Torsdag 10.04.2025: Trosvik v Tistedalen

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Selv etter en deilig FFK-seier dagen før, var det ingen grunn til å hvile på laurbærene. Det gjaldt for så vidt også undertegnede, som igjen var ute på farten og kikket på litt breddefotball i Østfold-kretsen. Denne torsdagskvelden hadde jeg vurdert storkampen i 4. divisjon mellom Kråkerøy og Råde, men nøyde meg til slutt med en tur til Trosvikbanen for å ser 5. divisjons-oppgjøret Trosvik v Tistedalen. Ikke bare var det en noe enklere reisevei for meg, men den begynte også en time tidligere, slik at hjemkomst også ville være tidligere. Dermed kunne jeg også ta 116-bussen fra holdeplassen nesten rett utenfor her, og ble med den en runde opp i Oredalen før jeg hoppet av ved holdeplassen Skrellenveien, et stenkast fra Trosvikbanen.

I dette området hadde man nylig også fått omdøpt en del av Mølleveien til Gullklokkeveien, etter at FFKs historiske komité med Jørn Enger i spissen har kjempet en stund for dette. Det dreier seg om strekningen av Mølleveien fra krysset ved Trosviks klubbhus og ned til Onsøyveien, som ironisk nok er omtrent like lang som en fotballbane. Denne veistumpen har hatt en konsentrasjon av landslagsspillere det skal godt gjøres å finne maken til. Her bodde nemlig både Roar ‘Pontus’ Johansen, Arne ‘Lille-Lækken’ Pedersen, Bjørn Borgen, Hans Jakob ‘Jappen’ Mathisen og Thorleif ‘Såpa’ Larsen. De tre førstnevnte fikk alle gullklokka, og i tillegg til totalt 143 landskamper og 17 landslagsmål, kunne kvintetten til sammen skilte med 14 cupmesterskap og 17 seriemesterskap. ‘Jappen’ er for øvrig den eneste av de gamle heltene som fortsatt lever.

Det var uansett en solid avsporing, for det skulle ikke handle om FFK, men oppgjøret mellom Trosvik og Tistedalen. Det var et møte mellom to lag som begge hadde lidd nederlag i serieåpningen uken før. ‘Tiffarna’ hadde reist til Begby og fått 0-5 i sekken av et Begby-lag som jeg før seriestart hadde hatt visse vansker med å plassere, mens Tistedalen hadde tapt 1-3 hjemme for et Rygge som flere hadde nevnt som en mulig outsider. Jeg hadde jo tidlig lagt hodet på blokka og utropt Rakkestad til årets store favoritt i 5. divisjon (det er i skrivende stund ikke sikkert at det var så enormt bra tips) med Gresvik som fremste utfordrer. For Trosvik sin del har det vært store utskiftninger, og de skal være meget fornøyd om de i det hele tatt kommer i nærheten av å kopiere fjorårets sjetteplass. Jeg hadde Tistedalen som en ørliten favoritt i denne kampen, selv om heller ikke de er blant de jeg tror vil kjempe helt i toppen.

Det var en nokså sjansefattig innledning på kampen, uten at det skjedde stort foran de to målene, men gjestene fra Tistedalen virket nok uansett et lite hakk skarpere, og hadde i det 25. minutt et skudd som barberte den bortre stolpen. Tre minutter senere kom de enda nærmere i form av et skudd som traff stolpen, etter at keeper muligens fikk en touch. Det lå et mål til bortelaget i luften, og da det kom i det 35. minutt, var det fra en dødball. Det var mannen med det fantastiske navnet Jiress Suka Suka Kadiobo som fikk hodet på ballen og headet i mål via stolpen. Det sto 0-1, og det var ikke helt ufortjent. Det var det heller ikke at det fortsatt var stillingen til pause.

Tistedalen hadde nokså tidlig i andre omgang en god mulighet da de traff tverrliggeren, men etter en drøy time doblet de ledelelsen ved Kristian Strøm som satt inn 0-2. Like etter var de frempå igjen med fine kombinasjoner og en avslutning som keeper fikk blokkert, og med et lite kvarter igjen traff Tistedalen nok en gang tverrliggeren. Med ti minutter igjen hadde bortelaget et frispark som ble slått inn i feltet og stusset på mål, men keeper reddet. Trosvik hadde skapt nokså lite av relle sjanser, men helt mot slutten spilte de seg frem til noen muligheter uten at de fikk uttelling. Dermed endte det med borteseier 0-2, og jeg kunne traske ned Unnebergveien – ikke Gullklokkeveien – for å komme meg til bussholdeplassen i Knipleveien og sette kursen hjemover.

Revisit:
Trosvik v Tistedalen 0-2 (0-1)
5. divisjon Østfold
Trosvikbanen, 10 April 2025
0-1 Jiress Suka Suka Kadiobo (36)
0-2 Kristian Strøm (62)
Att: 17 (h/c)
Admission: Free

Next game: 11.04.2025: Selbak v Sparta
Previous game: 09.04.2025: Fredrikstad v Vålerenga

More pics

Tirsdag 10.05.2022: Brighton & Hove Albion U23 v Worthing

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det var klart for turens siste kamp, og også sesongens siste for min del i Storbritannia, og den skulle finne sted nede ved sørkysten. Det betød at jeg måtte forflytte meg sørover fra Dewsbury, der jeg hadde overnattet, og etter å ha fått servert en full english breakfast sjekket jeg ut fra Wellington Tavern og kom meg med toget fra Dewsbury til Leeds. Neste etappe gikk til London Kings Cross, der jeg krysset over til London St. Pancras og kom meg toget videre sørover. Jeg ble med til East Croydon, der jeg hadde betalt £59,99 for overnatting ved stedets Travelodge-hotell. Det var litt tid til innsjekking, så jeg slo i hjel litt tid med et måltid ved Wetherspoons-puben The George før jeg gikk for å sjekke inn.

Denne dagen hadde voldt meg litt hodebry med tanke på kamputvalget, men siden dette var siste tog med gyldig togpass, og med en flyvning fra Gatwick morgenen etter, hadde jeg vært avhengig av en kamp som lot seg kombinere med en base i nærheten. En kamp jeg etter hvert merket meg var Sussex Senior Cup-finalen mellom Brighton & Hove Albion og Worthing på førstnevntes hjemmebane. Det dreide seg om vertenes U23-lag, og i utgangspunktet vil jeg jo gjerne se førstelaget når jeg besøker et nytt stadion, men samtidig bød dette på en mulighet til å gjeste Falmer Stadium uten å måtte se Premier League. Selv om jeg hadde betalt £12 for en billett på nettet, begynte jeg likevel etter hvert å vingle, og vurderte å i stedet dra til Fleet Town som skulle være vertskap for Southern Combination sin ligacupfinale mot Ashford Town (Mx), men endte til slutt opp med å holde meg til planen.

Turen til Falmer kunne gå via enten Brighton eller Lewes, og jeg valgte meg sistnevnte rute, for Lewes er en trivelig liten by, og da jeg i april 2014 så Lewes FC i aksjon på The Dripping Pan fikk jeg aldri surret meg inn i sentrum, så det var det på tide å bøte litt på. Etter å ha toget ned til Lewes, var jeg innom både The Lansdown Arms, The Royal Oak, og Rights of Man, før jeg krysset elven Ouse og besøkte John Harvey Tavern, som er pub til det lokale John Harvey bryggeriet. Alle var fine vannhull, og det var også The Volunteer som jeg var innom før turen gikk tilbake til stasjonen for å komme meg med toget videre til Falmer. Det er en liten landsby som ligger åtte kilometer nordøst for Brighton, og det er altså der Brighton & Hove Albion nå spiller sine hjemmekamper, og har gjort det siden åpningen i 2011.

Brighton & Hove Albion ble stiftet i 1901, og tok i 1920 plass i Football League sin nye tredjedivisjon. Våren 1979 sikret de seg opprykk til øverste nivå, og ble værende i fire sesongen. I nedrykkssesongen 1982/83 spilte de seg imidlertid frem til sin første (og hittil eneste) FA Cup-finale, og var nære på å slå Manchester United, men det endte 2-2 på Wembley, og Manchester-laget vant omkampen hele 4-0. Brighton forfalt senere i den grad at de i 1997 sto i fare for å ryke ut av ligaen, og de reddet til slutt plassen på målforskjell på bekostning av Hereford United, som de til alt overmål måtte i sesongens siste kamp og spilte uavgjort med etter en sen utligning. Klubben sto likevel i fare for å gå under, men et nytt styre reddet klubben, og klatringen tilbake startet med to strake opprykk i 2001 og 2002. I 2017 hadde de også sikret seg opprykk til Premier League og dermed en retur til øverste nivå (der de denne sesongen noterte seg for historisk bestenotering med en 9. plass).

Da det tidligere styret med Bill Archer og David Bellotti i 1997 solgte Goldstone Ground i håp om egen vinning, betød det starten på en 14 år lang nomadisk tilværelse for klubben. Klubben ble kastet ut, Goldstone Ground revet, og Archer og Bellotti ble de mest forhatte personene i Sussex, mens Brighton de to neste sesongene måtte spille sine hjemmekamper i Gillingham – over tolv mil unna. Senere spilte de på friidrettsarenaen Withdean Stadium, men det var optimisme å spore da byggingen av nye Falmer Stadium noe forsinket startet opp i 2006, for ikke å snakke om da det altså åpnet i 2011. Det har høstet en del ros, og selvsagt har klubben fått et moderne og funksjonelt sett flott stadion. Selv om jeg personlig ikke lot meg begeistre i like stor grad som visse andre, er det ingen som helst tvil om at det har vært positivt for klubben.

Jeg hadde kjøpt en billett til seksjonen med Worthing-fans, og foreløpig var det de som gjorde seg mest bemerket rundt Falmer Stadium da jeg slo i hjel litt tid ved å kikke innom klubbsjappa. Der fikk jeg raskt påminnelser om at jeg befant meg ved et PL-stadion, for her kunne man kjøpe tidligere programmer for £3,50, selv om flere av de (bl.a kvinne-kamper) opprinnelig hadde kostet £2. Etter at jeg hadde tatt meg innenfor på den eneste tribunen som hadde blitt åpnet i anledning kveldens kamp, virket det heller ikke som om de hadde klart å trylle frem noe program til kveldens kamp, og selv om flere etterlyste dette, kom det ingen forklaring. I matutsalget sto faktisk kampprogram på den digitale menyen, men de visste heller ikke var de var. Det ble nå snakket om en forsinkelse, men lenge etterpå kom en nokså utrolig forklaring…eller unnskyldning. Det ble hevdet at programmene faktisk hadde blitt levert til feil adresse og endt opp i Dagenham, av alle steder!!

Mens jeg følte litt på at jeg nok kanskje hadde valgt litt feil denne dagen, var det i hvert fall gledelig å se at gjestene fra Worthing tok ledelsen i det 24. minutt, og det skjedde ved at Ollie Pearce satt inn et straffespark, til stor jubel fra en forholdsvis stor delegasjon bortefans. Dessverre skulle det ikke vare, for sju minutter senere utlignet Lorent Tolaj, og samme mann sørget for 2-1 i det 40. minutt. Det var også stillingen halvveis, og det virket avgjort da Cam Peupion økte til 3-1 i det 58. minutt. Da Andrew Moran fem minutter senere sørget for 4-1 var det i hvert fall ingen tvil, og Joel Colbran kunne kun pynte på resultatet med en redusering litt senere. Brighton & Hove Albion vant grevskapscupen, men jeg hadde ingen voldsom interesse av å bli igjen å se de heve pokalen, så jeg gikk raskt de få meterne til Falmer stasjon for å toge tilbake til East Croydon via et bytte ved Haywards Heath. Jeg rakk innom både Green Dragon og The Ship før stengetid, og gikk deretter tilbake til hotellet. Morgenen etter var det klart for returen til Norge.

English ground # 540:
Brighton & Hove Albion U23 v Worthing 4-2 (2-1)
Sussex Senior Cup final
Falmer Stadium, 10 May 2022
0-1 Ollie Pearce (pen, 24)
1-1 Lorent Tolaj (31)
2-1 Lorent Tolaj (40)
3-1 Cam Peupion (58)
4-1 Andrew Moran (63)
4-2 Joel Colbran (82)
Att: 3 086
Admission: £12
Programme: None (despite saying so, claiming a ‘delay’, then a ‘wrong delivery address’…in Dagenham’!!)

Next game: 13.05.2022: Selbak v Idd
Next UK game: 09.08.2022: Mangotsfield United v Cadbury Heath
Previous game: 09.05.2022: Littletown v Wortley

More pics

This trip on a map

Dette er den første posten på min nye blogg 😉