Mars/april-tur 2019

 

Det drar seg nå raskt mot avreise i morgen tidlig, så jeg får vel presentere kampprogrammet (med forbehold om endringer) slik det nå ser ut (link til kartet helt nederst):

Fredag 29 Mars:
Dunfermline Athletic v Ayr United (Scottish Championship)
Lander i henhold til planen i Edinburgh klokka 12.55, og setter kursen mot Falkirk/Camelon, der jeg vil ha base på Premier Inn-hotellet der de to neste nettene. Deretter går ferden nokså raskt til Dunfermline for turens første kamp.

Lørdag 30 Mars:
Kl. 11.00: Camelon Juniors v Edinburgh United (East of Scotland League Conference C)
Kl. 15.00: Hearts v Aberdeen (Scottish Premiership)
Kl. 20.00: Linlithgow Rose v Jeanfield Swifts (East of Scotland League Conference C)
En travel dag for helgens organiserte ‘Groundhop’ som har fire kamper, men blant annet grunnet tidligere besøk hos Blackburn United, dropper jeg de to midterste kampene og benytter anledningen til å få husket av for besøk ved Tynecastle Park før jeg får med meg en ‘revisit’ med kveldskampen i Linlithgow.

Søndag 31 Mars:
Peebles Rovers v Newtongrange Star (East of Scotland League Conference A)
Jeg får med meg helgens siste ‘Groundhop’-kamp i Peebles før jeg drar sørover til England. Overnattingssted fortsatt ikke bestemt, men vil ta en siste vurdering i løpet av kvelden og booke noe før avreise.

Mandag 1 April:
Arsenal v Newcastle United (Premier League)
Må vel innrømme at jeg kanskje angrer litt på å ikke ha litt mer is i magen da jeg på et tidspunkt da dette var en av svært få kamper på menyen hoppet på og fikk ordnet bortebillett via en groundhopper-kollega og Newcastle-fan. Det har nemlig dukket opp et par (for meg) noe mer interessante kamper i non-league, men det får være som det er, og det er uansett grei anledning til å få unnagjort et besøk ved Ashburton Grove. Overnatting i Wembley-området av London.

Tirsdag 2 April:
Radcliffe v Kendal Town (Northern Premier League 1 West)
Det var mye frem og tilbake denne dagen, men helt fra Radcliffe sin hjemmekamp ble omberammet har den vel vært en liten favoritt. Jeg ble litt fristet av kamp i Torquay, men mindre fristet av reiseveien det ville medføre dagen etter, så det ble Radcliffe og overnatting i Manchester.

Onsdag 3 April:
Hibernian v Kilmarnock (Scottish Premiership
Tilbake til Skottland, der jeg noterer Easter Road som besøkt. Overnatting i Leith-området av Edinburgh.

Torsdag 4 April:
Fotballfri
Newcastle og andre mulige baser i nordøst ble vurdert da Easington Colliery (der har jeg allerede fire besøk bak meg) hadde hjemmekamp denne torsdagen, og til tross for at den senere ble flyttet var jeg fortsatt lysten på et opphold i Newcastle (min favoritt blant engelske storbyer). En ‘revisit’ til Bacup Borough ble lenge vurdert, men blant annet grunnet reisen helt opp til Inverness og Dingwall dagen etter så er det greit med en fotballfri dag i Newcastle.

Fredag 5 April:
Ross County v Dundee United (Scottish Championship)
Som nevnt en lang reise opp til det skotske Highland, og selv fra Newcastle er det nesten seks timer med tog før jeg etter hvert kan sjekke inn i Inverness for deretter å komme meg med tog videre opp til Dingwall.

Lørdag 6 April:
Milnthorpe Corinthians v Millom (West Lancashire League 1)
En ny lang reise når jeg igjen tar meg tilbake til England, og forhåpentligvis benytter lørdagen til å se kamp i det sørlige Cumbria, på en bane jeg har ønsket meg til en god stund. Må ha buss fra (og tilbake til) togstasjonen Oxenholme Lake Distict, og overnatting er nå booket i Preston.

Søndag 7 April:
Mill Hill v The Crown (Blackburn Sunday League Charity Trophy)
Jeg håpet i det lengste på hjemmekamp for Fryston i Wakefield & District League, men slik ville det seg ikke denne gang heller. Jeg vil nok i stedet se cupkamp mellom to klubber i Blackburn Sunday League, og hjemmelaget vil være Sunday League-laget til East Lancashire League-klubben Mill Hill. Overnatting i Stoke-on-Trent, dit jeg drar etter kamp.

Mandag 8 April:
Liverpool U23 v Chelsea U23 (Premier League 2-1)
Få muligheter for nye banebesøk denne dagen, og selv om hverken en ‘revisit’ til Dodworth Miners Welfare eller et tredje besøk til Atherton Collieries hadde vært feil, velger jeg nok å se U23-kamp på Anfield, der jeg mistenker at andelen briter i aksjon ikke nødvendigvis vil bli så altfor mye større enn om førstelagene hadde vært i aksjon, men det blir i hvert fall rimeligere…og jeg føler at det igjen er på tide med et opphold i Liverpool, der jeg overnatter.

Tirsdag 9 April:
Colne v Skelmersdale United (Northern Premier League 1 West)
Tidligere planer ble skrotet da Colne fikk kamp omberammet til denne datoen, og jeg setter kursen mot et område av landet jeg liker svært godt. Overnatting i Colne.

Onsdag 10 April:
Littletown v Ovenden West Riding (West Riding County Amateur League)
Det er få klubber jeg klubber jeg uten foreløpig suksess har planlagt å besøke flere ganger enn Littletown, men nå er det forhåpentligvis på tide at endelig ordner seg! Overnatting i Dewsbury.

Torsdag 11 April:
Northwich Vics v 1874 Northwich (Mid-Cheshire Cup, semi final)
Både andre ‘revisits’ og fotballfri ble vurdert, men da denne kampen dukket opp på menyen, var det for interessant til ikke å la den bli ny plan A – og det til tross for at det dreier seg om både en ‘revisit’ og en banedelende klubb i rollen som hjemmelag. Faktisk to banedelende klubber som banedeler på hver sin kant, men det er et høyinteressant lokaloppgjør, og de fleste vil vel vite at 1874 Northwich ble stiftet som protestklubb av nettopp supportere av den da så vanstyrte Northwich Victoria. Dette bør bli heftig. Overnatting foreløpig ikke booket.

Fredag 12 April:
Rhyl v Conwy Borough (Cymru Alliance)
Turens eneste avstikker inn i Wales fører meg til Rhyl på den walisiske nordkysten. Der ser jeg den gamle storhet som nå spiller i Cymru Alliance, og det er også i Rhyl at jeg overnatter.

Lørdag 13 April:
Kl. 14.00: Larkhall Thistle v Benburb (SJFA West Championship)
Kl. 17.15: Airdrieonians v Stenhousemuir (Scottish League 1)
Tidlig start når jeg igjen setter kursen nordover mot Skottland. Planen er å rekke å slenge fra seg bagasjen på hotellet i Glasgow før jeg drar til Larkhall. Senere har League 1-kampen i Airdrie blitt valgt ut som TV-kamp, og jeg vil prøve å få med meg også den. I så fall er jeg avhengig av en taxi etter kampslutt i Larkhall.

Søndag 14 April:
Aberdeen v Celtic (Scottish Cup, semi final @ Hampden Park)
Det blir semifinale i den skotske cupen, og via kompiser med kontakter i Aberdeen-leiren har jeg sikret meg en billett i deres seksjon.

Mandag 15 April:
AFC Killingworth v Newcastle University (Northern Alliance Premier)
En dag som lenge hadde svært lite på menyen, men dette er litt av et oppgjør i Northern Alliance. Det er de to topplagene denne sesongen som møtes til (sannsynligvis avgjørende) toppkamp. Bare ta en kikk på denne tabellen. Overnatting i Newcastle.

Tirsdag 16 April:
Tranent Juniors v Tynecastle (East of Scotland Conference B)
Tilbake til Skottland (igjen), på en dag som lenge voldte meg litt hodebry. Da jeg til slutt valgte meg Bo’ness United, fikk jeg ikke lenge etter beskjed fra klubben om at de nå ha stengt sin hjemmebane for sesongen for å legge ny kunstgressmatte. Tranent Juniors i samme divisjon og avdeling rykket derfor opp til å bli min nye plan A, og jeg heller også mot å beholde hotell-reservasjonen i Falkirk.

Onsday 17 April:
Auchinleck Talbot v Irvine Meadow XI (SJFA West Premier)
Storheten fremfor noen i den skotske Junior-pyramiden de senere årene skal besøkes, og overnatting er booket i Kilmarnock.

Torsdag 18 April:
Rugby League:
Castleford Tigers v Wakefield Trinity (Super League)
Tilbake til England, der jeg bruker dagen til noe så originalt som Rugby League. Den flotte og klassiske hjemmebanen til Castleford Tigers fristet meg (jeg har tidligere overnattet i en pub rett over veien, der jeg fra rommet kunne skue over Wheldon Road og på anlegget med samme navn). Bergens-groundhopperen Tom Morken likte tydeligvis idéen så godt at han har valgt å slå følge. Overnatting i Glasshoughton, Castleford.

Fredag 19 April:
Maldon & Tiptree v Great Wakering Rovers (Isthmian 1 North)
Har vært veldig usikker på denne dagen, men etter å ha endret mening x antall ganger, heller jeg nå mot den tidlige kampen i Maldon. Det betinger dog at fire togbytter samt et bytte fra tog til buss går smertefritt og uten forsinkelser. Overnatting i Croydon, dit jeg drar etter kamp.

Lørdag 20 April:
Lakenheath v Norwich CBS (Eastern Counties League 1 North)
Jeg vil fortsatt ha base i Croydon helt frem til morgenen 23/4, men vil benytte lørdagen til å besøke en bane på min ønskeliste, og heller derfor mot Lakenheath. Kollektivtilbudet er imidlertid så som så denne dagen (og er kanskje uansett ikke det beste der), så det ser ut som om jeg i så fall må ta tog til (og tilbake fra) Brandon togstasjon i en av nabogrendene og forhåndsbestille taxi derfra, med samme metode tilbake.

Søndag 21 April:
TBA
Fortsatt vil jeg altså ha base i Croydon, men har foreløpig lite av spikrede planer denne dagen. Det vil være tre kamper i årets ‘Hellenic Hop’, men det ser ikke spesielt enkelt ut med tanke på transport til og fra på påskesøndagen. Kanskje vil jeg velge meg én av de tre kampene, eller kanskje vil jeg til og med ta ‘fotballfri’ og finne på noe helt annet.

Mandag 22 April:
Kl. 11.00: Southwick v Mile Oak (Southern Combination 1)
Kl. 15.00 Burgess Hill Town v Lewes (Isthmian Premier)
Possibly (but probably not) also:
Kl. 20.00: Chelsea v Burnley (Premier League)
Planen er å få til minst en dobbel denne dagen. Jeg følger med på utviklingen i frykt for at man igjen skal endre kamptidspunkter (noen virker jo nærmest besatt med å spille på et håpløst tidspunkt klokka 13.00 på slike dager), men foreløpig ser det greit ut, og forhåpentligvis vil de ikke ta en ‘Northern League’ og endre tidspunkt på noen få dagers varsel. To kamper i West Sussex er plukket ut, og mulighetene er også til stede for å få til en trippel ved å også se Chelsea, selv om stiller meg noe tvilende til hvorvidt jeg vil gjøre dette (derfor er den heller ikke plottet inn på kartet jeg har linket til).

Tirsdag 23 April:
Yorkshire Aametur v Hemsworth Miners Welfare (Northern Counties East League Premier)
Turen går til West Yorkshire og Leeds, der jeg igjen treffer på Tom Morken og ser Yorkshire Amateur. Overnatting i Leeds.

Onsday 24 April:
Johnstone Burgh v St. Anthony’s (SJFA West League 2)
Jeg vil for tiende(!) og siste gang på turen krysse ‘grensen’ mellom England og Skottland når turen avsluttes med en ny dose skotsk fotball. Planen var å se Irvine Meadow XI v Largs Thistle, men den kampen ble flyttet frem og er nå allerede spilt. Ny plan A er Johnstone Burgh, og selv om overnattingsstedet i Irvine fortsatt kan avbestilles, vurderer jeg å beholde det.

Dermed vil turen i så fall se slik ut (trykk her for å se de planlagte kampene plottet inn på et kart)

 

Jeg får ønske meg selv god tur…

 

 

ASD Trastevere v US Ladispoli 03.03.2019

 

Søndag 03.03.2019: ASD Trastevere v US Ladispoli

Langhelgen i Roma hadde allerede vært en opplevelse, og mer var i vente, men i tillegg til det store derbyet kvelden før, hadde jeg klart å presse inn nok en fotballkamp i programmet for søndag. Da jeg og min bror våknet i den evige stad, satt vi derfor kursen mot Trastevere med tog. Trastevere er Romas rione (eller bydel om man vil) nummer 13, og ligger på vestsiden av elven Tiber. Dette området var tidligere tilholdssted for etruskere, men ble etter hvert erobret av romerne, selv om de en stund ikke virket spesielt interessert i å bygge der. Rundt 500 f.Kr hadde en rekke sjømenn og fiskere bosatt seg der, men det var først noe senere at den romerske eliten begynte å bygge seg landsteder på denne siden av elven.

I dag har deler av Trastevere bevart mye av karakteren med sine trange, svingete og brolagte gater, og har blitt en populær destinasjon for turister. Det har også blitt et noe bohem-aktig strøk med en høy andel av både kunstnersjeler og tilsynelatende også andre typer raddiser. Her stoppet vi ved restauranten Cajo e Gajo som reklamerte med english breakfast, og de hadde en noe spesiell vri på akkurat det med en sannsynligvis langt sunnere utgave, men den meget gode frokosten falt så absolutt i smak blant begge to. En av stedets attraksjoner er kirken Basilica di Santa Maria in Trastevere, og det var dit vi nå gikk. Dette er en av Romas eldste kirker, og de eldste delene av bygget stammer fra 340-årene. Den har innvendig en fantastisk utsmykning som nesten fikk den til å fremsto som Peterskirken i miniatyr.

Der inne var til alt overmål sannelig en gudstjeneste (eller noe slik) i full gang også, så det var litt artig å få tatt en kikk der inne mens det var aktivitet. Et par kvartaler bortenfor svingte vi ned et av de trange smugene (det er ikke vanskelig å skjønner hvorfor scooter er et så populært fremkomstmiddel her) og fant frem til puben som tydeligvis hadde det for oss noe snodige navnet Ma Che Siete Venuti a Fà. Der gjorde vi en rast for å ta et glass eller to og smake på et par forskjellige øl fra det utvalget. Så var det bare å sko seg for å spaserturen derfra til Trastevere Stadium, der vi tidlig denne ettermiddagen skulle se kamp i Serie D, Girone (eller gruppe) G. Snart kom vi til punktet der vi visste at anlegget befant seg til høyre for oss på andre siden av en skrent, og like etter kom vi til inngangspartiet.

Selv om de var (trodde vi) kun i overkant av en tre kvarter til avspark, sto vaktene og passet på at ingen gikk gjennom den stengte porten eller inngangspartiet med telleapparater som fortsatt ikke var åpnet. En håndfull personer sto allerede der fortsatt, og jeg sjekket etter hvert opp, og fant snart en kilde som kunne fortelle at kampstart var en time senere enn de de aller fleste kilder feilaktig hadde oppgitt; noe som ble bekreftet av en av vaktene. Det gikk nå ikke altfor lang tid før vi kunne betale oss inn med 10 euro, og etter å ha skuet utover det fine anlegget, gikk vi bort i ‘restauranten’ som ligger med uteservering innerst i innkjørselen som går inn øverst bak tribunen på anlegget som ligger nede i en slags ‘gryte’ eller lite dalsøkk. Øl ble kjøpt inn, og vårsola stekte nå såpass på uteserveringen at vi periodevis måtte søke ly under en parasoll.

Trastevere har tydeligvis vært base for en rekke klubber, og den ‘opprinnelige’ klubben ble stiftet i 1909, uten at kilden forteller noe mer om hva som skjedde med denne. Blant de tidligere klubbene her er også Santa Maria in Trastevere, som faktisk var en av klubbene der selveste Francesco Totti spilte i sin barndom, men som gikk under i 1987. Den nyere historien virker temmelig innviklet, for etter at ASD Trastevere FC ble stiftet i 2012 (og startet opp i Terza Categoria som er tiende og laveste nivå italiensk fotball), ble ASD Trastevere Calcio stiftet året etter ved at ASD Maccarese Calcio tilsynelatende rett og slett ble flyttet til Trastevere for å representere de i Promozione (nivå seks). Mon tro hva som skjedde med den fra 2012.

Jeg lurer faktisk på om det i Italia er slik som i visse andre land at man rett og slett kan kjøpe (eller overta) lisensen til andre klubber, for det fortelles at opprykk igjen ble ‘kjøpt’ i 2014 ved at man denne gang flyttet ASD Ciampino til Trastevere. Uansett vant de i 2015 Eccellenza (nivå fem) og sikret med det opprykk til Serie D, som altså er fjerde nivå. Det hele virker temmelig merkelig og innviklet for oss som ikke så altfor vant til slike. Uansett trivdes vi godt og nøt nå livet her i vårsola på Trastevere Stadium, der det etter hvert kom en kar og delte ut stensiler med lagoppstillinger (i mangel av kampprogram, som virker som det muligens er like sjelden vare i støvellandet som her hjemme).

Vi hørte snart at vi ikke var de eneste turistene til stede, for ved et bord nå få meter unna satt en gruppe briter, mens vi snart også hørte en gruppe svensker som kom for å hente flytende forfriskninger i baren. Før avspark tok jeg nå en ny liten kikk på banen, som har så godt som alt av fasiliteter på denne langsiden, der en flott tribune strekker seg nesten hele banens lengde. Denne har betongavsatser for stående eller sittende tilskuere, og herfra går det trapper opp til området der vi nøt uteserveringen og ble betjent av en ivrig innehaver eller servitør som innimellom kom for å tilby ny servering av øl. Det er intet av tilskuerfasiliteter på de do kortsidene, og på bortre langside var kun laglederbenkene, men bak disse et flott bakteppe med en slags park eller et lite skogholt som tydeligvis hadde gangstier oppover i skråningen der bokstaver også stavet stadionets navn.

Tabellen i Serie A Girone G ble toppet av Lanusei, som la beslag på det som så ut til å være den eneste direkte opprykksplassen. De hadde fem poeng ned til Trastevere som hadde andreplassen på bedre målforskjell enn Avellino, men lagene på 2-5 plass skal tilsynelatende også spille playoff om det man får tro er ytterligere en opprykksplass. Dagens gjester var US Ladispoli, og de så de litt styggere ut for. To av de tjue lagene skal tilsynelatende rett ned, og de var kun målforskjellen foran nest-jumbo Lupa Roma. I tillegg ser det ut som om lagene på 15-18 spiller en slags kvalik om å unngå nedrykk, og Ladispoli hadde fem poeng opp til Ostia Mare Lido på 14. plassen. Det var vel derfor liten tvil om at hjemmelaget var favoritter denne søndagen.

Vertene fikk da også en kjempestart da deres nummer 5, Marco Sfano, allerede i kampens tredje minutt kastet seg frem på bakerste stolpe og headet inn 1-0 fra skrå vinkel etter en dødball. Det utløste glede og voldsom entusiasme hos karen som et par meter bortenfor satt og kommenterte kampen for en eller annen radio-kanal. Han kunne også rapportere at hjemmelaget virket å ha nokså god kontroll og at de hadde flere sjanser til å øke, men utover i omgangen fikk også Ladispoli flere gode muligheter som de imidlertid ikke klarte å omsette i scoring. Dermed sto det fortsatt 1-0 da lagene gikk til pause og vi hentet nye forsyninger av både fast og flytende føde.

Som i første omgang startet også den andre med at Marco Sfano headet inn en dødball i omgangens tredje minutt, og dermed gikk Trastevere opp i en 2-0-ledelse som vi mistenkte hadde avgjort kampen. De kunne økte ytterligere, men slapp samtidig Ladispoli inn i kampen igjen og lot de få flere brukbare muligheter, og det ble ny spenning da Francesco Manoni reduserte til 2-1 med rundt ti minutter igjen. Trastevere holdt likevel ut, og flere minutter på overtid fjernet Emanuele Renzi siste rest av tvil da han fastsatt sluttresultatet til 3-1 foran det vi anslo å muligens være så mange som rundt 300 tilskuere. Vi hadde hygget oss, men gikk nå for å komme oss tilbake mot sentrum. Etter en spasertur til togstasjonen Quattro Venti, fraktet et lokaltog oss til Roma Ostiense, der vi byttet til metro fra Piramide og gikk av ved stasjonen Colosseo.

Det var nå søndag ettermiddag, og her måtte vi selvsagt ta en kikk på Colosseum, for deretter å forlate hordene av afrikanske gateselgere og spasere via Foro Romano opp til Altare della Patria. Da vi etter hvert tok metroen tilbake til Termini, ble det en middag på en restaurant like utenfor hotellet, og deretter måtte vi prøve de to pubene The Druid’s Den og The Fiddler’s Elbow før vi trakk oss tilbake. Nå gjensto kun returen til Norge dagen etter, men også mandag morgen og formiddag hadde vi planer for vi forlot Roma, for vi var tidlig oppe og tok en tur innom Vatikanstaten for å se på (og klatre helt til topps i) den imponerende Peterskirken. Det var etter hvert bare å komme seg tilbake til hotellet og plukke opp bagasjen for deretter å komme oss med toget til flyplassen. Det hadde vært en glimrende helg i Roma, der det er så mye å se at vi med fordel kunne hatt ytterligere noen dager til disposisjon.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Italian ground # 2:
ASD Trastevere v US Ladispoli 3-1 (1-0)
Serie D, Girone G
Trastevere Stadium, 3 March 2019
1-0 Marco Sfano (3)
2-0 Marco Sfano (48)
2-1 Francesco Manoni (80)
3-1 Emanuele Renzi (90+5)
Att: Maybe around 300 (est)
Admission: €10
Programme: n/a

Next game: 24.03.2019: Drøbak/Frogn v Ås
Next italian game: ???
Previous game: 02.03.2019: SS Lazio v AS Roma

More pics

This trip on a map

 

SS Lazio v AS Roma 02.03.2019

 

Lørdag 02.03.2019: SS Lazio v AS Roma

Etter å ha kommet hjem fra helgen I Irland og Nord-Irland på tirsdag ettermiddag, var det allerede grytidlig fredag morgen på tide å komme seg til Gardermoen for å igjen ta en langhelg i utlandet. Denne gang gikk turen til den italienske hovedstaden Roma, og reisefølge var min bror som jeg også hadde hatt en trivelig langhelg sammen med i Praha tilbake i mai i fjor. Vi ble med Norwegian sitt morgenfly til København, og for andre fredag på rad mellomlandet jeg der. Etter litt mer søvn på neste flyvning landet vi på italiensk asfalt på Roma-Fiumicino Airport og kunne gå til innkjøp av billetter til flytoget. Etter å ha sjekket inn ved Hotel Charter, der vi hadde betalt 210 euro for tre netters overnatting.

Etter at vi hadde installert oss ble fredag ettermiddag brukt til å surre rundt i Roma. En obligatorisk tur til Spansketrappen ble etterfulgt av en utsøkt middag ved toppen av denne. Også ved både Trevi-fontenen og Pantheon var det et heftig antall turister, men etter å ha besøkt disse stedene var det på tide å tenke litt på helgens store fotballkamp. Jeg hadde jo selvsagt også klart å presse inn litt fotball på menyen, og lørdag kveld var det klart for det stor derbyet – Derby della Capitale – mellom byens to storklubber SS Lazio og AS Roma. Nå var det bare å få ordnet billett, og helst ville vi oppleve kampen blant Lazio-fansen på Curva Nord, men det skulle vise seg å by på problemer. Jeg er nokså grønn på hvordan ting fungerer i Italia, men min engelske kompis Karl hadde via Lazio-kompiser ordnet seg billett på Curva Nord allerede før kampbillettene ble lagt ut for salg i de offisielle kanaler.

En annen engelsk kompis som er gift med en italiensk frøken bekreftet lattermildt at slik kan det være i Italia, og la til at landet på mange områder er gjennomkorrupt, før han hadde tipset meg om å oppsøke puben Excalibur der en del av Lazio-grupperingen Irriducibili visstnok ofte drikker. Det var dit nå valgte å sette kursen på fredagskvelden, og metroen fraktet oss til stasjonen Libia, i gangavstand fra dette etablissementet. Der ble vi værende et par timer, men kom ikke særlig lenger i jakten på billetter på Curva Nord som folket der var enige om at var utsolgt. Imidlertid ble vi blant annet av bartenderen tipset om Lazio-sjappa på Via Guglielmo Calderini, og de mente vi uten problem ville kunne få kjøpt billett der lørdag morgen. Det fikk altså vente til morgenen etter, og etter hvert takket vi for oss og returnerte til sentrum for å forlyste oss litt før vi tok kvelden.

Vi bestemte oss for å møte opp Lazio-sjappa rundt åpningstiden klokka 10.00, og frokost ble inntatt på veien dit; nærmere bestemt ved Vergnani 1882 like ved siden av metro-stasjonen Flaminio, der vi skulle bytte til trikk. Vi ankom sjappa Lazio Style 1900 etter kvarters tid etter at klokka hadde passert ti, og allerede var det kø på utsiden. Det var kølapp-system, og vi brukte ventetiden til å diskutere litt. På internett hadde de billigste billettene gått for 95 euro, og min motvilje mot å betale en slik pris var hovedgrunnen til at vi hadde ventet til ankomst Roma. Jeg var mest tilbøyelig til å droppe hele greia om prisen var den samme her, men sa meg villig til å strekke meg litt siden min bror var veldig sugen. Det var derfor en liten positiv overraskelse da det ble vår tur og vi ble fortalt at de gjenværende billettene startet på 50 euro, selv om det også i utgangspunktet er temmelig drøy kost.

 

Nå hadde vi i hvert fall billetter sikret til kveldens store derby, og kunne ta trikken tilbake til Flaminio for deretter å etter hvert velge oss en restaurant rett ved Ottaviano metro-stasjon som åsted for en lunsj. Etter å ha forlatt La Caravella Trattoria og surret litt rundt i den evige stad, begynte vi etter hvert å rette oppmerksomheten mot kveldens kamp, og startet turen dit med en kort metro-tur til Lepanto for å ta buss derfra. Mørket begynte å senke seg, men det var likevel ikke vanskelig å se alle politisperringene da vi nærmet oss delen av byen der kveldens kamp skulle spilles. Bussen ble på et tidspunkt beordret om å stoppe, for den ble stående i minst fem minutter uten tegn til å ville fortsette, og omsider ble samtlige passasjerer sluppet av der med drøyt tjue minutter å gå til Stadio Olimpico.

Dette stadionet er en del av det større idrettsanlegget Foro Italico – opprinnelig Foro Mussolini – som huser flere anlegg i tillegg til Stadio Olimpico; som for eksempel det flotte Stadio dei Marmi. Stadio Olimpico er Romas største idrettsanlegg, men het opprinnelig Stadio dei Cipressi da det ble påbegynt i 1927 og åpnet ti år senere. Stadionet har siden 1953 vært hjemmebane for både SS Laxio og AS Roma, og var etter annen verdenskrig kjent som Stadio dei Centomila, før det igjen ble omdøpt til dagens navn i forbindelse med sommer-OL i Roma i 1960. Det var også hovedarenaen for fotball-VM i 1990, og gjennomgikk en omfattende ombygging før det mesterskapet. Nye oppgraderinger fulgte i 2007 og 2008 i forbindelse med at man skulle være vertskap for ‘Champions’ League-finalen i sistnevnte år.

SS Lazio var altså vertskap denne kvelden, og det er en klubb som i 1900 ble stiftet under navnet Società Podistica Lazio. Det skjedde i Prati-distriktet, og klubben spilte først amatørfotball før de i 1912 ble med i ligaen. Lazio var den eneste av de større Roma-klubbene som i 1927 sto imot fascist-regimets forsøk på å forene alle Roma-klubbene under ett navn og banner for å ta opp kampen med de dominerende nord-italienske klubbene (noe som førte til at AS Roma ble stiftet). De lyseblå har to ganger vunnet Serie A; i 1974 og 2000. I tillegg har de ved seks anledninger vunnet Coppa Italia. I 1999 vant de også den europeiske cupvinnercupen (som dessverre ble den siste utgaven av denne turneringen), før de senere det året også vant UEFAs ‘Super Cup’.

Bevæpnet politi hadde slått en stor ring rundt hele den nevnte idrettsparken, men etter å ha kommet oss gjennom denne første ringen kom vi snart inn på et område med diverse matutsalg, der vi kjøpte oss litt å spise på mens vi gikk videre opp til selve stadionet. Der måtte vi igjen vise både billett og pass (som ble sjekket opp mot navnet på billettene) for å komme inn på stadionområdet, der vi etter hvert fant igjen ble ransaket og fikk billettene sjekket før vi omsider fant frem til riktig inngang og kunne ta oss inn på den østlige tribunen. Øl ble kjøpt inn før vi tok oss opp på øvre tribuneseksjon og fant frem til våre plasser. Jeg hadde fått beslaglagt lighteren(!) på vei gjennom den siste kontrollposten, men her var det tydeligvis fritt frem å røyke, og jeg fikk fyr av en kar som sto og pratet med en vakt rett ved siden av våre plasser.

Det var altså Lazio som var hjemmelag i dagens derby-kamp mellom de ‘banedelerne’, og de hadde håp om å kunne nærme seg klubbene som lå foran de i kamp om en plass i ‘Champions’ League. Spenning i tittelkampen er det så som så med, for Juventus går igjen mot en suveren tittel. Juve hadde før dagens kamper 13 poeng ned til toer Napoli, og henholdsvis 22 og 24 poeng ned til Milano-duoen Inter og AC Milan på tredje og fjerde. Deretter fulgte AS Roma på femte, ett poeng bak AC Milan, og med seks poeng ned til trioen SS Lazio, Atalanta og Torino som alle sto med 38 poeng. De lyseblå vertene kunne altså kappe ned på forspranget til sine erkerivaler med seier, men AS Roma hadde åtte strake kamper uten tap i Serie A (6-2-0), så det var således ingen enkel oppgave som ventet Simone Inzaghis menn.

Noe overraskende for undertegnede (som dog ikke følger Serie A spesielt tett) hadde Inzaghi valgt å starte med Ciro Immobile på benken, men allerede i det tolvte minutt fikk de uttelling da Joaquin Correa spilte fri Felipe Caicedo som rundet Roma-keeper Robin Olsen og satt inn 1-0 til stor jubel på Curva Nord til høyre for oss. Der var det for øvrig stor atmosfære hele kampen gjennom, og Roma-fansen skapte lenge tilsvarende stemning bak motsatt mål, men langsidene var overraskende tynt besatt, slik at vi snart benyttet anledningen til å flytte oss helt opp til toppen av tribunen slik at jeg både kunne se kampen stående og bevege meg litt lenger ned langs langsiden for å ta noen bilder. 1-0 sto seg uansett til pause, og det var nokså fortjent da Lazio hadde vært det beste laget i første omgang.

 

 

Etter å ha benyttet pausen til toalettbesøk og å hente nye forsyninger med øl, så vi at Roma kom mer med etter hvilen, og både Stephan El Shaarawy og Nicolo Zaniolo testet Lazio-keeper Thomas Strakosha før Alessandro Florenzi var nære på med et skudd som ble tippet over tverrliggeren av Strakosha. Vi nærmet oss halvspilt omgang da Immobile omsider kom innpå, og etter åtte minutter på banen straffet han motstanderne fra straffemerket etter at Correa ble spilt gjennom og lagt i bakken på ureglementert vis av en desperat Federico Fazio som var i ferd med å bli fraløpt. Straffesparket gikk under Olsen og i mål, og dermed 2-0. I kampens nest siste ordinære minutt ble all tvil fjernet da et glimrende angrep endte med at Danilo Cataldi skrudde inn 3-0. Vondt ble til verre for AS Roma da Aleksandar Kolarov deretter måtte forlate banen etter å ha fått to gule kort i rask rekkefølge.

Det ble også sluttresultatet, og Lazio reduserte med det avstanden mellom de to til tre poeng. Fortsatt opererer man tydeligvis med hele sifre i Serie A, og 51 000 ble senere oppgitt som tilskuertall. Det må vel sies å ha vært noe skuffende ved et slikt derby, og jeg ble overrasket over antallet ledige seter på langsidene, selv om det var skikkelig trøkk blant den harde kjerne bak målene. Uansett var det nå bare å komme seg tilbake, og det mistenkte jeg kunne by på en utfordring med store deler av området sperret av med bevæpnet politi. En av disse var imidlertid hjelpsom nok til å smilende peke oss mot en bussholdeplass der han sa det snart skulle komme en buss, og det viste seg å stemme. Det ble en øl på et etablissement i nærheten av hotellet vårt før vi tok kvelden. Så hadde jeg altså fått oppleve Derby della Capitale…og dagen etter sto en ny kamp på menyen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Italian ground # 1:
SS Lazio v AS Roma 3-0
Serie A
Stadio Olimpico, 2 March 2019
1-0 Felipe Caicedo (12)
2-0 Ciro Immobile (pen, 73)
3-0 Danilo Cataldi (89)
Att: 51 000
Admission: €50
Programme: n/a

Next game: 03.03.2019: ASD Trastevere v US Ladispoli
Previous game: 25.02.2019: St. Patrick’s Athletic v Finn Harps

More pics

This trip on a map

 

St. Patrick’s Athletic v Finn Harps 25.02.2019

 

Mandag 25.02.2019: St. Patrick’s Athletic v Finn Harps

Etter lørdagens eskapader på Royal Bar var jeg noe groggy da jeg søndags morgen våknet og omsider kreket meg ned trappa for å bli servert en frokost av vertskapet ved Kates B&B. En Ulster fry var nok akkurat det jeg trengte, og snart sjekket jeg ut og spaserte innover mot sentrum for å slenge fra meg bagasjen på Premier Inn Belfast City Centre på Alfred Street. Der hadde jeg betalt £31,50 for overnatting, og det var langt billigere enn dagen før da de ønsket over £100; noe som var grunnen til at jeg hadde tilbragt denne natten i et annet etablissement. Jeg hadde vurdert en utflukt til Crumlin Road Gaol, men måtte nesten først se Rangers-kampen på Royal Bar, og deretter dro jeg tilbake til hotellet for å sjekke inn og slappe av litt. Etter en pubmiddag var jeg tilbake på Royal Bar der ‘Big Ronnie’ & Co fortsatt satt på samme plasser som flere timer tidligere. Igjen ble det mange timer tilbragt her før jeg trakk meg tilbake sent på kvelden.

Mandag morgen skulle jeg igjen forflytte meg fra Belfast og krysse grensen på ferden sørover til Dublin, og etter å en frokost (selvsagt en Ulster fry) ved puben The Bridge House trasket jeg opp til togstasjonen Belfast Lanyon Place og kvitterte ut en togbillett til Dublin Connolly. Etter rundt to timer på toget passerte vi den enorme Croke Park som ikke er fast arena for irenes fotball-landslag men først og fremst brukes til gælisk fotball og ikke minst hurling, som er den soleklart mest populære sporten i Irland men en nokså marginal idrett i andre lang (Irland er eksempelvis eneste land med et landslag!). Like etter rullet vi inn på Dublin Connolly stasjon, og jeg kunne spasere over til puben Molloy’s der jeg slo meg ned en stund siden det fortsatt var en times tid til jeg kunne sjekke inn ved Hazelbrook House.

Planen denne dagen hadde vært å besøke Bohemian for å se deres Dalymount Park før det er for sent og ‘oppgraderingen’ eller steriliseringen starter for alvor. Det faktum at det var full runde i irsk fotball både fredag og mandag var grunnen til at jeg i det hele tatt begynte å vurdere en langhelg i Irland og Nord-Irland akkurat denne helgen, og det ble ikke mindre fristende av at det var det store Dublin-derbyet mellom Bohemian og Shamrock Rovers som sto på menyen denne kvelden. Det jeg imidlertid aldri engang hadde tenkt på var mulighetene for at det skulle bli utsolgt, og selv garvede groundhoppere jeg i etterkant var i kontakt med mente det nærmest var helt uhørt med utsolgte kamper i League of Ireland. En av de mente at situasjonen heller ofte var slik at klubbene nærmest måtte trygle folk om å komme, for det virker i tillegg som om Premier League-interessen står (og Celtic) står langt sterkere i Irland enn deres egen liga.

Men utsolgt var det nå likevel; noe jeg merket dagen før avreise fra Norge, da en lokal kar via Twitter hadde ønsket meg god tur og lagt til et «håper du har billett». Jeg fikk et lite sjokk der og da, og følte jeg hadde gjort en skikkelig nybegynnerfeil. Riktignok er det sjelden vare med utsolgte kamper i League og Ireland, men dette er det store Dublin-derbyet, og ikke minst er kapasiteten ved Dalymount Park kraftig redusert da de herlige ståtribunene på to av sidene (det var disse jeg gjerne ville se) er stengt av sikkerhetshensyn. Dermed var hjemmebilletter begrenset til hovedtribunen på den ene langsiden mens bortefansen la beslag på den ene kortsiden, og ytterligere billetter var ikke tilgjengelige da disse ble utsolgt i god tid før kamp.

Heldigvis skulle også St. Patrick’s Athletic spille hjemme på sin flotte Richmond Park, og dette ble raskt valgt ut som en god plan B, selv om jeg håpet i det lengste å på en eller annen måte sikre meg en billett til det store Dublin-derbyet. Kanskje fantes det noen med en ekstra billett som ville forbarme seg over meg? Når jeg nå satt på Molloy’s hadde jeg fortsatt ikke fått noen slik respons på forespørselen jeg hadde lagt ut på Twitter et par dager tidligere, og jeg bestemte meg for å utsette den endelige beslutningen til et par timer før avspark. Derfor var ting fortsatt noe uvisst da jeg etter hvert gikk for å sjekke inn ved Hazelbrook House, der jeg hadde betalt 39 euro for overnatting. Jeg ble raskt sjekket inn, og trasket deretter ned mot Temple Bar-området for å sjekke hva denne delen av Dublin hadde å by på.

Det ble tidlig klart at den først og fremst byr på horder av turister, og priser som gjenspeiler dette. Et naturlig første stoppested var den kjente puben The Temple Bar, som sikkert ville vært koselig nok om det ikke var for det faktum at den ikke overraskende fremstår nesten mer som turistfelle enn som pub. Mens jeg satt der og nippet til en overpriset pint Orchard Thieves (7,90 euro) mistet jeg rett og slett tellingen på antall kinesiske og spansktalende turister som stakk hodet innom kun for å ta en selfie og deretter stryke på dør igjen. Samme pint var kun marginalt billigere ved The Norseman, men etter et tips fra groundhopper Paul Fergusson gikk jeg deretter til The Porterhouse hvor jeg slapp unna med 5,90 euro for en pint Stonewell cider. Turen gikk videre til The Snug, før Ha’penny Bridge Inn ble siste stoppested før det var på tide å komme seg på kamp.

Situasjonen var uforandret, så jeg ville nå dra mot Richmond Park for å se St. Patrick’s Athletic v Finn Harps i den irske toppdivisjonen. Turen dit gikk med buss som stoppet rett utenfor puben McDowells, som igjen ligger like utenfor Richmond Park. St. Patrick’s Athletic holder til i Inchicore-området av Dublin, rundt tre kilometer vest for sentrum av byen. Dette var tidligere en liten landsby, men på 1800-tallet hadde området blitt urbanisert med industri og boligstrøk. Som vestlig endeholdeplass for byens trikker og med jernbanens ankomst vokste området ytterligere og ble raskt spist opp av den voksende storbyen Dublin. Nå vanket det en pint ved McDowells, og der kom jeg i prat med et par hjemmesupportere som kunne fortelle litt om klubben og deres stadion, og ikke minst gi noen tips til hvor det var best for en nysgjerrig groundhopper å ta plass.

St. Patrick’s Athletic ble stiftet i 1929, og flyttet allerede året etter inn på Richmond Park. I årene etter annen verdenskrig spilte Pats i Leinster Senior League, som de hadde vunnet fire år på rad da de i 1951 fikk innpass i League of Ireland (som den gang kun hadde én divisjon). De tok toppdivisjonen med storm og vant våren 1952 ligatittelen på første forsøk. 1950-årene bød i det hele tatt på stor suksess for klubben som fulgte opp med ytterligere ligatitler i både 1955 og 1956. Dette går for å være en av Pats’ storhetstider, og den fortsatte til en viss grad med cuptitler i FAI Cup iu 1959 og 1961. Senere ble det tyngre tider for klubben, men sammen med Bohemian er de visst den eneste klubben som aldri har rykket ned fra den irske toppdivisjonen, og selv om 1970- og 1980-årene var skrinne, skulle etter hvert slå kraftig tilbake.

En fjerde ligatittel i 1990 var kanskje et ørlite varsel om hva som skulle komme, for mange spådde at laget bygget opp av manager Brian Kerr ville dominere irsk fotball i kommende år. I stedet førte en rekke oppkjøpsforsøk til kaos, og laget ble spredt for alle vinder. Laget måtte bygges på nytt, men Pats fikk noen år senere en ny storhetstid da de vant ligaen i både 1996, 1998 og 1999. De har i perioder også levert gode enkeltresultater i europacupene, som 0-0 borte mot skotske Celtic i Champions League-kvaliken 1998/99, selv om det ble tap 0.-2 sammenlagt. Til sammenligning ble det året etter tap med ydmykende 0-10 sammenlagt mot moldaviske Zimbru Chisinau i samme turnering. De har slått ut klubber som kroatiske NK Rijeka og svenske Elfsborg, men har aldri tatt seg lenger enn første runde.

Den irske ligaen la i 2003 om til sommersesong, og St. Patrick’s Athletic måtte vente til 2013 før de vant sin åttende og foreløpig siste ligatittel i toppdivisjonen, men i 2014 fulgte de opp med å vinne FAI Cup for tredje gang, og siden årtusenskiftet har de også vunnet ligacupen ved fire anledninger (senest i 2016). Nå skulle jeg stifte nærmere bekjentskap med denne klubben, så jeg tømte glasset og gikk for å betale meg inn med 15 euro. Jeg har til tider sammenlignet den irske ligaen litt med den norske, og selv om ligaen her hjemme nok står noe sterkere, har ikke bare irene (så lenge det varer) mer klassiske og interessante stadioner, men de får også til noe vi tydeligvis ikke klarer her hjemme; nemlig det å tilby kampprogram. Et flott utseende program ble mitt for 3 euro, og innholdet var også godt.

St. Patrick’s Athletic hadde startet sesongen godt med to 1-0-seire; hjemme mot Cork City i sesongens første kamp, og borte mot Sligo Rovers. Kveldens bortelag Finn Harps sto på sin side med fire poeng etter 0-1 borte mot Bohemian i sesongstarten og deretter 1-1 hjemme mot tittelforsvarer Dundalk. Det var for øvrig kun de tre Dublin-klubbene Bohemian, Shamrock Rovers og St. Patrick’s Athletic som hadde vunnet begge sine to første kamper, og de to førstnevnte skulle altså opp mot hverandre denne kvelden, så avhengig av resultatet der hadde Pats dermed en mulighet til å innta tabelltoppen. Det var med de forutsetningene at jeg tok meg innenfor og kikket utover klassiske Richmond Park med en følelse av at dette hadde vært alt annet enn en dårlig reserveløsning.

Jeg likte nemlig svært godt anlegget som altså har vært klubbens hjemmebane siden 1930. Stadionet er imidlertid noe eldre enn dette, for den ikke lenger eksisterende klubben Brideville FC flyttet inn her i 1925, som av noen kilder oppgis som byggeår. I tiden før dette, da Irland var en del av Storbritannia, ble tomten dog brukt til sportslig rekreasjon av den britiske hæren, uten at jeg har noe formening om hvorvidt det var noe tribunefasiliteter på den tiden. Uansett flyttet Brideville i 1930 ut for å gjøre plass til St. Patrick’s Athletic, men ved innlemmelsen i League og Ireland i 1951 oppfylte Richmond Park ikke kravene, slik at St. Pats i en periode måtte spille sine kamper på forskjellige baner rundt om i Dublin før de endelig kunne returnere til et oppgradert Richmond Park i 1960. Stadionet ble igjen stengt for visse oppgraderinger i 1989, men økonomiske problemer førte til at de ikke kunne returnere før i 1993.

Richmond Park er som sagt et herlig, klassisk anlegg. Hovedtribunen på den ene langsiden var opprinnelig mindre og besto kun av det som i dag vil kunne kalles midtpartiet, men det var her man i 1989 utvidet sittetribunen ved å bygge på flankene på begge sider slik at tribunen i dag strekker seg nesten hele banens lengde. På motsatt langside har man den klassiske ståtribunen Carmac Terrace der man står under åpne himmel. Tribunepartiet med sine bølgebrytere er her nærmest delt i to av et ‘tårn’ som man blant annet filmer fra når det er TV-kamper. For å komme dit må man gå bak kortsiden som tidligere bar navnet Inchicore End Terrace. Som navnet tilsier var dette tidligere en (åpen) ståtribune, men for å få spille hjemmekamper her i UEFA Cupen i 2007 ble røde plastseter boltet fast i betongtrinnene. På motsatt ende av banen byr Cowshed End på mer herlig terracing og på den ene flanken et fantastisk overbygg som har gitt tribunen sitt navn.

Sistnevnte kortside virket dessverre sperret av, og det virket i det hele tatt litt begrenset hvor jeg kunne gå, slik at en runde rundt anlegget var utelukket, men etter å ha kommet inn gikk jeg ned bak den tidligere Inchicore End Terrace og over på Carmac Terrace. Jeg hadde hjemmelaget som favoritt, men var samtidig litt spent på hva nyopprykkede Finn Harps kunne by på, og om de kunne skape problemer for sitt vertskap slik de to dager tidligere på imponerende vis hadde gjort hjemme mot selveste Dundalk. Det som imidlertid skapte helt klart mest oppsikt da kveldens aktører inntok banen var dommerteamets valg av drakter. Jeg tror faktisk aldri jeg har sett maken til kit clash (som britene kaller det), for dommertrioens antrekk var nærmest identisk med bortelagets drakter, og jeg var overbevist om at en av de ville bytte før avspark, men sannelig fullførte de første omgang slik, og flere ganger tok jeg linjemann eller dommer for å være Finn Harps-spiller.

Om dette også forvirret de to lagene skal være usagt, men vertene hadde uansett mye ball innledningsvis. Dog førte det ikke til de største farligheter foran mål, men et frispark fra Mikey Drennan etter drøyt ti minutter kunne fort endt i mål da Finn Harps-keeper Peter Burke fomlet den til corner som deretter ble headet over av Dave Webster. Vi nærmet oss halvspilt omgang da Ciarán Kelly nok burde truffet bedre på sin volley. Gjestene forsvarte seg svært godt og frustrerte sitt vertskap, og de hadde selv en god mulighet da Seán Boyd så sin avslutning endre retning i en motspiller og gå til hjørnespark. Hjemmelagets Rhys McCabe så sitt skudd seile like over tverrliggeren drøyt ti minutter før pause, og dermed var det målløst da de to lagene gikk i garderoben.

Det var sarkastisk jubel fra de 1 747 tilskuerne da aktørene kom ut igjen og man så at dommertrioen hadde brukt pausen til et kostymeskifte. Dommeren og hans assistenter hadde nå sorte antrekk når han blåste i gang annenomgangen, og tidlig i omgangen var Drennan nære på for vertene med et skudd som snek seg like utenfor stolpen. På motsatt ende av banen fikk Dave Webster kastet seg foran og blokkert en skummel avslutning fra Seán Boyd som også like etter headet rett utenfor. Det var lite med virkelig store sjanser, men Drennan traff nettveggen før Finn Harps kunne stjålet alle poengene på overtid. En corner ble slått inn i Pats-feltet, og Daniel O’Reilly headet på mål, men også rett på Pats-keeper Brendan Clarke. Således endte det altså 0-0, og jeg hadde ikke fått se noen mål i Dublin denne kvelden.

Det var bare å komme seg med buss tilbake mot sentrum, og jeg hoppet av i gangavstand til puben The Brazen Head som jeg hadde blitt tipset om. Det var intet dårlig tips, men der jeg nå plutselig satt og frøs så jeg nærmest hakket tenner, lurte jeg litt på om jeg var i ferd med å bli syk. Det var bare å komme seg tilbake til basen, men jeg hadde en snau halvtimes gange foran meg før jeg skjelvende kunne krype under dyna. Det skulle heldigvis ikke vise seg så ille, og nå gjensto uansett kun bussturen til Dublin Airport morgenen etter, og deretter returen til Norge – som denne gang gikk med direktefly. Det skulle kun bli et par dager hjemme før det var tid for en langhelg i Roma sammen med min bror.

 

 

Republic of Ireland ground # 3:
St. Patrick’s Athletic v Finn Harps 0-0 (0-0)
League of Ireland Premier Division
Richmond Park, 25 February 2019
Att: 1 747
Admission: €15
Programme: €3

Next game: 02.03.2019: SS Lazio v AS Roma
Next ROI game: ???
Previous game: 23.02.2019: Ballyclare Comrades v Knockbreda
Previous ROI game: 22.02.2019: Drogheda United v Cobh Ramblers

More pics

This trip on a map

 

Ballyclare Comrades v Knockbreda 23.02.2019

 

Lørdag 23.02.2019: Ballyclare Comrades v Knockbreda

Jeg skulle gjerne kunnet dra meg litt lenger, men det var greit å komme seg videre, og selv om jeg også kunne valgt en avgang snaut to timer senere, forlot jeg mitt krypinn i god tid før halv åtte og spaserte til togstasjonen for å forlate Drogheda med 08.10-toget. Det var tross alt greit å få mest mulig ut av dagen når jeg nå skulle ta et foreløpig farvel med Irland og dra nordover til Nord-Irland. På veien passerte til stasjonen jeg en åpen sjappe hvor jeg gikk til innkjøp av medbragt frokost i form av smørbrød, og jeg ankom stasjonen med god tid til avgang. Jeg fant imidlertid ut at Google Maps hadde en grunn til å be meg bytte i Newry, for det viste seg at det i forbindelse med vedlikeholdsarbeid var buss for tog på deler av linjen til Belfast.

Da jeg først begynte å planlegge denne turen var det fortsatt ikke klart hvem som ville møtes i den nordirske NIFL Championship, der man bruker et system hvor tabellen splittes i to, og man hadde foreløpig ikke kommet så langt. Jeg hadde imidlertid håpet at Portadown skulle bli tildelt hjemmekamp denne lørdagen. Ikke bare fordi det var praktisk med avreise fra Drogheda og base i Belfast, men også fordi jeg gjerne skulle ha besøkt deres Shamrock Park og beundret den flotte gamle hovedtribunen der før det er for sent. Da tiden kom for splitten viste det seg imidlertid at jeg ikke hadde hellet på min side i så måte da de fikk bortekamp, og i stedet ble Lisburn Distillery min nye plan A med Ballyclare Comrades som plan B.

Etter hvert tok syntes jeg dog at veien til Lisburn Distillery sin hjemmebane var såpass kronglete at jeg i stedet gjorde om på planene og valgte meg Ballyclare Comrades, selv om det bød på en litt lenger reise. Dermed var planene lagt, men når jeg nå dobbeltsjekket reiseruta med personalet på Drogheda stasjon, mente de at det beste ville være å bytte fra tog til buss i nettopp Portadown. Imidlertid oppfordret de til å sjekke igjen med betjeningen på selve toget, som snart ankom i rute, men etter å ha krysset grensen og vi nærmet oss Newry hadde jeg fortsatt ikke sett noe til de. Imidlertid var det en medpassasjer som må ha syntes at jeg så usikker ut, for da han i likhet med de fleste andre reiste seg for å gå av, sa han uoppfordret til meg at dersom jeg skulle til Belfast burde også jeg komme meg av fremfor å bli med til Portadown som var oppgitt endestasjon.

Han hadde åpenbart rett, for andre som også skulle til Belfast tok også plass på bussene som sto oppstilt utenfor stasjonen, og snart var vi på vei mot den nordirske hovedstaden og togstasjonen Belfast Lanyon Place, der vi ble sluppet av på utsiden av stasjonen. Jeg skulle ha buss videre fra bussterminalen Laganside Buscentre, og spaserte dit opp for å komme meg med 10.10-avgangen til rute nummer 153a. Jeg kvitterte ut en returbillett og lot bussen frakte meg de drøyt 35 minuttene opp til Ballyclare, der jeg nå ville ankomme nokså tidlig – faktisk så tidlig at ingen av stedets puber hadde åpnet ennå. En lokal kar upåklagelig antrukket i Rangers-kostyme tipset meg om at The Grange Bar ofte slipper inn de som banker på bakinngangen selv litt før åpningstid, men etter å ha studert en flott mural, gjort et uttak i minibanken og vært innom et supermarked, var det uansett ikke altfor lenge å vente til 11.30 da han mente de åpnet.

Ballyclare er en liten by i grevskapet Antrim, beliggende et stykke nord-nordøst for Belfast. Den har et innbyggertall på snaut 10 000, mens det nærmer seg det dobbelte om man regner med dens omland. Gjennom byen renner elven Six Mile Water (som for øvrig er en god del lenger enn navnet skulle tilsi) på sin vei mot Storbritannias største innsjø Lough Neagh. Ballyclare antas å ha vokst frem rundt et krysningspunkt langs elven, og vokste ytterligere ved jernbanens ankomst på siste halvdel av1800-tallet. Den ble en industriby med blant annet en stor papirfabrikk. Jernbanestasjonen ble nedlagt allerede i 1930, og også mye av industrien er nå for lengst borte, slik at Ballyclare i større grad har blitt en soveby for innbyggere som arbeider i Belfast.

Dørene på The Grange Bar åpnet ganske riktig klokka 11.30, og jeg slo meg ned med en pint Outcider og gjorde det til min base for de neste par timene. Mens jeg lesket strupen fikk jeg også sjekket opp reiseruter for de kommende dager, satt dagens spill, og også undersøkt ytterligere vedrørende billetter til det store Dublin-oppgjøret på mandagen som plutselig hadde vist seg utsolgt. Før kamp måtte jeg nesten også teste ut The Sportsmans Inn som jeg like nede i veien hadde passert litt tidligere, så det ble et raskt glass også der før jeg gikk den få meterne opp til dagens kamparena Dixon Park rett bak nevnte pub. Der betalte jeg meg inn med £7, og selv om det dessverre ikke var noe kampprogram, fikk jeg en hjertelig velkomst.

Min kompis Ulster Jim hadde vært i kontakt med Justyn Wallace som har ansvar for klubbsjappa, og som han kjenner fra bortekamper med det nordirske landslaget, og bedt ham ta godt imot meg. Det gjorde han (og klubben) da også til gangs, for etter at jeg stakk hodet innom klubbsjappa og introduserte meg slik han hadde bedt meg om, tok han meg med på en aldri så liten omvisning i styrerommet der klubbformann Trevor McCann tok over og ønsket meg velkommen før han bød meg slenge fram meg den lille bagen der. Deretter tok han seg tid til å peke og fortelle mens vi kikket på de mange bildene fra klubbens historie som pryder styrerommet. Etter hvert ble jeg også overrakt et skjerf av de to, og det ble dokumentert av klubbfotografen.

Ballyclare Comrades ble i 1919 stiftet av lokale veteraner som hadde kommet hjem fra første verdenskrig; de fleste av de medlemmer av det såkalte ‘C Company of the 12 Royal Irish Rifles’ som hadde kjempet både i slaget ved Somme og en rekke andre kjente slag under denne vanvittige krigen. Det nordirske fotball-systemet har gjennomgått en rekke omstruktureringer og kan muligens synes litt innviklet for noen her hjemme, men man opererer med et system der klubbene deles inn i tre grupperinger etter hva slags lisens man har. Det er senior, intermediate, og junior, og selv om det ikke alltid har vært slik har klubbene i de to øverste divisjonene senior-status, mens (den nye) Northern Ireland Football League også har en Intermediate League som nå er nivå tre i pyramiden. De som vil rykke opp herfra må oppfylle kravene for senior-status/lisens.

Det er ytterligere fire regionale intermediate-ligaer, og herfra kan klubbene rykke opp til NIFL Intermediate League ved å vinne sin liga samtidig som de oppfyller visse kriterier. Under der igjen har man junior-ligaer, men det skal vi ikke gå innpå i denne omgang. Jeg nøyer meg med å si at Ballyclare Comrades i 1990 fikk senior-status og spilte deretter noen år i toppdivisjonen uten å hevde seg i toppen. Da den nye (daværende) Irish Premier League ble startet i 2003 og antall lag i toppdivisjonen ble redusert, returnerte de midlertidig til intermediate-status. I 2011 rykket de ned på nivå tre, men returnerte til nivå 2 og NIFL Championship to år senere, og der finner man fortsatt klubben som fostret for eksempel nåværende Middlesbrough-spiller Paddy McNair (som sies å være publikummer her når han har anledning).

Jeg hadde spurt formannen om ambisjonene vedrørende en eventuell til toppdivisjonen i fremtiden, og han svarte at han gjerne skulle sett et slikt scenario, men slo fast at det er vanskelig å konkurrere med større langt mer pengesterke klubber. Som eksempel trakk han frem en av deres erkerivaler Larne, som han hevdet hadde et budsjett bortimot 20 ganger større enn hans halvprofesjonelle klubb, og det var faktisk overraskende å høre hvor store summer divisjonens suverene tabelltopp opererer med. Ballyclare hadde befunnet seg rett under midten av tabellen da man foretok den nevnte ‘splitten’, og selv om de på sin sjuendeplass nå hadde flere poeng enn Ballinamallard United på plassen over, ville de ikke kunne avansere ytterligere på tabellen. Dagens bortelag Knockbreda lå to plasser og seks poeng bak sine verter.

Dixon Park må være blant de bedre anleggene på nivå to av nordirsk fotball, og har tribunefasiliteter på tre av sidene. Disse er bygget i samme stil, og på langsiden der man kommer inn har man ikke bare én men to tribuner. Begge disse er sittetribuner, og en av de huser også det nevnte styrerommet, garderober og klubbsjappa. På kortsiden til høyre sett herfra er det bak mål en ståtribune, mens den på motsatt ende av banen er en lignende tribune som har noen rader med sitteplasser foran og ståplasser lenger bak. Jeg likte meg godt her på Dixon Park, der de imidlertid ikke har noen egen bar, så jeg fulgte Justyns oppfordring om å ta et lynraskt siste glass på The Sportsmans Inn der jeg gikk inn via bakveien (som ses rett over veien for inngangspartiet til Dixon Park) sammen med flere av Knockbreda-lederne.

Jeg var snart innenfor portene igjen, og måtte bortom burger-vogna for å teste det Justyn kalte ligaens beste burgere. Den falt da også godt i smak for en sulten groundhopper som ble stående og snakke litt med Justyn borte ved klubbsjappa idet lagene kom på banen. Dette var totalt min bane nummer 666, og vertene skulle få en djevelsk god start på kampen. Faktisk hadde jeg bare så vidt rukket å runde hjørnet mens Justyn fortsatt var i ferd med å stenge sjappa da hjemmelaget tok ledelsen etter kun 20 sekunder. Det skjedde etter et innlegg fra Gary Brown, og bortelagets Richard Copeland var uheldig og headet ballen i eget mål. Comrades klarte imidlertid ikke å bygge på dette, men slapp i stedet gjestene inn i kampen.

Utligningen kunne fort ha kommet da et frispark ble sendt inn i Ballyclare-feltet etter et drøyt kvarter, men avslutningen til Daniel Culbert gikk like utenfor. Justyn lot seg frustrere av et hjemmelag som nå fikk til lite offensivt og av feilpasningene som florerte, men etter en halvtimes tid fikk de dreis på et angrep som endte hos Gary Donnelly som fra god posisjon inne i feltet tvang frem en god redning fra Knockbreda-keeper Dean Smyth. Dermed gikk lagene til pause på stillingen 1-0, men Justyn var likevel tvilende til hvorvidt Comrades-manager Stephen Hughes var altfor imponert over det hans elever hadde levert før hvilen. Jeg hadde blitt invitert til te i styrerommet, men valgte å heller følge deler av Knockbreda-ledelsens eksempel og heller innta nok en lynrask forfriskning ved The Sportsmans Inn.

Returen til Dixon Park var perfekt timet da dommeren blåste i gang annenomgangen idet jeg rundt kom inn på nærmeste langside og tok plass på den ene tribunen der sammen med Justyn og en annen kar. Omgangen ble tidlig preget av en rekke skader og stopp i spillet, og ti minutter ut i omgangen hadde allerede to Comrades-spillere måttet kaste inn håndkledet og byttes ut – en av de måtte ut på båre, så man får håpe det var mindre alvorlig enn det så ut. Kampen var det britene kalles scrappy, og vertene så lenge ut til å ha god kontroll på de offensive truslene fra gjestene, men Knockbreda satt nærmest inn et ekstra gir mot slutten. Drøyt ti minutter før slutt vant Karl Hamill ballen fra Comrades-keeper Ben Fry og hadde bortimot åpent mål, men var ute av balanse og skjøt utenfor.

Kun et minutt senere ble samme Hamill spilt gjennom, vippet ballen over den utrusende keeper Fry, men den gikk også hårfint utenfor stolpen. Det virket som om vertene skulle holde ut og sikre de tre poengene, men i det 88. minutt kom omsider en fortjent utligning da ballen etter et hjørnespark endte hos Francis Rice som smalt ballen i mål til 1-1 fra i underkant av ti meter. Det var nå gjestene som presset på for et vinnermål, og i det sjuende overtidsminuttet kom de på en kontring der Patrick Cafolla ble spilt gjennom. Comrades-keeper Fry rykket ut og felte Cafolla. Sisteskansen fikk direkte rødt kort, men reddet sannsynligvis det ene poenget for vertene, for frisparket endte resultatløst, og dommeren blåste sekunder etter for full tid med 1-1 som sluttresultat. Her opererer man ikke med tilskuertall, men jeg anslo det til å være rundt 100 i tallet.

Jeg hentet bagen min i styrerommet, takket høflig for meg og ønsket lykke til før jeg gikk over til The Sportsmans Inn der jeg hadde tid til et glass før jeg gikk for å ta bussen tilbake mot Belfast. Planen hadde vært å hoppe av ved Yorkgate stasjon for å derfra ta toget til Botanic, men jeg satt i egne tanker til bussen hadde passert dette punktet slik at jeg i stedet ble med inn til sentrale Belfast. Derfra bevilget jeg meg en drosje ned til Kates B&B, der jeg hadde betalt £33 for kost og losji. Jeg hadde vurdert å dra raskt videre til Ravenhill Stadium for å se Ulster Rugby i aksjon, men det ble såpass knapt med tid at jeg tidlig droppet disse planene for å heller innta en middag på puben Hatfield House. Etter en svipptur innom Rose & Crown gikk jeg til The Royal Bar på Sandy Row, og ble i herlig selskap værende der helt til stengetid.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Northern Irish ground # 6:
Ballyclare Comrades v Knockbreda 1-1 (1-0)
NIFL Championship
Dixon Park, 23 February 2019
1-0 Richard Copeland (og, 1 – or 20 seconds)
1-1 Francis Rice (88)
Att: ??
Admission: £7
Programme: None
Pin badge: n/a

Next game: 25.02.2019: St. Patrick’s Athletic v Finn Harps
Next UK game: 29.03.2019: Dunfermline Athletic v Ayr United
Previous game: 22.02.2019: Drogheda United v Cobh Ramblers
Previous UK game: 13.01.2019: Cudworth West End v Highstone Road

More pics

This trip on a map

 

Drogheda United v Cobh Ramblers 22.02.2019

Fredag 22.02.2019: Drogheda United v Cobh Ramblers

Det var på tide med en langhelg jeg i lengre tid hadde planlagt, og turen skulle gå til Irland og Nord-Irland. Min snille mor hadde igjen insistert på å stå opp i otta for å skysse meg til Korsegården, selv om hun under et døgn tidligere selv hadde returnert fra forretningsreise til Thailand. Det ble i hvert fall satt pris på, og snart kunne jeg stige på flybussen med kurs mot Gardermoen. Selv om jeg skulle fly til Dublin, måtte jeg denne gang via Kastrup med 07.10-flyet til København. Med nytt gull-kort kunne jeg også flotte meg med å innta gratis frokost i en av SAS-loungene. Etter en søvnløs natt, sovnet jeg allerede før et noe forsinket take-off og våknet idet vi landet i Danmark, der jeg hadde to rundt to timer til avgang for flyet til Dublin.

Jeg fant ved hjelp av en trivelig dansk rengjøringsarbeider frem til røyke-terrassen og benyttet deretter anledningen til å igjen flotte meg litt på loungen. Idet jeg etter hvert fant frem til riktig gate for neste flyvning slo det meg at det begynner å bli altfor lenge siden mitt siste besøk i dem danske hovedstaden, men det får bli en annen gang. Uansett sovnet jeg igjen ganske umiddelbart og våknet idet vi rundt klokka tolv fikk kontakt med irsk asfalt. Jeg tok meg raskt ut av terminalen med min håndbagasje og fant frem til riktig avgangssted for buss 100x som skulle ta meg nordover til Drogheda. Google Maps hadde denne gang ikke helt riktige rutetider, for rutetiden på holdeplassen hadde rett da den meldte om at bussen ville komme 20 minutter senere enn forventet. 8 euro fattigere tok jeg plass på bussen, klar for den 40 minutter lange etappen på irske veier.

Klokka begynte å nærme seg halv to da jeg ved Drogheda Bus Station takket jeg sjåføren og steg av i det som er en av Irlands eldste byer. Drogheda deles av elven Boyne som renner gjennom byen, og faktisk var det opprinnelige to byer forskjellige byer som vokste frem på hver sin side av elven som også er grevskaps-grense og sørget for at den nordlige delen lå i grevskapet Louth mens byen sør for elven sorterte under Meath. Drogheda fikk for øvrig bystatus allerede på slutten av 1100-tallet. I 1690 sto det kjente slaget Battle of the Boyne kun rundt seks kilometer vest for Drogheda, uten at jeg denne gang hadde tid til å dra på utflukt for å se stedet der William of Orange hadde knust og jaget tyrannen James. Drogheda ligger for øvrig snaut fem mil nord for Dublin (og rundt 11 mil sør for Belfast), og har i dag omtrent 41 000 innbyggere.

Fra busstasjonen hadde jeg 10-15 minutters gange foran meg, så jeg krysset elven Boyne og fant enkelt og greit frem til Roseville Lodge, der jeg hadde betalt 60 euro for overnatting. Jeg så aldri noe til vertskapet under mitt opphold der, men de hadde sendt meg koden til inngangsdøra, og som lovet sto romnøkkelen i døra til rommet de hadde tildelt meg. Etter å ha installert meg var det bare å komme seg ut og få seg en pint og ikke minst litt mat i skrotten. Valget falt i så måte på puben The Grey Goose, og der fikk jeg stillet sulten med et godt måltid og lesket strupen med det som skulle bli en av ganske mange pints med Orchard Thieves denne helgen. Samme vare fikk jeg i glasset ved både The Mariner, Cagney’s Bar og Gleesons, før det var på tide å spasere opp mot kveldens kamparena United Park, med en innlagt svipptur innom mitt overnattingssted for å plukke opp nødladeren.

Jeg skulle altså gjeste Drogheda United som tok imot Cobh Ramblers til dyst i League of Ireland First Division, som altså er nivå to i den irsk fotball. Drogheda United ble opprinnelig stiftet i 1919, men klubben slik man kjenner den i dag har en historie som startet i 1975. Den opprinnelige klubben spilte mange år i det man kanskje kan kalle irsk non-league, og i 1963 var det Drogheda FC – som kun hadde blitt stiftet året før (1962) – som ble valgt inn i ligaen da den ble utvidet fra ti til tolv lag. I 1975 slo disse to klubbene seg sammen og ble til dagens Drogheda United. De tok den yngre klubbens plass i League of Ireland, som på den tiden kun hadde én divisjon, og tok i 1983 andreplassen i ligaen bak suverene Athlone Town.

Kun to år senere var The Drogs en av klubbene som rykket ned og måtte da plass i den første utgaven av League of Ireland sin First Division da ligaen startet opp med en ‘andredivisjon’ før 1985/86-sesongen. Litt spesielt at de samtidig deltok i UEFA Cupen, der de ble knust hele 0-14 sammenlagt av Tottenham. Drogheda United ble et skikkelig jojo-lag, og spesielt fra første halvdel av 1990-årene, da de i perioden 1994-2001 skiftet divisjon hver eneste sesong. Etter opprykket i 2003 (samme år som irene la om til sommer-sesong) skulle de imidlertid ble værende i toppdivisjonen helt frem til 2015, og hanket samtidig inn noen titler som det selvsagt er på sin plass å nevne.

Klubben gikk på denne tiden fra å være halvprofesjonell til å bli helprofesjonell, og det skulle bære frukter sportslig. I 2005 vant de den irske cupen med finaleseier 2-0 over Cork City. Samme år startet daværende Setenta opp turneringen Setenta Cup som en cupturnering der både irske og nord-irske klubber deltok. Denne cupen (som arrangert for siste gang i 2014) ble vunnet av Drogheda United i både 2006 og 2007. I 2007 var det imidlertid enda mer prestisje å hente da de sikret seg den irske ligatittelen for første og hittil eneste gang etter en sesong der de kun tapte tre kamper. Naturlig nok var de på denne tiden også å se i europacupene, og tre år på rad tok de seg til andre kvalifiseringsrunde.

I 2006/07 var det norske IK Start som først etter 11-10 på straffer slo ut irene, mens det året etter var Helsingborg som ble for sterke. I 2008/09 ble Levadia Tallin slått, og man spilte faktisk jevnt med selveste Dynamo Kiev, De tapte knepent med 3-4 sammenlagt, etter å ha truffet stolpen i sluttminuttene av returkampen. Uansett førte den økonomiske satsingen ikke uventet snart til pengeproblemer, og konkursvarsler og poengtrekk var en realitet i tillegg til spillerflukt og en retur til halvprofesjonell drift. Nedrykket kom omsider i 2015, og klubben er fortsatt å finne i First Division, uten at de foreløpig har vært i nærheten av noen retur til Premier Division. Denne kvelden var det dog sesongstart, så blanke ark og nye muligheter. Med de forutsetningene fant jeg frem til United Parks inngangsparti.

Anlegget er klemt inne blant bolighus og med et stadion for gælisk fotball som nærmeste nabo. Jeg betalte meg inn med nokså stive 15 euro (det samme som i toppdivisjonen tre dager senere) og betalte ytterligere 3 euro for et godt og flott utseende program (de får det til i irsk fotball også, i motsetning til her hjemme) som for øvrig var et spesielt jubileums-nummer i forbindelse med klubbens 100-års jubileum. Vel innenfor portene kom jeg raskt også i snakk med et par klubbrepresentanter da jeg forhørte meg om mulighetene for å få ta en liten svipptur over på motsatt langside. De ga uttrykk for håp om en retur til toppdivisjonen, men mente det nok er andre klubber som Bray Wanderers og Shelbourne som med langt større budsjetter må ta på seg rollen som favoritter.

Det var nokså overraskende å oppdage at United Park faktisk åpnet så sent som i 1979, for den fremstår som en del eldre og er et herlig klassisk anlegg med en slags deilig ‘sliten’ karakter som gjerne kjennetegner stadioner bygget i eldre dager da man fortsatt klarte å bygge ting med karakter. Dette var da også en tungtveiende grunn til at jeg hadde valgt meg nettopp Drogheda United denne dagen, men tilskuerfasilitetene er her begrenset til de to langsidene. På langsiden der jeg hadde kommet inn er det to tribuneseksjoner; en sittetribune og en ståtribune. De to kortsidene er som nevnt uten tribunefasiliteter og utilgjengelig for publikum, og på en av de er det ikke engang plass til å gå bak målet. På bortre langside er det imidlertid en større tribune, og også her ble jeg nesten yr av den rustne bølgeblikken.

Denne tribunen har nok tidligere vært en ståtribune som i senere tid har fått boltet fast seter på den nederste seksjonen i hele tribunens lengde som for øvrig også strekker seg lenger ut på sidene enn det taket dekker. Bak raden med gamle bølgebrytere er det imidlertid fortsatt klassisk ståtribune i form av betongavsatser. Klubbrepresentanten som hadde fulgt meg over hit gikk tilbake med beskjed om at jeg selv kunne komme tilbake når jeg var klar, så lenge jeg husker å lukke grinde etter meg på motsatt side av banen. Det lovet jeg, men han hadde neppe regnet med at jeg skulle ende opp med å se hele første omgang herfra, og det hadde vel kanskje heller ikke jeg planlagt, men slik ble det. Jeg storkoste meg uansett på United Park, og nå gikk det mot avspark.

Det var som sagt sesongstart i First Division denne helgen, så begge startet med blanke ark. Gjestene hadde dog ikke hatt noen optimal oppladning da deres buss hadde fått motorstopp tre ganger(!) på veien slik at de først ankom klokka 19.25. Det første til at avspark hadde blitt utsatt med fem minutter, uten at det nødvendigvis var tilstrekkelig for gjestene som kun fikk ti minutters oppvarming. Det var nemlig liten tvil om at hjemmelaget startet friskest, og det gikk ikke altfor lang tid før sesongens første mål var et faktum. Thomas Byrne spilte gjennom Mark Doyle som kom på løp og sendte ballen forbi Ramblers-keeper Paul Hunt og inn i mål til 1-0 i det åttende minutt. Mark Hughes og kaptein Sean Brennan tok kontroll over midtbanen for vertene som nesten doblet ledelsen da sistnevnte spilte gjennom Chris Lyons som dog ikke fant nettmaskene.

Drogheda presset høyt, og Cobh fikk få muligheter til å true fremover. Vertene vant således et frispark drøyt 35 meter fra mål, men skuddet fra Brennan burde vært barnemat for Cobh-keeperen som fomlet ballen via stolpen og ut til Chris Lyons som fra kort hold hadde få problemer med å sette inn 2-0. Det gikk fra vondt til verre for gjestene som allerede hadde problemer med å demme opp for Drogs-offensiven, for med snaut ti minutter til pause fikk deres Cian Leonard sitt andre gule slik at Cobh ble redusert til ti mann. De sendte Ian Turner opp på topp, men det var vertene som nesten scoret et tredje før pause da Chris Lyons så sitt skudd ble blokkert på streken av navnebror Charlie Lyons før han satt returen over mål. Det sto 2-0 til pause da jeg gikk for å ta meg over igjen på den andre langsiden.

Der kom det en vakt løpende og ga signal om at jeg skulle stoppe. Her var det ingen adgang, mente han, men jeg fikk forklart situasjonen såpass at han skjønte greia og lot meg passere og ta plass på ståtribunen der. Liflige dufter nådde neseborene, og kilden ble lokalisert slik at jeg så den kom fra en kar som passerte og hadde vært en tur i matutsalget i enden av sittetribunen. Jeg ventet til køen der var borte og gikk deretter ned for å sikre meg litt vomfyll før andre omgang. Mens jeg gomlet på en pai kom lagene igjen på banen, og den andre omgangen begynte nærmest som en fortsettelse av den første, med hjemmelaget i førersetet. En reporter beskrev det som om Cobh Ramblers nesten fortsatt kunne befunnet seg på bussen.

Videre beskrev han det som om Mark Hughes nærmest spilte ‘quarterback’ der han fordelte ballene til Drogs-spillere som stadig stormet i angrep. Etter en av disse ballene førte flott spill mellom Conor Kane og Mark Doyle til at ballen havnet hos Adam Wixted som skar inn fra siden og plasserte ballen i mål. Vi var i omgangens tredje minutt, og det sto 3-0. Drogheda tok muligens foten litt av gasspedalen samtidig som deres kaptein Brennan måtte byttes ut med skade, men Cobh Ramblers kjempet seg uansett nå litt inn i kampen, uten at Drogheda-keeper Paul Skinner ble satt på de største prøver. På overtid satt Mark Boyle den siste spikeren i kista da han fastsatt sluttresultatet til 4-0 ved å styre inn et innlegg fra innbytter James Clarke.

I ettertid fant jeg ut at det var 620 tilskuere som hadde sett en maktdemonstrasjon fra hjemmelaget, men så spørs det hva slags målestokk gjestene var denne kvelden. En del av de fremmøtte hadde samme planer som undertegnede, og samlet seg på puben The Windmill House like på utsiden av United Park. Der ble det for min del med ett glass, men jeg lot meg også friste til å ta turen ned til Mother Hughes for å teste også dette etablissementet. Etter et siste glass der var det på tide å komme seg tilbake til min base og finne senga for å få en etterlengtet dose søvn. Den lille helgeturen var i full gang, og United Park og Drogheda United hadde sørget for at den fikk en fin start. En bedre dag enn stakkars Cobh Ramblers som på den lange veien hjem igjen hadde fått motorstopp i Dublin.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Republic of Ireland ground # 2:
Drogheda United v Cobh Ramblers 4-0 (2-0)
League of Ireland First Division
United Park, 22 February 2019
1-0 Mark Doyle (8)
2-0 Christopher Lyons (28)
3-0 Adam Wixted (48)
4-0 Mark Boyle (90+3)
Att: 620
Admission: €15
Programme: €3

Next game: 23.02.2019: Ballyclare Comrades v Knockbreda
Next ROI game: 25.02.2019: St. Patrick’s Athletic v Finn Harps
Previous game: 26.01.2019: Mjøndalen v Fredrikstad
Previous ROI game: 16.03.2018: Dundalk v Waterford

More pics

This trip on a map

 

 

Mjøndalen v Fredrikstad 26.01.2019

 

Lørdag 26.01.2019: Mjøndalen v Fredrikstad

Den store romjuls- og nyttårs-turen var historie, og der jeg så frem mot den planlagte februar-langhelgen i Irland og Nord-Irland, hadde jeg vel egentlig ikke forestilt meg at det skulle bli noen kamp hjemme i Norge før den tid, og kanskje ikke heller før jeg i slutten av mars igjen setter kursen mot Storbritannia. Å få styr på kampprogram, kamptidspunkt og korrekt kamparena for cup-kvalifiseringen her hjemme er i seg selv ikke alltid så enkelt, men enda verre er tilsvarende oppgave hva gjelder treningskamper. Jeg hadde imidlertid registrert at FFK skulle ha treningskamp borte mot Mjøndalen denne lørdagen, og siden jeg faktisk fortsatt ikke hadde sett kamp på Nedre Eiker Stadion (som jeg fortsatt velger å kalle det), ble det vurdert.

Det var på Groundhopper-appen at jeg først så denne kampen listet opp, og klok av skade dobbeltsjekket jeg med hjemmesidene til både Mjøndalen og FFK. Nå er ofte ikke norske fotballklubber de beste til å promotere ting som treningskamper, for å si det forsiktig (min lokale klubb DFI hadde eksempelvis ikke nevnt de med et ord, og hadde heller ikke engang oppdatert divisjons-sammensetningen for kommende sesong ennå, på sin hjemmeside som tilsynelatende hadde blitt oppdatert EN gang siden oktober 2018), men i dette tilfellet bekreftet utrolig nok begge klubbenes hjemmeside at kampen skulle finne sted. Jeg veide for og imot om jeg ville bruke en lørdag på dette, men endte til slutt opp med å ta turen.

Min FFK- og groundhopper-venninne Elisabeth hadde også tenkt seg dit og tilbød meg skyss fra Oslo. Det passet bra, for da slapp jeg å ta tog derfra til Mjøndalen og tilbake, og Oslo S ble avtalt som møtested. Etter litt venting i kulda kom hun, og snart var vi på vei mot Buskerud, Drammen og etter hvert Mjøndalen, som de fleste vil vite er et tettsted en drøy mil vest for Drammen. Med sine rundt 8 000 innbyggere er det administrasjonssentrum i Nedre Eiker kommune, og er kjent som både stasjonsby og industristed med tømmer-, sagbruk og betydelig papir- og celluloseindustri. Den sistnevnte industrien ble avviklet i 1970-årene, men møbel- og trevareindustri er også tradisjonelle virksomheter her.

Hva gjelder Mjøndalen IF så er det i stor grad denne klubben som har satt stedet på kartet. Klubben som ble stiftet i 1910 er som mange andre norske klubber en ‘fleridrettsklubb’, og ikke minst er deres bandylag norgesmester hele 14 ganger, men det er likevel fotballklubben de fleste tenker på når de hører navnet Mjøndalen. I 1920- og 1930-årene var klubben blant landets førende klubber, og spilte i denne perioden sju cupfinaler. Av disse tok de cupmesterskapet i 1933, 1934 og 1937. Når man vet at aristokraten FFK på sin side vant fire cuptitler i 1930-årene, var dagens møte uten tvil et oppgjør mellom det tiårets cup-storheter, og kanskje var det lov å håpe på en reprise på NM-finalen 1936 da FFK slo nettopp Mjøndalen 2-0.

Mjøndalen går for å være den første norgesmester som ikke kom fra en av byene, og det samme sies om deres innsats som norsk representant i europacupene. Deres møte med Cardiff City i 1969/70 omtales som den første europacupkamp på en norsk ‘bygdearena’. At de tapte sammenlagt 2-12 er en annen historie. I 1977/78-utgaven av UEFA Cupen gikk det ikke bedre da det fikk 0-12 sammenlagt mot Bayern München. Ti år senere gjorde de dog en bedre figur, for selv om de tapte 1-5 sammenlagt, vant de overraskende bortekampen 1-0 over Werder Bremen på Weserstadion. Etter at en landsdekkende serie kom på plass her hjemme, er deres beste ligaplassering en andreplass som de oppnådde i både 1976 og 1986 – begge ganger bak Lillestrøm.

På nærmest utrolig vis klarte bruntrøyene etter hvert å surre seg helt ned i 3. divisjon (altså nivå 4)! Således var dagens møte kanskje også et oppgjør mellom to klubber med en stolt historie som periodevis i nyere tid har vært preget av surr. I Mjøndalens tilfelle er de imidlertid klar igjen for spill i Eliteserien kommende sesong, mens FFK fortsatt surrer på nivå tre…i hvert fall inntil videre. Det vil altså skille to divisjoner mellom de to denne sesongen, og dermed var kanskje bruntrøyene en liten favoritt til tross for at det var treningskamp, for det ble visst meldt at de ville stille et sterkt lag.

På veien til Nedre Eiker hadde været gjort oss litt usikre å om det faktisk ville bli kamp, men som vanlig her hjemme var det foreløpig lite eller rettere sagt ingen info å finne på sosiale medier som Twitter, så det var bare å fortsette mot Mjøndalen med håp om at banen var spillbar til tross for snøen. Det var vel en times tid til kamp da vi ankom og fikk parkert, samtidig som også FFK-bussen slapp av bortelagets spillere. Da vi kikket utover banen så vi at de hadde klart å holde banen fri for snø ved hjelp av en liten traktor som kjørte rundt der ute, men deler av tribuneseksjonene som ikke var under tak hadde en heftig lag med snø over seg – nok til at sikkerhetshysteriet ganske sikkert kunne ha seiret om dette hadde dreid seg om kamp i den engelske Football League.

Nedre Eiker Stadion ble åpnet i 1950, og det fikk meg til å lure litt på hvor klubben spilte tidligere. Uansett gjennomgikk stadionet en total ombygging i 2011/12, da blant annet dagens hovedtribune ble reist. Flomlysene ble også oppgradert, og samtidig ble dessverre også gressmatta erstattet med kunstgress slik tiden tydeligvis krever. Man bytte sponsornavn så ofte man vil uten at jeg vil kalle det annet enn Nedre Eiker Stadion, men i denne anledning fikk man også et nytt sponsornavn…som nå nylig selvsagt har blitt endret igjen til en enda mindre sjarmerende variant. Hovedtribunen er det uansett ikke mye å utsette på, og det er tilsvarende planer om en ny tribune på motsatt langside som for tiden står tom. Bak det ene målet var eventuelle fasiliteter for stående tilskuere totalt dekket av snø, og det var også tilfelle med de få radene med seter som på motsatt kortside står foran noen nye boligblokker med panoramautsikt til banen.

Det var Mjøndalen som startet best i snødrevet, og spesielt på høyresiden skapte de problemer for rødbuksene. I det 19. minutt fikk de også uttelling da islendingen Dagur Thorhallson styrte et innlegg i mål til 1-0. Det var kanskje det som skulle til for å vekke FFK, for de kom mer med i kampen etter dette, og like før pause fikk de et frispark like utenfor 16-meteren. Joona Veteli viste frem godfoten da han fant nettmaskene i keeperhjørnet, og dermed 1-1 til pause mens undertegnede var til knes i snø mens han surret rundt bak mål i et forsøk på å få knipset noen blinkskudd av anlegget.

I pausen gjorde hjemmelaget fire bytter mens FFK nøyde seg med to, mens andre omgang skulle uansett bli preget av en rekke bytter utover i omgangen – en omgang som MIF igjen startet best der de skapte flere gode muligheter. Laget fra plankebyen kom seg dog igjen inn i kampen, og nå var det deres tur til å ha flere sjanser; blant annet et skudd i tverrliggeren. Etter hvert fikk FFK straffe da Tim Nilsen ble spilt gjennom og lagt i bakken av keeper George Bokwe, og han tok selv straffesparket og sørget for 1-2 i det 73. minutt. Det skjedde på et tidspunkt da vertene igjen hadde tatt et initiativ, og kom således litt mot spillets gang. Det gikk nå mot borteseier, og det var to meget unge lag som avsluttet kampen. En som definitivt dro opp snittalderen var ringreven Olivier Occean, og med seks-sju minutter igjen headet han innlegget fra Alfred Scriven i mål bak Håvar Jenssen.

Flere mål ble det ikke, og dermed endte det 2-2 foran det som ble anslått å være rundt 150 tilskuere. Nå gjensto kun hjemturen, men vi ble først stående å snakke litt med FFK-er og groundhopper Marius før han satt kursen hjem mot Mysen ved hjelp av NSB. Elisabeth skysset meg trygt tilbake til hovedstaden mens samtalen naturlig nok gikk rundt fotball, groundhopping og diverse kampplaner. Sannelig lå det ikke an til at jeg også skulle ha en innbringende ettermiddag, for slik så det ut da jeg ble sluppet av på Oslo S og gikk for å ta bussen hjem fra bussterminalen. Turen hjem ble tilbragt med øynene klistret til telefonen for å forsikre meg om at de relevante lag holdt ut slik at jeg kunne få et fint tilskudd til reisekassa. Nå var det Irland neste.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Norwegian ground # 94:
Mjøndalen v Fredrikstad 2-2 (1-1)
Pre season friendly
Nedre Eiker Stadion, 26 January 2019
1-0 Dagur Thorhallson (19)
1-1 Joona Veteli (44)
1-2 Tim Nilsen (pen, 73)
2-2 Olivier Occean (84)
Att: 150-ish (est.)
Admission: Free

Next game: 22.02.2019: Drogheda United v Cobh Ramblers
Next Norwegian game: 24.03.2019: Drøbak/Frogn v Ås
Previous game: 13.01.2019: Cudworth West End v Highstone Road
Previous Norwegian game: 27.10.2018: Fredrikstad v Alta

More pics