Min engelske groundhopper-kjenning Paul hadde denne dagen fløet over til Norge for å tilbringe en langhelg her, og i den forbindelse hadde jeg hjulpet ham litt med å orientere seg i kamputvalget. Jeg fant også noen kamper for fredagskvelden, der valget sto mellom besøk hos Lommedalen, Rælingen, og Vestfossen. Valget falt til slutt på Lommedalen, og jeg valgte å bli med, slik at jeg satt meg på bussen mot Oslo for å møte Paul. Etter først å ha blitt fintet ut av nye rutetider, slik at jeg mistet en av ekspressbussene med noen få minutter, kom jeg meg omsider innover, og innfant meg på Cafe Fiasco, som var avtalt møtested.
Etter to glass med godsaker fra tappekranene tok vi plass på T-banens linje 2 som vi ble med helt til endestasjonen Kolsås, og derfra måtte vi ha buss 753 videre opp til Lommedalen. Det viste seg faktisk å være mer landlig enn jeg hadde forventet, og Paul uttrykte lettelse over at jeg hadde bestemt meg for å være med, da han tvilte på at han ville klart å finne frem. Dessuten hevdet han at han aldri ville trodd at det gikk busser tilbake fra et sted som dette etter en kveldskamp, men det var altså tilfelle, og var selvsagt grundig sjekket opp på forhånd.
På veien hit hadde jeg også fått et grundigere innblikk i hvordan Paul ikke bare var groundhopper, men også både trainspotter og flittig noterte de individuelle nummer på samtlige busser og T-bane-tog vi tok denne dagen. Jeg tror jeg personlig holder meg til groundhopping! Da vi spaserte opp forbi Lommedalen skole og ankom Lommedalen kunstgress – eller Lommedalen Idrettspark om man vil – fikk vi imidlertid en liten overraskelse. Det viste seg nemlig at de den siste tiden har anlagt en ny kunstgressbane ovenfor den gamle som var nærmest veien der vi kom gående. Og en viss aktivitet på den øvre, nye banen signaliserte da også at det nok var her kveldens kamp ville bli spilt.
På den nedre banen (som ses på de første bildene) var det riktignok en noe større tribune, men bak det ene målet på den øvre banen hadde de bygget et tydeligvis flunkende nytt klubbhus med veranda ut mot banen, og da man her også hadde satt opp cornerflagg, ble det klart for oss at det var her kampen ville bli spilt. Bortsett fra det nevnte klubbhuset, der vi stakk hodet innom for å kjøpe henholdsvis en pølse og en vaffel, består tilskuerfasilitetene av et par moderne sittetribuner i metall som er satt opp ved siden av hverandre på den ene langsiden. Her har man (sannsynligvis som føle av utgravningene ved anleggelse av banen) en stor jordvoll, og i likhet med noen andre fremmøtte fant vi ut at dette ville være et godt utkikkspunkt.
Kveldens kamp dreide seg om ligapoeng i 3. divisjon avdeling 4, der FK Tønsberg ser ut til å gå mot en suveren tittel og opprykk. Etter 11 serierunder hadde de vunnet samtlige kamper og ledet allerede med noe sånn som 13 poeng på Lommedalen, som befant seg på andreplass før kveldens kamp. Lommedalens gjester var et annet lag fra Norges eldste by – nemlig Eik-Tønsberg, som på sin side trengte poeng på nedre del av tabellen, der det imidlertid var jevnt rundt og foran Tønsberg-laget på tabellen.
Men la oss dvele litt lenger ved Eik-Tønsberg, for det var for meg litt surrealistisk å se Eik-Tønsberg som et bunnlag i 3. divisjon, da jeg tidligere har sett Eik i det beste selskap. Faktisk mener jeg at Eik var motstander i Norges øverste divisjon da jeg så min første kamp på Fredrikstad Stadion på første halvdel av 1980-årene. Jeg husker godt at Eik på den tiden oppholdt seg på øverste nivå, og at spillere som Erik Thorstvedt og Erik Solér var innom klubben. Enda lenger tilbake i tid var rundt 1960 et av Norges beste lag, og det er noe snodig å se at de nå tydeligvis spiller på en meget spartansk kunstgressbane. Hvor har de gamle Eik-supporterne blitt av??
Kanskje har de «mdlet overgang» til nevnte FK Tønsberg, for denne klubben ble i 2002 stiftet som en slags «paraply-klubb» for Tønsberg-området, og Eik-Tønsberg var en av visstnok 20(!) klubber som tok del i satsingen. Og her ligger også forklaringen på at Eik har rast nedover i systemet, for da Eik-Tønsberg var den beste av de nevnte samarbeidsklubbene, tok FK Tønsberg deres plass i 2. divisjon, men jeg går ut fra at Eik-Tønsberg muligens overtok plassen til sitt reservelag lenger ned i divisjonene. Noe merkelig er det jo da at de nå spiller i samme divisjon og avdeling, men slik er nå den norske modellen, og det virker uansett som et tidsspørsmål før FK Tønsberg starter rykker opp igjen.
Men nå var det altså Lommedalen v Eik-Tønsberg det dreide seg om, og det var en nokså underholdende kamp vi ble vitne til. Utfra tabellen var det oppskriftsmessig da Leiv Sigvald Stensen sendte vertene i føringen, men etter en halvtime utlignet Eik ved Espen Hasselgreen. Det var heller ikke spesielt ufortjent, for det var en nokså jevn kamp som svingte frem og tilbake, og der Eik så absolutt var med på notene. Imidlertid gikk det kun sju minutter før vertene igjen tok ledelsen ved Kenneth Di Vita Hansen, og det sto fortsatt 2-1 på den lille resultattavla (som henger på en av flomlysmastene) da pipeblåseren signaliserte for pause.
I andre omgangs sjuende minutt utlignet igjen Eik, og Anders Gustavsen var målscorer. Blant de 55 tilskuerne vi talte (60 var det offisielle tilskuertallet, men på dette nivået synser man seg gjerne frem til en noenlunde overslag) var det faktisk minst 5-10 Eik-supportere som nå kunne slippe jubelen løs. Etter dette ble det langt slappere, og en lang periode var vi mer opptatt av å diskutere kunstgress-politikk, og selv om Paul var uenig med meg og mente man måtte åpne for kunstgress på alle nivåer også England, var han vel i likhet med meg heller ingen stor fan, men stilte først og fremst spørsmålstegn med hvorfor man ser så mange kunstgressbaner sør i Norge som tross alt spiller sommersesong.
En kort periode livnet det litt til igjen med sjanser til begge lag, men det ebbet ut med 2-2 og poengdeling, og dermed kunne vi ile ned til bussholdeplassen for å komme oss tilbake til sivilisasjonen. Etter bytte til T-bane på Kolsås kom vi oss omsider tilbake til Oslo sentrum, der vi unnet oss et par pints med Strongbow på Andy’s Pub, før Paul tok kvelden og returnerte til hotellet. Han skulle dagen etter få med seg en dobbel i form av besøk til Frigg og Stabæk, mens Ullern og Vålerenga sto på søndagsmenyen. For min del var et kort stopp for å innta en baconpølse medvirkende til at jeg mistet 00.30-bussen med få minutter, og med en time til neste buss slo jeg i hjel en drøy halvtime med ytterligere en pint på Cafe Fiasco før jeg til slutt kom meg hjemover.
Norwegian ground # 39: Lommedalen v Eik-Tønsberg 2-2 (2-1) 3. divisjon avd. 4 Lommedalen Idrettspark, 26 Juni 2015 1-0 Leiv Sigvald Stensen (13) 1-1 Espen Hasselgreen (31) 2-1 Kenneth Di Vita Jensen (38) 2-2 Anders Gustavsen (52) Inngang: Gratis Tilskuere: 60
Etter å ha sett FFK ta tre viktige bortepoeng mot Bærum, strenet jeg tilbake mot Sandvika stasjon, der 17.04-toget var tilnærmet i rute. Tjue minutter senere kunne jeg stige av i Drammen, og jeg kan ikke engang huske hvor lenge siden det er siden sist jeg har vært i denne byen. Til tross for at Drammen tross alt ikke er altfor langt fra Drøbak, følte jeg meg faktisk som om jeg var på langtur der jeg langet ut i retning Marienlyst Stadion. Opprinnelig hadde jeg vurdert å følge opp kampen i Sandvika med en tur til Strømmen Stadion, men registrerte etter hvert et det var raskere og langt enklere å ta seg til Drammen, og jeg skulle derfor se Tippeliga-fotball for første gang på overraskende lang tid.
Utrolig nok hadde jeg faktisk ikke sett en seriekamp på øverste nivå i Norge siden 2009, da FFK avsluttet sesongen med å rykke ned på surest mulig vis – med hjemmetap for særpingene i kvalifiserings-spillet! Nå var det gått over fire og et halvt år siden den gang, og det var altså Strømsgodset som nå ville bli «beæret» med mitt besøk når de tok imot Tromsø til dyst på «Gamle Gress» – et temmelig misvisende navn i disse dager, for det er nå dessverre ikke et eneste gresstrå med naturgress igjen på Marienlyst. Fra utsiden er det for øvrig ikke mye som vitner om at dette er et fotballstadion, selv om flomlysmastene selvsagt røper dette.
Etter å ha betalt 200 kroner for en billett til Klokkesvingen, kunne jeg imidlertid konstatere at det på spesielt denne seksjonen har skjedd store ting de siste årene. Det er vel ikke lenge siden man her befant seg under åpen himmel, men nå har alle tak over hodet her, og på denne kortsiden har man nå såkalt safe standing, men bølgebrytere på hver rad og seter som kan vippes opp og ned. Jeg må innrømme at jeg ikke er den aller største tilhenger av dette, da det på ingen måte kan erstatte ståtribunene, men det er da i hvert fall langt bedre enn det som synes å være alternativet. På den ene siden av denne tribunen ble for øvrig også bortesupporterne fra Tromsø plassert.
Marienlyst Stadion har for øvrig vært hjemmebane for Strømsgodset siden 1967, men ble åpnet allerede i 1924 – på en tid da Drafn vel var det førende laget i Drammen. Bak mål på motsatt side holdt GodsetUnionen til på det som vel heter Gulskogen-tribunen, og dette så ut som en nokså standard sittetribune. Det er også tilfelle med både hovedtribunen, som befant seg på venstre langside sett fra mitt ståsted, og tribunen på motsatt langside. Strømsgodset lå rundt midten av tabellen mens et bortesvakt Tromsø trengte poeng i bunnstriden.
Hjemmelaget fikk en knallstart da Marvin Ogunjimi i kampens fjerde minutt headet i mål etter innlegg fra Lars-Chrisopher Vilsvik. Seriemestrene fra 2013 hadde deretter flere muligheter til å doble ledelsen, men kampen dabbet snart av. Tempoet falt voldsomt, og vertene slapp Tromsø inn i kampen. «Gutan» klarte imidlertid ikke å utnytte et til tider slapt, stillestående og temposvakt Godset-spill, og gjestene var farligst de gangene de klarte å involvere Remi Johansen. Det sto 0-0 da jeg kunne benytte pausen til å kjøpe meg en Solo og en pølse.
Tromsø startet best etter pause og hadde mye ball, men brant flere halvsjanser, og i stedet doblet Godset ledelsen etter halvspilt omgang da Lars-Christopher Vilsvik ble glimrende spilt gjennom av Iver Fossum. Med en elegant chip over TIL-keeper Pål Vestly Heigre satt Vilsvik inn 2-0, og noe av futten forsvant ut av gjestene. Innbytter Bismark Boateng var få minutter etter nære på å sette spikeren i kista, men hans avslutning traff stolpen. Og da fikk Tromsø etter hvert tatt seg sammen og satt inn en sluttspurt.
Til tross for et til tider kraftig press måtte de imidlertid vente til det 88. minutt før de fikk reduseringen, og det var tsjekkeren Zdenek Ondrasek som ga fornyet håp. TIL stormet nå fremover og hadde til tider regelrett power play mens Godset klarerte frenetisk hver gang de fikk tak i ballen. De klarte da også å ri av stormen, og er sammen med Rosenborg fortsatt det eneste ubeseirede hjemmelag i Tippeligaen. For Tromsø var det nok en bittert tap, for de var det beste laget i store deler av kampen, og hadde strengt tatt fortjent langt mer fra denne kampen.
For min del satt jeg straks kursen mot Drammen stasjon, der jeg fikk tid til å kjøpe meg en sen middag i form av en baconpølse før jeg satt meg på toget til Oslo. Og en lang fotball-dag gikk mot slutten da jeg kunne omsider kunne sette meg på bussen tilbake mot Drøbak. Og for ordens skyld, jeg er usikker på om Strømsgodset utgir noe kampprogram på fast basis (et område vi er altfor dårlige på her til lands, men det er vel heller ingen spesiell kultur for det), men jeg så i hvert fall ikke noe til det.
Jeg hadde en stund luftet tanken om å se Bærum v FFK for min bror, men da han ble opptatt denne helgen valgte jeg å se an entusiasmen søndag formiddag. Den var det ingenting å si på, da jeg uansett ikke hadde andre planer, og jeg begynte til og med å se på muligheter for en dobbel. Med avspark klokka 15.00 i Sandvika, hadde jeg håp om å kunne rekke Strømmen v Follo med avspark tre timer senere. Det virket som om jeg i så fall måtte gå fra Kadettangen før kampslutt og at det ellers ville være helt på håret, men noe overrasket (det burde jo strengt tatt ikke overraske) konstaterte jeg at jeg mye kjappere og enklere kunne ta meg til Drammen for å se Strømsgodset v Tromsø. Planen var lagt, og jeg satt meg på bussen til Oslo mens jeg bestemte meg for å utsette ta beslutningen om en dobbel eller ikke og ta det som det kom.
Etter å ha hoppet av ved Bussterminalen, satt jeg meg på toget vestover, og steg av på Sandvika stasjon. Derfra orienterte jeg meg raskt nedover mot Kadettangen, og etter å ha krysset under E18 ble jeg møtt av det som fremsto som en byggeplass der man av en eller annen grunn har funnet det naturlig å reise en stor Kristus-statue på utsiden av anlegget jeg fortsatt referer til som Kadettangen, men som nå offisielt har navnet Sandvika Stadion. Som det første navnet tilsier, ligger det flott til på en tange med Sandviksbukta på den ene siden og Sandvikselven på den andre. Bortetribunen befinner seg på bortre kortside, ytterst på tangen ved gangbrua ut mot Kalvøya. Byggearbeidet betød at veien videre var sperret av på den ene siden, slik at jeg måtte gå utover på siden ut mot Sandvikselven, der jeg straks satt kursen mot inngangen.
Snart hadde jeg med rundt tre kvarter til avspark fått levert mine 100 kroner i inngangspenger til karen i bua på innsiden, men på spørsmål om det var noe kampprogram tilgjengelig, måtte han unnskylde seg for å høre med andre klubbrepresentanter. Etter et par minutter kom han tilbake med en bunke, og unnskyldte seg for at det kun var et A4-ark brettet i to, med en forside og lagoppstillinger og tabell inni. Det var i det minste gratis, og etter å ha kastet et blikk på de to lags utvalgte kunne jeg skue utover dagens kamparena. Men jeg hadde ikke stått ved gjerdet i mer enn to-tre sekunder før en av vaktene kom for å fortelle at han ifølge reglementet måtte be meg ta plass på tribunen – og det til tross for at det som sagt var tre kvarter til kampstart.
Denne vakten kunne i det minste fortelle litt om byggearbeidet på utsiden, der man visstnok er i ferd med å bygge et badeland. Jeg tok meg opp på tribunen, og tok meg bort til den ene enden, der de på de øverste radene er ståtribune. Bortesupporterne befinner seg her under åpen himmel, og det er i og for seg to tribuneseksjoner der delen som er nærmest inngangspartiet (og Sandvikselven) er en nymotens metalltribune med svarte plastseter montert. Lenger bort, der jeg tok plass, er det åpenbart en eldre tribune i tre. Der har man montert blå plastseter på noen av benkeradene i tre, mens de øverste to benkeradene har fått forbli ståtribune.
Sett herfra har man langsiden med hovedtribunen på venstre hånd, og denne strekker seg vel drøyt en tredel av banens lengde. Den har svarte plastseter med noen gule seter som staver ‘BÆRUM’ i seteformasjonen. Bortenfor denne hovedtribunen står «Bærum SK hallen», eller «Bobla» som den er kjent som lokalt, nesten helt inntil gressmatta. På motsatt langside finner man laglederbenkene, og noen brakker som TV-folket filmet kampen fra, men ingen fasiliteter for tilskuere. Det er det heller ikke på motsatt kortside, der man kan se klubbhuset på utsiden.
Entusiasmen er for tiden langt fra det den har vært i FFK, der det ene surrehuet verre enn det andre i altfor lang tid har fått styre og stelle, men det dukket da snart også opp en del FFK-supportere – dog ingen jeg har pleid å omgås. Jeg hadde vært tidligere ute enn planlagt, og slo i ihjel litt tid ved å kjøpe meg en brus og en pølse i kiosken bak tribunen, før det omsider begynte å dra seg mot kamp om poeng i 1. divisjon. Bærum lå på 4. plass, 9 poeng bak Sogndal som hadde fått en solid luke i toppen. De må dermed sies å ha vært favoritt mot et FFK som befant seg nest sist – 11 poeng bak Bærum, og med tre poeng opp til lagene over nedrykksstreken.
Selv om jeg ikke lenger følger like nøye med FFK som for noen år siden, er det for meg en gåte hvordan visse personer før sesongen presterte å utrope de til en kandidat til direkte opprykk. Arne Erlandsens inntreden hadde nok økt optimismen hos noen, men jeg var fortsatt ikke overbevist…først og fremst fordi problemene i FFK stikker langt dypere og sannsynligvis ikke kan løses med et trenerbytte alene. Det var uansett FFK som var best den første halvtimen, men uten å få uttelling. Og da Kristoffer Tollås sendte vertene i føringen, virket det som om gjestene resignerte, og Bærum kontrollerte greit inn til ledelse ved pause.
807 tilskuere fikk imidlertid se at FFK tok grep igjen allerede fra start i andre omgang, og etter kun et par minutter fikk de omsider målet de fortjente da Loic Abenzoar scoret på en retur etter klabb og babb i Bærum-feltet. Men igjen slapp de Bærum inn i kampen, og et kvarter senere tok vertene igjen ledelsen etter å ha styrt spillet siden utligningen. Denne gang var Andreas Aalbu målscorer i form av et skudd fra drøyt 20 meter. Jeg sto med en følelse av at jeg var vitne til et nytt FFK-tap, men med kvartet igjen våknet plutselig guttene fra Plankebyen.
Først serverte Simen Rafn et innlegg som Henrik Kjelsrud Johansen headet elegant i mål til 2-2, og nesten rett fra avspark stormet FFK igjen i angrep på en kontring. Dag Alexander Olsen og Rozhat Shaswari kom to mot en, Olsen spilte over til Shaswari, og den tidligere Bærum-spilleren satt inn 2-3 mot gamle lagkamerater. Snuoperasjonen var et faktum, og selv om Breæum forsøkte å presse på for en utligning, holdt rødbuksene ut og kunne ta med tre viktige poeng hjem til Østfold. For min del hadde jeg bestemt meg for å få med meg ytterligere en kamp, og strøk ved kampslutt umiddelbart på dør for å rekke 17.04-toget fra Sandvika til Drammen.
I mitt forsøk på å se litt norsk fotball hadde jeg denne lørdagen vurdert en dobbel i form av to kamper i Oslomesterskapet. Oppsal v Sterling hadde avspark klokka 14.20, mens Oppegård v Holmlia skulle starte 17.45. Imidlertid hadde jeg blitt alt annet enn imponert over det jeg bevitnet da jeg kvelden før så Frigg v Kurdistan i denne turneringen, og da jeg i tillegg fant ut at det for Oppsals del var snakk om deres andrelag, forkastet jeg denne planen for å heller ta en ny kikk på kamputvalget. I et område der fotballanleggene gjerne er et sorgens kapittel, hadde jeg registrert at Greibanen i det minste har litt karakter. Med det utgangspunktet hadde jeg valgt meg kampen Grei v Skårer da jeg satt meg på bussen som skulle frakte meg fra Drøbak til Oslo.
Etter å ha kjempet meg gjennom horden av utenlandske narkoselgere, tok jeg T-banen fra Grønland, og kunne omsider stige av på Rødtvet og orientere meg frem til Greibanen som ligger i enden av Apalløkkveien. Da jeg kom inn på parkeringsplassen så jeg klubbhuset foran meg, med anleggets tribune ved siden av seg. Anlegget ligger delvis sprengt inn i fjellet, og det bidrar til en interessant beliggenhet. Bak det ene målet ligger en mindre grusbane, og her var en familie hele denne ettermiddagen opptatt med å trene på «fjellklatring» i de stupbratte klippene. På borte langside er det en bratt skråning opp mot en ballbinge som ser ut til å være bygget på en avsats oppe i skrenten, og det er ellers også på denne langsiden at man finner laglederbenkene. Bak mål på bortre kortside er det ingen ting, bortsett fra en gangvei som jeg mistenker fører opp til Vesletjern.
På nærmeste langside finner man altså klubbhuset og anleggets eneste tribune. Dette er en enkel tre-tribune hvor man har påmontert en rekke blå plastseter, og den kan også entres fra gangveien på utsiden via en trapp. Den var i det hele tatt ganske fiffig, og mellom denne og klubbhuset hadde kiosken allerede åpnet da jeg ankom med en halvtimes tid til kampstart. Bortenfor tribunen igjen ligger flere «tømmerstokker», og jeg lurte på om dette muligens kan være rester av en eldre «tribune»-konstruksjon. Foran klubbhuset sto klubbens speaker, og da jeg observerte at han hadde en bunke med enkle kampprogrammer fikk jeg rasket til meg et eksemplar av det som i realiteten var en A4-side brettet i to – med forside og lagoppstillingene inni. Og etter at den nevnte speaker hadde gjort meg oppmerksom på en endring i Skårers lagoppstilling, var jeg klar for dagens kamp i 3. divisjon avdeling 3.
Speaker hadde ytret håp om at man med en seier muligens kunne knappe ned på forspranget til lagene foran. Noen vil vite at Grei vel var en av klubbene som i sin tid var med på satsingen Groruddalen, som eksisterte mellom 2002 og 2008, og som et par sesonger kjempet helt i toppen av 2. divisjon. Nå har jeg ingen forutsetninger for å vite om Grei har ambisjoner om opprykk til 2. divisjon (de har vel gjerne vaket mellom 3. og 4. divisjon), men det er kanskje tvilsomt. I så fall var en seier påkrevd, for det var allerede 14 poeng opp til serieleder Valdres, som ble fulgt av Korsvoll, Ready, Frigg og Røa. Gjestende Skårer hadde behov for tre poeng også de, da de befant seg under nedrykksstreken.
Kampen svingte frem og tilbake i første omgang, og etter at Grei hadde startet friskest, hadde Skårer en god periode før det jevnet seg noe ut. For tredje norske kamp på rad registrerte jeg hvordan trenerne ropte om at man skulle ha «maks 2 touch» i pasningsspillet, så det er liten tvil om at dette har blitt en «dille» i også de lavere divisjoner her til lands. Jeg savnet igjen noe av intensiteten og ikke minst taklingene som gjerne glimrer med sitt fravær på kunstgress, men det var en langt mer severdig forestilling enn det jeg hadde blitt servert på Tørteberg dagen før. Jeg tok etter hvert oppstilling helt borterst på øverste rad av tribunen, og ungene i en småbarnsfamilie som gikk forbi på gangveien på utsiden lurte på hvem Grei spilte mot. Da jeg sa det var Skårer, lurte de på om de het det «fordi de scorer mye mål»! Det er fra barn man skal høre det, men jeg kunne fortelle at ingen foreløpig hadde scoret, og det var også tilfelle ved pause.
Speaker informerte om at siden de ikke tar betalt for å se fotball på Greibanen så oppfordrer de til å kjøpe lodd, og jeg fulgte oppfordringen ved å kjøpe ett stk lodd à 10 kroner – selv om jeg glemte å sjekke om jeg vant fruktkurv eller bilvask. I stedet brukte jeg pausen til å kjøpe meg en Solo og en pølse i lompe, før jeg foretok en ny manuell telling av tilskuerne, i og med at mange hadde kommet til 10-15 minutter ut i kampen. Deretter tok jeg igjen plass på tribunen for å se blant annet Dagfinn Enerlys gamle klubb jakte hjemmeseier.
Grei startet da også andre omgang best, og de kunne tatt ledelsen, men traff stolpen. I stedet filosoferte jeg over hvorvidt kunstgressets inntok har ført til at spillerne som nå i langt mindre grad blir gjenstand for skikkelige taklinger (og ikke bare «skuldertaklinger») føler at dette automatisk er frispark?? Det kan nemlig virke slik, for igjen registrerte jeg at ved de få anledninger hvor vi fikk oppleve en ordentlig takling ble fulgt av umiddelbare syting og klaging på dommertrioen som ikke slo hardere ned på dette ved å dele ut kort. Dommertrioen var for øvrig uten et eneste mannlig innslag, så da har jeg sett det også. Temmelig politisk ukorrekt av meg sannsynligvis, men jeg finner det merkelig at man kjemper for kvinnelige dommere uten mannlige innslag i kvinnefotballen, mens om man tar til orde for tilsvarende for herrefotballen, så er man en kvinnediskriminerende «dinosaur».
Grei fikk omsider uttelling da innbytter Vegard Olsson sendte de i ledelsen snaut tjue minutter ut i omgangen, og ni minutter senere doblet Henning Bunæs ledelsen, slik at det virket å gå mot en hjemmeseier. Med sju minutter igjen av ordinær tid ble imidlertid Skårer tildelt straffespark, og Kristoffer Larsen reduserte til 2-1. Dette resulterte i at Skårer presset fremover i stadig større grad, og Grei hadde nå mer enn nok med å forsvare seg og mæle ballen så langt de kunne hver gange de fikk den….eventuelt drøye tid nede i hjørnene. Men de holdt ut, og innkasserte dermed tre poeng, mens Skårer også ble forbigått av Hasle/Løren, som overraskende hadde slått tetlaget Valdres.
Jeg overhørte speakeren og en annen klubbrepresentant diskutere tilskuertallet, og at de ville anslå det til 80. Da jeg kunne fortelle at jeg hadde talt 108 (iberegnet 10-12 personer som så på fra sin posisjon oppe i skrenten), takket de for det og besluttet tydeligvis å benytte dette tallet som offisielt tilskuertall. Og med det takket jeg for meg etter en tross alt trivelig fotballopplevelse i Groruddalen, og vendte snuta hjemover…etter en ny kamp med pågående hasj-selgere som jeg et øyeblikk faktisk trodde planla å rane meg, der 7-8 av de nærmest omringet meg utenfor Grønland T-banestasjon! Som jeg gjerne sier: det beste med Oslo er at det går en buss hjem derfra!
I et nytt desperat forsøk på å stille fotball-hungeren (nå drar jeg heldigvis over på en Englands-tur i juli) valgte jeg å benytte denne fredagen til å se en kamp i Oslo. Etter å ha sjekket litt med kompiser, virket det uansett ikke som om det skjedde stort annet denne helgen, så jeg kunne like gjerne få med meg litt fotball. Jeg har nemlig bestemt meg for å prøve å se litt mer fotball igjen her til lands, så jeg satt meg på bussen innover mot hovedstaden.
Menyen for hovedstadsområdet besto denne fredagskvelden av tre kamper i Oslomesterskapet – en cupturnering som nå har fått sponsornavnet OBOS Cup, og som synes å være åpen for klubber som tilhører Oslo fotballkrets. En kikk på kamplisten i denne turneringen vitnet imidlertid om at den tilsynelatende ikke akkurat er noe de fleste klubbene satser voldsomt på. Og selv blant de som melder seg på er det (i hvert fall i år) tydeligvis mange som trekker seg underveis. Dette var også tilfelle denne fredagen, der jeg tidligere på dagen kunne konstatere at man opprinnelig utvalgte kamp mellom Heming og Oldenborg ikke ville bli spilt. Hjemmelaget hadde allerede blitt tildelt avansementet på walkover da gjestene hadde valgt å ikke møte. Og da det samme var tilfelle for Korsvoll v Lindeberg, gjensto kun en eneste kamp.
Dermed satt jeg kursen mot Tørteberg, der Frigg og Kurdistan skulle kjempe om avansement til tredje runde i denne tydeligvis ikke altfor gjeve turneringen. Etter en kort tur med T-banen steg jeg av på Majorstuen og gikk den korte veien bortover Slemdalsveien, der en gruppe romfolk tydeligvis hadde satt opp midlertidig leir delvis på fortauet utenfor Chateau Neuf, ved inngangen til Tørteberg. Dette er kort sagt et nitrist anlegg, og består av en kunstgressbane uten noe som helst av fasiliteter rundt banen. Slik normen har blitt, spesielt i Oslo-regionen, er det også flere andre klubber som spiller sine kamper her.
Frigg er jo en gammel storhet som seks ganger har spilt cupfinale, hvorav tre er vunnet. Siste triumf kom imidlertid så langt tilbake som i 1921, mens den siste finalen var i 1965, da man omsider måtte se seg slått av Skeid etter to omkamper. Friggs siste sesong på øverste nivå var i 1973, for øvrig samme år som man slo Arsenal i en treningskamp (de er vel såvidt jeg vet fortsatt det eneste norske laget som kan skryte av akkurat det). På et eller annet tidspunkt besluttet man å forlate Frogner Stadion til fordel for Marienlyst og senere Tørteberg, og det er trist å se at en historisk gammel kjempe som Frigg spiller på et så til de grader kjipt og spartansk anlegg.
Kampen hadde på NFFs sider stått oppført som en kamp for Friggs A-lag, som til daglig spiller i 3. divisjon, men jeg mistenkte at de i beste fall ville stille noe reservepreget – ikke minst da de dagen etter skulle ha «bortekamp» mot Oldenborg på Tørteberg. Var det også muligens grunnen til at Oldenborg ikke følte for å stille lag til sin kamp denne kvelden? Mye mulig.. Kveldens motstander var Kurdistan, som for øyeblikket sliter i bunnen av sin 6. divisjons-avdeling. Dette er selvsagt en klubb stiftet av kurdiske innvandrere, og jeg hadde liten tro på at de skulle kunne gi Frigg særlig motstand. Det viste seg da også å stemme..
Frigg var i førersetet fra start til tross for at de stilte meget resevepreget. Treneren som satt i en fluktstol på den ene langsiden pekte ut et par spillere som hadde spilt en del A-lagsfotball denne sesongen, innimellom de hyppige ropene til spillerne om at de måtte huske å bruke «max 2 touch». «Manien» med at alle på død og liv skal spille Barca-ball har for lengst inntatt også grasrota, men det var ikke mye som minnet om storspill ute på kunstgresset. Frigg tok en tidlig ledelse som ble doblet med drøyt ti minutter til pause. Det må sies at kvaliteten var alt annet imponerende, og jeg vil anta at det er den organiserte fotballkamp jeg har sett med lavest nivå ute på banen. Igjen savnet jeg også intensiteten og duellspillet som fort blir borte på kunstgress. Jeg registrerte vel en eneste takling i løpet av kampen, og det resulterte selvsagt i voldsomme protester og frispark. Taklinger er tydeligvis ikke lov lenger…
Ikke minst gjelder dette nivået på gjestende Kurdistan, som stilte med flere spillere som tilsynelatende for lengst hadde passert de 40, med heftig gråstenk i håret og godt voksen pondus. Således utgjorde de ikke noen stor trussel i form av hurtighet, og de hadde usedvanlig lite å komme med offensivt. Nå er det nok kanskje litt urettferdig å måle de opp mot et lag høyere i divisjonene, men de var i det hele tatt litt heldige som kun lå under med to mål ved pause, da et mer effektivt motstanderlag ville utnyttet forsvars-surr i langt større grad enn det Frigg gjorde. Det bidro for øvrig ikke akkurat til å øke prestisjen rundt Oslomesterskapet at forbundet ikke stilte med hverken dommer eller linjemenn. Dette måtte man selv ordne, og en kar hadde tatt på seg en gul treningsvest for å utøve dommergjerningen mens en av Frigg-spillerne tuslet på «min» langside med en rød treningsvest som erstatning for de flagg man tydeligvis ikke har. Kurdistan skal om ikke annet ha ros for en ting, og det er at det som åpenbart var deres trener umiddelbart ga klar beskjed om at de skulle konsentrere seg om sitt eget spill og ikke klage på dommeren («som tross alt hadde giddet å møte opp», som han sa).
Det var tydelig at heller ikke Frigg-fansen hadde latt seg friste, for det var svært glissent rundt kunstgresset. Jeg talte 22 personer, og da la jeg velviljen til ved å inkludere to personer som benyttet anledningen til å stoppe opp for å kikke en liten halvtime mens de luftet hunden. En gruppe på 5-6 personer som åpenbart var kurdisk ungdom var før kampstart ivrige etter å fortelle det gjestende laget at de hadde kommet for å heie på dem, men da andre omgang startet hadde de forlatt sin plass fra gjerdet på motsatt langside (der romfolket hadde hengt opp klesvask til tørk over gjerdet!) og tydeligvis dratt hjem. Det var derfor ikke altfor mange igjen da man igjen startet opp andre omgang etter å ha blitt enige om en kortere ti minutters pause – en pause som lagene tilbragte sittende på sidelinja i stedet for å gå den lange veien bort til bygget som huser garderobene.
Det eneste som overrasket med andre omgang, var at det tok såpass lang tid før Frigg scoret sitt tredje, og Nahom Debesay fullførte sitt hattrick. Få minutter senere sto det 4-0, og dommer-vikaren kom bort til Frigg-benken for å spørre om de kunne avslutte litt før etter forslag fra Kurdistan-spillerne. En av Frigg-spillerne på benken ga klart svar om at de etter reglementet var nødt til å spille 90 minutter, men at han i stedet kunne droppe tilleggstiden. Og noe av det siste som skjedde før man avsluttet, var at Frigg fastsatte sluttresultatet til 5-0. Seieren kunne vært langt større, men og Frigg traff ved to eller tre anledninger aluminiumen, samtidig som de fikk et mål muligens noe tvilsomt annullert. Jeg hadde ikke på noen måte vært imponert over hverken Tørteberg eller kampen jeg hadde sett, men det er som sagt kanskje litt urettferdig å dømme ut fra en slik kamp. Forhåpentligvis er det bedre kvalitet og litt mer interessant ramme når Friggs A-lag er i aksjon..?
Så langt har sommeren 2015 vært nokså ensbetydende med abstinenser for min del – fotball-abstinenser og et lengten etter at den engelske sesongen skal starte opp igjen. Denne tirsdagen tok rastløsheten meg i slik grad at jeg bestemte meg for å ta en tur inn til hovedstaden for å se litt fotball. Av kampene på den norske fotballmenyen i hovedstadsområdet denne kvelden var Sagene v Jardar i 5. divisjon Oslo avdeling 1, og da Sagene spiller sine kamper på Bjølsen kunstgress, var det en god mulighet til å få tatt en kikk på Skeids gamle hjemmebane Voldsløkka, som dessverre står og forfaller i disse dager.
Etter et trist gjensyn med en forfallent anlegg som likevel fortsatt har mer sjarm og karakter enn de aller fleste andre i Oslo-regionen, gikk jeg de få meterne ned til kunstgressbanen(e) på nedsiden. Der foregikk det imidlertid kun en bedriftskamp, og jeg begynte å få bange anelser. Heldigvis tok jeg med en halvtimes tid til kampstart en sjekk på nettet, og kunne konstatere at kampen i løpet av dagen hadde blitt flyttet til torsdagen. Bomtur! Frenetisk gikk jeg i rasende fart gjennom dagens kampprogram, og fant ut at den eneste kampen jeg nå kunne rekke var en kamp i 4. divisjon Oslo avdeling 1…nemlig kampen mellom Wam-Kam og Vollen på Jordal Idrettspark. Dermed ilte jeg mot bussholdeplassen og satt kursen mot fiendtlig område (ja, jeg avskyr Vålerenga!).
Etter en ny tur med buss nummer 37, kunne jeg hoppe av på Vålerenga og ile de få meterne til Jordal Idrettsplass, der jeg kunne høre kampen blåses i gang få sekunder før jeg rundet hjørnet. Dette er et snodig anlegg, der det første man biter seg merke i er alle markeringene for amerikansk fotball ute på banen. Den naturlige forklaringen er at dette er hjemmebanen til Vålerenga Trolls, og også bak begge mål står amerikanske fotball-mål. Jeg kom inn på den ene langsiden, der man har typiske tre-tribuner i hele banens lengde – bortsett fra et lite parti midt på, der man har inngangen til det jeg mistenker er garderober. Tribunene er bygget inn i en skråning, og på toppen av disse står midt på et hus som det er naturlig å tenke seg er et slags klubbhus.
Sett herfra er det bak det venstre målet en «bmx-og skatepark», mens det på motsatt kortside heller ikke er stort annet enn en park. På bortre langside er det heller ikke spesielt med fasiliteter, men der var i hvert fall laglederbenkene. I hjørnet mellom de to sistnevnte sidene ser man ellers over på Jordal Amfi i bakgrunnen. Wam-Kam er nok et ubeskrevet blad for de fleste, og klubben ble stiftet så sent som i 2007. Navnet skal være en forkortelse for Waldemars-kameratene, etter puben stampuben Waldemars, og klubben har sterke forbindelser til Surnadal. Siden den gang har de spilt seg opp fra 8. divisjon til 4. divisjon, og kveldens motstander var altså Vollen, som jeg følte hadde et lite favorittstempel.
I toppen av tabellen tronet Oslojuvelene som serieleder med statistikken 8-0-1. Vollen lå på en 7. plass av tolv klubber, mens Wam-Kam befant seg på 9. plass. Det skilte fem poeng mellom de to, men Wam-Kam hadde dessuten tapt samtlige av sine fem første hjemmekamper. Imidlertid var det vertene som startet best, og da klokka viste 18 minutter hadde de tatt en tomålsledelse. Vollen reduserte etter en drøy halvtime, og i omgangens siste minutt utlignet de også til 2-2. Men rett fra avspark gikk Wam-Kam i angrep, og med et flott langskudd på overtid tok de tilbake ledesen sekunder før dommeren blåste for pause.
Kvaliteten på det jeg så imponerte vel strengt tatt ikke voldsomt, og jeg tok meg etter pause i å kjede meg litt til tross for at det var sjanser begge veier. Det var noe som manglet, og med en kunstgressbane er det kanskje ikke overraskende at det knapt var en eneste skikkelig takling, og selv om vi ble servert mange mål, var det likevel noe tamt over det hele. Bortelagets Florian Jashari snudde kampen med to scoringer på fem minutter i andre omgang, og to negre som hele kampen hadde sittet i høylytt samtale på et fremmed språk spurte meg om det nå var 1-1! De hadde tydeligvis ikke fulgt helt med, men da Vollen med sju minutter igjen scoret sitt femte, var det spikeren i kista. Idet dommeren blåste av var jeg allerede på vei ut for å rekke bussen.
Norwegian ground # 34: Wam-Kam v Vollen 3-5 (3-2) 4. divisjon, Oslo avd. 3 Jordal kunstgress, 16 Juni 2015 1-0 Ole Jørgen Grumstad (8) 2-0 Fredrik Bøe Saltbones (18) 2-1 Behar Mehmeti (32) 2-2 Bonaventure Ombira Maruti (45) 3-2 Gabriel Garod Zekad (45+1) 3-3 Florian Jashari (73) 3-4 Florian Jashari (78) 3-5 Anders Nielsen (83) Inngang: Gratis Tilskuere: 30
Så langt har sommeren 2015 vært nokså ensbetydende med abstinenser for min del – fotball-abstinenser og et lengten etter at den engelske sesongen skal starte opp igjen. Denne tirsdagen tok rastløsheten meg i slik grad at jeg bestemte meg for å ta en tur inn til hovedstaden for å se litt fotball. Av kampene på den norske fotballmenyen i hovedstadsområdet denne kvelden var Sagene v Jardar i 5. divisjon Oslo avdeling 1, og da Sagene spiller sine kamper på Bjølsen kunstgress, var det en god mulighet til å få tatt en kikk på Skeids gamle hjemmebane Voldsløkka, som dessverre står og forfaller i disse dager.
Ved Oslo bussterminal rakk jeg akkurat å løpe over veien og kaste meg på buss 37 mot Nydalen, som jeg ble med så langt som til Bjølsen. Jeg kunne raskt konstatere at inngangspartiene ut mot Stavangergata er låst, men fra baksiden (og å den ene kortsiden) kan man komme seg inn. Jeg har tidligere sett FFK her ved to anledninger (i 2000 og i 2003), og begge endte faktisk med nedtur for rødbuksene, som ved begge anledninger måtte se vertskapet vinne hele 4-0! Jeg har ikke vært på Voldsløkka siden, og det var trist å se hvordan anlegget til de grader her forfalt. Bildene får egentlig tale for seg.
Det er merkelig å tenke på at Voldsløkka ble åpnet så sent som i 1999, da Skeid spilte sine hjemmekamper i Tippeligaen her. Jeg har blitt fortalt at Voldsløkka på den tiden gikk for å ha en av Norges beste gressmatter. Etter at Skeid hadde vært en tur nede i 2. divisjon, ble de ved opprykk til 1. divisjon i 2007 nektet å spille sine kamper på Voldsløkka, som ikke lenger oppfylte NFFs krav. Spesielt var det sanitærforhold for tilskuere og garderobefasiliteter for spillerne man klaget på, og klubben måtte flytte ut for å spille sine kamper på Bislett (før de i 2013 flyttet til kjipe Nordre Åsen).
Det sies at bystyret for lengst har vedtatt en oppgradering av Voldsløkka, som etter planen tilsynelatende vil medføre flytting av anlegget til hjørnet av Uelands gate og Stavangergata. Man kan vel mistenke at det nok dessverre vil bety et kjipt anlegg med flere kunstgressbaner og lite med fasiliteter, slik trenden tydeligvis er. Men ingenting har foreløpig skjedd, og ifølge Skeid-supportere jeg snakket med har visst ikke kommunen foreløpig klart å finne pengene som trengs. De er vel mer opptatt av å bruke sparekniven for å kunne ta imot flest mulige syrere..
Til tross for sin triste fremtoning i øyeblikket, er likevel Voldsløkka paradoksalt nok fortsatt langt mer sjarmerende enn majoriteten av operative anlegg i Oslo-regionen, selv om det dessverre ikke skal spesielt mye til. Jeg tok en siste kikk utover matta, over mot resultattavla som fortsatt halvveis inne i et buskas på den ene langsiden, før jeg overlot arenaen til en håndfull personer som lekte seg på gresset med en frisbee.
Jeg gikk de få meterne ned til kunstgressbanen(e) på nedsiden, men der foregikk det en bedriftskamp, og jeg begynte å få bange anelser. Heldigvis tok jeg med en halvtimes tid til kampstart en sjekk på nettet, og kunne konstatere at kampen i løpet av dagen hadde blitt flyttet til torsdagen. Bomtur! Frenetisk gikk jeg i rasende fart gjennom dagens kampprogram, og fant ut at den eneste kampen jeg nå kunne rekke var en kamp i 4. divisjon Oslo avdeling 1…nemlig kampen mellom Wam-Kam og Vollen på Jordal Idrettspark. Dermed ilte jeg mot bussholdeplassen og satt kursen mot fiendtlig område (ja, jeg avskyr Vålerenga!).
Sesongen er knapt over, men allerede ser jeg fremover mot neste sesong og gjør meg noen tanker rundt destinasjoner jeg gjerne besøker i løpet av 2015/16. Det kan eksempelvis være en klubb man er litt fascinert av, en klubb med et særlig flott stadion, eller kanskje en klubb som snart skal flytte. Jeg har allerede fotball-abstinenser, og jeg kunne sikkert nevnt flere, men her er et utvalg av hete kandidater – akkompagnert av et knippe bilder jeg har funnet diverse steder på nettet.
Football League: I en liga der det nå kryr av nye anlegg, det ene mer karakterløst og usjarmerende enn det neste, er det ikke lenger mange fristende destinasjoner i Football League. Av de som fortsatt ikke er besøkt, er det rett og slett ingen som figurerer spesielt høyt på en ønskeliste. Om jeg likevel skulle velge meg en destinasjon fra hver divisjon, ville det nok være Goodison Park (Everton) i Premier League (den har i det minste noen spor av konstruksjonen til Archibald Leitch), The Valley (Charlton Athletic) eller Hillsborough (Sheffield Wednesday) i Championship, Gigg Lane (Bury) eller Spotland (Rochdale) i League One, og Field Mill (Mansfield Town) i League Two. Men alle disse havner laaangt nede på lista i så måte, der helt andre destinasjoner topper lista.
Conference National:
Wrexham: Racecourse Ground (Conference Premier) Jeg håpet på en liten tur tidlig i mars som ville inkludert et besøk på Racecourse Ground for å se det heftige hatoppgjøret Wrexham v Chester. Den turen måtte dessverre utgå, men Racecourse Ground står fortsatt på min ønskeliste da jeg gjerne vil avlegge et besøk før man får det for seg at man skal rive ned den flotte (men dessverre avstengte) ståtribunen The Kop. Om det er andre som figurerer enda høyere på en slik liste, så er det nok det stadionet som står øverst på lista hva gjelder de sju øverste nivåene i engelsk fotball. Og det må gjerne bli en kamp mot erkerival Chester…
Step 2:
AFC Fylde: Kellamergh Park (Conference North) Et besøk på Kellamergh Park dreier seg først og fremst om en mulighet til å få tatt en kikk før den ambisiøse klubben flytter til nytt stadion i løpet av sesongen (foreløpig anslår man at flyttingen vil kunne skje i februar).
Truro City: Treyew Road (Conference South) Nok et stadion som det kan haste med å få besøkt, da også Truro City sysler med planer om nytt stadion. Stadium for Cornwall som skulle deles med rugby union klubben Cornish Pirates virker nå lagt på is, men det snakkes om nytt stadion for fotballklubben i Silwer Bow-området, og det var spekulasjoner om at Truro City ville banedele hos Torquay United kommende sesong, da man fortsatt virker ivrige etter å få erstattet dagens fotballstadion med et supermarked. 2015/16-sesongen kan derfor bli den siste, da lederne kun ville si at de kom til å bli på Treyew Road ut nevnte sesong. Stadionet virker ikke være noe høydepunkt i seg selv, men det er også en interessant klubb, og Cornwall er en herlig del av verden.
Step 3:
Redditch United: Valley Stadium (Southern League Premier) Det har en stund vært visse rykter om at Redditch kan være på vei bort fra Valley Stadium, men jeg blir ikke helt klok på bildene derfra. Noen steder ser stadionet meget interessant ut, mens det er mindre flatterende bilder fra andre deler av anlegget. Jeg tror jeg selv må ta en kikk!
Rushall Olympic: Dales Lane (NPL Premier) Jeg har undret meg over hvordan det jeg oppdatter som en liten klubb som Rushall Olympic kan klare å klore seg fast i NPL Premier, og jeg er nyfiken på både klubben og et anlegg som jeg har sett spennende bilder fra.
Wingate & Finchley: Summers Lane (Isthmian League Premier) Et stadion som kanskje ikke er helt i toppen av lista, men som vil være høyaktuelt ved et London-besøk – først og fremst takket være en interessant hovedtribune som såvidt jeg vet også er fredet. Den har sitteplasser på begge sider, da det spilles bl.a rugby på utsiden/baksiden.
Step 4:
Basford United: Greenwich Avenue (NPL Division One South) Her er det klubben i langt større grad enn anlegget som har blitt gjenstand for min nysgjerrighet, og det hadde ikke vært meg imot å stifte nærmere bekjentskap med Nottingham-klubben om det skulle passe slik.
Bury Town: Ram Meadow (Isthmian League Division One North) Om Bury Town hadde holdt seg i Isthmian Premier, ville de vært det mest fristende reisemålet for meg på step 3. Nå er de i stedet på step 4, men Ram Meadow er i hvert fall likevel det som frister meg mest i Isthmian League.
Daventry Town: Elderstubbs (NPL Division One South) Daventry Town har en stund interessert meg, og jeg er temmelig nyfiken på klubben ? langt mer enn på hjemmebanen, som ikke ser spesielt spennende ut. Daventry er ingen spesiell enkel plass å ta seg til kollektivt, men jeg håper på at Elderstubbs i 2014/15 blir besøkt av undertegnede…sannsynligvis da som min første kamp i Northamptonshire – ett av kun tre grevskap der jeg ikke har sett fotball (de to andre er for øvrig Shropshire og Rutland)
Herne Bay: Winch’s Field (Isthmian League Division One South) Herne Bay er en interessant destinasjon dersom jeg skulle befinne meg nede i dette hjørnet av Kent – tenk om det hadde vært mulig å kombinere med Whitstable Town…
Kendal Town: Parkside Road (NPL Division One North) Etter å ha blitt offer for avlysning her på påsketuren, var det andre gang jeg måtte finne alternative løsninger etter å ha planlagt besøk på Parkside Road, med Kendal Towns hjemmebane har ikke sunket i kurs av den grunn! Det er så absolutt på tide å få unnagjort et besøkt på det flotte anlegget nå, og det blant de øverste på min ønskeliste for neste sesong.
Mangotsfield United: Cossham Street (Southern League Division One South & West) Mangotsfield Tow er en klubb jeg gjerne blir bedre kjent med ved et besøk i Bristol.
Whitstable Town: The Belmont Ground (Isthmian) Flotte The Belmont er hovedgrunnen til at jeg fattet interesse for Whitstable Town, og det er nok en av destinasjonene som vil bli sterkt prioritert i 2015/16-sesongen.
Step 5:
Alvechurch: Lye Meadow (Midland Alliance) Først og fremst er mitt ønske om et besøk her knyttet til en frustrerende avlysning en mørk desember-kveld 2011, da jeg ble møtt av et mørklagt Lye Meadow etter at avlysningen tidlig på dagen hadde gått meg hus forbi…samt nok en avlysning i januar 2014, da jeg heldigvis var klok av skade og rakk å finne et alternativ.
Ashford Town (Mx): Short Lane (Hellenic League Premier Division) Short Lane er kanskje ikke et hyperinteressant anlegg, men klubben er jeg litt nysgjerrig på, og så har man jo også et interessant bakteppe med drivstofftankene for Heathrow og flyene som tar av og lander på den store flyplassen noen få steinkast unna.
Basildon United: Gardiners Close (Essex Senior League) Heller ikke blant de mest prioriterte, men jeg har snart mistet kontrollen på hvor mange ganger Basildon har figurert på min liste over backup-kamper ved besøk i London og Essex. Før eller siden må det da også bli en visitt her.
Boston Town: Tattershall Road (United Counties League Premier Division) Tattershall Road ser trivelig ut, og jeg er litt nysgjerrig på Boston Uniteds lillebror. Forhåpentligvis kunne det også gitt meg sjansen til å få tatt en siste kikk på Uniteds flotte York Street før de dessverre flytter.
Heanor Town: Town Ground (Midland League Premier Division) Jeg har blitt litt nysgjerrig på denne klubben, selv om jeg må innrømme å vite lite om deres hjemmebane. Da jeg så de borte mot Shaw Lane Aquaforce hadde de med seg et ganske imponerende antall bortesupportere for step 5, og det kunne nok være et interessant bekjentskap.
Morpeth Town: Craik Park (Northern League Division One) I den step 5-ligaen jeg hittil har besøkt flest stadioner, er Morpeth nå en av destinasjonene som frister mest, da jeg gjerne blir nærmere kjent med denne klubben.
Norwich United: Plantation Park (Eastern Counties League Premier Division) Også her er det nok først og fremst nysgjerrigheten på klubben som fort kan friste meg til Plantation Park, og Norwich Citys lillebror er jo også tittelforsvarer i ECL neste sesong.
Shepshed Dynamo: Butthole Lane (Midland League Premier Division) Ikke bare har den et fantastisk navn (som man senere har offisielt endret til The Dovecote), men jeg har en tid vært nygjerrig på både klubben og deres hjemmebane.
Shepton Mallet: The Playing Fields (Western League Premier Division) Jeg vurderte sterkt et besøk her i forbindelse med min påsketur, men det bød på voldsomme reisemessige problemer. Og jeg må innrømme at entusiasmen også dalte flere hakk da jeg fant ut at flere av tribuneseksjonene (inkludert deler noen gamle ombygde «trailer-hengere» som ble brukt til å gi tak over hodet) nå skal være byttet ut med nye prefabrikerte tribuner.
Stansted: Hargrave Park (Essex Senior League) Jeg var innom og snuste på Hargrave Park på vei til Stansted og fly hjem på slutten av en mine turer tidligere denne sesongen, og jeg likte hva jeg så. Den herlige hovedtribunen i tre falt absolutt i smak, og jeg er nå lysten på å få med meg en kamp her.
Walsall Wood: Oak Park (Midland League Premier Division) Oak Park har en spesiell hovedtribune i den forstand at det kun skal finnes en annen av samme type i britisk fotball. Den ser også svært fjong ut, og jeg har en stund nå ønsket å stifte nærmere bekjentskap med Walsall Wood.
West Auckland Town: Darlington Road (Northern League Division One) Nok et av Northern Leagues anlegg som fortsatt frister litt.
Step 6:
Atherstone Town: Sheepy Road (Midland League Division One) Denne føniksklubben er jeg meget nyfiken på, og jeg er lysten på en visitt på Sheepy Road, som også ser nokså fjongt ut.
Bodmin Town: Priory Park (South West Peninsula League Premier Division) Det er noen sesonger siden jeg begynte å fatte litt interesse for Cornwall-klubben, der de foreløpig ikke har vært villig til å ta steget videre opp i Western League til tross for å ha vært dominerende i SWPL. Anlegget ser også sprekt ut, med en svært flott hovedtribune, men det er ikke alltid så enkelt imkludere Cornwall-destinasjoner i en travel reiserute.
Bromsgrove Sporting: Victoria Ground (Midland League Division One) Det er flere likheter med Atherstone Town: Også dette er en føniksklubb, de spiller i samme liga og divisjon, og klubbens hjemmebane ser også veldig flott ut. Kanskje er det siste enda mer tilfelle hos Bromsgrove Sporting, som for øvrig også er den klubben med høyest tilskuersnitt på step 6.
Chard Town: Zembard Road (Western League Division One) Dette er en destinasjon jeg vil prøve å få besøkt så fort som mulig, da Chard Town sannsynligvis snart vil flytte fra sin sjarmerende hjemmebane. Den vanvittige hellingen på banen var for mye for FAs regelryttere som har krevd flytting om de vil beholde plassen i Western League. Foreløpig har ligaen selv godtatt spill på Zembard Lane, men det ser ut som om en flytting vil kunne være skje etter eller i løpet av 2015/16-sesongen. Derfor figurerer Chard Town helt i toppen av min ønskeliste.
Dorking: Meadowbank (Combined Counties League) Et herlig «falleferdig» med plenty av sjarm, og Meadowbank har en stund figurert høyt på min ønskeliste, men da et besøk her endelig var aktuelt, ble klubben kastet ut av sin hjemmebane grunnet en rekke mangler som ble påpekt av lokalpolitikere som virket mer interessert i den sentrumsnære tomten til bruke for boligbebyggelse eller supermarked. Senere – mens klubben har spilt i eksil i Horley – har man snudd, og Meadowbank gjennomgår nå i stedet en oppgradering. Dorking er nå også under nytt eierskap, av eiere som virker genuint interessert, men det er tvilsomt om de vil kunne returnere før etter kommende sesong. Og jeg er ikke minst avventende til hva «oppgraderingen» har medført av vandalisme. Om for eksempel den flotte hovedtribunen har blitt rasert, vil nok min iver avta radikalt…og jeg vet at man dessverre også har planer om å legge kunstgress. Det irriterer meg at jeg var akkurat for sent ute, men jeg vil følge situasjonen med argusøyne og vurdere en visitt når de returnerer til Meadowbank.
Esh Winning: West Terrace (Northern League Division Two) En av utpostene i Northern League, der jeg gjerne avlegger et besøk.
St. Austell: Poltaire Park (South West Peninsula League Premier Division) Enda en Cornwall-destinasjon som frister, og det hadde vært artig med en kikk på 2014-15-sesongens SWPL-mestre, som gjorde seg så bemerket i årets FA Vase. Jeg registrerer med interesse at dette er en av destinasjonene på SWPL Easter Hop 2016.
Willington: Hall Lane (Northern League Division Two) Nok en Northern League tumleplass som jeg gjerne avlegger et besøk, og hovedtribunen ser flott ut. Kanskje hadde et lokaloppgjør mot Crook Town vært noe?
Worsbrough Bridge Athletic: Park Road (Northern Counties East League Division One) En destinasjon som i løpet av forrige sesong ble et stadig hetere alternativ til reisemål, og samtidig som anlegget ser spennende ut, ønsker jeg ikke minst å få et nærmere innblikk i klubben fra utkanten av Barnsley.
Step 7:
Horden Colliery Welfare: Welfare Park (Wearside League) Dette er også en destinasjon som har fristet meg en stund, men jeg har foreløpig ikke klart å komme meg dit. Den store hovedtribunen tar seg flott ut, og jeg hadde forhåpninger om en visitt nå i sommer, men grunnet omberamminger i pre-season-programmet, ser det nå ut som om det må vente.
Hucknall Town: Watnall Road (Central Midlands League North Division) Det ser ut som om Hucknall Town kan bli åsted for min første kamp på den planlagte juli-turen, og jeg hadde ikke før blinket meg ut denne før det dagen etter ble offentliggjort at Hucknall Town nå vil gjøre alvor av flytteplanene de har hatt i flere år. Det ser ut som om man vil flytte fra Watnall Road i 2018.
Thorne Colliery: Welfare Ground (Central Midlands League North Division) Nok en destinasjon i en step 7-liga som jeg synes er blant de mest interessante og som jeg en stund har ønsket å granske nærmere. Litt spesielt da de ikke skal ha hverken flomlys eller klubbhus, men den store flotte hovedtribunen ser spennende ut, og har på en eller annen måte overlevd uønsket oppmerksomhet fra områdets unge vandaler og slyngler.
Step 8:
Beccles Town: College Meadow (Anglian Combination Division One) Dette er også blant de mest prioriterte destinasjoner for kommende sesong, og ting tyder på at jeg har hastverk om jeg skal klare å få med meg den flotte tribunen på den ene langsiden. Den skal dessverre nemlig byttes ut med en moderne erstatning, så jeg vil forsøke å komme meg dit så fort som mulig.
Murton: Church Lane (Durham Alliance) En litt obskur destinasjon, og en klubb som har slitt både på og utenfor banen, etter at de ble nummer to i Northern League i 1992. Så sent som i 2004 var de fortsatt medlem av Northern League, men befinner seg nå i Durham Alliance. Dette er en liga som står utenfor ligapyramiden, men da den er en feederliga for Wearside League, vil den i praksis være en step 8-liga. Dessverre er flomlysene og flere av de fjonge tribunene nå borte etter at lokalt avskum ikke har klart å la være å vandalisere. Men en av tribunene står igjen, og jeg stifter gjerne et nærmere bekjentskap med klubben.
Step 9:
Eastwood Hanley: Trentmill Road (Staffordshire County Senior League Division Two North) Dette er et navn med tradisjoner i non-league, da Eastwood Hanley i 1980- og 1990-årene befant seg i NPL. Også her var vandalisme fra lokalt pakk grunnen til at klubben fikk problemer og måtte forlate sin Trentmill Road for å banedele med andre, og klubben gikk også konkurs i 1997. I 2014 startet man opp igjen en klubb med samme navn, og man har nå rustet opp Trentmill Road såpass at de i 2014/15-sesongen fikk spilt sine hjemmekamper der da man tok plass i Staffordshire County Senior League Division Two North. Det ser ut som om jeg vil være basert i Stoke en dag eller to i forbindelse med min juli-tur, og jeg vil i så fall benytte anledningen til å ta en kikk. Om jeg liker det jeg ser, vil jeg returnere for å se en kamp der. For denne klubben har en historie jeg gjerne hører mer om.
2014/15 sesongen er slutt, og det er på tide med en oppsummering av det som for min del ble en sesong over all forventning. Til tross for en og annen frustrerende dag med avlysninger, endte jeg faktisk opp med å se hele 90 kamper i den engelske pyramiden, og 84 nye stadioner ble besøkt. Her er en liten gjennomgang, og vi begynner med litt statistikk (som domineres av Pontefract Collieries).
Største publikumstall: 55 990 (England v San Marino)
Flest mål: 14 (Pontefract Collieries 12-2 Lincoln Moorlands Railway)
Største seier: Pontefract Collieries 12-2 Lincoln Moorlands Railway
Største borteseier: Penistone Church 0-7 Pontefract Collieries og Jarrow 0-7 Whitley Bay
Flest mål i en kamp av samme spiller: Aaron Moxam (5 mål for Pontefract Collieries mot Lincoln Moorlands Railway)
Flotteste stadioner:
1. Mossley (Seel Park): Endelig fikk jeg besøkt et stadion som i lengre tid har stått høyt oppe på min ønskeliste, og Seel Park skuffet på ingen måte. Etter at man har pest seg opp bakkene fra stasjonen, byr et av fotball-Englands høyestliggende fotballstadioner på en mektig utsikt der man kan se kamp med heilandskapet som bakteppe. Og stadionet i seg selv er også en perle.
2. Merthyr Town (Penydarren Park): Enda et stadion som i lang tid har vært en ønsket destinasjon for undertegnede, og heller ikke i de walisiske dalene ble jeg skuffet, selv om jeg helst skulle ha avlagt mitt besøk før de la om til kunstgress. Resten av det klassiske anlegget er imidlertid så flott at akkurat det snart havnet i glemmeboken.
3. Ipswich Wanderers (Humber Doucy Lane): Da «Old Farm» oppgjøret Ipswich Town v Norwich City fikk tidlig avspark, åpent det for en Ipswich-dobbel en lørdag i august i fjor, der besøket hos gjestmilde Wanderers uten tvil var høydepunktet. Et delvis vaklevorent, men likevel godt vedlikeholdt anlegg falt absolutt i smak med sin karakter og sjarm.
Øvrige favoritter (i tilfeldig og ikke-rangert rekkefølge):
Chesham United (The Meadow): Et stadion jeg hadde hørt mang en rosende omtale av, og det er da absolutt også på sin plass. Ståtribunene rundt anlegget er herlige; spesielt på langsidene. Og selv den moderne (og i seg selv nokså uinteressante) prefabrikerte tribunen bak det ene målet drukner litt i de flotte seksjonene med det engelskmennene kaller terracing.
Crockenhill (Wested Meadow): Store deler av stadionet virket fullstendig falleferdig ved mitt besøk i fjor sommer, men herregud for en sjarm! Wested Meadow formelig oser av karakter, og rosinen i pølsa er den fantastiske hovedtribunen i tre, der spillertunnelen i midten er såpass trang at jeg er usikker på om undertegnede hadde kommet seg gjennom.
Stalybridge Celtic (Bower Fold): Selv om jeg hadde sett flotte bilder fra Bower Fold, var det likevel en positiv overraskelse. Seksjonene med ståtribuner og blåmalte bølgebrytere tar seg flott ut, og spesielt falt jeg for ståtribunen på bortre kortside, der man fortsatt også har et (selvsagt blåmalt) gjerde av typen som man tidligere brukte for å holde tilskuerne adskilt.
AFC Emley (Welfare Ground): Ikke bare ett, men to besøk ble det på flotte Welfare Park for undertegnede denne sesongen. Først i august, da de spilte søndagskamp i FA Cupens førkvalifiserende runder, og deretter som en del av NCEL Easter Hop. Også dette er blant de høyestliggende banene i England, og med flotte omgivelser oppe på heiene skal det godt gjøres å ikke trives her. Den ene langsiden deles med cricketbanen ved siden av, mens den flotte hovedtribunen er særs flott å se på. De hjemmelagde paiene er også fantastiske!
Kings Lynn Town (The Walks): Nok en destinasjon som hadde stått på min liste en god stund, og klassiske The Walks er flott. Den domineres av den store hovedtribunen på den ene langsiden, og det er ganske utrolig å tenke på at man for noen år siden mente at den ikke oppfylte kravene til Conference!
Weymouth (Wessex Stadium): Også Weymouth har vært i kikkerten i lengre tid, og etter en frustrerende november-dag der jeg ble offer for avlysning i stedet for å få se toppoppgjøret Weymouth v Poole Town, var jeg tilbake i romjula da de tok imot Arlesey Town. Wessex Stadium (eller Bob Lucas Stadium om man vil) er relativt nytt, bygget i 1987. Det fremstår imidlertid som langt eldre og langt mer klassisk enn samtlige andre stadioner som er bygget siden den gang. Det er kort og godt min favoritt av nybyggene (jeg velger å si at alt fra og etter 1980-årene faller innunder denne kategorien), og det eneste nybygde stadion jeg virkelig har likt hittil.
Blackpool Wren Rovers (Bruce Park): Bruce Park ligger helt inntil Squires Gates hjemmebane School Road, og disse to er garantert de to nærmeste naboene i fotballen, for da de til og med deler en mur som skiller de to anleggenes langsider fra hverandre, skal det godt gjøres å overgå dette. Bruce Park var en enorm positiv overraskelse, selv om jeg hadde sett fjonge bilder, og det er nesten synd at de spiller såpass «bortgjemt» på non-leagues step 7 (i West Lancashire League Premier Division). Anlegget er flere steder noe falleferdig og slitent, men herregud for en sjarm! Hovedtribunen har en rekke antikke og fantastiske treseter med forseggjorte bein i smijern. Her har man også (eller skulle i hvert fall hatt) tak over hodet på store deler av «gangveien» rundt banen, og gjestfriheten var det heller ingenting å utsette på!
Prescot Cables (Hope Street): Nok en positiv overraskelse til tross for at jeg hadde sett finfine bilder. Anlegget som også går under navnet Valerie Park domineres av en herlig klassisk og etter forholdene voldsom hovedtribune. Bak det ene målet har man også en liten ståtribune som har masser av karakter, og på baksiden av denne er det malt en klubblogo som man ser allerede før man betaler seg inn på utsiden av den flotte smijernsporten. Hope Street endte faktisk opp med å bli det stadionmessige høydepunktet på min voldsomme påsketur.
Kjipeste stadioner:
1. Richmond Mags (Heron Eccles): Her fant jeg muligens den nedre grensen for min interesse, da kampen ble spilt på en helt åpen bane i en offentlig park – totalt uten fasiliteter av noe slag. Det hjalp heller ikke at de to lags stadig skiftende representanter med linjeflaggene stort sett aldri beveget seg mer enn fem meter fra midtstreken, og det virket som om flere av de også hadde problemer med offside-regelen, uten at det hadde noe med banen i seg selv å gjøre. Men det er nok muligens en smule urettferdig å sammenligne denne med baner på langt høyere nivåer.
2. Southampton (St. Mary’s Stadium): Kort sagt en sjelløs nybygget arena med en total mangel på karakter og sjarm. Jeg kunne like gjerne ha befunnet meg på stadion i Cardiff, Derby, Middlesbrough eller Coventry. Et av mange i rekken av nybygg som ligner på urkjedelige blåkopier av hverandre.
3. Cardiff City (Cardiff City Stadium): I samme kategori som Southamptons nye stadion, og også med en total mangel på stemning fra hjemmefansen, som faktisk begynte å forlate anlegget i store grupper med nesten en halvtime igjen da laget deres ledet med ett mål! Den lille redningen var at jeg koste meg med Reading-supporterne som laget liv på borteseksjonen. Uten dem kunne inntrykket vært enda kjipere.
4. Jarrow FC (Perth Green) Et nokså trist anlegg tilknyttet et slags lokalt senter for diverse aktiviteter. For å ta seg inn på fotballbanen må man forsere en slags gjennomsiktig «tube» som forbinder to av byggene, der det ved min ankomst tydeligvis hadde foregått Tae Kwon Do eller lignende for den yngre garde. Innenfor har selve fotballbanen en total mangel på tilskuerfasiliteter.
5. Yeovil Town (Huish Park) Man kan undre seg hvordan lederne av fotballklubbene mener det er et «fremskritt» å flytte til et sted uti hutiheita på en lite sjarmerende handelspark i utkanten av byen, der man er avhengig av bil for å komme seg?? Huish Park er på langt nær så kjip som flere av de andre på lista, og har i hvert fall fortsatt seksjoner med ståtribune bak målene. Men den er heller ikke noe å hoppe i taket over – på ingen måte. Og da jeg endte opp med å vente over en time i desember-kulda på en taxi som aldri kom, har det også selvsagt hatt en innvirkning på min negative opplevelse av Huish Park. Og spaserturen tilbake til hotellet tok med rask gange bortimot tre kvarter – i sprengkulde!
Beste tribune:
1. Great Yarmouth Town: Verdens eldste Grandstand var som ventet et virkelig flott skue da jeg endelig fikk besøkt Great Yarmouth Towns hjemmebane The Wellesley. Anlegget ellers inkluderer dessverre løpebaner rundt banen, men om det er ett sted man kan godta dette så er det kanskje her, der den flotte gamle hovedtribunen gjør opp for løpebanene og vel så det.
2. Bexhill United: Også Bexhill United og deres hjemmebane The Polegrove svarte til forventningene takket være anleggets eneste tribune – den fantastiske Grandstand. Den var da også hovedgrunnen til min iver etter å komme meg dit. Den andre langsiden deles med cricketbanen ved siden av, og det er også ellers lite av tribunefasiliterer, men for en tribune!!
3. Chatteris Town: Kanskje ikke noen storslagen tribune, men jeg ble sjarmert av West Street, og ikke minst av den koselige lille hovedtribunen.
4. Frickley Athletic: Westfield Lane var en kandidat som fort kunne vært inkludert også på listen over de flotteste stadionene, men jeg nøyer meg med å rose den store hovedtribunen som dominerer anlegget.
5. Haywards Heath Town: Også her var det hovedtribunen fra 1950-årene som var hovedgrunnen til mitt besøk, der den vitner om en tid da Haywards Heath Town hadde langt bedre sportslige tider.
Mest idylliske:
1. Arundel Det er vanskelig å beskrive med ord hvor idyllisk det er på Mill Road, der man på bortre langside kan se kampen med utsikt mot hovedtribunen på motsatt side, og med flotte Arundel Castle ruvende fantastisk i bakgrunnen.
2. Richmond Town I en hvilken som helst annen sesong ville det nok vært vanskelig å finne en mer idyllisk beliggenhet enn det man har ved Earls Orchard – med ruinene av Richmond Castle ruvende på andre siden av elven Swale.
Beste FL-bane:
1. Dagenham & Redbridge: Jeg besøker ikke altfor mange FL-anlegg i disse dager, men Victoria Road var faktisk en ørliten positiv overraskelse, først og fremst takket være ståtribunen North Terrace på bortre langside.
2. Barnsley Jeg burde kanskje nøyd meg med Dagenham & Redbridge, men jeg skal også nevne Barnsleys Oakwell. Det skyldes ene og alene den gamle West Stand. Uten denne hadde nemlig Oakwell vært dørgende kjedelig, men til tross for at hele West Stand nå er gjort om til sittetribune så er den fortsatt meget flott å se på.
Beste mat:
Pie & mushy peas hos Frickley Athletic, Pontefract Collieries, Clitheroe…og AFC Emleys hjemmelagde variant. Det er imidlertid vanskelig å skille de.
Verste mat: Burgeren jeg fikk servert hos AFC Bournemouth. Den smakte nærmest papp, var knapt nok lunken, og både hamburgerbrød og ost virket nesten som om det nettopp var tint opp etter å ha kommet opp fra fryseren.
Beste program: Prescot Cables – en 56 siders blekke som ikke var redd for å lange ut verbale lyskespark mot både den moderne toppfotballen og andre som fortjente det.
De mest gjestfrie: I non-league blir man jo ikke uvant med gjestfrihet, og både Clitheroe og Blackpool Wren Rovers er blant flere klubber som fortjener omtale i så måte. Sistnevnte holdt meg løpende oppdatert om været og status på banen på min lange vei opp fra Norwich, og hadde til og med holdt av en gratis pai til meg. Men prisen må gå til Bamber Bridge, der formannen var så imponert over at jeg kom over fra Norge for å se deres playoff-semi at han tok på spanderbuksene og betalte for at jeg fikk oppleve kampen fra VIP-området med fri bar og alt som hører med.
Hederlig omtale: En ekstra vennlig tanke går til dommeren i kampen Droylsden v Bamber Bridge, som ikke falt for fristelsen til å avlyse da himmelen tidlig i andre omgang åpnet seg fullstendig og det snart utviklet seg til et herlig gjørmebad. Det var da også en av de mest underholdende kampene jeg så forrige sesong. Slike forhold er herlig! Synd dommerstanden generelt ikke synes å være enige nå til dags, men denne dommeren skal ha megen ros, så en bukett går til Mr. Craig Hainsworth.
