Tirsdag 14.08.2018: Shepshed Dynamo v Worksop Town
Etter to dager med Romford som base, var det på tide å midlertidig forlate øst-London for å sette kursen mot Midlands. Jeg våknet til nyheten om at London etter alle solemerker hadde vært offer for et nytt islamistisk terrorangrep i form av en suppegjøk som hadde kjørt ned flere fotgjengere og syklister før han krasjet i sperringene utenfor Houses of Parliament, og regnet derfor med et mulig kaos i London-trafikken. Etter å ha inntatt en frokost på The Worlds Inn, merket jeg imidlertid ingenting til dette hverken på togturen inn til Liverpool Street eller da jeg tok tuben videre til Kings Cross St. Pancras, og om jeg ikke hadde sett det på TV-nyhetene før jeg sjekket ut, ville jeg nok ikke ant noen ting om hva som hadde skjedd.
Det var East Midlands Trains’ 11.31-tog som skulle frakte meg til Loughborough, der vi ankom 17 minutter forsinket. Det var nok til at jeg mistet bussen jeg hadde blinket meg ut, så jeg tok like godt beina fatt og slepte med meg bagasjen inn mot Loughborough sentrum, og jeg følte jeg fortjente en aldri så liten rast på puben The Three Nuns mens jeg ventet på en senere buss mot Shepshed, som var dagens endelige destinasjon. En kamp hos Shepshed Dynamo har jo en stund stått på ønskelisten, og ved et par anledninger har jeg blitt offer for avlysninger der. Denne dagen skulle intet stoppe meg, men det hadde imidlertid vært en solid dose usikkerhet knyttet til dagens kamp og hva jeg eventuelt ville være vitne til dersom det ble kamp.
Saken var nemlig den at Shepshed Dynamo i utgangspunktet var satt opp med ligakamp mot Walsall Wood i Midland League Premier Division, men så vet vi at midtukekamper i uka etter en FA Cup-helg på denne tiden av året blir brukt til eventuelle omkamper som vil få prioritet og sørge for utsettelse av ligakamper. Shepshed Dynamo hadde brukt helgen til å spille FA Cup borte mot Worksop Town, og ved et uavgjortresultat der ville det i stedet bli omkamp i Shepshed denne tirsdagen – noe som overhodet ikke ville være meg imot. Det eneste jeg fryktet var at kampen i Worksop fikk en avgjørelse samtidig som Walsall Wood måtte ut i omkamp, for da ville jeg stå uten kamp i Shepshed.
Det skjedde heldigvis ikke, og da Worksop Town og Shepshed Dynamo spilte uavgjort var det klart at jeg også ville få servert en interessant FA Cup-omkamp. Turen hadde allerede blitt dominert av FA Cupen, og turens femte kamp ville være den fjerde i denne turneringen. Det så jeg virkelig frem til da jeg gikk på buss nummer 127 og betalte £2,70 for en enkeltbillett til Shepshed, der jeg etter snaut tjue minutter på bussen kunne stige av. Innsjekking var visstnok ikke før klokka 16.00(!), så jeg følte at det ikke var noe særlig poeng å dukke opp der allerede halvannen times tid før dette. I stedet slo jeg i hjel en snau time på puben The Red Lion før jeg en halvtimes tid før tiden ringte på hos The Guesthouse at Shepshed, der jeg hadde betalt £35 for overnatting og nå fikk sjekke inn uten det minste problem.
Shepshed er en liten by i det nordøstlige Leicestershire, ikke langt fra Loughborough. Frem til 1888 gikk den under navnet Sheepshed, og det bekrefter vel kanskje det faktum at den vokste frem som et senter for ull-handel. Etter at motorveien M1 ble anlagt i nærheten, har Shepshed imidlertid blitt soveby for arbeidere som pendler til jobb i byer som Loughborough, Leicester, Derby og Nottingham. Det er visst ikke altfor lenge siden Shepshed fikk status som town, men det skal i dag være omtrent 14 000 innbyggere der, og de skal en stund ha påberopt seg å være Storbritannias største landsby. Noe annet de påberopte seg var å ha det høyeste antall puber i forhold til innbyggertallet, men det er vel heller uhyre tvilsomt om dette fortsatt er tilfelle.
Jeg hadde jo allerede sjekket ut The Red Lion, som er en av tre puber rundt ‘torget’ Market Place, og etter at jeg hadde installert meg, var det på på tide å sjekke ut The Crown Hotel i håp om at de også hadde litt matservering å by på. Både der og på The Blue Ball hadde det vært stengt da jeg tidligere ankom Shepshed, og de åpnet vel ikke igjen før klokka 16 så vidt jeg husker. Da jeg nå kom traskende tilbake dit, hadde de vitterlig åpnet slik at jeg kunne få meg en pint. Matservering var det imidlertid ikke, og det var det heller ikke på The Blue Ball, så jeg gikk rett og slett en tur bort til Coop-sjappa for å kjøpe et par smørbrød før jeg returnerte til sistnevnte. Om jeg ikke hadde merket noe til terroranslaget i London, var det nå i hvert fall hett tema blant stamgjestene der, som fulgte direktesendingene på TV.
Klokka nærmet seg seks da jeg tømte glasset og tuslet et par minutter opp Loughborough Road for å foreta en siste pitstop ved The Black Swan, omtrent akkurat der hvor jeg skulle dreie til venstre opp Butthole Lane. The Black Swan viste seg å være et passende sted for en siste oppladning, for de er åpenbart en av sponsorene til Shepshed Dynamo, og hadde et lite utvalg av memorabilia knyttet til klubben. Det var imidlertid snart på tide å bevege seg opp Butthole Lane etter å ha tatt det obligatoriske bildet av gateskiltet, og noen strakser senere kunne jeg betale meg inn med £6 i inngangspenger pluss £1,50 for et eksemplar av det rykende ferske kampprogrammet. Hvordan kan man motstå et besøk til et stadion med et navn som Butthole Lane? Tja, nå var jeg i hvert fall omsider her for å se kamp, og jeg gledet meg stort.
Shepshed Dynamo har en nokså innviklet historie, og den må nesten startes med stiftelsen av Shepshed Albion i 1879. Det var først i 1907 at de ble med i Leicestershire Senior League, og de hadde raskt suksess med ligatitler i 1911 og 1921. De ble etter dette værende i Leicestershire Senior League, der de en rekke ganger rykket opp og ned mellom dens to divisjoner. Etter å ha blitt tatt over av en forretningsmann og eier av selskapet Charterhouse Holding plc, fikk klubben i 1975 dessverre et sponsornavn i form av Shepshed Charterhouse, men de fikk til gjengjeld også betydelig økonomisk støtte derfra, og etter å ha vunnet ligaens andredivisjon i 1978, fulgte de opp opprykket til toppdivisjonen med tre strake titler i Leicestershire Senior League før de deretter fikk innpass i (en tidligere utgave av) Midland League i 1981.
Shepshed Charterhouse vant også Midland League på første forsøk, og da den ligaen ved sesongslutt slo seg sammen med Yorkshire League og stiftet dagens Northern Counties East League, tok de plass i sistnevntes Premier Division…som de igjen vant på første forsøk. Klubben hadde i det hele tatt en slags storhetsperiode, og det påfølgende opprykket til Southern League endte med at de igjen tok nivået med storm og sikret nytt opprykk med en andreplass i den ligaens Midland Division. I Southern League Premier Division – som på det tidspunktet var en av tre ligaer på nivå seks av den engelske fotballpyramiden – var sjuendeplassen i 1986 deres beste plassering før de i 1988 ble flyttet sidelengs over i Northern Premier League Premier Division.
Der slet de umiddelbart i bunnen, og etter fire tunge sesonger i NPL Premier (inkludert to strake sesonger som tabelljumbo), var det til slutt ingen benådning og de måtte i 1992 ta turen ned i NPL Division One. Samtidig byttet de navn tilbake til Shepshed Albion, men et andre strake nedrykk fulgte da de ble degradert til Midland Combination. Nå hadde klubben havnet i såpass store økonomiske problemer at man fryktet kroken på døra. Med hjelp fra den lokale rivalen Loughborough Dynamo klarte de få litt orden i sysakene, og for å signalisere en ny æra, re-stiftet man klubben under dagens navn Shepshed Dynamo, til ære for den hjelpsomme naboen.
Shepshed Dynamo ble plassert i Midland Alliance, og denne ble våren 1996 vunnet i den ‘nye’ klubbens andre sesong. Åtte sesonger i Southern League Midland Division (og deretter (Western Division) fulgte, før de våren 2004 endte som jumbo. Denne gang ble de ‘reddet’ av omstruktureringen som følge av at man fikk på plass de regionale Conference-avdelingene, og selv om Shepshed-klubben dermed likevel plutselig befant seg ett nivå lavere, ble de kun flyttet sidelengs til NPL Division One (og senere Division One South). Der spilte de frem til 2012, da de som jumbo igjen måtte ta turen ned til det som nå er step 5. Etter én sesong i United Counties League, var de tilbake i Midland Alliance, og selv om den nå har blitt til (den nye) Midland Football League, befinner de seg fortsatt der enn så lenge.
Da jeg offentliggjorde min ‘reiserute’ for denne turen, ble jeg kontaktet av min groundhopper-kompis Neil Woolley, og selv om det var på et tidspunkt da vi ennå ikke visste hvilken kamp vi eventuelt skulle få se, bekreftet han at han ville ta turen fra Mansfield dersom det ble kamp i Shepshed denne tirsdagen. Det ble det altså, og mens jeg ventet på ham, inntok jeg klubbhusets bar. Der ble jeg snart dratt kjensel på av det som vel var klubbsekretæren, som hadde gjenkjent meg fra Twitter og nå kom bort for å ønske velkommen og forære meg en suvenir i form av en kjøleskaps-magnet med påskriften «I like it up the Butthole». Enda festligere var det faktisk at flere jenter gikk rundt i trøyer med denne påskriften. Et temmelig artig innslag! Klubbsekretæren returnerte snart for å gi meg en stensil med lagoppstillingene, og deretter gikk jeg innom klubbsjappa for å sikre meg en pin og grave litt i kassene med gamle kampprogram.
Men først benyttet jeg anledningen til å kikke meg litt rundt med en liten runde rundt banen som skal ha vært åpnet i 1890-årene. Det skal nevnes at den i tillegg sitt noe ‘uheldige’ navn (Butthole Lane skal være en henvisning til at stedet tidligere ble brukt til bueskyting, der ‘butthole’ skal ha vært en gammel betegnelse på blinken) nå også har det offisielle navnet The Dovecote. Dette anlegget har vært hjemmebane for flere av fotballklubbene som har kommet og gått i Shepshed, men hovedtribunen på bortre langside skal først ha kommet på plass i perioden da Shepshed Charterhouse spilte seg opp i Southern League. Langsiden med klubbhuset kan vel på sin side best beskrives som et lappeteppe av diverse tribuneseksjoner. Den ene kortsiden har en mindre sittetribune bak det ene målet, mens det på motsatt ende kun er åpen hard standing som gjelder. Uansett likte jeg meg øyeblikkelig meget godt her på The Dovecote.
Etter å ha plukket med meg 15-20 eldre program fra klubbens bortekamper mot mer eller mindre perifere klubber, var jeg tilbake i baren og kunne lese litt mer i kveldens program inntil jeg fikk selskap av Neil. Han virket også fornøyd med at det ble FA Cup-omkamp, men håpet at det ikke ville bli nødvendig med ekstraomganger. Kanskje lå det litt i kortene at så ville skje, for i det opprinnelige oppgjøret hadde Shepshed Dynamo tre ganger utlignet etter å ha ligget under, og med ti mann sikret seg omkamp med 3-3. Denne kvelden skulle det dog avgjøres hvem som skulle videre til cupens Preliminary Round og møte Carlton Town. Shepshed Dynamo hadde for øvrig ikke hatt noen heldig start i ligaen, der de hadde tapt begge sine kamper hittil. Bortelaget Worksop Town på sin side hadde vunnet sin eneste kamp så langt i NCEL Premier.
Det var lite av målsjanser innledningsvis, men det var likevel ingen kjedelig kamp vi så, for det haglet med tette dueller og susende taklinger som vekselvis skapte begeistring og harme, avhengig av hvem man holdt med. Lite kan måle seg med en glimrende og knallhard takling, og dommeren var heldigvis ikke av den snerpete sorten. I det tjuende minutt fikk vi sannelig også nettsus da den store Worksop-spissen Craig Mitchell headet videre til Kyle Jordan som kom på løp og lobbet ballen over Dynamo-keeper Brandon Ganley. Vertenes kaptein Jake Betts ropte deretter på straffe da han mente seg meid ned av Worksop-keeper David Reay, men dommeren var ikke enig. Drøyt fem minutter før pause fikk likevel Dynamo sin utligning da Chris Acott la flott inn til Celson Patrocinio som stanget inn 1-1.
Etter et raskt inntak av forfriskninger så vi at også andre omgang startet uten altfor mange målsjanser, men det var en tett og spennende kamp vi var vitne til. Begge lag hadde deretter mulighet til å ta ledelsen før bortelaget gjorde nettopp dette. Innbytter Thomas Poole befant seg ute på kanten rundt 25 meter fra mål, men sendte like godt i vei et susende skudd som gikk i mål via bortre stolpe. Dermed 1-2, og The Tigers hadde nå tatt ledelsen for femte gang i oppgjørene mot Shepshed-klubben. Ville det holde denne gang? Poole kunne i hvert fall økt ledelsen da han like etter rundet keeper, men vinkelen ble for skrå, og avslutningen gikk i nettveggen. Vertene begynte deretter å presse desperat for en utligning, men det så lenge ut som om Poole hadde scoret vinnermålet. Helt til vi befant oss på overtid…
Etter et par gode sjanser, hadde Shepshed fått corner i det andre tilleggsminuttet, og selv keeper Ganley ble sendt opp. Det var kaos i Worksop-feltet, og en heading ble først reddet på streken av en forsvarer, men returen ble headet i mål av Courtney Meade. Hjemmelagets spillere og fans jublet som besatt etter å ha sikret ekstraomganger med 2-2, mens en Neil som var klar for hjemreise fortvilte over at det ville bli en sen kveld. Selv hadde jeg ikke noe imot en ekstra dose av denne underholdningen, og tenkte egentlig at ingen av disse klubbene fortjente å tape og bli slått ut. Men det var det selvsagt en av de som måtte, og det var bare å belage seg på en ny halvtimes tid med fotball for å avgjøre hvem det ville bli.
Om kampen hittil hadde vært underholdende, skulle det virkelig ta full fyr i ekstraomgangene, og det gikk ikke mange minuttene før Steven Wankiewicz headet inn en Worksop-corner. Ti minutter ut i ekstraomgangene var vi dog igjen like langt da en gammel kjenning presenterte seg. For noen år siden skamroste jeg Ryan Robbins etter å ha sett ham imponere for Stamford i NPL, men nå var han henvist til rollen som innbytter hos Shepshed Dynamo. Spilleren som hadde blitt utvist i det opprinnelige oppgjøret tre dager tidligere, hadde nå kommet innpå, og det var han som utlignet til 3-3 og sørget for at Shepshed for sjette(!) gang hentet opp Worksops ledelse i løpet av de to kampene. Det ble fulgt opp av en feiring som vitnet om at han muligens fortsatt hadde bitre følelse overfor noen på Worksop-benken. Uansett sto det 3-3 da det var på tide å bytte side og sette i gang de siste 15 minuttene.
Det gikk ikke mange sekundene fra avspark til ballen datt ned hos Mark Simpson inne i Shepshed-feltet. Han holdt hodet klart og pirket ballen i mål til 3-4. Kunne Dynamo komme tilbake nok en gang? Det virket i hvert fall langt mindre sannsynlig da Simpson seks minutter senere slo til igjen ved å lobbe inn 3-5. Vertene hadde imidlertid ikke til hensikt å gi seg, og Ryan Robbins skjøt i tverrliggeren, før hjemmelaget også hadde en heading i stolpen. Kort etter headet Joe Pheasant inn reduseringen til 4-5 i det 115. minutt, og plutselig var det igjen nerve, men nærmere kom aldri Shepshed Dynamo, som foran 207 betalende tilskuere måtte takke for seg i denne sesongens utgave av FA Cupen.
Hjemmefolket må ha følt det litt bittert etter en slik forrykende forestilling, og det var som sagt en kamp der jeg følte det var synd at en av de måtte tape, men en av verdens eldste klubber hadde tatt seg videre. Som en av deres representanter sa: «Tenk om FA-sjefene og den jevne fotballsupporter hadde visst at slikt drama utspiller seg i FA Cupens aller tidligste runder». Neil kunne omsider sette seg i bilen med kurs for senga si hjemme i Mansfield, mens jeg takket for meg og travet tilbake til The Blue Ball, der jeg unnet meg et siste glass før det var sengetid også for undertegnede. Jeg hadde endelig fått overvære kamp i Shepshed, og for en forestilling jeg ble vitne til på Butthole Lane!
English ground # 484:
Shepshed Dynamo v Worksop Town 4-5 AET (1-1, 2-2)
FA Cup, Extra Preliminary Round, replay
Butthole Lane (aka The Dovecote), 14 August 2018
0-1 Kyle Jordan (20)
1-1 Celson Patrocinio (40)
1-2 Thomas Poole (72)
2-2 Courtney Meade (90+2)
2-3 Steven Wankiewicz (94)
3-3 Ryan Robbins (101)
3-4 Mark Simpson (106)
3-5 Mark Simpson (112)
4-5 Joe Pheasant (115)
Att: 207
Admission: £6
Programme: £1,50
Pin badge: £3,50
Next game: 15.08.2018: Abergavenny Town v Monmouth Town
Previous game: 13.08.2018: Chelmsford City v Dulwich Hamlet
This day on a map
