Fredag 19.04.2019: Halstead Town v Wivenhoe Town

Det er ikke alltid ting går som man har planlagt, og på en dag som i utgangspunktet hadde gitt meg masse hodebry under planleggingen, endte jeg til slutt opp med planer om å se kun én kamp for deretter å dra til Croydon og sjekke inn før det ble altfor sent. Slik skulle det imidlertid ikke gå, for da jeg hadde tatt meg den lange veien fra Yorkshire ned til Maldon for å se Maldon & Tiptree, støtte jeg på kjente groundhoppere, og Richard Brock tilbød meg skyss både til kveldskampen i Halstead og tilbake til jernbanestasjonen i Harold Wood der han bor. Jeg hadde ikke engang fått med meg at Halstead Town sin kamp plutselig hadde blitt kveldskamp, for det skjedde etter min avreise fra Norge, men jeg vurderte tilbudet lenge og nøye, og endte til slutt opp med å takke ja.

Slik gikk det til at jeg i stedet for å begi meg ut på en aldri så liten pub-runde i Maldon før min planlagte retur til London og Croydon, befant meg i en bil som etter at vi hadde sluppet av Daniel Taylor hadde kurs for Halstead. Der ankom vi og parkerte utenfor kveldens kamparena Rosemary Lane med et hav av tid til kampstart. Da vi gikk inn den åpne porten for å ta noen bilder av den flotte hovedtribunen ble vi møtt av en klubbrepresentant som faktisk dro kjensel på meg umiddelbart og husket mitt forrige besøk her i april i fjor. Han ønsket meg hjertelig velkommen tilbake, og det var starten på en interessant samtale som ble avsluttet med at han kryptisk fortalte at han hadde noe å overrekke meg senere. Vi hadde et par timer å slå i hjel, så etter hvert gikk vi hvert til vårt inne i Halstead.

Halstead er en liten by i det nordlige Essex. Den har rundt 12 000 innbyggere, og ligger en snau mil nordøst for Braintree, en drøy mil sørøst for Sudbury, og rundt to mil vest-nordvest for langt større og mer kjente Colchester. Sentrum er ikke stort, men nokså koselig, og hovedgata gjennom byen domineres til en viss grad av St. Andrew’s Church fra 1300-tallet. Nå besøkte jeg vel nesten det som var av puber i byen ved min forrige visitt, da jeg også overnattet der, men jeg hadde ikke noe imot en ny tur innom hverken The Bull Inn, The Royal Oak eller The White Hart. Et sted var derimot ikke hadde vært innom sist gang er stedets filial av Royal British Legion, og der fikk jeg komme inn for et siste glass før det var på tide å vende tilbake til Rosemary Lane.

Når jeg nå kom tuslende tilbake var det med en drøy time til avspark at jeg betalte meg inn med £6 og sikret meg et eksemplar av kveldens kampprogram til den nette sum av £1. Akkurat som forrige gang viste det seg å være svært god valuta for pengene. Et 36-siders program spekket med alt det man forventer av tabeller, kamprapporter, spillerinformasjon etc, i tillegg til annen interessant lesning og artige spalter som eksempelvis en spalte der en groundhopper beretter om sine besøk ved andre baner rundt om. Tommelen opp og vel så det nok en gang! Inne i klubbhusets bar traff jeg også igjen på Richard som etter noen ærend tydeligvis nettopp hadde ankommet selv, og etter å ha fått noe godt i glasset fulgte jeg hans eksempel og satt meg ned for å studere kveldens program nærmere.

Mens jeg hadde kost meg i Halstead-pubene hadde jeg via Twitter fått beskjed fra klubben om å ta en tur opp i speaker-bua siden de hadde noe til meg der. Så langt kom jeg aldri før en klubbrepresentant kom bort og ønsket meg velkommen tilbake for deretter å overrekke meg to eksemplarer av kampprogrammet for sesongens første hjemmekamp. Det viste seg nemlig at etter min visitt på tampen av forrige sesong hadde merket seg mitt påfølgende blogg-innlegg og gjort sitt beste for å oversette dette for således å printe det i programmet. Det var en artig og ikke minst uventet overraskelse, så de ble selvsagt puttet i veska som en suvenir. Jeg får prøve å ikke bli altfor høy på pæra.

Halstead Town ble allerede i 1879 stiftet under navnet Halstead Football Club, men i mangel på en liga her i denne landlige delen av Essex, spilte de kun vennskapskamper frem til North Essex League ble stiftet i 1894. Senere spilte de i både Halstead & District League og Haverhill & District League før de etter andre verdenskrig tok i bruk Town-suffikset og returnerte til North Essex League. Det gikk imidlertid ikke lenge før de var å finne i Essex & Suffolk Border League, der de vant ligatittelen i 1958, 1969 og 1978 (og også tre ligacup-titler i denne perioden). I 1980 tok klubben med det noe snodige kallenavnet The Humbugs steget opp i Essex Senior League, før de åtte år senere heller ville være med å stifte den nye andredivisjonen i Eastern Counties League – for ordens skyld; Division One.

Deres første sesong der endte med andreplass og opprykk til ECL Premier Division. Våren 1995 vant de ligatittelen i Eastern Counties League, og fulgte opp med å forsvare den året etter, samtidig som de også rasket med seg ligacupen. Ytterligere et år frem i tid vant de Essex Senior Trophy for andre gang på fem sesonger, men i 2001 rykket de ned. De var dog tilbake etter to sesonger, og tok med seg nok en ligacup-tittel i 2004, før de igjen rykket ned i 2007. Denne gangen har de hittil også blitt værende i Division One, som før denne sesongen ble inndelt i to avdelinger, med en rekke nye klubber som tilskudd til det som etter min mening dessverre har vært en step 6-liga dominert av litt for mange reservelag.

Nåløyet kan ikke sies å ha blitt noe mindre, og jeg var av den oppfatning om at kun én klubb skulle opp fra hver av de to Division One-avdelingene (henholdsvis North og South), men tydeligvis hadde jeg feil, for i programmet påpekte flere klubbrepresentanter viktigheten av en seier som ville gi håp om å sikre andreplassen som kunne gi en ‘mulighet for opprykk’. Det jeg velger å kalle ‘tulle-klubben’ Hashtag United ledet an på toppen av tabellen og hadde seks poeng ned til Halstead Town på andre. Deretter fulgte Coggeshall United ytterligere seks poeng bak, men mens de to andre kun hadde to kamper igjen av sesongen, hadde sistnevnte fire kamper igjen å spille. Kveldens gjester Wivenhoe Town hadde hatt en dårlig sesong før Gary Monti tok over som manager, men på de åtte kampene siden den gang hadde han ledet de til seks seire, inkludert fem på de seks siste, og The Dragons hadde klatret opp på en 14. plass (av 19) – vekk fra bunnstriden.

Før jeg i fjor fikk besøkt Rosemary Lane, figurerte den jo i lengre tid svært høyt på min ønskeliste, og det var selvsagt på grunn av den herlige hovedtribunen. Da fotballen startet opp igjen etter andre verdenskrig, hadde klubbens tidligere hjemmebane i løpet av krigen blitt tatt over og brukt som grønnsaks-åker. De klarte imidlertid å sikre seg en ny tomt, og har nå spilt på Rosemary Lane siden det åpnet i 1948. Adkomsten skjer via et lite industriområde, men det merker man lite til på innsiden, der man får inntrykk av en landlig beliggenhet. Man kommer inn på den ene langsiden der anleggets virkelige perle står midt på; nemlig hovedtribunen som ble reist i 1950. Denne hadde tidligere benkerader i tre, men disse ble i 1997 erstattet med røde plastseter. Rundt resten av anlegget er det såkalt hard standing under åpen himmel som gjelder, skjønt de bak det nærmeste målet har en mur-avsats som man kan stå noe opphøyd på.

Om det skulle være noen som helst tvil: Rosemary Lane med sin fantastiske tribune fremsto like flott nå som da jeg i fjor endelig kom meg dit. Den gang hadde jeg ventet lenge, og i perioder var det nettopp komisk hvordan det aldri passet og hvordan de når det passet meg alltid syntes å enten spille bortekamp eller ha hjemmekamp mot reservelag (som jeg alltid forsøker å unngå). Det faktum at motstanderen også denne gang var et førstelag var naturlig nok sterkt medvirkende til at jeg hadde takket ja til å bli med fra Maldon til Halstead, og jeg angret overhodet ikke nå når jeg tømte glasset og gikk bortom matutsalget for å få litt mat i skrotten mens lagene inntok banen og gjorde seg klare for avspark.

Det var hjemmelaget som startet best og hadde mest ball, men det tok en stund før man kunne registrere noe som minnet om en halvsjanse. Fra et frispark headet Jordan Pavett like utenfor, og man begynte virkelig å nærme seg da Joe Morris traff stolpen. Etter en drøy halvtime brant Kane Munday til på volley, men Dragons-keeper Jordan King reddet glimrende. Helt på tampen av omgangen måtte King igjen i aksjon på en avslutning fra Morris. Halstead hadde dominert første omgang, men hadde ikke klart å bryte ned et godt organisert Wivenhoe-forsvar da dommeren blåste for pause på stillingen 0-0. En hjemmesupporter jeg snakket flyktig med i baren i pausen mente det bare var å kjøre på og at målet ville komme.

Han hadde rett i at det kom mål i andre omgang, og det allerede før det hadde gått to minutter, men det var gjestene fra Wivenhoe som fikk nettsus. Humbugs-forsvaret ble tatt på senga da Aaron Donaldson ble spilt gjennom, og han avsluttet iskaldt til 0-1. Nå måtte Halstead finne et svar, og Joe Morris var igjen på farten med en heading like utenfor, men det utviklet seg snart til å bli en rotete kamp der det som var av halvsjanser først og fremst var langskudd. Av disse var det nok gjestenes Ben Dixon som kom nærmest etter en drøy times spill, men Humbugs-keeper Jack Cherry ordnet opp. Det klarte han ikke rundt ti minutter senere, da Halstead hadde hatt en god periode, men plutselig surret det totalt til for seg selv. Aaron Donaldson utnyttet tafatt forsvarsspill og fikk pirket inn 0-2. Nå var det tungt for hjemmelaget.

Med rundt ti minutter igjen traff Morris stolpen for vertene, og ballen havnet hos Jordan Pavett som reduserte til 1-2 og ga nytt håp til hjemmefolket. Wivenhoe Town hadde imidlertid få problemer med å ri av stormen som egentlig aldri kom, og Josh Chapman hadde også en god mulighet til å øke ytterligere helt på tampen. Da målscorer Pavett headet den siste sjansen utenfor endte det med 1-2 og borteseier foran 309 tilskuere. Halstead Towns håp om en andreplass levde fortsatt, men nå var de mer enn tidligere avhengig av at Coggeshall United snublet. I ettertid vet vi at sistnevnte tok andreplassen og skjøv Halstead Town ned på tredje, men at ingen av disse uansett rykket opp sammen med ‘sirkuset’ Hashtag United.

Jeg bringer tydeligvis ikke så mye hell til Halstead-klubben, for nå har de tapt begge hjemmekampene jeg har sett der, og dermed er jeg muligens ikke velkommen tilbake. Det avkreftet en av klubbrepresentantene med et smil da vi takket for oss og satt kursen mot Harold Wood. Det er i den østlige utkanten av Romford, og det hadde allerede blitt sent på kvelden da jeg takket Richard for skyss og hoppet av der for å komme meg med toget inn til London. Jeg hoppet av ved Stratford, lot tubens Jubilee Line frakte meg derfra til London Bridge, og kom meg med et tog til East Croydon. Der hadde jeg betalt £126 for fire netters overnatting ved stedets Travelodge-hotell, og klokka hadde passert midnatt da jeg omsider fikk sjekket inn og installert meg på rom 209 etter en lang dag på farten.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Revisit:
Halstead Town v Wivenhoe Town 1-2 (0-0)
Eastern Counties League Division One South
Rosemary Lane, 19 April 2019
0-1 Aaron Donaldson (47)
0-2 Aaron Donaldson (71)
1-2 Jordan Pavett (80)
Att: 309
Admission: £6
Programme: £1

Next game: 20.04.2019: Ramsgate v Haywards Heath Town
Previous game: 19.04.2019: Maldon & Tiptree v Great Wakering Rovers

More pics

This day on a map / The whole trip on a map

 

 

Fredag 19.04.2019: Maldon & Tiptree v Great Wakering Rovers

Jeg hadde igjen en tidlig start, og var oppe allerede like før klokka halv sju for å gjøre morgenstellet før jeg forlot Yorkshire og satt kursen sørover. Etter gårsdagens herlig opplevelse med rugby og det som hørte med sammen med Tom Morken, var jeg temmelig trøtt i trynet da jeg sjekket ut fra Premier Inn-hotellet i Glasshoughton og slepte med meg bagasjen de få meterne bort til jernbanestasjonen der jeg skulle ha 07.24-toget. Jeg hadde nok en gang en nokså lang reise foran meg, men det var dessverre ingen tid til å innta noen frokost på Wetherspoons-hotellet over veien. Etter den første fem minutter lange tog-etappen til Pontefract Monkhill måtte jeg også konstatere at det ikke var noe sted å kjøpe seg noe frokost i nærheten. Etter en halvtimes ventetid kom imidlertid 08.00-toget som skulle frakte meg ned til London, og etter å ha fått kjøpt meg noe å spise benyttet jeg sjansen til å få litt ekstra søvn.

Dette var en av dagene som under planleggingen av turen hadde voldt meg mest hodebry. Siden det var langfredag var det en rekke dobler og til og med noen tripler tilgjengelige, men mange av disse var helt nede i sørvest, og det passet ikke altfor gang med min startposisjon oppe i Yorkshire. En dobbel-mulighet jeg kikket på forsvant også da Melksham Town flyttet sin kamp (igjen), og selv om dagens kamper i påskehelgens Hellenic Hop ble vurdert raskt, var jeg egentlig aldri seriøst inne på tanken om å få meg med de. Igjen var det min startposisjon i Yorkshire som satt visse begrensninger der. Jeg begynte å se for meg kun én kamp på veien (eller via en omvei) ned til Croydon, der jeg hadde booket hotell for hele helgen, og siden det også hadde vært ok å kunne sjekke inn litt tidlig, gikk jeg for tidlig avspark klokka 13.00 hos Maldon & Tiptree.

Nå skulle jo ikke alt gå helt som planlagt, denne gang hovedsakelig i positiv forstand, for lite visste jeg da at det likevel skulle bli en dobbel og lovlig sen ankomst i Croydon. Uansett våknet jeg med perfekt timing et par minutter før toget rullet inn på London Kings Cross. Det var bare å komme seg med tuben østover til Liverpool Street, og ved sistnevnte stasjon rakk jeg til og med et tidligere tog enn planlagt til Chelmsford. Det betød at jeg nå kunne slappe litt mer av med tanke på å rekke bussforbindelsen fra Chelmsford til Maldon, og dermed også ville kunne rekke et raskt glass cider på The Ale House før jeg kom meg på bussen. Det holdt stikk, og jeg hadde få problemer med å tømme glasset i god tid for buss nummer 33 sin avgang klokka 11.30.

Jeg skulle ha en busstur på snaut tre kvarter foran meg, og det skulle vise seg å bli en aldri så liten prøvelse. Ikke bare var det varmt, men bussen ble snart også smekkfull av småbarnsfamilier som tydeligvis skulle tilbringe dagen i Maldon. De ble så fullt at når barnevogn nummer fem kom på, måtte flere først kjøre av sine barnevogner for å slå de sammen, og vi ble forsinket på veien mens flere skrikerunger holdt det gående i ett kjør. Det var en befrielse å kunne hoppe av i den sørlige utkanten av Maldon og traske de siste minuttene bort til Park Drive, eller Wallace Binder Stadium om man vil. Der betalte jeg meg inn med £10, sikret meg et program til £1 og oppsøkte umiddelbart klubbhusets bar for å få slengt fra meg bagasjen i et hjørne.

Maldon er en by ved den østlige Essex-kysten, rett ved der elven Blackwater renner ut i en bukt i Nordsjøen. Navnet bør kanskje vært kjent for de som er interessert i matlaging, for Maldon er som noen sikkert vet en verdenskjent produsent av havsalt. Området her var i sin tid for øvrig gjenstand for flere vikingtokter, og i 991 ble de lokale beseiret i slaget ved Maldon. På et tidspunkt hadde Maldon faktisk to jernbanestasjoner, men begge disse (og linjene de betjente) er for lengst nedlagt. Maldon har i dag rundt 15 000 innbyggere, og jeg var jo for så vidt innom byen da jeg i januar 2018 besøkte naboen og lokalrivalen Heybridge Swifts.

Hva Maldon & Tiptree angår, har de spilt majoriteten av sin historie under navnet Maldon Town, etter å ha blitt stiftet i 1946. De spilte sine første år i lokale ligaer som North Essex League og Mid-Essex League, som de for øvrig vant i både 1950 og 1951, og deretter Essex & Suffolk Border League. Etter å ha vunnet sistnevnte i 1966 fikk de ta plass i Eastern Counties League, før de i 1972 flyttet over til Essex Senior League og vant tittelen der i 1985 (på målforskjell). I 1996 var de tilbake i Eastern Counties League, der de av en eller annen grunn tok plass i Division One. De sikret seg opprykk i 1998, og fem år senere var de semifinalist i FA Vase, men måtte gi tapt for AFC Sudbury.

Etter andreplassen i 2004 fikk klubben rykke opp til step 4, og spilte en sesong i Southern League før de fant sin plass i Isthmian League Division One North. I 2009 ble klubben tatt over av eieren av Essex Senior League-klubben Tiptree United, som på den tiden banedelte med Maldon Town, og året etter annonserte han at Tiptree ville inngå i Maldon Town som ville få det nye navnet Maldon & Tiptree. Siden den gang har de vel egentlig markert seg mest ved flere gode sesonger der man etter en solid sesong har gått på en smell i playoff. Kanskje det nå var tid for å rette opp i denne statistikken, eller skulle historien gjenta seg?? Jeg fikk i hvert fall slengt fra meg bagasjen under et bord og satt meg ned med en pint og begynte å bla i programmet, men kom ikke langt før jeg fikk selskap av et kjent fjes.

Jeg hadde blitt identifisert av Daniel Taylor; en snodig skrue av en ung groundhopper som også følger Braintree Town. Han var der sammen med den betydelige eldre og garvede groundhopperen Richard Brock, og Daniel fortalte at Richard skulle kjøre ham på jobb etter kamp for deretter å få med seg kveldskamp hos Halstead Town. Det var ukjent for meg at kampen i Halstead hadde blitt kveldskamp, men den ble flyttet etter min avreise fra Norge. Uansett tilbød Richard meg skyss til Halstead og senere tilbake til jernbanestasjonen i Harold Wood der han bor, så nå fikk jeg noe å tenke på. Jeg hadde planlagt en liten pub-runde i Maldon etter kamp, og samtidig sett litt frem til å kunne sjekke inn i Croydon før det ble altfor sent, men en revisit til Halstead Town og deres flotte Rosemary Lane fristet saktens.

Men nå var det først duket for kamp i Maldon, og også en kikk rundt på Park Drive (som også kalles Wallace Binder Stadium, etter det jeg mener å huske var en eller annen formann eller klubbpersonlighet). Dette stadionet åpnet så sent som i 1994, og har tribunefasiliteter på tre av fire sider. Alle disse byr på sitteplasser, og det som må kunne kalles hovedtribunen står midt på bortre langside. Bak nærmeste mål har man en lignende tribunen som også er av den moderne sorten. På den andre langsiden finner man klubbhuset, og på den ene banehalvdelen er det her også et overbygg som gir tak over hodet til tilskuerne. Ellers er det såkalt hard standing som gjelder rundt resten av banen. Den er totalt sett slett ikke verst, men heller ikke noe veldig spesielt, selv om det skal gis et lite pluss for et flott og fargerikt inngangsparti.

Hva gjelder Isthmian League Division One North så hadde Bowers & Pitsea allerede for lengst tatt tittelen og det direkte opprykk, og når det nå gjensto tre serierunder var det også klart hvem som skulle delta i playoff. Det gjensto egentlig kun å finne ut hvem som skulle få hjemmebanefordel. The Jammers (M&T) lå på en andreplass, 17 poeng bak mesterne, men med ett poeng ned til Aveley. Ytterligere tre poeng var det ned til duoen Coggeshall Town og Heybridge Swifts, så slik det så ut før kamp, lå det an til et semifinale-møte mellom lokalrivalene Maldon & Tiptree og Heybridge Swifts. Dagens bortelag var Great Wakering Rovers, som befant seg på en 16. plass av de 20 i divisjonen, men som ikke sto i noen fare for nedrykk da de hadde mer enn stor nok luke ned til både bunnlaget Mildenhall Town og nest-jumbo Romford.

Vertene var tidlig frempå ved James Shepherds, men Rovers-keeper Bobby Mason reddet flott. Han hadde imidlertid lite å stille opp med da Eddie-Louis Dsane etter drøyt fem minutter scoret fra skrått hold. Dermed 1-0, og samme mann kunne doblet da Rovers-forsvaret litt senere surret bort ballen. Dsane kom alene gjennom, men denne gang var avslutningen svak. Gjestene var ikke helt ufarlige, og Shmari Barnwell testet tre ganger hjemmekeeper Ben McNamara med farlige avslutninger. Det fikk fart i vertskapet igjen, og etter et par halvsjanser ble Dsane spilt gjennom i det 27. minutt. Hans avslutning ble reddet, men returen satt Liam Hope i nettmaskene til 2-0. Hope hadde en god mulighet til å øke ytterligere like etter, og deretter avsluttet gjestene omgangen best, men det sto 2-0 halvveis.

Etter en rask vanningspause i baren fikk jeg og de andre tilskuerne se at Dsane igjen var på farten tidlig i andreomgangen da hans skudd smalt i stolpen. Stephane Ngamboulou var nestemann til å prøve seg, men keeper Mason var igjen på pletten. Innbytter Martin Touhy (som jeg mener å huske fra Hornchurch?) satt litt fart i gjestene, som etter hvert var uheldige som ikke fikk en redusering. Det var kort fortalt noen halvsjanser og sjanser begge veier før det døde litt hen og deretter tok seg opp igjen mot slutten. Det hele var imidlertid avgjort da Tariq Issa i det siste ordinære minutt sendte et frispark rett i mål, men på overtid fikk bortelaget i hvert fall et fortjent trøstemål da et flott innlegg fra Anthony Martin ble headet i mål av Joshua Wiggins. Dermed endte det 3-1 foran 178 tilskuere.

Jeg hadde brukt kampen til å nøye vurdert tilbudet om en andre kamp i Halstead, og etter å ha veiet for og imot valgte jeg til slutt å takke ja, selv om jeg gjerne skulle tilbragt litt mer tid i koselige Maldon og sjekket ut byen (og pubene) litt nøyere. Det var bare å hente bagasjen i klubbhuset og slenge den i bagasjerommet på Richards bil som deretter ble styrt i retning av Halstead – vel og merke via et lengre stopp på en KFC der vi inntok et måltid før vi slapp av Daniel og fortsatte langs ‘essexske’ landeveier. For Maldon & Tiptree sin del endte det sannelig med at historien gjentok seg, for etter å ha slått Coggeshall Town i semien, ble det tap i playoff-finalen hjemme mot erkerival Heybridge Swifts; og det etter straffesparkkonkurranse.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

English ground # 520:
Maldon & Tiptree v Great Wakering Rovers 3-1 (2-0)
Isthmian League Division One North
Park Drive, 19 April 2019
1-0 Eddie-Louis Dsane (6)
2-0 Liam Hope (27)
3-0 Tariq Issa (90)
3-1 Joshua Wiggins (90+2)
Att: 178
Admission: £10
Programme: £1
Pin badge: n/a

Next game: 19.04.2019: Halstead Town v Wivenhoe Town
Previous game: 17.04.20.19: Auchinleck Talbot v Irvine Meadow XI

More pics

This day on a map / The whole trip on a map

 

 

Torsdag 18.04.2019: Castleford Tigers v Wakefield Trinity

Nokså søvndrukken var jeg oppe allerede i sju-tiden, og jeg kjente antydning til at kvelden før hadde satt visse spor, men det var ingen nåde: Jeg skulle forlate Kilmarnock med 07.54-toget og hadde en strabasiøs og lang reise foran meg. Etter å forlatt The Portmann Hotel og trasket opp til Kilmarnock stasjon, så jeg at en kafé på stasjonen heldigvis hadde åpnet allerede. Kvinnemennesket der disket opp med et skikkelig toast med både egg, bacon og pølser, som ble ferdig noen få minutter før jernhesten kom inn på perrongen. Den første etappen tok omtrent tre kvarter ned til endestasjonen Carlisle, men etter at jeg hadde satt til livs frokosten tok jeg ikke sjansen på litt ekstra søvn siden jeg kun skulle ha åtte minutter på meg til å bytte tog der. Etappe to gikk til Lancaster og tok igjen rett i overkant av tre kvarter. Nok en gang var det kun åtte minutter å vente på neste tog, med endestasjon Leeds.

Denne gang kunne jeg unnet meg en liten ekstra høneblund, men jeg endte opp med å vente litt siden toget snart tok oss gjennom et slående vakkert landskap i Forest of Bowland-området – en strekning jeg faktisk aldri har kjørt gjennom med tog (ei heller med andre fremkomstmidler for den saks skyld). Det var først de siste 30-40 minuttene av den nesten to timer lange etappen at jeg endte opp med å lukke øynene litt. Etter et tredje og siste togbytte i Leeds, ankom jeg omsider Glasshoughton i rute klokka 13.23; fem og en halv time etter at jeg hadde forlatt Kilmarnock. Rett ved siden av Glasshoughton jernbanestasjon ligger et Premier Inn-hotell der jeg hadde betalt £32 for overnatting, og jeg fikk umiddelbart sjekket inn.

Under planleggingen av turen var dette en av de første dagene jeg spikret, og selv om man denne kvelden ville tjuvstarte Groundhop UK sitt påske-arrangement med Easter Hop i Hellenic League med kampen Almondsbury v Malmesbury Victoria var det aldri spesielt aktuelt å dra helt dit ned. Spesielt ettersom jeg tidlig hadde funnet et meget interessant alternativ som for øvrig var noe utenom det som har vært vanlig for meg. Det dreide seg nemlig om rugby league og lokaloppgjøret Castleford Tigers v Wakefield Trinity, og det var ikke bare rugby-opplevelsen som fristet meg, men også det herlige stadionet Wheldon Road som jeg gjerne ville få med meg. Denne planen falt åpenbart også i smak hos min groundhopper-kompis Tom Morken som umiddelbart tente på idéen og la identiske planer for det som for hans del ville være første dag av hans påsketur.

Tvers over veien for Premier Inn Castleford Xscape ligger ikke overraskende Xscape-senteret i Glasshoughton, og i tilknytningen til det har man også Wetherspoons-puben The Winter Seam. Jeg bruker jo stort sett denne kjedens puber hovedsakelig til måltider, siden de er svært praktiske til den slags. Det var jo også torsdag, og den betød naturligvis Curry Club. Dermed var det på sin plass med min faste store porsjon med Beef Madras før jeg beveget meg videre i pub-landskapet. Planen var å spasere inn til Castleford og sjekke ut noen puber på veien, og etter å ha orientert meg frem gjennom den ikke spesielt sjarmerende handelsparken ble dagens første pint inntatt på George V Working Mens Club. Rett oppe i veien viste The Houghton seg å være stengt, så det var bare å gå videre til The Malt Shovel.

På dette tidspunktet hadde jeg fått beskjed om at Mr. Morken var forsinket. Hans fly fra Flesland hadde visstnok landet i henhold til ruteplanen, men et forsinket tog gjorde at sannsynligvis ville miste forbindelsen og dermed bli en time forsinket. Vi avtalte bare å holde kontakten og møtes når han omsider kom frem, og med det gikk min tur videre til puben The Magnet. Nå hadde jeg forlatt drabanten Glasshoughton og nærmet meg Castleford sentrum. Her har jeg tidligere vært både når jeg så Glasshoughton Welfare og når jeg brukte Castleford som base da jeg så en vanvittig målorgie hos Pontefract Collieries, men kun et par av pubene hadde den gang blitt besøkt, så jeg hadde en god del upløyd mark å ta for meg.

Castleford er en by som ligger øst i grevskapet West Yorkshire, og den har drøyt 40 000 innbyggere. Byen har en historie som strekker seg tilbake til romertiden, da den under navnet Lagentium antas å ha blitt anlagt som en liten romersk militærpost. Senere var det gruvedriften som skulle sørge for befolkningsvekst, og Castleford ble på 1800-tallet en boomtown der innbyggertallet gikk fra rundt 1 000 til over 14 000 etter at flere kullgruver åpnet rundt byen. Alle disse har nå stengt, men blant annet konfeksjonsindustrien har sørget for at det ikke er helt krise. Krise var det i hvert fall ikke på puben The Castlefields, som var mitt neste stopp, for det viste seg å være et godt valg. Idet jeg gikk videre til Tap N Tackle fikk jeg også melding fra Tom, som nå var i ferd med å ankomme Glasshoughton.

Mens han sjekket inn og tok toget tilbake det ene stoppet til Castleford, rakk jeg også en tur innom The Lamplighters før jeg gikk for å møte den blide bergenser på togstasjonen. Han hadde åpenbart behov for litt flytende forfriskninger, så vi stakk innom The Station, som jeg også tidligere har besøkt. Deretter flyttet vi oss over til stedets filial av Royal British Legion, før vi fortsatte til The Junction. Det var etter hvert på tide å komme seg oppover mot kveldens kamparena, og vi kunne følge strømmen av rugby-fans. Castleford (og også Wakefield) er jo en typisk rugby-by der rugby er alfa og omega og der fotballen til de grader spiller andrefiolin. Vi hadde forhåndsbestilt billetter til £20 (+£1 i legalisert tyveri – eller avgift om man vil), og gikk nå sporenstreks for å hente ut billettene.

Med det gjort var det nok av tid til å forlyste seg ved puben The Boot Room (aka The Wheldale Hotel) rett på andre siden av veien. Det var nettopp der jeg hadde overnattet da jeg så Pontefract Collieries by på målfest en januardag i 2015, og jeg kunne fortsatt huske hvordan jeg den gang hadde vindu ut mot det flotte, klassiske stadionet og tenkte det hadde vært artig med et besøk der. Puben som den gang hadde huset en liten gruppe stamkunder, sydet nå av liv og forventningsfulle rugby-fans som det var minst like mange av utenfor som innendørs. Et par hjemmefans vi snakket med kunne ikke fatte og begripe hvorfor to nordmenn skulle ønske seg på kveldens kamp, og han skjønte åpenbart enda mindre når vi beskrev stadionet som en perle vi bare måtte besøke.

For en perle er det virkelig, stadionet som i senere år har blitt minst like kjent som The Jungle. Det åpnet i 1926 som den ikke lenger eksisterende fotballklubben Castleford Town (denne klubben var forresten den som fikk flest stemmer av klubbene som ikke ble valgt inn i en utvidet Football League i 1921), men allerede året etter flyttet rugbyklubben inn og har spilt der siden. En aldeles herlig hovedtribune står midt på den østlige langsiden og byr på stadionets eneste sitteplasser – visstnok 1 500 i tallet. På hver side av denne er det ståplasser på klassisk terracing under åpen himmel. Slike ståtribuner er det også på de tre andre sidene, men mens bortefansen står under åpen himmel på South Stand (eller Railway End), har både West Stand (Princess Street Stand) og North Stand (Wheldon Road End) overbygg i hele tribunenes lengde.

Det er bak mål på Wheldon Road End at hjemmefansen lager mest lurveleven, og før vi stakk innom klubbens egen Tiger Bar måtte vi ta kikk utover herligheten. Det vi så gjorde åpenbart inntrykk på begge, for det kan ikke gjentas for ofte: For en perle Wheldon Road er! Det virker i det hele tatt som om rugby (både rugby league og rugby union) har vært noe flinkere enn fotballen til å bevare sine klassiske anlegg, men det er dessverre en uheldig utvikling også der. De senere årene er det jo flere av disse som har flyttet, og det har i lengre tid også vært snakk om at Wheldon Road også snart vil være historie og at Tigers vil flytte til nybygd anlegg. Det vil være en tragedie, men det var i hvert fall bare å besøke Wheldon Road mens man kunne.

Nå skal jeg vel kanskje ikke gå altfor mye i detalj rundt saker og ting vedrørende Castleford Tigers og rugby league, for det er da også litt utenfor mitt felt og litt annet enn det jeg normalt driver med. Det skal vel i hvert fall nevnes at klubben ble stiftet som Castleford RLFC og har tilbragt majoriteten av sin historie i toppdivisjonen av engelsk rugby league. Kun to ganger har de rykket ned, og begge ganger returnerte de raskt. De har også ved fire anledninger vunnet den gjeve Challenge Cup, men sist gang er nå så langt tilbake som i 1986, selv om de har to tapte finaler siden den gang. Min befatning med å overvære kamper i rugby league begrenset seg til en svipptur innom Belle Vue i Wakefield for å se deler av en ungdomskamp.

Jeg har mange kompiser som følger klubber i PL eller FL og som skryter av kampopplevelsen på rugby-kamp samtidig som de savner mye av dette i den moderne fotballen der mange føler at det hele har blitt veldig sterilisert. Her var det herlige ståtribuner, og naturlig nok dermed ingen vakter eller andre som klaget på stående tilskuere. Man kunne i stor grad bevege seg fritt rundt på tribunene, dit man også kunne ta meg seg øl fra klubbens bar. Merkelig at det går i både rugby, cricket, tennis etc etc, men med en gang det er fotball er det fullstendig fy-fy. Her var det ikke bare pints å få kjøpt, for da Tom litt senere benyttet et toalettbesøk til å hente påfyll i baren, kom han tilbake med verdens bredeste glis og to enorme glass med henholdsvis øl og cider. Om det var 2- eller 3-pints glass husker jeg ikke om vi fant ut av, men vi koste oss uansett.

Det skal da også godt gjøres å ikke kose seg på Wheldon Road, og Tom utbrøt flere ganger at dette var de beste £20 han hadde brukt i sitt liv. Det til tross for at vi nok var de to inne på stadionet som kanskje hadde minst innsikt i det som skjedde ute på selve gressmatta. Om det da ikke skulle være flere ‘turister’ der den kvelden. Vi fikk da i hvert fall sånn halvveis med oss at hjemmelaget leverte en solid førsteomgang og stormet opp i en ledelse som etter en redusering var 22-4 ved pause. Av en eller annen grunn ble oppmerksomheten skjerpet da klubbens unge, spreke cheerleaders kom utpå matta for å underholde i pausen. Bedre pauseunderholdning er det vel lenge siden jeg har sett på fotballkamp.

Påfyll fra baren måtte vente til de spreke jentene hadde gjort seg ferdig og gamle griser kunne gå og tømme blæra. Det var vel muligens etter dette at Tom kom tilbake med de enorme glassene med øl og cider, og det skulle så vidt jeg husker vise seg å holde kampen ut. Og angående kampen så var det et helt annet kampbilde etter hvilen, der Wakefield presterte et voldsomt comeback og kom tilbake til 28-26. Helt på tampen holdt de sannelig på å snu det hele i sin favør også, da deres Ben Jones-Bishop var centimetere fra å score en avgjørende try. Vertskapet holdt imidlertid ut og vant foran 9 316 tilskuere, og to nordmenn hadde uten tvil hatt en fullstendig storveis opplevelse på fantastiske Wheldon Road.

Vi satt snart kursen mot sentrum, og siden vi kom på at vi ikke hadde spist og at det var på tide med en matbit, stakk vi innom Wetherspoons-puben The Glass Blower. Der ble det ny stor porsjon med Beef Madras; dagens andre for undertegnede. Cider ble dog midlertidig byttet ut med j2o mens vi spiste, men alt var tilbake til normalt da vi beveget oss videre og valgte oss The Castlefields siden Tom fortsatt ikke hadde vært innom der og jeg mente det hadde vært dagens muligens beste pub. Det var med en viss antydning til summetone at de to nordmenn omsider kom seg med siste tog tilbake til Glasshoughton klokka 23.38. Etter de fire-fem minuttene på toget gikk vi vel så vidt jeg husker rett tilbake til hotellet. Jeg hadde tross alt en tidlig start dagen etter, men det hadde vært en herlig dag i West Yorkshire, og Mr. Morken hadde igjen vist seg som godt selskap.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Rugby League # 2:
Castleford Tigers v Wakefield Trinity 28-26 (22-4)
Super League
Wheldon Road, 18 April 2019
Att: 9 316
Admission: £20 + £1 fee

More pics

This day on a map / The whole trip on a map

 

Onsdag 17.04.2019: Auchinleck Talbot v Irvine Meadow XI

Jeg hadde vært på rundreise i snart tre uker, men hadde fortsatt en uke igjen av turen min da jeg våknet i Falkirk denne onsdagen. Det var på tide å komme seg videre, men denne gang skulle jeg forflytte med innad i Skottland. Som seg hør og bør måtte jeg selvsagt starte dagen med en full scottish breakfast som selvsagt inkluderte haggis, og måltidet ble inntatt på Wetherspoons-puben The Carron Works før jeg gikk for å forlate byen med 10.08-toget fra Falkirk Grahamston til Glasgow Queen Street. Vel fremme i Glasgow var de bare å traske derfra ned til Glasgow Central, der jeg kom meg med 11.13-toget som ankom Kilmarnock i rute allerede klokka 11.50. Jeg var ikke her for å se Kilmarnock i den skotske toppdivisjonen, men av praktisk grunner var byen valgt som base.

Grunnen til det var ikke bare at jeg slapp unna med å betale £30 for overnatting, men også det faktum at The Portmann Hotel opererte med innsjekking allerede fra klokka elleve. Samtidig var det kun en 17 minutters togtur ned til Auchinleck, der jeg denne kvelden skulle se kamp. Med såpass tidlig innsjekking var det bare å orientere seg frem til The Portmann Hotel, der jeg ble sluppet inn på det som virket som en muligens noe halv-shabby pub med rom i overetasjen. Et par stamkunder var allerede på plass og tyllet i seg brygg fra tappekranene, så etter å ha slengt fra meg bagasjen på rommet kunne jeg ikke være dårligere enn at jeg tok en halv pint. Det var bare å i all hovedsak holde seg til den størrelsen, for jeg la snart ut på det som skulle bli en voldsom pub-til-pub-runde i Kilmarnock.

Første stopp ble Brass & Granite, og deretter gikk ferden videre til naboen Mack’s Bar. Etter et glass ved The First Edition var det på tide med litt mat, og cider ble midlertidig byttet ut med j2o mens jeg satt til livs en haggis-pizza på Wetherspoons-puben The Wheatsheaf Inn. Etter å ha testet The Loundon Tavern var turen kommet til puben med det snodige navnet Fanny by Gaslight, og deretter ble både The Tartan Sheep, The Clansman og The Goldberry besøkt før det var på tide å komme seg med 16.52-toget. Selv om togene ikke bruker lang tid herfra til Auchinleck, er de ikke alltid like hyppige, for jeg måtte enten ha 13.50- eller 16.52-toget uten at det var noen avgang imellom. Dermed ble det med sistnevnte.

Auchinleck er en landsby som ligger sentralt geografisk plassert i ‘grevskapet’ East Ayrshire. Vi befinner oss her rundt to mil sørøst for Kilmarnock og et par-tre kilometer nordvest for Cumnock. Landsbyen har en fortid som er sterkt knyttet opp mot gruvedrift, og innbyggertallet firedoblet seg fra 1831 til 1881, da godt over 6 500 holdt til her med mange som arbeidet i kullgruvene. Kullkraftverket Barony Power Station ble bygget i 1957, og med tunge investeringer så fremtiden lys ut. Så kom den drastiske nedgangen i kullindustrien, gruvene stengte, kraftverket fulgte etter, og arbeidsledigheten var høy. I dag bor det drøyt 3 500 i Auchinleck, og ting ser litt bedre ut igjen. Selv den britiske kronprinsen må like seg her, for han har kjøpt og restaurert herskapshuset Dumfries House ikke langt fra Auchinleck.

Jeg ankom selv Auchinleck snaut ti minutter etter at klokka hadde slått fem, og med avspark klokka 18.30 var det bare å komme seg mot den første av to puber jeg hadde planer om å teste. Da jeg gikk fra Market Inn, registrerte jeg raskt at jeg hadde oversett Railway Hotel, så jeg måtte naturligvis også en svipptur innom der. Det ble likevel tid til en rask visitt ved The Boswell Arms på min vei til Beechwood Park, der jeg med rundt en halvtime til avspark betalte meg inn med £6. Med beskjed om at de ikke trykker program i forbindelse med midtuke-kamper, satt jeg deretter kursen rett mot klubbhuset og dets bar, før jeg noe senere gikk bortom brakka som huser klubbsjappa for å skaffe meg en pin og bla i pappeskene med gamle kampprogrammer som dog var priset noe stivt (for en bunke på 10-12 programmer måtte jeg ut med £7-8).

Auchinleck Talbot er en av de virkelige storhetene i den skotske Junior-fotballen, og de siste tiårene må de kunne sies å ha vært storheten fremfor noen. De ble stiftet i 1909, og i 1920 vant de sin første vesentlige tittel ved å ta sin første av 15 titler i Ayrshire Cup, men det er som jeg var inne på i senere år at de virkelig har hanket inn titler i fleng. I 1947/48 vant de sin første av tolv titler i West og Scotland Cup, og i 1949 vant de for første gang den virkelige store tittelen for Junior-klubber; nemlig Scottish Junior Cup. 68 837 tilskuere så The Bot beseire Petershill 3-2 i finalen på Hampden – det tredje største tilskuertallet for en Scottish Junior Cup-finale. Det skulle bli mange flere slike triumfer å feire.

Først kom imidlertid en nedgangstid, men fra 1977 startet en periode med veldig suksess. I denne perioden vant de West of Scotland Cup ni ganger på elleve år(!) og vant samtidig Ayrshire League elleve ganger i perioden 1977-1997. Med Scottish Junior Cup-triumfer i 1986, 1987 og 1988 ble de første klubb til å vinne denne gjeve tittelen tre år på rad, og med nye titler i 1991 og 1992 vant de turneringen fire ganger på seks år. De vant igjen Scottish Junior Cup i 2006, 2009, 2011, 2013 og 2018, og hadde på tidspunktet for mitt besøk slike 12 titler; noe som er over dobbelt så mange som noen annen klubb. Det skal nevnes at de på dette tidspunktet også (naturligvis) var klar for ny finale (som de vant og tok sin tittel nummer 13).

Hva gjelder ligaspill er det jo nokså komplisert å forklare den skotske Junior-fotballen for de uinnvidde, spesielt siden det også har skjedd store omstruktureringer. Siden 2002 har klubbene vært organisert i tre forskjellige regioner med hver sin pyramide/liga. Auchinleck Talbot hører hjemme i SJFA West Region, og hadde siden den gang vunnet deres toppdivisjon fem ganger (2006, 2013, 2014, 2015, 2016). Det er vel heller ingen overraskelse at de nå jaktet en ny tittel også der. Om det skulle være noen tvil, får jeg gjenta meg selv og understreke at det var en virkelig storhet jeg nå skulle se. Og derfor hadde det heller aldri vært noe tvil om hvor jeg ville befinne meg denne kvelden; i hvert fall ikke etter at denne kampen mot Irvine Meadow XI ble omberammet til denne onsdagen.

Beechwood Park har vært hjemmebane for Talbot siden starten i 1906, og klubbnavnet er for øvrig til ære for Baron Talbot de Malahide som forærte de tomten. Da klubben startet forsvaret av sin Scottish Junior Cup-tittel i 1949, var det over 10 000 innenfor portene, og man hadde fylt på med tusenvis av tonn med gruveslagg for å anlegge hauger med provisoriske tribuner (disse ble liggende i flere år etter). Artig nok var det den gang Irvine Meadow som var motstander (og slo ut den daværende regjerende mester), og det var samme motstander som nå kom på besøk når jeg skulle se kamp her. Beechwood Park har siden den gang gjennomgått en total forvandling, men en periode slet de voldsomt med vandalisme og dette var også skyld i minst én av brannene som opp gjennom årene har rammet klubben.

En noe mer detaljert beretning om Beechwood Park kan leses her, men mesteparten av dagens fasiliteter er av nyere dato. Hovedtribunen stammer fra Hamilton Academicals’ gamle hjemmebane Douglas park, der den var en forlengelse av deres hovedtribune. Da det anlegget skulle rives fikk Talbot sikret seg denne rundt 1993, men etter en rekke forviklinger skulle det gå hele ti år før den kunne åpnes der den står midt på den ene langsiden. Det er i hvert fall en sittetribune som huser 500 tilskuere, og som senere har fått seter kjøpt av Bristol City. På de øvrige tre sidene er det klassisk terracing, delvis under tak. På motsatt langside ble den gamle hovedtribunen revet på slutten av 1990-årene, og først i 2013 fikk den et nytt overbygg som på den midtre delen gir tak over hodet. Også på kortsiden nærmest klubbhuset kan man stå under tak, mens den andre kortsiden er den eneste der man utelukkende står under åpen himmel.

Som nevnt var det intet program denne kvelden (det første bildet er et eldre program), men ved hjelp av internett fikk jeg bekreftet at tabellen i West Region Premier Division ble toppet av Hurlford United. De hadde fem poengs luke ned til toer Auchinleck Talbot, men sistnevnte sto med 16-1-1 i ligaen og hadde hele fem kamper til gode, og hadde således det hele i egne hender. Mens Auchinleck Talbot hadde både ti ligakamper og flere cupkamper igjen, var dette sesongens nest siste kamp for gjestene fra Irvine som lå på en femteplass, kun målforskjellen bak Glenafton Athletic og Pollok. De to sistnevnte hadde imidlertid to og fire kamper mindre spilt. Fra Irvine Meadow ned til fjorårsvinner Beith Juniors på sjette var det seks poeng, men også de hadde fem kamper til gode på Irvine-klubben.

Etter å ha kjøpt meg en Bovril og to scotch pies med mushy peas, var jeg klar for avspark. Det vi fikk se var en nokså jevnspilt kamp mellom to gode og godt organiserte lag, og selv om det ikke var noe voldsomt sjansebonanza var det en spennende affære der det var gode muligheter i begge ender av banen. Hjemmelaget hadde nok et lite overtak i deler av første omgang, som i perioden da de i det 25. minutt tok ledelsen ved Keir Samson. Det var da ikke helt ufortjent, men samtidig som Talbot hadde et par muligheter til å doble ledelsen før pause, hadde også bortelaget sjanser til å utligne, så det hadde som sagt vært nokså jevnt da dommeren blåste for pause og lagene gikk i garderoben for å få litt innspill fra trenerne før andre omgang.

Jeg tilbragte hele pausen i klubbsjappa der jeg kikket i pappeskene med gamle programmer, men jeg rakk også å få meg en kopp Bovril før det hele ble sparket i gang igjen ute på gressmatta. Det er selvsagt vanskelig å telle uten hjelpemidler når det blir såpass mange, men jeg hadde uansett talt meg frem til 418 tilskuere, og de fikk se at det fortsatt var nokså jevnspilt etter hvilen. Hjemmelaget begynte dog å muligens virke litt tilfreds med tingenes tilstand og ledelsen de hadde, og gjestene presset på for en utligning som lot vente på seg. De ventet imidlertid ikke helt forgjeves, og det var etter hvert fortjent da innbytter Darren Jones utlignet til 1-1 med en glimrende avslutning. Irvine Meadow fortjente til slutt minst det ene poenget som de også fikk med seg da dommeren etter hvert blåste av med 1-1 som sluttresultat.

Selv gikk jeg for å rekke 20.46-toget (neste gikk ikke før 22.40) tilbake til Kilmarnock, og siden Brass & Granite kanskje var det stedet jeg hadde likt best under min tidligere pub-runde og i tillegg var nærmest min base for natten, var det der jeg stakk innom for det som skulle være en siste pint. Der var det nokså fullt av folk som så semifinalene i ‘Champions’ League, og etter at jeg med et halv øye hadde registrert at det var spenning i kampen Manchester City v Tottenham Hotspur, endte jeg for en gangs skyld opp med å synes det var litt spennende. Kryss i taket! Det er ikke hver dag det skjer, men jeg ble faktisk sittende å følge litt med (kanskje mest i håp om City-exit), og det ble dermed både ett og to påfyll av forfriskninger fra baren før det var på tide å ta kvelden.

Angående Auchinleck Talbot hadde det vært en klubb (og et stadion) jeg en stund har ønsket å besøke, og jeg angret slett ikke på beslutningen om å dra dit. Når dette skrives er det jo heller ingen hemmelighet at de ikke bare endte opp med å igjen vinne ligaen noen uker senere. Søndag 2. juni vant de også sin 13. tittel i Scottish Junior Cup ved å beseire Largs Thistle i finalen. Det er sannelig imponerende hvordan en klubb fra en landsby i Ayrshire har blitt slik en storhet. Som det står på et skilt ved inngangen til Beechwood Park: ‘One village – Loads of cups’. Jeg var også fornøyd med dagens dont da jeg med en viss summetone stabbet tilbake til The Portmann Hotel og fant senga for å få litt søvn før den tidligere starten dagen etter. Da skulle det stå rugby på menyen!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Scottish ground # 39:
Auchinleck Talbot v Irvine Meadow XI 1-1 (1-0)
SJFA West Premier Division
Beechwood Park, 17 April 2019
1-0 Keir Samson (25)
1-1 Darren Jones (79)
Att: 418 (h/c)
Admission: £6
Programme: None
Pin badge: £3

Next game: 19.04.2019: Maldon & Tiptree v Great Wakering Rovers
Previous game: 16.04.2019: Tranent Juniors v Tynecastle

More pics

This day on a map / The whole trip on a map

 

 

 

Tirsdag 16.04.2019: Tranent Juniors v Tynecastle

For tredje og siste gang på turen våknet jeg opp klar for å forlate Newcastle, og igjen skulle jeg nordover til Skottland. Jeg sjekket ut fra byens easyHotel og nøyet meg med frokost i form av innkjøpte smørbrød fra Sainsburys’-sjappa inne på stasjonen før jeg kom meg på 10.35-toget til Edinburgh. Jernhesten brukte rundt halvannen time på turen opp til Edinburgh Waverley, der jeg unnet meg en pause og en halv pint på The Booking Office før jeg fortsatte ferden med 12.53-toget som skulle ta meg vestover til Falkirk. Det var nemlig der jeg hadde valgt å ha base, og rundt klokka halv to ankom jeg Falkirk Grahamston og slo i hjel litt tid med en haggis-burger på The Carron Works før jeg gikk for å sjekke inn på Antonine Hotel, der jeg hadde betalt £34 for overnatting.

Også dette hadde vært en av dagens som bød på visse utfordringer under planleggingen av turen, og jeg hadde lenge problemer med å bestemme meg for hvor jeg skulle dra. Jeg kikket først på walisiske Taffs Wells, men etter hvert som kampmenyen ble litt fyldigere dukket det opp ytterligere alternativer. Av disse kikket jeg mest på Bo’ness United sin hjemmekamp i Skottland, men ble alvorlig skuffet da jeg fant ut at deres hjemmebane som hadde figurert på min ønskeliste hadde ikke lenger var helt det samme i og med at den fantastiske gamle hovedtribunen nå er jevnet med jorden. Likevel valgte jeg å booke overnatting i Falkirk med denne kampen i tankene, men så fikk jeg ytterligere nyheter fra klubben selv.

De kunne nemlig fortelle at de i forkant av denne kampen ville rive opp gressmatta og dessverre legge kunstgress, slik at kampen ville bli spilt på en annen og fortsatt ikke bestemt bane (det ble til slutt hos Camelon Juniors). Det var bare å ta en ny kikk på alternativene, og en annen skotsk kamp jeg merket meg så også ut til å ville kunne la meg beholde hotell-reservasjonen i Falkirk. Det dreide seg om Tranent Juniors v Tynecastle i East of Scotland League, og det endte opp med å bli mitt valg selv om det var på «feil» side av Edinburgh i forhold til min base i Falkirk. Litt må man vel tåle, og jeg er jo som kjent ikke redd for litt reisevei. Det var dog bare å få mest mulig av tiden jeg hadde til rådighet før jeg måtte komme meg med toget.

Jeg har jo ved et par anledninger tidligere hatt Falkirk (og også Antonine Hotel) som base, men hadde testet overraskende få av byene skjenkesteder. Derfor holdt jeg meg til halve pints og startet en liten runde med ved The Scotia og gikk videre til koselige The Tolbooth Tavern. Jeg hadde fått anbefalt Wheatsheaf Inn, og forsto godt hvorfor. Tid ble det også til en svipptur innom både Newmarket Bar og Railway Tavern før 15.54-toget fraktet meg tilbake til Edinburgh Waverley. Derfra skulle jeg ha buss videre til Tranent, og buss nummer 104 kom i henhold til ruteplanen. Etter rundt 40 minutter på bussen steg jeg av rett ved puben The Brig som ble første stopp. Siden jeg hadde funnet ut at det ikke var noen bar på Foresters Park, stakk jeg også innom The New Plough på veien dit.

Tranent er en by i ‘grevskapet’ East Lothian (tidligere Haddingtonshire), beliggende tre kilometer sørøst for Prestonpans og mer vesentlig for norske lesere snaut halvannen mil øst for Edinburgh. Tranent var tidligere en viktig gruveby, og munkene ved Newbattle-klosteret startet utvinning av kull her allerede på 1200-tallet. I dag er Tranent mer en typisk soveby der beboerne arbeider inne i den skotske hovedstaden Edinburgh. Byen er også kjent for den såkalte Tranent-massakren i 1797, der soldater skjøt og drepte 12 personer som protesterte mot innføringen av obligatorisk ‘verneplikt’ i en britisk milits for skottene. Forhåpentligvis ville det gå noe roligere for seg denne onsdagen, og på veien til Foresters Park mistenkte jeg at den største utfordringen denne kvelden fort kunne vise seg å bli kulda.

Jeg ankom Foresters Park med en halvtimes tid til avspark, og betalte meg inn med £6. Det var intet kampprogram, men jeg benyttet noe av ventetiden med å stikke innom matutsalget ‘Big T Pie Hut’ for å få meg en scotch pie og en Bovril. Tranent Juniors ble stiftet i 1911, og har frem til i fjor spilt i den skotske Junior-fotballen. Den gjeveste av alle turneringer for klubbene der er Scottish Junior Cup, og der var Tranent tapende finalist da de i 1933 måtte gi tapt for Yoker Athletic. To år senere var de imidlertid tilbake i finalen, og sikret seg tittelen med hele 6-1 over Petershill. Dette er fortsatt (delt) rekord for største seier i en finale i denne turneringen. Klubben som kalles The Belters sikret i 2016 opprykk til toppdivisjonen i East Region, men i fjor sommer var de en av en rekke Junior-klubber som meldte overgang til den ‘ordinære’ pyramiden og tok plass i East of Scotland League. Til tross for dette har de beholdt Juniors-suffikset i navnet som en del av sin identitet.

Jeg skal ikke engang prøve å gjette hvor lenge Tranent Juniors har brukt Foresters Park som sin hjemmebane, og for alt jeg vet kan det ha vært helt siden oppstarten. Anlegget ligger litt bortgjemt og finnes ved å gå ned en liten sidevei fra hovedveien gjennom byen. Den eneste tribunen er å finne på den ene langsiden, der den står på den midterste tredjedelen. Her bys på først og fremst på ståplasser i form av sju trinn med terracing, men på den borterste seksjonen av tribunen har man installert seter. Den har en rekke støttepillarer som er forbundet med gjerdet som omkranser banen. Bortsett fra dette er det lite av fasiliteter, og det er enten såkalt hard standing eller man står rett på gresset. Laglederbenkene er på motsatt langside fra tribunen, og bak mål har man skapt litt karakter ved å male klubbnavnet på muren som i likhet med store deler av anlegget ellers er malt i klubbens rødbrune farge.

East of Scotland League har med tilstrømningen av klubber fra Junior-fotballen de siste årene tredoblet i størrelse og vel så det, og denne sesongen har de derfor operert med tre likestilte avdelinger. Det har derfor vært et skikkelig nåløye med tanke på opprykk herfra til Lowland League som den er feeder-liga før, for det har vært slik at de tre avdelingsvinnerne møtes i playoff om én eneste opprykksplass. I Conference B, der jeg nå skulle se kamp, var Bonyrigg Rose fullstendig suverene, mens det for Tranent sin del var om å gjøre å sikre en topp 5-plassering. Før 2019/20-sesongen skal det nemlig gjøres endringer som gjør at ligaen får én toppdivisjon (Premier Division) og to likestilte ‘andredivisjoner’.

Tranent Juniors la da også beslag på en fjerdeplass, og kunne med seier denne kvelden på langt vei sikre seg den. For gjestende Tynecastle var det ikke like lystig der de befant seg på nedre halvdel som nummer 10 av 13 lag, og de vil neste sesong være å finne i en av First Division-avdelingene. Hva gjelder opprykk til Lowland League ser det for øvrig ut til å forbli et nåløye der vinneren uansett må gjennom playoff, og det er noe som etter min mening absolutt bør ses på. Det får imidlertid være en sak de forhåpentligvis evaluerer tidligere. Nå nærmet klokka seg uansett 18.45 og tid for avspark, så da lagene entret banen var det bare å identifisere hvem som var hvem og starte en liten fotorunde.

Dommerne blåste faktisk i gang noen minutter før fastsatt tid, og de som dukket opp sent gikk glipp av det første målet. Det var hjemmelaget som kom først i gang, og allerede i kampens tredje minutt lå ballen i målet bak Tynecastle-keeperen. Mark McGovern var målscorer, og Tranent hadde fått en kjempestart. De hadde også et lite overtak etter dette, men gjestene slo plutselig tilbake da de tjue minutter ut i omgangen utlignet til 1-1. Det tok imidlertid ikke lange tiden før Tranent på nytt tok ledelsen, og Grant Nelson var mannen som besørget 2-1. Fem minutter før pause ble Mark McGovern tomålsscorer da han på iskaldt vis økte til 3-1. Nesten like kaldt skulle det snart bli i vinden på Foresters Park, og da lagene gikk i garderoben med 3-1 halvveis, gikk jeg selv for å få meg en ny kopp Bovril å varme meg på.

Det meste av interesse skjedde virkelig i førsteomgangen, og etter hvilen fikk jeg etter hvert følelsen av at det ble en slags transportetappe der hjemmelaget var tilfreds med tingenes tilstand mens gjestene ikke klarte å bryte ned hjemme-forsvaret og på alvor true en redusering. Tranent Juniors virket å ha god kontroll og var det førende laget, uten at de heller klarte å få ytterligere nettsus. Jeg talte 134 tilskuere, og de kunne dermed se at alle tre poengene ble igjen i Tranent mens Tynecastle måtte reise tomhendte hjem. Foresters Park har for øvrig ikke flomlys, og det var nok grunnen til at man ikke bare hadde noe tidligere kampstart, men også at man tok en kortere pause enn vanlig for å bli ferdig før det ble for mørkt. Det medførte at jeg vi nå ble ferdig før tiden og at jeg dermed rakk en tidligere buss tilbake enn planlagt.

Jeg strøk på dør i det øyeblikk dommeren blåste av, og rakk derfor 20.30-bussen slik at jeg slapp å vente en time på neste avgang. Buss 104 skulle nå ikke frakte meg helt tilbake til Edinburgh, for jeg valgte en annen reisemåte og gikk snart av ved togstasjonen Wallyford for å la toget skysse meg derfra inn til den skotske hovedstaden. Det viste seg å være litt forsinket, men i ni-tiden var jeg tilbake på Edinburgh Waverley stasjon. Der hadde jeg siktet meg inn på 21.33-toget, men det sto nå plutselig som kansellert, så jeg slo meg til ro med en pint på The Beer House inn på stasjonen i påvente av oppdateringer.

Jeg hadde gjort kål på rundt halve pinten da jeg på en av skjermene registrerte at det aktuelle toget nå var tilbake i rute. Men var det egentlig det? Etter å ha tømt glasset gikk jeg for å undersøke, men mens det på noen av skjermene sto som ‘i rute’, viste blant annet den store oversiktstavla at det fortsatt var kansellert. Litt av et mysterium, men etter å ha spurt en av de ansatte ble jeg uansett rådet til å ta første tog til Haymarket og bytte der. Som sagt så gjort, men også derfra var det forsinkelser, og det ble over 20 minutters venting på toget som til slutt kom. Vel tilbake i Falkirk ble The Wellington Bar siste stopp før jeg trakk meg tilbake og låste meg inn på Antonine Hotel der deres tilknyttede bar Coyotes visstnok akkurat hadde stengt. Det var kanskje like greit, for det var like godt å komme seg i seng og krype under dyna.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Scottish ground # 38:
Tranent Juniors v Tynecastle 3-1 (3-1)
East of Scotland League Conference B
Foresters Park, 16 April 2019
1-0 Mark McGovern (3)
1-1 ?? (21)
2-1 Grant Nelson (23)
3-1 Mark McGovern (41)
Att: 134 (h/c)
Admission: £6
Programme: None
Pin badge: n/a

Next game: 17.04.2019: Auchinleck Talbot v Irvine Meadow XI
Previous game: 15.04.2019: AFC Killingworth v Newcastle University

More pics

This day on a map / The whole trip on a map

 

 

Mandag 15.04.2019: AFC Killingworth v Newcastle University

Etter to dager med base i Glasgow var det igjen på tide å midlertidig forlate Skottland og ta en ny svipptur sørover over grensen til England. Før den tid måtte jeg selvsagt ha en skikkelig skotsk frokost med haggis inkludert, og siden jeg også følte for å innta frokosten i nye omgivelser, forlot jeg Premier Inn-hotellet, spaserte over elven til togstasjonen Exhibition Centre og tok en kort togtur til stasjonen Anniesland. På Wetherspoons-puben The Esquire House fikk jeg servert en herlig frokost som sørget for en god start på dagen. Etter at siste smule haggis var svelget og flasken med j2o var tømt, gikk turen inn til Glasgow Central via et raskt togbytte ved Hyndland. Deretter kunne jeg omsider sette meg på 11.00-toget som skulle frakte meg til Newcastle.

Drøyt to og en halv time senere steg jeg av i geordie-byen, og siden jeg igjen hadde booket overnatting ved byens easyHotel nede på Side, hadde jeg litt tid å slå i hjel før innsjekking. Jeg valgte meg en av pubene vis-à-vis stasjonen som første stoppested, og denne gang falt valget på Newcastle Tap, der jeg jeg koste meg med en pint Lilley’s Mango og en pose habanero pork scratchings. Der gledet de seg åpenbart til sin Game of Thrones Night med visning av siste sesong-premiere som visstnok snart var utsolgt, så det var da også noe å se frem til, selv om jeg ikke ville være der den aktuelle kvelden. Uansett kom jeg meg etter hvert videre og tok også turen innom et fast vannhull i form av Bridge Hotel før jeg gikk for å sjekke inn.

Jeg hadde betalt £21,59 for overnatting, og etter å ha sjekket inn og installert meg på rom 114 var jeg raskt på farten igjen – opp de såkalte Dog Leap Stairs og til mikropuben The Split Chimp. Etter et glass og en pork pie der var det på tide å komme seg nordover med metroen, men jeg hadde planlagt ytterligere et pitstop på veien. Da jeg hoppet av på Jesmond stasjon, gikk det snart opp for meg at det var West Jesmond jeg skulle gått av på, så det var bare å la neste tog frakte meg en stasjon videre, slik at jeg kunne bevilge meg et glass ved puben The Lonsdale. Jeg skulle etter hvert også videre med metroen, som tok meg til Four Lane Ends, og derfra lot jeg en buss skysse meg det siste strekket opp til Killingworth som åsted får min kamp denne kvelden.

Killingworth ligger et lite stykke nord-nordøst for sentrale Newcastle, og vest for Whitley Bay. Det er en såkalt ‘new town‘ som i 1960-årene ble reist rett under navnet Killingworth Township. I den sørlige utkanten finner vi i dag den lille landsbyen Killingworth Village som da allerede lå her og var et lite gruvesamfunn. Målet var en ny by med 20 000 innbyggere, og det ble bygget en rekke boligblokker i brutalistisk stil, der de mest iøynefallende og radikale av disse ble revet mot slutten av 1980-årene. I dag har Killingworth rundt 10 000 innbyggere, men distriktet som også inkluderer naboen Camperdown har omtrent det dobbelte. Majoriteten av disse jobber naturlig nok inne i Newcastle.

Under planleggingen av turen hadde jeg slitt litt med å bestemme meg for hva jeg skulle gjøre denne dagen. Menyen besto i stor grad av reservelags- og ungdoms-kamper, men så dukket det opp et par alternativer. Et besøk til Downfield i den skotske Junior-fotballen ble vurdert, men da toppkampen i Northern Alliance Premier Division ble satt opp til denne mandagen, var jeg egentlig ikke sen om å velge meg den. AFC Killingworth v Newcastle University var i realiteten seriefinalen og møtet mellom de to klubbene som kjempet om Northern Alliance-tittelen. Dette måtte jeg få med meg. Jeg hadde også sett noen poster på Twitter som kunne tyde på at klubben også hadde klubbhus med bar, så derfor dro jeg rett til Amberley Park der jeg ankom med en snau time til kampstart og betalte meg inn med £3. Noe kampprogram var det ikke, men det ser jeg uansett kun på som en bonus under non-league step 6.

AFC Killingworth er et resultat av at Killingworth Young Peoples Club så sent som i 2018 slo seg sammen med Killingworth Town og stiftet dagens klubb. Det er ikke altfor mye jeg kan fortelle, og det hele virker muligens litt komplisert, men det ser ut som om historien er som følger. Killingworth YPC tok i 2007 steget opp fra Tyneside Amateur League til Northern Alliance Division Two, og sikret to strake divisjonstitler og opprykk til ligaens toppdivisjon på kortest mulig tid før de skiftet navn til Killingworth Sporting. Deretter ble de til Killingworth Town og vant under dette navnet ligatittelen i 2017. Samtidig hadde på et eller annet tidspunkt et nytt Killingworth YPC blitt stiftet, og i 2017 kom de fra Durham Alliance Combination og tok plass i Northern Alliance Division Two. Historien gjentok seg da de vant to strake divisjonstitler, men etter å ha vunnet Division One slo de seg i fjor altså sammen med Killingworth Town…og AFC Killingworth var en realitet.

Jeg hadde vært litt nysgjerrig på fasilitetene ved Amberley Park, som ganske riktig viste seg å være meget spartansk og bekrefte hvorfor den visstnok er grunnen til at AFC Killingworth ikke har søkt opprykk denne sesongen. Amberley Park er rett og slett en bane med et enkelt gjerde rundt og uten noe som helst av tilskuerfasiliteter. Det viste seg ganske riktig å være et klubbhus på den ene langsiden, men der var det ingen bar – kun et oppholdsrom med TV og muligheter for å forsyne seg med kaffe og te. Dermed ble det en lenger ventetid enn forventet i kulda, og jeg søkte ly i varmen i klubbhuset der jeg slo i hjel tiden på sosiale medier og ved å på nytt sjekke ståa i divisjonen jeg nå skulle se kamp i.

Newcastle University toppet tabellen tre poeng foran nettopp AFC Killingworth, men sistnevnte hadde to kamper til gode, så vinneren her ville kunne ta et langt steg mot tittelen. De to hadde også en solid luke ned til forfølgerne som først og fremst var Newcastle Blue Star, så tittelkampen sto mellom disse to. I motsetning til AFC Killingworth hadde Newcastle University søkt om opprykk, så dessverre betød det at opprykket til Northern League etter alle solemerker allerede var avgjort så fremt ikke Newcastle University skulle støte på noen uventede problemer. Jeg sier dessverre fordi jeg frykter en ny Team Northumbria, uten at jeg har noe mot Newcastle University eller kjenner til hvordan de driftes, men vi får nå se hvordan det går når. Det er i hvert fall bedre enn å få opp reservelaget til Hebburn Town i Northern League fra den andre feeder-ligaen Wearside League (slik vi heldigvis ikke fikk).

En kar jeg hadde en kort samtale med bekreftet det jeg har hørt om at AFC Killingworth har ambisjoner, men han mente at et eventuelt opprykk til Northern League må vente i hvert fall et år eller to, og at fasilitetene ikke overraskende må oppgraderes før så kan skje. Han var imidlertid optimistisk med tanke på tittelkampen, etter at AFC Killingworth nå hadde innhentet dagens motstander som på et tidspunkt i sesongen hadde et forsprang på et tosifret antall poeng. Det var virkelig kaldt denne kvelden, så da det var på tide å gå ut igjen, var det bare å dra på seg lua og hanskene jeg heldigvis hadde tatt med. Med lua dratt godt nedover ørene så jeg lagene entre banen og begynte en liten runde for å ta noen bilder med spillet i gang.

Uni startet friskt og viste seg som et spillende lag der pasningene syntes å sitte godt, men Killingworth-forsvaret var godt organisert og den første halvdelen av omgangen foregikk uten noe særlig av muligheter foran målene. Gjestene traff tverrliggeren etter en snau halvtime, men like etter slo hjemmelaget tilbake da Uni-keeperen måtte ut og klarere med hodet. Hans klarering gikk rett til Malky Morien som fra utenfor 16-meteren satt ballen i mål til 1-0. En Uni-spiller som forgjeves forsøkte å komme seg tilbake for å klarere ble fanget i nettmaskene, og når jeg allerede hadde konstatert at målene må ha vært de spinkleste jeg noen gang har sett, var det egentlig rent komisk å se det som nå skjedde. En Uni-spiller som forgjeves hadde forsøkt å komme seg tilbake og klarere ble fanget i nettet, og målet holdt deretter på å kollapse slik at man brukte flere minutter på å få rettet det opp og satt det på plass igjen. Det sto uansett 1-0 til pause.

Gjestene startet best også etter hvilen, og det var de som skapte de fleste sjansene. De fikk også et mål annullert etter en drøy times spill, men i det 73. minutt fikk de omsider uttelling. De traff igjen tverrliggeren, og Killingworth-keeper Michael Hammond reddet glimrende på returen, men en ny retur ble omsatt i scoring av Niza Chilufya som med det utlignet til 1-1. Uni presset nå på for et seiersmål, men kun seks minutters tid etter utligningen ble et langt innkast stusset videre av Alex Nisbet og Marty Soulsby stupte frem og sendte vertene tilbake i føringen med 2-1. Forfriskende å se at Killy gikk for dødsstøtet snarere enn å legge seg bakpå og ri på ledelsen, og en god Konner Lamb hadde to gode muligheter til å øke ledelsen. Samtidig fikk dog Chilufya en kjempesjanse til å utligne, men gjorde seg bort slik at det endte 2-1. Jeg hadde talt 207 tilskuere, og majoriteten av disse kunne nå slippe jubelen løs.

Nå var det bare å komme seg ut av kulda, og derfor marsjerte jeg ned til puben The Shire Horse for å få litt varme (og litt cider) i kroppen før jeg returnerte til Newcastle. Jeg valgte å ta en buss som slapp meg av rett ved metrostasjonen Palmersville, men toget fikk plutselig en av Jesmond-stasjonene som endeholdeplass grunnet tekniske problemer. Det var bare å vente på neste tog som tok meg til Monument, og på veien tilbake til hotellet valgte jeg å ta en ny tur innom The Split Chimp før jeg avsluttet kvelden med å teste Colonel Porter’s Emporium, der jeg inntok kveldens to siste pints mens jeg undret meg litt hvorfor jeg aldri hadde vært innom der tidligere. Dagen hadde bydd på et interessant oppgjør, og kanskje vil også AFC Killingworth (som omsider vant ligaen) følge Newcastle University og bli å se i Northern League i løpet av et par år.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

English ground # 519:
AFC Killingworth v Newcastle University 2-1 (1-0)
Northern Alliance Premier Division
Amberley Park, 15 April 2019
1-0 Malky Morien (30)
1-1 Niza Chilufya (73)
2-1 Marty Soulsby (79)
Att: 207 (h/c)
Admission: £3
Programme: None
Pin badge: n/a

Next game: 16.04.2019: Tranent Juniors v Tynecastle
Previous game: 14.04.2019: Aberdeen v Celtic (@ Hampden Park)

More pics

This day on a map / The whole trip on a map

 

 

Søndag 14.04.2019: Aberdeen v Celtic (@ Hampden Park)

Jeg våknet i Glasgow vel vitende om at byen også skulle være min base i ytterligere en dag, og det var selvsagt nå på sin plass å få seg en skikkelig full scottish breakfast som naturligvis inkluderte haggis. Det var bare å traske over elven til togstasjonen Exhibition Centre, og via et togbytte ved Partick kom jeg meg til Charing Cross der jeg gikk til Wetherspoons-puben The Hengler’s Circus for å få meg en skotsk snadder-frokost. Denne helgen var det semifinale-weekend i den skotske cupen, og jeg skulle på et eller annet tidspunkt møte Aberdeen-fan Paul Williamson som hadde ordnet meg billett til søndagens semifinale. Med mat i skrotten tuslet jeg derfor videre innover i sentrum og unnet meg en vanningspause ved The Horse Shoe, som har blitt et fast stoppested når jeg er i Glasgow.

Det hadde jo selvsagt vært klart lenge at semifinalene skulle avholdes på Hampden Park denne helgen, men det var i begynnelsen av mars at kvartfinalene ble spilt og trekningen foretatt. Siden jeg så muligheten for å benytte søndagen til besøk på Hampden Park fulgte jeg dette med spenning. Selvsagt ble Celtic trukket mot vinneren av Rangers v Aberdeen som gikk til omkamp, og jeg mistenkte umiddelbart at dette ville bli søndagskampen. Samtidig sørget det for en situasjon der jeg visste at et eventuelt Old Firm-derby i semifinalen ville bety null sjanse for å få billett. Selv om jeg ønsket Rangers videre ville jeg altså ha mikroskopiske sjanser for å se kampen, men så ble det altså Aberdeen som vant omkampen. Igjen blandede følelser, men jeg fikk tenkte som så at jeg fikk gå for å forhåpentligvis se et Celtic-tap.

Aberdeen-billettene måtte tydeligvis hentes ut på Pittodrie i Aberdeen, og jeg var i ferd med å forfatte en mail til forbundet da min groundhopper-kompis Anthony Robinson foreslo å spørre Dons-fans Paul Williamson som hjalp oss med billetter da vi så Rangers i Aberdeen. Han sa seg igjen villig til å hjelpe, så nå var det bare å vente på ham i Glasgow, dit han var på vei med sin bedre halvdel. De hadde imidlertid blitt forsinket, så han ba meg bare å etter hvert sette kursen mot Hampden Park og møte ham der. Som sagt så gjort, men han hadde blitt ytterligere forsinket på veien slik at det varte og rakk der jeg ventet utenfor den skotske nasjonal-arenaen med stadig voksende køer rundt meg. Jeg benyttet ventetiden til å betale £4 for et kampprogram som jeg bladde flyktig i.

Hampden Park ligger sør i Glasgow, og er den tredje i rekken av stadioner med samme navn som har vært hjemmebane for Queens Park. Denne klubben ble stiftet i 1867 og er Skottlands eldste (og verdens eldste utenfor England og Wales). For å bare ta litt kort om de, dominerte de den skotske fotballen i den spede begynnelse, og alle deres ti titler (kun Rangers og Celtic har vunnet flere) i den skotske cupen kom i perioden frem til 1893. De er også den eneste skotske klubben som har spilt finale i den engelske FA Cupen, der de var tapende finalist to år på rad på midten av 1880-årene. I nyere tid har det gått mye tyngre, og det er kanskje ikke så altfor overraskende all den tid de er den eneste klubb i den skotske ligaen som fortsatt er ren amatørklubb. Slikt sett er det imponerende både at de har vært tro mot sitt motto om å spille for lekens skyld, og ikke minst at de fortsatt har klart å holde det gående i ligaen i konkurranse med profesjonelle og halvprofesjonelle klubber.

Da dagens Hampden Park sto ferdig i 1903 var det verdens største stadion (Glasgow hadde på denne tiden verdens tre største stadioner!), med en kapasitet på i overkant av 100 000, og beholdt den tittelen frem til Maracana åpnet i 1950. Det skotske landslaget tok i bruk stadionet i 1906, selv om de frem til etter andre verdenskrig kun spilte en og annen hjemmekamp der. På første halvdel av 1900-taller gjorde man uansett flere utbygginger som økte kapasiteten. På et tidspunkt i 1930-årene skal kapasiteten i teorien ha vært 183 388, men forbundet fikk likevel ikke lov til å selge mer enn 150 000 billetter, som var grensen man hadde satt for fotballkamper. I 1937 var det 149 415 som offisielt så landskamp mellom Skottland og England, men det var mer enn 20 000 som i tillegg hadde klart å snike seg inn uten billett.

Siden den gang har kapasiteten sunket gradvis i ferd med ‘oppgraderinger’ og ikke minst det faktum at man i 1992 startet arbeidet med å fjerne de siste ståtribunene og gjorde Hampden Park til et all seater stadium. Den må sies å i disse dager ha blitt nokså steril, og siden den har beholdt sin ovale form, sitter man spesielt i svingene bak mål et godt stykke fra banen. Det må forresten ha vært merkelig å se Queens Park spille hjemmekamp her foran et par hundre tilskuere på et stadion som i dag har en kapasitet på 51 866. Det er lenge siden The Spiders spilte for flere titusener av mennesker her, og i fjor ble de enige om å selge Hampden Park til det skotske forbundet for å etter hvert i stedet oppgradere og flytte inn på Lesser Hampden rett ved siden av.

De nærmet seg stygt tidspunktet for avspark da jeg fikk ny melding om at Paul var fem minutter unna, og da han kom insisterte han på å gi meg billetten gratis uten å ville ta imot de £20 han hadde lagt ut. Jeg får by på en pint eller tre ved en senere anledning, men nå kom vi oss i hvert fall til inngangspartiet der vi ble ransaket og sluppet innenfor et lite minutt eller to etter at vi mente å ha hørt dommerfløyta signalisere kampstart. Desto mindre sagt om kampen, jo bedre. Et skaderammet og ungt Aberdeen-lag uten både Niall McGinn, kaptein Graeme Shinnie, Gary Mackay-Stevens og Shay Logan ble virkelig herjet med allerede fra start. De uvaskede i grønt og hvitt kunne ledet med flere mål allerede da Aberdeen-mann Dominic Ball så direkte rødt for en stygg takling. Det mest overraskende var at først var på overtid av første omgang at James Forrest fikk hull på byllen med et ustoppelig skudd som fant nettmaskene oppe i krysset.

De vemmelige grønnhvite fortsatte å styre showet etter hvilen, og etter en times spill doblet Odsonne Edouard ledelsen fra straffemerket. Etter halvspilt omgang ble Aberdeen redusert til ni mann da også Lewis Ferguson fikk marsjordre. Innbytter Tom Rogic hadde kommet innpå i første omgang etter en stygg skade på Ryan Christie, og like etter den andre utvisningen satt han inn 0-3. Nå så det dessverre ut som om Celtic ville gå mot en tredje strake trippel. En sak som fikk en del oppmerksomhet i ettertid var da Aberdeen-manager Derek McInnes sammen med sin assistent ble sendt på tribunen for å reagere på sekterisk hets fra den vemmelige Celtic-fansen som viste seg fra sin normale side. Utrolig nok ble McInnes straffet av forbundet i ettertid, mens ingen reaksjon ble tatt mot bermen på tribunen. Det ville garantert vært omvendt om dette var Rangers-fans som kom med samme type hets mot Celtic.

Uansett endte det 0-3 foran 46 773 tilskuere, og jeg nølte ikke med å komme meg bort da sluttsignalet gikk. Jeg valgte å ta en tur innom puben Beechwood, som selvsagt var tatt over av Celtic-bermen. Det er ikke lett å komme på noen andre folk som i slik grader hater landet de bor i som den stakkars Celtic-fansen som må ha visse problemer. En mann i godt oppe i 60-årene ble åpenbart så krenket og rasende av å se min Union Jack-veske at han var ble mer sprutrød enn vanlig i ansiktet og åpenbart fikk problemer med følelser han tydeligvis ikke helt hadde intellektet til å få satt ord på. Da fornærmelsene omsider kom kunne jeg ikke annet enn å le, og det fikk ham til å riste av harme. Han kan ikke ha hatt det lett, stakkar. Jeg sendte ham uansett snart en siste skål før jeg tømte glasset og gikk mot togstasjonen Kings Park.

Der skulle det vise seg at det var lenger enn ventet til neste tog mot sentrum, og jeg ble stående over en halvtimer å vente mens perrongen gradvis fylte seg av hundrevis med fans ikledd grønt og hvitt. Der sto jeg ensom med en Union Jack-veske omringet om fiendtlig innstilte fans, men i motsetning til min ‘kamerat’ fra tidligere hadde jeg selvsagt ikke til hensikt å egge opp til noe som helst, og turen tilbake til Glasgow Central foregikk i fullstendig fred og ro. Men etter å ha vært omringet av disse individene følte jeg at jeg trengte en annen type selskap, så etter en tur innom Toby Jug gikk jeg til Glasgow Queen Street og ble med lokaltoget tre stasjoner østover til Duke Street. Der ligger nemlig et par kjente og kjære Rangers- og lojalist-puber, og jeg følte nå for et nytt besøk innom de to.

På Louden Tavern var det temmelig stille, så etter en pint trasket jeg den korte veien videre ned til Bristol Bar. Som ved mine siste besøk var det mer fart der, og jeg koste meg etter hvert såpass at jeg endte opp med å la det siste toget tilbake til sentrum gå uten meg. De slutter tydeligvis å gå tidlig på søndager, men det går da tross alt busser langt senere. To veteraner sang av full hals og en av de slo takten med stokken sin, men midt i refrenget til ‘No Pope of Rome’ gikk strømmen, og vi ble sittende i mørket et kvarters tid til den kom tilbake. Etter også ha blitt bydd opp til dans av to lokale frøkner, var det tid for å komme seg med en av bussene inn til sentrum. Der var jeg også raskt innom The Piper Bar, Drouhtys og The Auctioneers, før jeg omsider kom meg tilbake til hotellet og i seng. Slik kampen ble var det ingen god dag fotballmessig, men det hadde vært en trivelig kveld.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Scottish ground # 37:
Aberdeen v Celtic 0-3 (0-1)
Scottish Cup, semi final
Hampden Park (neutral venue), 14 April 2019
0-1 James Forrest (45+2)
0-2 Odsonne Edouard (pen, 61)
0-3 Tom Rogic (69)
Att: 46 773
Admission: Free (from Aberdeen supporter Paul Williamson, originally £20 + £1 fee)
Programme: £4

Next game: 15.04.2019: AFC Killingworth v Newcastle University
Previous game: 13.04.2019: Airdrieonians v Stenhousemuir

More pics

This day on a map / The whole trip on a map

 

 

Lørdag 13.04.2019: Airdrieonians v Stenhousemuir

Jeg var tilbake i Skottland, der jeg denne lørdagen allerede hadde besøkt Larkhall Thistle og opplevd en av turens høydepunkter når jeg nå skulle forlate Gasworks Park. Det var tid for del to av min ‘dagens dobbel’, og da måtte jeg komme meg til Airdrie der oppgjøret mellom Airdrieonians og Stenhousemuir hadde sent avspark etter å ha blitt valgt som TV-kamp på BBC Alba. Jeg var avhengig av en taxi siden kollektivtransport denne ettermiddagen ville tatt langt over en time og ikke fått meg til Excelsior Stadium i Airdrie før etter kampstart klokka 17.15. Heldigvis viste det seg at den 20-25 minutters kjøreturen ikke kostet meg mer enn £20, og jeg ankom kamparenaen med en drøy halvtime til avspark.

Airdrie ligger sentralt plassert i ‘grevskapet’ North Lanarkshire og er en by med drøyt 37 000 innbyggere. Den ligger snaut to mil øst for sentrale Glasgow, og har til dels vokst sammen med naboen Coatbridge, der Airdrieonians’ erkerival Albion Rovers holder til. Airdrie har tradisjonelt hatt tekstilindustri, gruvedrift og generell tungindustri som viktige næringsveier, men er nå i langt større grad en soveby der en betydelig del av befolkningen jobber i Glasgow. Nå var det imidlertid fotballen jeg hadde kommet for, og jeg hadde tid til en tur innom både klubbsjappa og baren. I klubbsjappa måtte jeg punge ut hele £5(!!) for en pin til min samling, og der ble jeg også informert at det ikke var billettsalg med kun kontant betaling i inngangspartiet.

Et program til £2 fikk jeg også med meg, samt en stensil med lagoppstillingene som noen hadde mistet på gulvet rett ved utgangsdøra og som jeg derfor slapp å betale for. Deretter kunne jeg altså unne meg en rask forfriskning i klubbens bar innunder den ene tribunen., der jeg raskt også konstaterte at de £2 jeg hadde betalt for det 32-siders programmet må kunne sies å ha vært god valuta for pengene. Jeg kom i prat med en kar ved bordet mitt og benyttet anledningen til å spørre ham om hvilken tribune han anbefalte og hvor stemningen ville være å finne. Jeg fikk et temmelig merkelig blikk før han forklarte, og uten å foregripe begivenhetene skulle jeg etter hvert forstå hvorfor.

Når det skal berettes om Airdrieonians, får jeg begynne med å si at dagens klubb ble til så sent som i 2002 på temmelig spesielt vis, men en tidligere klubb med samme navn ble stiftet allerede i 1878 under det daværende navnet Excelsior FC. De tok Airdrieonians-navnet i 1881 og ble i 1894 valgt ut til å bli med i Scottish Football Leagues andredivisjon. Det var i 1920-årene at de hadde mest suksess, da de utfordret dominansen til Rangers og fire år på rad (1923-1926) tok andreplassen i ligaen. I 1924 vant de også den skotske FA Cupen med finaleseier 2-0 over Hibernian. Jeg skal ikke gå altfor mye i detalj, men klubben var tapende finalist i denne cupen både i 1975, 1992 og 1995 (de to første mot Celtic og sistnevnte mot Rangers). De vant også Challenge Cup (som man kan kalle skottenes svar på den nå raserte Football League Trophy) ved tre anledninger.

Siden de ble med i ligaen hadde ‘The Diamonds’ aldri rykket lenger ned enn nivå to da de etter andreplass på nettopp nivå i 2002 rett og slett gikk konkurs. Det som deretter skjedde gir litt dårlig smak i munnen, og vil kanskje minne om den håpløse Wimbledon/MK-saken i England i senere tid. Etter konkursen stiftet man Airdrie United for å erstatte Airdrieonians, og søkte om å overta den ledige plassen i ligaen. Den gikk i stedet til Gretna, og det var da nye Airdrie United rett og slett kjøpte den økonomisk skakkjørte ligaklubben Clydebank. Det skotske forbundet godkjente både oppkjøpet, navnebyttet til Airdrie United og flyttingen av klubben fra Clydebank til Airdrie. Jeg er nok kanskje ikke den eneste som får litt vond smak i munnen, men mens noen vil hevde at Airdrie United dermed er en naturlig arvtaker til Clydebank snarere enn Airdrieonians, er det sistnevnte allment akseptert. Som en digresjon kan jeg fortelle at det for øvrig ble stiftet en ny Clydebank-klubb som nå spiller i Junior-pyramiden.

Den nye klubben tok Clydebanks plass på nivå tre før 2002/03-sesongen, og sikret seg på andre forsøk opprykk. De måtte ta turen ned igjen i 2007, men skulle snart få tilnavnet ‘det heldigste laget i den skotske ligaen’. I løpet av kun noen få år dro de fordel av andre klubbers problemer. I 2008 var de tapende playoff-finalist, men fikk likevel rykke opp grunnet degraderingen av Gretna. Året etter skulle de egentlig ha rykket ned, men ble benådet etter at Livingston ble degradert. Som om ikke det var nok: to år etter at klubben hadde rykket ned igjen, var de igjen tapende playoff-finalist, men ble sannelig nok en gang flyttet opp når det denne gang var selveste Rangers sin tur til å bli degradert. Det skal også nevnes at Airdrie vant den skotske Challenge Cup i 2008. I 2013 fikk de byttet navn fra Airdrie United til Airdrieonians, og siden opprykket året før, har de holdt seg på nivå tre (nå League One).

Airdrieonians har de siste sesongene vært nokså fast innslag på midten av tabellen, og ut fra tabellen i programmet kunne jeg se at det igjen var tilfelle denne sesongen. De befant seg før dagens kamper på en sjetteplass med ti poeng opp til Forfar Athletic og tredjeplassen som er den siste plassen som gir opprykks-playoff. For gjestene Stenhousemuir sin del lå de helt sist, men med kun to poeng opp til Brechin City på plassen over som gir nedrykks-playoff, og ytterligere to poeng opp til Stranraer på sikker grunn. Det var bare å tømme glasset og komme seg innenfor portene, og med ti minutter til avspark betalte jeg meg inn med £16. Jeg benyttet også anledningen til å stikke innom matserveringen for å raske med meg en Bovril og to scotch pies.

Akk, som jeg skulle ønske jeg kunne sett denne kampen på den gamle hjemmebanen Broomfield Park, som var hjemmebane for gamle Airdrieonians fra 1892 til 1994. Bulldozerne nølte imidlertid ikke med å rykke inn, og den ble raskt erstattet med et supermarked. Det til tross for at Airdrieonians på dette tidspunktet ikke hadde noe nytt stadion å flytte inn på, men etter fire år med banedeling hos Clyde, kunne de i 1998 flytte inn på nye Excelsior Stadium. Dette er ikke et sponsornavn, men spiller på den navnet den tidligere Airdrieonians-klubben i sin tid ble stiftet under. Når den gikk under flyttet dagens klubben umiddelbart inn her, og det må sies å ikke være verdens mest spennende anlegg. Funksjonelt sett sikkert brillefint, men temmelig kjedelig syntes nå jeg. Det hjelper ikke akkurat på i mine øyne at de siden 2009 har vært belemret med kunstgress heller.

Hovedtribunen Jack Dalziel Stand på den ene langsiden er den største, og det var her jeg befant meg. Det skulle vise seg at dette faktisk også var den eneste som var åpen. De tre andre tribunene som nå for anledningen sto tomme og ubrukte er temmelig like, og anlegget består for øvrig kun av sitteplasser. Med kun denne ene tribunen åpen skjønte jeg raskt hvorfor min samtalepartner fra tidligere hadde gitt meg et merkelig blikk, og også hvorfor han hadde rådet meg til å unngå den venstre flanken. Det var der han hadde sagt at stemningen var, før han la til «om du kan vil kalle det stemning». Merkelig nok husket jeg en gruppe engasjerte og høylytte bortefans da jeg forrige sesong så de i hatoppgjøret borte mot Albion Rovers, men nå var det ingen slike her. I hvert fall ikke av den noe eldre garde, for gruppa av «ultras»(?) besto av en gjeng i barne- og ungdomsskole-alder som trommet og ropte i voldsom utakt og tilsynelatende var mest opptatt av å overgå hverandre i forsøk på å fremstå barske.

Det var gjestene som kom best i gang, og de hadde allerede hatt et par skumle halvsjanser da vertenes Sean McIntosh skled og Greg Hurst stjal ballen i det femte spilleminutt. Sistnevnte fant Mark McGuigan inne foran mål, og han fant igjen nettmaskene fra kort hold og sørget således for 0-1. Russell Dingwall testet deretter hjemme-keeper David Hutton, før vertene fikk sin største sjanse da Leighton McIntosh skjøt like over tverrliggeren. Det hadde imidlertid raskt utviklet seg til en kjedelig kamp med få målsjanser og lite av interesse som skjedde der ute på det fordømte kunstgresset. På vei til toalettet overhørte jeg til og med supportere både foran og bak meg som uttrykte lettelse over at dommeren endelig hadde blåst for pause etter fulgt av håp om en bedre andre omgang.

Man kan vel ikke akkurat påstå at de fikk det ønsket oppfylt, for det var en nokså kjedelig kamp også etter hvilen. Airdrieonians hadde nå i hvert fall enda mer ball og styrte kampen mot et Stenhousemuir som muligens var fornøyd med å ri på sin ledelse. Mye av andre omgang foregikk inne på gjestenes banehalvdel, men uten at ‘The Diamonds’ klarte å bryte gjennom. De få gangene det skjedde, ordnet keeper Graeme Smith opp uten problemer. Hjemmelaget hadde dog en corner som ble headet ut av McGuigan inne på streken med et drøyt kvarter igjen, og de mente den hadde vært over linja. Her var det heldigvis ingen VAR, men dommeren konfererte med sin linjemann som mente at så ikke var tilfelle. Dermed klarte Stenhousemuir å sikre seg tre viktige poeng i bunnstriden, mens mange av de 600 tilskuerne var åpenbart misfornøyde og ga uttrykk for det ved kampslutt.

Selv hadde jeg en 20 minutters spasertur foran meg inn til Airdrie sentrum, der jeg valgte å gjøre en lynvisitt ved puben The Robert Hamilton før jeg med nød og neppe kom meg med 19.40-toget til Glasgow Queen Street. Den glimrende Glasgow-puben The Horse Shoe har blitt et fast stoppested, og også denne gang var det nå første stopp. Lørdagskveld betød at det var temmelig hektisk der, så jeg beveget meg snart videre for å teste noen nye vannhull. Både The Smokin’ Fox, Rhoderick Dhu og The Admiral ble besøkt før jeg trasket til Anderston stasjon og tok toget det ene stoppet tilbake til Exhibition Centre, der jeg tidligere på dagen hadde sjekket inn ved Premier Inn-hotellet på andre siden av elven. Vel vitende om at en ny dag i Glasgow ventet, krøp jeg under dyna etter en dag der jeg ikke bare hadde fått besøkt Larkhall Thistle, men også fått med meg en bonus-kamp.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Scottish ground # 36:
Airdrieonians v Stenhousemuir 0-1 (0-1)
Scottish League One
Excelsior Stadium, 13 April 2019
0-1 Mark McGuigan (5)
Att: 600
Admission: £16
Programme: £2
Pin badge: £5 (!!)

Next game: 14.04.2019: Aberdeen v Celtic (@ Hampden Park)
Previous game: 13.04.2019: Larkhall Thistle v Benburb

More pics

This day on a map / The whole trip on a map

 

 

Lørdag 13.04.2019: Larkhall Thistle v Benburb

Heldigvis våknet jeg også denne morgenen av alarmen, og allerede like før klokka halv sju sjekket jeg ut og forlot Premier Inn-hotellet for å spasere opp til Rhyl jernbanestasjon der jeg skulle ha 07.03-toget. Jeg hadde ikke hatt større forhåpninger om å finne noe åpent, men sannelig var det en sjappe som allerede hadde åpnet slik at jeg kunne raske med meg noe å spise på toget. Turens eneste visitt til Wales var historie, og jeg hadde nå en nokså lang reise foran meg opp til Glasgow. Første etappe gikk til Warrington Bank Quay, tok rett i overkant av en time, og var heldigvis i rute siden jeg der skulle ha kun fem minutter på meg til å bytte tog. Vel ombord å Glasgow-toget kunne jeg endelig lukke øynene og få litt etterlengtet ekstra søvn, og jeg våknet idet vi nærmet oss Skottlands største by, der jeg i 11-tiden steg av.

Ti minutter senere satt jeg på et lokaltog som forlot perrongen og kun brukte noen få minutter på å frakte meg de to stoppene til stasjonen Exhibition Centre. Der fulgte jeg en lang ‘tube’ som er en overgang over både toglinjene og motorveien, og vel ute var jeg snart nede ved elven Clyde. På motsatt side hadde jeg betalt £78 for to netters overnatting ved et av byens Premier Inn-hotell, og selv om det var altfor tidlig til å kunne sjekke inn, ville jeg slenge fra meg bagasjen før jeg satt kursen mot den første av dagens to planlagte kamper. Til min overraskelse fortalte frøkna bak disken smilende at jeg kunne få sjekke inn allerede, så ingen Travelodge eller easyHotel–takter der i gården. Jeg måtte uansett komme meg av gårde igjen, så etter å ha slengt fra meg pikkpakket var jeg snart på farten i retning Larkhall.

Jeg mistet akkurat 11.40-toget, men tok et annet tog det ene stoppet til Anderston og byttet der til et direkte-tog til som ankom Larkhall i rute klokka 12.55. Planen var nå å se kamp hos Larkhall Thistle for deretter å ta taxi til Airdrie der Airdrieonians hadde sent avspark og TV-kamp. Sistnevnte kamp hadde blitt flyttet etter at jeg landet på Larkhall, og jeg kunne funnet enklere dobler ved å finne en annen kamp som første stopp, men Gasworks Park og Larkhall Thistle fristet meg nå såpass at det aldri var særlig aktuelt til tross for flere alternativer med langt enklere reisevei. Faktisk var det da mer aktuelt for meg å nøye meg med den ene kampen i Larkhall og droppe taxituren til Airdrie dersom det skulle vise seg å bli i dyreste laget.

Larkhall er en by som ligger nord i ‘grevskapet’ South Lanarkshire, drøyt to mil sørøst for Glasgow. Byen har rundt 15 000 innbyggere og var tidligere en utpreget industriby der blant annet gruvedrift, tekstil- og jern- og metallindustri sto sterkt. Det meste av dette er historie, og Larkhall er i dag mer en soveby for innbyggere som jobber i Glasgow. Larkhall går også for å være et virkelig protestantisk ‘stronghold‘ og en bastion for Rangers-fans, og et av ryktene de har på seg er som byen der fargen grønn er tabu. Aversjonen mot Celtic og alt grønt er såpass at det bare er så vidt man tolererer grønne trafikklys, og selv de har til tider fått unngjelde. Selv forretningskjeder som vanligvis benytter grønt i sin logo styrer unna den fargen i sine Larkhall-filialer. Her burde jeg være på hjemmebane, om man kan si det slik.

Jeg skulle gjerne ha rukket det tidligere toget slik at jeg hadde hatt en halvtime mer på å teste et par av pubene, men jeg rakk en rask halv pint ved både The Machan Vaults og Alan’s før jeg gikk mot Gasworks Park som ligger svært sentralt til kun et steinkast unna jernbanestasjonen. Her ble jeg ønsket velkommen i inngangspartiet av en veteran som tok imot £6 i inngangspenger og sannelig også hadde program pålydende £2 å by på. Det er ikke alltid hverdagskost i den skotske Junior-fotballen når det ikke er snakk om spesielle anledninger som først og fremst kamper i den gjeve Scottish Junior Cup. Det gode programmet skulle vise seg å også ha alt det forventede stoffet, samt oppdateringer og tabeller fra alle de andre divisjoner i Junior-fotballen, og en interessant artikkel om Junior-klubber som dessverre ikke lenger er blant oss.

Larkhall Thistle ble stiftet i 1878, og The Jags skal med det være Skottlands eldste Junior-klubb i kontinuerlig drift. Den soleklart gjeveste turneringen for klubber i den skotske Junior-fotballen er Scottish Junior Cup, og The Jags var tapende finalist i 1903, men kom sterkere tilbake. Den første tittelen tok de i 1908, og i 1914 vant de igjen den gjeve tittelen etter at det måtte omkamp til i finalen mot Ashfield. Deres beste Scottish Junior Cup-prestasjon etter dette er imidlertid tapte semifinaler i 1932 og 1968. Larkhall Thistle sies for øvrig å være den Junior-klubben som har fostret flest skotske landslagsspillere, for hele fire skotske landslagsspillere har dratt på seg Jags-drakta, og fem av disse har til og med båret kapteinsbindet for skottene. Liten tvil om at det er stolte tradisjoner ved Gasworks Park.

Ligasystemet i den skotske Junior-pyramiden har gjennom årene sett en rekke endringer, så for å ikke gjøre det altfor innviklet nøyer jeg meg ved å fortelle at Larkhall Thistle vant Lanarkshire Football League seks ganger mellom 1896 og 1952, samtidig som de hanket inn en rekke regionale cuper. Etter at man i senere år gikk fra seks til tre regioner i den skotske Junior-fotballen, har The Jags hørt hjemme i West Region der de nå var å finne på nest øverste nivå – enn så lenge. Tabellen for SJFA West Region Championship bekreftet nemlig at Larkhall Thistle lå som tabelljumbo og gikk mot nedrykk tilbake til League One (som de rykket opp fra i 2017).

Jeg oppsøkte umiddelbart klubbhusets koselige bar, der jeg ble tatt godt imot og ble servert gyllen nektar av personalet som også hadde gode tips til taxiselskaper med tanke på min planlagte tur til Airdrie etter kampslutt. Bartenderen anslo rundt £20, og det stemte godt overens med de £20-25 andre skotske groundhopper hadde forespeilet meg. Da jeg ringte det lokale selskapet jeg først fikk tips om, mente de £17-20, så drosjebil ble booket til en halvtime etter kampslutt. Med det ute av verden kunne jeg konsentrere meg om det som skjedde ved Gasworks Park, der jeg allerede trivdes svært godt og samtalte litt med flere fremmøtte hjemmefans som naturlig nok uttrykte skuffelse over en svak sesong. De innså at det gikk mot nedrykk, men håpet at klubben kan slå umiddelbart tilbake neste sesong.

Jeg fikk også høre beretninger om kamper mot lokale rivaler og ikke minst den kanskje største erkerivalen St. Roch’s. Med katolske røtter og en tilknytning til Celtic lik den Larkhall-samfunnet har til Rangers har det vært en naturlig rival, og det var artig å høre anekdoter fra da en Old Firm-kamp ble avlyst og store mengder Rangers- og Celtic-fans valgte å heller dra på Larkhall Thistle v St. Roch’s, der de ikke overraskende ble en del baluba. Da var det vel ventet en langt mer vennlig atmosfære denne dagen, når bortelaget het Benburb. De spiller noen få hundre meter fra Ibrox, og kjempet om opprykk der de lå á poeng med tabelltopp Rutherglen Glencairn. Benburb figurerte jo selv meget høyt på min ønskeliste så lenge de spilte på herlige Tinto Park, men jeg kom meg jo dessverre aldri dit, og etter flyttingen til sin nye og nitriste hjemmebane er de ikke lenger på en slik liste.

Ved stadionbesøk i Skottland må selvsagt klubbens scotch pies testes, og jeg tok en tur opp på tribunen for å kjøpe meg en pai før kampstart. Der ventet man imidlertid fortsatt på paiene, så jeg benyttet ventetiden til å ta en nærmere kikk på Gasworks Park, som skal ha vært The Jags’ hjemmebane siden 1881 og er et herlig anlegg som rett og slett oser av karakter. Vel innenfor de flotte smijernsportene kan man skue utover herligheten som domineres av den flotte gamle hovedtribunen på den ene langsiden. Den strekker seg vel i overkant av halve banens lengde og har avsatser for stående tilskuere. Nedenfor er det noen trinn med overgrodd terracing som strekker seg ned mot bortre kortside. På motsatt side finner man laglederbenkene og mer mosegrodd terracing, mens det ikke er noe tribunefasiliteter på kortsidene, der man eventuelt står rett på gresset under åpen himmel.

Om det skulle være noen som helst tvil; Gasworks Park er herlig. Det samme kunne sies om paiene som nå snart ankom, og jeg kastet innpå to fortreffelige scotch pies. En siste sak angående Gasworks Park bør kanskje nevnes om Gasworks Park, men det var noe jeg slett ikke var klar over før jeg etter kampslutt satt i taxien med kurs for Airdrie. Uten å foregripe begivenhetene, kunne nemlig drosjekusken fortelle meg at det har vært skumle flytteplaner. Heldigvis fortsatte han med å fortelle at etter at ASDA hadde gått seirende ut av budrunden med Tesco i kampen om tomta, har det hele falt gjennom og foreløpig (forhåpentligvis også endelig) blitt lagt på is. Dette var jeg som sagt lykkelig uvitende om da jeg så lagene innta gressmatta på Gasworks Park.

Hjemme-manager Brian Crawford hadde visst bortimot en full tropp å velge fra, men det var topp mot bunn, og mot et Benburb som hadde vunnet den omvendte kampen hele 12-1 i slutten av januar, var det mer håp enn forventninger Jags-folket hadde om et godt resultat i dagens kamp. Allerede i kampens første minutt lå da også ballen i nettet bak Jags-keeper Colin McGraw, men heldigvis for hjemmelaget annullerte dommeren til voldsomme protester fra gjestenes laglederbenk som var i fullstendig harnisk. Etter å ha ridd av stormen i åpningsminuttene, var det noe overraskende (men ikke desto mindre gledelig) vertene som tok initiativet idet kampen endret karakter. Dylan O’Hagan hadde den første store sjansen da hans redning så vidt ble slått til corner av Benburb-keeperen. Senere hadde Greg Fernie en avslutning like over da han vendte opp og skjøt, men det sto 0-0 halvveis.

I pausen ble det tid til en ny tur innom baren, der hjemmefolket uttrykte tilfredshet med det de hadde sett av sine rødhvite helter så langt, og det jeg talte meg frem til å være 122 tilskuere fikk se at andre omgang fortsatte slik den første hadde slutten – med en jevnspilt kamp der Larkhall tross alt faktisk virket å ha et lite spillemessig overtak. Craig Forbes skjøt like over, Barthosz Mackiewicz testet Benburb-keeperen, og Adam Boyd headet like utenfor. Hjemmelaget fikk sin største sjanse tjue minutters tid ut i andre omgang da Fernie kunne skutt selv, men da han i stedet skulle passe videre til en helt umarkert lagkamerat var pasningsfoten ikke presis nok. Også Benburb hadde dog muligheter, og to minutter senere fikk de straffespark etter en unødvendig og klønete takling, men keeper Colin McGraw reddet straffesparket til stor jubel blant hjemmefansen.

Innbytter Dylan Lynn var nære på å sende Jags i ledelsen, men ned rundt tolv minutter igjen fikk Benburb nok et straffespark. Deres nummer 8 (som jeg ikke fikk identifisert) gjorde ingen feil og sørget for 0-1. Kun tre minutter senere så jeg ikke engang hvem målscoreren som økte til 0-2 på en heading var før han ble overfalt av jublende lagkamerater. Dette må ha vært en bitter pille å svelge for Larkhall Thistle, men en av supporterne hevdet det var typisk i en sesong der de har tapt en rekke kamper etter å ha vært det beste laget. Etter den gode Benburb-perioden tok vertene over igjen, og presset ga belønning da Barthosz Mackiewicz skar inn fra venstrekanten og sendte i vei et glimrende skudd som ga nettsus og redusering til 1-2. Det ble dog kun et trøstemål, for snart blåste dommeren av en kamp der The Jags hadde fortjent minst ett poeng.

Det burde i hvert fall være en god del positivt å ta med seg, etter en god kamp mot ett topplag som suste mot opprykk. Selv skulle jeg videre til Airdrie, men hadde satt av tid til en siste forfriskning i Jags-baren etter kampslutt. Der satt jeg i trivelig samtale med hyggelige hjemmefans som interessante samtalepartnere og åpenbart også klarte å se positivt på tingenes tilstand selv om det ville bli nedrykk ved sesongslutt. Det var etter hvert på tide å tømme glasset, takke for meg og ønske lykke til før jeg gikk ut for å møte drosjekusken som noen minutter forsinket ankom Gasworks Park. Det viste seg igjen å være en trivelig og jovial type, og han brukte 20-25 minutter på å skysse meg til Airdrie og Excelsior Stadium, der han fikk £20 før jeg takket for skyss og vendte oppmerksomheten mot dagens andre kamp.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Scottish ground # 35:
Larkhall Thistle v Benburb 1-2 (0-0)
SJFA West Championship
Gasworks Park, 13 April 2019
0-1 Nr 8 (pen, 79)
0-2 Nr? (82)
1-2 Bartosz Mackiewicz (90+2)
Att: 122 (h/c)
Admission: £6
Programme: £2
Pin badge: n/a

Next game: 13.04.2019: Airdrieonians v Stenhousemuir
Previous game: 12.04.2019: Rhyl v Conwy Borough

More pics

This day on a map / The whole trip on a map

 

 

Fredag 12.04.2019: Rhyl v Conwy Borough

Det var klart for turens eneste visitt til Wales, men jeg hadde ikke hastverk med å komme meg fra Manchester til den walisiske nordkysten. Likevel tok jeg trikken til Manchester Piccadilly tidsnok til å komme meg med 10.52-toget etter å ha kjøpt med meg litt frokost fra Sainsburys-sjappa der. Det var en drøy halvannen times togtur til Rhyl, der jeg steg av i halv ett-tiden. Siden jeg av en eller annen grunn trodde at jeg hadde booket overnatting ved byens Travelodge-hotell, var det derfor litt tid å slå i hjel, så jeg slo meg midlertidig ned på Wetherspoons-puben The Sussex der jeg både inntok en porsjon av den walisiske spesialiteten faggots og lot meg friste til et glass Monkey Mango cider.

Kystbyen Rhyl er ikke overraskende kjent som såkalt seaside resort, og ligger altså ved den walisiske nordkysten, der elven Clwyd renner ut i Irskesjøen. Byen har en lang historie som turistdestinasjon, og var under Victoriatiden et elegant og fasjonabelt feriested. Etter andre verdenskrig var det stor tilflytting, først og fremst fra Liverpool og Manchester. Jeg skal ikke påstå at dette var en medvirkende årsak til forfallet som senere skulle komme, for den var nok snarere de endrede ferievaner og tilgangen på charterferier i syden som sørget for nedgangstider. Siden 1990-årene har det imidlertid blitt investert millioner av pund i prosjekter som har gitt byen en ‘ansiktsløftning’. Turismen er fortsatt svært viktig, men det virker som om det nå er camping-turistene som dominerer, men enorme campingplasser østover mot Prestatyn og vestover mot og forbi naboen Kinmel Bay som de har vokst sammen med. Selve Rhyl har i dag rundt 25 000 innbyggere, og drøyt 31 000 om man inkluderer Kinmel Bay som nå nærmest har blitt en slags forstad.

Etter å ha slept med meg bagasjen 10-15 minutters tid langs strandpromenaden i varmen, var det nokså pinlig å ankomme Travelodge-hotellet og finne ut at det var en grunn til at resepsjonisten ikke kunne finne min reservasjon. Det var nemlig ved Premier Inn-hotellet jeg hadde booket, så lettere forlegen var det bare å ta med seg pikkpakket og traske tilbake i retningen jeg hadde kommet fra. Jeg hadde betalt £37,50 for overnatting, og fikk raskt sjekket inn og installert meg på rom 127. Nå var det bare å komme seg ut og utforske Rhyl, men snarere enn å nyte strandlivet (det var nok fortsatt litt kaldt for en dukkert) hadde jeg til hensikt å teste et solid knippe av byens puber. Med en rekke etablissementer å sjekke ut, var det bare å prøve å holde seg til halve pints ved noen av stedene.

Pub-til-pub-runden startet ved The George, og gikk videre til The Lorne, Swan Inn, The Bodfor, Imperial Hotel og Cob & Pen, og på det tidspunktet var jeg på vei mot Rhyls hjemmebane Belle Vue. Et siste stoppested på veien var pub-restauranten Millbank, der herlige dufter vitnet om at det også var indisk restaurant. Det var synd jeg ikke følte jeg hadde tid til et måltid, og da jeg med tanke på en matbit etter kamp spurte hvor lenge de serverte, var svaret dessverre at matserveringen ville stoppe klokka halv ti – samtidig som kveldens kamp ville slutte noen få minutter unna. Det får eventuelt bli en annen gang, for det var snart på tide å komme seg videre til kveldens kamparena og rette oppmerksomheten mot det som skulle skje der.

Jeg ankom med en times tid til avspark, og betalte meg inn med £7 samtidig som jeg punget ut ytterligere £1,50 for et eksemplar av kveldens kampprogram – en 36-siders blekke som skulle vise seg å få tommelen opp. Jeg siktet meg raskt inn på klubbhusets bar bak nærmeste mål, og jeg hadde knapt rukket å sette meg ned med en pint og åpne programmet før jeg traff på Atherton Colls-supporter og groundhopper Joseph Gibbons. Det var i og for seg ingen overraskelse, for han hadde meldt sin ankomst, men da var det noe mer overraskende at vi snart også fikk selskap av Tony Morehead som han visstnok skulle sitte på med hjem.

Rhyl FC ble stiftet i 1879, men det var under navnet Rhyl Athletic at de i 1893 var med å stifte North Wales Coast League, som de vant to år senere. I 1989 slo de seg sammen med Rhyl Town og hoppet ambisiøst nok over til den hovedsakelig engelske The Combination, der de ble til den ligaen avgikk med døden i 1911. Under navnet Rhyl United returnerte de til North Wales Coast League, før de etter første verdenskrig var innom både North Wales Alliance og Welsh National League (North), og etter å ha vært med å stifte sistnevnte i 1921 vant de tittelen i 1926 før de to år senere igjen ble til Rhyl Athletic. I 1929 søkte de uten suksess medlemskap i den engelske Football League, og det gjentok seg i 1932 søkte de seg heller til Birmingham & District League (dagens West Midlands (Regional) League). Det bød på lange reiser, og i 1936 fikk de innpass i Cheshire County League og slo seg til endelig ro der for en lengre periode.

Det var samtidig starten på en gyllen periode i klubbens historie, for etter krigen vant de ligatittelen i både 1948 og 1951, før de i 1952 vant den walisiske cupen med finaleseier 4-3 over Merthyr Tydfil. Ikke nok med det, for året etter gjentok de bedriften og ble den første non-league klubb i moderne tid til å forsvare den walisiske cuptittelen da de slo Chester City 2-1 i finalen. En trøst for to tapte finaler i 1930-årene. På denne tiden tok Rhyl seg også regelmessig til den engelske FA Cupens ordinære runder, og i 1956/57 skapte de furore ved å ta seg helt til fjerde runde (der de til slutt måtte gi tapt borte mot Bristol City). I ligaen måtte de imidlertid vente helt til 1972 før de innkasserte en ny Cheshire County League-tittel. Ti år etter dette (altså i 1982) slo som kjent denne ligaen seg sammen med Lancashire Combination for å stifte dagens North West Counties League, og Rhyl var en av de som fikk være med fra starten.

Det ble med én sesong i NWCL, for de vant den ligaen på første forsøk og rykket opp i NPL, der de spilte frem til bråket med det walisiske forbundet tidlig i 1990-årene. Wales hadde endelig fått sin egen landsdekkende toppdivisjon, og FAW krevde at samtlige walisiske klubber som spilte i engelsk fotball (med unntak av de tre store som var i Football League) returnerte til walisisk fotball for å ta plass. Som fortalt flere ganger nektet åtte klubber, og Rhyl var en av disse som fikk tilnavnet The Irate Eight. Med trusler om kraftige sanksjoner var Rhyl en av tre som motvillig ga etter for forbundet før den første sesongen i 1992/93, men Rhyls kuvending kom så sent at de i stedet ble plassert på nivå to, i Cymru Alliance.

I andre sesong vant Rhyl denne ligaen og sikret seg opprykk til den nye walisiske toppdivisjonen, der de ved flere anledninger slet tungt inntil de etter årtusenskiftet ble overtatt av eiere som satset kraftig og raskt gjorde Rhyl til en toppklubb. I 2004 vant de både ligaen, den walisiske cupen, ligacupen, og jaggu også North Wales Coast Challenge Cup, selv om det var mistanke om ulovlig ‘medisinering’ avspillerne etter at deres toppscorer ble tatt for å ha brukt ulovlige midler. I 2006 vant klubben sin fjerde og foreløpig siste tittel i den gjeveste walisiske cupen, og tre år senere tok de igjen ligatittelen. I 2010 ble klubben imidlertid fratatt lisensen og degradert til Cymru Alliance, og etter at de endelig returnerte i 2013 ble det med fire sesonger før det ble nedrykk. De er fortsatt å finne i Cymru Alliance, men nå skal det jo bli endringer i walisisk fotball.

Kommende sesong tar nemlig forbundet over kontrollen over de to toppdivisjonene, og nivå to vil bestå av to sidestilte, regionale avdelinger ved navn FAW Championship North og FAW Championship South. Som vanlig i Wales blir klubbene som får innpass bestemt minst like mye av lisenskrav og stadionkrav som sportslige resultater, men man får tro at Rhyl neste sesong blir å finne i den nordlige avdelingen av nivå to, for Cymru Alliance-tittelen hadde allerede for lengst gått til suverene Airbus UK. Fra 2020/21-sesongen vil for øvrig tilsvarende skje med nivå tre, der FAW tar kontrollen over det som da vil bli fire regionale avdelinger av FAW League One, men det får vi ta for oss nøyere ved en senere anledning.

Det var duket for sesongavslutning for Rhyl når de nå skulle ta imot Conwy Borough, som denne sesongen har vært nyopprykket etter at jeg forrige sesong så de på hjemmebane i Welsh Alliance. Rhyl ville med seier sikre fjerdeplassen de la beslag på, og var således i mine øyne favoritter mot et Conwy Borough som befant seg på en 11. plass (av 16 lag) og hadde ytterligere én kamp å spille. Under en røykepause endte jeg for øvrig opp med å stikke hodet innom klubbsjappa, der jeg ble stående å bla i baljer av gamle programmer og kom tilbake til baren med en solid bunke i veska. Det begynte uansett å nærme seg avspark, og jeg rakk også å gå til innkjøp av en kopp Bovril før lagene inntok banen.

Belle Vue har vært hjemmebane for Rhyl siden 1892, og er UEFA kategori 2-stadion. Det vil si at det er en av ikke altfor mange stadioner i Wales som er godkjent for bruk i europacupene. Rhyl har ikke bare benyttet den i slike turneringer selv, men har ved et par anledninger også vært vertskap når klubber Bala Town og Connah’s Quay Nomads ikke har kunnet benytte sine egne hjemmebaner. Belle Vue har tribuner på alle fire sider, og tre av disse har overbygg. På kortsiden Grange Road End, der jeg hadde kommet inn i det ene hjørnet, har man et merkelig lappeteppe av fasiliteter. Det er en blanding av stå- og sittetribune under åpen himmel, og med et klubbhus midt på med en slags gangvei eller ‘galleri’ på utsiden. Fasilitetene ellers er også en blanding av stå- og sitteplasser, og jeg likte meg godt ved Belle Vue.

Hjemmelaget var altså vertskap for sin siste kamp noensinne i Cymru Alliance, og så ut til å skride til verket da de startet frisket og hadde en avslutning i stolpen ved Raphael Glauser. Det gikk imidlertid ikke lenge før de oransje gjestene viste effektivitet og ligaens toppscorer Corrig McGonigle lurte inne i boksen og satt inn 0-1 på typisk toppscorer-vis. Tidligere Rhyl-spiller Cory Williams kunne doblet ledelsen, men gjorde snart opp for missen da han i det 13. minutt utnyttet en forsvarsbrøler og nettet mot gamle lagkamerater. The Liliwhites hadde fått en real kalddusj, men de ga seg ikke. Glauser testet Conwy-keeper Ben Heald mens Dave McIntyre skjøt like over. Håpet om et comeback ble dog mer eller mindre knust da Cory Williams headet i mål fra en corner i det 27. minutt, og det hele virket allerede avgjort. Cai Owen var nære på en utligning sent i omgangen, men det sto 0-3 halvveis.

I pausen ble det tid til både en lynrask tur opp i baren og også å deretter hente seg påfyll av Bovril og bestille seg litt mat i form av pie, chips & gravy. Rhyl på sin side hadde brukt pausen til å gjøre to bytter, men om de fortsatt hadde håp om en vanvittig snuoperasjonen ble det en gang for alle knust da Gethin Maxwell med en flott avslutning sørget for 0-4 i omgangens niende minutt. Nå var det virkelig game over, og vondt ble til verre for vertene da Conwy fikk straffe. I det 65. minutt steg Cory Williams frem og fikk sitt hattrick ved å sette inn 0-5. Det oppsummerte vel Rhyls kveld på jobben at da de selv fikk straffe reddet Conwy-keeper Heald fra Mike Prichard. Ben Nash fikk siste sjanse til å putte et trøstemål, men da heller ikke han fant nettmaskene så 240 tilskuere at det endte 0-5.

En skuffende aften for de liljehvite fra Rhyl som ikke minst hadde vartet opp med mye slapt forsvarsspill, men imponerende av Conwy som utnyttet dette og viste seg effektive der de tok en fullt fortjent seier. For Rhyl var sesongen over, men det var den ikke for undertegnede som hadde en tidlig start dagen etter. Det hindret meg ikke i å stikke innom både Front Room, The North Wales Inn og Last Orders / Six Bells på veien tilbake til hotellet, der jeg omsider segnet om i senga på rom 127; klar for noen timers sårt tiltrengt søvn før en ny lang reise morgenen etter. Rhyl var uansett et trivelig bekjentskap, og selv om det bød på en tidlig start og lang reise dagen etter, angrer jeg ikke på at jeg valgte meg Rhyl og Belle Vue som destinasjon denne fredagen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Welsh ground # 20:
Rhyl v Conwy Borough 0-5 (0-3)
Cymru Alliance
Belle Vue, 12 April 2019
0-1 Corrig McGonigle (9)
0-2 Cory Williams (13)
0-3 Cory Williams (27)
0-4 Gethin Maxwell (54)
0-5 Cory Williams (pen, 65)
Att: 240
Admission: £7
Programme: £1,50
Pin badge: £3

Next game: 13.04.2019: Larkhall Thistle v Benburb
Previous gane: 11.04.2019: Northwich Victoria v 1874 Northwich

More pics

This day on a map / The whole trip on a map