Kvik Halden v Tromsdalen 11.10.2020

 

Søndag 11.10.2020: Kvik Halden v Tromsdalen

Dagen etter at jeg hadde sett Hødd påføre FFK sitt første poengtap for sesongen, lot jeg meg friste til å ta turen til Halden for å se om Kvik Halden kunne holde følge med sunnmøringene i kampen om andreplassen. Da FFK gjestet Halden tidligere i år, var det veldige restriksjoner og begrensninger på billettsalget, og da FFK-ere fikk klar beskjed om at de ikke var ønsket, ble vi derfor henvist til en plass på utsiden av gjerdene. Når motstanderen ikke heter FFK, var det naturligvis helt andre regler som gjaldt, og nå var det fritt frem med åpent billettsalg på Kvik Halden sin hjemmeside. Til tross for at det fortsatt var begrenset til kun 200 publikummere, hadde man på kampdagen fortsatt ikke klart å selge ut, så jeg bestemte meg for å ta turen og kapret en av de gjenværende billettene.

Dermed busset jeg inn til Fredrikstad for å komme meg med toget til Halden. Byen som inntil 1928 het Fredrikshald er en av Norges eldste industribyer, og industrien har fått kraft fra fossefallene i elven Tista som er en del av Haldenvassdraget. Halden var en periode skotøyhovedstad, og i 1950-årene skal omtrent hver femte sko i Norge ha blitt produsert i Halden. Enda tidligere hadde man blant annet tekstilindustri, men i senere år er det først og fremst treforedlingsindustrien som har overtatt. Byen er dog kanskje mest kjent for Fredriksten festning, som ble bygget i 1660-årene og var sentral i påfølgende kriger mellom Danmark-Norge og Sverige. Det var som kjent her den store svenske kongen Karl XII falt i 1718. I dag bor det drøyt 25 000 i selve Halden by, og jeg ankom med et par-tre timer til kampstart og med planer om å finne meg et vannhull.

Første stopp ble Siste Reis, og mens jeg satt der registrerte jeg at det fortsatt var noen ledige billetter igjen. Grand Bar skulle være neste stoppested, men de hadde ikke åpnet i henhold til åpningstiden, så jeg gikk over jernbanelinja og fant frem til den brune kneipa O’Brien Pub. Der var det liv i leiren, og ikke alle blant det åpenbart tørste klientellet var tilsynelatende like opptatt av smitterestriksjonene. Det var ikke mye å se til åpenbare Kvik-fans ute på byens vannhull, og det var først da jeg tuslet mot stadion at jeg så de første personene i Kvik-effekter. Jeg hadde betalt 60 kroner for en honnør-billett, og kom raskt innenfor portene der de var hverken program eller lagoppstillinger å by på – uten at det er noen direkte overraskelse her til lands.

Det var allerede på slutten av 1800-tallet flere fotballklubber i det som den gang het Fredrikshald. Disse gikk i 1904-05 sammen for å stifte Halden Idrætsforening, men siden den foreningens hovedfokus var friidrett, etablerte de fotballinteresserte medlemmene i 1906 Fotballklubben Kvik Fredrikshald (senere FK Kvik Halden). Klubbens glansdager var i perioden fra 1910 og utover i 1920-årene, da Kvik var blant landets beste lag med flere landslagsspillere i sine rekker. Etter å ha knust Brann med 4-0 i NM-finalen på Marienlyst i Drammen, ble Kvik norgesmestre i 1918. I tillegg tapte de cupfinalen for Odd i både 1915 og 1922, samtidig som de i den nevnte perioden nådde semifinalene ytterligere fire ganger.

Senere Kvik-lag har aldri klart å leve opp til dette, og etter at nasjonalt seriespill i form av Hovedserien ble etablert i 1948, har Kvik aldri spilt høyere enn nest øverste nivå. Det gjør visstnok Halden til den nest største norske byen (etter Arendal) som aldri har hatt en klubb i toppdivisjonen. Det nærmeste de ha kommet var da de i 1951 spilte kvalifisering om opprykk – uten suksess. Siden den gang har Kvik gjerne operert på nivå tre og fire i norsk fotball, med en liten renessanse i 1980-årene, da de spilte på nest høyeste nivå i perioden 1980-1985, samt en rask gjestevisitt i 1988. Det skal også nevnes at man i 1987 fikk en sammenslåing av FK Kvik Halden og Halden Fotballklubb, og man tok da dagens navn Kvik Halden Fotballklubb.

Kvik Halden rykket i 2005 ned i 3. divisjon, og ble der i fem år. Etter å ha tapt opprykks-kvaliken tre ganger på fire år, lyktes det endelig da de i 2020 vant sin avdeling og deretter slo Eik-Tønsberg. Kvik etablerte seg i 2. divisjon, men etter omleggingen av divisjonssystemet i 2016 måtte de igjen ta turen ned. I 2018 returnerte de, og overrasket stort da de i fjor som nyopprykket lag tok andreplassen bak Stjørdals-Blink og dermed snæt Fredrikstad for kvalik-plassen. Det ble tap for Åsane i kvaliken, og Kvik-trener Kent Bergersen mente da jeg tilfeldigvis påtraff ham i København før jul i fjor at det skulle mye til å kopiere en slik sesong, men de har da slått fra seg på nokså imponerende vis også i år.

Halden Stadion kalles åpenbart også Rødsjordet av mange lokale, og det var et navn som var ukjent for meg, men uansett skal anlegget ha blitt åpnet i 1927 – ironisk nok idet Kviks storhetsperiode var på hell. I dag er det tribunefasiliteter på begge langsider. På den gamle tribunen på oversiden av anlegget har man nå festet røde og hvite seter i de gamle benkeradene i tre. ‘TV-bua’ midt på tribunen har fått et strøk med blåmaling for å signalisere at det er Kvik som spiller her, og ikke FFK, slik en av Kvik-veteranene uttrykte det. Her befinner man seg under åpen himmel, med på motsatt side har man tak over hodet på hovedtribunen man her tydeligvis kaller ‘den nye tribunen’. Dette er en nokså flott tribune, og spesielt fint er det å se over dit fra motsatt side med Fredriksten festning som bakteppe.

Halden Stadion har som kjent også løpebaner rundt banen, og det er selvsagt ikke helt ideelt for fotball. Jeg har ikke vært noen stor fan av dette, men i en fotballnasjon der kunstgress-pandemien herjer og det synes som man på død og liv skal erstatte alt av naturgress-baner med usjarmerende kunstgress, har jeg kommet til den konklusjon at en banedeling har noe positive konsekvenser tross alt. Så lenge friidrettsgruppa til Halden Idrettslag også bruker Halden Stadion, vil det nemlig (forhåpentligvis) være vanskelig å erstatte den flotte naturgressmatta med en plastikk-variant. Måtte det bare vare! Det var nemlig en av grunnene til at jeg tok turen denne dagen, for å se kamp på skikkelig gress, i tillegg til å få et ‘ordentlig’ besøk på banen etter at jeg snaut to måneder tidligere hadde måttet heie frem eget lag fra utsiden.

Ved inngangspartiet hadde jeg svingt over mot den nye hovedtribunen der man befinner seg under tak, og det viste seg å være et godt valg da det kort tid før avspark begynte å regne. Man hadde åpenbart klart å selge ut alle billettene til slutt, og flere av de fremmøtte flyttet seg nå til en plass i le under tribunetaket her. Det var klart for første runde i det såkalte ‘sluttspillet’ i 2. divisjon avdeling 1, og selv om ledende Fredrikstad hadde gått på sitt første poengtap ved å tape for Hødd dagen før, var det i realiteten kampen om andreplassen og kvalifisering det nå dreide seg om i denne avdelingen. Hødd hadde hatt ett poeng ned til Alta, Kvik Halden og Skeid, og siden også Alta hadde vunnet (borte mot Brattvåg) dagen før (Skeid hadde spillefri denne helgen), måtte Kvik slå Tromsdalen for å henge med.

Kvik-trener Kent Bergersen hadde fått litt å stri med de siste ukene, for Kvik Halden hadde en voldsom skadeliste. Det sies at de til kampen mot Brattvåg et par uker i forveien hadde hatt 8 mann ute som normalt ville vært i en førsteellever, og at de også i den kampen fikk en skade tidlig slik at de kun stilte med én forsvarsspiller i forsvarsrekka. Nå hadde de imidlertid hentet inn fire eller fem mann før overgangsvinduet stengte. Nå var jeg litt spent på å se hva de hadde å bidra med og hva Kvik sto for om dagen etter å ha tapt to på rad (hjemme mot Brattvåg og sist borte mot nettopp Tromsdalen), og det var kanskje også karen som kom for å søke tilflukt for regnet og slo seg ned et par seter bortenfor meg med Kvik-skjerf, Sarpsborg 08-matboks og RBK-sitteunderlag(!!). Kvik skulle nå altså møte TUIL for andre helg på rad, og jaktet nok revansj etter at motstanderen vant 3-0 der oppe i nord.

Kvik startet godt, og Uranik Seferi hadde flere gode muligheter i innledningen. Det tok kun drøyt ti minutter før ballen lå i målet bak TUIL-keeperen. Nysigneringen Markus Kaasa – som knapt tapte en hodeduell – vant en duell, og nedfallsfrukten plukket Deni Hasanagic opp før han plasserte ballen rolig i mål til 1-0. Begge lag kjempet og løp voldsomt, men Kvik var veldig solide bakover og slapp knapt til en sjanse. Det TUIL kom med rant ut i sanden, og det sto fortsatt 1-0 til pause. Siden det hadde sluttet å regne, forflyttet jeg meg da over til motsatt langside og tok oppstilling på den gamle tribunen der. Da spillerne igjen kom på banen og andre omgang ble blåst i gang, fikk jeg derfor også knipset noen bilder derfra med Fredriksten festning i bakgrunnen.

Hjemmelaget var etter hvilen nokså dominerende i banespillet, og TUIL fikk knapt etablert noe spill på ‘riktig’ del av midtstreken til tross for at de aldri sluttet å kjempe. Det fremsto etter hvert som en kamp mellom to lag som var best defensivt, for selv om Kvik hadde mye ball på TUILs banehalvdel, slapp heller ikke de til mange store sjanser. Etter noen nervøse sluttminutter for Kvik-folket, blåste dommeren av med 1-0 som sluttresultat. Kvik holdt følge med lagene foran, og hadde fortsatt ett poeng opp til toer Hødd og var á poeng med Alta. Selv forlot jeg nokså raskt Halden Stadion og gikk for å få meg en forfriskning før toget hjem. På Grand Bar hadde det nå kommet opp en lapp om at de var stengt grunnet sykdom, så jeg tuslet heller ned til havna for å sjekke ut Havnehagen Gastropub. Etter en oransje Bulmers der var det bare å komme seg med toget som planlagt og komme seg hjem.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Revisit:
Kvik Halden v Tromsdalen 1-0 (1-0)
2. divisjon avd. 1
Halden Stadion, 11 October 2020
1-0 Deni Hasanagic (11)
Att: The maximum 200 allowed
Admission: 60 NOK (concession)

Next game: 18.10.2020: Tromsdalen v Fredrikstad
Previous game: 10.10.2020: Fredrikstad v Hødd

More pics

 

Fredrikstad v Hødd 10.10.2020

 

Lørdag 10.10.2020: Fredrikstad v Hødd

Etter at Fredrikstad hadde gått gjennom ‘grunnserien’ uten poengtap, skulle man nå ta fatt på det såkalte ‘sluttspillet’ man har bestemt seg for å gjennomfør i årets temmelig spesielle sesong. Med seier i samtlige 13 kamper ledet selvsagt FFK stort, og hadde 13 poengs luke ned til forfølgerne. En av disse var Hødd, som var gjester på stadion denne lørdagen. Nok en gang hadde jeg blitt invitert til Terje Høili’s VIP-losje. I tillegg hadde jeg også fått tilbud om å overta billetten til min kompis Jon Erik, som i motsetning til meg hadde blitt trukket ut, men i og med at jeg allerede hadde sikret meg innpass, var det greit å gi beskjed om at han kunne gi den til noen andre slik at også en annen FFK-er kunne komme seg på kamp.

Etter å ha blitt hentet av min far, kom vi oss på plass en times tid før avspark, og mens vi ventet på matservering gikk praten med blant annet min sidemann Raymond Kvisvik. Dagens rett var biff à la Lindström, og kanskje derfor følte Ludvig Begby det passet seg å påpeke at hans svenske lagkamerat Jakob Lindström var i start-elleveren og således ikke hatt noe med maten å gjøre. Begby selv håpet også at dette var siste gang han representerte spillergruppa i VIP-losjen og at han snart heller kunne gjøre comeback etter et langt skadefravær. Etter at vi hadde fått høre litt om kampplanene, fikk vi spist opp før det var på tide å trekke ut i påvente av spillernes innmarsj og avspark.

Mens de sju nederste i de to 2. divisjons-avdelingene nå var ferdigspilt for sesongen, skulle de sju øverste altså kjempe videre om opprykk i det såkalte sluttspillet. FFK hadde som nevnt full pott og 13 poeng ned til dagens gjester fra Ulsteinvik. Hakk i hæl på Hødd fulgte ulveflokken som bestod av Alta, Kvik Halden og Skeid, og alle disse tre hadde kun ett poeng opp til andreplassen. Til sluttspillet hadde også Brattvåg og Tromsdalen tatt seg, men med henholdsvis sju og åtte poeng opp til kvalkik.plassen, skulle akkurat det godt gjøres. TUIL skal i hvert fall ha berøm for at de med en sen scoring i siste ‘grunnspill-runde’ tok sluttspill-plassen på bekostning av VIF 2. Således sørget de heldigvis for at vi slapp et sluttspill som ble redusert til ytterligere parodi med deltakende andrelag (som selvsagt burde hatt en egen liga).

Hødd måtte ha et resultat her for å holde forfølgerne bak seg, og det var sunnmøringene som i det 10. minutt tok ledelsen da Robin Hjelmeseth.headet inn 0-1. Det var dog FFK som kjørte kampen, og de leverte faktisk sin kanskje beste omgang. Dessverre sto ikke avslutningene i stil der rødbuksene produserte sjanser på løpende bånd. Både kaptein Henrik Kjelsrud Johansen og Anas Farah Ali brant sjanse etter sjanse. Ryggsekken var på, og skudd gikk over, til side for mål, ble blokkert eller reddet av en glimrende Ole- Monrad Alme i Hødd-målet. FFK skjøt og skjøt, men utrolig nok sto det fortsatt 0-1 da vi trakk oss inn igjen i losjen for å få servert dessert. Imponerende FFK-spill til tross for sjansesløseriet, og de fleste hadde fortsatt god tro på at denne kampen nok skulle snus.

FFK startet andre omgang på samme måte, og gikk straks i gang med jakten på en utligning. Men mens FFK bommet der fremme, var Hødd effektive og kontret inn 0-2 i det 53. minutt. Etter dette virket det på meg som om FFKs spill ble noe mer tafatt. Kaptein Kjelsrud burde alene hat et hattrick, og selv om han scorer en del mål, er det litt bekymringsfullt hvor mange sjanser han som lagets spydspiss trenger. Med et drøyt kvarter igjen sto det 0-3 etter nok en Hødd-kontring, og på det tidspunktet sto det 17-3 til FFK i skuddstatistikken! Noen minutter senere fikk dog FFK et straffespark, og Maikel Nieves – som heldigvis hadde kommet innpå for Anas Farah Ali – sørget for et trøstemål ved å sette inn 1-3. Det ble også sluttresultatet, og FFK hadde gått på årets første poengtap mot et Hødd som gjorde jobben de kom for å gjøre og således kanskje tilrev seg et lite initiativ i kampen om andreplassen enn så lenge.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Revisit:
Fredrikstad v Hødd 1-3 (0-1)
2. divisjon avd. 1
Nye Fredrikstad Stadion, 10 October 2020
0-1 Robin Hjelmeseth (10)
0-2 Melvin Tony Frithzell (53)
0-3 Paul-Henri Moussinga Mouasso (75)
1-3 Maikel Nieves (pen, 79)
Att: The maximum 200 allowed
Admission: Free (invited to Terje Høili’s VIP lounge)

Next game: 11.10.2020: Kvik Halden v Tromsdalen
Previous game: 05.10.2020: Kråkerøy G19 v Drøbak/Frogn G19 2

More pics

 

Kråkerøy G19 v Drøbak/Frogn G19 2 05.10.2020

 

Mandag 05.10.2020: Kråkerøy G19 v Drøbak/Frogn G19 2 

Kun halvannet døgn etter at jeg hadde kommet hjem fra turen til Sunnmøre og FFKs bortekamp mot Brattvåg, var jeg rastløs og kikket på mulighetene for å få med seg en kamp. Med dagens situasjon der man blant annet (så vidt jeg vet som eneste land i Europa) ikke har klart å få i gang breddefotballen, var det selvsagt langt enklere sagt enn gjort å finne noe i området. Jeg måtte dykke ned i aldersbestemt fotball for å finne noe, og tenkte som så at da får det i det minste bli G19 siden tross alt spiller 2 x 45 minutter. På Kråkerøy skulle det være kamp i nettopp den aldersgruppen når Kråkerøys G19-lag skulle være vertskap for et av G19-lagene til Drøbak/Frogn. Min kompis Jon Erik var overraskende positiv da jeg luftet det for ham, og kanskje var det et behov for å komme seg ut litt som gjorde at han umiddelbart svarte «det gjør vi».

Han plukket meg opp som avtalt en liten halvtime før avspark, og kjørte oss over til ‘blomsterøya’. Min familie på farssiden er fra nettopp Kråkerøy, men utrolig nok hadde jeg fortsatt til gode å se kamp der. Riktignok hadde jeg spilt der flere ganger selv i mine yngre dager, men det var snakk om kamper på smågutt- og gutte-nivå, samtidig som jeg ikke hadde grunnlag for å si i dag hvilke(n) bane(r) det var snakk om. Kråkerøy Stadion har vel også vært gjenstand for ‘utbedringer’ den siste tiden, og det er vel hovedårsaken til at A-laget deres de siste sesongene har hatt Fredrikstad Stadion som fast hjemmebane. Vi kjørte nå forbi minst én bane før vi parkerte utenfor den innerste av banene utenfor Kråkerøy ungdomsskole.

Der er det selvsagt kunstgress som gjelder, slik tiden nå åpenbart krever. Banen er ellers enkel å beskrive, for det eneste som finnes som kan minne om tilskuerfasiliteter er en bitteliten seksjon der man i gressbanken på nærmeste langside har anlagt noe som minner om avsatser ved hjelp av noen trestokker e.l. Jeg kom ikke helt innpå for å se nærmere på det, for det var sperret av med tape, og et skilt fortalte at man av hensyn til NFFs korona-regler ikke tillot tilskuere på kamper i klubbens regi. Det betød at vi sammen med de øvrige tilskuerne var henvist til å stå oppe på toppen av denne gressbanken. Der hadde det allerede samlet seg en god del personer da vi kom. I all hovedsak foreldre skulle man tro, og åpenbart også flere fra Drøbak blant disse.

Det skulle spilles om poeng i G19 KM avdeling 1, og det var faktisk nummer 1 mot 2 på tabellen. Kråkerøy sto med 13 poeng på sine fem kamper hittil, mens DFI lå kun ett poeng bak. Det skal nevnes at det i dette tilfellet var snakk om Drøbak/Frogn 2, for de stiller tre lag i G19-klassen (som alle ser ut til å gjøre det bra). Jon Eriks iver etter å se denne kampen var kanskje det faktum at hjemmelaget ble trent av hans arbeidskollega, og vi var litt spent på nivået på det vi skulle få se. Jeg var i kontakt med min kompis, DFIs A-lagskaptein Nichlas Furu, som ba meg følge med på gjestenes Maximilian Dahl som nå også er spiss på klubbens særdeles unge A-lag.

Jeg skal på ingen måte gå i detalj, men vi lot oss imponere over nivå begge lag holdt – og da spesielt Kråkerøy. 1-0 ble headet inn fra en corner nokså tidlig, og deretter reddet DFI på streken før vertene hadde ytterligere en kjempesjanse. Det hadde ligger i kortene en stund da Kråkerøy doblet ledelsen til 2-0, og det sto seg til pause. Da Kråkerøy fem minutter ut i andre omgang gikk opp i 3-0 virket det avgjort, men nettopp Maximilian Dahl reduserte til 3-1 og ga fornyet håp til de rødkledde. Det var likevel liten tvil om hvor poengene ville ende, og da Mathias Bertelsen satt inn 4-1 med et kvarters tid igjen skulle det også vise seg å bli sluttresultatet. Som sagt, vi ble imponert over nivået, og flere av spillerne her vil jeg ganske sikkert se igjen på diverse A-lag etter hvert. Jeg talte for øvrig 52 tilskuere, og de fikk se en underholdende kamp.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Norwegian ground # 134:
Kråkerøy G19 v Drøbak/Frogn G19 2  4-1 (2-0)
G19 KM, avd. 1
Kråkerøy Stadion, 5 October 2010
1-0 Axel Sebastian Johansen (8)
2-0 Mathias Bertelsen (34)
3-0 Hans-Ludvig Lutnæs (51)
3-1 Maximilian Dahl (58)
4-1 Mathias Bertelsen (75)
Att: 52 (h/c)
Admission: None

Next game: 10.10.2020: Fredrikstad v Hødd
Previous game: 03.10.2020: Brattvåg v Fredrikstad

More pics

 

Brattvåg v Fredrikstad 03.10.2020

 

Lørdag 03.10.2020: Brattvåg v Fredrikstad

Når det såkalte ‘grunnspillet’ i årets noe spesielle 2. divisjons-sesong skulle avsluttes med bortekamp i Brattvåg for FFK, hadde jeg selvsagt i lang tid blinket meg ut denne datoen og kikket på mulighetene for en tur. Brattvåg borte var (i likhet med bortekampen mot Florø) en av borteturene der jeg allerede booket både fly og hotell da Covid-19 sørget for utsatt sesongstart og nye kampdatoer med enkel serie. Heldigvis lot det seg i det minste refundere, men det har hele sesongen irritert meg litt at jeg ikke kom meg til Florø. Brattvåg-kampen skulle nå ikke gå uten meg, og jeg kikket på fly og overnattinger med den nye kampdatoen i tankene. Et par uker i forkant var jeg klar for å bestille, men min groundhopper-kompis Stig-André Lippert hadde nå uttrykt ønske om å slenge seg på, og ville i så fall kjøre opp.

Selv om det også er overnattingsmuligheter i Brattvåg, er det vel ikke helt unaturlig å ha base i Ålesund om man skal dit opp, men det byr på visse utfordringer om man ikke kjører selv. Bussrutene mellom Ålesund og Brattvåg på lørdag og søndag er ikke akkurat imponerende. Avhengig av om det var lørdagskamp eller søndagskamp, ville man enten ikke komme seg til Brattvåg tidsnok, eller man ville ikke komme seg tilbake etter kamp. Jeg hadde vurdert å be en venninne fra Ålesund om å være ‘taxi’, men når Lippert nå bestemte seg for å slå følge og heller kjøre opp, kunne jeg heller spleise på hans utgifter og sitte på med ham. Sikkert greit å ha litt selskap også på den lange kjøreturen over til Sunnmøre og tilbake.

Planen var lagt, og dermed droppet jeg bookingen av fly, men fikk omsider i stedet booket hotell i ålebyen. Vi ville kjøre opp fredag morgen, ligger over én natt i Ålesund, kjøre til Brattvåg og se kampen, og deretter kjøre rett hjem etter kampslutt. Som avtalt kom jeg meg med toget til Moss, der vi møttes på stasjonen rundt kvart på ni. Etter at jeg hadde fått i meg en frokost i form av en toast fra kiosken der, kunne vi lystige til sinns sette kursen mot Ålesund, vel vitende om at vi hadde mange timer i bil foran oss. Første stopp ble Espa, og jeg tror kanskje jeg må ha vært den eneste personen i Norge som ikke hadde hørt om Espa-bollene, men nå fikk jeg prøvd de. Ved Lillehammer unnet vi oss nok en rast, og valgte å benytte anledningen til å kikke raskt på fotballbanen der og deler av det olympiske anlegget.

Etter en ny rast i Dombås kunne vi ta av E6, og tenkte at nå er mye gjort. Men E136 derfra til Ålesund er en meget drøy affære. Spesielt gjennom trøtte steder som Lesja, men når man passerer Bjorli og kommer inn i Møre og Romsdal på god vei mot Åndalsnes blir det i hvert fall snart storslagen natur å se på. Det er vel ikke helt uten grunn at Tom Cruise har valgt å filme her, og vi fikk snart merke at han han filmet inn sin neste film her for tiden. For det første må han ha leid inn alt som er å oppdrive av biler fra Hertz, som vi sikkert må ha sett 50-60 av på veien. I det naturskjønne området ved Marstein ble vi plutselig stoppet og fikk beskjed om å vente på følgebil. Vi kunne først ikke skjønne hvorfor det var kolonnekjøring her, men skjønte snart at det var grunnet Tom Cruise & Co. Flere politibiler var til og med involvert i operasjonen. Det har de ressurser til, det uniformerte syndikatet…

Det gikk et lite kvarter mens vi ventet på følgebilen, men vi kom oss snart videre, og unnet oss etter hvert et stopp i Åndalsnes, der vi tok en kikk på Øran Stadion før vi fortsatte videre. Rundt tre timer etter at vi hadde tatt av fra E6, og bortimot ni timer etter at jeg ble plukket opp i Moss, kunne vi omsider parkere utenfor Hotel Atlantica som skulle være vår base for natten. Vi fikk raskt sjekket inn på hvert vårt rom, men ivrig etter å igjen kunne ta en tur ut i det som kanskje er Norges flotteste by, nøyde jeg meg med å slenge fra meg bagasjen før jeg strøk på dør. Molo Brew var første stopp, og jeg hadde rukket å få påfyll i glasset før mitt reisefølge kom for å holde meg med selskap. Etter et par glass der, bevilget vi oss en sen middag ved Brokiosken. Deilig biffsnadder gikk ned på høykant før jeg måtte fungere som guide i det vakre området ved Brosundet og deretter lede oss til Smutthullet Pub.

Mitt reisefølge stakk snart av gårde for å tilbringe kvelden med en utflyttet kompis, men på ‘Smutten’ var det selvsagt liv på en lørdagskveld, og jeg fikk etter hvert selskap ved mitt bord idet jeg begynte å vurdere en retur til hotellet. Dermed ble det en noe senere kveld enn det en stund tydet på å kunne bli, men jeg var likevel under dyna i hotellsenga i god tid før midnatt. Jeg hadde til og med senga for meg selv, for den lokale frøkna fra Smutten som så freidig hadde invitert seg selv til mitt hotellrom ble værende igjen og hadde tenkt seg videre til et nachspiel. Kanskje like greit, så det var nokså frisk og uthvilt at jeg lørdag morgen gikk ned til frokost med Mr. Lippert. Matlysten var ikke helt på topp, men vi fikk begge trykket ned et par blingser for å holde kroppen i gang noen timer.

Sola skinte, og det var en strålende lørdag morgen i Ålesund. Noen vil kanskje mene at man ikke kan skryte på seg et fullverdig besøk til den flotte byen om man ikke har klatret opp trappene til byfjellet Aksla. Til tross for flere besøk i Ålesund, hadde Stig-André fortsatt ikke gjort dette, så det skulle vi nå endre på. Derfor gikk vi til Byparken og tok fatt på de 418 trappetrinnene derfra og opp. Med litt pusting og pesing og et par korte stopp underveis, kom jeg meg opp også denne gang. I likhet med forrige gang jeg var der oppe, var det ingen servering åpen, og det er må man ha lov til å si er nokså svakt. Vel nede igjen, etter å ha beundret den fantastiske utsikten, gikk vi for å hente sakene våre og sjekke ut.

Nå skulle turen gå mot Brattvåg, men først måtte vi svippe oppom for å se hva som var igjen av AaFK sin gamle stadion; den sagnomsuste Kråmyra. Der var det imidlertid skuffende lite som minnet om at det gamle anlegget, og boligblokker står nå der Drillo en gang i tiden oppfant det som senere ble kalt «Flo-pasningen» og AaFK spilte kamper foran skuelystne som delvis klamret seg til trær og buskas i skrenten på bortre langside. Skuffet satt vi kursen mot Brattvåg, og etter å snirklet oss rundt Ellingsøyfjorden og Tennfjorden og deretter satt kursen nordover, kom vi oss omsider frem til vår destinasjon i god tid før kamp. Nå var det bare å få parkert og tatt en liten kikk på hva Brattvåg hadde å by på en lørdags formiddag.

Brattvåg er et tettsted som ligger rett i overkant av 20 kilometer nord-nordvest for Ålesund når man måler i luftlinje, men takket være geografien og fjordene man må kjøre rundt, er det godt over dobbelt så langt å kjøre, og vi brukte vel bortimot tre kvarter på den turen. Her bodde det visst faktisk ikke folk før Brattvåg i 1911 ble anlagt med det formål å bygge opp et industristed. Her er det skipsverft som gjelder, og i tillegg huser stedet også en av verdens største produsenter av vinsjer og styremaskiner. Brattvåg har rett i underkant av 2 500 innbyggere, og var tidligere kommunesenter i Haram kommune, inntil den fra 1. januar 2020 var en av kommunene som ble spist opp og inngikk i den nye enorme Ålesund kommune.

Selv om deler av sentrum nå bar preg av veiarbeid, fikk vi etter hvert parkert, og tuslet rundt noen minutter for å orientere oss før vi valgte oss et passende sted for en lunsj. Valget falt på Brattvåg Restaurant, der en gruppe FFK-fans allerede var gode i farta, men innehaveren meddelte at han var fullbooket. I det fine været var det uansett helt greit å ta med oss maten ut i sola, og en ny porsjon biffsnadder ble derfor satt til livs på en benk over veien. Utenfor Brattvåg Fjordhotell så vi det jeg mente å gjenkjenne som FFK-bussen som så ut til å være klar til å frakte spillerne til dagens kamparena, og det var også dit vi satt kursen – til anlegget i Synnalandsdalen, der vi parkerte på parkeringsplassen bak det ene målet og registrerte at det ikke ville vært noe som helst problem å se kampen uten billett.

Billetter hadde vi dog, for vi hadde begge vippset klubben for billett nokså tidlig. Vi måtte likevel vente på en endelig bekreftelse, for den godeste Lippert hadde blitt kontaktet av en kar i Brattvåg-styret som fortalte at det var fullt men at vi sto på venteliste. Først to dager før avreise fikk vi det gledelige budskapet om at vi hadde fått innpass og således stå på lista. Dermed var det bare å oppgi navnene våre til et smilende kvinnemenneske vi hadde truffet på i sentrum tidligere men som nå var vakt ved det ene inngangspartiet. Kampprogram var også tilgjengelig, men det krevdes oppsøkende arbeid for å få tak i det ved inngangspartiet på motsatt side. I visse andre land ville jeg kanskje nølt med å kalle det program, men her i Norge er man så dårlig vant med slikt at en A4-side brettet i to for å lage et 4-siders hefte nok kan leve opp til et slikt navn. De hadde i hvert fall fått med både tabellen, lagoppstillingene, rundens kamper i avdelingen, og en aldri så liten forklaring rundt ‘sluttspillet’ og hvordan det ville fungere.

Det er på det rene at Brattvåg IL ble stiftet 7. oktober 1940. Kanskje et noe merkelig tidspunkt med tanke på at det var under krigen, men det virker uansett ikke som om man spilte noen kamper før noen år senere. Det fortelles at de i 1946 ble nektet innpass i kretsen fordi banen ikke oppfylte minimumsmålene, og man satt derfor i gang med arbeid på banen. Det ble gjort ved hjelp av pliktarbeid og dugnad, og i 1950 fikk klubben for endelig være med å spille seriekamper. Det skjedde neppe på dagens bane, men sannsynligvis på den store gressbanen bak dagens tribune. Som vanlig er det ikke altfor lett å finne god informasjon, men da Brattvåg i 2015 vant sin 3. divisjons-avdeling og rykket opp i 2. divisjon, er det kanskje nærliggende å tro at det var første gang? Det endte med direkte nedrykk, men de rykket umiddelbart opp igjen i 2017 og har nå tilsynelatende etablert seg i 2. divisjon.

2018-sesongen og innsatsen i det årets norske cup må vel også nevnes med et par ord. Det var da Brattvåg slo ut selveste Molde med 1-0 etter ekstraomganger i 2. runde. Der ventet en annen storhet i form av Rosenborg. Foran 2 083 tilskuere på Brattvåg Stadion gjorde hjemmelaget seg overhodet ikke bort, men måtte se seg slått knepent 0-1. Så mange ville det naturlig nok ikke være når vi nå skulle se Brattvåg v FFK, men i finværet ønsket speaker velkommen til Brattvåg Stadion i det han lettere humoristisk kalte «typisk sunnmørsvær». Brattvåg Stadion ligger flott til med dramatiske fjell som bakteppe, men er nokså enkel å beskrive. Det skulle nesten være unødvendig å nevne at det ellers dessverre dreier seg om en kunstgressbane, og den er lett å beskrive. Det eneste av tilskuerfasiliteter er hovedtribunen på bortre langside. Bak den ligger som nevnt det vi antar er den gamle gressbanen, og bak det ene målet – der vi parkerte – har man for øvrig også bygget en innendørshall hvis bruksområde jeg ikke skal forsøke å gjette meg frem til.

FFK sto altså med full pott etter tolv runder, og var ute etter å ta ytterligere et steg mot avdelingstittelen og opprykk, men Brattvåg var ubeseiret på eget gress på over et år, og var også allerede klare for ‘sluttspillet’. Fra sin sjetteplass hadde de hele 17 poeng opp til FFK, og hadde mer enn nok med å innhente lagene foran seg. Med seks poeng opp til Kvik Halden på andreplassen som gir kvalik var de nok fullstendig avhengige av seier mot FFK – spesielt siden det også var en rekke lag mellom de og kvalik-plassen. Det var tilsynelatende også flere av de fremmøtte som ikke hadde fått billett, får noen mindre grupper hadde tatt oppstilling på parkeringsplassen bak mål og på veien utenfor den ene langsiden. På den andre siden av denne veien er det et stort fjell, og langt der oppe i det en av FFK-erne omtalte som «muligens Norges største gratishaug» hadde noen parkert bilen for å se kampen med virkelig panoramautsikt – og sannsynligvis med kikkert.

I flotte omgivelser og deilig vær så vi lagene innta banen. Vertene fikk den første store sjansen da Torbjørn Grytten etter ti minutter ble spilt gjennom og traff innsiden av stolpen. Få minutter senere fikk FFK en corner. Jeg har tidligere nevnt hvordan hjørnesparkene som i fjor virket å stort sett ende rett i førsteforsvarer er så mye bedre i år, og nok en gang viste Thomas Drage det da han fant pannebrasken til kaptein Henrik Kjelsrud Johansen som steg til værs og stanget inn 0-1. Hjemmelagets Sondre Beite var meget god og skapte en god del hodebry for gjestene. Han kunne fort utlignet før pause, men klarte ikke å overliste FFK-keeper Håvar Jenssen. På motsatt side hindret Brattvåg-keeper Aleksandar Stankovic FFK i å øke ledelsen både en og to ganger før hvilen, og dermed sto det 0-1 halvveis.

Selv «Kaffemannen» Stig-André Lippert hadde neppe rukket å svelge unna pausekaffen da Brattvåg et par minutter ut i andre omgang utlignet. Ola Ormset Husby vartet opp med en perle da han limte ballen helt oppe i krysset fra rundt 20 meter. Dermed 1-1, og FFK måtte igjen jakte ledermål. Det var en artig kamp som bølget frem og tilbake, og begge lagene hadde sine muligheter. FFK hadde riktignok de fleste, men jeg stusset eksempelvis fortsatt på hvorfor Anas Farah Ali tilsynelatende har klippekort da han ble spilt alene gjennom med keeper men fortsatt ikke klarte å overliste Stankovic. Det gikk mot poengdeling da dommeren plutselig pekte på straffemerke. Fra vår posisjon ved siden av tribunen på motsatt halvdel av banen klarte jeg ikke helt å se hva som skjedde annet enn at Kjelsrud går over ende. Muligens noe billig, mente mitt reisefølge som i sin relativt unge alder kanskje har noe bedre syn. Den ene gangen jeg så TV-bildene i ettertid ble jeg vel ikke særlig mye klokere, men jeg registrerer at FFK selv mener kapteinen deres ble hockey-taklet. Uansett satt Maikel Nieves inn vinnermålet fra straffemerket i det 88. minutt.

FFK holde på å surre det helt til på overtid. Nieves lekte julenisse da han i et forsøk på å drøye tid i eget forsvar leverte en grusom feilpasning til motstander. Inne i feltet feilberegnet keeper Jenssen, og ballen traff etter hvert tverrliggeren, men fru Fortuna var på rødbuksenes side. Dermed 1-2 og FFK kunne reise hjem med tre poeng. De hadde flydd opp, men i mangelen på kveldsfly tilbake skulle de nå kjøres hjem av FFKs faste sjåfør som hadde kjørt en tom buss opp. Vi hadde en drøy tur foran oss når også vi skulle kjøre hjem rett etter kampslutt, og vi fikk et forsprang på spillerbussen ved å legge av sted umiddelbart. Etter en lynrask pissepause på Bjorli, og deretter korte stopp ved Dombås, Lillehammer-området og Espa, kunne Stig-André – ridderlig som han var – slipper meg av utenfor min nye bopel før han dro for å hilse på sin frue som var i lystig lag på Gressvik. Der fikk han visst beskjed om at venninnene hadde det helt fint uten innslag av brushaner, så hans omvei via plankebyen ble kanskje ikke helt det han tenkte. Men jeg var uansett glad for skyss helt til døra på den tiden av døgnet!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Norwegian ground # 133:
Brattvåg v Fredrikstad 1-2 (0-1)
2. divisjon avd. 1
Brattvåg Stadion, 3 October 2020
0-1 Henrik Kjelsrud Johansen (15)
1-1 Ola Ormset Husby (48)
1-2 Maikel Nieves (pen, 88)
Att: The maximum 200 allowed
Admission: 150 NOK
Programme: Free (4- page leaflet)

Next game: 05.10.2020: Kråkerøy G19 v Drøbak/Frogn G19
Previous game: 27.09.2020: Fredrikstad v Tromsdalen

More pics

 

Fredrikstad v Tromsdalen 27.09.2020

 

Søndag 27.09.2020: Fredrikstad v Tromsdalen

Viruset og den sene sesongstarten har sørget for at årets sesong blir temmelig spesiell i 2. divisjon, der det som kjent ble bestemt å spille enkel serie etterfulgt av et ‘sluttspill’ der lagene på øvre halvdel skal møtes innbyrdes én gang til. Det samme skulle være tilfelle for nedre halvdel, men da man utrolig nok (jeg tror muligens som eneste land i Europa) ikke å klarte å få i gang breddefotballen – inkludert 3. divisjon, ville de jo ikke være noen som rykket opp til 2. divisjon. Derfor var det unaturlig å sende noen ned, og følgelig ble hele sluttspillet for nedre halvdel annullert. Det er jo liten vits for en klubb som Moss å bruke masser av penger på å reise til eksempelvis Senja for å spille totalt betydningsløse kamper. Men for øvre halvdel ville det bli sluttspill, og med to runder igjen av ‘grunnsesongen’ var FFK for lengst klare for det.

Et Fredrikstad-lag som sto med 11 strake seire av 11 mulige (og som også vant alle sine treningskamper før sesongstart) var ute etter å øke forspranget ytterligere før ‘sluttspillet’, men fra Tromsø kom dagens gjester Tromsdalen som jaktet poeng for å kunne havne på øvre halvdel. Heller ikke denne gang hadde jeg blitt trukket ut blant sesongkortinnehaverne, men igjen hadde jeg sammen med min far fått invitasjon til Terje Høili sin VIP-losje, slik at det ville bli kamp på meg. Denne gang kom fattern kjørende og plukket meg opp tidlig siden vi skulle hente Høili i hans imponerende palass på Kråkerøy. Som sagt så gjort, og vi ankom stadion med en drøy time til avspark.

Igjen var det flere tidligere FFK-spillere blant de ca. 15-16 i losjen, og blant faste innslag i så måte er visst – i tillegg til Høili selv – personer som Reidar Lund (mannen med flest FFK-kamper) og Åge Johansen. Denne gang var blant annet også Kai Erik Herlovsen og Raymond Kvisvik til stede, og dermed satt det visst i Bergen et par groundhopper-kompiser med sterke Brann-sympatier som ble lettere misunnelige på at jeg hadde ‘super-Ray’ som bordkamerat. Tiden på året tatt i betraktning var det vel passende at vi ble servert fårikål, og så godt som samtlige hadde god tro på ny FFK-seier da man tok runden for å høre alles resultattips. Dag Solheim var som vanlig blant de mest optimistiske med 5-0-tipset han hevdet er hans faste tips. Mens vi spiste fikk vi igjen også besøk av representanter for spillergruppa som forklarte litt rundt tanker og uttak. Denne gang hadde også Ludvig Begby med seg svensken Jakob Lindström som måtte stå over grunnet gule kort men som lovet at han hadde fått sin siste suspensjon for sesongen. Etter at den herlige maten var satt til livs, var det på tide å se hvem som hadde tippet best.

Det første kvarteret var jevnspilt, men idet FFK begynner å tilrive seg et initiativ i banespillet, kommer scoringen i stedet for gjestene. Det virket egentlig litt for enkelt da Gabriel Andersen fikk skyte i mål fra skrått hold i det 21. minutt. En kalddusj for FFK, men de brukte ikke mange sekundene på å svare. Nærmest rett fra avspark gikk FFK i angrep, og Maikel Nieves utlignet til 1-1 i det 22. minutt. Nå gikk det unna, for kun et drøyt minutt senere hadde hjemmelaget snudd kampen da en fantastisk pasning fra Håvard Åsheim fant Riki Alba som sendte FFK i føringen med 2-1. FFK hadde en god periode, og noen trodde at det nå ville bli plankekjøring, men det siste kvarteret før pause falt kvaliteten noe igjen i FFK-laget. Det sto fortsatt 2-1 da dommeren blåste for pause og vi igjen trakk innendørs for å innta en dessert.

Da man startet opp igjen, fikk snart FFK en ny kalddusj, for allerede et par minutter ut i andre omgang sendte utlignet Gabriel Andersen til 2-2 med et frispark rundt eller under muren. Ballen snek seg inn nede ved stolperota der, og FFK-keeper Håvar Jenssen er nok neppe helt fornøyd med den. Nå hadde det utviklet seg til å bli en ny slitekamp, og det var klart at TUIL ikke ville gi FFK noe gratis. Gjestene fra nord løp og kjempet fælt, og en spiller som Andreas Løvland virket å være overalt. Kanskje var det hans lett gjenkjennelige utseende som gjorde at vi bet oss spesielt merke i ham; noe som fikk Solheim til å gi ham navnet «Martin Johnsrud Sundby» (samme man ga for øvrig også en av TUIL-forsvarerne tilnavnet «Dan Eggen»). Han sto i hvert fall på fælt, og selv om FFK hadde mye av banespillet, sørget han og hans lagkamerater for at hjemmelaget slet med å skape noe særlig.

Heldigvis har FFK en god bredde i troppen i år, og blant de som kom innpå var spesielt Love Reuterswärd igjen et særdeles friskt pust. Han skapte umiddelbart problemer for TUIL, og det begynte å skje litt på den siste tredjedelen igjen. Fortsatt var det dog noe som manglet med presisjonen og avslutningene. Det måtte til slutt et straffespark til, og det var Philip Aukland som ble lagt ned i feltet. Det så ikke ut som det klareste straffesparket vi har sett, og min sidemann Kvisvik utbrøt blant annet umiddelbart «den ser billig ut». Uansett; Nicolay Solberg hadde kommet innpå for Kjelsrud i pausen, og han var en sikker og iskald eksekutør da han satt inn 3-2 i det 85. minutt. Dermed tok FFK sin tolvte strake seier og hadde fortsatt full pott når én runde gjensto av grunnspillet. Enda viktigere var det at både Alta og et voldsomt skaderammet Kvik Halden hadde snublet denne helgen, slik at ledelsen ned til de to nå var på hele elleve poeng. Nå ventet Brattvåg borte, og dit hadde jeg tenkt meg.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Revisit:
Fredrikstad v Tromsdalen 3-2 (2-1)
2. divisjon avd. 1
Nye Fredrikstad Stadion, 27 September 2020
0-1 Gabriel Andersen (21)
1-1 Maikel Nieves (22)
2-1 Riki Alba (24)
2-2 Gabriel Andersen (48)
3-2 Nicolay Solberg (pen, 85)
Att: The maximum 200 allowed
Admission: Free (invited to Terje Høilli’s VIP lounge)

Next game: 03.10.2020: Brattvåg v Fredrikstad
Previous game: 12.09.2020: Fredrikstad v Alta

More pics

 

Fredrikstad v Alta 12.09.2020

 

Lørdag 12.09.2020: Fredrikstad v Alta

Som FFK-supporter har man med dagens situasjon og restriksjoner hatt en ekstra utfordring i forhold de fleste andre supporterne av klubber på nivå tre. Med kun 200 tilskuere tillatt på kamper har det nemlig vært nokså vrient å få billetter til kamp, for å si det mildt. Mens mange av de andre klubbene kan legge ut billetter til åpent salg, er det selvsagt ikke mulig for en klubb som har over ti ganger så mange sesongkortholdere som det tillatte antall. Derfor har det vært gjennomført trekning blant sesongkortinnehaverne, og det er vel ganske fair. Av hjemmekamper denne sesongen hadde jeg foreløpig kun fått innpass på Kjelsås-kampen, men denne lørdagen kunne jeg se frem til ny hjemmekamp når Alta kom på besøk til toppkamp.

Jeg hadde dog ikke blitt trukket ut, men i stedet hadde jeg fått invitasjon til VIP-losjen til selveste Terje Høili. Det har seg slik at han er en kompis av min far, og i den forbindelse har jeg truffet ham noen ganger. Han har nok merket seg min interesse for FFK, fotball og ikke minst groundhopping med fotball-relatert reisevirksomhet, og derfor hadde han spurt min far (som også er nokså fast gjest der) om jeg hadde lyst til å komme å se kampen derfra. Det kunne jeg selvsagt ikke takk nei til! Dermed bussen jeg inn til byen og stakk en tur innom Stadion Taphouse, der flere av mine kompiser ladet opp til Leeds-kamp. Jeg rakk en øl der før jeg gikk for å møte min far, som kom nedover fra Oslo sammen med tidligere fotballpresident Per Ravn Omdal. Etter at vaktene hadde kontrollert at våre navn sto på lista over inviterte, ble vi temperatur-sjekket og fikk en dose Antibac før vi fikk adgang til å ta oss opp i 4. etasje.

Som avtalt møtte vi en time før kampstart, og ble servert drikke før en herlig middag ble servert. Det var rundt 15 av oss der, og mens vi begynte å spise fikk vi besøk av representanter fra spillergruppa som fortalte litt om spillernes og ikke minst trenerteamets tanker, vurderinger og planer rundt dagens kamp. Det virket på Ludvig Begby som om han har hatt denne oppgaven en stund nå, men slik er det vel å være langtidsskadet. Han kunne også fortelle at Alta kom til plankebyen uten Morten Gamst Pedersen. Deretter kom en representant for styret med en Powerpoint-presentasjon der han gikk gjennom den økonomiske står i klubben, som han for øvrig hevdet var god.

Etter måltidet kunne vi etter hvert flytte oss ut på tribunen, og med dette har jeg nå sett FFK fra alle fire tribuner på nye Fredrikstad Stadion. Det var altså duket for toppkamp i 2. divisjon avdeling 1, der FFK sto med 9 seire av 9 mulige og dermed full pott. Det var nettopp Alta som var nærmest, og med 7-1-1 på sine første ni kamper, hadde de fem poeng opp til FFK. Ett poeng bak der igjen lurte Kvik Halden, mens også Skeid og Hødd hang med. Mange har hevdet at Alta med sin høye snittalder ville falle av utover høsten, og nå kom de riktignok fra sitt første tap borte mot Hødd i Ulsteinvik, uten at det automatisk er et svakhetstegn å tape for Hødd. Dette var således en viktig kamp, for med hjemmeseier ville FFK få en voksen luke, mens det ville tette seg mer til dersom Alta skulle vinne.

Sammen med fiffen kunne jeg se lagene entre banen, og det var litt artig å ha en av mine barndoms fotballhelter og mannen bak tidenes cupfinalemål som sidemann – nemlig selveste Per Egil Ahlsen. Det tok litt tid før FFK-maskineriet kom i gang, men da så skjedde malte de sakte men sikkert i stykker Alta. 25 minutter var spilt da Anas Farah Ali faktisk for en gangs skyld vant en duell i stedet for å ligge igjen på bakken, og det ble til og med noe ut av hans involvering da hans pasning fant Riki Alba som driblet av en mann og satt ballen i mål til 1-0. Alta slet med å skape noe offensivt, og det nærmeste de kom før pause var da Dag Andreas Balto sendte ballen opp på den folketomme tribunen bak mål. Alba kunne like etter doblet ledelsen etter en gavepakke fra Alta-keeper Grzegorz Flasza, men polakken kunne trekke et lettelsens sukk da avslutningen gikk over hans mål.

Rett før pause kunne han dog lite gjøre da FFK-kaptein Henrik ladet venstreslegga og doblet ledelsen til 2-0. Vi var vel nokså fornøyd med det vi hadde sett hittil da dommeren blåste for pause og vi trakk tilbake inn i losjen for å få servert dessert. Med flere gamle FFK-spillere fra både 1980-, 1970-, og ikke minst 1960-årene til stede, skulle man tro det var et kresent publikum som ikke lot seg imponere altfor lett, men samtidig har de vel ikke alltid vært like godt vant med det FFK har levert etter deres tid. Samtlige syntes å god tro både på at FFK skulle vinne dagens kamp og også at de styrte mot opprykk denne sesongen. De virket å være skjønn enighet om at den største trusselen nå var Covid-19.

Andre omgang startet som en nokså tam affære, men FFK satt inn nådestøtet et snaut kvarter ut i omgangen. Et innlegg ble stusset i mål av Nicolay Solberg, og med 3-0 følte vi oss sikre på at det var spikeren i Alta-kista. FFK skapte flere farligheter etter dette, og ikke minst hadde en utsøkt lobb fra Maikel Nieves fortjent noe bedre enn å snike seg centimetere utenfor stolpen, men det endte 3-0. Dermed tre nye FFK-poeng, og avstanden ned til Alta hadde økt til åtte poeng. Kvik Halden hadde dog slått Moss, og tatt seg opp på andreplassen seks poeng bak rødbuksene. Vi takket for oss og rettet selvsagt en spesiell takk til verten Høili for invitasjonen g gjestfriheten. Mens min far og den tidligere fotballpresidenten satt kursen mot Oslo, stakk jeg igjen innom Stadion Taphouse, men der var det så kaotisk at jeg nøyde meg med å plukke opp gevinsten for å ha gjettet riktig resultat for FFK-kampen i en intern tippekonkurranse. Jeg dro heller innom Rodgers Pub og unnet meg en forfriskning i fred og ro før jeg kom meg hjem.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Revisit:
Fredrikstad v Alta 3-0 (2-0)
2. divisjon avd. 1
Nye Fredrikstad Stadion, 12 September 2020
1-0 Riki Alba (26)
2-0 Henrik Kjelsrud Johansen (44)
3-0 Nicolay Solberg (70)
Att: The maximum 200 allowed
Admission: Free (invited to Terje Høili’s VIP lounge)

Next game: 27.09.2020: Fredrikstad v Tromsdalen
Previous game: 05.09.2020: Flekkerøy v Levanger

More pics

 

Flekkerøy v Levanger 05.09.2020

 

Lørdag 05.09.2020: Flekkerøy v Levanger

Det var tid for en langtur igjen, i den grad en dagstur kan kalles det. Min groundhopper-kompis Stig-André Lippert hadde tatt initiativ til å dra en tur ned til Sørlandet for å se kamp på Flekkerøya, og vi hadde begge fått ordnet oss billetter til Fløy-Flekkerøy v Levanger. Han skulle kjøre ned, og planen var at jeg skulle ta toget til Moss og deretter møte ham på Bastø-ferja vi hadde blinket oss ut. Selvsagt skulle Vy stikke kjepper i hjulene for vår plan med sin udugelighet, for toget hadde klart å bli rundt 20 minutter forsinket på sin vei fra Halden til Fredrikstad. Jeg hadde i utgangspunktet beregnet god tid, men da jeg ankom Moss stasjon var det kun 3 minutter til avgang for ferja. Jeg hadde selvsagt holdt dagens sjåfør løpende orientert om dette, og vi hadde derfor uansett valgt å ta en neste ferje en halvtime senere.

Slik sett kunne turen startet bedre, men vi hadde ikke veldig dårlig tid. Jeg satt allerede og gomlet på en svele da Stig-André kom tuslende opp i kafeteriaen på ferja for et hyggelig gjensyn. Det hadde nå vært en god stund siden siste felles utflukt. Mon tro om vi ikke må tilbake til februar og en iskald kveldskamp i Fetsund-traktene..? Overfarten gikk nokså raskt der vi satt i trivelig passiar, og over på vestsiden av Oslofjorden merket vi etter hvert hvor raskt og greit det nå går nedover mot Sørlandet etter at veien dit ned har blitt utbedret. Vi unnet oss en stopp for å fylle drivstoff og få oss noe mat på veien ned, og ankom Kristiansand med et par timer til kamp ute på Flekkerøya. Litt av tiden slo vi i hjel med en ørliten spasertur i sentrum og en rast på Christiansand Brygghus.

Det var etter hvert på tide å bryte opp og farte videre, og nå måtte jeg frem med Google Maps og gjøre nytte for meg som kartleser. Etter å kjørt gjennom Vågsbygd, gjensto bare tunnelen som i 1989 avløste ferjetrafikken mellom Møvig i Kristiansand og Lindebøkilen på Flekkerøya. I dag er ikke bare Flekkerøy den største øya i Kristiansand kommune, men også en slags bydel i sørlandets største by – kanskje først og fremst takket være veiforbindelsen med den nevnte Flekkerøytunnelen. Flekkerøy var allerede på 1500-tallet en viktig havn for skipstrafikken mellom Nordsjøen og Østersjøen, og en av de mest benyttede havnene i Norge.

Det er selvsagt også derfor man finner flere gamle festningsanlegg i området. Dagens Christiansø festning ble i 1555 anlagt under navnet Flekkerhus festning. På 1600-tallet hadde nederlenderne hadde en markant tilstedeværelse på øya, og siden de var i krig med Storbritannia, beordret danskekongen via lensherren ytterligere befestninger for å beskytte seg mot et mulig britisk angrep. I dag er det langt mer stille og rolig her, og vi hadde ikke opplevd hverken fiendtligheter eller problemer av annen art da vi med en snau halvtime til kampstart parkerte utenfor anlegget til Flekkerøy IL. Eller var det Fløy IL? Eller kanskje Fløy-Flekkerøy IL??

Som vanlig er det ikke alltid like lett å finne god og utfyllende historisk informasjon om fotballklubbene her til lands, men det ser ut til at Flekkerøy IL ble stiftet i 1950, og at de også driver med noen andre idretter i tillegg til fotball. På et eller annet tidspunkt har nok kallenavnet Fløy fått et såpass godt fotfeste at det nærmest har blitt et klubbnavn i seg selv. Noen steder omtales klubben som Flekkerøy, andre steder som Fløy, mens man i logoen nå har med begge navn. Også på NFF sine sider ligger den inne som Fløy-Flekkerøy, men som den tradisjonalisten jeg er velger jeg meg vel i utgangspunktet det som må være originalen. Uansett hvilket navn man foretrekker, skulle i hvert fall hjemmelaget opp mot trøndersk motstand i form av Levanger denne lørdagen.

Igjen viste det seg å ikke være altfor enkelt å finne informasjon om hva klubbens fotballag har bedrevet i sitt første halve århundre, men det er på det rene at klubben i 1999 rykket opp ved å vinne sin 4. divisjons-avdeling. I 2004 ble det ytterligere opprykk, og Fløy ble etablerte snart på øvre halvdel i sin(e) 2. divisjons-avdeling(er). Både i 2010 og 2012 endte de på andreplass i sin avdeling, og det er det nærmeste de hittil har kommet opp rykk til nest øverste nivå, til tross for at 2. divisjon den gang besto av fire avdelinger uten noen kvalik for toerne. Etter 2015-sesongen fulgte som kjent en omstrukturering der blant annet antall 2. divisjons-avdelinger ble halvert fra fire til to, og alle på nedre halvdel ville rykke ned. Fløy endte ikke bare på nedre halvdel, men også helt sist, og måtte derfor ned.

De slo imidlertid fryktelig tilbake ved å vinne sin 3. divisjons-avdeling suverent med hele 14 poeng ned til toer Pors. Tilbake i 2. divisjon endte 2018-sesongen imidlertid med umiddelbart nedrykk da kun målforskjell skilte de og Stjørdals-Blink på plassen over streken. Igjen slo de tilbake, og det enda mer suverent enn sist. Ved sesongslutt 2019 hadde de registrert 23-3-0 og vant avdelingen overlegent med hele 19 poeng ned til toer Mandalskameratene. Fløy hadde nå rykket opp eller ned fire år på rad, og har før 2020-sesongen kanskje hatt en målsetning om å holde seg denne gang. Den eventuelle målsetningen hadde nok muligens endret seg noe i løpet av sesongen da vi nå gjestet Flekkerøy, for de hadde slått godt fra seg i det siste og var så absolutt med i kampen om en god plassering på øvre halvdel som betyr sluttspill i denne spesielle sesongen.

Vi parkerte som sagt utenfor Flekkerøy Stadion, og gikk bort til inngangspartiet. Der oppga vi våre navn til damene som fant oss på lista og dermed lot oss passere. En kikk på Google Maps viser at man har to baner i nokså umiddelbar nærhet av hverandre, men det er den østligste av disse A-laget benytter seg av. Når vi først er inne på kompassretninger og fotball, ville dette også være den sydligste banen jeg har besøkt i norsk fotball, og det spørs om ikke det må et besøk hos Mandalskameratene eller Giv Akt til for å slå den..? Uansett, vi tok oss innenfor og kunne kikke oss rundt mens spillerne var i ferd med å avslutte sin oppvarming.

Foran oss på venstre hånd hadde vi den ene langsiden der man har klubbhus og også en åpen tribune i form av noen betongtrinn der man har boltet fast et antall seter. Denne siden domineres også noe av en hall som ligger her. Da vi dreide mot høyre kunne vi se det vi først lurte på om var en tretribune som står nokså tilbaketrukket på kortsiden ved inngangspartiet. Det viste seg imidlertid å være en gammel scene som ikke lenger er i bruk. Da vi kikket over mot bortre langside, så vi at groundhopperen Marius Helgå allerede hadde ankommet, der han vinket til oss fra toppen av en åpen tribune som igjen er betongavsatser med seter. Det er nok her det er best plass, og vi gikk opp dit for å hilse på. Bak det bortre målet er det for øvrig heller ingenting av tilskuerfasiliteter.

Flekkerøy Stadion ligger temmelig fint til, og bak denne tribunen var det en stor knaus som nok kan gjøre flott nytte som ‘gratishaug’. Mellom denne og tribunen gar det faktisk også en asfaltert gangvei som vi ble fortalt var del av en populær rulleski-løype. Helgå hadde allerede menget seg med hjemmelagets supportere, Rægestimen, der han visstnok hadde en kjenning, og en av disse kunne fortelle at de har foreslått å flytte den nevnte scenen opp på toppen av deres tribune. Imidlertid var det visst ikke særlig populært å sette opp den nærmest som en sperring på den nevnte gangveien/løypa. Det dro seg uansett mot kampstart, og Rægestimen delte ut sine sanghefter som jeg mener inneholdt over 70 hymner til klubben.

Da kampen startet viste de da også at repertoaret var imponerende, og i et norsk supporterlandskap der veldig mye handler om trommer, «ole-ole-ole» og «sha-la-la» etc, var det forfriskende å høre Rægestimen, som faktisk fremsto som et mannskor med flerstemte sanger og full trøkk. Artig! Ute på banen var det Levanger som styrte spille, men uten å skape de største farlighetene, selv om Fløy-keeper Ante Knezovic måtte i ilden med gode involveringer ved et par anledninger. Til tross for Levanger-dominans var det hjemmelaget som fikk omgangens største sjanse, men Kristian Strømland Lien satt ballen rett på Levanger-keeper Elias Hadaya fra god posisjon. Eller var det egentlig Rægestimen som var beholdningen da lagene gikk til pause på stillingen 0-0.

Etter pause var vertene langt mer med også i banespillet, og tok etter hvert også over da Levanger tilsynelatende begynte å få tyngre ben. Dardan Deshaj kom innpå for hjemmelaget, og snart ble han mål for en ball som havnet inn i feltet. Han la seg bakover og brassesparket ballen over keeper og i mål. Gleden var dog kortvarig, for linjemannen hadde (jeg mener fortsatt feilaktig) vært oppe med flagget. Like etter avsluttet en annen Fløy-innbytter, Kaj-Stian Aspeland, knallhardt i stolpen. Det gikk mot 0-0, og vi begynte å gjøre oss klar for en lang hjemtur uten mål da Dreshaj var på farten igjen i kampens siste ordinære minutt. Ballen ble headet frem og tilbake i feltet før han la opp til seg selv brassesparket i mål vis stolpen. Hans andre brasse-scoring for dagen, og i motsetning til den første, ble denne også tellende.

Levanger rakk aldri å samle seg før dommeren blåste av med 1-0 som sluttresultat foran det som ble opplyst å være 189 tilskuere. Det var ingen vits med å vente for lenge med å komme seg i bilen, for vi hadde en lang vei hjem, så ikke altfor mange minuttene etter at sluttsignalet gikk, startet vi hjemturen. Det gikk radig oppover E18 selv om vi også på returen unnet oss en stopp for å få litt mat i kroppen. Med en sen retur til Moss med ferja, tilbød Stig-André seg å kjøre meg helt hjem, og det må man jo si er service. Det ble imidlertid enda senere da vi besluttet å dra innom vår kompis Jon Erik, og etter at dagens sjåfør hadde sluppet meg av og sett min nye ringe bolig, var det langt på natt da han omsider kunne sette kursen hjemover.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Norwegian ground 132:
Flekkerøy v Levanger 1-0 (0-0)
2. divisjon avd. 2
Flekkerøy Stadion, 5 September 2020
1-0 Dardan Dreshaj (90)
Att: 189
Admission: 50 NOK (concession)

Next game: 12.09.2020: Fredrikstad v Alta
Previous game: 29.08.2020: Eidsvold Turn v Fredrikstad

More pics

 

Eidsvold Turn v Fredrikstad 29.08.2020

 

Lørdag 29.08.2020: Eidsvold Turn v Fredrikstad

Siden sist hadde FFK feid over Senja med 5-0 hjemme på Fredrikstad Stadion, og sto nå med sju seire av sju mulige før de skulle ta turen til Eidsvoll for å møte Eidsvold Turn. Det var en bortekamp som flere kikket på mulighetene for å komme seg på. For min egen del var det en bane jeg tidligere hadde besøkt, og jeg var i utgangspunktet litt tvilende til om jeg ville ønske en revisit til et anlegg som dessverre har fått kunstgress siden min forrige visitt eller om jeg heller ville velge å bevare de positive minnene av et anlegg som i det minste hadde bevart et skikkelig underlag. Jeg talte litt på knappene, og hadde fortsatt ikke bestemt meg da jeg en dag eller to før kamp registrerte en uttalelse fra hjemmelaget om FFK-supportere ville bli bortvist. Forvirringen var komplett da en person i FFK-styret formiddagen etter postet info om at 50 billetter var tilgjengelige for FFK-fans. Eidsvold Turn måtte ha gjort en helomvending.

Hadde de virkelig ikke klart å selge ut sine billetter?? En klubb som snittet over 200 tilskuere da de rykket opp fra 3. divisjon i fjor?? Uansett grunn tok jeg der og da en meget impulsiv beslutning og sikret meg en billett siden jeg uansett ikke hadde andre store planer den lørdagen. Dermed ble det kamp, og etter at jeg på fredagen ble kontaktet av FFK-kompis Lars Ivar som også hadde kjøpt billett, ble vi enige om å ta et tidlig tog inn til Oslo. Det vil si, det var buss for tog helt fra Rygge til Oslo, og vi fant ut at det også ville være buss for tog på deler av turen opp til Eidsvoll. Over en øl på Fiasco la vi en ny slagplan og bestemte oss for å ta oppladningen i Oslo for deretter å ta lokaltoget til Dal og buss videre derfra. Som sagt så gjort, og vi kom oss til Myhrer Stadion med en snau halvtime til kampstart.

På stadionet som ligger noe grisgrendt til ute på landet i grunnlovsbygda, har det skjedd et og annet siden mitt forrige besøk sommeren 2015. Ikke bare har de byttet ut gressmatta med usjarmerende plast, men det var også endringer å spore på de to langsidene. Dersom jeg ikke husker ting speilvendt, har man rett og slett fjernet den lille tretribunen som strakte seg bortover bortre langside, slik at det nå er intet av tribunefasiliteter der. På motsatt langside har man imidlertid fått på plass en liten, opphevet sittetribune i tre midt midt på langsiden. Jeg undret meg litt over hvorfor man har valgt å fjerne alt av tribunefasiliteter på den ene langsiden, men det er sikkert en grunn til det, og man er jo uansett ikke altfor bortskjemt med slikt i et land der det først og fremst er usjarmerende kunstgressbaner som synes å være av overordentlig viktighet og gjenstand for det meste av fokus og attrå.

Ved inngangspartiet fikk arrangørklubben et lite pluss i margen ved å dele ut (skjønt jeg måtte selv drive litt oppsøkende virksomhet) noe som med en solid dose velvilje kanskje kan kalles et kampprogram. Det dreide seg om en stensil med lagoppstillingene, og med en bakside som gjorde at man kunne brette det til å bli en slags 4-siders blekke. Med denne fangsten kunne jeg gå bort til de andre som allerede hadde tatt oppstilling på bortre langside. Nå gjensto det å se om FFK kunne fortsette sin imponerende sesong med en åttende seier av åtte mulige. Jeg skal ikke påstå at hjemmelaget først og fremst var ute etter revansj for tapet da de to sist møttes i 1974, men faktum er at Eidsvold Turn den gang hadde sitt beste år noensinne og tok andreplassen bak Lillestrøm på nest øverste nivå. I kvaliken var det nettopp FFK som sto i veien og hindret Turn i å rykke opp. Det hadde altså gått 46 år siden den gang.

Da Henrik Kjelsrud Johansen kranglet inn 0-1 og sendte aristokratene fra plankebyen i føringen etter fem minutter, var det faktisk allerede fortjent, før FFK gikk ut i hundre og skapte flere gode sjanser i åpningsminuttene. Det var i kampens 5-10 første minutter et stormløp mot Turn-målet, men så endret kampen karakter. Det jevnet seg mer ut, men mens FFK fortsatt hadde et initiativ og skapte de fleste sjansene eller halvsjansene, endte de aller fleste av disse i armene til Eidsvold-keeper Hågen Solberg Einang eller utenfor målet hans. Et Eidsvold Turn som før denne runden hadde lagt beslag på fjerdeplassen var innimellom skumle på overganger, men manglet presisjon der fremme for virkelig å true FFK-målet. Dermed sto det fortsatt 0-1 halvveis, men etter pause skulle det bli en ny FFK-oppvisning.

FFK begynte umiddelbart å skape sjanser igjen etter hvilen, men vi måtte vente til det 59. minutt før ballen ble blokkert i feltet og havnet i beina til Riki Alba som besørget 0-2. Fem minutter senere utnyttet Kjelsrud nølende forsvarsspill da han satt inn sitt andre for dagen, og et kvarters tid ut i omgangen kom Nicolay Solberg alene med keeper og satt inn 0-4. Svensken Love Reuterswärd har til tross for lite spilletid gjort et såpass bra inntrykk at han har blitt en liten personlig favoritt hos undertegnede, og han hadde vært på banen i rundt ti minutter da han i det 82. minutt pirket inn 0-5. Et hjemmelag som skapte lite etter pause fikk et trøstemål da Sondre Rudi fikk stå umarkert på bakre stolpe og redusere til 1-5, men FFK var ikke ferdig, og to minutter senere hamret Solberg inn sitt andre og fastsatt sluttresultatet til 1-6. Etter å ha hyllet FFK-spillerne takket vi for oss, og Marius skal ha takk for å ha skysset oss til Lillestrøm der vi kom oss med et tidligere tog enn planlagt.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Revisit:
Eidsvold Turn v Fredrikstad 1-6 (0-1)
2. divisjon avd. 1
Myhrer Stadion, 29 August 2020
0-1 Henrik Kjelsrud Johansen (6)
0-2 Riki Alba (59)
0-3 Henrik Kjelsrud Johansen (64)
0-4 Nicolay Solberg (70)
0-5 Love Reuterswärd (82)
1-5 Sondre Rustad Rudi (87)
0-6 Nicolay Solberg (89)
Att: 200 (the maximum allowed)
Admission: 100 NOK
Programme: Free

Next game: 05.09.2020: Flekkerøy v Levanger
Previous game: 15.08.2020: Kvik Halden v Fredrikstad

More pics

 

Kvik Halden v Fredrikstad 15.08.2020

 

Lørdag 15.08.2020: Kvik Halden v Fredrikstad

Det var duket for Østfold-derby og toppkamp i 2. divisjon avdeling 1 når FFK skulle ta den ikke altfor lange turen til svenskegrensen for å møte Kvik Halden på Halden Stadion. Etter fem runder hadde begge disse lagene full pott og to poeng ned til treer Alta, så hvem – om noen – kunne fortsette seiersmarsjen? Vi hadde i en lengre periode planlagt en uoffisiell supporter-tur til Halden med en liten gruppe FFK-kompiser, til tross for vi var vel vitende om at det ville bli nokså umulig å få billett. Planen var å se kampen fra utsiden oppe i det ene hjørnet der man har fullt innsyn. Noen dager før kamp ble det imidlertid publisert en artikkel i Fredrikstad Blad der en leder i Kvik hevdet at fremmøtte FFK-fans ville bli jaget bort om de samlet seg på utsiden.

Dette var muligens medvirkende til at en rekke personer trakk seg, og til slutt var det kun meg og Jon Erik som valgte å likevel ta turen. Det som kvelden før kun skulle være et par øl hos Jon Erik utviklet seg til en temmelig sen affære, og derfor endte det med at jeg faktisk lå over hos ham snarere enn å gå den korte veien hjem. Noe groggy våknet vi til liv og fikk i oss en cowboy-frokost før vi gjorde oss klare for avreise og kom oss av gårde med bussen. Mens vi ventet på toget benyttet vi ventetiden ved Fredrikstad stasjon til å ta en ringerunde for å høre om noen flere ville med. Den eneste andre som ikke hadde meldt avbud var Patrick, men han fikk vi ikke tak i. Det viste seg at han hadde hatt en sen kveld og forsov seg, og han våknet ikke før vi var på vei mot stadion.

Vi ankom Halden som planlagt et kvarters tid før klokka slo tolv, og planen var selvsagt å lade opp med noen flytende forfriskninger. Rett overfor stasjonen ligger Grand Bar, som nå drives av Per Sandberg og hans Bahareh, og Jon Erik hadde som vanlig tatt affære ved å noen dager i forkant ta kontakt med Sandberg for å forhøre seg om mulighetene for en tidlig åpning dersom vi ble en god gjeng. Nå ble vi bare to, og det var som ventet fortsatt ikke åpent, så vi tok en tur nedom havna for å unne oss et glass og en lunsj der nede før vi returnerte til Grand Bar som da hadde åpnet. Vi ble tatt godt imot av Per før han etter en halvtimes tid dro på stranda og overlot gjestene til frøkna som viste seg å være et hyggelig vertskap og interessant samtalepartner.

Men nå var det fotballkampen som var vårt hovedfokus denne dagen, og med en halvtimes tid til kampstart gikk vi mot Halden Stadion og fant frem til det nevnte hjørnet der vi ble møtt av vakter som faktisk ønsket oss velkommen men umiddelbart spurte hvor mange vi ble. Etter å ha svart at vi neppe ble særlig flere, ble vi fortalt at vi var hjertelig velkomne til å stå der, og at bekymringen hadde vært i tilfelle vi skulle dukke opp minst 70-80 supportere. Som groundhopper var det selvsagt også knyttet ytterligere et dilemma til dagens kamp. Er det å regne som et besøkt stadion når man har sett kampen fra utsiden?? I utgangspunktet ville jeg sagt et klart nei, men med den spesielle situasjonen for tiden falt jeg ned på at man kunne gjøre et aldri så lite unntak – ikke minst siden det er en bane jeg garantert vil besøke igjen nå som jeg har flyttet tilbake til Østfold, og det faktum at vi hadde perfekt innsyn.

På en tur til København før jul i fjor traff jeg på Kvik-trener Kent Bergersen, som jeg kjenner fra hans tid i Drøbak, og spurte hva han forventet av 2020-sesongen. Dette var jo lenge før Covid-19 meldte sin ankomst, men han stilte seg den gang tvilende til om Kvik kunne kopiere sin gode 2019-sesong. Når sesongen omsider hadde kommet i gang hadde jo nå Kvik i likhet med FFK startet perfekt med fem seire av fem mulige. I byen der nordmennene i 1718 slåss mot svenskene og drepte deres Karl XII var det nå altså to klubber uten poengtap som skulle slåss om tabelltopp og et solid initiativ i avdelingen, og med Fredriksten festning som bakteppe blåste dommeren i gang toppoppgjøret på deilig naturgress.

For en førsteomgang vi fikk se av FFK! Ett at tidligere FFK-er Filip Westgaard noterte seg for kampens første sjanse med en volley like over, tok gjestene over banespillet. Unggutten Alexander Zoulakis hadde fått starte i midtbanen, og skulle bli en av kampens giganter. Etter et lite kvarter var det han som sørget for 0-1 med venstreslegga. De neste 13 minuttere skulle det bli målshow fra FFK som først nettet to ganger ved Henrik Kjelsrud Johansen og dermed én gang ved den danske stopperen Mads Nielsen som stanget inn 0-4. Vi var i det 28. minutt, og kampen virket allerede avgjort. Det var nå en ren parademarsj som gjensto, og FFK-spillerne kunne fornøyd vinke opp til oss (der vi hadde fått selskap av et par yngre FFK-fans) da de gikk i garderoben.

Så sent som helgen før hadde vi sett FFK falle sammen etter pause, men dette kunne de da ikke rote bort?? Det tok imidlertid ikke mange minuttene etter hvilen før Uranik Seferi reduserte til 1-4 etter at Håvar Jenssen først hadde vartet opp med et par kjemperedninger. Denne gang slo dog FFK tilbake nokså raskt, for noen minutter senere fikk Kjelsrud sitt hattrick og gjenopprettet firemåls-ledelsen. Resten av kampen ble dermed en slags transportetappe før FFK-spillerne til slutt kunne komme bort til oss i svingen og juble over tre nye poeng. Snart gikk vi tilbake til Halden sentrum der jeg ville sjekke ut Halden Mikrobryggeri. De var imidlertid ikke klar for gjester, men de deler bakgård med et annet sted som heter Kokkekollektivet eller noe slikt, og vi slo oss ned for en øl eller to der før vi via en svipptur innom Grand Bar kom oss med toget tilbake til Fredrikstad.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Norwegian ground # 131:
Kvik Halden v Fredrikstad 1-5 (0-4)
2. divisjon avd. 1
Halden Stadion, 15 August 2020
0-1 Alexander Zoulakis (15)
0-2 Henrik Kjelsrud Johansen (21)
0-3 Henrik Kjelsrud Johansen (24)
0-4 Mads Nielsen (28)
1-4 Uranik Seferi (49)
1-5 Henrik Kjelsrud Johansen (53)
Att: The 200 allowed plus several watching from the outside…including us (hence a bracketed tick for now)
Admission: n/a
Programme: None

Next game: 29.08.2020: Eidsvold Turn v Fredrikstad
Previous game: 08.08.2020: Fredrikstad v Kjelsås

More pics

 

Fredrikstad v Kjelsås 08.08.2020

 

Lørdag 08.08.2020: Fredrikstad v Kjelsås

Når jeg nok en gang har blitt hengende etter med mine skriverier på bloggen, skyldes det denne gang i hvert fall ikke travel kampvirksomhet, men snarere en slags apati som etter hvert tar over for frustrasjonen over tingenes tilstand for tiden. Spesielt i et land som vel er det eneste i hele Europa som ikke evner å få i gang breddefotballen, og som man strengt tatt er fanget i da planlegging av utenlandsreiser virker relativt bortkastet om dagen. Man skulle tro at dette i utgangspunktet var en god mulighet for å holde seg oppdatert, men i stedet har altså apatien tatt litt overhånd. Men nå skal vi gjøre et aldri så lite forsøk, og da må vi først tilbake til en lørdag i begynnelsen av august, da FFK fikk besøk av Kjelsås.

Det var et FFK som (sammen med Kvik Halden) hadde full pott etter fire runder, og som vanlig var de ekspertenes soleklare forhåndsfavoritt. Dette var sesongen da aristokratene skal opp igjen på nivå to, og de hadde jo således begynt godt med tanke på poengene. Spillemessig var jeg dog mer skeptisk, for til tross for fire seire var det alt annet enn overbevisende det jeg hadde sett ute på banen. Det hadde svingt fra det meget gode til det elendige, og nå kom de fra en hjemmekamp mot Skeid der 2-1 og tre poeng må sies å være bortimot tidenes ran etter at FFK ble regelrett rundspilt av et Skeid-lag som traff stolpene 3-4 ganger og sløste noe aldeles voldsomt offensivt samtidig som Håvar Jenssen sto godt.

Vel, nok om den Skeid-kampen, men jeg skal innrømme at jeg på dette tidspunktet fortsatt var temmelig kritisk til Bummen som FFK-trener, og jeg var alt annet enn sikker på at Kjelsås skulle herjes med i den grad noen virket å tro. Gjestene fra hovedstaden hadde vel av noen blitt utpekt som en mulig utfordrer på øvre sjikt av tabellen, og selv om undertegnede hadde tippet en god del lag foran de, kom de nå til plankebyen med fire poeng på sine fire kamper. Skulle de kunne stikke kjepper i hjulene for FFK? For første gang denne sesongen fikk jeg også muligheten til å se kampen live på stadion, da jeg var en av sesongkortinnehaverne som ble trukket ut. Det hadde også min kompis Jon Erik blitt, og sammen tok vi bussen inn til Fredrikstad sentrum for å forlyste oss med en øl eller to før kamp.

Jeg må si at restriksjonene virker noe patetiske når man kun kan være 200 tilskuere på kamp uavhengig av stadionets størrelse. Det samme antall som slippes inn hos klubber som Eidsvold Turn og Fløya, slippes inn på et Fredrikstad Stadion som fint kunne tatt minst 200 på hver tribune. Men der er nå kun én tribune åpen for vanlig publikum, og det betød at jeg for første gang skulle se kamp der fra en av langsidene. Alle mine tidligere besøk har vært med plass på hjemmesupporternes ståfelt (som for noen år siden byttet kortside). Så fikk man da også prøve noe nytt denne dagen, og vi var klare for kamp da spillerne kom utpå. Overraskelsen var vel at Henrik Kjelsrud Johansen var plassert på benken, men FFK virker å ha god bredde i år, så vi var likevel forsiktige optimister da dommeren blåste i gang kampen.

FFK tok taktpinnen umiddelbart, og skulle kanskje hatt straffe allerede et par minutter, og ikke lenge etter avsluttet Nicolay Solberg i stolpen. FFK hadde allerede skapt flere gode sjanser da de etter 18 minutter fikk en corner. Hjørnesparkene – som i fjor stort sett virket å gå rett i beina på førsteforsvarer – har hatt mye bedre kvalitet i år, og ballen fra Thomas Drage fant denne gang Solberg som på bakre stolpe headet inn til Maikel Nieves som kunne stusse inn 1-0 fra kort hold. En fullt fortjent ledelse som kunne vært større om ikke Kjelsås-keeper William Da Rocha hadde vært høyt og lavt. Ti minutter etter det første målet måtte han derimot gi tapt igjen da Riki Alba stanget inn et innlegg fra Nieves. Etter at bortekeeperen hindret ytterligere baklengs, sto det 2-0 til pause, og det var ikke et mål for mye etter det som nok var sesongens beste FFK-omgang til da.

De røde og hvite kom fort ned på jorda igjen etter pause, og gudene vet hva som har skjedd i garderobene, men allerede etter et drøyt minutt av andreomgangen reduserte Erik Grønner for Kjelsås. FFK fremsto nå helt tafatte, og noen minutter senere måtte Mads Nielsen ty til ulovligheter da han stoppet en Kjelsås-kontring. Det satt målscorer Grønner så liten pris på at han sparket dansken og dermed fikk marsjordre. Selv med en mann mindre var det imidlertid Kjelsås som nå styrte, og hadde nesten ligget i kortene da et langt Jesper Solli fikk sto helt alene på bakre stolpe og heade inn utligningen til 2-2. Ikke at det på noen måte gjenspeilet sjansestatistikken totalt sett kampen sett under ett, men FFK hadde seg selv å takke og slet nå voldsomt tross det tallmessige overtaket.

Den første halvtimen av andreomgangen var direkte fryktelig, og vi kunne bare håpe at de igjen ville våkne og få et vinnermål på slutten. Noen bytter gjorde susen. Inn i forsvaret kom en solid Ayoub Aleesami, og Alexander Zoulakis kom inn på midten, mens ikke minst svensken Love Reuterswärd tok plass på kanten. Sistnevnte var et friskt pust i sin første kamp på nesten et år, og sørget med sine rykk og involveringer nok en gang for at det begynte å skje noe mer konstruktivt der fremme. Nicolay Solberg var centimetere fra å sette inn vinnermålet, og like etter ble han felt alene med keeper. Straffe til FFK med fem minutter igjen. Kjelsrud hadde brent straffe sist mot Skeid, men gikk igjen frem…og scoret vinnermålet. På overtid kunne Kjelsrud økt, men etter at Reuterswärd løp fra Kjelsås-forsvaret og slo et godt innlegg, avsluttet spissen over. Dermed 3-2 til slutt. Og nå ventet en virkelig toppkamp borte mot Kvik Halden – et Østfold-derby mellom de to lagene som sto med full pott etter fem runder.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Revisit:
Fredrikstad v Kjelsås 3-2 (2-0)
2. divisjon avd. 1
(Nye) Fredrikstad Stadion, 8 August 2020
1-0 Maikel Nieves (19)
2-0 Riki Alba (28)
2-1 Erik Grønner (47)
2-2 Jesper Solli (56)
3-2 Henrik Kjelsrud Johansen (pen, 86)
Att: The maximum 200 allowed
Admission: Season ticket
Programme: None

Next game: 15.08.2020: Kvik Halden v Fredrikstad
Previous game: 18.07.2020: Sotra SK v Nardo

More pics