Denne onsdagen hadde jeg flere mulighet hva gjelder fotball i nærområdet, og jeg kunne eksempelvis fått med meg oppgjøret mellom Hafslund og Navestad, eller tittet på Hvaler sin kamp mot Veum på Merkur, men av forskjellige grunner ble det ingen av de. Selv om bortelaget var et andrelag, lot jeg meg friste til Gråvollen for å se Borgar spille kamp på herlig naturgress. En noe tidligere kampstart var det også. Det var bare å komme seg med buss nummer 2 opp til Årumkrysset og tusle bort på Gråvollen, der jeg ankom en halvtimes tid før kampstart. Det er for øvrig veldig fint å se at Borgar har klart å stille lag helt på egne ben igjen, og det er bare å håpe at de kan klare det også i de kommende år.
Mens en del andre lag fremdeles flyttet kamper over på kunstgresset eller i noen tilfeller inn i Østfoldhallen, eller omberammet de til senere på året, var Gråvollen et bevis på at det gikk an å spille breddefotball på flotte gressbaner også i midten av april. Her var det rett og slett en nydelig gressmatte som spillerne nå varmet opp på før de skulle kjempe om poeng i 7. divisjon Østfold avdeling 2. Borgar hadde slik jeg forstår det meldt seg på sent i år, og det var visstnok grunnen til at de har havnet i avdeling med lag fra Indre Østfold og Follo, men det får stå sin prøve. De hadde sesongåpnet med tap borte mot Badebyen Drøbak, mens Rakkestad 2 på sin side hadde startet sin sesong med hjemmetap for Mysen.
Mens jeg sto der og ventet på avspark, fikk jeg plutselig selskap av Jon Erik, som plutselig hadde bestemt seg for å komme etter. Det var hyggelig, og sammen så vi at Borgar skapte noen sjanser innledningsvis. Det var derimot Rakkestad 2 som fikk den første store sjansen da de i det 19. minutt kom to mann alene gjennom, men Borgars sisteskanse ryddet opp med en god redning. To minutter senere fikk Rakkestad-reservene likevel ballen i mål, men det ble annullert og blåst frispark utover. Det var fortsatt målløst da dommeren blåste for pause og vi tok en tur i kiosken, men vi krysset fingrene for noen mål etter hvilen.
Det skulle vi da også få, men vi måtte vente til nesten halvspilt andre omgang. I det 67. minutt var det bare å applaudere da Borgar tok ledelsen 1-0, og det var en virkelig flott scoring fra Vegard Hammerstad som sendte de blå i føringen. Det sto seg helt til det 83. minutt, da Thor Egil Gyberg sendte i vei et skudd som snek seg under keeper og inn. Det sto 1-1, og kampen sto nå og vippet. Ville vi få et vinnermål til et av lagene? Svaret var ja, og det kom sekunder inn i tilleggstiden. Hjemmelagets Lars-Frode Schjolden ruvet i utgangspunktet allerede over de andre inne i feltet, så kanskje var det ikke veldig overraskende at han også raget høyest på et innlegg og headet inn 2-1 til Borgar. Det ble også sluttresultatet, og fornøyde med dagens dont kunne vi dra den ikke altfor lange veien hjem.
Jeg hadde faktisk vurdert å bruke mandagskvelden til å dra til Moss for å se mossingenes kamp mot Ranheim, mens Selbak 2 sin kamp mot Rygge 2 også var en mulighet, men det endte opp med å bli en fotballfri dag der jeg til slutt ikke fant motivasjonen til å komme meg på hverken den ene eller andre kampen. Det skulle jeg gjøre opp for på tirsdagen, og den opprinnelige planen hadde vært å dra til Tveterbanen, der Tveter skulle ta imot Lisleby 2. Noe tidligere avspark var det også, men dette endret seg da kampen ble flyttet til kunstgresset på Lisleby siden Tveterbanen sannsynligvis ikke var klar ennå, og det endret også mine planer denne tirsdagskvelden.
I stedet endte jeg opp med å velge meg oppgjøret mellom Skogstrand og NMBUI på Skogstrandbanen, der det også var to førstelag i aksjon, så det var bare å komme seg med buss nummer 7 og bli med helt til endeholdeplassen Ambjørnrød Nord og spasere de siste 8-10 minuttene derfra. Dette dreide seg om 6. divisjon Østfold avdeling 2, der Skogstrand hadde sesongåpnet med tap 1-6 hjemme for Sarpsborg FK 2, mens NMBUI hadde spilt 2-2 borte mot Rolvsøy. Det var nok imidlertid kun en teknisk feil og ikke pessimisme fra vertskapet som var bakgrunnen for at måltavla allerede før kampstart viste 0-80(!), men mange har trukket frem NMBUI som en outsider i tetkampen i år, så jeg mistenkte likevel at de kunne gi Skogstrand en utfordrende aften.
Mens jeg ble stående og prate litt med FFKs supporterkoordinator Linda, som nok en gang var her for å se sin sønn, ble også kampen sparket i gang. Det gikk derimot litt tid før det skjedde noe av voldsom interesse foran de to målene, men Kristoffer Bovard Rønning sendte i det 27. minutt studentlaget fra Ås i føringen 0-1. Fire minutter senere var det fullstendig fritt frem i de bakre rekker hos Skogstrand, og NMBUI kom med tre spillere alene gjennom med keeper. Det endte som det nesten måtte, og Adrien Vachaud var mannen som doblet ledelsen til 0-2. Det var også stillingen ved sidebytte.
Fem minutter ut i andre omgang var Skogstrand nære på en redusering, og det fra en NMBUI-spiller som nesten klarerte inn i eget mål. Heldigvis får ham gikk ballen like over og til en resultatløs corner. I det 57. minutt fikk de i stedet en ny i fleisen da NMBUI økte til 0-3, og igjen var det Adrien Vachaud som fant nettmaskene. Like etter fikk NMBUI en enorm sjanse da de kom to man alene mot keeper. Det ble spilt på tvers, men avslutningen gikk himmelhøyt over. Etter en drøy time hadde Skogstrand en mulighet etter et godt innlegg fra høyre, men headingen gikk like utenfor. Med et kvarter igjen fikk vi også en litt snodig situasjon der NMBUI stoppet opp og selv tok initiativ til frispark mot selv om dommeren ikke hadde dømt på det. Kanskje går de for Fair Play prisen i år. De fikk i hvert fall med seg tre poeng fra Skogstrandbanen, for det endte 0-3, og det var bare for meg og tusle tilbake mot bussen uten å bli overkjørt på partiet uten fortau eller gangvei.
Jeg hadde vurdert mulighetene for å ta en liten tur inn til Oslo-området denne søndagen, da det var et par dobbel-muligheter der med for meg nye baner. Det faktum at bussene slutter å gå for tidlig her (i tillegg til å starte opp for sent i helgene) gjorde at jeg til slutt slo det fra meg, for jeg følte ikke for hverken å ta taxi hjem fra Fredrikstad stasjon eller å ta en overnatting i Drøbak denne gang, selv om sistnevnte løsning sikkert også hadde vært hyggelig. I stedet bestemte jeg meg for å holde meg i nærområdet og dra på Fredrikstad Stadion for å se FFK 2 spille kamp mot Sprint-Jeløy i 3. divisjon avdeling 6, og med meg fikk jeg Jon Erik og Pål.
FFKs reservelag (eller rekruttlag om man vil) har i år vært uheldige med avdelingen sin når det gjelder reisevei, og de må for eksempel reise mye lenger enn førstelaget. Fra nord møter man Bodø/Glimt 2, Mjølner, Harstad, Fløya, Innstranda, Skjervøy og Ulfstind. I tillegg har man Fyllingsdalen fra Bergen, som takket ja til den ledige plassen som Brumunddal etterlot seg. Da står man igjen med Elverum, HamKam 2, avdelingsfavoritt Hønefoss, Kongsvinger 2 og altså Sprint-Jeløy her på Østlandet. Man ser jo raskt at dette blir mye reising, og det blir nok ikke mange bortekamper med FFK 2 på meg i år. Men de må jo bare gjøre det beste ut av det.
Sesongkortet på Fredrikstad Stadion inkluderer i år heldigvis også FFK 2 sine kamper og for øvrig også kampene til klubbens øvrige lag, så det var bare å vise det ved inngangen da vi ankom. FFK 2 hadde åpnet sesongen med tap borte mot Elverum, mens Sprint hadde startet med seier hjemme over Innstranda. Ut fra lagoppstillingene i den første kampen, var det nå en del ukjente navn for oss i FFK-laget sammenlignet med i fjor, men i denne kampen mot Sprint hadde de tatt inn spillere som Tim Björkström, Oscar Kjøge Jansson og Simen Rafn i startelleveren. Selv om jeg personlig synes at disse reservelagene burde spilt i en egen liga, er det nok uansett viktig å ha klubben i 3. divisjon, og en annen tanke i den forbindelse er at det nok ville vært et marerittscenario for klubbene i 4. divisjon om FFK 2 skulle rykke ned dit. De sliter nok med at Råde ligger der som en propp inntil de eventuelt omsider klarer å ta det siste steget, og det siste de (Råde inkludert) trenger i så måte er å få ned et FFK 2 som vil satse på å returnere igjen.
Vel, det er uansett et eventuelt tema for senere, for det er langt fra sikkert at det vil være spesielt aktuelt utover høsten. Nå benyttet vi anledningen før avspark til å også gå ned i det ene hjørnet for å ta en titt på skadene kunstgressmatta hadde fått etter at bermen fra ‘den andre byen’ hadde kastet et stort antall bluss på banen (og for øvrig også mot motstanderfans) under derbyet dagen før. Det så ikke helt bra ut, så de får sende regningen opp til oppkomlingene ved fossen. Uansett kom man snart i gang med dagens kamp, og i den første omgangen var det FFK 2 som var nærmest; ikke minst da de etter en snau halvtime hadde et skudd som smalt i tverrliggeren. Det var forresten en kraftig vind som skapte en del problemer denne dagen; spesielt ved dødballer, der ballen til stadighet blåste bort. Det sto 0-0 til pause.
I den andre omgangen var det gjestene fra Jeløya som var det beste laget og virket som laget som var mest troende til å få hull på byllen. Det dro seg imidlertid stadig nærmere full tid uten nettkjenninger, og jeg ble stadig sikrere på at vi var vitne til en målløs kamp. I det 88. minutt slo derimot Sprint-Jeløy til, og Alban Ramadani sendte bortelaget i føringen med et kjempeskudd som suste rett i nota fra bortimot 25 meter. 0-1, og det var etter hvert ikke helt ufortjent, selv om det sikkert kunne bikket begge veier. Sprint var dog hakket skarpere etter hvilen, og kunne til slutt krone sin korteste bortetur i årets serie med seier og ta med seg de tre poengene tilbake til Jeløya. For vår del ble det en middag på Burger King før vi busset tilbake til Selbak.
Revisit: Fredrikstad 2 v Sprint-Jeløy 0-1 (0-0) 3. divisjon avd. 6 Fredrikstad Stadion, 14 April 2024 0-1 Alban Ramadani (88) Att: 64 (h/c) Admission: Season Ticket
Nervene var i høyspenn, for denne dagen var det duket for et oppgjør mange hadde sett frem til. Å kalle det «klassikær’n» slik blant annet Sarpsborg Arbeiderblad insisterte på å gjøre blir bare pinlig og historieløst når det involverer en kun 16 år gammel klubb, men at oppgjørene mellom FFK og Sarpsborg 08 er noe spesielt er ikke til å nekte på. I flere dager (eller rettere sagt netter) opp mot kampdagen hadde det vært episoder i de to respektive byene der de to sett med supportere drev diverse pek etc. Interessen var enorm når de to klubbene nå skulle møtes til seriekamp på øverste nivå for første gang siden 2011, og kampen ble raskt utsolgt. Etterspørselen var rett og slett så voldsom at det ikke ville overrasket meg om de kunne solgt ut Fredrikstad Stadion to ganger, og bare i løpet av den siste uka fikk jeg og mine kompiser minst 50 henvendelser fra personer som var lurte på om vi kunne hjelpe til med en billett.
Til og med personer som selv har viktige verv i klubben var faktisk blant disse, men det var nå fullstendig sjanseløst så sent. ‘Alle’ ville se denne kampen! Ni ganger seriemester og elleve ganger norgesmester FFK skulle opp mot oppkomlingene 08 hvis eneste ‘tittel’ vel fortsatt er seier i Fredrikstad Blads romjulscup i Østfoldhallen for noen år siden. Vi var tidlig ute for å innta den nye supporterpuben Saints, og det var ikke vanskelig å merke at det allerede var stemning i byen da vi busset inn til sentrum og gikk dit bort. Det var optimisme å spore hos FFK-fansen etter seieren over Brann i Bergen, og jeg personlig hadde nå det standpunktet at kun seier var godt nok over et 08 som fortsatt sto uten poeng etter to runder.
Inne på et utsolgt Fredrikstad Stadion fikk FFK seg en skikkelig kalddusj, for etter fem minutter fikk Jo Inge Berget stå merkelig alene og stange sarpingene i ledelsen 0-1. Et noe utypisk mål for FFK å slippe inn slik de har fremstått under Mikkjal Thomassen, men få minutter senere trodde store deler av stadion at Mai Traore hadde utlignet. Dessverre ble det imidlertid vinket for offside, samtidig som subben fra ‘den andre byen’ følte et voldsomt behov for å gjøre seg bemerket ved å kaste et tosifret antall bluss ut på banen (og også mot hjemmefans på hovedtribunen). Over høyttaleren ble det informert om at kampen ville bli stoppet om det fortsatte, men der og da burde man kanskje stoppet kampen, ryddet bortefeltet, sendt bermen hjem tilbake til fossen og fortsatt kampen uten bortefans (hehe)..?
Kunstgressmatta skal uansett byttes til sommeren (dessverre ikke tilbake til naturgress), men FFK får vurdere å sende den regningen til 08. Ute på banen var det uansett FFK som nå var det førende laget etter sarpingenes scoring og ut omgangen. Oscar Aga fikk en god mulighet, men mangler nok noe selvtillit, og avslutningen gikk utenfor. Sondre Sørløkk var neste til å prøve seg, men hans avslutning ble avverget av Marko Ilic. Den påfølgende corneren endte i klabb og babb inne i feltet, og Stian Stray Molde sendte ballen like utenfor stolpen. Det sto 0-1 til pause, og nå var det bare å håpe at pausepraten til Thomassen hadde den ønskede effekt slik at kampen kunne snus i fordel rødbuksene.
Det så det ut til å gjøre, og mange sto nok fortsatt i kø i kiosken da FFK utlignet i det 50. minutt. Et frispark endte i bena på Sigurd Kvile som dunket ballen i mål via tverrliggeren. 1-1, og nå kokte det på stadion. FFK jaktet nå et ledermål, men da det igjen ble nettkjenning kom den i en god FFK-periode mot spillets gang. En meget god Franklin Tebo var mannen som fra en corner sendte de blå i ny føring 1-2. Vertene ga seg ikke, og innbytter Ludvig Begby fyrte av en kanon som hadde fortjent bedre, mens returen fra Sørløkk ble blokkert av en forsvarer. På overtid eksploderte det igjen da Henri Kjelsrud Johansen headet inn den fortjente utligningen til 2-2, men det var fortsatt tid til mer drama. Mai Traore ble spilt gjennom og vippet ballen i mål, og det tok helt av på tribunen før det etter hvert gikk opp for folk at den fordømte VAR-dritten igjen skulle ha en finger med i spillet og målet ble annullert for offside. 2-2 endte det foran 12 504 tilskuere, og dette er i skrivende stund fortsatt den kampen jeg irriterer meg mest over, for det står fortsatt for meg som FFKs beste seriekamp hittil i år, og 08 burde absolutt vært slått. Men slik er det noen ganger, og slik det tross alt ble, var det kanskje ikke så verst likevel da vi i det minste unngikk tap på overtid.
Revisit: Fredrikstad v Sarpsborg 08 2-2 (0-1) Eliteserien Fredrikstad Stadion, 13 April 2024 0-1 Jo Inge Berget (6) 1-1 Sigurd Kvile (50) 1-2 Franklin Tebo (74) 2-2 Henrik Kjelsrud Johansen (90+2) Att: 12 504 Admission: Season Ticket
Denne fredagen hadde jeg et aldri så lite dilemma som gjorde det vanskelig å bestemme seg. Skulle jeg spasere opp for å se Selbak v Østsiden, eller skulle jeg dra opp og se Torp v Rakkestad. To interessante oppgjør som begge fristet, men så endte det til slutt opp med å ikke bli noen av de. Litt utpå dagen ringte nemlig Jon Erik meg og luftet muligheten for en tur til Sverige for å se kamp der. Det dreide seg om oppgjøret mellom Brålanda IF og Eds FF i Division 4 Bohuslän Dalsland, og jeg var som vanlig ikke vond å be, selv om vi visste at kampen ville spilles på Brålanda IF sin kunstgressbane snarere enn hovedbanen. Ikke lenge etter ble jeg hentet av Jon Erik, og vi kunne sette kursen mot Sverige og Dalsland.
Etter at vi også hadde stoppet underveis for å få oss noe mat, ankom vi Brålanda og Sörbyvallen med et drøyt kvarter til avspark. Brålanda er et lite tettsted med drøyt 1 500 innbyggere, og ligger på Dalsboslätten, som er en langstrakt slette i den sørøstlige delen av Dalsland. Området er tradisjonelt et jordbruksområde, og tettstedet Brålanda vokste frem rundt jernbanestasjonen da Bergslagsbanan ble lagt gjennom Dalsland i 1870-årene. Stedets stasjon er imidlertid for lengst nedlagt, men det er nå planer om å gjenåpne den, selv om det ikke forventes å skje før i 2028. Her på det flate slettelandskapet kunne vi nærmest se for oss hvordan det garantert kan bli skikkelig surt når vinden og været herjer på sitt verste.
Det var heldigvis ikke tilfelle denne dagen, selv om det til tider var litt friskt utover i kampen. Vi betalte oss inn med 60 svenske kroner, og en isjias-plaget Jon Erik fikk bekreftelse på at han kunne få med seg inn stolen han selv hadde hatt med i bagasjerommet for å sitte på. Som nevnt skulle nemlig dagens kamp ikke spilles på hovedbanen som har en tribune jeg stakk innom for å se på, men snarere på den langt mer spartanske kunstgressbanen ved siden av. Vi får ta en eventuell retur for å se kamp på gressbanen ved en senere anledning når den er klar. Ved inngangspartiet var det også satt opp en provisorisk kiosk, og der ble jeg fristet til å smake på kakene som damene der tydeligvis hadde bakt selv.
Brålanda IF ble stiftet i 1909, men noen detaljert gjennomgang av deres historie og meritter har jeg ikke vært kar om å finne. Det som er på det rene er at de nå er tilbake i Division 4 Bohuslän Dalsland, etter at de i fjor endte som jumbo og rykket ned fra Division 3 Nordvästra Götaland. I sin sesongåpning hadde de tapt 1-4 borte for Groheds IF i en kamp som ble spilt i Ljungskile. Nå skulle de spille sin første tellende hjemmekamp for året, og dagens motstander var altså Eds FF, som på sin side hadde innledet med å vinne 1-0 hjemme over Henån-Gilleby IF. Vi hadde ingen formening om hvem som ville være å anse som favoritter her før kampstart, selv om Jon Erik riktignok ganske raskt kom i prat med en representant for hjemmelaget, men vi håpet i hvert fall på en underholdende affære.
Etter en innledning der lagene så ut til å ta og føle litt på hverandre, var det Brålanda som slo til først, og Filip Nilsson var mannen som i det 22. minutt sendte de grønnkledde vertene i føringen med 1-0. Et drøyt kvarter senere ble en avslutning først blokkert, men Hampus Hansen kjempet inn returen og doblet hjemmelagets ledelse. Det ble i ettertid oppgitt å være 50 tilskuere til stede på Sörbyvallens konstgräs denne kvelden, men det anslaget kan jeg si var nokså forsiktig, for på min lille runde rundt banen kom jeg selv til 97 tilskuere. Uansett, 2-0 sto seg til pause, slik at hjemmelaget gikk i garderoben halvveis med en ledelse å forsvare. Eds FF, som Jon Erik faktisk hadde sett i serieåpningen en snau uke tidligere, hadde derimot en jobb å gjøre, og en av laglederne han vekslet noen raske ord med fastslo bestemt at dette skulle snus i andre omgang.
Det var lettere sagt en gjort, for selv om de prøvde, klarte de ikke å bryte ned Brålanda, som foreløpig forsvarte seg godt. Mot slutten av kampen skulle det imidlertid skje ting, for i det 80. minutt tråklet Filip Nilsson seg gjennom og satt det vi regnet med var spikeren i kista med sitt andre for dagen. 3-0, og vi tok det for gitt av det var avgjort, men tre minutter senere kjemper Gustav Olsson inn reduseringen til 3-1, og kun to minutter etter det igjen headet samme mann inn en ny redusering til 3-2 i en situasjon der han også skadet seg i duellen. Skulle Eds FF likevel klare å få noe ut av dette?? Svaret var nei, for et par minutter på overtid spilte Brålanda seg gjennom, og Filip Nilsson dro av en mann og økte til 4-2 samtidig som han ble hattrick-helt. Det ble også sluttresultatet, og Brålanda hadde startet årets poengfangst og jakten på en eventuell retur til Division 3, selv om jeg fikk inntrykk av at det i seg selv ikke nødvendigvis var noe overordnet mål. Nå var det bare å komme seg hjemover og gjøre seg klar for kampen mellom FFK og Sarpsborg 08 dagen etter.
Swedish ground # 56: Brålanda IF v Eds FF 4-2 (2-0) Division 4 Bohuslän Dalsland Sörbyvallens konstgräs, 12 April 2024 1-0 Filip Nilsson (22) 2-0 Hampus Hansen (38) 3-0 Filip Nilsson (80) 3-1 Gustav Olsson (83) 3-2 Gustav Olsson (85) 4-2 Filip Nilsson (90+3) Att: 97 (h/c) Admission: 60 SEK
Årets cup hadde kommet frem til den første ordinære runden, og Fredrikstad hadde blitt satt opp med bortekamp mot Drøbak/Frogn. Det er i seg selv et spesielt oppgjør for undertegnede, for det er de to lagene jeg opp gjennom årene har sett klart flest ganger, og nå skulle de nok en gang møtes. Jeg hadde allerede dagen før tatt turen til Drøbak og (etter å også ha sett en kamp) overnattet hos min mor, som nå disket opp med en deilig frokost til oss før hun dro på jobb. Som sponsor av Drøbak/Frogn sitter hun for øvrig på flere sesongkort, som jeg gjerne har lånt når jeg har vært på Seiersten, men de hadde foreløpig ikke dukket opp for året, og de var slik jeg opprinnelig forsto det heller ikke gyldige på cupkampene. Derfor hadde jeg uansett på forhånd betalt 150 kroner på forhånd, og det kommer nok i hvert fall godt med for klubben.
Da det kom en presisering om at sesongkortene likevel var gyldige til kampen, hadde min mor tatt kontakt med DFI-ledelsen som beklaget at de ikke var sendt ut ennå men lovet at det bare var å presentere seg ved inngangen. Jeg hadde nå uansett billett, så overlot det i stedet til andre familiemedlemmer. Det var en fin dag i Drøbak, og planen hadde opprinnelig vært at noen kompiser skulle kjøre oppover fra Fredrikstad litt tidlig slik at vi kunne tusle litt rundt i Drøbak, ta en matbit og kose oss litt i det fine været før kamp. Jon Erik slet imidlertid litt med isjias, og det var vel grunnen til at det hadde blitt en noe senere avreise. Avtalen ble i stedet å møtes på Pizza Baron på Seiersten for å lade opp med pizza der. Da jeg slo meg ned der med en øl, måtte jeg ikke vente så altfor lenge før de kom.
Drøbak/Frogn hadde slått ut Kråkerøy i den første kvalifiseringsrunden, og Grei etter ekstraomganger i den andre. Begge kampene hadde endt 1-0, og i begge hadde kaptein Mikkel Aarstrand vært eneste målscorer. Nå var det tøffere motstand som ventet, og selv om FFK vel byttet hele startelleveren fra helgens borteseier mot Brann, var det liten tvil om at gjestene var store favoritter. Jeg var imidlertid ikke sikker på at det skulle bli så stygt at jeg turte å tippe FFK-seier med fire måls handicap, så jeg avsto fra det. Man har jo også sett hvordan de større klubbene gjerne har slitt mot antatt svakere motstand i årets første runder, men sett i ettertid var jo det på ingen måte tilfelle her. Etter å ha spist og drukket opp gikk på opp til Seiersten Stadion, der vi som bortefans ble gjetet bort på den innerste delen av tribunen, der jeg uansett ofte pleier å stå når jeg ser DFI spille kamp her.
Der var det dessverre et par av undermålerne som ikke forsto at bluss ikke skal ut på tartandekket, men det er jo åpenbart noen som har litt tungt for det. Dette var for øvrig også første gang jeg så Drøbak/Frogn etter at de mistet storscorer Niclas Semmen til KFUM, og det ville vært et tap for alle klubber på deres nivå, men de pleier jo samtidig å være flink til å få opp nye gode spillere. Denne kvelden skulle de likevel få det tøft, men det gikk et kvarters tid før Henrik Kjelsrud Johansen headet bortelaget i føringen. Vi nærmet oss så smått en halvtime da Ludvig Begby doblet ledelsen, men omgangens store spiller var DFI-keeper Philip Haugan som leverte flere imponerende redninger og hindret et langt styggere resultat til pause. Likevel måtte han resignere på straffesparket til Brandur Hendriksson i det 40. minutt, og allerede minuttet etter sørget nykommer Erlend Segberg for at det sto 0-4 til pause.
I kampens 59. minutt skrudde Jeppe Kjær inn en corner, og deretter fulgte to raske mål fra innbytterne Morten Bjørlo og Oscar Aga. En annen innbytter var 16-åringen Elias Solberg (en av tvillingsønnene til Sander), og han hadde kun vært på banen i et par minutter da han kronet sin debut med å øke til 0-8. Brage Skaret puttet på til 0-9, og på overtid ble det sannelig også tosifret da Morten Bjørlo ble kampens eneste tomålsscorer og fastsatt sluttresultatet til 0-10. Litt stygt for stakkars Drøbak/Frogn, men FFK leverte en solid kamp med mange involverte som var ute etter å imponere trener Mikkjal Thomassen. Drøbak får konsentrere seg om seriespill i 4. divisjon resten av sesongen. For FFK sin del var det bare å vente på oppsettet av den neste cuprunden, og det skulle vise seg å bli en bortekamp mot EK Eik Tønsberg 871. PS! Det siste bildet er tatt av Jens Johan Orning.
Revisit: Drøbak/Frogn v Fredrikstad 0-10 (0-4) Norwegian Cup, 1st round Seiersten Stadion, 10 April 2024 0-1 Henrik Kjelsrud Johansen (16) 0-2 Ludvig Begby (28) 0-3 Brandur Hendriksson (pen, 40) 0-4 Erlend Segberg (41) 0-5 Jeppe Kjær (59) 0-6 Morten Bjørlo (63) 0-7 Oscar Aga (65) 0-8 Elias Solberg (72) 0-9 Brage Skaret (84) 0-10 Morten Bjørlo (90+1) Att: Ca. 400 (est) Admission: 150 NOK
I forbindelse med at Fredrikstad hadde blitt satt opp med bortekamp mot Drøbak/Frogn i første runde av cupen, hadde jeg bestemt meg for å stikke en tur til min mor i Drøbak og samtidig benytte anledningen til å få gjort unna en legetime hos legen der som jeg fortsatt bruker. Cupkampen skulle spilles onsdag, mens legetimen jeg hadde fått var litt utpå dagen på tirsdagen, så jeg toget til Ski og busset derfra til Drøbak. Etter legetimen, og en tur innom min mor for å slenge fra meg tingene, hadde jeg også lagt planer om å se en kamp denne kvelden. Jeg hadde begrenset det til to alternativer, og det ville nå bli en tur til enten Raumnes & Årnes eller Bærums Verk Hauger. Uansett måtte jeg først ha bussen inn til Oslo.
Dersom jeg valgte meg Bærums Verk Hauger, ville det også bety at jeg ville ha fullført 4. divisjon Oslo avdeling 1 ved å se kamp på alle banene der, og jeg valgte til slutt å gå for dette. Med planen lagt var det bare å komme seg opp fra sofaen i Drøbak og komme seg med bussen til Oslo. Buss ble det også videre, mot Rykkinn, der Bærums Verk Hauger hører hjemme. Det ble en nokså lang tur dit, for det gikk ikke akkurat unna på vei forbi Skøyen, Lysaker og Høvik, men da vi endelig kunne svinge av ved Sandvika gikk det smidigere, og jeg ankom Gommerudbanen med rundt tjue minutter til avspark. Her skulle jeg nå se kamp på en for meg ny norsk bane for andre gang på rad, og for tredje gang på fire dager, og det er ikke lenger hverdagskost på Østlandet.
Rykkinn er for ordens skyld et boligområde i Bærum kommune, rett utenfor Oslo, og stedet ble i 1970-årene utbygd med rekkehus- og blokkbebyggelse. Klubben jeg denne kvelden skulle se som hjemmelag dekker dog også områder som Bærums Verk og Kolsås. Det var så sent som i 2014 at dagens klubb ble stiftet, men det var et resultat av at to eldre klubber slo seg sammen. Bærums Verk Sportsforening ble stiftet allerede i 1896, og byttet i 1917 navn til Bærums Verk Idrettsforening. De drev også en rekke andre idretter, og gjorde seg spesielt bemerket i basketball med seks norgesmesterskap mellom 1989 og 2004. Hauger Fotballklubb ble stiftet i 1969, og var som navnet røper en ren fotballklubb. Det var disse to som i 2014 slo seg sammen og stiftet dagens BVH, som etter to strake opprykk nå var klare for spill i 4. divisjon.
Det var et Bærum-derby som sto på menyen, for kveldens bortelag var Bærum 2. Det var rett og slett meget ufyselig vær det skulle spilles i, for det hadde bøttet ned med regn et par timer, og skulle fortsette å gjøre det litt til. Det var vått, surt, kaldt, og fullstendig utrivelig, men Gommerudbanen i seg selv er derimot trivelig nok. Ikke at det nødvendigvis sier all verden i en krets som er spekket med nitriste anlegg, men til Oslo-kretsen å være, er dette et finfint anlegg å se fotball på (i hvert fall når været er bedre). På den ene langsiden, utenfor klubbhuset, har man en åpen – og etter forholdene nokså stor – tretribune med blå plastseter, mens det bortenfor er en seksjon med åpen ståtribune med avsatser i tre.
Det var som nevnt ikke det beste været å sesongåpne i, og oppdateringene begrenset seg til nettkjenningene. Bærum-reservene lot seg imidlertid ikke hindre av det, og i kampens tiende minutt tok de ledelsen 0-1 etter scoring av Aleksandar Vukicevic. Kort fortalt klarte BVH å kjempe seg tilbake i kampen, og med en scoring like før pause sørget Simen Nordgård Tobiassen for at det var uavgjort 1-1 til pause. Det var også stillingen med snaut tjue minutter igjen av ordinær tid, men med to mål på fem minutter var det Per Kristian Lauvstad som avgjorde for Bærum 2 og var sterkt medvirkende til at det dermed endte 1-3. Det var for min del bare å haste til bussen og komme seg inn i varmen og av gårde. Heldigvis gikk returen til Oslo sentrum betraktelig raskere, og deretter var det bare å komme seg til Drøbak, der min mor ventet oppe. Dagen etter skulle det bli cupkamp i Drøbak.
Norwegian ground # 239: Bærums Verk Hauger v Bærum 2 1-3 (0-1) 4. divisjon Øslo avd. 1 Gommerudbanen, 9 April 2024 0-1 Aleksandar Vukicevic (10) 1-1 Simen Nordgård Tobiassen (44) 1-2 Per Kristian Lauvstad (72) 1-3 Per Kristian Lauvstad (77) Att: 81 (h/c) Admission: Free
Det var en gang like etter klokken 08.30 at jeg denne mandagsmorgenen kunne låse meg inn hjemme hos meg selv etter en helg i Bergen. Tre FFK-poeng hadde også blitt med hjem i bagasjen, så det var bare fryd og gammen. Det var imidlertid ingen grunn til å hvile på laurbærene, og jeg hadde faktisk vurdert å nærmest snu i døra og dra til Elverum for å se FFK 2. Selv jeg måtte innse at det var litt drøyt, og at de kjentes litt tungt ved tanken på det. Da det tross alt ble en kamp på meg også denne kvelden, var det likevel ikke i mitt nærmeste lokalområdet. Til syvende og sist lot jeg meg nemlig lokke til indre Østfold og en klubb som normalt sett er temmelig kronglete for meg å besøke uten bil.
Trøgstad/Båstad måtte i fjor høst spille sine siste hjemmekamper på Trøgstad Stadion etter at noen hadde drevet vandalisme ved å spole rundt på kunstgresset på Trøgstad kunstgress, som de da normalt brukte. Jeg fikk aldri kommet meg dit innen sesongen var ferdig, og regnet med at muligheten var borte for denne gang, men nå er det tydeligvis lagt nytt kunstgress på Trøgstad Stadion slik at deres hjemmekamper i år også var satt opp der. Da jeg så at Trond hadde tenkt seg dit, var det bare å forhøre seg med ham, og da han gladelig tilbød skyss, var det bare å komme seg opp til ‘den andre byen’ for å bli plukket opp. Snart var vi på vei mot indre Østfold, Trøgstad, og en ny bane for undertegnede.
Trøgstad/Båstad endte i år som nummer to bak Torp i 6. divisjon avdeling 1, og sikret seg dermed kvalifiserings-plassen ved å slå treer NMBUI på målforskjell. En dramatisk kvalifiseringskamp mot Driv (som var toer i den andre avdelingen) skulle egentlig vært spilt på Mjær Stadion i Enebakk, men da de ikke fikk klar banen der, endte man opp med å måtte flytte oppgjøret til Spydeberg. Der ble det som nevnt et dramatisk oppgjør som gikk til ekstraomganger, men det var Trøgstad/Båstad som til slutt seiret og dermed sikret seg retur til 5. divisjon på første forsøk. Der skulle de nå altså sesongåpne mot Kråkerøy 2, men da vi ankom fikk vi snart høre at vertene måtte klare seg Lars Erik Ludvigsen, som var en viktig brikke i fjor.
Borte på bortre langside har man på Trøgstad Stadion flere seksjoner ved siden av hverandre med åpen tretribune. Her er det gjerdet inn så omhyggelig mellom tribunen(e) og banen at Trond rett og slett ga opp og i stedet slo seg ned på indre bane mens jeg tittet meg rundt. Kråkerøy hadde mye ball i første omgang, men Trøgstad/Båstad var langt mer direkte og etter hvert også effektive. Hjemmelaget hadde etter et kvarters tid en heading i tverrliggeren. I det 34. minutt fikk vertene frispark, og mens Kråkerøy var mest opptatt av å klage på både avgjørelsen og ballens plassering, tok de det raskt. Det ga uttelling, for selv om keeper parerte, falt ballen til rette for Ayan Akram som satt inn returen og sendte Trø/Bå i ledelsen 1-0. Det gjelder å følge med å holde fokus.
Med det kunne også vertene ta pause med en knepen ledelse, men de ble satt under press i andre omgang. Kråkerøy hadde igjen mye ball og presset vertene bakover, men sløste en del med mulighetene de fikk. I det 72. minutt fikk gjestene omsider uttelling, og Leon van Nguyen var mannen som utlignet med en elegant vipp over hjemmekeeperen. Det ble en spennende avslutning på kampen, og Trø/Bå så også ut til å få en viss ny giv, samtidig som også Kråkerøy jaktet et ledermål som ville snudd kampen i deres favor. Det ble rett og slett ingen flere mål, og poengdeling var det kanskje ingen av lagene som var direkte storfornøyd med. Fornøyd var derimot vi med dagens dont da vi kom oss i bilen og satt kursen sørover igjen.
Norwegian ground # 238: Trøgstad/Båstad v Kråkerøy 2 1-1 (1-0) 5. divisjon Østfold Trøgstad Stadion, 8 April 2024 1-0 Ayan Akram (33) 1-1 Leon van Nguyen (72) Att: 67 (h/c) Admission: Free
I forbindelse med Fredrikstad sin bortekamp mot Brann denne søndagen, hadde Pål og jeg allerede flydd over lørdag formiddag og kost oss i Vestlandets hovedstad med både fotball og god mat og drikke i løpet av lørdagen. Vi fikk nå karret oss ut av senga og tatt turen ned for å å få oss en god hotell-frokost. Deretter sjekket vi etter hvert ut fra Radisson Blu Royal Hotel og spaserte bort til Bergen stasjon for å låse inn bagene våre i en oppbevaringsboks der. Vi skulle nemlig hjem med nattoget etter kampslutt, og fant ut at det da ville være en omvei å måtte dra bortom hotellet igjen, så det var praktisk å låse de inn på stasjonen. Med det gjort, spaserte vi tilbake til Metz, der FFK-folket skulle samles.
Der ville Pål lade opp til kamp mens jeg selv hadde planlagt å først få med meg en annen kamp, for på Varden Amfi skulle nemlig Fyllingsdalen ta imot Kongsvinger 2. Jeg hadde imidlertid en snau time inntil jeg måtte dra dit, og lot meg derfor overtale til å bli med Pål på én øl først. Da vi ankom Metz så jeg imidlertid at de reklamerte med at de skulle vise Old Firm-kampen mellom Rangers og Celtic, og for å gjøre historien kort, endte det med at jeg til slutt ble igjen der og så den. Det var også en del andre FFK-supportere her, inkludert en delegasjon fra Kråkerøy IL. Etter at Rangers i det minste klarte å snu et tilsynelatende håpløst utgangspunkt til poeng, ankom etter hvert bussen som hadde kjørt fra Fredrikstad tidlig på morgenen. Der var det selvsagt en god del kjente med, og det var tydelig at noen ikke hadde bremset med væskeinntaket på veien over fjellet.
Etter en hyggelig stund på Metz var det etter hvert på tide å sette kursen mot stadion, og vi ble skysset opp av supporterbussen. Da vi omsider hadde fått parkert, kunne jeg beskue statuen av Kniksen på veien bort til inngangen for borteseksjonen, der i hvert fall de fleste kom inn uten de altfor store problemer. Bergenserne var som vanlig optimistiske på egne vegne, og hadde selvsagt også grunn til det, for de hadde vunnet sin serieåpning 4-2 borte mot Tromsø og måtte finne seg i favorittstempelet mot et nyopprykket FFK som for øvrig hadde tapt 0-2 hjemme mot Bodø/Glimt i sin første seriekamp for året. På forhånd ville jeg da også sagt at ett poeng her på Brann Stadion ville vært en bonus for FFKs del. Ikke minst med tanke på at Brann kun hadde ett eneste tap på de siste 30 hjemmekampene og er et av Norges beste lag.
De 16 287 tilskuerne fikk ikke se noen direkte festforestilling, og det gikk lenge uten noen sjanser. Det gikk imidlertid ikke lenge før bergenserne begynte å uttrykke misnøye med FFKs kynisme og bruk av tid ved stopp i spillet. Nå ble det jo litt av en snakkis rundt i fotball-Norge etter denne kampen, der FFK ble beskyldt for å spille destruktiv anti-fotball, og noen av spillerne dro den riktignok litt langt ved noen anledninger. Det er vel imidlertid ingen som forventer at et nyopprykket lag skal komme til Brann Stadion og forsøke å styre kampen og storme i angrep. Da hadde det blitt stygt. Noe av tiden FFK brukte ved dødballer var for å få flyttet opp folk før blant annet lange kast fra Philip Aukland. Det var også medvirkende i forkant av kampens første scoring, der Mai Traore kom seg fri på kanten og la inn til Stian Stray Molde som nærmest kunne spasere ballen i mål. 0-1! FFK ledet på Brann Stadion!
Man kan ikke annet enn å si at dette var en taktisk triumf for FFK, for Brann kom ikke til en eneste sjanse før hvilen, og lot seg merkbart frustrere. En taktisk triumf var det neppe for de som i pausen ble kastet ut for å blusse på bortetribunen. Visse av de ble overhodet ikke savnet! På banen presset Brann for utligning, og Joachim Soltvedt ladet kanonen, men heldigvis fikk Patrick Metcalfe blokkert. Snaut tjue minutter ut i andre omgang fikk også Branns stjerne Bård Finne sjansen, men denne gang var keeper Jonathan Fischer redningsmann med en flott benparade. I stedet slo FFK til igjen på en dødball som på første stolpe ble styrt inn av Stray Molde som ble tomålsscorer og doblet ledelsen til 0-2 i det 72. minutt. Noen av bergenserne begynte allerede å forlate stadion. Hele 13 minutter ble lagt til, men Brann stanget og stanget mot et solid FFK som dro tre i land seieren.
Dette var tre poeng jeg – og sikkert mange med meg – overhodet ikke hadde budsjettert med, og i gledesrusen var det neppe noen i bortesvingen som klarte å irritere seg voldsomt over at vi også denne gang ble holdt igjen en god stund etter kampslutt. Jeg var også sjeleglad for at jeg ikke skulle være med supporter-bussen hjem over fjellet. I stedet skulle vi altså med nattoget klokken elleve, og måtte først komme oss til stasjonen ved hjelp av bybanen. Vi kom ikke med den første bybanen, som var pakket til randen, men de neste fikk vi plass på. Dermed var det bare å hente ut bagasjen, kjøpe seg noe kveldsmat på stasjonen og etter hvert ta plass på nattoget, der vi var i samme kupe som Kråkerøy-delegasjonen. Vi kunne reise hjem med tre uventede poeng i bagasjen! Nå var det cupkamp mot Drøbak/Frogn som ventet for FFK, og deretter hjemmekamp og lokaloppgjør mot oppkomlingen Sarpsborg 08.
Revisit: Brann v Fredrikstad 0-2 (0-1) Eliteserien Brann Stadion, 7 April 2024 0-1 Stian Stray Molde (42) 0-2 Stian Stray Molde (72) Att: 16 287 Admission: 200 NOK
Denne helgen skulle Fredrikstad spille sin første obligatoriske bortekamp for sesongen, og i den forbindelse hadde jeg og Pål valgt å ta en tur til Bergen. Selv om Brann v FFK ikke skulle spilles før på søndag kveld, dro vi bort allerede lørdag formiddag. Norwegian sitt 10.50-fly fraktet oss over fjellet, og deretter var det bare å komme seg med bybanen inn mot sentrum og spasere bort til Bryggen og Radisson Blu Royal Hotel, der vi hadde betalt den nette sum av 1 147,50 kroner for kost og losji. Selv om vi var tidlig ute, fikk vi allerede sjekke inn og installert oss på rommet. Jeg hadde imidlertid planer om å se en fotballkamp også denne dagen, og hadde blinket meg ut oppgjøret mellom SK Djerv og Varegg på ærverdige Møhlenpris Idrettsplass. Pål valgte å bli med på kamp, og etter å ha stoppet for en matbit på Trekroneren og en kjapp øl, gikk vi for å ta bussen.
Det hadde vært flere kamper på meny i Bergen og omegn, men jeg lot meg friste av muligheten til endelig å få besøkt og sett kamp på Møhlenpris, så slik ble det. Kampen vi denne ettermiddagen skulle se var et oppgjør i 4. divisjon Hordaland avdeling 2, og på spaserturen fra bussholdeplassen og bort til Møhlenpris Idrettsplass måtte jeg igjen opp med paraplyen da det nok en gang hadde begynt å dryppe litt, uten at det i seg selv er noen sensasjon med tanke på at vi tross alt befant oss i Bergen. Heldigvis er det en overbygd tribune på Møhlenpris, og det var tydeligvis heller ingen inngangspenger som skulle kreves inn, for det var fritt frem da vi ankom og tok oss innenfor for å ta plass på tribunen.
Sportsklubben Djerv ble stiftet i 1913, og deres hovedfokus er på fotball, men har også bedrevet flere andre idretter, og gjorde seg en periode også bemerket i ishockey. På fotballbanen var de en utfordrer til Brann før andre verdenskrig, og 1937/38-sesongen kan trekkes frem i så måte. Det var duket for debut for Norgesserien, som betød at man for første gang hadde en i hvert fall noenlunde landsomfattende serie (med unntak av at Sogn og Fjordane og områdene nord for Steinkjer ikke var representert). Det hele var delt inn i åtte distrikter, og disse kåret hver sin vinner som kvalifiserte for et cupspill som til slutt skulle kåre den norske seriemesteren. Som eneste lag vant Djerv sin avdeling og sitt distrikt uten et eneste poengtap.
Det betød cupspill, og i kvartfinalen mot Viking fra Stavanger sto det 6-6 sammenlagt etter to kamper. Det hele ble til slutt avgjort på myntkast som gikk i bergensernes favør, og Djerv var klar for semifinale. Der møtte de hovedstadsklubben Lyn, og tapte 2-3 hjemme i Bergen. Man kan på en måte si at de ble tidenes uoffisielle bronsemedaljører i norsk serie, sammen med Kristiansund FK som hadde tapt sin semi for Fredrikstad (som vant hele greia…så fikk jeg med det også). Etter krigen var Djerv ikke lenger like slagkraftige, og andre klubber tok over som dominerende krefter i Bergens-fotballen. I disse dager er man altså å finne i 4. divisjon, etter at de for få år siden også var nede i 5. divisjon. Av kjente spillere kan nevnes Egil Austbø som i perioden 1967-1977 spilte for Brann, der han også var kaptein og var med å vinne cupen i 1976.
Man kan kanskje si at vi her befant oss på litt historisk grunn, for Møhlenpris Idrettsplass var Bergens første idrettsplass da den etter flere år med planlegging ble åpnet og tatt i bruk i 1899. Den ble opprinnelig mest brukt til lek og buekorps-eksersis, samt skøyteløp og turnoppvisning. Det var også først i 1921 at den ble ferdigstilt slik vi kjenner den i dag, men fotballbane, tribune og klubbhus. En rekke minneverdige begivenheter er knyttet til idrettsplassen som på folkemunne gjerne bare kalles ‘Møllaren’. I 1910 ble det første norgesmesterskapet i tennis arrangert her, og i desember 1927 ga Sonja Henie en gratisoppvisning for 6 000 skolebarn tre måneder før hun vant sitt første OL-gull. Det ble også satt rekorder i skøyteløp her.
Det var i 1947 at SK Djerv installerte flomlysanlegg. I senere år har medieoppslagene gjerne omhandlet andre ting enn idrettsprestasjoner. En snodig sak var da banen ‘mistet’ et hjørne. Da man i 2005 skulle ruste opp banen med kunstgress etter en pengegave fra alltid rause Trond Mohn, oppdaget man etter en nøyaktig oppmåling at banen var for smal i den sørlige enden til å godkjennes. Det ene cornerflagget måtte rett og slett plasseres i gaten utenfor, og problemet ble først løst etter en kommunal omregulering i 2009, da fortauet ble krympet. Møhlenpris har en flott overbygd tribune på den ene langsiden, der vi hadde tatt plass, mens det på den andre langsiden er en kraftig forhøyet seksjon med betongavsatser under åpen himmel som kan entres fra veien på utsiden der.
Dette var åpningskampen for årets sesong i denne avdelingen, og bortelagets Nicolai Laberg brukte kun fem minutter på å åpne årets scoringskonto med et skudd fra skrått hold. Vi nærmet oss kvarteret spilt da Varegg-keeperen måtte gi en retur, og det ble satt inn av Didrik August Angell som utlignet til 1-1. Drøyt ti minutter senere var Varegg tilbake i ledelsen, og det var denne gang Lasse Tuft Isdahl som besørget målet som gjorde at sto 1-2 ved sidebytte slik at gjestene fra Sandviken kunne ta med seg en knapp ledelse inn i garderoben. Jeg hadde brukt deler av den første omgangen til å tusle over på bortre langside for å ta noen bilder derfra siden det igjen hadde sluttet å dryppe fra oven, men var nå tilbake på hovedtribunen og tok resten av kampen derfra.
Varegg tok initiativet også i den andre omgangen, og i det 52. minutt fikk de storme gjennom altfor enkelt (sett med Djerv-øyne) og øke til 1-3 ved Jacob Emil Tornes. De viste gjennom den andre omgangen at de tross alt virket å være et knepp hvassere, og med et snaut kvarter igjen økte Trym Rekkedal til 1-4 ved å heade inn en corner. Det hele var allerede avgjort da Varegg fikk en stor dobbeltsjanse på overtid. Djerv-keeperen leverte imidlertid noen vanvittige redninger. Likevel skulle det komme et femte Varegg-mål, og det var Sindre Eknes Adolfsen som fikk æren av å fastsette sluttresultatet til 1-5 foran det jeg talte meg frem til å være 147 tilskuere. En tross alt nokså fortjent borteseier.
Etter tips fra Tom Morken, valgte vi å ikke dra sporenstreks tilbake til sentrum, men i stedet krysse over veien til Møllaren Café for å unne oss en øl der før vi gikk mot bussen. Tilbake i sentrum ble det mer lesking av strupen før vi gikk for å få oss et bedre måltid på Bryggeriet Restaurant i øverste etasje på Zachariasbryggen. Indrefileten var så godt at Pål rett og slett bestilte seg en porsjon til før vi omsider beveget oss videre. Etter en tur innom Børskjelleren, fikk vi også sjekket ut Metz, der vi hadde blitt fortalt at FFK-folket skulle samles dagen etter, og noen andre hadde allerede ankommet Bergen i likhet med oss. Lørdagens natterangling ble etter hvert avsluttet med en ny tur innom en bergensk institusjon; nemlig pølseboden Trekroneren. Med en dose nattmat i skrotten var det nå bare å stabbe tilbake til hotellet og finne rommet vårt.
Norwegian ground # 237: SK Djerv v Varegg 1-5 (1-2) 4. divisjon Hordaland avd. 2 Møhlenpris Idrettsplass, 6 April 2024 0-1 Nicolai Laberg (6) 1-1 Didrik August Angell (15) 1-2 Lasse Tuft Isdahl (26) 1-3 Jacob Emil Tornes (52) 1-4 Trym Rekkedal (77) 1-5 Sindre Eknes Adolfsen (90+2) Att: 147 (h/c) Admission: Free
