Mandag 28.08.2017: Darlington v Spennymoor Town
Det store lokaloppgjøret Darlington v Spennymoor Town skulle være min andre kamp denne dagen, og skuffelsen over at Darlo RA omberammet sin kamp slik at de to ikke lot seg kombinere var for lengst glemt etter at jeg hadde vært vitne til en herlig fotballkamp mellom Shildon og West Auckland Town. Også Peter Sixsmith hadde satt pris på forestillingen selv om hans Shildon-gutter måtte nøye seg med poengdeling i toppkampen, og da han i likhet med meg også skulle se Darlington v Spenny, fikk jeg skyss med ham til Blackwell Meadows i Darlington. Peter skulle selv unnagjøre et par ærend inne i sentrum, men slapp meg av utenfor Darlingtons nye hjemmebane omtrent kvart over ett. Til tross for at det så vidt hadde begynt å danne seg en liten kø allerede, var ennå ikke inngangspartiet åpnet, men etter et lite kvarter begynte de rundt halv to å slippe inn hjemmepublikummet.
Darlington er en stor markedsby som ligger sør i grevskapet County Durham og har drøyt 105 000 innbyggere. Byen var hjemsted for mektige kvekerfamilier som utover på 1800-tallet var sterkt medvirkende til byens vekst, slik som Joseph Pease som var en industriherre og filantrop som involverte seg i etableringen av det som ble verdens første toglinje for passasjertrafikk – Stockton & Darlington Railway. Mye av Darlingtons senere historie har vært knyttet til jernbanen, og den opprinnelige Darlington-stasjonen nord i byen er fortsatt i bruk under navnet North Road, mens dagens stasjon fortsatt er et viktig stopp på hovedlinjen oppover østkysten. Darlington har også vært et senter for ingeniørkunst, først og fremst innen brobygging. Både Tyne Bridge, Middlesbrough Transporter Bridge og Humber Bridge ble bygget av et Darlington-firma, og på andre siden av kloden var det også tilfelle med Sydney Harbour Bridge.
Mer lokalt har Darlington nå flyttet hjem fra eksiltilværelsen i Bishop Auckland og tatt tilhold på den lokale rugbyklubbens hjemmebane Blackwell Meadows, som ligger tilknyttet et grøntområde mellom de sørlige bydelene Skerne Park og Blackwell. Det var der jeg nå fikk betalt meg inn med £14; noe jeg må si jeg synes er noe stivt for step 2 – spesielt med tanke på kampopplevelsen anlegget skulle by på. Det var i det minste en svært interessant kamp som sto på plakaten, og ytterligere £2,50 ble byttet mot et eksemplar av dagens kampprogram. Deretter var det bare å ta en tur innom klubbhusets bar mens jeg ventet på at min Darlington-kompis Stephen Reid skulle ankomme. På mange måter var dette en glimrende kamp for et besøk til Blackwell Meadows, men samtidig gjorde segregering av tilskuerne at det motsatte også var tilfelle. Det gjorde at jeg ikke kunne bevege meg fritt rundt hele banen, og om jeg ikke hadde avtale å møte Darlo-supporteren Stephen, ville jeg nok fort valgt å menge meg med bortefolket.
Darlington FC ble stiftet i 1883, og var seks år senere med å stiftet den herlige Northern League, og deres første klubbsekretær var da også Samuel Craven, som regnes som hovedarkitekten bak etableringen av det som er verdens eldste eksisterende liga. Darlo vant Northern League i både 1896 og 1900 før de satset profesjonelt og entret den ikke lenger eksisterende North Eastern League, og i 1910/11-sesongen nådde de åttendedelsfinalene i FA Cupen, men måtte se seg slått av Swindon Town. To sesonger senere vant de North Eastern League, før første verdenskrig etter hvert satt stopper for mye av fotballen, men da freden omsider hadde kommet var Darlington en av klubbene som i 1921 ble invitert til å være med i Football Leagues nye regionale tredjedivisjon. Da Football League året før hadde utvidet med en tredjedivisjon hadde det nemlig blitt gjort ved at man nærmest «spiste opp» Southern League, og det eneste nordlige innslaget var Grimsby Town. Det ordnet man nå ved å hente flere nordlige klubber, og Darlington var derfor med å stifte den nye Division Three North.
Der debuterte de med å bli nummer to, og tre år senere sikret de seg tittelen og dermed opprykk til nivå to. 1925/26-sesongen som ble deres første på dette nivået står også som deres historisk bestenotering da de oppnådde en 14.plass, men året etter rykket de ned igjen, og de to sesongene skulle vise seg å bli Darlingtons første og eneste visitt på dette nivået, for i stedet ble de et fast innslag i Football Leagues kjellerdivisjon. Da de to tredjedivisjons-avdelingene i 1958 ble til en tredjedivisjon og en fjerdedivisjon, hadde da også Darlo havnet såpass langt nede at de måtte ta plass i Fourth Division. Etter dette ble det med tre korte visitter på nivå tre, mens de i 1989 også måtte ta turen ned i Conference. Det endte med umiddelbar retur og to strake opprykk, men etter sisteplass ble det ny retur til nivå 4, og 1991/92-sesongen står som deres siste på nivå tre. Det var med store økonomiske problemer at de i 2010 igjen måtte ned i Conference, og da det i 2011/12-sesongen sto så dårlig til at de ble satt under administrasjon, var det tredje gang på et tiår at så skjedde.
Med til historien hører jo også at Darlington Arena må ta sin del av skylden, og akkurat det var det tidligere eieren George Reynolds som sto bak. Mannen som faktisk hadde en fortid som en av landets beste skapsprengere kjøpte klubben i 1999, og det nye vanvittige stadionet med plass til 25 000 tilskuere var selvsagt opprinnelig oppkalt etter ham selv og så kun to ganger tilskuertallet krype så vidt over femsifret antall. Han hadde i utgangspunktet vært en nokså populær eier, men mens klubbkassa ble tømt og klubben led store økonomiske tap som følge av blant annet det store og dyre stadionet, veltet Reynolds seg i luksus med kjøp av både privatfly og helikopter, og når han i tillegg hadde en temmelig diktatorisk måte å håndtere kritikere på (som å oppsøke en ung gutt hjemme og skjelle ham ut etter noter og fortelle ham at han var utestengt på livstid) sank populariteten ganske dramatisk. Da klubben i 2004 ble satt under administrasjon ble Reynolds kjeppjaget ut av klubben, og det hjalp heller ikke på hans rykte at han et års tid senere ble stoppet av politiet med en halv million dollar i cash i bagasjerommet. Mannen som hevdet å ikke lenger ha råd til å betale hverken spillerlønninger eller kreditorer ble da senere også dømt for bl.a hvitvasking av penger.
Senere havnet som nevnt altså klubben igjen i problemer, men fikk en liten opptur da de våren 2011 spilte seg frem til finalen i FA Trophy, der Chris Senior ble den store helten da han i nest siste minutt av ekstraomgangene scoret kampens eneste mål og sørget for for seier over Mansfield Town. Den jublende Darlo-fansen var lykkelig uvitende om hva som ventet, for i en 2011/12-sesong der The Quakers slet tungt, ble klubben igjen satt under administrasjon, og poengstraffen sørget for at man til slutt havnet under nedrykksstreken. Nedrykk til Conference North var nå imidlertid klubbens minste problem, og de ble snart slått konkurs. Supporterne hadde dannet selskapet Darlington 1883 som overtok klubben, men da forhandlinger med kreditorene ikke førte frem sørget FAs nye regler om såkalte føniksklubber til at klubben fra deres side var å regne som ny klubb og at man dermed ikke kunne starte opp igjen høyere enn non-leagues step 5 (eller nivå 9 totalt). Videre får man ikke starte opp under samme navn, slik at man valgte Darlington 1883 selv om supporterne fortsatt ser på dette som samme klubb.
Uansett måtte Darlo starte opp i Northern League Division One, og etter en heftig duell med nettopp Spennymoor Town kronet de en fantastisk sesong med ligatittel og opprykk etter å ha satt ligarekord med hele 122 poeng på 46 kamper. De var manges favoritt til et andre strake opprykk, med i NPL 1 North ble andreplass fulgt opp med sjokktap hjemme mot Ramsbottom United i playoff-semien. Sesongen etter ble det igjen andreplass, men denne gang sikret de opprykket etter å ha beseiret Bamber Bridge i finalen. Et andre strake opprykk fulgte våren 2016 da NPL Premier ble vunnet, slik at klubben nå er å finne i Conference North. Foran denne sesongen har de også fått godkjent et navnebytte fra Darlington 1883 (tilbake) til Darlington FC, og kanskje kan de få ytterligere litt vind i seilene med retur til hjembyen. Dessverre er flotte Feethams, som var Darlos hjemmebane frem til 2003, en saga blott, og den store «hvite elefanten» Darlington Arena var aldri særlig aktuell som hjemmebane etter klubbens konkurs og gjenoppstandelse. Derfor ble det banedeling hos Bishop Auckland (etter at man først så på en lignende avtale med Shildon), og der ble Darlo værende i drøyt seks år frem til de i romjula 2016 kunne flytte inn hos rugby union-klubben ved Blackwell Meadows.
Murbygget som er rugbyklubbens klubbhus dominerer den ene langsiden der man kommer inn til siden for dette, og en seksjon med tre seterader under et overbygg her var visst det eneste av tribunefasiliteter som fantes her før Darlington FC flyttet inn. Midt på bortre langside har man satt opp en moderne sittetribune med plass til omtrent 300 tilskuere, og ellers er det hard standing under åpen himmel som gjelder både på resten av langsidene og hele den vestlige kortsiden der Spennymoor-fansen hadde blitt plassert. På den østlige kortsiden har man anleggets største tribune, og ikke bare er ståtribunen Tin Shed oppkalt etter en lignende konstruksjon på Feethams, men deler av rammeverket stammer også derfra. Inne i denne kan anslagsvis tusen tilskuere presse seg sammen. Det må sies at Blackwell Meadows slik jeg så det var temmelig uegnet som hjemmebane for klubben på nivået de nå befinner seg på, og ikke minst om de skulle rykke ytterligere et trinn opp – noe som også var grunnen til at de ikke fikk delta i playoff til Conference Premier i våres til tross for at de sportslig sett kvalifiserte seg.
Da Stephen ankom sammen med en kompis, ga han uttrykk for at han håpet de stadige utbedringene vil føre til at de denne gang kan få lov til det dersom de skulle kvalifisere seg – noe han selvsagt også håpet på. Selv om pengeinnsamling rundt om på anlegget vitnet om ytterligere planlagte utbedringer, sto undertegnede med et inntrykk at de nok foreløpig fortsatt var et lite stykke unne å kunne ha en hjemmebane som innfrir kravene til Conference Premier – og i hvert fall til Football League, der man kunne begynne å lure på om de trodde de var allerede. For £14 fikk mange av de 2 050 tilskuerne nemlig gleden av å bli behandlet nærmest som kriminelle da overivrige vakter plaget vettet av (og truet med utkastelse) de som måtte driste seg til å ta seg en røyk i et helt åpent og tilbaketrukket område i det bortre hjørnet der man i utgangspunktet ikke sjenerte noen. Det var også her vi ble henvist til å bruke de to-tre mobile toalettene når man befant seg i klubbhuset på motsatt side av banen. Toalettene der var nemlig forbeholdt medlemmer, og vi andre undermennesker ble bryskt vist bort av en vakt som sperret veien dit inn. På alle mine kamper på nivåer under de fem øverste divisjonene i den engelske pyramiden, kan jeg egentlig ikke huske å tidligere ha følt meg så til de grader som et nødvendig onde som klubben må innfinne seg med for å få tak i pengene de er ute etter.
Darlington har jo en lang fortid i Football League, og det er tydeligvis mange som tror at de fortsatt er en FL-klubb. For å få kloa i en stensil med lagoppstillingene måtte jeg ut med litt småmynt, og da vinden tok fatt i arket og blåste det innunder porten ved inngangen, ble jeg nesten beskyldt for å snike meg inn da jeg fikk åpnet porten på gløtt og fanget papiret. Heldigvis slapp jeg å punge ut nye £14, for det tviler jeg faktisk på at jeg hadde gjort på et tidspunkt der jeg allerede savnet Dean Street i Shildon. Nå håpet jeg bare at Spennymoor Town kunne fortsette sin gode start i Conference North, og uten at jeg denne gang hadde mulighet til å veksle noen ord med ham, så jeg Spenny-manager Jason Ainsley overvære oppvarmingen på motsatt banehalvdel. Slik jeg ser det er Conference North i likhet med i fjor fotball-Englands sannsynligvis tøffeste divisjon, og nyopprykkede Spenny hadde åpnet sterkt med 4-1-1 og befant seg på en fjerdeplass tre poeng bak Harrogate Town og Brackley Town. Darlo på sin side lå med 3-2-1 på en sjuendeplass ytterligere to poeng bak, men denne sesongen vil jo playoff i alle Conference-divisjonene gå helt ned til nettopp sjuendeplass, etter at de har bestemt seg for å innføre et amerikanisert system som virker fullstendig latterlig. Jeg nevner bare at man pga klubbene med bane som ikke kvalifiserte for playoff i fjor endte opp med å ha klubber fra nettopp sjuendeplass i Conference South-playoff. Om det samme er tilfelle med like mange klubber denne gang, vil man denne sesongen kunne nå playoff med en niendeplass, og da er det nesten så en plass midt på tabellen kvalifiserer til playoff!
Det var Spennymoor som var først frempå da Ryan Hall serverte et hardt innlegg som Glen Taylor stusset like utenfor, men Darlo svarte med en heading fra Mark Beck som tvang frem en glimrende reaksjonsredning fra Spenny-keeper Daniel Lowson. Det var likevel Spennymoor som var det beste laget i første omgang, og tidligere Darlo-spiller Ian Chandler styrte midtbanen sammen med David Foley som var banens gigant og en stadig trussel for Darlo-forsvaret. Det var da også sistnevnte som etter halvspilt omgang trakk seg inn i feltet og avsluttet i nettaket bak Darlo-keeper Adam Bartlett. 0-1! Vertene forsøkte å slå tilbake, men Mark Beck klarte ikke å omsette i mål etter godt forarbeid av Stephen Thompson, og helt på tampen av omgangen kunne Foley scoret sitt andre og doblet Spennymoors ledelse, men keeper Bartlett fikk kastet seg i veien og blokkert. Dermed sto det fortsatt 0-1 da lagene tok pause, og Stephen insisterte nå på å spandere en runde i baren.
Hjemmelaget hevet seg noe i andre omgang, og Josh Gillies kunne scoret direkte fra en corner om ikke Christopher Chantler hadde stått våkent på streken og headet unna. Da vi nærmet oss timen spilt kom imidlertid utligningen, og Jason Ainsley vil neppe være tilfreds med keeperspillet ved den situasjonen. Darlo-keeper Bartlett tok et frispark som han sendte helt inn i Spennymoor-feltet, og da keeper Lowson kom ut for å gripe ballen, gikk den rett og slett gjennom fingrene hans og ga Gary Brown en enkel jobb med å heade den inn i det åpne målet. 1-1, og Darlington ropte snart også på straffespark da David Ferguson mente seg hindret, uten at dommeren sa seg enig. Steven Thompson headet deretter like utenfor, og Darlington virket å ha fått blod på tann. Mot slutten skapte derimot igjen Spennymoor flere gode sjanser, men keeper Bartlett reddet fra både Foley og innbytter Jake Orrell, mens en volley fra Rob Ramshaw suste like over i det siste ordinære minutt.
Det endte dermed med 1-1 og poengdeling, og det var vel kanskje greit i og for seg. Jeg tipper Jason Ainsley & Co ville tatt ett poeng borte i Darlington før kamp, så da får man vel si seg fornøyd med det. I baren hadde de nå faktisk også satt ut møblene slik at det i motsetning til tidligere også var mulig å sitte, og det var umulig å få spandert sin runde når Stephen igjen insisterte heftig på å få gjøre det. Han sa seg noenlunde fornøyd med ett poeng han også, men mente at Darlo må heve seg betraktelig om man skal kjempe om opprykk. Selv håper jeg mest av alt bare at noen klarer å stoppe Salford City, og det sa han seg lattermildt enig i. Han var også enig i at Blackwell Meadows ikke er noen ideell hjemmebane, og med tilskuertall som i dag hadde det vært vanskelig å se stort om man ikke befant seg på tribunene eller helt fremme ved gjerdet, men det vil vel skje ytterligere ting her i tiden fremover. Uansett ble jeg snart skysset inn til Darlington sentrum av Stephen og hans kompis, og jeg inntok et måltid ved The Darlington Flyer før jeg trakk meg tilbake til The Dalesman for å bli servert av den alltid sjarmerende Sarah mens jeg så AFC Fylde v Barrow på TV.
English ground # 437:
Darlington v Spennymoor Town 1-1 (0-1)
Conference North
Blackwell Meadows, 28 August 2017
0-1 David Foley (23)
1-1 Gary Brown (57)
Att: 2 050
Admission: £14
Programme: £2,50
Next game: 29.08.2017: Squires Gate v Barnoldswick Town
Previous game: 28.08.2017: Shildon v West Auckland Town