Eidsvold Turn v Odd II 29.06.2015


Mandag 29.06.2015: Eidsvold Turn v Odd II

Jeg hadde i utgangspunktet bestemt meg for at lørdagskampen hjemme i Drøbaks-traktene ville bli min siste før jeg satt kursen mot England 3. juli. Men en plutselig rastløshet var medvirkende til at jeg ble fristet til å ta en kikk på kampprogrammet denne mandagen. Var det i det hele tatt noe som fristet? Tja.. I hvert fall dukket i den forbindelse opp noen bilder som tydet på at Eidsvold Turns hjemmebane Myhrer Stadion var ganske trivelig til Norge å være, og jammen hadde de skikkelig naturgress også! Jeg begynte å bli interessert.

En sjekk på nettet viste at jeg ved å reise kollektivt kunne komme meg dit på rundt to timer, og at jeg også ville komme meg tilbake etter kamp. Med å kjøpe en 24-timers Ruter-billett for alle soner, ville jeg kunne ta meg til Eidsvoll tur/retur for 190 kroner. Det er til sammenligning omtrent det jeg ville ha måttet betalt EN VEI for å reise fra Drøbak til Fredrikstad – selv om sistnevnte er en kortere. Dermed droppet jeg glatt tankene om å se FFK v Jerv i 1. divisjon, og talte i stedet på knappene i forhold til Eidsvoll-tur.

Håret i suppa, for å si det på den måten, var at Eidsvold Turns motstander var Odd 2 – altså telemarkingenes reservelag. Uten å dvele altfor mye ved dette temaet, kan jeg ikke nekte for at jeg synes disse reservelagene er en uting i divisjonssystemet – i hvert fall så høyt som 2. divisjon – og at jeg i utgangspunktet ønsker de dit pepperen gror. Jeg har ved en rekke anledninger sett hvordan disse klubbene indirekte har avgjort både tittelkamper og nedrykksstrid ved å f.eks. stille adskillige sterkere lag mot når de skal redde plassen i divisjonen mot slutten av sesongen. Ideelt sett burde disse spilt i en egen reserveliga. Men kanskje jeg skal nøye meg med å si at jeg «ikke er noen fan», og at jeg likevel valgte å legge ut på langtur med kurs mot øvre Romerike.

Turen gikk først med buss til Oslo, der jeg byttet til tog fra Oslo S. Etter å ha steget av på Eidsvoll stasjon skulle siste etappe gå med bus 811 mot Dølihagan. Nå syntes jeg det både føltes og hørtes ut som om jeg virkelig var ute på landet, uten at det var noe negativt i seg selv eller plaget meg nevneverdig. Etter rundt fem minutter på bussen, kom jeg meg av på rett holdeplass og spaserte de få minuttene til Myhrer Stadion, der jeg ankom med en drøy halvtime til kampstart. Etter å ha betalt 100 kroner for inngang, kunne jeg ta en spasertur rundt anlegget.

På vei inn fikk jeg dessuten også rasket med meg et eksemplar av det som skulle forestille dagens program – et A4-ark som kunne brettes i to, slik at det fremsto som et hefte med cover, og med lagoppstillinger og en tabell inni. Dette virker å være en nokså vanlig variant i norsk fotball, om man i det hele tatt har trykket opp noe som helst. Det hadde Eidsvold Turn gjort, og tabellen fortalte at vertskapet befant seg helt sist på tabellen i 2. divisjon avdeling 3. De hadde hittil kun fem poeng i protokollen, men det ble sagt at man tross alt lovende tegn den siste tiden. Det var fem poeng opp til klubben over nedrykksstreken, som tilfeldigvis var kveldens motstander, Odd 2.

Jeg har ved flere anledninger slått fast at det norske publikum gjerne kommer to minutter før avspark og helst er på vei ut igjen allerede når sluttsignalet går, men på Myhrer Stadion var det faktisk noen titalls personer som allerede var tilstede, og noen av de satt ved bordene inne i kafeteriaen tilknyttet klubbhuset, der fremmedfolk som kom inn ble nøye gransket av de lokale som unisont kikket opp i nysgjerrighet og kanskje en smule skepsis. Jeg hadde på dette tidspunktet allerede unnagjort en runde rundt banen, og stakk i varmen kun hodet innom for å betale 25 kroner for en Fanta.

Det er kun på langsidene at det er tribunefasiliteter, og der står man i all hovedsak på tre-tribuner. En kjenning kunne via melding på Facebook fortelle at han mente at tribunene her hadde blitt satt opp i løpet av 1960-årene, uten at jeg har funnet informasjon som tyder på noe annet. På bortre langside har man på midtpartiet en seksjon der 183 blå plastseter er installert på et parti som rager høyere enn tribunene ellers, og som må kunne kalles en «hovedtribune». De ikke altfor vakre laglederbenkene var å finne på motsatt langside, der man også gjorde klart til filming. Det viste seg at i hvert fall Romerikes Blad streamet direkte fra kampen – et tilbud min nevnte kjenning i Egersund benyttet seg av. Det var vel neppe fordi jeg lovet å vinke, men snarere fordi dette er Egersunds divisjon, får man tro. De utkjemper for øvrig en tvekamp med Ull/Kisa i toppen av tabellen så langt.

Fra samme kilde ble jeg fortalt at tilskuerrekorden på Myhrer Stadion var på 5 000 i en kvalifiseringskamp mot selveste Fredrikstad i 1974, mens det samme antall visstnok var til stede da man året før møtte Rosenborg i cupen. Første del av 1970-årene var i det hele tatt klubbens storhetstid, da de spilte flere sesonger på nest øverste nivå. Andreplass i 1974 førte til den nevnte kvalik-kampen mot Fredrikstad, da både Turn og Bodø/Glimt imidlertid måtte se at rødbuksene fra Østfold ble for sterke. Nå har Eidsvold Turn spilt i 2. divisjon siden de sikret opprykk fra 3. divisjon høsten 2012.

Om det hadde regnet, kunne jeg sikkert etterlyst et overbygg, for samtlige tilskuere befinner seg under åpen himmel, men jeg trivdes på Myhrer Stadion, som har vært klubbens hjemmebane siden 1916, og som i seg selv har en viss karakter som ikke er hverdagskost på dette nivået i norsk fotball. Og igjen, jeg så faktisk frem til å se en kamp på ordentlig naturgress igjen. Jeg tok oppstilling oppe på tretribunen på bortre langside, helt ute på den ene flanken. I hjørnet rett ved siden av hadde man originalt nok valgt å bruke to telefonstolper til å henge opp den elektroniske resultattavla, men kiosken ved siden av virket stengt – sannsynligvis erstattet for godt av kafeteriaen i det nokså nye klubbhuset.

Kampen startet på en måte som gjorde at jeg var optimist på vertskapets vegne denne kvelden. De viste lovende takter, og det var snart ganske utrolig at de ikke fikk hull på byllen. Når dommeren blåste for halv tid hadde de to ganger truffet aluminiumen: Først i form av et skudd fra Ole Andreas Nesset som smalt i innsiden av stolpen helt oppe i krysset, for deretter å seile nærmest langs målstreken gjennom feltet. Og noe senere i omgangen da et skudd traff tverrliggeren. I tillegg hadde de flere lovende angrep som endte i gode sjanser – for eksempel en heading som ble glimrende reddet av Odd-keeper Viljar Myhra, og en dobbeltsjanse der en avslutning fra fem meter endret retning i et Odd-ben og suste over mål. Vertene hadde nå fortjent et mål, og det var ikke vanskelig å føle med de.

Da vertene tolv minutter ut i andre omgang tok ledelsen, var det intet mindre enn de hadde gjort seg fortjent til, og det kom også som et resultat av en godt angrep. Robin Edvardsen kom seg fri på kanten og la inn til Martin Trøen som headet ballen i mål til 1-0. Trøen hadde noen minutter tidligere skutt like utenfor, så det var nok en lettelse både for ham og for Turn-folket generelt. Odds reserver (for øvrig med sju spillere med førstelags-spill denne sesongen) skapte ikke stort på Myhrer Stadion, men ti minutter senere utnyttet de en kontring da Damon Eghdami kom alene med hjemmelagets 16 år gamle keeper-debutant Hågen Einang og utlignet til 1-1.

Bortsett fra denne muligheten registrerte jeg kun ytterligere en sjanse til gjestene fra Telemark, men Eidsvold-laget må ha nærmet seg tosifret antall målsjanser der de på nytt jaktet et seiersmål. Odd-keeperen stoppet imidlertid avslutningene fra både Trøen, Mats Ingebrigtsen og Fredrik Kristiansen, og dermed endte det med 1-1 og poengdeling i en kamp der Eidsvold Turn hadde fortjent så mye mer. Det sies at man sjelden har flaks når man sliter i motgang, og kanskje vil Turn føle at det er litt utgjort i øyeblikket. Imidlertid var speaker påpasselige med å minne om at hele 15 av de 26 serierundene gjenstår etter sommerferien. Så det er kanskje en liten trøst..

Flesteparten av de 143 tilskuerne var nok noe skuffet da de forlot Myhrer Stadion. Jeg hadde ikke voldsomt hastverk, men slentret rolig tilbake mot bussholdeplassen der buss 811 visstnok skulle plukke opp klokka 21.19. I stedet for å ta buss tilbake mot Eidsvoll stasjon, ble jeg med videre mot Dølihagan (som da jeg sjekket det opp viste seg å være i den sørlige utkanten av Jessheim) og steg av ved Eidsvoll Verk stasjon, der jeg snart hoppet på toget mot Oslo. Da gjensto kun bussturen hjem fra Oslo til Drøbak, etter en lang dag med et trivelig besøk på Myhrer Stadion. Nå er det heldigvis snart duket for neste Englands-tur, så neste kamp med meg til stedet vil finne sted på balløya.

Norwegian ground # 41:
Eidsvold Turn v Odd II 1-1 (0-0)
2. divisjon avd. 3
Myhrer Stadion, 29 Juni 2015
1-0 Martin Wilhelmsen Trøen (57)
1-1 Damon Eghdami (67)
Inngang: 100 kroner
Tilskuere: 143

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg