Tirsdag 15.08.2023: Brechin City v Hibernian B

Nok en gang var jeg ganske tidlig oppe for å forflytte meg nordover. Dagen startet med en liten spasertur bort til Heaton Chapel jernbanestasjon, rett nord for Stockport, der jeg tok 07.52-toget inn til Manchester Piccadilly. Jeg rakk der å gå til innkjøp av frokost som jeg tok med meg om bord på 08.21-toget videre mot Edinburgh. I den skotske hovedstaden skulle jeg unnagjøre dagens siste togbytte og fortsette mot Dundee, der jeg gikk av rundt klokken halv to. Det var bare å spasere inn i sentrum og til Dundee Backpackers Hostel, der jeg hadde betalt £37 for overnatting. Navnet hadde gjort meg en smule skeptisk, men etter å ha sjekket inn og installert meg på rommet, konstaterte jeg at det hadde vært nokså ubegrunnet.

Nå var det ikke i Dundee at jeg skulle se kamp denne kvelden, men i Brechin, der utvalget naturlig nok ikke var helt det samme hva gjelder overnattingssteder. Faktisk var dette en dag der jeg under planleggingen av turen lenge var litt usikker på hvor jeg ville ende opp. Jeg tittet på Torquay United, og deretter også Wakefield, men besluttet at sistnevnte ville bli besøkt senere på turen. Beer Albion var interessant, men det viste seg til slutt kronglete med tanke på både reisevei og overnatting. Jeg begynte å helle mot et besøk hos Newcastle Blue Star, og kikket så smått på overnatting i Newcastle med det i tankene da Brechin City tok seg videre i skottenes Challenge Cup og fikk hjemmekamp i andre runde.

Da også datoen ble spikret, klarte jeg rett og slett ikke å motstå fristelsen av et besøk ved Glebe Park. Det til tross for at denne cupen nå slipper til blant annet storklubbens B-lag, og at det var nettopp et av disse som var motstander. Det la muligens en ørliten demper på stemningen, men jeg fant ut at jeg ikke kunne være altfor kresen om jeg ville besøke Glebe Park. Det er nemlig et stadion jeg har slitt litt med å få besøkt, for minst to ganger tidligere har det vært på agendaen uten hell. Sist gang var så sent som i mars i år, de det igjen ble avlysning grunnet regn. Værmeldingen hadde også denne gang sett dyster ut i så måte, med mye regn, men hadde heldigvis bedret seg jo nærmere vi kom kampdagen. Jeg hungret nå etter litt haggis, og unnet meg en middag på Wetherspoons-puben The Counting House før jeg i 15-tiden betalte £7,20 for en bussbillett til Brechin.

Brechin er en by og tidligere kongelig burgh i det skotske grevskapet Angus. Den ligger mellom Dundee og Aberdeen, og er kjent for sin katedral som teknisk sett visstnok ikke er en katedral. Den var bakgrunnen for at byen har blitt betegnet som en ‘city’, men dens city-status er ikke offisielt anerkjent i moderne tid. Brechin ble tidligere betjent av jernbanen, men passasjertrafikken hit ble dessverre lagt ned i 1952. Senere har ildsjeler imidlertid åpnet linjen til Montrose som en del av museumsjernbanen Caledonian Heritage Railway, og jeg skulle gjerne tatt den til byen, men det passet seg dessverre ikke slik. Brechins folketall ble for øvrig i det herrens år 2020 beregnet til 7 230.

Bussen brukte rett i overkant av en time opp til Brechin, der jeg steg av og gikk for å teste ut noen av byens puber. Brechin Arms ble således første stopp, men deretter viste det seg å være mye stengt i Brechin denne tirsdagen. På City Royal Bar var det imidlertid åpne dører, men etter å ha møtt stengte dører ved ytterligere et vannhull eller to, valgte jeg rett og slett bare å spasere opp til Glebe Park og vente på at de skulle åpne portene. Jeg hadde på forhånd betalt £10 for en billett til kveldens cupkamp med kampstart klokken 19.30, og klubben hadde proklamert at deres bar ville være åpen fra klokken 18.00. Jeg kom fem-ti minutter før dette, og fikk beskjed om å vente da de ikke hadde åpnet hverken baren eller inngangspartiet ennå, men der ble jeg stående å blomstre i bortimot en halvtime før de fikk surret seg til å åpne.

Brechin City ble stiftet i 1906, som et resultat av en sammenslåing mellom Brechin Harp og Brechin Hearts, etter at en representant fra forbundets regionale avdeling anbefalte at man forente kreftene og satset på én seniorklubb i byen. Den nye klubben ble i 1923 valgt inn i den skotske Football League da denne utvidet med en tredjedivisjon som kun hadde livets rett i tre år før den forsvant. I 1929 var Brechin i stedet tilbake i en utvidet andredivisjon, men fortsatte å slite i bunnen av. Siste halvdel av 1950-årene ble deres beste periode, og femteplassen (av 19 lag) på nivå to i 1958/59-sesongen er deres bestenotering i ligaen. Deretter gikk det snart nedover igjen, og mellom 1960 og 1975 var Brechin City jumbo i den skotske ligaen ved sju anledninger.

De rykket flere ganger opp og ned mellom nivå to og tre, og da den skotske ligaen fikk et ‘fjerdedivisjon’ i 1994 rykket de året etter ned dit, Deretter fortsatte de å med jevne mellomrom å rykke opp og ned mellom nivå tre og fire. I 2010/11-sesongen gjorde de seg bemerket i den skotske (FA) cupen, der de tok seg til kvartfinale og der spilte uavgjort mot St. Johnstone før det ble knepent tap i omkampen. Våren 2017 rykket klubben opp til det som nå hadde fått navnet Championship. Det skjedde etter at en fjerdeplass i ligaen noe overraskende ble fulgt opp med playoff-suksess. Både Raith Rovers i semifinalene og Alloa Athletic i finalene ble avgjort med straffesparkkonkurranse. Gleden over returen til nivå skulle imidlertid vise seg å bli temmelig kortvarig.

Uten å ha notert seg for en eneste seier i løpet av ligasesongen 2017/18, endte nemlig Brechin City på jumbo plass og rykket ned, og ny jumboplass og nytt nedrykk ble året etter. Tilbake på nivå fire i den skotske ligaens ‘kjellerdivisjon’ ble 2019/20-sesongen aldri fullført grunnet Covid, og det skal Brechin City muligens være glade for, for de lå desidert sist da sesongen ble stoppet, og alle kvalifiseringskamper ble avlyst. Det hjalp ikke, for våren 2021 var det ingen nåde da de igjen endte som jumbo. De måtte nå ut i kvalifiseringskamper mot Lowland League-klubben Kelty Hearts, og tapte 1-3 sammenlagt. Brechin City rykket rett og slett ut av den skotske ligaen og ned i en av sine feeder-ligaer; nemlig Highland League.

Så sent som i våres kunne Brechin feire tittelen som forrige sesongs ligamester i Highland League, og man fikk forhåpninger om en retur til den skotske ligaen. Det fungerer nå slik at vinnerne av Highland League og Lowland League spiller to kamper mot hverandre, og sammenlagtvinneren får møte jumboen i League Two til to kamper om en plass i ligaen. I vårens semifinaler endte det uavgjort mellom Brechin City og The Spartans, og det var sistnevnte som seiret på straffespark (og etter hvert endte opp med å beseire Albion Rovers og ta plass i League Two). Brechin City må forsøke igjen denne sesongen, men vil nok en gang være en av favorittene i Highland League, som er en liga jeg har stor sans for.

Brechin City er også kjent for den store hekken som strekker seg langs hele den ene langsiden på Glebe Park, som har vært deres hjemmebane siden 1919. I dag lyder kapasiteten på 4 123, men publikumsrekorden er på hele 8 123 og stammer fra 1973 og en cupkamp mot Aberdeen – altså mer enn hele Brechins innbyggertall. Det har riktignok skjedd ting siden det, og den fjonge hovedtribunen som står midt på den andre langsiden og byr på 290 sitteplasser ble reist i 1981. Uvanlig nok er den største tribunen å finne på den ene kortsiden, og det ble reist tidlig i 1990-årene og byr på 1 128 sitteplasser. På utsiden her står det for øvrig en statue av William Wallace som det åpenbart er litt delte meninger om. På motsatt kortside strekker et ståtribune med overbygg. Glebe Park er et finfint sted å se fotball, og endelig hadde også jeg kommet meg hit.

Brechin City hadde fått en fin start på sesongen i Highland League, og etter at de hadde slått ut B-laget til Hearts i forrige runde av Challenge Cup, hadde jeg et håp om at de skulle klare å fullføre en dobbel med seier over begge Edinburgh-rivalenes B-lag ved å også slå ut Hibs B, som er blant B-lagene som dessverre har fått innpass i Lowland League og gjort den enda mindre interessant sammenlignet med Highland League. Noe kampprogram hadde man dessverre ikke å by på, men som seg hør og bør i Skottland hadde man i det minste noen herlige paier på menyen. Det er rett og slett lite om noe av fotball-mat som overgår en deilig scotch pie, og etter å ha ladet opp litt i klubbhuset og tittet meg litt rundt inne på banen, gikk jeg til innkjøp av to stykker, samt en Bovril.

Det var ungguttene til Hibs som startet friskest, og min Bovril begynte faktisk å nærme seg drikkbar temperatur da de tok ledelsen i kampens 13. minutt. Malek Zaid vant ballen fra en Brechin-spiller rett utenfor 16-meteren, og spilte gjennom Rudi Molotnikov. Han gjorde ingen feil, og satt inn 0-1 bak Brechin-keeper Jamie MccCabe. Brechin-manager Andy Kirk hadde gjort visse rokkeringer før kampen, og fikk mer å tenke på da Euan Spark måtte ut med skade halvveis ut i omgangen. Vertenes spiss Grady McGrath hadde to forsøk blokkert på kort tid, men det var i stedet gjestene som doblet ledelsen med i underkant av ti minutter til pause. Reuben McAllister slo frispark inn i feltet, og der raget Kanayo Megwa høyest og headet inn 0-2. Det var også stillingen da dommeren blåste for pause.

City startet bedre etter hvilen, og jaktet på en redusering. Vi nærmet oss timen spilt da de fikk en kjempesjanse. Marc Scott la inn foran mål der McGrath avsluttet fra kort hold, men Hibs-keeper Freddie Owens leverte ikke bare én men to kjemperedninger, inkludert en helt enorm benparade. Kort etter hadde Scott selv en avslutning som gikk i nettveggen, før innbytter Ewan Louden sendte i vei en suser fra rundt 25 meter som endret retning og gikk centimetere over. Hjemmelaget presset på, men i det 77. minutt var det i stedet gjestene som økte sin ledelse. Innbytter Alfie Smith stjal ballen, tok seg inn i feltet og plasserte ballen i mål til 0-3. Lufta gikk litt ut av Brechin, og seks minutter senere noterte Alfie Smith seg for sitt andre da han skrudde ballen opp i krysset og fastsatt sluttresultatet til 0-4.

Majoriteten av det som ble oppgitt å være 400 tilskuere måtte gå skuffet hjem, og det hadde da også vært en skuffende aften for Brechin. Selv strenet jeg ganske snart opp mot en bussholdeplass der bussen mot Forfar skulle komme. Jeg måtte nå nemlig busse til Forfar og vente 50 minutter der på bussen videre tilbake til Dundee. Det var i det minste under halv pris av det jeg hadde betalt tidligere, og for £3,50 kvitterte sjåføren ut en billett som var gyldig helt til Dundee. Også i Forfar virket det som om nesten alle av vannhullene var stengt eller i ferd med å stenge, slik tilfellet var på Forfar Arms. Kvinnen bak disken mente imidlertid at Old Masons Arms fortsatt holdt åpent, og det viste seg å stemme, slik at jeg slo i hjel litt tid der før jeg gikk for å bli med bussen. Vel tilbake i Dundee gikk jeg av rett utenfor puben The Barrelman, så det var ingen unnskyldning for å ikke avslutte kvelden med en pint der før jeg trakk meg tilbake.

Scottish ground # 65:
Brechin City v Hibernian B 0-4 (0-2)
Scottish Challenge Cup, 2nd round
Glebe Park, 15 August 2023
0-1 Rudi Molotnikov (13)
0-2 Kanayo Megwa (37)
0-3 Alfie Smith (77)
0-4 Alfie Smith (83)
Att: 400
Admission: £10
Programme: None

Next game: 16.08.2023: Kilsyth Rangers v Glasgow Perthshire
Previous game: 14.08.2023: Stockport Town v Stockport Georgians

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Mandag 14.08.2023: Stockport Town v Stockport Georgians

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Denne mandagen våknet jeg på Travelodge-hotellet i Eastleigh, og valgte å innta en full english breakfast på Wetherspoons-puben The Wagon Works som ligger vegg-i-vegg, før jeg skulle sette kursen nordover. Etter å ha returnert til rommet for å pakke og deretter sjekke ut, krysset jeg over veien til togstasjonen og ble med 10.14-toget den korte turen opp til Winchester. Der byttet jeg til 10.31-toget som jeg skulle være med så langt som til Stockport. Dette var Cross Country sin avgang mellom Bournemouth og Manchester Piccadilly, og som vanlig var toget fylt til randen på store deler av strekningen. Som vanlig ble vi også informert om hvor overrasket man var over det fulle toget. Merkelig at de da aldri gjør noe med kapasiteten. Uansett ankom vi Stockport noen minutter forsinket, men jeg rakk likevel å komme meg videre med lokaltoget som klokken 14.26 forlot perrongen på Stockport stasjon, og som fire minutter senere stoppet ved Heaton Chapel, der jeg gikk av.

En ti minutters spasertur unna hadde jeg betalt £41 for overnatting ved Trivelles Mayfair, og ble raskt sjekket inn. Etter å ha installert meg på rommet, satt jeg kursen tilbake mot Stockport sentrum for å lade opp før kamp. Jeg hadde heldigvis sluppet billig unna helgens togstreiker (som aldri virker å ta slutt), men nå viste det seg at også bussjåførene her i området var i streik. Strekningen fra Heaton Chapel til sentrale Stockport ville i det minste betjenes med en redusert service frem til klokken 19.00, men etter det ville det ikke gå noen busser. Det viste seg at det ikke gikk busser i det hele tatt denne dagen på linjene mellom Stockport og Woodley, der min kamp for kvelden skulle finne sted, og togene jeg kunne ta tilbake fra stasjonene Woodley eller Bredbury etter kampslutt var allerede kansellert. Det var et problem jeg fikk ta ett hvert, så foreløpig sa jeg meg fornøyd med å betale £2 for å komme meg inn til Stockport sentrum.

Der ble det en aldri så liten pub-til-pub-runde som startet på The Wellington. Siden magen hadde begynt å rumle, ble neste stopp Wetherspoons-puben The Calverts Court, der jeg fikk meg et måltid i skrotten. Da turen gikk videre til The Egerton Arms ble j2o igjen byttet ut med cider, og det var også det som var i glasset ved både Bakers Vaults og The Boars Head. Fra sistnevnte pub valgte jeg å bestille meg en Uber som få minutter senere kom på utsiden for å skysse meg til Stockport Sports Village, som var kveldens kamparena. Mandagens meny hadde ikke vært den altfor mest innholdsrike, og faktisk hadde jeg til og med vurdert å benytte dagen til et aldri så lite ‘pliktløp’ ved å besøke Old Trafford, men det var billettsituasjonen og -prisene ikke overraskende slik at jeg raskt slo det fra meg og i stedet valgte meg Stockport-derbyet mellom Stockport Town og Stockport Georgians.

Jeg ankom Stockport Sports Village med drøyt tre kvarter til avspark, og etter å ha betalt £6 i inngangspenger fikk jeg passere gjennom inngangspartiet. Dessverre var det heller ikke her noe kampprogram; kun online – eller det var i hvert fall det jeg trodde og fikk til svar. Etter at jeg kom hjem fra denne turen fant jeg imidlertid ut at Stockport Town tilsynelatende faktisk også har fysisk kampprogram, men at dette ikke bare må bestilles på klubbens hjemmeside, men også hentes ut et helt annet sted (eller få det sendt til sin adresse). Det må man i så fall si er en ganske spesiell – og temmelig klønete – ordning, spør du meg. På innsiden traff jeg etter hvert på groundhopperen Mark Barton, som jeg traff på min Balkan-tur i fjor sommer, og som tidligere i år hadde en flott tur til Argentina etter å ha vært i kontakt med meg for å spørre om råd. Han tilbød å skysse meg tilbake etter kamp, så da slapp jeg å tenke på akkurat det.

Stockport Town ble stiftet så sent som i 2014, og hadde ambisjoner om å umiddelbart få innpass i North West Counties League, men deres søknad ble i første omgang avvist da FA ikke var overbevist. Ett år senere fikk de imidlertid innpass, og tok plass i NWCL Division One South, som for ordens skyld opererer på step 6 – eller på nivå 10 totalt av den engelske fotball-pyramiden, om man vil. De overrasket positivt ved å debutere med en fjerdeplass våren 2016. Det betød playoff, men i semien tapte de for Bacup Borough. I 2019 var det mange som hevet øyenbrynene da de signerte den tidligere walisiske landslagsspilleren Robbie Savage, som hadde lagt opp allerede i 2011. For Savage ble det med én eneste kamp der han kom innpå og fikk ti minutter som innbytter. Forrige sesong var Stockport Town involvert i en voldsom duell om tittelen med Wythenshawe Amateurs, men havnet ett poeng bak sistnevnte, og måtte igjen nøye seg med playoff. Til tross for hjemmebanefordel ble det igjen exit i semien, der de måtte gi tapt for Cheadle Town.

Klubben spiller altså sine hjemmekamper ved Stockport Sports Village, og navnet i seg selv røper vel at det er mer enn én bane her. Anlegget skal ha hele 16 kunstgressbaner av forskjellig størrelse, samt fasiliteter for blant annet både tennis og lawn bowls. Hovedbanen for fotball er den Stockport Town spiller på, og dessverre er kunstgress altså underlaget også der. Den har dessuten en hovedtribune med sitteplass for 192 tilskuere, i tillegg til et overbygg på den ene kortsiden. Jeg skal ikke akkurat påstå at det fikk blodet til å bruse av begeistring da jeg tittet meg rundt på anlegget, som ikke akkurat ose av karakter og sjarm, men jeg fikk da huket av for kamp på en ny bane, og man får tenke som så at det ville vært å anse som en lekkerbisken her hjemme i breddefotballen i Norge. Samtidig er det sikkert en funksjonelt sett finfint anlegg for Stockport Town. Det ligger altså i Woodley, som er et lite stykke øst for sentrale Stockport.

NWCL hadde startet sin sesong allerede i slutten av juli, og Stockport Town sto nå med 3-1-0 på sine fire ligakamper hittil, men gjestende Stockport Georgians sto med 1-1-2. En ting som de virkelig leverte på ved Stockport Sports Village var maten, for deres pai med mushy peas (ertestuing), potetmos og brun saus var en skikkelig innertier! Ute på plastsavannen lot de store sjansene vente på seg, uten at det var noen kjedelig kamp av den grunn. I det 44. minutt ble endelig også nettsus da gjestene fant Sam Hind med et innlegg foran mål, og han styrte inn 0-1 for Georgians. Dermed var det bortelaget fra sør i Stockport som kunne gå i garderoben med en knapp ledelse halvveis.

I andre omgang ble det mer action også foran de to målene, og allerede i omgangens andre minutt hamret James Vincent inn utligningen til 1-1 for vertene. Vi nærmet oss så smått en time da Town også tok ledelsen, og det var et hjørnespark fra Callum Gardner som faktisk gikk rett i mål. Dermed 2-1, og med et snaut kvarter igjen økte Jamie Walsh den ledelsen til 3-1 ved å dra av en mann og plassere ballen ballen i mål. Vi mistenkte at det var spikeren i kista, men Georgians fikk en redusering i det 89. minutt, slik at det likevel ble noen spennende sluttminutter. Town holdt imidlertid på ledelsen og vant 3-2 foran 185 tilskuere, som hjemmelaget også var strålende fornøyd med. Mark skysset meg tilbake mot Heaton Chapel, og siden The Hinds Head viste seg å være stengt, slapp han meg i stedet av utenfor George & Dragon, der jeg unnet meg en pint før jeg tuslet de 10-15 minuttene tilbake til Trivelles Mayfair for å finne senga og få litt søvn før ferden opp til Skottland dagen etter.

English ground # 578:
Stockport Town v Stockport Georgians 3-2 (0-1)
North West Counties League Division One South
Stockport Sports Village, 14 August 2023
0-1 Samuel Hind (44)
1-1 James Vincent (47)
2-1 Callum Gardner (59)
3-1 Jamie Walsh (77)
3-2 Harry Lynn (89)
Att: 185
Admission: £6
Programme: £2 (had to be ordered in advanced and picked up elsewhere!)

Next game: 15.08.2023: Brechin City v Hibernian B
Previous game: 13.08.2023: Hamworthy United v Willand Rovers (@ Weymouth)

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Søndag 13.08.2023: Hamworthy United v Willand Rovers (@ Weymouth)

Det var få minutter etter klokken 08.00 at jeg denne søndags morgenen gikk ut døra på Western Beaches Guest House i Weston Milton og tok oppstilling på bussholdeplassen Laburnum Road rett på utsiden. Buss A3 kom i rute klokken 08.09, og jeg måtte ut med hele £5 for å bli fraktet den ikke altfor lange veien til Worle jernbanestasjon, der jeg ble med 08.35-toget til Bristol Temple Meads. Der hadde jeg mer enn nok av tid til å kjøpe inn både frokost og dagens utgave av Non-League Paper før jeg tok plass på 09.30-toget til Weymouth. Det var ikke der jeg under planleggingen av turen trodde jeg skulle ende opp med å se kamp denne søndagen, men så fikk jeg informasjon som gjorde at jeg måtte legge om min reiserute.

Som vanlig var det ikke altfor fyldig meny denne søndagen, og et besøk på Brentfords nye storstue for å se deres kamp mot Tottenham Hotspur virket håpløst med tanke på billetter. Likeledes Chelsea v Liverpool. Hadde jeg visst det jeg i ettertid visste, ville jeg muligens satt kursen mot det nordlige Wales for å se Chirk AAA v Llandidloes Town, men jeg valgte meg oppgjøret mellom Hamworthy United og Willand Rovers i Southern League Division One South. Få timer etter at jeg hadde lagt inn en bindende bestilling på overnatting ved Travelodge-hotellet i Eastleigh, ble jeg imidlertid kontaktet av min groundhopper-kollega Paul ‘Splodge’ Proctor som kunne fortelle at hjemmelaget grunnet utfordringer med sin hjemmebane i Hamworthy (i utkanten av Poole) hadde startet en banedeling hos Weymouth.

Sistnevntes hjemmebane, Wessex Stadium, har jeg tidligere besøkt – i romjula 2014, da jeg så Weymouth beseire Arlesey Town, og min første reaksjon var en viss ergrelse da jeg helst ville besøke en ny bane denne dagen. Jeg vurderte å anse pengene for hotellet som tapt å stake ut en ny reiserute mot det nordlige Wales, men kom etter hvert frem til at jeg ikke kunne sløse slik, og at et gjensyn med Weymouth og Wessex Stadium uansett ikke ville være det verste jeg kunne benytte søndagen til. Derfor ble jeg med toget helt til Weymouth, der litt for klokken 12.00 kunne stige av og konstatere at turistene fortsatt satt sitt preg på byen selv om britenes sommerferie nå gikk sakte men sikkert mot slutten.

Weymouth ligger ved en engelske kanal, nærmest som en utpost helt sør i grevskapet Dorset – en drøy mil sør for Dorchester. Byen har et innbyggertall på rundt 55 000, og er en typisk seaside resort der turismen er alfa og omega. Spesielt om sommeren kommer det haugevis av turister for å blant annet nyte byens flotte strender. I tillegg er havna viktig, og herfra gikk det tidligere ferger til blant annet kanaløyene Guernsey og Jersey, men det ble det en slutt på da nye ferger ble for store for havna i Weymouth. Her befinner vi oss for øvrig midt på den 155 kilometer lange kyststripa som strekker seg fra Swanage til Exmouth og kalles Jurassic Coast. Weymouth var dessuten et av stedene man la ut fra mot Normadie på D-dagen i 1944. Det var nå duket for min femte eller sjette visitt i Weymouth, og selv om det denne gang skulle bli temmelig flyktig, er det alltid en trivelig by å besøke.

Det var fortsatt over tre timer til kamp da jeg gikk av toget, så jeg tok en liten tur ned til promenaden langs sjøen, kun to kvartaler unna stasjonen. Deretter slo jeg meg ned en stund på The Tides Inn, der innehaveren fortalte at turistsesongen gjerne varer til over Bank Holiday helgen i slutten av august måned. Etter hvert beveget jeg meg videre til The Dolphin, og deretter til The Star, før jeg fant det for godt å sette kursen mot Wessex Stadium og dagens kamp. Det nevnte stadionet ligger utenfor bykjernen, så derfor tok jeg en taxi dit ut, og ankom med rett i underkant av tre kvarter til avspark. Jeg betalte meg inn med £10, fikk høre at det dessverre ikke var noe kampprogram (kun online, som for meg er det samme), og gikk for opp i baren tilknyttet hovedtribunen for å slenge fra meg bagasjen i et hjørne og unne meg en pint.

Det var altså Hamworthy United som var dagens hjemmelag, om enn i eksil, og det er en klubb som ble stiftet i 1970. Det skjedde ved at Hamworthy FC og Trinidad Old Boys slo seg sammen. Førstnevnte hadde blitt stiftet i 1926, og var i 1953 med å stifte Dorset Combination, der Trinidad Old Boys ble med i 1965. Det var også i denne ligaen at den nye klubben tok plass, og tok ligatittelen i 1976/77-sesongen. Dorset Combination endret sommeren 2002 navn til Dorest Premier League, og Hamworthy United ble den første vinneren under ligaens nye navn. Ikke nok med det, for ett år senere kunne ‘The Hammers’ våren 2004 feire en andre strake ligatittel, og denne gang fikk de også rykke opp til Wessex League.

Sistnevnte liga var da i ferd med å gjennomføre en omstrukturering med utvidelse til flere divisjoner, og Hamworthy United ble plassert i toppdivisjonen. I sin første sesong i Wessex League vant The Hammers deres ligacup, og sesongen etter kunne de titulere seg som vinnere av Dorset Senior Cup etter finaleseier over lokalrival Poole Town. 2020/21-sesongen ble den andre på rad der ligaspillet ble stoppet av Covid, men ligacupen rakk de å spille ferdig, og Hamworthy United hanket inn nok en tittel med finaleseier over US Portsmouth. Etter at man omsider kunne starte opp ordentlig igjen etter pandemien, sikret The Hammers seg ligatittelen våren 2022, og rykket således opp i Southern League, der de ble plassert i Division One South. Dette er for ordens skyld nivå åtte av den engelske pyramiden (eller non league step 4 om man vil), og der debuterte de forrige sesong med en tredjeplass. Det betød playoff, men etter å ha slått Evesham United i semien, ble Sholing for sterke i playoff-finalen.

Hamworthy United hører som jeg var inne på hjemme i Hamworthy, som må kunne kalles en slags forstad til mer kjente Poole. Der hadde forgjengeren benyttet County Ground som sin hjemmebane siden 1950, og det ble også hjemmet til den nye klubben ved stiftelsen i 1970. En hovedtribune ble i 1956 åpnet av selveste Stanley Rous, som var daværende FA-sjef, men som senere skulle bli mangeårig FIFA-president. Jeg var nysgjerrig på hva som nå var galt der, siden den ikke kunne benyttes, og det kom frem at denne hovedtribunen ikke hadde oppfylt kravene etter en sikkerhetssjekk i sommer. Det må vel i seg selv være flaut for Dorset FA, all den tid det også er deres base og sannsynligvis også er de som drifter anlegget.

Den midlertidige redningen har altså vært at Weymouth tilbød en banedeling på deres Wessex League, og dette var som nevnt slett ikke det verste stedet å gjøre en revisit. Weymouths hjemmebane går også under navnet Bob Lucas Stadium, til ære for en tro tjener som i en årrekke hadde vervet som klubbpresident. Det ble innviet i 1987, på tomten til byens gamle speedwaybane, etter at klubben mistet sin gamle hjemmebane Recreation Ground til en supermarkedkjede. Til å være et såpass nytt stadion, har Wessex Stadium en solid dose med både karakter og sjarm. Man tok til og med med seg de klassiske flomlysene fra sin gamle hjemmebane! Her har man flotte ståtribuner med bølgebrytere i klubbfargene (som også passet til dagens ‘hjemmelag’), og disse følger til og med svingene rundt banen, slik jeg liker det. Det er i det hele tatt et flott stadion å se fotball på.

Det var duket for seriestart for de to lagene som nå skulle i aksjon, og som jeg så vidt var inne på, snakket jeg litt med et par Hamworthy-supportere for å komme til bunns i stadion-situasjonen. Samtidig måtte jeg jo selvsagt spørre hva slags forhåpninger eller forventninger de hadde til sesongen rent sportslig. Kunne de gjenta bedriften fra i fjor, da de altså ble opprykks-kvalik? En av de mente at han håpet å kunne kjempe på øvre halvdel igjen, og kompisen nikket enig og la til «gjerne så høyt som mulig». Hva Willand Rovers gjelder, fikk jeg også en av deres tilreisende i tale, og uten at jeg skal uttale meg om hvorvidt han var representativ i så måte, fryktet han at det denne sesongen vil kunne dreie seg om å beholde plassen for klubben fra Devon.

Med innkjøpt burger og Bovril tok jeg oppstilling i det ene hjørnet og så lagene innta banen mens jeg satt maten til livs. I det 18. minutt hadde gjestene ballen i nettet, men linjemannen var oppe med flagget for å markere for offside. Kun minuttet etter var hjemmelaget nære på da Cam Munn stormet inn i feltet og avsluttet i stolpen. Etter dette var det lite som skjedde frem mot sidebyttet mens jeg benyttet resten av omgangen til å ta en foto-runde rundt banen. Det sto fortsatt 0-0 halvveis, men etter hvilen livnet det til litt. Tidlig i omgangen fikk nemlig hjemmelagets Maxwell Buckler det røde kortet, og da vi nærmet oss timen spilt led gjestenes Ryan Guppy samme skjebne, slik at det nå var spill ti mot ti.

Willand Rovers hadde et hjørnespark som gikk rett i mål, men dommeren hadde blåst for frispark utover. Etter et par sjanser begge veier, tok bortelaget ledelsen tjue minutter ut i omgangen. En corner ble headet i tverrliggeren, men returen ble stanget inn av Owen Howe. Det sto 0-1. Med et kvarter igjen av ordinær tid dømte dommeren straffespark til Willand Rovers og viste samtidig ut Crit Clarke, slik at Hamworthy nå var redusert til ni mann. Charlie Wright gjorde ingen feil fra straffemerket, og dermed 0-2. Etter dette gikk tilsynelatende litt av luften også ut av kampen, og det ble ikke flere mål. Det endte altså 0-2 foran 125 tilskuere, og Willand Rovers kunne ta med seg tre poeng tilbake til Devon.

Selv skulle jeg ikke videre til Devon, men til Hampshire, der jeg som nevnt hadde booket overnatting i Eastleigh. Jeg hadde bestilt taxi som kom for å frakte meg tilbake til Weymouth togstasjon, der jeg nå hadde tid til en pint på Railway Tavern før toget skulle gå. Jeg ble med så langt som til Southampton Central, der jeg byttet tog og deretter unnagjorde dagens siste korte etappe opp til Eastleigh. Der hadde jeg betalt £29,99 for overnatting ved Travelodge Eastleigh Central, som ligger tvers over veien for togstasjonen i Eastleigh. Vegg-i-vegg med dette hotellet ligger dessuten Wetherspoons-puben The Wagon Works, så det var et praktisk sted å innta en sen middag etter å ha sjekket inn litt etter klokken åtte på kvelden. Siden jeg først var i Eastleigh, måtte jeg også en tur innom Steam Town Brewery Co, før kvelden ble avsluttet med et glass på The Spitfire.

Revisit:
Hamworthy United v Willand Rovers 0-2 (0-0)
Southern League Division One South
Wessex Stadium (at Weymouth), 13 August 2023
0-1 Owen Howe (66)
0-2 Charlie Wright (pen, 76)
Att: 125
Admission: £10
Programme: None (online only)

Next game: 14.09.2023: Stockport Town v Stockport Georgians
Previous game: 12.09.2023: Garw SBGC v Aberfan

More pics

Lørdag 12.08.2023: Garw SBGC v Aberfan

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det var til duskregn at jeg våknet i Haverfordwest, langt ute i det sørvestlige Wales, og det hadde tydeligvis også regnet i løpet av natten. Frokost var inkludert ved Hotel Mariners, så den ble inntatt der før jeg gikk for å pakke og deretter sjekket ut. Det hadde sluttet å regne da jeg gikk mot Haverfordwest stasjon for å komme meg med 09.25-toget østover. Det skulle jeg være med så langt som til Bridgend, og turen dit tok rett i overkant av to timer. Planen for dagen for å besøk en bane som har figurert svært høyt på min ønskeliste en god stund; nemlig Blandy Park, som er hjemmebanen til Garw SBGC. Værmeldingen om store mengder regn hadde imidlertid skapt en viss bekymring, og det var også grunnen til at jeg tok toget såpass tidlig til Bridgend, slik at eventuelle dårlige nyheter om avlysning ville gi meg bedre muligheter til å legge om kursen til andre destinasjoner dersom de kom tidlig nok.

Garw-folket virket imidlertid nokså positive, heldigvis, og dermed hadde jeg nå litt tid å slå i hjel i Bridgend før jeg skulle videre bussen opp mot Pontycymer, der de hører hjemme. Jeg tittet først innom The Railway, før jeg spaserte videre til Wetherspoons-puben The Wyndham Arms. Buss nummer 72 gikk hver halvtime, og jeg fant ut at jeg fortsatt hadde såpass god tid at jeg også unnet meg en rast på Tair Pluen, som ligger rett over veien for bussterminalen i Bridgend. Jeg gikk etter hvert for å ta 13.10-bussen, og bussjåføren kvitterte ut en dagsbillett for Bridgend-området til £5, da han mente det var billigere enn å kjøpe to enkeltbilletter. Bussen brukte rundt 25 minutter opp til sørlige delen av landsbyen Pontycymer, der jeg hoppet av med en snau time til avspark.

Pontycymer er landsby som ligger i et dalføre en drøy mil nord for Bridgend, og som så mange andre landsbyer i området har den en lang tilknytning til gruvedrift, og kullet har vært helt sentralt her, selv om det nå begynner å bli en stund siden det var slutt på gruvedriften. Klubben jeg denne dagen skulle besøke har tatt sitt navn fra elven Garw, som renner i bunnen av den trange dalen på sin vei mot Bridgend. Pontycymer ligger smal og langstrakt med bebyggelse oppover i dalsiden, og har et innbyggertall som oppgis å være rundt 2 500. ‘Pont’ er det walisiske ordet for bro, og ‘cymer’ beskriver et sted hvor flere elver eller bekker møtes, slik tilfelle er her. Så da bør også landsbyens navn være forklart.

Rett oppe i veien fra der jeg gikk av bussen, fant jeg inngangen til Blandy Park mellom noen av husene, og ved inngangspartiet kunne jeg betale meg inn med £3. Her sto vi oppe i skrenten i forhold til banen som ligger nede ved elven som renner forbi, og det hele har en nokså spektakulær beliggenhet. Siden jeg måtte slepe med meg bagasjen på kamp, ble jeg av en kar i inngangspartiet først tatt for å være spiller, og det får jeg vel kanskje tross alt ta som et kompliment. Da jeg spurte om jeg kunne slenge fra meg bagen et sted, ble jeg sendt inn i klubbhuset, der jeg møtte på Dai, som identifiserte meg som den norske groundhopperen han hadde sett melde sin ankomst. Han virket nærmest å være en slags altmuligmann for klubben, i tillegg til å være en trivelig type. Han viste meg et rom der jeg kunne sett fra meg bagen til etter kampslutt, og ga meg etter hvert en solid innføring i temaet Garw SBGC.

Denne klubben ble i 1945 stiftet under navnet Garw Athletic, og tok sju år senere plass i Welsh Football League. De spilte mange år på nivå to og tre av walisisk fotball, der man som kjent ikke hadde noen nasjonal toppdivisjon før 1992. Etter noen år nede på nivå fire, hadde klubben noen gode år rundt og like etter årtusenskiftet. Opprykk fra Welsh Football League Division Three våren 2000 ble ett år senere fulgt opp med en andre strake divisjonstittel og opprykk til Division One. Tilbake på nivå to i Welsh Football League Division One, noterte de seg våren 2002 for en fjerdeplass, men de skulle snart få det tyngre. I 2008, 2009 og 2010 rykket de ned tre sesonger på rad, og det siste av disse nedrykkene betød et farvel med Welsh Football League etter over et halvt århundre i den ligaen (som nå for øvrig også er en saga blott etter de seneste omstruktureringene av den walisiske fotball-pyramiden for noen år siden).

Det var for øvrig i 2008 at klubben tok dagens navn, med en forkortelse som står for Garw Seniors, Boys and Girls Club). Etter det nevnte nedrykket i 2010, tok klubben plass i South Wales Senior League, der de umiddelbart rykket ned som jumbo for fjerde år på rad. De befant seg fortsatt i denne ligaens ‘andredivisjon’ da den i 2015 slo seg sammen med South Wales Amateur League og stiftet dagens South Wales Alliance League, som Garw SBGC dermed var med i fra starten. De spilte seg opp til den ligaens toppdivisjon før Covid satt en foreløpig stopper for videre spill, men rykket ved slutten av forrige sesong ned igjen til det som nå har blitt omdøpt til Championship-divisjonen av South Wales Alliance. For ordens skyld er dette nå ensbetydende med nivå fem av den walisiske pyramiden.

Etter at Dai hadde foret meg med masse informasjon om både klubben, den tidligere gruvedriften på stedet, og en del andre ting, spurte jeg om han hadde tro på en umiddelbar retur til denne ligaens toppdivisjon; Premier Division. Det hadde han ikke, og fastslo at favorittene i så måte var Ely Rangers, før han la til at også dagens motstander Aberfan er toppet foran Garw av bookmakerne. En annen kar som omtalte seg selv som ‘the river rat‘ der han sto og trakk på seg vadeutstyr og gjorde seg klar for jobben med å hente baller i elven som renner forbi, fryktet til og med at Garw kan komme til å få en tung sesong og slite på nedre del av tabellen. Inne på det som egentlig så mest ut som et vaskerom, hadde Dai en liten bar der han trakk frem en Strongbow til meg fra kjøleskapet, og jeg overlot ham til diverse plikter mens jeg tittet litt på bilder etc i klubbhuset.

Blandy Park er som nevnt en bane som hadde figurert meget høyt på min ønskeliste, og den er da også nokså ikonisk i groundhopper-miljøet. Nå kunne jeg endelig huke den av og ta en nøyere kikk mens klokken nærmet seg 14.30 og avspark. Det er rett og slett vanskelig å beskrive Blandy Park på en måte som yter den rettferdighet, men tilskuerfasilitetene befinner seg på den ene langsiden, der man står høyt oppe i skrenten i forhold til selve banen, og således har flott utsikt over det som skjer ute på gressmatta. Et utbygg utenfor klubbhuset gir tak over hodet, og herfra er det en lite nettverk av trapper og gangveier som leder ned til banen. På bortre langside renner som nevnt elven forbi rett ved siden av. Dette er nok ikke noe for de som foretrekker toppfotballens moderne arenaer, men for feinschmeckere som elsker slike anlegg med sjarm, er Blandy Park midt i blinken.

Dette var duket for sesongåpning i divisjonen, og Garw SBGC scoret sesongens første mål allerede i kampens første minutt. Jeg hadde kun noe sånt som 13 sekunder på min stoppeklokke da et slapt tilbakespill ble snappet opp av Elliott Williams som satt inn 1-0. Aberfan hadde ballen i nettet i det femte minutt, men dommeren så noe inne i feltet og blåste frispark utover. Likevel var vi like langt kun et minutt senere , da Jaymie Wearn utlignet på glimrende vis ved å plassere ballen i krysset. 1-1, og kun to minutter senere hadde gjestene snudd kampen. En kort corner, og en avslutning fra Joshua Powell som snek seg inn nede ved stolpen i det nærmeste hjørnet. Himmelen hadde for øvrig åpnet seg over Blandy Park rett rundt avspark, og det ble nå spilt i øs pøs regnvær. Aberfan hadde en god sjanse til å øke ledelsen da en av deres spillere ble spilt gjennom, men avslutningen gikk over. I stedet utlignet Rhys Stevens for Garw med en glimrende scoring i det 39. minutt, og 2-2 sto seg frem til pause.

Jeg hadde benyttet første omgang til å ta en liten tur ned til banen og over mot bortre langside, og var nå våt til skinnet da jeg kom opp igjen i klubbhuset for å søke ly og forhåpentligvis tørke litt. Det hadde kanskje vært en god idé å ta med seg paraplyen jeg hadde i bagen, men men.. Dai hentet påfyll fra kjøleskapet til meg mens vi ventet på andre omgang, og forholdene ute på banen gjorde at jeg begynte å frykte for avlysning. Det hadde kanskje vært større grunn til å frykte det eksempelvis over grensen i England, men man vet aldri. Jeg elsker å se på slike kamper der det er vått og gjerne gjørmete, men samtidig blir man stående med en følelse av usikkerhet knyttet til hvorvidt kamplederen vil la det fortsette. Det virket heldigvis aldri å være noe tema denne dagen, og snart var lagene utpå igjen.

I omgangens andre minutt tok bortelaget Aberfan igjen ledelsen. Et gjennomspill ble fulgt med runding av keeperen, men avslutningen ble blokkert på streken av en spiller som kom seg tilbake i grevens tid. Returen ble imidlertid satt inn av Luke Tarr, og det sto 2-3. Etter en times spill slo Garw tilbake da Arjen Matthews styrte inn utligningen til 3-3 fra en corner, og få minutter senere holdt de på å score fra en corner igjen, men denne gang ble ballen headet i tverrliggeren. Kampen sto og vippet, men med fem minutter igjen var det gjestene som tok ledelsen 3-4. Jaymir Wearn ble tomålsscorer etter å ha sendt i vei et skudd som Garw-keeperen kun klarte å endre retning på før den gikk i mål. 3-4 ble til slutt også sluttresultatet i en veldig artig kamp.

Jeg gikk for å hente bagasjen og takke for meg, og ble invitert med opp på den lokale puben, der folket skulle samles. Det var fristende, og det hadde forresten også sluttet å regne, men jeg følte jeg burde komme meg tilbake til Bridgend med første buss siden jeg tross alt hadde en lang vei til kveldens overnattingssted. Derfor takket jeg høflig nei takk til den hyggelige invitasjonen, og tok i stedet oppstilling på bussholdeplassen. Tilbake i Bridgend var det bare å tusle til jernbanestasjonen og vente på toget til Cardiff Central, der jeg skulle bytte tog. Ved ankomst i den walisiske hovedstaden så jeg imidlertid at 18.00-toget videre var innstilt, slik at jeg måtte vente på avgangen en time senere. Det gjorde jeg med en pint på The Cambrian Tap, der jeg slo av en prat med noen QPR-fans som hadde sett sitt lag i Cardiff denne dagen.

19.00-toget med Taunton i panna gikk heldigvis som planlagt, og rundt én time og tjue minutter senere kunne jeg stige av på stasjonen Weston Milton. Her befant jeg meg i et område av Weston-super-Mare, og hadde omtrent et kvarter å gå til Western Beaches Guest House, der jeg hadde betalt £35 for overnatting. Siden det ikke var altfor sent, gikk jeg etter hvert tilbake der jeg hadde kommet fra, og unnet meg et glass eller to på puben The Borough Arms, der de lokale så ut til å ha en trivelig lørdagskveld. Jeg overlot festlighetene til de da jeg etter hvert tømte glasset og spaserte tilbake til min base for å få litt søvn etter en lang dag på farten. Endelig hadde jeg fått besøkt Garw SBGC og deres Blandy Park, og det skulle bli stående som et høydepunkt på turen.

Welsh ground # 24:
Garw SBGC v Aberfan 3-4 (2-2)
South Wales Alliance Championship
Blandy Park, 12 August 2023
1-0 Elliot Williams (1)
1-1 Jaymie Wearn (6)
1-2 Joshua Powell (8)
2-2 Rhys Stevens (39)
2-3 Luke Tarr (47)
3-3 Arjen Matthews (61)
3-4 Jaymie Wearn (86)
Att: 47 (h/c)
Admission: £3
Programme: None

Next game: 13.08.2023: Hamworthy United v Willand Rovers (@ Weymouth)
Previous game: 11.08.2023: Haverfordwest County v Pontypridd United

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Fredag 11.08.2023: Haverfordwest County v Pontypridd United

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Det var på tide med en lengre tur til Storbritannia igjen, og i 03.00-tiden ble jeg hentet av en drosjebil som fraktet meg inn til Fredrikstad bussterminal, der jeg skulle ha flybussen til Gardermoen klokken 03.30. Jeg hadde bestilt plass på British Airways sin 07.40-avgang til London Heathrow, som landet litt forsinket på engelsk asfalt. Det var imidlertid ikke i England at turens første kamp skulle finne sted, men langt vest i det sørlige Wales, så det var bare å fortsette ferden dit ved å først komme meg med 09.58-toget inn til London Paddington, der jeg tok plass på 10.46-toget til Swansea. Jeg ble med til nevnte endestasjon, men hadde fortsatt et godt stykke igjen til Haverfordwest, som var min destinasjon.

Fra Swansea kunne jeg ventet på direktetoget som skulle innom Haverfordwest, men reiseplanleggeren mente at jeg ville få en noe tidligere ankomst ved å toge videre til Carmarthen og derfra til Narberth for å ta buss siste strekke derfra, så etter en rask røykepause ble jeg med 13.57-toget til Carmarthen, der jeg byttet til 14.52-toget som jeg ble med så langt som til den lille stasjonen Narberth. Like oppe i veien fra stasjonen skulle det være en bussholdeplass hvor bussen mot Haverfordwest skulle stoppe, og det viste seg å stemme. Sjåføren stusset hvorfor jeg ikke hadde valgt å ta toget direkte til Haverfordwest, men kvitterte ut en billett til £4,20, og snaut ti minutter før klokken slo fire på ettermiddagen kunne jeg stige av i Haverfordwest og sette kursen mot min base i byen.

Haverfordwest er administrasjonsby for Pembrokeshire, som er det sørvestlige av de walisiske grevskapene. Byen som på walisisk heter Hwlfford ligger på begge sider av elven Cleddau, og var tidligere en viktig sjøfartsby med stor ullindustri, men den mistet mye av sin betydning etter de engelske borgerkrigene; ikke minst til fordel for dypvannshavnen i Milford Haven. I dag er Haverfordwest et handels- og detaljsenter for de omkringliggende områdene, i tillegg til at den er en populær base for turister som besøker Pembrokeshire-kysten. Haverfordwest har i dag rett i underkant av 15 000 innbyggere, og nå befant jeg meg for øvrig lenger vest i Wales enn jeg noen gang hadde vært tidligere. £79 hadde jeg punget ut med for overnatting og frokost ved Hotel Mariners, og jeg ble raskt sjekket inn.

Klokken hadde så vidt passert fire da jeg ankom hotellet, og med såpass få timer til kampstart, var det ingen grunn til å bli værende lenger enn nødvendig på hotellrommet. Få minutter senere var jeg derfor på vei ut igjen i den walisiske byen, og neste post på programmet var nå å få seg et måltid. Det ble gjort ved byens Wetherspoons-pub, The William Owen, der en Beef Madras ble skylt ned med en flaske j2o. Deretter kunne jeg mett og fornøyd ta en ørliten pub-runde ved å gå videre til The Bristol Trader, der turens første pint ble en Thatchers Haze. Neste stopp ble Friars Vaults, og da jeg gikk mot kveldens kamparena og passerte Farmers Arms lot jeg meg også friste til en tur innom der. Det var med drøyt tre kvarter til kampstart at jeg omsider ankom Bridge Meadow Stadium, der Haverfordwest County skulle ta imot Pontypridd United til kamp (og sesongstart) i den walisiske toppdivisjonen.

Klubben jeg skulle besøke ble i 1899 stiftet under navnet Haverfordwest FC, ble to år senere omdøpt til Haverfordwest Town, og i 1936 til Haverfordwest Athletic. De var i 1956 at de tok dagens navn etter å ha rykket opp til toppdivisjonen i Welsh Football League, som også var ensbetydende med den øverste divisjonen for klubbene i sør-Wales. Våren 1957 tok de tittelen i sin debutsesong, men i 1974 måtte de omsider ta turen ned igjen. Historien gjentok seg da de i 1980 rykket opp igjen og fulgte opp med å som nyopprykket lag hanke inn en ny ligatittel våren 1981. 1980-årene ble deretter i stor grad dominert av Barry Town, men da de valgte å returnere til engelsk non-league (noe som ble nokså midlertidig) var det duket for andre, og Haverfordwest County vant sin tredje ligatittel i 1990.

Walisisk fotball hadde som kjent ingen nasjonal toppdivisjon som dekket hele landet før den i 1992 omsider ble etablert under navnet League of Wales. Haverfordwest County var en av klubbene som fikk være med fra starten, men det varte ikke altfor lenge, for etter 1993/94-sesongen valgte de å trekke seg og ta frivillig degradering. Tre år senere var de imidlertid tilbake, og holdt seg i toppdivisjonen frem til nedrykket i 2011. I denne perioden noterte de seg for den beste ligaplasseringen i en nasjonal toppdivisjon, med tredjeplassen våren 2004. Det betød også europacup- spill, med i UEFA-cupens første kvalifiseringsrunde tapte de for islandske FH. 2004/05-sesongen var uansett nokså god for The Bluebirds, for de var første (og hittil eneste) gang semifinalist i den walisiske cupen, samtidig som de noterte seg for en fjerdeplass i ligaen.

Etter nedrykket i 2011, rykket de opp igjen i 2015, men det ble med én sesong da de måtte ned igjen etter å ha endt som jumbo. Det var først etter en 2019/20-sesong som ble stanset av Covid at de fikk rykke opp. Det skjedde etter at man beregnet sluttabellen ut fra poengsnitt, og siden Swansea University ikke hadde lisens til å spille i toppdivisjonen, gikk opprykket i stedet til toeren Haverfordwest County, som siden har holdt seg i toppdivisjonen som nå heter Cymru Premier. Forrige sesong sikret de seg spill i Europa Conference League, og skulle dermed ut i europacupspill for andre gang. Det skjedde denne sommeren, og etter at de måtte straffesparkkonkurranse til, tok de seg av nordmakedonske Shkëndija i første kvalifiseringsrunde, før de i runden etter måtte gi tapt for færøyske B36 Tórshavn etter ekstraomganger.

Årets hjemmekamper i europacupen ble for øvrig spilt i den walisiske hovedstaden, på hjemmebanen til Cardiff City, og det har selvsagt sammenheng med at Bridge Meadow Stadium ikke har lisens for europacupspill. Det er uansett et fint og koselig anlegg de har, og etter å ha vist frem billetten til £7,50 (pluss en avgift på originale £1,36 for å gjøre jobben deres), kunne jeg selv ta det i nærmere øyesyn. Slik jeg forstår det var det klubbens hjemmebane som var bakgrunnen for den nevnte degraderingen i 1994, og at det hadde å gjøre med en planlagt oppgradering av stadionet samtidig som de slet med å finne en passende midlertidig hjemmebane som oppfylte kravene for spill i toppdivisjonen. Men om jeg har forstått det rett, er dagens anlegg et resultatet av denne oppgraderingen på midten av 1990-årene, da det kan virke som om de rett og slett bygget et nytt stadion.

Midt på den ene langsiden har Bridge Meadow Stadium en flott hovedtribune som strekker seg omtrent en tredjedel av banens lengde. Foran denne finner man laglederbenkene. På motsatt langside står ytterligere to sittetribuner, men disse er av den moderne, prefabrikerte sorten. Mellom disse to har man et høyere bygg som blant annet blir brukt til å filme fra. Bortsett fra det er det stort sett åpen såkalt hard standing rundt anlegget, med et par trinn terracing her og der. Jeg hadde kommet inn på den ene kortsiden, kalt Town End, og der finner man også klubbhuset. Etter å konstatert at de dessverre ikke hadde noe kampprogram å by på i anledning kveldens kamp, var det dit jeg satt kursen for å unne meg en pint for avspark. Dette var en av to kamper som skulle starte 2023/24-sesongen av Cymru Premier, og det var ikke den arge rivalen Carmarthen Town som var motstander (de har rykket ned til Cymru South), men Pontypridd United som går løs på sin andre sesong i Cymru Premier.

Noen hjemmefans jeg snakket med var optimistiske med tanke på å kunne starte sesongen med tre poeng, men advarte likevel mot et Pontypridd som de betegnet som et meget fysisk lag. Det viste seg å stemme, men det var vertene som fikk den første sjansen etter et langt innkast inn i feltet. Avslutning fra godt hold gikk imidlertid høyt over. Det var imidlertid gjestene som kom nærmest før hvilen, da en av deres spillere dro av en motstander og fra 15 meter sendte i vei et skudd med retning mot det bortre krysset, men hjemmekeeperen fikk slått ballen over til hjørnespark. Sistnevnte måtte igjen i aksjon like før pause for å hamle opp med en presset avslutning som fikk en litt vemmelig dupp. Det var målløst til pause.

Pontypridd fikk andre omgangs første mulighet da hjemmelaget rotet bort ballen i egen forsvar, men avslutningen fikk like utenfor. Da vertene igjen somlet bort ballen på egen halvdel litt senere, kom Pontypridd enda nærmere, og Haverfordwest County kunne takke sin keeper for at det fortsatt sto 0-0. Hjemmelaget var deretter frempå med et par muligheter, og en av avslutningene ble blokkert til corner, men var tilsynelatende nære på å ende med et selvmål. Begge lag jaktet et vinnermål, men ingen av de fikk uttelling, og dermed endte turens første kamp målløst 0-0 foran 536 betalende tilskuere. Jeg vet ikke hvem som var mest fornøyd eller misfornøyd med det, men i sannhetens navn var nok kanskje gjestene nærmest en scoring i en nokså jevn kamp.

Det var ingen grunn til bli igjen noe særlig lenger enn nødvendig, så jeg gikk snart ut portene og trasket tilbake mot sentrum, der jeg slo meg ned med en flytende forfriskning på The George’s. Kvelden ble avsluttet med et glass på Greyhound Inn før jeg tuslet tilbake til hotellet for å finne senga. Etter en våkenatt hadde jeg heldigvis fått litt søvn både på flyet og på toget tidligere, men så likevel frem til en god natts søvn. Dagen etter skulle jeg litt østover igjen, men holde meg i det sørlige Wales – i hvert fall frem til etter min planlagte kamp, som jeg må innrømme at værmeldingene gjorde at jeg var litt bekymret for.

Welsh ground # 23:
Haverfordwest County v Pontypridd United 0-0 (0-0)
Cymru Premier
Bridge Meadow Stadium, 11 August 2023
Att: 536
Admission: £7,50 (+ £1,36 booking fee)
Programme: None

Next game: 12.08.2023: Garw SBGC v Aberfan
Previous game: 08.08.2023: Hafslund v Kambo
Previous UK game: 14.03.2023: Morecambe v Charlton Athletic

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Tirsdag 08.08.2023: Hafslund v Kambo

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Nå nærmet det seg avreise for min store august-tur til Storbritannia, som kun var et par dager unna, og fortsatt var det ferie fotball-tørke her hjemme. Denne tirsdagskvelden ble ‘redningen’ nok en gang en treningskamp; denne gang mellom Hafslund og Kambo. Igjen fikk jeg med meg Pål med på kamp, og vel fremme ved Hafslundbanen traff vi ikke helt uventet også på erke-sarping og breddeball-høvding Trond Sæterøy som også alltid er trivelig selskap. Jeg klarer imidlertid fortsatt ikke helt å besøke Hafslundbanen uten å ergre meg litt når jeg går forbi gressbanen som nå dessverre ligger der ubrukt, men slik er det.

Uværet Hans hadde foreløpig ikke gjort altfor mye ugagn – i hvert fall ikke i vårt område, så det var ingen grunn til at det ikke skulle kunne spilles kamp demme kvelden. Både Hafslund og Kambo spiller i Østfold-kretsens 6. divisjon, men i hver sin avdeling. Jeg hadde før sesongstart sett for meg at Hafslund i hvert fall skulle kunne hevde seg på øvre halvdel, om kanskje ikke helt i toppen med lag som Torp og Trøgstad/Båstad, men de kavet i stedet på nedre halvdel og hadde vel muligens skuffet litt hittil i sesongen. Tilsvarende var også Kambo på nedre halvdel av sin avdeling, der Navestad i ettertid dessverre har trukket laget.

Hafslund tok ledelsen 1-0 i det 12. minutt, og det var egentlig det eneste som skjedde av interesse foran de to målene. Etter dette var det rett og slett en temmelig svak og sjansefattig kamp vi ble vitne til. Pål klaget lattermildt over at jeg hadde dratt ham med på en så nitrist kamp, men bet tennene sammen. Ut fra den oppsummeringen forstår man sikkert at 1-0 sto seg både til pause, og gjennom hele andre omgang, slik at det også ble sluttresultatet. Dette ble min siste kamp i Norge før min store tur til Storbritannia, så det var bare å komme seg hjem å planlegge litt før jeg skulle forlate de her hjemme til å hanskes Hans uten meg.

Revisit:
Hafslund v Kambo 1-0 (1-0)
Friendly
Hafslundbanen (KG), 8 August 2023
1-0 ?? (12)
Att: 14 (h/c)
Admission: Free

Next game: 11.08.2023: Haverfordwest County v Pontypridd United
Next norwegian game: 07.09.2023: Sandaker v Holmen 2 (@ Muselunden KG)
Previous game: 07.08.2023: Torp v Trosvik

More pics

Mandag 07.08.2023: Torp v Trosvik

Mens folk flest var bekymret for det varslede uværet Hans og dens eventuelle herjinger, bestemte jeg meg for å trosse værmeldingene og ta turen ut for å se litt fotball. Siden vi fortsatt var inne i sommerens ‘tørkeperiode’ hva norsk fotball gjelder, valgte jeg nemlig å benytte anledningen når Torp tross alt hadde invitert Trosvik til treningskamp. Tørkeperiode var det imidlertid ikke ute, så jeg måtte forhøre meg om hvorvidt det faktisk ble kamp eller om de involverte hadde latt seg skremme av værmeldingen, men Kenth Børresen hevdet at det ikke var noe som foreløpig skulle tilsi avlysning, og lovet å gi beskjed om det skulle endre seg. Det trengte han heldigvis aldri å gjøre, for kamp ble det.

Her i dette området slapp vi tydeligvis billig unna Hans sine herjinger, og også denne mandagen kom det mindre regn her enn mange hadde fryktet. Til tross for en heftig skur eller to i løpet av kvelden, var det slett ikke så verst. Torp spiller som kjent i 6. divisjon, der de denne sesongen gjør det meget godt, mens Trosvik er å finne i 5. divisjon etter opprykket i 2021. Mye tyder på at dette kan vise seg å bli en 5. divisjons-oppgjør i 2024, men nå skal vi selvsagt ikke ta noen verdens ting på forskudd. Nå har jeg ingen voldsomt inngående kjennskap til Trosvik-laget, men ved ankomst Sportsplassen så jeg at Torp i hvert fall så ut til å manglet et par av sine brikker.

Det var da også Trosvik som tok tak i kampen og også tok ledelsen i det 9. minutt, da et flott innlegg ble fulgt opp med en like fin heading, og det sto dermed 0-1. Trosvik fortsatte å kjøre på, og vi lurte litt på om det kanskje var en aldri så liten divisjonsforskjell vi så gjøre seg gjeldende i første omgang. Gjestene var nære på å doble ledelsen med et skudd som Torp-keeper Chrisse Hansen fikk slått i tverrliggeren. På overtid av første omgang var Trosvik frempå igjen med et skummelt innlegg som igjen slo i tverrliggeren. Jeg hadde talt meg frem til at vi var 23 fremmøtte tilskuere som hadde trosset værgudene, og de kunne konstatere at det sto 0-1 ved pause.

Etter sidebyttet doblet Trosvik ledelsen i det 53. minutt, og det skjedde i form av et skudd nede i hjørnet. 0-2, men Torp virket å henge bedre med nå, og det hadde jevnet seg mye mer ut. Med et kvarter igjen var Torp veldig nære på en redusering, med headingen fra Emil Thorvaldsen gikk i tverrliggeren. I stedet fikk Trosvik straffespark med drøyt fem minutter igjen, og det betød 0-3. På overtid satt de også spikeren i kista med 0-4, slik at det dermed ble litt unødvendig stygt for torpingene til slutt. Forhåpentligvis hadde de uansett fått en grei gjennomkjøring før alvoret skulle starte opp igjen og de skulle fortsette jakten på avdelingstittel og opprykk.

Revisit:
Torp v Trosvik 0-4 (0-1)
Friendly
Sportsplassen, 7 August 2023
0-1 ?? (9)
0-2 ?? (53)
0-3 ?? (pen, 85)
0-4 ?? (90+1)
Att: 23 (h/c)
Admission: Free

Next game: 08.08.2023: Hafslund v Kambo
Previous game: 29.07.2023: Sarpsborg FK v Ekholt

More pics

Lørdag 29.07.2023: Sarpsborg FK v Ekholt

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg var nå tilbake fra turen til Romania, Bulgaria og Moldova, men matforgiftningen jeg hadde pådratt meg der nede hadde satt sine spor. Det var nå halvannen uke siden jeg ble dårlig, og en snau uke siden hjemkomsten på søndag ettermiddag helgen før, og selv om jeg var over det aller verste, var jeg fortsatt ikke helt i toppform. Likevel tok jeg sjansen på en tur ut, og turen skulle av alle steder gå til Sarpsborg og kunstgressbanen på Kurland, der Sarpsborg FK skulle ta imot Ekholt til treningskamp. Der skulle jeg dessuten få godt selskap siden også Pål hadde meldt sin interesse for å være med.

Nå er jo dette en tid på året der man kan få litt fotball-abstinenser om man befinner seg hjemme i Norge, for mens været og gressbanene er på sitt beste (ikke det at de brukes særlig mye lenger, dessverre) så skal fotballen ha en unødvendig lang ferie. Derfor kom denne treningskampen godt med for de fotball-hungrige, og vi ankom Kurland med et kvarters tid til avspark. Sarpsborg FK fra 4. divisjon skulle altså være vertskap for Ekholt fra 5. divisjon, og da jeg så disse to møtes i VAR-test på Sarpsborg Stadion tidlig i februar i år, var det sarpingene som vant overbevisende med 6-0. Nå har Ekholt riktignok styrket seg siden det, og kjempet i toppen av 5. divisjon, men jeg ble likevel svært overrasket av det vi skulle få se.

Det hadde vært sjanser begge veier i den første halvdelen av første omgang, men det var likevel ikke ufortjent at Ekholt tok ledelsen i det 24. minutt. Et innlegg ble nesten styrt i eget mål, keeper reddet, men returen ble satt i mål av det jeg mener var Christian Bretun Ahlsen. Så fulgte to raske mål med rundt ti minutter til pause, og Ahlsen var vel også mannen bak det tredje etter et flott angrep. Nå skal det nevnes at SFK så nokså tynt besatt ut på benken, men jeg tar ingen ting bort fra Ekholt av den grunn. Det sto 0-3 til pause, og sarpingene skal være glad for at det var en treningskamp uten poeng på spill.

Selv om det var SFK som startet andre omgang best, var det nemlig Ekholt som fortsatte å kjøre på med scoringer i det 54. og 71. minutt. Med nok en scoring i det 80. minutt sto det 0-6, og det begynte å bli direkte pinlig for sarpingen. Ydmykelsen var komplett da Ekholt tre minutter senere headet inn nok en scoring fra corner og med det fastsatt sluttresultatet til 0-7. Jeg vet ikke hva de to lags trenerapparat fikk ut av denne kampen, men forhåpentligvis fikk de noen svar før sesongen skulle starte opp igjen uti august måned. For Ekholt sin del bør det i hvert fall ha vært en aldri så liten boost og noe positivt å ta med seg inn i ligaspillet.

Revisit:
Sarpsborg FK v Ekholt 0-7 (0-3)
Friendly
Kurland, 27 July 2023
0-1 Christian Bretun Ahlsen (24)
0-2 ?? (34)
0-3 Christian Bretun Ahlsen (36)
0-4 ?? (52)
0-5 ?? (71)
0-6 ?? (80)
0-7 ?? (83)
Att: 27 (h/c)
Admission: Free

Next game: 07.08.2023: Torp v Trosvik
Previous game: 20.07.2023: Zimbru Chisinau v La Fiorita
Previous norwegian game: 26.06.2023: Moss 2 v Tistedalen

More pics

Torsdag 20.07.2023: Zimbru Chisinau v La Fiorita

Allerede i 5-tiden var jeg oppe, og en halvtimes tid senere hadde jeg sjekket ut og var på vei over veien til jernbanestasjonen Gara de Nord for å ta meg til flyplassen der jeg skulle være med TAROM sin 08.20-flyvning fra Bucuresti til Chisinau. Toget var i rute, og jeg var på flyplassen i god tid, så jeg kunne presse ned en pizzabit til frokost selv om apetitten denne morgenen ikke var noe å skryte av. Jeg hadde betalt rett i overkant av 100 euro for flybilletten, og flyet brukte ganske nøyaktig en time på ferden til Moldova. Utenfor flyplassterminalen står lurendreierne nærmest i kø for å lure turister som skal inn til sentrum, men jeg kom meg dit inn og til Bed & Breakfast Olso, der jeg hadde betalt 950 kroner for to netters kost og losji, selv om sniken da krevde enda mer penger fordi han hadde kjørt feil og tatt en omvei.

Jeg hadde vært litt skeptisk til dette etablissementet, men det viste seg ikke bare å være et skikkelig hotell, men sannsynligvis også det beste jeg bodde på på turen. I hvert fall hadde jeg turens beste rom, som jeg installerte meg på etter å ha sjekket inn. Jeg var tidlig ute, og fikk valget mellom å slenge fra meg bagasjen i et par timer eller å betale noen kroner ekstra for å sjekke inn tidlig. Jeg valgte det sistnevnte siden jeg plutselig følte meg ganske slapp og uggen. Der sovnet jeg rett og slett på senga, og våknet noen timer senere i enda litt dårligere form. Likevel følte jeg at jeg måtte ut en tur, så jeg kom meg etter hvert opp av senga og gikk en tur for å sjekke ut Taproom 27. Det viste seg å være et glimrende sted, men det ble vel med to glass siden formen ikke var all verden, og jeg tok tidlig kvelden.

Chisinau er største by og hovedstad i Moldova, som i 1991 ble en selvstendig nasjon etter mange år som Sovjetrepublikk. Det hadde da vært stemning for å bli en del av Romania, som man også tidligere har vært en del av, men da en folkeavstemning ble arrangert i 1994, var det i stedet solid flertall for selvstendighet. Chisinau – som også er kjent under det russiske navnet Kishinev – har et innbyggertall på godt over 700 000, og det vil si at nesten en tredjedel av landets befolkning bor i byen. Også her ble man under Sovjet-tiden offer for tyrannen Stalins russifisering, der mange lokale ble deportert til Sibir og erstattet med russiske innflyttere. Her i Chisinau hadde jeg faktisk litt følelsen av å være i en tidligere Sovjetstat (i motsetning til land som Estland og Latvia), selv om rumensk de senere år har tatt over for russisk som det mest utbredte språket.

Etter en natts søvn var formen ikke det spor bedre, snarere tvert imot, og det var ikke all verden jeg fikk ned av frokost på hotellet. Jeg skjønte etter hvert at jeg rett og slett hadde blitt matforgiftet, og mistenkte først en rumensk rett jeg hadde inntatt på en restaurant i Bucuresti på tirsdagskvelden. Senere husket jeg at jeg hadde vært dum nok til å drikke et halvt glass vann fra springen på et utested dagen før der igjen, så der har vi nok ganske sikkert ‘synderen’. Uansett måtte jeg nesten ta en liten spasertur i Chisinau sentrum denne formiddagen, men det ble en nokså rask sightseeing-runde før jeg returnerte til hotellet. På veien tilbake dit forsøkte jeg meg også på en liten cheeseburger fra McDonalds, men jeg fikk heller ikke ned mer enn 1/4 av den lille burgeren. Det var bare å komme seg tilbake til senga med air condition på fullt og slappe av noen timer før det var på tide å dra på kamp.

Jeg kunne jo ikke komme hele veien til Moldova uten å få med meg kampen jeg hadde planlagt å dra på! Så det var ingen bønn om Moldova skulle bli land nummer 33 som jeg ser fotball i. Det dreide seg om en kamp i UEFA Conference League, eller rettere sagt første kvalifiseringsrunde i den turneringen, og Zimbru Chisniau skulle møte motstand fra San Marino i form av klubben La Fiorita. Det hadde vist seg å være litt utfordrende å få ordnet billetter, og billettinformasjonen kom da også først et par dager i forkant av kampen, til tross for at jeg hadde sendt klubben flere (ubesvarte) forespørsler på forskjellige plattformer. Da billettene først ble lagt ut for salg, viste det seg at man ikke godtok utenlandske bankkort.

Heldigvis var det en rumener som så dette da jeg postet på en Facebook-gruppe, og han ble ifølge ham selv nysgjerrig på om hans broderfolk ville godta hans rumenske kort. Det ville de, så han bestilte rett og slett en billett og tok kontakt og tilbød meg den til pålydende pris. Den kostet 150 moldovske leu, som for tiden tilsvarer noe sånt som 90 norske kroner, så billetten var i boks. Jeg fikk en av damene i hotellets resepsjon til å bestille en taxi til å hente meg en times tid før kampstart, og ble plukket opp som avtalt. Under mitt opphold i Chisinau kom jeg sannelig ikke langt med engelsk, bortsett fra med resepsjonistene ved hotellet, samt de i baren jeg besøkte dagen før, men jeg trodde da at jeg til slutt hadde klart å avtale med drosjekusken at han skulle plukke meg opp etter kampslutt.

Zimbru Chisinau ble stiftet i 1947, under Sovjet-tiden. De spilte totalt 11 sesonger i den sovjetiske toppdivisjonen i perioden 1956-1983, og deres beste innsats var sjetteplassen i debutsesongen 1956. Etter Moldovas uavhengighet i 199, fikk landet sin egen liga året etter, og her skulle Zimbru komme til å dominere de første årene. Den vant de fem første ligatitlene, og åtte av de ni første. Etter den åttende ligatittelen i det 1999/00-sesongen har de imidlertid slitt med å konkurrere mot Sheriff Tiraspol (som faktisk har vunnet 21 av de 23 ligatitlene siden den gang!), og Zimbrus sjette cuptittel i 2014 er også deres foreløpig siste nasjonale tittel. Stadionul Zimbru ble åpnet i 2006, og har siden den gang vært hjemmebane for både Zimbru og det moldovske landslaget. Tre av tribune henger sammen, mens den ene langsiden står for seg selv. Alle har to nivåer, og kapasiteten skal være på 10 500.

En uke tidligere hadde disse to lagene spilt uavgjort 1-1 i San Marino, og jeg tenkte jo som så at alt annet enn et Zimbru-avansement ville være en overraskelse. De måtte imidlertid jobbe for avansementet mot et lavtliggende La Fiorita, og tilbragte mye av den første halvtimen med å stange. Det var med ti minutter til pause at avgjørelsen falt, da Denys Dedechko fikk fulltreff fra bortimot 25 meter. Ballen fant veien til nettmaskene nede ved stolperota, og det sto 1-0. Deretter hadde faktisk bortelaget ballen i nettet i det 42. minutt, men det ble annullert for offside. Det var enkelt og greit ikke den nivåforskjellen jeg hadde sett for meg, og kanskje sier det noe om at jeg overvurderte moldoverne noe, for gjestene fra San Marino var så absolutt med i kampen. Mål fikk de imidlertid ikke, og da heller ikke hjemmelaget klarte å putte på ytterligere, endte det 1-0 og dermed 2-1 sammenlagt.

Taxien fra tidligere dukket selvsagt ikke opp, så etter hvert fikk jeg vinket ned en passerende taxi, og da skulle jeg selvsagt loppes igjen. Det fikk ikke hjelpe, for jeg var ivrig etter å komme meg tilbake til hotellsenga. Dagen etter skulle jeg igjen returnere til Romania og Bucuresti, og det med buss – eller rettere sagt minibuss som det igjen viste seg å være. Jeg hadde betalt 33 euro for den turen, med avreise fra Chisinau klokken 11.00, og den skulle ta ni timer. Med matforgiftning og elendig form var det på ingen måte noe jeg gledet meg til, og det ble slett ikke bedre av at vi ble over to og en halv time forsinket på grensen, der vi ble stående en evighet og vente på å komme ut av Moldova. Etter å ha steget av og krysset Bucuresti, nærmet det seg midnatt da jeg omsider kunne sjekke inn på Hotel Uranus, der jeg også overnattet tidligere på turen.

Der skulle jeg overnatte i to netter, og jeg hadde ytterligere en kamp planlagt i Romania, nemlig lørdagens store derby mellom FCSB (tidligere Steaua Bucuresti) og Dinamo Bucuresti. Det viste seg imidlertid lettere sagt enn gjort, for med noen dager igjen til kampen visste de faktisk ikke engang hvor de skulle spille. Nå skal jeg ikke gå inn på den meget kompliserte Steaua-konflikten her, men det viste seg at FCSB ikke fikk lov til å spille på Stadionul Steaua. Nasjonalarenaen ble nevn som en mulighet, men ifølge rumeneren som hadde hjulpet meg med billett til Zimbru-kampen, gikk det også rykter om rugby-stadionet Stadionul Arcul de Triumf, og det viste seg dessverre å stemme. Med en såpass begrenset kapasitet ble det heller ikke lagt ut billetter til salg, og det med valget av kamparena var tross alt ikke like interessant lenger, spesielt ettersom formen også bare hadde blitt verre og verre.

Lørdagen ble i stedet brukt til å besøke både det nasjonale jernbanemuseet og det militære museet, og deretter ligge rett ut i senga i påvente av hjemreisen tidlig dagen etter. Jeg prøvde også å få ned litt mat, men det begrenset seg til litt frukt. Søndag morgen var jeg grytidlig oppe og satt kursen mot flyplassen nord for Bucuresti. Derfra skulle jeg ha 07.00-flyet til Wizz Air, som dessverre skulle til Torp og ikke Gardermoen (tenk om vi kunne fått åpnet Rygge igjen!!), og dermed ble det en lang vei hjem derfra. Det hadde vært en fin tur inntil jeg presterte å bli dårlig, som jeg for øvrig slet med også en ukes tid etter hjemkomst. Tre nye land ble det, og noen fine opplevelser. Nå vil tiden vise hva som blir det neste nye land, men det kan tyde på at det muligens blir Portugal i romjula.

Moldovan ground # 1:
Zimbru Chisinau v La Fiorita 1-0 (1-0)
UEFA Conference League Qualifying Round
Stadionul Zimbru, 20 July 2023
1-0 Denys Dedechko (35)
Att: 4 200
Admission: 150 MDL

Next game: 29.07.2023: Sarpsborg FK v Ekholt
Previous game: 17.07.2023: Dinamo Bucuresti v Universtitatea Craiova

More pics

Mandag 17.07.2023: Dinamo Bucuresti v Universitatea Craiova

Etter to dager i Bulgaria, var det på tide å vende tilbake til Romania igjen, men det betyr ikke nødvendigvis altfor lang tur fra den bulgarske grensebyen Ruse, der jeg våknet opp. Rett på andre siden av Europas nest lengste elv, Donau, ligger nemlig Romania (og byen Giurgiu), men det var Bucuresti jeg nå skulle returnere til. Først var det imidlertid på sin plass å få seg litt frokost ved Hotel Cosmos, så jeg satt til livs blant annet en omelett før jeg sjekket ut og spaserte de ikke altfor mange meterne opp til byens bussterminal. Det var nemlig med buss at jeg skulle forflytte meg tilbake til den rumenske hovedstaden; eller rettere sagt minibuss som det viste seg å være. Jeg hadde betalt 16 euro (inkludert 2 euro gebyr) for å bli fraktet fra Ruse til Bucuresti, og avgang skulle være klokken 09.15.

Denne gangen virket det ikke som om den relevante skranken var åpen ennå da jeg raskt saumfarte bussterminalen for å få skrevet ut billettene, men sjåføren virket å godta mobilbilletten da jeg etter hvert steg på. Før vi forlot Ruse, kom det imidlertid på en person som hadde mine reisedokumenter, så da var det vel uansett på stell. Ikke lenge etter krysset vi over Donau ved å kjøre over det som i kommunisttiden ble kalt for Vennskapsbroen, og som etter åpningen i 1954 forbundet Ruse i Bulgaria med Giurgiu i Romania. Turen opp til Bucuresti tok omtrent én time og tre kvarter, så det var i 11-tiden jeg kunne stige av i den rumenske hovedstaden, ikke langt fra Piata Unirii. Det var nok litt tidlig å håpe på å få sjekket inn, så jeg tok livet med ro og trasket litt tilfeldig oppover mot gamlebyen.

Da jeg krysset Bulevardul Unirii, kunne jeg kikke nedover den store avenyen og se det berømte parlamentspalasset som har blitt byens store turistattraksjon. Det skulle jeg ta en nærmere kikk på dagen etter. I en park slo jeg meg faktisk ned en liten halvtime etter å ha vært så heldig å finne en ledig benk i skyggen, men etter å ha lest litt i en medbragt bok, valgte jeg å tusle videre opp til Big Ben Pub der jeg fikk servert en solid lunsj. Etter en metro-tur fra Piata Unirii til Gara de Nord hadde jeg få meter bort til Hotel Sir Gara de Nord, der jeg hadde betalt 585 kroner for to netters overnatting. Jeg ble raskt sjekket inn og fikk installert meg på et rom som denne gang dessverre ikke hadde air condition, før jeg ganske snart var på farten igjen.

Jeg tok metroen tilbake til stasjonen Izvor, og spaserte en tur nedenom parlamentspalasset for å ta en utvendig kikk på dette galskapens monument som jeg nå også hadde kjøpt billett til en omvisning i dagen etter. Apostlenes hester førte meg videre bortover mot gamlebyen igjen, og jeg slo meg ned på skjenkestedet Beer O’ Clock, der jeg unnet meg en ny smak på bryggeriet One Two sin nydelige Mango Habanero sour. Det ble deretter testet et par andre øl, men her var jeg også dum nok til å ta meg et glass vann mellom to av ølene, uten å tenke veldig på at det var vann fra springen jeg hadde fått servert. Det var sannsynligvis noe som skulle få konsekvenser litt senere på turen. Da det var på tide å komme seg mot kamp, gikk turen med metro til stasjonen Aviatorilor, nord i byen, og jeg gikk derfra og bort til kveldens kamparena.

Kampen som sto på menyen var oppgjøret i den rumenske toppdivisjonen mellom Dinamo Bucuresti og Universitatea Craiova, og selv om det ikke kan måle seg med Dinamos rivalisering med FCSB (tidligere Steaua Bucuresti) eller for den saks skyld Rapid Bucuresti, er det en rivalisering mellom de to som skal stamme fra 1972/73-sesongen, da de begge endte på samme poengsum men Dinamo fikk tittelen på grunn av en bedre målforskjell. Det er ikke glemt. Selv synes jeg det var litt trist at kampen ikke ville bli spilt på Stadionul Dinamo, men Dinamos hjemmebane har dessverre blitt stengt og skal rives for å bli erstattet av et nytt stadion på samme sted. Derfor spille de nå sine hjemmekamper på det nye Stadionul Arcul de Triumf, som er det nye rumenske nasjonalanlegget for rugby.

Dinamo Bucuresti ble stiftet i 1948 som klubben til innenriksdepartementet, og det skjedde ved at man slo sammen de to klubbene Unirea Tricolor og Ciocanul (som hadde henholdsvis to og én ligatriumf hver seg før så skjedde). Siden den gang har Dinamo tilbragt samtlige sesonger bortsett fra én i den rumenske toppdivisjonen, og er den rumenske klubben med nest flest titler. Etter den første ligatittelen i 1955 har de etter hvert hanket inn totalt 18 ligatitler og 13 cuptitler. I 1983-84 var de semifinalist i den gjeveste europacupen (serievinnercupen), men måtte gi tapt for et Liverpool som endte opp med å vinne turneringen. Seks år senere var de igjen semifinalist i en av europacupene; denne gang i cupvinnercupen, og denne gang var det belgiske Anderlecht som ble for sterke og vant knepent.

Dinamo har hatt noen virkelig gode lag opp gjennom årene, og noen spesielle episoder har det også vært. Som i den rumenske cupfinalen i 1988, da erkerivalen Steauas spillere forlot banen på stillingen 1-1 fordi de følte seg ranet av dommeren. Dinamo fikk først troféet, men etter press fra kommunistpartiet valgte forbundet å omgjøre avgjørelsen og sette resultatet til 2-1 til Steaua. Etter revolusjonen som veltet kommunistregimet i 1989, tilbød Steaua seg å gi troféet til Dinamo, men de nektet å ta det imot. Foreløpig siste gang Dinamo vant ligaen var i 2006/07-sesongen, og cuptriumfen i 2012 er deres foreløpig siste i den turneringen.

Kveldens kamp var åpningskampen for begge lag, og skulle avslutte den første serierunden. Jeg hadde betalt 35 rumenske lei (rundt 80 norske kroner) for en billett før det tilsynelatende ble utsolgt. Kampen skulle som nevnt spilles på det nye nasjonanlegget for rugby; Stadionul Arcul de Triumf. Jeg nevnte vel i et tidligere innlegg at Paris hadde vært et slags forbilde for Bucuresti, og også her har de en ‘triumfbue’ som ligner den i Paris. Stadionet jeg nå skulle se kamp på ligger i nærheten av rundkjøringen den står i, og har naturlig nok tatt navnet etter den. Dette stadionet ble åpnet så sent som i juli 2021, og skal ha en kapasitet på 8 207. Dette er altså Dinamos midlertidige hjemmebane mens de arbeider med sitt eget anlegg, og kapasiteten er nok garantert noe lavere for fotball, da det også skal segregeres etc.

Siden det ble meldt om utsolgt, og at publikumstallet til denne kampen skal ha vært mistenkelig runde 7 500, mistenker jeg at det også kan være kapasiteten i forbindelse med Dinamos hjemmekamper. Kampstart var igjen såpass sent som klokken 21.30 lokal tid, og det var kun med ti minutters tid til avspark at jeg tok meg innenfor portene på det som viste seg å være det jeg nok vil kalle et nokså typisk nybygg. Det utmerket seg egentlig ikke voldsomt i hverken negativ eller positiv retning. Man får ikke akkurat direkte noen wow-faktor, men det er garantert et flott og funksjonelt anlegg til det det er bygget for, og har tribuner på alle fire sider. Det var allerede meget folksomt der jeg kom inn på den ene langsiden, og snart kom også de to lags spillere marsjerende inn på banen.

Det var god stemning, og ‘kruttrøyken’ fra en mengde bluss etc var fortsatt i ferd med å legge seg da gjestene var frempå i kampens fjerde minutt. Et flott innlegg, og på bakre stolpe het en av Craiova-spillerne seg frem, men avslutningen gikk over. Tre minutter senere var det Dinamo sin tur, og da et innlegg ble bokset ut i returrommet av bortekeeperen, fikk han en skikkelig kanonkule i retur, men var heldig og sto godt plassert i forhold til der ballen havnet. Et par halvsjanser begge veier fulgte, og begge lag kunne med litt hell (eller bedre presisjon) tatt ledelsen, men det var fortsatt målløst da omgangens siste fløytestøt fra dommeren signaliserte at det var klart for pause og jeg gikk en tur i ‘kiosken’ for å få noe å bite i.

Ti minutter ut i andre omgang lå ballen på straffemerket etter at dommeren hadde dømt straffe til bortelaget. Alexandru Mitrita tok seg forbi tre motstandere og ble deretter lagt i bakken av Dinamo-keeperen da han skulle runde sistnevnte. Andrei Ivan gjorde ingen feil, og dermed 0-1. Etter en times spill var det klart for straffe andre vei, etter at en Dinamo-spiller ble dyttet over ende inne i feltet i forbindelse med en dødball. Straffesparket fra Andrei Bani var imidlertid ikke spesielt godt plassert, og bortekeeper Iulian Popescu reddet. Kanskje gikk lufta litt ut av Dinamo etter dette, for de klarte ikke å skape mye fremover den siste halvtimen. Det ble imidlertid litt rom for bortelaget, som var nære på da de drøyt fire minutter på overtid kontret i overtall. De brukte litt for lang tid, og endte opp med et skudd rett på keeper, men minuttet senere satt de spikeren i kista da Mitrita la inn til Jovan Markovic som styrte inn 0-2 i det sjette tilleggsminuttet.

Det ble også sluttresultatet, og jeg gikk nokså raskt ut sammen med misfornøyde Dinamo-fans for å forsøke å rekke en buss fra en holdeplass et stykke oppe i veien. Det var nemlig så sent at metroen nå tydeligvis hadde sluttet å gå, men jeg kom meg med den nevnte bussen og tilbake til hotellet. Dagen etter skulle jeg ha en fotballfri dag i den rumenske hovedstaden, og den ble som jeg var inne på benyttet til å bli med på en omvisning i det enorme og vanvittige parlamentspalasset, som tok for seg noe slik som 15% av bygget (som består av 1100 rom, hvorav mange som står tomme og aldri ble ferdig). Deretter fortsatt jeg i samme tema, og dro opp til bydelen Primaverii for å være med på en ny omvisning; denne gang i Ceausescu-parets private og ekstravagante hjem. Torsdag morgen skulle jeg fly til Moldovas hovedstad Chisinau, og derfra og ut skulle ting ikke gå helt som planlagt, men mer om det i neste kapittel.

Romanian ground # 2:
Dinamo Bucuresti v Universitatea Craiova 0-2 (0-0)
Liga I
Stadionul Arcul de Triumf, 17 July 2023
0-1 Andrei Ivan (pen, 56)
0-2 Jovan Markovic (90+6)
Att: 7 500
Admission: 35 RON

Next game: 20.07.2023: Zimbru Chisinau v La Fiorita
Previous game: 16.07.2023: Dunav Ruse v Ludogorets Razgrad II
Previous romanian game: 14.07.2023: Rapid Bucuresti v Sepsi

More pics