Lørdag 01.02.2025: Villarreal v Real Valladolid

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Etter et par dager i Marbella, hadde jeg på fredagskvelden flydd opp til Valencia, der jeg skulle ha base frem til tirsdag morgen. Denne lørdagen hadde jeg sammen med noen britiske bekjente sett én kamp allerede, men etter å ha sett Villareals C-lag vinne hjemme, skulle vi nå se en strengt tatt noe gjevere kamp når deres A-lag var vertskap for Real Valladolid. Det var en rundt tjue minutters spasertur mellom de to arenaene, og på veien fikk vi også benyttet anledningen til å få oss litt mat fra et mobilt gatekjøkken vi passerte på veien, før vi omsider ankom El Madrigal med flust av tid til avspark.

Vi befant oss altså i Villarreal, eller Vila-real om man skal bruke byens valencianske (eller katalanske) navn. Denne byen ligger i provinsen Castelló og i regionen Valencia. Vi befinner oss altså på den spanske østkysten, og byen skal ha rundt 52 000 innbyggere. Tidligere var det dyrking av appelsiner som var viktigste næringsvei her, men i disse dager er det noe helt annet som dominerer. Villarreal er rett og slett Spanias senter for produksjon av keramiske fliser. Byen er hjemsted for fire av Spanias 500 selskaper, og alle disse driver med keramiske fliser. Her snakker vi altså om det som muligens kan kalles et slags Spanias svar på Stoke-on-Trent. Her hadde vi nå fortsatt godt over halvannen time til avspark, og mens reisefølget fra London gikk for å sjekke ut klubbsjappa, valgte jeg å heller slå meg ned litt med en øl på et lokalt vannhull.

Valget falt på Cerveceria Villarreal, på andre siden av plassen Plaza Labrador, utenfor ettermiddagens kamparena, El Madrigal. Der skulle jeg tilfeldigvis treffe på Mark Barton fra Chesterfield. Han var en av flere briter jeg traff og reiste rundt med på min tur til Kosovo, Albania og Montenegro sommeren 2022, og senere har vi holdt kontakten og truffet hverandre flere ganger. Jeg visste at også han denne helgen skulle befinne seg i Spania og ha de samme planer som meg både lørdag, søndag og mandag. Han hadde sammen med en kompis flydd til Alicante dagen før og leid bil. Basen deres i Benidorm var nå byttet ut med base i Valencia, og min plan hadde vært å ta kontakt med ham da jeg hadde satt meg ned med en øl. Før jeg rakk det, ble jeg oppmerksom på at han allerede satt ved et av bordene der og til og med hadde sendt meg en melding. Nå kunne vi lade opp til kamp sammen med en øl eller to.

Villarreal CF ble stiftet i 1923, men de spilte lenge i lavere divisjoner og gjorde nokså lite ut av seg på den nasjonale scene. Klubben med det spesielle kallenavnet ‘den gule ubåten’ rykket for første gang opp på nivå i 1992, og i 1998 kunne de også feire opprykk til og debutere i toppdivisjonen. Debutsesongen endte med nedrykk, men de returnerte på første forsøk, og både i 2003 og 2004 vant de den ikke lenger eksisterende Intertoto Cup. Villareal etablerte seg i den spanske toppdivisjonen, og den fortsatt beste ligaplasseringen er den imponerende andreplassen i 2008. I 2013 rykket de noe overraskende ned, men returnerte igjen på første forsøk.

I 2020/21-utgaven av Europa League gjorde Villarreal det svært godt, og tok seg helt til finalen i Gdansk. Der ventet Manchester United, og det sto 1-1 både etter 90 minutter og etter ekstraomganger. Dermed måtte det avgjøres på straffesparkkonkurranse, og den måtte også mange straffer til da Villarreal til slutt vant den hele 11-10! Nå var de igjen involvert i kampen om en plass i europacupene, og la beslag på en femteplass (som tydeligvis gir Europa League), men med seks poeng opp til Athletic Bilbao på fjerde. De var i hvert fall favoritter når de nå skulle opp mot Real Valladolid som lå helt sist på tabellen og hadde seks poeng opp til sikker plass.

El Madrigal ble åpnet i 1923, og har vært klubbens hjemmebane helt siden den gang. Den har gjennomgått flere oppgraderinger, og det er ikke så altfor lenge siden sist. Kapasiteten oppgis til 23 008, og imponerende nok her man her plass til snaut halvparten av byens befolkning. Det er nokså liten tvil om hva som er klubbens farger når man ser anlegget, for både utvendig og innvendig er det veldig gult. I likhet med Mark og hans kompis hadde jeg plass høyt oppe på den ene kortsiden, der jeg hadde betalt 22,50 euro for en billett. Jeg regnet med god oversikt, og det var det for så vidt også, men jeg følte likevel at storskjermen her sperret litt for utsikten. Det var kanskje ikke den helt store førsteomgangen, men Villarreal var hakket bedre, og noen minutter før pause tok de en ikke ufortjent ledelse da de omsider fikk hull på byllen. Det gjorde de takket være Ayoze Pérez som på flott vis driblet seg inn i feltet og avsluttet i mål til. Kort etter hadde vertene en ny stor mulighet etter et gjennomspill, men avslutningen gikk like utenfor, og det sto 1-0 halvveis.

Pape Guaye ble kåret til banens beste, og det var han som i kampen 64. minutt doblet ledelsen med et skudd fra like utenfor 16-meteren. Seks minutter senere headet Santi Comesane inn 3-0, og det virket avgjort. Med fem minutter igjen økte Therno Barry til 4-0, og et halvt minutt på overtid vendte Denis Suáres opp i feltet og dunket inn 5-0. I det fjerde overtidsminuttet fikk i det minste Real Valladolid et trøstemål, og det var Selim Amallah som fastsatt sluttresultatet til 5-1 foran 17 032 tilskuere. Hjemmefolket kunne fornøyd sette kursen hjemover, mens vi kunne bryte opp og komme oss sørover tilbake mot Valencia. Mark tilbød skyss i sin leiebil, og det takket jeg ja til. Tilbake i Valencia ble det ikke altfor mye krumspring denne kvelden, og etter et måltid og en øl trakk jeg meg tilbake til hotellrommet.

Spanish ground # 5:
Villarreal v Real Valladolid 5-1 (1-0)
La Liga
El Madrigal, 1 February 2025
1-0 Ayoze Pérez (42)
2-0 Pape Gueye (64)
3-0 Santi Comesana (70)
4-0 Thierno Barry (86)
5-0 Denis Suáres (90+1)
5-1 Selim Amallah (90+4)
Att: 17 032
Admission: 22,50 euro

Next game: 02.02.2025: Torrent v Elche Ilicitano
Previous game: 01.02.2025: Villarreal C v Atzeneta

More pics

Lørdag 01.02.2025: Villarreal C v Atzeneta

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Etter at jeg kvelden før hadde forlatt den spanske solkysten og flydd opp fra Malaga, våknet jeg nå i Valencia, der jeg skulle ha base frem til tirsdag morgen. Klokken 08.00 var jeg nede for å innta en frokost ved Hotel Valencia de la Música, og var deretter på vei ut. Da jeg begynte å kikke på mulighetene for en tur, var det FFKs treningskamper i Marbella-området jeg først kikket på, men deretter begynte jeg å sjekke om Valencia spilte en hjemmekamp som passet. Ikke bare hadde de det, men oppsettet kunne knapt passet bedre for en fotballhelg i Valencia-området. Villareal hadde hjemmekamp på lørdagen, Valencia på søndagen, og Levante på mandagen. I tillegg skulle det dukke opp noen ‘breddekamper’ med tidlig avspark både lørdag og søndag.

Allerede før jeg forlot Norge, ble jeg kontaktet av bekjente fra England som uavhengig av hverandre hadde blinket seg ut den samme helgen for en Valencia-tur. Fra London skulle Wealdstone-fan Victor ta turen sammen med sin bror og en banehopper-kompis, samtidig som de visste at også George Webb skulle ta turen. I tillegg viste det seg at også Mark Barton (som er en av britene jeg var på Balkan med for et par år siden) også skulle ta turen fra Chesterfield. Victor og hans reisefølge hadde landet rett etter meg kvelden før, og jeg visste at de nå hadde planer om å ta 09.20-toget nordover til Vila-real. Jeg hadde med hensikt booket et sentralt beliggende hotell, og brukte få minutter på å spasere til Valencia Nord, som er byens sentralstasjon. Der sto de allerede i billettkøen, og snart hadde vi sikret oss billetter og var på vei til dagens første av to kamper i Vila-real.

Toget brukte omtrent én time og ti minutter til Vila-real, der vi gikk steg av. For de som nå måtte lure, så er Vila-real byens valencianske (eller katalanske, om man vil) navn, mens den på spansk heter Villarreal. Denne byen ligger i provinsen Castelló og i regionen Valencia. Vi befinner oss altså på den spanske østkysten, og byen skal ha rundt 52 000 innbyggere. Tidligere var det dyrking av appelsiner som var viktigste næringsvei her, men i disse dager er det noe helt annet som dominerer. Villarreal er rett og slett Spanias senter for produksjon av keramiske fliser. Byen er hjemsted for fire av Spanias 500 selskaper, og alle disse driver med keramiske fliser. Her snakker vi altså om det som muligens kan kalles et slags Spanias svar på Stoke-on-Trent. Her skulle vi altså få oss en dobbel, og mens Villareals A-lag skulle i aksjon senere på ettermiddagen, var det deres C-lag som hadde tidlig avspark ikke altfor langt unna.

Det tok oss rundt tjue minutter å gå fra stasjonen til det såkalte Mini Estadi Vila-real, der kampen skulle gå av stabelen. Klubbens C-lag ble stiftet så sent som i 2002, og startet opp på nivå sju i det spanske ligasystemet. Der registrerte de opprykk i sine to første sesonger, men måtte deretter vente i tre år før de i 2007 sikret et tredje opprykk. Som med andre C-lag, må klubben spille minst én divisjon under B-laget, som igjen må spille minst én divisjon under A-laget. Villarreal C holdt seg i Tercera División frem til 2021, da det skjedde en omstrukturering i spansk fotball ved at man fikk på plass en ny divisjon på nivå tre. Den har nå fått navnet Primera Federación, og når jeg sier at Villarreal C nå spiller i Tercera Federación, forstår man sikkert at de opererer på nivå fem (de ble i realiteten degradert én divisjon ved den nevnte omstruktureringen).

Det såkalte ‘Mini-Estadi’ er en del av det større komplekset ved navn Ciudad Deportiva Villarreal CF. Klubben har altså sin egen sports-landsby, og den er ikke mindre rundt 70 000 kvadratmeter og byr på to kunstgressbaner, to gressbaner, samt en rekke mindre baner og andre fasiliteter. Dette komplekset skal ha blitt åpnet i 2003, og det var aktivitet på flere av de øvrige banene da vi ankom og orienterte oss frem til luka der vi kunne kjøpe billetter. Victor vil vanligvis sitte midt på hovedtribunen, men billettene vi hadde betalt 15 euro for viste seg å være til bortetribunen på den ene flanken av motsatt langside. Det skulle han ha seg frabedt, og de returnerte til utsalgsstedet for å klage på dette, men ble fortalt at hovedtribunen kun var for hjemmefans og lokale. Etter en lang diskusjon endte det med at de rett og slett gikk inn bak ryggen på vakten mens hun sto vendt den andre veien.

Selv fulgte jeg etter de opp på hovedtribunen, men gikk litt lenger bortover for å ta noen bilder derfra før avspark, og kunne derfra se at vaktene kom for å hive ut engelskmennene som igjen ble pekt i retning av bortetribunen. Jeg kunne ganske sikkert blitt på hovedtribunen og sett kampen derfra om jeg ville, men valgte å snart følge etter de over på bortetribunen, der de i sin indignasjon nå uttrykte håp om borteseier. Det gjorde egentlig undertegnede allerede, all den tid hjemmelaget var et reservelag. Det viste seg at bortelaget Atzeneta også stilte i flotte oransje kostymer, og en av de som allerede befant seg på bortetribunen da vi slo oss ned, fortalte at hans sønn var en av spillerne. Ett lag skal direkte opp, mens de fire neste får spille kvalifisering, og tabellen viste at Villarreals tredjelag lå på en fjerdeplass med kun tre poeng opp til ledende Roda. To plasser og to poeng bak lå bortelaget Atzeneta, så vi håpet at de slå sitt vertskap og dermed passere de.

Kun ett lag i avdelingen hadde scoret flere mål enn Villarreal C hittil, mens Atzeneta på sin side hadde sluppet inn desidert færrest. Dessverre skulle det ikke gå helt som vi håpet. I kampens 19. minutt sendte Duaga Fofana hjemmelaget i føringen 1-0; noe som ikke akkurat kan sies å ha resultert i unison jubel hos den engelske delegasjonen som manet frem de oransje. Like før pause ble det litt mer oppgitthet på bortetribunen da reservelaget til Villareal-reservene doblet ledelsen ved Sergio Hinojosa og etter hvert kunne gå i garderoben halvveis med ledelse 2-0. Når sant skal sies så var det ikke helt urettferdig heller.

Kanskje hadde gjestene fått en hårføner i pausen, for de kom ut som et helt annet lag i andre omgang. De gikk rett i strupen på sitt vertskap og skapte flere gode muligheter. Til tross for at de nå hadde en spillemessig dominans, klarte de ikke å få hull på byllen, og da var det ganske typisk at hjemmelaget i stedet slo til igjen den andre veien. Med et kvarter igjen av ordinær tid var det Toni Tamari som økte til 3-0, og vi forsto at det var avgjort. Fortsatt mot spillets gang fastsatt samme mann sluttresultatet til 4-0 seks minutter senere. Nå hadde vi en rundt tjue minutters spasertur foran oss videre til El Madrigal, der Villarreals A-lag skulle i aksjon om et par timer. På veien ble det en stopp for å få litt mat fra et mobilt gatekjøkken, der jeg igjen måtte ta ansvar og børste støv av spansken samtidig som det jeg antar var innehavernes barn fikk vist at de hadde fulgt med i engelsktimene på skolen. Med litt mat i skrotten, kunne vi rette oppmerksomheten mot dagens andre kamp, som også var ‘hovedretten’.

Spanish ground # 4:
Villarreal C v Atzeneta 4-0 (2-0)
Tercera Federación Grupo 6 (Comunidad Valenciana)
Mini Estadi Vila-real, 1 February 2025
1-0 Duaga Fofana (19)
2-0 Sergio Hinojosa (42)
3-0 Toni Tamarit (75)
4-0 Toni Tamarit (82)
Att: 174 (h/c)
Admission: 15 euro

Next game: 01.02.2025: Villarreal v Real Valladolid
Previous game: 31.01.2025: Seattle Sounders v Aalborg BK (@ Banús Football Center)

More pics

Fredag 31.01.2025: Seattle Sounders v Aalborg BK (@ Banús Football Center)

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Etter å ha brukt torsdagen til å se FFK spille treningskamp i Marbella-området, skulle jeg i løpet av fredagen forflytte meg til Valencia for å avslutte min lille Spania-tur der. Jeg hadde betalt rundt 30 euro for å la Ryanair fly meg fra Malaga til Valencia, men flyet skulle ikke gå før klokken 21.15 på kvelden, og dermed hadde jeg ingen bråhast med å forlate Marbella denne morgenen. Jeg valgte meg til og med å se ytterligere en av treningskampene der nede før jeg satt kursen mot flyplassen. Etter å ha sjekket ut fra The Monkey Room, tuslet jeg en tur ned på den engelske puben Tiger Bay, men i stedet for å ta en engelsk frokost der, kjøpte jeg i stedet inn en frokost på veien i form av en bocadillo med ost og nydelig iberisk skinke som jeg satt til livs på en benk mens jeg koste meg i sola. På Tiger Bay traff jeg av alle ting på en barndomskamerat fra Drøbak hvis far nå bor her i Marbella. Litt av et sammentreff!

Etter å ha slått i hjel litt tid der, tok jeg etter hvert bussen til Puerto Banús. I den nordlige utkanten av Banús, hoppet jeg av ved komplekset La Dama de Noche, der man også finner Banús Football Center. Der var den amerikanske MLS-klubben Seattle Sounders og danske AaB som skulle måle krefter denne dagen. Som jeg tidligere har sagt, er det få ligaer som fenger og interesserer meg mindre enn MLS, men Aalborg-klubben kunne det være interessant med en kikk på, og jeg har da uansett ikke for vane å si nei til fotballkamper på nye baner. Banús Football Center hadde noe mer fasiliteter å by på enn hva tilfellet hadde vært ved La Quinta-banen dagen før. Det så ut til at tilskuernes boltreplass var begrenset til deler av tribunen på den ene langsiden. I skyggen bak tribunen hadde en kar satt opp et bord der han drev salg av blant annet kald drikke, og jeg fikk kjøpt en øl av ham som jeg tok med meg opp på tribunen.

Jeg kom i prat med representanter fra den danske Aalborg-avisen Nordjyske, og deres svar på Kristian Bolstad og Joakim Simensen kunne bekrefte at dagens kamp skulle spilles over 3 x 45 minutter. Det er som tidligere nevnt mye rart i treningskamper. Videre var de uansett veldig interessert i å høre om Jonathan Fischer, og skrøt dessuten veldig av FFKs nykommer Oskar Øhlenschlæger som de hevdet var en kjempesignering. På tribunen var det etter hvert også noen FFK-ere som kom for å slå seg ned og se litt på dagens kamp. Ludvig Begby og Mads Nielsen lurte lattermildt på hvordan en av mine kamerater hadde kommet seg hjem fra København etter treningskampen mot Brøndby der. Også nykommerne Benjamin Faraas og nevnte Oskar Øhlenschlæger hadde tatt turen, og jeg fikk samtalt litt med de i løpet av den første omgangen. Også FFK-trener Andreas Hagen hadde møtt opp og satt litt lenger bort på tribunen og fulgte med.

Mathias Jørgensen sendte i det 30. minutt AaB i ledelsen. Seattle hadde imidlertid også hatt sjanser som blant annet hadde tvunget frem to gode redninger av AaBs keeper, og fem minutter senere traff de stolpen. I det 42. minutt fikk de sin ikke ufortjente utligning etter å ha kommet to mot én. Det ble spilt videre til bedre plasserte Pedro de la Vega som bredsidet inn 1-1. Nokså tidlig i den andre omgangen sørget Albert Rusnák for Seattle-ledelse 2-1, før det etter hvert ble en hel rekke bytter. En kjemperedning fra AaBs keeper hindret ny Seattle-scoring, men kunne intet gjøre danskene surret bort ballen og Snyder Brunell økte til 3-1 i det 77. minutt. Det var først og frem i den tredje omgangen at det ble nettsus, for Jesús Ferreira økte til 4-1 i det 103. minutt. Med scoringer fra Jubril Adedrji og Nick Halenius reduserte imidlertid AaB til 4-3, men få minutter etter gjenopprettet Obed Vargas tomålsledelsen og fastsatt sluttresultatet til 5-3.

For min del var det ingen grunn til å være igjen lenger enn nødvendig, for jeg hadde et fly å rekke, og første bud i så måte var å komme seg tilbake til busstasjonen i Marbella. Etter å ventet en stund på en buss som lot vente på seg, begynte jeg å bli lettere engstelig og vurderte å praie en taxi da bussen omsider kom bortimot en halvtime forsinket i henhold til rutetiden. I Marbella fikk jeg kjøpt en billett og kommet meg med neste buss mot flyplassen, der jeg også rakk å innta et måltid før det var på tide å boarde. Etter en times tid i lufta landet vi i Valencia, der jeg nå skulle ha base frem til tirsdag morgen. Jeg lot metroen frakte meg inn til sentrum av Valencia, og etter å ha gått av på stasjonen Xàtiva, orienterte meg frem til Hotel Valencia de la Música. Der hadde jeg betalt 240 euro for 4 netters kost og losji, ble raskt sjekket inn, og fant umiddelbart senga.

Spanish ground # 3:
Seattle Sounders v Aalborg BK 5-3 (1-1, 3-1)
Friendly (played 3 x 45 mins)
Banús Football Center, 31 January 2025
0-1 Mathias Jørgensen (30)
1-1 Pedro de la Vega (42)
2-1 Albert Rusnák (54)
3-1 Snyder Brunell (77)
4-1 Jesús Ferreira (103)
4-2 Jubril Adedeji (122)
4-3 Nick Helenius (131)
5-3 Obed Vargas (134)
Att: Ca. 100 (est)
Admission: Free

Next game: 01.02.2025: Villarreal C v Atzeneta
Previous game: 30.01.2025: Toronto FC v Fredrikstad (@ La Quinta)

More pics

Torsdag 30.01.2025: Toronto FC v Fredrikstad (@ La Quinta)

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

FFK skulle til sørover for å ha treningsleir på den spanske solkysten, og jeg hadde bestemt meg for å følge etter for å få med meg i hvert fall den første av deres tre treningskamper der nede, pluss litt annet attåt. Etter en våkenatt hadde jeg tatt flybussen opp til Gardermoen, der jeg tidlig på onsdagen skulle med Norwegian sitt morgenfly til Malaga. Avgang var klokken 07.00, og flytiden var beregnet til fire timer og et kvarter. Jeg sovnet vel omtrent før take-off, og fikk en etterlengtet dose søvn på vei sørover til Costa del Sol. Etter å ha landet på spansk jord, var det bare å komme seg med en av bussene mot Marbella, der jeg skulle ha base de neste to dagene. Bussen dit ned tok rundt 35 minutter, men det var fortsatt litt tidlig for å gjøre seg håp om å få sjekke inn ved The Monkey Room, der jeg hadde betalt 72 euro for to netters overnatting.

Jeg tok turen ned til havna og slo meg ned på den engelske puben Tiger Bay, som jeg hadde sett avertere med ‘all day english breakfast‘. For en som ikke hadde spist siden en grytidlig frokost på Gardermoen for mange timer siden, var det et tilbud jeg ikke kunne motstå. Etter at måltidet hadde blitt skylt ned med en kald øl, gikk jeg for å sjekke inn, og endte opp med en ørliten siesta på hotellrommet før jeg tok turen ut igjen for å se meg litt rundt her i Marbellas gamle bydel. Det dryppet litt fra oven da jeg bestemte meg for å returnere til Tiger Bay, og jeg hadde ikke før kommet innenfor dørene før himmelen åpnet seg fullstendig over Marbella. Det sprutregnet nå i tre kvarters tid, og jeg var mer eller mindre fanget der til regnet hadde stoppet. Planene om å ta et måltid på gatekjøkkenet på andre siden av parkeringsplassen måtte utgå, da hele området nå lå under vann slik at jeg ikke ville kommet meg tørrskudd dit uten stylter.

Etter et par øl stakk jeg derfor i stedet inn en Burger King, før jeg avsluttet kvelden på en kneipe et steinkast fra mitt krypinn. Vannhullet ved navn The Tavern hadde nå nemlig åpnet, og interiøret levnet liten tvil om at innehaveren var en Everton-fan, selv om Ken fortalte at det nå er over 40 år siden han slo seg ned her i Marbella. Jeg takket etter hvert for praten og trakk meg tilbake for å finne senga. Dagen etter hadde klokken passert 10 da jeg kom meg ut og tuslet ned til Tiger Bay for å starte dagen med en engelsk frokost. Denne dagen skulle FFK spille treningskamp mot canadiske Toronto FC fra MLS, og jeg hadde funnet ut at kampen skulle finne sted på en bane ved navn La Quinta. Marbella Football Center er nemlig ikke bare navnet på hoved-komplekset her, men også et slags paraply-navn for andre tilsvarende baner og anlegg som de drifter i området.

Nå gikk turen med rutebuss til Puerto Banús, der planen var å finne en taxi som kunne skysse meg til La Quinta. Det virket nemlig nokså utilgjengelig med buss, med godt over en halvtimes gange fra nærmeste betjente bussholdeplass ifølge Google Maps, og det langs flere strekninger som det ble frarådet å gå til fots. En lokal drosjekusk anslo at turen ville koste 11-12 euro, og det var en god del billigere enn hva Uber skulle ha. Der sjåføren prøvde å slippe meg av, ante jeg imidlertid ugler i mosen, og skjønte snart at dette var selve Marbella Football Center, men min destinasjon var et mer spartansk anlegg litt lenger nord. Han skjønte nå hvor jeg skulle, og snart slapp han meg av på riktig sted uten å kreve mer penger. På hjemmesidene til Marbella Football Center hadde det imidlertid stått at dagens kamp skulle spilles uten publikum, men en kontakt i FFK mente at det nok var liten grunn til bekymring. Jeg hadde uansett dratt tidlig opp hit for å sondere terrenget.

Jeg ankom faktisk så tidlig at det var nesten to timer til avspark da jeg ankom, og den eneste andre personen til stede var da en sikkerhetsvakt. Min lille bekymring hadde vist seg nokså ubegrunnet. Snart fikk jeg imidlertid selskap av ytterligere en person som viste seg å være en kar fra Indre Østfold som hadde sansen for FFK og nå ville benytte sjansen til å se de siden han var på ferie her nede. Ikke lenge etter begynte FFKs apparat og spillere å komme, slik at vi kunne ta de imot. Noen stusset litt over å se meg og ga uttrykk for at det var kult at jeg hadde tatt turen for å se de i aksjon. Som jeg også tidligere har vært inne på, er det en del rart med disse treningskampene, og denne gang skulle det spilles noe så spesielt som 4 x 30 minutter. Nå er det få ligaer som fenger og interesserer meg mindre enn MLS, men forsto det som at Toronto-laget skulle kunne by på god motstand.

Banen i La Quinta er en nokså spartansk affære, men på den ene langsiden har man noen benkerader under åpen himmel. Sperringer med tau tyder på at tilskuere er ment å holde seg på denne siden, der det etter hvert var rundt 100 av oss som satt og tittet inn i solen mens vi skygget for øynene. Blant de fremmøtte var flere representanter fra andre nordiske klubber som for tiden var her nede, og blant de flere med en fortid i FFK. AIK var representert med blant annet sportsjef Thomas Berntsen og ikke minst tidligere FFK-trener Mikkjal Thomassen, og blant de gamle kjente som sistnevnte kunne hilse på, var den fysiske treneren Tomás Lane nå en av representantene for mine danske venner i AGF Aarhus. Noen av FFK-spillerne var heller ikke helt spilleklare ennå, og blant de som måtte se kampen fra tribunen som mine sidemenn var Morten Bjørlo, vår nye estlender Rocco Shein, og den svenske nysigneringen Kennedy Okpaleke.

Igjen syntes jeg FFK startet bra og var friske i åpningsminuttene, der spesielt den nye dansken Oskar Øhlenschlæger viste lovende takter. Deretter dabbet det imidlertid av noe voldsomt, og det skjedde svært lite inntil vi befant oss i den andre halvtimen. Toronto hadde begynt å ta et visst grep mot et FFK som spilte på seg en del skumle brudd, og da vi så smått nærmet oss tre kvarter på matchuret, skjøt Federico Barnadeschi i stolpen for canadierne. Få minutter senere ga FFK igjen bort ballen på egen halvdel, og skapte et unødvendig frispark i god posisjon. I kampens 47. minutt skrudde Theo Corbeau ballen over muren og i mål. Håvar Jenssen i FFK-målet burde nok tatt den, men kunne ikke hindre at det sto 1-0. Han gjorde litt opp for seg med en god redning like etter. I motsatt ende av banen fikk FFK foreløpig ikke til stort, selv om de frem mot pause fikk låne ballen mer.

Begge lag byttet hele laget halvveis, og vi hadde faktisk orkesterplass til Torontos pauseprat, i tillegg til at vi snart fikk selskap av en del av FFK-spillerne som hadde blitt byttet ut. Det var nå de yngre gutta som viste seg frem på FFK, og Solberg-brødrene fikk hver sin mulighet. Tidlig etter pause havnet Toronto-keeperen på halvdistanse etter en dødball, og Elias Solberg prøvde seg på en avslutning fra hjørnet av 16-meteren. Dessverre ble det akkurat litt for høy. Snaut ti minutter senere var hans tvillingbror Jesper enda nærmere da han fikk skikkelig treff fra rundt 20 meter, men Toronto-keeperen gjorde en kjemperedning, og det sto fortsatt 1-0 foran den siste halvtimen. Der syntes jeg FFK igjen hevet seg og avsluttet kampen best. Både Mai Traoré, Mads Nielsen og Imre Bech Hermansen hadde muligheter til å utligne, men det ville seg ikke helt. Så, i det 119. minutt, skulle de skje. Fint veggspill mellom Daniel Eid og Torjus Engebakken ble fulgt opp av et innlegg foran mål, der Mai Traoré bredsidet inn utligningen til 1-1.

Det var slik jeg følte det ikke helt ufortjent med den sene utligningen, men det ble noe av det siste Traoré gjorde i FFK-drakta før han dro til England for å prøve seg i Notts County. Det endte 1-1, og etter en kjapp prat med noen av spillerne, var det bare å komme seg tilbake til Marbella. Den andre norske tilskueren hadde fått sikkerhetsvakten til å ringe en taxi for ham, og foreslo at vi delte denne. Som sagt så gjort, og jeg kunne snart svippe innom rommet mitt før jeg var på farten igjen. Denne kvelden skulle Rangers spille kamp i Europa League, og jeg bestemte meg for at jeg like godt kunne se den på Tiger Bay, siden de tross alt annonserte med at de skulle vise den. Det endte med Rangers-seier og automatisk avansement mot alle odds. Kvelden ble avsluttet med et siste glass på The Tavern. Nå hadde jeg sett begge FFKs to treningskamper hittil i 2025, men de skulle spille to til her nede i Marbella, og de skulle gå uten meg, for jeg skulle videre til Valencia allerede kvelden etter. Jeg skulle imidlertid få med meg én kamp til i Marbella-området før den tid.

Spanish ground # 2:
Toronto FC v Fredrikstad 1-1 (1-0)
Friendly (played 4 x 30 mins)
La Quinta, 30 January 2025
1-0 Theo Corbeanu (47)
1-1 Mai Traore (119)
Att: Ca. 100 (est)
Admission: Free

Next game: 31.01.2025: Seattle Sounders v Aalborg BK (@ Banús Football Center)
Previous game: 28.01.2025: Kvik Halden 2 v Eika Krapfoss
Previous spanish game: 28.10.2000: UD Las Palmas v Racing Santander

More pics

Tirsdag 28.01.2025: Kvik Halden 2 v Eika Krapfoss

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Etter svippturen til Danmark for å se FFK, var jeg nå hjemme i Norge igjen. Eller sagt på en annen måte: etter turen til Danmark var jeg nå en svipptur hjemom før jeg skulle reise utenlands igjen for å blant annet se FFK i Spania. Etter hjemkomsten tidlig søndag morgen, hadde dessverre treningskampen mellom Moss 2 og FFK 2 på kunstgresset på Melløs måttet utgå, men denne kvelden skulle de bli en ny treningskamp på norsk jord for meg, selv om jeg skulle fly til sørlige breddegrader grytidlig dagen etter. Sammen med Stig-André Lippert hadde jeg hatt planer om kamp hos Skjeberg Sport på mandag kveld, men den hadde blitt avlyst grunnet været. Nå tok han initiativ til å gjøre opp for det med et besøk på Strupe, der Kvik Halden 2 skulle måle krefter med Eika Krapfoss, og slik ble det.

Årumkrysset var møtested, og snart suste vi sørover i retning Halden, Brødløs og Strupe. Vi klarte å orientere oss frem til kunstgresset der skulle kveldens kamp finne sted, og der møtte vi raskt på Trond, som ikke overraskende også hadde tatt turen. Som sistnevnte sa så passende, var nok Kvik 2 et lag som ‘lurte’ eventuelle tabelltippere for 7. divisjon i fjor, da de endte på sjuendeplass i sin avdeling. Eika Krapfoss går også de løs på en ny sesong i 7. divisjon, etter femteplassen i fjor. Den gang var de to i hver sin avdeling, men i 2025 skal de faktisk også møtes i samme avdeling, så dette ville kanskje gi noen svar på styrkeforholdet mellom de to..?

Det var gjestene fra Moss som i kampens niende minutt tok ledelsen etter at fint spill i feltet ble fulgt opp av et kontant skudd i mål. Til tross for at det var vertene som var det førende laget og presset på for en utligning, sto 0-1 seg nokså lenge, for Eika forsvarte seg godt. Da utligningen omsider kom kun et par minutter før pause, glapp det imidlertid litt bakover hos Eika, og ganske billig fikk Kvik-reservene omsider sin utligning. Man kan i hvert fall ikke si at det var direkte ufortjent. 1-1 var stillingen da lagene tok seg en kort pust i bakken halvveis.

Hjemmelaget tok ledelsen 2-1 få minutter etter oppstart, og utover i andre omgang skulle forskjellen på lagene bli stadig tydeligere. I det 72. minutt ble en herlig lobb reddet på streken, men returen ble fra litt skrått hold hamret i mål til 3-1. Åtte minutter senere bredsiden Kvik 2 inn 4-1, og med fem minutter igjen ble sluttresultatet fastsatt til 5-1. En fortjent hjemmeseier denne kvelden, men så gjenstår det å se om styrkeforholdet blir det samme når alvoret starter i april. Lippert var etter kampslutt galant nok til å skysse meg hjem, der jeg kunne pakke snippesken og gjøre meg klar til avreise for turen til Spania.

Revisit:
Kvik Halden 2 v Eika Krapfoss 5-1 (1-1)
Friendly
Strupe kunstgress, 28 January 2025
0-1 ?? (9)
1-1 ?? (44)
2-1 ?? (49)
3-1 ?? (72)
4-1 ?? (80)
5-1 ?? (86)
Att: 23 (h/c)
Admission: Free

Next game: 30.01.2025: Toronto FC v Fredrikstad (@ La Quinta)
Next norwegian game: 04.02.2025: Trosvik v Skogstrand
Previous game: 25.01.2025: Brøndby IF v Fredrikstad
Previous norwegian game: 15.01.2025: Rolvsøy v Navestad

More pics

Lørdag 25.01.2025: Brøndby IF v Fredrikstad

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg befant meg i København, der FFK denne ettermiddagen skulle spille treningskamp mot selveste Brøndby IF. Jeg valgte imidlertid å bruke tiden i kongens by godt, og hadde derfor allerede sett én treningskamp denne dagen. Nå hadde jeg tatt turen videre fra Vanløse og til Brøndbyøster, der jeg hadde avtalt å møte de andre på MacDonalds pub. De ankom ikke lenge etter meg, og ikke lenge etter kom også min gamle danske venn Morten, som hadde meldt sin interesse for å treffes og bli med på kampen. Etter et par runder med øl kom vi oss med en buss som skulle nedover mot Brøndby Stadion. Kampen skulle ikke spilles på selve Brøndby Stadion, der jeg har tre kamper på samvittighet, men på det som kalles ‘Brøndby IFs anlæg’.

Anlegget det vises til er banene som ligger bak Brøndby Stadion og Brøndbyhallen; mellom disse og den travle ringveien (E47). Av disse er det tydeligvis først og fremst to baner som brukes av Brøndby IF, og de går under navnene bane 1 og bane 2. På bane 1 så jeg for noen år siden reservelagskamp, og da det ble kjent at kampen mot FFK skulle gå på bane 2, var det også klart at jeg til og med ville få en ny bane på samvittigheten. Bane 2 har langt mer fasiliteter enn hva tilfellet var ved bane 1 da jeg var der. Her har man en delvis overbygd tribune på den ene langsiden, i hjørnet ved inngangen har man på den ene kortsiden et slags klubbhus med servering og muligheter for å se kampen fra en verande i andre etasje. Det var gratis inngang, og etter å ha funnet et passende sted å bivåne kampen nederst på den ene langsiden, gikk noen av oss for å handle inn øl fra baren.

Man har mye rart for seg i disse treningskampene, og denne gang skulle det spilles noe så spesielt som 2 x 35 minutter og 1 x 30 minutter. De som er gode i matematikk skjønner raskt at det dermed skulle spilles 100 minutter totalt, og vi var spente på å få se de regjerende norgesmestrene i aksjon igjen. FFK startet da også friskt, men etter noen lovende åpningsminutter tok Brøndby over, og hjemmelaget tok ledelsen i kampens niende minutt. Clement Bischoff sin avslutning fra nesten død vinkel snek seg mellom bena til Jonathan Fischer som deretter så ut til å fomle ballen over streken. FFKs solide sisteskanse gjorde etter dette opp for seg med flere gode redninger i sin hjemby mens Brøndby, og selv om FFK tilsynelatende slet litt med å henge med da Brøndby skrudde opp tempet, var han medvirkende til at det kun sto 1-0 da lagene tok sin første pause.

På tampen hadde Maxwell Woledzi også fått en stor mulighet til å utligne på bakre stolpe, men det må innrømmes at det ville vært noe ufortjent. Etter å ha hentet mer øl fra baren, kunne vi konstatere at den andre omgangen var noe mer jevnspilt. Det var ikke lenger noe voldsomt stormløp fra Brøndby. Selv om FFK nå fikk låne ballen litt mer, klarte de ikke å skape stort offensivt. Det gjorde nå heller ikke Brøndby, og den andre omgangen ebbet ut uten scoringer. Av nykommerne i FFK-drakta så dansken Oskar Øhlenschlæger ut til å kunne være en spennende signering. Før den siste halvtimen ble det gjort en hel rekke bytter, og det satt nok også et visst preg på kampens avslutning. I det 92. minutt scoret uansett Yuito Suzuki et fint mål for hjemmelaget da han på elegant vis vippet inn 2-0 til Brøndby og med det fastsatt sluttresultatet foran det man anslo å være rundt 500 publikummere.

Vi returnerte til Brøndbyøster stasjon med buss, og mens de som hadde base i Helsingborg valgte å ta toget tilbake mot København sentrum og deretter Helsingør for å komme seg tilbake til sin base, ble det ytterligere et par timers svir på MacDonalds pub på undertegnede, min danske venn Morten, og mitt nokså påseilede norske reisefølge. Det var etter hvert tid for å bryte opp og få seg litt mat ved gatekjøkkenet inne på Brøndbyøster stasjon før vi toget inn mot sentrum. På veien dit forsto jeg raskt at planen om ytterligere vertshus-besøk måtte utgå, og at jeg i stedet måtte påta meg rollen som ‘barnevakt’. Det var etter hvert en befrielse da vi kom oss på Flixbus sin nattbuss som skulle ha avreise fra Dybbølsbro fjernbussterminal klokken 23.50.

Utrolig nok hadde noen nøkler blitt med våre venner tilbake til Helsingborg, men Marius så seg villig til å måte vår nattbus på terminalen der slik at jeg kunne plukke de opp. Dermed måtte jeg holde meg våken inntil vi hadde kjørt derfra, men da sloknet jeg også raskt, og bråvåknet idet vi stoppet på ‘vår’ holdeplass på Grålum i 07.30-tiden. Jeg fikk raskt vekket Jon Erik, som tydeligvis hadde vært i dvale siden det øyeblikket vi kjørte fra København, og vi kom oss av en i en fei uten å glemme igjen noe. Min plan hadde faktisk vært å puste ut et par timer hjemme for således å dra til Moss for å se FFK 2 spille treningskamp mot Moss 2. Da Jon Erik litt senere ringte og meldte pass, besluttet jeg meg for å vurdere det på nytt, men sovnet deretter på sofaen noen timer, og det ble aldri noen søndagskamp. Det hadde vært en fin svipptur til Danmark, men den hadde tydeligvis også tatt på litt.

Danish ground # 44:
Brøndby IF v Fredrikstad 2-0 (1-0, 0-0, 1-0)
Friendly (played 2 x 35 min + 30 mins)
Brøndby Ifs anlæg, bane 2, 25 January 2025
1-0 Clement Bischoff (9)
2-0 Yuito Suzuki (92)
Att: Ca. 500 (est)
Admission: Free

Next game: 28.01.2025: Kvik Halden 2 v Eika Krapfoss
Next danish game: ???
Previous game: 25.01.2025: Vanløse IF v BK Avarta

More pics

Lørdag 25.01.2025: Vanløse IF v BK Avarta

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

København var åsted for Fredrikstad Fotballklubbs første treningskamp for året, og derfor hadde jeg nokså tidlig begynt å se på mulighetene for en liten tur ned til den danske hovedstaden. Det var ingen ringere enn Brøndby som skulle være motstander før FFK, og kampens skulle spilles på lørdag ettermiddag. Jeg vurderte både å dra ned fredag og torsdag, og også hjemreise både søndag og mandag ble kikket på, men til slutt valgte jeg en langt enklere og ikke minst rimeligere variant. Men tanke på hvor håpløs den norske kronen er målt opp mot andre valutaer (og kanskje spesielt den danske kronen), var det jo økonomisk sett selvsagt en fordel å gjøre oppholdet så kort som mulig. Det var overfor Jon Erik at jeg først nevnte at det faktisk var mulig å ta nattbuss begge veier til en nokså overkommerlig pris (ca 7-800 kroner tur/retur, var det vel), og således slippe utgifter for hotellovernatting.

Den idéen likte han, og vi endte opp med å bestille med nattbussen til Vy ned til Købehavn fredag kveld, og tilbake med Flixbus omtrent et døgn senere. Dermed var planen lagt, og noen av våre andre venner hadde allerede tidligere på dagen reist ned til Helsingborg for å ha base der. Selv ventet vi til utpå fredagskvelden, men litt etter klokken elleve på kvelden kom Jon Erik for å plukke meg opp og kjøre opp til Grålum. Etter at vi hadde fått parkert, kjøpt inn noe proviant til bussturen, og etter hvert tatt oppstilling på den relevante holdeplassen, kom Vy-bussen snart for å plukke oss opp. Den skulle etter planen bruke sju timer ned til endeholdeplassen ved Dybbølsbro Fjernbussterminal i København, men vi slet begge to med å få sove med det første. Først en stund etter sjåførbyttet i Göteborg ble det litt søvn på undertegnede, og det ble visst med mellom to og tre timers søvn på begge to før vi ankom et litt disig København.

På denne tiden av døgnet var det selvsagt så som så med ting å gjøre og steder som var åpent, men jeg ledet an i retning Hovedbanegården. Idet vi passerte en filial av Lagkagehuset inne på stasjonen, insisterte mitt reisefølge på å innta frokosten der, og selv om det ikke hadde vært min plan, gikk jeg med på det, slik at vi slo oss ned der en liten stund og fikk litt mat i skrotten. Jernbanecaféen var selvsagt også åpen nå, og selv om det i disse dager egentlig er en slags turistfelle, var det der vi deretter slo oss ned noen timer. De andre med base i Helsingborg skulle visst komme i 12-tiden, men jeg hadde planlagt en ekstra lørdagskamp før FFKs treningskamp mot Brøndby. På Vanløse Idrætspark skulle nemlig Vanløse IF også spille treningskamp mot BK Avarta, og det skulle skje allerede klokken 12.00, mens avspark i Brøndby ikke var før klokken 16.00.

Jon Erik hadde bestemt seg for å ikke være med dit likevel, og ville i stedet vente på de andre, så etter at vi hadde fått kjøpt oss periodebilletter for Københavns kollektivtrafikk, pekte jeg ham i retning av The Old English Pub, der han ville vente på de andre. Deretter kom jeg meg selv med et av S-togene i retning Frederikssund, og ble med så langt som til Jyllingsvej stasjon, der jeg hoppet av. Vanløse er en administrativ bydel vest i København kommune, og den var i 2016 hjemsted for drøyt 40 000 innbyggere, selv om den er kommunens nest minste bydel i areal. Det var her i Vanløse at jeg kunne gå de rundt ti minuttene fra Jyllingsvej stasjon og ned til Vanløse Idrætspark, der min første kamp denne dagen skulle finne sted, og hvor jeg ankom med et lite kvarter til kampstart.

Vanløse IF ble stiftet i 1921, men det var i 1970-årene at de virkelig begynte å gjøre seg bemerket. I 1973 vant de daværende 3. division Øst uten å tape en eneste kamp, og rykket opp til 2. division, som på den tiden var nest øverste nivå. Året etter vant de ikke bare den danske cupen etter å ha slått OB i finalen, men de vant også 2. division og sikret seg dermed opprykk til den danske toppdivisjonen for første gang. Der startet de 1975-sesongen med å vinne sine fire første kamper, og Vanløse var serieleder. Selv om de ikke klarte å holde på den ledelsen, endte de på en åttendeplass, som fortsatt er deres bestenotering. I 1976 endte det med sisteplass og nedrykk, men dette året hadde man også gitt debut til et 18 år gammelt stortalent som etter bare noen måneder ble solgt til den tyske storklubben Köln. Denne spilleren var ingen ringere enn Preben Elkjær, men han er ikke den eneste danske legenden med en fortid i Vanløse.

Noen år tidligere hadde nemlig selveste Michael Laudrup startet opp med aldersbestemt fotball i Vanløse, der hans far Finn også hadde spilt. Når sistnevnte etter hvert tok med seg familien og flyttet til Brøndby, ble det der Michael gikk gradene videre, men det startet altså på et vis i Vanløse. Det nærmeste Vanløse har vært en retur til toppdivisjonen var i 1991, da de lenge lå godt an i kampen om opprykk til det som nå hadde fått navnet Superligaen. I stedet gikk det nedover, og i 1995 måtte de ta turen ned i Danmarksserien for første gang på 43 år. Så sent som forrige sesong spilte Vanløse i 3. division, men måtte våren 2024 endte de sist og måtte nok en gang ta turen ned i Danmarksserien, som nå er identisk med nivå fem av dansk fotball. Dagens treningskamp var mot BK Avarta, som på sin side spiller i nettopp 3. division.

Vanløse Stadion skal ha blitt åpnet i 1941, og domineres av den relativt store hovedtribunen på den ene langsiden. Denne minnet meg en god del om tribunen på BK Frems hjemmebane Valby Idrætspark, som jo også ble åpnet i samme tidsperiode. Etter å ha funnet riktig inngang inn på selve tribunen, konstaterte jeg at det var gratis inngang. Gjestene fra Espelunden fikk kampens første sjanse etter tjue minutter, men hjemmelagets keeper hadde tilsynelatende kontroll på headingen som gikk like over. Noen minutter senere var det Vanløse som var frempå etter et fint gjennomspill, men man brukte litt for lang tid, og Avarta fikk blokkert glimrende. Fem minutter før pause satt den imidlertid for vertene, og det var Amin Amhamdi som kjempet inn 1-0. Den ledelsen sto seg ikke spesielt lenge, for i omgangens siste minutt lå ballen på straffemerket, og Mads Walter sendte keeper feil vei og utlignet til 1-1 for de grønne og hvite.

I det 54. minutt hadde Avarta snudd kampen. En avslutning ble blokkert, men Modouba Coker satt inn returen, og det sto 1-2. Timen var passert med et drøyt minutt da Vanløse slo tilbake, og det var en prøvespiller som ble spilt gjennom og kom alene med bortekeeperen. Uansett gjorde han ingen feil, og utlignet til 2-2. Kun tre minutter senere hadde Avarta tatt tilbake ledelsen ved Niklas Toft Kristiansen. 2-3, og i det 72. minutt fikk gjestene ballen i nettet igjen da en Avarta-spiller kastet seg frem og styrte et innlegg i mål, men denne gang ble det annullert for offside. Med 80 minutter på klokken var Avarta nok en gang nære på med et skudd som smalt i aluminiumen høyt oppe på den ene stolpen og som hadde fortjent bedre. Det var det nærmeste vi kom ytterligere nettkjenninger, og dermed endte det med 2-3 og seier til BK Avarta.

Med det sa jeg meg fornøyd, og idet sluttsignalet gikk, hastet jeg tilbake mot Jyllingevej stasjon for å komme meg med toget. Turen skulle nå gå til Brøndbyøster og MacDonalds pub, som var avtalt som møtested før FFKs kamp mot Brøndby. Etter et togbytte på Valby stasjon, gikk jeg som planlagt av på Brøndbyøster stasjon, og kunne et par minutter senere bestille meg en øl mens jeg ventet på mine venner. Noen minutter senere ankom også de, og deretter også en gammel dansk venn, slik at vi kunne lade opp litt der (noe visse av mine venner åpenbart også hadde gjort til gangs mens jeg var på kamp i Vanløse) før vi rettet oppmerksomheten mot FFKs kamp og sette kursen mot det som for meg skulle bli dagens andre kamp.

Danish ground # 43:
Vanløse IF v BK Avarta 2-3 (1-1)
Friendly
Vanløse Stadion, 25 January 2025
1-0 Amin Amhamdi (41)
1-1 Mads Walter (45)
1-2 Modouba Coker (54)
2-2 Trialist (62)
2-3 Niklas Toft Kristiansen (65)
Att: 112 (h/c)
Admission: Free

Next game: 25.01.2025: Brøndby IF v Fredrikstad
Previous game: 15.01.2025: Rolvsøy v Navestad
Previous danish game: 13.03.2022: Brøndby IF v AGF Aarhus

More pics

Onsdag 15.01.2025: Rolvsøy v Navestad

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Et lite døgn etter at jeg – noe senere enn opprinnelig planlagt – hadde kommet meg hjem fra turen til Nederland og Belgia, skulle jeg denne onsdagskvelden også notere meg for min første norske kamp i det nye året 2025. Den skulle finne sted på Evjeplassen, der Rolvsøy skulle ta imot og måle krefter med Navestad. Grunnet et PC-havari kort tid før avreise til Nederland, hadde jeg allerede vært en tur på Rolvsøy denne dagen, og hadde busset forbi Evjeplassen på min vei til Dikeveien. Etter en tidlig middag på Cafe Royal i Østfoldhallen og en tur hjemom, hadde jeg tatt turen over elva igjen, og var klar for å se Rolvsøy fra 6. divisjon teste seg mot Navestad fra 7. divisjon.

Jeg så kampen sammen med Trond Sæterøy, og kunne ikke annet enn å si meg enig i hans betraktning om at det var et nokså imponerende tempo tatt i betraktning både nivået og ikke minst tidspunktet på året. Vi fikk se flere eksempler på gode initiativ og til tider også litt fint pasningsspill. Samtidig ble det også vartet opp med en del sjanser, og der fleste var det foreløpig Rolvsøy som sto for. I kampens 25. minutt fikk vertene også uttelling i form av nettkjenning, og tok dermed ledelsen 1-0. Snaut ti minutter etter hadde de et hjørnespark som ble headet inn, og det sto således 2-0. Det var også stillingen halvveis, og det kan ikke sies å ha vært ufortjent.

Drøyt ti minutter ut i andre omgang hadde Navestad en heading i tverrliggeren, men det var fortsatt Rolvsøy som virket å være det førende laget, og i det 75. minutt økte de også til 3-0. Det virket avgjort, men det virket som om dette målet vekket Navestad for alvor, og tre minutter senere reduserte de. En avslutning ble blokkert av Rolvsøys keeper, men returen ble satt inn, og dermed 3-1. Som om ikke det var nok kjempet de inn nok en redusering ytterligere tre minutter senere, og det sto 3-2 med ti minutter igjen. Navestad kom sterkt tilbake mot slutten av kampen, men klarte ikke helt å hente inn ledelsen som Rolvsøy hadde opparbeidet seg. Det endte altså med seier 3-2 til Rolvsøy, og jeg kunne si meg fornøyd med dagens dont. Årets første kamp på norsk jord var unnagjort, men før den neste i rekken sto en aldri så liten tur til Danmark for tur.

Revisit:
Rolvsøy v Navestad 3-2 (2-0)
Friendly
Evjeplassen, 15 January 2025
1-0 ?? (25)
2-0 ?? (34)
3-0 ?? (75)
3-1 ?? (78)
3-2 ?? (81)
Att: 12 (h/c)
Admission: Free

Next game: 25.01.2025: Vanløse IF v BK Avarta
Next norwegian game: 28.01.2025: Kvik Halden 2 v Eika Krapfoss
Previous game: 12.01.2025: SK Beveren v RAAL La Louvière
Previous norwegian game: 14.12.2024: Moss 2 v Råde

More pics

Søndag 12.01.2025: SK Beveren v RAAL La Louviere

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Etter å ha sett Beerschot og Royal Antwerp spille uavgjort i byderbyet i Antwerpen – det såkalte ‘derby van t’ stad’ – kunne jeg to metroen tilbake mot de sentrale delene av Antwerpen og hente ut min bagasje på byens fantastiske togstasjon. Jeg hadde ytterligere en kamp på menyen denne søndagen, men nå hadde jeg først tid til å hente ut bagasjen og dra for å sjekke inn. Etter en kort metro-tur videre til Groenplaats, kunne jeg orientere meg frem til etablissementet med navnet Living History – Drie Koningen. Det lå i en av de koselige gatene i kvartalet rundt den store katedralen, og jeg hadde betalt 51 euro for overnatting. Jeg fikk låst meg inn og installert meg på rommet, der jeg kunne puste ut litt før jeg gikk ut igjen for å få meg litt mat i skrotten og etter hvert rette oppmerksomheten mot kveldens kamp.

Den skulle finne sted i Beveren, et lite stykke vest for Antwerpen, og det var med metroen at jeg krysset elven Schelde og ble med videre vestover. Siden jeg var litt uoppmerksom, kom jeg meg ikke av på stasjonen der jeg hadde planlagt å bytte til buss, men det ordnet seg på et vis et par stopp senere, og snart kunne jeg bli busset den siste etappen til Beveren. Der kom jeg meg av på en holdeplass en kort spasertur fra Freethielstadion, som var kveldens kamparena. Beveren er for øvrig både en by og en kommune, og sistnevnte har et innbyggertall på rundt 50 000. Ut mot elven Schelde ligger havnen Waaslandhaven, med Antwerpens enorme havneområder på motsatt side. Det hele føles da også som en del av Antwerpen-området, selv om elven Schelde også er grense mellom provinsene Antwerpen og Øst-Flandern.

Også her i Beveren er det en nokså innviklet historie hva gjelder fotballen, så det gjelder å holde tunga rett i munnen. Klubben som nå heter KSK Beveren spilte seg i 1960-årene raskt opp fra fjerde nivå til toppdivisjonen, og endte opp med å vinne den belgiske ligaen i både 1979 og 1984, i tillegg til cuptitler i 1978 og 1983. Nå skal jeg prøve å ikke gjøre det mer innviklet enn nødvendig, men denne klubben er imidlertid ikke identisk med klubben som i dag representerer Beveren på nivå to. KSK Beveren havnet nemlig i problemer, fornyet ikke sin lisens, og la ned sitt A-lag i 2010. Kort fortalt har de senere startet opp igjen i regionale ligaer, og samtidig inngått en slags avtale med nåværende SK Beveren. Sistnevnte ble i 1936 stiftet som Red Star Haasdonk, og hadde gjort nokså lite ut av seg da de rundt årtusenskiftet endret navn til Red Star Waasland.

Etter å ha rykket opp til nivå to i 2004, endret de i 2010 navn til Waasland-Beveren og flyttet inn på Freethiel Stadion i Beveren (som nå sto ledig etter at KSK Beveren hadde trukket sitt lag). I 2012 senere sikret de seg opprykk til øverste nivå, og i 2020 ble klubben overtatt av amerikanske eiere som to år senere kunne røpe at de faktisk hadde kommet til enighet med KSK Beveren om å dele den originale klubbens historie! Temmelig spesielt, men i den forbindelse fikk de ta navnet SK Beveren i 2022 – året etter at de hadde rykket ned fra toppdivisjonen. På nettet hadde jeg på forhånd betalt 12 euro for en billett på den ene kortsiden, og etter å ha tatt meg innenfor, valgte jeg å stikke innom klubbens bar. Her måtte man gå til innkjøp av et eget kort som deretter må fylles på med penger før man betaler med det i baren, og jeg fylte på for en øl før kamp og en øl i pausen.

Hva gjelder Freethielstadion, skal det ha blitt åpnet i 1938 og er en del av et større kompleks som faktisk inneholder et tosifret antall fotballbaner, samt diverse haller og fasiliteter for flere andre idretter. Freethielstadion var hjemmebane for den originale KSK Beveren frem til de som nevnt la ned sitt A-lag i 2010, og deretter for nåværende SK Beveren. KSK Beveren spiller for ordens skyld i disse dager i 1e Provenciale Oost-Vlaanderen, som opererer på nivå 6 av belgisk fotball, og de benytter vanligvis en av de øvrige banene på komplekset, men jeg nevner det fordi den tidligere nevnte avtalen mellom klubbene gjør at de også spiller et antall kamper på hovedstadionet. Freethielstadion består av frittstående tribuner. Kortsiden jeg befant meg på ruvet i likhet med den ene langsiden mer i høyden enn den andre langsiden, mens de langt mindre fasilitetene på den siste kortsiden (som er den eneste under åpen himmel) virket avstengt og ikke i bruk.

Det er to som skal direkte opp, mens de fire neste får muligheten via kvalifisering. SK Beveren lå før kampen på en femteplass, og skulle nå opp mot nettopp laget som la beslag på andreplassen; nemlig RAAL La Louvière. Det skilte ti poeng mellom de to, som også hadde RWD Molenbeek og Patro Eisden mellom seg. På toppen av tabellen var det for ordens skyld Zulte Waregem som ledet an med sju poengs luke ned til La Louviére. Jeg skal imidlertid ikke dvele særlig mye ved det som skjedde ute på matta i Beveren denne søndagskvelden, for det var tamme greier. To lag som kansellerte hverandre sørget for en meget sjansefattig affære, og det hadde egentlig ikke vært noen situasjoner å notere seg da lagene gikk til pause på stillingen 0-0.

En retur til klubbens bar i pausen var egentlig høydepunktet så langt, og ute på banen fortsatte det i samme spor også etter hvilen. Det meste skjedde på midtbanen, og det ble med noen tilløp og halvsjanser. La Louvière kunne nok absolutt ha utnyttet en av disse bedre, men det stoppet opp for begge lag når man nærmet seg motstanderens mål. Det som må sies å ha vært kampens desidert største sjanse kom først et par minutter på overtid, og den kom fra et hjørnespark for hjemmelaget. Corneren ble stusset videre, og en Beveren-spiller kastet seg frem og stupheadet, men avslutningen gikk like utenfor. Dermed endte det målløst, og bortelaget kunne ta med seg ett poeng tilbake til Vallonia mens ett poeng også ble igjen her i Flandern.

Dette var også turens siste kamp, og jeg skulle etter planen fly hjem mandag ettermiddag, men som tidligere nevnt hadde jeg allerede på lørdag fått beskjed fra Brussels Airlines om at så ikke ville skje. Jeg hørte ikke mer enn at flyvningen var kansellert, og det var kun ved en slags tilfeldighet at jeg senere fant ut at jeg hadde blitt booket om til avreise grytidlig tirsdag morgen, og via Zürich(!). Mens jeg tilbragte søndagskvelden med å hygge meg i skjenkestedene i området rundt Grote Markt og katedralen, hadde jeg også tid til å få sjekket reiseruta til flyplassen og også booke hotell for ytterligere et døgn, som jeg også valgte å tilbringe i Antwerpen. På mandagen var jeg innom Leonardo Hotel med bagasjen, og var deretter turist i Antwerpen i noen timer før jeg etter hvert sjekket inn. Etter en liten tur ut igjen på kvelden, var jeg likevel tidlig i seng siden jeg skulle grytidlig opp for å starte hjemreisen. Jeg landet omsider på Gardermoen et drøyt døgn senere enn opprinnelig planlagt.

Belgian ground # 4:
SK Beveren v RAAL La Louviere 0-0 (0-0)
Challenger Pro League
Freethielstadion, 13 January 2025
Att: ???
Admission: 12 euro

Next game: 15.01.2025: Rolvsøy v Navestad
Next belgian game: ???
Previous game: 12.01.2025: Beerschot VA v Royal Antwerp

More pics

This trip on a map

Søndag 12.01.2025: Beerschot VA v Royal Antwerp

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Etter lørdagen med base i Brussel, var det nå på tide å forlate den belgiske hovedstaden med kurs nordover mot Antwerpen, der det var planlagt å avslutte turen med en dobbel denne søndagen. Jeg fikk pakket sammen tingene og sjekket ut fra Hotel Windsor, tuslet via Grand Place og videre til togstasjonen Bruxelles Central, der jeg etter hvert kom meg med et tog mot Antwerpen. Jeg forlot Brussel med et bedre inntrykk enn sist, men likevel føltes det også denne gang fint å dra videre til Antwerpen, og det er ikke bare fordi fransk ikke er like dominerende i denne nederlandsk-talende delen av landet. Det er sikkert også medvirkende til at jeg har likt meg bedre i Antwerpen, men sistnevnte er også en fin by. Ved ankomst kunne jeg for øvrig konstatere at byens jernbanestasjon fortsatt er den flotteste jeg har besøkt, og det er jo selvsagt heller ikke uten grunn at den regnes blant verdens flotteste togstasjoner.

Antwerpen ligger nord i Belgia, ikke langt fra den nederlandske grensen. Den er Belgias nest største by, og byens innbyggertall har passert en halv million. Antwerpen er også en av verdens største havnebyer, og byens havneområdet huser også hele fem oljeraffinerier og en kraftig konsentrasjon av petrokjemisk industri. En annen næringsgren lange tradisjoner er diamanthandelen, og det er ikke uten grunn at Antwerpen er kjent som verdens diamant-hovedstad. Her i Antwerpen alene finnes det fire diamantbørser. Byen var også vertskap for sommer-OL i 1920, som for øvrig var den første olympiaden der man tok i bruk OL-flagget vi kjenner i dag. Jeg hadde betalt 51 euro for å overnatte ved et etablissement med navnet Living History – Drie Koningen, inne i den gamle sentrumsdelen i det idylliske området rundt den store katedralen. Jeg hadde imidlertid skjønt at dette var et selvbetjent etablissement, og min forespørsel om å få slenge fra meg bagasjen ble kun besvart med et tilbud om å få sjekke inn et par timer tidligere for ekstra betaling.

Det var ikke det jeg var ute etter, og det var uansett fortsatt ikke tidlig nok med tanke på å rekke dagens første kamp. Derfor valgte jeg bare å heller betale for å oppbevare bagen noen timer i et oppbevaringsskap på Antwerpen stasjon, og kunne deretter rette oppmerksomheten mot fotballen jeg hadde kommet før. Min første kamp for dagen var heller ikke et hvilket som helst oppgjør, for det var det store byderbyet mellom Beerschot og Royal Antwerp, og jeg hadde i forkant betalt 22 euro for en billett. Etter å ha anbragt bagasjen i trygghet, kunne jeg ga ned i metro-stasjonen Diamant og bli med et av metroens tog sørvestover til stoppet Schijfwerper, like i nærheten av Olympisch Stadion, der kveldens derby skulle gå av stabelen. Ved et vannhull på utsiden av stadionet, påtraff jeg de to nordmennene jeg hadde møtt i Brussel dagen før, og de kunne heldigvis by på en øl da terminalen ikke ville godta noen av mine kort.

Den belgisk fotballen synes å være full av klubber som har gått konkurs, kjøpt andres ‘lisenser’ og senere ‘gjenoppstått’ som en arvtaker ved at en annen klubb tar opp arven. Dette er også tilfelle hva gjelder Beerschot. Den opprinnelige Beerschot VAC (Voetbal en Atletiek Club) ble stiftet i 1899, og vant den belgiske ligaen hele sju ganger i mellomkrigsårene, og den belgiske cupen to ganger i 1970-årene, før den fikk konkurs i 1999; kun tre måneder før den skulle feiret 100-årsjubileum. Nesten umiddelbart valgte Germinal Ekeren (som på sin side ble stiftet i 1920) å endre navn til Germinal Beerschot og flytte fra sin base nord i Antwerpen til Olympisch Stadion. Denne klubben hadde allerede vunnet cupen i 1997, og fulgte opp med en ny cuptittel i 2005 før de igjen endret navn til Beerschot AC. Også denne klubben gikk konkurs i 2013, men historien slutter ikke der, for nå kom den lokale klubben FC Wilrijk på banen. Den hadde blitt stiftet i 1921, og gjort lite ut av seg på den nasjonale scenen inntil de etter Beerschot ACs endelikt bestemte seg for å ta på seg rollen som ytterligere en arvtaker ved å både ta Beerschots lilla farger og endre navn til FCO Beerschot Wilrijk.

Dette var en umiddelbar suksess, for 8 500 tilskuere møtte opp for å se sesongpremieren 2013/14, da klubben spilte på nivå fem av belgisk fotball. Grunnet publikumstallene måtte også klubben spille sine hjemmekamper på Olympisch Stadion, og tilskuerrekorden for nivået ble slått flere ganger i løpet av den sesongen. Ikke minst var det nesten 12 000 som måtte opp til for å se seriefinalen mot KFC Katelijne-Waver, der de vant og sikret opprykket. Et andre strake opprykk fulgte, og egentlig også et tredje, selv om det sistnevnte i 2016 egentlig betød at man forble på nivå tre grunnet en omstrukturering i den belgiske pyramiden. Et år senere sikret de seg imidlertid opprykk til nivå to, og i 2018 ble de kjøpt opp av den samme saudiarabiske prinsen som var inne på eiersiden i Sheffield United. Året etter fjernet de Wilrijk-navnet og endret til dagens Beerschot VA, og i 2020 kunne de feire opprykk til øverste divisjon. Selv om det ble nedrykk i 2022, endte forrige sesong med nytt opprykk, slik at de er tilbake blant eliten.

Som man kanskje skjønner av navnet, var Olympisch Stadion OL-stadionet som ble bygget for 1920-lekene i Antwerpen, da det i tillegg til fotball ble brukt til både friidrett, hestesport, landhockey, turn, moderne femkamp, rugby union, tautrekking og vektløfting. Det ryktes at stadion-artkitekten fremfor noen; skotten Archibald Leitch, kan ha hatt en finger med i spillet, for han var i hvert fall på flere besøk her i forkant av lekene. Både løpebanen og en del andre ting fra den tiden er nå borte, og anlegget gjennomgikk en renovering rundt årtusenskiftet. Stadionet går for øvrig også under navnet Kielstadion, og har i dag en kapasitet på 12 771 tilskuere over fire separate tribuner. Selv hadde jeg billett til den ene kortsiden, og jeg vet om minst én person her hjemme som er opptatt av OL-historie og vil være misunnelig på dette besøket.

Tabellen var ikke så lystig lesning for Beerschot-folket, for de lå helt sist med seks poengs luke opp til nest-jumbo Kortrijk, så de var avhengige av å begynne å sanke litt poeng. Erkerivalene Royal Antwerp lå på en femteplass, og kunne med seier ta seg forbi både Anderlecht og Union Saint-Gilloise, mens det var en solid luke videre opp til tetduoen Genk og Club Brugge. Røyken etter et fykverkeri- og pyro-show hadde knapt lagt seg da Thibaud Verlinden sørget for at vertene fikk en kjempestart. Kun 16 sekunder var spilt da han fant nettmaskene og sørget for hjemmeledelse 1-0. Etter 25 minutter kunne de lilla doblet ledelsen på et innoverskrudd frispark, men heading på bakre stolpe gikk like utenfor. Med fem minutter til pause traff Beerschot stolpen, og deretter ble det ropt på straffespark. Det ble først ignorert av dommeren, men VAR grep inn og sendte ham til skjermen, og det ble etter noen minutter dømt straffespark. Det ble imidlertid reddet mesterlig nede ved stolpen av bortelagets keeper, og 1-0 var dermed fortsatt stillingen ved pause.

Hjemmeledelsen var heller ikke ufortjent, og jeg hadde for lengst begynt å angre litt på at jeg hadde backet gjestene på oddsen. I det 54. minutt var Beerschot frempå igjen, og da bortekeeperen måtte gi en retur, pirket de ballen i mål, men det ble annullert. Fem minutter senere utlignet i stedet Tjaronn Chery for Royal Antwerp på et frispark fra rundt 20 meter, som endret retning i et hode i muren og gikk i mål til 1-1 rett foran bortefansen som feiret med å kaste bluss over på hjemmeseksjonene. Med ti minutter igjen trodde Beerschot at de hadde tatt tilbake ledelsen fra en corner da de utnyttet nøling hos gjestene til å pirke ballen over streken, men igjen grep VAR inn og annullerte; muligens for angrep på keeper. Muligens begynte også de nå å bli lei av VAR, som i tillegg hadde sett på ytterligere to potensielle straffespark for vertene. Men ingen av lagene klarte å få et vinnermål, og dermed endte det såkalte «derby van t’ stad» med uavgjort 1-1 poengdeling.

Som vanlig i Belgia ble det ikke opplyst om noe tilskuertall, men det hadde vært godt oppmøte og en fin derby-ramme. Selv skulle jeg også få med meg en kveldskamp, men før den tid hadde jeg mer enn nok av tid til å returnere til Anwterpen togstasjon for å hente ut bagasjen og dra for å sjekke inn. Etter en ny kort metro-tur til Groenplaats kunne jeg orientere meg frem til min base for kvelden, der jeg fant nøklene som avtalt og fikk installert meg på rommet. Jeg hadde nå også tid til å både puste ut litt og deretter få seg en matbit før det var på tide å komme seg vestover mot Beveren og turens siste kamp. Samtidig måtte jeg også begynne å kikke på hoteller for ytterligere en natt, for etter at flyet mitt hjem på mandagen hadde blitt innstilt, hadde jeg nå tydeligvis blitt booket om til en hjemreise på tirsdag – via Zürich!! Men mer om alt dette i neste kapittel.

Belgian ground # 3:
Beerschot VA v Royal Antwerp 1-1 (1-0)
Pro League
Olympisch Stadion, 12 January 2025
1-0 Thibaud Verlinden (1)
1-1 Tjaronn Chery (59)
Att: ???
Admission: 22 euro

Next game: 12.01.2025: SK Beveren v RAAL La Louvière
Previous game: 11.01.2025: RWD Molenbeek v RFC Liège

More pics

This trip on a map