Holmestrand v Åsgårdstrand 02.10.2019

 

Onsdag 02.10.2019: Holmestrand v Åsgårdstrand

Jeg hadde faktisk latt meg friste litt av lokaloppgjøret Holmestrand v Åsgårdstrand, og forsøkte å lokke med meg min groundhopper-kumpan Stig-André Lippert. Han vurderte det da også, men valgte til slutt å stå over, men fortsatt lurte jeg på å ta turen. Først en gang utpå dagen bestemte jeg meg for å løpe opp på Drøbak torg for å komme meg med bussen, for jeg hadde vært litt vinglepetter siden det bød på en lang reise med kollektive fremkomstmidler. Først måtte jeg inn til Oslo med bussen, og der bytte til toget til Holmestrand; med samme reiserute tilbake. Jeg vet ikke helt hva som kom over meg denne onsdagen, men av sted dro jeg i hvert fall, så det var vel egentlig ingen vei tilbake.

Ved ankomst Holmestrand kom jeg med en lokalbuss som skysset meg til en holdeplass et steinkast eller to fra Hvitstein Stadion, og på veien dit opp lærte jeg hvor bakkete Holmestrand faktisk er. Det kom nokså overraskende på meg, og det var nærmest som en Trollstigen i miniatyr dit opp, før jeg steg av og tuslet bort til kveldens kamparena i god tid til avspark. Der fikk jeg umiddelbar en stygg mistanke om at ting ikke var helt som det skulle være. Jeg var ganske skråsikker på at NFF sine sider hadde vist at kampen skulle spilles på naturgress på Hvitstein Stadion, men den lå helt mørklagt uten annen aktivitet å se enn en kar som gikk tur med bikkja si i mørket. Jeg så heller intet til tribunefasilitetene jeg mente å ha sett bildeprov på ved et nettsøk tidligere på dagen, og gresset virket mistenkelig langt og ustelt, så jeg ante ugler i mosen.

Jeg ble samtidig oppmerksom på at det var lys borte ved en kunstgressbane et par steinkast lenger inn på området, et stykke bortenfor klubbhuset. Det gikk straks opp for meg hvordan det lå an, og der og da sto jeg egentlig med følelsen av å ha lagt ut på en slags bomtur. NFFs sider må i etterkant ha endret kampstedet som jeg nok en gang dobbeltsjekket før avspark (det sto fortsatt Hvitstein Stadion og ikke Hvitstein KG), men så er den jo heller ikke 100% til å stole på, for i følge den gjorde samtlige spillere sin debut for sine respektive klubber denne kvelden – bortsett fra én spiller som de ikke engang hadde personalia på. Men det var bare å gjøre det beste ut av det, og jeg ventet på at spillerne skulle tusle over fra klubbhuset til den enkle kunstgressbanen uten noe av tilskuerfasiliteter.

Det er dog et par gressvoller som omkranser banen, og på den ene langsiden stikker dessuten toppen av et lite murbygg opp. Det viste seg å være et slags overbygg eller garasje av noe slag som nok er tilhørende skolen ved siden av, og flere av de fremmøtte slo seg etter hvert ned ved å sitte på eller lene seg mot denne muren. Det var altså duket for Holmestrand mot Åsgårdstrand, hvite og sorte striper mot blå og hvite motstandere, nr 7 mot nr 3. Det var kun to serierunder igjen av 5. divisjon Vestfold, og i toppen hadde Flint 2 overtaket på Stag. På tredje fant vi Åsgårdstrand, men de ville ikke kunne avansere. Imidlertid ble de presset av Tønsberg FK. Holmestrand IF lå på en 7. plass av divisjonens ti lag, med fem poeng ned til de to bunnlagene Sandar og Nanset.

Holmestrand IF ble stiftet i 1901, da Holmestrand Skiklub, den lokale turnforeningen og den lokale velocipedklubben ble enige om å gå sammen. Den lokale Seilforeningen holdt seg utenfor, men ble i 1903 med også de. Og det skulle vel også være unødvendig å måtte fortelle at Holmestrand er en kommune og by i Vestfold, der den ligger ut mot Oslofjorden. Tettstedet har rundt 7 500 innbyggere, men ikke altfor mange av de hadde møtt frem denne sure høstkvelden. Jeg talte etter hvert 55 personer som fikk se en tett og tøff batalje der jeg tidlig spådde en del kort. De hadde vi fått ett av til hvert lag da det nærmet seg pause, men målene uteble. Det var helt til Mads Emil Heitman sendte vertene i føringen i omgangens siste minutt.

Det ble etter hvert såpass kaldt at selv telefonen min fikk problemer, men ute på banen holdt de nok varmen bedre, og det var til tider småampert. De ble etter hvert to gule til, og deretter nok et gult til hjemmespiller Stian Olaussen Trulsen som hadde gult fra før. Dermed rødt, men med kun fem minutter igjen klarte ikke Åsgårdstrand å presse inn en utligning. Dermed endte det 1-0, og jeg måtte få alvorlig fart på meg. Jeg hadde nemlig funnet ut at det ikke gikk noen buss tilbake til stasjonen, så jeg måtte ta beina fatt den lange veien tilbake. Heldigvis var det nedoverbakke, og en kikk på kartet avslørte også noe som het ‘fjellheisen’. Jeg mistenkte at denne måtte føre til stasjonen som ligger inne i fjellet, og det viste seg å stemme, slik at jeg etter å en solid spasertur i nedoverbakke kunne ta den ytterligere 70 meter ned i fjellet og spare meg selv for en omvei. Dermed gjensto kun togturen tilbake til Oslo og buss hjem derfra.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Norwegian ground # 115:
Holmestrand v Åsgårdstrand 1-0 (1-0)
5. divisjon Vestfold
Hvitstein Stadion, 2 October 2019
1-0 Mads Emil Heitman (45)
Att: 55 (h/c)
Admission: Free

Next game: 03.10.2019: Vänersborgs FK v IFK Åmål
Next norwegian game: 06.10.2019: Fredrikstad v Moss
Previous game: 01.10.2019: HSV 2 v Skjeberg

More pics

 

HSV 2 v Skjeberg 01.10.2019

 

Tirsdag 01.10.2019: HSV 2 v Skjeberg

Det var under et døgn side jeg hadde kommet meg hjem fra min helg på Sunnmøre, men det var vel i seg selv ingen grunn til ikke å dra på kamp, selv om jeg må innrømme at entusiasmen ikke akkurat fosset over meg da jeg først hørte Stig-André Lippert sitt forslag til kamp. Det dreide seg om kampen HSV 2 v Skjeberg i Østfold-kretsens 6. divisjon, og jeg har jo som kjent et noe anstrengt forhold til reservelag i ligaen – ikke minst som hjemmelag. Men det var strengt tatt en skrinn kampmeny, og kamparenaen Risilbanen brukes visst stort sett kun av reservelaget, så selv om heller ikke den bidro til vann i munnen, valgte jeg til slutt likevel å bli med da Mr. Lippert også tilbød skyss.

Vi kom oss greit frem til kveldens kamparena som ligger ved en skole og barnehage ute på Pepperstad skog. Det viste seg å være slik vi visste; en enkel kunstgressbane uten noe som helst av tilskuerfasiliteter rundt. På den bortre langsiden er det imidlertid en gressvoll som vi etter hvert valgte å stå på og se kampen fra da det var et fint utkikkspunkt. Der borte traff vi også på FFK-supporter og groundhopper Marius som hadde tatt turen fra indre Østfold. Sammen skulle vi altså se et oppgjør i 6. divisjon Østfold avdeling 1, der Begby og Ørje kjempet om avdelingstittelen, men kveldens kamp skulle først og fremst ha betydning for nedre halvdel av tabellen, der både HSV 2 og Skjeberg befant seg.

HSV er for ordens skyld altså ikke identisk med den langt mer kjente Hamburg-klubben, men er en sammenslåing av Hølen, Soon, og Vestby. Jeg har tidligere sett deres førstelag i aksjon på Vestby Arena, men siden den gang har de tilsynelatende begynt å bruke Soon Arena som fast førstelags-anlegg. Nå var det altså reservene som skulle i sving, og de lå som nummer 4 fra bunnen. Nederst lå Tistedalen 2 med usle 6 poeng, og nest sist fulgte Skjeberg på den andre nedrykksplassen med 12 poeng. Navestad sto med 18 poeng, mens HSV 2 hadde ‘hele’ 20 poeng for kveldens kamp som ble sparket i gang foran det jeg muligens noe raust talte meg frem til å være 6(!) tilskuere.
Hjemmelaget fikk en kanonstart da Anders Jacobsen Dalbro sendte de i føringen allerede i kampens tredje minutt, men Skjeberg utlignet ved Kristian Winchstrøm Nielsen drøyt ti minutter senere. Det sto seg til pause, og også et stykke ut i andre omgang. Da var det HSV-reservene som tok grep , og etter at Torbjørn Haugaasen først hadde besørget 2-1, fastsatt Christian Bunes Evensen sluttresultatet til 4-1. Den siste kom noen minutter på overtid, og det var det siste som skjedde før dommeren blåste av og vi gikk mot utgangen for å sette kursen hjemover.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Norwegian ground # 114:
HSV 2 v Skjeberg 4-1 (1-1)
6. divisjon Østfold avd. 1
Risilbanen, 1 October 2019
1-0 Anders Jacobsen Dalbro (3)
1-1 Kristian Winchstrøm Nielsen (14)
2-1 Torbjørn Haugaasen (64)
3-1 Christian Bunes Evensen (73)
4-1 Christian Bunes Evensen (90+3)
Att: 6 (h/c)
Admission: Free

Next game: 02.10.2019: Holmestrand v Åsgårdstrand
Previous game: 29.09.2019: Hødd v Fredrikstad

More pics

 

Hødd v Fredrikstad 29.09.2019

 

Søndag 29.09.2019: Hødd v Fredrikstad

For andre morgen på rad våknet jeg i Ålesund og inntok en frokost ved Atlantica-hotellet. Det var søndag, og dagen hadde kommet for kampen som tross alt var hovedgrunnen til at jeg hadde tatt meg en langhelg på Sunnmøre. FFK skulle i aksjon borte mot Hødd, og jeg måtte ta meg fra Ålesund til Ulsteinvik og Høddvoll. Det betinget først en ferjetur med hurtigbåten fra Ålesund til Hareid, og etter min hotellfrokost tuslet jeg derfor opp til Skateflukaia i god tid før båtens avgang. Den svippet først en tur over til Valderøya før den snudde og satt kursen mot Hareidlandet, og ved Hareid hurtigbåtkai ventet buss 330 på oss. Den brukte et drøyt kvarter til Ulsteinvik, der jeg hoppet av på stedets skysstasjon.

Ulsteinvik ligger i luftlinje omtrent to og en kvart mil sørvest for Ålesund, og har snaut 6 000 innbyggere. Man ga seg selv bystatus etter vedtak i bystyret i 2000, slik man nå kan gjøre, og den aktuelle kommunen er selvsagt Ulstein, som deler øya Hareidlandet med Hareid kommune. I tillegg omfatter Ulstein kommune noen mindre øyer; ikke minst Dimna (Dimnøya) dit også noe av Ulsteinviks bebyggelse strekker seg og som i det siste har blitt et kjent navn takket være Karsten Warholms bravader. Ulsteinvik er kommunens handelssentrum, og er dessuten også hjemsted for store skipsverft og annen mekanisk industri. Sørover har man fastlandsforbindelse til Ørsta og Volda via Eiksundsambandet, som omfatter Eiksundtunnelen. Den går hele 287 meter under havet og er med det verdens dypeste veitunnel.

Det var fortsatt bare formiddagen da jeg ankom Ulsteinvik, som da fremsto som litt av en spøkelsesby. Jeg hadde satt min lit til at Brygge Sportsbar skulle åpne tidlig i forbindelse med dagens kamp, men der var det foreløpig stengt. Plan B var å gå bort til Quality-hotellet ved siden av for å benytte meg av hotell-baren, og jeg kunne fra utsiden se en stor gruppe FFK-fans fra Plankehaugen som satt der inne og spiste en sen frokost etter å ha overnattet der. Før jeg rakk å gå inn møtte jeg på et par av de som var på vei ut, og de fortalte at Brygga Sportsbar nå faktisk var i ferd med å åpne etter avtale med supporterne. Dermed gikk turen tilbake dit, og det viste seg ganske riktig å stemme.

Med noe godt i glasset kunne jeg lade opp sammen med en blanding av hjemme- og bortefans, og det var trivelig å slå av en prat med en kar som faktisk hadde bodd flere år i Devon og derfor hadde litt mer enn gjennomsnittlig kunnskap om først og fremst det området av Storbritannia. Mens vi forlystet oss ute på stedets uteservering, der vi var trygt plassert under en stor teltduk i ly for regnet, var det andre som gjorde det samme innendørs der et eget band hadde kommet med for å spille for bortefansen. Heldigvis avtok og stoppet omsider regnet etter hvert som det nærmet seg tidspunktet for å bryte opp og ta seg til Høddvoll.

Jeg overlot Plankehaugen-folket til seg selv og tok heller en lokal rutebuss opp til dagens kamparena, der jeg ankom med det jeg mener var snaut tre kvarter til avspark. Der traff jeg snart på Elisabeth og hennes reisepartner for helgen, som sammen hadde tatt bilferjen over fra Sulesund til Hareid og som skulle kjøre hjem over fjellet etter kamp. Vi ble stående en stund og småprate litt med en av vaktene på utsiden, og etter å ha knipset et par bilder fra litt lenger oppe i ‘bakken’, kom også Plankehaugen-leder Linda bort for å høre om vi hadde billetter. Det hadde vi ennå ikke kjøpt, og hun tildelte oss derfor noen av de gratisbillettene hun hadde til overs i sin besittelse. En FFK-bekjent mener i den forbindelse at det blant annet er snakk om spillernes billetter som blir gitt til supporterklubben, uten at jeg har inngående kjennskap til akkurat dette.

Idrettslaget Hødd ble stiftet i 1919, og har flere ganger hatt kortere perioder med spill på øverste nivå av norsk fotball. Første gang de rykket opp til toppdivisjonen var i 1965, da de vant sin 2. divisjons-avdeling foran storklubber som Rosenborg og Brann. Det endte med umiddelbart nedrykk, men de returnerte etter ny avdelingstittel i 1968, og holdt seg mot alle odds i toppdivisjonen frem til nedrykket i 1972. I denne storhetsperioden for klubben var spillere som Kjetil Hasund og Otto Sundgot sentrale, og Hødd har i det hele tatt vært nokså flinke til å få frem lokale spillere fra Sunnmøre. Senere har de jo blant annet vært med å produsere spillere som Åge Hareide og Jan Åge Fjørtoft.

Etter en foreløpig siste visitt på øverste nivå i 1995, har de etter hvert i stedet vekslet mellom spill på nivå to og tre, og det nærmeste de har vært en retur til toppdivisjonen er kvalifisering etter 3. plass i 2013 og 4. plass i 2015. Det var imidlertid som 1. divisjons-klubb at de i 2012 sørget for en skrell ved å vinne den norske cupen etter at Ullevaal-finalen mot Tromsø måtte avgjøres på straffer. Det betød at Hødd skulle spille europacup, og det var knyttet spenning til trekningen. For en klubb med en stram økonomi var ikke kasakhstanske Aktobe noen drømme-motstander, og etter en overraskende 1-0 seier hjemme på Høddvoll, ble det exit etter tomålstap i Kasakhstan. Europacup-spill var nok et fjernt

minne når den skakkjørte og falne storhet Fredrikstad kom på besøk i 2. divisjon avdeling 1 denne ettermiddagen.
Der vi sto og pratet med denne nevnte vakten, kunne vi skue over på gamle Høddvoll Stadion som ligger rett ved siden av, og mens den fortsatt sto der med en tilsynelatende flott gressmatte, skulle dagens kamp spilles på kunstgresset på Nye Høddvoll. Han mente den gamle banen nå kun var i bruk ved visse aldersbestemte kamper og den slags, og syntes det var synd. Det var det ikke vanskelig å være enig i, men den nye banen har nå vært klubbens hjemmebane siden åpningen mot nettopp FFK i april 2015. Siden det som den gang var et oppgjør i 1. divisjon har altså begge rykket ned, og det var vel heller ikke spesielt realistisk å tro på at man skulle kunne gjøre seg forhåpninger om å kopiere tilskuertallet på 2 245 fra den gang (eller for den saks skyld publikumsrekorden på 3 003 fra en kamp mot Brann samme år).

Nye Høddvoll har tribuner på tre av sidene; det er kun den ene kortsiden nærmest gamle Høddvoll Stadion som ikke har noen verdens ting av fasiliteter. Anlegget oppfyller krav som den gamle banen tidligere ikke gjorde – slik som flomlys, og således kan de jo hevde at det er et fremskritt. Det er på den nordlige langsiden av vi finner det nye anleggets hovedtribune, og av anleggets oppgitte kapasitet på drøyt 4 000, skal det være plass til 1 950 sittende tilskuere her. Sittetribune er det også på motsatt langside, men FFK-fansen som ble plassert der valgte naturligvis i stor grad likevel å stå. Bak det ene målet er det ståtribune som huser Hødds supportergruppe Blåsarane. Bak denne tribunen igjen er det en rekke leiligheter, men det var få som denne dagen benyttet seg av utsikten fra sin balkong for å se fotball.

Det får kanskje værgudene ta noe av skylden for, for det var lit surt og periodevis vått, selv om man skulle tro at de lokale her er vant til litt langt verre ‘vestlands-vær’. Hødd hadde vel heller ikke all verden å spille for, men det hadde FFK som måte ha seier om de skulle gjøre seg håp om å henge med og forhåpentligvis tette noe av luka til tet-duoen Stjørdals-Blink og Kvik Halden. De som hadde møtt frem fikk i hvert fall se en rolig innledning på kampen, men det skulle bli en spennende affære. FFKs Henrik Kjelsrud Johansen fikk den første halvsjansen, før FFK rotet i eget forsvar og hadde litt hellet med seg da Håvar Jenssen først reddet og Hødd-spilleren ikke fikk kontroll på returen. Kun et par minutter senere ble Riki Alba revet overende i Hødd-feltet, og dommeren blåste straffe til FFK. Kjelsrud Johansen satt straffesparket trygt i mål til 0-1 i det 20. minutt.

Hødd var imidlertid skumle, og hadde flere gode angrep og kontringer der de satt fart og skapte farlige og halv-farlige situasjoner foran FFK-målet. Drøyt ti minutter etter FFK-målet fikk sunnmøringene uttelling da de spilte seg fri på kanten og la inn til Eirik Franke Saunes som pirket inn utligningen til 1-1. Med litt flaks kunne østfoldingene gått til pause med ledelse, for på over tid av første omgang slo Thomas Drage en corner som Hødd-keeperen bommet på. Ballen gikk mot mål, men ble klarert helt inne på streken. Dermed uavgjort til pause, og det var vel kanskje egentlig nokså greit ut fra det som hadde skjedd i en omgang der det vekslet litt frem og tilbake. Pausen ble for min del benyttet til en ny tur i kiosken for å få meg både svele og pizza.

Det hadde igjen begynt å regne da andre omgang ble sparket i gang, og lagene hadde hver sin gode sjanse reddet av de respektive målmenn tidlig i omgangen. En time var passert da målscorer Saunes fra tjue meter dro til og sendte ballen like utenfor krysset, og med et kvarter igjen kom de enda nærmere dra et frispark først gikk i FFK-muren før Bendik Rise klinte til på returen og traff oversiden av tverrliggeren. Fem minutter senere fikk Riki Alba heade upresset fra fem meters hold, og burde gjort bedre enn å treffe rett på Hødd-keeperen. Minuttet etter var det Andreas Hagen sin tur til å få heade fra god posisjon, men igjen var Hødd-keeper Ole Monrad Almø der. Det begynte så smått å haste for rødbuksene.

Med drøye fem minutter igjen trodde flere av oss at scoringen kom etter et innlegg inn i feltet, men headingen fra en av FFK-spillerne der inne gikk via en forsvarer og like utenfor stolpen…til corner nummer 16 for FFK. Ikke lenge etterpå satt den da det var vill vest og sjanse-bonanza inne i Hødd-feltet. Tomas Lopez Borgersen fikk til slutt servert Kjelsrud Johansen som stanget inn 1-2 med sitt andre for dagen. Nå kastet Hødd alt fremover i jakt på utligning, og de 1 429 tilskuerne fikk se en spennende avslutning der FFK ble satt under kraftig press. Tre minutter på overtid var de blåkledde uhyre nære da tidligere FFK-spiller Natan Sansara headet i tverrliggeren, men et minutts tid senere kunne FFK-folket pustet lettet ut og feire seier. En muligens noe heldig sådan, skal sies, for de hadde marginene med seg denne gang.

Mens Elisabeth og hennes reisefølge i likhet med Plankehaugen skulle over fjellet tilbake til Østlandet, skulle jeg tilbake til Ålesund og tilbringe én natt til der, så det var bare å vente på bussen tilbake til Hareid og deretter komme seg med hurtigbåten. Denne kvelden fikk jeg til og med selskap av en lokal venninne på Ålesund-pubene, og det ble en riktig så trivelig søndag aften. Jeg hadde en nokså lang reise hjem på mandagen, men hjemturen gikk nemlig med buss til Åndalsnes (på denne strekningen møtte vi snøen) og tog derfra til Oslo via et togbytte på Dombås. Raumabanen har jeg en stund hatt lyst til å ta, for den skal jo være så fin, og det var den da vel egentlig også. Men det var deilig å komme seg hjem på mandags kveld, etter en finfin langhelg på Sunnmøre.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Norwegian ground # 113:
Hødd v Fredrikstad 1-2 (1-1)
2. divisjon avd. 1
Nye Høddvoll, 29 September 2019
0-1 Henriks Kjelsrud Johansen (pen, 20)
1-1 Eirik Franke Saunes (32)
1-2 Henrik Kjelsrud Johansen (86)
Att: 1 429
Admission: Free

Next game: 01.10.2019: HSV 2 v Skjeberg
Previous game: 28.09.2019: Spjelkavik v Nordstrand

More pics

 

Spjelkavik v Nordstrand 28.09.2019

 

Lørdag 28.09.2019: Spjelkavik v Nordstrand

Det var dag to av min helg på Sunnmøre, og jeg hadde allerede sett én kamp hos Rollon på fredagskvelden, men det var fortsatt over et døgn til FFKs bortekamp mot Hødd, så jeg hadde naturligvis også blinket meg ut en lørdagskamp i området. Først hadde jeg imidlertid noe annet på agendaen, og siden jeg våknet nokså groggy i Ålesund etter fredagens sprell på Smutten, var det en noe utfordrende aktivitet jeg hadde valgt å utsette meg for. Heldigvis hjalp det litt med en hotell-frokost, og jeg tok også først en spasertur rundt det flotte Brosundet før jeg gjøv løs på formiddagens lille utfordring. Byfjellet Aksla by på fantastisk utsikt over Ålesund og det flotte området rundt, men 418 trappetrinn dit opp er ingen direkte plankekjøring for en utrent storrøyker med kols og dårlig kondis.

Jeg kom meg likevel overraskende greit opp til Fjellstua, som ligger der oppe, og kunne nå skue utover og nyte den fabelaktige utsikten over sentrum, skjærgården og ikke minst Sunnmørsalpene. Den var helt klart verdt slitet opp de mange trappetrinnene, men siden mitt forrige besøk her for mange, mange år siden, hadde det tydeligvis blitt innført avgift for å få se utsikten fra Fjellstuas terrasse. Kanskje ikke helt unaturlig for sunnmøringer, men det er vel heller ikke helt overraskende at sunnmøringene hadde reagert voldsomt på dette, og nå hadde prisen blitt halvert etter store protester. Det var uansett ingen som tok imot penger der, så sammen med de andre som hadde tatt turen opp denne lørdags formiddagen, kunne jeg nyte utsikten helt vederlagsfritt før jeg etter et kvarters tid tok beina fatt igjen.

Turen ned gikk selvsagt langt raskere enn turen opp, og jeg unnet meg til og med et raskt glass på Smutten før jeg gikk for å ta bussen østover mot Spjelkavik og dagens kamp. Spjelkavik hørte tidligere til Borgund kommune, men er i dag en bydel i Ålesund. Spjelkavik ligger rundt en mil øst for Ålesund sentrum, men omfatter også områder som Åse og Lerstad. I dette området finner vi også Moa med et trafikalt knutepunkt og sitt kjøpesenter som er blant de største i landet. Spjelkavik har de siste par tiårene i det hele tatt gjennomgått en rivende utvikling, og veksten er fortsatt blant de høyeste i Ålesund, samtidig som lokale bekjente forteller om en rivende utvikling også hva gjelder boligpriser her.

Håpet var å finne et vannhull i Spjelkavik sentrum, og at Google Maps hadde feil åpningstider for Vikapuben som de hevdet kun var åpent mellom klokka 20.00 og 02.00 fredager og lørdager. Det kan nok godt stemme, for der var det ganske riktig veldig stengt, og Spjelkavik yret ikke akkurat av liv. De var vel alle å finne ved Moa-senteret et lite stykke unna..? Jeg kunne like gjerne traske mot Spjelkavik Stadion, selv om jeg hadde svært god tid, men tok det veldig piano der jeg tok meg tid til å beundre fuglelivet i Lillevatnet på min vei. Men det var fortsatt over en time til avspark da jeg ankom Spjelkavik Stadion.

Spjelkavik IL ble stiftet i 1932, og jeg så allerede ved min ankomst at de ikke kun driver med fotball, for som bakteppe til stadion har man anlegg med hoppbakker. Det var noe overraskende for meg, men det vitne om at klubben også satser friskt på skihopp. I tillegg er det vel en kjent sak at de bedriver alpint, for både Sebastian Foss Solevåg og søstrene Løseth representerer klubben. Om vi holder oss til fotballen, er det her Tor Hogne Aarøy startet sin karriere, og han er nok i så måte deres mest kjente spiller. Klubben har i senere år vært fast innslag i 3. divisjon, og det var i en av dens avdelinger de i dag skulle ta imot Oslo-laget Nordstrand til dyst. Det var allerede aktivitet på Spjelkavik Stadion da jeg kom tuslende i finværet.

Nede på indre bane ved laglederbenkene satt et par fra hjemmelagets trenerapparat og diskuterte situasjonen på øverste del av tabellen mens de bladde i det som viste seg å være dagens program, og det var selvsagt inspirerende å se at man ville ha et program å by på. De to var ikke overraskende enige om at det gikk mot tittel og opprykk for Eidsvold Turn som med fem runder igjen hadde sju poengs luke ned til jagende Lørenskog. Derfra var det et langt større gap ned til Sarpsborg 08-reservene som hadde seks poengs luke ned til Spjelkavik og sju ned til Nordstrand. Ett eneste poeng skilte altså dagens duellanter, og hjemmetreneren håper ikke bare på seier, men også å trygge fjerdeplassen samtidig som han kikket på mulighetene for å innhente særpingene.

Da jeg etter en kort prat med de to gikk jeg ned mot inngangspartiet som nå var i ferd med å bli bemannet av et par unggutter, men passerte på veien Nordstrand-laget som var i ferd med sin oppvarming. Jeg slo av noen ord med deres trener Thomas Holm, og på spørsmål om de hadde kjørt opp kunne han avkrefte det og fortalte at de hadde flydd opp, før han la til at de hadde kjørt opp til bortekampen mot Sunndal og syntes det var fryktelig langt. Etter at jeg altså var ærlig nok til å oppsøke bua i det ene hjørnet, fikk jeg der betalt meg inn med 50 kroner (som muligens var for en honnør-billett?) samtidig som jeg på oppfordring også fikk utdelt et kampprogram fra bunken guttene hadde fått utdelt…og en billett som er kandidat til tittelen som årets største billett.

Det var en 8-siders affære som hadde det mest vesentlige – en tabell, kampoppsettet for denne og foregående runde, lagoppstillingene, litt om motstanderen Nordstrand IF, og et enkelt intervju med en av SIF-spillerne – og som dessuten var totalt blottet for reklame. Mer skal egentlig ikke til på dette nivået, men her til lands klarer jo altså ikke engang toppklubbene selv dette. Bortsett fra et kampprogram, gledet jeg meg også over noe annet ved Spjelkavik Stadion denne dagen, selv om det var noe jeg var klar over på forhånd. Banen der er nemlig en skikkelig gressbane av den klassiske sorten, og dermed skulle jeg få se en norsk fotballkamp på skikkelig underlag igjen, slik at jeg slapp å irritere meg over noe kunstgress.

Skjønt kunstgress har man her også ved Spjelkavik Stadion, men altså ikke på hovedbanen. Rett ved siden av ligger imidlertid en kunstgressbane tilknyttet en hall som skal stamme fra 2007. Disse to banene skilles kun av en gressvoll på bortre langside sett fra hovedbanens inngangsparti, og på den vollen har man installert en lengre benkerad som gjør at tilskuere her kan sitte og se begge veier. På motsatt langside står det et to-etasjes klubbhus, og foran dette har man laglederbenkene i tre. På den ene banehalvdelen har man på denne langsiden snekret en liten tribune av tilsynelatende nyere dato, mens det på den andre banehalvdelen er en tilsynelatende noe eldre variant anlagt i en gressvoll. Tilskuere her vil uansett befinne seg under åpen himmel, og på de to kortsidene er det intet av fasiliteter. Kanskje hadde den tilsynelatende nye tribunen på kunstgressbanens ene kortside gjort seg på tilsvarende plass på hovedbanen..?

Før kamp ankom også den godeste Elisabeth sammen med en kar hun hadde reist opp med denne helgen, og selvsagt også i firbeint selskap. Dyret som er mer tilpasset arktisk klima slet nok enda mer i høstsola enn undertegnede som nøyde seg med å kaste jakka og etter hvert bevege meg over på skyggesiden ved klubbhuset. Da hadde vi sett Spjelkavik ta initiativet og skape flere gode muligheter uten at de klarte å omsette de i scoring, og den trenden fortsatte utover hele første omgang. Det var ‘Vika’ som skapte det som var av sjanser, men de klarte foreløpig ikke å overliste Nordstrand-keeper Christopher Tobiassen. Jeg talte meg frem til at det var 75-80 tilskuere som så at det sto 0-0 halvveis (uten å regne med de som så en aldersbestemt kamp på kunstgressbanen ved siden av), selv om det offisielle tallet etter hvert ble presentert som 60 på NFFs sider.

Det var først etter at timen var passert at vi fikk se nettsus, og da måtte de et straffespark til. Nordstrand-keeperen feide ned Anders Myking Waagan, og sistnevnte gjorde ingen feil da han selv tok straffesparket. 1-0, og nå løsnet det, for kun tre minutter senere doblet vertene ledelsen. Myking Waagan var igjen involvert da han fikk dratt seg fra og lagt inn til Jonas Haugen Myrseth som sørget for 2-0 Nordstrand ga aldri opp, men syntes til tider å bruke mer tid og krefter på å forhøre seg med dommeren om hvilke sunnmørske kraftuttrykk som var akseptable eller ikke. Det var slett ikke ufortjent da Myking Waagan fastsatte sluttresultatet til 3-0 noen minutter før slutt, og igjen skjedde det fra straffemerket.

Etter at jeg hadde takket for meg til en Spjelkavik-leder som før kamp hadde tatt seg bryet med å komme bort og ønske meg velkommen etter å ha merket seg min Sunnmørs-weekend, var det på tide å tenke på returen til Ålesund sentrum. Elisabeth var for en gangs skyld passasjer, men etter at hennes kumpan tilbød meg skyss, fikk også jeg presset meg inn. Jeg ble sluppet av utenfor mitt hotell før de dro for å ordne overnatting. Senere fant jeg ut at også de til slutt hadde endt opp på Atlantica-hotellet. Selv gikk jeg for å innta deilig middag med litt biffsnadder på Toldboden, før jeg traff på de to under en luftetur med hunden. Vi blå stående og prate en god stund utenfor hotellet, der det var den firbeinte som til stadighet fikk voldsom oppmerksomhet fra feststemte mennesker på vei ut fra byen. Etter en tur opp på Mølla og Dirty Nelly avsluttet jeg kvelden med en svipptur innom det noe overprisede og masete utestedet Bro før jeg fant senga.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Norwegian ground # 112:
Spjelkavik v Nordstrand 3-0 (0-0)
3. divisjon avd. 1
Spjelkavik Stadion, 28 September 2019
1-0 Anders Myking Waagan (pen, 64)
2-0 Jonas Haugen Myrseth (67)
3-0 Anders Myking Waagan (pen, 87)
Att: 60 (officially, but I reckon probably 75-80)
Admission: 50 NOK (concession)
Programme: Free

Next game: 29.09.2019: Hødd v Fredrikstad
Previous game: 27.09.2019: Rollon v Bergsøy

More pics

 

Rollon v Bergsøy 27.09.2019

 

Fredag 27.09.2019: Rollon v Bergsøy

I forbindelse med FFK sin bortekamp mot Hødd hadde jeg planlagt en langhelg i Sunnmøre, med base i Ålesund. Med avreise allerede fredag var jeg tidlig oppe for å ta meg til Gardermoen og komme meg med Norwegian sitt morgenfly til Vigra. Selv om FFK-kampen ikke var før på fredag, var det en fin anledning til å få en helg i en av mine norske favorittbyer samtidig som jeg også fikk sett et par ekstra breddekamper. Flyturen foregikk uten noen dramatikk, og snart kunne jeg ta flybussen fra Vigra inn til Ålesund sentrum. Der var det fortsatt noen timer til innsjekking, så etter en liten spasertur i den flotte byen oppsøkte jeg puben Smutthullet – populært kun kalt Smutten – og slo meg ned der et par timer.

Etter hvert kunne jeg spasere tilbake og ta en ny kikk nede ved det vakre Brosundet, før jeg fikk lov til å sjekke inn ørlite før tiden ved Atlantica Hotel, der jeg hadde betalt den nette sum av 2 297 for tre netters overnatting – for øvrig med frokost inkludert. Etter å ha installert meg på rommet, ville jeg sjekke ut et nytt (i hvert fall siden min forrige besøk i byen) skjenkested i form av bryggeripuben Molo Brew nede på Stornespiren – rett bak rutebilstasjonen. Det var intet dårlig valg, men det var snart på tide å få litt mat i skrotten og etter hvert også rette oppmerksomheten mot kveldens kamp. Vel og merke etter gjensyn med og lesking av strupen ved både Mølla og Dirty Nelly.

Den skulle finne sted på Rollonbana lenger øst på Nørvøya, og hjemmelaget Rollon skulle ta imot Bergsøy til kamp om poeng i 4. divisjon Sunnmøre. SK Rollon ble stiftet i 1914, og er med det faktisk byens eldste fotballklubb. Den er oppkalt etter vikinghøvdingen Rollo som styrte området som i dag er Normandie, og mange mener at han var identisk med den sunnmørske vikinghøvding Gange-Rolv. Han avbildes da også i klubbens blå-hvite fane. I etterkrigstiden levde klubben en tilværelse som skiftet mellom spille på nivå to og tre av norsk fotball, og etter omleggingen på første halvdel av 1960-årene var de å finne på nivå fire. Deretter gikk det nedover, og i 1995 trakk de til og med sitt A-lag, som ikke ble startet opp igjen før i 2000.

Rollon spilte seg etter hvert opp i 3. divisjon, men ble der to ganger ‘offer’ for omstruktureringer. Da de i 2010 rykket ned igjen var det fordi det var ekstra mange nedrykkere i forbindelse med en reduksjon av 3. divisjons-avdelinger. Da de i 2015 vant sin 4. divisjons-avdeling og rykket opp, ble gjensynet med 3. divisjon kortvarig, for våren 2016 ble det etter én sesong retur idet man gjennomførte en ny omstrukturering og reduksjon av avdelinger (nå endte Rollon uansett nest sist den sesongen). Dermed er de nå å finne i 4. divisjon Sunnmøre. Interessant nok for en klubb på dette nivået er det at supporterne til tider har hatt et noe frynsete rykte, og at det både én og to ganger har sørget for baluba og omtale i pressen. Men det var vel liten grunn til å tro at det ikke ville gå roligere for seg når Bergsøy gjestet Rollonbana denne kvelden, selv om en heftig atmosfære ikke hadde vært å forakte.

Etter å ha latt en lokalbuss frakte meg vestover, ankom jeg Rollonbana med god tid til avspark. Med 50 kroner fikk jeg betalt meg inn på anlegget som har vært klubbens hjemmebane siden 1985. De hadde da spilt i drøyt tre tiår på den gamle Rollonbana som ikke lenger oppfylte kravene til hverken nasjonale eller internasjonale mål eller standard. Frem til 2013 var det naturgress her, men da ble det dessverre også her byttet ut med kunstgress, slik at kveldens kamp ville foregå på et temmelig usjarmerende underlag. Jeg tok meg inn i det ene hjørnet, der det står et klubbhus, og det som er av tribunefasiliteter er å finne foran dette klubbhuset, der noen betongavsatser i forkant av bygget har fått påmontert blå plastseter.

Man hadde dessverre intet kampprogram å by på, men en liten kikk på nettet bekreftet det jeg allerede visste; nemlig at tittelkampen sto mellom kveldens bortelag Bergsøy og Volda. De to var involvert i en voldsom kamp om førsteplassen, med Bergsøy som foreløpig serieleder, og skulle til alt overmål møtes i siste serierunde. Rollon var en av de to som jaget bak de to, men uten håp om å kunne innhente de. Rollonbana går for å være et vrient sted å ta med seg poeng fra som bortelag, og vertene hadde nok lite imot å stikke kjepper i hjulene for sine gjester fra Fosnavåg denne kvelden. Før kampstart ble det også tid til å stikke hodet innom kiosken, før jeg rettet oppmerksomheten mot det som skulle skje ute på plastikken.

De fremmøtte fikk umiddelbart valuta for pengene i form av underholdning, for allerede i kampens andre minutt var det klart for straffespark til gjestene etter at en av deres spillere ble meid over ende av hjemmelagets unge sisteskanse Isak Endal. Men 17-åringen i målet reddet straffesparket, og skulle for øvrig stå en solid kamp. Det var Bergsøy som hadde mest ball, men Rollon var skumle på kontringer, og det fikk vi et prov på etter et kvarters tid. Iver Lindseth lurte Bergsøy forsvaret og serverte Daniel Gjerde som hamret ballen i tverrliggeren så det sang i aluminiumet. Det var en liten advarsel til serielederne, og et signal om hva som skulle komme.

Med drøyt fem minutter til pause satt nok bortefolket svelene i halsen da Rollons Iver Lindseth presset Bergsøy-forsvaret og stjal ballen på hjørnet av 16-meteren for deretter å resolutt dunke ballen mot mål. Den seilet inn i bortre hjørne bak Bergsøy-keeper Ruben Storøy, og det sto 1-0 til stor jubel fra den entusiastiske eldre Rollon-supporteren som kontinuerlig hoiet og skrek og veivet med et Rollon-flagg. Men hvor lenge var Adam i paradis? I Rollons tilfelle var det tre minutter, for da fikk Bergsøy spilt gjennom Benjamin Leine som alene med keeper utlignet til 1-1 og sørget for at det var uavgjort da dommeren signaliserte at det var på tide med en pause.

Jeg hadde talt meg frem til 98 tilskuere, og i pausen var samtaleemne blant mange av de tittelkampen mellom Bergsøy og Volda. I forkant av årets sesong ble det kjent at antall opprykkere fra 4. divisjon til 3. divisjon skulle reduseres, og det betød at vi igjen ville se en situasjon der det i visse kretser dessverre ikke ville være tilstrekkelig å vinne sin avdeling. Sunnmøre var en av kretsene som ville påvirkes av dette, og det var klart at vinneren av kretsens 4. divisjon ville måtte spille opprykks-kvalik mot vinneren av 4. divisjon Nordmøre. Det så ut til å bli Kristiansund BK 2 – altså et reservelag. Nå vil de som leser mine skriverier kjenne til min holdning til at disse reservelagene for spille i det ordinære divisjonssystemet, så vi skal ikke gjenta det, men her var det uansett interessante synspunkter å høre. Et par supportere mente nemlig å mene at KBK 2 ikke ønsket opprykk og dermed kanskje ikke ville gi 100% i kvalifiseringen.

Uansett var det snart klart for andre omgang, og vi fikk nå se et Rollon-lag som presset høyere og skapte enda mer problemer for et Bergsøy som før hvilen hadde hatt mye ball. Kampen sto og vippet, men avgjørelsen lot vente på seg. Det måtte til slutt et straffespark til, og denne gang var det i favør Rollon etter at innbytter Kenneth Diallo ble lagt i bakken. Kaptein Andreas Blindheim gjorde ingen feil og satt straffen sikkert i mål til 2-1. Bergsøy måtte nå kaste folk fremover, men fikk også noen minutter i overtall da Iver Lindseth fikk sitt andre gule og dermed marsjordre. Den offensive satsingen ga dog rom for Rollon-kontringer, og på en av disse løp Nikolay Hjelset Hay over halve banen før ballen til slutt havnet hos Diallo som fastsatt sluttresultatet til 3-1.

Jubel i Rollon-leiren, men fortvilelse for Fosnavåg-folket som nå fryktet at de hadde kastet bort opprykket (det viste seg å stemme da de til slutt måtte gi tapt for et Volda som også slo de i den nevnte innbyrdes kampen – et Volda som til slutt også sikret opprykk med kvalik-seier over KBK 2). For min del tok jeg snart bussen tilbake til Ålesund sentrum, og takket være en nokså tidlig kampstart var det flust av tid til å forlyste seg på byen, der jeg endte opp på Smutten og først returnerte til hotellsenga i de små timer. Min helg på Sunnmøre hadde fått en fin start, og det var mer på menyen de kommende dagene.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Norwegian ground # 111:
Rollon v Bergsøy 3-1 (1-1)
4. divisjon Sunnmøre
Rollonbana, 27 September 2019
1-0 Iver Flåthe Lindseth (40)
1-1 Benjamin Leine (43)
2-1 Andreas Blindheim (pen, 86)
3-1 Kenneth Diallo (90+2)
Att: 98 (h/c)
Admission: 50 NOK

Next game: 28.09.2019: Spjelkavik v Nordstrand
Previous game: 24.09.2019: Sagene v Ullern 2

More pics

 

Sagene v Ullern II 24.09.2019

 

Tirsdag 24.09.2019: Sagene v Ullern 2

For andre dag på rad valgte jeg etter flere timer med vurdering frem og tilbake å dra ut og få med meg en kveldskamp, men dro denne dagen litt lenger da turen gikk inn til hovedstaden. Tvilen hadde først og fremst bakgrunn i at det var et reservelag involvert, og det bidrar ikke akkurat til vann i munnen, men jeg valgte til slutt likevel å ta turen for å se Sagene i aksjon. Etter flere timer som vinglepetter, kom jeg meg omsider med Oslo-bussen, men ved ankomst Oslo bussterminal var det ikke bare enkelt å komme seg med bussen videre. Stoppet for den aktuelle bussen var flyttet til en holdeplass i Tøyenbekken, men der var hele gata stengt grunnet veiarbeid, og det hang informasjon om at holdeplassen var flyttet…til holdeplassen ved bussterminalen der man ble henvist tilbake til Tøyenbekken. Ruter imponerte nok en gang!
Etter at jeg til slutt valgte å stresse bort til Jernbanetorget for å ta en annen buss derfra, hadde jeg ikke akkurat høye forhåpninger om å rekke kampstart på Bjølsenfeltet, men idet bussen passerte utenfor der kunne jeg se at spillerne var i ferd med å ta oppstilling før kampstart, og jeg rakk faktisk å hoppe av og komme meg bort til banen før kampen ble blåst i gang. Det dreide seg om et oppgjør i 4. divisjon Oslo avdeling 1, der det var Nesodden og Oppsal 2 som kjempet om tittelen. De hadde en luke ned til Sagene på tredje og Ullern 2 på fjerde, og det var nettopp de to sistnevnte som skulle måle krefter denne kvelden. Banen var ikke overraskende typisk for breddefotballen i Oslo; en kunstgressbane uten noe av tribunefasiliteter. På den ene langsiden har man i det minste en gressvoll der det allerede sto noen fremmøtte tilskuere, og blant disse var banehopperen Ray Tørnqvist som jeg ble stående å prate med.

Vi fikk se at Ullern-reservene tok ledelsen i det femte minutt, men da de spilte med overtrekks-vester som skulte numrene, var det en håpløs oppgave å finne ut der og da hvem som var hvem på bortelaget. Da NFF sine nettsider også brukte flere uker på å oppdatere gjestenes målscorere, gikk det lang tid før jeg fant ut at Kasper Hoftvedt var målscorer. Et kvarter senere doblet uansett Johannes Bakken Diserud ledelsen, men fem minutters tid før hvilen var det ny spenning da Eirik Andreas Ledesma Strøm reduserte til 1-2 mens jeg sammen med Ray og hans kompis sto og skrønet oppe på gressvollen.

En av de mente at det var avgjørelsen som falt da Kasper Hoftvedt økte til 1-3 tidlig i andre omgang, men vertene skulle i løpet av omgangen levere en vanvittig snuoperasjon. Snaut ti minutter ut i omgangen reduserte Kenneth Brendryen til 2-3, og det var han som på egenhånd snudde kampen med nye scoringer i det 70. og 75. minutt, slik at det nå sto 4-3. Det var sjanser begge veier, men det var Leif Isak Vinsjevik som på overtid satt spikeren i Ullern-kista med å sette inn 5-3. Det ble også sluttresultatet foran det jeg talte meg frem til å være 23 tilskuere, og det var bare å vende snuta hjemover for å planlegge helgeturen til Sunnmøre.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Norwegian ground # 110:
Sagene v Ullern 2 5-3 (1-2)
4. divisjon Oslo avd. 1
Bjølsenfeltet, 24 September 2019
0-1 Kasper Hoftvedt (5)
0-2 Johannes Bakken Dieserud (20)
1-2 Eirik Andreas Ledesma Strøm (40)
1-3 Kasper Hoftvedt (49)
2-3 Kenneth Brendryen (55)
3-3 Kenneth Brendryen (70)
4-3 Kenneth Brendryen (75)
5-3 Leif Isak Vinsjevik (90+3)
Att: 23 (h/c)
Admission: Free

Next game: 27.09.2019: Rollon v Bergsøy
Previous game: 23.09.2019: Drøbak/Frogn 2 v Torp

More pics

 

Drøbak/Frogn 2 v Torp 23.09.2019

 

Mandag 23.09.2019: Drøbak/Frogn 2 v Torp

Nå har jeg overhodet ikke for vane å se kamper som involverer reservelag; og spesielt gjelder det når det er de som spiller på hjemmebane. Unntaket er vel egentlig kun der det kun er reservelaget som benytter den aktuelle banen. Men nå bor jeg såpass nære Månabanen (også kjent som Frogn kunstgress) at jeg godt kunne ta turen opp dit og kikke på denne kvelden, men attraksjonen var da førstelaget til min gamle klubb Torp IF som skulle gjeste Drøbak/Frogn 2. Jeg synes det er artig å se Torp innimellom, og tok derfor turen opp fra Drøbak sentrum for å se om jeg klarte å finne ut av hva som har gått så galt denne sesongen.

Det var liten tvil om at sommeren var et minne blott, for det var allerede en kjølig aften da jeg gikk av bussen ved Frogn videregående skole og tuslet ned til kunstgressbanen (selvsagt) som ligger bortgjemt nede i en ‘dump’ bak skolen. Denne banen brukes først og fremst av reservelagene til DFI, men har i perioder også vært benyttet av førstelaget mens de har slitt med banedekket på Seiersten Stadion (som det stadig har vært tull med etter at man for noen år siden installerte kunstgress). Jeg har tidligere sett førstelaget i aksjon her flere ganger, og har i den forbindelse beskrevet banen, men jeg kan gjenta at det er en enkel kunstgressbane uten noen verdens ting av tribunefasiliteter. Langs den ene langsiden er det en fjellskrent som mange velger å se kampen fra.

Det dreide seg denne kvelden om 5. divisjon Østfold, der Lisleby var i ferd med å stikke av med tittelen, men først og fremst ble jaget av Tistedalen. Deretter fulgte Spydeberg på tredje og DFI 2 på fjerde. For Torp sin del lå de helt nede på en 13. plass, og etter at Borgar trakk sitt lag hadde de nå kun HSV bak seg. Det var kun målforskjellen som skilte de to, og representanter for Torp som jeg snakket med mente faktisk at det skulle mye til å unngå nedrykk til 6. divisjon. Jeg ble stående å snakke litt med Torp-folket i 1. omgang, men fikk etter hvert også noen ord med DFIs førstelagstrener som påsto at rekruttene kunne vunnet denne divisjonen relativt greit om de ville. Det er en djerv påstand, og det får stå for hans regning, men på mitt oppfølgingsspørsmål mente han at de blant annet hadde rundspilt Lisleby, men at det ikke var noen vits å kjempe om tittel og opprykk til 4. divisjon så lenge A-laget uansett ville rykke ned dit.

Jeg ville jo i utgangspunktet tro at man uansett vil havne så høyt oppe som mulig, og jeg tok påstanden med en ørliten klype salt, men hva vet jeg. Man har jo for øvrig sett at det pur unge A-laget til DFI har tatt seg opp spillemessig utover i en sesong som etter det nye styrets herjinger har vært et mørkt kapittel, og selv om man fortsatt lå som jumbo og det uunngåelige nedrykket stadig nærmet seg hadde de hengt langt bedre med i sine kamper etter sommeren. En som dro opp dagens snittalder noe voldsomt var Rino Abell som for lengst har passert 50 men som likevel var å finne i DFI-forsvaret denne kvelden. Han kunne nesten vært bestefaren til Maximilian Dahl som allerede i kampens femte minutt sørget for 1-0. To raske mål av Abdullah Ali gjorde at det sto 3-0 allerede etter 18 minutter, og bortefolket på sidelinjen kunne bare konstatere at de til tider ble rundspilt. Det sto 3-0 halvveis.

Jeg syntes nesten litt synd på sliteren Kenth Børresen som hadde en tung og ensom dag på topp for Torp, men etter å ha innrømmet at det ikke var så lett for ‘en gammel kæll’, ble han åpenbart lettere sjokkert over å høre at en av hans motspillere var rundt tiåret eldre enn ham. De sorte hadde i hvert fall unngått ytterligere baklengs på en stund, og det gjorde de også lenge etter hvilen. Det var først i det 73. minutt at Emil Alexander Hennig satt inn 4-0. Men fem minutter senere kom også spikeren i kista da Eryk Juliusz Krawczyk fastsatt sluttresultatet til 5-0 med en perle av et langskudd. Jeg talte meg frem til at det var 28 tilskuere som så DFI-rekruttene vinne enkelt, men jeg fikk vel aldri noe klart svar på hva som har gått så galt for Torp før jeg travet tilbake til bussholdeplassen for å komme meg hjem.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Revisit:
Drøbak/Frogn 2 v Torp 5-0 (3-0)
5. divisjon Østfold
Månabanen (Frogn kunstgress), 23 September 2019
1-0 Maximilian Dahl (5)
2-0 Abdullah Ali (15)
3-0 Abdullah Ali (18)
4-0 Emil Alexander Hennig (73)
5-0 Eryk Juliusz Krawczyk (78)
Att: 28 (h/c)
Admission: Free

Next game: 24.09.2019: Sagene v Ullern 2
Previous game: 18.09.2019: Abildsø v Høvik

More pics

 

Abildsø v Høvik 18.09.2019

 

Onsdag 18.09.2019: Abildsø v Høvik

Det var kun en uke siden jeg hadde kommet hjem fra siste tur til Storbritannia, men allerede hadde jeg tilløp til abstinenser som jeg visste jeg uansett ikke ville få bukt med denne kvelden. Jeg hadde da heller ikke lagt noen planer for kamp, men da min groundhopper-kollega Stig-André tok initiativ til en aldri så liten utflukt til Oslo var det i hvert fall noe å vurdere. Vi har etter hvert blitt litt av et radarpar i år, og når han nå foreslo å se Abildsø v Høvik lot jeg meg etter hvert overtale. Dermed gikk turen inn til Abildsø i det sørøstlige Oslo. Det hører nå til bydel Østensjø, og klubben spiller da også sine kamper rett ved Østensjøvannet.

Jeg tippet fuglene og det øvrige dyrelivet der nyter svært godt av kunstgress-forsøplingen derfra, for etter at sjåføren omsider hadde funnet en passende parkeringsplass, fant vi frem til Abildsøfeltet som har flere kunstgressbaner av forskjellige størrelser ved siden av hverandre. Et nokså typisk anlegg for breddefotballen i Oslo; med en ansamling usjarmerende kunstgressbaner og svært lite eller intet av tilskuerfasiliteter. Ved den innerste banen var det en åpen kiosk der min kompanjong fikk kjøpt seg en kaffe, men det var på banen ved siden av de skulle spille. En Old Boys-kamp var i ferd med å avsluttes da vi ankom med kun 5-10 minutter til kampstart, og vi traff også på et annet kjent groundhopper-fjes.

I 6. divisjon Oslo avdeling 3 var status den at Haslum og Grüner ledet an, mens kveldens bortelag Høvik befant seg på en fjerdeplass med hele 13 poeng opp til teten. Vertskapet Abildsø lå på en sjetteplass kun tre poeng bak Høvik, og med en kamp til gode, så de kunne komme seg á poeng med seier. Først måtte Stig-André og jeg imidlertid i aksjon som gode samaritaner, for dommeren presterte å blåse i gang uten at et av malene var dratt helt av banen. Der nede mellom 16-meterstreken og hjørneflagget sto det rett og slett inne på spillearealet, så vi tok ansvar og dro det av. Det var nok greit vi gjorde det, for noen strakser senere var det en duell ved dødlinja akkurat der målet hadde stått.

Da jeg så sent som i juni i år så det omvendte oppgjøret på Høvikbanen, hadde en god Christian Prestegaard Varmann gikk Høvik ledelsen, og historien gjentok seg nå da han i kampens sjuende minutt sørget for 0-1. Tjue minutter var spilt da vertene etter et mønsterangrep utlignet ved Martin Vefald Wennevold, men et lite kvarter senere gjenopprettet Anders Greina bortelagets ledelse på akrobatisk vis, og like før pause sørget Marcus Motrøen for at det sto 1-3 halvveis. Det så tøft ut for vertene nå, for Høvik virket å ha en viss kontroll.
Anders Greina ble tomålsscorer da jeg så Høvik slå Abildsø i sommer, og det ble han igjen da han nokså tidlig i andre omgang økte til 1-4. Vi fastslo der og da at det var avgjort, men umiddelbart reduserte Mats Lopez Hansen til 2-4. Det var sjanser begge veier, men da Kaspar Julian Henze reduserte til 3-4 i siste ordinære minutt, ble det fyr i teltet. Abildsø kastet folk fremover i jakten på en utligning på overtid, men måtte innse nederlag da dommeren blåste av med 3-4 som sluttresultat foran det vi talte oss frem til å være 26 tilskuere. Det var bare å vende snuta hjemover.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Norwegian ground # 109:
Abildsø v Høvik 3-4 (1-3)
6. divisjon Oslo avd. 3
Abildsøfeltet, 18 September 2019
0-1 Christian Prestegaard Varmann (7)
1-1 Martin Vefald Wennevold (21)
1-2 Anders Greina (35)
1-3 Marcus Motrøen (43)
1-4 Anders Greina (53)
2-4 Mats Lopez Larsen (54)
3-4 Kaspar Julian Henze (90)
Att: 26 (h/c)
Admission: Free

Next game: 23.09.2019: Drøbak/Frogn 2 v Torp
Previous game: 15.09.2019: Arendal v Fredrikstad

More pics

 

Arendal v Fredrikstad 15.09.2019

 

Søndag 15.09.2019: Arendal v Fredrikstad

Jeg hadde sett frem mot denne helgen, for det var bortekamp i Arendal med FFK, og ‘Selbak Boys’ hadde satt opp egen buss. Den tidlige starten søndag morgen betød at jeg måtte installere meg i plankebyen allerede lørdag, og til slutt ble det en langhelg der jeg dro nedover allerede fredagen for å overnatte hos min kompis Jon Erik, siden han også var åpen for en utflukt til Sverige på fredagen. Der ble det kamp hos Kungshams IF, som det er rapportert fra et annet sted, mens lørdagens planer i første omgang besto av hockeykamp mellom Stjernen og erkerivalene Sparta. Etter en herlig og durabelig cowboy-frokost, kom vi oss inn til sentrum der oppladningen til Red Beavers var i full gang på Hotel Fredrikstad. De hadde også ordnet med skyss til Stjernehallen, der vi så Sparta gå opp i en 3-0 ledelse før det var spilt tre minutter! Stjernen kom seg etter hvert etter en sjokkerende start, men tapte likevel.

For oss ble det en aldri så liten tur på byen, der vi også fikk selskap av vår venninne Elisabeth, som vel hadde brukt lørdagen til å se fotball i Grebbestad. Etter en tur innom både Dragen og Havnelageret, kom vi oss omsider både hjem til Jon Erik og i seng. Vi hadde en tidlig start på søndagen, og nå hadde det også dukket opp skjær i sjøen. Planen hadde vært å kjøre til Strömstad for å ta båten derfra til Sandefjord – en artig variant vi hadde suksess med borte mot Fram Larvik i fjor – men værmelding som varslet sterk vind skapte usikkerhet rundt hvorvidt ferja ville kjøre. Det ville ikke bli tatt noen avgjørelse før søndag morgen, sa de, og la til at det uansett nok ville bli en ubehagelig overfart. Derfor ble i løpet av lørdagen avgjørelsen tatt om å avbestille og heller ta Bastø-ferja.

Litt synd for de som hadde sett frem til både buffet-frokost, bar og tax-free på båten, men den lille trøsten fikk være at vi nådde ville ankomme Arendal ørlite tidligere med og dermed ville få mer tid på pub der. Og som ‘sjefs-arrangør’ Anders sa, var det sikkert bedre at folk ble fulle enn at de ble sjøsyke. De første korker var lengst sprettet da vår buss rullet av gårde fra Selbak klokka 07.00, så dette ville bli en lang dag. På ferja ble det sveler til frokost, og over på feil side av fjorden steg stemningen i takt med inntaket av flytende føde på vei sørover. Til tross for en rekke pisse-pauser ankom vi som planlagt Arendal i svært god tid, med flere timer til kamp, og vi slo oss ned på No 1 Sportsbar. Der fortalte den greske frøkna bak disken at de hadde vært nervøse for det de hadde hørt ville bli et storinnrykk fra Fredrikstad, men det går nok noe roligere for seg her enn i Hellas, og de gjorde meget gode penger på folket fra plankebyen denne dagen.

Arendal er som kjent en by i Aust-Agder fylke, der den også er administrasjonssenter. Selve byen har i dag omtrent 43 000 innbyggere, og er ifølge tradisjonen anlagt på sju holmer. Trelasteksport ble tidlig en viktig næring i Arendal-området, og både briter, nederlendere og tyskere kom til havnene her for å handle. Også utvinning av jern har vært viktig her, og det såkalte Arendalfeltet skal ikke bare være landets rikeste jernmalmforekomst, men også av usedvanlig god kvalitet. I 1884 var Arendal faktisk Norges største sjøfartsby, med 13 prosent av landets handels-tonnasje. Etter dette kom imidlertid nedgangstider og en stagnasjonsperiode som stort sett varte helt til etter andre verdenskrig. Arendal har også vært rammet av flere bybranner opp gjennom årene, og etter den største av disse i 1868 ble det innført murtvang i byen.

Vi forlystet oss og hadde det riktig så trivelig der baren etter hvert til og med begynte å gå tom for visse varer, så etter at jeg hadde fått kastet innpå en av deres pizzaer passet det vel egentlig greit å bevege seg oppover mot dagens kamparena som jeg fortsatt kaller Bjønnes Stadion. Det var bare å marsjere tilbake til bussen for å bli skysset dit, og beretningene om gratis inngang til denne kampen viste seg å stemme, for næringslivet i Arendal hadde gått sammen i et spleiselag i håp om at det skulle bli storinnrykk og publikumsfest når aristokratene far Fredrikstad kom på besøk denne dagen. Noe kampprogram klarte man tilsynelatende ikke å by på i kampens anledning, og det var først i ettertid at en banehopper-kjenning fra Egersund informerte meg om at de visstnok har et program, men at det kun er for sponsorer etc. En snodig variant.

Arendal Fotball er en klubb som føyer seg i rekken av samarbeids-klubber – eller bastard-klubber, som en bekjent kaller de – som det etter hvert florerer av her til lands. Da snakker han om disse samarbeidsklubbene som er et resultat av at flere lag slår seg sammen til én storsatsing og eventuelt lar satsningsklubben overta både aktuelle spiller og eventuell ‘divisjons-plassering’ for det høyest rangerte laget mens de selv fortsetter med breddefotball under eget flagg. Vi har eksempler på slike klubber i både Haugesund, Kristiansund, Sarpsborg, Tønsberg, Sandefjord…listen kunne vært gjort en god del lenger. Spesielt sjarmerende er det ikke, slik jeg ser det, men Arendal Fotball ble nå i hvert fall stiftet så sent som i 2010, ved at klubbene Trauma og Grane slo seg sammen. Begge disse spilte for øvrig under egne navn i 5. divisjon i år, og der vant Trauma avdelingen sin mens Grane endte opp med å trekke laget sitt.

Dette var andre gang disse to klubbene prøvde et slikt samarbeid, for FK Arendal som eksisterte fra 2000 til 2008 (og som også hadde med en rekke andre lokale klubber) var ingen suksess. Det nye fotball-monsteret i Arendal startet i 3. divisjon i 2011, men måtte vente til året etter før de vant divisjonen og rykket opp. I 2. divisjon fikk de det nok muligens litt tøffere enn forventet til tider, men i 2016 sikret de seg endelig nytt opprykk, og var dermed å finne på nest øverste nivå i 2017-sesongen. Den endte dog med sisteplass og nedrykk tilbake til 2. divisjon, for øvrig sammen med dagens motstander FFK som fulgte etter litt senere etter at en fiaskosesong endte med pinlig kvalik-tap mot Notodden. Begge befinner seg altså fortsatt i 2. divisjon, og mens opprykkstoget for lengst hadde gått for Arendal, hadde Fredrikstad los på lederduoen Stjørdals-Blink og Kvik Halden, men var egentlig nødt til å vinne om de skulle henge med de to.

Bjønnes Stadion åpnet i 1954, og jeg vil anta at det den gang var Idrettsklubben Grane som benyttet den som sin hjemmebane. Stadionet fungerte også som skøytearena, og blant annet arrangerte de NM på skøyter her i 1965. I dag er både skøytevirksomheten og løpebanene rundt banen for lengst borte. Bjønnes Stadion gjennomgikk for et par år siden en ansiktsløftning, og da den gjenåpnet i 2017 var det med et nytt sponsornavn. Vi holder oss som vanlig til det tradisjonelle, spesielt siden en av vaktene kunne bekrefte at det dreide seg samme bane på eksakt samme sted. Tidligere ståtribuner på den ene langsiden har nå blitt erstattet med en stor og moderne tribune med betongavsatser der flankene byr på ståplasser mens det overbygde midtpartiet har sitteplasser. Motsatt langside er nok fortsatt ‘work in progress’, for der står nå en gammel tribune gjemt bak noen brakker. FFK-fansen hadde fått tildelt en av kortsidene, der vi sto under åpen himmel på det som må være en midlertidig tribune. På motsatt kortside er det åpen sittetribune med hvite og blå seter som får stavet noen sponsornavn.

Jeg hadde åpenlyst gitt uttrykk for at dette var en av kampene jeg med FFK-brillene på var mest redd for på det gjenværende programmet, men FFK klarte seg bra en god stund. Det var en temmelig jevnspilt innledning på kampen, men jeg sto med en følelse av at FFK hadde initiativet, og det så lyst ut da Henrik Kjelsrud Johansen headet et godt innlegg i mål til 0-1 uten at Arendal-keeper Leopold Wahlstedt kunne gjøre stort. Men så endret alt seg etter en snau halvtime, da Stian Stray Molde fikk direkte rødt kort etter en takling. FFK-fansen protesterte høylytt og voldsomt, men vi sto når sant skal sies bak mål på motsatt banehalvdel av der det skjedde, og en FFK-kompis som på det tidspunktet var på vei tilbake fra kiosken (som vi måtte gå helt over til andre kortside for) og befant seg på høyde med situasjonen mente det var greit.

Kampen skiftet nå karakter, og Arendal presset stadig mer på mens FFK (igjen) ble litt for defensive etter min smak. Akkurat idet vi sto og snakket om at det hadde vært fint å holde nullen frem til pause, fikk hjemmelaget sin utligning med under fem minutter til hvilen. Et kritisk tidspunkt for en scoring, og noe kontroversielt var det muligens også, for da Jeppe Illum sendte ballen i mål fra 16 meter vinket linjemannen for offside, men dommeren valgte å overstyre ham og godkjenne målet. Dermed 1-1 til pause, og nå så det ikke altfor lyst ut sett med FFK-øyne. Noen måtte bruke pausen til å få seg litt styrkedrikk i bussen, for nå var det viktige 45 minutter i vente når ‘guttæne’ virkelig måtte brette opp ermene i andre omgang.

Det var for en FFK-er litt urovekkende det vi fikk se etter pause, for Arendal skapte målsjanser på rekke og rad, og tok også ledelsen allerede i omgangens femte minutt da Jens Kristian Skogmo sørget for 2-1 med en suser av et langskudd. Det var knalltøft for FFK nå, og det var da også Arendal som fortsatte å kjøre. Det var etter hvert ganske utrolig at de ikke klarte å øke ledelsen, for de drev sjansesløseri på høyt nivå, og det betød at de aldri var helt trygge før dommeren blåste av. FFK kunne nok sikkert med litt hell ha klart å kjempe til seg en utligning, men når sant skal sies var Arendal nærmere både 3-1 og 4-1 enn det FFK var utligning, og dermed så de 1 014 tilskuerne at poengene ble igjen i Arendal.

Jeg var ikke den eneste som slo fast for meg selv at det der var opprykket som gikk fløyten, og det var en noe oppgitt gjeng som etter hvert samlet seg på bussen for å sette kursen hjemover. Hjemturen virket som vanlig mye lenger enn veien ned, og det hjalp selvsagt ikke på med dagens resultat. Flere benyttet hjemreisen til å sove litt og få ned promillen noe med tanke på at det var arbeidsdag dagen etter. Noen andre holdt det fortsatt gående og begynte til og med å snakke om utestedenes åpningstider og en mulig tur på byen i Fredrikstad ved hjemkomst. Det siste var ikke aktuelt for meg og Jon Erik, for sistnevnte var en av de som skulle tidlig opp på jobb. Sveler på ferja ble også kveldsmat, og vi kom oss til slutt tilbake til Fredrikstad og Selbak, der jeg og min vert snart tok kvelden. Dagen etter våknet jeg så vidt av at han snek seg ut og dro på jobb, og sov et par timer til før jeg satt kursen hjemover etter nok en fin helg.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Norwegian ground # 108:
Arendal v Fredrikstad
2. divisjon avd. 1
Bjønnes Stadion, 15 September 2019
0-1 Henrik Kjelsrud Johansen (18)
1-1 Jeppe Illum (41)
1-2 Jens Kristian Skogmo (50)
Att: 1 014
Admission: Free
Programme: None (apparently they do one, but only for the sponsors!)

Next game: 18.09.2019: Abildsø v Høvik
Previous game: 13.09.2019: Kungshamns IF v IK Svane
Previous norwegian game: 03.09.2019: Ås 2 v Østsiden 2

More pics

 

Kungshamns IF v IK Svane 13.09.2019

 

Fredag 13.09.2019: Kungshamns IF v IK Svane

Min september-tur til Storbritannia var nå historie, og tilbake i gamlelandet var det bare å innse at fotballkultur, pubkultur og kampprogrammer nå en stund fremover sannsynligvis ville erstattes av kamper på kunstgress og en liga der reservelag får ødelegge altfor høyt oppe i divisjonene. Jeg så dog likevel frem mot helgens bortekamp til Arendal med FFK, men i den forbindelse dukket det også opp en interessant bonus. Jeg hadde uansett tenkt å ta dra ned til Fredrikstad på lørdagen for å overnatte hos min kompis Jon Erik, men siden han hadde tatt seg fri hele helgen lurte han nå på om vi kanskje skulle ta en tur over grensen dersom jeg klarte å oppdrive en fredagskamp i Sverige. Jeg hadde først onsdag ettermiddag kommet hjem fra England, men allerede drøyt halvannet døgn senere satt jeg fredag formiddag kursen mot Fredrikstad.

Etter at jeg ved hjelp av buss og tog kom meg til Fredrikstad og videre til Sellebakk (eller Selbak som jeg fortsatt bruker), kom Jon Erik hjem tidlig fra jobb ikke mange minuttene etter at jeg hadde låst meg inn hos ham, og snart var vi på mot Sverige og Bohuslän, der Kungshamns IF skulle spille fredagskamp mot IK Svane. Vi hadde reist tidlig for å få litt ut av dagen i Bohuslän, og første stopp var Strömstad der Jon Erik skulle innom systembolaget. Etter å ha inntatt lunsj på en pizzasjappe der, gikk ferden videre mot Smögen, via en og annen omvei. Blant annet tok vi en avstikker for å kikke på Sotekanalen og naturreservatet på Ramstadlandet, der det blåste sånn at vi nesten hadde problemer med å holde oss oppreist i det åpne og vakre landskapet.

Vel fremme i Smögen måtte vi jo også ta en kikk på Smögen IFs hjemmebane Havsvallen, som virket som en koselig plass å se fotball, og kanskje må vi returnere hit en annen gang. En derby-kamp mot naboen Kungshamns IF hadde vært gjevt, og da skal det visst være nokså bra trøkk, og man skal tro noen av de lokale. Her var det dog ikke kamp denne dagen, så vi tok i stedet en spasertur rundt på bryggepromenaden i Smögen, som burde være kjent for de fleste. Dette er jo et populært sted for båtturister, og ikke overraskende var det båter med norske flagg som så ut til å dominere langs brygga. Jon Erik hadde blitt fysen på et rekesmørbrød, men etter å ha vurdert flere spisesteder, bestemte vi oss for å heller krysse over til Kungshamn og parkere der før vi tok oss en matbit.

Det er kun den drøyt 400 meter lange ‘Smögenbron’ som skiller Smögen fra fastlandet og Kungshamn, og etter at vi kom oss trygt over brua tilbake til fastlandssiden, valgte vi å parkere rett utenfor Kungshamnsvallen. Det bød selvsagt på en mulighet til å allerede nå ta en lynrask kikk på kveldens kamparena, før vi tuslet den korte veien ned til havna. Der satt vi oss etter hvert ned på Havnbageriet, hvor en utrolig sjarmerende jente fikk servere oss herlige rekesmørbrød av solid størrelse og med et solid antall reker. I midten av september var det fortsatt flott her, og her herjet heller ikke vinden like mye som ute på Ramstadlandet, siden man ligger mye mer i le. Det hadde til tider egentlig vært som en fin sommerdag, og vår lille utflukt må absolutt kunne beskrives som en suksess.

Kungshamn er et tettsted ved i landskapet Bohuslän, som igjen sorterer under Västra Götalands län. Stedet har rundt 3 500 innbyggere, og i tillegg til å være nærmeste nabo til Smögen, ligger Kungshamn også rett nord for Lysekil. Kungshamn består av områdene Gravarne, Bäckevik og Fisketången, og fiske har alltid vært en viktig del av stedets historie. I en lang periode var det til og med eneste næringsvei her, og så sent som på midten av 1900-tallet var det langt over 200 yrkesfiskere som bodde her, i tillegg til et utall personer som var tilknyttet fiskemottak, fiskeauksjoner etc. I dag er det mange som pendler til eksempelvis Lysekil og Uddevalla, selv om en del også pendler motsatt vei. Kungshamn er for øvrig også administrasjonssenter for Sotenäs kommune.

Mens vi satt og skrønet på Hamnbageriet, og innimellom gjorde klønete forsøk på å kurtisere frøkna som ekspederte, fikk vi beskjed om at groundhopperen Stig-André Lippert (sjekk ut hans blogg her) nærmet seg Kungshamn og lurte på hvor vi skulle møtes. Vi gjorde det så enkelt som at han fulgte vårt eksempel og parkerte ved Kungshamnsvallen for deretter å spasere ned for å møte oss. Vi hadde akkurat spist ferdig og takket frøkna for servering da han fortalte at han hadde parkert, og ganske riktig kom han noen minutter senere. Etter en liten tur rundt ned i havnen satt vi igjen kursen mot Kunghamnsvallen, der det tross alt var en kamp å se, og med god tid til avspark betalte vi oss inn med 50 svenske kroner. Denne gang hadde jeg til og med husket å ta med noen svenske kontanter jeg hadde liggende fra forrige Sverige-tur.

Det var intet kampprogram, men klubben kunne i det minste by på stensiler med lagoppstillingene, og vi var klare for kamp. Kungshamns IF ble i 1919 stiftet under navnet Gravarne IF, men tok allerede ti år senere dagens navn. I 1960 vant de sin avdeling i Division 3 og rykket opp til Division 2 Västra Svealand, som den gang var ensbetydende med en regionalisert nivå to. Eventyret på nest øverste nivå varte i to sesonger før de i 1962 rykket ned igjen, men i 1971 var det nok en gang tilbake etter en dramatisk kvalifisering. Avdelingen het nå Division 2 Södra, og denne gang ble det med én eneste sesong før de rykket ned igjen. Det har gått opp og ned siden den gang, og ikke minst har det skjedd restruktureringer siden den tid, men klubben spiller nå i hvert fall i Division 4 Bohuslän/Dalsland der de denne kvelden skulle måle krefter med IK Svane fra Uddevalla.

Kungshamns IF har for øvrig fostret flere en og annen spiller som senere har gjort seg bemerket i svensk fotball, og ikke minst har GAIS hatt glede av dette. Det var herfra Göteborg-klubben hentet Kungshamn-gutten Hasse ‘Guldfot’ Samuelsson som skulle vise seg å bli en GAIS-legende. Senere gikk både Janne Olsson og Sten Pålsson samme vei, og også disse ble landslagsspillere for blågult under sin tid i GAIS. Mon tro om noen av de vi skulle se i aksjon denne fredagskvelden vil kunne ikle seg GAIS-drakta eller til og med den svenske landslagsdrakta om noen år? Det siste er vel ikke altfor sannsynlig slik fotballen har blitt i disse dager, men vi så uansett frem mot kampstart der vi tuslet rundt på anlegget og knipset noen bilder mens vi ventet på at lagene skulle innta banen.

Kunghamnsvallen har vært hjemmebane for Kungshamns IF siden den ble innvidd i det herrens år 1922, og den domineres i dag av den etter forholdene store hovedtribunen på den ene langsiden. Denne har sitteplasser i form av ‘benkerader’ i tre som er montert på noen steinblokker. På motsatt langside er det en noen avsatser med enkel ståtribune under åpen himmel, mens det på kortsidene ikke er noe av tribunefasiliteter. I hjørnet på den ene kortsiden er imidlertid inngangspartiet der vi hadde tatt oss inn, mens man i motsatt ende av banen har en elektronisk måltavle. Kungshamns IF driver så vidt jeg har skjønt også med friidrett, og det er nok derfor det også er løpebaner rundt banen. Verre er det at kunstgresset har funnet veien også hit, men det fikk vi leve med, og det var tross alt ikke noe vi var uvant med, den norske delegasjonen som til syvende og sist hører hjemme i et totalt kunstgress-infisert land. Neida, dette skulle gå fint.

Et lag skal direkte opp fra Division 4 Bohuslän, og det var Bengtsfors som så ut til å ha grepet om divisjonstittelen og opprykket, men Kungshamn og Munkedal jaget bak og kjempet nok i første rekke om andreplassen som gir kvalik. IK Svane hadde på sin side nok med å holde bak seg klubber som Brålanda, Stala og Lysekils AIK, men det var etter sigende et svekket Uddevalla-mannskap som kom ut i skjærgården denne kvelden, for de hadde tre som sonet karantene i tillegg til flere som ifølge en Svane-leder på sidelinjen hadde måttet melde forfall. Han spådde at hans utvalgte ville få en tøff kamp mot et hjemmelag som nok fortsatt hadde håp om kvalik, og med det tok jeg plass oppe på tribunen sammen med mine kompiser.

Det var kanskje ikke helg uventet at hjemmelaget tok føringen allerede fra start, og allerede i det femte minutt tok de ledelsen. Utfra det en lokal berettet har Kungshamn et solid våpen i lange innkast fra Alexander Kofoed Hansson, og det var et av hans monsterinnkast som fant veien inn i feltet der Jonas Hedlund raget høyest og headet inn 1-0. Den første halvtimen var det i det hele tatt nokså rått parti. Svane ble konstant presset tilbake, og nesten hver gang de hadde ballen var det snart en Kungshamn-spiller der og vant ballen. Man måtte likevel vente til det 27. minutt før det ble ny nettsus, og denne gang var det etter en snodig situasjon. Lucas Göransson skjøt fra rundt 20 meter, Svane-keeper Alexis Vega parerte, men ballen fikk en merkelig skru og spant inn i Svane-målet til 2-0. Egentlig kanskje et selvmål av keeper, men Göransson ble kreditert, så da holder vi oss til det, og 2-0 holdt seg også til pause.

Etter hvilen red vertene på ledelsen, og ethvert Svane-forsøk på å spille seg gjennom ble resolutt stoppet av stopperne Marcus Broberg og Björn Syversen. Det var status quo og lite av voldsom interesse som skjedde før Syversen nikket inn 3-0 med drøyt ti minutter igjen og dermed punkterte kampen en gang for alle. Dette var dog starten på en god Svane-periode, og gjestene skapte mer de siste ti minuttene enn de hadde gjort under hele kampen frem til det. De skal ha ros for at de fortsatte å kjempe, og keeperen deres hadde da også hatt noen meget gode redninger, men de klarte aldri å pynte på resultatet. Dermed endte det 3-0 foran det jeg hadde talt meg frem til å være 91 tilskuere. Vi satt kursen hjemover umiddelbart, via et stopp på en gatekjøkken like før grensen, og vi unnet oss en tur ned på puben i Selbak. Stig-André fikk tilbud om å ligge over, men takket nei, selv om han nok angret da han dagen etter fikk se cowboy-frokosten Jon Erik vartet opp med – en skikkelig britisk frokost som også inkluderte black pudding jeg hadde tatt med hjem fra England. Men det er uansett en annen historie.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Swedish ground # 9:
Kungshamns IF v IK Svane 3-0 (2-0)
Division 4 Bohuslän/Dalsland
Kungshamnsvallen, 13 September 2019
1-0 Jonas Hedlund (5)
2-0 Lucas Göransson (27)
3-0 Björn Syversen (79)
Att: 91 (h/c)
Admission: 50 SEK
Programme: None (free teamsheet)

Next game: 15.09.2019: Arendal v Fredrikstad
Next swedish game: 03.10.2019: Vänersborgs FK v IFK Åmål
Previous game: 10.09.2019: Abbey Hey v Barnton
Previous swedish game: 09.08.2019: IFK Strömstad v Hogstorps IF

More pics