Heybridge Swifts v AFC Hornchurch 09.01.2018

 

Tirsdag 09.01.2018: Heybridge Swifts v AFC Hornchurch

 

 

Det var ikke akkurat den lengste reisen jeg hadde foran meg da jeg denne morgenen sjekket ut av Premier Inn-hotellet ved Dagenham Dock for å forflytte meg til en ny base i øst-London. Det var bare snakk om en liten busstur opp til Chadwell Heath for derfra å la toget frakte meg to stasjoner vestover til Seven Kings, rett ved Ilford. Da jeg gikk på bussen var det imidlertid noe som ikke stemte, for jeg fikk beskjed om at det plutselig ikke var dekning på Oyster-kortet. Det var bare å gå av igjen og gå til en butikk/kiosk rundt hjørnet der de kunne fylle på kortet mitt. Butikkinnehaveren sveipet kortet og bekreftet at saldoen faktisk var i minus! Jeg var ikke engang klar over at det gikk an, og gudene vet hvordan det har skjedd, men jeg må på en eller annen måte ha glemt eller unngått å sveipe inn eller ut i forbindelse med den marerittaktige tube-turen dagen før.

 

 

Etter å ha fylt på litt penger kunne jeg prøve på nytt, og denne gang var det med langt mer suksess at jeg gikk på bussen. Togstasjonene ligger tett i dette området, og togturen fra Chadwell Heath til Seven Kings tok ikke mange minuttene. Et lite minutt fra sistnevnte stasjon ligger etablissementet Seven Kings Road i gata med samme navn, og der hadde jeg betalt £25 for overnatting. Det var imidlertid ingen verdens ting som vitnet om at dette var noe annet enn en privatbolig, og jeg hadde vært litt skeptisk til dette stedet, men ikke minst muligheten for innsjekking allerede fra klokka 08.00(!) var medvirkende til at jeg tok sjansen. Nå var det imidlertid ingen som svarte da jeg ringte på ringeklokka. Var jeg låst ute og henvist til en tilværelse som uteligger??

 

 

Neida, etter å ha ringt nummeret som var oppgitt på bookingen kom jeg i kontakt med et kvinnemenneske som fortalte at hun sporenstreks skulle sende sin sønn for å slippe meg inn. Mens jeg snakket med henne kom en ung kvinne som slapp meg inn og lot meg vente inne på kjøkkenet til den nevnte sønnen kom noen minutter senere. Asiaten fikk snart vist meg til rommet mitt, og ville samtidig imponere med noen norske gloser etter å ha fortalt at han hadde familie i Oslo – selvsagt i Groruddalen. Når jeg denne kvelden skulle besøke Heybridge Swifts, hadde jeg opprinnelig planlagt å bo i Maldon, men stedet jeg fant der beklaget at de var fullbooket, og derfor ble Seven Kings valgt som base grunnet togforbindelsen fra Chelmsford eller Witham, samt den tidlige innsjekkingen som ville la meg sette kursen mot Maldon nokså tidlig. Jeg hadde dog somlet litt mer enn planlagt denne formiddagen, men var snart på vei.

 

 

Etter et togbytte i Romford kunne jeg stige av i Chelmsford og unne meg en pint Strongbow Cloudy Apple ved The Railway Tavern. Som navnet tilsier, ligger den rett ved siden av togstasjonen, og der var det så koselig at jeg rett og slett valgte meg et påfyll og faktisk glemte klokka litt. Da jeg plutselig oppdaget hvordan tiden faktisk hadde flydd, var det greit å tømme glasset og komme seg til bussterminalen for å kvittere ut en returbillett til Maldon. Bussen brukte rundt 35 minutter på turen gjennom Essex-landskapet og ut til Maldon, der jeg gjerne skulle hatt litt mer tid til å se meg rundt i dagslys, men nå var det vel uansett ikke akkurat årstiden for «høysesong» i salt-byen Maldon, som likevel virket som en trivelig plass. Det var også der jeg ville foreta en liten oppladning før jeg tok den korte turen opp til Heybridge.

 

 

Heybridge er en stor landsby ved den østlige Essex-kysten, og med sine drøyt 8 000 innbyggere burde den i utgangspunktet være stor nok til å klassifiseres som en liten by, men den har altså ikke town-status. Heybridge har på mange måter vokst sammen med den større nabobyen Maldon, som noen kanskje vil vite er en verdenskjent produsent av havsalt, og de to skilles kun av elven Blackwater som like øst for disse renner ut i en bukt ut mot Nordsjøen. Heybridge var i stor grad et landsbruks-samfunn frem til 1970- og 1980-årene, da mye av jordbruksområdene ble gjenstand for boligutbygging. Her hadde man også en hjørnesteinsbedrift i form av E.H. Bentall & Co, som produserte landsbruksutstyr og -maskiner fra 1805 frem til nedleggelsen i 1984. I dag har fabrikklokalene blitt erstattet med et kjøpesenter, og mange av innbyggerne jobber nok i dag andre steder.

 

 

Før jeg dro dit var det først og fremst på tide å få i seg et kjapt lite måltid, og kanskje litt forutsigbart ble det gjort ved Wetherspoons-puben The Rose & Crown, før det var på tide å finne en skikkelig pub som jeg hadde sett frem til å besøke. Mikropuben Farmers Yard skuffet på ingen måte, og det viste seg ikke overraskende å være et fantastisk sted for meg å lade opp med en pint eller to og nok en pose pork scratchings. Herren ved nabobordet var etter hvert opptatt med å hjelpe stedets landlady med hennes kryssord, og da jeg tilfeldigvis spurte henne om det var en taxiholdeplass i nærheten, spurte han umiddelbart hvor jeg skulle og tilbød meg deretter skyss da han skulle forbi hjemmebanen til Heybridge Swifts. Da vi rundt klokka halv sju brøt opp fra denne herlige mikropuben, ble jeg skysset helt til inngangspartiet i hans Mini Morris, og jeg takket så mye for skyss før jeg gikk for å betale meg inn.

 

 

£10 fattigere (£8 for inngang og £2 for program) tok jeg meg innenfor og skuet raskt utover anlegget før jeg satt kursen mot klubbhuset med klubbens koselige bar, der jeg satt meg ned med en pint og leste litt i det gode og flott utseende programmet. På vei dit inn ble jeg forresten gjenkjent av en kar som tilbød meg skyss til Witham stasjon etter kamp. Returen til øst-London hadde en stund sett nokså umulig ut, men jeg hadde til slutt funnet ut at det fra Maldon sentrum gikk en buss tilbake til Chelmsford klokka 22, slik at planen hadde vært å bestille en taxi ned dit etter kampen. Med vedkommendes tilbød kunne jeg imidlertid droppe dette, så jeg takket gladelig ja takk til skyss, og vi avtalte å møtes ved utgangen rett etter kampslutt.

 

 

Heybridge Swifts ble stiftet i 1880 som Heybridge Football Club, og etter at de omsider tok plass i Essex & Suffolk Border League, ble de – med unntak av et svært flyktig opphold i South Essex League – værende der i lang tid. Faktisk var de å finne der frem til 1971, da de var en av de ni klubbene som var med å stifte Essex Senior League. Antallet økte gradvis, men Heybridge slet de første sesongene i bunnen, og endte sågar som jumbo i 1974. De skulle imidlertid slå kraftig tilbake, og etter andreplassen i 1981, vant de Essex Senior League-tittelen i både 1982, 1983 og 1984. Etter den tredje strake tittelen tok de steget opp i Isthmian League, der de tok plass i det som den gang var Division Two North. Den divisjonen ble vunnet i 1990, og ytterligere seks år senere betød en andreplass i Division One at de var klare for Isthmian League Premier Division.

 

 

Utover i 1990-årene begynte de også å gjøre seg bemerket i FAs cupturneringer, og i 1994/95 spilte de seg for første gang frem til FA Cupens ordinære runder. Deres hjemmekamp i første runde ble flyttet til Colchester Uniteds gamle Layer Road, og der måtte de gi tapt 0-2 for ligaklubben Gillingham. Dette ble for øvrig senere kopiert i både 1997/98 og 2002/03, med henholdsvis AFC Bournemouth og Bristol City i rollen som overmenn. I den forbindelse skal det selvsagt også nevnes at de i 1997/98 spilte seg helt frem til kvartfinalen i FA Trophy, men etter å ha feid over Kidderminster Harriers i runden før, måtte de se seg knepent slått av et Woking-lag som endte opp med å vinne hele turneringen det året.

 

 

I Isthmian Leagues toppdivisjon hevdet de seg i perioder godt, og den beste ligainnsatsen kom i 2005/06-sesongen, da de endte på andreplass bak Braintree Town – men for eksempel to plasser foran en klubb som AFC Wimbledon. Andreplassen betød også hjemmebanefordel i playoff, men etter at semifinalen mot Hampton & Richmond Borough endte 1-1, måtte Swifts se seg slått på straffer. Tre år senere – i 2009 – måtte de i stedet ta turen ned igjen i Isthmian 1 North etter 13 sesonger, og der befinner de seg fortsatt. Siden nedrykket har de vekslet mellom å kvalifisere seg for playoff og å kave på nedre halvdel av tabellen, og de siste par sesongene har de vært skummelt nær nedrykkssonen.

 

 

Det virket som om de denne sesongen hadde fått litt mer vind i seilene, for de har gjort det bra i flere cupturneringer. Ikke bare kopierte de sin beste innsats i FA Cupen ved å ta seg til første ordinære runde (der de til slutt måtte gi tapt borte mot Exeter City), men de var også med i FA Trophy, der de har slått ut en rekke lag fra ett og to nivåer over. Dette har vært sterkt medvirkende til at klubben hadde en rekke hengekamper, og på et tidspunkt da klubben kun hadde spilt ti kamper i ligaen, hadde vel samtlige andre klubber i divisjonen spilt minst tjue! Til tross for dette var det bare såvidt at de nå befant seg på nedre halvdel, men det ville bli en tøff test når tabelltopp AFC Hornchurch kom på besøk til Scraley Road denne kvelden.

 

 

Heybridge Swifts spilte tidligere i en årrekke (far 1890) på Bentall’s Sports Ground, tilknyttet den tidligere nevnte hjørnesteinsbedriften, men da denne på første halvdel av 1960-årene ble solgt for å etter hvert bli kjøpesenter, ble klubben sammen med den lokale cricketklubben kastet ut uten forvarsel, og de fant også ut av mye av deres utstyr hadde blitt enten kastet eller ødelagt. Klubben var på nippet til å legge ned driften, men etter et par sesonger med banedeling hos Sadd’s Athletic, ble den reddet av at man i 1966 kom over og sikret seg tomten som den gang var en gulrot-åker men som i dag fortsatt er deres hjemmebane, selv om den naturligvis har blitt grundig oppgradert siden den gang.

 

 

Scraley Road er naturligvis oppkalt etter veien som går forbi på utsiden, og entres på den ene kortsiden, der man får klubbhuset på sin venstre hånd. Her har man også et matutsalg, og utenfor her står det dessuten flere bord der det nok er triveligere å nyte utepils og kamp når det er langt varmere i været. Sett til høyre herfra har man på den vestlige langsiden en tribune som byr på sitteplasser i form av trebenker. På bortre kortside har man en ståtribune som i 1995 fikk et overbygg som senere blåste av i en storm og sørget for at Scraley Road en periode ble stengt av lokale myndigheter før den ble gjenreist. På den østlige langsiden finner man nok en stittetribune, og denne skal være fra 1996. Jeg må si at jeg likte meg godt på Scraley Road, og så nå frem til kamp.

 

 

Som nevnt var det AFC Hornchurch som ledet an i Isthmian League Division One North, og til tross for å ha spilt henholdsvis tre og to kamper mindre, hadde de tre og sju poeng ned til toer Bowers & Pitsea og treer Dereham Town. De to sistnevnte ble pustet i nakken av Maldon & Tiptree, Canvey Island og Potters Bar Town, som foreløpig la beslag på de øvrige playoff-plassene. Heybridge Swifts lå som nevnt på en 14. plass av de 24 klubbene i divisjonen, men mens de hadde spilt kun 16 seriekamper, var det ingen av de andre som hadde spilt færre enn 23. Når avstanden opp til playoff var 12 poeng, var det selvsagt heller ingen grunn til å gi opp det håpet, selv om det nå var serielederen som var motstander akkurat denne kvelden.

 

 

Hjemmelaget vil nok kanskje savne sin toppscorer Sam Bantick som på dette tidspunktet hadde signert for Tonbridge Angels, og i tillegg hadde de et par skadefravær, men fikk likevel en tidlig sjanse som dog endte med at Harrison Chatting på volley sendte ballen over mål. I stedet var det gjestene fra Upminster-traktene som tok ledelsen i det åttende minutt. Swifts-forsvaret var ikke helt heldige da en lang ball fant Brad Warner, og mannen med en fortid i Bowers & Pitsea dro seg inn i banen og avsluttet i mål forbi Swifts-keeper Danny Sambridge. Det meste av spillet foregikk på midtbanen, men Warner var etter snaut halvspilt omgang igjen frempå med et frispark som endret retning og gikk like utenfor til et hjørnespark.

 

 

Hjemmelaget hadde deretter et par halvsjanser, men i omgangens siste ordinære minutt var kanskje tankene allerede i garderoben i Swifts-forsvaret da Brad Warner fikk gå fra egen banehalvdel og etter hvert sette inn sitt og gjestenes andre mål. Dermed 0-2, og det var også stillingen da lagene gikk i garderoben mens undertegnede oppsøkte baren for å bytte ut Bovril med en ny pint i klubbhusets varme. Et par hjemmesupportere jeg snakket med mente at det egentlig hadde vært nokså jevnt men at to glipp i forsvaret var forskjellen på lagene, selv om det selvsagt er en del av gamet. Flere av hjemmesupporterne blant de 196 tilskuerne uttrykte for øvrig i løpet av kvelden nokså stor misnøye med dommeren, uten at han slik jeg så det utmerket seg altfor mye i negativ retning.

 

 

Swifts forsøkte å kjempe seg inn i kampen igjen etter pause, og etter et frispark som gikk i muren ble returen sendt like over tverrliggeren til Urchins-keeper Sam Mott. Gjestenes stopper-par med Kenzer Lee og Nathan Cooper var imponerende hele kampen og gjorde det svært vanskelig for hjemmelaget. Med tjue minutter igjen var det imidlertid tilløp til kaos i Hornchurch-feltet etter et langt innkast fra Kreshnic Krasniqi, men ballen ble omsider klarert. Swifts presset imidlertid på, og Juan Luque var en stadig trussel på venstrekanten, men klokka arbeidet for gjestene, som også hadde en mulighet til å øke ledelsen. Warner fikk imidlertid ikke sitt hattrick da han sendte skuddet over mål, men etter noen minutters tilleggstid kunne han og hans lagkamerater i hvert fall juble over tre poeng.

 

 

AFC Hornchurch tok dermed ytterligere et lite skritt mot divisjonstittelen og opprykk, men det var selvsagt lenge igjen av sesongen. For min del hadde jeg allerede tatt oppstilling ved inngangspartiet for å se de siste minuttene derfra mens jeg ventet på karen som skulle gi meg skyss. Der ble jeg stående og vente…og vente…og vente, og da da flomlysene etter hvert ble slått av skjønte jeg at idioten hadde dratt allerede. Nå hadde jeg latt siste buss gå på grunn av denne stuten, så jeg innså at det ville bli taxi helt til Chelmsford. Jeg fikk frøkna bak bak baren i klubbhuset til å tilkalle en drosjebil for meg mens jeg benyttet ventetiden til en rask siste pint – i tillegg til å sende vedkommende en alt annet en vennlig tanke der jeg håpet han hadde fått motorhavari eller kjørt i grøfta.

 

 

Taxien kom for å skysse meg tilbake til Chelmsford, og drosjekusken var enig i at jeg hadde blitt offer for en sjofel oppførsel. Han var da også en trivelig kar som ga meg beskjed om at £20 var greit for taxituren som visstnok ellers ville kommet på noe mer, og han slapp meg av utenfor Chelmsford stasjon noen minutter før et av togene jeg kunne benytte meg av. Etter et raskt togbytte ved Shenfield var jeg snart tilbake i mitt krypinn ved Seven Kings, der jeg forferdet registrerte at rommet mitt ikke hadde et eneste strømuttak, slik at jeg måtte ned og låne kjøkkenet for å la telefonen få litt sårt tiltrengt strøm før jeg la meg – lykkelig uvitende om parodien jeg skulle bli offer for dagen etter.

 

 

English ground # 453:
Heybridge Swifts v AFC Hornchurch 0-2 (0-1)
Isthmian League Division One North
Scraley Road, 9 January 2018
0-1 Brad Warner (8)
0-2 Brad Warner (45)
Att: 196
Admission: £8
Programme: £2
Pin badge: £3

 

Next game: 11.01.2018: Winchester City v Southampton 
Previous game: 08.01.2018: Tower Hamlets v Sawbridgeworth Town 

More pics 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg