Mandag 20.08.2018: Whitchurch Alport v 1874 Northwich

Ny uke og nye muligheter, og jeg skulle forflytte meg nordover for å ha base to dager i Manchester-traktene. Jeg sløyfet hotell-frokosten ved Premier Inn-hotellet for å heller raske med meg et par smørbrød fra en Tesco-sjappe på veien til Bristol Temple Meads. Der tok jeg plass på 10.00-toget til Manchester Piccadilly og duppet av allerede like etter Bristol Parkway. Et sted mellom sistnevnte og Cheltenham hadde toget blitt 20-25 minutter forsinket grunnet en skade på skinnegangen, men jeg hadde ikke dårlig tid og skulle være med toget helt til endestasjonen uten å ha noen forbindelse som jeg på død og liv måtte rekke, så jeg kunne ta livet med ro og lukke øyene igjen. Den i utgangspunktet tre timer lange togturen opp til Manchester tok til slutt altså litt lenger tid enn planlagt, men jeg kom meg da frem til slutt.

Jeg hadde betalt £56 for to netters overnatting ved Travelodge Oldham, som til tross for navnet ikke ligger i Oldham sentrum, men ute ved motorveien M60 som er Manchesters ytre ringvei. Jeg måtte nå ta meg dit opp for å slenge fra meg bagasjen, for deretter å returnere til Manchester Piccadilly for å ta toget til Whitchurch. Det skulle vise seg at hotellvalget var et alt annet enn praktisk med tanke på kveldens kamp, men i Whitchurch og omegn var det langt stivere overnattingspriser. Samtidig hadde det vært langt mer praktisk med tanke på kampen i Rochdale dagen etter, og jeg var lysten på to dager med samme base slik at jeg slapp å forflytte meg igjen dagen etter, selv om jeg i ettertid ser at jeg med fordel kunne punget ut noen få pund ekstra og overnattet i sentrale Manchester. Noe av grunnen til at så ikke ble gjort var rett og slett at jeg visste at sentrale Manchester ville være et eneste stort sirkus når man denne uken skulle arrangere Manchester Pride.

Fra Lever Street tok jeg uansett buss 181 etter å ha betalt £4,80 for en dagsbillett. Bussen fraktet meg snart oppover Broadway, og sekunder etter at den hadde krysset den nevnte M60, kunne jeg takke sjåføren og stige av etter 20-25 minutter på bussen. Utrolig nok fikk jeg nå uten problemer sjekket inn umiddelbart på Travelodge-hotellet til tross for at det egentlig var tre kvarter til innsjekking. Jeg hadde belaget meg på å måtte slå i hjel litt tid på puben Boat & Horses vegg-i-vegg, men dette ga i stedet grunn til feiring med en pint der. Nå kunne jeg returnere til Manchester med en tidligere buss enn planlagt, for således å komme meg til Whitchurch med 15.31-toget slik jeg hadde håpet.

Toget brukte omtrent 55 minutter ned til Whitchurch, som er en liten markedsby helt nord i grevskapet Shropshire. Byen har rundt 10 000 innbyggere og ligger 3 norske mil nord for Shrewsbury og like langt sør for Chester. I tillegg ligger den kun et par kilometer fra grensen mot Wales. Byens sentrum har over hundre verneverdige hus, og jeg skulle da snart også finne ut at det var et koselig sentrum. Whitchurch er for øvrig kjent som en senter for osteproduksjon, og i tillegg var den hjemsted for et klokkemaker-firma fra 1690 som skal ha vært verdens eldste produsent av urskiver for blant annet kirketårn. Nå hadde jeg et par timer på meg til å ta en kikk på den koselige byen og ikke minst teste et par av dens puber.

Det skulle vise seg at byen hadde flere gode puber å by på, og første stopp var The Bulls Head, før jeg krysset over til Old Eagles rett på andre siden av veien. Old Town Hall Vaults ble siste stoppested før jeg etter en liten spasertur rundt i byen satt kursen mot Yockings Park, der Whitchurch Alport denne kvelden skulle være vertskap for 1874 Northwich i North West Counties League Premier Division. Vel fremme der kunne jeg med rundt tre kvarter til kampstart betale meg inn med £5 pluss £2 for et eksemplar av kveldens gode kampprogram som jeg i klubbhusets bar kunne sette meg ned og lese litt i mens jeg lesket strupen. Jeg fikk etter hvert selskap av en kar jeg raskt identifiserte som en kompis av Ulster Jim som jeg hadde truffet på hos Coventry United tidligere på turen.

Whitchurch Alport ble stiftet i 1946, og det muligens litt snodige navne-suffikset henviser til Alport Farm som var hjemmet til en lokal fotballspiller som ble drept i den da nylig avsluttede verdenskrigen. De tok plass i Shrewsbury & District League som de i 1948 vant før de var med å stifte Mid-Cheshire League (dagens Cheshire League). Den ble vunnet i 1970, og i 1974 ble de en av få engelske klubber til å vinne den walisiske Welsh Amateur Cup, og den siste vinner før den turneringen endret navn til FAW Intermediate Cup (i dag heter den FAW Trophy). Samtidig vant de Shropshire County Cup, men i jakten på en ‘trippel’ måtte de i Mid-Cheshire Leagues ligacupfinale se seg slått av Kidsgrove Athletic. På siste halvdel av 1970-årene var det også her i Whitchurch Alport at en av mine gamle Reading-helter gjorde sin senior-debut; nemlig Jimmy Quinn.

Det er ikke altfor mange år siden at klubbens fremtid var svært usikker, for i 2012 trakk de seg fra det som noen år tidligere hadde blitt omdøpt til Cheshire League, og det så ut som om klubben muligens hadde spilt sin siste kamp. De ble reddet med i siste liten, og valgte å ta plass i den nye Mercian Regional League (i dag Shropshire Premier League). Da det noen få år senere åpnet seg en mulighet for å søke seg til NWCL, valgte de å gripe sjansen, og selv om deres søknad først ble avslått, fikk deres anke medhold slik at de sommeren 2015 kunne forberede seg på NWCL-spill. Deres debutsesong i NWCL Division One endte med sisteplass, og det var vel kun nedleggelsen av Manchester Flixton Villa og degraderingen av Rochdale Town som reddet de fra nedrykk, men de skulle komme sterkere tilbake.

2016/17-sesongen var det en klar forbedring da de endte på femteplass og sikret seg plass i playoff. Der ble City of Liverpool for sterke i semifinalen, men forrige sesong forbedret Alport seg ytterligere med en fjerdeplass og dermed ny playoff-deltakelse. Denne gang ble Sandbach United slått 1-0 i semifinalen før de beseiret Cammell Laird 2-1 i finalen foran 703 tilskuere – ny tilskuerrekord på Yockings Park. Det betyr at Whitchurch Alport etter tre sesonger som NWCL-klubb nå befinner seg i NWCL Premier Division, der de denne sesongen skal spille på det høyeste nivået de noensinne har konkurrert på. De har allerede skapt mer historie denne sesongen, for etter at forrige sesongs debut i FA Cupen endte med tap, hadde de nå allerede tatt seg videre etter å ha slått Coventry Sphinx borte.

På ligafronten hadde hjemmelaget startet sin debutsesong i NWCL Premier med uavgjort 1-1 hjemme mot Ashton Athletic og deretter tap 2-3 borte mot Padiham. Dermed sto det med ett poeng og befant seg nede på en 16. plass av de tjue lagene, men de hadde også en kamp til gode på mange av de andre. Det hadde også dagens motstandere 1874 Northwich som faktisk befant seg på plassen bak og også sto med kun ett poeng etter to kamper. En prat med et par hjemmesupportere avslørte at de nå så frem til FA Cup-kampen borte mot Walsall Wood, som faktisk var klubben som slo de ut forrige sesong (det endte med en reprise), men hva ligaen angår mente de at de ikke hadde andre ambisjoner enn å etablere seg i divisjonen.

Sannsynligvis var det flomlysene til Yockings Park jeg mente å skimte fra toget et lite øyeblikk like før det tidligere denne ettermiddagen hadde stoppet ved Whitchurch stasjon, og det er da heller ikke særlig langt i luftlinje til stasjonen, men Yockings Park ligger på en måte litt bortgjemt. Jeg skal ikke spekulere i hvor gammelt anlegget er eller hvor lenge klubben har spilt her, men anlegget domineres av en flott hovedtribune som står midt på den ene langsiden. På motsatt langside har man to enklere overbygg der det ene har en rad med seter i bakkant, og disse to er nok av nyere dato. For øvrig er det ellers hard standing som gjelder. Ved siden av den nevnte hovedtribunen har man et koselig lite klubbhus, og der fikk jeg meg litt mat i skrotten i form av en burger.

Etter å ha vært en tur innom klubbsjappa kom jeg på utsiden også i snakk med et par bortesupportere som Jims kompis introduserte meg for. Denne protestklubben er jo som vanlig en av klubbene som tippes å kjempe i toppen, men sesonginnledningen virket på meg noe skuffende i så måte. Ikke bare sto de med kun ett poeng etter to hjemmekamper, men samtidig hadde de etter omkamp røket ut av FA Cupen mot et Burscough som lå nederst på NWCL Premier-tabellen (man kan jo spørre seg hva som har gått så galt der). En av Northwich-gutta minnet om at hjemmetapet i ligaen hadde kommet mot et City of Liverpool som han anså som den kanskje største ligafavoritten. De håpet imidlertid at ting kunne snu med et godt resultat denne kvelden.

Det var kanskje ingen overraskelse at 1874 Northwich hadde en del ball, men et godt organisert hjemmelag forsvarte seg meget godt og frustrerte etter hvert sine gjester. Tjue minutter ut i omgangen tok de også ledelsen da et hardt innlegg fra Simon Everall ble styrt i mål av Aaron Johns (eller en 1874-forsvarer, men Johns ble kreditert) til 1-0 uten at keeper Matthew Green kunne gjøre stort. 1874 hadde flere gode sjanser til en utligning på motsatt banehalvdel, men Kazim Waite-Jackson skjøt først like utenfor før han sendte i vei et skudd som Alport-keeper Dave Parton fikk fingertuppene på. Også Joe Woolley var nære på med en avslutning som sneiet stolpen, men hjemmelaget holdt ut til pause og kunne gå i garderoben med ledelse 1-0.

Bortesupporterne fra tidligere hadde foreløpig hatt en frustrerende aften, og frustrasjonen deres ble ikke mindre utover i en andre omgang. Deres helter hadde riktignok startet andreomgangen med å gire opp ytterligere et hakk, og de 284 tilskuerne så nå en kamp som utspilte seg i et forrykende tempo. De var nære på med en volley fra Callum Gardner, og da Alport-spiller Joe Howell tvang frem en god redning på motsatt banehalvdel var det kun en liten ‘pustepause’ i 1874-presset. Vertene var nærmest beleiret, men deres midtforsvar med Joe Minshall og Leon Ashman hadde god kontroll på det meste som kom inn i feltet. Imidlertid var nok Alport-spillerne nå litt stresset, for de var slurvete og fikk lite til å stemme fremover når de vant ballen, slik at 1874 raskt vant den tilbake og kunne fosse fremover.

Det gjorde de gang på gang, men det ville seg ikke foran mål, og avslutningene gikk enten over eller utenfor, eller de ble reddet av Alport-keeper Parton. Sistnevnte leverte blant annet en glimrende redning da Taylor Kennerley hadde en avslutning som hadde kurs for nettmaskene. Det var ikke vanskelig å skjønne bortefansens frustrasjon, men i det fjerde overtidsminuttet ble et innlegg fra Kazim Waite-Jackson styrt inn av innbytter Matty Beale, og de tilreisende jublet som om de hadde vunnet kampen. Det gjorde de faktisk nesten også, da Scott McGowan omtrent rett fra avspark fikk løpe bortimot uhindret inn i Alport-feltet og sende i vei et skudd som gikk via utsiden av bortre stolpe. Dermed endte det 1-1, og man kan jo bare undre seg over hvem som var mest tilfreds med poengdelingen. Før kampen ville jeg sagt hjemmelaget, men med tanke hva som skjedde på overtid er jeg ikke like sikker.

Neste tog tilbake til Manchester var nå ikke før 22.43, og dermed var det bare å smøre seg med tålmodighet. En av representantene for hjemmelaget tilbød meg skyss til Crewe, men siden han først måtte gjøre unna visse plikter ville jeg uansett ikke rekke noe tidligere tog derfra, men havne på samme tog som det fra Whitchurch. Jeg takket uansett for tilbudet og spaserte i stedet inn i Whitchurch sentrum for å slå i hjel litt tid med en pint på Last Orders. Da jeg etter hvert gikk tilbake til stasjonen, registrerte jeg at toget nå var meldt bortimot ti minutter forsinket, og stressnivået økte noe når det nå for alvor begynte å spøke for å rekke siste buss ved retur til Manchester.

Mens jeg ventet på toget, kom jeg for øvrig i prat med en annen groundhopper som hadde vært på kampen, og det viste seg å være en sveitser som påsto å ha truffet meg før. Han var imidlertid ikke kar om å huske hvor det var, og selv var jeg like blank. Da toget kom, ble jeg sittende å prate med ham inntil han med ønske om en fortsatt god reise gikk av i Crewe. Selv hadde jeg hatt et lite håp da toget hadde tatt inn tid mellom Whitchurch og Crewe, men herfra ble det i stedet enda mer forsinket enn det hadde vært, og vi endte opp med å ankomme Manchester Piccadilly et kvarter forsinket. Det var nok til å miste siste buss, og det er egentlig utrolig at man i en storby som Manchester skal kunne bli stående fast uten kollektivtransport om man ankommer få minutter over midnatt, men det var bare å bite i det sure eplet. En taxi fra Manchester Piccadilly tilbake til hotellet kom på rett i underkant av £20, så det var ingen optimal avslutning på kvelden.

 

 

English ground # 488:
Whitchurch Alport v 1874 Northwich 1-1 (1-0)
North West Counties League Premier Division
Yockings Park, 20 August 2018
1-0 Arron Johns (21)
1-1 Matty Beadle (90+4)
Att: 284
Admission: £5
Programme: £2
Pin badge: £3

Next game: 21.08.2018: Rochdale v Barnsley
Previous game: 19.08.2018: Barry Town United v Bala Town

 

More pics

 

This day on a map

 

 

Søndag 19.08.2018: Barry Town United v Bala Town

Jeg merket først lite til det da jeg ankom Newport stasjon denne søndagsmorgenen, men da jeg kom meg ned på perrongen, rådet snart det komplette kaos. Informasjonstavlene viste plutselig forsinkelser på nesten samtlige tog, uten å angi hvor store forsinkelsene var, og ansatte kom for å fortelle at en ‘maskin’ brukt til vedlikehold av Severn-tunnelen hadde havarert der nede i tunnelen slik at den sperret for togene som skulle til og fra England. Dette hørtes umiddelbart ut som noe som ville komme til å ta lang tid, og de ansatte gjentok at de ikke kunne si noe sikkert om forsinkelsen rent tidsmessig, bortsett fra at dette fort kunne være en situasjon der det var snakk om timer. Det passet dårlig siden min plan hadde vært først å dra til Bristol og slenge fra meg bagasjen for deretter å returnere til Wales og min planlagte kamp i Barry.

En drøy halvtime senere var det fortsatt ingen endring i situasjonen, og under en røykepause på utsiden bestemte jeg meg for å heller dra vestover med første tog, og 09.33-toget mot Milford Haven som kom nordfra (og dermed ikke hadde blitt hindret i Severn-tunnelen) fraktet meg til Cardiff Central, der den nye planen var å finne et sted å oppbevare bagasjen i noen timer. Dette er jo ikke alltid så enkelt i UK, takket være blant annet IRA (selv om noen mener dette kun er en dårlig unnskyldning man fortsatt bruker), og ved Cardiff Central er det ingen slike fasiliteter. Internett fortalte at det skulle være finnes noe ved stasjonen Cardiff Queen Street, men etter å ha slept med meg bagasjen dit opp, fant jeg ut at det ikke stemte. Utrolig at det skal være så vanskelig i den største byen i Wales, så jeg ga midlertidig opp og benyttet i stedet anledningen til å få i meg en frokost ved The Central Bar.

Da siste bit av black pudding ble slukt, hadde jeg egentlig bestemt meg for å ta toget fra Queen Street rett til Barry – med bagasjen. Men da toget ble stående å vente en stund på Cardiff Central, ombestemte jeg meg og gikk av for å slepe med meg bagasjen ut av stasjonen, forbi Principality Stadium, over elven Taff og opp til River House, der jeg visste at de i tillegg til hotellvirksomhet tilbød bagasjeoppbevaring også for personer som ikke var gjester der. Mon tro om det var £13 jeg betalte, men med mangel på konkurranse i en så stor by så blir det jo slik, og saken var i hvert fall ute av verden i noen timer, slik at jeg kunne returnere til Cardiff Central for å sette meg på 11.55 toget som brukte nøyaktig 23 minutter til Barry.

Barry ligger helt sør i Wales, ut mot Bristolkanalen, og er administrasjonssenter for grevskapet Vale of Glamorgan. Det var opprinnelig en liten fiskerhavn, men vokste voldsomt etter at den i 1880 ble utskipningshavn for kull. Etter en stor utbygging av Barry Docks hadde byen i årene før første verdenskrig faktisk blitt verdens største eksportør av kull. Etter hvert som etterspørselen etter kull sank, forsvant også mye av denne inntektskilden. Barry har ‘spist opp’ sine naboer Cadoxton, Barry Island og Sully, og er i dag den sjette største byen i Wales, med et innbyggertall som har passert 50 000. Det er i dag også en seaside resort der folk kommer for å forlyste seg på strendene eller på fornøyelsesparken Barry Island Pleasure Park.

Selv hadde jeg ingen slike planer, og da det nå også hadde begynt å regne litt, var det mer aktuelt å søke ly på puben The Sir Samuel Romelly mens den lille skuren ga seg. Jeg hadde fortsatt godt med tid før dagens kamp skulle ha avspark klokka 14.30, og hadde derfor tid til ytterligere en pitstop, men jeg gikk rundt et kvarter langs Broad Street og Holton Road før jeg kom til neste vanningshull som var The Buck. Etter en pint her var det bare å ta fatt mot oppoverbakkene mot dagens kamparena Jenner Park, der jeg med rundt tre kvarter til avspark ankom og kunne betale meg inn med £7. Et eksemplar av dagens kampprogram ble også mitt for £2 før en av karene i inngangspartiet pekte meg i retning av klubbhuset på motsatt kortside.

Barry Town United har røtter tilbake til en klubb som i 1892 ble stiftet under navnet Barry and Cadoxton District, men som skiftet navn en rekke ganger før det i 1912 ble innkalt til møte på en lokal pub. Der ble Barry AFC stiftet, og som en rekke andre walisiske klubber i regionen søkte de seg til den engelske pyramiden der de fikk innpass i Southern League. Da denne ligaen startet opp igjen etter første verdenskrig (der klubbens kaptein var blant de mange som mistet livet i slaget ved Somme), ble den snart raidet av Football League som hentet opp bortimot samtlige klubber fra Southern Leagues toppdivisjon til sin nye tredjedivisjon. Southern League opererte deretter en periode med en engelsk og en walisisk avdeling, og våren 1921 vant Barry den sistnevnte. Samtidig skulle Football League utvide ytterligere med å ha to regionale tredjedivisjoner, og Barry håpet at de skulle bli valgt inn.

Det ble de ikke, og i tillegg måtte de se at den æren tilfalt et Aberdare Athletic som hadde endt på plassen bak. Klubben ble i over 60 år værende i Southern League, som i 1937 gikk bort fra modellen med en egen walisisk avdeling. Etter annen verdenskrig tok klubben navnet Barry Town samtidig som Southern League gikk over til én toppdivisjon, og klubben registrerte sin beste plassering i denne ligaen med en femteplass i 1946. Klubben rykket i 1960 ned i Division One, og befant seg ofte på nedre del av tabellen inntil de i 1982 forlot Southern League. Det var problemer med flomlysene som ikke oppfylte Southern Leagues krav, og klubben tok reservelagets plass i Welsh League. Det sier kanskje litt om nivåforskjellen den gang at Barry Town deretter vant denne ligaen seks ganger på sju sesonger i perioden 1983-1989 før de returnerte til engelsk fotball etter å ha utført de nødvendige oppgraderinger.

Det ble fire nye sesonger i Southern League Midland Division, men den siste av disse måtte spilles i eksil hos Worcester City(!) da de var en av åtte klubber som nektet å etterkomme det walisiske forbundets ordre om at walisiske klubber i engelsk fotball (med unntak av Cardiff City, Swansea City og Wrexham, som spilte i Football League) skulle returnere til walisisk fotball for å ta plass i den nye nasjonale toppdivisjonen League of Wales (i dag Welsh Premier League). Disse åtte fikk navnet the Irate Eight, men de ble snart redusert til fem klubber som nå ble nektet av FAW å spille på walisisk jord så lenge de spilte i den engelske pyramiden. Etter en sesong i eksil valgte også Barry Town å etterkomme kravet, men måtte nå nøye seg med å ta plass i Welsh League Division One; på nivå to. Dette betød for øvrig også at de ikke lenger ville kunne delta i den engelske FA Cupen som de hadde vært et fast innslag i (med 2. ordinære runde som bestenotering).

Våren 1994 hadde de på første forsøk sikret seg opprykk til en walisisk toppdivisjon de snart skulle dominere. Etter å ha debutert med en sjuendeplass fulgte åtte sesonger som endte med hele sju ligatitler og en andreplass, fem titler i walisiske cupen, fire ligacup-titler og flere mindre cuptitler. Barry Town dominerte totalt den walisiske fotballen, og det førte jo også til at de var fast innslag i europacupene, der de i 1996/97-utgaven av UEFA Cupen slo ut både latviske Dinaburg og ungarske Budapest Vasutas før det ble stopp mot Aberdeen i første ordinære runde. Fem år senere ble de første klubb fra League of Wales til å avansere fra en kvalifiseringsrunde til Champions League da de slo ut FK Shamkir fra Aserbajdsjan, men det ble naturlig nok stopp mot Porto i neste runde, selv om de faktisk vant hjemmekampen 3-1.

Til tross for sin hjemlige dominans, klarte klubben å havne i økonomiske problemer, og sommeren 2003 ble de satt under administrasjon. Det førte selvsagt til en spillerflukt, men de fikk til slutt en ny eier i Stuart Lovering. Lite visste man om hva man hadde i vente, men hans vanstyre kan sikkert leses mer om andre steder. Ett år etter å ha vunnet både serien og den gjeveste cupen, rykket Barry Town ned som tabelljumbo. I 2007 ble det ny jumboplass og ytterligere nedrykk til Welsh League Division Two, og selv om de returnerte på første forsøk, var ikke alt som det skulle være. Lovering, som var i stadig konflikt med supporterne, truet stadig med å trekke klubben fra ligaspill, og da han på tampen av 2012/13-sesongen gjorde alvor av truslene, svarte supporter-komiteen (som da faktisk hadde ansvar for fotballdelen) med å ta navnet Barry Town United for å signalisere at de sto samlet mot hans avgjørelse.

FAW hadde nå bestemt at klubben skulle kastes ut av Welsh League, og da de skulle behandle en anke, brukte de fem minutter på å opprettholde sin dom. Saken gikk faktisk til det ordinære rettssystemet, og til slutt var det en høyesterettsdommer i Cardiff som avgjorde at FAW ikke hadde sitt på det rene, og ga klubben fullt medhold. Likevel måtte de starte opp i Welsh League Division Three, men med to strake opprykk var de tilbake på nivå to, og divisjonstittelen i 2017 betød tre opprykk på fire år og en retur til Welsh Premier League. Barry-klubben er tilbake; nå under navnet Barry Town United. Og da de markerte sin retur til toppdivisjonen med en sjuendeplass forrige sesong, er det kanskje bare starten på noe veldig bra? Det vil tiden vise, for det er jo nå en litt annen situasjon i WPL enn i deres gullalder.

Oppe i klubbhuset fikk jeg meg litt flytende forfriskninger som jeg nippet til mens jeg bladde i det gode programmet, og ellers fikk jeg her tak i både en stensil med lagoppstillingene og en pin til min samling, og kunne reflektere over at Jenner Park var et nokså fint sted å se fotball til tross for sine løpebaner. Ikke minst likte jeg måten man har bygget inn det fine klubbhuset i skråningen bak det ene målet, slik at man derfra har panoramautsikt over banen både fra innsiden og utsiden. Dette har vært klubbens hjemmebane helt siden 1913 da de ble skjenket tomta av Jenner-familien som stadionet nå er oppkalt etter. Siden den gang har den gjennomgått flere oppgraderinger og ombygginger, men i dag har man moderne sittetribuner på begge langsidene. På den ene siden har man bygget en tribune inn i skråningen, og denne skal stamme fra siste halvdel av 1980-årene. På motsatt langside kom ytterligere en tribune til på midten av 1990-årene.

Kanskje er det også litt historisk grunn, for Jenner Park var i 1949/50-sesongen åsted for Wales’ første kamp under flomlys da Barry Town møtte Newport County. Tilbake i 2018 var det nå Bala Town som kom på besøk fra det nordvestlige Wales. Gjestene hadde helgen før serieåpnet med seier 2-1 mot Carmarthen Town, og en av deres spillere hevdet i programmet at de satset på å utfordre TNS (The New Saints) i kamp om tittelen. Her har vi noe av problemet i den walisiske toppdivisjonen, for det er få som tror på ramme alvor at noen andre enn TNS skal gå mot sin trettende WPL-tittel, og sin åttende strake. Ikke bare er de det eneste laget i WPL som hører hjemme i England, for de er også den eneste profesjonelle klubben i den walisiske pyramiden. Det var nettopp TNS som hadde banket Barry 5-1 helgen før, og det er kanskje et tegn om hva som igjen vil skje i toppen denne sesongen, der det minner mest om tiden med Rosenborgs totale dominans her hjemme på berget.

I den forbindelse hjelper det vel heller ikke akkurat at man har valgt å degradere forrige sesongs toer Bangor City da de ikke fikk fornyet lisens, men det har vel vært litt typisk walisisk fotball at slikt ofte avgjøres med andre kriterier enn det sportslige. Det skal det nok også bli mer av etter denne sesongen, da man skal gjennomføre første ledd i en stor omstrukturering av den walisiske pyramiden. Det kunne jeg lese mer om i magasinet Welsh Football som ble solgt for £3 av en representant som beveget seg rundt på anlegget, og dette ble der beskrevet på en god måte. Da jeg etter hvert var på vei ut av klubbhuset, traff jeg uventet på et kjent fjes i form av groundhopperen Jack Warner (ikke identisk med den korrupte FIFA-pampen) som hadde lokket med seg dama på langhelg i Wales. Hun hadde visst ikke vært særlig imponert over at han hadde klart å finne seg fotballkamper samtlige dager, så hun var muligens i ferd med å ta sin hevn med litt shopping mens Jack hadde funnet selskap i Michael Squires som også er et kjent fjes i groundhopper-miljøet.

Forrige sesongs møter skal ha vært de første mellom Barry Town United og Bala Town, og Bala hadde den gang vunnet ved begge anledninger. Barry-manager Gavin Chesterfield gjorde kun ett bytte på laget som hadde fått unngjelde mot TNS i utkanten av Oswestry en ukes tid tidligere, men det så ut til at hans utvalgte skulle få en ny tøff oppgave da Bala-kaptein Chris Venables headet inn 0-1 fra et frispark i kampens tolvte minutt. The Lakesiders hadde fått en god start, men hjemmelaget sto imot og slo tilbake tjue minutter senere da Jonathan Hood utlignet til 1-1. Det jeg først trodde var et innlegg hardt foran mål gikk i stedet inn i bortre hjørnet. Barry kunne deretter tatt ledelsen da fullstendig håpløst forsvarsspill endte med at Kayne Mclaggon vant ballen fra en forsvarer som på død og liv skulle prøve å drible seg ut av trøbbel. Avslutningen endte i nettveggen, men Barry tok likevel ledelsen rett før pause da Thomas Fry på overtid sendte et frispark rett i mål bak Bala-keeper Ashley Morris, som kanskje burde reddet selv om det var godt plassert.

Etter en svipptur opp i klubbhuset kunne jeg komme ut igjen med en Bovril mens jeg så lagene igjen entre gressmatta (dvs kunstgresset, som de dessverre la om til for et par år siden), og jeg befant meg tilfeldigvis i perfekt posisjon da Barry igjen hadde ballen i nettet. Linjemannen satt en stopper for jubelscenene med å vinke for en offside – svært tvilsomt for å si det mildt, for jeg er selv overbevist om at en av forsvarerne opphevet offsiden med god margin. Så heldige var ikke Bala da Sean Smith fikk sitt andre gule kort med et drøyt kvarter igjen, og gjestene måtte fullføre med ti mann. Det hindret de ikke i å utligne i det 82 minutt, og igjen var det kaptein Venables som gikk foran som et eksempel og headet inn et frispark. 2-2, og nå var jeg nok ikke alene om å føle at det gikk mot poengdeling.

Det skulle dog bli mer drama, for fire minutter senere ble et innlegg slått inn i Bala-boksen. Innbytter Clayton Green traff ikke ballen med pannebrasken, og den spratt i stedet opp i overarmen på Kayne Mclaggon og inn i mål. Til tross for elleville protester fra Bala-spillerne sto dommeren ved sin avgjørelse om å godkjenne, og det sto 3-2. Før man rakk å ta avspark hadde Evan Horwood protestert på seg et gult kort nummer to, og ikke lenge etter fikk han utrolig nok selskap av tomålsscorer Venables som led samme skjebne slik at Bala Town faktisk avsluttet kampen med kun åtte spillere. Foran 432 tilskuere endte det også 3-2, og etter en spennende kamp valgte jeg raskt å gjøre en forsøk på å tilbakelegge distansen til Barry Docks stasjon på 12 minutter snarere enn de 16 minuttene Google Maps anslo. Det klarte jeg til og med med et par minutters margin, slik at jeg kom meg tilbake til Cardiff med 16.33-toget.

Der fikk jeg plukket opp bagasjen før jeg unnet meg en middag på Wetherspoons-puben The Prince of Wales. Heller ikke her hadde de sin flaming dragon curry til tross for at den står på den walisiske menyen, men jeg fikk da dyttet innpå noe mat før jeg tok 18.10-toget østover til Bristol Temple Meads. Jeg hadde betalt £36 for overnatting på Premier Inn-hotellet ved Finzels Reach, men først måtte jeg orientere meg frem dit via en labyrint av sperringer og provisoriske gangveier. Etter å ha sjekket inn, var det på tide med noe jeg virkelig hadde sett frem til, nemlig et besøk på The Apple. Dette er en lekter som er ombygget til pub, og ikke helt unaturlig for denne del av landet så har de cider som sin spesialitet. Smaksprøven var så god at jeg valgte meg en pint Freakshow, og det er den beste jeg har fått på evigheter. The Apple var i det hele tatt allerede en av turens høydepunkter, og det var ikke engang en fotballkamp! Etter to påfyll i glasset var det litt motvillig at jeg innså at det var på tide å forlate denne perlen ved Avons bredd, men det ble også en ørliten svipptur innom The Kings Head før jeg tok kvelden.

 

 

Welsh ground # 11:
Barry Town v Bala Town 3-2 (2-1)
Welsh Premier League
Jenner Park, 19 August 2018
0-1 Chris Venables (12)
1-1 Jonathan Hood (33)
2-1 Thomas Fry ( 45+2)
2-2 Chris Venables (82)
3-2 Kayne Mclaggon (86)
Att: 432
Admission: £7
Programme: £2
Pin badge: £3

Next game: 20.08.2018: Whitchurch Alport v 1874 Northwich
Previous game: 18.08.2018: Fareham Town v Shaftesbury

 

More pics

 

This day on a map

 

 

Lørdag 18.08.2018: Fareham Town v Shaftesbury

Da jeg for noen år siden hadde brukt Abbey Guest House i Norwich som base i forbindelse med kamp hos Thetford Town og morgenen etter skulle med et grytidlig tog for å gjeste Blackpool Wren Rovers, hadde fruen i huset insistert på å stå opp i otta for å servere meg frokost nesten to timer før frokostserveringen egentlig skulle starte. Denne gang hadde hun igjen insistert på at jeg måtte få meg litt mat før jeg sjekket ut, selv om hun denne gang slapp unna med å fremskynde frokostserveringen med en halvtime. Jeg hadde denne dagen sett frem til å besøke Dodworth Miners Welfare som etter to strake divisjonstitler og opprykk skulle spille sin første kamp i Sheffield (& Hallamshire) County Senior League Premier Division, og første etappe på veien dit skulle gå til Peterborough med 07.57-toget.

Det var et enormt lykketreff at jeg tilfeldigvis sjekket Twitter før jeg gikk ned til frokost, for jeg registrerte da at jeg siden kvelden før hadde fått en melding fra Dodworth MW. Jeg må jo bare takke de for at de faktisk tok seg bryet med å kontakte meg personlig etter å ha sett mine planer om et besøk, men det var nedslående nyheter de kom med. Deres kamp mot Frecheville var nemlig avlyst da bortelaget ikke klarte å stille lag (Dodworth MW ble tildelt seieren på walkover). Irriterende både for meg og for Dodworth MW som jeg vet hadde gledet seg stort til denne kampen, men jeg slapp i hvert fall å gjøre en bomtur til Barnsley-utkanten for deretter å finne ut dette etter ankomsten der. Så takk igjen til Dodworth MW, men nå måtte jeg nokså raskt legge nye planer for dagen.

Siden det tross alt var lørdag, var det heldigvis et utall av muligheter, men overnatting var med tanke på dagen etter booket i Newport, slik at jeg måtte dra med meg bagasjen på kamp og deretter ta meg dit. Jeg må vel etter hvert kalle meg en gammel ringrev i ‘faget’, og av erfaring hadde jeg selvsagt laget en egen liste over alternative kamper i følge noe slikt skulle skje. Skulle jeg kanskje benytte anledningen til å besøke Littletown? Kanskje et besøk hos Wimborne Town, der en tidligere avlysning har irritert meg i lang tid? Hva med en reisemessig mer praktisk løsning med kamp hos Mangotsfield United? Eller kanskje skulle jeg bare benytte anledningen til å fullføre Conference Premier med kamp hos Barnet? Og nede på sørkysten har jeg i lengre tid mer eller mindre lovet min groundhopper-kompis Paul ‘Splodge’ Proctor å besøke Fareham Town, der han er klubbsekretær. Jeg hadde etter hvert en lang liste å vurdere over frokost.

Da jeg trasket ned til Norwich stasjon hadde jeg fortsatt ikke bestemt meg, men Littletown fristet veldig. ‘Problemet’ der var at jeg hadde planlagt et besøk der senere på turen, og selv om den kampen hadde forsvunnet fra terminlistene hadde jeg et naivt håp om at det skulle vise seg å være en feil. Samtidig ville det by på en noe kronglete reise ned til Newport etter kamp og en nokså sen ankomst. Jeg fant ut at jeg først måtte bestemme meg om jeg skulle dra mot nord med det planlagte toget eller finne meg noe i sør og heller ta 08.00-toget mot London. Etter en siste indre debatt med meg selv valgte jeg det siste, selv om Littletown-alternativet fortsatt spøkte i bakhodet mens jeg toget mot London. På veien inn til metropolen bestemte jeg meg også for å gå for Fareham-alternativet.

Etter at tuben hadde tatt meg fra Liverpool Street til Farringdon, kunne jeg der hoppe på toget som skulle ta meg så langt som til East Croydon, og det skulle ikke være siste gang jeg denne dagen reflekterte over at det britiske togtilbudet synes å bli dårligere mens prisene stiger og stiger. Det er overhodet ikke vanskelig å forstå de fortvilte pendlerne som klager over skyhøye priser for en håpløs service der de sjelden eller aldri får en sitteplass på sin vei til eller fra jobb. Tolv vogner som alle var totalt stappfulle kom seg til slutt til frem til East Croydon, og etter det foreløpig siste togbyttet der, fikk jeg en langt mer behagelig reise til Fareham, der jeg steg av ti minutters tid etter at klokka hadde passert halv ett.

Fareham er en markedsby i den sørlige delen av grevskapet Hampshire. Med en beliggenhet mellom Portsmouth og Southampton har den kanskje en tendens til å bli litt glemt og havne i skyggen av sine større naboer, men har opplevd sterk vekst – ikke minst etter utstrakt boligbygging i 1960-årene. Leiren her har også gjort Fareham kjent for produksjon av blant annet teglstein som eksempelvis er brukt til å bygge Royal Albert Hall. Innbyggertallet i selve Fareham by skal være bortimot 45 000, og byen er også hjemsted for den britiske marinens sjøkrigsskole med over 2 000 elever. For min del trasket jeg inn i sentrum og stakk innom pubene The Lord Arthur Lee og The Crown Inn før jeg praiet en taxi til Fareham Towns hjemmebane Cams Alders.

Etter at drosjekusken hadde skysset meg til kamparenaen, gikk jeg for å betale meg inn, og karen som bemannet inngangspartiet rakk ikke engang å be om de £6 før jeg hørte en kjent stemme et sted lenger der inne: «Hold on, just let him in». Røsten tilhørte naturligvis Splodge som hadde registrert endringene i mine planer og nå kunne ønske meg velkommen til Cams Alders med et håp om at jeg hadde bragt klubben litt hell. Han kom ut for en liten prat og pekte ut baren og et par andre fasiliteter før han returnerte til sine arbeidsoppgaver. Mitt inntrykk er at en klubbsekretær alltid har nok å drive med, og på kampdagene fremstår de for meg ofte som den virkelige drivkraften i sine klubber. Jeg har tidligere opplevd Splodge i sitt virke på bortebane, men nå var han som en del av vertskapet naturlig nok langt mer travel.

Fareham Town ble stiftet i 1947 som et resultat av at tre lokale klubber slo seg sammen, og de startet opp i den ikke lenger eksisterende Hampshire League. Der spilte de seg snart opp i toppdivisjonen, og i løpet av 1960-årene vant de denne seks ganger på åtte år – inkludert fem år på rad i perioden 1962-1967. Ytterligere to titler fulgte i 1970-årene før de i 1979 fikk ta steget opp i Southern League. Tre år senere ble de flyttet opp i ligaens Premier Division i forbindelse med en omstrukturering, og åttendeplassen i debutsesongen 1982/83 står fortsatt som deres beste ligaplassering. På denne tiden var det også en lokal fotballegende som startet sin seniorkarriere hos nettopp Fareham Town, og Steve Claridge burde jo være et kjent navn for de fleste som har fulgt med på engelsk fotball.

The Creeksiders var etter dette et nokså fast innslag på nedre halvdel av Premier Division-tabellen, men i løpet av 1980-årene spilte de seg også frem til FA Cupens første ordinære runde ved fire anledninger. Nærmest ytterligere avansement kom de i 1988/89 da de holdt Torquay United til 2-2 borte før det ble et knepent 2-3-tap i omkampen. Enda mer imponerende var det kanskje da de to sesonger tidligere spilte seg helt frem til semifinalene i FA Trophy etter å ha slått ut klubber som Scarborough og Barnet. Farehams hjemmekamp i semifinalene ble spilt på The Dell i Southampton, og det var den senere vinneren Kidderminster Harriers som omsider ble for sterke og vant 2-0 sammenlagt.

Nedrykket fra Southern League Premier Division kom i 1989, og deretter fulgte ni sesonger i det som da het Southern League Southern Division før de etter 1997/98-sesongen av økonomiske grunner valgte å si fra seg plassen og bli frivillig flyttet ned til Wessex League. Den ligaen som den gang kun hadde én divisjon har senere utvidet, men Fareham Town befinner seg fortsatt i dens toppdivisjon. Det har tilsynelatende aldri vært noen «fare» for at de skulle returnere til Southern League, for med femteplassen i 2002/03 som beste ligaplassering siden den frivillige degraderingen, har de heller tilbragt de fleste av sesongen siden den gang som en slags middelhavsfarer som ved et par anledninger har vært nærmere ytterligere nedrykk.

Jeg hadde slengt fra meg bagen inne i baren som jeg fikk inntrykk av var en uavhengig bedrift med navnet The Venue. Der så det mest ut som om man gjorde klart til en senere bryllupsfeiring, men jeg fikk altså plassert bagen i et hjørne til de var klare for å åpne. I mellomtiden tok jeg en runde for å kikke meg litt rundt på anlegget som har vært Fareham Towns hjemmebane siden 1975. Cams Alders domineres av den store hovedtribunen som står midt på den ene langsiden. Dette er en opphøyet sittetribune som entres via trapper i forkant, og dette er anleggets eneste tribune med hard standing rundt resten av banen, selv om det noen meter lenger bort er et overbygg som gir tak over hodet til de som velger å stå der litt tilbaketrukket fra banen. Laglederbenkene er på motsatt langside.

Grunnen til at hovedtribunen er litt tilbaketrukket skal for øvrig vært at man i 1980-årene anla en slags løpebane rundt banen. Selv om denne for lengst er fjernet og at man skal ha flyttet gjerdene nærmere banen igjen, ser det litt snodig ut med den åpne plassen foran tribunen som dog tar seg flott ut. Da jeg senere gikk en liten tur opp på denne tribunen i løpet av kampen, kunne jeg også konstatere at man har god utsikt derfra. Da de hadde fått åpnet og fått fart på tappekranene på The Venue, fikk jeg kjøpt meg en pint og tok den med på ‘balkongen’ på utsiden der jeg også kunne ta en kikk i programmet pålydende £1 som jeg selvsagt hadde sikret meg ved min ankomst. Tavla med lagoppstillingene ble snart satt opp av Splodge, og jeg fikk litt skjenn da jeg gikk dit bort med pinten i hånden, så jeg får bare beklage igjen overfor Splodge at jeg ikke var klar over at slikt var bannlyst utenfor The Venue og dens ‘balkong’.

Splodge var også mannen bak kampprogrammet, og jeg likte hans egen groundhopper-spalte der denne gang han synset rundt sitt nylige besøk til Atherstone Town og deres herlige stadion. Jeg likte meg da godt her ved Cams Alders også, men i programmet så jeg også forklaringen på Splodge sitt ønske om at jeg skulle bringe de litt hell. Fareham Town hadde tapt samtlige av sine tre kamper hittil; to i ligaen, og senest en FA Cup-exit hjemme mot Frimley Green fra et nivå lavere (CCL 1). Nå var det igjen ligaen det gjaldt når de skulle opp mot et Shaftesbury som hadde én seier og én uavgjort i sine to første ligakamper. Splodge var forsiktig optimist og håpet de i dag ville klare å omsette sine sjanser, for det hadde de åpenbart slitt med hittil. På spørsmål fra meg utropte han for øvrig Sholing til ligafavoritt denne sesongen.

Det dro seg mot kamp og lagene kom omsider ut på banen slik at dommeren kunne blåse i fløyta og signalisere starten på kampen. I løpet av den første omgangen skulle jeg med selvsyn få se hva Splodge mente da han snakket om å omsette sjansene, og det tok ikke spesielt lang tid før jeg skjønte hvor skoen trykket. Fareham Town leverte rett og slett en liten oppvisning i sjansesløseri, og allerede i kampens første minutt kunne de tatt ledelsen da Ash Tattersall så sitt skudd bli reddet av Shaftesbury-keeper John Hill. Litt senere hadde de en dobbeltsjanse, men mens skuddet fra Bryn Mckie ble blokkert, gikk returen fra Gary Austin rett på keeper. Også Tom Settle, Iamin Jatta og Curt Robbins hadde muligheter uten å få ballen i mål, mens Shaftesbury ikke skapte stort. Fareham-keeper Derek Harding hadde en nokså rolig dag på jobb så langt, selv om han hadde måttet i aksjon på et skudd fra Aaron White tidligere i omgangen.

Det var etter hvert nokså utrolig at det sto 0-0 til pause, for Fareham burde gått i garderoben med et par måls ledelse. Helt i starten av andre omgang var det i stedet Shaftesbury som nesten tok en sjokkartet ledelse mot spillets gang da Dan O’Sullivan sendte i vei et skudd som smalt i tverrliggeren. Deretter var vi tilbake i sporet fra før pause, og Fareham-sjansene kom og gikk på løpende bånd uten at det ble nettsus. Det ville nærmest vært fullstendig utrolig, men jeg begynte faktisk å lure på om dette virkelig kunne ende målløst. Timen var spilt, og jeg hadde ikke før tenkt tanken før Iamin Jatta omsider fant nettmaskene med et skudd som snek seg inn bak Shaftesbury-keeperen. En meget fortjent ledelse, og jubel i Fareham-leiren.

Hjemmefolket fikk seg nok en støkk da Taoufik Ben Salem traff tverrliggeren like etter, og det var nok noen nerver ute og gikk – i hvert fall blant de som så på – da gjestene faktisk begynte å presse litt på og skapte flere halvsjanser. Derfor var det nok en voldsom lettelse for de røde og svarte da de doblet ledelsen med drøyt fem minutter igjen av ordinær tid. Gary Austin hadde ifølge Splodge nylig takket nei til en overgang til en større klubb i Wessex League, og det var han som nå lurte offsidefella, rundet keeper og fastsatte sluttresultatet til 2-0. De 85 tilskuerne hadde fått se Fareham sikre sine første poeng for sesongen, uten at jeg skal hevde at det var min tilstedeværelse gjorde susen. Dagen hadde fått en litt uheldig start, men med besøket i Fareham ble det en trivelig dag likevel. Jeg takket Splodge for gjestfriheten og fulgte hans anvisning da jeg spaserte mot stasjonen. Etter en pint på The Buccaneer satt jeg meg på 17.47-toget mot Cardiff.

Jeg skulle som tidligere nevnt av i Newport, men togturen som opprinnelig skulle ta drøyt to og en halv time var mer enn lang nok da jeg igjen fikk erfare den negative siden med togreiser i UK. Et fullstendig overfylt tog (med blant annet et stort antall Portsmouth-supportere i mulig eksil som skulle hjem etter deres hjemmekamp) ble stadig mer forsinket da det var så fullt at noen titalls personer på hver stasjon først måtte gå av for å slippe av passasjer som skulle av for så å gå på igjen. Det hjalp heller ikke at de deretter måtte begynne med toalettpauser på stasjonene fordi alle togets toaletter nå var fulle! Det var en direkte befrielse å omsider kunne gå av i Newport, der vi ankom noe forsinket litt før klokka ni.

Jeg kunne sikkert ha segnet om i senga da jeg snart sjekket inn på Queens Hotel, som er en Wetherspoons-pub med hotelldrift, men jeg var skrubbsulten og følte nå behov for en sen pubmiddag. Dette måltidet ble inntatt på The John Wallace Linton, før jeg bare måtte gå en liten tur for å sjekke ut mikropuben The Cellar Door som jeg ikke hadde fått tid til å besøke ved forrige overnatting i Newport noen dager tidligere. På vei tilbake derfra klarte jeg heller ikke å motsto en ny liten tur innom The Lamb der jeg nå visste at de hadde Rattler i en av tappekranene. Vel, det er vel menneskelig å la seg friste innimellom. Og det ble da også med den ene før jeg returnerte til min base etter nok en lang dag. Dagen derpå skulle altså by på en ny dose med walisisk fotball.

 

 

English ground # 487:
Fareham Town v Shaftesbury 2-0 (0-0)
Wessex League Premier Division
Cams Alders, 18 August 2018
1-0 Iamin Jatta (63)
2-0 Gary Austin (85)
Att: 85
Admission: Let in for free (normally £6)
Programme: £1
Pin badge: £4

Next game: 19.08.2018: Barry Town United v Bala Town
Previous game: 17.08.2018: Wroxham v Great Yarmouth Town

 

More pics

 

This day on a map

 

 

 

Fredag 17.08.2018: Wroxham v Great Yarmouth Town

Det er så deilig når forsinkelser på jernbanenettverket for en gangs skyld går i din favør. Det var tilfelle da jeg denne formiddagen foretok et togbytte i Peterborough. Men dagen hadde startet ved Larchwood Hotel i Scunthorpe, der jeg våknet og husket at jeg i løpet av natten også hadde våknet med voldsom hjerteklapp. Jeg følte meg imidlertid frisk nå, og etter at verten hadde servert meg frokost, gikk jeg for å ta 09.08-toget den korte veien til Doncaster, der første togbytte ble foretatt. Så tilbake til Peterborough, der vi ankom i henhold til ruteplanen klokka 10.46 – ett lite minutt etter at et av togene til Norwich skulle ha gått. Sistnevnte tog var imidlertid over et kvarter forsinket, så da slapp jeg 55 minutters ventetid i Peterborough, og kunne i stedet hoppe på det forsinkede toget.

Til tross for at man aldri klarte å hente inn noe av tiden – snarere tvert imot – betød det at jeg ankom Norwich lovlig tidlig da jeg steg av jernhesten der rundt klokka halv ett. Det var to timer til innsjekking, og selv om vertskapet ved Abbey Guest House har vist seg usedvanlig hjelpsomme tidligere, ville jeg ikke være altfor frekk. I tillegg var været så deilig at jeg rett og slett trasket over veien og slo meg ned på uteserveringen til puben Compleat Angler, der jeg koste meg med en pint i trivelige omgivelser mens svanene svømte forbi på elven Wensum. Etter en times tid der, dro jeg bagasjen med meg til min base, der jeg hadde betalt £38 for kost og losji, og den asiatiske frøkna i huset var like blid og hjelpsom som alltid, og sjekket meg raskt inn med et bredt smil.

Under planleggingsstadiet hadde jeg en stund vurdert et besøk til walisiske Aberystwyth Town denne dagen, men samtidig som det ville medføre en grytidlig start og lang reise dagen etter, samt at jeg også vurderte deres fredagskamp to uker senere, lot jeg meg friste av muligheten til å besøke Wroxham. Derfor ble det altså en tur til Norfolk denne dagen, med Norwich som base. Jeg var snart på farten igjen da jeg skulle ha tog opp til Wroxham, men først var det greit å få seg litt mat i skrotten. På The Queen of Iceni viste Wetherspoons-pubene seg igjen fra skyggesiden. Denne gang hadde de riktignok det jeg bestilte, men det ble levert til nabobordet der et fjols akkurat rakk å ødelegge maten ved å drukne den i ketchup før han oppdaget at det ikke var det han hadde bestilt. Jeg ble utrolig nok spurt om jeg ville ha den, men det får være måte på hva jeg spiser, så jeg måtte pent vente på ny porsjon.

Det gjorde at det planlagte besøket ved en annen pub måtte utgå, og jeg måtte i stedet komme meg tilbake til Norwich stasjon for å komme meg med 15.45-toget. Det brukte et kvarter opp til stasjonen Hoveton & Wroxham, og som navnet tilsier, betjener den begge disse landsbyene som i og for seg har vokst sammen. Disse ligger rundt halvannen mil nordøst for Norwich, og har vokst sammen i en slik grad at det for utenforstående kan være litt vanskelig å vite hvor grensen går mellom de to. Wroxham hadde ved siste folketelling rett i overkant av 1 500 innbyggere, mens Hoveton hadde et par hundre mer. Vi befinner oss her i området kalt The Broads, som er et 300+ kvadratkilometer stort område med et nettverk av elver og innsjøer. Dette fikk i 1988 beskyttelsesstatus som likestiller det med nasjonalparkene.

Det litt snodige her er at majoriteten av innsjøene ikke er naturlige, men oppsto som en følge av oversvømmelser da det tidligere ble drevet utstrakt utvinning av torv i dette området. Det skal ha vært romerne som begynte å bruke torven som brensel, men senere ble det ‘big business‘ da selv lokale klostre i middelalderen gjøre gode penger på handel med torven. Havnivået steg til tross for bygging av diker og andre hindringer, og landskapet forandret seg til det vi ser i dag. Området er nå et populært område for båtferdsel, og tiltrekker seg en god del turister. Elven Bure er egentlig grensen mellom Hoveton – der bl.a togstasjonen ligger – og Wroxham, men sentrumsområdet som de nærmest deler på Hoveton-bredden av elven, kalles faktisk ofte Wroxham, og det bidrar nok til forvirringen.

Det var også der jeg fant frem til puben The Kings Head som falt godt i smak hos undertegnede. I krysset omtrent rett på utsiden av denne puben, kunne jeg se en annen kuriositet ved dette stedet. Roys of Wroxham påberoper seg å være verdens største landsbybutikk, og det var ikke vanskelig å se at Roy-familien eier det meste av butikker her. Det var Roy’s kolonial, Roy’s leketøysbutikk, Roy’s apotek etc etc. Roy eide tilsynelatende ikke The Kings Head, og på uteserveringen der satt jeg meg ned med utsikt mot elven for å skrive et par postkort. Jeg burde nok blitt på The Kings Head, men jeg gikk etter hvert for å finne et annet skjenkested som viste seg nokså umulig å ta seg til uten å svømme, og etter å ha resignert måtte jeg nøye meg med en flaske cider på The Wherryman, som virket mer som en restaurant enn en pub.

Det var tydelig å se at man nok gjør god butikk på turistene som kommer for å bli skysset rundt på elvene og innsjøene eller selv leie båt, for det vrimlet av turist- og utleiebåter på marinaene. Selv hadde jeg ikke tid til hverken dette eller en tur med museumsjernbanen Bure Valley Railway (som jeg gjerne skulle ha tatt en tur med), for jeg hadde tross alt en kamp å se, og det var etter hvert på tide å gå ned til kamparenaen. Apostlenes hester er neppe det beste fremkomstmiddelet her, for deler av veien fikk meg allerede til å grue meg litt til returen som ville foregå i mørket. Det var kanskje ikke like stor lek med livet som å gå fra eksempelvis Morpeth Towns eller Carharracks hjemmebane etter en kveldskamp, men den smale veien uten gatelys ville likevel ikke være altfor trivelig.

Ellers var det en trivelig spasertur nå i dagslys, og jeg kom meg da i hvert fall trygt frem til Trafford Park, der jeg kunne betale de £7 jeg ble avkrevd i inngangspartiet. I tillegg ble selvsagt et eksemplar av kveldens kampprogram pålydende £1 foreløpig lagt i veska mens jeg kikket meg rundt på vei til klubbhusets bar. Wroxham FC ble stiftet i 1892, og spilte sine første tiår i lokale ligaer som East Norfolk League, East Anglian League og Norwich & District League, før de i 1963 var med å stifte Anglian Combination. I 1970-årene klatret de i denne ligaen, og etter to strake opprykk i 1977 og 1978, var de å finne i toppdivisjon som de snart skulle dominere. I perioden 1982-1985 vant de denne ligaen fire år på rad, og i to av disse sesongene vant de i tillegg dens ligacup. En ny slik double ble vunnet i 1988 før de deretter fikk være med i Eastern Counties League sin nye førstedivisjon.

Den vant de på første forsøk, og det skulle ikke gå lang tid før de også skulle dominere ECL Premier Division. Ligatittelen våren 1992 skulle bli den første av tre strake, og etter to sesongers pause, vant de på nytt denne ligaen tre år på rad i perioden 1997-1999. De plusset på en ny ligatittel i 2007, og i løpet av disse årene hadde de også vunnet ECLs ligacup to ganger. I 2010 spilte de seg frem til finalen i FA Vase, men ble der knust 1-6 i møte med et Whitley Bay som på den tiden dominerte den turneringen. I 2012 sikret de seg igjen ECL-tittelen, og denne gang betød det opprykk til Isthmian League Division One North. Der slet de stort sett på nedre halvdel – unntaket er først og fremst 8. plassen i 2015 – før det omsider ble nedrykk tilbake til ECL Premier i 2017. Der befinner de seg fortsatt, men har de håp eller ambisjoner om å returnere?

Ifølge en klubbrepresentant jeg slo av noen ord med så er ikke det foreløpig noe tema, og at han hevdet at de nå er tilbake på et riktigere og mer naturlig nivå, og at slike eventuelle ambisjoner eller mål vil ligge noen år frem i tid. 13. plassen forrige sesong vitner kanskje også om dette, for det var faktisk klubbens svakeste plassering noensinne siden opprykket til nettopp ECL Premier i 1989. Denne sesongen serieåpnet de med 0-5 borte mot Godmanchester Rovers og deretter 1-1 hjemme mot Kirkley & Pakefield, mens de allerede var slått ut av FA Cupen etter omkamp mot Saffron Walden Town. Vedkommende utpekte Stowmarket Town som sin favoritt denne sesongen, med Godmanchester Rovers og Histon som de største utfordrerne.

Klubben flyttet inn på sin nåværende hjemmebane Trafford Park i perioden rundt annen verdenskrig, men mye av dagens fasiliteter stammer fra 1990-årene. På den ene langsiden ble det nåværende klubbhuset reist i 1994, mens hovedtribunen på motsatt langside er fire år eldre og erstattet en noe eldre tribune. Dette er en sittetribune som er av en blanding av treverk, bølgeblikk og metall. Den eneste andre tribunen er å finne bak det ene målet, og den ser mest av alt ut som en moderne prefabrikert tribune som man selv har flikket litt på. For øvrig kom også flomlysene her først på plass tidlig i 1990-årene. De hadde man selvsagt bruk for denne kvelden når de fikk besøk av et Great Yarmouth Town som sto uten poeng etter to ligakamper.

Dette Norfolk-oppgjøret fikk ingen heldig oppladning for gjestene fra Great Yarmouth, for Bloaters-spiller Sean Perfect skadet seg under oppvarmingen slik at de måtte gjøre sene endringer på sin lagoppstilling. Hjemmelaget hadde tidlig et lite overtak i lokaloppgjøret som startet i et høyt tempo og med en rekke deilige taklinger. Det var ikke ufortjent da vertene tok ledelsen halvveis ut i omgangen. Det skjedde faktisk på et tidspunkt da gjestene var på vei inn i kampen, og det var Ryan Miles som løp fra Bloaters-forsvaret før han noe heldig ‘fintet’ ut både en forsvarer og tidligere Wroxham-keeper Kingsley Barnes og sendte The Yachtsmen i føringen med 1-0. Målscoreren måtte et kvarters tid senere ut med skade, men hjemmelaget hadde absolutt initiativet nå, og en lobb fra tidligere Bloaters-spiller Cruise Nyadzayo gikk centimetere utenfor, før en heading fra Chris Skipper strøk tverrliggeren.

Great Yarmouth Town fikk en bedre start på andre omgang, og Wroxham-keeper Connor Milligan måtte i aksjon for å hindre gamle lagkamerater i å score da han slo en avslutning til corner. Dommeren hadde imidlertid sett noe inne i feltet, og i ettertid ser det ut som om han mener Haydn Davis ble felt eller hindret. Uansett pekte han på straffemerket, og fem minutter ut i omgangen tok Davis selv straffesparket og utlignet til 1-1. Dette syntes å vekke vertene til liv igjen, for det var som om de nå satt inn et ekstra gir. Noen vil kanskje huske Simon Lappin fra bl.a Norwich City, og han sto bak mye med sine gode pasninger og ikke minst dødballer. Da Matt Doyle etter drøyt halvspilt omgang ble meid ned på vei inn i feltet, var det nettopp Lappin som tok ansvar fra straffemerket. Han gjorde ingen feil, og Wroxham var igjen i føringen.

The Yachtsmen var åpenbart interessert i å sette spikeren i Bloaters-kista, og Pete Wiltshire hadde tre gode muligheter til å øke ledelsen, men redninger fra keeper Barnes og desperate blokkeringer fra hans forsvarsspillere reddet foreløpig bortelaget fra ytterligere baklengs. Med snaut fem minutter igjen ble hjemmeseieren sikret etter en litt spesiell situasjon. Etter en skade på Wroxham-keeperen spilte hjemmelaget ballen tilbake til hans motpart i Bloaters-målet, men keeper Barnes fulgte opp med et elendig utspill som serverte ballen på sølvfat til Matt Doyle. Han passet til Jordan Bond som satt inn 3-1, og det hele virket avgjort. Gjestene hadde imidlertid en kjempesjanse helt på tampen, men avslutningen fra Aaron Saunders ble blokkert slik at det endte med 3-1 foran 260 tilskuere.

Jeg hadde intet realistisk håp om å rekke 21.55-toget uten å kunne teleportere eller sette ny rekord på distansen, for selv om toglinja går rett forbi Trafford Park så er det et godt stykke å gå til Hoveton & Wroxham stasjon herfra (jeg vil anslå 20-25 minutter). Derfor tok jeg det like godt rolig på vei tilbake mot sentrum etter å ha kommet meg gjennom den mørklagte strekningen med livet i behold. Neste tog var 22.58, så jeg kunne like gjerne stikke en ny tur innom The Kings Head på veien dit. Derfra fikk jeg følge av en feststemt gjeng som åpenbart også skulle ha toget tilbake til Norwich, og etter å ha tilbragt et nytt kvarter på toget, gikk jeg umiddelbart tilbake til min base for å komme meg i seng.

 

 

English ground # 486:
Wroxham v Great Yarmouth Town 3-1 (1-0)
Eastern Counties League Premier Division
Trafford Park, 17 August 2018
1-0 Ryan Miles (23)
1-1 Haydn Davis (pen, 51)
2-1 Simon Lappin (pen, 71)
3-1 Jordan Bond (87)
Att: 260
Admission: £7
Programme: £1
Pin badge: £3,50

 

Next game: 18.08.2018: Fareham Town v Shaftesbury
Previous game: 16.08.2018: Appleby Frodingham v Clay Cross Town

 

More pics

 

This day on a map

 

 

 

Torsdag 16.08.2018: Appleby Frodingham v Clay Cross Town

Jeg var temmelig skeptisk da jeg kikket ut av vinduet der jeg sto på rommet ved Victoria Hotel i Newport. Jeg kunne konstatere at det fortsatt dryppet fra oven idet jeg var klar for å sjekke ut og komme meg av gårde. Jeg vurderte å ringe en taxi, men det verste regnet hadde gitt seg, og selv om jeg skulle krysse elven Usk via gangbrua og slepe med meg bagasjen gjennom Newport sentrum opp til togstasjonen, tenkte jeg som så at om det ikke ble verre enn dette igjen, så ville det være en grei morgentrim. Jeg hadde ikke før levert fra meg nøkkelen og rundet hjørnet før det sluttet helt å regne, og da ble det en noe lystigere promenade. Frokost i form av smørbrød ble kjøpt inn fra en Tesco-sjappe i sentrum før jeg gikk for å sette meg på 08.19-toget.

Det hadde Manchester Piccadilly som endestasjon, men rundt klokka elleve steg jeg av i Stockport for å gjøre et togbytte og komme meg med 11.28-toget videre derfra. Få minutter over klokka ett kunne jeg igjen gå av jernhesten i Scunthorpe, der jeg aldri tidligere har vært av toget, og orienterte meg frem til Larchwood Hotel. Der hadde jeg betalt £28 for overnatting, og fikk umiddelbart sjekket inn og installert meg. Som så ofte ellers på torsdager hadde fotball-menyen vært temmelig begrenset, men jeg merket meg tidlig at Scunthorpe-klubben Appleby Frodingham var satt opp med torsdagskamp mot Clay Cross Town i Central Midlands League, og det dukket aldri opp noe som fristet meg til å endre de planene.

Scunthorpe er en industriby som ligger helt nord i grevskapet Lincolnshire, rundt fire norske mil nord for Lincoln. Innbyggertallet har i dag passert 80 000, og det gjør Scunthorpe til grevskapets tredje største by etter Lincoln og Grimsby. Opprinnelig var det fem-seks mindre landsbyer her før byen vokste frem rundt en rik åre med jernmalm, og byen som gjerne kalles ‘The Industrial Garden Town‘ er i dag Storbritannias største senter for jernindustri. Allerede på 900-tallet utvant man jern her, men det var først etter jernbanens ankomst at industrien virkelig vokste frem og folketallet økte voldsomt. Som nevnt hadde jeg faktisk bare passert Scunthorpe med tog tidligere, så nå var det greit å ta en spasertur i sentrum.

Om ikke Scunthorpe fremstår som den mest idylliske byen når den passeres med toget, var gågata i sentrum nokså koselig, selv om den foreløpig til en viss grad ble dominert av lokale sulliker. Det var også tilfellet på pubene, for siden det var torsdag stakk jeg bortom Wetherspoons-puben The Blue Bell Inn for å benytte meg av deres Curry Club og få en stor porsjon av min etter hvert så faste Beef Madras. Deretter returnerte jeg faktisk til Larchwood Hotel for å ta meg en time på øyet. Det behøvdes kanskje, men frisk og rask kunne jeg således bevege meg ut i Scunthorpe igjen for å sjekke ut pubene The Tavern og The Penny Bank, før jeg satt kursen mot kveldens kamparena. Det ble også en aldri så liten tur innom The Honest Lawyer på veien dit ned, men snart var jeg på vei igjen og krysset jernbanelinja.

Frodingham var en av de tidligere nevnte landsbyene som ble ‘spist opp’ av den voksende Scunthorpe, og det er kanskje naturlig å tenke seg at fotballklubben Appleby Frodingham har sine røtter i det området like nord for sentrum? En forgjenger med samme navn var etter 2. verdenskrig med å stifte Lincolnshire League, og i 1978 var de å finne i (den tidligere) Midland League. Da denne ligaen i 1982 slo seg sammen med Yorkshire League for å stifte dagens Northern Counties East League, tok klubben plass i sistnevnte ligas Premier Division. Der befant de seg fortsatt da manager-teamet i løpet av 1985/86-sesongen tok med seg nærmest rubb og rake av spillere og forsvant til Winterton Rangers. Ved sesongslutt la deretter klubben ned driften.

Det ble imidlertid snart blåst liv i klubbnavnet da klubben ble re-stiftet, og etter tre sesonger i lokale ligaer, var Appleby Frodingham igjen å se i Lincolnshire League. Der tok de i 1994 ligatittelen, og i 2003 valgte de å forsøke seg i Central Midlands League, der de etter sin første sesong fikk rykke opp til toppdivisjonen som da hadde det temmelig grandiose navnet Supreme Division. Til tross for at de i løpet av de fire neste sesongene aldri var å finne på øvre halvdel, fikk de i 2008 innvilget søknaden om opprykk til Northern Counties East League Division One, der de debuterte med en 12. plass som fortsatt er den nye klubbens bestenotering i ligasammenheng. Da de i 2014 endte som jumbo for andre gang på tre år, ble det nedrykk tilbake til CML, som i mellomtiden hadde gått bort fra Supreme Division men nå heller opererer med to geografisk inndelte avdelinger. Appleby Frodingham er å finne i CML North Division.

Klubben spiller i dag på Brumby Hall Sports Ground kun ti minutters gange fra jernbanestasjonen i Scunthorpe; på sørsiden av jernbanelinja. Der ligger den nærmest tilknyttet det store sportskomplekset The Pods, og etter å ha gått forbi sistnevnte, kunne jeg snart spasere opp mot inngangspartiet og fiske frem lommeboka. Tilfeldighetene ville det slik at jeg vekslet noen raske ord med veteranen som bemannet inngangspartiet, og da han identifiserte meg som «den norske groundhopper» insisterte han på at jeg la mine £3 tilbake i pungen. Man kan jo føle seg litt brydd når man blir påspandert og sluppet inn gratis selv om man selv kjenner at det ikke er helt fortjent eller at det i hvert fall finnes andre som fortjener det langt mer, men man må jo takke og bukke, for selvsagt er det da også hyggelig at klubbene setter pris på at man kommer. Jeg kvitterte i hvert fall ut et program pålydende £1 og lovet å legge igjen noen shilling i baren.

Selv om det fortsatt var en halvtimes tid til avspark, rakk jeg aldri å lokalisere baren (som befant seg oppe i andreetasjen i bygget som man ser på utsiden og som dominerer den ene langsiden), da jeg kom i prat med noen trivelige klubbrepresentanter som ikke kunne vært mer behjelpelige. En av de kunne fortelle at en annen klubbrepresentant som hadde ansvaret for salg av pins og andre effekter hadde dratt på ferie, og at de for øyeblikket befant seg innelåst i hans bil, men de ba meg skrive ned min adresse og insisterte på å sende en til meg i Norge før de nektet plent å ta betalt for dette. Også dommeren var behjelpelig da jeg stoppet ham på vei inn fra oppvarmingen for å etterspørre lagoppstillingene som han sporenstreks dro frem slik at jeg kunne fotografere de.

Appleby Frodingham hadde sesongåpnet helgen før ved å tape sin hittil eneste kamp 1-2 borte mot Renishaw Rangers. I deres program hadde de en detaljert gjennomgang av de foregående rundene i CML. Meget praktisk, og der kunne jeg også få bekreftet at det ville bli en tøff kamp for de når de nå skulle være vertskap for et Clay Cross Town som toppet tabellen etter å ha vunnet begge sine kamper så langt. En totalt overlegen målforskjell hadde de også, med 17-2 etter kun to kamper. Det var liten tvil om hvilken spiller jeg ville holde et ekstra øye med, for gjestenes Josh Parfitt hadde ikke bare scoret fire av målene da Clay Cross knuste Phoenix 8-1 i serieåpningen. Han hadde nemlig fulgt opp med hele fem mål i 9-1-seieren over Newark Town, og sto altså med 9 mål på to kamper!

Hjemmefolket virket å ha liten tro på at de skulle kunne hevde seg i noen tetstrid, men hadde få problemer med å peke på nettopp Clay Cross Town som favoritt i CML North, siden de visstnok skal satse nokså friskt og ha en del midler. En person fra vertenes trenerapparat trakk blant annet frem Retford-klubbene Retford United og Retford FC når jeg spurte hvem som kunne bli de tøffeste utfordrerne, men han understreket igjen at Clay Cross Town er hans store favoritt til tittel og eventuelt opprykk til NCEL. Han innrømmet også at det ville bli en tøff kamp denne kvelden, og at hjemmelaget nok burde si seg fornøyd om de fikk med seg ett poeng, men la til at de selvsagt alltid spilte for å vinne. Med det lot jeg ham fortsette sine forberedelser, og tok selv oppstilling i påvente av at spillerne skulle komme ut av garderoben i det nevnte bygget og entre banen.

Det er for øvrig på denne nærmeste langsiden at man finner det som er av tribunefasiliteter ved Brumby Hall. Her har man et parti med terracing som delvis er bygget innunder et slags overbygg på det nevnte bygget. Foran her har man laglederbenkene, og lenger ned langs denne langsiden står det også en liten sittetribune av den moderne og prefabrikerte sorten. Rundt resten av banen er det utelukkende hard standing. Vel, bak det ene målet er det vel ikke engang det, og der var det åpenbart heller ikke meningen at supporterne skal bevege seg. Idet spillerne kom ut, kom en av klubbrepresentantene fra tidligere bort for å be meg komme opp i baren etter kamp for å få litt mat fra spillernes matservering, og etter å ha takket hjertelig for invitasjonen, var det på tide å finne frem stoppeklokka i påvente av dommerens fløytesignal.

Utfra min hukommelse startet det litt forsiktig og avventende, men det gikk ikke lang tid før Clay Cross Town begynte å male på og tok et initiativ. De skapte i perioder en god del problemer for et hardtarbeidende hjemmelag, som holdt unna til tjue minutter var spilt. Jeg hadde altså bestemt meg for å holde et lite øye med Josh Parfitt, og ikke overraskende var det nettopp han som sendte gjestene i føringen med sitt tiende mål for sesongen. Intet annet enn imponerende å ha notert seg for tosifret antall scoringer etter to og en kvart kamp! Samme mann kunne doblet ledelsen en liten stund senere, men vertene hadde fortsatt ikke gitt seg, og så lenge det kun var ett mål så hadde de håp om poeng. De hadde også selv et par halvsjanser, men det var ikke helt ufortjent at det sto 0-1 til pause.

I pausen fant jeg endelig veien opp til baren for å hente meg en forfriskning, og jeg var tilbake få sekunder før andre omgang ble sparket i gang. Om vertene hadde et lite håp om poeng, virket det som om det ble knust da Jordan Hendley i omgangens åttende minutt doblet bortelagets ledelse. Nå ble det vanskelig for de rødkledde, for gjestene som for anledningen stilte i noe bortimot et Crook Town-kostyme virket veldig sterke. De kunne økt ytterligere før kampen gikk inn i en fase der lite skjedde. Så, med 5-6 minutter igjen, satt Aiden Ordidge spikeren i kista ved å fastsette sluttresultatet til 0-3 foran det jeg talte meg frem til å være 54 tilskuere. Hjemmelaget hadde i hvert fall sluppet å finne frem kuleramme slik som Clay Cross Towns andre motstandere hittil, men det spørs om det var voldsomt til trøst.

Etter kampslutt slo jeg meg ned med en pint oppe i baren, og fikk snart hyggelig selskap av personell som gjentok oppfordringen om at jeg måtte forsyne meg av maten som ble satt frem. Jeg følte det var greit å vise folkeskikk nok til å vente til spillerne hadde forsynt seg, men tok deretter gladelig en liten matbit. Det ble til og med påfyll i glasset, men det var etter hvert på tide å takke for meg og for fantastisk gjestfrihet. Appleby Frodingham hadde vist seg som en utrolig gjestfri og vennlig klubb som det var en fryd å besøke. Det er bare å ønske lykke til resten av sesongen! Selv lot jeg deretter apostlenes hester frakte meg rett tilbake til Larchwood Hotel der jeg umiddelbart fant senga.

 

 

English ground # 485:
Appleby Frodingham v Clay Cross Town 0-3 (0-1)
Central Midlands League North Division
Brumby Hall Sports Ground, 16 August 2018
0-1 Joshua Parfitt (21)
0-2 Jordan Hendley (53)
0-3 Aiden Ordidge (85)
Att: 54 (h/c)
Admission: Let in for free (normally £3)
Programme: £1
Pin badge: n/a (they’ll send me one for free)

Next game: 17.08.2018: Wroxham v Great Yarmouth Town
Previous game: 15.08.2018: Abergavenny Town v Monmouth Town

 

More pics

 

This day on a map

 

 

 

Onsdag 15.08.2018: Abergavenny Town v Monmouth Town

Etter tirsdagens fyrverkeri av en kamp, var det nå på tide å forlate Shepshed for å sette kursen mot Wales for første gang på turen, og få minutter over åtte ‘snek’ jeg meg ut fra mitt B&B. Første stopp var en Coop-sjappe et steinkast unna, og frokost i form av smørbrød ble der kjøpt inn før jeg med nød og neppe rakk å komme meg med en buss som sto og ventet på holdeplassen. Nye £2,70 ble betalt for at buss 127 skulle frakte meg tilbake til Loughborough, og det brukte den rett i underkant av tjue minutter på. Jeg valgte å få meg litt morgentrim ved å spasere fra Loughborough sentrum til jernbanestasjonen, og der kom jeg meg med et noe tidligere tog enn opprinnelig planlagt. 09.26-toget fraktet meg den første korte etappen til Leicester, og den var langt mer behagelig enn etappen videre derfra til Birmingham New Street.

Jeg hadde ikke tenkt over at toget jeg skulle benytte på denne etappen var Cross Country-toget som går mellom Stansted Airport og Birmingham New Street og som stort sett alltid er fullstendig overfylt av passasjerer med masse bagasje. Igjen var det en marerittaktig tur der passasjerene måtte stå som sild i tønne, og det var en befrielse å kunne stige av i Englands nest største by for å trekke litt ufrisk luft før jeg fartet videre. Tredje og foreløpig siste togbytte fant sted ved Bristol Parkway, før jeg omsider ankom Newport, som skulle være min base denne dagen – og ikke for siste gang på turen. Jeg unnet meg en taxi til Victoria Hotel, der jeg hadde betalt £28,50 for overnatting, men der var de strikse på innsjekkings-tiden, og jeg måtte pent gå utenfor igjen og vente tjue minutters tid til klokka slo 14.00.

Jeg fikk omsider sjekket inn og slengt fra meg bagasjen på rommet, og med det gjort, var det etter hvert på tide å vende oppmerksomheten mot kveldens kamp. Denne kvelden var det Abergavenny Town som skulle få besøk, da det for meg hadde virket som det mest interessante valget denne onsdagen. Dermed måtte jeg igjen ta tog, men benyttet anledningen til en liten vanningspause ved puben Windsor Castle da jeg trasket tilbake mot stasjonen i Newport. 15.36-toget brukte 25 minutter på å frakte meg nordover til Abergavenny, der jeg hadde avtalt å møte min groundhopper-kompis Paul Fergusson. Klokka hadde altså så vidt passert fire da jeg spaserte innover mot sentrum, og jeg slo meg ned på puben Coach & Horses for å vente på Paul.

Abergavenny er en markedsby i det walisiske grevskapet Monmouthshire i det sørøstlige Wales, der den ligger nærmest omringet av ‘fjell’ og åser. Den har drøyt 12 500 innbyggere og ligger ikke mer enn en snau mil fra grensen mot England. På walisisk heter byen Y Fenni, og var under romertiden hjemsted for et romersk fort ved navn Gobannium. Senere ble byen i middelalderen befestet med bymurer, og rett sør for byens sentrum kan man fortsatt se ruinene av normanner-borgen Abergavenny Castle, som har stått strategisk plassert over elven Usk og dalen den renner gjennom. I Abergavenny har det dessuten helt siden 1863 blitt arrangert kvegmarked på samme sted som det den dag i dag fortsatt avholdes med jevne mellomrom.

Det var så vidt jeg så intet kvegmarked denne dagen, men jeg var i ferd med å gjøre kål på pinten da Paul kom inn. Etter at han hadde unnet seg en halv pint, valgte vi å innta et måltid ved Wetherspoons-puben The Coliseum, som ikke overraskende viste seg å være en typisk Spoons-pub – også i den forstand at de var utsolgt for det jeg opprinnelig hadde tenkt å bestille. Idet jeg begynte å lure på hvor maten ble av, kom de forsyne meg for å informere at de også manglet noen ingredienser til det jeg i stedet endte opp med å bestille. Walisiske dragon bangers & mash ble dermed til ‘bangers & baked beans’ før vi stakk for å sjekke ut et par mer klassiske puber. Paul måtte ta hensyn til at han kjørte, men både Hen & Chickens og Kings Arms Hotel falt uansett langt bedre i smak. Med rundt tre kvarter til kampstart kjørte deretter Paul oss opp til Pen-Y-Pound Stadium.

Abergavenny Town er en meget ung klubb – stiftet så sent som i 2014, men den har en eldre forgjenger hvis endelikt var katalysatoren for stiftelsen av dagens klubb. Det skal allerede ha vært en rekke tidligere klubber som spilte i Abergavenny på 1800-tallet, men byens mest kjente klubb er Abergavenny Thursdays, som faktisk har vært walisiske mestre. De vant den walisiske cupen i 1952, før de noen år senere vant to strake ligatitler i Welsh Football League i 1959 og 1960, og deretter var tapende cupfinalist i 1963. I 1991 vant de en tredje Welsh League-tittel, og fulgte opp med å forsvare den tittelen før de deretter var en av klubbene som var med å stifte den walisiske nasjonale toppdivisjonen League of Wales.

Det walisiske forbundet krevde garantier for at flomlys ville bli installert, og dette førte til en noe anstrengt økonomi, samtidig som usikkerheten rundt hvorvidt klubben faktisk ville få delta i den nye ligaens første sesong var så stor at det utløste en spillerflukt. I tillegg forsvant også managerteamet, og 1992/93-sesongen endte med at Thursdays ble den første jumbo i League of Wales og dermed rykket ned. I årene før og etter årtusenskiftet presterte de deretter faktisk å rykke ned hele fem ganger på seks sesonger (alle gangene etter å ha endt som jumbo i den aktuelle divisjonen). Det endte i Gwent League Division Three, der de for ordens skyld endte opp med ytterligere en jumboplassering(!).

Det var også der de befant seg da de i 2013 mente at mangelen på spillere tvang de til å legge ned driften. Året etter ble altså Abergavenny Town stiftet, og de tok (kanskje litt snodig) plass direkte i Gwent League Division One – høyere opp enn der forgjengeren hadde befunnet seg på sitt dødsleie. De vant uansett denne divisjonen på første forsøk, og rykket opp i Welsh League Division Three, der en andreplass var nok til et andre strake opprykk. De befinner seg nå altså i Welsh League Division Two (som for øvrig er en av fire ‘avdelinger’ på nivå tre av walisisk fotball), men jeg lest at de på lengre sikt faktisk har ambisjoner om spill i den walisiske toppdivisjonen League of Wales. Dette måtte jeg forhøre meg litt om.

Det kunne jeg da også gjøre etter å ha betalt mine £4 i inngangspenger og sikret meg kveldens kampprogram pålydende £1, for jeg ble stående å prate litt med den trivelige karen i inngangspartiet mens Paul parkerte sin Mini. Han ga ganske riktig inntrykk av at klubben har ambisjoner om å avansere i det walisiske systemet, og det kan skje snarere enn man aner. Etter inneværende sesong skal det nemlig gjennomføres en omfattende omstrukturering i walisisk fotball, der FAW (det walisiske forbundet) vil ta styringen over de to øverste nivåene. Ytterligere ett år frem i tid skal det samme skje med nivå tre, og de som kjenner litt til walisisk fotball vet at ligatilhørighet, opp- og nedrykk da sannsynligvis vil avgjøres minst like mye av kriterier som stadionkrav, økonomi etc som av det sportslige.

I så måte mener Abergavenny Town seg nokså godt rustet, og håper å kunne bli å finne under FAWs styre allerede neste sesong, og det vil nok også være noen klubber som blir degradert pga manglende lisens etc, slik at det åpner for avansement for andre klubber. Man kan like det eller ikke, men slik er det nå engang i walisisk fotball. Abergavenny Town mener å ha orden på disse tingene og et anlegg som vil oppfylle FAWs krav som sannsynligvis vil bety en innskjerping, så de kan fort dra nytte av dette. Selv om den flotte hovedtribunen har vært avsperret en god stund, mener de at Pen-Y-Pound Stadium skal oppfylle kravene, og håper visstnok også å se hovedtribunen restaurert og gjenåpnet en gang i fremtiden.

Fotball har blitt spilt her siden 1930-årene, og den herlige tribunen skal ha blitt reist på oppdrag fra Abergavenny Thursdays’ første komite. Den står midt på den ene langsiden, og er opphøyet fra bakken. Der oppe har den bydd på benkerader i tre, men den har nå faktisk vært avsperret siden WPL-dagens tidlig i 1990-årene. I forkant har man noen trinn med terracing som dog er i bruk. Bak mål på den ene kortsiden har man en lignende seksjon i form av en ståtribune under tak, og denne henger sammen med klubbhuset. Ellers er det såkalt hard standing rundt resten av banen. Det er bare å håpe at den flotte hovedtribunen vil bestå og på et tidspunkt gjenåpnes. Det skal nevnes at denne tribunens ‘indre’ brukes av en lokal skytterklubb, og kanskje er det de som skal ha takken for at den i hvert fall ikke er revet.

Det var trivelige folk som tok oss imot på Pen-Y-Pound Stadium, og på innsiden ble jeg nokså umiddelbart ‘shanghaiet’ av en hyggelig klubbrepresentant som gjenkjente meg fra Twitter og tilbød meg en aldri så liten rundtur som også inkluderte en kikk inn i garderobene; noe jeg høflig takket ja takk til. Abergavenny Town hadde for øvrig startet sesongen med tap borte mot Cardiff-klubben Bridgend Street og var nok innstilt på å reise kjerringa i det som var et lokaloppgjør mot ‘grevskapsrival’ Monmouth Town. Gjestene hadde på sin side startet sin ligasesong med uavgjort 1-1 mot Garden Village. Det var tid til både en tur innom klubbhuset og en rundtur med en nærmere kikk på den gamle hovedtribunen før det dro seg mot avspark.

Det var en tett og jevn kamp vi skulle bli vitne til, og en klubbrepresentant hadde tipset meg om at man ville få noen gode bilder fra et av hjørnene på kortsiden lengst fra inngangspartiet og klubbhuset. Det viste seg å stemme godt, og med landskapet i de walisiske dalene er det vel ikke overraskende at jeg i tillegg til den gamle tribunen hadde en stor ås som fint bakteppe mens jeg en periode så kampen herfra. Mens jeg foretok en liten rundtur rundt banen, registrerte jeg at omgangen fortsatte slik den hadde blitt innledet; med to lag som vekslet mellom å nøytralisere hverandre og å spille seg frem til en og annen sjanse som dog aldri endte med nettsus. Da jeg var tilbake på ståtribunen ved klubbhuset, fryktet Paul allerede en målløs kamp da lagene snart gikk til pause på stillingen 0-0, men det hadde overhodet ikke vært noen kjedelig forestilling.

Uavgjort ved pause var nok ikke et urettferdig resultat så langt, for det hadde vært en jevn affære, og andre omgang fortsatte med mer av det samme. Til tross for flere gode sjanser, ville ikke ballen i mål for noen av lagene, og Paul ble mer og mer sikkert i sin sak da han hevdet at vi var vitne til en 0-0-kamp. Naturlig nok begynte jeg å mistenkte det samme da klokka tikket i vei uten noen scoringer, men det var som sagt fortsatt en spennende og nokså underholdende kamp vi så. Det endte da også 0-0, og jeg skal ikke si hvem som hadde mest grunn til å være skuffet over det, for begge lags spillere virket faktisk lettere utilfreds med at de ikke hadde klart å få et vinnermål. Vi hadde for øvrig talt 108 tilskuere, men når man senere har tallfestet det offisielle tallet til 120 så får vi vel stole på det.

Vi takket snart for oss, og Paul skysset meg tilbake til Abergavenny stasjon der jeg slo meg ned med en pint på Great Western Hotel mens jeg ventet på 22.16-toget. Tilbake i Newport valgte jeg å også stikke innom The Lamb, og det var et godt valg, for her hadde de Rattler i en av tappekranene. Det er ikke et altfor vanlig syn så langt fra Cornwall og Devon, så jeg benyttet anledningen til et glass eller to før det var på tide å returnere til basen for å få litt søvn. Det hadde vært artig med et gjensyn med walisisk fotball, og Abergavenny Town hadde vært et trivelig bekjentskap. Det skulle bli litt mer walisisk fotball senere på turen, men dagen etter skulle jeg tilbake til den engelske pyramiden, og en nokså lang tur ventet meg i så måte.

 

 

Welsh ground # 10:
Abergavenny Town v Monmouth Town 0-0 (0-0)
Welsh League Division Two
Pen-Y-Pound Stadium, 15 August 2018
Att: 120
Admission: £4
Programme: £1
Pin badge: £3

 

Next game: 16.08.2018: Appleby Frodingham v Clay Cross Town
Previous game: 14.08.2018: Shepshed Dynamo v Worksop Town

 

Next game

 

This day on a map

 

 

 

Tirsdag 14.08.2018: Shepshed Dynamo v Worksop Town

Etter to dager med Romford som base, var det på tide å midlertidig forlate øst-London for å sette kursen mot Midlands. Jeg våknet til nyheten om at London etter alle solemerker hadde vært offer for et nytt islamistisk terrorangrep i form av en suppegjøk som hadde kjørt ned flere fotgjengere og syklister før han krasjet i sperringene utenfor Houses of Parliament, og regnet derfor med et mulig kaos i London-trafikken. Etter å ha inntatt en frokost på The Worlds Inn, merket jeg imidlertid ingenting til dette hverken på togturen inn til Liverpool Street eller da jeg tok tuben videre til Kings Cross St. Pancras, og om jeg ikke hadde sett det på TV-nyhetene før jeg sjekket ut, ville jeg nok ikke ant noen ting om hva som hadde skjedd.

Det var East Midlands Trains’ 11.31-tog som skulle frakte meg til Loughborough, der vi ankom 17 minutter forsinket. Det var nok til at jeg mistet bussen jeg hadde blinket meg ut, så jeg tok like godt beina fatt og slepte med meg bagasjen inn mot Loughborough sentrum, og jeg følte jeg fortjente en aldri så liten rast på puben The Three Nuns mens jeg ventet på en senere buss mot Shepshed, som var dagens endelige destinasjon. En kamp hos Shepshed Dynamo har jo en stund stått på ønskelisten, og ved et par anledninger har jeg blitt offer for avlysninger der. Denne dagen skulle intet stoppe meg, men det hadde imidlertid vært en solid dose usikkerhet knyttet til dagens kamp og hva jeg eventuelt ville være vitne til dersom det ble kamp.

Saken var nemlig den at Shepshed Dynamo i utgangspunktet var satt opp med ligakamp mot Walsall Wood i Midland League Premier Division, men så vet vi at midtukekamper i uka etter en FA Cup-helg på denne tiden av året blir brukt til eventuelle omkamper som vil få prioritet og sørge for utsettelse av ligakamper. Shepshed Dynamo hadde brukt helgen til å spille FA Cup borte mot Worksop Town, og ved et uavgjortresultat der ville det i stedet bli omkamp i Shepshed denne tirsdagen – noe som overhodet ikke ville være meg imot. Det eneste jeg fryktet var at kampen i Worksop fikk en avgjørelse samtidig som Walsall Wood måtte ut i omkamp, for da ville jeg stå uten kamp i Shepshed.

Det skjedde heldigvis ikke, og da Worksop Town og Shepshed Dynamo spilte uavgjort var det klart at jeg også ville få servert en interessant FA Cup-omkamp. Turen hadde allerede blitt dominert av FA Cupen, og turens femte kamp ville være den fjerde i denne turneringen. Det så jeg virkelig frem til da jeg gikk på buss nummer 127 og betalte £2,70 for en enkeltbillett til Shepshed, der jeg etter snaut tjue minutter på bussen kunne stige av. Innsjekking var visstnok ikke før klokka 16.00(!), så jeg følte at det ikke var noe særlig poeng å dukke opp der allerede halvannen times tid før dette. I stedet slo jeg i hjel en snau time på puben The Red Lion før jeg en halvtimes tid før tiden ringte på hos The Guesthouse at Shepshed, der jeg hadde betalt £35 for overnatting og nå fikk sjekke inn uten det minste problem.

Shepshed er en liten by i det nordøstlige Leicestershire, ikke langt fra Loughborough. Frem til 1888 gikk den under navnet Sheepshed, og det bekrefter vel kanskje det faktum at den vokste frem som et senter for ull-handel. Etter at motorveien M1 ble anlagt i nærheten, har Shepshed imidlertid blitt soveby for arbeidere som pendler til jobb i byer som Loughborough, Leicester, Derby og Nottingham. Det er visst ikke altfor lenge siden Shepshed fikk status som town, men det skal i dag være omtrent 14 000 innbyggere der, og de skal en stund ha påberopt seg å være Storbritannias største landsby. Noe annet de påberopte seg var å ha det høyeste antall puber i forhold til innbyggertallet, men det er vel heller uhyre tvilsomt om dette fortsatt er tilfelle.

Jeg hadde jo allerede sjekket ut The Red Lion, som er en av tre puber rundt ‘torget’ Market Place, og etter at jeg hadde installert meg, var det på på tide å sjekke ut The Crown Hotel i håp om at de også hadde litt matservering å by på. Både der og på The Blue Ball hadde det vært stengt da jeg tidligere ankom Shepshed, og de åpnet vel ikke igjen før klokka 16 så vidt jeg husker. Da jeg nå kom traskende tilbake dit, hadde de vitterlig åpnet slik at jeg kunne få meg en pint. Matservering var det imidlertid ikke, og det var det heller ikke på The Blue Ball, så jeg gikk rett og slett en tur bort til Coop-sjappa for å kjøpe et par smørbrød før jeg returnerte til sistnevnte. Om jeg ikke hadde merket noe til terroranslaget i London, var det nå i hvert fall hett tema blant stamgjestene der, som fulgte direktesendingene på TV.

Klokka nærmet seg seks da jeg tømte glasset og tuslet et par minutter opp Loughborough Road for å foreta en siste pitstop ved The Black Swan, omtrent akkurat der hvor jeg skulle dreie til venstre opp Butthole Lane. The Black Swan viste seg å være et passende sted for en siste oppladning, for de er åpenbart en av sponsorene til Shepshed Dynamo, og hadde et lite utvalg av memorabilia knyttet til klubben. Det var imidlertid snart på tide å bevege seg opp Butthole Lane etter å ha tatt det obligatoriske bildet av gateskiltet, og noen strakser senere kunne jeg betale meg inn med £6 i inngangspenger pluss £1,50 for et eksemplar av det rykende ferske kampprogrammet. Hvordan kan man motstå et besøk til et stadion med et navn som Butthole Lane? Tja, nå var jeg i hvert fall omsider her for å se kamp, og jeg gledet meg stort.

Shepshed Dynamo har en nokså innviklet historie, og den må nesten startes med stiftelsen av Shepshed Albion i 1879. Det var først i 1907 at de ble med i Leicestershire Senior League, og de hadde raskt suksess med ligatitler i 1911 og 1921. De ble etter dette værende i Leicestershire Senior League, der de en rekke ganger rykket opp og ned mellom dens to divisjoner. Etter å ha blitt tatt over av en forretningsmann og eier av selskapet Charterhouse Holding plc, fikk klubben i 1975 dessverre et sponsornavn i form av Shepshed Charterhouse, men de fikk til gjengjeld også betydelig økonomisk støtte derfra, og etter å ha vunnet ligaens andredivisjon i 1978, fulgte de opp opprykket til toppdivisjonen med tre strake titler i Leicestershire Senior League før de deretter fikk innpass i (en tidligere utgave av) Midland League i 1981.

Shepshed Charterhouse vant også Midland League på første forsøk, og da den ligaen ved sesongslutt slo seg sammen med Yorkshire League og stiftet dagens Northern Counties East League, tok de plass i sistnevntes Premier Division…som de igjen vant på første forsøk. Klubben hadde i det hele tatt en slags storhetsperiode, og det påfølgende opprykket til Southern League endte med at de igjen tok nivået med storm og sikret nytt opprykk med en andreplass i den ligaens Midland Division. I Southern League Premier Division – som på det tidspunktet var en av tre ligaer på nivå seks av den engelske fotballpyramiden – var sjuendeplassen i 1986 deres beste plassering før de i 1988 ble flyttet sidelengs over i Northern Premier League Premier Division.

Der slet de umiddelbart i bunnen, og etter fire tunge sesonger i NPL Premier (inkludert to strake sesonger som tabelljumbo), var det til slutt ingen benådning og de måtte i 1992 ta turen ned i NPL Division One. Samtidig byttet de navn tilbake til Shepshed Albion, men et andre strake nedrykk fulgte da de ble degradert til Midland Combination. Nå hadde klubben havnet i såpass store økonomiske problemer at man fryktet kroken på døra. Med hjelp fra den lokale rivalen Loughborough Dynamo klarte de få litt orden i sysakene, og for å signalisere en ny æra, re-stiftet man klubben under dagens navn Shepshed Dynamo, til ære for den hjelpsomme naboen.

Shepshed Dynamo ble plassert i Midland Alliance, og denne ble våren 1996 vunnet i den ‘nye’ klubbens andre sesong. Åtte sesonger i Southern League Midland Division (og deretter (Western Division) fulgte, før de våren 2004 endte som jumbo. Denne gang ble de ‘reddet’ av omstruktureringen som følge av at man fikk på plass de regionale Conference-avdelingene, og selv om Shepshed-klubben dermed likevel plutselig befant seg ett nivå lavere, ble de kun flyttet sidelengs til NPL Division One (og senere Division One South). Der spilte de frem til 2012, da de som jumbo igjen måtte ta turen ned til det som nå er step 5. Etter én sesong i United Counties League, var de tilbake i Midland Alliance, og selv om den nå har blitt til (den nye) Midland Football League, befinner de seg fortsatt der enn så lenge.

Da jeg offentliggjorde min ‘reiserute’ for denne turen, ble jeg kontaktet av min groundhopper-kompis Neil Woolley, og selv om det var på et tidspunkt da vi ennå ikke visste hvilken kamp vi eventuelt skulle få se, bekreftet han at han ville ta turen fra Mansfield dersom det ble kamp i Shepshed denne tirsdagen. Det ble det altså, og mens jeg ventet på ham, inntok jeg klubbhusets bar. Der ble jeg snart dratt kjensel på av det som vel var klubbsekretæren, som hadde gjenkjent meg fra Twitter og nå kom bort for å ønske velkommen og forære meg en suvenir i form av en kjøleskaps-magnet med påskriften «I like it up the Butthole». Enda festligere var det faktisk at flere jenter gikk rundt i trøyer med denne påskriften. Et temmelig artig innslag! Klubbsekretæren returnerte snart for å gi meg en stensil med lagoppstillingene, og deretter gikk jeg innom klubbsjappa for å sikre meg en pin og grave litt i kassene med gamle kampprogram.

Men først benyttet jeg anledningen til å kikke meg litt rundt med en liten runde rundt banen som skal ha vært åpnet i 1890-årene. Det skal nevnes at den i tillegg sitt noe ‘uheldige’ navn (Butthole Lane skal være en henvisning til at stedet tidligere ble brukt til bueskyting, der ‘butthole’ skal ha vært en gammel betegnelse på blinken) nå også har det offisielle navnet The Dovecote. Dette anlegget har vært hjemmebane for flere av fotballklubbene som har kommet og gått i Shepshed, men hovedtribunen på bortre langside skal først ha kommet på plass i perioden da Shepshed Charterhouse spilte seg opp i Southern League. Langsiden med klubbhuset kan vel på sin side best beskrives som et lappeteppe av diverse tribuneseksjoner. Den ene kortsiden har en mindre sittetribune bak det ene målet, mens det på motsatt ende kun er åpen hard standing som gjelder. Uansett likte jeg meg øyeblikkelig meget godt her på The Dovecote.

Etter å ha plukket med meg 15-20 eldre program fra klubbens bortekamper mot mer eller mindre perifere klubber, var jeg tilbake i baren og kunne lese litt mer i kveldens program inntil jeg fikk selskap av Neil. Han virket også fornøyd med at det ble FA Cup-omkamp, men håpet at det ikke ville bli nødvendig med ekstraomganger. Kanskje lå det litt i kortene at så ville skje, for i det opprinnelige oppgjøret hadde Shepshed Dynamo tre ganger utlignet etter å ha ligget under, og med ti mann sikret seg omkamp med 3-3. Denne kvelden skulle det dog avgjøres hvem som skulle videre til cupens Preliminary Round og møte Carlton Town. Shepshed Dynamo hadde for øvrig ikke hatt noen heldig start i ligaen, der de hadde tapt begge sine kamper hittil. Bortelaget Worksop Town på sin side hadde vunnet sin eneste kamp så langt i NCEL Premier.

Det var lite av målsjanser innledningsvis, men det var likevel ingen kjedelig kamp vi så, for det haglet med tette dueller og susende taklinger som vekselvis skapte begeistring og harme, avhengig av hvem man holdt med. Lite kan måle seg med en glimrende og knallhard takling, og dommeren var heldigvis ikke av den snerpete sorten. I det tjuende minutt fikk vi sannelig også nettsus da den store Worksop-spissen Craig Mitchell headet videre til Kyle Jordan som kom på løp og lobbet ballen over Dynamo-keeper Brandon Ganley. Vertenes kaptein Jake Betts ropte deretter på straffe da han mente seg meid ned av Worksop-keeper David Reay, men dommeren var ikke enig. Drøyt fem minutter før pause fikk likevel Dynamo sin utligning da Chris Acott la flott inn til Celson Patrocinio som stanget inn 1-1.

Etter et raskt inntak av forfriskninger så vi at også andre omgang startet uten altfor mange målsjanser, men det var en tett og spennende kamp vi var vitne til. Begge lag hadde deretter mulighet til å ta ledelsen før bortelaget gjorde nettopp dette. Innbytter Thomas Poole befant seg ute på kanten rundt 25 meter fra mål, men sendte like godt i vei et susende skudd som gikk i mål via bortre stolpe. Dermed 1-2, og The Tigers hadde nå tatt ledelsen for femte gang i oppgjørene mot Shepshed-klubben. Ville det holde denne gang? Poole kunne i hvert fall økt ledelsen da han like etter rundet keeper, men vinkelen ble for skrå, og avslutningen gikk i nettveggen. Vertene begynte deretter å presse desperat for en utligning, men det så lenge ut som om Poole hadde scoret vinnermålet. Helt til vi befant oss på overtid…

Etter et par gode sjanser, hadde Shepshed fått corner i det andre tilleggsminuttet, og selv keeper Ganley ble sendt opp. Det var kaos i Worksop-feltet, og en heading ble først reddet på streken av en forsvarer, men returen ble headet i mål av Courtney Meade. Hjemmelagets spillere og fans jublet som besatt etter å ha sikret ekstraomganger med 2-2, mens en Neil som var klar for hjemreise fortvilte over at det ville bli en sen kveld. Selv hadde jeg ikke noe imot en ekstra dose av denne underholdningen, og tenkte egentlig at ingen av disse klubbene fortjente å tape og bli slått ut. Men det var det selvsagt en av de som måtte, og det var bare å belage seg på en ny halvtimes tid med fotball for å avgjøre hvem det ville bli.

Om kampen hittil hadde vært underholdende, skulle det virkelig ta full fyr i ekstraomgangene, og det gikk ikke mange minuttene før Steven Wankiewicz headet inn en Worksop-corner. Ti minutter ut i ekstraomgangene var vi dog igjen like langt da en gammel kjenning presenterte seg. For noen år siden skamroste jeg Ryan Robbins etter å ha sett ham imponere for Stamford i NPL, men nå var han henvist til rollen som innbytter hos Shepshed Dynamo. Spilleren som hadde blitt utvist i det opprinnelige oppgjøret tre dager tidligere, hadde nå kommet innpå, og det var han som utlignet til 3-3 og sørget for at Shepshed for sjette(!) gang hentet opp Worksops ledelse i løpet av de to kampene. Det ble fulgt opp av en feiring som vitnet om at han muligens fortsatt hadde bitre følelse overfor noen på Worksop-benken. Uansett sto det 3-3 da det var på tide å bytte side og sette i gang de siste 15 minuttene.

Det gikk ikke mange sekundene fra avspark til ballen datt ned hos Mark Simpson inne i Shepshed-feltet. Han holdt hodet klart og pirket ballen i mål til 3-4. Kunne Dynamo komme tilbake nok en gang? Det virket i hvert fall langt mindre sannsynlig da Simpson seks minutter senere slo til igjen ved å lobbe inn 3-5. Vertene hadde imidlertid ikke til hensikt å gi seg, og Ryan Robbins skjøt i tverrliggeren, før hjemmelaget også hadde en heading i stolpen. Kort etter headet Joe Pheasant inn reduseringen til 4-5 i det 115. minutt, og plutselig var det igjen nerve, men nærmere kom aldri Shepshed Dynamo, som foran 207 betalende tilskuere måtte takke for seg i denne sesongens utgave av FA Cupen.

Hjemmefolket må ha følt det litt bittert etter en slik forrykende forestilling, og det var som sagt en kamp der jeg følte det var synd at en av de måtte tape, men en av verdens eldste klubber hadde tatt seg videre. Som en av deres representanter sa: «Tenk om FA-sjefene og den jevne fotballsupporter hadde visst at slikt drama utspiller seg i FA Cupens aller tidligste runder». Neil kunne omsider sette seg i bilen med kurs for senga si hjemme i Mansfield, mens jeg takket for meg og travet tilbake til The Blue Ball, der jeg unnet meg et siste glass før det var sengetid også for undertegnede. Jeg hadde endelig fått overvære kamp i Shepshed, og for en forestilling jeg ble vitne til på Butthole Lane!

 

 

English ground # 484:
Shepshed Dynamo v Worksop Town 4-5 AET (1-1, 2-2)
FA Cup, Extra Preliminary Round, replay
Butthole Lane (aka The Dovecote), 14 August 2018
0-1 Kyle Jordan (20)
1-1 Celson Patrocinio (40)
1-2 Thomas Poole (72)
2-2 Courtney Meade (90+2)
2-3 Steven Wankiewicz (94)
3-3 Ryan Robbins (101)
3-4 Mark Simpson (106)
3-5 Mark Simpson (112)
4-5 Joe Pheasant (115)
Att: 207
Admission: £6
Programme: £1,50
Pin badge: £3,50

 

Next game: 15.08.2018: Abergavenny Town v Monmouth Town
Previous game: 13.08.2018: Chelmsford City v Dulwich Hamlet

 

More pics

 

This day on a map

 

 

 

Mandag 13.08.2018: Chelmsford City v Dulwich Hamlet

Da jeg våknet i Romford, var det deilig å vite at jeg slapp å dra med meg bagasjen ut på langtur denne dagen, men at jeg i stedet skulle ha Travelodge Romford The Quadrant som base ytterligere en natt. Det betød at jeg også hadde flust med tid til rådighet denne dagen, og at jeg kunne dra meg helt til 10.30-tiden. For å få litt variasjon i hverdagen og sjekke ut en ny pub, valgte jeg denne gang å innta min frokost en ørliten togtur unna. Mellom Romford og Upminster går en Overground-linje som kun har Emerson Park som stopp mellom disse to stasjonene, og det var til nettopp Emerson Park min utflukt nå gikk. Denne stasjonen betjener Hornchurch, som kanskje burde være mer kjent, og det var der jeg oppsøkte JJ Moons for å bestille en full english breakfast som selvsagt inkluderte ekstra black pudding.

Deretter var det bare å returnere til Romford, men jeg forlot aldri stasjonen, da jeg i stedet bestemte meg for en tur inn til London, der jeg ville sjekke ut en fristende pub rett ved Liverpool Street. Williams Ale & Cider House viste seg da også å være verdt turen, selv om det var såpass tidlig at jeg nøyde meg med ett glass i den gode puben. Jeg hadde på dette tidspunktet merket meg at telefonen min ladet merkverdig sakte, og bestemte meg for å finne ut av dette når jeg returnerte til Romford for å svippe innom hotellet. Det viste seg heldigvis å være laderen som var problemet snarere enn telefonen, så det var bare å punge ut for en ny lader som til min lettelse syntes å løse problemet. Med det ute av verden kunne jeg etter hvert sette kursen mot Chelmsford, der jeg skulle se kamp senere på kvelden.

I stedet for å vente på neste direkte-tog, tok jeg et av TfL-togene til Shenfield og foretok et raskt togbytte der, og jeg var i Chelmsford med flust av tid til å utforske litt før kamp. Chelmsford ligger midt i Essex, og det er kanskje noe av årsaken til at den er grevskapets administrasjonsby. Byen ligger omtrent fem norske mil nordøst for det sentrale London, og det er omtrent samme avstand videre nordøstover til Colchester. Selve byen har drøyt 110 000 innbyggere, og er nå i all hovedsak en pendlerby der en stor del av innbyggerne arbeider i London – gjerne i City eller Docklands. I romertiden var Chelmsford kjent under navnet Caesaromagus, og den har lenge vært en markedsby for spesielt jordbruksprodukter. Chelmsford blir også kalt radioens fødested, da det var her Guglielmo Marconi åpnet verdens første kringkastings-sender.

Sist gang jeg var i Chelmsford var da jeg skulle ha buss herfra til Maldon i forbindelse med mitt besøk hos Heybridge Swifts, og jeg trivdes den gang såpass på The Railway Tavern at jeg ble værende der og aldri rakk å sjekke ut ytterligere vanningshull. Det hadde jeg nå tenkt å bøte på, og et naturlig første stopp i den forstand var The Ale House, som ligger tilknyttet stasjonen og dessuten høster mye lovord. Jeg oppdaget raskt at det ikke er helt uten grunn, og her hadde man også et godt utvalg av cider. Jeg rakk akkurat å nippe til den gylne nektaren før jeg ble kontaktet av den norske groundhopperen Bjarte Wilhelm Hjartøy, som også hadde tenkt seg til Melbourne Stadium og hadde merket seg at jeg hadde samme destinasjon.

Det begynner jo å bli en god del år siden nå, men noen vil kanskje huske at TV2 i sin tid hadde en groundhopper-dokumentar der de fulgte Bjarte og broren på en tur over til England. Nå hadde bergenseren kanskje tatt med seg Bergens-været til Essex, for kort tid før han sammen med sitt reisefølge stakk hodet inn på The Ale House, åpnet himmelen seg i noen minutter. Jeg vil imidlertid ikke tro at det var nok til å skremme en bergenser, men etter en kort rast gikk de for å praie en taxi til sitt Chelmsford-hotell, og vi avtalte å møtes på Wetherspoons-puben The Ivory Peg for å få et måltid der. Det passet greit siden det uansett nærmet seg tid for en middag for undertegnede, og en liten stund etter at de forlot stedet gjorde jeg det samme, og via en tur innom The Golden Fleece fant jeg frem til The Ivory Peg.

Der ble cider foreløpig byttet ut med j2o, og jeg hadde akkurat fått bestilt min porsjon med bangers & mash før nordmennene entret puben og slo seg ned. De hadde hatt en lang togtur ned fra Middlesbrough, via York, Peterborough og Ipswich, og skulle videre til Bath for å se Bath City dagen etter. De hadde i motsetning til undertegnede ingen planer om å ankomme kamparenaen i god tid, og hadde i stedet tenkt til å bevilge seg en pub-til-pub-runde som skulle ende opp på The Ale House, før de ville ta taxi til stadionet like før kampstart. Derfor forlot jeg etter hvert nordmennene og trasket tilbake til bussterminalen rett ved siden av togstasjonen. Der hadde jeg tid til et raskt glass på The Plough på andre siden av veien, før jeg steg på buss 54 og betalte £4,20 for en returbillett.

Jeg hoppet av ved en bussholdeplass en liten spasertur fra Melbourne Stadium, og et steinkast fra holdeplassen ligger puben The Red Beret, der jeg ble fristet til en siste vanningspause før jeg trasket opp til kveldens kamparena. Jeg ankom med en drøy halvtime til avspark i Conference South-oppgjøret mellom Chelmsford City og nyopprykkede Dulwich Hamlet, og kunne konstatere at Melbourne Stadium var gjenstand for en aldri så liten hipster-invasjon – ikke spesielt overraskende tatt i betraktning hvem bortelaget var. Jeg registrerte også at jeg var langt fra alene om å få litt hakeslepp da jeg ble avkrevd £15 i inngangspenger. Det er ikke bare meget stivt; jeg vil si faktisk si at det er på grensen til direkte uhørt for å være Conference South, og det var ikke vanskelig å høre Dulwich-hipstere høylytt uttrykke avsky over det samme.

Innenfor telleapparatene byttet jeg £3 mot et kampprogram som nesten kunne vært et Football League-program, og også var priset deretter. Inne i klubbens bar kunne jeg sette meg ned og bla litt i dette programmet over en pint. Baren må da også kanskje sies å være den delen av anlegget jeg likte best, og jeg må ærlig innrømme at Melbourne Stadium ikke er destinasjonen som har fristet meg mest, men på en dag der jeg allerede hadde besøkt så godt som alt av øvrige hjemmelag på menyen, var det en fin anledning til å å avlagt et besøk her. Jeg hadde nok vært langt mer entusiastisk om The Clarets spilte på sin gamle hjemmebane New Writtle Street, men den er dessverre historie etter at klubben så seg tvunget til å selge og flyttet ut i 1997.

Dagens klubb ble stiftet i 1938, men allerede i 1878 ble Chelmsford FC stiftet av medlemmer fra Chelmsford Lawn Tennis and Croquet Club, som søkte etter en aktivitet de kunne bedrive vinterstid. Denne klubben var senere med å stifte både Athenian League, Eastern Counties League og Essex Senior League. I 1938 fant man imidlertid ut at byen trengte en profesjonell fotballklubb som kunne være med i Southern League. Etter å ha sett hvordan grevskapsrival Colchester Town hadde gått under etter stiftelsen av Colchester United, valgte de imidlertid heller å legge ned klubben og starte opp igjen som Chelmsford City – et navn de for øvrig tok til tross for at Chelmsford ikke fikk tilbake sin city-status før i 2012.

Den nye klubben fikk umiddelbart innpass i Southern League, og i sin første sesong gjorde de seg også godt bemerket i selveste FA Cupen, da de tok seg helt til fjerde runde. Klubber som Kidderminster Harriers, Darlington og Southampton ble slått ut før Birmingham City omsider ble for sterke. Sesongen etter fulgte de opp med sin første tittel i Southern League – en liga de spilte i helt frem til 2004. De sto da med fire titler da de ved omstruktureringen som skjedde dette året (med stiftelsen av de regionale step 2-avdelingene i Conference) ble flyttet sidelengs over til Isthmian League. Denne ble vunnet i 2008, og da med opprykk til Conference South som belønning. De tre neste sesongene tok de seg til playoff, men ved samtlige anledninger ble de slått ut i semifinalene. Etter en sesong rett utenfor playoff, var de igjen tilbake i playoff i 2013, men igjen måtte de se seg slått i semifinalene, for fjerde gang på fem sesonger.

Etter noen tyngre sesonger var de igjen tilbake i playoff i 2017, og tok seg denne gang av Dartford i semifinalene, men i playoff-finalen borte mot Ebbsfleet United måtte de gi tapt. Og da Conference før forrige sesong innførte et latterlig system der klubbene helt ned til 7. plass kan kvalifisere seg til playoff, fikk sannelig Chelmsford nok en gang oppleve den bitre siden av playoff-ordningen. Til tross for hjemmebanefordel i kraft av sin 3. plass, tapte de nemlig semifinalen for Hampton & Richmond Borough. Jeg drister meg til å tippe at Clarets-fansen ikke er blant playoff-ordningens største tilhengere, så kanskje øyner de et håp om at de denne gang kan ta tittelen? Vel, et par supportere jeg snakket med nølte ikke med å utrope Woking til favoritt sammen med et nyopprykket Billericay Town, som vil være å regne med så lenge deres eier Glenn Tamplin fortsetter å øse ut fullstendig vanvittige summer for nivåene klubben opererer på.

Woking var da også eneste klubb med full poengpott etter tre serierunder, fulgt av nettopp Billericay og en håndfull andre klubber på sju poeng. The Clarets hadde åpnet med 0-0 hjemme mot Torquay United og knepent bortetap for Dartford, men kom nå fra storseier 6-0 borte mot Hungerford Town to dager tidligere, og befant seg på en 10. plass med fire poeng. Med det lå de ett poeng og fire plasser foran motstander Dulwich Hamlet, som sto med 1-0-2. Idet jeg begynte å gjøre meg klar for å gå utenfor, ankom også den norske delegasjonen, men jeg gikk snart for å ta oppstilling og se lagene innta banen. Det måtte jeg imidlertid gjøre fra området utenfor klubbhuset, for jeg fikk nemlig to vakter stormende etter meg da jeg dristet meg til å ta med plastglasset med cider bort på en av tribunene slik jeg feilaktig hadde fått inntrykk av at var tillatt.

Man ser nokså raskt at Melbourne Park ikke er spesielt godt egnet for fotball, men klubben er i det minste tilbake i hjembyen etter at de flyttet inn på dette friidrettsanlegget i 2006. De hadde i all hast helt i starten av 1997/98-sesongen måttet forlate New Writtle Street, som etter hvert ble solgt for usle £900 000, og måtte deretter fullføre sesongen med spill hos Maldon Town – en banedeling som ikke var heldig for noen av klubbene. Senere var de å finne hos rivalen Billericay Town, før de altså kunne returnere til det som først og fremst er og blir et friidrettsanlegg. Det er eid av lokale myndigheter, og skal ifølge en kilde ha blitt åpnet i 1962. Det domineres av hovedtribunen på den ene langsiden, der rundt 1 000 tilskuere har sitteplasser på den opphøyde tribunen. Her har man imidlertid lengdegrop, åtte løpebaner og laglederbenkene mellom seg og gressmatta.

Motsatt langside domineres av veggen på bygget som huser stedets ‘Sports & Athletics Centre’, og denne har et lite overbygg. Under dette har de installert noen seterader, og mellom disse og klubbhuset er det et lite område for stående tilskuere. På begge kortsider har man installert midlertidige ståtribuner, og spesielt nok er disse plassert rett bak målene – altså innenfor løpebanene. Dette gjør at man herfra kommer nærmere på det som skjer ute på banen, og den største av disse tribunene er på den nordlige kortsiden, der man også har tak over hodet. På den mindre tribunen på den sørlige kortsiden står man derimot under åpen himmel. En annen litt spesiell ting her er at spillerne kommer ut på banen i det ene (sørvestlige) hjørnet.

En artig detalj denne kvelden var at bortelaget stilte med utelukkende ‘fargede’ spillere, og det har jeg vel faktisk aldri tidligere opplevd. Uansett var det de rosa fra sør-London som startet best, og hjemmekeeper Ross Worner holdt tidlig på å servere de en scoring på sølvfat, men ble reddet av sin forsvarer Elliot Omozumwi, som kom seg tilbake og fikk klarert. Likevel var vi kun i kampens fjerde minutt da ballen lå i Chelmsford-målet etter at Nyren Clunis fikk tid og rom til å sende ballen i mål fra rundt tjue meter. Et drøyt kvarter senere var det igjen svikt i Clarets-forsvaret da Jazzi Barnum-Bobb skulle passe tilbake til keeper Worner, men i stedet sendte ballen rett til Hamlet-spiller Anthony Cook som dermed var alene gjennom. Vertene kan takke Worner for at han ryddet opp med en flott redning, men Clarets virket å være på noe gyngende grunn.

Etter halvspilt omgang begynte det å svinge mer frem og tilbake, og vertene var nå langt bedre med. Rhys Murphy hadde to avslutninger som gikk henholdsvis i nettveggen og ble reddet av Hamlet-keeperen, mens Michael Spillane skjøt like over. Chelmsford styrte nå spillet, og de fikk uttelling da Scott Fenwick i det 25. minutt fikk lagt inn og Rhys Murphy kunne styre inn utligningen til 1-1. Murphy kunne notert seg for et andre da han noen minutter senere var nære på med en volley som gikk like utenfor. Chelmsford fikk etter dette en serie med cornere der et par var virkelige skumle, men snart var det igjen en kamp som bølget frem og tilbake. På overtid ble det drama da Clunis ble lagt i bakken inne i feltet, men linjemannen hadde allerede flagget for offside. Dommeren pekte på straffemerket før han gikk over for å samtale med sin linjemann, og til pipekonsert fra hjemmefansen valgte han å stå ved sin avgjørelse om å dømme straffe. I omgangens femte(!) overtidsminutt var det Ashley Carew som steg frem og sørget for 1-2 til pause.

Andre omgang bød på nokså lite av interesse ute på banen inntil dommeren igjen kom i fokus. Jeg vil si at holding er en voldsom uting, og til tross for bortefansens mishagsytringer skal dommeren ha ros for å dømme straffe til Chelmsford for en holding inne i feltet i forbindelse med en corner (problemet er vel heller at man her ikke er konsekvent nok). Scott Fenwick gjorde ingen feil fra elleve-meteren, og sørget for 2-2 i omgangens tolvte minutt. Begge lag presset på for et vinnermål, og det var en interessant og spennende affære de 991 tilskuerne var vitne til. Gjestene var nære på da et innlegg nådde Clunis som bommet for nærmest åpent mål, og på motsatt banehalvdel brant Fenwick en tilsvarende stor mulighet. Til tross for flere sjanser i begge ender av banen, endte det med 2-2 og poengdeling.

Etter en rask ‘samling’ med nordmennene inne i klubbhuset, gikk jeg for å ta bussen tilbake til sentrum. Der valgte jeg å også ta en tur innom The Ship, før jeg hoppet på 23.09-toget som fraktet meg direkte tilbake til Romford. Der fant jeg ut at jeg hadde tilbragt nok tid på pub denne dagen, og trakk meg derfor umiddelbart tilbake til hotellet for å finne senga. Det hadde vært deilig med en dag der jeg ikke hadde måttet slepe med meg bagasjen på kryss og tvers av balløya, men dagen etter skulle jeg forflytte meg igjen. Samtidig var dette turens fjerde dag, og den første som ikke dreide seg om FA Cupen, men også det skulle endre seg igjen dagen etter, da det nok en gang var tid for en FA Cup-kamp. Det var bare å krype under dyna og få seg litt søvn før den tid.

 

 

English ground 483:
Chelmsford City v Dulwich Hamlet 2-2 (1-2)
Conference South
Melbourne Stadium, 13 August 2018
0-1 Nyren Clunis (4)
1-1 Rhys Murphy (25)
1-2 Ashley Carew (pen, 45+5)
2-2 Scott Fenwick (pen, 57)
Att: 991
Admission: £15
Programme: £3
Pin badge: £3,50

 

Next game: 14.08.2018: Shepshed Dynamo v Worksop Town
Previous game: 12.08.2018: Coventry United v Rugby Town

 

More pics

 

This day on a map

 

 

 

Søndag 12.08.2018: Coventry United v Rugby Town

Ved The Acorn Guest House i Sunderland hadde verten uoppfordret sagt seg villig til å starte frokostserveringen noe tidligere enn planlagt siden jeg skulle tidlig av gårde, og etter at jeg tuslet ned trappa få minutter før halv åtte, gikk det ikke lang tid før han kom med tallerkenen med en full english breakfast. Det var begrenset kollektivtilbud denne søndagsmorgenen, så etter å ha sjekket ut, gikk jeg de rundt 15 minuttene via Mowbray Park til Sunderland stasjon for å ta metroen til Newcastle. Første avgang var 08.40, og den kom omsider i rute slik at jeg kunne starte ferden mot West Midlands, der jeg til slutt hadde valgt meg FA Cup-kampen Coventry United v Rugby Town. For tredje gang på tre dager sto altså en kamp i FA Cupens Extra Preliminary Round på menyen, og med hotell booket i øst-London ville jeg måtte dra med meg bagasjen på kamp for deretter å fortsette ferden ned mot hovedstaden etter kamp.

Bakgrunnen for valg av base denne søndagen var først og fremst ønsket om å kunne ha to dager på samme hotell når jeg dagen etter skulle se kamp i Chelmsford. Samtidig hadde jeg på det tidspunktet da hotellet ble booket også regnet med at søndagskampen ville bli hos St. Margaretsbury, som også hadde søndagskamp i FA Cupen. Men da Coventry United omsider flyttet sin hjemmekamp pga hjemmekamp for rugby-klubben de banedeler hos, gjorde jeg om på planene og bestemte meg for kamp på Butts Park Arena i Coventry. Det var med 09.35-toget at jeg forlot Newcastle med kurs for Birmingham, men det ble et lynraskt rendevouz på perrongen i Sheffield, der jeg raskt hoppet av toget i noen sekunder for å hilse på min Fredrikstad-kompis Jon Erik, før jeg steg på igjen slik at jeg var sikker på å få bli med videre. Jon Erik hadde også tenkt seg på FA Cup-kamp, og det var undertegnede som hadde tipset ham om kampen hos Hallam.

Det hadde ikke vært meg imot å dra dit heller, men jeg var tross alt lysten på å besøke nye jaktmarker, og etter et raskt togbytte, var det med en snau time til avspark at jeg sto utenfor Coventry stasjon. Coventry bør være kjent for de fleste, men har rundt 350 000 innbyggere i selve byen som for ordens skyld ligger helt øst i grevskapet West Midlands – rundt tre mil øst-sørøst for Birmingham. Byen vokste i sin tid frem rundt et benediktinerkloster, og var gjennom middelalderen et viktig sentrum for handel med ull og tekstiler. Senere har den vært viktig i britisk bilindustri, og ble dessuten meget hardt rammet av de tyske bomberaid under 2. verdenskrig. Kun London, Hull og Plymouth skal ha hatt større skader, og blant annet ble byens tidligere flotte katedral lagt i ruiner. En siste liten dose ubrukelig trivia: av alle engelske byer med city-status skal Coventry være den som ligger lengst fra kysten.

Jeg valgte å la en taxi skysse meg til Butts Park Arena, og den asiatiske drosjekusken skjønte etter hvert hvor jeg skulle, slik at han fikk sluppet meg av ved riktig adresse rett utenfor anlegget. Idet jeg gikk ut av drosjen, så jeg sporenstreks et kjent fjes spasere over parkeringsplassen, og Leicester City-fan og groundhopper John Main sa seg umiddelbart villig til å la meg slenge fra meg bagasjen i bagasjerommet hans. Med den ute av veien for en stund, gikk vi for å betale oss inn, og £7 fattigere kunne jeg passere gjennom telleapparatene for deretter å fiske frem £1,50 til programselgeren på innsiden. Til gjengjeld fikk jeg et kampprogram i et uvanlig og snodig format – ‘pocket size‘ kalte selgeren heftet som må være av A6-format eller deromkring. Det hadde da uansett den forventede informasjon, og med det gikk jeg for å finne baren under tribunen.

Der ventet nemlig en annen kjenning, for Ulster Jim hadde et par dager tidligere spurt om jeg hadde noen kamper planlagt i West Midlands på denne turen. Da jeg nevnte denne kampen, ga han beskjed om at han også ville ta turen. Stourbridge- og Nord-Irland-supporteren satt ganske riktig ved et av bordene inne i baren, og var vel den første personen jeg så da jeg kikket inn der. Her skjønner man raskt at det er rugby-klubben som drifter anlegget og dens barer og matutsalg, og jeg unnet meg både fast og flytende føde mens jeg samtalte med Jim og et par andre kjenninger av ham som snart slo seg ned ved bordet vårt. Skjønt i likhet med mange andre ble de stadig distrahert av en usedvanlig sprek og barmfager ung frøken som spradet rundt med sin kjæreste som neppe kan være av den sjalu sorten.

Coventry United ble stiftet så sent som i 2013, og det var som et direkte resultat av alt surret rundt Coventry City (som nok skulle ha blitt på Highfield Road!). Av de som hadde sett seg lei på surrehuene i styret, eierne SISU og eierne av Ricoh Arena, var det fire venner som nok følte at eksiltilværelsen i Northampton fikk begeret til å renne over en gang for alle, og de fire stiftet Coventry United som det som vel må kunne kalles en protestklubb. De måtte starte opp på step 8 (eller nivå 12 totalt, om man vil), i Midland Combination Division Two, der de våren 2014 endte på en andreplass i sin første sesong – en sesong der de blant annet registrerte en 28-0-seier over stakkars Polesworth.

Det var nok til å få rykke opp, men siden Midland Combination og Midland Alliance etter den sesongen slo seg sammen og stiftet dagens Midland Football League, var det der de tok plass i Division Two. Den ble vunnet på første forsøk, og det ble også Division One året etter, slik at Coventry United hadde sikret opprykk i samtlige av sine tre første sesonger da de nå tok plass i Midland Football League Premier Division. Der har det så langt blitt to åttendeplasser, men det er vel heller tvilsomt om deres ambisjoner begrenser seg til å slå seg til ro med spill på step 5. De hadde da også startet sesongen med å vinne begge sine ligakamper 1-0 – hjemme mot Shepshed Dynamo og borte mot South Normanton Athletic.

Nå var det altså imidlertid FA Cupen det dreide seg om, og kampen mot Rugby Town var en reprise fra forrige sesongs FA Cup-møte på det samme stadiet av turneringen. Den gang endte det med 1-2 og Rugby-seier, og Coventry-klubben ønsket nå hevn. Forrige sesong var de to for øvrig også ligarivaler i Midland League, der Rugby Town spilte forrige sesong etter nedrykket i 2017, men de har foran inneværende sesong blitt flyttet over til United Counties League. Der hadde de startet med seier 4-0 over Peterborough Northern Star og tap 0-2 mot Leicester Nirvana – begge på bortebane. Alle vi snakket med forventet en tett og jevn kamp, og det var bare å komme seg ut og ta oppstilling da spillerne var i ferd med å innta banen.

Butts Park Arena ble ferdigstilt så sent som i 2004, og eies av rugby union-klubben Coventry RFC. Ikke lenge etter flyttet også rugby league-klubben Coventry Bears inn, mens Coventry United startet en banedeling her før forrige sesong (2017/18) etter å tidligere ha spilt på Alan Higgs Centre og banedelt med Coventry Sphinx. Butts Park Arena har én eneste tribune, men det er til gjengjeld en stor sittetribune som på den ene langsiden strekker seg hele banens lengde og alene skal ha kapasitet til 3 000 tilskuere. Ellers er det såkalt hard standing som gjelder rundt resten av banen, men på bortre langside – som nå var sperret av og utilgjengelig – skal det tidligere ha stått en midlertidig tribune med kapasitet til ytterligere 1 000 tilskuere. Den skal dog ha blitt fjernet i 2006 da den visstnok ikke oppfylte sikkerhetskravene. Fortsatt er det et eller annet bygg der borte, men jeg kom meg altså ikke over for å undersøke nærmere.

Det går for øvrig en jernbanelinje bak den ene kortsiden, men det var greit å overlate trainspotting til andre når kampen nå ble sparket i gang. Det var et par halvsjanser begge veier, og Shaquille McDonald kunne vel kanskje gitt vertene ledelsen før gjestene slo til i det niende minutt. Steffan Blake spilte gjennom Charlie Evans, og han pirket ballen videre til Danico Johnson som dundret inn 0-1 fra rundt straffemerket. Resten av omgangen kom det meste av sjanser og halvsjanser fra dødballer, og de ble det etter hvert en del av, ettersom det til tider også ble litt ampert. Da vertene utlignet på overtid av første omgang, var det også i forbindelse med en dødball, og det var en klassescoring som ville fått kommentatorene til å gå amok dersom det hadde dreid seg om Premier League.

Curvin Ellis ble felt like utenfor 16-meterstreken, og Cov-kaptein Robert Prinzel gikk for kraft da han dundret ballen rett i muren, men ballen falt ned for Ellis som med et slags brassespark sendte ballen i mål på nydelig vis uten at Rugby-keeper Matt Hill kunne gjøre stort. En strålende finale på første omgang, og til lyden av ‘If The Kids Are United’ gikk spillerne i garderoben mens vi oppsøkte baren for en rask forfriskning. Vi returnerte med perfekt timing idet dommeren blåste i gang andre omgang, og vi fikk se et Rugby Town som nå tilrev seg et initiativ. Charlie Evans ble spilt alene gjennom, men skjøt rett på Cov-keeper Jack Tregartha, som også måtte i aksjon for å stoppe et skudd fra tidligere Coventry United-spiller Lewis Rankin. Bortelagets målscorer Danico Johnson så ut som om han kunne trenge en større shorts, men var et konstant uromoment og sendte i vei et skudd som smalt i stolpen. Rugby Town presset på nå.

Hjemmelagets offside-felle var langt fra imponerende, og tjue minutter ut i omgangen slo den igjen sprekker da ballen ble vippet frem til Danico Johnson som hadde tid til å kikke bort på linjemannen før han alene med keeper sendte ballen i mål til 1-2. Drøyt ti minutter senere gikk det fra vondt til verre for vertene, for Danico Johnson lurte igjen offside-fella og var helt alene da han ble meid ned av keeper Tregartha. Sisteskansen fikk se det røde kortet i sin Coventry United-debut etter å ha frarøvet motstanderspissen en soleklar mulighet for et hattrick, og dette gjorde selvsagt ikke jobben enklere for de røde og grønne. De hadde imidlertid et par sjanser eller halvsjanser der de skapte litt kaos i Rugby-feltet, men fikk aldri utligningen, og det ble deja-vu med 1-2 som sluttresultat for andre år på rad. Det skjedde denne gang foran 258 tilskuere; noe overraskende for oss som hadde tippet 350+.

Uansett, John Main tilbød meg skyss tilbake til Coventry stasjon, og derfor tok jeg farvel med Jim & Co og brøt sporenstreks opp for å bli med John. Etter å ha takket for skyss, kunne jeg ta plass på 17.30-toget til London Euston, og vel fremme der unnet jeg meg en aldri så liten pitstop ved Euston Tap (Eastlodge) før jeg lot tuben frakte meg fra Euston Square til Liverpool Street. Siste etappe gikk med tog fra Liverpool Street til Romford, der jeg hadde betalt £67 for to netters overnatting ved Travelodge Romford The Quadrant. Etter å ha sjekket inn, hadde jeg tenkt å sjekke ut en mikropub i Gidea Park, men da det begynte å regne, droppet jeg de planene og valgte i stedet å innta en pint og et måltid på The Goose, utenfor Romford stasjon. Kvelden ble avsluttet med en pint på The Lamb før jeg trakk meg tilbake og fant senga.

 

 

English ground # 482:
Coventry United v Rugby Town 1-2 (1-2)
FA Cup, Extra Preliminary Round
Butts Park Arena, 12 August 2018
0-1 Danico Johnson (9)
1-1 Curvin Ellis (45+1)
1-2 Danico Johnson (66)
Att: 258
Admission: £7
Programme: £1,50
Pin badge: £3

 

Next game: 13.08.2018: Chelmsford City v Dulwich Hamlet
Previous game: 11.08.2018: Sunderland RCA v Ryhope CW

 

More pics

 

This day on a map

 

 

 

Lørdag 11.08.2018: Sunderland RCA v Ryhope CW

Jeg våknet av alarmen klokka 05.58 og kravlet lettere omtåket ut av senga, men tre kvarters tid senere var jeg frisk og rask på vei ut av hotellet og over til Winners Triangle stasjon for å ta meg til Reading med 07.02-toget. Det er en togtur på hele åtte minutter, og jeg fikk raskt validert togpasset på Reading stasjon før jeg kastet meg på 07.21-toget inn til London Paddington. Jeg skulle helt opp til nordøst, og etter å ha tatt tuben til Kings Cross St. Pancras, kunne jeg omsider sette meg ned på 09.00-toget mot Newcastle og unne meg litt mer søvn på veien. Få minutter før klokka slo 12 kunne jeg stige av i det som nok er min engelske favoritt-storby, men jeg skulle videre, og etter 5-6 mislykkede forsøk på å få en av billettautomatene på metroen til å samarbeide, fikk jeg omsider kjøpt billetten til Sunderland.

Hvorfor hadde jeg så valgt å reise helt hit opp på det som tross alt var en lørdag med en hel haug av kamper på menyen? Vel, selv om det var flere fristende oppgjør – ikke minst i FA Cupens Extra Preliminary Round – klarte jeg til slutt ikke å motstå det jeg ikke vil nøle med å kalle rundens skikkelige godbit. Det dreide seg om et skikkelig grende-derby i Ryhope, der Sunderland RCA skulle ta imot Northern League-kollega og lokalrival Ryhope Colliery Welfare til dyst. Jeg liker Northern League, jeg liker de tidligste rundene av FA Cupen, og jeg liker lokaloppgjør som dette, så det var til slutt vanskelig å komme utenom denne. Jeg ville også få selskap der av mine groundhopping-venner i nordøst, Katie og Lee, men for å slippe å stresse ville jeg måtte dra med meg bagasjen rett på kamp, for deretter sjekke inn etterpå.

Etter å ha tatt metroen ned til Sunderland, hoppet jeg derfor på buss 39 og kjøpte en dagsbillett for Go NorthEast sine busser i området. Etter drøyt ti minutter på bussen steg jeg av i Ryhope, som er en landsby rett ved den sørlige bygrensen til Sunderland, og som nå er i ferd med å bli spist opp av den langt større naboen. Ryhope ligger omtrent midt mellom Sunderland sentrum og Seaham – fire-fem kilometer fra Sunderland sentrum, og selv om man ved folketellingen i 2011 registrerte snaut 10 500 innbyggere, opereres det nå med et anslått innbyggertall på rundt 14 000. I Ryhope drev man lenge med jordbruk, men som så mange andre steder i regionen skulle etter hvert kullgruvedriften overta som hovednæringsvei. Det var vel etter den lokale gruvens åpning i 1859 at innbyggertallet for alvor begynte å vokse, men gruven stengte i 1966, og jernbanestasjonen er i dag borte selv om linjen til Seaham fortsatt går gjennom landsbyen.

Det var fortsatt rundt to timer til avspark, og derfor benyttet jeg anledningen til å hoppe av et steinkast fra puben The Guide Post og foreta en aldri så liten test av varene i tappekranene. Puben ble for øyeblikket dominert av barnebursdag med viltre unger som herjet rundt mens de unge mødrene (som slett ikke var verst) gjorde sitt beste for å kontrollere de. Jeg nøyet meg uansett med ett glass, for det var på tide å rette oppmerksomheten mot kampen, og via et par smug og gangveier tok jeg meg gjennom boligområdet og fant frem til Meadow Park, der jeg med bortimot halvannen time til avspark betalte meg inn med £6 pluss £1 for dagens kampprogram. Etter å ha slått av en liten prat med karene i inngangspartiet, gikk jeg for å slenge fra meg bagasjen i et hjørnet av klubbhusets bar. Det viste seg å ikke være noe problem, og jeg hadde ikke før gjort så før jeg kunne skimte Katie & Lee entre borte ved inngangspartiet.

Initialene i Sunderland RCA står for ‘Ryhope Community Association’, men klubben begynte i 1963 sitt liv som Ryhope Youth Club. Det var i 1971 at de tok navnet Ryhope Community Association, og spill i Seaham & District League og Houghton & District League hadde gitt en rekke titler. Etter å ha fått avslag på søknad om opptak til Wearside League, la de imidlertid ned driften etter 1974/75-sesongen, og det gikk tre år før man igjen blåste liv i klubben som nå tok plass i Northern Alliance. Der vant de i 1981 ligacupen samtidig som de tok andreplassen i ligaen, men de hadde blitt henvist til spill på en enkel bane tilknyttet en lokal skole. Det skulle endre seg da de nå endelig klarte å overbevise lokale myndigheter om å la de få leie et stykke land der de etter hvert bygget opp sin nåværende hjemmebane Meadow Park.

I 1982 var de en av klubbene som fikk være med å stifte Northern Leagues Division Two, da verdens nest eldste liga igjen utvidet med en andredivisjon. Våren 1984 sikret de seg andreplassen og opprykk til toppdivisjonen, men etter å ha debutert med en 10. plass, ble det snart for tøft, og de måtte i 1988 ta turen ned igjen etter fire sesonger. I 1999 var det starten på en ny æra da de slo seg sammen med Wearside League-klubben Kennek Roker under navnet Kennek Ryhope Community Association, men de fortsatte å slite i Division Two. I 2006 slo de seg igjen sammen med Springboard Sunderland og tok dagens navn – Sunderland RCA. En retur til toppdivisjon ble sikret med andreplassen i 2010, og en historisk bestenotering ble registrert med fjerdeplassen to år senere- en fjerdeplass som for øvrig ble kopiert så sent som forrige sesong.

Det var blant mange knyttet relativt stor interesse til dagens oppgjør mot Ryhope CW. Som man skjønner – og også som tidligere nevnt – hører altså begge klubbene hjemme i Ryhope, og i luftlinje skiller det vel kun noen få hundre meter mellom de to. Lee spådde optimistisk 7-800 tilskuere til dagens kamp, men en klubbrepresentant hadde vært langt forsiktigere, samtidig som han minnet om at mange av de to klubbenes supportere faktisk går på begge klubbers hjemmekamper, slik at de til en viss grad deler sine tilhengere. Med det i minne var det heller ikke særlig overraskende å høre at de også har en meget vennlig rivalisering. Man var imidlertid ikke i tvil om at dagens kamp nok ville være den hittil mest prestisjefulle mellom de to.

Jeg hadde sammen med Katie & Lee satt meg ned litt i skyggen på hovedtribunen, men vi hadde ikke sittet der lenge før vi fikk selskap av utsendinger fra BT Sports, som faktisk også hadde fattet interesse for dette lokaloppgjøret. Lee hadde truffet på de på sin vei inn, og hadde da selvsagt plapret om besøkende fra Norge, så nå fikk jeg selvsagt snart både kamera og mikrofon i fjeset, og måtte legge ut om hvorfor en nordmann befant seg på Meadow Park denne dagen. Det var heldigvis raskt unnagjort, og jeg humret snart for meg selv da også en noe tvilende Katie lot seg overtale til å si noen ord om hvorfor hun foretrakk denne kampen og non-league fremfor kampene til Sunderland AFC. Hun kan nok takke seg selv for å ha kommet i Sunderland-drakt!

Hjemmelaget hadde åpnet ligasesongen med hjemmetap for Newcastle Benfield som ble fulgt opp av borteseier mot nyopprykkede Whickham, og også Rhyope CW sto med én seier og ett tap etter to ligakamper i Northern League Division One. Denne ligaens toppdivisjon ble foreløpig toppet av Bishop Auckland; på målforskjell foran Blyth AFC og Hebburn Town, som også hadde full pott etter to kamper. Lee var litt usikker på Bishops, men advarte mot et Hebburn Town som nå skal ha en del midler, og også et Blyth som det dog var knyttet stor usikkerhet til (det viste seg å stemme da de på håpløst vis valgte å trekke seg og legge ned klubben et par uker senere!). Men nå var det FA Cup det dreide seg om, og det var allerede klart at vinneren av dagens kamp ville gjeste NPL-klubben Clitheroe i neste runde.

Meadow Park var før denne dagen en av kun tre baner jeg fortsatt hadde til gode å besøke i Northern Leagues toppdivisjon, og jeg likte meg umiddelbart nokså godt her. Jeg hadde kommet inn i det ene hjørnet, og alt av tilskuerfasiliteter er å finne på bortre langside sett derfra. Midt på denne langsiden står anleggets hovedtribune, som er en fin sittetribune i mur. På sin ene side har den klubbhuset, mens fra tribunen og opp mot det andre hjørnet strekker seg et overbygg som gir tak over hodet til stående tilskuere, samtidig som den rød- og hvitmalte bølgeblikken i bakkant forteller hvem som har tilhold her. Rundt resten av banen er det såkalt hard standing, og laglederbenkene i mur er på motsatt langside. Banen har forresten en temmelig heftig helling i lengderetningen, men det er vel det man kaller karakter.

Det er vel ikke helt overraskende at det er en rekke personer og spillere med forbindelser til begge klubber, og at det også denne dagen var flere aktører som ville møte gamle lagkamerater. Vi ventet spent på avspark samtidig som vi noterte oss lagoppstillingene, men Lee måtte nok innse at han hadde vært vel optimistisk i sitt tips av tilskuertall da vi nærmet oss kampstart uten at det hadde begynt å nærme seg halvparten av hans anslag. Etter at lagene hadde blitt presentert og til og med hadde stilt opp for lagbilder, kunne vi starte ballet, og vi skulle bli vitne til en vanvittig kamp der det haglet med sjanser og interessante episoder. Det syntes som om vi alle hadde vertskapet som en liten favoritt, og det gikk ikke lenge før denne mistanken ble styrket. For å gjøre det litt enkelt, har jeg for øvrig i min ‘kamprapport’ benyttet Ryhope-navnet på bortelaget og RCA på hjemmelaget, til tross for at begge selvsagt er fra Ryhope…så er det også nevnt.

Allerede i kampens tredje minutt lå den første ballen i nettmaskene bak bortekeeper Jonathan Ball, etter at han først hadde reddet et skudd men gitt en retur som Mark Davison satt i mål til 1-0. Deretter fulgte en bisarr episode der spillet ble stoppet uten at vi kunne skjønne hva som var på ferde, da vi ikke så noen spillere ligge nede e.l. Vi fikk snart svar på gåten da en fra hjemmelagets benk kom løpende ut på banen og omsider fikk «skuffet» opp en voksen hunde-bæsj som tydeligvis hadde vært til sjenanse. Jeg kan ikke huske å ha sett det før! Med dette ute av verden fortsatte vertene å presse på, og om jeg skulle gått i detalj om alle mulighetene som ble skapt, ville det blitt en voldsom avhandling. De hadde hatt flere sjanser til å doble ledelsen da Ryhope fikk sitt første skudd på mål etter 12-13 minutter, og sekunder senere traff Colin Larkin stolpen for RCA.

Jeg begynte faktisk å tenke over hvorvidt RCA ville kunne få svi for sjansesløsingen, men akkurat idet jeg tenkte tanken ble Michael Charlton spilt gjennom av Dylan Elliott og satt inn 2-0. Det var litt mot spillets gang da gjestene etter 25 minutter fikk et frispark som de reduserte fra, og de fikk i den forbindelse hjelp av vertene da forsvarer Greg Swansbury var sistemann på ballen som snek seg forbi hans keeper Scott Pocklington. Ryhope var riktignok mer med etter halvspilt omgang, og skapte også mer fremover nå, men fortsatt var det RCA som skapte de største sjansene i en sjanse-bonanza av de sjeldne. Sett bort fra dette var jeg mest overrasket over å se at Robbie Bird nå spiller i Ryhope CW, og han var for øvrig en av de som var nære på scoring i en omgang som endte med 2-1, men som kanskje heller burde ha endt 7-3.

Det startet nok litt roligere etter pause, men snart var vi i gang igjen, og etter et snaut kvarter ut i omgangen raget Mark Davison høyest da han headet inn 3-1. Fem minutter senere følte nok de fleste at det var den endelige avgjørelsen som falt da et langt utspill ble slått opp til Colin Larkin, som enkelt løp gjennom et passivt Ryhope-forsvar (som virket mer opptatt av å rope på offside) og plasserte ballen i mål til 4-1 etter at keeper Ball først hadde parert hans første avslutning. Nye fem minutter senere fikk Ryhope en ny hjelpende hånd fra vertene da James Ellis smatt forbi et par forsvarere og slo inn i feltet, der RCA-innbytter Craig Hodgson styrte ballen i eget mål. Om Ryhope hadde fått fornyet håp, ble det igjen knust med 12-13 minutter igjen, da Colin Larkin valgte å ikke ta en ‘Neymar’, men heller ble stående på beina etter en takling, for deretter å sende ballen forbi keeper Ball til 5-2.

Ryhope ga tilsynelatende ikke opp, men utgjorde etter dette aldri noen voldsom trussel, samtidig som RCA etter hvert virket fornøyd med dagens dont. Det ble likevel tilløp til dramatikk på overtid da Ryhope-kaptein Ben Riding satt inn en heftig takling på Stephen Callen, og de to måtte skilles etter at det ble tilløp til håndgemeng. Dommeren var ikke imponert, og ga begge direkte rødt kort, og slik endte en herlig kamp med 5-2 som sluttresultat. Selv om Lee var milevis fra sitt opprinnelige tips, hadde vi etter hvert anslått rundt 300 tilskuere, og ble litt overrasket da vi fikk vite at det offisielle tallet var 173. Men igjen er jo dette noe man ser ofte i spesielt FA Cupens tidlige runder, uten at jeg skal trekke noen i tvil her. De fremmøtte hadde uansett fått meget god valuta for sine penger, og nå gjensto bare å takke for meg før jeg tuslet nedover med Katie & Lee.

Mens de gikk til bilen, satt jeg kursen mot bussholdeplassen for en av bussene som snart kom for å skysse meg til en holdeplass i nærheten av The Acorn Guest House, der jeg hadde betalt £36 for kost og losji. Etter å ha sjekket inn, valgte jeg å spasere inn i Sunderland sentrum siden det tross alt var lørdag og kvelden fortsatt var ung. Det tok et kvarters tid, og snart kunne jeg innta en middag på The Cooper Rose, før jeg gikk for å sjekke ut ytterligere noen av Sunderlands puber. I tur og orden ble Fitzgeralds, The Dun Cow, The Ship Isis og The Peacock testet, og siden det begynte å regne, unnet jeg meg også en tur innom The Borough før jeg krysset over til bussholdeplassen rett på andre siden av veien. Derfra kunne jeg ta bussen tilbake til mitt krypinn og ta kvelden etter nok en fin dag i nordøst.

 

 

English ground # 481:
Sunderland RCA v Ryhope CW 5-2 (2-1)
FA Cup, Extra Preliminary Round
Meadow Park, 11 August 2018
1-0 Mark Davidson (3)
2-0 Michael Charlton (16)
2-1 Greg Swansbury (og, 26)
3-1 Mark Davidson (60)
4-1 Colin Larkin (65)
4-2 Craig Hodgson (og, 70)
5-2 Colin Larkin (77)
Att: 173
Admission: £6
Programme: £1
Pin badge: £3,50

 

Next game: 12.08.2018: Coventry United v Rugby Town
Previous game: 10.08.2018: Ascot United v Camberley Town

 

More pics

 

This day on a map