Walsall Wood v Rocester 31.03.2016


Torsdag 31.03.2016: Walsall Wood v Rocester

 

Heldigvis var formen nesten tilbake til normalen da jeg våknet, bortsett fra kennelhosten. Denne dagen skulle by på turens siste kamp, men før jeg forlot Sheffield og satt kursen mot West Midlands, startet jeg dagen med å forsyne meg av hotellets varme frokostbuffe. Deretter valgte jeg å unne meg en taxi til stasjonen, og resepsjonisten ringte inn bestillingen for meg. Den asiatiske noldusen kjørte først feil, og måtte ta en ekstra sløyfe for å komme seg tilbake til stasjonen, der han var i ferd med å kjøre av gårde med bagasjen min i bagasjerommet. Jeg fikk heldigvis stoppet ham i siste liten, og han bråbremset i full forfjamselse og unnskyldte seg voldsomt før han stakk av gårde. Jeg hadde ligget litt ekstra denne morgenen, og også slappet av litt på rommet etter frokost, for toget jeg hadde blinket meg ut gikk ikke før 11.54.

 

Toget hadde Plymouth som endelig destinasjon, men jeg skulle kun være med så langt som til Birmingham New Street, der jeg byttet til tog mot Wolverhamton som igjen var min base for dagen. Like før kvart på tre ankom jeg Wolverhampton, og kunne spasere den korte veien opp til Britannia Hotel, der jeg hadde betalt £38 for et dobbeltrom. Jeg fikk raskt sjekket inn, og satt meg snart ned med en j2o på puben Moon Under Water mens jeg planla en liten utflukt på veien til kveldens kamp i Walsall Wood. Jeg steg derfor igjen på buss nummer 89, betalte £4 for en dagsbillett for West Midlands, og ble i denne omgang med så langt som til Bloxwich, der jeg hadde planlagt å kikke litt på et fotballstadion som har huset en rekke klubber.

 

Bloxwich United er dessverre en saga blott, i likhet med andre tidligere Bloxwich-klubber, men The Old Red Lion Ground er i disse dager hjemmebane for Rostance Edwards FC, som spiller i Midland League Division Two. Fra bussholdeplassen spaserte jeg dit ned for å ta en kikk, men hadde nok ikke helt hellet med meg. Idet jeg ankom så jeg foran meg en kar som kom ut av anlegget, låste porten bak seg, satt seg i bilen sin og kjørte av gårde. Dermed måtte jeg nøye meg med en kikk gjennom porten, samt en rask kikk over muren på bortre kortside. Men mer om det kan finnes her, og jeg trasket snart tilbake mot bussholdeplassen ved Bloxwich Park. Skjønt, jeg hadde alt annet enn dårlig tid, og unnet meg en pitstop innom puben The Prince of Wales på veien dit. Snart satt jeg imidlertid på buss nummer 10, som skulle frakte meg den siste etappen.

 

Walsall Wood er en bosetning som ligger anslagsvis rundt 6 kilometer nordøst for Walsall – mellom Aldridge og Brownhills. Vi befinner oss altså i et område som tidligere har tilhørt Staffordshire, men som nå sorterer under grevskapet West Midlands. Allerede sent på 1700-tallet var mange av stedets innbyggere involvert i gruvedrift med utvinning av kalkstein, og dette skjøt fart da den store gruven Walsall Wood Colliery ble åpnet i 1864. Den stengte for øvrig etter hundre års drift. Walsall Wood har nå et innbyggertall på drøyt 13 000, og det var her jeg steg av med såpass god tid at jeg gikk for å finne et vannhull. De som dagen hadde ledd av navnet på mitt pub-valg da jeg gjestet The Cock Inn i Oughtibridge, må ha fått totalt anfall da jeg denne dagen valgte å innta en pint på…The Black Cock!!

 

Etter å ha sjekket inn på Facebook, gikk det ikke lang tid før kommentarene kom mens jeg nøt en pint, og noen ville sågar vite om ryktene om dens betydelige størrelse var sanne. Etter å ha tømt glasset, forlot jeg den sorte hane og trasket den korte veien mot Oak Park. Her hjemme har vi blant annet på Vestlandet noen veistrekninger der det ikke er uvanlig med så smale og svingete veier at man gjerne må tute før krappe svinger for å varsle sin ankomst. Her hadde man en variant i form av en liten bro som gikk over en kanal, og den var så smal at det kun akkurat var plass til én bil. Den var likevel hyppig brukt med masse trafikk, og da den i tillegg var utformet slik at man ikke så over toppen av den lille broen før man var nesten helt på toppen – ja, da måtte man tute for å varsle motgående trafikk om at man var i løypa.

 

Bilistene som tutet for harde livet ble gradvis distansert der jeg nærmet meg Oak Park fra ‘baksiden’, der det står en installasjon som er et minnesmerke over stedets gruvedrifts-historie. Her er det også en annen helt spartansk fotballbane der det faktisk foregikk en kamp i øyeblikket, og der jeg dro kjensel på en kar som sto og betraktet det som skjedde ute på gress-sletta. Det var tidenes gjerrigknark, groundhopperen Howard, som hadde tatt turen fra Nottingham. Han kunne fortelle at kampen var en kamp i Lichfield & Walsall District League, som vel er i Sunday League-pyramiden. Han fortalte videre at de akkurat hadde startet, og at det var Anchor og Oak Park Rangers som spilte. Jeg ble stående og se på et kvarters tid, og ble faktisk litt imponert over nivået. Etter å ha sett ett mål til hvert lag (Anchor vant til slutt 4-1), valgte jeg å i stedet gå rundt for å betale meg inn på Oak Park.

 

Det er usikkert hvor lenge fotballklubben Walsall Wood har eksistert, men de tidligste sporene er fra 1915. Klubben ble uansett stiftet under det fantastiske navnet Walsall Wood Ebenezer Primitive Methodists, og hadde selvsagt en tilknytning til den lokale metodistkirken. I mellomkrigsårene ble klubben regnet for å være en av regionens beste non-league klubber, og i 1951 tok de plass i Worcestershire Combination (senere Midland Combination). De hadde da for lengst tatt dagens kortere navn, og de vant denne ligaen på første forsøk. I løpet av de neste åtte sesongene endte de deretter på andreplass ved hele fem anledninger. I 1982 slo de seg sammen med klubben Walsall Sportco og tok navnet Walsall Borough, men fire år senere tok man igjen Walsall Wood-navnet som man bruker i dag.

 

Etter en sesong nede i Staffordshire Senior League tidlig i 1990-årene, spilte de i West Midlands (Regional) League frem til 2007, da de igjen var å finne i Midland Combination. Ved å sikre seg ligatittelen i 2013, ble de den ligaens nest siste mester, og sikret seg opprykk til Midland Alliance. Disse to ligaene slo seg som kjent sammen for å stifte den nye Midland League i 2014, og Walsall Wood virket å ha etablert seg på øvre halvdel av ligaens Premier Division, selv om det kanskje skulle godt gjøres å kopiere fjorårets fjerdeplass. Det også nevnes at Walsall Wood gjorde seg bemerket i 2012/13-utgaven av FA Vase, da de tok seg helt til kvartfinalen, der de måtte omkamp til før de måtte gi tapt for hardt satsende Guernsey.

 

Jeg betalte inngangspengene på £6 pluss ytterligere £1 for et program, og entret et Oak Park som domineres av hovedtribunen som er hovedgrunnen til at dette en stund har vært en ønsket destinasjon for meg…og også grunnen til at jeg hadde forlenget turen med én dag etter at dagens kamp ble omberammet. Denne hovedtribunen midt på bortre langside, og skal være en av kun to gjenværende tribuner av denne typen i England. Jeg kan dessverre ikke si akkurat hva som er så spesielt med den, men den er uansett et flott skue. Den har et fundament i murstein, og byr på sitteplasser i form av benkerader i tre. Bortsett fra dette er det kun såkalt hard standing og flere steder knapt nok det. På nærmeste langside finner man klubbhuset, der jeg etter fullført runde tittet innom for å unne meg en pint.

 

Jeg måtte nesten smake på klubbens egen real ale mens jeg kikket litt i programmet og konstaterte at Walsall Wood igjen var i ferd med å gjøre en god sesong. Dette var før kampen Alvechurch v Hereford omsider ble spilt, og på dette tidspunktet var det fortsatt stor spenning i tittelkampen, der Alvechurch hadde fem poengs luke ned til Hereford, men også to kamper mer spilt. Deretter fulgte Sporting Khalsa, Shepshed Dynamo og Heanor Town, før jeg fant Walsall Wood på sjette. Der hadde de fire poeng opp til Heanor, men også kun tre poeng til et Highgate United som hadde tre kamper til gode. Rocester var kveldens bortelag, og der de lå trygt plassert på 11. plass hadde de heng på først og fremst AFC Wulfrunians og Lye Town på plassene foran.

 

Min Birmingham-kompis Dean hadde vist interesse for å bli med på en av West Midlands-kampene på denne turen, og da han hadde andre planer da jeg besøkte Walsall Woods lokalrival Pelsall Villa tidligere på turen, var dette selvsagt siste sjanse. Mens jeg var i ferd med å bytte ut ølen med en ny pint cider, kom han sammen med sin sønn, og slo seg ned i den lille salongen jeg hadde okkupert. Det burde vel heller ikke vært noen stor overraskelse da jeg så groundhopperen Jack Warner komme inn. Jeg kunne fortelle at jeg hadde sikret meg klubbens siste pin, men jaggu hadde ikke fyren bak baren enda en, og Jack fikk i likhet med meg beskjed om at det var ‘den siste’. Et mer originalt innkjøp fra min side var en bok jeg så var til salgs i baren. ‘Who’s putting the nets up?’ er en beretning om en lokal veteran og hans involvering i lokal ungdoms- og senere non-league fotball gjennom en mannsalder, og for £6 ble jeg innehaver av et eksemplar.

 

Det nærmet seg kampstart, og da vi gikk utenfor fikk vi også selskap av en kompis av Dean som bor lokalt og som åpenbart ser The Wood rett som det er. Vi var blant de 67 betalende tilskuerne som fikk se at vertene tok initiativet fra start, og Rocester-keeper Richard Froggatt måtte tidlig i sving med en glimrende redning. Både Lewis Taylor-Boyce og Joey Butlin hadde et par sjanser, men deres avslutninger ble enten reddet, blokkert eller gikk utenfor. Reddet ble også skuddet fra Corey Carruthers, og i stedet fikk vertene en i trynet da Rocester kontret inn kampens eneste målet drøyt halvveis ut i omgangen. Et Wood-frispark inn i feltet ble klarert, og Callum Riddell spilte en genialt pasning som utmanøvrerte hele det uoppmerksomme Wood-forsvaret og havnet hos Troy Carty. Han gjorde ingen feil, og mot spillets gang satt han inn 0-1.

 

Walsall Wood startet umiddelbart jakten på en utligning, men flott samspill mellom Harry Harris og Louis Harris endte kun i en corner, og kort etter skjøt Corey Carruthers like over. Rocester kunne økt ledelsen kort for pause, men et frispark fra Liam Sowter gikk over, og da Liam Shaw løp gjennom Wood-forsvaret klarte han ikke å følge opp med en avslutning som gikk utenfor målet til Wood-keeper Adam Jenkins. Dermed kunne vi ta pause-pinten på stillingen 0-1, mens hjemmemanager Mark Swann manet sine disipler til fortsatt innsats. Det gjorde selvsagt også hans Rocester-motpart Mark Wilson, men det var vertene som startet andre omgang med å gå rett i angrep. Nesten rett fra avspark leverte The Wood et flott angrep som involverte Louis Harris og Ricardo Ricketts. Førstnevnte fikk igjen ballen og ble felt, slik at dommeren dømte frispark i farlig posisjon. Etter et lite avbrekk der en spiller fikk behandling, tok Joey Butlin tilløp og sendte frisparket rett i mål via stolpen. 1-1!

 

Harry Harris kunne fullført snuoperasjonen, men hans skudd gikk like over. På motsatt side ble en Rocester-corner headet på mål slik at Wood-keeper Jenkins måtte varte opp med en dobbelredning da han også måtte stoppe returen. Louis Harris sendte i vei to skudd som henholdsvis ble reddet og gikk over Rocester-målet, og det ble litt hawaii-takter der begge lag mot slutten forsøkte å finne et vinnermål. Helt på slutten var det også temmelig ampert, og et minutt eller to etter at dommeren blåste for full tid brøt det ut håndgemeng ute på banen. Dean & sønn hadde straks forlatt Oak Park sammen med sin kompis, men i klubbhuset fikk jeg høre at en hjemmespiller etter kampslutt hadde fått se det røde kortet etter å ha langet ut mot en medspiller(!). Dette fikk jeg imidlertid ikke med meg, da jeg sto langt unna og kun så at det var dytting og knuffing.

 

Mens jeg satt meg ned med en siste pint i klubbhusets bar, kunne jeg dog snart høre høylytt krangling ute i gangen ved garderobene. Der var det roping og dytting, og det var tydelig at det ikke var alle som gikk overens. Forhåpentligvis får de skværet opp og lagt dette bak seg, og det hadde i det minste roet seg da jeg tømte glasset og spaserte til bussholdeplassen for å ta buss nummer 10 til Walsall. Den kom i henhold til ruteplanen klokka 22.06, og etter et raskt bussbytte i Walsall, kunne jeg hoppe på buss 529 til Wolverhampton. På veien tilbake spurte jeg meg hvorfor det alltid er personer som hører på noe rap- eller hip hop-møl som føler for å ‘underholde’ sine medpassasjerer med sin ‘musikk’. Det må ha noe med folkeskikk å gjøre, men man hører jo sjelden country-, opera-, eller metal-fans gjøre dette. Etter en busstur som føltes som noe lenger enn den var, steg jeg av i Wolverhampton noen få minutter over elleve, og stakk raskt snuta innom Moon Under Water for et glass j2o før jeg tok kvelden etter å ha sett turens siste kamp.


English ground # 338:
Walsall Wood v Rocester 1-1 (0-1)
Midland League Premier Division
Oak Park, 31 March 2016
0-1 Troy Carty (24)
1-1 Joey Butlin (49)
Att: 67
Admission: £6
Programme: £1
Pin badge: £2,50

 

Next game: 27.04.2016: Treharris Athletic Western v Panteg
Previous game: 30.03.2016: Oughtibridge War Memorial v North Gawber Colliery

 

More pics

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg