Etter fire kamper på fire dager, gjensto nå kun returen til Stansted Airport og Norge. Da jeg hadde bestilt billett på 19.55-flyet, hadde jeg imidlertid alt annet enn dårlig tid, og jeg unnet meg litt ekstra søvn før jeg benyttet formiddagen til å oppsøke High Street Café for å innta en herlig full english breakfast. Turen gikk deretter med tog fra Southampton Central til London Waterloo, der jeg grunnet arbeid på undergrunnen valgte å sette kurson mot Tottenham Hale med Northern Line og Victoria Line. Jeg hadde godt med tid, og hadde derfor vært inne på tanken om å ta en avstikker for å slå ihjel litt tid. Valget falt på Stansted FC og deres Hargrave Park, så jeg blinket meg ut et av Stansted Express-togene som stoppet ved Stansted Mountfitchet.
Dette er en landsby i det nordvestlige Essex, og her bor det drøyt 5 500 innbyggere. Stedets fotballklubb var i 1971 med å stifte Essex Senior League, og noen vil kanskje huske at de våren 2010 vant denne ligaen for første (og hittil eneste) gang. Sesongen etter var de kun ett poeng bak vinner Enfield Town etter å ha blitt trukket tre poeng i en nokså kontroversiell sak som inkluderte bruk av en spiller som hadde blitt suspendert for et rødt kort han pådro seg i en vennskapskamp for en Sunday League klubb! Siden den gang har det gått noe tregere, og de siste sesongene har de vært å finne på nedre del av tabellen, mens det ser noe lysere ut igjen så langt denne sesongen.
Hargrave Park har vært klubbens hjemmebane siden 1935, men jeg gjorde den tabben at jeg stolte på Google Maps fremfor den eminente siden Andy of Kent, og således tok en omvei som gjorde at jeg kastet bort over tjue minutter på å forsere privat eiendom da gangveien tydeligvis endte på tomta til en privatskole. Etter at jeg via en omvei kom meg på riktig kurs, fant jeg snart inngangspartiet ut mot Cambridge Road, og kunne umiddelbart slå fast at Hargrave Park er et meget koselig lite stadion. Ikke minst er det takket være den lille hovedtribunen i hvitmalt tre. Denne er også fra 1930-årene, og har de senere år fått installert seter på benkeradene i tre. Alt som er av tribunefasiliteter er tydeligvis på denne langsiden, og ved siden av står en nyere konstruksjon som gir tak over hodet for stående tilskuere.
Klubbhuset med dets bar befinner seg åpenbart på utsiden, til side for inngangspartiet på den nærmeste kortsiden. Anlegget deles for øvrig også med cricketklubben, og dette er medvirkende til at klubben gjerne starter sesongen med en rekke bortekamper. Tribunefasilitetene på den nærmeste langsiden, der ikke minst den gamle hovedtribunen utmerker seg, var hovedgrunnen til at likte det jeg så ved Hargrave Park, og jeg kommer gjerne tilbake i forbindelse med kamp. Jeg tok fatt på den ti minutters langs spaserturen tilbake til stasjonen, men rett ved denne ligger puben The Kings Arms, der jeg valgte å ta en pitstop mens jeg ventet en halvtimes tid på toget. Akkurat nok tid til å nyte en pint Thatchers Gold. Etter den korte togturen opp til Stansted Airport, gjensto kun litt venting og flyturen over Nordsjøen. Da var det deilig å vite at min mor ventet på Rygge for å plukke meg opp.
Søndag morgen i England betyr jakt på Non-League Paper, og etter at jeg hadde sjekket ut fra Burley Court Hotel traff jeg blink på første forsøk da jeg stakk hodet innom en newsagent på spaserturen opp til Bournemouth stasjon. Et steinkast fra togstasjonen ligger Chikitita’s Café, som for andre dag på rad fikk æren av å servere meg en full english breakfast som inkluderte både black pudding og bubble & squeak. Med en slik god start på dagen kunne jeg ta plass på 11.40-toget som brukte en halv time på å frakte meg til Southampton Central mens jeg fordypet meg i Non-League Paper. Jeg kunne snart orientere meg frem til Ibis Budget hotellet der jeg hadde betalt £33 for losji. Til tross for at hotellet ligger tvers overfor stasjonen i Southampton, ligger den inne på en usjarmerende handelspark med en stor hovedvei mellom, og jeg tok nok en noe lenger omvei enn nødvendig, men fikk snart sjekket inn.
Det var fristende å legge seg til på senga for å fordype meg ytterligere i Non-League Paper, men jeg var snart på vei ut igjen for å spasere de 25 minuttene ut til St. Mary’s Stadium. Jeg hadde opprinnelig vurdert hjemreise denne søndagen, men flyprisene var så vanvittig stive at jeg nok faktisk sparte penger på å bli en ekstra dag, til tross for ekstra utgifter til hotell, fotball etc. Når det er sagt må jeg innrømme at jeg dessverre sjelden har vært mindre entusiastisk enn det jeg nå var i forkant av dagens kamp, der Southampton skulle ta imot Swansea City til kamp om poeng i Premier League. Det bød i det minste på en mulighet til å få haket av et besøk på St. Mary’s og gjort litt research med tanke på mine skriverier. Jeg passerte King Alfred pub på Northam Road, der jeg hadde tenkt å returnere for å se dagens Old Firm-oppgjør i den skotske ligacupen, men først hadde jeg til hensikt å hente mine kampbilletter, og benyttet med av den nærliggende gangbrua for å ta meg over til St. Mary’s Stadium.
Der på andre siden av jernbanelinja lå Southamptons nye storstue, og i tillegg til at den virket overraskende stor, slo den meg dessverre (men overhodet ikke uventet) umiddelbart også som noe bortimot en nitrist blåkopi av andre kjipe nybygg som eksempelvis i Leicester, Coventry, Derby etc. Etter å ha tatt meg rundt anlegget og stoppet for en nærmere kikk på den flotte statuen av tidligere Saints-spiller, -manager, -direktør, og -president Ted Bates, fant jeg frem til klubbsjappa. Der betalte jeg £2 for en pin og ytterligere £4 for et eksemplar av dagens kampprogram, mens jeg også fikk hentet ut billetten som hadde kostet meg £34 pluss ett pund i ekspedisjonsgebyr. Med det unnagjort kunne jeg returnere til King Alfred pub, der det nærmet seg kvarteret spilt i Old Firm og den vemmelige Leigh Griffiths nettopp hadde gitt de ufyselige grønne og hvite ledelsen.
Det var vel egentlig denne TV-kampen jeg hadde sett mest frem til av det fotballmessige denne dagen, der jeg håpet å se Rangers påføre sine erkerivaler et ydmykende nederlag, men jo mindre sagt om den kampen desto bedre. Etter to glass med herlig gyllen Herefordshire-nektar var også den lidelsen slutt, og med rundt 40 minutter til kampstart gikk jeg igjen over gangbrua som fører over til St. Mary’s. Her har man i utgangspunktet en flott beliggenhet langs elven Itchen, men industri- og havneområdet som dominerer omgivelsene gjør at det er så som så med idyllen. Jeg hadde sikret meg plass på Northam Stand, som deles mellom bortefansen og de mest ivrige hjemmesupporterne, og med plass helt bakerst på denne kortsiden hadde jeg i det minste forhåpninger om å få lov til å se kampen stående.
St. Mary’s Stadium er for tiden fortsatt sør-Englands største stadion utenfor London, med en kapasitet på over 32 500. Det er uten tvil en funksjonelt sett fantastisk flott arena, men karakter og egenart er derimot totalt fraværende. Fra min posisjon på Northam (North) Stand kunne jeg skue utover anlegget, der det er liten vits å beskrive dets fire sider da de er bortimot identiske. Chapel (South) Stand er tribunen på motsatt kortside, mens jeg til høyre for meg hadde Kingsland (West) Stand. Til venstre kunne jeg se at den mest merkbare forskjellen er at Itchen (East) Stand har en rekke VIP-bokser helt bakerst. Som sagt hadde jeg dessverre visse problemer med å motivere meg til kamp, men selv om jeg i utgangspunktet var helt uinteressert i kamputfallet og ikke minst den aktuelle ligaen, prøvde jeg virkelig å overbevise meg selv om at jeg kunne være vitne til en underholdende kamp, selv om jeg flere ganger følte mer for å sette meg ned å lese i Non-League Paper.
Etter lørdagens kamper hadde Manchester United passert Southampton og inntatt tredjeplassen på Premier League-tabellen, ett poeng foran The Saints. Dagens verter hadde imidlertid noe bedre målforskjell, og ville med poeng altså gjenerobre tredjeplassen bak to andre av de store multinasjonale selskapene – nemlig Chelsea og Manchester City. Etter at storklubbene gribbet til seg bortimot rubb og rake av Saints-spillere i sommer var det nok ikke mange som hadde trodd at de skulle hevde seg så godt, og manager Ronald Koeman skal vel ha mye heder for dette. De sto nå med 5-1-0 på de seks siste i ligaen, men kom fra tap i FA Cupen der de hadde lidd hjemmetap for Crystal Palace. For gjestende Swansea City sin del var de å finne på niendeplass, og ville også befinne seg der etter kamp, uavhengig av utfall. Også waliserne kom fra exit i FA Cupen, der de hadde blitt slått ut på besøk i Blackburn, og hadde ellers fire strake (0-2-2) uten seier i Premier League.
Jeg ble i det minste positivt overrasket over stemningen på tribunen der jeg befant meg, der det virket som om majoriteten av supporterne på den bakerste halvdelen faktisk valgte å stå oppreist, og de ropte og sang så godt som hele kampen – en kamp som startet med hjemmelaget i førersetet. Etter sju minutter kunne de tatt ledelsen etter at Dusan Tadić kombinerte med Nathaniel Clyne, og sistnevnte fant James Ward-Prowse som avsluttet på mål, men en fabelaktig benparade av Swans-keeper Lukasz Fabianski hindret hjemmeledelse. For gjestene hinket Marvin Emnes av banen med skade etter kun et kvarter, og det sier kanskje litt om dagens toppfotball at hans erstatter Modou Barrow hadde nummer 58 på ryggen! Like før hadde Bafetimbi skutt centimetere utenfor stolpen til Saints-keeper Kelvin Davis, etter å ha blitt spilt gjennom av Jonjo Shelvey, men snart var det igjen Southampton som presset på.
Mye av spillet i første omgang foregikk da også på Swanseas banehalvdel, der Southampton presset uten å skape alt for mange skikkelige sjanser. De hadde imidlertid et klart overtak, og spesielt på kantene der de stadig stormet oppover. Det var etter en slik situasjon at Harrison Reed skjøt like over. Begge backene, Clyne og Ryan Bertrand, var også ivrige etter å komme meg i angrep på flankene, og sistnevnte virket meget frisk. Det var da også han som fant Tadić inne i feltet, men under press styrte han ballen utenfor. Det var nok flere enn meg som følte at et Saints-mål lå i lufta, og det hadde slett ikke vært ufortjent, men da dommeren omsider blåste for pause sto det fortsatt 0-0 i målprotokollen.
Jeg gadde ikke engang å sjekke om de ved St. Mary’s slipper ut supportere i pausen for å røyke, for jeg tror jeg vet hva svaret hadde blitt. Jeg gadd heller ikke å gå for å stille meg i kø for å kjøpe hverken mat eller Bovril, så jeg satt meg ned og bladde litt i kampprogrammet mens jeg utålmodig ventet på andre omgang. Den startet jevnere enn den første, men fortsatt med et lite overtak til hjemmelaget. Det var nå imidlertid en nokså kjedelig affære, og for min del syntes jeg først og fremst at klokka gikk så alt for sakte. Så, da vi passerte timen, presenterte plutselig Jonjo Shelvey seg da han mot spillets gang var nære på å gi waliserne ledelsen etter et raid og påfølgende skudd som traff stolperota. Ward-Prowse forsøkte å svare for vertene, men keeper Fabianski ordnet opp to ganger. Southampton satt innpå Sadio Mané, og det virket snart som om hans inntreden sørget for litt mer sprut over hjemmelaget igjen.
Mané testet Fabianski ved et par anledninger, og også Tadić var frempå. Men med sju-åtte minutter igjen betalte vertene prisen da Jonjo Shelvey vant ballen utenfor 16-meteren og sendte i vei et skudd som vant veien til nettmaskene oppe i krysset bak Saints-keeper Davies. 0-1. Southampton forsøkte å svare umiddelbart, og i løpet av et par sekunder fikk Mané to ganger ballen forbi keeper Fabianski, men begge ganger sto Swans-kaptein Ashley Williams godt plassert på streken og fikk ryddet unna. Kort etter ble hjemmelagets Ryan Bertrand utvist etter en takling på innbytteren Barrow – mannen med nummer 58 – og håpet svant til tross for at fire tilleggsminutter ble annonsert. Og da Graziano Pellè sendte hjemmelagets siste mulighet over mål, endte det kanskje noe overraskende med borteseier 0-1 foran 30 943 tilskuere. Det var derimot kun de 1 458 Swansea-supporterne som hadde grunn til å juble.
Selv hadde jeg ingen grunn til å bli igjen, og forlot umiddelbart St. Mary’s Stadium for å snegle meg over gangbrua sammen med tusenvis av andre, før jeg kunne lange ut i retning sentrum. Southampton har over en kvart million innbyggere, og beliggenheten ved sjøen har formet det som er sørkystens viktigste havneby. Havnene og dokkene har vært, og er fortsatt, byens viktigste næringsvei, og i dag gjelder det kanskje spesielt cruisetrafikken. Mange vil vite at det også var nettopp herfra RMS Titanic la ut på sin skjebnesvangre ferd i 1912. Jeg var nå imidlertid mer opptatt av å overtale en lokal venninne til å innvilge meg en «date», men uten å lykkes. Hun hadde faktisk jobbet på St. Mary’s denne dagen, men hadde vært i så dårlig form at hun nå ville rett hjem og legge seg. Hun foreslo derimot å møtes dagen etter, men da ville jeg etter alle solemerker være på toget på vei til Stansted.
Dermed måtte jeg finne annet å fordrive tiden med, og rett ved hotellet unnet jeg meg et måltid på TGI Friday, før jeg trakk meg tilbake til hotellet og boka mi. Selv om jeg må innrømme at jeg syntes klokka gikk voldsomt sakte der jeg til tider gjespet meg gjennom kampen, hadde det tross alt vært en god mulighet til å oppleve St. Mary’s Stadium. Jeg gikk dessverre glipp av The Dell, som selvsagt hadde vært å foretrekke. Den nye storstua er som sagt helt sikkert funksjonelt sett fantastisk, for de som foretrekker de moderne nybyggene. For min del tviler jeg på at jeg vil returnere. Men så var da det også forsøkt… Og dagen etter var det klart for hjemreise til Norge.
English ground # 235: Southampton v Swansea City 0-1 (0-0) Premier League St. Mary’s Stadium, 1 February 2015 0-1 Jonjo Shelvey (83) Att: 30 943 Admission: £34 Programme: £4 Pin badge: £2
Det var lørdag, og tid for kampen jeg nok hadde sett mest frem til på denne turen. Etter å besøkt Football League klubber to dager på rad, var det med glede at jeg endelig skulle tilbake i non-league, der et besøk hos Brockenhurst FC sto på menyen. Men dagen startet med en spasertur opp til Chikitita’s Café rett i nærheten av Bournemouth togstasjon. Litt detektivarbeid hadde avslørt at de her serverte en full english breakfast som sannelig også inkluderte black pudding – ikke alltid hverdagskost i sør. Det store frokostalternativet inkluderte også bubble & squeak, og pølsene var dessuten meget gode, så jeg var mett og fornøyd da jeg returnerte til Burley Court Hotel for å lese litt på senga. Av både praktiske og økonomiske hensyn valgte jeg nemlig å bli i Bournemouth også i forbindelse med min visitt i Brockenhurst.
Hjemmelaget skulle ta imot Fareham Town, der min kjenning Paul «Splodge» Proctor har rollen som club secretary. Jeg traff på ham under Northern League Easter Hop i påsken 2014, og han hadde lovet å holde meg underrettet med tanke å banesituasjonen i Brockenhurst. På en dag der det var et utall avlysninger i andre deler av landet, var det derimot en deilig dag i Bournemouth, selv om det var nokså friskt. Kulda hadde da også vært det eneste usikkerhetsmomentet, men mens andre deler av landet slet med (etter forholdene) store snømengder og frosne baner, kunne Splodge nå fortelle at han hadde vært i kontakt med sin motpart hos Brockenhurst, som hadde opplyst om at det i hvert fall ikke var tegn til frost i hans hage.
Med base i Dorset er man ikke alltid bortskjemt med alternativer i tilfelle avlysninger – noe jeg da også fikk smertelig erfare i november – men jeg hadde sett meg ut Lymington Town som plan B, i og med en kort reisevei. Splodge hevdet at dette faktisk var et svært godt valg, da deres bane skal være kjent for å takle kulde meget bra. Imidlertid fikk jeg snart beskjed om at det uansett ikke ville bli behov for noen plan B eller C. Game on i Brockenhurst. Jeg blinket meg ut 12.45-toget, og slo i hjel litt tid med å lese på hotellsenga før jeg rastløs satt kursen mot togstasjonen i 12-tiden. Der rakk jeg til og med et tidligere tog, og valgte derfor å hoppe på 12.22-toget da det rullet inn på perrongen.
Et lite kvarter senere steg jeg av i Brockenhurst, som til tross for å være et viktig stopp på South Western Main Line mellom London Waterloo og Weymouth, faktisk kun er en landsby med i underkant av 3 500 innbyggere. Den ligger vest i grevskapet Hampshire, i nasjonalparken New Forest. Således er Brockenhurst-området en populær base for turister som har til hensikt å utfolde seg ute i naturen; til fots, med sykkel, med kano eller hva det måtte være. Landsbyen er også nærmest fri for gjerder og innhegninger, slik at dyr gjerne kan gå fritt rundt i «sentrum». Det var vel også grunnen til at jeg noe senere traff på flere ferister i nærheten av klubbens stadion Grigg Lane. Men først satt jeg kursen mot puben The Snakecatcher i nærheten av stasjonen, der jeg hadde avtalt å møte Splodge.
Der satt han med et halvt øye på kampen mellom Brentford og Middlesbrough, og over en pint innrømmet han at målsetningen denne sesongen nå er å beholde plassen i Wessex League Premier Division, der Fareham Town før kamp lå nest sist med kun håpløse Totton & Eling bak seg. Det var imidlertid kun to poeng opp til Christchurch som de også hadde to kamper til gode på. Fareham Town startet ligasesongen med noe spesielle 1-6-2 på de ni første, før en katastrofal rekke fulgte med 0-1-12 på de 13 neste før man feiret nyttår. På tre kamper etter nyttår var de imidlertid ubeseiret (2-1-0) i 2015, og de kom fra to strake seire. Det gjorde også Brockenhurst, som befant seg på åttendeplass. Splodge hevdet at det fortsatt var usikkert om det blir to eller tre nedrykkere, da Premier Division denne sesongen kun har 21 lag, så det kommer vel an på om ligaen velger å benåde ett lag derfra eller hente opp en ekstra opprykker fra Division One.
Også i toppen er det jevnt, og de fire første (Moneyfields, Petersfield Town, Winchester City, Blackfield & Langley) har alle søkt, mens den femte og siste søkeren AFC Portchester har falt av. Vi fikk snart besøk av en håndfull bortefans som godt kjente Splodge, og de virket ha forskjellige meninger om hvem som vil stikke av med tittelen og det eventuelle opprykket. Jeg stusset over at Winchester City ønsker seg opp igjen så snart etter å ha bedt om å bli flyttet ned igjen fra Southern League, men ble fortalt at de har nye eiere med slike ambisjoner. Splodge kunne også fortelle at samtlige søkerklubber ville ha gode muligheter for å få godkjent sine anlegg, da de enten bør være gode nok allerede eller slik han så det kun vil ha små utbedringer å gjennomføre.
Gjengen var sterke i troen på en tredje strake seier, og jeg fikk høre flere anekdoter fra Fareham Towns tid i Southern League fra 1979 til 1998. Mens Splodge hadde visse plikter før kamp og gikk mot Grigg Lane for å møte sin motpart, valgte resten av oss å ta et glass til, før også vi vendte snuta mot landsbyens fotballstadion. Grigg Lane lå kun et par minutters gange unna, langs veien med samme navn, og med rundt tre kvarter til avspark betalte vi oss inn med £6. Et absolutt godt kampprogram ble også handlet inn for ytterligere ett pund, før vi oppsøkte klubbhusets bar. Etter å betalt £2 for en boks Strongbow, fikk jeg beskjed om å oppsøke formannen Pete for å høre med ham om en pin. Han kunne imidlertid fortelle at de hadde solgt alle og ennå ikke bestilt nye. Med uforrettet sak kikket jeg meg i stedet litt rundt på Grigg Lane.
Man kommer inn i det ene hjørnet, på motsatt side for langsiden med hovedtribunen. For å ta seg over på sistnevnte går man langs nærmeste kortside, der man på bortre halvdel har en liten tribunekonstruksjon som gir tak over hodet til publikum som velger å stå her. Inntil denne står et lite murbygg som huser matutsalget «Badgers Sett» – altså grevlinghiet; og alle vil vel dermed forstå at The Badgers selvsagt er klubbens kallenavn. Forbi dette matutsalget kommer vi over på langsiden der man finner det meste av anleggets fasiliteter. Her finner man først klubbhuset som blant annet selvsagt huser klubbens koselige bar.
Bortenfor klubbhuset står altså den flotte hovedtribunen i mur, og denne er nokså spesiell i den forstand at den i forkant nesten står nesten helt ute på sidelinja, og dermed ikke kan entres eller passeres i forkant. Den entres i stedet via trapper på sidene, og er opphøyet fra bakkenivå. Der oppe sitter man på benkerader i tre, og har god utsikt utover Grigg Lane. På bortre kortside er det utelukkende såkalt hard standing, og det er også tilfelle på bortre langside, der man imidlertid har plassert laglederbenkene. Grigg Lane ligger idyllisk til med masse trær rundt anlegget, som i seg selv først og fremst har den nevnte hovedtribunen å takke for at den fremstår som nokså sjarmerende.
Brockenhurst er en av klubbene som i 1986 var med å stifte Wessex League, og de har spilt i denne ligaen siden. Etter to sesonger nede i ligaens Division One rykket de våren 2013 opp igjen i Premier Division, men det er lite som tyder på at de har ambisjoner om noe opprykk til step 4. De virker rett og slett fornøyd med tingenes tilstand på step 5, og ære være de for det. For gjestenes del mente Fareham-folket at en retur til Southern League heller ikke for dem var noe tema for øyeblikket eller på kort sikt, og slo umiddelbart fast at det først og fremst er et økonomisk spørsmål. Det var nå uansett tid for å tømme glassene og ta oppstilling, da de to lags spillere var i ferd med å entre banen. Jeg valgte å stille meg sammen mellom klubbhuset og hovedtribunen, der jeg sammen med Splodge så kampen sparkes i gang.
Det var allerede fra start en jevn og nokså underholdende kamp vi var vitne til, og et noe humpete banedekke sørget for en og annen situasjon. Dette var kanskje også tilfelle da vertenes keeper Marques Vinicius i det åttende minutt sendte ballen rett i «ræva» på en av sine forsvarere da han skulle klarere, og ballen falt for Sam Kirkwood som kunne takke og bukke og sette ballen i tomt mål til 0-1. Gjestene burde nok kanskje hatt straffespark etter omtrent et kvarters spill, da spissen Ashley Tattersall ble dratt ned i feltet i forbindelse med en corner, til tross for at dommeren hadde hatt en lengre forelesning om holding og «bryting» i feltet før han blåste for at corneren kunne tas. Splodge hevdet at det var soleklar straffe, og jeg er tilbøyelig til å være enig.
Kaptein Ian Humble var nestemann til å teste keeper Vinicius med et langskudd, før han pådro seg det Splodge mistenkte var et taktisk gult kort. Det betød nemlig at han måtte stå over kampen som skulle spilles på dagen han skal gifte seg. Vi nærmet oss halvtimen spilt da Brockenhurst utlignet i forbindelse med et frispark som falt ned i Fareham-feltet. Der fikk Tom Hall nokså uhindret kontrollere ballen før han satt den i mål bak keeper Luke Douglas. Det var som sagt en artig kamp som bølget frem og tilbake med sjanser og halvsjanser begge veier, og 1-1 sto seg til pause til tross for at Tattersall rett før sidebytte kunne ført gjestene tilbake i ledelsen, men hans skudd på nærmeste stolpe ble slått til corner av Vinicius.
Pausen ble benyttet til å innta forfriskninger i klubbhusets bar, der bartenderen igjen fisket frem en boks Strongbow til meg. Det var enighet om at 1-1 var et rettferdig resultat ved pause, og Splodge var ellers opptatt av en gruppe Fareham-supportere som han snodig nok hevdet aldri å ha sett før. Han kom vel omsider til den konklusjon at det var kompiser av spissen Tattersall. Ellers fikk jeg i pausen en innføring i nok et eksempel på hvor kompliserte og vriene FAs reglement for banegraderinger kan være da en representant for hjemmelaget kunne fortelle at deres flomlys må byttes ut. De har nemlig bestått kravene for det såkalte LUX-nivået, men ikke kravene om forskjellen på LUX-nivået på det «mørkeste» og «lyseste» stedet på banen! Og da man nå har problemer med å finne reservedeler og pærer til de gamle flomlysene, må klubben altså bruke anslagsvis 28-48 tusen pund på nye flomlys.
Andre omgang fortsatte som den første, med en jevn og underholdende kamp, og omgangens første skikkelige sjanse gikk til hjemmelaget. Et innlegg inn i feltet fant det jeg oppfattet å være spissen Martin Warren, men under press avsluttet han like utenfor. Etter rundt timen spilt ropte Splodge – som nå hadde stilt seg på motsatt langside – og hans ledsagere igjen på straffespark da Tattersall gikk i bakken i duell med keeper Vinicius. Denne gangen var jeg ikke like overbevist, selv om en annen dommer fort kunne blåst også på den situasjonen. Deretter hadde vertene to muligheter på få minutter. Jeg oppfattet det som om det første skuddet kom fra brasilianeren Bruno Sales Pereira, mens Tom Picford muligens sto bak den andre avslutningen. Begge endte uansett med at keeper Luke Douglas reddet flott.
Med 12 minutter igjen av ordinær tid fikk omsider Fareham Town sitt straffespark da innbytter Callum Laycock ble lagt i bakken, men det gikk flere minutter før straffesparket kunne tas, da en av Fareham-supporterne som Splodge hadde undret seg over plutselig løp ut på banen og klovnet rundt i bare boxeren og med «røven» bar, oppildnet av sine kompiser som ville at han skulle løpet frem og ta straffesparket. Kaptein Ian Humble ble kanskje satt ut av opptrinnet, for da vedkommende omsider hadde kommet seg av banen reddet keeper Vinicius hans ikke altfor gode straffespark. Og med fem minutter igjen betalte The Creeksiders prisen da det etter en corner var klabb og babb i feltet deres, og innbytter Jamie Betteridge sendte ballen i mål på volley. Brockenhurst hadde snudd til 2-1, selv om gjestene og deres manager Matt Parr ropte på hands da de mente han i forkant hadde dempet ballen med armen. Det var derimot selvsagt jubel på benken hos hjemmemanager Pat McManus.
På overtid kunne Fareham-kaptein Ian Humble gjort opp for seg da han fikk ballen på bakerste stolpe, men under press avsluttet han i nettveggen, og dommeren blåste av med 2-1 som sluttresultat foran 80 betalende tilskuere. Ikke direkte urettferdig kanskje, selv om jeg også følte litt med gjestene, for uavgjort hadde absolutt vært et enda mer rettferdig resultat. Det var da også mange enige i da vi igjen inntok klubbhusets bar. Der ble undertegnede også gjenstand for latter da en lokal kar bød på lokale chili-peanøtter, som går for å være svært sterke. Men da jeg er meget glad i sterkt var det kanskje jeg som lo sist, og folket undret seg stort over at jeg flere ganger takket ja til flere nøtter. De var faktisk svært gode!
Med påfyll fra baren var stemningen god i klubbhuset, der det en times tid etter kamp omsider begynte å tynnes ut. Etter nok en Strongbow takket jeg etter hvert for meg og ønsket lykke til før jeg takket Splodge for denne gang da vi forlot Grigg Lane samtidig. På vei tilbake til stasjonen tok jeg imidlertid en liten pitstop innom puben Foresters Arms, der lokalet var fullt av folk som så kampen mellom Manchester City og Chelsea. Det eneste ledige bordet var i hjørnet rett under en av TV-skjermene, og uten særlig utsikt til noen av de andre skjermene, men jeg var heller ikke spesielt interessert og fant mer interesse i å gå dagens kampprogram nøyere etter i sømmene mens jeg unnet meg en pint Aspalls.
Jeg kunne imidlertid ikke fri meg fra å undres over at de lokale strømmer til pubene for å se to «plastikk-klubber» fra andre kanter av landet, i stedet for å støtte sitt lokale lag. Greit nok hvis de også hadde vært på Grigg Lane tidligere på dagen, men hvor var de da?? Det er kanskje ikke så rart at lokale klubber på dette nivået gjerne sliter økonomisk. Etter ytterligere påfyll fra baren stabbet jeg meg omsider til stasjonen der jeg hadde blinket meg ut et tog tilbake til Bournemouth. Der stakk jeg hodet innom Wetherspoons-puben The Christopher Creeke for å få litt vomfyll i form av en porsjon sausage & mash før jeg returnerte til hotellet.
Der var baren fortsatt åpen, men den eneste cider de hadde var Magners (ikke faller den i smak uansett, og nå når de også sponser Celtic er den enda mer uaktuell som leske enn noen gang). Derfor valgte jeg meg en lokal ale som siste forfriskning før jeg like etter klokka halv elleve returnerte til hotellrommet og boka mi etter en fin dag i New Forest-området. Grigg Lane hadde vært et trivelig bekjentskap, og vil nok ikke overraskende stå som et høydepunkt på en tur der det var det eneste dykket ned i det herlige non-league universet.
English ground # 234: Brockenhurst v Fareham Town 2-1 (1-1) Wessex League Premier Division Grigg Lane, 31 January 2015 0-1 Sam Kirkwood (8) 1-1 Thomas Hill (28) 2-1 Jamie Betteridge (85) Att: 80 Admission: £6 Programme: £1 Pin badge: n/a
Jeg hadde planlagt å starte dagen med en ti minutters spasertur opp til en café i nærheten for å innta en full english breakfast, men med underskuddet på søvn valgte jeg å heller sove en time lenger. Like etter klokka 10 forlot jeg imidlertid Malago B&B og spaserte de 6-7 minuttene til togstasjonen Parson Street for å ta 10.36-toget den korte veien inn til Bristol Temple Meads. Der hadde jeg tid til å gå til innkjøp av frokost i form av smørbrød fra WHSmith, samtidig som jeg omsider fikk validert togpasset mitt. Med et fire dagers togpass og fem dager på reisefot hadde det nemlig vært avgjørende at jeg klarte å unngå dette dagen i forveien, men med det unnagjort kunne jeg sette meg på 11.22-toget mot Portsmouth Harbour, som jeg skulle være med så langt som til Southampton Central.
Jeg tok sjansen på å duppe av litt mens toget tøffet gjennom Wiltshire og stoppet på steder som Bradford-on-Avon, Trowbridge, Westbury, Warminster og Salisbury, og noen få minutter over klokka 13 kunne jeg stige av i Southampton for å unne meg en røykepause da jeg hadde tjue minutter på meg før jeg skulle videre med 13.24-toget mot Weymouth. På slaget to ankom jeg dagens destinasjon, Bournemouth, og kunne spasere de rundt ti minuttene ned til Burley Court Hotel, der jeg hadde betalt £52 for to netters overnatting. Vel innlosjert lå jeg og leste litt på sengen før jeg igjen strøk på dør. Rett oppe i veien ligger Wetherspoons-puben The Christopher Creeke, og der stakk jeg innom for å hive innpå en liten porsjon gammon mens jeg snyltet på deres WiFi.
Bournemouth er med rundt 185 000 innbyggere den største byen i grevskapet Dorset, og med sin beliggenhet på sørkysten er den et populært reisemål på sommeren, da turismen står i høysetet og folk valfarter til strendene. Bournemouth og omegn har lenge hatt rykte på seg for å ha en høy andel eldre innbyggere da pensjonister har flyttet hit ned. Dette ser imidlertid ut til å ha jevnet seg mer ut i senere år, men befolkningsveksten skyldes nå i stor grad innvandring. Byens store fotballklubb AFC Bournemouth holder til i forstadsområdet Boscombe, som i likhet med Bournemouth historisk sett hørte til grevskapet Hampshire. Jeg forkastet tanken om den rundt halvtimes lange spaserturen dit ut, og betalte heller £3,10 for en returbillett med de gule lokalbussenes rute nummer 2.
Etter snaue ti minutter på bussen steg jeg av på holdeplassen Queens Park Hotel, utenfor puben med samme navn. Rett nedenfor denne går det gjennom Kings Park en gangvei som leder til Dean Court, som har vært AFC Bournemouths hjemmebane siden 1910, da klubben fikk tomten i gave av familien Copper-Dean. Den gang het den da 11 år gamle klubben Boscombe FC, før de i 1923 tok navnet Bournemouth & Boscombe Athletic FC samtidig som de ble valgt inn i Football League – antakelig i et forsøk på å fange et bredere publikum i området. Faktisk skal dette fortsatt være navnet klubben offisielt er registrert med, selv om de i 1972 begynte å bruke dagens AFC Bournemouth, men sistnevnte skal kun være et varenavn.
Heller ikke Dean Court har sluppet unna (stadig skiftende) sponsornavn, og de fleste vil vite at anlegget i 2001 også gjennomgikk en total ombygging samtidig med at man snudde gressmatta 90 grader. Den første tiden etter dette var det kun tre tribuner, men en midlertidig tribune ble på den siste kortsiden satt opp og fjernet igjen. Sommeren 2013 ble en oppgradert midlertidig tribune reist under navnet Ted MacDougall Stand til ære for den gamle storscoreren som fortsatt har rekorden for antall mål av en og samme spiller i en FA Cup-kamp (ni mål da B’mouth slo Margate 11-0 i november 1971). Anlegget fremstår fra utsiden nokså moderne, temmelig anonymt, og delvis direkte kjedelig. Men på utsiden av East Stand på bortre langside har man artig nok spritet opp en mur med gamle lagbilder og bilder av klubbpersonligheter opp gjennom årene. En fin detalj!
Etter fullført utvendig runde stakk jeg hodet inn i klubbsjappa, der de faktisk var utsolgt for pins! Men jeg fikk da i det minste hentet ut min billett, som jeg hadde bestilt over telefon halvannen uke i forveien, da det begynte å nærme seg utsolgt. Det var da kun et fåtall billetter igjen på den midlertidige Ted MacDougall Stand, og jeg betalte £25 for en plass på bakerste rad. Skjønt merkelig nok kunne de ikke legge billetten til henting, selv om jeg advarte mot å sende den til Norge da den nok ikke ville ankomme før jeg hadde dratt over til England. Jeg fikk i stedet beskjed om at jeg måtte ta med meg bekreftelsen i tilfelle den ble sendt, slik at de fikk skrevet ut nye billetter, og til tross for at jeg ba om å få hente de på kampdagen måtte jeg jammen likevel ut med ekstra £3 i porto for billettene også! Her har klubben en jobb å gjøre når det gjelder et system som uten tvil har stort forbedringspotensiale! Kvinnemennesket som gikk for å hente billetten forsvant og ble borte i nærmere ti minutter før hun returnerte med min billett. Kanskje har det noe med å gjøre at billetten ganske riktig lå i postkassa mi da jeg drøye tre dager senere kom hjem til Norge!
Før jeg forlot klubbsjappa byttet jeg også £3 mot et eksemplar av kveldens kampprogram – et program hvis forside mest av alt lignet på høstkatalogen fra Ellos, med Matt Ritchie som modell. Det var ellers en 116 siders murstein som faktisk også inkluderte en enorm pull-out poster av nevnte Ritchie. Turen gikk deretter tilbake til puben Queens Park, der jeg fikk bestilt meg en pint cider som jeg nippet til mens jeg bladde litt i det tjukke programmet. Manager Eddie Howe har allerede gjort seg til en legende i Bournemouth, og hevdet som forventet at han regnet med en tøff kamp mot Watford, som denne kvelden skulle gjeste serielederen i Championship. Det er ganske vanvittig å tenke på at det kun er seks sesonger siden Bournemouth fryktet nedrykk til Conference da de måtte starte 2008/09-sesongen i League Two med 17 minuspoeng. Da de forrige sesong endte på 10. plass i Championship betød det historisk bestenotering i ligaen, og denne sesongen ser ut til å overgå alt.
Det var da heller ikke vanskelig å registrere hjemmesupporternes optimisme, og at det også har kommet en rekke nye supportere til med suksessen den siste tiden. Karen ved nabobordet var optimistisk med tanke på å holde seg på tabelltopp og sikre deres første opprykk til øverste nivå noensinne. Ellers syntes hans interesse å dreie seg mest om Premier League og «Champions» League, samtidig som han trakk frem de nye anleggene til Southampton og Reading som fantastiske stadioner. Derfor vendte jeg snart oppmerksomheten tilbake til programmet, der jeg kunne konstatere at Watford før kamp lå på den siste playoff-plassen med fire poeng opp til tetduoen AFC Bournemouth og Derby County. Det var ellers ligaens to mestscorende lag som skulle møtes på Dean Court denne kvelden, og etter å ha tømt et tredje glass forlot jeg Queens Park med drøye tre kvarter til avspark og returnerte til Dean Court. Der tok jeg meg inn på Ted MacDougall Stand og orienterte meg frem til et matutsalg utenfor den ene kortsiden.
Fra denne burgervogna betalte jeg £4 for en cheeseburger som knapt kan kalles lunken, og med ost som holdt noe bortimot kjøleskapstemperatur. Jeg lurte rett og slett på om burgeren i det hele tatt hadde vært gjennomstekt. Det var imidlertid ikke noe å utsette på kruset med Bovril, rent bortsett fra en uhørt pris på £2. Sistnevnte tok jeg med meg opp på Ted McDougall Stand, hvor jeg kunne skue utover et Dean Court som nå fremstår som skuffende anonymt. Jeg var da klar over hva som ventet meg, og hadde derfor heller ikke de helt store forventninger. Kort fortalt er den midlertidige Ted MacDougall Stand en nokså ordinær sak med et par støttepillarer i front. De andre tribunene er nærmest helt identiske, av helt lik design. Den største forskjellen på de to langsidene er nok at hovedtribunen Main Stand har en rekke med VIP-bokser helt bakerst. For ordens skyld skal det også nevnes at tribunen på motsatt kortside er Steve Fletcher Stand, oppkalt etter spissen som har klubbrekord i antall kamper. En detalj jeg imidlertid likte var at de forskjellige tribunenes innvendige sidevegger har blitt prydet med store bilder av utvalgte spillere som opp gjennom årene har gjort seg bemerket i klubben.
Om jeg trengte nok en grunn til å holde med AFC Bournemouth denne kvelden, så startet ikke uventet Watford med en liten fremmedlegion mens vertene kom ut med det som i all hovedsak var engelske spillere. Det er ikke lenger like ille som da Watford for en stund siden nærmest gjorde seg selv til både latter og gjenstand for hån ved å redusere seg selv til noe bortimot et reservelag for Udinese og Granada, men slik blir det vel fort med både utenlandske eiere og ikke minst managere. Vertene hadde vist visse svakhetstegn med to tap på de tre siste i ligaen, mens gjestene fra Hertfordshire kom fra to strake seire med imponerende 12-2 i målforskjell. Men allerede i kampens første minutt ble gjestene redusert til ti mann da Gabriele Angella la ned Callum Wilson etter kun 25 sekunder. Det virket fra min posisjon som om Wilson spilte ballen for langt foran seg for å kunne nå den igjen, samtidig som en annen Watford-forsvarer hadde delvis dekning. Således regnet jeg med et gult kort, og de 1 391 Watford-supporterne var i fullstendig harnisk.
Heller ikke Watford-manager Slavisa Jokanovic var videre imponert, der han for andre året på rad måtte se Angella bli utvist på Dean Court, etter at han forrige sesong fikk rødt etter at dommeren hadde forvekslet ham med en medspiller. Watford hadde imidlertid ikke til hensikt å gi opp, og Ikechi Anya skjøt like utenfor. For vertene var Marc Pugh frempå en heading. Med et Watford i undertall fikk hjemmelaget brukt kantene der backene var med i angrep, og det var etter flott forarbeid av Simon Francis og Charloe Daniels at Yann Kermorgant fikk to gode muligheter. Høyreback Francis stormet til dødlinjen og la inn, men Kermorgant styrte utenfor. Etter 25 minutter fikk Kermorgant kontroll over Daniels’ innlegg fra venstrekanten, og avslutningen hans smalt i tverrliggeren.
Rundt ti minutter senere ble vertene tildelt straffespark da Callum Wilson gikk over ende i feltet etter en duell med Craig Cathcart. For meg så det umiddelbart noe billig ut, og selv Cherries-fans rundt meg hevdet lattermildt at det aldri i livet var straffe. Wilson så ut til å falle svært lett, men etter å ha sett TV-bilder av situasjonen først etter min hjemkomst ble jeg langt mer usikker. Det har dessverre blitt svært vanskelig å bedømme i en tid hvor spillerne er like mye skuespillere som spillere og faller som fluer. Uansett steg Yann Kermorgant frem og satt ballen midt i mål bak Watford-keeper Heurelho Gomes. 1-0 til The Cherries. Jeg hadde personlig håpet å se en Brett Pitman fra start i stedet for Kermorgant, men nå hadde franskmannen i det minste sendt hjemmelaget i føringen.
Watford-fansen var om mulig enda mer rasende, og en stor gruppe politi måtte nå tilkalles for å hindre de tilreisende i å ta seg over sperringene for å konfrontere hjemmefansen. Et par personer havnet i regelrett basketak med ordensmakten da de likevel forsøkte å ta seg forbi. Ute på banen hadde Bournemouth tatt et lite grep der de utnyttet de overtallet, og Callum Wilson kunne doblet ledelsen da han headet like utenfor. Også Harry Arter testet Gomes med et skudd, men 1-0 sto seg til pause. Den ble brukt til å ta seg en røykepause ute ved burgervogna, der det sto en liten gjeng og inntok nikotin….helt til en vakt kom og ga streng beskjed om at røyking var strengt forbudt og at man ved Dean Court heller ikke slippes ut for å røyke i pausen. Jeg var uansett nesten ferdig, og returnerte fornøyd til min plass.
Andre omgang startet med en Watford-sjanse der Ben Watson styrte ballen like utenfor stolpen til Cherries-keeper Artur Boruc. Det var kanskje en påminnelse om at Bournemouth muligens måtte ha minst ett mål til, for snart måtte Gomes i aksjon for å parere en suser fra Charlie Daniels. I omgangens tolvte minutt datt et innlegg ned i feltet og forandret retning mot bakerste stolpe. Der kom Matt Ritchie og sendte ballen i mål fra skrått hold. 2-0! Det var samme sifre Watford lå under med mot Blackpool helgen før, da de i andre omgang snudde til 7-2, men denne gang virket det som om lufta gikk helt ut av Hornets-ballongen. I stedet hadde de mer enn nok med å demme opp for et Bournemouth som stadig stormet i angrep på kantene.
Simon Francis og Matt Ritchie kombinerte flott da førstnevnte varmet fingertuppene til keeper Gomes, og Marc Pugh så sin heading såvidt bli slått til corner etter flott forarbeid og innlegg fra Ritchie. Callum Wilson burde satt vertenes tredje, men avsluttet svakt rett på keeper. Og helt på tampen, rett etter å ha reddet flott på en avslutning fra Ritchie, leverte Gomes kveldens redning da han blokkerte et skudd fra Pugh. Dermed endte det med 2-0 til det sort- og rød-stripete hjemmelaget, og majoriteten av de 10 904 tilskuerne kunne fortsatt synge «We are top of the league». Opprykkshåpet lever fortsatt i beste velgående, i en utgave av Championship som faktisk er mer jevn, spennende og interessant enn på mange, mange år.
Selv forlot jeg ganske raskt Dean Court, da jeg hadde siktet meg inn på 21.49-bussen tilbake til Bournemouth sentrum. Den var uansett bortimot sju-åtte minutter forsinket, og med trafikken brukte den nå også noe lenger tid inn mot sentrale Bournemouth. Snart kunne jeg imidlertid stige av på holdeplassen rett utenfor hotellet, der jeg skuffet registrerte at hotellbaren var stengt. Jeg vurderte raskt å oppsøke en av de nærliggende pubene for en siste pint, men valgte i stedet å trekke meg tilbake til hotellsenga med min medbragte bok.
English ground # 233: AFC Bournemouth v Watford 2-0 (1-0) Championship Dean Court, 30 January 2015 1-0 Yann Kermorgant (pen, 35) 2-0 Matt Ritchie (57) Att: 10 904 Admission: £25 Programme: £3 Pin badge: Sold out
Et øyeblikks impulsivitet førte til at jeg booket en liten langhelg over til England allerede tre uker etter at jeg hadde kommet hjem fra min jule- og nyttårstur. Igjen hadde min snille mor stått opp i otta for å kjøre meg til Rygge, der jeg satt meg på 07.00-flyet over til Stansted. Etter en våkenatt hadde jeg håpet på litt søvn på flyet, og sovnet nesten umiddelbart etter å ha satt meg ned. Dessverre følte tydeligvis besetningen at det var på sin plass å vekke sovende passasjerer for at de skulle ta av seg hodetelefoner og få med seg gjennomgangen av sikkerhetsrutinene. Hadde jeg enda vært våken hadde jeg skjønt det.. Dermed fikk jeg ikke sove igjen før vi hadde vært i lufta i nesten en halvtime. Ved ankomst Stansted var det også fullstendig kaos. For de som har erfaringer med denne flyplassen, vil det kanskje ikke komme som noen overraskelse at ting til tider kan gå svært tregt, men denne gangen var det verre enn noen gang. Det var over et kvarters kø bare for å komme inn i hallen med passkontrollen, og der var det nye 45 minutters køing før jeg omsider kunne komme meg ut.
Heller ikke på flyplassens togstasjon var ting helt som de skulle, for 09.15-toget ble plutselig kansellert to minutter etter at det skulle vært der. Samtidig ble neste tog også kansellert, og problemene skyldtes et tog som hadde fått motorstopp et eller annet sted på linja. Dermed kom jeg meg først av gårde med 09.45-toget som også var ti minutter forsinket. Ingen god start, men jeg hadde da vitterlig ingen bråhast, og etter å ha tatt meg fra London Liverpool Street til London Paddington rakk jeg med nød og neppe å hoppe på 11.30-toget til Bristol Temple Meads. Ved en feiltakelse hadde jeg denne gang bestilt et togpass for reise på first class, og når jeg først hadde betalt for det kunne jeg like godt benytte meg av det, så jeg tok plass på første klasse. Der rakk jeg såvidt å la meg varte opp med gratis forfriskninger før jeg sovnet rett før Didcot.
I Bristol hadde jeg avtalt å møte min venninne Cat, som jeg bodde hos ved mitt nyttårsbesøk i Bristol for drøye to år siden, og som den gang var min sjåfør da jeg besøkte Clevedon Town og Keynsham Town. Møtested var Wetherspoons-puben The Robert Fitzharding i Bedminster, så jeg måtte videre med lokaltoget mot Weston-Super-Mare, og hadde 11 minutter på meg til å bytte ved Temple Meads. Da jeg våknet hadde vi imidlertid tilsynelatende stått på perrongen en stund allerede, og toget var i ferd med å ryddes. Jeg hadde nå kun to minutter på meg til å løpe fra plattform 13 til plattform 8, og jeg stormet ut av toget med lite håp om å rekke forbindelsen. Heldigvis var toget til Weston nesten fem minutter forsinket, slik at jeg likevel rakk det med god margin.
Etter kun få minutter steg jeg av på første stopp, Bedminster. Cat var imidlertid ikke å se, men jeg skjønte snart at hun i stedet hadde kjørt til neste stasjon, Parson Street, som er enda nærmere hotellet jeg hadde booket for kvelden. Men mens jeg gikk de fem minuttene til den nevnte puben, fikk hun manøvrert seg dit hun også, og fem minutter etter meg kom hun inn døra med både sitt nye mannebein og baby på slep. Vi ble sittende der og prate halvannen times tid før vi brøt opp og gikk hvert til vårt. Jeg hadde betalt £50 for losji ved The Malago Bed & Breakfast, og rundt klokka halv fire fikk jeg sjekket inn, installert meg og slappet av litt før jeg tok kontakt med min kompis Steve fra Portishead. Han er Bristol City-supporter, men får for tiden ikke lov til å se Citys kamper eller oppholde seg i nærheten av Ashton Gate på kampdager. Imidlertid insisterte han på å sette meg i kontakt med hans kompis Angus. Etter å ha ventet på at en kort og plutselig hagl- og sluddbyge skulle gi seg, spaserte jeg deretter de tjue minuttene opp til Ashton Gate.
Bristol City skulle ta imot Gillingham til andre kamp i det som kalles Southern Area Final i Football League Trophy – i realiteten turneringens semifinale(r). City var 90 minutter unna finalen på Wembley etter å ha vunnet 4-2 i det første møtet på bortebane, og jeg hadde en uke tidligere brukt noen timer på morgenen til å sikre meg billett. Det var lettere sagt enn gjort, da også billettene til FA Cup-møtet med West Ham United ble lagt ut for generelt salg denne dagen. Etterspørselen var såpass at nettsidene gikk ned for telling idet jeg endelig fikk lastet opp billetten og skulle til å gjennomføre kjøpet, og det virket fullstendig umulig å komme gjennom på telefon. Omsider fikk man imidlertid opp nettsiden igjen, slik at jeg fikk betalt £10 for en billett på Dolman Stand, og denne gikk jeg nå for å hente.
Ashton Gate – eller i hvert fall deler av den – fremstår i øyeblikket som en byggeplass, der Wedlock Stand på den ene kortsiden er jevnet med jorden for å erstattes med en ny tribune, som allerede er på god vei opp. Denne håper de skal stå ferdig til sommeren, før man også vil erstatte Dolman Stand og deretter Williams Stand. Avslutningsvis vil Ateyo Stand oppgraderes innvendig, og kapasiteten vil da etter planen bli 27 000. På hjørnet av Ateyo Stand og Williams Stand fant jeg klubbsjappa, der jeg fikk hentet ut billetten min, i tillegg til å betale £2,99 for en pin til min samling. Der ble også kveldens overraskende tynne kampprogram handlet inn for £1. Det hadde lite av innhold, men var i realiteten en enorm plakat med klubbens terminliste, med blant annet manager Steve Cotterills tanker (og en gjennomgang av Gillingham-spillerne) på baksiden, og denne var brettet et utall ganger.
Jeg hadde ikke før kommet ut av klubbsjappa før Angus ringte, og vi ble enige om å møtes klokka 18 på City-puben BS3 et steinkast unna. Jeg forsto ved ankomst raskt at denne igjen har byttet navn tilbake til The Rising Sun, og like etter klokka fem satt jeg meg ned med en pint Thatchers Gold mens jeg ventet på Angus. Han kom allerede rundt kvart på seks, omtrent samtidig som Steve ringte og fortalte at han var i ferd med å stoppe utenfor. Han var på vei hjem fra jobb, og ville kun stoppe kjapt og hilse på. Etter en pint på BS3/Rising Sun, fulgte jeg med Angus til en liten spansk bar rett rundt hjørnet, og på begge steder virket han på fornavn med de fleste fremmøtte. City-supporterne ved bordet vårt virket ikke overraskende svært optimistiske med tanke på Wembley-finale, samtidig som de selvsagt også hadde god tro på at de skal kunne sikre automatisk opprykk tilbake til Championship. Franchise-klubben MK Dons, Preston North End og Swindon Town virker som de tøffeste utfordrerne til divisjonstittelen, men forhåpentligvis vil City klare å holde de to bak seg.
Dagens motstander Gillingham spiller jo også i League One, men kjemper i motsatt side av tabellen, og vil nok i ligasammenheng være fornøyd med å beholde plassen denne sesongen. Supporter-fanziner er dessverre et utdøende fenomen i vår digitale tidsalder, men på denne spanske baren ble jeg tilbudt et eksemplar av City-fanzinen The Bountyhunter. £2 betalte jeg for den 48 siders tjukke blekka i A4-format. Da klokka passerte kvart over sju brøt vi opp og trasket tilbake til Ashton Gate, der vi avtalte å møtes på BS3/Rising Sun etter kamp, før jeg entret stadionet og tok plass på Dolman Stand. Man kan, ikke minst på utsiden, ser spor som vitner om at Ashton Gate har vært et stadion med masse karakter. I dag fremstår den imidlertid ikke overraskende som noe mer anonym i tråd med de tidsriktige «oppgraderingene» som har blitt gjort de siste tiårene.
Dolman Stand på den ene langsiden er anleggets største, og entres via trapper i forkant eller på siden. Litt spesielt er det at den nedre delen er brattere enn den øverste, og det var helt på toppen av sistnevnte jeg hadde sikret meg en plass i håp om å få se kampen stående. Sett herfra hadde jeg på min høyre side Ateyo Stand, som er anleggets nyeste tribune – bygget så sent som i 1994, og oppkalt etter klubblegenden John Ateyo. På den bortre delen av denne holdt en liten gruppe bortefans nå til, da bortetribunen Wedlock Stand bak motsatt mål altså var jevnet med jorden. På sistnevnte kortside kunne jeg se flere kraner og anleggsmaskiner, og hvordan skjelettet av den nye tribunen er på vei opp i det ene hjørnet. Rett overfor meg kunne jeg se Williams Stand, som for tiden er anleggets eldste tribune. Den ble bygget i 1958, og den fremre delen var tidligere en ståtribune. Bristol City har ellers vært en av pådriverne for såkalt safe standing, og i hjørnet mellom Williams Stand og Ateyo Stand er det en liten seksjon der man har installert slike fasiliteter, men den var vel kun ment som en demonstrasjon for gubber og andre nolduser i FA.
To dager tidligere hadde det blitt klart at finalemotstander ville bli Walsall, og Gillingham hadde ikke gitt opp håpet til tross for to måls underlege fra første kamp. Kent-klubben har noe så spesielt som et firehodet midlertidig manager-troll, der Andy Hessenthaler har med seg Steve Lovell, Mark Patterson og Darren Hare i et team som har tatt midlertidig ledelse etter at Peter Taylor fikk avskjed på nyttårsaften. Vertene hadde heller ikke til hensikt å ri på sin ledelse, og begge lag gikk offensivt ut. Matt Smith hadde scoret alle Citys fire mål i den første kampen, og allerede etter tre minutter var han på ferde igjen. Et langt innkast ble headet videre av Aden Flint, og Smith headet på mål, men Gills-keeper Stuart Nelson slang seg så lang han var og fikk avverget. Kort etter skjøt Matt Smith like over, og City hadde et overtak der de klarte å utnytte rommene som et offensivt Gillingham etterlot seg defensivt.
Kvarteret var passert da hjemmelaget fikk uttelling, og ikke overraskende var det igjen Matt Smith. Tidligere Gills-spiller Luke Freeman tok hjørnespark, og opp steg Matt Smith. Headingen smalt i tverrliggeren, men spissen som er på lån fra Fulham headet selv inn returen. 1-0, og nå kunne vel City-folket begynne planlegging av Wembley-tur. City fortsatte å presse på, men det var gjestene som snart utlignet mot spillets gang. Halvtimen hadde blitt passert da playmaker Bradley Deck spilte en glimrende pasning gjennom til Jermaine McGlashan, som løftet ballen over City-keeper Frank Fielding og i mål til 1-1. Dette virket å være en voldsom vitamininnsprøytning for gjestene, som ble manet frem av de 169 bortesupporterne. Nå var det de som styrte ute på banen, og de kunne snart tatt ledelsen da Doug Loft fyrte løs. Hjemmekeeper Fielding vartet imidlertid opp med en fantastisk redning, og City kan takke ham for at de ikke havnet under da han kort etter også stoppet et skudd fra McGlashan.
Noen vil hevde at City muligens var heldige som ikke måtte ta pause med ti mann, etter at Luke Freeham sendte McGlashan i bakken med en heftig takling, men dommeren nøyde seg med gult. Altså 1-1 ved pause, og etter å ha stukket hodet utenfor for å trekke ufrisk luft, valgte jeg å stille meg i køen for å få meg litt vomfyll. Selv om man i Football League og sør i landet ikke synes å ha forstått at paier er best servert med mushy peas og brun saus, betalte jeg £3,10 for en chicken balti pie og ytterligere alt annet enn rimelige £2,10 for en Bovril, Dette ble tatt med opp på tribunen, der jeg kunne se lagene komme tilbake ut på banen.
Gillingham hadde tydeligvis fått blod på tann, men kunne de virkelig snu dette mot alle odds?? De gikk i hvert fall offensivt til verks og tok kontroll mot et City som nå virket å være på gyngende grunn. Scott McGlashan ble spilt gjennom av Cody McDonald, og hans avslutning hadde retning mot målets bortre hjørne, men City-keeper Fielding fikk parert. Jake Hessenthaler (sønn av Andy) spilte et frispark kort til Josh Pritchard, og hans skudd suste centimetere over tverrliggeren. McGlashan var igjen på ferde da han stormet mot mål, men han skulle nok heller spilt en bedre plassert McDonald i stedet for å avslutte litt for tidlig. Et kvarter ut i omgangen jevnet det seg igjen ut, og etter flott forarbeid av Jay Emmanuel-Thomas og Greg Cunningham kunne Matt Smith fort scoret sitt åttende mål på tre kamper mot Gillingham så langt denne sesongen, men ble glimrende stoppet i siste liten av forsvarer Joe Martin.
Smith kolliderte i denne situasjonen med stolpen, men etter et par minutters pleie sto det ikke verre til enn at han headet like utenfor etter et innlegg fra debutant James Tavernier (på lån fra Wigan Athletic). Etter som klokka tikket ubønnhørlig mot full tid virket det som om Gillinghams håp gradvis svant hen, og Jay Emmanuel-Thomas kunne satt spikeren i kista da han fyrte av et skudd som traff utsiden av stolpen. I minuttene som fulgte hadde han et privat lite bombardement mot Stuart Nelson i Gills-målet, men tre-fire av skuddene gikk over eller utenfor, mens Nelson omsider klarte å holde avslutningen som traff mål. Med fem minutter igjen gikk Matt Smith av til stående applaus, og ble erstattet av Kieran Agard. Seks tilleggsminutter ble varslet, men City virket ikke alvorlig truet, og ikke klarte de å vinne kampen heller, for det sluttet 1-1. Men det viktigste var at de hadde sikret seg sammenlagtseieren med 5-3 og booket finaleplass på Wembley søndag 22. mars. Kun Walsall står da i veien for City, som med seier der vil bli den første klubb som vinner Football League Trophy tre ganger.
Der vil ikke Matt Smith være en del av City-laget, selv om han stjal alt som var av overskrifter i semifinalen(e) mot Gillingham. Låneavtalen med Fulham vil da nemlig være gått ut, og kan visst ikke fornyes. Jeg skal ikke begi meg ut på en ny diskusjon rundt det faktum at jeg synes det er altfor mange låneavtaler i dagens fotball, men det var ikke overraskende Matt Smith og hans fravær på Wembley som var et av de populære samtaleemner på BS3/Rising Sun etter kamp. Der møtte jeg snart Angus, men etter en post-match pint takket han for seg da han hadde en tidlig start dagen etter. Dermed gikk jeg snart de tjue minuttene ned til puben The Three Lions; enda en av de virkelige City-bastionene.
Her kom jeg i snakk med flere interessante samtalepartnere, og dermed ble den planlagte ene pinten til en til og enda en, da jeg ble påspandert påfyll hver gang jeg skulle til å takke for meg. Omsider fikk jeg like etter midnatt satt kurs mot Malago B&B noen få minutters gange unna. Turens første dag var unnagjort, og jeg fant snart senga for å få meg litt sårt tiltrengt søvn. Gamle og nye bekjente sørget for en meget trivelig dag og kveld i Bristol, og selv om jeg gjerne skulle besøkt Ashton Gate i tidligere dager, er jeg fornøyd med at fikk avlagt et besøk før Bristol Citys hjemmebane snart blir totalt forvandlet.
English ground # 232:
Bristol City v Gillingham 1-1 (1-1) – Bristol City win 5-3 on aggregate
Football League Trophy, Southern Area Final, 2nd game
Ashton Gate, 29 January 2015
1-0 Matt Smith (17)
1-1 Jermaine McGlashan (32)
Att: 8 469
Admission: £10
Programme: £1
Pin badge: £2,99
