Torsdag 25.07.2013: Dunstable Town v Luton Town XI

Etter en full english breakfast på puben Moon Under Water vis-à-vis Britannia Hotel, gikk jeg den korte veien til Wolverhampton jernbanestasjon og tok den korte togturen til Stafford, hvor jeg byttet til toget mot London Euston. Jeg valgte å spasere den korte strekningen fra Euston til St. Pancras, men med glødelampa som varmet på himmelen var det en svett opplevelse slepende på en bag. Jeg fant frem til riktig plattform, og snart kom toget mot Bedford som skulle frakte meg til Luton. Vel fremme i Luton så jeg sporenstreks at det var blitt betydelige forandringer på byens jernbanestasjon om området rundt siden min siste visitt. Det som tidligere var en utgang mot sentrum via fotovergang til sidegata Bute Street, har nå blitt en voldsom og helt åpen plass der det er lagt til rette for busstrafikk på utsiden. Jeg dreide til høyre ut av stasjonen og gikk de få meterne ned den foreløpig ubenyttede Station Road, og fikk kjapt sjekket inn på Comfort Hotel.

Etter å ha slappet av litt på hotellet tok jeg igjen beina fatt og beveget meg utover mot Dunstable Road. Snart svingte jeg opp foran Kenilworth Road, hjemmebanen til Luton Town. Jeg tok en omhyggelig runde rundt banen, slik jeg ikke fikk mulighet til ved mitt besøk våren 2010, og det er helt vanvittig å se hvor inneklemt anlegget faktisk er! Etter å ha brukt en halvtimes tid på å kjempe meg gjennom horder av burkaer og den slags i Bury Park-området, returnerte jeg til Luton sentrum og inntok en pubmiddag på The White House.

Rett utenfor denne puben sto jeg etter hvert og ventet på buss X31 som skulle ta meg til Dunstable, og sjåføren lovet å si fra når jeg skulle av. Dunstable er jo ikke lagt fra Luton, og de to har jo delvis vokst sammen, men bussen brukte likevel godt over halvtimen på melkeruten før sjåføren gå tegn til at vi nærmet oss mitt stoppested. Rett ved holdeplassen lå puben og restauranten The Bird in Hand, og jeg tok en rast der for å kjøle meg ned med en j2o før dagens første pint ble bestilt.

Men en snau time til kampstart svingte jeg inn Creasey Park Drive som fører til Dunstable Towns hjemmebane. Jeg hadde vært noe spent på hva som ville møte meg, og etter å ha betalt mine £10 i inngang kunne jeg konstatere at det er en komplett forvandling som har foregått. Creasey Park slik jeg kjente den fra bilder var totalt ugjenkjennelig, der den var forvandlet til et moderne og funksjonelt anlegg (men akk så kjedelig og blottet for karakter). Hovedbygningen på den ene langsiden huser fine fasiliteter, men klubbhusets bar kunne da virkelig vært større! Det fantes ikke sitteplasser, men på siden var det bord og benker. Og i bakkant hadde klubben et eget større barlokale som virket å være forbeholdt sponsorer, VIP-gjester og de to lagenes personell. På motsatt langside står en liten moderne sittetribune av den prefabrikerte typen, mens en enda mindre variant står på nærmeste kortside. På bortre kortside er det kun en gressvoll, men hele anlegget er gjerdet inn. Klubben deler for øvrig Creasey Park med AFC Dunstable.

På utsiden av baren kom jeg i prat med en dresskledd og piperøykende herre som viste seg å være club secretary Paul Harris. Han fortalte at rivaliseringen mellom de to Dunstable-klubbene ikke var all verden, da Town var mer opptatt av noe større fisker i regionen, slik som Hitchin Town, St Albans City og til og med Stevenage. I tillegg mente han det ikke var tilfelle, slik jeg trodde, at mange Dunstable-fans også holder med Luton Town. Mange ser visstnok i stedet på de som en rival. I sin bok «Home of non-league football» fra 2002 sier forfatter Peter Miles følgende om Creasey Park: «The ugly barn-like grandstand is in complete disrepair, with every pane of glass in the glazed stand ends being broken and the roof having numerous gaping holes. Creasey Park is one of the few ground that would definitely benefit from knocking down the existing stand and replacing it with a shiny new modern structure». Mr. Harris kunne fortelle at de lokale myndigheter (som nå eier anlegget) har spyttet inn £3 millioner av de rundt rundt £3,5 millionene det har kostet, og han virket svært tilfreds med resultatet. Den eneste som irriterte ham var plasseringen av laglederbenkene, som de mot hans og andres råd har plassert noe merkelig med den følge at de sperrer for utsikten fra ståplassene foran langsiden ved klubbhuset.

Med Luton Towns tette kampliste i denne perioden, var det ingen overraskelse at Luton ankom med en blanding av unggutter, reserver, og til og med et par prøvespillere. Mr. Harris var noe tvilende til hva hjemmelaget ville få ut av det, og mente de muligens kunne hatt bedre nytte av en kamp mot et toppet Hitchin eller St Albans. Han beklaget at det (for tredje kveld på rad for meg) ikke var noe kampprogram for dagen, og forklarte det med at trykkeriet var i ferd med å bytte utstyr, og kun ville kunne tilby program i svart/hvitt – noe han mente ikke var anledningen verdig. Bedre enn ingenting spør du meg, men det får så være..

Dunstable Town hadde noen dager i forveien knust Isthmian North-laget Ware 6-0 (nok et signal om at de blir å regne med), og tok en form for kontroll etter en nølende start på kampen. Mr. Harris var raskt ute med å kommentere at Lutons meget mørke blå drakter gikk i ett med dommerens svarte, uten at noen syntes å reagere på dette ute på banen. Det var uansett vertene som skapte det meste som kom av sjanser, og Adam Watkins fyrte av et skudd som suste over tverrliggeren. Vi hadde såvidt passert halvspilt omgang da Watkins sendte i vei et frispark som spissen Lee Roache headet tilbake til makker Matt Nolan, som umarkert og fra kort hold kunne heade inn 1-0 bak Lutons nye keeper Eliot Justham. Luton begynte å yppe seg da klokka tikket mot pause, men hjemmeforsvaret virket vel organisert og hadde god kontroll på gjestenes offensive trekløver bestående av Jake Wooley, Moses Ashikodi og Zane Banton.

Dunstable Town var jo totalt suverene i sin ferd mot tittelen i forrige sesongs Spartan South Midlands League, der de gikk ubeseiret gjennom seriespillet samtidig som de sikret seg The Treble med triumfer også i Spartan South Midlands League Challenge Trophy og Bedfordshire Premier Cup. Jeg har en stund gitt uttrykk for at de sammen med Darlington 1883 er nykommerne jeg tror vil ha mest å fare med på step 4 kommende sesong. Med forfriskninger fra baren kunne jeg i pausen høre Mr. Harris’ syn på saken, og på spørsmål om ambisjoner for sesongen smattet han på snadda og sendte meg et megetsigende blikk før han rett og slett uttalte: «Very high». Min påstand er at de garantert vil kunne kjempe om tittelen i Southern League Division One Central, men det virket på meg som om klubben også har enda større ambisjoner enn som så. Klubbnavnet Dunstable Town er jo ikke ukjent med ambisjoner, og en tidligere versjon av klubben ble jo kjent for med voldsomme lønninger å tiltrekke seg aldrende stjerner som George Best, Jeff Astle og Tony Currie før den gikk under. Dunstable Town var også klubben der Reading kjøpte stjernespissen Kerry Dixon fra, så det er nok av kjente navn som har trådt gressmatta her.

Det viste seg å være 654 tilskuere, og en del av disse hadde tatt den korte veien fra Luton. Og det var nok flere enn Lutons keeper som ble tatt på senga da hjemmelaget rett fra avspark fosset i angrep, og Lee Roache sendte i vei et skudd fra skrått hold. En passiv keeper Justham gikk stille og rolig for å kontrollere ballen utenfor bortre stolpe, men fikk nok et lite sjokk da den smalt i stolpen bak ham. En forsvarer fikk klarert, og kanskje var dette en vekker for The Hatters. Snart tok nemlig Luton over mer, spesielt etter at Ashikodi ble erstattet av en meget frisk Alex Wall. Han skapte umiddelbart mer problemer for vertenes forsvar, og fikk en gyllen mulighet til å utligne da han driblet vekk to forsvarere. Hans lobb over keeper Jamie Head gikk imidlertid hårfint utenfor stolpen.

 

Kampen sto og vippet, og mens Luton (ofte med Wall involvert) flere ganger var farlig frempå var ikke vertene ufarlige. Og etter 73 minutter vant Nathan Frater en hodeduell inne i feltet til Luton. Ballen ble dempet av Lee Roache som satt den i mål over Lutons keeper. Dermed 2-0, og ikke ufortjent at Roache var målscorer, da han var et stadig uromoment. Han hadde da også scoret hat-trick i den nevnte kampen mot Ware noen dager tidligere. Luton presset voldsomt mot slutten, og hadde fortjent en redusering. Men keeper Jamie Head leverte to feberredninger på avslutninger fra kaptein Matt Robinson og den nye signeringen Jim Stevenson. Dermed endte det med 2-0 seier til Dunstable Town, som skal bli morsomme å følge ved sesongstart.

For høflighets skyld tok jeg en siste pint før jeg takket for meg og ønsket Paul Harris lykke til kommende sesong. For øvrig klarte han inkludere min visitt i sin kamprapport. Etter å ha ventet en stund på Houghton Road kom omsider buss nummer 7 som bragte meg tilbake til Luton. Området foran jernbanestasjonen er tilsynelatende ennå ikke åpnet for busstrafikk, så jeg gikk av nederst i Hatters Way – ikke langt fra Kenilworth Road – og spaserte det snaue kvarteret tilbake til hotellet.

 

English ground # 116:
Dunstable Town v Luton Town XI 2-0 (1-0)
Pre-season friendly
Creasey Park, 25 July 2013
1-0 Matt Nolan (24)
2-0 Lee Roache (73)
Att: 654
Admission: £10
Programme: None

 

Next game: 26.07.2013: Margate v Ramsgate
Previous game: 24.07.2013: Bilston Town v Boldmere St Michaels

 

More pics 

 

 

 

 

25.07.2013: En spasertur i Luton

Før jeg satt kursen mot Dunstable for å se Dunstable Town v Luton Town benyttet jeg anledningen til å ta en spasertur rundt Kenilworth Road og kikke nærmere på hjemmebanen til Luton Town, da jeg ikke fikk tid til dette ved mitt forrige besøk våren 2010. Det er helt vanvittig å se hvor inneklemt stadionet er! Man ser det trange smuget bak den ene langsiden med VIP-bokser der Bobbers Stand tidligere sto. Videre ser vi borte-inngangene i Oak Road, der det er så inneklemt at inngangene går under under noen soverom. Og Main Stand som ligger med den travle veien Hatters Way som nærmeste nabo (dette se bl.a på nest siste bilde). 

More pics 

 

 

 

Onsdag 24.07.2013: Bilston Town v Boldmere St Michaels

Min vertinne hadde tatt formiddagen fri, og det planlagte 10.00-toget ble byttet ut med avgangen en time senere. Nok en gang var det bare såvidt jeg rakk toget, og drosjekusken viste meg noe overraskende tillit ved å gi meg hele hans filtpose med penger slik at jeg kunne veksle selv på veien. Cambridge er forresten en av byene som virker ha så godt som utelukkende anglosaksiske taxisjåfører, noe som ikke er hverdagskost rundt om på øya. Vel, snart satt jeg på toget til Birmingham New Street – en linje jeg tidligere har undret meg over bruker så lang tid. Toget kommer vel fra Stansted, og går via Peterborough og Stamford, helt opp til Leicester og Nuneaton før det vender sørvestover mot The Second City. Derfor bruker det hele 2 timer og 38 minutter fra Cambridge – ikke mange minuttene kortere enn hva det tar å reise ned til London Kings Cross og bytte til tog fra London Euston til Birmingham. Jeg hadde i hvert fall Non League Paper å begrave nesa i, og etter hvert kunne jeg bytte til tog fra Birmingham New Street til Wolverhampton.

Den glødende kula på himmelen gjorde seg igjen gjeldende da jeg hoppet av i Lady Wulfruns hjemby. Britannia Hotel lå ideelt plassert et par minutters gange fra stasjonen, og med sentrum på dørstokken. Da jeg ikke hadde spist siden kvelden før, valgte jeg å ta en liten matbit på puben Moon Under Water tvers overfor hotellet. Deretter tok jeg beina fatt og orienterte meg frem nordover til Molineux Stadium. Jeg beveget meg langsomt rundt det overveldende anlegget mens jeg knipset bilder. Til tross for min aversjon mot moderne anlegg og den moderne toppfotballen, må det sies at jeg synes deler av Molineux tok seg ok ut fra utsiden. Dessverre vet jeg at innsiden ikke ville begeistret. Man får inntrykk av at det er en historisk storklubb som spiller der, og ikke en tredjedivisjonsklubb (for å bruke et gammelt og langt mer logisk begrep) slik Wolves nå er. Jeg tok farvel med statuene av Billy Wright og Stan Cullis og beveget meg igjen tilbake mot sentrum. Etter en rast og dusj på hotellet var jeg igjen på farten, men ikke før jeg hadde inntatt en noe tidlig pubmiddag i form av en mixed grill.

Denne dagen var den som hadde voldt meg mest hodebry under planleggingen. Den opprinnelige planen hadde vært å se Great Yarmouth Town v Wroxham, men få dager etter jeg blinket ut denne, ble den avlyst. Valget falt deretter på Kent-oppgjøret Whitstable Town v Dover Athletic, men snart ble også denne flyttet til dagen før. Jeg ble stående med en bindende hotellreservasjon i Gillingham, mens jeg sonderte alternativer i nærheten. Da jeg kom over kampen Bilston Town v Boldmere St Michaels ble jeg imidlertid raskt fristet til å la hotellbooking være hotellbooking og anse de £32 som tapt for i stedet å reise til Wolverhamptons sørøstlige utkant. Jeg hadde nemlig kort tid i forveien lest meg opp litt på Bilston Town og deres spennende historie, og jeg falt omsider ned på dette som valg av destinasjon.

Min Wolves-kompis Phil hadde meldt interesse for å være med, men hadde kun få timer tidligere kommet hjem fra Chesterfield og orket ikke likevel. Han advarte imidlertid om at Bilston er et svært dårlig område der jeg kunne risikere å bli både knivstukket, ranet, øksedrept og det som verre var. Det skal dog mer til for å skremme meg fra å gå på kamp, og derfor gikk jeg rett før klokka 18 den korte veien ned til Metro-holdeplassen Wolverhampton St. George’s, som er det nordvestlige startpunkt for trikkene til Birmingham Snow Hill. Jeg betalte £4,20 for en returbillett, og gikk etter snaue ti minutter av på Bilston Central.

Selv med utprintet kart måtte det et minutts tankevirksomhet til før jeg forstå hvilken vei jeg skulle, og da jeg først langet ut i riktig retning var det en enkel sak å finne frem langs gangstiene som førte inn i Queen Street. Snart så jeg klubbens stadion, som man raskt forstår ikke er noe vanlig step 7-anlegg. Hovedtribunen ut mot veien bar klubbens navn i store bokstaver, og denne tribunen huser nok alene flere tilskuere enn de fleste klubber på step 7 kan drømme om å ha på sine kamper. ‘The Steelman Bar’ var imidlertid stengt, men nederst på denne langsiden var det flere biler som kjørte inn en port. Klokka var nesten halv sju da jeg gikk gjennom denne åpne porten og så at det var spillere som parkerte bak det ene målet.

Klubbens stadion bærer også navnet Queen Street, og er nokså spesielt. Stort sett det som er av fasiliteter er på langsiden med den nevnte hovedtribunen, som også inneholder klubbens bar, kontorer, garderober etc. På den motsatte langsiden ruver en meget original struktur over anleggets murer. Grunnet den meget travle hovedveien Black Country Route som går rett på utsiden, har man satt opp en rekke meget spesielle barrikader/gjerder (i mangel av et bedre ord) i klubbens oransje farge, og disse går i ett og svinger rundt for å dekke også deler av kortsidene.

Etter en runde for å fotografere litt kom jeg i snakk med en kar som var til stede for å se sin sønn spille høyreback for Boldmere St Michaels, som hører hjemme i Sutton Coldfield-området. Han hadde tatt turen fra Tamworth, der han nå bodde, men viste seg være Birmingham City-supporter som delte min frustrasjon over den moderne fotballen, og nå heller fulgte sønnens lag. Ved siden av sto en kar i samme kategori, en lokal Bilston-kar (og Aston Villa-supporter) som nå stort sett nøyde seg med å følge Bilston Town. Han hadde fulgt klubben siden barnsben av, og var en meget interessant samtalepartner denne kvelden, der han gladelig fortalte om klubben og området generelt. Bilston-området har en fortid som viktig senter for stålindustri (derav klubbens kallenavn ‘The Steelmen’), men det var etter denne industriens nedgang at det gikk nedover med lokalområdet. Samtidig gikk det etter hvert nedover også med klubben, som tidligere var en lokal non-league-storhet med fortid i Southern League.

Jeg hadde merket meg at klubben endte forrige sesong på 2. plass (etter AFC Smethwick) i West Midlands (Regional) League Division One – som er tilsvarende non-leagues step 7. Imidlertid virket det på nettet være noe uenighet om klubben i 2013/14-sesongen ville spille i ligaens Division One eller Premier Division. Dette hadde ifølge min sidemann bakgrunn i at man på en eller annen måte ikke oppfylte ligaens krav. Om dette var stadionmessig er det for meg en gåte, for jeg har selv besøkt anlegg på både step 6, step 5, og step 4 som ikke er bedre enn dette! Den eneste klubben jeg har besøkt i denne aktuelle ligaens Premier Division er Lye Town, og jeg kan på ingen måte se at den skulle være noe bedre rustet, der de i tillegg deler den ene langsiden med cricketbanen ved siden av, og sidelinjen rett og slett markeres med et tau! I tillegg nevnte vedkommende en rekke andre anlegg i divisjonen som han mente var langt simplere enn Lye Towns Stourbridge Road. Og når man vet at Guildford City også fikk godkjent sitt forferdelige anlegg for spill på step 4, kan man begynne å lure. Min sidemann mente at personer høyt oppe i West Midlands FA rett og slett har et horn i siden til Bilston Town.

Klokka var passert 19 med nesten ti minutter da baren endelig åpnet, og etter å ha tatt rede på at det heller ikke i kveld ville bli avkrevd inngangspenger, kunne dagens første Strongbow inntas. En representant for klubbledelsen bekreftet det min sidemann hadde fortalt, og fortalte at en anke ville bli behandlet av FA på fredagen (altså to dager etter min visitt). Han sa jeg gjerne måtte ringe formannen på kveldstid etter min hjemkomst for å forhøre meg om utfallet. Jeg fikk tak i en pin til min samling, før min samtalepartner fra tidligere avslørte at hans kone var programansvarlig, og muligens ville gjøre et intervju med meg for neste program (heldigvis ble ikke dette noe av)! Hun beklaget at det ikke var noe program i dag, men låste opp et skap fullt av gamle programmer og sa jeg gjerne måtte ta et par. Ikke før hadde jeg valgt ut et program fra 2003/04-sesongen, før en annen representant fra ledelsen kom ilende med to programmer fra fjorårssesongen som han hadde klart å grave frem til meg.

Vi tok oppstilling utenfor baren for å se kampen sparkes i gang, og uten hverken lagoppstillinger eller det minste snev av kamprapporter i ettertid er det vanskelig å gjengi det som utspilte seg på Queen Street denne kvelden. Men allerede etter et par minutter tenkte jeg å benytte anledningen til å fylle på med en ny Strongbow før kampen satt seg. «You just missed a goal, mate» fortalte min samtalepartner da jeg kom ut. Vantro måtte jeg konstatere at gjestene hadde tatt ledelsen etter kun noen minutters spill. Jeg la raskt merke til hjemmelagets keeper Sam Astley, som utmerket seg med en veldig størrelse og voksent magemål. Han var omtrent på størrelse med undertegnede, og så ut til å ha tilbragt mye tid på både pub og gatekjøkken, uten at det syntes være noen hindring for ham. Min sidemann fortalte at han var på tampen av sin karriere, og har vært en god keeper for klubben.

Det ble aldri noen god kamp på Queen Street, og hjemmelaget viste til tider et hårreisende forsvarsspill, med stadige tilfeller av total mangel på markering. Slikt straffer seg, og Boldmere St Michaels gikk snart opp i en tremålsledelse. Kanskje var det nivåforskjellen (gjestene spiller på step 5 i Midland Football Alliance), men Bilston Town hadde ikke all verden å by på, bortsett fra to avslutninger som gikk like utenfor. Men så skal det også sies at flere av deres spillere ikke var til stede. Det samme var tilfelle med sønnen til min sidemann, som ringte for å si at han var på vei etter å nettopp ha kommet hjem etter ferie i Syden. Jeg fikk anslått at halvparten av spillerne jeg så på banen ikke ville være i noen startellever for bortelaget når sesongen startet. Pause-pinten ble inntatt på stillingen 0-3, og det kunne faktisk vært ett eller to til om det ikke hadde vært for gode redninger fra keeper Astley.

På spørsmål om hjemmelagets ambisjoner kommende sesong, var svaret ikke overraskende at det selvsagt kom helt an på hvilken divisjon de ville bli å finne i. Men om anken ble avslått ville de gå for divisjonstittel, mens de i motsatt fall håpet å i første omgang etablere seg i Premier Division. Jeg anslo dagens tilskuertall til å ligge et sted mellom 80 og 100, og ble fortalt at de normalt trekker mellom 100 og 200 avhengig av motstander. Jeg mener han sa at forrige sesongs snitt hadde vært 140 eller 150; slett ikke verst for step 7!

I andre omgang virket det som om gjestene tok foten av gasspedalen noe; eller kanskje var det vertene som hadde hevet seg og hadde bedre kontroll defensivt. En rekke bytter førte til stadige pauser i spillet, og kampen bar preg av dette. Bilston hadde et par gode muligheter, og en av spissene skjøt i stolpen, mens en corner førte til heading som gikk over via tverrliggeren. Boldmere St Michaels fikk så straffe, men keeper Astley viste at han faktisk har reflekser. Han var raskt nede så lang han var og leverte en glimrende redning ved å få slått ballen utenfor. Det hele ebbet ut med 0-3, og etter en pint i baren tok jeg farvel med min lokale samtalepartner for kvelden da han trakk seg tilbake med sin kone. Selv tok jeg en siste pint for høflighets skyld, og på en kveld der fotballen nok ikke var den mest imponerende, imponerte i hvert fall Bilston Town med sin gjestfrihet. Jeg forlot Queen Street rett før klokka slo elleve, og måtte ikke vente mange minuttene før metroen kom og fraktet meg tilbake til Wolverhampton.

PS! Et par dager etter min hjemkomst ringte jeg klubbformann Graham Hodson, som kunne fortelle at deres anke hadde ført frem. Dermed vil Bilston Town bli å finne i West Midlands (Regional) League Premier Division i 2013/14-sesongen.





 

English ground # 115:
Bilston Town v Boldmere St Michaels  0-3 (0-3)
Pre-season friendly
Queen Street, 24 July 2013
0-1
0-2
0-3
Att: ??
Admission: Free entry
Programme: None

 





Next game: 25.07.2013: Dunstable Town v Luton Town XI
Previous game: 23.07.2013: March Town United v Soham Town Rangers XI

 

More pics 

 

 

 



 

24.07.2013: En spasertur i Wolverhampton

Før jeg satt kursen mot Bilston for å se Bilston Town v Boldmere St Michaels denne kvelden, tok jeg meg tid til en spasertur ut til Molineux Stadium for å ta en nærmere kikk på hjemmebanen til Wolverhampton Wanderers.

Statuen av Billy Wright

Statuen av Stan Cullis

More pics

 

 

 

Tirsdag 23.07.2013: March Town United v Soham Town Rangers XI

Solen hadde stort sett gått i dekning denne morgenen, men med rundt 30 grader var det klart at «hetebølgen» ikke ville gi seg. Regn, lyn og torden var varslet over deler av Sør-England, men det merket jeg foreløpig ingenting til annet enn at det var voldsomt trykkende. Etter en utmerket full english breakfast på et spiseri vis-à-vis jernbanestasjonen i Bath, satt jeg snart på toget tilbake mot London. ‘Cambridge Express’-toget mot Kings Lynn bragte meg fra Kings Cross til Cambridge, der det i følge en taxisjåfør hadde vært voldsomme regnbyger (med heftig lyn og torden) denne morgenen. Det eneste jeg hadde sett til det var et par minutters heftig skur rett etter at toget passerte Royston, men jeg så i Cambridge spor i form av antydninger til dammer her og der.

Jeg skulle overnatte hos et kvinnelig bekjentskap, så den nevnte taxisjåføren ble beordret i retning av hennes arbeidsplass, hvor jeg plukket opp hennes reservenøkkel. Mens jeg var inne på Primark hadde det begynt å regne, og jeg ble stadig våtere der jeg måtte spasere gjennom en av parkene og inn i sentrum for å få tak i ny drosjebil. En halvtimes tid etter at jeg hadde låst meg inn og hengt opp jakka til tørk, hadde dog regnet igjen gitt seg.

Via tekstmeldinger hadde jeg kontakt med en kompis som skulle komme over for å se Cambridge City v AFC Hornchurch på Citys nye «hjem» ved anlegget til Histon. Han kunne fortelle at han tross forsinkelser snart var på vei, og jeg la i vei til fots de drøye 20 minuttene ned til «triangelet» ved Milton Road/Chesterton Road. Der entret jeg The Portland Arms, hvor de hadde tatt noen timers pause i matserveringen fra kjøkkenet, men bød i hvert fall på hjemmelaget pizza som falt i smak.

Jeg hadde ikke før gjort meg ferdig med pizzaen og bestilt en ny pint Strongbow før Joachim (kjent som mikemodano på VGDs “øvrig britisk”-forum) kom inn døra. Det ble et hyggelig gjensyn, og praten gikk ikke overraskende rundt forskjellige non-league- og stadion-temaer. Det ble drøye to timers sosialisering før vi bestilte taxi til Cambridge stasjon. Mens Joachim forsvant for å ta bussen mot Histon, hastet jeg inn på stasjonen idet 18.00-toget mitt rullet inn på perrongen. Mynt som forsvant nedover buksebeinet og rullet klirrende utover perrongen gjorde meg oppmerksom på at jeg hadde fått hull i bukselommen. Jeg fikk raskt feid sammen de største og kastet meg på toget nordover.

Turen gikk nordover i det såkalte Fenlands, som både er flatt og lavtliggende (Storbritannias laveste punkt på -4 meter befinner seg her). Derfor hadde både jeg og Joachim vært noe usikre med tanke på om områdets ofte dårlige drenering ville kunne sette kjepper i hjulene for våre kamper for dagen. Snart hoppet jeg av toget i den lille markedsbyen March, mellom Ely og Peterborough, og langet ut mot min destinasjon langs Robingoodfellows Lane. Da jeg svingte inn i sistnevnte gate, gikk det ikke lenge før jeg skimtet grunnen til at jeg denne dagen hadde valgt March Town United som destinasjon: nemlig klubbens fantastisk flotte gamle Grandstand i tre.

Det var ingen synlig aktivitet å se fra utsiden, men jeg entret anlegget via en åpen port lenger nede, og ble raskt beroliget med at kampen overhodet ikke var i fare. Det var en snau time til kampstart, og spillerne var i ferd med å innta matta for å varme opp. Jeg tok kontakt med en person som åpenbart var en representant for klubbledelsen, og gjorde ham oppmerksom på at jeg slett ikke hadde betalt, og jeg fikk til svar at det ikke ville bli avkrevd inngangspenger for kveldens kamp. Ikke overraskende var det heller ikke noe kampprogram for aftenens kamp. På spørsmål om det fantes noen bar, fikk jeg dessverre negativt svar, så jeg fordrev tiden med å ta en runde for å knipse noen bilder – ikke minst av den flotte gamle hovedtribunen.

Denne kunne vi tidligere i sommer lese var i umiddelbar fare for å bli jevnet med jorden og erstattet allerede før sesongstart, og jeg hadde mailet klubben med forespørsel om jeg ville være tidsnok. Denne henvendelsen fikk jeg imidlertid aldri svar på, men jeg fikk raskt inntrykk av at den ikke er i fare med det aller, aller første. Jeg gikk en tur opp på tribunen for å ta noen bilder, og som man ser av bildene er den absolutt flott å se på, men med hele 12 søyler og sitt lave tak er den langt mindre flott å se ut av. Resten av anlegget har ikke all verdens med fasiliteter, skjønt en vaklevoren kunstruksjon gir tak over hodet til de som velger stå på deler av bortre langside.

En prat med formannen bekreftet at anlegget ikke hadde noen bar eller klubbhus (en av dørene bak på tretribunen var imidlertid merket board room). Den nærmeste baren lå på nabotomten – «them bastards over there» nærmest hveste formannen mens han pekte over til GER Sports & Social Club. Sarkastisk opplyste han at de tross navnet ikke driver noen som helst form for sportslige aktiviteter, men at det er de som eier hjemmebanen The GER Sports Ground (navn for øvrig etter Great Eastern Railways). Han fortsatte med å fortelle at de nettopp hadde vært involvert i en rettssak mot sine naboer, og vunnet denne. Omstendighetene rundt dette virket imidlertid noe kompliserte, og han var vel heller ikke voldsomt snakkesalig.

Jeg penset derfor heller samtalen over på den flotte tribunen som han med stolthet hevdet var den nest eldste Grandstand i tre. Jeg uttrykte forvirring over hvorfor lokale medier få uker tidligere hadde oppslag som fortalte om snarlig riving. «That’s what them bastards think» sa han, og nikket igjen mot naboene. Han fulgte opp med å fortelle at en byggetillatelse har blitt gitt med krav om at dette skjer innen fem år, men han hevdet de ikke har hastverk, og at det nok fortsatt kan gå et par år. Han mente å forstå hvorfor jeg mente det ville være utrolig synd å se denne tribunen forsvinne til fordel for en anonym nymotens variant, men hevdet vedlikeholdet var så dyrt og tidkrevende at det rett og slett var noe de måtte gjøre.

Da det begynte å duskregne en kort periode, valgte jeg for en gangs skyld å sette meg ned på hovedtribunen for å se kampen bli sparket i gang. Kveldens kamp var en grevskapsduell mellom March Town United og grevskapskollega Soham Town Rangers som hadde sendt sitt reservelag. Vertene spiller til daglig i Eastern Counties League Division One (non-leagues step 6), mens reservene til Soham Town Rangers spiller i Cambridgeshire County League Premier Division (step 7). Likevel var det gjestene som tok kommandoen fra start, og stadig spilte seg frem til farligheter.

Med total mangel på både lagoppstillinger og fyldige kamprapporter i etterkant, kan jeg ikke annet enn å fortelle at vertene viste frem ekstremt slett og tafatt spill – ikke minst i forsvar. Det var derfor ikke ufortjent at det snart sto 0-2 i protokollen, etter mål av Adam Clements og Matt Simpson. Hjemmelagets kaptein Max Mattless reduserte, men Charlie Bowditch gjenopprettet raskt gjestenes tomålsledelse. 1-3 til pause var egentlig greit.

I pausen fikk jeg tak i en pin til min samling, før jeg slo av en liten prat med formannen om statusen. Han var selvsagt langt fra tilfreds med førsteomgangen, og hevdet rett ut at han regnet med å ville slite voldsomt den kommende sesongen, der han spådde en plass blant de tre nederste på tabellen. På spørsmål om han var urolig for nedrykk til Cambridgeshire County League ga han inntrykk av at det ikke var noe automatikk i dette(?), men at det selvsagt kunne være en mulighet.

Dermed sporet samtalen av og dreide seg plutselig om Cambridge University Press, som til tross for å være forrige sesongs vinner av Eastern Counties Division One, nå må ta turen ned i nettopp Cambridgeshire County League i stedet for å rykke opp. Dette har vel bakgrunn i at deres banedeling med Histon opphørte da Cambridge City kom med en fetere leie enn hva CUP betalte. Dermed måtte de returnere til sitt eget Cass Centre, som ikke tilfredsstiller kravene til Eastern Counties League. På spørsmål om hvem han så for seg kjempe i toppen av Eastern Counties League Division One, svarte han rett ut at det vil være totalt avhengig av hvem som plutselig bestemmer seg for å begynne å betale sine spillere (noe March Town United ikke gjør).

Etter at en representant for bortelaget hadde gitt meg en hjelpende hånd med å bekrefte målscorernes identiteter, startet andre omgang med hjemmelaget langt bedre med. Det ble imidlertid veldig oppstykket av etter hvert mange bytter, og The Hares klarte aldri å lage virkelig spenning i kampen. Det ble med noen sjanser begge veier, før dommeren blåste for full tid og 1-3 foran det jeg vil anslå var rundt 25-30 tilskuere.

En artig detalj som fikk kampen til å fremstå som temmelig hobbypreget, var det faktum at det ikke var noen linjemenn. Formannen forklarte at han ikke så det bryet verdt å spandere slike summer på linjemenn i det som bare var en treningskamp, og dermed var det de to lags spillere som vekslet på å innta rollen som linjemenn. Hvert lag hadde sin side, der spillerne stadig skiftet på dette innad i laget. Noe spesielt, og forhåpentligvis blir det en stund til jeg ser akkurat dette igjen.. Jeg hadde i det minste rukket å få med meg en fantastisk flott hovedtribune som strengt tatt burde vært fredet.

Med timesavganger tilbake til Cambridge hadde jeg planlagt å slå ihjel en drøy halvtimes tid i klubbens bar, men i mangel av en slik satt jeg raskt kursen tilbake mot stasjonen. Noe forsinket (angivelig grunnet problemer med systemet etter de mange lynnedslagene) kom omsider toget, og jeg hastet tilbake i taxi til min venninnes leilighet. Jeg hadde tidligere på dagen sett brosjyrer med «2 for 1»-tirsdagstilbud fra en lokal pizzasjappe, så jeg tok spanderbuksene på før vi tok kvelden.

 

English ground # 114:
March Town United v Soham Town Rangers XI  1-3 (1-3)
Pre-season friendly
GER Sports Ground, 23 July 2013
0-1 Adam Clements
0-2 Matt Simpson
1-2 Max Mattless
1-3 Charlie Bowditch
Att: ??
Admission: Free entry
Programme: None

 

 

Next game: 24.07.2013: Bilston Town v Boldmere St Michaels
Previous game: 22.07.2013: Bath City v Bristol City XI

 

More pics

 

 





Mandag 22.07.2013: Bath City v Bristol City XI

Klokka viste 05.19, og etter en våkenatt hoppet jeg omsider på dagens første buss til Oslo. Deretter gikk turen til Gardermoen med flytoget, og snart kunne jeg slumre i to timers tid mens flymaskinen bakset mot London og Heathrow. Non League Paper var tydeligvis ikke å oppdrive på Heathrow, så etter å ha latt Heathrow Express-toget frakte meg inn til Paddington, fikk jeg snappet til meg det siste eksemplaret på en WHSmith der. Dette til tross for at jeg i kraft av mitt online abonnement hadde skummet fløten dagen før – men det er tross alt noe annet å sitte med det i hånden.

Det var det jeg gjorde da jeg snart var på vei med tog i retning Bath. Jeg unnet meg etter hvert en drøy time på øyet, i trygg forvissing om at dersom jeg skulle våkne på endestasjonen Bristol Temple Meads, ville det kun være 10 minutters tid tilbake med toget. Jeg ville vært mer skeptisk til et slikt prosjekt på Swansea-toget. Vel, jeg våknet og konstaterte at det i følge klokken nok var Bath vi nå kjørte ut av. Det var nok imidlertid Chippenham, men det noe forsinkede toget rullet snart inn på stasjonen Bath Spa.

Jeg valgte å spasere fra stasjonen gjennom det idylliske sentrum opp mot hotellet, og med jakke (dog en tynn, hvit sommerjakke) og slepende på en bag, var det en het opplevelse på det som viste seg å være Storbritannias varmeste dag på årevis. Men snart gikk jeg over vakre Pulteney Bridge og entret kort etter Redcar Hotel. Der var de imidlertid ennå ikke klare til å ta meg imot, men jeg fikk sette fra meg bagen mens jeg slo ihjel en drøy time. Det ble gjort ved å innta et pubmåltid i en by der pubene drukner i fancy cafeer og spiserier som synes forsøke overgå hverandre i jålete franske navn.

Omsider kunne jeg sjekke inn og ta en avkjølende dusj, før jeg frisk og rask igjen forlot hotellet for å gå den gamle romerske byen nærmere etter i sømmene. Det ble tid til å beundre både Pulteney Bridge og Bath Abbey, men tanken om å besøke de romerske badene (The Roman Baths) utgikk da jeg fikk se den voldsomme køen. Jeg bestemte meg i stedet for å bevege meg mot Twerton Park, til tross for at det var fortsatt meget tidlig.

Busstasjonen ligger ved siden av jernbanestasjonen, og der fant jeg buss nummer 5. Etter ti minutters tid på bussen kunne jeg etter samråd med en kvinnelig passasjer hoppe av ved Twerton Parade, og en kikk opp mot Twerton Park avslørte ingen aktivitet. Med over to og en halv time til avspark var det ingen overraskelse, så jeg oppsøkte puben The Full Moon et kvartal eller to lenger oppe i veien.

Der var det en broket forsamling av lokale stamgjester, men før jeg hadde gjort kål på flasken med Bulmers ankom en liten gruppe på tre Bristol City-supportere som jeg snart kom i snakk med. De kunne fortelle det jeg allerede visste; at det var Citys U21-lag som ville gjeste Twerton Park denne kvelden. De var imidlertid meget uenige hva gjaldt diverse ting rundt klubben. En av de mente faktisk at manager Sean O’Driscoll burde få sparken allerede(!), men en annen mente at han burde gis mer tid.

Det var sistnevnte som viste seg være den ivrigste og mest interessante samtalepartner, og han delte deler av min bekymring vedrørende fotballenes utvikling. Noe overraskende var det da at han trakk frem nybygde plastanlegg som St. Mary’s og Cardiff City Stadium som gode eksempler på det han mente var flotte anlegg.

Før jeg svelget unna en pint Thatcher’s Gold, bekreftet de mitt inntrykk av at Bristol City i øyeblikket opererer med to scenarier i sin egen stadion-saga. Samtidig med at Ashton Vale-planene har dratt ut, har klubben samtidig begynt å se på muligheten for å heller bygge ut Ashton Gate – noe som etter sigende også kan komme til å inkludere egen jernbanestasjon. Og det virker som om sistnevnte alternativ har skutt noe fart den siste tiden på bekostning av Ashton Vale. Så vil tiden vise hva de lander på..

Sammen med City-karene gikk jeg den korte turen til Twerton Park, der vi valgte å slå oss ned på Charlie’s Bar som er tilknyttet anlegget med inngang fra utsiden. Det var foreløpig et noe skuffende fremmøte, men en meget kort prat med en representant for hjemmefansen røpet at han i hvert fall ikke hadde hørt noe mer spesifikt angående de urovekkende ryktene tidligere i år om mulig flytting fra Twerton Park.

Ellers så han for seg en sesong som middelhavsfarer, men håpet at Bath City ville kunne kjempe om en plass i playoff. Pinten ble tømt, og med i overkant av et kvarter til avspark beveget jeg meg mot inngangspartiet med Bristol-folket i hælene. £7 krevde karen der, og i tillegg betalte jeg 50p for et A4 ark brettet i to, som skulle forestille dagens program.

Jeg hadde meget høye forventninger til Twerton Park, og jeg konstaterte raskt at jeg ikke ble skuffet! Den virkelige perlen er den bortre langsiden med ståtribune under tak i hele banens lengde. Denne går under navnet Popular Side, og var tidligere enda større, før deler av den gikk med i bygging av husene bak. Den har en tea hut midt på, og i endene fortsetter betongavsatsene for stående tilskuere ut under åpen himmel før de svinger rundt og på en naturlig måte går over til å bli ståtribuner på kortsidene – henholdsvis Bristol End og Bath End. På denne måten henger tre av sidene sammen.

Langsiden med det som må kalles hovedtribunen har anleggets eneste sitteplasser, og består av ikke bare en, men to tribuner. Main Stand ble visstnok restaurert etter en brann i 1991, og her må klubben få ros for måten de har valgt å gjøre det i samme stil i stedet for å bygge en anonym nymotens konstruksjon.

Family Stand som står ved siden av ble bygget da Bristol Rovers banedelte her, og mitt førsteinntrykk var at den når sant skal sies kanskje ikke passet helt inn. Det er dog ikke noe direkte galt med denne tribunen som uansett er ganske liten og på en måte “drukner” litt i resten av anleggets storslagenhet.

I følge en av Bristol-karene ble også kortsidene utbedret under Rovers’ eksil her, og spesielt Bristol End som er langt større enn Bath End. Førstnevnte tok seg slett ikke dårlig ut med sine to rader med bølgebrytere. Etter å ha sikret meg en pin i klubbsjappa, gikk jeg en runde for å knipse noen blinkskudd før avspark.

«Programmet» hadde ikke gjestenes tropp, og man kunne nesten undre seg om det var et ungdommelig kongolesisk lag som startet friskt, men det er nok et tegn i tiden. Uansett gikk det ikke lenge før hjemmelaget tok kontroll over kampen. Deres nye angrepstrio med David Pratt, Ross Stearn og Andy Watkins skapte en del problemer for det unge Robins-mannskapet. Ikke minst var Stearn (med en fortid på Ashton Gate) et uromoment.

Forsvarer Mark Preece var nære på å gi The Romans ledelsen, men hans heading gikk like utenfor stolpen. Etter 17 minutter kunne imidlertid de sorte og hvite juble da et innlegg fra Stearn ble headet i mål av spisspartner Pratt.

Stearn imponerte, og sto bak mye av farlighetene. Så også da han igjen fintet vekk frustrerte forsvarere ved dødlinja og la tilbake til Watkins, men hans skudd utenfor stolpen. Deretter holdt Stearn på å overraske gjestenes keeper Castanheira, men hans lobb gikk like over.

Bristol-lagets beste sjanse kom mot slutten, men etter å ha dratt seg fri måtte Lewis Hall se sin avslutning gå utenfor. Dermed kunne pause-pinten inntas på stillingen 1-0, og de 161 tilskuerne fikk utdelt «billetter» for å gå i Charlie’s Bar på utsiden av anlegget.

De gjestende ungguttene til den nye U21-manageren Mark O’Connor startet friskt også i andre, og kunne utlignet ved både Kevin Krans og Toby Ajala. Avslutningene skapte imidlertid ikke større hodebry for Bath-keeper Jason Mellor. En rekke bytter gjorde at andreomgangen ble meget oppstykket, og spesielt vertene virket å ha mistet all rytme i spillet sitt.

Ikke mindre enn fire prøvespillere kom innpå for gjestene, og det var nå de som presset på. En av prøvespillerne var franskmannen Rhys Ewagnignon, som var meget hurtig og virket god med ballen. Og med tolv minutter igjen var det han som utlignet ved å løfte ballen i mål over en utrusende Mellor.

Dommeren blåste for full tid, og 1-1 betød Bath Citys tredje strake uavgjort av tre mulige så langt i sommerens treningskamper. For egen del valgte jeg ta en siste pint i Charlie’s Bar før jeg gikk ned til bussholdeplassen akkurat tidsnok til å se buss nummer 5 komme.

Fra busstasjonen gikk spaserturen tilbake gjennom Bath, der jeg nå kunne se Bath Abbey opplyst og flott på vei tilbake til hotellet. Der fant jeg umiddelbart senga, og med underskudd på søvn gikk det ikke lenge før Jon Blund kom på besøk.

 

 

English ground # 113:
Bath City v Bristol City XI 1-1 (1-0)
Pre-season friendly
Twerton Park, 22 July 2013
1-0 David Pratt (17)
1-1 Rhys Ewagnignon (78)
Att: 161
Admission: £7
Program: 50p (leaflet)

 

Next game: 23.07.2013: March Town United v Soham Town Rangers XI
Previous game: 04.04.2013: Lowestoft Town v Thurrock

 

More pics