Fredag 01.04.2016: City Ground (Darlaston Town)

 

Siste kamp på min voldsomme mars-tur var nå historie, men før jeg forlot Wolverhampton og satt kursen mot Stansted Airport, hadde jeg tenkt å benytte formiddagen til å ta en kikk på et par av områdets fotballstadioner. Etter et lite gjensyn med Queen Street i Bilston, fant jeg frem til en bussholdeplass rett i nærheten, der jeg kunne ta en buss som fraktet meg til Darlaston. Der hadde jeg planlagt å kikke på den forlatte City Ground, som tidligere var hjemmebane for tradisjonsrike Darlaston Town.

 

Denne klubben ble stiftet allerede i 1874, og hadde spilt på City Ground siden 1899 da de dessverre gikk konkurs i 2013. Riktignok er føniksklubben Darlaston Town (1874) stiftet etter Darlos triste endelikt, men de spiller ikke lenger på The City Ground, som for øvrig også ble fullstendig ramponert av pøbler som i 2009 ødela flomlysene og banedekket. Jeg kunne se gjennom et gjerde ut mot Slater Street, men så ingen måte å ta meg inn på anlegget som er inneklemt blant rekker av bolighus…inntil jeg helt i hjørnet på denne kortsiden så en glippe i gjerdet nesten helt inntil nabohuset. Etter å ha sett at kysten var klar, fikk jeg klatret opp på muren her og sneket meg innenfor, og jeg konstaterte at City Ground må ha vært en liten perle.

 

Darlaston benyttet ikke Town-suffikset før i 1996, men er altså en av de aller eldste klubbene i West Midlands. Etter å ha vunnet Birmingham Combination i 1911, fikk de innpass i den sterke Birmingham & District League (senere West Midlands (Regional) League). Andreplassen i debutsesongen, som også er deres beste ligaplassering, forteller ikke hele historien. Selv om de ble slått av reservelaget til Aston Villa, inneholdt denne ligaen den gang storheter som Stoke City (som sesongen etter returnerte til Football League), Crewe Alexandra, Shrewsbury Town og Wrexham. I 1962 ble altså denne ligaen til West Midlands (Regional) League, og Darlo spilte i Premier Division frem til 1982, da de rykket ned i Division One.

 

Etter åtte sesonger var de tilbake, men fortsatte å veksle mellom spill i de to øverste divisjonene av WMRL. Etter det siste opprykket i 2008, spilte de i Premier Division frem til de dessverre gikk konkurs og måtte legge ned driften i 2013. Den nevnte føniksklubben startet opp i WMRL Division Two i 2014, og sikret seg opprykk etter tredjeplass i sin første sesong. De ser denne sesongen ut til å ha tatt nivået greit i Division Two, og det hadde vært vært fint å ha de tilbake i toppdivisjonen. Enda finere hadde det vært å ha de tilbake på The City Ground, for foreløpig spiller de sine kamper ved Bentley Road South (eller Bentley Leisure Pavilion), der de banedeler med WMRL Division Two-klubben Red Alma.

 

The City Ground er som nevnt en historisk arena som det ville være tragisk å miste. Den ligger flott og sentrumsnært til inneklemt mellom rekker av boliger, og den virkelig perlen er anleggets flotte hovedtribune fra 1893. Den byr på sitteplasser i form av benkerader i tre. Ellers er det mye hard standing, men anlegget er nå selvsagt gjengrodd. Laglederbenkene står fortsatt der på motsatt langside, og bygget som nok har vært klubbhuset er å finne bak det ene målet. Det er liten tvil om at The City Ground har vært et meget flott og koselig stadion.

 

Det er alltid trist med anlegg som forfaller og gror igjen, men jeg håper inderlig at den nye Darlaston Town-klubben en dag i nær fremtid kan flytte inn her. Det diskuteres vel fortsatt blant politikere i Walsall Council. Det som i hvert fall er sikkert er at banen har en vanvittig helling fra den ene kortsiden til den andre – sannsynligvis den heftigste jeg har sett bortsett fra Chard Town. Den heller nedover fra klubbhuset bak det ene målet og ned mot kortsiden der jeg hadde sneket meg inn. Etter å ha tuslet rundt inne på anlegget i 10 minutters tid, var det på tide å komme seg tilbake og plukke opp bagasjen slik at jeg kunne sette kursen mot Stansted og flyet hjem til Norge. Forhåpentligvis vil jeg en gang i fremtiden kunne se kamp på The City Ground.

 

 

 

 

Fredag 01.04.2016: Queen Street (Bilston Town)

 

Siste kamp på min voldsomme mars-tur var nå historie, men før jeg forlot Wolverhampton og satt kursen mot Stansted Airport, hadde jeg tenkt å benytte formiddagen til å ta en kikk på et par av områdets fotballstadioner. Den første av disse var Bilston Towns hjemmebane, Queen Street, og jeg ved Wolverhampton St. George’s satt jeg meg på Midland Metro-trikken som går mellom Wolverhampton og Birmingham. Jeg betalte £4,40 for en dagsbillett for både trikk og buss, og ble med noen få holdeplasser ned til Bilston Central.

 

Fra trikkeholdeplassen der gikk jeg mot Queen Street, der man finner Bilston Towns hjemmebane med samme navn. Jeg så jo kamp her sommeren 2013, men følte vel kanskje at jeg burde ha tatt noen flere bilder den gang. Derfor tenkte jeg å ta en ny kikk, uten at jeg fikk tatt noen flere bilder denne gang – snarere tvert imot. Hos en klubb som jeg under mitt tidligere besøk ble fortalt at slet voldsomt med en vanvittig mengde tilfeller av vandalisme, var det vel ikke direkte overraskende å finne portene låst. Derfor måtte jeg ta til takke med noen utvendige bilder og å knipse litt gjennom porten…i tillegg til å klatre som en idiot opp i en liten eng som rett bak den ene kortsiden tydeligvis blir brukt som en søppeldynge, for derfra å kikke litt over muren.

 

Bilston Town ble stiftet i 1894, da de to klubbene Bilston Rovers og Bilston Wanderers slo seg sammen, og de har spilt på Queen Street siden 1919. Senere har de spilt under navnene Bilston United, Bilston Borough, Bilston FC (fra 1946), og igjen Bilston Town (fra 1983). Da de startet opp igjen etter andre verdenskrig, tok de omsider plass i Birmingham & District League (senere West Midlands (Regional) League) i 1954, og denne ligaen vant de to ganger – i 1961 og 1973. I 1985 tok de steget opp i Southern League, der de tilbragte 17 sesonger i ligaens Midland Division, som senere skiftet navn til Division One West. Tredjeplassen i 2001 var deres beste ligaplassering, men to år senere returnerte de frivillig til West Midlands (Regional) League.

 

I 2007 trakk klubben seg fra ligaen og ga beskjed om at de ville legge ned driften, men ble kort etter reddet i trettende time av et konsortium som avblåste nedleggelsen og blåste liv i klubben under navnet Bilston Town (2007). Da jeg sommeren 2013 besøkte klubben, hadde de nylig sikret seg opprykk til WMRL Premier Division etter å ha endt på andreplass i Division One, men ble opprinnelig nektet opprykket, og det var først et par dager etter mitt besøk at det ble bekreftet at de likevel fikk opprykket etter en anke.

 

Queen Street er et flott stadion som naturlig nok domineres av den eneste tribunen i form av hovedtribunen på den ene langsiden. Ellers er den spesiell i den forstand at den har noen temmelig originale ‘gjerder’ som er å finne på motsatt langside og deler av den ene kortsiden. Disse er malt i klubbens oransje farger og er satt opp for å hindre løpske baller ned på den travle hovedveien Black Country Route som går forbi rett på utsiden. Jeg fikk altså ikke tatt en like nøye kikk som jeg gjerne skulle, men det var likevel et koselig gjensyn med et stadion jeg gjerne besøker igjen, og hvor jeg hadde en trivelig aften for snart tre år siden. Men nå hadde jeg allerede rettet oppmerksomheten mot en svipptur opp til Darlaston, og gikk for å ta oppstilling på bussholdeplassen.

 

 

Torsdag 31.03.2016: Walsall Wood v Rocester

 

Heldigvis var formen nesten tilbake til normalen da jeg våknet, bortsett fra kennelhosten. Denne dagen skulle by på turens siste kamp, men før jeg forlot Sheffield og satt kursen mot West Midlands, startet jeg dagen med å forsyne meg av hotellets varme frokostbuffe. Deretter valgte jeg å unne meg en taxi til stasjonen, og resepsjonisten ringte inn bestillingen for meg. Den asiatiske noldusen kjørte først feil, og måtte ta en ekstra sløyfe for å komme seg tilbake til stasjonen, der han var i ferd med å kjøre av gårde med bagasjen min i bagasjerommet. Jeg fikk heldigvis stoppet ham i siste liten, og han bråbremset i full forfjamselse og unnskyldte seg voldsomt før han stakk av gårde. Jeg hadde ligget litt ekstra denne morgenen, og også slappet av litt på rommet etter frokost, for toget jeg hadde blinket meg ut gikk ikke før 11.54.

 

Toget hadde Plymouth som endelig destinasjon, men jeg skulle kun være med så langt som til Birmingham New Street, der jeg byttet til tog mot Wolverhamton som igjen var min base for dagen. Like før kvart på tre ankom jeg Wolverhampton, og kunne spasere den korte veien opp til Britannia Hotel, der jeg hadde betalt £38 for et dobbeltrom. Jeg fikk raskt sjekket inn, og satt meg snart ned med en j2o på puben Moon Under Water mens jeg planla en liten utflukt på veien til kveldens kamp i Walsall Wood. Jeg steg derfor igjen på buss nummer 89, betalte £4 for en dagsbillett for West Midlands, og ble i denne omgang med så langt som til Bloxwich, der jeg hadde planlagt å kikke litt på et fotballstadion som har huset en rekke klubber.

 

Bloxwich United er dessverre en saga blott, i likhet med andre tidligere Bloxwich-klubber, men The Old Red Lion Ground er i disse dager hjemmebane for Rostance Edwards FC, som spiller i Midland League Division Two. Fra bussholdeplassen spaserte jeg dit ned for å ta en kikk, men hadde nok ikke helt hellet med meg. Idet jeg ankom så jeg foran meg en kar som kom ut av anlegget, låste porten bak seg, satt seg i bilen sin og kjørte av gårde. Dermed måtte jeg nøye meg med en kikk gjennom porten, samt en rask kikk over muren på bortre kortside. Men mer om det kan finnes her, og jeg trasket snart tilbake mot bussholdeplassen ved Bloxwich Park. Skjønt, jeg hadde alt annet enn dårlig tid, og unnet meg en pitstop innom puben The Prince of Wales på veien dit. Snart satt jeg imidlertid på buss nummer 10, som skulle frakte meg den siste etappen.

 

Walsall Wood er en bosetning som ligger anslagsvis rundt 6 kilometer nordøst for Walsall – mellom Aldridge og Brownhills. Vi befinner oss altså i et område som tidligere har tilhørt Staffordshire, men som nå sorterer under grevskapet West Midlands. Allerede sent på 1700-tallet var mange av stedets innbyggere involvert i gruvedrift med utvinning av kalkstein, og dette skjøt fart da den store gruven Walsall Wood Colliery ble åpnet i 1864. Den stengte for øvrig etter hundre års drift. Walsall Wood har nå et innbyggertall på drøyt 13 000, og det var her jeg steg av med såpass god tid at jeg gikk for å finne et vannhull. De som dagen hadde ledd av navnet på mitt pub-valg da jeg gjestet The Cock Inn i Oughtibridge, må ha fått totalt anfall da jeg denne dagen valgte å innta en pint på…The Black Cock!!

 

Etter å ha sjekket inn på Facebook, gikk det ikke lang tid før kommentarene kom mens jeg nøt en pint, og noen ville sågar vite om ryktene om dens betydelige størrelse var sanne. Etter å ha tømt glasset, forlot jeg den sorte hane og trasket den korte veien mot Oak Park. Her hjemme har vi blant annet på Vestlandet noen veistrekninger der det ikke er uvanlig med så smale og svingete veier at man gjerne må tute før krappe svinger for å varsle sin ankomst. Her hadde man en variant i form av en liten bro som gikk over en kanal, og den var så smal at det kun akkurat var plass til én bil. Den var likevel hyppig brukt med masse trafikk, og da den i tillegg var utformet slik at man ikke så over toppen av den lille broen før man var nesten helt på toppen – ja, da måtte man tute for å varsle motgående trafikk om at man var i løypa.

 

Bilistene som tutet for harde livet ble gradvis distansert der jeg nærmet meg Oak Park fra ‘baksiden’, der det står en installasjon som er et minnesmerke over stedets gruvedrifts-historie. Her er det også en annen helt spartansk fotballbane der det faktisk foregikk en kamp i øyeblikket, og der jeg dro kjensel på en kar som sto og betraktet det som skjedde ute på gress-sletta. Det var tidenes gjerrigknark, groundhopperen Howard, som hadde tatt turen fra Nottingham. Han kunne fortelle at kampen var en kamp i Lichfield & Walsall District League, som vel er i Sunday League-pyramiden. Han fortalte videre at de akkurat hadde startet, og at det var Anchor og Oak Park Rangers som spilte. Jeg ble stående og se på et kvarters tid, og ble faktisk litt imponert over nivået. Etter å ha sett ett mål til hvert lag (Anchor vant til slutt 4-1), valgte jeg å i stedet gå rundt for å betale meg inn på Oak Park.

 

Det er usikkert hvor lenge fotballklubben Walsall Wood har eksistert, men de tidligste sporene er fra 1915. Klubben ble uansett stiftet under det fantastiske navnet Walsall Wood Ebenezer Primitive Methodists, og hadde selvsagt en tilknytning til den lokale metodistkirken. I mellomkrigsårene ble klubben regnet for å være en av regionens beste non-league klubber, og i 1951 tok de plass i Worcestershire Combination (senere Midland Combination). De hadde da for lengst tatt dagens kortere navn, og de vant denne ligaen på første forsøk. I løpet av de neste åtte sesongene endte de deretter på andreplass ved hele fem anledninger. I 1982 slo de seg sammen med klubben Walsall Sportco og tok navnet Walsall Borough, men fire år senere tok man igjen Walsall Wood-navnet som man bruker i dag.

 

Etter en sesong nede i Staffordshire Senior League tidlig i 1990-årene, spilte de i West Midlands (Regional) League frem til 2007, da de igjen var å finne i Midland Combination. Ved å sikre seg ligatittelen i 2013, ble de den ligaens nest siste mester, og sikret seg opprykk til Midland Alliance. Disse to ligaene slo seg som kjent sammen for å stifte den nye Midland League i 2014, og Walsall Wood virket å ha etablert seg på øvre halvdel av ligaens Premier Division, selv om det kanskje skulle godt gjøres å kopiere fjorårets fjerdeplass. Det også nevnes at Walsall Wood gjorde seg bemerket i 2012/13-utgaven av FA Vase, da de tok seg helt til kvartfinalen, der de måtte omkamp til før de måtte gi tapt for hardt satsende Guernsey.

 

Jeg betalte inngangspengene på £6 pluss ytterligere £1 for et program, og entret et Oak Park som domineres av hovedtribunen som er hovedgrunnen til at dette en stund har vært en ønsket destinasjon for meg…og også grunnen til at jeg hadde forlenget turen med én dag etter at dagens kamp ble omberammet. Denne hovedtribunen midt på bortre langside, og skal være en av kun to gjenværende tribuner av denne typen i England. Jeg kan dessverre ikke si akkurat hva som er så spesielt med den, men den er uansett et flott skue. Den har et fundament i murstein, og byr på sitteplasser i form av benkerader i tre. Bortsett fra dette er det kun såkalt hard standing og flere steder knapt nok det. På nærmeste langside finner man klubbhuset, der jeg etter fullført runde tittet innom for å unne meg en pint.

 

Jeg måtte nesten smake på klubbens egen real ale mens jeg kikket litt i programmet og konstaterte at Walsall Wood igjen var i ferd med å gjøre en god sesong. Dette var før kampen Alvechurch v Hereford omsider ble spilt, og på dette tidspunktet var det fortsatt stor spenning i tittelkampen, der Alvechurch hadde fem poengs luke ned til Hereford, men også to kamper mer spilt. Deretter fulgte Sporting Khalsa, Shepshed Dynamo og Heanor Town, før jeg fant Walsall Wood på sjette. Der hadde de fire poeng opp til Heanor, men også kun tre poeng til et Highgate United som hadde tre kamper til gode. Rocester var kveldens bortelag, og der de lå trygt plassert på 11. plass hadde de heng på først og fremst AFC Wulfrunians og Lye Town på plassene foran.

 

Min Birmingham-kompis Dean hadde vist interesse for å bli med på en av West Midlands-kampene på denne turen, og da han hadde andre planer da jeg besøkte Walsall Woods lokalrival Pelsall Villa tidligere på turen, var dette selvsagt siste sjanse. Mens jeg var i ferd med å bytte ut ølen med en ny pint cider, kom han sammen med sin sønn, og slo seg ned i den lille salongen jeg hadde okkupert. Det burde vel heller ikke vært noen stor overraskelse da jeg så groundhopperen Jack Warner komme inn. Jeg kunne fortelle at jeg hadde sikret meg klubbens siste pin, men jaggu hadde ikke fyren bak baren enda en, og Jack fikk i likhet med meg beskjed om at det var ‘den siste’. Et mer originalt innkjøp fra min side var en bok jeg så var til salgs i baren. ‘Who’s putting the nets up?’ er en beretning om en lokal veteran og hans involvering i lokal ungdoms- og senere non-league fotball gjennom en mannsalder, og for £6 ble jeg innehaver av et eksemplar.

 

Det nærmet seg kampstart, og da vi gikk utenfor fikk vi også selskap av en kompis av Dean som bor lokalt og som åpenbart ser The Wood rett som det er. Vi var blant de 67 betalende tilskuerne som fikk se at vertene tok initiativet fra start, og Rocester-keeper Richard Froggatt måtte tidlig i sving med en glimrende redning. Både Lewis Taylor-Boyce og Joey Butlin hadde et par sjanser, men deres avslutninger ble enten reddet, blokkert eller gikk utenfor. Reddet ble også skuddet fra Corey Carruthers, og i stedet fikk vertene en i trynet da Rocester kontret inn kampens eneste målet drøyt halvveis ut i omgangen. Et Wood-frispark inn i feltet ble klarert, og Callum Riddell spilte en genialt pasning som utmanøvrerte hele det uoppmerksomme Wood-forsvaret og havnet hos Troy Carty. Han gjorde ingen feil, og mot spillets gang satt han inn 0-1.

 

Walsall Wood startet umiddelbart jakten på en utligning, men flott samspill mellom Harry Harris og Louis Harris endte kun i en corner, og kort etter skjøt Corey Carruthers like over. Rocester kunne økt ledelsen kort for pause, men et frispark fra Liam Sowter gikk over, og da Liam Shaw løp gjennom Wood-forsvaret klarte han ikke å følge opp med en avslutning som gikk utenfor målet til Wood-keeper Adam Jenkins. Dermed kunne vi ta pause-pinten på stillingen 0-1, mens hjemmemanager Mark Swann manet sine disipler til fortsatt innsats. Det gjorde selvsagt også hans Rocester-motpart Mark Wilson, men det var vertene som startet andre omgang med å gå rett i angrep. Nesten rett fra avspark leverte The Wood et flott angrep som involverte Louis Harris og Ricardo Ricketts. Førstnevnte fikk igjen ballen og ble felt, slik at dommeren dømte frispark i farlig posisjon. Etter et lite avbrekk der en spiller fikk behandling, tok Joey Butlin tilløp og sendte frisparket rett i mål via stolpen. 1-1!

 

Harry Harris kunne fullført snuoperasjonen, men hans skudd gikk like over. På motsatt side ble en Rocester-corner headet på mål slik at Wood-keeper Jenkins måtte varte opp med en dobbelredning da han også måtte stoppe returen. Louis Harris sendte i vei to skudd som henholdsvis ble reddet og gikk over Rocester-målet, og det ble litt hawaii-takter der begge lag mot slutten forsøkte å finne et vinnermål. Helt på slutten var det også temmelig ampert, og et minutt eller to etter at dommeren blåste for full tid brøt det ut håndgemeng ute på banen. Dean & sønn hadde straks forlatt Oak Park sammen med sin kompis, men i klubbhuset fikk jeg høre at en hjemmespiller etter kampslutt hadde fått se det røde kortet etter å ha langet ut mot en medspiller(!). Dette fikk jeg imidlertid ikke med meg, da jeg sto langt unna og kun så at det var dytting og knuffing.

 

Mens jeg satt meg ned med en siste pint i klubbhusets bar, kunne jeg dog snart høre høylytt krangling ute i gangen ved garderobene. Der var det roping og dytting, og det var tydelig at det ikke var alle som gikk overens. Forhåpentligvis får de skværet opp og lagt dette bak seg, og det hadde i det minste roet seg da jeg tømte glasset og spaserte til bussholdeplassen for å ta buss nummer 10 til Walsall. Den kom i henhold til ruteplanen klokka 22.06, og etter et raskt bussbytte i Walsall, kunne jeg hoppe på buss 529 til Wolverhampton. På veien tilbake spurte jeg meg hvorfor det alltid er personer som hører på noe rap- eller hip hop-møl som føler for å ‘underholde’ sine medpassasjerer med sin ‘musikk’. Det må ha noe med folkeskikk å gjøre, men man hører jo sjelden country-, opera-, eller metal-fans gjøre dette. Etter en busstur som føltes som noe lenger enn den var, steg jeg av i Wolverhampton noen få minutter over elleve, og stakk raskt snuta innom Moon Under Water for et glass j2o før jeg tok kvelden etter å ha sett turens siste kamp.

English ground # 338:
Walsall Wood v Rocester 1-1 (0-1)
Midland League Premier Division
Oak Park, 31 March 2016
0-1 Troy Carty (24)
1-1 Joey Butlin (49)
Att: 67
Admission: £6
Programme: £1
Pin badge: £2,50

 

Next game: 27.04.2016: Treharris Athletic Western v Panteg
Previous game: 30.03.2016: Oughtibridge War Memorial v North Gawber Colliery

 

More pics

 

 

Torsdag 31.03.2016: The Red Lion Ground (Rostance Edwards)

 

Jeg var tilbake i West Midlands i forbindelse med kamp i Walsall Wood, og på veien fra Wolverhampton til Walsall Wood benyttet jeg anledningen til å hoppe av bussen og ta en kikk på et gammel stadion som har vært hjemmebane for en rekke klubber. Bloxwich ligger like nord for Walsall, og har en lang historie med forskjellige fotballklubber. Dessverre har de også en lang historie med fotballklubber som har bukket under – og flere av de har benyttet The Old Red Lion Ground som sin hjemmebane.

 

The Old Red Lion Ground skal ha blitt åpnet i 1901, og var hjemmebane for klubben Bloxwich Strollers, som ble stiftet i 1893. Senere var dette hjemmebane for Blakenall, som i 1997 spilte seg opp i Southern League etter å ha vunnet Midland Alliance. I 2001 slo de seg sammen med Bloxwich Town og stiftet den nye Bloxwich United, som tok Blakenalls plass i Southern League. Allerede i løpet av neste sesong trakk imidlertid Blakenall-folket seg ut, og klubben ble lagt ned. Blakenall ble ikke startet opp igjen. Bloxwich Town ble derimot ‘gjenfødt’, men varte kun tre sesonger før de i 2004 så seg nødt til å trekke seg fra Midland Combination og legge ned driften.

 

Dette begynner kanskje å bli litt innviklet, så tunga rett i munnen: Neste klubb i rekken av Bloxwich-klubber var klubben som i 2006 ble stiftet under navnet Birchills United, og som to år senere tok navnet Bloxwich United AFC. Da hadde de sesongen før vunnet West Midlands (Regional) League Division One, og de to neste sesongene endte begge med andreplasser i WMRL Premier Division, før de i 2011 ble flyttet ‘sidelengs’ til Midland Combinaton. Men i løpet av høstsesongen 2012 var det slutt også for denne klubben, slik at det for tiden ikke lenger er noen klubb som bærer Bloxwich-navnet.

 

Bloxwich United og dens forgjengere er dessverre en saga blott, men The Old Red Lion Ground er i disse dager hjemmebane for den tidligere leietakeren Rostance Edwards FC, som har tatt over anlegget. Det er ikke all verden jeg kan fortelle om denne klubben, som vitterlig høres ut som om det kan ha vært startet som et bedriftslag..? Men de spiller i hvert fall i Midland League Division Two, der de denne sesongen er nyopprykket fra Division Three. De har ikke hindret dem fra å kjempe i toppen, og de vil være på min radar med tanke på en mulig kamp på The Old Red Lion Ground i fremtiden. Denne gangen måtte jeg nøye meg med en kjapp kikk.

 

Da jeg spaserte ned fra bussholdeplassen for å ta en kikk, hadde jeg nok ikke helt hellet med meg. Idet jeg ankom så jeg nemlig foran meg en kar som kom ut av anlegget, låste porten bak seg, satt seg i bilen sin og kjørte av gårde. Dermed måtte jeg nøye meg med en kikk gjennom porten, samt en rask kikk over muren på bortre kortside. Det er tydeligvis mest hard standing, mens unntaket først og fremst er tribunen som på den ene kortsiden opp ved inngangspartiet i det ene hjørnet. Den ser ganske fjong ut, denne tribunen, og jeg tar gjerne en nærmere kikk en annen gang i anledning kamp. Men nå var det på tide å komme seg på bussen igjen og vende oppmerksomheten mot kamp i Walsall Wood.

 

 

 

Onsdag 30.03.2016: Oughtibridge War Memorial v North Gawber Colliery

 

Etter tirsdagens skuffelse følte jeg at jeg fortjente en full english breakfast ved Sidewalk Cafe, og det var bare å legge skuffelsen og irritasjonen bak seg og håpe på mer hell når jeg etter hvert forlot Southampton og satt kursen nordover. Jeg hadde blinket meg ut 09.45-toget fra Southampton Central; blant annet fordi dette ville bringe meg direkte til Sheffield uten å måtte bytte. Nesa hadde i det minste sluttet å renne, og var nå bare sår, i tillegg til at jeg hadde fått en kennelhoste som jeg skulle slite med lenge etter hjemkomst. Etter å ha blitt gjenstand for suspekte blikk (i hvert fall innbilte jeg meg det) mens jeg kjøpte vaselin i en kiosk på stasjonen, tok jeg plass på jernhesten, og etter rundt fire timers togtur kunne jeg stige av i Sheffield.

 

Jeg hadde betalt den originale prisen £35,19 for overnatting ved The Sheffield Metropolitan Hotel, som jeg raskt slo fast at var det sannsynligvis beste hotellet jeg overnattet ved på denne turen. Nå når klokken hadde blitt stilt fremover og kveldene hadde blitt en del lysere, åpnet det for muligheter til å besøke ligaer og klubber som i løpet av vinterhalvåret ikke har all verdens med kveldskamper i midtuken. Dette har selvsagt ofte bakgrunn i mangel på flomlys, og det er først og fremst helt i starten eller helt på slutten av sesongen at man også benytter seg av de lysere kveldene. En slik klubb er Oughtibridge War Memorial, som spiller i Sheffield & Hallamshire County Senior League Premier Division (step 7), og ut fra bildemateriale jeg hadde sett, virket dette som en artig destinasjon.

 

Avspark var satt til klokka 18.00, og derfor satt jeg meg allerede klokka 15.31 på buss 57 med en returbillett til £4 i neven. En halvtimes tid senere kunne jeg takke pent for skyss og hoppe av i Oughtibridge, som er en landsby like nord for Sheffield. Jeg husker at jeg passerte gjennom Oughtibridge med bussen da jeg besøkte Stocksbridge Park Steels, og kunne erindre at det herfra ble meget bakkete. Det er det for så vidt også i Oughtibridge, som med sine drøyt 3 500 innbyggere ligger idyllisk til med elven Don rennende gjennom landsbyen. Tidligere jobbet mange landsbyens smier, som det var en del av, men i dag pendler man i all hovedsak til Sheffield. Oughtibridge har fortsatt fire operative puber, og jeg satt straks kursen mot The Cock Inn, som jeg hadde registrert hadde en fristende meny med skikkelig hjemmelaget mat.

 

Det var faktisk så fristende at jeg til og med valgte meg en forrett. Med et navn som Black pudding soldiers klarte jeg selvsagt ikke å motstå, og jeg hadde fortsatt rom til hovedretten som var en aldeles fortreffelig porsjon beef stew & dumplings. Siden dette tross alt var i Sheffield-traktene, er det for øvrig heller ingen premier for å gjette at det ikke tok lang tid for vertinnen kom med en flaske Hendo’s. Det hele var absolutt verdt regningen, og mett og fornøyd kunne jeg etter hvert tømme glasset og spasere mot kveldens kamparena et steinkast unna. Jeg krysset broen over elven Don, og svingte umiddelbart til høyre på en sti som går langs elvebredden. Denne fikk snart selskap av en liten stikkvei før jeg ankom inngangspartiet til War Memorial Ground.

 

Her har man drevet idrett siden den ble donert til lokalsamfunnet i 1921, og det er et snodig men koselig lite anlegg med en idyllisk beliggenhet. Anlegget deles med cricketklubben, og ved inngangspartiet finner man klubbhuset, som huser både garderober, kontorer, et lite kjøkken og matutsalg, og en flott og koselig bar. Mellom klubbhuset og fotballbanen ligger cricketbanen, som også går over i fotballbanen. Sistnevnte ligger inn mot en bratt skråning med tett vegetasjon, og det er på denne langsiden at man finner de eneste tilskuerfasilitetene. Her er det en seksjon med flere små tribunepartier som gir tak over hodet her og der, og i tillegg til ståplasser er det et par benker der. Det er overhodet ikke noe storslagne greier man finner her, men du verden…her finnes det i hvert fall karakter, og jeg likte meg umiddelbart.

 

Jeg vet ikke om det er vanlig kutyme, men jeg fikk beskjed om at inngang var gratis, i tillegg til at et kampprogram var inkludert. De hadde nemlig lagt et eksemplar til side for å holde det av til meg, og jeg måtte nesten spørre om de ikke tok noe for det heller. Jeg fikk til svar at man i stedet oppfordret publikum til å kjøpe lodd, og jeg vet ikke om dette var sannheten eller om de kun hadde tatt på spanderbuksene overfor meg, men jeg kjøpte selvsagt et par lodd uansett. I tillegg betalte jeg £2 for en boks Strongbow, og satt meg ned et øyeblikk for å kikke litt i programmet. Det var lite der som hadde relevans til selve kampen som skulle spilles, men bortimot halve programmet gikk med til en interessant artikkel om fotball-blackouten på TV under 1985/86-sesongen og den vanvittige og uheldige ‘utviklingen’ (les pengegaloppen) siden den gang.

 

Det er dessverre ikke så veldig mye jeg kan fortelle om Oughtibridge War Memorial og deres historie, annet enn at de nå har spilt i Sheffield & Hallamshire County Senior League i en årrekke. De har vekslet mellom spill i denne ligaens to øverste divisjoner, og har tilsynelatende sin beste ligaplassering i form av to andreplasser i Premier Division (2005 og 2014). Noe kuriøst er det kanskje at de ved begge anledninger var nyopprykket fra Division One. Denne sesongen har det gått langt tyngre, og grunnen til at hjemmefolket var nervøse var selvsagt at klubben var innblandet i nedrykksstriden og således trengte poeng.

 

Tabellen viste at Frecheville var i ferd med å avgjøre tittelkampen etter å ha slått toer Houghton Main dagen før, og luken var nå på 12 poeng i favør av klubben fra det sørøstlige Sheffield., som dog hadde en kamp mer spilt. Tabelltreer Swinton Athletic hadde fire kamper til gode på ligalederen, men også hele 17 poeng å hente inn. Dagens kamp var imidlertid mer interessant for bunnstriden, der Oughtibridge War Memorial la tredje sist; to poeng foran Thorpe Hesley (som hadde tre kamper mindre spilt) og tre poeng ned til jumboen Wickersley (som hadde spilt to kamper mer). Foran seg på tabellen hadde de tre poeng opp til Millmoor Juniors og seks poeng opp til Handsworth Parramore-reservene. Gjestende North Gawber Colliery fra Barnsleys nordlige utkant lå trygt plassert ytterligere et par plasser lenger opp midt på tabellen.

 

En klubbrepresentant pekte og fortalte, og jeg lærte at klubbhuset er et nybygg som erstattet en tidligere variant som ble offer for en flom i 2007. Det er jo noe av risikoen ved å ha en idyllisk beliggenhet ved en elv. Men nå begynte jeg virkelig å lure på om jeg hadde riktig kamptidspunkt, for klokka hadde passert planlagt kampstart klokka 18.00 med nesten et kvarter uten at det foreløpig var antydning til aktivitet. Jeg har senere fått høre at dette slett ikke er altfor uvanlig i denne ligaen, men til slutt om dommerne og de to lags spillere utpå, og etter at et par etternølere hadde fått surret seg over til fotballbanen kunne dommeren endelig blåse i gang kampen rundt tjue minutter forsinket.

 

Jeg får med en gang poengtere at jeg etter hjemkomst klarte å slette flere av mine bilder ved et uhell, og blant disse var bildene jeg tok av lagoppstillingene. Derfor er det en temmelig umulig oppgave å i ettertid feste navn til de forskjellige drakt-numrene jeg har brukt i mine notater. I tillegg til små mentale notater som blir nedtegnet i etterkant (f.eks på hotellrommet eller på toget dagen etter) gjør jeg nemlig ofte mer detaljerte notater, spesielt i forbindelse med kamper og nivåer der jeg er usikker på om det vil være noen kamprapport å finne. Det som er på det rene er at jeg tidlig ble usikker på om nivået kunne måle seg med det jeg så på ett nivå lavere hos Stonehouse Town i Gloucestershire Northern Senior League tidligere på turen, selv om det er håpløst å sammenligne. Men de første ti minuttene var i hvert fall ikke altfor imponerende, der ingen av lagene klarte å etablere noe særlig spill.

 

Det som også er på det rene er at vertenes nummer 7, Scott Ellis, sendte hjemmelaget i føringen etter ti minutter, da jeg for første gang så prov på kvalitet. Han ble spilt gjennom og sendte ballen i bue over gjestenes keeper, og dermed 1-0. Ti minutter senere kunne vertene doblet ledelsen da en ball ble lagt tilbake til deres nummer 2, men han styrte ballen utenfor. Vi nærmet oss halvtimen da vertenes nummer 10 fikk et skummelt skudd blokkert, og sekunder senere holdt gjestene på å utligne da deres nummer 7 ble spilt gjennom og rundet keeper, men vinkelen ble litt spiss slik at en forsvarer også kom seg tilbake og fikk reddet på streken. Etter ytterligere et par halvsjanser begge veier, valgte dommeren å blåse for pause selv om min stoppeklokke kun viste førti og et halvt minutt.

 

Dette hadde selvsagt bakgrunn i den forsinkede kampstarten, og lagene hadde derfor åpenbart blitt enige om å kun spille 2×40 minutter med en kort fem minutters pause. Dette var igjen naturligvis for å forsøke å bli ferdig før det ble for mørkt, og da andre omgang ble blåst i gang etter en pustepause, så man da snart at skumringen ganske riktig ikke var langt unna. Et drøyt kvarter ut i omgangen ble North Gawber Colliery tildelt frispark fra 16-17 meter, og deres nummer 7 tok sats og sendte frisparket direkte i mål til 1-1. Vertene forsøkte å ta tilbake ledelsen, men først gikk en heading like utenfor, deretter vartet bortekeeperen opp med en god redning, før Oughtibridge-spissen også fikk et skudd blokkert av en forsvarer som kastet seg frem med dødsforakt. Dermed endte det med 1-1 og poengdeling.

 

Det hadde vært en underholdende kamp, der kvaliteten også steg litt etter hvert, og det var vel ikke så altfor mye å si på at det endte uavgjort, selv om vertene fort kunne tatt alle tre poengene. Nå fikk manager Paul Kent og det øvrige hjemmefolket finne håp i at de blant annet fortsatt har hjemmekamper mot de to lagene bak seg på tabellen. Tilbake i klubbhuset fikk jeg snart selskap av spillerne, som høflig oppfordret meg til å forsyne meg av matfatene deres. Jeg var imidlertid fortsatt mett etter herremåltidet på The Cock Inn, men koste meg likevel i trivelig selskap ved War Memorial Ground.

 

Jeg hadde sett meg ut 20.26-bussen tilbake til Sheffield, og valgte å holde meg til denne opprinnelige planen. Rundt kvart over åtte takket jeg derfor for meg og ønsket lykke til før jeg trasket oppover til bussholdeplassen. Oughtibridge War Memorial hadde vært nok et trivelig og artig bekjentskap, men med buss 57 forlot jeg snart koselige Oughtibridge for å returnere til Sheffield og hotellet mitt der. Jeg hadde forsøkt å kontakte min eks i stålbyen for å høre om hun kunne tenke seg en pint, men det skulle vise seg at hun var bortreist og ikke hadde sett meldingen min før dagen etter, så jeg trakk meg i stedet tilbake til hotellsenga. Etter et par frustrerende dager var det flott med en finfin fotball-dag igjen…for det hadde jeg virkelig denne dagen i South Yorkshire.

English ground # 337:
Oughtibridge War Memorial v North Gawber Colliery 1-1 (1-0)
Sheffield & Hallamshire County Senior League Premier Division
War Memorial Ground, 30 March 2016
1-0 Scott Ellis (11)
1-1 ?? (62)
Att: 47 (h/c)
Admission: Free
Programme: Free
Pin badge: n/a

 

Next game: 31.03.2016: Walsall Wood v Rocester
Previous game: 28.03.2016: Millwall v Burton Albion

 

More pics

 

 

Tirsdag 29.03.2016: En frustrasjonens dag på Isle of Wight

 

Formen var enda dårligere enn dagen før da jeg nå også våknet med sår hals i tillegg til rennende og sår nese, sår overleppe og tilløp til kennelhoste. Men jeg hadde i det minste mitt lenge etterlengtede besøk på Cowes Sports’ hjemmebane Westwood Park å se frem mot da jeg kreket meg ned for å forsyne meg av hotellets varme frokostbuffe. Den noe usle formen var også grunn god nok til å unne seg en taxi den ikke altfor lange veien til Stonebridge Park, der jeg startet tube-etappen ned mot London Waterloo med Bakerloo Line og senere Jubilee Line. Ved Waterloo trøstet jeg meg selv med å gå til innkjøp av et par fantasy-bøker i en boksjappe for jeg tok plass på 11.39.toget som skulle frakte meg til Southampton Central. I Southampton hadde jeg betalt £40 for overnatting ved The Star Hotel, og etter rett i overkant av halvannen time på toget tok jeg en av bybussene ned til holdeplassen utenfor hotellet, der jeg raskt fikk sjekket inn.

 

På dagens program sto altså et besøk til Isle og Wight, der jeg fortsatt hadde til gode å se fotball, og denne kvelden var det duket for et durabelig lokaloppgjør på øya når Cowes Sports skulle være vertskap for Newport (IoW). Cowes Sports var også en destinasjon jeg hadde blinket meg ut på min forrige tur, men den januarkvelden ble jeg igjen offer for avlysning nede i sør. Den gang hadde jeg i det minste fått rede på det tidsnok til å kunne legge andre planer, slik at jeg i stedet endte opp med å besøke Blackfield & Langley. En times tid etter at jeg sjekket inn åpnet himmelen seg, og det ble fort temmelig ufyselig mens jeg inntok et måltid på Wetherspoons-puben ved siden av hotellet. Deretter lettet jeg på ræva og satt kursen mot terminalen for passasjerferjene til West Cowes på Isle of Wight.

 

Der nede kom også regnet piskende sideveis i vinden, og klok av skade var jeg allerede bekymret og skeptisk med tanke på kveldens kamp, til tross for at man skulle tro at man kan tåle et par timer med regn. Før jeg punget ut for ferjebillett forsøkte jeg forgjeves å komme i kontakt med klubben på både Twitter og tre forskjellige telefonnummere – men altså uten hell. Dermed var det bare å håpe at det er sant som man sier at ‘intet nytt er godt nytt’, og betale £24,10(!) for en returbillett med ferjen Red Funnel. Overfarten tar 25 minutter, og også i Cowes var det et trist vær. Cowes er en by som ligger ved munningen av elven Medina, som renner nordover fra Newport og her renner ut i sundet Solent, som skiller Isle of Wight fra fastlandet. Jeg hadde gått i land på den vestlige siden, i West Cowes, og herfra kan man se over på den mindre East Cowes. Sammen har de et innbyggertall på drøyt 10 000, og er kjent for sin kabelferje som forbinder de to bydelene. Cowes forbindes også ofte med ‘yacht racing‘, som jeg vil anta er en rikmanns-sport, og byen skal være åsted for verdens eldste faste arrangerte regatta.

 

Puben The Anchor var en av de jeg hadde fått anbefalt av min groundhopper-kollega Paul ‘Splodge’ Proctor, som også er klubbsekretær hos Fareham Town, og det viste seg da også å være et koselig vannhull. Her unnet jeg meg en pint mens jeg ventet på at regnet skulle avta; noe det snart gjorde, og jeg kunne snart tømme glasset og sette kursen mot Westwood Park. Jeg hadde fortsatt ikke sett noen slags oppdateringer rundt situasjonen der, men da jeg ankom med en times tid til kampstart så var det i hvert fall aktivitet, og gressmatta så da slett ikke så verst ut. Selv om det ikke burde være det, så var det derfor likevel en overraskelse da en representant for hjemmelaget kunne fortelle at dommeren akkurat hadde avlyst kampen. Jeg var heller ikke den eneste som var skuffet, for jeg ble fortalt at begge lag hadde ønsket å spille kampen, og en skuffet groundhopper som sto hoderystende ved inngangspartiet hadde visstnok kommet ned fra London i anledning kveldens kamp. Jeg måtte bare sette meg ned for meg selv oppe i klubbens flotte hovedtribune og ta noen minutter for meg selv.

 

Cowes Sports har røtter tilbake til 1881 og stiftelsen av Cowes FC, som i 1898 tok plass i Southern League. I det som den gang var den ligaens Division Two (South West Section) vant man alle sine kamper, og møtte Thames Ironworks (som senere ble West Ham United) som hadde vunnet den andre avdelingen. Der tapte de 1-3, men fikk likevel rykke opp etter en såkalt ‘test match’ der de slo Royal Artillery Portsmouth (som den gangen var navnet på Portsmouth FC). Allerede neste sesong trakk de seg imidlertid fra Southern League og returnerte til Hampshire League. Tidlig i 1980-årene slo Cowes seg sammen med klubben Whites Sports og tok dagens navn, og i 1994 tok de steget opp i Wessex League. Etter fem sesonger på ligaens andre nivå returnerte de til toppdivisjonen etter forrige sesong, og de hadde lagt seg til midt på tabellen.

 

Westwood Park har vært klubbens hjemmebane siden 1912, da de måtte flytte fra sin tidligere bane som skulle gi plass for boliger (det skjedde også den gang!). Hovedtribunen ble ferdigstilt i 1921, og den ble bygget av lokale båtbyggere og andre håndverkere. Den fantastiske tribunen var da også grunnen til at jeg en stund har ønsket meg hit, og den dominerer et anlegg som ellers kun består av såkalt hard standing – med unntak av et parti ved siden av der et overbygg gir tak over hodet til stående tilskuere. Skjønt, det sto tidligere også en mindre tribune på motsatt langside, men den blåste ned under en storm i 1987. I 1990-årene hadde den gamle hovedtribunen forfalt voldsomt, men klubben skal ha megen ros for at de omsider valgte å restaurere den på en svært sympatisk måte heller enn å velge den mer lettvinte løsningen å rive den for å erstatte den med en kjip, moderne prefabrikert tribune, slik deres naboer i East Cowes gjorde med sin flotte hovedtribune.

 

Den pinglete dommertrioen forlot raskt åstedet, men jeg ble værende en liten stund da klubbpersonell bød meg ta en kikk i garderober og klubbhus for deretter å invitere meg inn i klubbhusets bar. En av de sa at han også enkelt kunne trykke opp et program til meg om jeg ønsket det, og det kunne jeg jo ikke si nei til. Han hadde vel ant ugler i mosen og ventet med å trykke de ut, og slik har det seg at jeg ble eier av det han sa var det eneste eksemplaret som vil bli trykket av dette programmet, og som han lattermildt spådde at ville kunne bli et samlerobjekt. Jeg fikk også tilbud om skyss tilbake til ferjeterminalen dersom jeg ventet en halvtimes tid, og takket følgelig ja til dette. Da vi omsider forlot anlegget med kurs for ferjen, var det flere som hoderystende kommenterte at gressmatta var spillbar som bare det.

 

Jeg takket for gjestfrihet og skyss, og kom meg etter hvert tilbake til Southampton med ferjen. Der trasket jeg opp til puben The Standing Order for å døyve skuffelsen med en pint. Jeg hadde trosset den dårlige formen og punget ut for å dra til Isle og Wight bare for å nok en gang se en pingle av en dommer avlyse. Man skulle tro at når man har stilt klokka fremover og kalender er i ferd med å vise april, så skal man kunne klare å spille kamper i England. Men det er tydeligvis ikke så enkelt i Wessex League… Jeg har flere ganger klaget over Isthmian League og deres feederligaer i London-regionen, men det spørs om ikke Wessex League tar kaka når det gjelder pyse-takter på dommerne. Mens jeg satt der og hadde et halvt øye på landskampen England v Nederland, regnet jeg meg faktisk frem til at av mine planlagte besøk i Wessex League, så har jeg faktisk nå en avlysnings-prosent på vanvittige 70% – inkludert 6 av de siste 7!!! Kanskje man tross alt må begynne å vurdere sommerfotball i England, men i Wessex League klarer de sikkert å finne andre avlysningsgrunner ? i stedet for å være for vått, gjørmete eller kaldt, kan det jo være for tørt eller varmt…eller kanskje for lyst..?? Det eneste stedet jeg så på Westwood Park der det var antydning til overvann og gjørme var på den ene sidelinjen. Til sammenligning avslutter jeg dette blogginnlegget med tre bilder som min tyske groundhopper-kompis Jens (som også irriterer seg voldsomt over pysete avlysninger i Storbritannia) tok på tre forskjellige kamper i Belgia som ble spilt på samme dag et par uker i forveien. De ble spilt uten at det engang var snakk om en baneinspeksjon – i England ville de vært avlyst med beskjed om at en baneinspeksjon var unødvendig. Se og døm selv… Time to man up!

 

 

 

 

Mandag 28.03.2016: Millwall v Burton Albion

 

Etter å ha sett Dulwich Hamlet beseire Tonbridge Angels, spaserte jeg raskt tilbake til East Dulwich jernbanestasjon for å sette kursen mot dagens andre kamp. Etter en kort togtur steg jeg av toget – eller ‘the rattler’ som det gjerne kalles i disse traktene – på South Bermondsey stasjon, og spaserte derfra til Millwalls hjemmebane The New Den for å hente ut billettene jeg hadde betalt i dyre dommer for å bestille. Det er ikke bare i Premier League at man skal loppes, for også ellers i Football League må man (riktignok i noe mindre grad) ofte betale ågerpriser. Det var denne kampen et eksempel på, der de mente at dagens oppgjør i League One var verdt en pris på £26 for de billigste billettene – i tillegg til et gebyr på £1,50 for å få lov til å gjøre deler av deres jobb ved å bestille online. Jeg fikk i hvert fall raskt hentet de ut, og fikk også stukket trynet raskt innom klubbsjappa for å snoke, før jeg måtte søke ly under et lite overbygg mens vi fikk en fem minutters regnskur.

 

Mens jeg sto der fikk jeg rask telefon hjemmefra, og det ble fanget opp av et par nordmenn som også hadde søkt ly der. Jeg ble egentlig temmelig paff av oppgitthet da de tok kontakt med følgende frase (på Hedmarks-dialekt): «Jaså, det er flere nordmenn her som benytter dagen til å se litt grasrot-fotball før landskampen i morgen?». Jeg svarte bare at jeg hadde andre planer enn å dra på noen landskamp (som jeg gikk ut fra var England v Nederland), unnskyldte meg så raskt og høflig jeg kunne, og trasket i stedet av gårde for å finne meg en pub. Man blir jo gjerne advart mot å oppsøke pubene i Millwall-land, men jeg hadde ikke tenkt til å la det stoppe meg. Også her har det gått hardt utover et pub-landskap som allerede var tynt besatt i området rundt The New Den, og jeg endte opp med en spasertur på et drøyt kvarter opp til puben The Blue Anchor. Området tatt i betraktning var det kanskje ikke spesielt overraskende at jeg ble betjent av en ung gutt på 11-12 år som hjalp til bak disken og som skjenket meg en pint Strongbow som om han var en durkdreven bartender.

 

Ved stadionet hadde jeg også betalt £2,50 for et eksemplar av kveldens kampprogram, og det fikk jeg også bladd litt i mens jeg lesket strupen omringet av en broket del av Bermondseys befolkning. Millwall hører hjemme i området mellom South Bermondsey og New Cross; i bydelen Lewisham. Dette er et industriområde i de sørøstre deler av London. Den beryktede slummen på 1800-tallet er foreviget i Charles Dickens’ «Oliver Twist». Industri og dokkene har vært viktige gjennom historien, og området er fortsatt av Londons mest industrialiserte. For de som måtte stusse over Millwall-navnet, så er Millwall et område i dokklandskapet på vestsiden av Isle of Dogs; på nordsiden av Themsen. Det var der fotballklubben i 1885 ble startet opp av hovedsakelig skotske arbeidere ved hermetikkfabrikken J.T. Morton under navnet Millwall Rovers. Spill i Southern League ble erstattet med opptak i Football Leagues tredjedivisjon i 1920, da klubben (via navnet Millwall Athletic) allerede hadde byttet til dagens navn.

 

Millwall har stort sett vært mer kjent for andre ting enn kvaliteten på fotballen, og de to sesongene etter opprykket i 1988 er fortsatt klubbens eneste på øverste nivå. Den gang hadde klubben et spennende lag bestående av bl.a Tony Cascarino og en ung Teddy Sheringham, og 10. plassen våren 1989 står fortsatt som klubbens beste ligaplassering. I 2004 overgikk de seg selv ved å spille seg frem til FA Cup-finalen som representant fra nivå to. Der måtte de imidlertid gi tapt med 0-3 for selveste Manchester United. Millwall er nå tilbake på nivå tre etter nedrykket fra Championship forrige sesong, og uten at jeg har fulgt divisjonen særlig tett, vil jeg tro de tok mål av seg til kjempe om en umiddelbar retur. Det hadde de da også fortsatt muligheten til, der de befant seg på en av playoff-plassene, men det var en tøff oppgave som ventet denne kvelden.

 

League One ble toppet av Burton Albion, og det var de som kom på besøk til The New Den denne kvelden. The Brewers hadde før dagens kamper fire poeng ned til Wigan Athletic på den andre direkte opprykksplassen, og sju poeng ned til et Walsall som dog hadde en kamp til gode. Deretter fulgte Gillingham, før vi fant Millwall på en femteplass med ni poeng opp til andreplassen. Bradford City la beslag på den siste playoff-plassen etter at de hadde slått nettopp Millwall to dager tidligere, og bak der var det også et knippe klubber som jaktet en playoff-plass. Jeg tømte etter hvert glasset, takket pjokken for servering og strøk på dør med en drøy time tid til kampstart. Etter å ha returnert til kveldens kamparena tok jeg plass på det øvre nivået av Cold Blow Lane End, og kunne speide utover en flott solnedgang over sentrale London.

 

Cold Blow Lane End er selvsagt oppkalt etter veien som ledet til klubbens beryktede gamle hjemmebane The (Old) Den, som dessverre ble revet i 1993. Samme år flyttet man inn på dagens stadion, som kan beskrives ganske kort. Det består av fire frittstående tribuner som er av like design, der samtlige har to nivåer med sitteplasser – et mindre nedre nivå og et større øvre nivå. The New Den er innvendig temmelig kjønnsløst og anonymt – eller sagt på en annen måte; direkte kjedelig. Av de 8 012 tilskuerne var det 244 bortesupportere som hadde tatt turen ned fra Burton-on-Trent, og de holdt hus på motsatt kortside fra der jeg sto. Jeg hadde hamstret servietter i håp om å kunne håndtere min stadig rennende og etter hvert såre nese, og følte meg egentlig mest klar for å krype under dyna og svette ut faenskapet jeg hadde pådratt meg, men nå dro det seg da i det minste mot kampstart.

 

Jeg registrerte at alle de andre topplagene hadde vunnet sine kamper tidligere denne dagen, og dermed var det seier som gjaldt også for de to lagene på The New Den. Burton hadde en del ball innledningsvis, og fikk kampens første sjanse ved Mark Duffy, men hans skudd ble reddet av Millwall-keeper Jordan Archer. I stedet var det Millwall som snart tok over og viste seg langt mer effektive. En lang ball opp mot Lee Gregory ble tatt godt vare på av den tidligere Halifax-spissen som la tilbake til Aiden O’Brien, og han sendte ballen i mål bak Burton-keeper Jon McLaughlin. 1-0 i kampens tolvte minutt, og kun seks minutter senere doblet The Lions ledelsen. Det var nesten for enkelt da Lee Gregory ble spilt gjennom alene med McLaughlin og rundet Brewers-keeperen, og mens McLaughlin kolliderte med sin lagkamerat Tom Flanagan, satt Gregory ballen i det åpne målet. 2-0, og Burton hadde fått en leksjon i effektivitet.

 

Jeg lot meg i løpet av kampen imponere av Millwall, der de spilte ballen hurtig i lengderetningen og virket å ha skumle hensikter hver gang de kom fossende fremover, mens Burton Albion hovedsakelig dillet og trillet ball uten å finne ut av Millwall-forsvaret eller spille seg til særlig mange farligheter. Selv om de etter hvert kom mer inn i kampen igjen etter de to målene, virket Nigel Cloughs menn også frustrerte og pådro seg flere unødvendige gule kort. Det sto fortsatt 2-0 da dommeren blåste for pause og jeg gikk for å betale £3,40(!) for en chicken balti pie. Man har jo opp gjennom årene hørt mye om den ugjestmilde stemningen når man møter Millwall borte, og hvordan bortespillerne nærmest opplevde at hårene reiste seg i frykt, men det er nok bare å innse at det gjaldt den gamle The Den og at denne tiden er en saga blott. Jeg ble personlig nemlig ganske skuffet over atmosfæren der denne kvelden, for til tross for at det var en hard kjerne som virkelig prøvde, så var det ikke i stand til å ‘skremme’ et miniputt-lag. Kanskje får det faktum at det var TV-kamp også ta noe av skylden..?

 

Jeg tok meg selv i å ønske at denne kampen ble spilt på gamle og langt mer karismatiske The Den, men det er selvsagt latterlig fånyttes med slike ønskedrømmer. Kanskje var gjestene glad for at det uansett ikke var tilfelle, men de hadde i hvert fall brukt pausen til å erstatte Tom Naylor med Tyler Walker og lagt om fra 4-5-1 til 4-4-2. Walker var da også involvert i en halvsjanse tidlig i andre omgang, men det var snart Millwall som igjen tok over og styrte showet, selv om gjestenes Mark Duffy fikk et mål annullert for offside etter en times tid. Lee Gregory var sentral i alt som skjedde offensivt for Millwall, og han var mannen bak da O’Brien var centimetere fra å score sitt andre for kvelden, og også da han spilte gjennom Ben Thompson som tapte duellen alene med keeper McLaughlin.

 

Lee Gregory skulle muligens også hatt straffespark like før han ble byttet ut til stående applaus fra Millwall-fansen. Lions-manager Neil Harris anså nok kampen som vunnet, og det var han ikke alene om, for Millwall var nærmere både tre og fire enn det Burton var redusering, og serielederne fremsto tidvis som statister når Millwall stormet fremover. Heller ikke i løpet av de fem tilleggsminuttene ble Millwall-keeper Archer satt på store utfordringer, og han hadde nå spilt over 450 minutter uten baklengsmål på hjemmebane. En fullt fortjent Millwall-seier, mens Burton-fansen hadde grunn til å være skuffet over det deres gutter leverte. Selv forlot jeg raskt The New Den for å rekke 21.59-toget fra South Bermondsey, og på den avgangen påtraff jeg også en gruppe svenske groundhoppere som jeg også tidligere har støtt på.

 

Etter en kort tur inn til London Bridge var det bare å sette seg på Jubilee Line, og bytte til Bakerloo Line ved Baker Street. Den raste muren ved Queens Park var tydeligvis reparert slik at Bakerloo Line nemlig igjen gikk som normalt, og snart kunne jeg spasere fra Stonebridge Park tilbake til hotellet. Der krøp jeg straks under dyna i håp om at jeg ville føle meg bedre morgenen etter – og også at jeg skulle ha mer flaks med den planlagte kampen enn hva tilfellet hadde vært med mine planlagte kamper denne dagen. Ingen av delene skulle gå i oppfyllelse – snarere tvert imot.

English ground # 336:
Millwall v Burton Albion 2-0 (2-0)
League One
The (New) Den, 28 March 2016
1-0 Aiden O’Brien (12)
2-0 Lee Gregory (18)
Att: 8 012 (244 away)
Admission: £27,50 (£26 + £1,50 booking fee)!
Programme: £3
Pin badge: £2,50

 

Next game: 30.03.2016: Oughtibridge War Memorial v North Gawber Colliery
Previous game: 28.03.2016: Dulwich Hamlet v Tonbridge Angels

 

More pics

 

 

Mandag 28.03.2016: Dulwich Hamlet v Tonbridge Angels

Da det på søndagen var tid for å forlate herlige Cornwall – eller Kernow, om man foretrekker den korniske varianten – hadde jeg vurdert et par kampalternativer den dagen. En ligakamp hos Boca Seniors i North Devon League sto på søndagsmenyen, i tillegg til to cupfinaler i Cornwall (ligacupfinaler i henholdsvis Cornwall Combination og East Cornwall League), og mest fristende var ligacupfinalen i Cornwall Combination som dog ble spilt helt nede i Porthleven, og da det ville by på en betydelig omvei og en meget sen ankomst til London, endte jeg til slutt opp med å vrake alle alternativer og i stedet ta en fotballfri dag mens jeg i stedet unnagjorde den lange transportetappen opp til London. På den lange togturen opp fra Truro hadde jeg virkelig begynt å merke at jeg var i ferd med å brygge på noe, og da jeg omsider ankom London var jeg i såpass slapp form at jeg ikke var videre klar for en rangel på byen slik en kompis hadde foreslått. I stedet holdt jeg meg på Travelodge-hotellet på North Circular Road i Wembley-området, der jeg hadde betalt £58 for to netters overnatting.

I løpet av søndagskvelden og natten hørte jeg hvordan stormen Katie herjet utenfor, og da jeg mandag morgen gikk ned for å benytte meg av hotellets frokostbuffe, var det lett å se sporene etter henne i form av store dammer på utsiden. Med det sagt så var det likevel overraskende hvilke problemer hun etter hvert førte med seg med tanke på at hun hadde rast fra seg i løpet av natten slik at det nå var opphold og solskinn. Man skal imidlertid ikke lenger la seg overraske av avlysninger i den engelske pyramiden, som jo har blitt lovlig pinglete når det er muligheter for å bli våt og/eller gjørmete. Etter hvert som flere kamper allerede var avlyst, fryktet jeg tidlig at min trippel ville bli redusert til en dobbel.

Da jeg startet planleggingen av turen, blinket jeg meg tidlig ut lokaloppgjøret Horsham YMCA v Horsham som første kamp i en mulig trippel, men som vanlig skulle det noen dager senere vise seg at Horsham-klubbene igjen valgte å vike fra normen med kampstart klokka 11.00 i Southern Combination på såkalte bank holiday Mondays, og hjemmelaget bekreftet via Twitter at kampen ville flyttes til 14.00, slik at den ikke lenger passet inn i mine planer. I stedet landet jeg på en plan med formiddagskampen Chertsey Town v Ashford Town (Mx) i Combined Counties League som første kamp, men også her valgte man noen dager før kamp å flytte kampen fra 11.30 til 12.30, og det vanskeliggjorde oppgaven med å komme seg til neste kamp hos Walton & Hersham før kampstart. Det eneste reelle alternativet var kamp hos Westfield (som også ble avlyst), så jeg valgte å satse på at jeg slapp å betale skjorta for taxi fra Chertsey til Walton, og det var utgangspunktet da jeg forlot hotellet klar for kamp.

Da formen ikke var all verden hadde jeg unnet meg en taxi den korte veien opp til Stonebridge Park tube-stasjon for derfra å ta Bakerloo Line sørover. Idet jeg hoppet ut av taxien kom det imidlertid ent forfjamset kvinnemenneske som kunne fortelle at alle tog på denne linjen var innstilt grunnet en mur som hadde rast ned ved Queens Park stasjon. Drosjekusken fikk med seg at noe var på ferde idet han snudde, og stoppet for å sjekke, slik at vi i samråd med en tube-ansatt fant ut at det beste var å sette kursen mot Willesden Junction, der jeg ville kunne ta et Overground-tog ned til Clapham Junction. Sjåføren kjørte meg dit uten å kreve mer betaling, og jeg kunne omsider ta fatt på turen mot Chertsey…trodde jeg. Idet jeg entret stasjonen fant jeg ut at kampen i Chertsey nå var avlyst, og få sekunder etter forsvant også kampen i Westfield. Det var bare å innse at jeg nå sto igjen med en dobbel.

Jeg hoppet likevel på toget, men steg av ved Shepherds Bush og tok Central Line noen stasjoner østover til Tottenham Court Road for å installere meg på en sentralt beliggende pub der jeg kunne snylte på deres WiFi og saumfare alternativene. Den eneste gjenværende av CCLs formiddagskamper var kampen på Guildford Citys trøstesløse friidrettsstadion, og deler av togtrafikken i det området var uansett midlertidig innstilt grunnet nedblåste trær på linjene. Det var bare å begynne å konsentrere seg om 15.00-kampene, der jeg mens jeg lesket strupen med en j2o snart fant ut at Walton & Hersham v Dorking Wanderers nå også føyde seg inn i rekken av avlyste kamper, slik at det ikke bli noen mulighet i denne omgang til å besøke et Stompond Lane som det ryktes skal ha begrenset med tid igjen. Jeg visste at APM Contrast hadde hjemmekamp, og sjekket status på denne, men den var også allerede avlyst.

Jeg sto til slutt igjen med alternativene Wingate & Finchley, Hampton & Richmond eller Dulwich Hamlet, og valgte meg omsider sistnevnte grunnet den enklere reiseveien derfra til kveldskampen hos Millwall, som jeg allerede hadde billett til. Jeg kunne koste på meg en j2o til før jeg lettere irritert pakket sammen og forlot puben The Montagu Pyke mens jeg forbannet stormen Katie og pinglete britiske dommere. Min venninne Katie fraskrev seg for øvrig alt ansvar der hun var på besøk hjemme i New Zeland og kjente lite til stormen som bar hennes navn. Turen gikk nå til London Bridge med tubens Northern Line og Jubilee Line, og der satt jeg meg på toget til East Croydon som skulle frakte meg så langt som til East Dulwich. Etter 12 minutter hoppet jeg av og kunne gå den korte veien opp til Dulwich Hamlets hjemmebane Champion Hill. Det var fortsatt over to timer til avspark, og jeg slo meg ned 20-30 minutters tid i en liten park ved siden av stadionet, der jeg leste litt i gårsdagens Non-League Paper.

Dulwich er et område i sør-London som hovedsakelig ligger innenfor bydelen Southwark. Dulwich består av East Dulwich, Dulwich Village, og West Dulwich. Noen vil sikkert protestere heftig, men jeg vil påstå at dette er langt fra Londons beste strøk, der det grenser til beryktede områder som Brixton og Peckham Rye. Et stykke lenger sør har man derimot Crystal Palace og Norwood. Uansett, jeg gikk etter hvert for å betale meg inn med £10, og for ytterligere £2 kunne jeg putte et program i veska. Når jeg kom innenfor var det egentlig ikke overraskende å umiddelbart registrere hvordan klubben har blitt fullstendig ‘kapret’ av venstreradikale fjotter som bruker denne arenaen som politisk talerstol, men det var likevel sjokkerende å se i hvilken grad det er tilfelle. Her kryr det av venstreradikale plakater, bannere, klistremerker og grafitti, og det er litt ironisk med tanke på at fotballforbundet (i likhet med her hjemme) i årevis pratet om at ‘politikk ikke hører hjemme i fotballen’, men det gjelder tydeligvis ikke så lenge man står på det som anses som ‘riktig’ side politisk.

Dulwich Hamlet er en tradisjonsrik klubb som ble stiftet i 1893, og som i 1907 tok plass i Isthmian League. Siden har de spilt i denne ligaen helt frem til i dag, og fem ganger har de vunnet ligatittelen i Isthmian League (i 1920, 1926, 1933, 1949 og 1978). Dulwich Hamlet var også en storhet i amatørfotballens glansdager, og vant hele fire ganger den gjeve FA Amateur League (i 1920, 1932, 1934 og 1937). I tillegg har de vunnet London Senior Cup med fem anledninger og Surrey Senior Cup ved hele 16 anledninger (noe som er rekord). Dulwich Hamlet var også klubben der Edgar Keil spilte hele sin karriere, samtidig som han ble den siste non-league spilleren til å representere det engelske landslaget. Om man skal tro plakatene, bannerne og sangene så hylles han tilsynelatende i dag dessverre først og fremst som en venstreradikal tullebukk, og ikke som den gode spilleren han var. Men klubben har da også oppkalt veistubben utenfor anlegget etter ham.

Etter årtusenskiftet tilbragte Hamlet en rekke år på Isthmians nivå to før de sikret retur til Premier Division våren 2013. I sesongene etter dette har de vært involvert i og rundt playoff-sjiktet, og det er også tilfelle denne sesongen. Tabellen viste at Hampton & Richmond Borough toppet tre poeng foran East Thurrock United og fire poeng ned til Tonbridge Angels, som var dagens bortelag på Champion Hill. På fjerde plass lå Bognor Regis Town som grunnet sin flotte innsats ikke minst i FA Trophy hadde fem kamper til gode på lagene foran, og ni poeng opp til teten, så de fremsto i aller høyeste grad som en skummel kandidat. Deretter fulgte Dulwich Hamlet på den siste playoff-plassen, men med Kingstonian og Leiston bak seg på kun målforskjell, og Kingstonian hadde i tillegg en kamp til gode på Hamlet. Det var duket for en interessant kamp i opprykks- og playoff-kampen.

1991 var et trist år for non-league fotballen i London, da byens største non-league stadion Champion Hill ble revet for å gi plass til en Sainsburys-sjappe. Her hadde Dulwich Hamlet spilt siden 1912, og flere ganger var det over 20 000 tilskuere her; som da FA Amateur Cup-finalen mellom Kingstonian og Stockton ble spilt her i 1933. Dette stadionet hadde en flott og klassisk hovedtribune i tre, og på slutten av 1980-årene hadde man selvsagt fått det for seg at dette var farlig, slik at den i likhet med noen av ståtribunene ble stengt. Da Sainsburys i 1991 kom med et tilbud klubben ikke kunne si nei til, var anleggets skjebne beseglet, og snart var det revet og erstattet med et supermarked. Til gjengjeld bygget supermarkedkjeden et nytt anlegg til klubben rett ved siden av, og hovedtribunen på det nye Champion Hill står der man fant en av langsidene til den gamle banen med samme navn. Med en offisiell kapasitet på 3 000 er det selvsagt langt mindre enn forgjengeren, og denne ble først testet da man under en kamp mot Maidstone United på tampen av forrige sesong fylte anlegget.

Dagens anlegg entres i det ene hjørnet, og på kortsiden her er det stort sett hard standing, i tillegg til et opphøyet parti med noen betongtrinn. Motsatt kortside er nokså identisk, og byr på det samme, mens man på bortre langside har et parti med ståtribune der man også har tak over hodet. Anleggets hovedtribune er å finne på den andre langsiden, og dette er en sittetribune som entres via trapper i forkant. Den er bygget opp mot en stor murbygning som huser både kontorer, garderober, klubbhusets bar, og visstnok også et treningssenter. Denne langsiden ga meg egentlig visse assosiasjoner til Staines Town og deres Wheatsheaf Park. Baren entres via trappene som leder til inngangen øverst på tribunen, og her var det allerede godt besøkt da jeg tok turen dit opp etter å ha slått av en prat med Hamlet-supporteren (og mannen bak bloggen ‘Grounds for concern’) Mishi. I baren måtte jeg punge ut £3,80 for en pint med Symonds, som jeg nippet til mens jeg kikket litt i programmet.

Dulwich Hamlet hadde lenge vært involvert i kampen om direkte opprykk, men en svak periode der de nå sto med 1-5-3 på de ni siste ligakampene gjorde at de nå hadde mer enn nok med å sikre en plass i playoff. Tonbridge Angels sto på sin side med 4-0-1 på de fem siste i ligaen. Dagens Næringsliv hadde for øvrig noen dager tidligere en artikkel som tok for seg tilfellet Dulwich Hamlet og deres tiltrekningskraft på londonere som hadde sett seg lei på den moderne fotballen. Selvsagt går de som vanlig i den typiske fella 99,9% synes å gå i når man skal ta for seg non-league, og for å gi artikkelen en interessant overskrift og ingress pøses det selvsagt på med den totalt feilaktige beskrivelsen amatørfotball. Nordmenn synes å tro at alt utenfor Premier League og Championship – eller i hvert fall utenfor Football League – automatisk er amatørklubber, mens sannheten er at amatørtiden er et for lengst avsluttet kapittel for den gamle amatør-storhet Dulwich Hamlet, som er en halvprofesjonell klubb.

Typisk sensasjons-journalistikk er det også å påstå at Dulwich Hamlet ‘trekker 3 000 tilskuere’ på sine kamper, når sannheten er at de kun to ganger så vidt har passert 2 000 denne sesongen; med 2 249 mot Enfield Town som bestenotering for sesongen på dette tidspunktet, med et snitt på drøyt 1 200. Det er likevel imponerende for dette nivået, og kun Darlington 1883 var i nærheten av å matche dette snittet på step 3. Etter mitt besøk har det også økt noe, men selv om klubbrepresentanter i artikkelen uttaler at de prøver å ikke bli en slags jippo som tiltrekker seg hipstere kun fordi det er ‘hipt’ og ‘kult’ å se Dulwich Hamlet, så fikk jeg selv inntrykk av at dette nettopp er tilfelle med deler av hjemmepublikummet, uten at det i seg selv skal brukes negativt mot klubben.

Nettopp det hadde tydeligvis også de livlige bortesupporterne fra Kent merket seg, der innimellom sine ablegøyer sendte periodevise stikk mot hjemmefansen under hele kampen. ‘‘Where were you when you were shit?‘, ville de vite, men fikk vel aldri noe svar. Noe måtte jo gjestenes supportere underholde seg med etter at deres helter leverte kamikaze-aktig forsvarsspill i innledningen som i realiteten ble avgjørende for kamputfallet. Allerede i kampens tredje minutt tok Roman Michael-Percil seg inn i feltet og la opp til Dipo Akinyemi som satt inn kampens første mål. Allerede sju minutter senere doblet vertene ledelsen etter at Nyren Clunis’ innlegg fant Akinyemi. Hans heading ble først reddet av Angels-keeper Anthony Di Bernardo, men returen headet Akinyemi i mål. 2-0, og gjestene hadde fått skikkelig bakoversveis.

Clunis skapte stadig problemer for Angels, og han hadde selv en avslutning som gikk like over. Gjestene kom gradvis mer med i kampen, og venstreback Jack Partner hadde et flott raid inn i feltet der han ble stoppet, men ballen havnet hos hans lagkamerat James Folkes på høyrebacken. Angels ropte på straffe da han ble lagt ned, men dommeren dømte frispark like utenfor, og forsøket fra Luke Allen ble reddet av Hamlet-keeper Preston Edwards. Like etter halvtimen Nicky Wheeler på farten, men hans forsøk ble også reddet av Edwards, slik at det sto 2-0 da dommeren etter hvert blåste for pause. Det var selvsagt Hamlet-manager Gavin Rose som hadde mest grunn til å være fornøyd med omgangen – langt mer enn sin motpart Steve McKimm, som hadde et og annet å rette på til andre omgang.

Jeg bestemte meg raskt for at jeg ikke gadd trengselen oppe i baren, og selv om de også har et system der man kan kjøpe drikkebonger til bruk i en mindre bar utenfor for raskere servering, hadde jeg ikke benyttet meg av dette tilbudet. I stedet testet jeg maten som Mishi hadde skrytt av, og han hadde forsvart de høye prisene i de to matutsalgene ved å hevde at de var en del uvanlige saker og skikkelige råvarer. Jeg valgte meg en bratwürst til £5, og den var i hvert fall god, uten at jeg skal svare på om den helt forsvarte prisen sammenlignet med matprisene i divisjonen for øvrig. Mens folk strømmet ut av baren etter å ha fått påfyll i sine plastglass, tok jeg oppstilling klar for andre omgang.

Der så jeg innledningsvis at Tonbridge Angels presset vertskapet bakover, men uten å skape noen klare sjanser, og det var i denne perioden faktisk Hamlet som var nærmest scoring da Nyren Clunis ble spilt fri av Akimyemi. Skuddet fra Clunis ble imidlertid reddet, og Akinyemi nådde ikke helt frem for å nå returen. Tjue minutter ut i omgangen fikk Angels-spiller Nathan Elder kjempetreff, men hans skudd smalt i tverrliggeren, og returen fra Charlie Webster ble reddet av av Hamlet-keeper Edwards. Noen minutter senere fikk Angels endelig uttelling etter et flott angrep, og da Luke Allen ble spilt gjennom sendte han ballen forbi Hamlet-keeperen og i mål til 2-1. Det var kamp igjen, og Angels presset på for utligning, men de kom dessverre ikke nærmere enn en heading fra Nathan Elder som gikk like utenfor.

Dermed endte det med 2-1 og hjemmeseier, og majoriteten av de 1 434 tilskuere var fornøyde med dagens dont. Det var jo selvsagt et imponerende tall i denne divisjonen, og var med å ytterligere heve Hamlets tilskuersnitt noe. Mishi hadde fristet meg med en omvisning i de avstenge delene av klubbhuset etter kamp for å se på bilder, troféer etc, men jeg valgte å foreta en rask retrett. Formen var ikke all verden, og jeg hadde nå rettet fokus mot neste kamp hos Millwall, så jeg gikk straks til togstasjonen for å komme meg dit og hente min billett.

English ground # 335:
Dulwich Hamlet v Tonbridge Angels 2-1 (2-0)
Isthmian League Premier Division
Champion Hill, 28 March 2016
1-0 Afolabi Akinyemi (3)
2-0 Afolabi Akinyemi (10)
2-1 Luke Allen (70)
Att: 1 434
Admission: £10
Programme: £2
Pin badge: £3

Next game: 28.03.2016: Millwall v Burton Albion
Previous game: 26.03.2016: Truro City v Sutton United

More pics

Lørdag 26.03.2016: Truro City v Sutton United

 

Etter formiddagskampen i Sticker var det etter hvert på tide å vende oppmerksomheten mot dagens andre kamp, og mens det offisielle Hop-arrangementet dro videre mot kamper i St. Dennis og Bude, hadde undertegnede andre planer. Jeg hadde blitt tilbudt skyss av tyskeren Jens og hans groundhopper-kompanjong Margaret, som hadde valgt seg samme dobbel som meg denne dagen, og snart suste vi av gårde i retning av Truro mens det verste drittværet heldigvis virket å avta. Da vi svingte inn på parkeringsplassen og parkerte utenfor Truro Citys hjemmebane Treyew Road, var det fortsatt rundt to timer til avspark. Det hadde nå i hvert fall sluttet å regne, og etter å ha tatt noen bilder av anleggets eksteriør (mitt bilde av skiltet utenfor som er tatt i solskinn ble for ordens skyld tatt på morgenen dagen før) valgte Jens å ta seg en liten time på øyet, mens Margaret ville spasere en liten tur inn i sentrum. Jeg tilbød Jens lån av hotellsengen min tvers over veien, men han var vel litt engstelig for at vertinnen skulle oppdage ham, og tok til takke med bilsetet.

 

Truro vokste frem som et handelssentrum i kraft av sin havn ved elven som deler navn med byen (og som har fått sitt navn etter byen, og ikke omvendt), og senere ble det et sentrum for områdets tinngruvedrift. Truro er kjent for sin katedral, som ble ferdigstilt så sent som i 1910, og som var medvirkende til at Truro er grevskapet Cornwalls eneste by med city-status. Byen heter Truru på kornisk, og har et nokså koselig sentrum der man fortsatt finner små uavhengige butikker blant kjede-sjappene. Truro har i dag et innbyggertall på snaut 19 000, og ligger for ordens skyld ganske langt nede i Cornwall; i det som kalles det sentrale vestlige Cornwall.

 

Til tross for at det var lenge til kampstart, var det faktisk allerede aktivitet ved inngangspartiet, og en kar der kunne fortelle at klubbhusets bar allerede var åpen og viste fotball på storskjerm. Jeg regnet med at det sannsynligvis var snakk om en PL-kamp av liten interesse for undertegnede, men valgte likevel å betale mine £12 for inngang og ytterligere £2,50 for et eksemplar av dagens kampprogram. Klubbhuset var ganske riktig åpent, og en liten positiv overraskelse var at den nevnte TV-kampen viste seg å være Conference-oppgjøret FC Halifax Town v Altrincham. Med en pint Cheddar Valley til £2,49 satt jeg meg ned og bladde litt i programmet mens jeg hadde et øye på det som var en viktig kamp i nedrykksstriden i Conference Premier.

 

Denne kampen var som tidligere nevnt hovedgrunnen til at jeg hadde valgt å kjøre mitt eget løp i løpet av helgen med SWPL Easter Hop, og det var selvsagt en ypperlig anledning til å endelig få besøkt Treyew Road før det er for sent. Det har jo vært mye oppstyr rundt Truro City og situasjonen med Treyew Road, som skulle forlates etter denne sesongen. For å i denne omgang gjøre en lang historie kort, har de i lengre tid hatt planer om å forlate Treyew Road, og fikk i fjor høst omsider byggetillatelse for sitt planlagte nye anlegg. Treyew Road oppfyller ikke Conference-kravene, og klubben fikk derfor beskjed om at de ikke ville kunne ta del i play-off om de ikke utførte oppgraderinger som til slutt viste seg å koste klubben omtrent £50 000 – og enda verre; de ville med stor sannsynlighet risikere å bli degradert. I mangel på gode alternativer inngikk de etter hvert en avtale med banedeling hos Torquay United (snakk om lang reise til hjemmekamper!) i 2016/17-sesongen mens det nye Silver Bow-anlegget blir bygget.

 

Men vent nå litt! Kun et par dager før mitt besøk kom beskjeden om at banedelings-avtalen med Torquay var kansellert etter at Truro City hadde klart å få i havn en avtale som sørget for at de kunne spille på Treyew Road også neste sesong, frem til deres nye hjemmebane antas ferdigstilt sommeren 2017. Det gjør jo at de som ønsker det vil ha ytterligere ett år på seg til å besøke Treyew Road før det blir fraflyttet og revet. Noen vil for øvrig også huske at det på et tidspunkt var grandiose planer om et nytt stadion med plass til 16 000 tilskuere, som skulle deles med rugby-klubben Cornish Pirates, men det fikk altså tommelen ned, og for det nye anlegget er det snakk om en langt mer moderat kapasitet på 4 000. Det nye anlegget vil ligge i et område kalt Silver Bow, ved landsbyen Threemilestone som ligger rundt en halv mil vest for Truro…så også Truro City har kommet til den konklusjonen at fremskritt er å flytte langt ut i gokk til et sted man helst skal ha bil for å kunne ta seg til.

 

Truro City ble stiftet i 1889, og samme år var de med å stifte Cornwalls regionale del av FA, før de i 1895 vant sin første av etter hvert 15 titler i Cornwall Senior Cup – noe som er rekord. Faktisk ble de en periode utestengt fra denne turneringen, da de i 1930-årene «forlot» Cornwall for å spille i Plymouth & District League. Truro City var i 1951 med å stifte South Western League (som i 2007 slo seg sammen med Devon County League for å stifte den nye South West Peninsula League), og denne ble vunnet fem ganger før de i 2006 startet en voldsom klatring i pyramiden ved å ta steget opp i Western League.

 

Western League Division One ble vunnet suverent på første forsøk, i en sesong som nok i større grad blir husket for trimfen i FA Vase. Som representant for step 6 spilte seg frem til Wembley-finalen, der AFC Totton ble slått 3-1 foran 36 232 tilskuere – noe som er tilskuerrekord i FA Vase. Nesten like overlegne var The White Tigers da de sesongen etter fulgte opp med å vinne også Premier Division på første forsøk, og siket opprykk til Southern League Division One South & West. Også denne divisjonen ble vunnet på første forsøk, slik at Truro stå med tre strake opprykk. I Southern League Premier Division måtte de ha en mellomsesong før de våren 2011 vant også denne divisjonen, og med Southern League-tittelen sikret de seg sitt fjerde opprykk på fem år!

 

Klubben debuterte med 14. plass i Conference South, men deres andre sesong på nivået endte med sisteplass og nedrykk tilbake til Southern League etter en sesong der klubben hadde blitt satt under administrasjon og trukket ti poeng. De hadde da et par år slitt med store økonomiske problemer, og så vidt overlevd flere konkursbegjæringer. Etter å ha vært en hårsbredd fra konkurs, ble klubben på tampen av 2012 reddet på overtid av den opprinnelige fristen, da to lokale forretningsfolk tok over som nye eiere. Etter en nokså tung sesong med 17. plass i Southern Premier, slo de tilbake i 2014/15-sesongen da 3. plass ble fulgt opp av playoff-suksess. Hungerford Town ble slått 1-0 i semifinalen, før playoff-finalen mot St. Neots Town ble vunnet med samme sifre, og Truro City var tilbake i Conference South.

 

Første sesong tilbake på dette nivået har da også gått over all forventning, og City går mot sin beste ligasesong noensinne. De la beslag på fjerdeplassen, og da de sammen med dagens motstander Sutton United hadde kamper til gode på alle lagene rundt seg, var de tilsynelatende i ferd med å sikre seg en plass i playoff. Kaptein Arran Pugh kommenterte dog i programmet hvordan han mente Sutton United var det beste laget de hadde spilt mot denne sesongen, så det var en tøff kamp de hadde i vente denne lørdagen. Sutton United var på sin side var i kanonform med 13-4-0 på de 17 siste i ligaen, og var kanskje i ferd med å innhente Ebbsfleet United (som lenge så ut til å cruise mot tittel og opprykk) og Maidstone United.

 

Status før dagens kamp var som følger: Ebbsfleet United hadde tapt overraskende i Weston-Super-Mare dagen før, men toppet fortsatt tabellen sju poeng foran Maidstone United, som hadde to kamper til gode. Sutton United på tredje hadde 11 poeng opp til Ebbsfleet, men hadde da også fire kamper til gode, og hadde derfor ingen grunn til å gi opp tittelkampen. Deretter var det en 11 poengs luke ned til Truro City, som til tross for kamper til gode hadde flere lag som pustet de i nakken i playoff-kampen. Det var duket for en spennende kamp i både tittel- og playoff-kampen, og Cheddar Valley ble byttet ut med en pint Rattler mens jeg fikk selskap av Jens og Margaret, samt den gamle grinebiteren Tony Morehead.

 

Sammen kunne vi se at et Halifax-lag med ti mann sikret seg en knepen seier over Altrincham, før jeg gikk ut for å ta en ny kikk på banen. Det hadde vært en del bekymring knyttet til denne kampen med tanke på de lite lystige værmeldingene og en bane som ikke virker å være den beste til å takle regn. Når man i tillegg vet hvor utrolig pysete britene har blitt på dette området, var det i seg selv grunn til bekymring, men det hadde i det minste sluttet å regne, og allerede ved vår ankomst hadde hjemmefolket hevdet at det ikke ville være noen problemer i dag. Man har jo hørt det før, for deretter å oppleve at en pinglete dommer velger å avlyse kort tid før avspark, men heldigvis viste hjemmefolkets forsikringer seg å holde stikk denne dagen.

 

Dagens stadion i Treyew Road har vært hjemmebane siden 1955, men de spilte tidlig på en bane som lå rett ved siden av, der 12 000 tilskuere så klubben møte Penzance i en kamp i Cornwall Senior Cup i 1933. På denne tiden var det ikke uvanlig med over 10 000 tilskuere når det var snakk om kamper i grevskapscupen. På Treyew Road måtte man senere flytte banen for å gjøre plass til en vei som skulle legges om. Treyew Road fremstår nokså spartansk for dette nivået, og bærer preg av at klubben en stund har hatt planer om nytt stadion, slik at man har nøyd seg med å installere midlertidige tribuner. På den ene langsiden står det to seksjoner med midlertidig sittetribune som sannsynligvis har blitt satt opp for å oppfylle minstekravene til antall seter. På motsatt langside er det to tribuner, hvorav en moderne sittetribune midt på langsiden, og en seksjon med ståplasser under tak.

 

Klubbhuset åpnet i 1978, og ble innviet med kamp mot Tottenham Hotspur. Det befinner seg på den ene kortsiden, der man også har inngangspartiet, og der er det dessuten et parti med enkle ståplasser på noen betongtrinn. Også på bortre kortside står det en liten midlertidig tribune. Anlegget fikk flomlys først i 1986, og disse ble innviet med kamp mot Oxford United. Jeg benyttet nå også anledningen til å stikke hodet innom klubbsjappa for å sikre meg en pin til min samling, og her hadde man også en rekke programmer og fotball-relaterte bøker til salgs. Jeg betalte derfor også et par pund for 1992-utgaven av Non-League Directory, og når jeg bladde kjapt i den var det litt snodig – og litt sjokkerende – å se hvor mange klubber som bare siden den gang har opphørt å eksistere.

 

Truro City har vært solide hjemme på Treyew Road, og man måtte helt tilbake til august for å finne deres eneste hjemmetap så langt denne sesongen, men de ble umiddelbart satt under press av Sutton-manager Paul Doswells utvalgte. Det skal sies at gjestene spilte første omgang i en sterk medvind som de dro nytte av, og den satte uten tvil sitt preg på kampen. Tom Bolarinwa skjøt like utenfor, før Jamie Slabber tvang Truro-keeper Martin Rice til å gjøre en god benparade. Både Slabber, Craig Dundas og Dan Wishart hadde ytterligere sjanser før The U’s omsider fikk uttelling for sin dominans. Målet kom faktisk på en kontring etter en Truro-corner, der Tom Bolarinwa stormet i angrep og hans innlegg fant Nick Bailey. Sistnevntes avslutning smalt i tverrliggeren, men Ross Stearn headet inn returen. 0-1 i det 27. minutt. Først ti minutters tid etter dette hadde Truro sin første mulighet i form av et skudd som gikk over, og både Dundas og Slabber hadde i stedet muligheter til å øke, men Truro-keeper Rice sørget for at det sto 0-1 til pause.

 

Det var nok ikke hjemmemanager Steve Tully altfor misfornøyd meg, for det kunne vært mer. Vi hadde sett omgangen fra partiet foran klubbhuset, der vinden i det minste gjorde at det periodevis kraftige regnet kom piskende bakfra slik at klubbhuset ga oss litt ly. Nå søkte vi likevel tilflukt i klubbhusets bar, og etter å ha fått påfyll med Rattler fikk jeg slått av en prat meg et par supportere fra de to respektive lag. En Sutton-supporter kunne fortelle at laget faktisk hadde kommet nedover med tog, og han var ellers nå optimistisk med tanke på å innhente Maidstone og Ebbsfleet og ta tittelen. Han var dog ikke like negativt innstilt som undertegnede til at de nå har lagt kunstgress på Gander Green Lane, men innrømmet at han syntes det var trist.

 

Et par Truro-supportere hevdet på sin side at dette allerede hadde vært en sesong over all forventning, og at playoff i seg selv er en bonus, men at de selvsagt vil håpe på opprykk om de først kvalifiserer seg til playoff. Ikke minst var de fornøyd med at de nå slapp banedelingen i Torquay, og poengterte at det i forbindelse med «hjemmekamper» ville vært umulig å ta seg tilbake derfra etter kveldskamper om man ikke kjørte bil. Det var i seg selv et godt poeng som jeg for så vidt også hadde merket meg allerede, men nå spiller det jo liten rolle siden de kan slippe å bekymre seg over den lange reiseveien for å se hjemmekamper. Jeg er ganske sikker på at de ikke var de eneste Truro-supporterne som var begeistret over at de nå fortsatt blir å finne på Treyew Road frem til de er klare for å flytte.

 

Andre omgang var en helt annen historie, og nå var det hjemmelaget som dro nytte av vinden. Manager Steve Tully hadde satt innpå Cody Cooke og toppscorer Isaac Vassell, og sistnevnte (som for ordens skyld er fetteren til Darius Vassell) skapte en del hodebry for gjestene. Han var også mannen som avsluttet da Sutton-keeper Ross Worner. Matt Jay fikk to muligheter, som henholdsvis gikk over og ble reddet av Worner, og Cody Cooke hadde et innlegg som nesten blåste rett inn i mål. Truro presset på, men Sutton kom fortsatt på et og annet besøk i Truro-feltet, som da Jamie Slabber skjøt i nettveggen. Samme skjebne tilfalt Vassell, etter at hjemmelaget ropte på straffe, og fem minutters tid før slutt utnyttet gjestene rommet vertene etterlot seg i sin jakt på utligning. Tom Bolarinwa ble spilt gjennom av Bedsente Gomis, løp fra forsvarerne og sendte ballen forbi keeper Rice og i mål til 0-2.

 

Kampen var avgjort, og luften gikk ut av Truro-ballongen, der de virket å ha innsett at nederlaget var et faktum. 613 tilskuere hadde da i hvert fall fått se en spennende kamp der vinden altså var sterkt medvirkende til at det var to vidt forskjellige omganger. Truro var fortsatt godt plassert i playoff-sonen, mens Sutton United nå kun var åtte poeng bak kuwaitisk-eide Ebbsfleet United med tre kamper til gode. Mens Tony og tyskerne snart forlot Treyew Road, mens jeg slo meg ned igjen i klubbhusets flotte bar etter å ha fått stappet en jumbo hot dog i kjeften. Etter hvert som det nye glasset med Rattler begynte å tømmes, fikk jeg imidlertid plutselig et anfall av dårlig form. Det var som om dagens alkoholinntak virkelig hadde gjort susen, selv om jeg overhodet ikke fikk det til å stemme med kvantiteten i det hele tatt.

 

Det skulle imidlertid senere vise seg at den sannsynlige grunnen var at jeg hadde pådratt meg en kjip influensa, men det var jeg der og da lykkelig uvitende om. Jeg var i det minste klok nok til å stabbe over veien for å legge meg litt nedpå. Jeg hadde hatt planer om å oppsøke en pub i sentrum for å se landskampen Tyskland v England senere den kvelden, men jeg sovnet og våknet totalt groggy i 20.30-tiden, med både klær og sko fortsatt på. Til alt overmål hadde sistnevnte i likhet med genseren fått unngjelde meg en dose sennep, og tanken om å skifte og sette kursen mot en pub for å i hvert fall se andre omgang ble snart forkastet. I stedet krøp jeg godt under dyna med et tynt håp om at jeg skulle våkne i bedre form morgenen etter.

English ground # 334:
Truro City v Sutton United 0-2 (0-1)
Conference South
Treyew Road, 26 March 2016
0-1 Ross Stearn (27)
0-2 Tom Bolarinwa (85)
Att: 613
Admission: £12
Programme: £2,50
Pin badge: £3

 

Next game: 28.03.2016: Dulwich Hamlet v Tonbridge Angels
Previous game: 26.03.2016: Sticker v Wadebridge Town

 

More pics