Squires Gate v Barnoldswick Town 29.08.2017

 

Tirsdag 29.08.2017: Squires Gate v Barnoldswick United

 

 

Etter tre netter med base i Darlington var det på tide å ta et midlertidig farvel med The Dalesman, der jeg først fikk Sarah til å booke meg inn neste onsdag før jeg strøk på dør og trasket opp til stasjonen. Jeg hadde nok vært litt for ivrig med snooze-funksjonen for å rekke å surre meg dit tidsnok til å ta plass på 09.40-toget, så da ble det i stedet 10.37-toget som fikk æren av å frakte meg ned til Leeds, og det var egentlig det toget jeg først hadde sett på uansett. Det var kanskje ikke spesielt heldig, siden det etter et togbytte i Leeds ble en lang tur med en horde av skrikerunger som omtrent ikke holdt kjeft et eneste sekund på de to timene og ti minuttene derfra til vi endelig ankom Blackpool North kvart over to.

 

 

Jeg hadde vært litt usikker på min destinasjon denne dagen, og under planleggingen av turen vurderte jeg først et besøk til Cradley Town, men da jeg endte opp med å besøke de tidlig på turen, begynte jeg å kikke på andre alternativer denne dagen. Kamp hos Squires Gate i Blackpool ville by på en mulighet til å treffe min lokale kompis Steve Moss, men jeg var etter hvert også veldig fristet av muligheten til å se Lakenheath spille hjemmekamp i Cambridgeshire County League. Overnatting viste seg imidlertid å være en utfordring der oppe i det nordvestlige hjørnet av Suffolk, og det samme var transport tilbake til en eventuell mer sentral base etter kamp, og det var sterkt medvirkende til at det derfor ble Blackpool-tur for å se Squires Gate v Barnoldswick Town i North West Counties League.

 

 

Jeg hadde betalt meget overkommelige £14 for overnatting ved Singleton House Hotel, ikke langt fra Central Pier, og jeg unnet meg en taxi dit ned. Etter at drosjekusken hadde klart å orientere seg frem til riktig adresse, fant jeg huset der døra sto åpen og noen håndverkere var oppe i trappa i full gang med å pusse opp et av badene. Etter å ha ringt innehaveren ba han meg komme inn i huset ved siden av, og han fortalte at han eide fire eller fem hus i den lille sideveien Singleton Street. Mitt overnattingssted var ikke overraskende langt fra noe luksusetablissement, men jeg skulle bare overnatte der, og for £14 skal man selvsagt ikke være for kravstor, selv om det hadde vært en fordel om stikkontaktene fungerte slik at jeg fikk satt telefonen på lading da jeg senere den kvelden skulle legge meg…

 

 

Akkurat det siste var jeg dog lykkelig uvitende om da jeg snart spaserte meg en tur innover i Blackpool, som de aller fleste vil kjenne til, men for ordens skyld er det en by som ligger forblåst til på Lancashire-kysten med Irskesjøen som nærmeste nabo. Byen vokste frem som turistmål etter jernbanens ankomst i 1840-årene, da den forbandt de industrialiserte områdene av nord-England med kystbyen. Fortsatt er turismen alfa og omega, og selv om ikke Blackpool er som i sin storhetstid i forrige århundre, er den visst fortsatt britenes mest populære reisemål. På 1950-årene – før sydenturismen gjorde sitt voldsomme inntog – var det store navn som var faste underholdnings-innslag. Frank bodde Sinatra på Clifton Hotel, og på The Imperial var Liz Taylor’s suite dekorert i fiolett for å stå til hennes øyne. Blackpool var virkelig «the place to be»!

 

 

Selv om byen med drøyt 140 000 innbyggere i dag ofte kan fremstå mer harry og litt nedslitt, er turismen likevel fortsatt dominerende, og horder av mennesker strømmer til strendene i høysesongen. De utgjør også byens største naturlige attraksjon. Byen er også kjent for et vanvittig uteliv, og er gjerne destinasjon for utdrikningslag og lignende festligheter. Mange kommer også for å se de årlige «Blackpool Illuminations», der godt over en million lyspærer tennes og lyser opp blant annet byens såkalte Golden Mile. Trikkelinjen fra 1885 som var verdens første elektriske er også nokså spesiell, og går 18 kilometer fra Starr Gate i sør til Fleetwood i nord. Her går fortsatt de eneste gjenværende førstegenerasjons sporvogner i England; skjønt akkurat disse er gjerne forbeholdt turistturer og den slags.

 

 

Spesielt nede ved promenaden langs sjøen bar byen preg av at Blackpool Illuminations var like rundt hjørnet, med start på fredagen, og det var mye arbeid og sperringer som følge av disse forberedelsene. Etter å ha tuslet litt rundt stakk jeg innom bokhandlerkjeden Waterstones, men måtte for n’te gang på turen innse at de heller ikke her hadde årets Non-League Club Directory slik de hadde annonsert for på nettet. Jeg fikk imidlertid rasket med meg en annen bok før jeg gikk for å unne meg en pint på koselige The Mitre, der jeg også fikk skrevet et par postkort. Etter å ha inntatt dagens middag ved Wetherspoons-puben The Layton Rakes skulle jeg nok i etterpåklokskapens navn returnert til The Mitre, men jeg bestemte meg for å kjøpe en 24-timersbillett for trikken og la den frakte meg ned til South Pier, der jeg hadde til hensikt å tilbringe litt tid ved Rangers-puben The Gallant Pioneer. Det ble bomtur!

 

 

I likhet med forrige gang jeg skulle stikke snuta innom her, var det nok en gang stengte dører som møtte meg. I følge skiltet som hang på døra som av en eller annen grunn er malt som et norsk flagg, skulle man åpne igjen klokka 17.00, men et drøyt kvarter etter dette var det fortsatt ingen aktivitet. Jeg saumfarte området etter gode puber, men etter å ha blitt tipset om The Velvet Coaster, viste det seg at dette var en enorm og sjarmløs Wetherspoons-pub der støyende barnefamilier dominerte. Jeg hadde hatt nok ungemas denne dagen, og etter å ha sjekket nettet fant jeg heldigvis puben The Last Resort et par minutters ganger borti veien. Dette var en koseligere, mer klassisk og langt roligere pub, og jeg slo meg ned med en Strongbow Cloudy Apple mens jeg ventet på at min kompis Steve skulle gjøre seg ferdig med arbeidsdagen og plukke meg opp.

 

 

Han dukket opp like før klokka halv sju, og vi hadde en ti minutters kjøretur foran oss til Squires Gate, som også er navnet på området sør i Blackpool der man finner både byens flyplass og de tre fotballklubbene Squires Gate FC, Blackpool Wren Rovers og AFC Blackpool. Steve hadde opprinnelig foreslått et pitstop på puben The Shovels like rundt hjørnet for kveldens kamparena, men på veien dit passerte vi Dunes Hotel, og på impuls svingte han i stedet inn der. Etter å ha forlystet oss der en stund så vi at klokka flyr i godt selskap, og vi hastet mot School Road der vi ankom med en halvtimes tid til avspark og betalte oss inn med £6 hver. Squires Gate sin hjemmebane ligger vegg i veggmed banen til Blackpool Wren Rovers, og de to deler en vegg på den ene langsiden, slik at det er teknisk umulig å finne to baner som ligger nærmere hverandre i den engelske pyramiden. Det er også kun et par minutter å gå til AFC Blackpools hjemmebane The Mechanics Ground, og nå var det kun Squires Gate jeg ikke hadde besøkt av de fire Blackpool-klubbene.

 

 

Det ble det nå en ordning på, og etter å også ha betalt £2 for et eksemplar av kveldens kampprogram kunne jeg konstatere at jeg umiddelbart likte School Road. Blackpool Wren Rovers’ hjemmebane Bruce Park rett ved siden av er nok fortsatt min Blackpool-favoritt, men her var det trivelig. Programmet fikk for øvrig tommelen opp etter at jeg bladd raskt gjennom det mens vi unnet oss en pint i baren. Besøk fra Norge hadde tydeligvis ikke gått upåaktet hen, og Steve klarte jo heller ikke å holde kjeft om dette, men det førte i og for seg ikke med seg verre ting enn hyggelige samtaler med noen representanter for hjemmelagets klubbledelse. Jeg benyttet også anledningen til å bla gjennom et par esker med gamle kampprogrammer og plukket ut en liten bunke som inkluderte et par temmelig spesielle eksemplarer fra klubber og ligaer jeg aldri hadde forventet å finne noe program.

 

 

Klubben ble i 1948 stiftet under navnet Squires Gate British Legion, og de spilte sine første sesonger i Blackpool & District Amateur League, der de etter å ha forkortet til dagens navn i 1953 vant ligatittelen i både 1956 og 1957. Etter et kort opphold i Fylde District League tok de i 1961 plass i West Lancashire League, der de skulle tilbringe de neste tretti årene. Sommeren 1991 fikk de ta steget opp i North West Counties League Division Two, der de våren 2002 mistet andreplassen på målforskjell, men likevel fikk rykke opp i toppdivisjonen takket være Stand Athletics endelikt. Squires Gate har siden den gang vært å finne i toppdivisjonen som i 2008 endret navn fra Division One til Premier Division, og sjetteplassen i 2015 står som deres beste plassering. De to sesongene etter dette har de imidlertid flørtet heftig med nedrykksstriden og endt på plassen rett over nedrykkssonen.

 

 

Det er jo en kjent sak at temaet om en sammenslåing mellom de tre klubbene Squires Gate, Blackpool Wren Rovers og AFC Blackpool har vært vurdert ved flere anledninger, og det ble igjen diskutert for noen år siden, da man ville samle kreftene for å satse mot NPL. Det virker – kanskje heldigvis – som om dette nå er lagt på is; i hvert fall for en stund. Nå ha jo Wren Rovers gitt uttrykk for at de er nokså fornøyd med tingenes tilstand i West Lancashire League og ikke har de største ambisjoner om retur til NWCL, selv om de skal være sterkt ønsket av den ligaen. Samtidig har jo Squires Gate hatt et par tunge sesonger i NWCL Premier mens AFC Blackpool i fjor måtte ta turen ned i NWCL 1, så da gjenstår det å se om dette etter hvert vil bli et tema igjen om klubbens hver for seg skulle kjempe i motbakke.

 

 

Klubbens hjemmebane School Road har blitt gradvis oppgradert etter opprykket til North West Counties League, og her har Squires Gate en koselig liten hjemmebane. På utsiden skal man passe på å ta riktig inngangsparti, spesielt om Wren Rovers også spiller hjemme. Den røde døra til venstre tilhører Wren Rovers, mens man må sikte seg inn på den blå døra om man skal se kamp hos Squires Gate. Etter å ha passert gjennom denne, kommer man inn på den ene kortsiden, der man til rett til høyre for seg i det ene hjørnet har en liten tribune som byr på sitteplasser i form av noe slikt som tre benkerader. Den har et fundamant i hvit mur, og store deler av dens front har en mur som nærmest fremstår som et slags lite brystvern – i mangel på et bedre ord.

 

 

Lenger borte i hjørnet stor det som vel er garderobebygget, mens man over på langsiden her har klubbhuset, og bortenfor dette en større tribune i tilsynelatende samme stil som sin mindre motpart på kortsiden. Denne er imidlertid større og lengre, men her var det for få år siden tre forskjellige tribuneseksjoner, så den er nok et resultatet av at man har valgt å bygge om disse til én større tribune. På motsatt langside står et noe mer spinkelt og vaklevorent overbygg som gir tak over hodet til de som velger å stå her, mens det ellers på anlegget er hard standing som gjelder. Kveldens kampprogram viste seg å være godt oppdatert, og tabellen inkluderte faktisk også kampene som hadde blitt spilt dagen før, og før avspark tok jeg en ny kikk på denne.

 

 

Det er vel naturlig å tenke seg at toppkampen forventes å bli utkjempet av de to Runcorn-klubbene, de to Northwich-klubbene og Bootle, samt muligens en overraskelse eller to. Det er særdeles lite som tyder på at Squires Gate blir å finne der oppe, for de hadde tapt alle sine kamper og sto med 0-0-3 og en målforskjell på 2-13 samtidig som de allerede var slått ut av FA Cupen etter å ha fått 0-4 i sekken av Ashton Athletic. For gjestende Barnoldswick Town sin del sto de med 1-0-2 på sine tre ligakamper, og var nok på forhånd en liten favoritt denne kvelden. Hjemmefolket hadde dog selvsagt forhåpninger om at dette var kvelden da den vonde trenden skulle snus og man kunne notere seg for sesongens første poeng.

 

 

Gate-manager Danny Penswick hadde i hvert fall muligheten til å starte med sin nye midtbane-signering Gary Pett som hadde blitt skadet i sesongens første kamp, men det var gjestene som snart tilrev seg et initiativ, og etter halvspilt omgang tok de ledelsen da Joel Melia fosset ned høyrekanten og fant Mark Threlfall som dundret inn 0-1. Bortelaget traff deretter også stolpen i forbindelse med en innøvd corner-variant før Gate-keeper Ben Fletcher igjen måtte kapitulere med ti minutter til pause da Barlicks midtbanespiller Harry Thompson fikk tid og rom til å plassere ballen nede til hjørnet for målvakten. Dermed 0-2, og det så tungt ut for et vertskap hvis beste sjanse før pause kom da spissen Tarren Moxon bredsidet like utenfor stolpen. Samme utfall fikk avslutningen fra nevnte Gary Pett, og da kunne omsider Barlick gå til pause med fortjent tomålsledelse.

 

 

Eventuell frustrasjon ble kanskje til en viss optimisme for hjemmefolket da de se hvordan sine helter kom ut som et helt nytt lag i andre omgang og gikk offensivt til verks. Spissparet Tarren Moxon og Jack Williams spilte visst sammen for første gang, og det de viste frem bør uansett være en positiv ting å ta med seg videre. Det var Moxon som i omgangens sjuende minutt sørget for redusering til 1-2 og nytt håp da han hamret ballen inn i nettet. Sjefen selv, Danny Penswick, kunne utlignet etter rundt en times spill, men hans skudd gikk like utenfor. Hjemmelaget presset imidlertid på og var nærmest ugjenkjennelige sammenlignet med før pause, men stopperen Corey Moorhead klarte ikke å styre sin heading under tverrliggeren, slik at ballen landet oppe på målet til bortekeeper Connor King.

 

 

I stedet slo Barlick grusomt tilbake mot spillets gang da de kontret og Danny Boyle ble spilt gjennom og kunne sette inn 1-3. Man kunne ikke annet enn å føle med hjemmelaget som virkelig hadde hevet seg voldsomt og satt sine gjester under press, og de fortsatte da også å presse på for ny redusering, men kom aldri nærmere. Dermed endte det med borteseier 1-3, og selv om det kampen sett under ett ikke var noe slags ran, hadde vertene fortjent bedre med det de leverte etter pause. Steve takket nei til en ny pint da han skulle kjøre hjem, men jeg unnet meg en boks Strongbow mens i klubbhuset før vi dro. Vi ble fortalt at tilskuertallet var 75, og det var for meg noe skuffende på en kveld der Blackpool spilte i den nå raserte Football League Trophy.

 

 

Vi takket uansett snart for oss, og Steve skysset meg tilbake til Blackpool sentrum, der han slapp meg av utenfor puben The Litten Tree. Der er det ofte livlig, men det var åpenbart at det ikke var mest schwung over utelivet denne tirsdagskvelden. Likevel ble jeg ved stengetid fristet til å også stikke innom The Galleon Bar, der jeg fikk en melding fra Squires Gates Twitter-ansvarlige som lurte på om jeg hadde glemt igjen en pose med en bok og et par postkort. Det hadde jeg selvsagt, og selv om boken i seg selv ikke var noen krise, sa vedkommende seg villig til å i hvert fall poste postkortene ved leilighet. Vel, ved besøk i Blackpool er det lettere sagt enn gjort å ikke la seg friste ut på livet, og det ble igjen en sen kveld, men jeg kom meg da omsider tilbake til mitt ringe krypinn drøyt to timers tid etter at tirsdagen hadde blitt til onsdag.

 

 

English ground # 438:
Squires Gate v Barnoldswick United 1-3 (0-2)
North West Counties League Premier Division
School Road, 29 August 2017
0-1 Mark Threlfall (17)
0-2 Harry Thompson (35)
1-2 Tarren Moxon (52)
1-3 Daniel Boyle (72)
Att: 75
Admission: £6
Programme: £2
Pin badge: £3,50

 

Next game: 30.08.2017: Houghton Main v Swinton Athletic 
Previous game: 28.08.2017: Darlington v Spennymoor Town 

More pics 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg