Mandag 28.08.2017: Darlington v Spennymoor Town

Det store lokaloppgjøret Darlington v Spennymoor Town skulle være min andre kamp denne dagen, og skuffelsen over at Darlo RA omberammet sin kamp slik at de to ikke lot seg kombinere var for lengst glemt etter at jeg hadde vært vitne til en herlig fotballkamp mellom Shildon og West Auckland Town. Også Peter Sixsmith hadde satt pris på forestillingen selv om hans Shildon-gutter måtte nøye seg med poengdeling i toppkampen, og da han i likhet med meg også skulle se Darlington v Spenny, fikk jeg skyss med ham til Blackwell Meadows i Darlington. Peter skulle selv unnagjøre et par ærend inne i sentrum, men slapp meg av utenfor Darlingtons nye hjemmebane omtrent kvart over ett. Til tross for at det så vidt hadde begynt å danne seg en liten kø allerede, var ennå ikke inngangspartiet åpnet, men etter et lite kvarter begynte de rundt halv to å slippe inn hjemmepublikummet.

Darlington er en stor markedsby som ligger sør i grevskapet County Durham og har drøyt 105 000 innbyggere. Byen var hjemsted for mektige kvekerfamilier som utover på 1800-tallet var sterkt medvirkende til byens vekst, slik som Joseph Pease som var en industriherre og filantrop som involverte seg i etableringen av det som ble verdens første toglinje for passasjertrafikk – Stockton & Darlington Railway. Mye av Darlingtons senere historie har vært knyttet til jernbanen, og den opprinnelige Darlington-stasjonen nord i byen er fortsatt i bruk under navnet North Road, mens dagens stasjon fortsatt er et viktig stopp på hovedlinjen oppover østkysten. Darlington har også vært et senter for ingeniørkunst, først og fremst innen brobygging. Både Tyne Bridge, Middlesbrough Transporter Bridge og Humber Bridge ble bygget av et Darlington-firma, og på andre siden av kloden var det også tilfelle med Sydney Harbour Bridge.

Mer lokalt har Darlington nå flyttet hjem fra eksiltilværelsen i Bishop Auckland og tatt tilhold på den lokale rugbyklubbens hjemmebane Blackwell Meadows, som ligger tilknyttet et grøntområde mellom de sørlige bydelene Skerne Park og Blackwell. Det var der jeg nå fikk betalt meg inn med £14; noe jeg må si jeg synes er noe stivt for step 2 – spesielt med tanke på kampopplevelsen anlegget skulle by på. Det var i det minste en svært interessant kamp som sto på plakaten, og ytterligere £2,50 ble byttet mot et eksemplar av dagens kampprogram. Deretter var det bare å ta en tur innom klubbhusets bar mens jeg ventet på at min Darlington-kompis Stephen Reid skulle ankomme. På mange måter var dette en glimrende kamp for et besøk til Blackwell Meadows, men samtidig gjorde segregering av tilskuerne at det motsatte også var tilfelle. Det gjorde at jeg ikke kunne bevege meg fritt rundt hele banen, og om jeg ikke hadde avtale å møte Darlo-supporteren Stephen, ville jeg nok fort valgt å menge meg med bortefolket.

Darlington FC ble stiftet i 1883, og var seks år senere med å stiftet den herlige Northern League, og deres første klubbsekretær var da også Samuel Craven, som regnes som hovedarkitekten bak etableringen av det som er verdens eldste eksisterende liga. Darlo vant Northern League i både 1896 og 1900 før de satset profesjonelt og entret den ikke lenger eksisterende North Eastern League, og i 1910/11-sesongen nådde de åttendedelsfinalene i FA Cupen, men måtte se seg slått av Swindon Town. To sesonger senere vant de North Eastern League, før første verdenskrig etter hvert satt stopper for mye av fotballen, men da freden omsider hadde kommet var Darlington en av klubbene som i 1921 ble invitert til å være med i Football Leagues nye regionale tredjedivisjon. Da Football League året før hadde utvidet med en tredjedivisjon hadde det nemlig blitt gjort ved at man nærmest «spiste opp» Southern League, og det eneste nordlige innslaget var Grimsby Town. Det ordnet man nå ved å hente flere nordlige klubber, og Darlington var derfor med å stifte den nye Division Three North.

Der debuterte de med å bli nummer to, og tre år senere sikret de seg tittelen og dermed opprykk til nivå to. 1925/26-sesongen som ble deres første på dette nivået står også som deres historisk bestenotering da de oppnådde en 14.plass, men året etter rykket de ned igjen, og de to sesongene skulle vise seg å bli Darlingtons første og eneste visitt på dette nivået, for i stedet ble de et fast innslag i Football Leagues kjellerdivisjon. Da de to tredjedivisjons-avdelingene i 1958 ble til en tredjedivisjon og en fjerdedivisjon, hadde da også Darlo havnet såpass langt nede at de måtte ta plass i Fourth Division. Etter dette ble det med tre korte visitter på nivå tre, mens de i 1989 også måtte ta turen ned i Conference. Det endte med umiddelbar retur og to strake opprykk, men etter sisteplass ble det ny retur til nivå 4, og 1991/92-sesongen står som deres siste på nivå tre. Det var med store økonomiske problemer at de i 2010 igjen måtte ned i Conference, og da det i 2011/12-sesongen sto så dårlig til at de ble satt under administrasjon, var det tredje gang på et tiår at så skjedde.

Med til historien hører jo også at Darlington Arena må ta sin del av skylden, og akkurat det var det tidligere eieren George Reynolds som sto bak. Mannen som faktisk hadde en fortid som en av landets beste skapsprengere kjøpte klubben i 1999, og det nye vanvittige stadionet med plass til 25 000 tilskuere var selvsagt opprinnelig oppkalt etter ham selv og så kun to ganger tilskuertallet krype så vidt over femsifret antall. Han hadde i utgangspunktet vært en nokså populær eier, men mens klubbkassa ble tømt og klubben led store økonomiske tap som følge av blant annet det store og dyre stadionet, veltet Reynolds seg i luksus med kjøp av både privatfly og helikopter, og når han i tillegg hadde en temmelig diktatorisk måte å håndtere kritikere på (som å oppsøke en ung gutt hjemme og skjelle ham ut etter noter og fortelle ham at han var utestengt på livstid) sank populariteten ganske dramatisk. Da klubben i 2004 ble satt under administrasjon ble Reynolds kjeppjaget ut av klubben, og det hjalp heller ikke på hans rykte at han et års tid senere ble stoppet av politiet med en halv million dollar i cash i bagasjerommet. Mannen som hevdet å ikke lenger ha råd til å betale hverken spillerlønninger eller kreditorer ble da senere også dømt for bl.a hvitvasking av penger.

Senere havnet som nevnt altså klubben igjen i problemer, men fikk en liten opptur da de våren 2011 spilte seg frem til finalen i FA Trophy, der Chris Senior ble den store helten da han i nest siste minutt av ekstraomgangene scoret kampens eneste mål og sørget for for seier over Mansfield Town. Den jublende Darlo-fansen var lykkelig uvitende om hva som ventet, for i en 2011/12-sesong der The Quakers slet tungt, ble klubben igjen satt under administrasjon, og poengstraffen sørget for at man til slutt havnet under nedrykksstreken. Nedrykk til Conference North var nå imidlertid klubbens minste problem, og de ble snart slått konkurs. Supporterne hadde dannet selskapet Darlington 1883 som overtok klubben, men da forhandlinger med kreditorene ikke førte frem sørget FAs nye regler om såkalte føniksklubber til at klubben fra deres side var å regne som ny klubb og at man dermed ikke kunne starte opp igjen høyere enn non-leagues step 5 (eller nivå 9 totalt). Videre får man ikke starte opp under samme navn, slik at man valgte Darlington 1883 selv om supporterne fortsatt ser på dette som samme klubb.

Uansett måtte Darlo starte opp i Northern League Division One, og etter en heftig duell med nettopp Spennymoor Town kronet de en fantastisk sesong med ligatittel og opprykk etter å ha satt ligarekord med hele 122 poeng på 46 kamper. De var manges favoritt til et andre strake opprykk, med i NPL 1 North ble andreplass fulgt opp med sjokktap hjemme mot Ramsbottom United i playoff-semien. Sesongen etter ble det igjen andreplass, men denne gang sikret de opprykket etter å ha beseiret Bamber Bridge i finalen. Et andre strake opprykk fulgte våren 2016 da NPL Premier ble vunnet, slik at klubben nå er å finne i Conference North. Foran denne sesongen har de også fått godkjent et navnebytte fra Darlington 1883 (tilbake) til Darlington FC, og kanskje kan de få ytterligere litt vind i seilene med retur til hjembyen. Dessverre er flotte Feethams, som var Darlos hjemmebane frem til 2003, en saga blott, og den store «hvite elefanten» Darlington Arena var aldri særlig aktuell som hjemmebane etter klubbens konkurs og gjenoppstandelse. Derfor ble det banedeling hos Bishop Auckland (etter at man først så på en lignende avtale med Shildon), og der ble Darlo værende i drøyt seks år frem til de i romjula 2016 kunne flytte inn hos rugby union-klubben ved Blackwell Meadows.

Murbygget som er rugbyklubbens klubbhus dominerer den ene langsiden der man kommer inn til siden for dette, og en seksjon med tre seterader under et overbygg her var visst det eneste av tribunefasiliteter som fantes her før Darlington FC flyttet inn. Midt på bortre langside har man satt opp en moderne sittetribune med plass til omtrent 300 tilskuere, og ellers er det hard standing under åpen himmel som gjelder både på resten av langsidene og hele den vestlige kortsiden der Spennymoor-fansen hadde blitt plassert. På den østlige kortsiden har man anleggets største tribune, og ikke bare er ståtribunen Tin Shed oppkalt etter en lignende konstruksjon på Feethams, men deler av rammeverket stammer også derfra. Inne i denne kan anslagsvis tusen tilskuere presse seg sammen. Det må sies at Blackwell Meadows slik jeg så det var temmelig uegnet som hjemmebane for klubben på nivået de nå befinner seg på, og ikke minst om de skulle rykke ytterligere et trinn opp – noe som også var grunnen til at de ikke fikk delta i playoff til Conference Premier i våres til tross for at de sportslig sett kvalifiserte seg.

Da Stephen ankom sammen med en kompis, ga han uttrykk for at han håpet de stadige utbedringene vil føre til at de denne gang kan få lov til det dersom de skulle kvalifisere seg – noe han selvsagt også håpet på. Selv om pengeinnsamling rundt om på anlegget vitnet om ytterligere planlagte utbedringer, sto undertegnede med et inntrykk at de nok foreløpig fortsatt var et lite stykke unne å kunne ha en hjemmebane som innfrir kravene til Conference Premier – og i hvert fall til Football League, der man kunne begynne å lure på om de trodde de var allerede. For £14 fikk mange av de 2 050 tilskuerne nemlig gleden av å bli behandlet nærmest som kriminelle da overivrige vakter plaget vettet av (og truet med utkastelse) de som måtte driste seg til å ta seg en røyk i et helt åpent og tilbaketrukket område i det bortre hjørnet der man i utgangspunktet ikke sjenerte noen. Det var også her vi ble henvist til å bruke de to-tre mobile toalettene når man befant seg i klubbhuset på motsatt side av banen. Toalettene der var nemlig forbeholdt medlemmer, og vi andre undermennesker ble bryskt vist bort av en vakt som sperret veien dit inn. På alle mine kamper på nivåer under de fem øverste divisjonene i den engelske pyramiden, kan jeg egentlig ikke huske å tidligere ha følt meg så til de grader som et nødvendig onde som klubben må innfinne seg med for å få tak i pengene de er ute etter.

Darlington har jo en lang fortid i Football League, og det er tydeligvis mange som tror at de fortsatt er en FL-klubb. For å få kloa i en stensil med lagoppstillingene måtte jeg ut med litt småmynt, og da vinden tok fatt i arket og blåste det innunder porten ved inngangen, ble jeg nesten beskyldt for å snike meg inn da jeg fikk åpnet porten på gløtt og fanget papiret. Heldigvis slapp jeg å punge ut nye £14, for det tviler jeg faktisk på at jeg hadde gjort på et tidspunkt der jeg allerede savnet Dean Street i Shildon. Nå håpet jeg bare at Spennymoor Town kunne fortsette sin gode start i Conference North, og uten at jeg denne gang hadde mulighet til å veksle noen ord med ham, så jeg Spenny-manager Jason Ainsley overvære oppvarmingen på motsatt banehalvdel. Slik jeg ser det er Conference North i likhet med i fjor fotball-Englands sannsynligvis tøffeste divisjon, og nyopprykkede Spenny hadde åpnet sterkt med 4-1-1 og befant seg på en fjerdeplass tre poeng bak Harrogate Town og Brackley Town. Darlo på sin side lå med 3-2-1 på en sjuendeplass ytterligere to poeng bak, men denne sesongen vil jo playoff i alle Conference-divisjonene gå helt ned til nettopp sjuendeplass, etter at de har bestemt seg for å innføre et amerikanisert system som virker fullstendig latterlig. Jeg nevner bare at man pga klubbene med bane som ikke kvalifiserte for playoff i fjor endte opp med å ha klubber fra nettopp sjuendeplass i Conference South-playoff. Om det samme er tilfelle med like mange klubber denne gang, vil man denne sesongen kunne nå playoff med en niendeplass, og da er det nesten så en plass midt på tabellen kvalifiserer til playoff!

Det var Spennymoor som var først frempå da Ryan Hall serverte et hardt innlegg som Glen Taylor stusset like utenfor, men Darlo svarte med en heading fra Mark Beck som tvang frem en glimrende reaksjonsredning fra Spenny-keeper Daniel Lowson. Det var likevel Spennymoor som var det beste laget i første omgang, og tidligere Darlo-spiller Ian Chandler styrte midtbanen sammen med David Foley som var banens gigant og en stadig trussel for Darlo-forsvaret. Det var da også sistnevnte som etter halvspilt omgang trakk seg inn i feltet og avsluttet i nettaket bak Darlo-keeper Adam Bartlett. 0-1! Vertene forsøkte å slå tilbake, men Mark Beck klarte ikke å omsette i mål etter godt forarbeid av Stephen Thompson, og helt på tampen av omgangen kunne Foley scoret sitt andre og doblet Spennymoors ledelse, men keeper Bartlett fikk kastet seg i veien og blokkert. Dermed sto det fortsatt 0-1 da lagene tok pause, og Stephen insisterte nå på å spandere en runde i baren.

Hjemmelaget hevet seg noe i andre omgang, og Josh Gillies kunne scoret direkte fra en corner om ikke Christopher Chantler hadde stått våkent på streken og headet unna. Da vi nærmet oss timen spilt kom imidlertid utligningen, og Jason Ainsley vil neppe være tilfreds med keeperspillet ved den situasjonen. Darlo-keeper Bartlett tok et frispark som han sendte helt inn i Spennymoor-feltet, og da keeper Lowson kom ut for å gripe ballen, gikk den rett og slett gjennom fingrene hans og ga Gary Brown en enkel jobb med å heade den inn i det åpne målet. 1-1, og Darlington ropte snart også på straffespark da David Ferguson mente seg hindret, uten at dommeren sa seg enig. Steven Thompson headet deretter like utenfor, og Darlington virket å ha fått blod på tann. Mot slutten skapte derimot igjen Spennymoor flere gode sjanser, men keeper Bartlett reddet fra både Foley og innbytter Jake Orrell, mens en volley fra Rob Ramshaw suste like over i det siste ordinære minutt.

Det endte dermed med 1-1 og poengdeling, og det var vel kanskje greit i og for seg. Jeg tipper Jason Ainsley & Co ville tatt ett poeng borte i Darlington før kamp, så da får man vel si seg fornøyd med det. I baren hadde de nå faktisk også satt ut møblene slik at det i motsetning til tidligere også var mulig å sitte, og det var umulig å få spandert sin runde når Stephen igjen insisterte heftig på å få gjøre det. Han sa seg noenlunde fornøyd med ett poeng han også, men mente at Darlo må heve seg betraktelig om man skal kjempe om opprykk. Selv håper jeg mest av alt bare at noen klarer å stoppe Salford City, og det sa han seg lattermildt enig i. Han var også enig i at Blackwell Meadows ikke er noen ideell hjemmebane, og med tilskuertall som i dag hadde det vært vanskelig å se stort om man ikke befant seg på tribunene eller helt fremme ved gjerdet, men det vil vel skje ytterligere ting her i tiden fremover. Uansett ble jeg snart skysset inn til Darlington sentrum av Stephen og hans kompis, og jeg inntok et måltid ved The Darlington Flyer før jeg trakk meg tilbake til The Dalesman for å bli servert av den alltid sjarmerende Sarah mens jeg så AFC Fylde v Barrow på TV.

 

 

English ground # 437:
Darlington v Spennymoor Town 1-1 (0-1)
Conference North
Blackwell Meadows, 28 August 2017
0-1 David Foley (23)
1-1 Gary Brown (57)
Att: 2 050
Admission: £14
Programme: £2,50

 

Next game: 29.08.2017: Squires Gate v Barnoldswick Town
Previous game: 28.08.2017: Shildon v West Auckland Town

More pics

 

 

 

Mandag 28.08.2017: Shildon v West Auckland Town

Siste mandag i august er i England ensbetydende med Bank Holiday Monday, og det igjen betyr en stor dag i non-league, der det i flere deler av landet gjerne er mulighet for få med seg både to og kanskje til og med tre kamper. Da jeg så gjennom terminlistene, så jeg fort muligheten for en flott dobbel med Darlington RA v Northallerton Town fulgt av storoppgjøret Darlington v Spennymoor Town, og det var derfor jeg hadde bestilt overnatting i Darlington. Jeg spør meg etter hvert hvorfor Northern League i det hele tatt gidder å bruke 11.00 som standard kamptidspunkt denne dagen, for igjen ble majoriteten av dens kamper flyttet til et nokså meningsløst tidspunkt med avspark klokka 13.00. Det var ennå ikke tilfelle med min kamp da jeg hadde avreise fra Norge, men allerede mens jeg befant meg på turens første kamp i Dorchester fikk jeg den kjipe beskjeden.

Connor Lamb informerte meg om at Darlo RA nå på to ukers varsel hadde flyttet sin kamp til klokka 13.00, slik at dobbelen måtte utgå. Northern League-formann Mike Amos hintet senere på turen om at det visstnok var på forespørsel fra Northallerton Town, som var laget som på samme dag ett år tidligere stakk kjepper i hjulene for mine planer og dermed også gikk glipp av besøk fra blant annet 30-40 tørste tyske groundhoppere og to biler med groundhoppere fra Skottland. Jeg vil si at Darlo RA hadde en gyllen mulighet til å tiltrekke seg et tilskuertall som uten tvil ville overgått det de normalt har, og de kunne jo til og med spilt på dette med Darlo-storebrorens kamp senere for å lokke til seg fans som senere hadde tenkt seg dit. Når man vet at mange av klubbene er raskt ute med å klage på manglende støtte i lokalbefolkningen, kan man jo samtidig spørre seg hva disse klubbene selv gjør for å gripe slike muligheter.

Ikke minst var det et gunstig tidspunkt også fordi Darlingtons nye hjemmebane fortsatt er såpass ny at mange groundhoppere ennå ikke har besøkt den, og det var flere av den arten som hadde lagt samme planer som meg. Da jeg fikk vite om omberammingen, hadde jeg nok et behov for å holde litt i torsken, men min frustrasjon var kanskje ikke like stor som den groundhopperen Rusell Cox ga uttrykk for i Wycombe, da han og hans reisefølge var blant flere som etter hvert valgte å avlyse sin tur sørfra og heller forbli i sør. Uansett hvor mye jeg liker Northern League, tror jeg nok at jeg klok av skade vil kunne bli å finne på en annen kant landet på denne dagen neste år, men etter å ha ristet av meg skuffelsen og kikket litt på alternativene, så jeg snart at Shildon v West Auckland Town fortsatt sto oppført med avspark klokka 11.00.

Man kan absolutt gjøre langt verre enn en revisit til Shildon og koselige Dean Street – ikke minst for et oppgjør egnet til å gi vann i munnen. Derfor var det med Shildon som destinasjon at jeg denne mandagsmorgenen la ut fra The Dalesman i Darlington og tok plass på 08.51-toget fra Darlington. Toget opp til Shildon tok rett i underkant av tjue minutter, og fra stasjonen helt sørøst i byen og opp til Dean Street tok det rundt et kvarter med apostlenes hester. Det virket ved første øyekast ikke som om det var særlig aktivitet der da jeg ankom med rundt halvannen time til avspark, men snart hørte jeg stemmer innenfor og så aktivitet inn i inngangspartiet, slik at jeg fikk betalt mine £6 i inngangspenger og £2 for et eksemplar av dagens program, som for øvrig viste seg å være god lesning.

Shildon er en liten by i grevskapet County Durham – drøyt tre kilometer sørøst for Bishop Auckland, og 18 kilometer nord for Darlington. Den har i dag drøyt 10 000 innbyggere, og anses faktisk som jernbanens vugge. Stockton and Darlington Railway ble i 1825 åpnet som en bedre måte å frakte kull fra kullfeltene nær Shildon til utskipningshavnen i Stockton-on-Tees på, og ble også verdens første passasjerlinje. Locomotion No. 1 ble verdens første dampdrevne lokomotiv til å trekke et passasjertog, og i tillegg til å pryde logoen til byens fotballklubb, har det vel ganske naturlig også gitt navnet til jernbanemuseet i utkanten av Shildon – ikke altfor langt fra jernbanestasjonen. Byens vokste altså frem takket være kullfeltene i det østlige Durham, den industrielle revolusjon, og jernbanens komme.

Det kunne vært artig med en svipptur innom museet der for å lære mer om det George Stephenson og hans kumpaner fikk til her, men det var ganske sikkert stengt denne dagen, og jeg hadde uansett andre planer som inkluderte fotballkampen. Vel inne på Dean Street kunne jeg igjen skue over mot den karakteristiske hovedtribunen med det pagode-lignende taket, og da jeg tok meg over dit for å entre klubbens lille, koselige bar kunne jeg konstatere at de med så tidlig avspark hadde full english breakfast på menyen denne dagen. Til £4 kunne jeg ikke si nei til det tilbudet, og snart kunne jeg få litt frokost i skrotten mens jeg samtalte litt med noen av de Shildon-supporterne som allerede hadde innfunnet seg.

Klubben ble i 1890 stiftet under navnet Shildon Athletic, og da Stockton St. Johns tidlig i 1903/04-sesongen måtte trekke seg fra Northern League, tok Shildon deres plass (og overtok spesielt nok også deres resultater og tabellposisjon). I 1907 hoppet de over til North Eastern League, og i 1923 fjernet de Athletic-suffikset og tok dagens navn, før de i 1932 returnerte til Northern League, der de har befunnet seg siden. Shildon hadde sin storhetstid i 1930-årene, og da de våren 1934 vant Northern League for første gang, var det kun den første av fire strake ligatitler. Jeg kan også legge til at de ikke bare tok en femte tittel i 1940, men at fem av deres etter hvert ni titler i Northern Leagues ligacup ble hanket inn i samme periode.

Det er vel nå sju ganger at Shildon har tatt seg til de ordinære rundene av FA Cupen, og det var også i denne perioden at de flere ganger gjorde dette – ikke minst i 1937/38-sesongen, da de tok seg til andre runde ved å slå ut Scarborough og Stalybridge Celtic før Dartford ble for sterke. Etter andre verdenskrig var Shildon ikke lenger like sterke, og det skulle gå lang til før man igjen kjempet om slik heder. Etter at Northern League igjen utvidet med en andredivisjon i 1982, måtte de tre år senere i stedet ta turen ned på ligaens andre nivå, men de var relativt raskt tilbake, og det samme var tilfelle ved to senere anledninger. Etter at de returnerte til toppdivisjonen i 2002, har de vært å finne som fast innslag der siden.

Da Shildon i 2003/04-sesongen spilte seg frem til første runde i FA Cupen, var det første gang på 42 år at de kvalifiserte seg til de ordinære rundene, og på stående fot lurer jeg på om ikke dette også er siste gang en Northern League-klubb klarte den bedriften. Ved det tilfellet ble det stopp borte mot Notts County, men Shildon hadde en periode sørget før bekymring hos Nottingham-klubbens fans før de omsider måtte takke for seg. Klubben med det passende navnet The Railwaymen etablerte seg snart igjen som et topplag i Northern League, men det var en snodig fotballopplevelse jeg fikk da jeg i april 2015 gjestet Bedlington Terriers der de fleste forventet å se Shildon hente Northern League-tittelen i en utsatt sesongavslutning der de «kun» trengte å slå sitt vertskap, men til tross for en rekke sjanser måtte nøye seg med 1-1 og se tittelen gå til Marske United.

De slo imidlertid grusomt tilbake da de sesongen etter tok sin femte Northern League-tittel, og den første siden 1940. Samtidig sikret de seg The Double ved også å vinne ligacupen for andre året på rad. Selv om det største favorittstempelet denne sesongen nok må gå til Morpeth Town, er Shildon slik jeg ser det en av de fremste utfordrerne sammen med nettopp det som var dagens motstander – West Auckland Town. Det var derfor duket for et durabelig oppgjør mellom to klubber jeg har tippet vil ende blant de 3-4 beste, og en spesiell affære da tidligere Shildon-manager Gary Forest nå ville returnere med sin nye klubb og en rekke spillere med fortid i Shildon. Det er heller ikke mange kilometerne herfra vestover til West Auckland, så jeg så frem til dette derbyet.

Da jeg etter å ha slukt frokosten kunne benytte en røykepause til å ta en tur rundt banen, kunne jeg se at både Amar Purewal, Anthony Bell, Ben Wood, Danny Parker og Darren Richardson hadde kommet for å forsøke å ta poeng fra sin tidligere arbeidsgiver. Mens det skulle vise seg at Richardson startet på banken, var de andre i startelleveren. På sidelinjen sto spillende Shildon-manager Daniel Moore i samtale med sitt trenerapparat som inkluderte Micky Barron, og sistnevnte hadde jeg jo sett i aksjon i Horden dagen før. Under en kort ordveksling med ham innrømmet han at han ikke lenger var noen toppidrettsutøver og at han kjente gårsdagens økt på kroppen. Jeg ønsket lykke til og fortsatte på min runde rundt anlegget.

Det mange kanskje ikke vet om klubbens hjemmebane Dean Street er at den i tidligere dager het South Durham Athletic Ground og også hadde en sykkelbane. Den var nok borte da man i 1923 reiste den karakteristiske hovedtribunen som med sitt pagode-lignende tak gjør at den er et kjent og kjært innslag som er lett gjenkjennelig. Denne står midt på den ene langsiden og er opphøyet fra bakken slik at den må entres via trapper i forkant om man vil sitte der oppe under tak i de nokså bratte avsatsene. På motsatt langside har man et lengre overbygg som er bygget inn i en liten gressbanke og gir tak over hodet til stående tilskuere. Ellers er det hard standing som gjelder rundt resten av banen. Men etter at planene om å selge anlegget og flytte til et friidrettsstadion tilknyttet et sportskompleks et annet sted i byen heldigvis ble lagt på is, vil det nok snart bli endringer her ved Dean Street.

Man har nå i stedet bestemt seg for å bygge en ny sittetribune på bortre langside, der man allerede har åpnet for at supportere kan betale for sitt personlige sete for livet ut. For de som fryktet at den ville erstatte hovedtribunen kan da puste lettet ut…eller kan de det? For i beste fall vil visstnok hovedtribunen bli sperret av og forbli ute av bruk selv om den skulle bli stående slik Mike Amos og en del andre mente vil være tilfelle. Men da jeg senere denne dagen snakket med Peter Sixsmith (som selv har kjøpt seg et sete i den nye planlagte tribunen) mente han personlig at den uansett muligens vil måtte rives, så det er jo bare å kjenne sin besøkelsestid. Det ville være trist om det som nærmest har blitt som et fotballens landemerke å regne vil måtte vike, men noen vil samtidig mene at det er liten vits å ha et gammelt tribunebygg der som uansett ikke vil brukes.

Det er alltid trivelig å treffe på Shildon-folket når man er på sine rundreiser, og mange av deres kunnskapsrike supportere er interessante samtalepartnere. En av disse er nevnte Peter Sixsmith, og jeg visste at også han hadde tenkt seg videre til Darlington v Spennymoor Town etter kamp, så da jeg så ham ankomme fikk jeg snart bekreftet at han ville kunne gi meg skyss dit slik han hadde hintet om. Foran dagens kamp ble tabellen ikke overraskende toppet av Morpeth Town, som hadde vunnet alle sine fem kamper og dermed sto med full poengpott. De ble pustet i nakken av et West Auckland som med 4-2-0 og 14 poeng på sine seks kamper hadde spilt én kamp mer enn både Morpeth og Shildon, som fulgte på tredje med 4-1-0 og 13 poeng, slik at det som nevnt var duket for en durabelig toppkamp da lagene snart inntok banen.

De tidligere Shildon-spillerne var sentrale for West denne formiddagen, og det var en av disse gamle kjenningene som etter ti minutter ga gjestene ledelsen. West-kaptein Ben Wood ble nemlig spilt gjennom av Adam Mitchell og sørget for 0-1 ved å sende ballen forbi Shildon-keeper Nick Liversedge. Shildon svarte med et susende skudd fra Bobby Greulich-Smith, men West-keeper Adam McHugh vartet opp med en glimrende redning. Også Shildon-keeperen måtte i aksjon for å hindre gamle lagkamerater da Anthony Bell fyrte løs og Amar Purewals forsøk på returen ble blokkert. Deretter måtte også et skudd fra Nathan Fisher reddes av Liversedge, før man i motsatt ende av banen var nære på en utligning da et innlegg fra Greulich-Smith nesten ble styrt i eget mål av Danny Parker, og sistnevntes lagkamerat Adam Mitchell like etter måtte klarere med en heading inne på streken.

Presset fra hjemmelaget hadde økt, og spillende manager Daniel ‘Bobby’ Moore var ofte involvert. Han var mannen bak da Adam Burnicle hadde en skummel mulighet, og etter at Sam Hodgson også hadde truffet tverrliggeren med et skudd, var det etter veggspill med Moore at Adam Burnicle tok seg inn i feltet og utlignet til 1-1 på overtid av første omgang. Det hadde vært en meget god og svært underholdende omgang, og siden det fortsatt var nokså tidlig, valgte jeg å nøye meg med en brus i pausen snarere enn en cider. Det fikk foreløpig holde med den gode pinten med Appleshed jeg under litt tvil inntok med frokosten. Uansett, det var bare å håpe på mer av det samme i andre omgang, og de to lagene skuffet ikke da de leverte det som jeg i ettertid nok vil huske tilbake på som turens beste kamp.

Shildon jaktet et ledermål og hadde et par gode muligheter tidlig i omgangen, før Nathan Fisher skjøt like over på motsatt banehalvdel. Hjemmelaget hadde tilrevet seg et lite initiativ og både Hodgson, Moore, Burnicle og Jamie Harwood hadde gode sjanser, men avslutningene gikk enten over, utenfor eller ble reddet av West-keeper McHugh. Også Dominic Curl hadde en heading som ble reddet, før Nathan Fisher igjen var frempå og skjøt like utenfor på motsatt banehalvdel. Det så ut til å gå mot uavgjort 1-1 da West-innbytter Denver Morris gikk i bakken og dommeren pekte på straffemerket. Anthony Bell steg frem og sendte med straffemål i det 83. minutt gjestene i ledelsen mot sin tidligere klubb.

Det var litt mot spillets gang, men det virket nå som om West skulle få med seg tre sterke bortepoeng fra Dean Street. Shildon hadde imidlertid ikke resignert helt, og flere minutter på overtid var det igjen klart for straffespark da dommeren mente at West-innbytter Darren Richardson dro ned sin gamle lagkamerat Daniel Moore. Vi var i det fjerde tilleggsminuttet da Matty Robson tok sats, og han holdt hodet kaldt da han dundret ballen i mål nede i det ene hjørnet og utlignet til 2-2. Det var da også noe av det aller siste som skjedde, og det ble altså poengdeling foran 341 tilskuere som hadde fått se en herlig fotballkamp. Jeg hadde hatt en flott revisit til Shildon, men gikk nå ganske snart mot inngangspartiet for å møte Peter Sixsmith som tross alt skulle skysse meg til Darlington. 

 

 

Revisit:
Shildon v West Auckland Town 2-2 (1-1)
Northern League Division One
Dean Street, 28 August 2017
0-1 Ben Wood (11)
1-1 Adam Burnicle (45+1)
1-2 Anthony Bell (pen, 83)
2-2 Matty Robson (pen, 90+4)
Att: 341
Admission: £6
Programme: £2

 

Next game: 28.08.2017: Darlington v Spennymoor Town
Previous game: 27.08.2017: Horden CW v Hartlepool United ‘Legends’

More pics

 

 

 

Søndag 27.08.2017: Horden CW v Hartlepool United ‘Legends’

Da jeg denne søndagen våknet i Darlington, merket jeg for så vidt gårsdagens eskapader, men var samtidig glad for at det ikke hadde gått alt for vilt for seg, for jeg hadde visse ting på agendaen som jeg virkelig hadde gledet meg til. Under planleggingen av turen så jeg tidlig på kampen Ross County v Rangers oppe i Skottland denne dagen, men det bød på visse åpenbare utfordringer med en reise så langt nord – ikke minst i forhold til hvor jeg ville se kamp dagen før, og å komme seg opp til Dingwall i tide. Mens jeg fortsatt brynet hjernecellene på denne problemstillingen, tipset heldigvis min unge kompis Connor Lamb meg om en kamp i hans nærområde som ikke var å finne på noen terminlister.

Det hadde en naturlig forklaring i at det var en ‘show-kamp’ eller en slags ‘veldedighets-kamp’ til inntekt for den nye Horden-klubben, og da det bød på en mulighet til å endelig besøke et stadion som i lengre tid har figurert helt i toppen av min ønskeliste, var jeg ikke sen om å spikre denne i mine reiseplaner. Det var da også grunnen til at jeg etter kamp i Saltaire dagen før hadde reiset opp til Darlington og installert meg ved The Dalesman allerede på lørdag kveld. Jeg har vel sjelden eller aldri gledet meg mer til en sportslig sett betydningsløs ‘showkamp’ (som selvsagt var alt annet enn betydningsløs for Horden CW), og jeg ivret etter å komme meg til Horden og Welfare Park da jeg med frokost fra Sainsburys tuslet opp til Darlington jernbanestasjon.

Jeg hadde siktet meg inn på 10.41-toget, men siden 10.29-toget kom inn på perrongen like etter min ankomst, lot jeg like godt det frakte meg de drøyt 15 minuttene opp til Durham. Dermed hadde jeg også litt bedre tid da jeg gikk ned til Durham bussterminal, og jeg rakk også å sikre meg et eksemplar av dagens Non-League Paper før jeg kunne ta plass på buss 24 med avgang klokka 11.17 etter å ha punget ut med £7 for en dagsbillett. Bussturen til Horden tok i underkant av en time, og siden avspark var klokka 14.00 var det med godt over halvannen time til kampstart at jeg etter en kort spasertur kunne dreie ned South Terrace og få det flotte anlegget på min venstre hånd der den fantastiske hovedtribunen ruvet på motsatt side av banen.

Horden er en landsby helt øst i County Durham, ved kysten ut mot Nordsjøen. Den har har i dag rundt 9 000 innbyggere, og med en beliggenhet omtrent to mil sør for Sunderland, ligger den også rett øst for Peterlee som den i stor grad har vokst sammen med. Det er ikke altfor mange steder der kullgruvedriften har vært viktigere i lokalsamfunnet enn i nettopp Horden, for den store Horden Colliery var blant Europas største, og i løpet av første halvdel av 1900-tallet ble landsbyen bygget opp rundt denne «juvelen i kronen». Den enorme gruven hadde flere sjakter som strakte seg langt utover under Nordsjøen, og en mai-dag i 1930 satt de en europeisk dagsrekord med å utvinne 6 758 tonn kull – en rekord som sto i over 30 år. I 1935 var hele 4 342 arbeidere ansatt her, og på et tidspunkt jobbet over 90% av Hordens innbyggere i gruvene.

Da Horden Colliery stengte tidlig i 1987, skapte det naturlig nok en enorm arbeidsløshet. Hordens innbyggertall – som nådde sin topp med 15 000 i 1951 – sank raskt med fraflytting, og fortsatt ser man blant annet i flere av gatene rundt Welfare Park hus etter hus som er åpenbart forlatt og «barrikadert». Borte er også en rekke av tilbudene som ikke bare inkluderer togstasjonen som bar stedets navn, men også politistasjonen, brannstasjonen, minst én av skolene, butikker, kinoer etc. Det er nok harde kår i Horden; ikke bare for fotballen, men også for mange av de lokale innbyggerne. Det var uansett trivelige folk som ønsket meg velkommen og tok imot mine £2 i inngangspenger.

Dagens kamp var altså arrangert for å samle inn penger til den nye Horden-klubben, som hadde spilt seriekamp i Durham Alliance dagen før, men som nå skulle ha en vennskapelig dyst mot et lag bestående av gamle Hartlepool United-helter. Horden-karen Brian Honour hadde en lang karriere som Hartlepool United-spiller, og hadde under navnet Hartlepool United Legends invitert med seg en rekke tidligere Pools-helter som skulle trekke folk til Welfare Park denne søndagen. Jeg får bare igjen takke Connor for at han tipset meg om dette, og selv om han selv ikke ville være til stede, hadde han klart å besørge dagens kampprogram for Horden før han satt kursen mot sydenferie i Hellas.

En gjennomgang av Horden-fotballen krever selvsagt at man tar for seg Horden Colliery Welfare, som ble stiftet i 1908 og allerede fra starten spilte sine kamper på Welfare Park. I sine første år het klubben Horden Athletic, og gruvearbeiderne betalte et lite beløp fra sin lønningspose. De spilte i Wearside League og senere i den ikke lenger eksisterende North Eastern League, som de vant i 1938. Sesongen etter spilte Horden CW seg frem til FA Cupens andre runde, der det ble knepet tap 2-3 mot Newport County. Til tross for at de ved fem senere anledninger tok seg til første runde – senest i 1980/81 – klarte de aldri å kopiere denne bedriften. I 1964 vant de igjen Northern Eastern League i det som var den ligaens siste sesong.

Etter dette spilte de i Wearside League frem til 1975, da de fikk innpass i Northern League. Det var starten på 38 sesonger i denne tradisjonsrike ligaen, med tredjeplasser i 1980 og 1983 som historisk bestenotering for Horden CW. Klubben måtte etter hvert ta turen ned i Division Two, og ikke minst merket også fotballklubben konsekvensene av at den store gruven ble nedlagt i 1987, og noen tunge år fulgte. I 2003 rykket de opp igjen i Northern Leagues toppdivisjon, men det ble med fire sesonger, og da de igjen tok seg opp igjen i 2009, ble det med én eneste sesong. Tre år senere måtte de våren 2013 ta turen ned i Wearside League etter å ha endt sist i Northern League Division Two, og der befant de seg da det i fjor høst var ny krise for Horden-fotballen.

Horden CW hadde kommet med kant med de lokale myndigheter som etterlyste betaling av regninger, og da det åpenbart også var visse personlige konflikter involvert, virket de svært lite lystne på å forhandle med klubben, som snart fikk beskjed om å levere inn nøklene til Welfare Park. Det så mørkt ut for en klubb som har fostret en rekke kjente spillere. Colin Bell – Manchester City-legenden fremfor noen – startet sin karriere her. Det samme gjorde Bob Taylor, som var sønn av en gruvearbeider og senere ble kjent fra kanskje først og fremst West Bromwich. Tommy Garrett var selv både arbeider i gruvene her og spiller for klubben før han senere ble engelsk landslagsspiller. Det samme var tilfelle med Horden-fødte Stan Anderson som vel fortsatt er den eneste spilleren som har vært kaptein for alle de tre store nordøst-klubbene – Newcastle United, Sunderland og Middlesbrough.

Daily Mail hadde en sjeldent bra artikkel om klubbens situasjon rundt tidspunktet for den siste hjemmekampen på Welfare Park, og hvorfor den måtte reddes. Etter en kort periode i eksil endte det dessverre likevel med at Horden Colliery Welfare ble til Darlington Reserves med ny hjemmebane ved nitriste Eastbourne Sports Complex i Darlington. Lederne forsvarte dette med at alternativene var at klubben gikk under fullstendig, men det er sannsynligvis særs fattig trøst for supporterne i Horden, som nok føler at det egentlig er (i hvert fall nesten) samme sak. Heldigvis var det noen som tok initiativ til å stifte en ny klubb, og Horden Community Welfare har beholdt initialene og fikk ikke minst starte opp med spill på Welfare Park.

Mange trodde nok at den nye klubben ville gå rett inn i Wearside League, men de valgte faktisk å i stedet starte opp i dens feederliga, Durham Alliance Combination. Etter at jeg ved to-tre anledninger har blitt offer for omberamminger og endring av kamparena når jeg tidligere har planlagt visitter til Horden Welfare Park, fryktet jeg at jeg hadde gått glipp av muligheten til å se kamp der, og det var kanskje også derfor jeg ivrig kastet meg over denne søndagskampen. Etter at jeg kommenterte hvordan Connor åpenbart hadde fått ferdig kampprogrammet i tide, ble jeg identifisert av en kar som snart tilbød seg å vise meg rundt på anlegget med en omvisning som også inkluderte en tur innom garderobe-lokalene innunder den fantastiske tribunen.

Welfare Park domineres av den nevnte og utrolig flotte Grandstand som ruver over resten av anlegget. Dette er en tribune klassisk som noen, og den er opphøyet fra bakken og byr på sitteplasser til de som entrer den via trappene på siden. Den står midt på den ene langsiden, og på en av sidene er det en seksjon med klassisk terracing som strekker seg videre nedover mot hjørneflagget ved den øvre kortsiden. På sistnevnte, i likhet med den andre langsiden, er det mer terracing under åpen himmel, som her strekker seg henholdsvis i hele banens bredde og lengde. Som underlag var det her tidligere brukt jernbanesviller for å lage avsatser for terracing, men de ble i 1960-årene byttet ut med betong som nå er i ferd med å smuldre helt opp. Det hadde den allerede gjort også da den ble erklært usikker i 1980-årene, og klubben har nok stadig flikket på dette siden den gang.

Det er vanskelig å ikke like Welfare Park, men noen egen bar har de ikke lenger. Lee hadde fortalt meg at han mente de ikke ennå har fått lisens, men bak hovedtribunen ligger cricketbanen, og på andre siden av denne var det allerede godt fremmøte i cricketklubbens lokaler, der man også hadde satt ut et enormt partytelt og tydeligvis hadde besøk av et lite tivoli med karuseller og hoppeslott etc for barna. Inne i klubbhuset der fikk jeg bestilt meg dagens første pint som jeg nippet til mens jeg kikket i det nokså tynne programmet. Da jeg etter en stund returnerte, bidro jeg til klubbkassa med å også kjøpe et program til og sikre meg en pin til min samling, og snart så jeg også kjente fjes ankomme i form av Katie og Lee samt Katies datter Jade, som betalte seg inn i det øvre hjørnet, der man nå også hadde åpnet portene.

Før den tid hadde jeg også fått vekslet noen ord med en av de som skulle spille; nemlig Spennymoor-manager Jason Ainsley, som også hadde med seg sin assistent Tommy Miller på Hartlepool-laget. Med referanse til en artikkel i Non-League Paper spurte jeg avslutningsvis om han fortsatt var «i unåde» hos kona – eller in the doghouse, som var ordene han brukte. «Always in the doghouse, mate», var det lattermilde svaret hans før han gikk i garderoben. Det var tydelig at Horden-folket hadde kjent sin besøkelsestid, for det strømmet til med folk, og Lee uttrykte med et smil hvordan det var ganske typisk Horden at mange besøkende også hadde med seg meget voksne forsyninger med medbragt drikke, samtidig som det virket som om flere av de allerede hadde vært i gang i noen timer. Men det var da tross alt Bank Holiday weekend..

Den nye Horden-klubben har altså startet opp i Durham Alliance Combination, og Lee måtte innrømme at det med respekt å melde er en temmelig svak liga. Jeg hadde spurt en av klubbrepresentantene om dette tidligere, og han fortalte at de ganske riktig fikk tilbud om en plass i Wearside League, men at det ble stilt økonomiske garantier som gjorde at de ikke ville ta sjansen på å måtte trekke seg halvveis i sesongen og derfor valgte å starte forsiktig i dens feederliga. Der hadde de på dette tidspunktet vunnet alle sine tre kamper med henholdsvis 18-1 borte mot Hylton Sports Club, 15-2 hjemme mot reservene til Jarrow FC, og senest 3-0 borte mot Hall Farm Glasshus. De regner da også med å være å finne i Wearside League neste sesong, og intet hadde vært bedre enn det.

Et ytterligere og eventuelt fremtidig avansement til Northern League vil kanskje vanskeliggjøres av at flomlysmastene er fjernet siden jeg i oktober 2015 tok en kikk innom her på vei til kamp hos Easington Colliery, men det er det kanskje en nabokjerring som er glad for, for Lee kunne fortelle en vittig anekdote om et fruentimmer som under en kamp marsjerte opp og krevde at lysene ble slått av da de sjenerte hennes barn som skulle sove. Hadde hun ikke merket at det lå et idrettsanlegg rett ved siden av da hun flyttet inn?? Lee viste meg ellers et punkt bak det øvre målet der groundhoppere ynder å ta bilder mot den andre kortsiden og en bakgrunn hvor man nedover en gate av gamle arbeiderboliger ser ut til Nordsjøen og eventuelle skip der ute. Og med det var det klart for avspark.

Heldigvis hadde man klart å finne erstatninger for linjemennene som hadde måttet trekke seg på kort varsel, men også blant Hartlepool United ‘Legends’ var det et par som hadde måttet melde forfall, og vi merket oss tidlig at keeper Ian Naisbett åpenbart var en av disse. Man hadde fylt opp ‘bortelaget’ med et par lokale spillere som hver ga en donasjon til klubben, og en av disse var en ung kar vi senere fikk identifisert som Josh Lincoln. Vi mistenkte at han kanskje var en Horden-spiller som for anledningen dro på seg motstander-trøya, mens Connor i ettertid kunne fortelle meg at han forrige sesong var i Easington Colliery og fikk noen kamper der. Uansett var det han som i det niende minutt åpnet scoringsballet og sørget for 0-1. Horden-spillerne hadde spilt ligakamp dagen før, og Lee kommenterte at mange av de også spiller Sunday League-fotball, slik at mange av de med stor sannsynlighet spilte sin andre kamp for dagen og tredje kamp på et snaut døgn.

Legends hadde også to mål annullert før man tok pause på 0-1 foran det som ble anslått å være 200-300 tilskuere. Vi tippet at det nok var noe nærmere 300 enn 200, og i tillegg var det minst like mange borte ved cricketklubben, selv om det kanskje ikke kom fotballklubben til gode(?). Jeg forsøkte å forestille meg hvordan det var her da rundt 8 000 presset seg inn i en FA Cup kamp mot Blyth Spartans i 1957. Kampprogrammene var nummerert, og i pausen foretok man også en loddtrekning der jeg faktisk vant premier på begge mine programmer. Både vinflasken og boksen med sjokolade ble donert tilbake til klubben slik at de kan bruke de som premier ved neste anledning, men det var uansett godt med litt vinnerlykke.

Josh Lincoln doblet ledelsen med sitt andre mål et snaut kvarter ut i andre omgang, før vertene reduserte til 1-2 ved en spiller Lee identifiserte som Peter Crawford. Vi har dog hatt visse utfordringer med noen av målscorerne, og siden det var en del klabb og babb inne i feltet, var dette kanskje målet som en av Horden-representantene noterte som et selvmål for Micky Barron (nå i Shildons trenerapparat etter å ha spilt over 300 kamper for Hartlepool United)? Uansett gjenopprettet gamlingene sin tomålsledelse like etter da Spenny-manager Jason Ainsley sendte i vei et skudd fra like utenfor 16-meteren som snek seg inn i mål. Og i det 69. minutt noterte Josh Lincoln seg for et hattrick da han økte til 1-4 – noe som fikk Lee til å hevde at Hartlepool United ‘Legends’ kanskje burde stille lag i Durham Alliance Combination.

To kjappe mål fra hjemmelagets Philly Quinn sørget for 3-4, men legendenes nummer 10 (som vi aldri klarte å identifisere) økte igjen ledelsen med et par minutter igjen, før vertene rakk å redusere til 4-5 i det siste ordinære minutt. Horden-keeper Shay Adamson ble kreditert et av målene, og det må ha vært dette siste, for han må da ha fått prøve seg som utespiller siden det åpenbart var en annen keeper i deres mål i andre omgang. Lee kunne fornøyd minne om sitt forhåndstips om at det typisk nok for slike kamper vil bli «en ettmålsseier med noe sånt som ni mål totalt», men vi får tro at vinneren uansett først og fremst var Horden CW, som forhåpentligvis fikk inn noen grunker i klubbkassa denne dagen. Siden jeg ble tilbudt skyss til Peterlee bussterminal (hvor det går langt flere busser fra), forlot vi snart Welfare Park, og jeg kunne snart igjen takk Katie og Lee for skyss da vi tok farvel der.

Det var tid for en pint på Eden Bar før jeg busset tilbake til Durham og toget derfra ned til Darlington. Der var jeg snart å finne ved Hungry Horse-puben The Woolen Mill, der en curry ble min middag før jeg tuslet lenger inn i sentrum for å sjekke ut livet. Det var da også virkelig liv ute i Darlington denne kvelden, og etter en pitstop ved The Golden Cock fant jeg ut at The Boot & Shoe var så stappfull at jeg i stedet trakk meg raskt ut og slo meg ned på The Pennyweight, rett over veien. Der slapp jeg i hvert fall å stå som sild i tønne, og kunne i stedet kose meg med en pint mens jeg kikket ut av vinduet på de lettkledde jentene som var ute på livet. Det var vill vest på og rundt Tubwell Row, og da jeg gikk for å trekke meg tilbake var igjen ambulansen til stede ved The Boot & Shoe for å hente med seg en døddrukken jente samtidig som lovens lange arm hadde sitt fulle hyre med å håndtere noen kamphaner. Da var det like greit å trekke seg tilbake til The Dalesman og la den sjarmerende vertinnen Sarah skjenke meg en pint eller to før jeg tok kvelden. 

 

 

English ground # 436:
Horden Community Welfare v Hartlepool United ‘Legeds’ 4-5 (0-1)
Charity match
Welfare Park, 27 August 2017
0-1 Josh Lincoln (9)
0-2 Josh Lincoln (59)
1-2 Peter Crawford (60)
1-3 Jason Ainsley (63)
1-4 Josh Lincoln (69)
2-4 Philly Quinn (78)
3-4 Philly Quinn (81)
3-5 Nr 10 (87)
4-5 Shay Adamson (90)
Att: 250+ (est)
Admission: £2
Programme: £1
Pin badge: £2

 

Next game: 28.08.2017: Shildon v West Auckland Town
Previous game: 26.08.2017: Salts v Wakefield City

More pics

 

 

 

Lørdag 26.08.2017: Salts v Wakefield City

Det hadde egentlig kun vært en svipptur ned til London-traktene i forbindelse med fredagskampen, og jeg må innrømme at jeg gledet meg til å vende snuta nordover igjen etter frokost ved Premier Inn-hotellet i Woolwich, der jeg sørget for å få valuta for de £8,99. Da siste bit med både pølser, black pudding, egg og alt annet jeg bestilte på tallerkenen hadde blitt satt til livs, var det på tide å sjekke ut og dra med seg pikkpakket bort til Woolwich Arsenal-stasjonen(e). Der tok jeg plass på første DLR-tog mot Bank, hvorfra turen gikk videre med tubens Northern Line til Kings Cross, hvor jeg kunne sette meg på 09.05-toget til Leeds. Denne dagen skulle jeg besøke en nokså spesiell destinasjon som jeg hadde sett frem til, og etter et togbytte i Leeds, tok jeg meg videre med 11.56-toget som brukte et snaut kvarter til Saltaire, der jeg skulle se dagens kamp.

Saltaire er virkelig en interessant plass, og ble i 1851 grunnlagt av industrieieren og filantropen Sir Titus Salt som en såkalt model village – eller mønsterlandsby, som det ser ut til å hete på norsk. Etter å ha startet som partner i sin fars spinneri, slo han seg opp i Bradfords ullindustri, og hans stadig voksende foretak var i ferd med å vokse ut av sine lokaler. Med fem separate spinnerier i byen hadde industriherren vært tidlig ute med å bekymre seg for saker som både miljø, forurensning og arbeidernes velferd. Han kjøpte land i utkanten av Shipley og flyttet rett og slett hele sin virksomhet dit opp ved å bygge det enorme spinneriet Salts Mill, som på den tiden var verdens største industribygg. Nå kunne han operere rett ved jernbanen, og forbi renner både elven Aire og Leeds and Liverpool Canal, så dette var en gunstig beliggenhet.

I en tid hvor industriherrene neppe hadde altfor mye fokus på arbeidernes kår, var altså Sir Titus Salt opptatt av dette, og rundt det nye enorme spinneriet bygget han opp en landsby med flotte steinhus, vaskehus med rennende vann, badehus, sykehus, og diverse andre institusjoner og fasiliteter for utdannelse og rekreasjon. Landsbyens navn ble en kombinasjon av hans etternavn og navnet til elven Aire, og selv om denne interessante forretningsmannen døde i 1876, ligger han fortsatt i et mausoleum i den flotte kirken han selv sto bak byggingen av her. Og selv om produksjonen ved hans store spinneri stoppet for godt i 1986, lever hans navn også videre nær sagt hvor enn man beveger seg i hans hjertebarn av en landsby. Han skulle bare visst at den i 2001 ble innlemmet på UNSECOs verdensarvliste!

De fleste har sannsynligvis for lengst klart å resonnere seg frem til at Saltaire ligger i grevskapet West Yorkshire, der den i dag gjerne anses som en del av den langt større naboen Shipley, som igjen er en nordlig drabant til storbyen Bradford. Under planleggingen av turen måtte jeg vente lenge på at West Riding County Amateur League skulle offentliggjøre sine terminlister, og da de til slutt ble tilgjengelige, kastet jeg meg over kampene til ikke minst Littletown og Salts. Det var sistnevnte jeg denne dagen skulle besøke, men først hadde jeg satt av et par timer til å kikke meg rundt i idylliske og godt bevarte Saltaire. Dessverre måtte jeg slepe med meg bagasjen fra stasjonen og forbi alle de individuelt vernede husene, men etter vanlig og møysommelig forhåndsarbeid og planlegging hadde jeg selvsagt allerede blinket meg ut et passende sted for en rast.

Et helt naturlig stoppested var den meget gode puben Fanny’s Ale & Cider House, som hadde et viktoriansk preg, og som skjenket meg to gode pints med cider mens jeg oppholdt meg der. Selv om det var aldri så trivelig der, er det visst noe som heter at det ikke gror mose på en rullende stein, så det var vel på tide å komme seg videre. Jeg tuslet nedover mot togstasjonen igjen, men passerte denne og krysset over kanalen, til krysset der innkjørselen til landsbyens sportsarenaer går inn mot venstre gjennom en koselig park. Der ligger den store puben The Boathouse med en fantastisk beliggenhet langs elven Aire, og man gjorde tilsynelatende god butikk med masse turister som både inne og utendørs koste seg med god mat og drikke. Siden jeg fortsatt hadde godt med tid måtte jeg nesten unne meg et glass der.

På vei ut og nedover mot sportsanlegget traff jeg deretter på mine groundhopper-venner Katie og Lee, som hadde tatt turen ned fra nordøst. De hadde allerede vært borte ved anlegget for å parkere og snakke med et par av de allerede fremmøtte klubbrepresentantene, og gikk seg nå en liten tur langs kanalen. Mens de gikk for å kikke seg litt rundt, fortsatte jeg etter en kort samtale mot sportsplassen for å få slengt fra meg bagen. Dette er et kompleks med fasiliteter for en rekke idretter som ble drevet i regi av den gamle hjørnesteinsbedriften, som altså tilbød en rekke aktiviteter til sportslig sportslig rekreasjon for sine arbeidere, og samtlige deler tilsynelatende fortsatt det store klubbhuset. Det kommer man til etter å ha passert tennisbanene og banene for lawn bowls, og bortenfor klubbhuset igjen ligger cricketbanen og to fotballbaner. Alt dette ligger svært idyllisk til på en tynn tarm der de har kanalen som nærmeste nabo på sørsiden og elven Aire som nærmeste nabo i nord.

I det flotte klubbhuset fikk jeg sette fra meg pikkpakket i et hjørne, og ble snart servert en forfriskende pint før jeg over for å ta en nærmere kikk på selve fotballbanen. Der hadde tydeligvis mine venner fra nordøst varslet om min ankomst, og jeg påtraff igjen disse idet jeg kom ut av klubbhuset, slik at vi sammen kunne gå over for å få en varm velkomst. Fra matutsalget i veggen på garderobebygget der fikk jeg byttet £1 mot et eksemplar av dagens kampprogram, og ikke bare vil jeg tro at det kun er et fåtall klubber som trykker program i denne ligaen, men det var også et glossy og profesjonelt utseende program på 24 sider. Sir Titus Salt var i sin bransje blant de første som så mulighetene i bruke ull fra alpakka, og dette var noe han bygget sitt imperium på, så det er ikke helt unaturlig at kampprogrammet til klubben som bærer hans navn videre heter nettopp…The Alpaca.

Mye av den tidligste historien til Salts FC har dessverre gått tapt, men selv om dette idrettsanleggets historie som idrettsplass sies å strekke seg tilbake til 1920-årene, oppgir klubben selv at Salts FC skal ha blitt stiftet i tiåret etter – altså i 1930-årene. Klubben har en lang historie i West Riding County Amateur League – som for ordens skyld er en feederliga for Northern Counties East League, og som dermed følgelig har sin toppdivisjon på non-leagues step 7. Fra 1955 spilte de ti sesonger i den tidligere Yorkshire League (hvorav tre sesonger i toppdivisjonen), som i 1982 var en av to ligaer som slo seg sammen for å stifte dagens Northern Counties East League. Det er ikke altfor mye informasjon å finne om klubbens meritter, men de har åpenbart tilbragt det meste av sin historie i det jeg for enkelthets skyld kaller West Riding League. Jeg vet at de i senere år har vært nede i Division One, men etter opprykket derfra i 2012 har de holdt seg i Premier Division.

Fotballdelen av anlegget består av ikke bare én, men to fotballbaner. Det jeg vil anse som «hovedbanen» er den som ligger nærmest cricketbanen, og på langsiden ut mot kanalen har man her altså et garderobebygg, mens det eneste av tribunefasiliteter er å finne på motsatt langside – ut mot elven Aire – der man på den ene banehalvdelen finner en flott ståtribune i mur. Denne har også et overbygg som gir tak over hodet til de som står på betongavsatsene her, og den er malt i klubbens blå og gule farger. Ellers er det ikke engang noe hard standing, så rundt banen ellers står man rett og slett på bar bakke med gresset som underlag. Bak det bortre målet legger den andre banen, og de to ligger med kortsidene mot hverandre og skilles kun av en liten kjerrevei. Den borterste banen har faktisk en egen tribune som er nærmest en kopi av sin ‘kollega’.

Uten at jeg skal være altfor påståelig, ser det – etter å ha studert noen oversiktsbilder – for meg ut som om det tidligere var to baner som lå på 90 grader i forhold til hverandre, og der begge tribunene var å finne på langsiden av hovedbanen, men det har tilsynelatende blitt anlagt nye baner der den ene også har blitt snudd 90 grader og med det som resultatet at de nå har hver sin tribune. Kanskje er det greit at de har to fotballbaner, for Salts stiller ikke bare også et reservelag i Division One; de har i tillegg både et tredje- og fjerdelag som begge opererer i Carven & District League, og sannelig også to Sunday League-lag. Så her er det nok masse aktivitet! Jeg nevnte hvordan klubben trykker et flott program til sine kamper, og det ser faktisk også ut som om de til og med gjør dette for noen av kampene til reservelagene. Og ikke nok med det, for klubbens programmer gjøres som regel også tilgjengelig på nettet.

Salts’ hjemmebane er også kjent for å ha tjent som hjemmebane for den fiktive klubben Barnstoneworth United i en episode av TV-serien Ripping Yarns. Den hadde Monthy Python-gutta Terry Jones og Michael Palin på rollelisten, og ble sendt på BBC2 på siste halvdel av 1970-årene. I denne nevnte episoden kommer supporteren Gordon (spilt av Palin) hjem etter nok et sviende nederlag og lar sitt raseri gå ut over møbler og annet inventar. «8-1! Eight bloody one!», klager han i en kjent replikk etter å ha sett sine helter bli ydmyket av Brighouse, og dette var selvsagt grunnen til at Lee hadde ønsket seg nettopp 8-1 som resultat denne dagen. Det blir bestemt at Barnstoneworth United skal legges ned og stadionet selges til en skraphandler, og det er da Gordon tar affære, men de som skulle ønske å se denne episoden i sin helhet kan heller ta en kikk her. Uansett var dette altså Salts’ lille øyeblikk i rampelyset.

Det skal godt gjøres å ikke trives på besøk hos Salts, og i likhet med mine venner Katie og Lee likte jeg meg umiddelbart her. Etter at tre noe brydde groundhoppere hadde blitt fotografert for bruk i et kommende program, overhørte vi en interessant samtale utenfor garderobebygget. Dagens gjester var Wakefield City, som var nyopprykket fra Division One, og som for ordens skyld ikke har noe å gjøre med den ikke lenger eksisterende Wakefield-klubben som flyttet fra Emley og for noen år siden spilte i NPL. Det er også lite som tyder på noen forbindelse med Wakefield City-klubben som i 1921 var med å stifte den andre utgaven av Yorkshire League (som senere altså ble til NCEL) og som spilte der i 1920-årene. Uansett, etter to strake avlysninger hadde Wakefield City ikke spilt siden hjemmetapet i sesongstarten, og nå fant vi ut at det var nære på at det ikke hadde blitt kamp denne dagen heller.

Wakefield City-manageren kunne nemlig fortelle oss at han den morgenen hadde fått en mystisk tekstmelding om at kampen var avlyst pga overvann på banen. Det virket ikke som om det hadde regnet her i traktene, så kanskje skjønte han etter hvert at det var ugler i mosen, og fant omsider ut at informasjonen slett ikke stemte. Salts-folket benektet enhver kjennskap til denne tekstmeldingen, men for bortelaget hadde allerede noen av spillerne dratt på jobb eller til og med reist bort for helgen etter å ha fått melding om avlysning, og da kontrabeskjeden kom var det for sent for mange av de, slik at Wakefield City nå stilte uten flere av sine faste spillere. Heldigvis hadde de i hvert fall klart å stille lag, og skulle nå spille sin andre ligakamp for sesongen. Mens de hadde tapt sin eneste kamp, hadde Salts også tapt åpningskampen men sto nå med 2-1-1 etter fire kamper.

Jeg fikk huket tak i dommeren, og etter at han velvillig hadde bidratt med lagoppstillingene, var vi klare for avspark. En av lederne til hjemmelaget fortalte oss at de hittil i sesongen har slitt med å komme i gang fra start i sine kamper, slik at de gjerne har måttet komme bakfra etter å ha våknet til live først langt ute i kampen. Etter at de skapte et antall gode muligheter i de første fem minuttene, så det ut som om de denne gang var friske fra første fløytestøt, men så falt de hen til det vår samtalepartner kalte gamle synder. Det ble ikke bedre av at deres kaptein Joe Pleasance hadde forsøkt å spille med en lyskestrekk, og selv om det kun ble avslørt da han tvunget til å løpe, var det tilfellet nettopp da Wakefield City plutselig slo til og et innlegg ble headet flott i mål av Robert Bloomfield. Hjemmelaget fikk byttet ut Pleasance, men det sto 0-1 i det 25. minutt.

Wakefield City la seg enda mer bakpå og forsvarte sin ledelse med nebb og klør, og mens Salts fortsatt å presse på, rev representanter for hjemmelaget seg i håret over det de så. Dette til tross for at deres gutter var det beste laget, men det hjelper som kjent lite når man ikke klarer å omsette de sjansene man får. Dermed sto det overraskende 0-1 til pause foran det vi talte oss frem til å være 47 tilskuere, og ingen virket mer overrasket over den enn en av bortelagets representanter som vi snakket med i pausen. Vi gadd ikke å gå helt bort til klubbhuset i pausen, og ble i stedet stående ved banen for å snakke med noen av de fremmøtte. Lee kommenterte at Salts nok allerede burde vært ute av syne halvveis, men det hadde ikke gitt uttelling i målprotokollen, og en av hjemmelagets ledere mente at det nå etter all sannsynlighet ble kjørt flere hårfønere på en gang i Salts-garderoben.

Om så var tilfelle, er det vanskelig å si om det i seg selv hadde noen innvirkning, men Salts fortsatte å presse på mens gjestene hadde parkert den berømte bussen og gjorde det vanskelig å bryte gjennom for et hjemmelag som ble tvunget til å spille mye på tvers. Det hjalp da klubbveteran Luke Lavery kom innpå og fra sin posisjon mellom forsvars- og midtbanerekka kunne distribuere pasninger som tvang Wakefield-forsvaret til å forflytte seg raskere. Timen var passert med et drøyt minutt da Salts omsider fikk utligningen som en god stund hadde ligget i kortene. Tom Boldy fikk ballen ute på høyrekanten og med en delikat ball bak forsvarslinja fant han Jonny Cunnington som kunne sette inn 1-1. Wakefield City kjempet på for å forsvare det ene poenget de nå hadde, men de begynte snart å se slitne ut.

Derfor var det vel egentlig kun et tidsspørsmål før Salts snudde kampen, og etter å ha hatt flere muligheter skjedde det omsider da Cunnington i det 78. minutt scoret sitt andre og besørget 2-1 etter fint forarbeid av Brandon Hammond og innbytter Richard Magson. Etter å ha ledet så lenge, kollapset Wakefield City fullstendig på tampen, og det var kanskje ikke så rart situasjonen tatt i betraktning, der de etter hvert også hadde måttet sette innpå en eller to tilårskomne herrer. Fra det 85. minutt scoret hjemmelaget fire mål på fire minutter! Sam Waterhouse nettet først to ganger etter å ha skåret inn fra venstre, og innbytter Richard Magson fulgte opp med to raske mål etter å ha utnyttet slapt forsvarsspill der Wakefield-forsvaret sto med hoftefeste og allerede hadde kapitulert. Dermed endte det med 6-1, og selv om bortelaget med sin innsats ikke hadde fortjent en slik smell, var det ingen tvil om at Salts-seieren var meget fortjent.

Lee fikk altså ikke sin 8-1, men vi ble uansett værende igjen for å etter hvert unne oss et glass borte i klubbhuset, der det ble ytterligere samtale med hjemmefolket. Jeg hadde som nevnt slept med meg bagasjen på kamp, og grunnen til det var at jeg hadde booket overnatting oppe i Darlington for å posisjonere meg i nordøst i forkant av kamp i Horden dagen etter. Katie og Lee skulle jo forbi Darlington på sin vei hjem, og tilbød meg nå skyss. Det takket jeg selvsagt ja takk til, og snart brøt vi opp og satt av gårde med nordøstlig kurs, selv om Lee uten hell forsøkte å overtale sjåfør Katie til å få ta en pitstop ved Fanny’s Ale & Cider House før avreise fra Saltaire. I stedet fikk han viljen sin da vi gjorde en stopp på veien, da vi et sted mellom Otley og Harrogate stoppet innom puben The Hunters Arms. Gudene vet hvor alle kundene kom fra, for den lå virkelig ute på bondelandet – halvannen kilometer eller to nord for den lille landsbyen Pool in Wharfedale.

Etter at Katie hadde klart å rive løs Lee fra flipperspillene og Space Invaders, kunne vi fortsette vår ferd, og da jeg omsider ble sluppet av utenfor The Dalesman i Darlington og kunne takke for skyss, visste jeg allerede at jeg ville se de to igjen dagen etter. Jeg hadde booket overnatting for tre netter ved The Dalesman, og etter å ha betalt de £75 fikk jeg raskt sjekket inn før jeg igjen var på farten. Jeg hadde nemlig avtalt å møte en Darlington-kompis, og Stephen fortalte at han var ved sin lokale Rolling Mills social club nord i byen, så jeg tok en taxi dit opp. Det endte med å bli en nokså sen kveld, og det var først i halv to-tiden at jeg returnerte til The Dalesman med drosjebil. Det hørtes ut som om det fortsatt var lystig lag inne i puben da jeg låste meg inn sidedøren, til tross for at det var lenge etter stengetid og at den fremsto som stengt fra utsiden, men med morgenen etter i tankene gikk jeg rett opp trappa for å finne senga etter en lang, fin og innholdsrik dag. 

 

 

English ground # 435:
Salts v Wakefield City 6-1 (0-1)
West Riding County Amateur League Premier Division
Salts Sports Ground, 26 August 2017
0-1 Robert Bloomfield (25)
1-1 Jonny Cunnington (62)
2-1 Jonny Cunnington (78)
3-1 Sam Waterhouse (85)
4-1 Sam Waterhouse (87)
5-1 Richard Magson (88)
6-1 Richard Magson (89)
Att: 47 (h/c)
Admission: Free
Programme: £1
Pin badge: n/a

 

Next game: 27.08.2017: Horden CW v Hartlepool United ‘Legends’
Previous game: 25.08.2017: Aveley v Witham Town

More pics

 

 

 

Fredag 25.08.2017: Aveley v Witham Town

Det var tid for å forlate Newcastle for siste gang på denne turen, og det var i og for seg litt trist, men jeg hadde i det minste flere dager foran meg i nordøst senere på turen. Det var uansett duket for en svipptur ned til London-traktene denne dagen, og igjen valgte jeg faktisk å droppe full english og nøye meg med en mer spartansk frokost handlet inn fra Sainsbury’s-sjappa ved Monument metro-stasjon. Jeg kom meg etter hvert ned til byens togstasjon for å ta plass på 09.30-toget, og mens jeg lot jernhesten frakte meg sørover til metropolen, måtte jeg ta en endelig beslutning på hvilken kamp jeg skulle se denne fredagskvelden. Det var nå sannelig på tide, og jeg veide på nytt de forskjellige alternativene opp mot hverandre, men dette var en dag som voldte meg en god del hodebry etter at planene som tidlig ble spikret likevel snart måtte endres.

Jeg hadde nemlig tidlig blinket meg ut FC Elmstead v Holmesdale i Southern Counties East League, der Holmesdale skulle være bortelag på sin egen hjemmebane i kamp mot sine leietakere. Hotell ble til og med booket med dette i tankene, men så ble kampen plutselig – og uvisst av hvilken grunn – omberammet i det stille, og det var kun ved en tilfeldighet at jeg oppdaget at den plutselig hadde forsvunnet fra terminlistene uten at hverken liga eller noen av klubbene opplyste om dette. Selv en rask Twitter-henvendelse til klubbene for å få bekreftet dette ble ikke besvart, men jeg forsto snart at så var tilfelle og at det bare var å se seg om etter andre planer. Jeg var fristet til å ta turen et helt annet sted i landet, men med en bindende hotellbooking var jeg lite lysten på å anse pengene som tapt, og valgte derfor å bite i det sure eplet og bli i London.

Derfor hadde jeg begynt å kikke på kampen Colliers Wood United v Epsom Ewell i Combined Counties League, og senere så jeg også at Isthmian League-kampen Aveley v Witham Town hadde blitt flyttet til denne fredagen. Det sto til slutt mellom disse to, og jeg valgte til slutt å legge ut en avstemning på Twitter. Da jeg på toget nedover til London sjekket resultatet, valgte jeg rett og slett å følge flertallet som stemte for besøk ved Aveleys nye hjemmebane, og det virket uansett som om det i utgangspunktet ville by på en noe enklere reisevei fra der jeg hadde base ved Woolwich Arsenal. Ved ankomst London og Kings Cross gikk jeg derfor over til St. Pancras for å ta toget ned til Blackfriars, og derfra gikk turen videre med tubens Circle Line til Cannon Street og et siste togstrekke med 13.37-toget derfra til Woolwich Arsenal.

Premier Inn-hotellet der var et av de første som ble booket for denne turen, og jeg hadde betalt £33 for overnatting ved overnattingsstedet jeg snart orienterte meg frem til etter noen minutters gange fra jernbane- og DLR-stasjonene. Jeg fikk sjekket inn og gått gjennom reiseruta før jeg etter hvert gikk for å unne meg dagens første pint ved puben Elephant & Castle ved Woolwich Market. Deretter var det like greit å komme seg av gårde, og med DLR tok jeg meg til Limehouse via et togbytte ved Canning Town, for å så toge østover fra Limehouse til Ockendon. Derfra skulle jeg ha buss nummer 12 den siste biten til Aveley, men den var åpenbart forsinket. Etter 20-25 minutter som føltes som en liten evighet, kom det til slutt en buss, men på Ensignbus sine avganger kan man ikke bruke Oyster Card, så jeg måtte fiske frem £2 i mynter til en billett. Like etter at vi passerte motorveien M25, kunne jeg trykke på knappen for å signalisere at jeg ville av, og jeg takket sjåføren for de 12 minuttene med skyss.

Aveley er en landsby med snaut 8 500 innbyggere, og den ligger i det helt sørvestlige hjørnet av grevskapet Essex. Vi befinner oss her imidlertid rett ved grensen til Greater London, og om man benytter Charing Cross som målepunkt for det sentrale London, ligger Aveley drøyt to og en halv mil østover derfra. Det må innrømmes at det var med nokså blandede følelser at jeg trasket den korte veien fra holdeplassen opp til Aveleys nye hjemmebane Parkside, for Aveleys gamle hjemmebane Mill Field – der jeg etter hvert fikk tre besøk (i 2013, 2014 og 2015) – var et aldeles herlig og klassisk anlegg som figurerte temmelig høyt oppe på min liste over favorittstadioner. Dessverre har nå den fantastiske hovedtribunen og de øvrige fasilitetene blitt jevnet med jorden, og Aveley hadde nå nylig flyttet inn på sin nye hjemmebane.

Det var derfor med en viss skepsis at jeg nå ankom Parkside, der jeg først og fremst fryktet en opplevelse som kun ville være en trist påminnelse om at nok en klubb har forkastet et herlig klassisk stadion til fordel for en moderne men usjarmerende erstatning. Da jeg så fasaden med klubbens navn foran meg, var det i hvert fall en liten positiv overraskelse, men så var det å finne inngangspartiet da. Skiltene pekte i retning forbi hovedbyggets fasade og ned til enden av den langsiden, men inngangspartiene der virket stengt. Kanskje var det automatiske dører, for plutselig åpnet en av de seg slik at jeg kunne betale meg inn med £10, som jeg for øvrig vil påstå er noe stivt på step 4. Ytterligere £2 ble byttet mot et kampprogram som var helt greit, men som nok ikke helt forsvarte prisen.

Klubben ble stiftet i 1927 og spilte i tiden frem til andre verdenskrig i lokale ligaer. Etter krigen tok de i 1949 plass i London League og klatret raskt til dens toppdivisjon som ble vunnet i 1955. To år senere hoppet de over til Delphian League, der de debuterte med en andreplass. I 1963 ble både Delphian League og Corinthian League spist opp av Athenian League, og ble i realiteten til henholdsvis Division Two og Division One i sistnevnte liga. Det vil si at Aveley ble å finne i Athenian League Division Two, men etter opprykk i 1969 og 1971 spilte de seg opp i toppdivisjonen Premier Division. Athenian League ble jo etter hvert offer for en voldsom uttynning av rekkene da Isthmian League utvidet ved å «stjele» klubber herfra i både 1973, 1977 og til slutt 1984 (da Athenian League omsider fikk dødsstøtet), og det var ved den første av disse anledningene at Aveley ble hentet opp i Isthmian League.

Bortsett fra to sesonger i Southern League i perioden 2005-2007, har de siden den gang (altså 1973) befunnet seg i Isthmian League, og da de våren 2009 vant Division One North sikret de seg for første gang opprykk til toppdivisjonen. Debutsesongen i Premier Division endte med tredjeplass, og dermed playoff om opprykk til Conference South, men tredjeplassen ble fulgt opp med semifinale-exit etter 0-1 hjemme mot senere finalevinner Boreham Wood, og i stedet måtte Aveley i 2012 ta turen ned igjen i Division One North, der de fortsatt befinner seg. Aveley befinner seg for øvrig i et området der det ikke bare er vanlig å få West Ham United inn med morsmelken, men også der et utall klubber ligger til dels tett som hagl, så det er voldsom kamp om tilskuernes gunst her, men Aveley håper nå at deres nye Parkside skal bidra med litt drahjelp i så måte.

Mitt første inntrykk av den nye hjemmebanen deres da jeg kikket innenfor var at det i hvert fall var en god del bedre enn jeg personlig hadde fryktet når man etter hvert har sett rekken av grusomt kjedelige nybygg de siste årene. I hvert fall om man ser bort fra det hersens kunstgressdekket som dessverre synes å være obligatorisk i disse dager, men det er en personlig preferanse som andre vil være uenig i, og uansett vil det garantert være bra for klubben, selv om en dinosaur som meg ikke ville følt for å se fotball der hver eneste uke. Til å være et nybygg ble jeg faktisk litt imponert over deler av Parkside, og det er nesten ene og alene takket være det store hovedbygget på den ene langsiden, som huser et flott og romslig klubbhus med alt anlegget har å by på av fasiliteter. I forkant har man en sittetribune med seter i blå plast.

Tribunene er ellers av den prefabrikerte og ikke spesielt spennende sorten, og den største av disse øvrige tribunene er en sittetribune som står midt på motsatt langside. På den ene kortsiden er det ikke bare én, men to små ståtribuner, mens man på motsatt kortside har nøyd seg med én rett bak mål. Bortsett fra dette er det hard standing som gjelder. Nå var det uansett på tide å sjekke ut klubbhusets indre og unne seg en pint mens jeg ventet på avspark. Witham Town var kveldens gjester, men selv om det var tidlig i sesongen, savnet jeg igjen en tabell i programmet som heller ikke nevnte gjestende Witham Towns historie eller spillerstall med et eneste ord. I tillegg til flere spalter der vi ble ønsket velkommen til klubbens «nye fantastiske hjemmebane» kunne man i det minste lese kamprapporter fra klubbens exit i FA Cupen og liga-nederlaget mot Bowers & Pitsea i deres første hjemmekamp ved Parkside.

Ved hjelp av nettet klarte jeg imidlertid raskt å finne en tabell og konstatere at Aveley sto med 1-0-1 etter sine to ligakamper, og fant også ut at Witham Town hadde tapt begge sine, men at de i motsetning til Aveley var videre til første kvalifiseringsrunde i FA Cupen. Mens jeg satt der så jeg groundhopperen Russell Cox ankomme med reisefølge, og jeg slo snart av en prat med mannen bak bloggen The Wycombe Wanderer. Han slo i likhet med meg fast at selv om Parkside på ingen måte kan måle seg med Mill Field, så var det langt bedre enn også han hadde fryktet. Heller ikke han hadde særlig til overs for det horrible kunstgresset, men det var det ikke noe å gjøre med, så da det nærmet seg avspark og jeg hadde hentet meg en kopp Bovril, var det bare å etter beste evne forsøke å overse det faktumet og nyte kampen så godt som mulig.

Det var ikke så lett med en tam og dørgende kjedelig første omgang som egentlig burde vært forbigått i stillhet. Aveley fikk på sin side en uheldig start da Paul Preston måtte ut med skade, og om man skal tro medias kamprapporter i etterkant, klarte han å sette fast en av knottene i kunstgresset og fikk en vridning i kneet. Jeg nøyer meg med å konstatere at de selv har valgt dette underlaget. Uansett, de 292 tilskuerne så en forestilling totalt blottet for tempo, der det til tider virket som om samtlige utespillerne gjorde sitt beste for å klumpe seg sammen på midtbanen, der nær nær sagt hele første første omgang utspilte seg. Det lille som var av sjanser var det bortelaget Witham Town som hadde, men avslutningene var da ufarlige, og den ene gangen de fikk ballen i mål hadde allerede linjemannen markert for offside. Det var et foreløpig klart høydepunkt da dommeren blåste for pause og jeg kunne hente meg en brus i baren.

Samtidig så jeg også at de solgte kampprogrammet fra historiens siste kamp ved Mill Field, og i et øyeblikks nostalgi betalte jeg £3 for et eksemplar, selv om jeg umiddelbart stilte spørsmålstegn ved min beslutning og hva jeg skulle med dette. De har tydeligvis funnet ut at de skal melke dette for noen pund, men det er vel fortsatt langt igjen til Worcester City som i sin siste sesong ved herlige St. George’s Lane krevde fra £12,95 for spesialproduserte skjerf og også trykket opp egne pins for hver eneste kamp den sesongen (toppfotball-takter med 50/50-skjerf til hver kamp neste..?). Med en ny kopp Bovril var det etter hvert på tide å komme seg ut igjen da spillerne var i ferd med å innta banen, og vi kunne bare håpe på bedre takter, for stort tammere kunne det strengt tatt kanskje ikke bli.

Det var i første rekke Witham Town som sørget for at det hevet seg noe, og for første gang virket det som om noen av aktørene ute på banen fant ut at det faktisk gikk an å bruke kantene. Bortelaget spilte seg frem til flere sjanser, men avslutningene var fortsatt for svake, og det var fortsatt ingen festforestilling vi så. Det var i perioder mest underholdende å beskue den ensomme Witham Town-supporteren der han i ensom majestet bak mål holdt det gående med sanger hele kampen gjennom. Elliot Ronto fikk plutselig to sjanser for Witham Town, og selv om Aveley-keeper Rhys Madden reddet hans første avslutning, ble den andre skrudd i mål til 0-1 i det 78. minutt. Endelig skjedde det noe, og Witham-manager Adam Flint virket også fornøyd på bortebenken.

Aveley reagerte på en positiv måte, og plutselig uten å ha skapt stort hele kampen så langt, begynte de nå å presse gjestene bakover. Det virket imidlertid å være resultatløst da klokka tikket over i tilleggstiden, men her skulle vi få servert en solid dose drama på overtid. I det femte tilleggsminuttet vant Aveley en corner, og Jack West steg til værs og headet inn utligningen til 1-1. Voldsom jubel blant hjemmefolket, med vi var ikke ferdig riktig ennå, for kun et minutts tid senere vant hjemmelaget ballen på gjestenes banehalvdel, og mens Witham-forsvaret rygget, kunne Jordan Watson avansere før han sendte i vei et skudd som suste inn i krysset bak Witham-keeper Lewis Moore. Hjemmefolket jublet vilt mens gjestene fortvilte, og det var ikke tid til stort annet enn å ta avspark før dommeren blåste av til hjemmeseier 2-1. Konklusjonen får være at vi i hvert fall hadde fått se en vanvittig avslutning, og at Aveley har fått et anlegg som ganske sikkert vil være positivt for klubben, uten at jeg på noen måte vil ile tilbake.

Jeg valgte å raskt forlate Parkside for å spasere de 10-15 minuttene til bussholdeplassen ved St. Paul’s Close – og passerte dermed få meter fra stedet der Mill Field inntil nylig sto. Buss 372 var forsinket, og sammen med en gruppe groundhoppere jeg dro kjensel på ble jeg stående og vente…og vente. En av de fant ut at avgangen visstnok hadde blitt kansellert, og det var en halvtime til neste avgang. Dermed var det også senere enn planlagt at vi kunne stige av ved Rainham jernbanestasjon. Med under et kvarter til neste tog mot London forkastet jeg planene om en pint ved The Phoenix, men det skulle jeg kanskje ikke gjort. Da jeg hoppet av toget ved Limehouse stasjon var nemlig puben Railway Tavern allerede stengt for kvelden, og noe mindre overraskende var det samme tilfelle ved puben Elephant & Castle da jeg hadde kommet meg tilbake til Woolwich Arsenal med DLR-toget. Det var bare å ta kvelden…

 

 

English ground # 434:
Aveley v Witham Town 2-1 (0-0)
Isthmian League Division One North
Parkside, 25 August 2017
0-1 Elliot Ronto (78)
1-1 Jack West (90+5)
2-1 Jordan Watson (90+7)
Att: 292
Admission: £10
Programme: £2

 

Next game: 26.08.2017: Salts v Wakefield City
Previous game: 24.08.2017: Newcastle Benfield v Guisborough Town

More pics

 

 

 

Torsdag 24.08.2017: Newcastle Benfield v Guisborough Town

Igjen våknet jeg i Newcastle med hele dagen til disposisjon før kveldens kamp hos Newcastle Benfield, som kanskje har latt seg inspirere av den suksessen liga-kollega Easington Colliery visstnok har hatt de siste sesongene, siden de selv denne sesongen har valgt å bruke torsdag som kampdag for sine hjemmekamper i midtuken. Uansett satt jeg pris på bidraget til kampprogrammet på en ukedag som ofte viser seg svært kinkig. Jeg valgte denne dagen å droppe varm frokost både ved Premier Inn-hotellet og andre steder som serverer slikt i Newcastle, og i stedet nøyet jeg meg med det som forhåpentligvis var en noe sunnere frokost da jeg kjøpte inn smørbrød fra Sainbury’s-sjappa ved Monument metro-stasjon. Deretter gikk jeg til innkjøp av en dagsbillett for metroen og satt meg på et av togene østover mot kysten.

Destinasjonen var idylliske Tynemouth, der jeg også tidligere har lekt turist – både på egen hånd, og på ferie med min mor og min nevø. Etter den 23 minutter lange turen kunne jeg nå stige av ved den flotte og verneverdige stasjonen i Tynemouth, og det var som vanlig trivelig å spasere herfra langs Front Street ned til Tynemouth Castle & Priory. Her kneiser ruinene av klosteret og festningsverkene på en veldig klippe ut mot Nordsjøen, og på plenen i forkant var en guttegjeng i full gang med en vennskapelig fotballkamp der genserne gjorde nytte som stolper. Jeg tror nok ikke jeg kan regne det som en besøkt ‘bane’, og tviler sterkt på at det var trykket opp noe program i anledningen, men de så ut til å storkose seg i likhet med turistene som på stranda langt der nede slikket sol, tok seg en dukkert eller satt sin tålmodighet på prøve i den svært lange køen for å kjøpe fish & chips hos Riley’s Fish Shack, der skiltene advarte om køer og ventetid på opp mot 45 minutter.

Nedover i bakken på motsatt side av klippen var jeg nesten fristet til å hilse den aldeles voldsomme statuen av Admiral Lord Cuthbert Collingham med å løfte på hatten jeg ikke hadde, men han var uansett opptatt med å skue utover elven Tynes munning fra sin eleverte posisjon på den nordlige bredden. Der snudde jeg imidlertid da det plutselig begynte så smått å dryppe fra oven, og denne gang bega jeg meg derfor ikke ut på den meget lange spaserturen ut til enden av piren og fyrhuset der ute. Jeg vet av erfaring hvor lang tid det tar, og var glad jeg ikke var helt der ute da regnbygen kom. I stedet søkte jeg raskt tilflukt i puben The Turks Head, som også er kjent som The Stuffed Dog. Det er nok noe eiendommelig å stoppe ut en hund, og ikke minst å stille den ut i et monter i veggen på en pub, men det skal være en kjent lokal hund, og de som en gang måtte befinne seg her kan selv lese historien på plaketter ved siden av legemet til Willie, som hunden het. Alternativt kan de lese den her.

Med både Strongbow og pork scratchings satt til livs konstaterte jeg at det også hadde klarnet opp igjen, og jeg gikk over veien for å sjekke ut puben The Salutation. Jeg skulle nok ha holdt meg ved den klassiske puben The Turks Head, for nå fant jeg i stedet noe som minnet mer om en pub-restaurant med assosiasjoner til Wetherspoons, og ikke minst et støyende lokale preget av turistfamilier med unger som løp rundt og ropte og skrek. Det ble et kort besøk for min del, før jeg returnerte til Willie’s langt mindre støyende selskap, men fant snart ut at det var på tide å røre på seg. Jeg gikk derfor tilbake til stasjonen og tok metroen to stasjoner videre til Whitley Bay, hvor Wetherspoons-puben The Fire Station fikk servere meg en Beef Madras. Mett og fornøyd kunne jeg igjen sette kursen vestover tilbake mot Newcastle og så smått begynne å rette oppmerksomheten mot kveldens kamp.

Jeg steg av igjen ved stasjonen Walkergate, som er nærmeste metro-stasjon for besøkende til Newcastle Benfield. Deres hjemmebane må kunne sies å tilhøre Walkergate, som også er en bydel i det østlige Newcastle. Rundt 10 000 av byens om lag 300 000 innbyggere hører hjemme i denne bydelen, som ligger mellom Walker i sør, Heaton i vest og Wallsend i øst. Rett ved Walkergate metro-stasjon ligger også to puber, og jeg hadde satt av tid til å teste ut både Railway Hotel og Wolsington Hotel. Ved førstnevnte ble jeg ønsket velkommen av en liten gruppe stamkunder som skulte mistenksomt et øyeblikk før de fortsatt sin samtale, samt et skilt over bardisken som var ment å jage bort Sunderland-folk med teksten «Nee mackems!». Både pinten og posen med pork scratching falt i hvert fall i god smak. Det samme var tilfelle ved Wolsington Hotel, der det var enda litt roligere med kun to-tre eldre stamkunder som var innom mens jeg beriket lokalet med min tilstedeværelse.

Det var på tide å drikke opp og komme seg opp til Sam Smith’s Park, og etter drøyt fem minutters gange opp Benfield Road passerte jeg Benfield School, der fotballpersonligheter som Steve Bruce og Lee Clark i sin tid skal ha vært elever. Jeg svingte inn neste vei til høyre og så Sam Smith’s Park foran meg ved siden av komplekset som ligger bak skolen og også inkluderer et par fotballbaner. Det var med en times tid til avspark at jeg betalte meg inn med £6 og kunne kikke innenfor, der programselgerne sto klare med et eksemplar av kveldens program som ble mitt for £1. Det var en kar som husket meg fra deres bortekamp i Penrith forrige sesong, og det ble en kort ordveksling med ham der han ønsket meg velkommen før han pekte meg i retning av klubbhusets bar. I baren der fikk jeg både en pint Woodpecker (£3) og en pin til min samling (£3,50), og kunne deretter sette meg ned for å lese nøyere i programmet.

Klubben har i løpet av sin relativt korte historie hatt en hel rekke navn, men dens røtter kan spores tilbake til 1988 og stiftelsen av Brunswick Village, som tok plass i Northern Alliance Division Two. Etter kun én sesong endret de navn til Heaton Corner House, og da de sesongen etter vant divisjonen, var de klare for opprykk til Division One. Ytterligere et år frem i tid, i 1991, byttet klubben igjen navn – denne gang til Newcastle Benfield Park. Etter andreplass i 1994 rykket de opp i Northern Alliance Premier Division, og de debuterte i ligaens toppdivisjon ved å vinne The Double – både ligatittelen og ligaens ligacup ble altså hanket inn våren 1995. Likevel fikk de ikke rykke opp i Northern League, og de ble værende i Northern Alliance en stund til. I 1999 slo klubben seg sammen med (eller kanskje snarere spiste opp) den lokale rivalen North Shields St. Columbas og tok året etter navnet Newcastle Benfield Saints.

Da Northern Alliance-tittelen igjen ble vunnet i 2003, fikk de omsider rykke opp i Northern League, og da de debuterte med en andreplass i Division Two, betød det et andre strake opprykk og plass i Northern League Division One – toppdivisjonen i verdens nest eldste eksisterende fotballiga. Etter sin første sesong der tok de det fryktelige sponsornavnet Newcastle Benfield (Bay Plastics), men to år senere (i 2007) slo de seg omsider – i hvert fall foreløpig – til ro ved å forkorte til dagens navn; for øvrig etter en sesong der de vant ligaens ligacup. Klubbens største sesong er uten tvil 2008/09-sesongen da Tom Wade ledet de til en ligatittel som ble sikret med et sent vinnermål på det som var tidenes siste kamp på Penriths gamle flotte hjemmebane Southend Road, og i troféskapet den sesongen kunne The Lions også putte en ny ligacup-pokal som ironisk nok også ble vunnet med finaleseier over nettopp Penrith. Klubben forble i Northern League, og tetkamp har de siste årene blitt byttet ut med en tilværelse på nedre halvdel eller som middelhavsfarer.

Kan det være i ferd med å snu? Tja, jeg var av den oppfatning av at de hadde hatt en sterk innledning på sesongen, og selv om det ellers nokså gode programmet manglet en tabell (men en rekke venstrevridde politiske stikk hadde man funnet plass til både her og der), visste jeg at de på sine to bortekamper hadde knust Bishop Auckland 7-3 og deretter holdt West Auckland Town til 2-2, i tillegg til at de hadde vunnet begge sine kamper i FA Cupen – mot West Allotment Celtic og Goole). Når man i ettertid vet hva slags katastrofestart Bishop Auckland hadde på sin ligasesong, sier det kanskje mest om utfordringene man hadde der, men uavgjort borte mot et West som mange ser på som Morpeth Towns kanskje sterkeste tittelutfordrer virket sterkt, og om veteranen Paul Brayson også fortsatte å pøse inn mål, hadde jeg en følelse av Benfield ville kunne gjøre sin beste sesong på flere år. Gjestende Guisborough Town sto med 0-1-2 i ligaen, og kom fra FA Cup-kamp der de hadde blitt slått ut med 1-5 av Shildon.

Sam Smith’s Park har vært klubbens hjemmebane siden 1990, og entres helt nede i hjørnet på den ene kortsiden, der man også finner klubbhuset til venstre når man kommer inn. På begge kortsidene er det såkalt hard standing som gjelder, og det er også tilfelle på deler av langsidene, men her har man i tillegg visse tribunefasiliteter. Den som ifølge undertegnede var flottest av disse er sittetribunen som står midt på bortre langside. Den har mur-fundament og er kledd i bølgeblikk, byr på fem seterader med blå plastseter, og har én laglederbenk på hver side for seg. Midt på motsatt langside står ytterligere en sittetribune som er nokså lik i størrelse, men som fremstår noe mer moderne og som «mangler» støttepilarene i forkant. Mellom denne og hjørnet nede ved klubbhuset strekker seg dessuten et overbygg som gir (sannsynligvis nokså begrenset, dersom regnet kommer blåsende «riktig» vei) tak over hodet til stående tilskuere som velger å stå på et par betongtrinn litt tilbaketrukket fra banen.

Det overrasket meg ikke å se at hjemmelaget presset på fra starten, og allerede i kampens andre minutt hadde Guisborough store problemer med en corner fra Paul Brayson, og to ganger ble ballen blokkert på streken før en forsvarer fikk beinet den ut av stadionet. Paul Brayson trenger vel ingen introduksjon, og som gammel Reading-fan husker jeg ham også derfra. Om han i en alder av 40 fortsetter å pøse inn mål som han i de foregående sesonger har gjort for Benfield, regnet jeg med at det var han som skulle være deres danger man denne kvelden, men det skulle vise seg å være en annen kar som stjal showet. Mark Doninger – som for ordens skyld også har en fortid i blant annet norske Valdres(!) – ble i sommer signert fra Morpeth Town, og han hadde i likhet med Brayson scoret to mål på sesongens to første ligakamper (John Campbell sto med tre). Allerede i det tiende minutt kunne han plusse på den kontoen.

Hjemmelaget tok nemlig ledelsen da Paul Brayson snappet opp en hårreisende heading tilbake mot egen keeper fra en bortespiller, og han sentret til Mark Doninger som hadde en enkel jobb med å sette inn 1-0. Benfield fortsatte å føre, men til tross for en rekke sjanser klarte de foreløpig ikke å doble ledelsen. Et skudd fra Brayson hadde skummel retning men ble blokkert av en forsvarer. Likeledes endret et susende skudd fra John Campbell retning i en spiller og gikk like utenfor. Og da Brayson avsluttet etter et fint gjennomspill av Doninger, endte ballen opp med å barbere stolpen. Med rett i overkant av fem minutter til pause fikk omsider hjemmelaget sitt andre mål, og det kom etter kaos i Guisborough-feltet, der gjestene hadde problemer å klarere. Alex Nisbet fikk headet ballen videre til Doninger som satt inn sitt og Benfields andre. Dermed 2-0 da dommeren blåste for halv tid.

I pausen ble jeg oppsøkt av en klubbrepresentant som tilsynelatende hadde merket seg min tilstedeværelse og kom for å forsikre seg om at jeg trivdes, og siden jeg allerede hadde kjøpt en pin, forærte han meg et par andre saker – blant annet en penn som ble godt brukt senere på turen, etter at jeg rotet bort min egen. Han sa seg for øvrig fornøyd med det han hadde sett så langt denne kvelden, og med det gikk jeg for å kjøpe meg en cheeseburger og stikke snuta kjapt innom klubbhuset, som for øvrig har en artig Newcastle United-relatert mural – eller veggmaleri, som det vel heter på norsk. Etter en kort ordveksling med et kjent fjes der inne var det på tide å komme seg ut igjen, og som en av 142 betalende tilskuere kunne jeg se andre omgang sparkes i gang uten å vite hva som ventet meg av uventet kamputvikling.

Det begynte imidlertid som ventet, med et Benfield som jaktet ytterligere scoringer, og Doninger var nære på et hattrick da han styrte et innlegg fra John Campbell like utenfor. Han behøvde imidlertid ikke å vente altfor lenge, for da vi nærmet oss timen var det igjen fritt frem da hjemmelaget kom altfor enkelt til innlegg og Doninger kunne styre inn 3-0 fra nokså kloss hold. Manager Mark Convery var tilsynelatende fornøyd, og tok av både John Campbell, Matty Grieve og Michael Riley for å gi de litt hvile før lørdagens kamp. Samtidig hadde Guisborough-manager Gary Forster av samme grunn valgt å starte med både Steven Roberts, Louis Goldsack og Ben Hugill på benken for å sette de innpå. De to førstnevnte kom innpå i pausen mens Hugill kom inn umiddelbart etter det tredje målet, og nærmest ut av det blå reduserte innbytter Steven Roberts nå få minutter senere, slik at det sto 3-1.

Det var nærmest som om noen hadde slått av eller på en bryter, for etter dette endret kampen totalt karakter, og et hjemmelag som tilsynelatende hadde hatt full kontroll, hadde nå åpenbare problemer med å demme opp for et Guisborough Town som plutselig hadde fått blod på tann og stadig stormet i angrep. Spesielt defensivt var ikke hjemmelaget til å kjenne igjen, og i det 78. minutt slapp Steven Roberts til igjen slik at han kunne redusere til 3-2. Nå var det virkelig kamp, og Benfields kollaps var nesten komplett da Roberts kunne fullført sitt hattrick og et vanvittig comeback, men han fikk ikke ordentlig treff, og ballen gikk utenfor stolpen til Benfield-keeper Andrew Grainger. Det er kanskje i slike øyeblikk at man trenger en garvet veteran som kan holde holdet kaldt, og Paul Brayson var arkitekten da hjemmelaget utnyttet rommet gjestene etterlot seg og serverte ballen perfekt til innbytter Steve Bowey som med få minutter igjen satt inn 4-2 og sørget for å berolige tynnslitte Benfield-nerver.

Det som hadde vært en snodig kamp endte da også med 4-2 som sluttresultat, men selv om Benfield lenge var i førersetet, følte jeg også litt med Guisborough som hadde slått sånn tilbake etter vertenes kollaps i andre omgang. Det i seg selv var medvirkende til at jeg kanskje måtte revurdere min følelse av at Benfield kanskje vil kunne forbedre forrige sesongs 10. plass. Det er selvsagt håpløs å gjøre slike betraktninger basert på én enkelt kamp, men i så tilfelle må normalen være mer av typen jeg så den første timen snarere enn den siste halvtimen. Etter en siste pint i baren var det uansett på tide å takke for seg og spasere tilbake til Walkergate metro-stasjon for å komme meg tilbake til Newcastle sentrum og hotellet mitt, der jeg umiddelbart fant senga for siste gang i Newcastle på denne turen.

 

 

English ground # 433:
Newcastle Benfield v Guisborough Town 4-2 (2-0)
Northern League Division One
Sam Smith’s Park, 24 August 2017
1-0 Mark Doninger (10)
2-0 Mark Doninger (40)
3-0 Mark Doninger (58)
3-1 Steve Roberts (62)
3-2 Steve Roberts (79)
4-2 Steve Bowey (87)
Att: 142
Admission: £6
Programme: £1
Pin badge: £3,50

 

Next game: 25.08.2017: Aveley v Witham Town
Previous game: 23.08.2017: Prudhoe Town v Windscale

More pics

 

 

 

Onsdag 23.08.2017: Prudhoe Town v Windscale

Selv om det var tredje gang på turen at jeg våknet i Newcastle, var det også første gang på turen at jeg hadde samme base i mer enn enn natt, og etter den første av tre strake overnattinger i et av den flotte byens Premier Inn-hotellet valgte jeg å starte dagen med en stor selvkomponert full english i hotellets restaurant. Jeg hadde mye av dagen til disposisjon til å kose meg i Newcastle og omegn, og jeg vurderte en tur ut til flotte Tynemouth, men siden det virket noe utrygt med tanke på regn, utsatte jeg det til dagen etter og vandret i stedet litt rundt i Newcastle. Etter å ha kikket meg rundt på Grainger Market, ble dagens første pint inntatt på The Beehive, før jeg oppsøkte det som har blitt et fast vannhull. Ved The Bridge Hotel fikk jeg brukt et par timer til å se over planene for resten av turen, og selv om ikke alle beslutninger ble tatt riktig ennå, fikk jeg i hvert fall også benyttet anledningen til å bestille returflyet hjem fredag 8. september.

Med det og et par andre ting ute av verden kunne jeg etter hvert rette oppmerksomheten mot kveldens kamp, og allerede med 16.22-toget satt jeg kursen vestover med et par smørbrød som middag til inntak på toget. Det var Prudhoe Town som denne kvelden skulle besøkes, og man kan nesten ikke dra dit uten å stoppe innom den fantastiske og kritikerroste puben The Boathouse i Wylam. Den er flere ganger kåret til CAMRA Pub of the Year, ligger kloss inntil Wylam jernbanestasjon, og ble besøkt av et nokså samlet groundhopper-korps under Northern Leagues ‘Easter Hop’ i 2014, da jeg etter besøket hos Ryton & Crawcrook for første gang også stiftet bekjentskap med Whickham-folket. Puben har nærmest blitt en attraksjon som mange besøkende kommer langveis fra for å besøke, og selv om det var langt roligere denne gang, var det et absolutt trivelig gjensyn.

Da det nærmet seg avgang for 18.10-toget videre, var det bare å tømme pinten med Thistly Cross og la Carlisle-toget frakte meg det ene stoppet, og fire minutter senere hoppet jeg av i Prudhoe, som er en liten by i den sørvestlige delen av grevskapet Northumberland. Den har snaut 12 000 innbyggere og ligger 18 kilometer vest for Newcastle – ved den sørlige bredden av elven Tyne. Her finner man også Prudhoe Castle, som ble bygget en gang på 1000-tallet og var involvert i grensekrigene mellom England og Skottland. Prudhoe Castle var faktisk det eneste befestede forsvarsverket i daværende Northumbria som aldri på noe tidspunkt ble inntatt av skottene. I dag har Prudhoe et industriområde i Low Prudhoe, men er ellers i stor grad en soveby for mange som arbeider i Newcastle. Jeg skulle gjerne hatt tid til å utforske Prudhoe Castle litt nærmere, men det får bli ved neste korsvei. Jeg fant i det minste tid til en meget rask pint Strongbow Cloudy Apple på den koselige puben Adam & Eve før jeg skulle ha buss 10B klokka 18.30.

Jeg betalte £2,90 for en returbillett til holdeplassen Stoneflat Bank i West Wylam-området, og selv om det kun var en 4-5 minutters busstur, var jeg glad for at jeg så hadde gjort, for Prudhoe er virkelig bakkete, der mye av byen ligger i en bratt, nordvendt ås. Etter at bussen hadde klatret opp denne åsen, kunne jeg snart stige av og spasere de siste 7-8 minuttene til Kimberley Park, der jeg ble møtt av et inngangsparti som var lukket og låst. Klubbhusets bar var imidlertid åpen, med inngang fra utsiden, og der fikk jeg meg en pint Woodpecker og kom i prat med det som viste seg å være klubbens kit man. Han kunne fortelle at det dessverre ikke ville var noe kampprogram til kveldens kamp, men kunne berette litt mer om Wearside League-klubben som en stund har pirret min nysgjerrighet.

Klubben ble i 1959 stiftet som Ovington FC, og spilte først i Hexham & District League, før de gradvis klatret i pyramiden via Newcastle & District League, Northern Combination og Northern Amateur League. De to sistnevnte ble for øvrig i 1988 «spist opp» av Northern Alliance, men allerede i 1984 hadde klubben – nå under navnet Prudhoe East End – tatt plass i nettopp Northern Alliance. I 1988 rykket de opp i Northern League Division Two, og hadde vært fast innslag på øvre halvdel av tabellen da de i 1994 sikret seg en tredjeplass og opprykk til Division One for deretter å bytte til dagens navn. Prudhoe Towns første sesong i Northern Leagues øverste divisjon endte med sisteplass og umiddelbar retur til Division Two, og da de i 2002 rykket opp igjen, måtte de nok en gang takke for seg etter én sesong da de ved sesongslutt våren 2003 befant seg på tredje sisteplass og dermed den siste nedrykksplassen.

Etter et par sesonger der de kjempet om nytt opprykk, fulgte noen tøffe sesonger, og i 2009 valgte klubben å trekke seg fra Northern League og ta en sesongs pause før de returnerte med spill i Wearside League, der de fortsatt befinner seg. I den eminente publikasjonen som ble utgitt i anledning Northern Leagues 125 års jubileum i 2014, kan man lese seg frem til at Prudhoe Town i mange år visstnok ble holdt i live – og Kimberley Park oppgradert – takket være en lokal forretningsmann som ble klubbformann, men som spesielt nok hevdet å aldri ha sett en eneste kamp. Det i seg selv er dog kanskje ikke så spesielt sammenlignet med dagens toppfotball og flere av de utenlandske eierne der, skjønt i Alex Waters’ tilfelle var det kanskje ikke grunn til å stille spørsmålstegn ved hans motiver.

Den samme publikasjonen hevder at Prudhoe Town dessverre slet med likegyldighet i sitt lokalsamfunn, og det var tidlig klart at Prudhoe-folket heller ikke denne kvelden hadde kjent sin besøkelsestid. Min samtalepartner innrømmet da også at dette var et problem, og kanskje spesielt på dager hvor Newcastle United også spilte hjemme, slik de denne kvelden gjorde når de skulle ta imot Nottingham Forest i den ‘nye asiatiske’ cupen som inntil videre også fortsatt er kjent som ligacupen. Da jeg etter hvert ville benytte en røykepause til å ta en kikk på banen, ble jeg vist ut bakveien ut mot banen, men siden inngangspartiet nå var åpnet gikk jeg selvsagt først dit opp for å gjøre oppmerksom på at jeg ikke hadde betalt og fisket frem de £2 som ble avkrevd i inngangspenger. Der introduserte min tidligere samtalepartner meg også for det som viste seg å være klubbens nåværende formann, som fikk det til å høres ut som en ren tilfeldighet at han ble nettopp klubbformann etter at han opprinnelig stakk innom for å ta seg en pint her i klubbhusets bar i ny og ne.

Kimberley Park har alle sine tribunefasiliteter på den nærmeste langsiden. Øverst på denne langsiden ved inngangspartiet har man en seksjon med terracing med et overbygg som gir tak over hodet på en flat avsats helt øverst. Nedenfor klubbhuset står en moderne sittetribune av den prefabrikerte typen, og denne virker meget merkelig plassert da den befinner seg delvis foran et eldre og mer karakterfylt overbygg som står i bakkant. Det sistnevnte tribunebygget virker imidlertid ikke å være i bruk for tilskuere lenger, da det tilsynelatende i stedet har blitt gjort om til lager og oppbevaringsplass. Rundt banen ellers er det hard standing som gjelder, men jeg hadde nå blitt oppmerksom på selve målene ute på banen. Ved første øyekast virket det nesten som om den ene tverrliggeren ikke var helt i vater, og det slo meg snart at jeg rett og slett beskuet mål som faktisk ikke var i aluminium, men i tre!

Tidligere på dagen hadde jeg fått melding fra den særs garvede groundhopperen Peter Miles, som advarte mot at tverrliggeren her faktisk brakk da Kimberley Park ble besøkt under en organisert ‘Groundhop’ i 1995 – angivelig av en Peterlee-spiller som i pausen klarte dette kunststykket – noe som førte til en forsinkelse mens en handyman fikk reparert tverrliggeren. Selv da han fortalte dette falt det meg ikke inn at det kunne være snakk om mål i treverk – med ‘firkantede’ stolper og tverrliggere – og når sant skal sies ville jeg kanskje til og med trodd at slikt ikke engang var tillatt lenger selv på dette nivået. Men det var uansett en aldeles herlig detalj, selv om Prudhoe-folket så på meg som om jeg drev gjøn da jeg ga uttrykk for min begeistring. De skjønte nok snart at jeg var oppriktig, men hevdet at det faktisk håper å få byttet de ut snart. På spørsmål om de kunne tenkt seg et nytt forsøk på spill i Northern League, svarte formannen at han gjerne ser klubben i Northern League igjen etter hvert, og med både flomlys og det meste annet på plass, burde i hvert fall Kimberley Park allerede oppfylle kravene.

Da må de vel i så fall hevde seg godt oppe på Wearside League-tabellen, men denne sesongen hadde de tapt samtlige fire ligakamper så langt. Nå var de altså på jakt etter sesongens første poeng når Windscale kom på besøk fra beryktede Sellafield i Cumbria. Gjestene hadde på sin side 1-1-2, men hadde kommet langveis fra og stilte uten innbyttere. Det skulle de få merke konsekvensene av, men til tross for at hjemmelaget hadde to gode sjanser tidlig, var Windscale friske i innledningen, og deres spiss headet like over etter ti minutter. Kvarteret var passert da vertene slo til, og et innlegg ble av Steven Forster headet tilbake til Lee Garwood som styrte inn 1-0. Fem minutter senere var det Arron Fletcher som kunne bredside inn 2-0 etter et innlegg, og det så blytungt ut for et bortelag som nå også hadde blitt redusert til ti mann da en av deres spillere måtte hinke av med skade uten noen til å erstatte ham.

Arron Fletcher var igjen på farten med fem minutter til pause, men Windscale-keeperen fikk slått ballen i tverrligger og over. Fletcher lot seg imidlertid ikke stoppe, og i omgangens siste ordinære minutt sørget han for at det sto 3-0 til pause da han utnyttet en svak klarering og satt ballen i mål. Det var liten tvil om at dette ville ende i hjemmeseier, for det hadde etter hvert utviklet seg til å bli periodevis enveiskjøring, og etter at jeg hentet meg en ny pint Woodpecker i baren ble jeg også igjen oppsøkt av klubbformannen som beklaget at de ikke hadde noen pins, men gjerne ville forære meg en Northumberland FA-vimpel som et memoar fra mitt besøk. Det ble selvsagt satt pris på, og jeg måtte igjen gi uttrykk for hvor synd det er at ikke en større del av Prudhoe-folket møter opp for å støtte sin lokale klubb, for jeg talte meg frem til kun 29 tilskuere denne onsdagskvelden, og det er trist.

De som hadde møtt frem fikk i hvert fall se hjemmelaget i samme stil etter pause, og allerede i omgangens tredje minutt fikk Arron Fletcher sitt hattrick da han satt inn 4-0. Kun to minutter senere økte Steven Forster til 5-0, og det begynte å bli litt småstygt. Vi nærmet oss timen da innbytter Luke Banks ble spilt gjennom, dro av en mann og sørget for 6-0, og snart var det ytterligere en Windscale-spiller som måtte kaste inn håndkledet slik at de måtte fullføre med ni mann. Etter dette hadde Prudhoe kanskje litt medfølelse med sine gjester da de muligens tok foten litt av gasspedalen..? Kampen døde i hvert fall hen og ebbet ut med en forestilling der begge lag tilsynelatende kun ventet på dommerens siste fløytestøt, slik at det også endte 6-0. Ingenting å si på en vel fortjent hjemmeseier, og selv om noen vil si at kampen etter hvert bar preg av at gjestene ble så til de grader redusert, var vel samtidig Prudhoe Town allerede godt ute av syne.

Etter å ha takket for meg og ønsket lykke til, begynte jeg for alvor å lure på om jeg hadde blingset voldsomt da jeg hadde sjekket rutetidene for bussen tilbake til Prudhoe stasjon, for nå var det ingen avgang å finne på en stund. Dermed var det bare å legge ut på det som ble anslått til en halvtimes spasertur tilbake til stasjonen, og i mørket brukte jeg nok også litt lenger tid på å orientere meg frem i bakkete landskap gjennom boligfeltene til der jeg kunne ta fatt på nedoverbakken mot stasjonen. Til slutt hadde jeg tid til å unne meg en vel fortjent rast på Adam & Eve før jeg gikk over for å ta plass på 22.40-toget tilbake til Newcastle. Etter den rundt 35 minutter lange togturen valgte jeg også å stikke innom Centurion Bar før jeg tuslet tilbake mot hotellet. Det hadde vært en fin og interessant dag, og jeg hadde selvsagt mer fotball i nordøst i vente…men jeg tror nok det vil gå lenge til neste gang jeg eventuelt ser fotballmål i treverk. Herlig!

 

 

English ground # 432:
Prudhoe Town v Windscale 6-0 (3-0)
Wearside League
Kimberley Park, 23 August 2017
1-0 Lee Garwood (16)
2-0 Arron Fletcher (21)
3-0 Arron Fletcher (45)
4-0 Arron Fletcher (48)
5-0 Steven Forster (50)
6-0 Luke Banks (59)
Att: 29 (h/c)
Admission: £2
Programme: None
Pin badge: n/a

 

Next game: 24.08.2017: Newcastle Benfield v Guisborough Town
Previous game: 22.08.2017: Thornaby v Heaton Stannington

More pics

 

 

 

Tirsdag 22.08.2017: Thornaby v Heaton Stannington

Frokost var inkludert ved Talbot Hotel i Stourbridge, så da startet jeg selvsagt dagen med en full english der før jeg belaget meg på en lang tur opp til Newcastle, der jeg skulle ha base de neste tre døgn. Turen startet naturlig nok med den meget korte togturen fra Stourbridge Town til Stourbridge Junction, og etter ytterligere togbytte ved Smethwick Galton Bridge kunne jeg ved Birmingham New Street sette meg på 10.30-toget og duppe av litt igjen på ferden opp til Newcastle. Ved ankomst Geordie-byen kvart på to var det bare å traske til Premier Inn-hotellet på New Bridge Street, der jeg hadde betalt £113 for tre døgns overnatting. Etter å ha sjekket inn og fått installert meg, kunne jeg etter hvert ta turen ut igjen i Newcastle for å slå i hjel litt tid før jeg satt kursen mot kveldens kamp i Thornaby.

Første pitstop ble puben Bacchus, som ligger noe bortgjemt i en sidegate, men som var et meget trivelig bekjentskap. Jeg hadde opprinnelig tenkt å også unne meg en pint ved mitt faste vannhull, Bridge Hotel, men jeg hadde etter hvert somlet såpass at jeg fant det best å komme meg til jernbanestasjonen for å ta 16.30-toget mot Middlesbrough. Smørbrød ble kjøpt inn for togturen, og vi somlet oss snart nedover kysten. Etter en time og ni minutter kunne jeg stige av ved Thornaby stasjon, og siden det fortsatt var rundt to timer til avspark, var det på sin plass å finne seg en lokal pub. Jeg visste at utvalget var særdeles skrint langs den anslagsvis 25 minutter lange spaserturen til Thornabys hjemmebane Teesdale Park, så med en viss skepsis inntok jeg puben The Dubliners like ved stasjonen.

Thornaby er en by som offisielt heter Thornaby-on-Tees, og som det fulle navnet vitner om, ligger den ved den sørlige bredden av elven Tees. Byen har snaut 25 000 innbyggere og ligger en halv mil sørøst for Stockton-on-Tees og seks kilometer sørvest for Middlesbrough. Man har funnet spor av bosetning fra rundt 3 000 f.Kr, men navnet stammer fra tiden rundt år 800, da den danske vikingkongen Halfdan Rangarsson skjenket området til en av sine adelsmenn; Thormod – altså «Thormodsby». Det motbeviste min teori om at det muligens stammet fra det nordiske Torneby, men kanskje var det likevel ikke helt på viddene. Senere hadde flyvåpenet base her, frem til RAF Thornaby ble nedlagt i 1958, men fortsatt kan man se spor av dette rundt om i byen. Thornaby anses ofte som en del av Stockton, men mens Thornaby ligger helt nord i North Yorkshire, ligger naboen Stockton i grevskapet County Durham – på nordsiden av grenseelven Tees.

Jeg hadde ikke engang vært klar over at det var «Champions» League denne kvelden, men da jeg entret The Dubliners viste min skepsis seg å være berettiget da en rekke Celtic-fans hadde inntatt etablissementet for å se deres bortekamp mot Astana, som hadde tidlig avspark. Jeg holdt imidlertid behørig avstand til «de uvaskede» lenger inn i lokalet, og da jeg hadde tømt pint-glasset hadde jeg god tro på at jeg hadde unngått å bli smittebærer av diverse uhumskheter. Rett på utsiden stoppet en taxi som om det var et tegn fra oven, og når jeg til stadighet har latt meg overraske over de rimelige drosjeprisene i Middlesbrough, var det ingen grunn til å tro at Thornaby var veldig mye dyrere, så jeg droppet den lange spaserturen og beordret drosjekusken i retning Teesdale Park. Han lurte på hvem som skulle spille, og hadde tilsynelatende ikke spesielt godt kjennskap til at det fantes en fotballklubb med byens navn, men han fikk i hvert fall raskt fraktet meg dit.

Klubben ble så sent som i 1980 stiftet som Stockton FC av en gjeng cricketspillere fra Stockton Cricket Club, og den har for ordens skyld ingen forbindelse med Stockton-klubben som vant tre titler i FA Amateur Cup og fem Northern League-titler for senere å bli til nå ikke lenger eksisterende Norton & Stockton Ancients. Man startet opp med spill i Wearside League, og til tross for at kun én gang var å finne på øvre halvdel, ble klubben hentet opp i Northern League da sistnevnte utvidet før 1985/86-sesongen. Våren 1988 vant de Northern League Divison Two og sikret opprykk til Division One, der femteplassen to sesonger senere fortsatt står som historisk bestenotering.

Kun et år senere ble det nedrykk, og det var starten på fem sesonger med fire opp- eller nedrykk mellom Northern Leagues to divisjoner. De slo seg en periode til ro med fire strake sesonger i Division One, før de rykket ned igjen i 2000, i en sesong der de byttet navn til Thornaby-on-Tees. Etter den sesongen ble navnet endret til dagens Thornaby FC, med det hindret ikke en ny periode med fire strake sesonger med divisjonsbytte. Etter opprykket i 2003 så de endelig ut til å etablere seg i toppdivisjonen igjen, men så skulle ikke skje. Da man i 2006 måtte ta turen ned igjen i Division Two, var det imidlertid ikke grunnet sportslige prestasjoner, men snarere grunnet en degradering som følge av at klubbens hjemmebane var så falleferdig og i så elendig forfatning at det var med nød og neppe den ble godkjent for Division Two. Anlegget har etter dette blitt renovert, men klubben er fortsatt å finne i Northern League Division Two.

Ved enden av den lange oppkjørselen ble jeg sluppet av, og selv om de kanskje ikke helt hadde åpnet ennå, fikk jeg snart betalt meg inn med £5. For ytterligere £1 ble jeg også eier av et eksemplar av kveldens kampprogram, og der jeg satt meg ned i baren for å bla nærmere i det mens jeg nippet til en boks Woodpecker, fikk jeg snart selskap av ingen ringere enn tidligere Northern League-formann Mike Amos. Han er alltid en interessant samtalepartner, og han har tidligere beskrevet forvandlingen ved Teesdale Park som verdig en tittel i seg selv for «mest forbedrede stadion», og selv nå ga han igjen uttrykk for at først og fremst klubbhuset var bortimot ugjenkjennelig utbedret siden hans forrige visitt.

Da vi kom innpå temaet om Bank Holiday Monday, der jeg nå for lengst visste at det igjen var stukket kjepper i hjulene for mine planer ved at Darlington RA – angivelig på oppfordring fra Northallerton Town (som gjorde det samme med mine planer på samme tidspunkt i fjor, og dermed gikk glipp av 30-40 tørste, tyske groundhoppere) – hadde endret kamptidspunktet fra kl. 11.00 til et nokså meningsløst tidspunkt kl. 13.00, fortalte Mr. Amos umiddelbart at jeg var langt fra den eneste som hadde reagert negativt på dette. Slik jeg så det ville det være en gyllen mulighet for Darlo RA når storkampen Darlington v Spennymoor Town skulle spilles klokka 15, og Mike Amos mente da også å ha hørt visse signaler på at de nok angret litt på sin avgjørelse.

Snart ble det uansett et gjensyn med kjente fjes og gamle venner fra Heaton Stannington, som var kveldens bortelag. Dermed fikk vi selskap i sofaen av blant annet klubbsekretær Ken, som i likhet med Amos uttrykte forbauselse over endringene her, uten at jeg som førstegangsbesøkende kunne kommentere på akkurat dette, annet enn at det var et koselig lite klubbhus. Det har alltid vært koselig å treffe på Heaton Stan-folket, uansett om de har vært hjemmelag eller bortelag, og så også denne gang. Som tilfellet var da jeg så de på besøk hos Alnwick Town, ble jeg da de hørte at jeg igjen hadde Newcastle som base, tilbudt skyss tilbake til geordie-byen, og det takket jeg selvsagt gladelig ja til.

Teesdale Park kan ikke beskyldes for å være noe strømlinjeformet moderne anlegg, men det er nok også derfor det har en solid dose karakter. Bak mål på nærmeste kortside står en klassisk tribune i mur, som kanskje ser litt merkelig ut i den forstand at jeg ikke helt klarte å bestemme meg for om den tidligere hadde vært høyere og hatt tak eller ikke, men kanskje har den ikke det. Det er i hvert fall en sittetribune der man sitter under åpen himmel. Over på bortre langside er det hard standing som gjelder, og det eneste av tilskuerfasiliteter i tillegg til dette er et gammelt busskur som en håndfull tilskuere kan søke ly i om det skulle regne. På bortre kortside har man et herlig og tilsynelatende vaklevorent overbygg som gir tak over hodet til stående tilskuere; skjønt det har sitteplasser om man regner med sofaene som var satt ut der.

På nærmeste langside har man anleggets hovedtribune, og denne står på bortre banehalvdel i forhold til inngangspartiet. Sittetribunen her er bygget opp mot veggen av et murbygg, og et overbygg gir tak over hodet. Under den nevnte (og tydeligvis sårt tiltrengte) oppgraderingen av Teesdale Park, skaffet klubben seg seter fra de gamle banene til både Scarborough og Darlington, og man får gå ut fra at disse nå tjenestegjør på både hovedtribunen og sittetribunen bak det ene målet. Begge laglederbenkene står til siden for hovedtribunen – én på hver side av midtstreken. Jeg likte meg ved Teesdale Park, og jeg angret overhodet ikke på at jeg tidlig i planleggingen av turen spikret besøket hit denne kvelden.

Thornaby sto med 2-0-3 og seks poeng på sine fem ligakamper, mens Heaton Stan kun hadde spilt to ligakamper takket være FA Cup-deltakelse. De to hadde begge endt med poengdeling, og ikke minst uavgjort mot et Tow Law Town som er tippet i toppen virket nokså sterkt. Etter å ha tatt seg av Team Northumbria i FA Cupens Extra Preliminary Round, hadde de tre dager tidligere dessverre blitt slått ut av Consett, men kunne nå i hvert fall ha mer fokus på ligaen. Jeg ble fortalt at de hadde visse fravær takket være både skader, ferie og spillere som ikke klarte å få fri fra jobb. Videre ble jeg fortalt at Thornaby faktisk har signert hele 54(!) spillere; hvorav en hel rekke spillere fra Billingham Synthonia, og flere av de tidligere Synners-spillerne figurerte da også i lagoppstillingen da vi kom oss utenfor i påvente av kampstart.

På dette tidspunktet hadde allerede Mike Amos bemerket nok et tilfelle av slurv med kamptidspunktet på ligaens hjemmeside, for mens den fortalte om avspark klokka 19.30, var det riktige et kvarter senere. Det ville jo strengt tatt vært verre om det var omvendt slik at folk kom for sent til avspark, men saken er uansett at FA har bestemt at fast kampstart skal være 19.45, og ikke 19.30 slik man i denne ligaen gjerne har benyttet seg av med unntak av kampene som involverer klubbene i Cumbria. Det virker mest av alt som meningsløst pirk, spesielt når man vet at klubbene kunne søke om å likevel få opprettholde 19.30 som sin ‘standard’ kampstart for midtukekamper. Uansett var vel alle de etter hvert 59 tilskuerne til stede da dommeren omsider blåste i gang kveldens kamp.

Kampen bød innledningsvis ikke på så mange sjanser, og et halvhjertet rop om straffe fra hjemmelaget var det mest interessante som skjedde i så måte det første kvarteret. Snart måtte bortekeeper Matthew Smith i aksjon, og det gjorde han glimrende ved å redde et skudd fra Joe Hillerby som ble styrt videre av Lewis Murphy. Sistnevnte klarte noe senere å få ballen forbi keeper Smith fra skrått hold, men da var Jordan Ray redningsmann med en klarering inne i 5-meteren. For bortelaget hadde allerede Lawrence McKenna headet like over da Shane Jones fikk en god mulighet til å åpne scoringsballet. Avslutningen gikk utenfor Thornaby-keeper Guy Craggs’ rekkevidde, men også hårfint utenfor bortre stolpe. I stedet slo hjemmelaget til et minutts tid senere, da Stephen Morrison fikk masse rom å boltre seg i på høyrekanten. Det utnyttet han til fulle ved å dra seg inn i feltet og sende ballen i mål til 1-0 i det 27. minutt.

Etter dette forsøkte både kaptein Dean Imray og Adam Laidler seg med avslutninger for gjestene, men begge gikk utenfor målet. Med snaut to minutter igjen til pause doblet i stedet Thornaby ledelsen, og igjen var deres kaptein Morrison involvert med et flott raid fra høyrebacken. Han fikk tid og rom til ikke bare å avansere, men også å legge tilbake til Ben Jackson som fra rundt ti meter kunne finne nettmaskene. Dermed 2-0, og mens The Stan hadde fått et vrient utgangspunkt før andre omgang, var sikkert hjemmemanager Steven Bell langt mer fornøyd med tingenes tilstand halvveis. Inne i klubbhuset var da også Stan-folket lettere resignert og veldig klar over at dette ble vanskelig. Samtidig reflekterte jeg igjen over hvor synd det er at ikke flere lokale kommer for å se Thornaby.

Stan-manager Derek Thompson hadde kanskje ikke vært blant de som allerede innkasserte en hjemmeseier, og kanskje hadde hans pauseprat hatt virkning, for Heaton Stan startet andre omgang friskt og kunne allerede etter et par minutter redusert da McKenna skjøt like utenfor. Et par minutter senere fikk han kampens største sjanse da et presist innlegg Alistair Stoddart fant hans hode, men med der han kun skulle styre ballen forbi keeper Craggs, headet han i stedet rett på målvakten. Shane Jones fikk deretter et skudd blokkert, mens Richard Hoggins headet like over, men det var på ingen måte noen enveiskjøring. Stan-keeper Smith måtte nemlig i aksjon ved flere anledninger, og både Charlie Marshall og Kurtis Howes var skummelt frempå. Det var i det hele tatt en underholdende kamp som nå ble preget av to lag som spilte artig fotball.

Det var sjanser i begge ender av banen, og om Thornaby hadde utnyttet bedre de rommene bortelaget etterlot seg bakover i sin jakt på en redusering, kunne de ha satt en endelig spiker i kista, men The Stan tvang på sin side frem en rekke cornere som imidlertid kun endte med at Jordan Ray headet utenfor. Helt på tampen kunne Lewis Murphy drepe bortelagets siste håp da han ble spilt gjennom alene med keeper, men sisteskansen Smith vant den duellen. Da Stan-kaptein Imray headet kampens siste sjanse utenfor, endte det likevel med hjemmeseier 2-0 etter en underholdende kamp. Noe spesielt hadde Heaton Stannington ankommet Teesdale Park som ubeseiret i ligaen, men forlot Thornaby som tabelljumbo i Northern League Division Two denne kvelden, men det er jo slike snodige utfall man kan få nå man har en rekke hengekamper som følge av cupdeltakelse.

Thornaby hadde vært trivelig vertskap, og i baren kunne vi unne oss en siste pint før avreise mot Newcastle. Dette anses for å være en nokså åpen divisjon denne sesongen, men de fleste synes å nevne Blyth AFC med deres penger (selv om de nå skal ha visse problemer etter å ha brutt ut av Blyth Town), og det samme sies om Hebburn Town. Tow Law Town er også et lag i fremgang etter at også de skal ha få sprøytet inn litt frisk kapital, mens mange også mener at klubber som Billingham Town og Northallerton Town vil kjempe helt der oppe. Det blir uansett spennende! Det var uansett på tide å bryte opp, og etter å ha takket for meg ble jeg skysset tilbake til Newcastle av en Heaton Stan-gjeng som tilsynelatende alltid er like blide, uavhengig av kamputfall. Jeg ble sluppet av rett rundt hjørnet fra mitt hotell, og etter å raskt ha vurdert en siste pint, valgte jeg i stedet å finne senga.

 

 

English ground # 431:
Thornaby v Heaton Stannington  2-0 (2-0)
Northern League Division Two
Teesdale Park, 22 August 2017
1-0 Stephen Morrison (27)
2-0 Ben Jackson (43)
Att: 59
Admission: £5
Programme: £1
Pin badge: £3

 

Next game: 23.08.2017: Prudhoe Town v Windscale
Previous game: 21.08.2017: Stourbridge v Nantwich Town

More pics

 

 

 

Mandag 21.08.2017: Stourbridge v Nantwich Town

Det var først kvelden før at jeg endelig bestemte meg for destinasjon denne dagen, som jeg i det lengste holdt åpen i påvente av eventuelle mandags-omkamper i FA Cupen. Programmet ellers var nemlig ikke altfor fristende hva gjaldt nye stadioner, og selv om en annen groundhopper forsøkte å lokke meg til Manchester for å se Manchester City v Everton på et for meg nytt stadion, var det egentlig særdeles lite tiltalende. Av de nevnte omkampene var det heller ingen nye baner denne mandagen, og jeg hadde hele tiden hatt som plan B en revisit til Stourbridge. Det var i hvert fall langt mer fristende enn Premier League, men de siste dagene dukket det opp et interessant og spennende alternativ – nemlig lokaloppgjøret mellom Beith Juniors og Kilbirnie Ladeside. Cupkampen mellom de to skotske Junior-klubbene fristet virkelig, men det bød på visse utfordringer.

Det betød ikke bare en voldsom reisevei, men i tillegg hadde jeg denne gang et togpass som kun var gyldig i England, og jeg var ikke spesielt lysten på å punge ut om en av konduktørene skulle bite seg merke i dette. Samtidig var det tilsynelatende nokså vrient med overnatting, så etter å ha tenkt på dette dilemmaet hele søndagen, innså jeg til slutt at det nok ikke ville bli noen tur til Skottland denne gang. Jeg hadde da også halvveis lovet et nytt besøk i Stourbridge, så da ble det slik denne gang, og således hadde jeg Black Country som destinasjon da jeg våknet og etter hvert forlot min base ved The Peacock Inn i Loughborough denne mandagen. I lokalene hadde jeg funnet nummeret til et lokalt taxifirma, og jeg unnet meg en drosje til Loughborough togstasjon, der jeg satt meg på 10.21-toget.

Dette første av dagens tog tok meg kun til Leicester, der første togbytte fant sted. Om jeg hadde registrert at toget videre til Birmingham var Cross County sin rute fra Stansted Airport, hadde jeg nok vurdert å heller bytte i Derby, for den ruten er ofte et mareritt med kun to vogner stappfulle av turister med store mengder bagasje. Heldigvis var det ikke altfor ille denne gang, og jeg kom meg greit til Birmingham New Street, der jeg omsider klarte å spore opp et eksemplar av Non-League Paper som skulle ha kommet ut dagen før. Rapporter om at det ikke hadde blitt sendt ut på søndagen ble bekreftet av kioskeieren som fortalte at de først hadde kommet denne morgenen. Nye togbytter ble uansett unnagjort ved Smethwick Galton Bridge og Stourbridge Junction før jeg kunne la den lille snodige togvogna frakte meg den siste lille biten på det som skal være Europas korteste jernbanelinje.

Doningen som går i trafikk de 1,3 kilometerne mellom Stourbridge Junction og Stourbridge Town er en virkelig en kuriositet i seg selv, men det var i henhold til ruteplanen at jeg kunne stige av den ved Stourbridge Town klokka 13.08. Derfra var det bare å slepe med seg bagasjen opp High Street til Talbot Hotel, der jeg hadde betalt £45 for kost og losji. I den gamle flotte bygningen ble jeg sjekket inn og kunne puste ut før jeg gikk for å forlyste meg litt i Stourbridge, som tidligere var en del av Worcestershire, men som siden 1974 har sortert under West Midlands, der det ligger helt vest i grevskapet. Vi befinner oss drøyt to mil vest for Birmingham, og i den sørvestligste delen av det som kalles Black Country. Byen har fått sitt navn etter elven Stour som renner gjennom den, og den har medregnet sine forsteder mellom 60 000 og 65 000 innbyggere.

Stourbridge er kjent for sin glassproduksjon som også har gitt fotballklubbens sitt økenavn The Glassboys, og Stourbridge-glasset er ansett å være blant de fineste arbeidene i verden. Det var faktisk en vanlig gave til kongelige og andre høytstående personer, men glassproduksjonen her har nå nærmest blitt utradert takket være billigere produksjon i andre deler av verden. Det var koselig å bare kunne tusle litt rundt i Stourbridge sentrum, og dagens første pint ble inntatt på The Mitre mens jeg knasket på en pose pork scratchings – såpass må det være når man er i Black Country, som må kunne kalles denne delikatessens høyborg. The Old Bank var neste stoppested, og jeg fikk i hvert fall i meg nok svin denne dagen, for i tillegg til en pint og en ny pose pork scratchings lot jeg meg friste til å også prøve en av deres pork pies.

Det var dog ikke mat nok for en voksen kar, og ved The Duke William ble det mer av det samme, men denne gang ble en fantastisk venison & bacon pie servert som et helt måltid, med brun saus, mushy peas og mustard mash. Aldeles fortreffelig! Etter å ha knasket i meg de siste bitene av pork scratchings var det på tide å spasere sakte oppover mot kveldens kamparena, der Stourbridge skulle ta imot Nantwich Town til dyst i Northern Premier League Premier Division. Ved den store buen som markerer innkjørselen til anlegget påtraff jeg min gamle busse Ulster Jim, og han inviterte meg innenfor for en prat mens hans gjorde klart for åpning av klubbsjappa som snart ble flittig besøkt av supportere som ville sikre seg et kampprogram eller forhøre som om plasser på bussen til kommende borteturer.

Klubben ble i 1876 stiftet under navnet Stourbridge Standard, men da de i 1890 tok plass i Birmingham & District League (som i 1962 ble til dagens West Midlands (Regional) League) hadde de allerede droppet navne-suffikset og tatt dagens navn. 1923/24-sesongen var en stor suksess da de tok sin første ligatittel samtidig som de sikret seg sin femte av etter hvert tolv titler i Worcester Senior Cup. Etter andre verdenskrig var Stourbridge å finne i Birmingham Combination, der de i 1952 vant ligatittelen før denne ligaen gikk under to år senere og klubben returnerte til Birmingham & District League. Da The Glassboys i 1971 endte på sjetteplass i det som nå het West Midlands (Regional) League, var det godt nok til at klubben ble valgt ut til å få være med i Southern League, som på det tidspunktet utvidet, og de tok plass i det som på den tiden het Division One North. Allerede i sin tredje sesong tok de våren 1974 tittelen i denne divisjonen og sikret opprykk til Southern League Premier Division.

Det ble med to sesonger, og da de på begynnelsen av 1980-årene rykket opp igjen, måtte de igjen ta turen ned etter to sesonger. Da de i 1991 igjen vant sin divisjon, ble de nektet opprykk da Southern League mente banen ikke oppfylte kravene, og våren 2000 måtte de ta turen ned i Midland Alliance etter å ha endt nest sist. Stourbridge vant Midland Alliance i både 2002 og 2003, men igjen ble man nektet opprykk på grunn av at banen deler den ene langsiden med cricket. Manager Joe Jackson takket for seg og ble erstattet av duoen Jon Ford og Gary Hackett, og når sistnevnte som kjent fortsatt er manager, har han etter hvert lang fartstid i Stourbridge. Mange av spillerne hadde også takket for seg, men etter å ha bygget opp et nytt lag kunne klubben i 2006 feire opprykk tilbake til Southern League etter å ha endt som nummer to.

De ble plassert i Southern League Division One Midlands, og etter tredjeplass i 2008 tok de seg av Sutton Coldfield Town i playoff-semien. I finalen ventet bortekamp mot toer Leamington, og Leon Broadhurst ble den store helten da han på tampen av ekstraomgangene scoret vinnermålet og sørget for Stourbridge-seier 2-1 – og det andre opprykket på tre sesonger. Sett bort fra to sesonger, har klubben etter dette vært fast innslag på øvre halvdel av tabellen i step 3-ligaene de har spilt i, men playoff har ikke vært noen suksess for Stourbridge etter 2008. Våren 2013 endte de på 2. plass bak Leamington, men måtte skuffende nok se seg slått 1-2 hjemme mot Gosport Borough i semien, og året etter ble det nytt semifinale-tap med samme sifre borte mot Chesham United. Stourbridge ble i 2014 flyttet sidelengs over til NPL, og forrige sesong var de igjen i playoff etter å ha endt på tredjeplass, men etter seier over Workington i semien, måtte de se seg slått i finalen borte mot Spennymoor Town.

Stourbridge har jo også gjort det svært godt i FA Cupen de siste årene. Det var først i 2009/10-sesongen at Stourbridge for første gang tok seg til første ordinære runde (der de tapte knepent 0-1 for Walsall), men to sesonger senere var de tilbake og skapte furore ved å først holde FL-klubben Plymouth Argyle til 3-3 i Devon for deretter å vinne omkampen 2-0 hjemme i Stourbridge. Dessverre ble Stevenage for sterke i neste runde, og to år senere var det igjen Stevenage som satt en stopper for cupeventyret i andre runde. I 2015/16-sesongen ble både Kidderminster Harriers og Dover Athletic slått ut før det ble stopp mot Eastleigh i andre runde, og forrige sesong var The Glassboys igjen på ferde med cup-eskapader. Whitehawk ble slått ut etter omkamp i første runde, og sannelig klarte de ikke å ta en ny gjev skalp da de slo ut Northampton Town med 1-0 og endelig klarte å ta seg til tredje runde. Det ble bortekamp mot Wycombe Wanderers, og Stourbridge klarte å utligne hjemmelagets ledelse før de på stillingen 1-1 hadde skudd i tverrliggeren, men en sen scoring av Adebayo Akinfenwa sørget for å knuse cupdrømmen for denne gang.

Men nå var det ligakamp i NPL Premier det skulle dreie seg om, og på besøk denne mandagen var Cheshire-klubben Nantwich Town som selv var i playoff forrige sesong. Fra Jim fikk jeg et eksemplar av dagens kampprogram for £2,50. Det begynner å nærme seg FL-priser, men så var det da også et særdeles godt og innholdsrikt program som uten tvil forsvarte prisen. Etter å ha hentet meg en pint Thatchers Haze fra baren kunne jeg også romstere gjennom klubbsjappas dunker med gamle kampprogrammer og velge meg ut en pen bunke til 10p per program. Før jeg midlertidig forlot Jim for å ta en ny kikk rundt banen, måtte jeg nesten også punge ut for en ny pin siden hjemmelaget har ny logo siden jeg sist var her, og da Jim også skaffet meg en stensil med lagoppstillingene var jeg klar for kamp.

War Memorial Athletic Ground har vært klubbens hjemmebane siden 1888, men har som nevnt også skapt en del hodebry for klubben. Lokale myndigheter har bestemt at det skal være flerbruksanlegg her, og det har nok ikke gjort det enklere å få til en ordning med tanke på langsiden ut mot cricketbanen. Som nevnt var jo dette ved flere anledninger en «detalj» som gjorde at de ble nektet opprykk, men man har tydeligvis jenket kravene noe på dette området, for Stourbridge har jo de siste årene fått delta i playoff om en plass i de regional Conference-divisjonene. På nærmeste kortside sto for øvrig tidligere en tretribune som dessverre ble revet i 1990, men her lurer jeg på om det ikke har skjedd en liten utbedring siden jeg ved min forrige visitt så Stourbridge knuse Leamington i januar 2013.

Her har man nemlig anlagt en seksjon med terracing og bølgebrytere som jeg ikke var kar om å huske, og det er å finne borterst på kortsiden – nærmest bortre langside. Sistnevnte domineres av hovedtribunen med det karakteristiske midtpartiet, og dette skal stamme fra tiden før andre verdenskrig, mens påbyggene på begge sider har kommet til senere. Det nevnte midtpartiet har et temmelig spesielt tak som gir en god dose karakter, og byr på sitteplasser, mens det under påbyggene er ståplasser. På bortre kortside står en nokså stor og romslig ståtribune som også skal stamme fra tiden før andre verdenskrig. War Memorial Athletic Ground er – til tross for utfordringene med den ene langsiden og cricketbanen der – et flott stadion der undertegnede i hvert fall liker seg godt. Klubbhuset ligger noe merkelig plassert til siden for nærmeste kortside – ut mot cricketbanen, og før avspark rakk jeg en tur tilbake dit for å hilse på gamle kjente.

Ikke minst formann Andy Pountey var det artig å treffe igjen, og til tross for at flere av deres spillere igjen har blitt snappet opp av klubber høyere opp (ikke minst Solihull Moors), håpet han at de igjen kan være med å kjempe om tittelen og opprykk. Stourbridge sto med sju poeng på sine tre ligakamper så langt, mens Nantwich Town sto med fire poeng, og det var som sagt en kamp mellom to klubber som var ventet å kunne kjempe om opprykk eller i hvert fall playoff. Luke Benbow har siden forrige sesong forlatt Stourbridge til fordel for Solihull Moors og Conference Premier, men Gary Hackett har erstattet ham ved å hente Jordan Archer fra Bedworth United, og Archer hadde allerede scoret fire mål på tre kamper denne sesongen, men det gjenstår å se hvor lenge han blir om han fortsetter å pøse inn mål.

Begge lag virket noe avventende fra start, og etter et kvarters spill hadde de 681 tilskuerne fortsatt ikke sett en avslutning på mål. Det var mye godt spill, men to forsvarsrekker som hadde tilsynelatende full kontroll på det som kom. Så, ut av intet, slo Jordan Archer til og utnyttet en glipp av Joel Stair. Archer stjal ballen og plasserte den forbi Dabbers-keeper Kristian Burzynski. Det var når sant skal sies omgangens eneste skikkelige sjanse, der det altså var svært lite av action foran selve målene. Joel Stair forsøkte umiddelbart å gjøre opp for seg med et fint raid, men Stourbridge-forsvaret ordnet greit opp, og det samme gjorde bortekeeper Burzynski da han halvveis ut i omgangen var ute og plukket opp en ball som han måtte slippe for ikke å dra den med seg utenfor feltet. En svært sjansefattig omgang endte dermed med at lagene gikk i garderoben på stillingen 1-0.

Andre omgang var noe mer fartsfylt, og fem minutter etter pause fikk bortelaget sin utligning. Etter fint forarbeid av Jordan Davies la Caspar Hughes inn og fant Matt Bell som på bakre stolpe dundret ballen i mål på volley. Jordan Archer og Brandon Hague hadde halvsjanser for Stourbridge, men det var bortelaget som snart tok mer og mer over og som jaktet et seiersmål. Glassboys-keeper Matt Gould måtte varte opp med en benparade for å stoppe innbytter Kaiman Anderson, og da Gould litt senere måtte ruse ut for å klarere, forsøkte Sean Cooke seg med en lobb fra rundt 40 meter, men Gould slapp med skrekken. Også den gamle nordirske landslagsspilleren Steve Jones – som nå også er en av assistentene til Dabbers-manager Dave Cooke – fikk en god mulighet, men veteranen hadde bedre tid enn han nok trodde, og en muligens litt forhastet avslutning gikk over tverrliggeren.

Bortelaget ville nok på forhånd sagt seg meget godt fornøyd med poengdeling i Stourbridge, men slik det utartet seg, var det i stedet faktisk bortemanager Dave Cooke som hadde mest grunn til å være misfornøyd da de var nærmest seieren. Stourbridge tok på sin side over tabelltoppen midlertidig før resten av serierunden kvelden etter, og de var i det minste fortsatt ubeseiret. Inne i klubbhusets bar holdt formann Andy hoff som vanlig, og jeg ble sittende og samtale med blant annet ham, Jim og Stour-manager Gary Hackett som allerede hadde begynt å se frem mot neste kamp mot Marine. Han roste for øvrig et Nantwich Town som også har hatt en god del utskiftninger i spillerstallen.

Etter hvert som klokka tikket inn i de sene timer, ble det stadig mindre folksomt i klubbhusets bar. Bortefolket hadde for lengst takket for seg, og Ulster Jim trakk seg også snart tilbake. Både hjemmespillerne og deres manager tok også kvelden, og til slutt satt jeg igjen sammen med formann Andy og en håndfull personer mens damene bak baren begynte å gjøre rent og klargjøre for å stenge. Igjen viste det seg altså at det ikke er lett å trekke seg tilbake når Andy stadig insisterer på å spandere ytterligere en pint, som da blir til nok en «siste» pint, og klokka hadde passert halv tolv da han lot damene få stenge baren og bestilte taxi. Han insisterte selvsagt også på å få skysse meg tilbake til hotellet, og på vei dit pekte han ut blomsterhavet foran nattklubben Chicago’s, der deres tidligere ungdomsspiller Ryan Passey tragisk nok hadde blitt knivdrept et par uker tidligere (noe som ble markert under klubbens første hjemmekamp denne sesongen). Jeg takket uansett Andy for gjestfriheten og låste meg inn bakveien til Talbot Hotel for å stabbe meg i seng etter et meget trivelig gjensyn med The Glassboys og Stourbridge-folket.

 

 

Revisit:
Stourbridge v Nantwich Town 1-1 (1-0)
Northern Premier League Premier Division
War Memorial Athletic Ground, 21 August 2017
1-0 Jordan Archer (18)
1-1 Matthew Bell (51)
Att: 681
Admission: Free (otherwise £10)
Programme: £2,50
Pin badge: £3

 

Next game: 22.08.2017: Thornaby v Heaton Stannington
Previous game: 20.08.2017: Quorn v AFC Mansfield

More pics

 

 

 

Søndag 20.08.2017: Quorn v AFC Mansfield

Frokost var inkludert i de £40 jeg hadde betalt ved Royal Hotel i Dunston, men turens dag 7 og kun min andre full english breakfast?? Det må da være noe bortimot en rekord!? Den falt i hvert fall godt i smak, og etter også å ha fått unnagjort morgenstellet og gjort klart til avreise, valgte jeg å unne meg en taxi den ikke altfor lange veien inn til jernbanestasjonen i Newcastle. Derfra hadde jeg blinket meg ut 09.06-toget som viste seg å være fullt av Newcastle United-fans på vei til bortekamp i Huddersfield. Dermed ble det igjen en livlig halvannen time inntil jeg hoppet av for å unnagjøre et raskt togbytte i Leeds. Turen gikk videre med East Midlands sitt 10.50-tog mot London St. Pancras, og jeg ble med så langt som til Loughborough, der jeg kunne traske ut av stasjonen omtrent klokka kvart på ett.

Dette var en dag der jeg under planleggingen av turen mistenkte at jeg ville ende opp på en av FA Cup-kampene som uten tvil ville flyttes til søndag. I påvente av trekningen av cupens Preliminary Round og at så skulle skje, hadde jeg som foreløpig alternativ notert meg at East Stirling spilte hjemmekamp i den skotske Lowland League, men som ventet registrerte jeg at man etter hvert begynte å flytte visse kamper i FA Cupen. På dette stadiet av cupen gjelder det gjerne først og fremst hjemmekamper for banedelende klubber, men også klubber med fasiliteter som deles med cricket, og blant de sistnevnte ventet jeg på at Pickering Town skulle flytte sin hjemmekamp. Andre kamper ble flyttet, men det varte og rakk før Pickering Town omsider annonserte at det ble søndagskamp…og da så skjedde, informerte de samtidig om at kampen i stedet også ville spilles på hjemmebanen til Selby Town. Da var det ikke lenger like interessant, og det var bare å ta en ny kikk på alternativene.

Etter å ha sortert ut banedelerne, sto jeg igjen med Highworth Town og St. Margaretsbury, og reiseveien gjorde at jeg hellet mot sistnevnte. Heldigvis kom jeg aldri så langt som å booke hotellet jeg så på i London, for kun en drøy uke i forkant hadde man lovlig sent flyttet nok en kamp, og jeg bestemte raskt at Quorn v AFC Mansfield ville bli min FA Cup-kamp denne søndagen. Derfor gikk turen til Leicestershire, og jeg hadde betalt £30 for overnatting ved puben The Peacock Inn i Loughborough. Det var på ingen måte noe Ritz, men jeg skulle kun sove der, og etter å ha sjekket inn og fått ladet telefonen litt, gikk jeg for å ta bussen ned til utkanten av Quorn. Etter å ha trasket til bussholdeplassen ble jeg stående der og vente på den noe forsinkede buss nummer 127, og om jeg ikke hadde visst bedre, ville jeg sagt at det asiatiske kvinnemennesket i 60-årene som skulle ha bussen til Leicester forsøkte å sjekke meg opp.

Etter å ha hørt gjentatte ganger hvor ensom hun var og hvordan hun måtte sove alene i den store senga si, ble jeg reddet av at bussen endelig kom, og etter at sjåføren mente det var billigst å kjøpe to enkeltbilletter, betalte jeg £2 for å la meg skysse de 6-7 minuttene ned til den nordøstlige utkanten av Quorn, et steinkast eller to fra dagens kamparena. Quorn er en landsby nord i grevskapet Leicestershire – snaut fem kilometer sørøst for Loughborough og i underkant av to mil nord for Leicester. Landsbyen har drøyt 5 000 innbyggere og het tidligere Quorndon, men dette navnet ble forkortet for å unngå forveksling med landsbyen Quarndon i Derbyshire. Her begynte man tidlig å bryte ut stein til produksjon av møllesteiner, og under romertiden ble steinen fra steinbruddene brukt til bygging i Leicester. Revejakt står også sterkt i Quorn, og den tradisjonsrike jakten som kalles The Quorn Hunt har holdt det gående siden 1696, og gjør det fortsatt da de til tross for forbudet i 2014 mener at de opererer innenfor loven.

Det var med en drøy time til avspark at jeg ankom klubbens hjemmebane Sutton Park, som også går under navnet Farley Way etter veien på utsiden, og £7 ble avlevert i inngangspartiet – £6 for inngang og ytterligere £1 for et eksemplar av dagens program. Deretter kikket jeg innenfor og ble umiddelbart møtt av et syn som var dagens første negative overraskelse. Jeg var overhodet ikke klar over at klubben hadde fjernet gressmatta for å legge kunstgress, og hadde ikke registrert disse planene noe sted. Lettere forfjamset måtte jeg spørre karen i inngangspartiet om dette, og han bekreftet at det ble gjort kun sju uker tidligere. Synd jeg ikke visste om dette, men kanskje bra for klubben, for sjansen er stor for at jeg da i stedet ville valgt meg St. Margaretsbury, i likhet med en annen groundhopper jeg snakket med like innenfor portene.

Klubben ble i 1924 stiftet under navnet Quorn Methodists av en gruppe lokale kirkegjengere, og fikk i 1937 innpass i Leicestershire Senior League. I 1952 fjernet de navne-suffikset og tok dagens navn, men fortsatte å spille i Leicestershire Senior League helt frem til 2001, da de etter å ha vunnet ligatittelen der rykket opp i Midland Alliance. Der etablerte de seg raskt på den øvre delen av tabellen, og etter tredjeplassen i 2007 (i en sesong der de også spilte seg frem til femte runde i FA Vase) fikk de rykke opp i Northern Premier League, der de tok plass i Division One South. Tolvteplassen de noterte seg for i sine to første sesonger står fortsatt som deres beste ligainnsats, men etter at de våren 2012 endte nest sist, måtte de ta turen ned igjen til step 5. De ble nå plassert i United Counties League, men etter én sesong der var de tilbake i Midland Alliance, som i 2014 ble til dagens Midland League.

Leicestershire-klubben har også fostret flere kjente spillere, og en av disse var Jack Lee som i 1940- og 1950-årene spilte for Leicester City og Derby County, og som scoret i sin eneste landskamp for England. Mer kjent i disse dager er nok Luke Varney som startet sin karriere her. Men av spillerne med kamper for klubben er nok Dion Dublin den som i dag er klart mest kjent. Quorn har lokale rivaler som Loughborough Dynamo og Shepshed Dynamo, men den geografisk nærmeste rivalen er Barrow Town. Denne dagen var det imidlertid den unge klubben AFC Mansfield som kom på besøk, og jeg hadde halvveis forventet at min groundhopper-kompis (og Mansfield Town-fan) Neil Woolley skulle ta turen, men han hadde måttet jobbe. AFC Mansfield ble jo stiftet så sent som i 2012, og mens jeg hadde sett Quorn få 0-5 i sekken borte mot Alvechurch på nyttårsaften i fjor, hadde jeg aldri tidligere sett Mansfield-klubben spille.

Jeg forventet meg et spennende oppgjør om avansement i verdens mest navngjetne cupturnering, og med en pint Thatchers Gold til £3,50 kunne jeg sette meg ned i klubbhuset og kikke nærmere på kampprogrammet som inneholdt fyldig historikk om begge klubber. Jeg fikk også sikret meg en pin fra baren før jeg fant tiden inne for en rundtur rundt på anlegget som så sent som i 1994 ble hjemmebane for Quorn, etter at de tidligere hadde spilt på en rekke baner i og rundt landsbyen. Warwick Avenue hadde vært deres hjemmebane en periode da de i 1994 altså flyttet til Farley Way/Sutton Park. På den ene langsiden har man et moderne og fint klubbhus, men uten tribune er man henvist til såkalt hard standing. På motsatt langside står imidlertid en etter forholdene stor sittetribune med plass til rundt 350 tilskuere.

Da Crewe Alexandra solgte Luke Varney videre til Charlton Athletic, sikret Quorn seg en pen slump penger som jeg mistenker at de blant annet har brukt til å reise en tribune også på den ene kortsiden. Dette er en ståtribune som strekker seg nesten hele banens bredde, og det er ved siden av denne at man har inngangspartiet. Kortsiden på motsatt ende av banen har kun hard standing. Det var et par kjente fjes å se da jeg returnerte til klubbhuset, og det var tydelig at en og annen groundhopper ikke overraskende hadde benyttet anledningen til å få meg seg en søndagskamp i FA Cupen. Etter å ha betalt £3 for en cheeseburger, kunne jeg gå ut og etter hvert se lagene entre banen, og jeg registrerte at Quorn-keeperen jeg hadde stusset over på lagoppstillingene virkelig var den Russell Hoult. Den tidligere Premier League-keeperen er assistent for manager Dougie Keast, og skulle i en alder av 44 år nå også vokte Quorn-målet.

Veteran-keeperen hadde ikke altfor store utfordringer i en første omgang som var en sjansefattig og trist affære, selv om han måtte i aksjon et par ganger. Ikke minst virket gjestenes Oliver Fearon som en trussel der fremme, men foreløpig endte det med lite av betydning foran mål. For vertskapets del gikk den unge debutanten Cosmos Matwasa på et raid fra egen banehalvdel og fyrte av et skudd som Mansfield-keeper Jamie Green kom seg ned og fikk slått utenfor stolperota. Det var da også det eneste hjemmelaget hadde å by på offensivt i løpet av en første omgang som altså ikke vil gå inn i historiebøkene, og da dommeren signaliserte for halv tid gikk de to lagene i garderoben uten at vi hadde fått se hverken scoring eller noe særlig med sjanser. Jeg hadde allerede for lengst begynt å mistenke at det kunne gå mot 0-0 og omkamp.

Da andre omgang kom i gang, virket det klart at Quorn hadde hevet seg spillemessig, men det manglet noe offensivt, og gjestene virket fortsatt skumlere når de kom i angrep. Snaut tjue minutter ut i omgangen tok hjemmelaget ledelsen nærmest ut av det blå, da flere mann stormet fremover i et angrep som endte med at Amarvir Sandhu styrte inn 1-0 under keeperen. Deretter ble debutanten Matwasa stoppet på kynisk vis rett utenfor 16-meterstreken da han kom på et nytt fint raid, og etter at synderen fikk se det gult kortet, ble frisparket blåst himmelhøyt over mål. Quorn virket nå å ha litt vind i seilene, men så plutselig fulgte en vanvittig periode der de rotet bort det hele i løpet av noen få minutter.

Selv ikke Oliver Fearon selv kunne nok forestille seg hva vi hadde i vente da Phil Buxton i det 74. minutt vendte flott opp i feltet, dro av en mann og sendte ballen videre til Fearon som hamret inn utligningen. Vertenes ledelse hadde vart i ni minutter, men kun to snaue minutter senere var Fearon igjen på farten da han ble spilt gjennom av Buxton, og han plasserte ballen forbi keeper Hoult og i mål i bortre hjørnet. Dermed 1-2, men Fearon var ikke ferdig riktig ennå, for like etter stormet Jimmy Ghaichem inn i feltet og la tilbake til Matty Plummer, og selv om Hoult parerte hans skudd, var Oliver Fearon perfekt plassert for å sette inn returen. Fearon hadde scoret hattrick og snudd 1-0 til 1-3 – og det på fire minutter! Det var nesten litt synd at Mansfield-manager Rudy Funk ganske umiddelbart etter dette valgte å ta ham av og la ham hvile.

Den tidligere Scarborough Athletic-manageren Funk og hans kolleger var i likhet med undertegnede tydeligvis lite imponert over underlaget, for da en av hans spillere åpenbart fikk en bit gummi-spon i øyet og måtte ha assistanse på sidelinjen, raste han voldsomt over dommerens beslutning om å ikke stoppe spillet mens «behandlingen» pågikk. «Det er ikke vi som har valgt å spille på denne dritten!», ropte han oppgitt mens dommeren bare vinket spillet videre og ba spilleren komme innpå igjen. AFC Mansfield hadde uansett gjort jobben, og Quorn klarte aldri å slå tilbake, slik at de 164 (eller 160 avhengig av hvilken kilde man velger å tro på) tilskuerne fikk se The Bulls ta seg videre til neste runde med 1-3 mens Quorn-folket kanskje får konsentrere seg om revejakt…også ligaspill i Midland League og andre cuper da, selvsagt.

Jeg ble igjen en stund i klubbhuset etter kampslutt, og slo av en prat med noen av representantene for de to klubbene. Jeg hadde undret meg litt over hvorfor dette hadde blitt søndagskamp, for det er ikke noe cricket som skaper «problemer» ved Quorns anlegg, slik tilfellet gjerne er ved andre anlegg i perioden før cricketsesongen avsluttes. Svaret var at Quorn hadde leid ut lokalene sine til et privat arrangement på lørdagen, og de hadde først foreslått å spille lørdag med tidlig avspark, men det hadde AFC Mansfield vært lite interessert i. Likeledes hadde de ikke vært særlig lystne på en fredagskamp med spillere som på såpass kort varsel ville ha problemer med å ta seg fri fra jobb, og derfor hadde det altså endt med søndagskamp – noe som i utgangspunktet da også hadde passet meg bra.

Etter å ha takket for meg, spaserte jeg videre innover mot sentrum av landsbyen, for jeg hadde planlagt en liten pub-til-pub-runde for å sjekke vannhullene i Quorn. Først ut var den store puben The Quorndon Fox, før det ble et glass ved White Hart Inn. Tredje stoppested var The White Horse, der jeg også fant ut at det var på tide med et måltid. Et utsøkt steinovnsbakt pizza ble satt til livs før jeg også ble vitne til kveldens første håndgemeng. En meget overstadig tulling ropte og skrek og var til sjensanse, og presterte å knuse en av rutene i inngangspartiet da han ble kastet ut. Politiet ble tilkalt, og det var litt komisk å se at han ved deres ankomst forsøkte å spille bevisstløs i det som nok var et forsøk på å slippe glattcella. Min Quorn-visitt ble uansett avsluttet på The Royal Oak rett over veien, før jeg fant tiden inne for å ta buss 127 tilbake til Loughborough.

Merkelig nok hadde både The Peacock Inn og en pub et steinkast nede i veien (som også hadde navnet The Royal Oak) valgt å stenge selv om klokka ikke engang var ti. Det får kanskje settes på kontoen for at det var søndag, men da ble det uansett ikke noen siste pint før jeg krøp til sengs, og det var kanskje like greit. Der fikk jeg til slutt også ha tatt en endelig – og svært vanskelig – beslutning på hvor jeg ville befinne meg dagen etter. Til tross for den betydelige skuffelsen over å finne kunstgress på Sutton Park/Farley Way, hadde min dag og besøket i Quorn absolutt vært en fin opplevelse. 

 

 

English ground # 430:
Quorn v AFC Mansfield 1-3 (0-0)
FA Cup, Preliminary Round
Sutton Park (aka Farley Way), 20 August 2017
1-0 Amarvir Sandhu (65)
1-1 Oliver Fearon (74)
1-2 Oliver Fearon (76)
1-3 Oliver Fearon (78)
Att: 164
Admission: £6
Programme: £1
Pin badge: £2

 

Next game: 21.08.2017: Stourbridge v Nantwich Town
Previous game: 19.08.2017: Sunderland v Leeds United

More pics