Fredag 23.09.2022: Huracán v Banfield

Etter at jeg hadde tilbragt onsdagen i Uruguay og Colonia del Sacramento og sett kamp der, hadde jeg våknet litt småforkjølet på torsdagen. Apetitten var foreløpig heller ikke all verden, så jeg hadde forsynt meg sparsommelig til frokost ved Hotel Rivera før jeg sjekket ut og spaserte den korte veien ned til ferjeterminalen der en av Colonia Express-ferjene skulle ta meg over Rio de la Plata igjen og tilbake til Argentina og Buenos Aires. Jeg hadde ikke før gått om bord på ferja før jeg fikk melding fra det nevnte hotellet om at jeg hadde glemt igjen en av mine ladere på hotellrommet. Det var det nå lite å gjøre noe med, men jeg hadde heldigvis med meg en til som ventet på meg på hotellet mitt i Buenos Aires.

Tilbake i den byen hadde jeg faktisk ikke klart å spore opp noen torsdagskamp, men etter en tur tilbake til min base ved Hotel de las Luces, fikk jeg likevel noe produktivt ut av dagen. Fredagen skulle nemlig by på en mulighet til å besøke Huracán og deres hjemmebane Estadio Tomás Adolfo Ducó, og jeg bestemte meg for å oppsøke Huracán-kontorene i et forsøk på å sikre meg en billett. Jeg hadde nemlig fått informasjon om at var bedre å oppsøke klubbens hovedkontor dagen før snarere enn stadionet, og lot etter hvert derfor metroens (Subte) linje E frakte meg fra Bolívar til Jujuy, der jeg byttet til den nye linje H fra nærliggende Humberto 1. Dette er den nyeste linjen på byens Subte-nettverk, åpnet i 2007, og jeg ble med tre holdeplasser sørover, til Parque Patricios, der jeg gikk av et steinkast eller to fra Huracáns hovedkontor.

I inngangspartiet forklarte jeg en ansatt at jeg var ute etter en billett til morgendagens kamp, og ble vist inn på et av kontorene der jeg for 2 000 pesos ble innehaver av en billett til fredagens oppgjør mellom Huracán og Banfield. Jeg unnet meg litt tid i sola på en benk i parken før jeg returnerte motsatt vei av det jeg hadde kommet. Jeg vurderte en tur på puben The Gibraltar, men fant ut at jeg rett og slett skulle holde meg på hotellet og pleie formen litt under dyna, så det ble en lite begivenhetsrik torsdagskveld. Jeg var imidlertid i nokså grei form da jeg våknet på fredagen, selv om jeg etter hvert skulle slite litt med en kennelhoste resten av turen. Fredag var uansett kampdag igjen, og det var på tide å se kamp på et stadion jeg virkelig hadde sett frem til å besøke.

Kampstart var klokken 19.00, men før den tid valgte jeg dra tidlig ned på The Gibraltar for å forlyste meg litt der. Allerede like før klokken 13.00 var jeg på plass der, og kom etter hvert i prat med to engelske backpacker-jenter som hadde brukt 5 måneder på å reise lange den såkalte Gringo Trail. Det var spennende og interessant å høre om deres tur, der de hadde startet helt oppe i Costa Rica og nå omsider kommet seg til Buenos Aires. Med fortsatt en måned igjen, hadde de nå planlagt å være der i noen dager før de fortsatte mot Brasil og skulle avslutte sin tur der. Jeg hygget meg i deres selskap i noen timer, og fikk også bestilt meg noe mat. Denne gang falt valget på pubens curry. Det var først i 16.30-tiden at jeg brøt opp og trasket bort til Independencia Subte-stasjon for å sette kursen mot kveldens kamparena.

Igjen lot jeg meg frakte til Jujuy og byttet til linje H fra Humberto 1, men denne gang gikk jeg av sistnevnte linje etter to stopp, på stasjonen Caseros, og spaserte det siste strekket ned til Estadio Tomás Adolfo Ducó. Dette er en barrio med drøyt 40 000 innbyggere, og som tidligere huset landets største slakteri samt et stort og beryktet forbrenningsanlegg for søppel. Tidlig i forrige århundre ble disse imidlertid flyttet i myndighetenes transformasjon av bydelen, og i dag er den hjemsted for flere store sykehus som tar imot pasienter fra hele Argentina. I tillegg valgte man i 2015 å flytte hovedkvarteret til Buenos Aires-myndighetene hit, og idéen bak det var å få økonomien til å blomstre i de sørligere delene av sentrale Buenos Aires, og utjevne forskjellene mellom de sørlige og nordlige bydelene.

Club Atlético Huracán har bakgrunn fra en klubb som i 1903 ble stiftet av en gjeng gutter fra Nueva Pompeya-området i byen, under navnet Los Chiquitos de Pompeya. Det var i 1908 at de tok dagens navn og stiftet Club Atlético Huracán. Logoen med varmluftsballongen ble valgt for å hedre den argentinske luftfartspioneren Jorge Newbury, og han fikk litt senere også en rolle som både ærespresident og beskytter for klubben. Det var også han som ordnet deres første baner, og som forhandlet på klubbens vegne da de ble tilknyttet det argentinske fotballforbundet. Klubben spilte først i noe som ble kalt Liga 43, der 43 klubber fra andre til fjerde divisjon møttes. I 1912 spilte de i tredjedivisjon, men kunne to år senere feire opprykk til toppdivisjonen Primera División.

De hadde gjort ære på ballongen til Newbury, men mer skulle komme, men en storhetsperiode var ikke langt unna. Etter flere gode plasseringer og en vunnet cuptittel i 1920, sikret Huracán seg i 1921 sin første ligatittel, og forsvarte den også i 1922 i en sesong der de kun gikk på ett tap, og også hanket inn en cup. 1923-sesongen ble suspendert med Huracán på første og Boca Juniors på andre, og det ble besluttet å spille en finale om tittelen, som Boca vant 2-0, men Huracán rasket likevel med seg en ny cuptittel. I 1925 vant de en tredje ligatittel ved å slå Nueva Chicago i en avgjørende kamp etter at begge hadde endt på like mange poeng. I 1928 vant de igjen ligatittelen, men det var på mange måter slutten på storhetstiden, og det skulle bli lenge til neste gang. En av spillerne som var med på den triumfen var for øvrig Guillermo Stábile, som noen vil vite var toppscorer i det første VM i 1930.

Huracán vant riktignok nye cuptitler i 1942, 1943 og 1944. Ellers blir 1940-årene kanskje husket av Huracán-fans for debuten til Alfredo di Stéfano (på lån fra River Plate) i 1946 og Adolfo Pedernera i 1948, men Huracán måtte i 1949 spille kvalifiseringskamp mot Lanús for å slippe nedrykk. Det gjorde de med hell, men først etter en fjerde kamp, og Huracán gjorde lite ut av seg i årene som fulgte. Vi må frem til første halvdel av 1970-årene for å finne nye triumfer, men triumf var det unektelig da klubben i 1973 sikret seg ligatittelen for første gang på 45 år. Året etter nådde de semifinalene i Copa Libertadores, men måtte gi tapt for den senere vinneren Independiente. I hjemlig liga ble det andreplass i både 1975 og 1976, men utover i 1980-årene gikk det ikke lenger så bra.

Huracán rykket i 1986 ned for første gang, og selv om de returnerte i 1990, rykket de ned igjen i 1999. Selv om de denne gang returnerte på første forsøk, rykket de igjen ned i 2003 etter intern uro og økonomiske problemer. Nytt opprykk kom i 2007, og de var faktisk nære på å vinne en ny ligatittel i 2009, da de mistet Clausura-tittelen til Vélez Sarsfield i siste runde. Et vinnermål som ville vunnet tittelen for Huracán ble annullert, og tittelen gikk altså i stedet til Vélez. I 2011 rykket de sannelig ned igjen, og selv om de var nære på en retur i 2014, tapte de en kvalifiseringskamp mot Independiente om retten til opprykket. Likevel ble det feiring det året, for 41 år etter sin forrige nasjonale tittel, vant de Copa Argentina ved å slå Rosario Central på straffespark i finalen, og de vant også den påfølgende Supercopa Argentina (den argentinske versjonen av Charity Shield). Året etter kom også opprykket tilbake til Primera División, der de har holdt seg siden.

Som nevnt var Estadio Tomás Adolfo Ducó et stadion jeg virkelig hadde sett frem til å besøk etter å ha sett svært flotte bilder og registrert at det høstet mye ros fra ‘stadion-feinschmeckere’. Jeg hadde jo allerede vært på utsiden og sett den flotte fasaden på turens andre dag, da jeg tok bussen herfra etter et mislykket forsøk på å kjøpe billett til nærliggende Barracas Central på kampdagen der. Nå sto jeg igjen på utsiden av det flotte anlegget og kikket på livet. Selv de kvinnelige politibetjentene som sto for visiteringen var ganske fine å se på. Jeg gikk etter hvert selv for å la meg visitere, fikk deretter å legitimere meg, og var således klarert for å få passere gjennom inngangspartiet med en snau time til avspark.

Huracán hadde benyttet to andre hjemmebaner da de i 1924 – i sin storhetstid – leide tomten de i dag spiller på. Der hadde de et stadion med kapasitet på 12 000, men i midten av 1930-årene hadde denne steget til nærmere 40 000, og hadde også en bane rundt gressmatta, der det ble arrangert bil-, motorsykkel- og sykkelløp. I 1939 la de planer om å bygge om stadionet, og arbeidet startet i 1941. Tretribuner ble erstattet med betong, og den nye flotte og oppgraderte versjonen av stadionet ble åpnet i 1949. Da jeg kom meg innenfor portene og opp på tribunen, kunne jeg konstatere at også innsiden sto i stil til forventningene. Det er rett og slett en herlighet som tar plass meget høyt på listen over mine favorittstadioner.

Dagens anlegg skal ha en kapasitet på 48 314, og selv om det ville være mange ledige plasser, var de store og åpne betongtribunene et herlig skue. Tribunene henger sammen rundt hele banen, og spesielt flott er kanskje den ene kortsiden jeg så over på, der klubbnavnet pryder betongkolossen som ruver over og buer ut fra banen og også er en av seksjonene med hvite bølgebrytere. Og også det flotte tårnet med klubbens navn som strekker seg opp fra den ene langsiden. Dette stadionet ble for øvrig først oppkalt etter nevnte Jorge Newbury, men ble i 1967 omdøpt til ære for Tomás Adolfo Ducó som i flere perioder var klubbens president. Om man ser bort fra La Bombonera og Superclasico-oppgjøret, var et besøk til Huracán (kanskje sammen med besøket til Racing Club) det som sto høyest på min ønskeliste før avreise til Argentina, og nå var jeg her.

På mange av mine kamper i Argentina var jeg litt skuffet over publikumsoppmøtet, og det var også tilfelle her, så lenge Huracán kjempet i toppen og hadde en mulighet til å virkelig kunne melde seg på som en utfordrer i tittelkampen med seier mot et Banfield som befant seg på nedre halvdel. Likevel var det god stemning blant de som hadde tatt seg bryet med å møte opp, ikke minst på kortsiden der jeg sto i likhet med de mest ihuga supporterne. Nå dro det seg sakte men sikkert mot kampstart, og det hadde begynt å skumre da spillerne entret banen til fyrverkeri og en masse røyk fra hjemmesupporterne.

Bortelaget Banfield hadde allerede i kampens tredje minutt en heading fra Alejandro Cabrera som slo i tverrligger og ned i låret på Huracán-keeperen og ut. VAR grep inn, og etter flere minutter ble det bestemt at ballen hadde krysset streken. 0-1, og en sjokkstart på kampen med gjestene i en tidlig ledelse. Huracán fikk en finfin mulighet til å utligne halvveis ut i omgangen, da dommeren blåste straffespark etter en klønete hands i feltet, men straffesparket fra Matías Cóccaro var svakt og ble reddet av Banfield-keeperen. Utligningen kom likevel med ti minutter til pause. En corner ble headet unna av Banfield-forsvaret, men ballen havnet hos Walter Pérez som fikk kjempetreff fra drøyt 25 meter. Keeperen fikk fingertuppene på ballen, men kunne ikke hindre at den gikk i mål via stolpen. 1-1.

Minuttet etterpå var Huracán farlig frempå igjen med en avslutning som gikk like utenfor, og i det 44. minutt kom de enda nærmere da et frispark ble flikket videre og ballen traff stolpen. I første omgangs femte tilleggsminutt tok Huracán ledelsen etter å ha vunnet ballen på Banfields banehalvdel. Igjen var det et skudd fra rundt 25 meter, og denne gang var det banens kanskje beste spiller, Rodrigo Cabral, som ladet børsa og sendte i vei et skudd som snek seg inne nede ved stolpen. 2-1, og hjemmelaget Huracán hadde snudd kampen like før dommeren blåste i fløyta og signaliserte at det var på tide med en pust i bakken. Det hadde vært en underholdende omgang, og jeg håpet på mer av det samme etter hvilen.

Noen minutter ut i andre omgang pekte dommeren på straffemerket, og det virket som om Huracán skulle få nok en mulighet fra straffemerket etter at en avslutning så ut til å ha blitt reddet med armen av en utespiller. Banfield-spilleren fikk også se det røde kortet. Etter en ny VAR-sjekk ble imidlertid begge avgjørelsene omgjort. Ingen straffe, og det røde kortet ble trukket tilbake. Etter hvert som klokka tikket stadig nærmere full tid, virket Huracán mer og mer fornøyd med tingenes tilstand, men var frempå med et kvarter igjen og tvang frem en redning fra Banfield-keeperen. Banfield hadde fem minutter senere en sjanse der skuddet gikk over mål, men på overtid ble det igjen drama.

I det fjerde tilleggsminuttet fikk Banfield en corner og sendte også opp sin keeper. Det endte med at de traff stolpen! Bortekeeperen var fortsatt der oppe da Huracán vant ballen i det femte tilleggsminuttet, og hjemmelagets Matías Cóccaro sendte ballen i det tomme Banfield-målet fra egen banehalvdel. 3-1, og like etter blåste dommeren for full tid. Jeg hadde stortrivdes på Estadio Tomás Adolfo Ducó, og kunne fornøyd tusle tilbake mot Caseros Subte-stasjon for å komme meg med tilbake til hotellet. For de som besøker Buenos Aires for å se fotball, bør Huracán og deres herlige stadion absolutt være en prioritert destinasjon! Nå hadde jeg for øvrig en uke igjen av mitt opphold i Buenos Aires, og det var bare å få mest mulig ut av de siste dagene der.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Argentine ground # 18:
Huracán v Banfield 3-1 (2-1)
Primera Division
Estadio Tomás Adolfo Ducó, 23 September 2022
0-1 Alejandro Cabrera (3)
1-1 Walter Pérez (35)
2-1 Rodrigo Cabral (45+5)
3-1 Matías Cóccaro (90+5)
Att: ??
Admission: 2 000 ARS

Next game: 24.09.2022: Chacarita Juniors v Deportivo Riestra
Previous game: 21.09.2022: Plaza Colonia v Cerro Largo
Previous argentina game: 20.09.2022: Talleres de Remedios de Escalada v Deportivo Merlo

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

 

 

Onsdag 21.09.2022: Plaza Colonia v Cerro Largo

Jeg hadde bestemt meg for å rett og slett ta en ny utflukt over til Uruguay denne dagen, og ferje tur/retur Buenos Aires – Colonia del Sacramento med Colonia Express hadde blitt bestilt. Etter en frokost på hotellet, pakket jeg sammen noen få ting siden jeg skulle være borte et døgn, og lot resten stå igjen på hotellrommet. Deretter busset jeg ned til terminalen for Colonia Express sine ferjer i god tid før avgang for 12.30-båten. Igjen var det den argentinske passkontrollen som tok tid, men snart kunne vi legge fra kai. Overfarten over Rio de la Plata tar én time og et kvarter, slik at vi ankom Uruguay og Colonia del Sacramento i rute klokken 13.45.

Colonia del Sacramento er en av de eldste byene i Uruguay, og dens ‘Barrio Histórico‘ (historiske kvarter) står på UNESCOs verdensarvliste. Litt som en slags uruguayansk versjon av Gamlebyen i Fredrikstad, med bygninger i kolonistil fra 1600-tallet. Denne bydelen er i seg selv en turistattraksjon, og jeg hadde sett på muligheten for et tur over for å utforske den. Da passet det bra at fotballklubben Plaza Colonia som hører hjemme i byen hadde hjemmekamp i den uruguayanske cupen denne kvelden. I dag bor det for øvrig rundt 27 000 i byen, som også er hovedstad i Colonia-departementet sørvest i landet som fikk sin uavhengighet i 1828. I tillegg til turismen har Colonia del Sacramento i dag blant annet også en tekstilindustri.

Jeg hadde betalt omtrent 400 kroner for overnatting ved Hotel Rivera, som lå få minutters gange fra ferjeterminalen, og ble raskt sjekket inn slik at jeg fikk slengt fra meg noen saker på rommet. Med den gamle bydelen å utforske, var det ingen grunn til å bli værende altfor lenge på hotellrommet, så jeg var snart på farten igjen. Jeg gikk et par timer på kryss og tvers og rundt i den utrolig koselige og sjarmerende gamlebyens gater, kikket både på de gamle bymurene, det gamle fyrtårnet, beundret arkitekturen generelt, og tittet til og med innom den gamle kirken. Etter to timers tid valgte jeg å stoppe innom en ‘kafeteria’ for å kaste innpå to empanadas, og snart var det snart også åpningstid for et vannhull jeg hadde sett frem til å prøve ut.

Barbot Brewpub viste seg i likhet med resten av området å være vel verdt en visitt, og jeg lot den sjarmerende frøkna bak disken skjenke meg både to og tre glass av deres produkter før jeg takket for meg og brøt opp. Det var på tide å rette oppmerksomheten mot kveldens kamp, og det hadde ikke bare vært enkelt å sikre seg en billett. Jeg hadde jo også visse utfordringer med dette ved min visitt i Montevideo en snau uke tidligere, og Uruguay viste seg rett og slett å være et særdeles kronglete sted å se fotball for turister. I hvert fall gjelder det visse klubber, og flere av de sies å operere med et system likt det Plaza Colonia bruker, og som ikke bare krever billettkjøp på nettet, men også at det betales med et uruguayansk kort.

Det sier seg selv at det byr på visse problemer, men via den britiske groundhopperen James Randell som har en spesiell interesse for søramerikansk fotball, ble jeg igjen satt i kontakt med hans brasilianske venn Joao Groh som var bosatt i Uruguay og sa seg villig til å hjelpe meg med å kjøpe en billett. Den kostet 200 uruguyanske pesos (omtrent 50 norske kroner) som jeg overførte til ham, og tilbake dumpet det ned en elektronisk billett i innboksen, så det ordnet seg uansett til slutt. Det var en spasertur på rett i underkant av en halvtime opp til Parque Juan Gaspar Prandi, som er Plaza Colonia sin hjemmebane og ligger noe lenger nord i byen, og jeg la av gårde med en times tid til avspark.

Club Plaza Colonia de Deportes, som er klubbens fulle og offisielle navn, ble stiftet i 1917. Den spilte faktisk i Colonias regionale ligaer helt frem til 1999, men spilte seg i 2001 opp i den uruguayanske toppdivisjonen. En periode med jojo-tilværelse fulgte, men i 2015/16-sesongen gjorde de virkelig vei i vellinga og overrasket stort ved å vinne Clausura-tittelen. Det gjorde at de ble kalt ‘The Leicester City of Uruguay’, som en sammenligning med den engelske klubben som overraskende vant en sjokkerende ligatittel det året. De møtte det årets Apertura-vinner Penarol for å kåre en ‘totalvinner’, men måtte der se seg slått av storklubben fra Montevideo etter ekstraomganger.

I 2021 gjorde de igjen furore ved å vinne Apertura-tittelen klart, og som Clausura-vinner og motstander i den avgjørende finalekampen var det igjen Penarol som ble for sterke etter at det denne gangen måtte straffesparkkonkurranse til for å kåre en totalvinner. Uruguayansk fotball har jo til de grader blitt dominert av Montevideo-gigantene Penarol og Nacional (sistnevnte var nå på god vei mot en ny ligatittel), og det er et land der det sannelig ikke virker enkelt for de mindre klubbene å hevde seg. Nå var det cupens åttendedelsfinaler det skulle dreie seg om, og Cerro Largo fra det nordøstlige Uruguay var bortelaget som kom på besøk. Det betød et møte mellom to klubber fra øverste nivå.

Parque Juan Gaspar Prandi er altså klubbens hjemmebane, og det ble åpnet i 1967. Det er et stadion som ikke nødvendigvis ville blitt godkjent i mange av toppdivisjonene vi her hjemme kjenner bedre til. Skjønt i Norge kunne de kanskje hatt en god mulighet, så rundhåndet som NFF har vært med dispensasjoner i årevis. Således ville det neppe vært noe problem at det tydeligvis kun var i fjor at man installerte flomlys, og en kapasitet som oppgis å være 3 000 eller 4 000 avhengig av hvilken kilde man fester lit til ville vel også fått tommelen opp. Her har man i hvert fall selvsagt også deilig naturgress.

Jeg merket igjen at sommeren tross alt ikke var i ferd med ankomme riktig ennå, for det ble kaldt da sola gikk ned, men til tross for kulden likte jeg meg på besøk hos Plaza Colonia. Jeg entret det lille og nokså trivelige stadionet i hjørnet på den ene kortsiden, der man har en liten åpen ståtribune bak mål, samt et matutsalg. På langsiden til høyre sett herfra har man mesteparten av tribunefasilitetene i form av en stort sett åpen tribune som strekker seg hele banens lengde. På den bortre kortsiden var det intet annet enn et par betongtrinn under åpen himmel, mens man på bortre langside hadde en liten tribune som virket å være bortetribunen, samt laglederbenkene og det jeg antar var et ‘TV-tårn’ man filmer kampene fra.

Etter en tur i matutsalget ble jeg stående og hutre meg gjennom en førsteomgang som bød på nokså lite av underholdning. Det skjedde rett og slett svært lite foran de to målene. Likevel sto jeg med en følelse av at gjestene virket litt farligere når de først kom fremover, men det var hjemmelaget som dog fikk det som må kalles første omgangs største sjanse, i form av et skudd som gikk like utenfor mål. Dermed var det fortsatt målløst 0-0 da dommeren blåste for pause, og om jeg ikke hadde store forhåpninger om litt varmere vær etter hvilen, håpet jeg i hvert fall at kampen skulle ta seg opp noe i andre omgang.

Det gjorde den for så vidt, og vertene hadde tidlig to gode muligheter de ikke klarte å utnytte. Etter halvspilt omgang var resultatet det samme da de fikk kampens hittil beste sjanse. Ballen ble lagt tilbake for en Plaza-spiller som skjøt over fra god posisjon. Minutter senere var vertenes spiss på vei alene gjennom, men gjestene ble reddet av en glimrende takling i siste liten. I det 72. minutt fikk vi omsider nettsus, og det skjedde etter en corner som ble headet på mål. Headingen ble reddet, returen ble blokkert, men en ny retur ble satt i mål av Cristian Rodríguez. 1-0 til Plaza Colonia, og nå håpet jeg at de skulle ri i land seieren slik at vi slapp ekstraomganger i kulda.

Cerro Largo hadde en dobbeltsjanse i det 78. minutt, men vertene fikk blokkert to ganger og slapp med skrekken. På overtid ble bortelaget redusert til ti mann da en av deres spillere fikk det røde kortet, og Plaza Colonia tok seg videre til kvartfinalene med seier 1-0. Der skulle de møte selveste Penarol, og jeg kan jo nå i ettertid opplyse at det endte med tap 0-1. Med en rennende nese hadde jeg nå skjønt at jeg nok hadde pådratt meg en aldri så liten forkjølelse, og ble ikke værende igjen særlig lenge før jeg trasket tilbake mot hotellet for å komme meg under dyna og få meg noen timer søvn for returen til Argentina og Buenos Aires morgenen etter.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Uruguayan ground # 2:
Plaza Colonia v Cerro Largo 1-0 (0-0)
Copa Uruguay
Parque Juan Gaspar Prandi, 21 September 2022
1-0 Cristian Rodríguez (72)
Att: 500 (est)
Admission: 200 UYU (a uruguayan card needed to pay online, so thanks to James Rendall who connected me with Joao Groh, and the latter who sorted my ticket for me)

Next game: 23.09.2022: Huracán v Banfield
Next uruguayan game: ???
Previous game: 20.09.2022: Talleres de Remedios de Escalada v Deportivo Merlo
Previous uruguayan game: 15.09.2022: Liverpool v Penarol

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

 

 

Tirsdag 20.09.2022: Talleres de Remedios de Escalada v Deportivo Merlo

Etter tre dager på rad med dobler, skulle jeg denne tirsdagen igjen nøye meg med én kamp, og siden det var en kveldskamp, hadde jeg noen timer til rådighet for å finne på noe annet. Etter en litt sen frokost ble jeg imidlertid værende litt på rommet for å benytte hotellets WiFi (i motsetning til eksempelvis danskene har vi dessverre ikke ‘roam like home’ i disse delene av verden, så det kan bli en kostbar affære å hele tiden kjøpe nye datapakker) for å spikre nok en svipptur over til Uruguay dagen etter. Deretter tok jeg meg en tur ut i det fine været, og etter en kort Subte (metro)-tur fra Bolívar til Correo Central, spaserte jeg bortover Avenida Corrientes og stakk innom El Palacio de la Pizza for å prøve en lokal pizzavariant etter anbefaling fra Tomás.

Deretter ruslet jeg bort til den berømte obelisken og satt meg rett og slett ned der en stund og nøt den argentinske våret mens jeg kikket i fotballavisen Olé. Da jeg omsider brøt opp var det for å ta metroens linje D til den nordvestlige endestasjonen Congreso de Tucumán. Planen var å gjøre noe jeg ikke hadde fått gjort altfor mye av i Buenos Aires; nemlig et pubbesøk, og rett i nærheten av nevnte stasjon lå Buller Brewing Company som høstet lovord og hadde egne produkter i tappekranene. Der hygget jeg meg en time eller to før jeg returnerte til hotellet ved å bli med linje D helt tilbake til den sørøstlige endestasjonen Catedral, som er en av flere metrostasjoner i nokså umiddelbar nærhet av der jeg hadde hotell.

Etter en tur innom hotellet, var det etter hvert på tide å sette kursen sørover mot kveldens kamp, og jeg følte at jeg etter hvert nesten kunne gjøre unna Subte-turen fra Bolívar til Independencia og videre til Constitución nærmest i blinde etter at det var en rute jeg hadde benyttet hyppig i første del av turen. Fra Plaza Constitución kom jeg meg igjen med et av togene sørover, og ble med til Remedios de Escalada. Togturen tok ganske nøyaktig 17 minutter, og deretter hadde jeg også en gåtur på et kvarters tid foran meg fra togstasjonen til kveldens kamparena. Remedios de Escalada er en av mange byer i storbyen Buenos Aires, hører til under Lanús partido, og har rundt 82 000 innbyggere. Før jernbanens ankomst i 1890 bodde de bare et tresifret antall mennesker her, men den vokste raskt etter det, og ble etter hvert også et populært sted for italienske immigranter å slå seg ned.

På Estadio Pablo Comelli skulle hjemmelaget Talleres de Remedios de Escalada ta imot Deportivo Merlo til kamp om poeng i Primera B Metropolitana, som for ordens skyld er ensbetydende med nivå tre av argentinsk fotball. Kampstart var klokken 21.10, og med en drøy time igjen til den tid befant jeg meg på utsiden av stadionet. Der hadde det allerede samlet seg noe folk, men billettlukene var ikke åpne. Jeg spurte en kar som bekreftet at billetter kunne kjøpes i disse billettlukene, men at de ikke var åpnet ennå. Om jeg forsto ham rett, la han til at de etter planen skulle åpne igjen en time før avspark, og noen minutter forsinket skjedde nettopp det. Dermed fikk jeg overlevert 2 400 pesos til dama som satt der inne halvveis bortgjemt bak gitteret, og fikk i retur en platea-billett til hovedtribunen.

Det voldsomme navnet Talleres de Remedios de Escalada er egentlig kun noe man bruker for å skille de fra andre Talleres-klubber, for offisielt er klubbens navn Club Atlético Talleres. Da den ble stiftet i 1906 var det imidlertid under navnet Talleres United Football Club, for det var en trend at mange argentinske klubber på denne tiden valgte engelske navn, og det hadde jo for øvrig også vært briter sterkt involvert i mange klubber i den argentinske fotballens første år. Draktene med røde og hvite striper ble forresten valgt etter inspirasjon fra klubben Alumni som hadde vært en dominerende kraft i argentinsk fotballs første par tiår. For Talleres sin del ble de tilknyttet det argentinske fotballforbundet i 1915, tok plass i Primera C, og sikret seg opprykk på første forsøk. I 1920 forenklet de navnet til Talleres Football Club, og fem år senere sikret de seg opprykk til den argentinske toppdivisjonen.

Femteplassen i 1930 står som klubbens bestenotering, og på denne tiden fostret de spillere som José Solomón (som etter hvert ble argentinsk landslagskaptein) og keeperen Ángel Bossio (som var argentinsk landslagskeeper de to tok andreplassen i både 1928-OL og 1930-VM). I 1934 fusjonerte de med lokalrival Lanús for å under navnet La Unión Talleres-Lanús stille et slagkraftig lag i det som da hadde blitt en profesjonell liga. Denne fusjonen ble reversert etter kun ett år, og tilbake på egen hånd og med dagens mer spanskklingende navn holdt Talleres seg i toppdivisjonen frem til 1938, da de omsider rykket ned. Etter dette har de aldri vært tilbake på øverste nivå av argentinsk fotball, og har i stedet vært å finne i de noe lavere divisjoner.

Nevnes kan likevel rekordsesongen i 1978, da de i Primera C tok 68 av 76 mulige poeng, scoret 118 mål på 38 kamper, slapp inn kun 30, og vant Primera C overlegent. I nyere tid er de nok kanskje mest kjent som klubben der forsvarskjempen Javier Zanetti startet sin karriere. Noen år etter at han forlot klubben, var de på tampen av 1990-årene i alvorlige økonomiske problemer og måtte til og med ta en aldri så liten pause før de med litt hjelp var tilbake igjen. I dag er de altså å finne i Primera B Metropolitana, og når Deportivo Merlo denne kvelden sto på motsatt banehalvdel, var det egentlig duket for et oppgjør mellom det som fremsto som to middelhavsfarere denne høstsesongen.

Det var i 1926 at Talleres sin hjemmebane Estadio Pablo Comelli ble åpnet, men den ble visst ikke innviet med kamp før året etter. På dette tidspunktet spilte som nevnt Talleres på øverste nivå. I dag fremstår stadionet som et nokså typisk søramerikansk anlegg, med fire frittstående og åpne tribuner i betong. Hovedtribunen jeg hadde billett til byr på sitteplasser, mens de tre øvrige fremsto som det vi her vil kalle ståtribuner. Slett ikke et dumt sted å se fotball en tirsdagskveld, men jeg merket igjen fort at om det var vårlig med deilige temperaturer om dagen, var det ikke klart for sommeren riktig ennå, for det var surt nå på kvelden etter at sola hadde godt ned, og i perioder søkte jeg etter beste evne ly for vinden bak (dvs på siden av) en kommentatorbu på toppen av hovedtribunen.

Her smalt det allerede idet spillerne entret banen, i form av fyrverkeri, og også i løpet av kampen skulle det bli sendt opp en del fyrverkeri borte i det ene hjørnet. Etter ti minutter var det også fyrverkeri på banen, da et flott innlegg ble headet i mål av Ariel Barreiro, og hjemmefansen kunne juble over 1-0 med litt mer fyrverkeri. Lucas Farías avsluttet deretter like utenfor for et hjemmelag kledd i sort for anledningen, mens gjestenes beste sjanse før hvilen kom fra en corner. Ballen ble styrt mot mål, men det var ingen fulltreff, og keeperen fikk ryddet greit opp. Dermed sto det 1-0 da lagene tok pause og jeg gikk for å kjøpe meg noe å tygge på.

Tidlig i andre omgang hadde Merlo et hjørnespark som endte med heading like utenfor. Deretter fulgte et par halvsjanser til begge lag, før vertenes Lucas Farías ble spilt glimrende gjennom. Fra litt skrått hold reddet imidlertid Merlo-keeperen. I det 82. minutt kom også utligningen da et innlegg på herlig vis ble headet i mål av Diego Aguirre. Det gikk nå mot uavgjort, men i det femte overtidsminuttet fikk Talleres en kjempesjanse da Farías ble sendt gjennom helt alene med keeper. Avslutningen gikk imidlertid ikke bare forbi den utrusende keeperen, men også utenfor stolpen. Da samme mann så sin avslutning reddet til en resultatløs corner et minutts tid senere, så endte det med uavgjort 1-1.

Etter å ha stått periodevis småhutrende og sett kampen, langet jeg ut tilbake mot togstasjonen i Remedios de Escalada for å rekke det som vel var det siste toget for kvelden tilbake til sentrale Buenos Aires. Ved Plaza Constitución hadde metroen avsluttet for kvelden, mens bussen jeg hadde blinket meg ut aldri kom. Det gjorde heller ikke neste buss et kvarter senere, så jeg ga til slutt opp og praiet rett og slett en taxi tilbake til hotellet. Dagen etter skulle jeg som jeg var inne på nok en gang på utflukt til Uruguay, og selv om jeg ikke hadde like tidlig start som sist, var det greit å få seg noen timer på øyet før den tid.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Argentine ground # 17:
Talleres de Remedios de Escalada v Deportivo Merlo 1-1 (1-0)
Primera B Metropolitana
Estadio Pablo Comelli, 20 September 2022
1-0 Ariel Barreiro (11)
1-1 Diego Aguirre (82)
Att: ??
Admission: 2 400 ARS

Next game: 21.09.2022: Plaza Colonia v Cerro Largo
Next argentine game: 23.09.2022: Huracán v Banfield
Previous game: 19.09.2022: Argentinos Juniors v Atlético Tucumán

More pics

This day on a map /This whole trip on a map

 

 

Mandag 19.09.2022: Argentinos Juniors v Atlético Tucumán

Jeg var godt i gang med en ny dobbel da jeg forlot Estadio Guillermo Laza etter å ha sett vertskapet Deportivo Riestra vinne 1-0 over Brown de Adrogué. I dette som ikke akkurat er Buenos Aires sitt mest fasjonable område, tuslet jeg mot bussholdeplassen der jeg kunne skue over mot en av byens største og verste slummer, på motsatt side av krysset rundt 100-200 meter foran meg. Bussen kom heldigvis nokså raskt slik at jeg ikke rakk å bli altfor nedstøvet av tungtrafikken som gikk til og fra det som så ut som et forbrenningsanlegg for søppel litt lenger bort i veien. Jeg hadde altså én kamp til på menyen denne dagen, men den skulle spilles såpass sent på kvelden at jeg valgte å dra tilbake til hotellet for å slappe av litt der og planlegge litt for de kommende dager.

Turen tilbake dit gikk med buss til Plaza de los Virreyes, som er den sørvestlige endestasjonen på metroens linje E, og sistnevnte fraktet meg tilbake til Bolívar og min base ved Hotel De Las Luces. Jeg hadde i det lengste håpet å kunne benytte mandagskvelden til å få huke av den legendariske La Bombonera med Boca Juniors sin hjemmekamp mot Huracán, men siden Boca ikke selger billetter til ikke-medlemmer, er det håpløst om man ikke går via agenter (til vanvittige priser) eller kjenner noen. Min nye venn Martín hadde ymtet frempå at han muligens kunne hjelpe, men klarte til slutt ikke det, så da ble det i stedet en plan B med besøk hos Argentinos Juniors, som skulle ta imot serieleder Atlético Tucumán. Ingen dårlig erstatning det heller.

Det var en dag der metroens linje E ble hyppig brukt, og det var igjen den jeg benyttet meg av da jeg satt kursen vestover. Jeg ble med så langt som til stasjonen Jose Maria Moreno, der jeg tok en buss opp til Villa General Mitre. Sistnevnte er et nabolag med drøyt 35 000 innbyggere, og en stor mengde italienske immigranter bosatte seg her fra siste halvdel av 1800-tallet. Vi befinner oss her også helt på grensen til nabolaget som kalles La Paternal, som har litt av den samme historien. Dette er et tidligere industriområde som i stor grad ble besatt av italienske immigranter og nå har blitt et utpreget boligområde. Jeg var nå heller ikke helt ukjent med stadionet jeg skulle se kamp på, for jeg hadde allerede vært en tur innom der på turens tredje dag (flere av bildene her er tatt den dagen).

Via Marina og Fernando, som er paret bak Twitter-kontoen Groundspotters, hadde jeg kommet i kontakt med Argentinos Juniors-supporteren Tomás som faktisk også arrangerer omvisninger på Argentinos Juniors hjemmebane Estadio Diego Armando Maradona, og jeg hadde benyttet meg av dette. Mer om akkurat det kan leses et annet sted, men etter en rundtur der Tomás øste av sin kunnskap om Argentinos Juniors og Maradona, og der jeg både fikk se Copa Libertadores-troféet og ‘kapellet’ og ‘alteret’ tilegnet Maradona, samt blitt avbildet på laglederbenken til hjemmelaget, hadde jeg latt meg imponere over hans entusiasme og kunnskap. Jeg hadde en følelse av at han til og med var en enda større fan av Maradona enn av Argentinos Juniors, og han har til og med en egen Instagram-konto der han daglig poster et bilde av et veggmaleri e.l. av Maradona.

Jeg hadde igjen vært i kontakt med Tomás, og han hadde bekreftet at det neppe ville bli noe problem å få billett, og at det med stor sikkerhet ville kunne kjøpes fra billettlukene før kampstart på kampdagen. Derfor tok jeg det med ro, og avventet hvorvidt jeg hadde suksess med Boca Juniors-kampen. Da jeg ikke hadde det, ble valget enkelt, og jeg befant meg altså nå igjen utenfor Estadio Diego Armando Maradona. Kampen skulle starte klokken 21.30, og med i overkant av halvannen time til kampstart hadde jeg fått betalt 5 000 pesos for en billett på hovedtribunen, og ble stående å betrakte folkelivet litt før jeg etter hvert lot meg visitere og tok meg innenfor.

Argentinos Juniors ble stiftet i 1904, og har en noe broket historie, for de ble stiftet av en gruppe anarkister, og valgte de røde og hvite fargene som en hyllest til Alfredo Palacios, som var den første kongressmannen valgt inn fra det argentinske sosialistpartiet. Det var i 1909 at de ble tilknyttet det argentinske fotballforbundet og begynte å spille i deres turneringer, og i 1921 sikret de seg opprykk til toppdivisjonen for første gang, før de i 1926 registrerte en andreplass i ligaen. I 1931 var klubben med da en utbrytergruppe stiftet Argentinas første profesjonelle liga, men som jeg tidligere har vært inne på, ble det samling igjen i 1934 da amatørligaen gikk inn i denne nye ligaen. Det var i det momentet at Argentinos Juniors slo seg sammen med CA Atlanta, men allerede noen måneder senere ble fusjonen reversert grunnet ‘økonomiske uregelmessigheter’ i Atlanta-regnskapet. Til tross for en elendig sesong, ble de benådet fra nedrykk, men i 1937 var det ingen nåde.

I 1940 vant de andredivisjon, men fikk ikke rykke opp fordi deres nye stadion fortsatt ikke tilfredsstilte kravene. Åtte år senere følte de seg igjen urettferdig behandlet da de hadde ledet kvalifiseringsspillet om opprykk til toppdivisjonen da en spillerstreik satt stopper for videre spill. Forbundet AFA svarte med å annullere hele kvalifiseringsspillet og benådet i stedet de som skulle ha rykket ned fra toppdivisjonen. I 1955 rykket de omsider opp igjen til Primera Division etter 18 års fravær. Argentinos Juniors har en høy status i argentinsk fotball, og en av grunnene til dette er at de har vært litt av en talentfabrikk. Men én spiller skiller seg klart ut fra alle andre; én som som liten gutt hadde blitt oppdaget og hentet fra slummen i Villa Fiorito, og som fra 1969 hadde spilt for klubbens juniorlag Los Cebollitos (de små løkene).

Det er selvsagt snakk om ingen ringere enn tidenes kanskje beste fotballspiller; Diego Armando Maradona. Torsdag 20. oktober 1976 debuterte han for klubbens A-lag som 15-åring (han var ligaens yngste spiller frem til Sergio Agüero debuterte for Independiente i 2003). Han ledet klubben til andreplass i 1980, før han ble solgt til Boca Juniors året etter, og selv om han aldri vant noen tittel med Argentinos Juniors, gjorde pengene de fikk for ham at de kunne bygge opp et slagkraftig lag. De vant sin første ligatittel i 1984, og deltok dermed også i Copa Libertadores året etter. Der spilte de seg frem til finalen, der colombianske América de Cali var motstander. Etter at begge møtene hadde endt med hjemmeseier 1-0, måtte det spilles en tredje kamp på nøytral bane i Paraguays hovedstad Asunción. Den endte 1-1, men Argentinos Juniors vant 5-4 på straffer, og sikret seg den gjeveste pokalen i søramerikansk fotball. Samme år vant de også serietittelen nok en gang.

Klubben klarte ikke å opprettholde dette nivået, og etter at Apertura- og Clausura-systemet ble innført i 1990, hadde de etter hvert flere sesonger der de slet i bunnen, og rykket etter hvert ned i 1996. De rykket opp igjen på første forsøk, men startet en tilværelse som heislag mellom de to øverste divisjonene i noen år, før de i 2004 returnerte til toppdivisjonen. I 2010 vant de Clausura- tittelen, og sikret seg med det sin tredje ligatittel, før de rykket ned igjen i 2016. På første forsøk returnerte de etter en imponerende sesong, og har senere igjen kvalifisert seg for Copa Libertadores. Denne dagen var det altså Primera Division det dreide seg om når de skulle få en tøff test ved å ta imot Atlético Tucumán.

Da Argentinos Juniors i 1937 ble kastet ut av sitt daværende stadion i La Paternal grunnet ubetalt leie til jernbaneselskapet som eide tomten, ble stadionet demontert og klubben måtte se seg om etter en ny hjemmebane.I 1940 ble Estadio Argentinos Juniors åpnet, og det var i stor grad bygget i tre. I 1983 ble det ansett å være for lite og rett og slett utrygt, og man flyttet ut for å banedele hos Ferro Carril Oeste mens man planla å bruke pengene man fikk for Maradona til å bygge et nytt stadion. Disse ble imidlertid brukt på andre ting; ikke minst et treningskompleks, og nytt stadion måtte vente litt. I 1995 ble det gamle stadionet revet, men først i 2003 – etter flere forsinkelser – sto dagens stadion ferdig på samme sted.

Det fikk da navnet Estadio Diego Armando Maradona, etter fotballguden som hadde startet sin karriere der. Dagens anlegg skal ha en kapasitet på 26 000, og domineres av tribunene på langsidene. Hovedtribunen har tre nivåer med sitteplasser, inkludert et noe mindre midtre nivå. Tribunen på den andre langsiden har ett stort nivå. På den ene kortsiden har man en mindre tribune, mens det ikke er noe bak mål på den andre kortsiden. Jeg lot meg begeistre av spillertunnelen, for spillerne kom etter hvert ut av en oppblåsbar spillertunnel som strakk seg et stykke inn på banen og endte i det som skal forestille overkroppen og hodet til selveste Diego Maradona. En meget artig og original vri.

Det var en underholdende kamp vi skulle bli vitne til, med to lag som spilte god og artig fotball. Vi måtte imidlertid vente til det 29. minutt før det var skjedde noe av voldsom betydning, og det var bortelaget fra nord som da tok ledelsen, Christian Menéndez dro av en forsvarer inne i feltet før han med venstrebenet fant en åpning mellom keeper og nærmeste stolpe. 0-1, og etter dette virket det i en periode som om hjemmelaget mistet litt fokus og ble litt slurvete. Det ble de straffet for da Menéndez var på farten igjen ni minutter senere. Denne gangen var det med høyreslegga at han dro til på halvspretten, og det sto 0-2. Det var også stillingen halvveis, og Argentinos Juniors hadde en jobb å gjøre.

Hjemmelaget fikk muligens en vitamininnsprøytning i pausen, for de var friskest i andre omgang. Først var de farlig frempå da et innlegg ble styrt like utenfor, og ikke lenge etter headet de i tverrliggeren. Tjue minutter ut i omgangen fikk de igjen muligheten etter et fint gjennomspill, men avslutningen traff ikke mål. Tucumán-spillerne hadde nå begynt å tilbringe mye tid på bakken, og jeg mistenkte at det ikke akkurat ville bli mindre av dette når tomålsscorer Menéndez fikk sitt andre gule kort i det 72. minutt. Et Argentinos Juniors som nå var i overtall presset på for redusering, og David Zalazar fikk omsider headet inn 1-2 fra et hjørnespark, men i og med at det skjedde i det sjette tilleggsminuttet, var jeg neppe alene om å føle at den kom altfor sent. Det viste seg å stemme, og kort tid etter blåste dommeren av.

Fotballavisen Olé anslo dagen etter tilskuertallet til ca 10 000, og de fikk altså se kampen ende med borteseier 1-2. Argentinos Juniors lå med det på en åttendeplass, mens Tucumán tok en seier igjen og holdt foreløpig på serieledelsen (den skulle de ikke klare å holde på). For min del sa jeg meg fornøyd med dagens dobbel da jeg forlot Estadio Diego Armando Maradona. Fra noen kvartaler unna skulle det gå en buss som jeg kunne ta helt til Bolívar og hotellet mitt, og det viste seg å stemme, så jeg kom meg tilbake til min base ved Hotel De Las Luces også denne kvelden. Nå var jeg også over halvveis i den argentinske delen av min store søramerikanske tur.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Argentine ground # 16:
Argentinos Juniors v Atlético Tucumán 1-2 (0-2)
Primera Division
Estadio Diego Armando Maradona, 19 September 2022
0-1 Christian Menéndez (29)
0-2 Christian Menéndez (38)
1-2 David Zalazar (90+6)
Att: 10 000 (est)
Admission: 5 000 ARS

Next game: 20.09.2022: Talleres de Remedios de Escalada v Deportivo Merlo
Previous game: 19.09.2022: Deportivo Riestra v Brown de Adrogué

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

 

 

Mandag 19.09.2022: Deportivo Riestra v Brown de Adrogué

Nye uke betyr nye muligheter, sies det, og denne mandagen så jeg i hvert fall muligheter for nok en dobbel. Planen min var å se Deportivo Riestra klokken 15.30 for deretter å få med meg en kveldskamp. Jeg hadde håpet å klare å sikre meg en billett til Boca Juniors v Huracán uten å måtte ty til agenter etc, men uten suksess, så kveldskampen ville i stedet bli oppgjøret til Argentinos Juniors klokken 21.30. Først var det uansett duket for et besøk hos Deportivo Riestra, så etter å ha slappet av på hotellet satt jeg kursen dit. Første etappe gikk med Subte (metroens) linje E fra Bolívar til Boedo, og derfra gikk ferden videre med buss. Rett etter at vi hadde passert gjennom det som omtales som en av de største og verste slummene i Buenos Aires, gikk jeg av bussen på Avenida Varela med Deportivo Riestra sin hjemmebane til høyre for meg og San Lorenzo sin mer kjente hjemmebane El Nuevo Gasómetro til venstre for meg på motsatt side av veien.

Vi befinner oss her i grenselandet mellom Villa Soldati-området og Nuevo Pompeya-området, der tangoen har spesielt sterke røtter. Dette området ble stadig mer urbant utover i forrige århundre, og huser som nevnt også en stor slum (som jeg var glad jeg kun så fra bussen) som har vokst mye grunnet tilflytting fra fattigere og landlige områder nord i landet, samt innvandrere fra ikke minst det nordlige nabolandet Bolivia. Dette er et området man gjerne blir rådet til å utvise stor forsiktighet i, og det er for øvrig ikke helt uten grunn at San Lorenzo nesten har sluttet med kveldskamper (etter at flere fans har opplevd å bli ranet etter kamp), men jeg hadde også denne gang få problemer.

Det mest bekymringsfulle var vel egentlig hvordan jeg ble støvet ned av vogntogene og lastebilene som kjørte forbi på den støvete veien på sin vei til eller fra det som så ut som et anlegg for søppelhåndtering rett bortenfor åstedet for min første kamp for dagen. Jeg hadde nemlig blitt stående å beundre (og fotografere) veggmaleriene av Diego Maradona som var å se også her, før jeg gikk mot inngangspartiet og betalte meg inn med 2 400 pesos. Deportivo Riestra er nok ikke den argentinske klubben som er mest vant med utenlandske turister som kommer for å se de spille, for jeg fikk noen snodige blikk, og en av klubbrepresentantene lurte lattermildt på om jeg hadde gått meg bort og endt opp på feil kamp. Jeg forsikret om at det hadde jeg overhodet ikke, og ble ønsket velkommen og fikk stige innenfor portene med tre kvarters tid til avspark.

Deportivo Riestra ble formelt stiftet i 1931, av en gruppe unge mennesker som da hadde holdt på med fotball et par år allerede. Det var først i 1946 at de ble tilknyttet det argentinske fotballforbundet og begynte å delta i deres turneringer. De tok plass i Primera C, men ble senere flyttet ned til Primera D da den ble introdusert i 1950. De vant Primera D i 1953, og tilbragte de neste to tiårene i Primera C uten å gjøre altfor mye ut av seg i de øvre deler av tabellen. Nedrykkskamp var mer vanlig, og i 1963 endte de på det som i utgangspunktet var en nedrykksplass, men ble kun reddet av at ingen rykket ned det året. I 1971 slo de seg sammen med Asociación de Fomento Barrio Colón, slik at klubbens offisielle navn nå faktisk er Deportivo Riestro Asociación de Fomento Barrio Colón.

I 1981 var intet godt år for klubben, for da kom omsider nedrykket, samtidig som militærjuntaen kastet ut klubben fra sin hjemmebane for å bygge en motorvei. I 1986 rykket de opp igjen, men rykket også rett ned igjen, og vaket nå noen år mellom Primera C og Primera D. Så sent som i 2014 spilte de i nettopp Primera D, men etter to strake opprykk i rask rekkefølge, kunne de det året feire opprykk til Primera B Metropolitana og nivå tre for første gang i sin historie. To opprykk i ett og samme år er ikke hverdagskost, og det kan forklares med at man etter 2013/14-sesongen la om systemet (igjen!) før neste sesong som ble en forkortet 2014-utgave. Men Riestra var ikke ferdige der…

2016/17-sesongen endte med Riestra på andreplass, og i kvalifiseringen spilte de seg frem til finale mot Comunicaciones. Typisk nok for Argentina ble den preget av kontroverser, med flere regelbrudd og en banestorming (visstnok initiert av en Riestra-spiller) med fem minutter igjen. Kampen måtte spilles ferdig senere på en nøytral bane, men Riestra vant 2-1 og sikret seg opprykk til nivå to for første gang, selv om de måtte tåle å få med seg en poengstraff på 20 minuspoeng til neste sesong (den ble senere redusert til 10 poeng). Takket være poengstraffen endte Riestra i nedrykkssonen og måtte ta turen ned igjen. De klarte imidlertid å beholde mesteparten av spillerne, og returnerte på første forsøk til Primera B Nacional, der de altså fortsatt er å finne.

Deportivo Riestra spilte først på en bane i Nueva Pompeya-nabolaget, før de bygget sitt eget stadion i Villa Soldati i 1950. Som nevnt ble de i 1981 kastet ut derfra av militærregimet som ville bygge en motorvei der, og klubben ble hjemløse de neste 12 årene. De klarte imidlertid å få tak i en tomt der de i 1993 omsider kunne åpne sin nåværende hjemmebane. Den heter Estadio Guillermo Laza, og er oppkalt etter en tidligere visepresident i klubben. Den domineres av hovedtribunen på den ene langsiden, mens det er små og åpne ståtribuner bak målene. På den bortre langsiden er det omtrent intet annet enn laglederbenkene, og denne siden er også utilgjengelig for publikum, bortsett fra at man har tilgang til en liten tribune helt borterst på den ene flanken. Når man ser over dit fra hovedtribunen har man imidlertid San Lorenzo sin store hjemmebane El Nuevo Gasómetro som bakteppe.

Det virker egentlig litt naturstridig at en liten klubb som Deportivo Riestra skal kunne hevde seg på øvre del av nivå to og kjempe om opprykk til øverste nivå av argentinsk fotball, for de er ikke det man kan kalle en tradisjonsrik klubb med historie i toppfotballen, og de virker heller ikke å være noen publikumsmagnet (omtrent 600 dukket opp på denne kampen jeg overvar). Det bekreftet også et par av mine nye argentinske venner, og liret samtidig av seg noen konspirasjonsteorier om hvordan en del merkelige avgjørelser syntes å gå i favør av Riestra som nå skal ha en rik og innflytelsesrik person ved roret. Nå hadde jeg ingen holdepunkter for å si meg hverken enig eller uenig i dette, men nøyde meg med å ta en tur bort i kiosken for å få litt god mat og drikke mens jeg slo i hjel litt tid frem mot avspark.

Riestra la som jeg muligens var inne på beslag på en av kvalifiserings-plassene (som dog gikk helt ned til 13. plass), mens gjestene Brown de Adrogué fra det sørlige Buenos Aires lå noe lenger bak og befant seg på nedre halvdel. Dagens dommer la raskt lista da han allerede i kampens første minutt var oppe med det gule kortet, for kortstokken skulle etter hvert bli nokså flittig brukt med ni gule og to røde. Hjemmelaget fikk den første sjansen, men keeper slo til corner, og første omgang var ingen festforestilling. Nærmest kom bortelaget med et skudd i tverrliggeren, og ellers hadde keeperne og de to lagenes forsvar kontroll på det som kom. Det var 0-0 og målløst halvveis.

Gjestene fikk den første sjansen etter hvilen da de kom to mot én, men keeper reddet, og i neste angrep var det vertene som avsluttet centimetere utenfor stolpen. Riestra skulle ta stadig mer over, og ikke minst var det tilfelle etter at gjestenes Emiliano Mayola fikk sitt andre gule og ble utvist snaut tjue minutter ut i omgangen. Riestra hadde deretter en god mulighet da de lobbet keeper, men lobben gikk også over målet. Jeg begynte å ane at det gikk mot 0-0, men så fikk Riestra straffespark. Det så for meg noe snodig og billig ut, og konspirasjonsteoretikerne ville nok kanskje fått vann på mølla, men uansett gjorde Walter Acuna ingen feil da han med fem minutter igjen av ordinær tid satt straffesparket i mål til 1-0.

På overtid hadde Riestra en god mulighet til å doble ledelsen da de kom tre mot to, men avslutningen gikk utenfor. Det kunne de angret på da bortelaget sekunder senere fikk en siste mulighet, men skuddet gikk over, og det endte dermed med hjemmeseier 1-0. Jeg kom meg etter hvert av gårde og gikk igjen ut på den støvete veien utenfor for å tusle i retning den nevnte slummen. Jeg skulle heldigvis kun til bussholdeplassen, og jeg hadde jo ytterligere en kamp på menyen denne kvelden. Men det var faktisk såpass lenge til at jeg nå satt kursen tilbake mot hotellet for å lade opp litt der og planlegge litt for de kommende dagene.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Argentine ground # 15:
Deportivo Riestra v Brown de Adrogué 1-0 (0-0)
Primera B Nacional
Estadio Guillermo Laza, 19 September 2022
1-0 Walter Acuna (pen, 86)
Att: 600 (est)
Admission: 2 400 ARS

Next game: 19.09.2022: Argentinos Juniors v Atlético Tucumán
Previous game: 18.09.2022: Platense v Racing Club

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

 

 

Søndag 18.09.2022: Platense v Racing Club

Etter å ha sett Tigre beseire sine gjester Vélez Sarsfield, hadde jeg allerede én kamp på samvittigheten denne søndagen, men da jeg forlot El Coliseo de Victoria for å spasere tilbake til Victoria stasjon og komme meg med toget, hadde jeg ytterligere en kamp planlagt for dagen. Jeg ble med toget tilbake mot sentrale Buenos Aires i tjue minutters tid før jeg steg av ved stasjonen Rivadavia. Derfra gikk jeg i 15-20 minutter til jeg ankom Estadio Ciudad de Vicente López; hjemmebanen til Platense, som skulle spille kveldskamp mot Racing Club. Det var fortsatt flere timer til avspark, men billettlukene var åpne slik at jeg kunne få kjøpt en billett til kveldens kamp. Om jeg ikke husker helt feil, mener jeg at de skulle ha 8 000 pesos for en platea-billett for et ikke-medlem, og det var noe av grunnen til at jeg i stedet valgte å betale 1 800 pesos for en popular-billett sammen med den mest ihuga fansen.

Platense holder til i Florida-nabolaget, som ligger omtent halvannen mil nordvest for sentrale Buenos Aires, og hører til Vicente López Partido. Sistnevnte er med sine 33 kvadratkilometer det minste partido i Buenos Aires-provinsen, og det nest minste i hele Argentina, men det er hjemsted for anslagsvis rundt 270 000 mennesker. Rundt 48 000 av disse bor i Florida, som for alvor vokste mot slutten av 1800-tallet, etter jernbanens ankomst. En rekke italienske og engelske immigranter slo seg ned, og stedet ble stadig mer urbant. I dag er det et middelklasseområde som er av de mer velstående i Buenos Aires. Det var imidlertid noen timer til kampstart klokken 20.00, og lite å finne på i umiddelbar nærhet til stadionet, så jeg tok en aldri så liten avstikker.

Jeg hadde ankommet med Mitre-linjen til stasjonen Rivadavia, men enda nærmere Platenses hjemmebane ligger stasjonen Aristóbulo del Valle som opererer på Belgrano Norte-linjen. Etter å ha fått litt mat i skrotten, ble jeg derfra med den korte turen til stasjonen Ciudad Universitaria, som ligger rett ved siden av Estadio El Monumental; hjemmebane for River Plate. Det var greit å slå i hjel litt tid ved å kikke seg rundt der, men jeg falt ikke for fristelsen til å stille meg i køen sammen med turister som skulle ha omvisning og/eller besøke klubbens museum. I stedet tuslet jeg tilbake mot stasjonen og ble med et av togene tilbake dit jeg hadde kommet fra, og var tre kvarters tid før avspark tilbake ved Estadio Ciudad de Vicente López.

Club Atlético Platense ble i 1905 stiftet av en gruppe unge mennesker, men de trengte startkapital for å realisere sin drøm om å starte en idrettsklubb. De satset penger på et hesteveddeløp og vant pengene de trengte. Klubbnavnet falt på Platense til ære for hesten de hadde satset på, og klubbfargene ble etter hvert brunt og hvitt i likhet med antrekket hestens jockey hadde båret under løpet. Etter en restrukturering i 1912, ble Platense forfremmet til å spille i toppdivisjonen fra og med 1913, og der har de etter hvert spilt over 75 sesonger. De noterte seg for en andreplass i 1916, før de i 1931 var med da Argentina fikk sin første profesjonelle liga. I 1949 tok de en ny andreplass, men i 1955 rykket de for første gang ned etter 42 år i toppdivisjonen.

Platense rykket opp igjen i 1964, ned igjen i 1971, og opp igjen i 1976. Etter dette siste opprykket fikk de snart en slags kultstatus etter flere år med dramatiske sesongavslutninger der de på nærmest mirakuløst vis maktet å beholde plassen gang på gang, og de skulle nå holde seg i toppdivisjonen helt frem til 1999. Tre år senere rykket de også ned på nivå tre, og selv om de rykket opp igjen i 2006, måtte de i 2010 ta turen ned igjen. Så sent som i 2018 spilte de på nivå tre, men rykket da opp etter kvalifiseringsseier mot Estudiantes de Caseros, og i 2021 tok de igjen steget opp i toppdivisjonen på første gang på 22 år etter at Estudiantes de Rio Cuarto ble slått på straffesparkkonkurranse i kvalifiseringen. I nyere tid er klubbens for øvrig kjent for at det var her den franske landslagsspilleren David Trezeguet startet sin seniorkarriere.

Platense spilte først noen få år i Retiro-området, deretter en kort peiode i Belgrano-området, og deretter i Núnez-området fra 1917 og helt til 1971. Klubben hadde allerede i 1947 skaffet seg en tomt i Vicente López-området og sikret seg et lån for å bygge et stadion der. Planen var å et stadion med kapasitet til 60 000 tilskuere, bygget i betong, og etter inspirasjon fra det flotte stadionet til Huracán. Det skulle imidlertid ikke bli noe av, for det ble skrinlagt etter at at militærregimet kuppet makten i Argentina i 1955. Klubben måtte i stedet pusse opp sitt daværende stadion, men havnet etter hvert i dype økonomiske problemer, og måtte forlate Núnez.

I 1974 startet arbeidet med å bygge et nytt stadion, og det ble omsider innviet i 1979. Der spiller Platense fortsatt, og anlegget ble for øvrig også renovert i 1994. Det er et nokså typisk søramerikansk stadion, bygget i betong, og med fire åpne tribuner. Som så mange andre stadioner i argentinsk fotball, har man også her en rekke veggmalerier av Diego Maradona på og rundt stadionet. Han er rett og slett overalt her i Argentina! Etter å ha blitt kroppsvisitert tok jeg meg innenfor med en drøy halvtimes tid til avspark, og tok plass på tribunen bak det ene målet, der stoffremser i klubbens brune og hvite farger var hengt opp. Her skulle det etter hvert bli solid stemning når klubbens barra bravas gjorde sitt inntog og kampen kunne starte.

Platense lå på en niendeplass, men tok imot et Racing Club som nå lå i sjiktet rett bak tabellederne og jaktet en mulig serietittel, så ‘blekksprutene’ ville få tøff motstand. Det var likevel hjemmelaget som fikk den første muligheten etter to-tre minutters spill, men skuddet fra Jorge Benítez gikk rett på keeper, og det skulle bli langt mellom de store høydepunktene, for det virket allerede tidlig som at det var to lag som slet med å finne ut av ting offensivt og skape muligheter foran målene. Det mest interessante før pause var muligens at det en periode var tilløp til tumulter på tribunen jeg befant meg på. Flere stormet mot en av utgangene der sinnene var i kok og det virket å være håndgemeng, men det roet seg nokså raskt, før spillerne også tok pause på stillingen 0-0 etter en nokså kjedelig første omgang.

Heller ikke etter pause ble det noen direkte festforestilling, men det skjedde i hvert fall litt mer av interesse ute på banen. Et snaut kvarter ut i andre omgang tok gjestene ledelsen. Et skuddforsøk ble blokkert, og ballen falt til rette for Maxi Romero som vippet ballen elegant over Calamares-keeperen og i mål. 0-1. Etter dette ble Racing enda mer fornøyd med å trille ball, mens det noe mer direkte Platense slet med å skape det helt store. Det ble litt drama på slutten da gjestenes chilenske back Eugenio Mena fikk sitt andre gule og dermed ble utvist. Selv om Racing klarte å ro i land seieren, skulle han ikke bli den eneste chilenske Racing-spilleren med rødt, før etter at sluttsignalet hadde gått var sinnene i kok igjen.

Racing-keeper Gabriel Arias feiret seieren med obskøne gester mot hjemmefansen og fikk etter hvert det røde kortet. I tumultene som fulgte så også Platense-innbytter Carlo Lattanzio rødt. Det endte altså med 0-1 og borteseier, og man hadde tilsynelatende også klart å roe gemyttene noe da jeg forlot stedet, selv om det faktisk endte med politietterforskning der keeper Arias i ettertid visstnok måtte forklare seg på politistasjonen. For min del sa jeg meg fornøyd med dagens dont, og trasket snart tilbake mot stasjonen Aristóbulo del Valle for å komme meg med et av togene tilbake mot Retiro-stasjonen og sentrale Buenos Aires. Tilbake i sentrum hadde Subte-togene (metroen) nå nettopp sluttet å gå for kvelden, men jeg benyttet meg av en buss for å komme meg fra Retiro tilbake til en holdeplass ved Bolívar-stasjonen og hotellet.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Argentine ground # 14:
Platense v Racing Club 0-1 (0-0)
Primera Division
Estadio Ciudad de Vicente López, 18 September 2022
0-1 Maximiliano Romero (60)
Att: ??
Admission: 1 800 ARS

Next game: 19.09.2022: Deportivo Riestra v Brown de Adrogué
Previous game: 18.09.2022: Tigre v Vélez Sarsfield

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

 

 

Søndag 18.09.2022: Tigre v Vélez Sarsfield

Det var duket for en ny innholdsrik dag med base i Buenos Aires, og denne søndagen hadde jeg nok en gang blinket meg ut en dobbel. Etter en frokost på hotellet la jeg etter hvert derfor av sted, og lot metroen frakte meg fra Bolívar til Retiro, der jeg kunne bytte til tog mot Tigre. Sistnevnte er en by som ligger snaut tre mil nord for sentrale Buenos Aires og er et populært reisemål. Med flotte kanaler og en idyllisk beliggenhet ved Paraná-deltaet er det mange som velger å ta en utflukt hit. Jeg skulle imidlertid ikke bli med helt til endestasjonen Tigre, men hoppet opp av noen få stasjoner og noen kilometer før; i Victoria, der jeg skulle se Tigre ta imot Vélez Sarsfield i det som skulle være min første kamp denne søndagen.

I likhet med Tigre, hører også Victoria inn under Greater Buenos Aires, som er inndelt i såkalte partidos, og Victoria er å finne i San Fernando Partido. Byen har i seg selv rundt 40 000 innbyggere og vokste frem rundt en jernbanestasjon som hadde blitt oppkalt etter den britiske dronning Victoria. Jeg hadde jo allerede på min andre dag i Buenos Aires tatt turen hit opp i håp om å se Tigre i aksjon på deres hjemmebane El Coliseo de Victoria, men måtte den gang tusle slukøret tilbake mot stasjonen og finne meg en annen kamp, siden billettsalget hadde stengt dagen før. Jeg følte vel imidlertid at jeg nå hadde blitt litt mer garvet og bevandret i argentinsk fotball på de ti dagene som hadde gått siden den gang.

Denne gang hadde jeg vært påpasselig med å sjekke informasjon om billettsalg, og hadde et par dager i forkant kjøpt en billett på internett for den nette sum av 5 000 pesos, slik at jeg denne gang var klar til kamp. Det var kampstart klokka 13.00, og det var fortsatt halvannen times tid til da jeg gikk av toget og spaserte de rundt ti minuttene derfra langs gater som bar stadig mer preg av at det var kamp. Jeg unnet meg å nok en gang kikke innom supporter-sjappa uten å kjøpe noe, før jeg lot meg visitere og legitimerte meg for å få komme forbi politisperringene og bort til inngangspartiet der jeg tok meg innenfor med rundt tre kvarter til avspark.

Club Atlético Tigre ble i 1902 stiftet av tolv unge menn som møttes med det for øye å starte en sportsklubb, og den ble som navnet sier startet i Tigre. Klubben ble i 1911 medlem av det argentinske forbundet (AFA), men da det i 1912 skjedde en splittelse i argentinsk fotball med stiftelsen av Ferecación Argentina de Football (FAF), hoppet de over dit , og vant samme år División Intermedia som var deres nivå to, slik at de rykket opp i toppdivisjonen. Splittelsen var for øvrig kortvarig, og FAF fusjonerte med forbundet i 1914. Det kom imidlertid i 1919 en ny splittelse med opprettelsen av Asociación Amateurs de Football, og igjen var Tigre med der, men igjen var den kortvarig og ble igjen en del av forbundet i 1927.

Historien gjentok seg da Argentinas første profesjonelle liga startet opp i 1931, under navnet Liga Argentina de Football. Den var historie i 1934, da det igjen ble fusjon, men samme år rykket Tigre ned etter 21 år i de argentinske toppdivisjoner. I 1936 flyttet de til Victoria og sin nåværende hjemmebane, men mer om akkurat det litt senere. De neste tiårene rykket Tigre uansett med jevne mellomrom opp og ned mellom de to øverste divisjonene. Da de i 1979 rykket opp i toppdivisjonen, virket de dog som om de hadde noe stort på gang, og de solgte eksempelvis flere billetter enn klubber som Racing Club, Independiente og San Lorenzo i en sesong. Det endte likevel med nedrykk i 1980, men til tross for det satt Tigre sammen med San Lorenzo tilskuerrekord for nivå to da de i 1982 møttes i serien. Stor etterspørsel gjorde at kampen ble spilt på El Monumental, og mer enn 70 000 billetter ble solgt.

I begynnelsen av 1990-årene rykket Tigre ned til nivå tre, og da de først kom seg opp derfra i 1995, bar det rett ned igjen sesongen etter. Etter å ha rykket opp og ned noen ganger, var de tilbake på nivå to da de i 2006/07-sesongen kvalifiserte seg for play-off til toppdivisjonen. Der slo de Platense 2-0 og Nuevo Chicago 3-1 over to kamper, og var tilbake i toppdivisjonen for første gang på over to tiår. Som nykommer endte de som nummer to i Apertura-utgaven, mens de i 2008 Apertura var ett fattig mål fra å vinne mesterskapet. Det hadde heller ikke vært Argentina om det skjedde uten dramatikk og kontroverser, for Tigre endte på samme poengsum som San Lorenzo og Boca Juniors, og det sies at det på forhånd hadde blitt bestemt at det da skulle avgjøres på innbyrdes oppgjør (som ville gitt Tigre tittelen), men at man deretter ombestemte seg og heller arrangerte et omspill mellom de tre. Alle vant én og tapte én, slik at alle ble stående med tre poeng, men Boca Juniors hadde ett måls bedre målforskjell enn Tigre.

I 2012 Clausura ble de igjen nummer to etter en overraskende god sesong, og samme år spilte de seg frem til sin første internasjonale finale i form av Copa Sudamericana finalen, der Sao Paulo imidlertid ble for sterke. Til tross for nedrykk i 2019, bød dette året likevel på en viss suksess for Tigre, for de sikret seg Copa de Superliga etter å slått Boca Juniors 2-0 i finalen. Tigre var derfor representert i 2020-utgaven av Copa Libertadores, til tross for at de spilte på nivå to i Argentina. I 2021 vant de Primera Nacional og sikret med det opprykk, slik at de nå igjen er å finne i toppdivisjonen Primera Division. Det var tydelig at de fortsatt også har publikumstekke, for det var folksomt i gatene på utsiden, og det strømmet stadig på med folk inn portene.

Som jeg var inne på, flyttet Tigre hit til Victoria og stadionet med kallenavnet El Coliseo de Victoria i 1936, og det skjedde visst ikke helt uten oppstyr den gang. Stadionets offisielle navn er Estadio Jose Dellagiovanna; oppkalt etter mannen som ikke bare var klubbens første president, men også kasserer, manager og spiller. Anlegget har i dag en overbygd sittetribune på den ene langsiden, og det var der jeg hadde sikret meg en billett. Den andre langsiden og begge kortsidene er åpne tribuner med betongtrinn, og spesielt den ene kortsiden likte jeg veldig godt. Betongtribunen bak det ene målet er tilholdssted for de mest ivrige Tigre-tilhengerne, og er en buet affære som også er noe høyere enn de andre.

Jeg likte meg svært godt også her hos Tigre, og dette var muligens også den kampen på turen min der det var færrest ledige plasser; noe som igjen sørget for en veldig stemning som jeg lot meg imponere av. Tigre befant seg på øvre halvdel, og gikk mot en god sesong, mens det siste ikke akkurat kunne sies om bortelaget Vélez Sarsfield; i hvert fall ikke når det gjelder den hjemlige ligaen. Vélez Sarsfield hadde faktisk vært den eneste ikke-brasilianske representant i semifinalene av årets Copa Libertadores (flere av mine nye argentinske venner hadde slått fast at argentinske lag ikke lenger hadde mulighet til å konkurrere med pengestrømmen som nå finnes i brasiliansk fotball), der de hadde blitt slått ut av Flamengo. Kanskje har den turneringen tatt mye fokus for Vélez, for i hjemlig serie hadde de samtidig vært usle, og befant seg helt nede i bunnsjiktet.

Allerede fem minutter ut i kampen fikk vi se denne trenden fortsette, da Vélez var noe uheldige i egen sone. En støttepasning gikk ikke helt som planlagt da mottakeren skle og gikk over ende, og en glimrende Mateo Retegui snappet ballen for Tigre. Han spilte videre til Blas Armoa, og den unge paraguayaneren satt ballen i mål til 1-0 og voldsom jubel blant de fremmøtte på tribunene.Vélez prøvde å svare ved å flytte laget høyere opp, og kom seg til en god sjanse etter et fint gjennomspill, men avslutningen var altfor svak. I den nordlige Buenos Aires-forstaden var det i stedet hjemmelaget som like etter doblet ledelsen. Etter et innlegg fra Armoa var det en duell inne i feltet, og ballen havnet ute hos Facundo Colidio som fra 14-15 meter hamret ballen i mål. 2-0 i det 22. minutt.

I det 37. minutt var Tigre nære på å øke ytterligere. Et frispark fant hodet til Retegui inne i feltet, og hans heading smalt i stolpen før Vélez fikk klarert. Gjestene hadde deretter en heading rett på keeper, før hjemmelaget igjen hadde to store muligheter helt på tampen av første omgang. Begge endte med avslutning like utenfor fra god posisjon, og det sto 2-0 til pause. Det hadde bortelaget mest grunn til å være fornøyd med, for ledelsen kunne og burde nok vært større. Nå hadde Vélez Sarsfield en jobb å gjøre i andre omgang, og jeg hadde problemer med å se hvordan de skulle klare å snu dette. Hjemmefansen virket også som om de var i gang med å feire tre poeng, men der hadde det jo vært feststemning allerede fra før kampstart.

Oppgaven ble ikke enklere for bortelaget da Emanuel Insúa snaut ti minutter ut i andre omgang måtte ty til ulovligheter for å stoppe Retegui og ble utvist etter å ha fått sitt andre gule. På det påfølgende frisparket sendte en av Tigre-spillerne ballen rett i tverrliggeren. Slapt forsvarsspill førte deretter til at Tigre stjal ballen og kom to mot én uten å klare å overliste Vélez-keeperen igjen. Senere fikk en bortespiller blokkert et skudd fra Colidio som hadde skummel retning mot målet. Mot slutten virket det som om Tigre sa seg fornøyd, og det ebbet ut uten ytterligere mål. 2-0 som sluttresultat. Tigre kunne juble, mens den elendige ligasesongen fortsatte for Vélez.

Det hadde vært noen artige timer i Victoria, der jeg omsider hadde fått sett kamp og latt meg begeistre. I gatene utenfor stadionet var det nå skikkelig liv og høy stemning. Som nevnt var jeg imidlertid ikke helt ferdig med dagens fotball riktig ennå, for jeg hadde altså ytterligere en kamp på søndags-menyen. Fornøyd tuslet jeg tilbake mot Victoria stasjon for å komme meg med toget og rette oppmerksomheten mot neste kamp. For ordens skyld; Tigre og El Coliseo de Victoria er (i likhet med mange andre klubber og stadioner her) vel verdt en visitt om man skulle befinne seg i fantastiske Buenos Aires og dens omegn.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Argentine ground # 13:
Tigre v Vélez Sarsfield 2-0 (2-0)
Primera Division
El Coliseo de Victoria, 18 September 2022
1-0 Blas Armoa (6)
2-0 Facundo Colidio (22)
Att: ??
Admission: 5 000 ARS

Next game: 18.09.2022: Platense v Racing Club
Previous game: 17.09.2022: All Boys v Guillermo Brown

More pics

This day on a map / This whole trip on a map