før han feide av gårde. Selv satt jeg kursen mot klubbhusets bar.

 

I stedet for å returnere til Derby med 22.03-toget, bestemte jeg meg for å innta en pint eller to og heller satse på neste avgang klokka 23.17. Snart fikk vi der selskap av de to lags spillere og ledere, og mens spillerne spiste opp og bortelaget begynte forberede seg på avreise, slo jeg av en prat med en person i Gresley-apparatet. Han mente at Belper Town rett og slett er det beste laget de har spilt mot denne sesongen, og spådde de ikke uventet i opprykkskampen. På spørsmål om inneværende sesong muligens er noe skuffende så langt for Gresley etter en 11. plass forrige sesong, trakk han litt på det. Han ville ikke si seg helt enig i dette, og fortalte at de siden den gang har vært gjennom en rekke utskiftninger – ikke bare med ny manager, men også på spillersiden.

 

En kort samtale med Belper-manager Peter Duffield og hans trenerapparat bekreftet inntrykket av at frasen «det er lenge igjen av sesongen» synes å være et godt innarbeidet mantra i Belper, men det kom vel etter hvert frem at deres ambisjoner ikke overraskende er å kjempe om minst en playoff-plass. Uten å ville foregripe begivenhetene, var de i hvert fall mer enn villige til å fortelle om den vanvittige sesonginnspurten forrige sesong. Jeg poengterte det åpenbare med at en slik form spiller liten rolle om man ikke bevare den inn i playoff, og manager Duffield måtte smilende samtykke i at det er et godt poeng – før han igjen slo fast at det er lenge igjen av sesongen, og at de fortsatt ikke tenker i de baner.

 

Jeg ønsket Duffield og de få andre som fortsatt var igjen lykke til og tømte glasset mitt. Idet jeg forlot Christchurch Meadow slo kirkeklokka for å markere at klokka var elleve, og rundt fem minutter senere sto jeg på perrongen og ventet på siste tog tilbake til Derby. Jeg valgte ta en taxi tilbake til Amber Guest House, der jeg snart sovnet etter nok en trivelig dag som groundhopper i non-league.

 

English ground # 141:
Belper Town – Gresley 4-1 (3-1)
Northern Premier League Division One South
Christchurch Meadow, 28 January 2014
0-1 Paolo Piliero (5)
1-1 Jon Froggatt (25)
2-1 Phil Watt (27)
3-1 Mark Ward (30)
4-1 Aaron Cole (79)
Admission: £8
Programme: £1,50
Att: 165

 

 

 

Dag 12: Tirsdag 07.01.2014: Gainsborough Trinity – Altrincham

 

En kikk ut vinduet ut mot London Marylebone jernbanestasjon avslørte at jeg igjen våknet til regn og et trist vær. Jeg forlot snart Travelodge Marylebone, og etter en full english breakfast på The Metropolitan Bar – rett ved siden av Baker Street tube-stasjon – kunne jeg bevege meg mot Kings Cross via undergrunnen. Der satt jeg meg på 11.48-toget og kunne snaue halvannen time senere hoppe av i Retford. Med et snaut kvarter til avgang for toget videre unnet jeg meg en kjapp røykepause før jeg via en gangvei trasket over til plattformen for togene mot Gainsborough og Lincoln, som ligger et lite stykke unna de andre plattformene. Et drøyt kvarter tok turen derfra til Gainsborough Lea Road, der jeg forgjeves speidet etter en taxi som kunne ta meg inn til sentrum fra stasjonen i byens utkant. Det varte og rakk, og etter hvert måtte det et internettsøk til for å finne nummeret til en av byens taxiselskaper.

 

79 Morton Terrace var destinasjonen, der jeg ringte på hos Crittlewood Guest House. Den meget trivelig verten Roy ønsket velkommen, men forvekslet meg først av en eller annen grunn med Joachim, som hadde gjestet stedet for å se fotball snaue to måneder tidligere. Roy informerte om at det var market day denne dagen, og etter innsjekking tok jeg beina fatt og ruslet litt rundt i markedsbyen. På veien svingte jeg innom for å ta noen bilder i dagslys av Northolme; hjemmebane for Gainsborough Trinity. Da jeg spaserte gjennom det koselige området rundt torget, var høkerne i ferd med å pakke sammen sine boder for dagen. Dermed fikk jeg ikke gjort noe kupp slik Roy hadde antydet. I stedet valgte jeg å entre Wetherspoons-puben med det norskklingende navnet Sweyn Forkbeard for å innta en pubmiddag, og bildet av den gamle nordiske vikingen kikket på meg mens jeg mesket meg med en stor mixed grill.

 

Gainsborough ligger i det nordøstlige Lincolnshire, såvidt innenfor grensen til Nottinghamshire, og etter engelsk målestokk er det ikke altfor store plassen. Drøyt 20 000 holder til her ved elven Trent, i det som en gang var en viktig handelssted og den engelske havnebyen som lå lengst fra havet. Sentrum er som sagt ganske koselig, men i byens omegn ligger noen store kraftanlegg med sine enorme piper (eller rettere sagt kjøletårn) som ses fra langt hold. Men hovedgrunnen for mitt besøk var ikke først og fremst å fordype meg i geografiske og lokalhistoriske forhold – om enn hvor interessante, men snarere fotballkampen i Conference North mellom Gainsborough Trinity og Altrincham.

 

En kjapp spasertur opp til Northolme avslørte at supporterklubbens Blues Bar ennå ikke hadde åpnet dørene, og med nesten to og en halv time til kampstart stakk jeg heller hodet inn på puben Elm Cottage, rett over veien. Der var fire-fem stamkunder fordypet i samtale mens spørreprogrammet The Chase var på TV i bakgrunnen. Jeg lesket strupen med en pint Stowford Press, mens jeg bladde litt i programmene fra turens tidligere kamper. Etter hvert som toget hadde tøffet nordover tidligere på dagen, hadde jeg også lagt drittværet bak meg. I Lincolnshire var det bare fryd og gammen, og jeg var storfornøyd med at jeg etter sju strake avlysninger endelig igjen skulle få se en av mine planlagte kamper.

 

En liten gruppe tilreisende Altrincham-supportere rakk ikke åpne døren før innehaveren stormet ut og tydeligvis skysset de videre, så man kan anta at fotballsupportere ikke var altfor velkomne på Elm Cottage – om det da ikke var maten de gikk og spiste på han hadde innsigelser mot. Jeg tømte glasset og gikk igjen opp til Northolme, der jeg håpet at Blues Bar nå hadde åpnet. Det så ikke ut til å være all verdens liv der, men døra var åpen, og jeg entret det ganske store lokalet. Der var det foreløpig kun to-tre fremmøtte, men mens jeg satt og nippet til et glass cider, strømmet det sakte men sikkert på med supportere.

 

En av disse var en Trinity-supporter som slo seg ned på bordet ved siden av meg, og som jeg pratet litt med. Han ga uttrykk av å være fornøyd om klubben klarte holde nedrykksstriden på betryggende avstand, etter at de fikk en marerittaktig start på sesongen med seks strake tap. Han kunne fortelle at ressursene hadde forsvunnet da eks-formann Peter Swann tok med seg sine penger og tok over Scunthorpe United. Dermed hadde også en og annen spiller forsvunnet, og det var vel ikke å forvente at Trinity skulle kunne kopiere ligainnsatsen de to siste sesongene (4. og 8. plass) – i hvert fall playoff-deltakelsen for to sesonger siden.

 

Det var jo for et par sesonger siden omtrent opplest og vedtatt at Trinity ganske raskt skulle flytte ut fra Northolme og inn på et nybygget stadion. Men da formann Swann varslet at han ville trekke seg grunnet sviktende helse, ble også disse planene (heldigvis) skrinlagt. Noen forklaring på hvordan en mann som varsler resignasjon grunnet sviktende helse kort etter kan ta over en Football League-klubb og der starte planlegging av nytt stadion (Scunthorpe har kun spilt på Glanford Park siden 1988) også der, det hadde Trinity-supporteren ikke.

 

Det er nå lenge siden Gainsborough Trinity spilte i Football League (perioden 1896-1912), og dagens kamp dreide seg som sagt om ligapoeng i Conference North. Motstander var en av de mest tradisjonsrike non-league-storhetene; nemlig Altrincham. Klubben fra Greater Manchester var med å stifte dagens Conference Premier i 1979, og vant tittelen de to første sesongene. Direkte opprykk ble imidlertid ikke innført før i 1997, og Altrincham tapte ved begge anledninger avstemningen om medlemskap i Football League – den siste av disse med knappest mulig margin.

 

Altrincham spilte i Conference Premier frem til 1997, og var i perioden før dette et fast innslag i FA cupens ordinære runder. I 1985/86 tok de seg til og med helt til fjerde runde. Klubben vant også i denne perioden to ganger non-leagues gjeveste cupturnering, FA Trophy, og de fleste vil være enig i at Alty hører hjemme i non-leagues øverste divisjon. Deres siste opphold på dette nivået varte i seks sesonger, og tok slutt med nedrykket til Conference North i 2011. Med seier over Gainsborough ville de denne kvelden overta tabelltoppen.

 

Jeg hadde vært interessert i å ta en kikk på Altrinchams notoriske målscorer Damian Reeves, som de siste sesongene har bøttet inn mål for klubben. Denne sesongen har derimot ikke vært like giftig, og James Walshaw (som i dag var innbytter) var så langt klubbens toppscorer. Sammen utgjør de en farlig duo, men det var en annen nykommer som hadde skapt overskrifter de siste dagens. De fleste vil huske forvarskjempen Danny Higginbotham fra diverse klubber i Premier League og Football League, men etter en oppvekst i Altrincham (da han gikk gradene i Manchester United) ville han nå trappe ned med spill for hjemklubben, og hadde dermed blitt hentet hjem fra Chester. Han hadde debutert med seier over Leamington tre dager tidligere.

 

Det var etter hvert på tide å tømme glasset og betale £11 for inngang. Program pålydende £2 ble også handlet inn før jeg kunne ta en kikk på Northolmes interiør. Jeg kom inn på den ene kortsiden, der en flott ståtribune bak det nærmeste målet strekker seg mellom bygningen som huser Blues Bar og en liten klubbsjappe i det bortre hjørnet. På langsiden til høyre for meg har man nok en ståtribune av samme typen, som strekker seg mesteparten av banens lengde. På bortre kortside er det en klassisk ståtribune under åpen himmel, mens den andre langsiden domineres av den karakteristiske – og ikke altfor store – Main Stand midt på. Anlegget som av mange supportere kalles ‘The Chapel’ er så avgjort et meget flott stadion.

 

Denne kampen skulle opprinnelig vært spilt 30. november, men ble da utsatt. Altrincham hadde nok et favorittstempel på seg, men hjemmelaget gikk friskt til verks, og allerede i kampens tredje minutt kunne Liam Davis sette inn 1-0 fra kort hold etter passivt forsvarsspill. Gjestene er imidlertid farlige fremover, og Kyle Perry hadde allerede brent en god sjanse da Damian Reeves ble spilt gjennom alene med keeper Phil Barnes. Avslutningen var dog ikke hans beste, der ballen gikk på feil side av stolpen. Men det var et varselsskudd til Trinity-folket, og etter et kvarter var det Kyle Perry (med fortid i blant annet Lincoln City og Mansfield Town) som ble spilt flott gjennom av Nicky Clee. Perry gjorde ingen feil, og utlignet til 1-1.

 

Men etter 24 minutter ble igjen Altrincham straffet hardt for slurv i forsvaret. Det endte med at Alty-keeper Stuart Coburn måtte gi retur på et skudd fra Alastair Taylor, og Jamie Wooton var på pletten og sendte igjen Trinity i ledelsen. En halvtime var spilt da Reeves igjen var gjennom alene med keeper, men denne gang fikk en utrusende hjemme-keeper Barnes parert glimrende. Og da den hjemvendte sønn Higginbotham somlet med ballen, ble den snappet opp av den tidligere Lincoln City-spilleren Brad Barraclough, som satt ballen i mål til 3-1 over hodet på keeper Coburn. Altrincham presset for redusering, og keeper Barnes måtte ta frem sitt ytterste for å hamle opp med en god avslutning fra Reeves. Og dermed blåste dommeren av, og portene ble faktisk åpnet slik at tilskuerne kunne returnere til Blues Bar for en pause-pint.

 

Et par bortesupportere bekreftet at deres mål for sesongen var opprykk, men la til at de ikke overraskende var særs lite imponert over det slette forsvarsspillet i første omgang. Manager Lee Sinnott hadde nylig hentet inn flere forsvarsspillere og lagt om fra en bakre firer til en treer. Den solide midtstopperen Luca Havern tjenestegjorde derfor denne kampen på høyre kant av midtbanen. Det var tydelig at ikke alt fungerte som det skulle defensivt for de tilreisende. Men de hadde fortsatt troen på et comeback i andre omgang.

 

Altrincham hadde da også mye av spillet tidlig i andre omgang, og skapte en og annen farlighet. Men etter et kvarters tid av omgangen fant Barraclough lagkamerat Simon Russell med en pasning. Russell rundet keeper Coburn, satt inn 4-1, og knuste nok gjestenes siste håp om et comeback. Men Alty ga seg ikke, og presset voldsomt på. Og med et drøyt kvarter igjen fikk de belønning for presset, da James Lawrie på midtbanen stjal ballen fra en motspiller og stormet i angrep. Hans innlegg ble enkelt ekspedert i mål av Kyle Perry, og dermed 4-2.

 

Klokka tikket imidlertid ubønnhørlig mot full tid, og Altrincham hadde dårlig tid. Men med fire minutter av ordinær tid ble det tilløp til håndgemeng, og hjemmelagets første målscorer Liam Davis fikk direkte rødt for å ha dyttet en Altrincham-spiller. Alty lot seg ikke be to ganger, og Carl Rodgers skapte spenning ved å sette inn 4-3 et lite minutt senere. Nå var det et voldsomt press fra bortelaget, som i perioder nærmest hadde power play. Men fire minutter på overtid førte en sleiv i forsvaret til at Barraclough kunne sette inn sitt andre og Gainsboroughs femte. Game over. Eller? Jeg hadde ikke før tenkt tanken om at det ville være typisk om Altrincham nå endelig fikk uttelling for presset, før ballen falt ned hos Nicky Clee etter en duell i Trinity-feltet. Han fyrte løs fra snaue 20 meter, og ballen snek seg inn nede ved stolpen. 5-4 etter 96 minutter! Altrincham rakk et siste angrep før dommeren blåste av en underholdende kamp foran 300 tilskuere.

 

Et imponerende resultat av manager Steve Houshams gutter, som reiste seg på storartet vis etter å ha fått 1-5 i sekken av Stockport tre dager tidligere. Tilbake i Blues Bar var selvsagt stemningen høy blant hjemmefansen, mens de tilreisende supporterne raskt satt kursen hjemover. Der jeg satt med min pint fikk jeg snart selskap av flere hjemmespillere ved mitt bord. En av disse var den utviste målscorer Liam Davis, som i samtale med det jeg antar var hans foreldre hevdet at det røde kortet var vel strengt da han hadde dyttet motspilleren i brystet og ikke i ansiktet. Da han spurte om min mening innrømmet jeg vel at man i disse dager selvsagt får se rødt når man dytter…uansett ? men at fotballen kanskje er i ferd med å bli « a poof’s game»; noe han sa seg enig i. Godt ordvalg ovenfor en spiller som få dager senere sto frem som bøg!

 

Snart valgte jeg trekke meg tilbake for kvelden og gikk den korte veien tilbake til Crittlewood Guest House, der jeg ble liggende og lese litt før lyset ble slukket og undertegnede raskt falt i søvn.

 

PS! Altrincham-stopper Danny Higginbothams opphold i hjemklubben ble kort, da han få dager senere informerte at han med umiddelbar virkning vill legge fotballskoene på hylla.

 

English ground # 138:
Gainsborough Trinity – Altrincham 5-4 (3-1)
Conference North
Northolme, 7 January 2014
1-0 Liam Davis (3)
1-1 Kyle Perry (16)
2-1 Jamie Wootton (24)
3-1 Brad Barraclough (31)
4-1 Simon Russell (56)
4-2 Kyle Perry (74)
4-3 Carl Rodgers (88)
5-3 Brad Barraclough (90+4)
5-4 Nicky Clee (90+6)
Att: 300
Admission: £11
Programme: £2,50

 

 

 

Dag 13: Onsdag 08.01.2014: Billingham Synthonia – Seaton Carew
Husverten Roy ved Crittlewood Guest House var ikke å se da jeg gjorde meg klar til avreise fra Gainsborough, men jeg lot nøkkelen sto i døra som avtalt, og gikk ut for å vente på taxien jeg hadde bestilt. Og jammen var det samme drosjekusk som dagen før som kom for å kjøre meg til stasjonen Gainsborough Lea Road, der jeg hadde siktet meg inn på 09.37-toget til Doncaster. På den ubetjente stasjonen viste informasjonstavla på perrongen at toget fra Lincoln var 3 minutter forsinket, men det varte og rakk uten at noe tog kom, og – meget utypisk for britene – uten at informasjonen ble oppdatert. Frustrerte passasjerer diskuterte seg imellom da toget så forsvant fullstendig fra tavla, og jeg ringte National Rail Enquiries for å undersøke. Der ble jeg betjent av en av britenes nye landsmenn (eller rettere sagt landskvinne) som nesten ikke kunne gjøre seg forstått på engelsk, aldri hadde hørt om Gainsborough, ba meg stave stasjonens navn for deretter å konsekvent omtale stedet som «Gainsbury», og til stadighet unnskyldte og sa hun skulle sjekke med sine kollegaer. Etter over fem bortkastede minutter på telefonen, og godt over 25 minutter på overtid, kom plutselig toget rullende inn på perrongen ut av det blå.

 

Vi ble av personalet fortalt at de hadde blitt forsinket i Saxilby-området, men nå var jeg i hvert fall på vei. Jeg ville imidlertid miste toget videre fra Doncaster, men med hyppige avganger nordøstover og godt med tid unnet jeg meg en frokost på et etablissement i kjøpesenteret Frenchgate, rett ved siden av Doncaster jernbanestasjon. Omsider kunne jeg reise videre til Darlington, der jeg fikk tid til en kjapp røyk før jeg hoppet på dagens siste tog. Rett etter avgang passerte vi rett ved siden av Darlington Arena – den hvite elefanten av et stadion som var delaktig i at Darlington FC brakk ryggen. Og etter en halvtimes tid kunne jeg stige av i en by jeg faktisk aldri tidligere hadde besøkt; nemlig Middlesbrough. Det var ikke så altfor langt til Newlands Lodge, der jeg hadde booket rom for meget overkommelige £20. Men etter å ha slept rundt på en tung bag i nesten to uker, sparte jeg føttene og tok taxi. Taksameteret stoppet på £2,90 – man kan ikke klage på prisene i nordøst – og jeg fikk snart sjekket inn. Billig var det riktignok, men jaggu skulle de ikke ha £20 i depositum for nøkkel til ytterdøra i tilfelle man kom «hjem» etter klokka 23, samt ytterligere £20 i depositum for fjernkontroll til TV-en. Jeg hadde ikke tenkt å se mye fjernsyn, men ville muligens returnere sent, så jeg nøyde meg med å kvittere ut nøkkelen. Jeg var imidlertid snart på farten igjen, da jeg spaserte i solskinnet(!!) ned mot Albert Park.

 

Der hadde jeg satt meg fore å ta en kikk på statuen av en ung Brian Clough som står i parken. Etter en tur med nesten sammenhengende drittvær, var det imidlertid så deilig i sola at jeg tilbragte en liten stund med å nyte sola på en benk ved en innsjø i den store parken. Da jeg var lei av å se på ender, gjess og svaner som boltret seg klarte jeg etter hvert å orientere meg frem til statuen av legenden Clough, og fikk tatt et par bilder av denne. Idyllen ble brutt da jeg gikk inn på et av parkens offentlig toalett for å tømme blæra, og avbrøt en lokal junkie i ferd med å sette seg et skudd. Idyllisk var heller ikke veien tilbake inn i sentrum langs Linthorpe Road, der halal-butikkene i den nedre delen lå tett i tett. Til tross for idyllen i Albert Park, kan nok ikke Middlesbrough generelt karakteriseres som veldig idyllisk.

 

Jeg valgte å stikke innom puben The Swatter’s Carr for å hive innpå litt vomfyll mens jeg gjorde de siste vurderinger før jeg satt kursen mot dagens kamp. Planen hadde opprinnelig vært å se Billingham Synthonia i Durham Challenge Cup, men jeg hadde de siste dagens også vurdert et besøk hos Guisborough Town da deres ligakamp mot Penrith hadde blitt flyttet til denne dagen. Taxisjåføren hadde anbefalt tur til Guisborough heller enn å dra til det han omtalte som «those bastards across the river». Mon tro hvor disse bitre følelsene stammet fra, men kanskje har det noe med å gjøre at elven Tees utgjør grensen mellom North Yorkshire (som Middlesbrough nå såvidt ligger i) og County Durham? Uansett; da jeg for så vidt allerede hadde meldt min ankomst hos Billingham Synthonia valgte jeg å følge den opprinnelige planen og besøke Synners.

 

Ved Middlesbrough Bus Station var det sprikende informasjon om hvilket stopp min buss skulle gå fra. De digitale informasjonstavlene sa en ting, men ved stoppet den henviste til hang det lapp om at min buss nå gikk fra et stopp på andre siden av hesteskoen som utgjør bussterminalen. Hvem hadde rett? Det hadde lappen, skulle det vise seg, og snart satt jeg med en returbillett til Billingham, mens bussen somlet seg mot Billingham. Takket være rush og veiarbeid på en av byens hovedinnfartsårer gikk det først meget tregt, men snart krysset vi over elven Tess, og etter en halvtimes busstur kunne jeg noe forsinket hoppe av rett rundt hjørnet fra min destinasjon for kvelden. Det hadde begynt å bli såpass mørket at jeg slo fra meg tanken om å svippe innom for å ta en kikk på anlegget til nabo Billingham Town. Jeg sitret nærmest av spenning etter å se anleggets etter forholdene enorme tribune, men vegetasjonen foreløpig for sikten. Da jeg etter få meter rundet hjørnet og dreide inn på Central Avenue, så jeg imidlertid raskt inngangspartiet til anlegget med samme navn som lå der i tussmørket.

 

Det var over to timer til kampstart, men porten var åpen, og en person som sto på parkeringsplassen bekreftet at Synners Bar var åpen. Selv om flomlysene ikke var slått på tok jeg likevel først en kikk på anlegget. Central Avenue domineres til de grader av den voldsomme tribunen med nærmeste langside, og den er virkelig et mektig skue. Stadionet for øvrig har løpebaner som trekker ned, og ingen andre fasiliteter enn denne tribunen, men den er så storslagen at den gjør opp for dette. Om den ikke kan måle seg med sjarmen til eksempelvis March Town Uniteds fantastiske hovedtribune, er den storslagen på en annen måte, og hovedgrunnen til at Synners en stund hadde vært et aktuelt reisemål for meg.

 

Kjemisk industri har hatt stor betydning for Billingham de siste hundre år, og klubben ble også i 1923 startet som et slags bedriftslag for hjørnesteinsbedriften ICI – en gigant innen kjemisk industri. Klubbnavnet kommer da også fra navnet på produktet anlegget i Billingham produserte mest av – synthetic ammonia; altså gjødsel. Anlegget på Central Avenue sto ferdig i 1958, og samme år var Bishop Auckland gjester foran hele 4 200 tilskuere. Den store tribunen var den gang den lengste såkalte cantilever stand i engelsk fotball, og den store tribunen har fortsatt en kapasitet på rett i underkant av 2 000 tilskuere. Foran tribunen er det ståplasser på bar bakke. Ellers kan det nevnes at forbindelsen med ICI opphørte i 1990-årene. Og den mest kjente spilleren som har vært innom klubben er nok for øvrig Brian Clough, som i sin ungdom spilte for Synners før han ble innkalt til militæret.

 

Jeg entret Synners Bar som eneste gjest, og bestilte en pint Strongbow. De to jentene bak baren strevet fælt for å få cider-krana til å fungere, og jeg slukket tørsten med en cola mens hun gikk for å sjekke fatet. Nedslående nyheter var det da hun i samråd med en klubbrepresentant kunne meddele at det ikke ble noen cider i kveld. Jeg valgte å heller prøvesmake en lokal real ale jeg ikke husker navnet på, men som også fikk tommelen opp. Under en røykepause observerte jeg at bua ved inngangen nå var åpnet, så jeg gikk for å betale mine inngangspenger. Jeg stakk imidlertid først hodet utenfor for å ta et bilde av porten som nå var lukket, og lot en eldre kar gå foran meg før jeg betalte mine £6. Ytterligere £1 betalte jeg for et kampprogram, før jeg la merke til at flomlysene nå var skrudd på, slik at jeg tok ytterligere en liten kikk rundt banen.

 

Tilbake inne i Synners Bar, som ligger under den store tribunen, falt valget denne gang på en pint John Smith’s mens jeg bladde i et overraskende fyldig kampprogram spekket med interessant lesning. Vertskapet hadde falt ned til nedre halvdel av Northern League-tabellen, men håpet å etter hvert kunne avansere noe. Dette begrunnet de først og fremst med at de nå hadde unnagjort alle hjemmekampene og de fleste bortekampene mot topplagene. Men kveldens kamp dreide seg ikke om ligapoeng, men snarere avansement i Durham Challenge Cup. Motstander var Seaton Carew fra step 7-ligaen Wearside League – to nivåer lavere. De hadde tatt den korte veien fra Hartlepools sørlige utkant i håp om å stelle til en liten skrell.

 

Etter en runde rundt i lokalet for å beundre diverse bilder, pokaler og utmerkelser tømte jeg glasset og gikk ut for å ta plass på den store tribunen. Jeg forsøkte igjen å ta noen bilder av den, men mørket og flomlysene sørget for at det dessverre var så som så med fotoforholdene. Hjemmelaget ga i programmet uttrykk for at dette var en cupturnering de ville satse på, men ifølge en sidemann var en liten håndfull sentrale spillere satt på benken mens et par «reserver» og spillere nylig tilbake fra skade hadde tatt plass i startoppstillingen som jeg sto og studerte på en plakat ved spillertunnelen idet man gjorde seg klare for avspark.

 

Overraskende nok var det gjestene fra Wearside League som tok kontroll, og i form av et skudd like utenfor hadde Matty Kelsey allerede vært skummelt frempå da han i kampens fjerde minutt stormet gjennom og plasserte ballen under keeper James Briggs. Og sju minutter senere igjen passivitet i hjemmelagets forsvarsspill til at en Seaton Carew-spiller ble spilt alene gjennom. Robert Hammond gjorde ingen feil. Vi hadde såvidt passert ti minutter, og sjokkerte hjemmesupportere måtte innse at det meget overraskende sto 0-2. Det hadde faktisk ikke vært noe å si på om de hadde økt ledelsen ytterligere, for Synners hang overhodet ikke med det første kvarteret, og de hadde keeper Briggs å takke for at Kelsey ikke scoret sitt andre.

 

Det tok over kvarter før de grønne og hvite produserte sin første meningsfulle angrep, men avslutningen fra Joel Callender gikk like utenfor krysset til gjestenes keeper Gary Fleetham. Men ikke lenge etter fikk de uttelling da James Magowan satt inn returen på sitt egen avslutning etter flott forarbeid av Kris Hughes. Både Hammond og Kelsey hadde sjanser til å gjenopprette gjestenes tomålsledelse, men Synners-forsvaret kunne takke Steven Huggins for at i hvert fall en lagkamerat hadde våknet defensivt. Og etter at Briggs reddet fra Harrison Smith, var det vertskapet som avsluttet omgangen sterkest. Magowan rundet keeper, men fikk sin avslutning reddet på streken. Kris Hughes fikk nettkjenning, men linjemannen hadde allerede vinket for offside. Et skudd fra Aidan Cattermole ble slått til corner, og denne førte til at David Abel headet i stolpen. Da dommeren blåste for pause på stillingen 1-2 lå det i kortene at hjemmelaget ville kunne snu dette i andre omgang.

 

De fleste rundt meg var skjønt enige om at hjemmelaget ville ro dette i havn, og en sidemann hintet frempå at noen av de normalt faste på benken muligens ville komme innpå. Og ganske riktig; både Matty Osmond, Nathan Porritt og Michale Sweet ble etter hvert satt innpå – men først hadde vi sett Synners starte andre omgang med å presse fremover, Men det tok ti minutter før Magowan fikk vendt opp i feltet og satt inn sitt og hjemmelagets andre. 2-2. Magowan kunne scoret hattrick like etter, men hans volley gikk like utenfor. Det var Aidan Cattermole som fullførte snuoperasjonen da han etter 63 minutter enkelt skjøt i mål fra kort hold etter innlegg fra dødlinja. Synthonia hadde snudd 0-2 til 3-2.

 

Seaton Carew ga seg ikke, og kunne nokså umiddelbart utlignet da et skudd forandret retning i en forsvarer og traff stolpen. Men få minutter senere ble innbytter Michael Sweet spilt fri og satt iskaldt inn 4-2 og det man antok var spikeren i kista. Nivåforskjellen begynte gjøre seg gjeldende, og gjestene virket gå tom for krefter. Deres keeper Fleetham måtte i aksjon for å hindre scoring fra både Magowan og innbytterne Sweet og Porritt. En annen innbytter, Matty Osmond, fyrte løs i kampens 83. minutt, og da Fleetham måtte gi retur var Magowan på pletten og satt inn 5-2 og sikret seg matchballen med sitt hattrick. 72 betalende tilskuere så det som utover i andre omgang ble plankekjøring, etter at gjestene hadde sjokkert og hengt godt med i en drøy time.

 

Jeg tok farvel med gamlingen jeg mot slutten hadde stått sammen med på tribunen, og gikk for å finne ordne meg en pin til samlingen. Jenta i baren hadde lovet å huke tak i den ansvarlige for klubbsjappa, men han var tydeligvis nå ikke å se noe sted. En annen representant for klubben mente imidlertid at han hadde en i bilen, og gikk for å hente en til meg. Under en prat med vedkommende kom vi også inn på temaet Biillingham Town, og man kan jo undre seg hva som har godt så galt for naboen over veien denne sesongen. Ifølge min samtalepartner var svaret såre enkelt: «No money!». Og med pengene borte hadde også spillerne forsvunnet. Oppfatningen var her at Town nå befinner seg i en så negativ nedadgående spiral at flere regner med at de fort kan rase gjennom også Northern Leagues andredivisjon neste sesong, og dermed ende opp i Wearside League. Triste greier, og jeg husker Town-folket som en meget hyggelig gjeng fra mitt besøk hos Spennymoor Town høsten 2012, da de var gjester der.



 

Jeg oppdaget at dagens lucky programme number draw ble annonsert, med program 52 som vinner. Jeg hadde 53, så jeg var et lite sekund litt irritert på meg selv som hadde sluppet den eldre herren forbi meg i telleapparatet. Det var omsider tid for å tenke på returen, og med regnet som nå øste ned også her, vurderte jeg raskt å ta taxi tilbake til Middlesbrough. Bussen tilbake gikk nemlig fra en annen holdeplass, rundt et kvarters gange unna. Men jeg bet tennene sammen og trosset regnet, og snart kom buss 36 som bragte meg til St. Johns Gate Flyover, rett rundt hjørnet fra mitt krypinn. Uten TV var det ikke annet å finne på en å lese en liten halvtime før jeg slokket lyset og la meg for å sove. Turens siste kamp var unnagjort, og i morgen var det igjen tid for hjemreise til Norge (via en utflukt i Darlington skulle det vise seg).

 

English ground # 139:
Billingham Synthonia – Seaton Carew 5-2 (1-2)
Durham Challenge Cup, 2^nd Round
Central Avenue, 8 January 2014
0-1 Matty Kelsey (4)
0-2 Robert Hammond (11)
1-2 James Magowan (18)
2-2 James Magowan (56)
3-2 Aidan Cattermole (63)
4-2 Michael Sweet (68)
5-2 James Magowan (83)
Att: 72
Admission: £6
Programme: £1

 

 

 

Dag 14: Torsdag 09.01.2014: En spasertur i Darlington
Med utsjekking i Middlesbrough senest klokka 10 fikk jeg plutselig veldig god tid på vei ned til Stansted – faktisk mer tid enn jeg var lysten på å tilbringe på flyplassen. Ved dagens første togbytte la jeg derfor inn en avstikker i Darlington. Jeg gikk rett og slett for å ta en kikk på stedet der Darlingtons gamle stadion Feethams en gang sto.

 

Etter få minutters gange kunne jeg svinge inn på Victoria Embankment og ta meg over elven Skerne via den lille gangbroen som ligger ved siden av tomten der det nå var svært få spor etter det flotte anlegget som en gang sto her. Alt var borte! Bortsett fra en murtrapp som jeg antok hadde vært en del av inngangspartiet. Foran meg var det kun en stor slette som fungerte som arbeidsplass der man tydeligvis er i ferd med å klaregjøre for byggingen av boligene som skal komme opp her.

 

På en avsats der sto også en kar i 60-årene og speidet utover, og det viste seg at han var gammel utflyttet Darlington-supporter som hadde besøkt sin mor, og nå ville se hva som skjedde med hans gamle tumleplass. Jeg kom i prat med denne karen, og blank i blikket sto han snart og pekte og fortalte om Feethams, der han hevdet å ha vært fast inventar i over 40 år. Det var rent hjerteskjærende, men meget interessant.

 

Etter å ha slått ihjel en times tid i Darlington returnerte jeg til jernbanestasjonen og hoppet omsider på toget videre sørover. Jeg slo fra meg tanken om en lignende «sightseeing» ved togbytte i Doncaster, men benyttet i stedet anledningen til å ta en matbit før jeg fortsatte ferden mot Stansted og hjemreise. Jeg hadde planlagt en tur med 12 kamper på 13 dager. Det endte med 8 avlysninger (hvorav 7 på rad!), men likevel ble det 11 kamper på 13 dager. Ikke verst det heller, det trøstesløse været tatt i betraktning. Og min mor hadde tilbudt seg å hente meg på Rygge. Heldigvis kan jeg denne gang med sikkerhet si at det ikke blir lenge til neste tur.

 

 

Dag 10: Søndag 05.01.2014: Port Vale – Plymouth Argyle
Jeg bråvåknet og innså at jeg hadde forsovet meg. Jeg spratt opp og ringte etter en taxi mens jeg hoppet i klærne. Og få minutter etter at jeg våknet sto jeg utenfor og ventet på sjåføren fra Panther Taxis. Jeg stresset inn på Cambridge stasjon og rakk mot alle odds 09.20-toget til London Kings Cross. Derfra gikk turen i full fart med Northern Line til Elephant & Castle, hvor jeg fikk hoppet på buss nummer 172. Turen gikk nedover Old Kent Road, og jeg steg snart av ved New Cross Gate og fant raskt frem til Goddis Lodge, der jeg hadde booket rom. Nå var det ikke akkurat Lynet, den innfødte som satt bak disken med det jeg antok var skuddsikkert glass, og han dro lenge på det da jeg spurte om jeg i det minste kunne sette fra meg bagen. Omsider begynte han i stedet å sjekke meg inn, men han ble stadig avbrutt av en annen lokal helt som med en aksent som hørte ut som en overdreven parodi på Bob Marley krevde å vite hvor taxien hans ble av. Jeg visste at jeg hadde dårlig tid for å rekke bussen tilbake til Elephant & Castle, og ble stående å kikke på klokka. Det sier kanskje litt om området og etablissementet at et kvinnemenneske som sto i «resepsjonen» sammen med «taxikunden» plutselig henvendte seg til meg. «Are you checking in all alone baby? £200, and I’ll keep you company? I’ve got a nice big black arse and big tits, see??». Jeg avslo høflig og fikk etter mye om og men slengt fra meg bagen på rommet og stormet ut idet bussen kom kjørende. En annen buss sto på bussholdeplassen og tok på passasjerer, men i stedet for å stoppe, kjørte noldusen bak rattet i buss 172 rett forbi. Jeg fikk praiet en taxi, og £12-13(!) fattigere ankom jeg Elephant & Castle og fikk kastet meg på et nordgående Bakerloo Line-tog. Etter å ha byttet til Victoria Line på Oxford Circus befant jeg meg snart på London Euston stasjon, der jeg hadde tid til en kjapp røyk før jeg satt meg på toget til Stoke-on-Trent.

 

Hastverket denne formiddagen hadde bakgrunn i at den planlagte kamp, Erith & Belvedere – Burnham Ramblers, hadde blitt avlyst. For øvrig min sjette avlysning på rad, og den sjuende av ni kamper så langt på turen. Hotellet i det dårlige området var booket med tanke på enkel reisevei til og fra Welling, der Erith & Belvedere har en likestilt banedeling med Welling United. Planen hadde vært å møte Joachim (som to dager led samme skjebne som meg da vi fikk vår kamp i Bishop Auckland avlyst) før kamp, da vi begge igjen hadde valgt oss samme kamp både denne dagen og dagen etter. Da kampen i Welling ble avlyst valgte jeg imidlertid å se på alternativene, men søndag er gjerne ikke dagen med best utvalg. Det var helgen for tredje runde i FA cupen, og i kjent stil hadde TV-selskapene som vanlig stort sett valgt ut de store kommersielle lagene til sine TV-kamper – blant annet denne søndagen. Forståelig; for vi ser jo selvsagt aldri de på TV ellers… Dermed var det svært lite som fristet, og heller ikke tanken på et besøk hos Port Vale ga videre vann i munnen. Men jeg tenkte som så at jeg fikk oppleve et anlegg jeg tidligere ikke har besøkt, og samtidig sett et Plymouth jeg har hatt litt sansen for. Etter en togtur på rundt halvannen time, kunne jeg snart praie en taxi og kommandere drosjekusken i retning Vale Park. Loppet for ytterligere £12 var jeg da i hvert fall fremme, og det med over halvannen time til kampstart. Men det ville bli en dyr dag om det skulle fortsette slik.

 

Jeg stakk hodet innom klubbsjappa, der jeg i tillegg til en pin også sikret meg dagens kampprogram pålydende £2. Deretter fant jeg etter hvert frem til riktig billettluke og betalte £18 for en billett på bortetribunen Hamil Road End – nå under det usjarmerende sponsornavnet Signal 1 Stand. Og endelig kunne jeg dukke inn på anleggets bar (ved navn Tommy Cheadle’s om jeg husker rett, og det skulle vel stemme godt med navnet på en gammel Vale-spiller) og unne meg en pint mens jeg bladde litt i programmet. Plymouth har jo de siste sesongene slitt voldsomt økonomisk og sportslig kjempet mot nedrykk til Conference. Nå virker ting å se lysere ut enn på lenge, og de har jo til og med planer om å «oppgradere» Home Park med ny Grandstand i løpet av sesongen. Sportslig sett var de nå ubeseiret (3-1-0) på de fire siste i ligaen, men vertskapet Port Vale hører da også hjemme et nivå høyere etter sitt opprykk forrige sesong. Noen vil huske at Port Vale slo ut lille Shortwood United i første ordinære runde av årets FA cup, for deretter å ta seg av Salisbury City. Plymouth på sin side hadde overvunnet motstand fra Lincoln City (etter omkamp) og Welling United. Jeg ble stående å prate med en av de tilreisende som kunne fortelle at raseringen av den klassiske gamle Grandstand ennå ikke har begynt, selv om det etter planen skulle vært gjort allerede i høst. Jeg skulle gjerne avlagt en visitt før det skjer, men det spørs om ikke jeg er for sent ute. Nottingham Forest hadde knust West Ham 5-0 på TV-skjermene, og det var klart for trekningen av fjerde runde. De to lags supportere ventet i spenning på å se hvem som ble motstander for vinnerlaget, men en eventuell hjemmekamp mot Brighton høstet ikke den helt store entusiasmen hos hverken Vale- eller Pilgrims-fansen. Jeg ønsket min samtalepartner lykke til, tømte glasset og tok meg en røyk før jeg entret Vale Park.

 

De hadde store vyer da Vale Park ble planlagt bygget under prosjektnavnet Wembley of the North med en planlagt kapasitet på 80 000. Da det sto ferdig i 1950 var imidlertid kapasiteten halvparten av dette, og i dag er den på rundt 19 000. Vale Park er i dag en all seater stadion som det egentlig ikke er stort å si om. Egentlig en ganske anonym og kjedelig affære – langt fra å invitere til entusiasme, men heller ikke av de aller verste i ligaen. Fra min posisjon på Hamil Road End kunne jeg se over på Bycar Stand bak motsatt mål, og Railway Stand til venstre for meg. Jeg merket meg imidlertid at Lorne Street Stand på min høyre side ennå ikke var 100% ferdigstilt, etter å ha blitt reist i 1999. På enden nærmest bortetribunen er det nemlig fortsatt ikke satt inn seter, og denne delen er fortsatt ikke i bruk. Jeg vet at man håpet å gjøre dette i løpet av inneværende sesong, men det er altså fortsatt ikke gjort.

 

Denne kampen markerte ettårsdagen for John Sheridans inntreden som manager for Plymouth, og det var klubben som er både ligaens sydligste og østligste som startet best. Kaptein Conor Hourihane sendte av gårde et skremmeskudd som gikk like over målet til Vale-keeper Chris Neal. Et frispark fra Hourihane ble deretter svakt klarert rett til Neal Trorman, hvis volley gikk like utenfor stolpen. Argyle presset på, og etter et flott raid la Andres Gurrieri tilbake til låne-spiller Tope Obadeyi (på lån fra Bury). Hans avslutning smalt i stolperota, og returen fra Max Blanchard ble slått over av keeper Neal. Mot spillets gang tok Vale ledelsen etter et kvarter, da Gavin Tomlin fikk heade inn Jennison Myrie-Williams’ presise frispark. Argyle krummet nakket og hadde sjanser ved både Dominic Blizzard og Hourihane. Sistnevnte sendte av gårde et frispark som virket ha god retning, og Plymouth-spillerne mente tydelig at ballen ble stoppet av en hånd i muren. Dommeren lot seg ikke påvirke, og det roet seg nå en periode. Plymouth var fortsatt det førende laget, men med ti minutter til scoret vertene sitt andre mål på sin andre avslutning på mål. Og hvem andre enn Tom Pope var det som headet inn et innlegg til 2-0? Etter dette var det plutselig Vale som tok over, og Myrie-Williams kunne satt en mulig spiker i kista, men alene med Pilgrims-keeper Jake Cole var det keeperen som gikk seirende ut av duellen. Det føltes vel egentlig ganske urettferdig da dommeren blåste for pause, og jeg hadde vel når sant skal sies heller ikke særlig tro på noen snuoperasjon i andre omgang.

 

I motsetning til hos York City kan man fortsatt få slippe ut for å røyke på Vale Park, men vaktene måtte stadig gi streng beskjed om at representanter for et Plymouth-«firma» tellende flere titalls personer måtte gå helt ut i regnet, og ikke stå i døråpningen. En meat & potato pie ble en utfordring å spise uten noen plastgafler, slik man pleier få. Men min Bovril var det ikke noe galt med…dvs da den først hadde fått drikkbar temperatur godt ute i andre omgang – en andre omgang hvor gjestene igjen skred til verket med friskt mot. Reuben Reid var umiddelbart nære på å redusere, men hans skudd gikk i nettveggen. Men etter kun fem minutter Lewis Alessandra stormende inn i feltet og la tilbake til Reid, som satt inn 2-1. Nå hadde vi kamp igjen! Obadeyi kunne utlignet kort etter, men misset alene med keeper. På motsatt side hadde Tomlin og Myrie-Williams muligheter til å gjenopprette tomålsledelsen, men keeper Cole ordnet opp. Hourihane sendte i vei et skummelt skudd som keeper Neal med nød og neppe fikk slått til corner.

 

Pilgrims var gode nå, og skapte stadig problemer for vertene. Og med et drøyt kvarter igjen var igjen Alessandra på farten. På bakre stolpe fant han uselvisk den 17 år gamle innbytteren Ben Purrington, og gutten som normalt er kaptein på Plymouths ungdomslag utlignet til 2-2 foran elleville Pilgrims-fans. De 591 bortesupporterne hadde sørget for et imponerende liv hele kampen, men nå eksploderte det fullstendig. Nå var det artig, og Vale hadde en god periode, men Plymouth-forsvaret med Ryan Nelson – tidligere læregutt i Stoke City – i spissen hadde ikke de største problemer. Manet frem av entusiastiske bortefans ble de siste minuttene i stedet dominert av Plymouth, og kun en flott redning fra Chris Neal hindret Nathan Thomas i å fullføre snuoperasjonen. På overtid leverte Alessandra igjen en fantastisk pasning; denne gang for Gurrieri. Keeper Neal kunne intet gjorde, men igjen sto stolpen i veien. Og like etter det klokkerene stolpetreffet blåste dommeren av foran 5 511 tilskuere. 2-2 og altså duket for omkamp på Home Park langt der nede i sørvest.

 

 

Jeg må si Plymouth fortjente mer enn kun uavgjort og omkamp, etter en meget god kamp mot motstand fra et høyere nivå. Men jeg hadde uansett sett en kamp som etter hvert ble meget underholdende. Jeg tok meg ut i Staffordshire-regnet og kjempet meg gjennom et betydelig antall politi. Med både hunder og diverse utstyr sto det også oppover langs Hamil Road, der jeg nå gikk for å finne stedet bussen angivelig skulle plukke opp fra. Det var visst ingen direktebuss til togstasjonen i Stoke akkurat nå, og jeg måtte derfor bytte buss ved Hanley Bus Station. Bussjåføren virket imidlertid totalt uforstående da jeg spurte om jeg kunne kjøpe en billett helt frem til Stoke-on-Trent jernbanestasjon. Sjåføren på neste buss anbefalte at jeg henvendte meg i skranken inne på bussterminalen, og ventet på neste buss om et kvarter. Men jeg aktet ikke bruke tid på det, og betalte i stedet nye £2. God beslutning, da jeg ankom kun fem minutter før et av de raske togene til London. Der gikk etter hvert turen tilbake i motsatt vei fra tidligere – og med en innlagt pause ved Elephant & Castle, der jeg benyttet meg av Wetherspoons’ Sunday Club ved å innta en bedre middag. Etter en Sunday roast kunne jeg imidlertid omsider trekke meg tilbake til mitt lugubre krypinn og håpe at værgudene ville være snille dagen etter.

 

English ground # 136:
Port Vale – Plymouth Argyle 2-2 (2-0)
FA Cup, 3^rd Round
Vale Park, 5 January 2014
1-0 Gavin Tomlin (15)
2-0 Tom Pope (36)
2-1 Reuben Reid (51)
2-2 Ben Purrington (74)
Att: 5 511
Admission: £18
Programme: £2

 

 

 

 

Dag 11: Mandag 06.01.2014: Beaconsfield SYCOB – Godalming Town
Jeg forlot tidlig lugubre Goddis Lodge i det tvilsomme New Cross-området i sørøst-London, men hadde mange timer på meg til innsjekking på Travelodge ved Marylebone stasjon, inne i sentrale London. Derfor slo jeg ihjel litt tid ved å hoppe av Overground-toget på Rotherhithe stasjon, og gå på første del av en slags morbid sightseeing jeg hadde planlagt denne dagen – med besøk på noen gamle non-league arenaer som nå er forlatt. Første stopp var Surrey Docks Stadium; tidligere hjemmebane for den nå avviklede klubben Fisher Athletic, som noen kanskje vil huske spilte noen sesonger helt oppe på non-leagues øverste nivå. Etter en sørgmodig runde der, peste jeg meg tilbake mot tube-stasjonen Canada Water, og hoppet på et vestgående tog på Jubilee Line som bragte meg til Baker Street. Derfra gikk jeg den korte veien til Marylebone for å slenge av meg bagen på hotellet.

 

Det var fremdeles rundt to timer til innsjekking, men vedkommende bak disken mente at jeg kunne betale £10 ekstra for tidlig innsjekking, eller betale £2 for å slenge fra meg bagasjen. Jeg kan ikke si jeg har opplevd denne varianten tidligere, men jeg valgte sistnevnte løsning, og fikk beskjed om at de to pundene skulle på en veldedighets-bøsse som sto på disken. Med det unnagjort la jeg ut på andre etappe av min sightseeing, der jeg valgte å spasere bortover Marylebone og Euston Road, før jeg tok tubens Northern Line nordover fra Warren Street. Min destinasjon var stasjonen Brent Cross, der jeg steg av og lot apostlenes hester føre meg til Claremont Road – den gamle hjemmebanen til Hendon FC, beliggende langs veien med samme navn. I motsetning til ved Surrey Docks Stadium lot det seg ikke gjøre å ta seg inn på anlegget, men det var nok et trist skue. Og mens jeg var der åpnet himmelen seg atter en gang, slik at jeg snart skyndte meg de 10-15 minuttene tilbake til Brent Cross stasjon via undergangen under hovedveien A41. Planen hadde vært å reise videre nordvestover til endestasjonen Edgware, hvor jeg hadde til hensikt å kikke litt på den nedlagte klubben Edgware Towns gamle White Lion Ground, men med den syndefloden jeg nå var vitne til valgte jeg heller å returnere til sentrale London.

 

Rett ved Marylebone stasjon ligger puben Allsop Arms, der jeg sammen med Reading-gutta hadde en (ikke-sportslig) fortreffelig dag i London da Reading spilte playoff-finale mot Swansea våren 2011. Jeg valgte stikke innom her for et gjensyn, og benyttet anledning til å innta en tidlig middag. Og over en pint Strongbow ble jeg sittende å sondere terrenget hva gjaldt dagens kamper. Planen hadde vært å se Hendon – Wealdstone, der jeg hadde sett frem til et gjensyn med den gamle Reading-helten Glen Little som nå spiller i Wealdstone. Hendon virker som en utrolig koselig klubb, og jeg hadde vært i løpende kontakt med de angående utviklingen med tanke på en eventuell baneinspeksjon, som vi nå var klar over at var nødvendig. Jeg hadde forhåpninger, men de voldsomme regnskurene som ved jevne mellomrom skyllet over hovedstaden skapte grunn til bekymring. Den allerede tynne kampmenyen ble raskt tynnet ut etter hvert som de alternative kampene ble avlyst en etter en. Igjen var planen å møte Joachim, som igjen hadde tenkt seg på samme kamp. I tillegg hadde jeg vært i kontakt med en groundhopper bosatt i nordvest-London som også hadde tenkt seg på kampen. Scarborough Athletic-supporteren Rob er mannen bak den glimrende bloggen ‘Hopping all over the world‘, og jeg hadde møtt ham da jeg i august gjestet Littlehampton Town.

 

Men jeg hadde ikke før sjekket inn før beskjeden jeg fryktet kom fra Hendon: «Game off!». Det betød for min del hele åtte avlysninger av ti mulige så langt på turen…og den sjuende avlysningen på rad! Vi sto nå kun igjen med Beaconsfield SYCOB og Hitchin Town, og da Joachim hadde besøkt begge var han mest lysten på retur til flotte Top Field i Hitchin. For min del hadde jeg tidligere besøkt Hitchin, men ikke Beaconsfield, og det var avgjørende for at jeg nå hellet mot dette alternativet. Og da også Hitchin kort etter ble avlyst, var det ikke noe å lure på. Joachim var i tenkeboksen for å vurdere om han gadd kjøre fra sitt hotell i Thurrock for å returnere til Holloways Park for å se en kamp i Southern Leagues ligacup. Rob på sin side meddelte at han valgte spare penger til kommende dagers kamper. Beaconsfield SYCOB annonserte på Twitter at deres kamp midlertidig hadde passert en baneinspeksjon, men at de nok ikke tålte mye mer regn. Og da det igjen sprutet ned i London, ringte jeg etter hvert klubben og fikk av en ikke spesielt snakkesalig kvinnemenneske bekreftet at dette fortsatt var status. Joachim hadde også han bestemt seg for at et gjensyn med SYCOB tross alt måtte være artigere enn å ligge i hotellsenga, og annonserte at han snart ville sette seg i leiebilen med kurs for det sørlige Buckinghamshire.

 

Etter å ha slått ihjel ytterligere en drøy halvtimes tid med en pint på Allsop Arms, satt jeg meg omsider på toget fra London Marylebone. Og etter en halvtimes tid kunne jeg stige av i Beaconsfield, men det var meget langt å gå ut til Holloways Park – spesielt ettersom himmelen igjen åpnet seg fullstendig. Derfor fant jeg frem til bussholdeplassen, der jeg etter beste evne relativt forgjeves forsøkte å søke ly fra regnet under det lille leskuret mens jeg ventet på buss nummer 74. Da den omsider kom, måtte det litt forklaring til før sjåføren skjønte hvor jeg skulle. Og da jeg skulle betale oppdaget jeg til min store forskrekkelse at jeg ikke hadde særlig mer enn et drøyt pund i småpenger. Jeg får sende en takk til sjåføren som vinket meg inn og kvitterte ut for en barnebillett til 80 pence. Og idet vi passerte motorveien M40, der Holloways Park ligger et lite steinkast unna, trykket jeg på stopp-knappen. Bussholdeplassen var frustrerende langt nede i veien, og etter drøye fem minutter med en blanding av raskt trav og lett jogging, kunne jeg omsider betale £8 og entre klubbhusets bar med en times tid til avspark – fullstendig dyvåt til skinnet!

 

Der satt ingen andre enn Joachim fordypet i dagens kampprogram. Han kikket snart opp fra sin pint og tilbød seg kjøpe inn første runde, samtidig som han kunne fortelle at kjøreturen på M25 hadde gått smidigere enn planlagt, til tross for litt stamping i området rundt Potters Bar. Snart fikk også jeg byttet £2 mot et kampprogram som viste seg være et dobbeltprogram som også dekket ligakampen mot Dunstable Town to dager tidligere (og som ble avlyst), og som vitnet om at vedkommende som opererte stiftemaskinen ikke hadde vært helt stødig på hånda. Det hadde om ikke annet sluttet å regne for øyeblikket, og vi tømte etter hvert glassene og tok en runde rundt banen. Man kommer inn på den ene kortsiden, som huser klubbhus, garderober og den slags – i tillegg til en ganske fjong ståtribune utenfor klubbhuset. På den høyre langsiden finnes ikke stort annet enn laglederbenker og ståplasser på bar bakke, og det er heller ingenting av fasiliteter på bortre langside. Midt på den andre langsiden står derimot hovedtribunen. Men det var nede i hjørnet ved den nærmeste kortsiden at vi plutselig ble oppmerksom på banemannens noe spesielle måte å tørke opp vann fra et spesielt vått område av banen. Han la rett og slett en overdimensjonert klut på gresset og brettet den sammen før han vred ut vannet i en bøtte. En temmelig original variant ingen av oss hadde sett før, men følge uttrykket heter det jo at alle monner drar.

 

Mens jeg gikk for å kjøpe meg en burger fra burger-vogna, kom jeg i prat med en Marlow-supporter jeg såvidt hadde støtt på ved mitt besøk i Marlow høsten 2012. Gordon er opprinnelig skotte fra Fife, men er bosatt i Buckinghamshire, og ser gjerne andre lokale non-league klubber i tillegg til Marlow. Han er en av ikke altfor mange briter som også er meget opptatt av ishockey, og er med i ledelsen av hockeyens britiske supporterforening. Jeg tok ham med bort til Joachim og fikk introdusert de to, og slik ble vi stående å småprate under hele kampen, selv om de to nordmennene stadig penset samtalen fra ishockey over på non-league fotball. Men på mitt spørsmål om nivåforskjellen mente han at de fleste klubber i britenes Elite Ice Hockey League nok ville hatt mer enn nok med å kjempe mot nedrykk fra den norske eliteserien. Gordon bekreftet ellers vår oppfatning av at SYCOB (initialene står for Slough Youth Centre Old Boys) sliter med publikumstekke lokalt i Beaconsfield-området. Med London såpass nære er det vel for mange fristende å holde med storklubbene der, selv om man i disse dager dessverre like gjerne plukker seg et lag på andre siden av landet. Slough Town, som banedeler der, trekker jo langt flere folk enn SYCOB. I programmet kunne man imidlertid se visse stikk som kan tyde på at man om ikke annet er i ferd med å kunne få en liten rivalisering med nettopp Slough. Beaconsfield-laget var ubeseiret på ti kamper i alle turneringer (8-2-0), hvorav 6-2-0 på de åtte siste i ligaen. Men denne kvelden skulle det altså spilles om avansement i Southern Leagues ligacup, mot et Godalming Town-lag som ikke hadde spilt kamp på over tre uker.

 

Den var i starten av kampen ganske åpent med sjanser og halvsjanser begge veier, men det virket tidlig som om vertene var farligere når de kom fremover. En god Nathan Webb hadde vertenes første reelle sjanse da han skjøt like utenfor, og Mark Watkins gjorde det samme på motsatt side. Jon-Jo Bates sendte i vei en suser som gikk like over målet til Godalming-keeper Zaki Oualah, mens hjemmekeeper James Reading måtte varte opp med en flott redning for å stoppe skuddet fra Dan Seabrook. En SYCOB-corner holdt på å ende med scoring, men Jack Broome var reddende engel da han fikk klarert på streken. Så, etter en snau halvtime, tok SYCOB ledelsen. Både undertegnede og Gordon trodde ballen hadde gått ut til utspill fra mål, og var uoppmerksomme da Tom O’Regan avanserte inn i feltet. Hans avslutning snek seg inn ved nærmeste stolpe uten at keeper Oualah klarte avverge. SYCOB var nå det klart førende laget, og Jon-Jo Bates kunne doblet ledelsen kort etter. Jack Mazzone og Mark Watkins hadde imidlertid sjanser for The G’s, men møtte sin overmann i keeper Reading. Dommeren blåste av en nokså jevn første omgang med en tross alt ikke helt ufortjent ledelse til hjemmelaget.

 

Mens Joachim og Gordon valgte å tilbringe pausen ute med kaffe fra burger-vogna, oppsøkte jeg klubbhusets bar for en kjapp pause-pint. Der snakket jeg kort med et par SYCOB-supportere som mente de lå på etterskudd i forhold til å kopiere playoff-plassen fra forrige sesong, men håpet at formen ville holde seg slik at de kunne kjempe seg opp i playoff. Tittelkampen mente de unisont ville bli avgjort av et sterkt og ambisiøst Dunstable Town (som jeg ved mitt besøk i sommer fikk inntrykk av at har store vyer for fremtiden). En sterk sesongstart fra en klubb som Daventry Town ville ikke holde mot Dunstable, mente man, og delte ut tre av playoff-plassene til nettopp Daventry Town, Rugby Town, samt et etter hvert sterkt gående Kettering Town. Godalming Town på sin side havnet to plasser foran SYCOB i forrige sesongs Southern League Division One Central, men ble før denne sesongen flyttet over til South & West-avdelingen der de nå sliter på nedre del av tabellen. Noen representanter for bortefolket satt igjen store spørsmålstegn ved FAs geografiske inndeling på step 3/4, og deres beslutning om å plassere Godalming i denne avdelingen. De hadde et godt poeng da de fortalte hvordan de på sine turer sørvestover passerer flere klubber som nå spiller i ligaens Central-avdeling.

 

Perfekt timet og tilrettelagt kom jeg ut idet andre omgang var i ferd med å starte. Og for å gjøre en lang historie kort: om første omgang var nokså jevn, kan det samme overhodet ikke sies om andre omgang. Kanskje var det mangelen på kamptrening for gjestene som gjorde utslaget, men uansett var det enveiskjøring mot Godalming-målet. Kofi Lockhart-Adams misbrukte et par store muligheter til å doble ledelsen, og Ryan Phillips sendte i vei et skudd som gikk få centimeter utenfor. Aaron Morgan hadde et par gode sjanser, hvorav en der han traff tverrliggeren. John Christian barberte stolpen. Sjansene kom rett og slett på løpende bånd, og om SYCOB hadde scoret fire eller fem ville det ikke gitt et feil bilde på det som utspilte seg på Holloways Park. De måtte imidlertid nøye seg med lobben fra Kofi Lockhart-Adams’ lobb som 20 minutter ut i omgangen seilet over hodet på keeper Oualah og sørget for 2-0. Det kunne som sagt vært minst det dobbelte, men resten av kampen ble plankekjøring der SYCOBs ledelse aldri var truet. Avansementet var sikret, og SYCOB er nå ubeseiret siden starten av november.

 

Vi ble etter kamp sittende i baren og slå av en prat, og kom snart i samtale med en gruppe Godalming-supportere. Surrey-klubbens stadion Wey Court fikk i romjulen store skader da elven Wey flommet over og satt deres hjemmebane under vann. Nedslått kunne de fortelle om betydelige skader som fort kan vise seg å beløpe seg til opp mot £80 000 – en vanvittig sum for en klubb på dette nivået. Det er bare å krysse fingrene og håpe at dette ikke fører til at klubben brekker ryggen. Gordon tilbød meg skyss til jernbanestasjonen i High Wycombe, slik at Joachim slapp det. Og dermed takket vi får oss og ønsket det flomrammede Godalming-folket lykke til, før jeg tok avskjed med Joachim for denne gang og lot Gordon kjøre meg til High Wycombe. Jeg takket for skyss og rakk en røyk før toget kom, og tilbake på Marylebone valgte jeg å umiddelbart trekke meg tilbake til hotellrommet for å få litt søvn før reisen nordover dagen etter.

 

English ground # 137:
Beaconsfield SYCOB – Godalming Town 2-0 (1-0)
Southern League League Cup, 3^rd Round
Holloways Park, 6 January 2014
1-0 Tom O’Regan (29)
2-0 Kofi Lockhart-Adams (65)
Att: 64
Admission: £8
Programme: £2

 



 

 

 

Dag 7: Torsdag 02.01.2014: Coleshill Town – Boldmere St. Michaels
For eneste gang på turen hadde jeg base samme sted to dager på rad, og det var derfor ikke behov for å forflytte meg fra Birmingham denne formiddagen. Jeg unnet meg litt ekstra søvn før jeg gikk ut for å innta en sen frokost på en pub. Det våte været gjorde meg bekymret for nok en avlysning, og Alvechurch hadde allerede kvelden før signalisert lite lystige utsikter før dagens baneinspeksjon. Jeg hadde jo også tidligere erfaring med avlysning i Alvechurch, der jeg hadde blitt møtt av et mørklagt Lye Meadow en kveld sent i desember 2011.

 

Det ble tidlig klart at dagen kunne komme til å by på store utfordringer med å finne en kamp, og jeg slo meg derfor ned på en internettcafe. Dette skulle de kommende par timene være åsted for min stadig økende frustrasjon der kamp etter kamp ble avlyst. Midland Football Alliance var eneste liga i pyramiden med kamper denne dagen, med de ti kampene ble stadig redusert. Alvechurch ble avlyst, og det samme var tilfellet med backup-kampene hos Stourport Swifts og Gornal Athletic. I rask rekkefølge fulgte Heath Hayes, Highgate United, Kirby Muxloe, Westfields og til slutt Continental Star. Jeg sto igjen med Coleshill Town og Heather St. Johns, men det var ikke særlig lystige spådommer som kom fra Coleshill i forkant av baneinspeksjonen. Heather St. Johns på sin side hadde tidlig gitt grønt lys, men ligger så grisgrendt til i Leicestershire at retur til Birmingham etter kamp var umulig. Jeg var i ferd med å gi opp, og i meget dårlig humør gikk jeg tilbake til hotellet. Hadde jeg vært i en tegneserie hadde jeg hatt en mørk sky over hodet – skjønt, himmelen i seg selv var et eneste stort skylag med regn som fortsatte å velte ned.

 

Resignert lå jeg på senga og furtet da jeg til min store glede (og overraskelse) fant ut at baneinspeksjonen i Coleshill klokka 16 hadde gitt foreløpig klarsignal for kamp. Jeg kastet meg på toget til Birmingham International og fant frem til bussterminalens holdsplass for buss nummer 777. Jeg betalte £2,50 for en billett til Coleshill og fulgte med på kartet på mobilen mens vi tok oss inn i Warwickshire. Sjåføren foreslo at jeg ble med en holdeplass lenger enn der reiseplanleggeren hadde anbefalt at jeg gikk av, og jeg stolte såpass på hans lokalkunnskap at jeg lot ham slippe meg av utenfor puben George & Dragon – et klokt valg skulle det vise seg. Jeg valgte ta en pitstop med en pint i cider på den koselige puben, der noen få eldre stamkunder satt i samtale mens de halvveis fulgte med på spørreprogrammet Pointless. De undret seg stort over at jeg skulle se Coleshill Town, og stilte seg tvilende til om det i det hele tatt var kamp, men bekreftet ruten jeg hadde sett meg ut – rett ned Packington Lane. Regnet hadde i hvert fall tatt en liten pause, og etter en 10 minutters spasertur langs en relativt mørklagt landevei ankom jeg innkjørselen til Coleshill Town hjemmebane.

 

Innkjørselen til Pack Meadow kommer opp bak mål på den nærmeste kortsiden. Den ender utenfor klubbhuset, som befinner seg i hjørnet mellom denne kortsiden og bortre langside. Midt på denne langsiden står en ganske snerten ståtribune som er anleggets største. Det eneste som finnes av andre tribuner er en liten og mer moderne sittetribune med plass til rundt 70 personer, som for noen år siden ble installert for å oppfylle stadionkravene for Midland Alliance. Denne står på motsatt langside, mellom de to klassiske laglederbenkene i mur. På bortre kortsiden finnes ikke stort, bortsett fra en enorm hekk. Pack Meadow har vært Coleshill Towns hjemmebane siden 1974, og er vel som man ofte kan forvente på dette nivået. Matta bør tydelig preg av det våte været, og det var svært gjørmete på sidelinjene, men det var ikke verre enn at jeg uten større bekymringer ville klarert for kamp. Men nå er jo jeg av den gamle skolen. Jeg fikk til slutt levert fra meg mine £5 for inngang, og sikret meg et kampprogram pålydende £1,50 før jeg inntok klubbhusets bar. Der satt jeg meg ned med en pint mens jeg bladde i programmet.

 

Coleshill Town har spilt i denne ligaen siden de for første gang rykket opp på dette nivå i 2008. Den gang innhentet de et forsprang på 22 poeng og vant Midland Combination-tittelen på målforskjell foran Highgate United på sesongens siste dag. Ellers er klubben for noen kanskje best kjent for at det var herfra Aston Villa i 1978 hentet klassespissen Gary Shaw som 16-åring, i en tid der storklubbene fortsatt hentet spillere fra andre lokale klubber snarere enn fra andre land og verdensdeler. Shaw var med på Villa-laget som på begynnelsen av 1980-årene vant både ligatittelen og den gjeveste europacupen. Dagens kamp i Midland Allliance var møte mellom nummer fire og fem på tabellen, med gjestende Boldmere St. Michaels på plassen foran vertene. Da skulle man jo tro at hjemmelaget ville kunne ha en sjanse til å forbedre sin beste ligaplassering noensinne – 8. plassen i 2009/10-sesongen. En Coleshill-representant mente også at dette kunne være et mål for sesongen. Hva tittelkampen gjelder, syntes oppfatningen å være at det skal godt gjøres å slå Tividale, som på dette tidspunkt lå fire poeng bak ledende Highgate United med hele seks kamper tilgode. Det var litt uenighet om hvorvidt toer Quorn kunne utgjøre en reell trussel, mens noen hevdet at Highgate United i hvert fall hadde ressurser til å kunne kjempe i toppen. Deres lønnsutbetaling på £180 i uka til en av spillerne ble ansett som voldsomt, og det setter litt i perspektiv forholdene mellom en liga som Northern League og flere av de andre «mindre» step 5-ligaene.

 

Kampen svingte tidlig frem og tilbake med sjanser og halvsjanser begge veier, og borte-keeper James Beeson måtte allerede i kampens første minutt storme ut for å med nød og neppe avverge et skummelt gjennomspill. Ryan Edmunds fikk gjestenes første sjanse da han trakk seg fri og stormet mot mål, men med hjemmekeeper Paul Hathaway i full fart ut ble han presset til å avslutte tidlig før han ble meid ned av Hathaway. Avslutningen gikk over, og dommeren mente tydeligvis at siden avslutningen allerede hadde gått kunne han ikke blåse for straffe til The Mikes. Det måtte en god redning til fra Beeson for å hindre scoring da Chris Gummery vendte opp og skjøt. Simeon Maye skapte en del hodebryu for Coleshill, og både forsvar og keeper Hathaway måtte flere anledninger i aksjon for å stoppe ham. Det var en jevn kamp, men etter en drøy halvtime var Coleshill i angrep og et innlegg ble klarert ut til en god Dean Rathbone. Han fikk fulltreff fra rett utenfor 16-meteren og Mikes-keeper Beeson måtte konstatere at ballen gikk inn via tverrliggeren. Kampen fortsatte med en rekke halvsjanser begge veier, og mens Danny Douglas kunne doblet ledelsen med en heading, kom gjestenes Kirk Smith nære på med et skudd som gikk like utenfor via en forsvarer. Helt på tampen av omgangen ble Coleshill muligens snytt for straffe da Danny Tymon ble felt, men dommeren vinket spillet videre og blåste kort etter for pause.

 

Mens jeg ble betjent i baren ble jeg gjenkjent av en person jeg hadde møtt da jeg så Bilston – Boldmere St. Michaels i treningskamp i juli. Jeg dro snart kjensel på ham og husket ham som en far som fulgte sin sønns kamper for The Mikes. Den som hadde hatt en slik far.. Han fortalte at han bodde rett i nærheten og at Coleshill Town faktisk var den nærmeste klubben for ham. Der i klubbhuset la jeg også plutselig merke til at det blant de 86 betalende også var en liten gjeng med det som tydeligvis var tyskere, og en av disse inviterte meg til å ta plass ved deres bord. De viste seg være en gjeng groundhoppere, og en av de ivrigste – identisk med personen bak nicket Jens på Kempster-forumet – fortalte at han nå hadde besøkt rundt 500 stadioner i England. Han spurte og gravde om forskjellige stadioner også i Norge, der han også hadde besøkt et imponerende antall anlegg. Han hadde blant annet med dama si, og bekreftet at han ganske riktig var en av de som også hadde vært til stede på Hadleigh United ? Brantham Athletic en snau uke tidligere. Han fortalte at han i likhet med meg nå foretrekker non-league, i motsetning til mange av de andre tyskerne som hadde vært der i Hadleigh.

 

Andre omgang startet roligere, og Boldmere hadde mye ball uten å skape stort. Hjemmelaget hadde god kontroll på gjestene, og skuddmuligheter for Ross Clarke og William Calkeld ble blokkert. Danny Tymon startet en Coleshill-kontring som endte med at Matt Brown traff tverrliggeren fra drøye 16 meter. Gjestenes beste mulighet kom da Ricky Baker med et kvarter igjen ble spilt gjennom, men en litt dårlig touch gjorde at keeper Hathaway rakk å stupe frem og gripe ballen rett foran føttene på Baker. Boldmere presset på i denne perioden, men etter 82 minutter følte nok de fleste at det var game over da hjemmelaget etter flott pasningsspill doblet ledelsen med et skudd fra Danny Tymon. Og med kun et par minutter igjen måtte Beeson gi retur på en heading fra Matt Brown, og Ryan Nash kunne sette inn 3-0. Et noe flatterende resultat, men alt i alt en ikke ufortjent fortjent seier, da Coleshill var langt skarpere fremover.

 

Tilbake i klubbhuset sørget Boldmere-faren for å introdusere meg for en rekke personer i de to klubbenes apparat, og hjemme-formannen beklaget at de i øyeblikket hadde noen pins, men lovet å sende meg en gratis når ordren ble levert. Snart kom også spillerne ut, og Boldmere-sønnen uttrykte skuffelse over å ha vært ubenyttet innbytter. Jeg ble invitert til å forsyne meg av maten som ble satt frem, og da jeg ikke hadde spist siden frokost lot jeg meg ikke be to ganger. Det var flere personer til stede i Birmingham City-effekter, og en av disse viste interesse for min hobby. Imidlertid forsto jeg snart at vi ikke var helt på bølgelengde da han trakk frem Coventry Citys nå fraflyttede Ricoh Arena som eksempel på et flott stadion. Blant hjemmefolket penset samtalen stadig inn på FA Vase, der de 18. januar skal nordøstover for å møte selveste Dunston UTS i denne turneringens fjerde ordinære runde. De gledet seg stort til dette, og hadde planlagt en heftig langhelg i Newcastle med buss opp på fredag og retur på søndag. De innså imidlertid at sjansene for avansement var minimale og at de på ingen måte kan konkurrere med klubbene i Northern League, til tross for at de er på samme nivå i pyramiden. Jeg ble invitert til å bli med til Newcastle, men måtte høflig avslå da jeg på dette tidspunkt ville være tilbake i Norge.

 

Direktebussene tilbake til Birmingham International hadde sluttet å gå, så i stedet for å surre med bussbytter tenkte jeg ta en taxi til Birmingham International eller Coleshill Parkway, for der å hoppe på toget inn til sentrale Birmingham. Som sagt så gjort, og i 22.45-tiden takket jeg for meg og steg inn i drosjebilen som var tilkalt. Rundt £6-7 fattigere kunne jeg snart takke for skyss og sette meg på toget til Englands nest største by, og snart lå jeg igjen under dyna og håpet at morgendagen endelig ville by på en dag uten avlysninger. Det var da i hvert fall lov å håpe..

 

English ground # 134:
Coleshill Town – Boldmere St Michaels 3-0 (1-0)
Midland Football Alliance
Pack Meadow, 2 January 2014
1-0 Dean Rathbone (33)
2-0 Danny Tymon (82)
3-0 Ryan Nash (88)
Att: 86
Admission: £5
Programme: £1

 

 

 

Dag 8: Fredag 03.01.2014: Bishop Auckland – Newcastle Benfield (AVLYST)
Frokost var ikke inkludert i de £58 jeg betalte for to nettene på Britannia Hotel i Birmingham, men like før klokka 10 gikk jeg de få minuttene ned til Birmingham New Street stasjon med frokost i form av smørbrød of juice fra Tesco i posen. Vi skrur tiden tre timer frem, og undertegnede befinner seg på vei fra Darlington stasjon til Tunwell Row inne i Darlington sentrum. Har rakk jeg akkurat å hoppe på buss X1 klokka 13.30 og betale nokså stive £4 for en billett.Etter en snau halvtime hoppet jeg av ved Tindale Crescent i utkanten av Bishop Auckland, rett utenfor Premier Inn, der jeg hadde booket dobbeltrom for £29.

 

Kun et par hundre meter unna la Bishop Aucklands nye stadion, Heritage Park. Her har de spilt siden 2010, da de flyttet hjem etter noen år i eksiltilværelse under byggingen. Før den tid spilte de på en av fotball-Englands eldste stadioner, Kingsway – et flott gammelt stadion som de delte med den lokale cricketklubben. Jeg skulle gitt mye for heller å se kveldens kamp der, men jeg var fornøyd med å i det hele tatt få se en kamp denne dagen…og utsiktene var vel egentlig gode. Riktignok hadde de to seneste kampene blitt avlyst grunnet frossen bane, men jeg hadde ikke fått med meg noen slike bekymringer, og været i nordøst var fint.

 



 

Planen var å møte Joachim, som i likhet med meg selv er reisende innen non-league, og hadde startet sin tur denne dagen. Jeg var i kontakt med ham og hørte at turen i leiebil opp fra Stansted hadde gått bra. Vi avtalte å møtes en stund før kampstart, men jeg hadde ikke før fått med meg en tidligere oppdatering om at man ville holde baneinspeksjon kl 14.00, før Joachim sendte melding om at kampen var avlyst! En dårlig start på turen hans. Og for min del betød det turens femte avlysning, og den fjerde på rad. I motsetning til de andre dagens var det denne dagen heller ingen mulighet for å finne noen alternativ i regionen.

 

Frustrert spratt jeg opp av senga og bestemte meg for å selv ta en kikk borte ved Heritage Park. Langs den usjarmerende handelsparken spaserte jeg på siden av hovedveien som ennå ikke hadde fått fortau eller gangvei engang, og det var temmelig gjørmete. Vel fremme konstaterte jeg at stadionet ser moderne og funksjonelt ut, men ikke voldsomt sjarmerende. Skiltet som fortalte om «match off!» bekreftet også den nedslående nyheten. Jeg tok et par bilder og kikket inn gjennom gitteret i en port, men det var ikke antydning til liv ved anlegget. Imidlertid synes jeg fra min posisjon – vel og merke rundt 20 meter unna – ikke at matta så så altfor gal ut, og på ingen måte verre enn det som var tilfelle både i Coleshill og Matlock de to siste dagene. Men jeg fikk som sagt ikke en kikk på nært hold. Nå har det derimot blitt spekulert i om Darlington 1883 – som banedeler her inntil videre – betaler så godt at Bishop Auckland velger å gi «avkall» på sine egne kamper og gi Darlo førsteretten om banen ikke er spesielt bra. Jeg mistenker dermed at man avlyste for å spare banedekket for Darlingtons hjemmekamp dagen etter – som ble klarert for spill. I så tilfelle er det direkte ufint.

 

 

Vi avtalte likevel å møtes, og møtestedet ble puben March Hare på den nevnte handelsparken – skjønt det minnet kanskje mer om en blanding av veikro og restaurant. Her satt jeg uansett og slokket mine sorger i Strongbow mens jeg klok av skade nå allerede begynte saumfare Non-League Papers terminlister og sjekke alternativer for morgendagen. Jeg var i ferd med å tømme mitt andre glass da Joachim kom kjørende i en liten Fiat. Han var selvsagt også irritert over avlysningen, men vi klarte da i hvert fall kose oss på dette stedet i anslagsvis to timers tid. Samtalen gikk naturlig nok rundt turplaner og non-league fotball, mens vi inntok både mat og drikke. Før vi brøt opp ville også han ta en nærmere kikk på Heritage Park, så vi gikk igjen den korte turen dit bort så han fikk knipset noen blinkskudd. Nå var det imidlertid blitt såpass mørket at vi ikke lenger så stort gjennom porten, så vi trakk oss tilbake hver til vårt. Det føltes som en bortkastet dag der jeg ble liggende i senga og se på TV. Og sannelig begynte jeg ikke å få antydninger til sår hals også. Herfra kunne det vel kun bli bedre…eller??



 

Dag 9: Lørdag 04.01.2014: York City – Dagenham & Redbridge

 

Etter ny avlysning dagen før, sto jeg tidlig opp for å kunne sjekke ut dagens muligheter. Planen var i utgangspunktet å ta seg den lange veien ned til Saffron Walden – ikke langt fra Stansted – for å se Saffron Walden Town spiller hjemmekamp mot Fakenham Town i Eastern Counties League Division One. Men allerede da jeg våknet var jeg klar over at det ble nok en dag med avlysning – den femte på rad, og sjette på åtte dager. Med en bindende hotellreservasjon i Cambridge måtte jeg nå finne et alternativ i Cambridge-området eller på vei dit ned. Mens de fleste alternativene i non-league ble avlyst en etter en eller virket usikre i form av at baneinspeksjoner ble annonsert, ble min liste over aktuelle kamper stadig kortere. Jeg sto til slutt igjen med York City, Harrogate Town og Basford United. Sistnevnte holder til i utkanten av Nottingham, mens Harrogate har vært en klubb jeg en stund har ønsket meg til. Men den enkleste reiseveien ville jeg få med visitt i York, der jeg uansett måtte bytte tog. Da det også ville bety en mulighet til å få besøke Bootham Crescent – en av de stadig færre klassiske anleggene i Football League – før klubben sannsynligvis flytter, begynte jeg helle litt mot dette alternativet.

 

Jeg hadde vel mer eller mindre bestemt meg for dette da jeg valgte å utsette avreisen fra Bishop Auckland og unne meg en frokost ved Premier Inn hotellet. Da en mektig full english breakfast var inntatt gikk jeg over veien og tok bussen tilbake til Darlington, hvor jeg hoppet på første tog ned til York. Jeg hadde vært i kontakt med John McClure – York-supporter og en kjent skikkelse på diverse grupper og forum, men han hadde andre forpliktelser denne dagen og kunne derfor ikke møtes. På puben York Tap inne på York stasjon satt jeg meg med en pint og gjorde noen siste vurderinger av dagens alternativer, og bestemte meg snart for å gå for Bootham Crescent-alternativet.

 

Jeg praiet en taxi og beordret drosjekusken i retning av puben Burton Stone Inn, få minutters gange fra Bootham Crescent. Med rundt tre timer til avspark var det ikke mye liv her; kun 3-4 stamkunder som ikke virket som de hadde tenkt seg på kamp. Mens jeg samtalte løst med disse fant jeg plutselig ut at en av mine telefoner var borte. Jeg har en egen mobil med engelsk SIM til bruk på mine turer, og jeg skjønte at denne måtte ha sklidd ut av lomma i taxien. Jeg fikk ringt den opp, og heldigvis svarte en person i andre enden at han var taxisjåfør. Jeg forklarte raskt hvem jeg var, og han lovet å levere den på kontoret deres utenfor jernbanestasjonen, slik at jeg kunne plukke den opp etter kamp. Puh!

 

Etter en pint på Burton Stone Inn tok jeg med meg pikkpakket og gikk den korte veien til Bootham Crescent, hvis eksteriør raskt falt ganske godt i smak. Jeg fikk knipset noen blinkskudd og oppsøkte stakk hodet innom klubbsjappa. Der fikk jeg dessuten som forventet vite at jeg ikke trengte billett, men bare kunne betale i telleapparatene. Supporterklubbens bar som nå lyder navnet Pitchside Bar var med rundt to timer til avspark tydeligvis ikke åpnet ennå, for da jeg gikk inn kom en vakt løpende etter. Mannen bak baren kunne imidlertid berolige med at det gikk greit da han var i ferd med å åpne, og etter å ha dratt litt på det sa han seg villig til å sette bagen min på bakrommet etter at jeg hadde forklart situasjonen.

 

Under en røykepause så jeg at programselgerne hadde tatt til gatene rundt anlegget, og jeg byttet bort £3 mot et eksemplar. Jeg ble sittende på Pitchside Bar og bla litt i dette mens både lokale og tilreisende supportere etter hvert begynte strømme på. På TV-skjermene viste de høydepunkter fra York Citys kamper så langt denne sesongen, og en hjemmesupporter som slo seg ned ved siden av meg kunne fortelle et og annet fra de forskjellige kamper vi så bilder fra. Han håpet klubben etter hvert kunne ta farvel med nedrykksstriden og muligens forbedre 17. plassen fra League Two forrige sesong – en sesong som de fleste vil vite var deres første tilbake i Fotball League etter åtte sesonger i Conference.

 

Mens jeg gikk for å bestille påfyll av fludium kom jeg også i prat med en bortesupporter som mente seg ganske fornøyd med sesongen så langt. Jeg innrømmet å være blant de som hadde tippet Dagenham & Redbridge i den absolutte nedrykksstriden, og han hevdet at det hadde vært et svært vanlig tips før sesongen. Sammen med Accrington Stanley var vel Daggers kanskje den klubben jeg trodde ville kunne få størst problemer, og han mente at nettopp det var noe han hadde hørt av veldig mange. Han begrunnet det med at de to ifølge ham hadde ligaens to minste budsjett, uten at det for min del hadde vært noen automatikk i at det var hovedgrunnen. Han innrømmet at sesongen på League One viste klart og tydelig at det var et steg for høyt for klubben, og så ikke på opprykk tilbake dit som noe tema den nærmeste tiden.

 

Klokka nærmet seg raskt halv tre, og jeg betalte meg derfor inn på hjemmetribunen David Longhurst Stand bak det ene målet, £17 fattigere. Dette er en ståtribune under tak, og den tar seg godt ut med sine rødmalte bølgebrytere. Denne tribunen gikk tradisjonelt under navnet Shipton Street End, men ble døpt om til minne om en York-spiller som døde under en kamp mot Lincoln City i 1990. På motsatt kortside var de tilreisende prisgitt værgudene, der de sto under åpen himmel på Grosvenor Road Ends ståtribune, men de hadde heldigvis ikke tatt med seg drittværet sørfra. Til venstre fra der jeg nå sto hadde jeg Main Stand på min venstre side, en klassisk sittetribune som strekker seg rundt 2/3 av banens lengde, og som huser garderober, kontorer og den slags. Ved siden av denne, mot David Longhurst Stand, ligger bygget som rommer Pitchside Bar. Popular Side på motsatt langside er også all seater, og på taket av denne står en såkalt TV-gantry.

 

Jeg likte Bootham Crescent, og jeg skjønner de som motsetter seg den planlagte flyttingen. I 2013 fikk klubben byggetillatelse for nytt stadion i et området kalt Monks Cross, som skal ligge godt over en halv mil fra York sentrum. Både på toalettene og andre steder rundt på anlegget kunne jeg se klistremerker og skriverier med tusj som tydet på at ikke alle var like fornøyde med hverken disse planene eller «utviklingen» i den moderne toppfotballen generelt. For egen regning må jeg si det er trist å se klubb etter klubb besgle skjebnene til sine gamle klassiske sentrumsnære anlegg for å bygge nye plastarenaer totalt blottet for egenart og sjarm – og gjerne da kilometervis fra folkeskikken.

 

Vel, kampen ble sparket i gang med et Daggers-lag som gikk rett i strupen på York. Londonernes kaptein Abu Ogogo hadde tidlig to store sjanser, men avslutningene gikk henholdsvis utenfor og over. Ogogo sløste i det hele tatt heftig med sjansene i en første omgang der gjestene var det beste laget. Etter å ha ridd av den innledende stormen kom vertene mer med i kampen, og Michael Coulson var frempå ved to anledninger. Først med et skudd utenfor, og deretter et skudd som testet Daggers-keeper Chris Lewington.

 

Gjestene kunne tatt ledelsen da York-keeper Michael Ingham bokset en corner mot eget mål. Han ble imidlertid reddet av at lagkamerat Lanre Oyebanjo sto på streken og fikk klarert. Femi Ilesanmi var et uromoment offensivt, og skapte en del problemer for York. Det var han som etter et raid la tilbake til Medy Elito, men hans avslutning gikk via en forsvarer og utenfor. Det nærmet seg pause da et innlegg fra Zavon Hines fant den umarkerte Ogogo, som fra god posisjon igjen headet utenfor. York var nok fornøyd med 0-0 til pause, mens et Daggers som burde ledet kunne takke seg selv for sjansesløseri.

 

I motsetning til hos Carlisle noen dager tidligere er Bootham Crescent et av anleggene der man ikke er villige til å slippe ut folk for å røyke i pausen. Dette førte til smugrøyking bakerst i hjørnet på David Longhurst Stand, og siden det allerede sto 5-6 stykker og smugrøyket der tok jeg meg en kjapp blås selv også. Der og da savnet jeg non-league, der man på majoriteten av anleggene slipper slikt. Det var på tide å få litt fast føde, og en baconburger ble bestilt sammen med en Bovril som ble satt til avkjøling.

 

Det er vel ikke engang nødvendig å si at Bovrilen ennå ikke var i nærheten av å nærme seg drikkbar temperatur da andre omgang startet. Men etter at de visstnok hadde fått en real skyllebøtte av manager Nigel Worthington, var det et helt annet York-lag som nå kom på banen. Delvis var det også Dagenham & Redbridge som slapp de inn i kampen med personlige feil, og etter et par halvsjanser til hjemmelaget, serverte keeper Lewington ballen til Michael Coulson med et dårlig utspark. Coulson fant Ryan Bowman, som igjen fant nettmaskene med en velplassert avslutning under Lewington. The Minstermen var i ledelsen seks minutter ut i omgangen, og på David Longhurst Stand eksploderte det fullstendig blant lettede York-fans.

 

Det virket som om det var det York trengte, for nå var det de som var det førende laget der de presset gjestene bakover. Og 13 minutter senere doblet de ledelsen da det jeg mistenker var ment som et innlegg fra Wes Fletcher forandret retning og utmanøvrerte keeper Lewington, og 2-0. Begge lag hadde en situasjon der de ropte på straffe, mens dommeren vinket spillet videre – og til og med ga kort for filming. Flott! 70 minutter var såvidt passert da Oyebanjo la tilbake til Fletcher som kunne sette inn sitt andre og Yorks tredje.

 

Slurv i forsvaret av Ben Davies gjorde at Rhys Davies kunne snappe ballen og sørge for et trøstemål, og noen forventet nå muligens et stormløp mot York-målet. Men det uteble, og Lewington var keeperen med mest å gjøre de siste minuttene, før dommeren blåste av foran 3 207 tilskuere. Ingen ufortjent seier da York var gode i andre omgang, men Daggers-manager Wayne Burnett må irritere seg voldsomt over sjansesløsingen i første omgang.

 

Jeg fikk plukket opp bagen og fikk bestilt en taxi tilbake til stasjonen, der jeg plukket opp mobilen min fra selskapets kontor utenfor. Sjåføren var imidlertid blant motstanderne til nytt stadion i Monks Cross, og hans vinkling var nokså interessant. Saken er den at byens rugby league klubb York City Knights allerede spiller ute i dette området, på et flerbruksanlegg kalt Huntingdon Stadium. Ifølge planen vil de imidlertid flytte ut herfra og dele det nye anlegget med York City. Denne rugbyklubben spilte tidligere langt mer sentrumsnært, og sjåføren påsto at tilskuertallene siden den gang har blitt halvert. Som han sa det; noen lærer ikke av feilen første gang…

 

Etter togbytte i Peterborough ankom jeg omsider Cambridge, der jeg fikk sjekket inn litt over klokka 20. Jeg fikk kastet fra meg bagen og la i vei bortover Chesterton Road. Jeg hadde en avtale om å møte min venninne Sally til en sen middag og en pint på Wetherspoons-puben The Tivoli, men der var det så fullt at vi endte opp på The Waterman rett bortenfor. Etter en hyggeligstund både der og på The Tivoli tok vi kvelden, og jeg kunne trekke meg tilbake til det knøttlille rommet mitt på Hamilton Lodge. Jeg hadde allerede funnet ut at morgendagens dagens kamp hos Erith & Belvedere var avlyst, så på den fronten fortsatte uflaksen..

 

English ground # 135:
York City – Dagenham & Redbridge 3-1
League Two
Bootham Crescent, 4 January 2014
1-0 Ryan Bowman (52)
2-0 Wes Fletcher (65)
3-0 Wes Fletcher (71)
3-1 Rhys Murphy (80)
Att: 3 207
Admission: £17
Programme: £3

 

 



 

Dag 4: Mandag 30.12.2013: Atherton Collieries – Bacup & Rossendale Borough
Jeg hadde allerede kvelden før funnet ut at Saltash United v Plymouth Parkway var avlyst, og bestemte meg derfor for å droppe den nesten 7 timer lange togturen fra Carlisle ned til Plymouth. Dermed slapp jeg å stresse av gårde med 07.02- eller 08.06-toget, men sto likevel nokså tidlig opp for å sjekke opp litt rundt alternativene. Winchester City v Romsey Town sto på Wessex League-menyen nede i Hampshire, men med været der nede den siste tiden var jeg meget usikker da deres håp om kamp var bygget på forhåpninger om tørt vær i løpet av dagen. Etter å ha fått i meg en frokost fant jeg ut at Atherton Collieries uttrykte håp om at deres kamp ville kunne spilles, og jeg bestemte meg for å booke et hotell i Manchester.

 

Jeg skulle kanskje beveget meg ned til Carlisle stasjon litt tidligere, for det ble plutselig voldsomme forsinkelser skapt av toget jeg hadde blinket meg ut. Det hadde rett og slett fått slått løs et panel i Lockerbie-området, og etter å ha utført midlertidige reparasjoner på stedet, og da vi endelig fikk boardet måtte vi nå vente mens det ble ordentlig reparert på Carlisle stasjon. Heldigvis hadde jeg husket å snappe til meg et eksemplar av Non-League Paper på vei fra hotellet. Omsider beveget vi oss sydover, over en time forsinket, og som følge av tidligere kanselleringer var det et fullpakket tog som også la inn et par ekstra stopp. Etter et togbytte i Preston kunne jeg hoppe av på Manchester Piccadilly stasjon rundt tre og en halv time etter at jeg ankom Carlisle stasjon.

 

Merchants Hotel er ikke noe Ritz, men for £22,50 kan man ikke klage. Jeg hadde to ganger tidligere overnattet der, og visste også derfor hva jeg fikk. Med innsjekkingen unnagjort gikk jeg for å innta litt fast føde på en pub ved Piccadilly. Mens jeg sto der og ventet på å få bestille dro jeg plutselig kjensel på to personer som kom inn. Da jeg i oktober 2012 så Scarborough Athletic spille «hjemmekamp» i Bridlington, hadde jeg losji på lojalist-puben Golden Last i Scarborough. Den skotske innehaveren Ian og hans norske kone Liv var nå i Manchester da de skulle fly til Benidorm, der de har en søster-pub. Small world!

 

Etter et hyggelig gjensyn takket jeg for meg etter en drøy time, ønsket god tur til Benidorm, og strøk på dør for å ta toget til Atherton. En telefon til klubben bekreftet at kampen ville bli spilt, selv om vedkommende hevdet at matta var i en slik forstand at de egentlig kanskje burde avlyst. Men flere groundhoppere hadde meldt sin ankomst, og personen i andre enden fortalte at han var i ferd med å trykke opp dagens kampprogram. Etter et kjapt togbytte på Salford Crescent ankom jeg snart den gamle gruvebyen beliggende mellom Manchester, Wigan og Bolton. Etter en spasertur langs Bolton Road og Old Bolton Road kunne jeg dreie til venstre og finne Alder Streets inngangsparti ut mot gaten med samme navn. Det var foreløpig ingen som betjente telleapparatene, så jeg ble stående å slå av en prat med en annen tidlig ankommet mens jeg skuet utover anlegget.

 

Det er et nokså slitent anlegg som likevel har en viss sjarm. Man kommer inn i et av hjørnene, og på den nærmeste langsiden står en sittetribune som tydelig er bygget på en gammel ståtribune. Ved siden av denne sto tidligere en enda eldre og litt mindre tribune som nå er borte. På motsatt langside finner ham klubbhuset, og bortenfor dette er det både sitteplasser og ståplasser under tak. Ellers er det ståplasser under åpen himmel. Bak målet på nærmeste kortside står et bygg som huser garderober; bortsett fra dette er det ingenting av fasiliteter på kortsidene. En person kom for å betjene telleapparatene, og jeg fikk avlevert mine £5 i inngangspenger. Jeg byttet bort ytterligere £1 for et program og oppsøkte klubbhusets bar. Med en pint cider i hånden satt jeg meg ned for å bla litt i programmet.

 

Dagens gjester var Bacup & Rossendale Borough fra North West Counties League Premier Division – nivået over vertskapet. Men de to kan fort komme til å bytte divisjon etter sesongen, da gjestene kjemper i bunnen mens Colls kjemper om opprykk fra ligaens Division One. Denne kampen i andre runde av NWCLs ligacup skulle vært spilt i slutten av oktober, men den gang hadde kampen blitt stoppet av dommeren (på stillingen 2-1 til Colls) da det brøt ut slagsmål mellom spillerne på vei inn til garderoben i pausen. Hjemmelaget hadde hatt en uheldig formutvikling de siste kampene, og håpet en seier her ville kunne være med å snu tingene igjen. Siden nedrykket i 2009 har de jo vært fast innslag i øvre sjikt av tabellen, men hittil uten å sikre seg retur til ligaens Premier Division. Hva Bacup & Rossendale Borough angår er de identisk med klubben som inntil i fjor lød navnet Bacup Borough, og geografisk hører de hjemme helt øst i Lancashire nær grensen til West Yorkshire – eller i området mellom Rochdale og Burnley om man vil. Ligaen hadde krevd at lagene kun stilte med spillere som var spilleberettiget til det opprinnelige oppgjøret drøye to måneder tidligere, noe som skapte visse utfordringer for de to lags managere.

 

Gjestene startet med å angripe i «oppoverbakke» på den skrånende og tunge matta, og holdt på å ta ledelsen da en blanding av skudd og innlegg fra Adrian Bellamy holdt på å snike seg inn i bortre hjørnet. Men etter 4 minutter tok hjemmelaget ledelsen da en Bacup-forsvarer solgte seg og Josh Peet kunne skyte sikkert i mål fra rett utenfor 16-meteren. Få minutter senere ble Jake Patton spilt gjennom, men en flott redning av Bacup-keeper Jon Ogden hindret dobling av ledelsen. Gjestene kunne utlignet da kaptein Daniel Cocks lobbet over Colls-keeper Matthew Ince, men Kieran Halliwell sto på streken og fikk ryddet unna. Et sleivete utspark fra Bacup-keeperen sørget deretter for at ballen havnet hos Jake Patton. Ogden kom farende ut for å rydde opp, men skle slik at Patton enkelt kunne runde ham og sette inn 2-0 idet 20 minutter ble passert. Gjestene presset en periode på, men skapte ikke all verden, og keeper Ince ryddet opp i det som kom. I stedet ble vertene tildelt straffespark for det dommeren mente var en viljehands i forbindelse med et frispark som ble stoppet av en spiller i muren. Med seks minutter til pause sendte Daryl Patton straffesparket i mål, og lagene tok pause på stillingen 3-0.

 

Jeg hadde sett deler av første omgang sammen med en lokal skikkelse, og han sa seg enig i at Colls-spillerne fra siden gikk litt i ett med dommeren. Slik sett lurte jeg flere ganger på hvorfor «Colls-spilleren» ikke tok skjøt eller tok ballen, for deretter å innse et millisekund senere at det faktisk var dommeren. Han fortalte at noen hadde nevnt muligheten for å få inn litt rødfarge i drakten, men at motstanden mot noe som helst rødt var stor i en Bolton Wanderers-bastion som Atherton, der hatet til Manchester United er intenst. I klubbhuset var det for øvrig en stor samling av Bolton-relatert memorabilia og bilder av Nat Lofthouse og andre gamle helter. En supporter jeg snakket med over en pause-pint uttrykte håp om at dette kan være sesongen da Colls rykker opp. Hardest konkurranse virker de få av Nelson, 1874 Northwich, og Formby. Sistnevnte var divisjonsvinner forrige sesong, men mistet opprykket da banen ikke oppfylte kravene. De banedeler nå med Burscough, men har allerede tapt nesten like mange poeng som gjennom hele den imponerende fjorårssesongen. Det forklarte vedkommende med at de har mistet noen spillere – ikke minst spissen Jason Carey, som forrige sesong scoret 49 mål. Dagens trekning av the 50/50 draw var det undertegnede som fikk æren av å utføre, uten av jeg klarte trekke ut mitt eget nummer – men det ville kanskje uansett vært i overkant ufint. Det var nå tomt for paier, men jeg bestilte en hot dog av en hyggelig dame, før jeg i kulden tok på meg elgskinnshanskene og gjorde klar til andre omgang.

 

Bacup gjorde to bytter i pausen, men Jake Patton hadde snart en mulighet til å øke ytterligere. Gjestene hadde deretter en god periode, men igjen uten å komme til de største farlighetene. Nærmest kom de da Lee Oldham manglet en centimeter på å treffe et innlegg, og hans påfølgende cross holdt på å settes i eget mål av en Colls-forsvarer. I stedet ble de straffet på motsatt banehalvdel. Josh Peet skjøt like utenfor etter halvspilt omgang, men med 73 minutter spilt scoret han sitt andre etter å ha vendt opp i feltet og avsluttet nede i hjørnet. 4-0 og game over. Resignerte Bacup-spillere kunne kun konstatere at innbytteren med det passende navnet Paul Atherton enkelt kunne styre inn 5-0 med snaue ti minutter igjen av ordinær tid. Og fem minutter senere kunne 66 fremmøtte (og to hunder) se samme mann sende av gårde et prosjektil fra bortimot 30 meter. Ballen suste inn oppe i krysset uten at keeper Ogden var å bebreide. Med en imponerende seier over motstand fra nivået over hadde Colls sikret seg retten til å møte Rochdale Town borte i neste runde, mens Bacup & Rossendale Borough nå kan konsentrere seg om ligaspill.

 

Tilbake i klubbhuset kom jeg i snakk med club secretary Emil Anderson, som viste seg være vedkommende jeg hadde vært i kontakt med på telefon og Twitter. Han fisket frem en pin til min samling, før jeg forsvant for å finne frem en kopi av programmet fra den opprinnelige kampen i oktober som han forærte meg. Det ble plutselig masse oppstyr der, og han ville ha meg til å posere for bilde med deres klubbskjerf – noe jeg selvsagt sa meg villig til. Uwdi Krugg, mannen bak den glimrende bloggen ‘Where’s the Tea Hut‘ hadde via Twitter varslet sin tilstedeværelse, men han så jeg aldri noe til, selv om jeg i ettertid fant ut at han hadde vært der. I 22.30-tiden ønsket jeg Emil og Colls-folket lykke til, takket for meg, og peset av gårde for å rekke 22.45-toget tilbake til Manchester. Forrige sesong hadde jeg en trivelig visitt i Atherton da jeg så det såkalte «Flat cap derby» mellom de to Atherton-klubbene – den gang på Laburnum Rovers’ Crilly Park. Jeg hadde det ikke mindre trivelig denne gang. Herlig!

 

English ground # 132:
Atherton Collieries – Bacup & Rossendale Borough 6-0 (3-0)
North West Counties League Challenge Cup, 2^nd Round
Alder Street, 30 December 2013
1-0 Josh Peet (4)
2-0 Jake Patton (21)
3-0 Daryl Patton (pen, 39)
4-0 Josh Peet (73)
5-0 Paul Atherton (81)
6-0 Paul Atherton (87)
Att: 76
Admission: £5
Programme: £1

 

 

Dag 5: Tirsdag 31.12.2013: Nyttårsfeiring i Reading
Det var nyttårsaften, og jeg hadde tenkt meg ned til Reading. Uten noen kamper på menyen denne dagen, var jeg lenge usikker på hvor jeg ville befinne meg, men bestemte meg til slutt for å feire i kjente omgivelser i Reading. Jeg kjøpte med meg en frokost i form av smørbrød fra et supermarked på vei ned til Manchester Piccadilly, og satt meg på toget sørover til Reading. Vel fremme kunne jeg slå ihjel litt tid ved å fikse noen nødvendige ærend på en internettcafe, før jeg spaserte gjennom sentrum for å sjekke inn på Comfort Hotel. Der ble jeg møtt av et skilt som henviste gjester til George Hotel rett rundt hjørnet. Der fikk jeg omtider sjekket inn i det stilige gamle bindingsverks-hotellet før jeg inntok en pubmiddag på Monks Retreat.

 

Turen gikk tilbake til hotellet hvor jeg fikk tatt en dusj og hvilt ut litt før jeg tok kontakt med et par av Reading-gutta. Planen var ikke uventet å samles på utestedet Cape sentralt beliggende på Friar Street. Siden mitt siste besøk hadde stedet dog skiftet navn til Wild Lime. De fleste av gutta hadde ingen planer om å komme ut da de valgte spare seg til dagen etter, da Nottingham Forest skulle komme på besøk til Reading. Men da jeg ankom i 18-tiden var i hvert fall rundt 15 av gutta til stede. I den kommende timen steg dette jevnt og trutt, og til slutt var vi vel en gjeng på 25-30 personer i lystig lag.

 

Det var et hyggelig gjensyn med flere gamle kompiser, og flere viste stor interesse for min rundtur og spurte og gravde om hvor jeg skulle. 2013 ble til 2014, og da klokka passerte ett beveget gruppa seg etter hvert over til et annet utested. Dette var en fin anledning for meg til å takke for hyggelig samvær og ta kvelden, da fornuften seiret. Jeg hadde tross alt en relativt tidlig start med togtur opp til Birmingham dagen etter.

 

 

 

Dag 6: Onsdag 01.01.2014: Matlock Town – Worksop Town

 

Da jeg våknet av alarmen var jeg glad jeg hadde vært fornuftig nok til å begrense utskeielsene noe ved nyttårsfeiringen kvelden før. Og da jeg fikk min bestilte wake up call hadde jeg vært våken i et kvarters tid og allerede ferdig dusjet. George Hotel bød på frokostbuffet, og jeg kastet innpå en selvkomponert full english før jeg satt nesa mot Reading stasjon. Snart la jeg Reading bak meg, og allerede kvart over elleve ankom jeg Birmingham New Street. Igjen oppsøkte jeg Britannia Hotel, som skulle bli min base de kommende to nettene, og fikk der slengt fra meg bagasjen. Nå var det snart på tide å sette kursen mot dagens kamp.

 

Bortsett fra noen kortere skurer fikk jeg nå for første gang på turen merke syndefloden som den siste tiden hadde herjet Storbritannia. Himmelen åpnet seg, og en voldsom vind førte til at enorme mengder vann kom nærmest sidelengs. Men selv om en lite lystig værmelding hadde gjort meg skeptisk, var Halesowen Town optimistiske med tanke på at deres kamp mot Chasetown skulle kunne gå av stabelen. Ingen svarte på klubbens telefon, men deres club secretary kunne fortelle at han ikke hadde hørt noe som skulle tilsi avlysning. Den skrøpelige paraplyen jeg hadde med gjorde nytten i nøyaktig 1,88 sekunder før den rett og slett brakk i vinden. Den endte sitt liv i en søppelkasse på New Street, mens jeg gikk for å finne buss nummer 9 fra nærliggende Colmore Row.

 

Mens jeg sto der og ventet på bussen, gjorde jeg heldigvis en siste sjekk på nettet. Og sannelig kom det ikke i det øyeblikk en Twitter-oppdatering fra Halesowen Town om at de hadde måttet gi tapt og at kampen dessverre var avlyst. Nå raste tankene rundt i hodet mitt. Klok av skade lager jeg nå ofte en liste over alternative kamper, men den hadde jeg prestert å glemme å printe ut før avreise. Jeg husket imidlertid at Matlock Town hadde vært et av alternativene, i tillegg til å være en destinasjon som har stått på min ønskeliste en stund. En rask sjekk fortalte at de allerede hadde klarert banen for kamp, og jeg fant ut at det lot seg gjøre å ta seg dit tidsnok med tog. Hadde jeg funnet ut om Halesowen Towns avlysning 5 minutter før ville jeg muligens ha rukket 12.03-toget fra Birmingham, men måtte nå vente på 13.03-toget. Det medførte ankomst i Matlock kun 35 minutter før kampstart, men jeg bestemte meg for at det nå ville bli dagens reisemål.

 

Etter et kjapt togbytte i Derby, befant jeg meg snart på lokaltoget med Matlock som endestasjon. Utålmodig hoppet jeg omsider av i den idylliske Derbyshire-byen og travet av gårde de få hundre meterne til Matlock Towns stadion, Causeway Lane. Jeg forsto raskt de som påstår av den ligger i idylliske omgivelser her i utkanten av Peak District. Med en halvtime til avspark kunne jeg betale mine £9 for inngang og snappe til meg et kampprogram pålydende £2. En kjent skikkelse fra noen av non-league- og groundhopper-gruppene på nettet er Matlocks speaker John Lawton, men da jeg på vei fra Birmingham hadde varslet min ankomst, beklaget han at han dessverre ikke ville være til stede i dag. Han ønsket med derimot et trivelig opphold.

 

Og akkurat det er det ikke vanskelig å ha på flotte Causeway Lane. Dette har vært klubbens hjem siden 1895, og tross en ørliten oppgradering de siste årene tar den seg svært godt ut. Man kommer inn i et av hjørnene, og ser øyeblikkelig Town Ends ståtribune bak det nærmeste målet. På nærmeste langside er Cyril Harrison Stand oppkalt etter en tidligere formann, og byr på både sitteplasser og ståplasser. Jeg forsto det slik at denne for få år siden var gjenstand for planer som innebar at den skulle erstattes med en ny tribune. Men såvidt jeg kan se er det den samme tribunen som har fått et nytt strøk maling og blitt pusset litt på. På motsatt langside har derimot den gamle hovedtribunen med treseter blitt erstattet av en mer moderne tribune. Det samme er tilfellet med det slitne gamle klubbhuset i tre som sto ved siden av. Her har man nå et moderne klubbhus i mur. På bortre kortside er det intet av fasiliteter; kun et lite tregjerde som skiller anlegget fra cricketbanen. Bak dette kan man skue opp på Riber Castle, som fra toppen av en åsside ruver gjør sitt for å skape en idyllisk ramme.

 

Til tross for sen ankomst til meg å være ble det etter en svipptur innom den lille klubbsjappa tid til en halv pint i klubbhusets bar mens jeg bladde kjapt i programmet. Det var duket for kamp i NPL Premier Division, og mens hjemmelaget sto med kun en seier på de ni siste i ligaen, var gjestende Worksop Town ubeseiret på 12 ligakamper. Tigrene fra Nottinghamshire hadde med det blandet seg inn i den absolutte tittelkampen, til manges store overraskelse. For egen del var jeg ikke like overrasket, da jeg allerede i sommer utropte de som en mulig dark horse. Men mens jeg så for meg at de ville kjempe om en plass i playoff, er nok tittelkamp noe mer enn også jeg forventet.

 

Worksop sto med målforskjellen 80-57 på 26 ligakamper, og jeg forventet en ny målrik affære. Det var imidlertid en skuffelse å finne ut at Worksops storscorer Leon Mettam var uten med en ankelskade han hadde pådratt seg da Skelmersdale United ble beseiret få dager tidligere. Mettam er divisjonens suverene toppscorer, og jeg hadde sett frem til å ta en kikk på mannen som allerede før utgangen av 2013 sto med vanvittig imponerende 31 mål så langt denne sesongen. Den lange spissen Tom Denton var i hans fravær gitt kapteinsbindet av manager Mark Shaw, som på sin side har en fortid som midtbanespiller i nettopp Matlock Town. Vertene på sin side hadde spissen Lewis McMahon tilbake i laget etter et låneopphold hos Gainsborough Trinity, der han fra midtbaneposisjon hadde scoret fem mål på fire kamper.

 

På et tydelig vanskelig underlag (banen måtte gjennom to baneinspeksjoner) var det nettopp McMahon som var først frempå. Worksop-keeper Jonathan Stewart måtte gi retur på hans skudd, men fikk stupt frem og avverget foran føttene på McMahons spisspartner Daryl Thomas. Kort etter lobbet McMahon over Stewart, men Alex Pursehouse kom seg tilbake tidsnok til å få klarert nesten på streken. McMahon var involvert i mye av det som skjedde, og etter et snaut kvarter headet han like utenfor etter at David Haggerty hadde headet et frispark tilbake til ham. Worksops første sjanse kom like etter, da Conor Higginson sendte et frispark like over målet til hjemme-keeper ? og tidligere Worksop-spiller – Jon Kennedy.

 

Det begynte bli noe ampert, og dommeren begynte snart dele ut gule kort fra kortstokken etter et par heftige taklinger og påfølgende knuffing. Frisparket ble løftet inn i feltet, og Cecil Nyoni headet inn en fortjent ledelse for hjemmelaget idet vi nærmet oss halvspilt omgang. Gjestenes venstreback Phil Roe har også han en fortid i Matlock, og han var til tider et uromoment med sine offensive raid. Det siste kvarteret før pause var en god periode for Worksop, men et skudd fra Alex Pursehouse ble slått utenfor av keeper Kennedy, og på den påfølgende corneren ble Chris Salts heading reddet på streken av James Ashmore. Dermed gikk hjemmelaget i garderoben med ledelse 1-0.

 

Gyllen nektar i pausen ble inntatt mens jeg samtalte kort med noen av supporterne. Et par representanter for hjemmefansen mente de ikke hadde spilt dårlig i det siste, men at de hadde hatt en del marginer mot seg. De håpet nå å sikre seg en etterlengtet trepoenger og snu en litt dårlig trend. Et par bortesupportere sa seg ikke overraskende meget tilfreds med sesongen så langt, og ga inntrykk av at de på forhånd ville være storfornøyd med en plass i playoff. De sa seg ellers enig i min iakttakelse om at de nok savnet Leon Mettam. Jeg forsvant ut i Derbyshire-regnet og gikk til innkjøp av en porsjon pie & mash før jeg tok oppstilling på Town End.

 

Worksop-keeper Stewart hadde måttet kaste inn håndkleet i pausen og ble erstattet med Ben Gathercole. Han måtte nesten plukke ballen ut av nettet tidlig i andre omgang, men skuddet fra Joe Leesley strøk utsiden av stolpen. Etter en times spill burde Matlock doblet ledelsen da Liam Needham la an til skudd, men sleivsparket. Ballen landet imidlertid hos lagkamerat David Haggerty som plutselig var alene med keeper. Men innbytter Gathercole leverte en flott parade på forsvarerens avslutning.

 

Haggerty viste deretter solid forsvarsspill da Worksop begynte å yppe seg. Matlock-forsvaret og Haggerty spesielt hadde stort sett full kontroll på den storvokste spissen Tom Denton – akkurat slik manager Mark Atkins hadde planlagt det. Og selv om Worksop begynte presse på for utligning, skapte de relativt lite. Jack Muldoons frispark gikk like over, mens backen Roe avsluttet utenfor. Og da The Gladiators red av stormen i form av et par påfølgende cornere på overtid, blåste dommeren av til stor jubel fra hjemmefolket blant de 351 fremmøtte. Og Matlock ble med det faktisk det første laget til å holde nullen mot Worksop i ligaen denne sesongen.

 

Inne i klubbhusets bar var det trivelig, og etter en prat med noen personer for Matlock-apparatet var jeg interessert i å høre med gjestenes ledelse hva som nå skjer i Worksop. Det er jo som noen vil vite snakk om at klubben Worksop Parramore (tidligere Sheffield Parramore, som flyttet til Worksop og byttet til dagens navn) – som står som eier av Worksop Towns Sandy Lane – etter sesongen vil slå seg sammen med Northern Counties East League-klubben Handsworth og flytte tilbake til Sheffield-området. Det åpenbare spørsmålet er jo da hva som vil skje med Sandy Lane, og om Worksop Town igjen må ut i en eksiltilværelse. De har jo tidligere erfaring med dette, med banedeling hos både Gainsborough Trinity, Hucknall Town, Ilkeston Town og Retford United. Dette kunne de ikke svare på, men de antydet at de ikke ville være i stand til å kjøpe ut Parramore-eier Pete Whitehead.

 

Jeg ønsket lykke til og forsynte meg fra koldtbordet med smørbrød og annet godt etter oppfordring fra en Matlock-representant. Jeg så ingen grunn til å stresse av gårde for å rekke 17.37-toget tilbake til Derby, og koste meg med påfyll i glasset og ytterligere lesing i dagens program mens jeg ventet på avgangen en time senere. Jeg kom også i prat med en Matlock-representant som skulle med samme toget, og vi tok følge ned til stasjonen. Han skulle med toget helt til Derby da han bodde i Ilkeston, og mens vi pratet på toget ga han meg en kopi av hans offisielle kamprapport.

 

Jeg takket for hyggelig reisefølge og ønsket lykke til før jeg etter en røykepause hoppet på toget videre ned til Birmingham. Der fikk jeg omsider sjekket inn en gang etter klokka åtte. Etter en liten svipptur ut for å få litt kveldsmat, fant jeg snart senga etter nok en lang – men meget trivelig – dag.

 

English ground # 133:
Matlock Town – Worksop Town 1-0 (1-0)
Northern Premier League Premier Division
Causeway Lane, 1 January 2014
1-0 Cecil Nyoni (22)
Att: 351
Admission: £9
Programme: £2

 

Dag 1: Fredag 27.12.2013: Hadleigh United – Brantham Athletic

 

Endelig! Siden august-turen hadde jeg gått med stadig heftigere abstinenser; ikke minst etter at oktober-turen jeg hadde hatt forhåpninger om dessverre måtte utgå. Men etter å ha fått litt skikk på økonomien, kunne jeg omsider ekstatisk starte planleggingen. I utgangspunktet var planen å starte turen med en dobbel dose fotball på Boxing Day (26. desember), men mens jeg ventet på penger på konto steg raskt flyprisene den dagen til de grader at jeg omsider besluttet å utsette avreisen med en dag. Tidlig denne fredagsmorgenen, tredje juledag, ble jeg kjørt til Rygge av min snille mor, og boardet 07.05-flyet til Stansted.

 

Clacton var utpekt som første destinasjon, og hjemmelaget FC Clacton skulle ta imot lokalrival Brightlingsea Regent til oppgjør i Eastern Counties League Premier Division. Jeg var jo imidlertid klar over hvordan været den siste tiden hadde skapt store problemer med voldsomme mengder regn, og en lokal helt advarte om at kampen på The Rush Green Bowl kunne stå i fare. Og ganske riktig…en sjekk på nettet mens jeg ventet på å bli servert frokost på puben Hamilton Hall ga nedslående lesning: «Game off. Waterlogged pitch». Lite ante jeg om at dette til de grader skulle bli gjennomgangsmelodien denne turen. Jeg hadde booket hotell i Clacton, og satt meg derfor på Clacton-toget mens jeg forsøkte bringe klarhet i forholdet rundt de andre kampene. Utvalget var denne denne dagen nokså tynt, men mens toget forlot London Liverpool Street i sin ferd mot det nordlige Essex kunne Hadleigh United fortelle på sin Twitter-konto at de regnet med å kunne avvikle kamp i samme divisjon. Etter litt tankevirksomhet og sjekking av reiseruter valgte jeg derfor å hoppe av i Colchester for å dra rett på kamp med bagasjen. Der var det bare å hoppe på første tog til Ipswich, hvor jeg oppsøkte bussholdeplassen få meter nede i veien. Bus 91 mot Sudbury brukte en halvtime på den drøyt halvannen mil lange melkeruta vestover, mens jeg med telefonen fulgte med på kartet. Inne i den lille markedsbyen Hadleigh hoppet jeg av, og fant snart veien som først ble til gangvei og deretter til en sti som snirklet seg over elven Brett, der den kom opp ved parkeringsplassen utenfor Hadleigh Uniteds stadion Millfield.

 

Utenfor inngangen sto det en håndfull karer og fotograferte flittig. Jeg ble noe overrasket da jeg nærmet meg såpass at jeg kunne slå fast at disse groundhopperne var tyskere – og kun en liten del av en enorm gruppe. Jeg kjenner ikke til Hadleighs lokalhistorie, men det skulle ikke forundre meg om de denne dagen var åsted for tidenes tyskerinvasjon. £7 i inngangspenger ble avlevert, og rett på innsiden byttet jeg ytterligere £1 mot et program. Med en drøy time til avspark var det allerede en del fremmøtte, men jeg fikk kastet fra meg bagen under et bort i et hjørne. Deretter unnet jeg meg turens første pint mens jeg tok en nærmere kikk i programmet, før den obligatoriske foto-runden rundt anlegget sto for tur. Alt som er av fasiliteter befinner seg på de to langsidene, og det er på en av disse at man kommer inn på anlegget. Telleapparatene befinner seg rett ved siden av en stor kloss av et bygg, som huser alt av garderober og klubbhus med dets kontorer og bar. Fra midt på dette bygget strekker seg forbi telleapparatene to partier med overbygg der man har ståplasser på bar bakke. På bortre langside står hovedtribunen der man kan hvile akterspeilet på benkeradene. Bak denne er det en treningsbane, mens det på de to kortsidene som nevnt ikke er noe som helst av fasiliteter.

 

Tilbake i klubbhuset var skuffelsen over avlysningen i Clacton nesten glemt, der jeg unnet meg nok en pint. Jeg skulle tross all se serielederen i Eastern Counties League i lokaloppgjør mot Brantham Athletic fra et lite stykke lenger sør i Suffolk, nesten på Essex-grensen. Hadleigh United virket ut fra tabellen og resultater så langt temmelig ustoppelige, med kun ett ligatap (17-4-1) på 22 kamper. De har imidlertid ikke søkt opprykk til step 4, noe gjestende Brantham har gjort. Mens de resterende fire søkerne utgjorde firkløveret som jager Hadleigh, virket dog Brantham å ha tapt litt terreng til konkurrentene. Mens jeg bladde i programmet fant jeg ut at Hadleigh i løpet av november hadde signert Tes Bramble – bror av langt mer kjente Titus Bramble – med fortid i blant annet Southend United, Stockport County og Cambridge United. Jeg leste meg til at han på fire opptredener fra start samt fire innhopp allerede hadde nettet åtte ganger for The Brettsiders.

 

Brantham hadde en rekke fravær som følge av skader og suspensjoner, og manager Paul Abrahams manglet ikke minst tre faste fra sin bakre firer. Allerede fra start hadde gjestene store problemer, og i kampens første minutt måtte keeper Ryan Bedingfield slå et skudd fra Tes Bramble til corner. Den førte til ny corner, og på andre forsøk headet Ollie Canfer inn 1-0 på bakerste stolpe. Hadfield stormet umiddelbart i angrep igjen, og Brantham-forsvaret holdt på å kløne det til for seg igjen, men fikk klarert med nød og neppe. Men gleden var kortvarig, og da hjemmelagets toppscorer Josh Mayhew skar inn fra vingen straffet han gamle lagkamerater med et overraskende skudd fra spiss vinkel. Skuddet gikk muligens via en forsvarer, men fant uansett veien til nettmaskene. Det var snaue 5 minutter spilt, og det sto 2-0. Brantham kom seg etter hvert av sjokket og hang snart noe bedre med. Og de kunne fort redusert ved kaptein Matt Ryland, men hans frispark ble såvidt slått utenfor av den unge Hadleigh-keeperen Fred Howe. I stedet økte Hadleigh til 3-0 etter snaut halvspilt omgang, og igjen var det toppscorer Josh Mayhew som var på farten. Fra kort hold satt han inn sitt sitt andre for kvelden (og sitt mål nummer 19 for sesongen).

 

Og det skulle bli verre for The Blue Imps. Ikke lenge etter ble de redusert til ti mann da James Turner fikk direkte rødt kort for det dommeren tydeligvis anså som en tofots-takling på Matt Downing. Det var vanskelig å se fra der jeg sto, men meningene blant publikum var tydelig svært delte. Uansett var Brantham nære på å redusere kort etter, men Ben Deacons avslutning fra 25-30 meter traff toppen av tverrliggeren og falt ned i armene på keeper Howe. Like etter var det Duane Wright sin tur til å treffe tverrliggeren på motsatt banehalvdel. Og med 38 minutter på matchuret sto det 4-0 etter at Paul Donnelly scoret enkelt fra kort hold. Om ikke kampen hadde vært avgjort etter halvspilt førsteomgang, var den i hvert fall det da Tes Bramble gjorde glimrende forarbeid og spilte gjennom Ollie Canfer som satt inn 5-0 etter 42 minutter. Det var også resultatet da pause-pinten kunne inntas.

 

Jeg hadde planlagt å snakke litt med supporterne fra de to lag, men kom aldri så langt. Jeg ble nemlig raskt stående i samtale med en kar i Leiston-jakke. Han hadde tidligere hatt en rekke verv i Leiston, og kunne berette litt av hvert om både Eastern Counties League og fotballen generelt i East Anglia. Det var også han som pekte ut Needham Market-manager Danny Laws blant de fremmøtte. Ellers mente han det var litt synd at Hadleigh hadde besluttet ikke å søke opprykk, da han mente de ville kunne hatt noe å fare. Men han innrømmet ikke overraskende også at Eastern Counties League har blitt kraftig svekket etter at en rekke av de beste klubbene har forsvunnet opp til step 4 herfra de siste årene. Det var også denne karen som fortalte at nevnte Tes Bramble kort tid i forveien hadde blitt løslatt fra fengsel (muligens med fotlenke for hjemmesoning) etter å ha blitt mistenkt i en stygg voldtektssak. Hva toppkampen i divisjonen gjelder, kunne han ikke se noen utfordrere til Hadleigh. Flere av lagene bak har kamper tilgode, men Hadleigh har en solid luke, og han mente de uansett er sterkere. Etter den førsteomgangene vi nettopp hadde sett, var det ingen grunn til å betvile dette – og i tillegg er det jo dette med kamper tilgode kontra poeng allerede i sekken.

 

Jeg vekslet også noen ord med et par representanter for den enorme tyske gjengen med groundhoppere. De viste seg ikke være en kameratgjeng fra samme sted i Tyskland, men snarere en samling av personer fra rundt om i hele landet som sammen hadde organisert en groundhopping-tur på nettet. Jeg fikk vite at de var helt 40 i tallet, og mens 25 av de skulle videre til kveldskamp hos Cornard United, mens 15 av de ville dra ned til Hampshire der Alton Town hadde hjemmekamp i Combined Counties League. De fleste virket ikke videre interessert i kampen der de sto med ryggen kampen og spøkte og lo, og mens en fortalte at han foretrakk non-league, mente han at de fleste nok så mer frem til morgendagens Premier League-kamp i Hull.

 

Jeg ble stående sammen med Leiston-karen mens andre omgang ble sparket i gang, og ble snart klart at det nå var et helt annet kampbilde. Hadleigh hadde tatt foten av gasspedalen, og var fornøyde med å holde Brantham fra livet. I tillegg tok de ut noen av sine viktigste spillere for å hvile disse. Gjestenes ti mann fikk nå styre langt mer, og Jamie Cole og David Grimwood skapte med sine raid en del hodebry for et vertskap som med sin komfortable ledelse dog ikke var altfor vettskremte. Det var keeper Howe som en rekke ganger måtte i aksjon for å hindre baklengs. Men gjestene fikk omsider sitt trøstemål med ti minutter igjen av ordinær tid. Linjemannen flagget febrilsk og hadde en Hadleigh-spiller som holdt en motstander rundt halsen og dro ham ned. Sean Gunn steg frem og dundret ballen i nettet bak Howe. 5-1. Tross en vanskelig første omgang kjempet Brantham tappert, men det de fleste vil huske er likevel overkjøringen vi så i første omgang. De skal være gode de som skal nekte Hadleigh tittelen denne sesongen.

 

En fornøyd person fra hjemmelagets klubbledelse kunne fortelle at tilskuertallet var 245 – klart sesongbeste på den fronten – mens han fant frem en pin til min samling. Leiston-karen hadde tilbudt meg skyss tilbake til Ipswich stasjon. Jeg ble i min tid advart mot å sette meg inn i bilen til fremmede menn, men med skyss tilbake til Ipswich ville jeg kunne rekke tidligere tog fra Ipswich og Colchester, så jeg gikk for å hente bagen min. På vei ut ble jeg imidlertid stanset av en person som gjenkjente meg fra min sommervisitt hos Dunstable Town da de spilte treningskamp mot Luton Town. Han hadde som meg tenkt seg på Erith & Belvedere – Burnham Ramblers søndag 5. januar, og sa vi nok ville ses der. Med det hastet jeg til den ventende Leiston-karen som skysset meg langs Suffolkske landeveier i retning Ipswich, mens samtalen gikk rundt non-league i regionen. Han mente for øvrig at grensen var nådd for hans klubb Leiston med spill i Isthmian Premier, og anså dette som et noe unaturlig høyt nivå for klubben. Han hevdet derfor at han ville si seg mer enn fornøyd om 12. plassen fra forrige sesong skulle bli kopiert.

 

Jeg takket for turen og ønsket lykke til, før jeg omsider hoppet på toget til Colchester. Etter nytt togbytte ankom jeg etter hvert Clacton i 19-tiden, og fikk sjekket inn på stedets Travellodge, 10 minutters gange fra stasjonen. Stedet jeg hadde sett meg ut som serverte områdets spesialitet eel, pie & mash, var for lengst stengt, så jeg spaserte en tur ned til promenaden og Clacton Pier, der jeg inntok en porsjon gammon and eggs på Wetherspoons-puben Moon & Starfish. Det hadde vært en lang dag, så jeg trakk meg snart tilbake til hotellsenga og sovnet raskt.

 

English ground # 129:
Hadleigh United – Brantham Athletic 5-1 (5-0)
Eastern Counties League Premier Division
Millfield, 27 December 2013
1-0 Ollie Canfer (2)
2-0 Josh Mayhew (5)
3-0 Josh Mayhew (22)
4-0 Paul Donnelly (38)
5-0 Ollie Canfer (42)
5-1 Sean Gunn (pen, 80)
Att: 245
Admission: £7
Programme: £1

 

 

Dag 2: Lørdag 28.12.2013: Braintree Town – Tamworth



I frykt for ny avlysning hadde jeg stått opp tidlig for å sjekke ståa, for således å kunne ta meg ned til Surrey, der Dorking var førstevalg av eventuelle backup-kamper. Men etter å ha pakket bagen fikk jeg omsider bekreftet at kampen i Braintree ikke var i overhengende fare. Etter å ha inntatt frokost på et etablissement ved stasjonen, forlot jeg kystbyen for å toge 40 minutter innover i Essex til Witham. Her hadde jeg drøye tre kvarter å slå ihjel mens jeg ventet på toget videre, men slo raskt fra meg tanken om å oppsøke Witham Towns hjemmebane som jeg dagen før hadde sett fra toget. Omsider kunne jeg hoppe på toget det siste kvarteret opp til Braintree, og siden jeg igjen måtte ta med bagasjen på kamp hoppet jeg i en taxi til puben The Orange Tree på Cressing Road – rett i nærheten av klubbens stadion med samme navn.



Det var fortsatt rundt to timer til avspark, og dørvakten dro litt på det før han sa seg villig til å slenge bagen min på bakrommet. Noen av de fremmøtte fulgte West Ham – West Bromwich på TV-skjermene, men jeg var nok ikke av de som var mest interessert. Jeg tømte i stedet glasset og beveget meg den korte veien ned til et stadion jeg en stund hadde ønsket å besøke. Cressing Road skal jo etter planen erstattes med et nytt stadion i løpet av få år, så jeg ville avlegge et besøk mens jeg kunne. Jeg avleverte mine £15 i inngangspenger og betalte £2 for et kampprogram, før jeg kunne ta en runde rundt et fjongt anlegg.



På kortsiden Clubhouse End finner man som navnet sier klubbhuset, og utenfor denne er det klassisk ståtribune under åpen himmel bortover mot langsiden der sittetribunen Main Stand strekker seg rundt halve banens lengde, med ståplasser på begge sider. Quag End på bortre kortside er bortetribune i de kamper der supporterne blir segregert, og dette er også en klassisk ståtribune under åpen himmel. Ståtribunen Cressing Road Stand gir tak over hodet for flesteparten av tilskuerne på den andre langsiden. Alt i alt likte jeg Cressing Road svært godt, og et besøk før den sannsynligvis forsvinner kan anbefales. Via en kjapp visitt innom klubbsjappa gikk jeg tilbake til klubbhuset og dets bar. Med en pint Strongbow kunne jeg i ro og mak bla litt i dagens kampprogram.



Jeg fikk selskap ved bordet av et par hjemmefans som ikke overraskende sa seg fornøyd med sesongen så langt. Braintree Town omtaler noen ganger seg selv humoristisk som «The pub team from Essex», og det er jo egentlig noe naturstridig at denne lille halvprofesjonelle klubben skal slå så bra fra seg i konkurranse med helprofesjonelle klubber med mange langt større budsjetter. Eksempelvis er det ganske utrolig at de ligger godt foran klubber som Wrexham og Forest Green Rovers på tabellen. Etter å ha debutert med en 12. plass på nivået for to sesonger siden, ble dette forbedret med 9. plass forrige sesong. De to forsikret imidlertid om at de ikke var i ferd med å bli kravstore, og hevdet de ville være fornøyd med nok en gang å holde nedrykksstriden på avstand. I programmet leste jeg at manager Alan Devonshire hadde 50 poeng som sitt hittil eneste mål for ligasesongen, og at han eventuelt ville revurdere målsetningene når dette eventuelt blir nådd.



Tamworth på sin side hadde så store problemer med skader og suspensjoner at manager Dale Belford måtte gjøre fem endringer i laget som hadde spilt uavgjort mot Nuneaton Town to dager tidligere. I tillegg viste det seg at han måtte sette opp både seg selv og sin assistent Scott Lindsey som innbyttere! Klokka tikket mot avspark, og jeg tømte glasset og gikk ut i solskinnet. Jeg tok oppstilling på Cressing Road End og snart ble kampen sparket i gang på en våt og tung bane som bar noe preg av den siste tidens regn.



Hjemmelaget tok kontroll fra start, men Dan Sparkes headet den første sjansen rett på Lambs-keeper Cameron Belford (sønn av manageren). Kun åtte minutter var spilt da Tamworth-kaptein Duane Courtney haltet av banen og føyde sitt navn til Tamworths lange skadeliste. Braintree begynte å dominere og kunne tatt ledelsen etter et kvarters tid, men Jordan Cox skjøt like over mens bedre plasserte lagkamerater forgjeves ropte etter ballen. Kort etter headet Sean Marks like utenfor Lambs-målet. Da de traff mål sto Cameron Belford i veien, og ikke minst presterte han en imponerende dobbeltredning på avslutninger fra Ryan Peters og Jordan Cox.



Klokka hadde såvidt passert halvtimen spilt da gjestenes Lee Hildreth fikk se det gule kortet for å ha sparket bort ballen. Kun to minutter senere fikk han sitt andre gule da han stoppet en kontring ved å takle James Mulley bakfra, og måtte dermed forlate banen. Nick Chadwick testet vertens keeper Nick Hamann med et snedig skudd, men det var nå et betydelig spillemessig overtak for Braintree. Gjestenes ti mann forsvarte seg imidlertid tappert, og da keeper Belford stoppet avslutningen fra Dan Sparkes på overtid i første omgang, gikk lagene til pause med 0-0.



I pausen kom jeg i prat med en Tamworth-supporter som hadde tatt samme tog som meg fra Witham. Det viste seg at han nå bodde i Ipswich, og at dagens kamp dermed var hans korteste reise til en ligakamp med Tamworth denne sesongen. Han var klar på at han ville være fornøyd med sesongen om Tamworth havnet på 20. plass og unngikk nedrykk. «Det er målet hver sesong på dette nivået» sa han, og hevdet at klubben ikke har budsjett til å konkurrere med divisjonens tungvektere. Videre fortalte han at laget har hatt en egen evne til å ødelegge for seg selv med unødvendige og idiotiske gule kort og suspensjoner for ting som å sparke bort ballen etc. Det var jo for så vidt første omgang et bevis på, og det var sikkert ikke uten grunn at Tamworth også var jumbo på divisjonens «fair play»-tabell.



Han likte godt turene til Cressing Road, sa han, og fortalte at han delte min utilfredshet med de nye plastarenaene som skyter opp som paddehatter, og raseringen av gamle klassiske stadioner. Han kunne for øvrig fortelle at han et par uker tidligere hadde blitt bedt med på kamp i Colchester, der selv flere Colchester-fans hadde unnskyldt seg for den nitriste og usjarmerende plastarenaen de nå spiller på.



Sammen med Tamworth-karen tok jeg igjen oppstilling på Cressing Road Stand og bivånet en andre omgang som startet som den første – med Braintree i førersetet, mens gjestene hadde mer enn nok med å forsvare seg. Sju minutter ut i omgangen ble Jordan Cox spilt gjennom, og han fant bedre plasserte Ryan Peters. Høyrebacken med fem år i klubben satt inn sitt første mål for The Iron, og det sto 1-0. Både Cox og Matt Paine kunne doblet ledelsen på hjørnespark, men begge headet like utenfor. Braintree-spillerne fyrte nå løs fra alle hold og vinkler i håp om å doble ledelsen. De måtte imidlertid vente til det gjensto kvarteret av ordinær tid.



James Mulley raidet oppover høyrekanten, og mot et ryggende Tamworth-forsvar skar han inn i feltet. Han fyrte løs, og ballen fant nettmaskene i bortre hjørne. 2-0, og min sidemann fastslo at det var avgjørelsen som falt. Det nærmeste Tamworth kom var et frispark fra rett utenfor 16-meteren, men det gikk rett i klypene til keeper Hamann. Omsider blåste dommeren av, og en fornøyd Alan Devonshire i karakteristisk sixpence jublet på sidelinjen og applauderte supporterne. Ikke overraskende virker han forresten å ha en høy stjerne i de deler av Essex.



Jeg hadde ikke hatt håp om å rekke 17.00-toget, og med timesruter fra Braintree hadde jeg ikke hastverk. Men jeg tok meg snart opp til The Orange Tree, hvor jeg tok en pint for høflighets skyld før jeg tok med meg bagen min og ringte en taxi. Med ti minutter til avgang ankom jeg Braintree stasjon, der min Tamworth-bekjente snart kom for å ta samme tog. Vi ble sittende å samtale til han gikk av i Witham. Selv ble jeg med helt til London Liverpool Street. Med Carlisle på menyen dagen etter hadde jeg nemlig valgt Birmingham som åsted for søvndyrking denne kvelden, for således å komme meg noe tidligere opp til Cumbria.



Jeg stresset meg fra Liverpool Street til Euston, men kom inn på stasjonen 2 minutter for sent til å rekke toget jeg hadde håpet på. Igjen forbannet jeg franskmenn og andre som ikke forstår skiltingen om «Keep left!» som pryder tube-stasjonene, men det var ingen krise. I stedet kunne jeg unne meg en røykepause og hoppe på toget 20 minutter senere. Klokka viste 21.15 da jeg tuslet ut av Birmingham New Street stasjon og gikk den korte veien opp på New Street for å sjekke inn på Britannia Hotel. Da jeg ikke hadde spist siden frokosten i Clacton tok jeg en kveldspromenade og fikk i meg en sen middag før jeg trakk meg tilbake etter nok en lang dag.



 

English ground # 130:
Braintree Town – Tamworth 2-0 (0-0)
Conference Premier
Cressing Road, 28 December 2013
1-0 Ryan Peters (52)
2-0 James Mulley (76)
Att: 811
Admission: £15
Programme: £2

 

 

 

Dag 3: Søndag 29.12.2013: Carlisle United – Peterborough United



Etter en god natts søvn gikk de få minuttene ned til Birmingham New Street stasjon, hvor jeg rasket med meg en sandwich og hoppet på 09.20-toget til Glasgow. Turen gikk nordvestover, og rett før klokka slo 12 spaserte jeg ut av Carlisle stasjon. Jeg gikk den korte veien bortover Botchergate til Ibis Hotel, men til tross for at mine papirer sa innsjekking fra klokka 12.00, hevdet kvinnemennesket bak disken hardnakket at jeg måtte komme tilbake etter 12.30. Da jeg ikke hadde spist stort siden jeg forlot Birmingham, satt jeg igjen bagasjen og strenet over veien til puben Woodrow Wilson for å innta en all day brunch mens jeg ventet på å kunne sjekke inn.



Da det var unnagjort gikk jeg de ti minuttene opp til Brunton Park for å ta en kikk på noe så sjeldent som et Football League stadion som fremdeles fristet til besøk. Utenfor på Warwick Road står statuen av Hugh McIlmoyle, en skotte som spilte tre perioder i Carlisle United i 1960- og 1970-årene. Her vokter han inngangen til klubbsjappa, der jeg stakk hodet innom før jeg tok en kikk på Main Stands eksteriør. Jeg sikret meg billett til Warwick Road End, og stakk deretter over på puben The Beehive for en pre-match pint.





Der var det allerede fullpakket halvannen time før avspark, og det var ikke en eneste sitteplass å oppdrive. Jeg var tydeligvis ikke eneste nordmann til stede, da jeg observerte en gruppe på 2-3 personer hvorav en var ikledd en jakke fra Nordland fotballkrets. Jeg slo i stedet av en prat med et par hjemmesupportere ved siden av meg. De håpet å kunne holde god avstand til nedrykksstriden, men snakket minst like mye om den kommende FA cupkampen i Sunderland enn dagens kamp mot Peterborough. Jeg ønsket de lykke til i begge kamper, tømte mitt andre glass og gikk tilbake til Brunton Park med en drøy halvtime til kampstart.



Jeg gikk gjennom telleapparatene og inn på Warwick Road End. Idet jeg kom opp inn på selve tribunen likte jeg den umiddelbart. En herlig klassisk ståtribune med et karakteristisk tak. Til venstre for meg tok også Main Stand seg meget godt ut med sitteplasser under tak øverst, og paddock med ståtribuner i front. Disse to tribunene er sammen hovedgrunnen til at jeg vil karakterisere Brunton Park som det i øyeblikket (2013/14-sesongen) kanskje flotteste stadion i Football League.



På bortre kortside er Petterill Stand en liten ståtribune under åpen himmel. Den blir som oftest kun brukt for større kamper, og det ble denne gang kun benyttet til å henge opp supporterflagg. Bortesupporterne fikk i stedet plass på den bortre delen av East Stand, som er anleggets nyeste. Denne er noe spesiell i den forstand at den ene enden starter bak dødlinja ved Petterill End, mens den ikke strekker seg hele veien til dødlinja ved Warwick Road End. Dette stammer fra perioden da Michael Knighton satt som eier, og har bakgrunn i at da den sto ferdig i 1996 var planen å flytte matta noen meter nordover. Dette skulle gjøres for å gi plass til en ny tribune som skulle erstatte Warwick Road End, men heldigvis ble ikke det sistnevnte prosjektet noe av.



Jeg tenkte ta meg over på Main Stand for å knipse noen blinkskudd av Warwick Road End, men porten mellom de to ble voktet av en vakt som mente han ikke kunne slippe folk gjennom ennå. Mitt skryt av anlegget var imidlertid starten på en samtale der han fortalte at han tidligere hadde hatt denne jobben på Middlesbroughs gamle Ayresome Park, som han også hadde mye fint å si om. Det samme var ikke tilfellet med det nye Riverside. Videre kunne han fortelle at han ved et par anledninger hadde vært for å se Celtic Nation denne sesongen, og han uttrykte begeistring over at de ved en bortetur hadde delt buss med spillerne, og at manager Willie McStay hadde takket hver enkelt for fremmøtet. Han kunne også berette at selveste Sir Alex Ferguson var på plass i dag for å se sønnen Darren lede sitt Peterborough United, og med de ordene tok jeg oppstilling oppe på Warwick Road End.



Kampen startet i høyt tempo, og den første sjansen gikk til hjemmelaget. Tom Lawrence er hentet på lån fra Manchester United, og etter 13 minutter var han nære på å sende Carlisle i føringen etter et flott raid inn i feltet. Hans avslutning så ut til å gå i mål, men Posh-keeper Bobby Olejnik leverte en klasseredning. Lawrence var i det hele tatt involvert i mange av vertskapets farligheter fremover. Få minutter senere var han frempå igjen, men Olejnik fikk slått til corner. På motsatt side ble et frispark fra Lee Tomlin stusset videre av Shaun Brisley, men Britt Assombalonga fikk ikke rent treff med sin stupheading. Brisley var en offensiv trussel på dødballer, og headet like utenfor etter en snau halvtime. Det utviklet seg snart til å bli en heftig batalje med flere herlig susende taklinger, og et par gule kort ble snart delt ut da det begynte bli ampert. Lawrence var igjen på farten, men på overtid i første omgang avsluttet han over, og lagene gikk i garderoben på stillingen 0-0.



Den tidligere nevnte vakten hadde av en eller annen grunn åpnet porten mot slutten av første omgang, og jeg strenet raskt over på Main Stand for å ta noen bilder av herligheten Warwick Road End herfra. Deretter kunne samme vakt fortelle meg at man kunne røyke oppe i hjørnet der jeg hadde kommet inn. Der var en av portene åpnet ut mot veien utenfor slik at man kunne stikke hodet utenfor og ta seg en blås i et avsperret område. Med det unnagjort gikk jeg for å tømme blæra på et herlig klassisk toalett med en renne i betonggulvet og kun hønsenetting over hodet.



Jeg tok igjen plass på «The Warwick» med en Bovril som jeg satt til kjøling. Den var fortsatt gloheit da gjestenes lånespiller fra QPR, Hogan Ephraim, etter 52 minutter fikk direkte rødt kort for en takling på Mark Noble. Sistnevnte skjøt kort etter rett på keeper Olejnik fra god posisjon, før Danny Swanson skjøt like utenfor for Posh. Det føltes som om Carlisle hadde et grep om kampen. Men det var Peterborough som tok ledelsen etter en times spill. De tilreisende ble tildelt et frispark på rundt 20 meter. Og Lee Tomlin sendte ballen i nydelig bue over muren og inn via undersiden av tverrliggeren, uten at hjemme-keeper Ben Amos kunne gjøre stort. 0-1!



Carlisle hang imidlertid ikke med hodet, og presset kraftig etter dette. 72 minutter var spilt da Tom Lawrence trakk seg fri på kanten og sendte en presis pasning inn i feltet, der hjemmelagets toppscorer David Amoo fikk tid til å ta en touch før han sendte ballen i mål. Og The Cumbrians var ikke fornøyd med det, for rett fra avspark vant Matt Robson ballen og stormet oppover. Hans innlegg kunne enkelt sklis i mål av Amoo, og med hans tiende mål for sesongen hadde Carlisle i løpet av et drøyt minutt snudd kampen til 2-1.



Et voldsomt skudd forandret retning i James Berrett og holdt på å seile inn i Carlisle-målet. Etter 86 minutter ble det drama på Brunton Park. Dommeren pekte på straffemerket etter at vertenes Courtney Meppen-Walter hadde forbrutt seg i feltet, og den normalt sikre Grant McCann fikk oppgaven med å utligne. Imidlertid fikk hjemme-keeper Amos på imponerende vis fingertuppene på ballen, og det var nok til at ballen smalt i stolpen og ut i feltet, der Carlisle-bein klarerte frenetisk. Vertene kunne økt ledelsen ved Tom Lawrence, men da hans gode skudd ble reddet så 3 904 tilskuere at dommeren blåste av med 2-1 som sluttresultat. Jubelen sto i taket, bortsett fra hos de 288 tilreisende.



Snart travet jeg bort veien til The Beehive for en post-match pint, og her var det om mulig enda mer sild i tønne enn før kamp. Et par Posh-fans konstaterte slukøret at kamp om direkte opprykk nå er redusert til håp om playoff. Jeg kom i prat med en liten gjeng Carlisle-fans som naturlig nok var svært fornøyd med resultatet, men mens en sidemann begynte snakke om playoff, avfeide de andre kontant at dette var realistisk. Forfriskende nok hevdet de at de heller ikke var særlig lystne på opprykk da det sannsynligvis ville bety snarlig farvel med de herlige ståtribunene man fortsatt har på Brunton Park.



Dette penset samtalen inn på klubbens stadionplaner, der planene om nytt 12.000-seters stadion i Kingmoor Park-området nå virker forkastet. De skal dog visstnok snuse på andre tomter i området, men mine samtalepartnere var skeptiske til om det vil realiseres med det første. Jeg håper i hvert fall som de at så ikke vil skje. Jeg ønsket omsider lykke til mot Sunderland og resten av sesongen, og beveget meg ned Aglionby Road til Botchergate, der jeg hadde planer om å sjekker ut puben Caledonian Inn. Som tidligere på dagen var den imidlertid stengt, og muligens nedlagt, så jeg inntok i stedet en middag på Woodrow Wilson før jeg dannet trakk meg tilbake til hotellsenga.



Mens jeg lå der og ventet på at Football League Show sjekket jeg ståa for morgendagens kamp helt nede i Saltash, Cornwall. Og sannelig var den ikke allerede avlyst! Jeg sjekket raskt hotellreservasjonen i Plymouth og fant ut at den var bindende. Skulle jeg virkelig gidde å dra nesten 7 timer med tog ned dit for en kamp som var avlyst? Jeg sjekket morgendagens alternativer, og vurderte snart å anse de 35 pundene som tapt og heller reise et annet sted. Atherton Collieries skulle spiller hjemme, og det var også langt nærmere. Etter at Football League Show var ferdig og lyset slukket, ble jeg liggende å vurdere dette, selv om jeg vel egentlig hadde bestemt meg lenge før jeg sovnet.





English ground # 131:
Carlisle United – Peterborough United 2-1 (0-0)
League One
Brunton Park, 29 December 2013
0-1 Lee Tomlin (61)
1-1 David Amoo (72)
2-1 David Amoo (73)
Att: 3 904
Admission: £19
Programme: £2