Mandag 25.02.2019: St. Patrick’s Athletic v Finn Harps
Etter lørdagens eskapader på Royal Bar var jeg noe groggy da jeg søndags morgen våknet og omsider kreket meg ned trappa for å bli servert en frokost av vertskapet ved Kates B&B. En Ulster fry var nok akkurat det jeg trengte, og snart sjekket jeg ut og spaserte innover mot sentrum for å slenge fra meg bagasjen på Premier Inn Belfast City Centre på Alfred Street. Der hadde jeg betalt £31,50 for overnatting, og det var langt billigere enn dagen før da de ønsket over £100; noe som var grunnen til at jeg hadde tilbragt denne natten i et annet etablissement. Jeg hadde vurdert en utflukt til Crumlin Road Gaol, men måtte nesten først se Rangers-kampen på Royal Bar, og deretter dro jeg tilbake til hotellet for å sjekke inn og slappe av litt. Etter en pubmiddag var jeg tilbake på Royal Bar der ‘Big Ronnie’ & Co fortsatt satt på samme plasser som flere timer tidligere. Igjen ble det mange timer tilbragt her før jeg trakk meg tilbake sent på kvelden.
Mandag morgen skulle jeg igjen forflytte meg fra Belfast og krysse grensen på ferden sørover til Dublin, og etter å en frokost (selvsagt en Ulster fry) ved puben The Bridge House trasket jeg opp til togstasjonen Belfast Lanyon Place og kvitterte ut en togbillett til Dublin Connolly. Etter rundt to timer på toget passerte vi den enorme Croke Park som ikke er fast arena for irenes fotball-landslag men først og fremst brukes til gælisk fotball og ikke minst hurling, som er den soleklart mest populære sporten i Irland men en nokså marginal idrett i andre lang (Irland er eksempelvis eneste land med et landslag!). Like etter rullet vi inn på Dublin Connolly stasjon, og jeg kunne spasere over til puben Molloy’s der jeg slo meg ned en stund siden det fortsatt var en times tid til jeg kunne sjekke inn ved Hazelbrook House.
Planen denne dagen hadde vært å besøke Bohemian for å se deres Dalymount Park før det er for sent og ‘oppgraderingen’ eller steriliseringen starter for alvor. Det faktum at det var full runde i irsk fotball både fredag og mandag var grunnen til at jeg i det hele tatt begynte å vurdere en langhelg i Irland og Nord-Irland akkurat denne helgen, og det ble ikke mindre fristende av at det var det store Dublin-derbyet mellom Bohemian og Shamrock Rovers som sto på menyen denne kvelden. Det jeg imidlertid aldri engang hadde tenkt på var mulighetene for at det skulle bli utsolgt, og selv garvede groundhoppere jeg i etterkant var i kontakt med mente det nærmest var helt uhørt med utsolgte kamper i League of Ireland. En av de mente at situasjonen heller ofte var slik at klubbene nærmest måtte trygle folk om å komme, for det virker i tillegg som om Premier League-interessen står (og Celtic) står langt sterkere i Irland enn deres egen liga.
Men utsolgt var det nå likevel; noe jeg merket dagen før avreise fra Norge, da en lokal kar via Twitter hadde ønsket meg god tur og lagt til et «håper du har billett». Jeg fikk et lite sjokk der og da, og følte jeg hadde gjort en skikkelig nybegynnerfeil. Riktignok er det sjelden vare med utsolgte kamper i League og Ireland, men dette er det store Dublin-derbyet, og ikke minst er kapasiteten ved Dalymount Park kraftig redusert da de herlige ståtribunene på to av sidene (det var disse jeg gjerne ville se) er stengt av sikkerhetshensyn. Dermed var hjemmebilletter begrenset til hovedtribunen på den ene langsiden mens bortefansen la beslag på den ene kortsiden, og ytterligere billetter var ikke tilgjengelige da disse ble utsolgt i god tid før kamp.
Heldigvis skulle også St. Patrick’s Athletic spille hjemme på sin flotte Richmond Park, og dette ble raskt valgt ut som en god plan B, selv om jeg håpet i det lengste å på en eller annen måte sikre meg en billett til det store Dublin-derbyet. Kanskje fantes det noen med en ekstra billett som ville forbarme seg over meg? Når jeg nå satt på Molloy’s hadde jeg fortsatt ikke fått noen slik respons på forespørselen jeg hadde lagt ut på Twitter et par dager tidligere, og jeg bestemte meg for å utsette den endelige beslutningen til et par timer før avspark. Derfor var ting fortsatt noe uvisst da jeg etter hvert gikk for å sjekke inn ved Hazelbrook House, der jeg hadde betalt 39 euro for overnatting. Jeg ble raskt sjekket inn, og trasket deretter ned mot Temple Bar-området for å sjekke hva denne delen av Dublin hadde å by på.
Det ble tidlig klart at den først og fremst byr på horder av turister, og priser som gjenspeiler dette. Et naturlig første stoppested var den kjente puben The Temple Bar, som sikkert ville vært koselig nok om det ikke var for det faktum at den ikke overraskende fremstår nesten mer som turistfelle enn som pub. Mens jeg satt der og nippet til en overpriset pint Orchard Thieves (7,90 euro) mistet jeg rett og slett tellingen på antall kinesiske og spansktalende turister som stakk hodet innom kun for å ta en selfie og deretter stryke på dør igjen. Samme pint var kun marginalt billigere ved The Norseman, men etter et tips fra groundhopper Paul Fergusson gikk jeg deretter til The Porterhouse hvor jeg slapp unna med 5,90 euro for en pint Stonewell cider. Turen gikk videre til The Snug, før Ha’penny Bridge Inn ble siste stoppested før det var på tide å komme seg på kamp.
Situasjonen var uforandret, så jeg ville nå dra mot Richmond Park for å se St. Patrick’s Athletic v Finn Harps i den irske toppdivisjonen. Turen dit gikk med buss som stoppet rett utenfor puben McDowells, som igjen ligger like utenfor Richmond Park. St. Patrick’s Athletic holder til i Inchicore-området av Dublin, rundt tre kilometer vest for sentrum av byen. Dette var tidligere en liten landsby, men på 1800-tallet hadde området blitt urbanisert med industri og boligstrøk. Som vestlig endeholdeplass for byens trikker og med jernbanens ankomst vokste området ytterligere og ble raskt spist opp av den voksende storbyen Dublin. Nå vanket det en pint ved McDowells, og der kom jeg i prat med et par hjemmesupportere som kunne fortelle litt om klubben og deres stadion, og ikke minst gi noen tips til hvor det var best for en nysgjerrig groundhopper å ta plass.
St. Patrick’s Athletic ble stiftet i 1929, og flyttet allerede året etter inn på Richmond Park. I årene etter annen verdenskrig spilte Pats i Leinster Senior League, som de hadde vunnet fire år på rad da de i 1951 fikk innpass i League of Ireland (som den gang kun hadde én divisjon). De tok toppdivisjonen med storm og vant våren 1952 ligatittelen på første forsøk. 1950-årene bød i det hele tatt på stor suksess for klubben som fulgte opp med ytterligere ligatitler i både 1955 og 1956. Dette går for å være en av Pats’ storhetstider, og den fortsatte til en viss grad med cuptitler i FAI Cup iu 1959 og 1961. Senere ble det tyngre tider for klubben, men sammen med Bohemian er de visst den eneste klubben som aldri har rykket ned fra den irske toppdivisjonen, og selv om 1970- og 1980-årene var skrinne, skulle etter hvert slå kraftig tilbake.
En fjerde ligatittel i 1990 var kanskje et ørlite varsel om hva som skulle komme, for mange spådde at laget bygget opp av manager Brian Kerr ville dominere irsk fotball i kommende år. I stedet førte en rekke oppkjøpsforsøk til kaos, og laget ble spredt for alle vinder. Laget måtte bygges på nytt, men Pats fikk noen år senere en ny storhetstid da de vant ligaen i både 1996, 1998 og 1999. De har i perioder også levert gode enkeltresultater i europacupene, som 0-0 borte mot skotske Celtic i Champions League-kvaliken 1998/99, selv om det ble tap 0.-2 sammenlagt. Til sammenligning ble det året etter tap med ydmykende 0-10 sammenlagt mot moldaviske Zimbru Chisinau i samme turnering. De har slått ut klubber som kroatiske NK Rijeka og svenske Elfsborg, men har aldri tatt seg lenger enn første runde.
Den irske ligaen la i 2003 om til sommersesong, og St. Patrick’s Athletic måtte vente til 2013 før de vant sin åttende og foreløpig siste ligatittel i toppdivisjonen, men i 2014 fulgte de opp med å vinne FAI Cup for tredje gang, og siden årtusenskiftet har de også vunnet ligacupen ved fire anledninger (senest i 2016). Nå skulle jeg stifte nærmere bekjentskap med denne klubben, så jeg tømte glasset og gikk for å betale meg inn med 15 euro. Jeg har til tider sammenlignet den irske ligaen litt med den norske, og selv om ligaen her hjemme nok står noe sterkere, har ikke bare irene (så lenge det varer) mer klassiske og interessante stadioner, men de får også til noe vi tydeligvis ikke klarer her hjemme; nemlig det å tilby kampprogram. Et flott utseende program ble mitt for 3 euro, og innholdet var også godt.
St. Patrick’s Athletic hadde startet sesongen godt med to 1-0-seire; hjemme mot Cork City i sesongens første kamp, og borte mot Sligo Rovers. Kveldens bortelag Finn Harps sto på sin side med fire poeng etter 0-1 borte mot Bohemian i sesongstarten og deretter 1-1 hjemme mot tittelforsvarer Dundalk. Det var for øvrig kun de tre Dublin-klubbene Bohemian, Shamrock Rovers og St. Patrick’s Athletic som hadde vunnet begge sine to første kamper, og de to førstnevnte skulle altså opp mot hverandre denne kvelden, så avhengig av resultatet der hadde Pats dermed en mulighet til å innta tabelltoppen. Det var med de forutsetningene at jeg tok meg innenfor og kikket utover klassiske Richmond Park med en følelse av at dette hadde vært alt annet enn en dårlig reserveløsning.
Jeg likte nemlig svært godt anlegget som altså har vært klubbens hjemmebane siden 1930. Stadionet er imidlertid noe eldre enn dette, for den ikke lenger eksisterende klubben Brideville FC flyttet inn her i 1925, som av noen kilder oppgis som byggeår. I tiden før dette, da Irland var en del av Storbritannia, ble tomten dog brukt til sportslig rekreasjon av den britiske hæren, uten at jeg har noe formening om hvorvidt det var noe tribunefasiliteter på den tiden. Uansett flyttet Brideville i 1930 ut for å gjøre plass til St. Patrick’s Athletic, men ved innlemmelsen i League og Ireland i 1951 oppfylte Richmond Park ikke kravene, slik at St. Pats i en periode måtte spille sine kamper på forskjellige baner rundt om i Dublin før de endelig kunne returnere til et oppgradert Richmond Park i 1960. Stadionet ble igjen stengt for visse oppgraderinger i 1989, men økonomiske problemer førte til at de ikke kunne returnere før i 1993.
Richmond Park er som sagt et herlig, klassisk anlegg. Hovedtribunen på den ene langsiden var opprinnelig mindre og besto kun av det som i dag vil kunne kalles midtpartiet, men det var her man i 1989 utvidet sittetribunen ved å bygge på flankene på begge sider slik at tribunen i dag strekker seg nesten hele banens lengde. På motsatt langside har man den klassiske ståtribunen Carmac Terrace der man står under åpne himmel. Tribunepartiet med sine bølgebrytere er her nærmest delt i to av et ‘tårn’ som man blant annet filmer fra når det er TV-kamper. For å komme dit må man gå bak kortsiden som tidligere bar navnet Inchicore End Terrace. Som navnet tilsier var dette tidligere en (åpen) ståtribune, men for å få spille hjemmekamper her i UEFA Cupen i 2007 ble røde plastseter boltet fast i betongtrinnene. På motsatt ende av banen byr Cowshed End på mer herlig terracing og på den ene flanken et fantastisk overbygg som har gitt tribunen sitt navn.
Sistnevnte kortside virket dessverre sperret av, og det virket i det hele tatt litt begrenset hvor jeg kunne gå, slik at en runde rundt anlegget var utelukket, men etter å ha kommet inn gikk jeg ned bak den tidligere Inchicore End Terrace og over på Carmac Terrace. Jeg hadde hjemmelaget som favoritt, men var samtidig litt spent på hva nyopprykkede Finn Harps kunne by på, og om de kunne skape problemer for sitt vertskap slik de to dager tidligere på imponerende vis hadde gjort hjemme mot selveste Dundalk. Det som imidlertid skapte helt klart mest oppsikt da kveldens aktører inntok banen var dommerteamets valg av drakter. Jeg tror faktisk aldri jeg har sett maken til kit clash (som britene kaller det), for dommertrioens antrekk var nærmest identisk med bortelagets drakter, og jeg var overbevist om at en av de ville bytte før avspark, men sannelig fullførte de første omgang slik, og flere ganger tok jeg linjemann eller dommer for å være Finn Harps-spiller.
Om dette også forvirret de to lagene skal være usagt, men vertene hadde uansett mye ball innledningsvis. Dog førte det ikke til de største farligheter foran mål, men et frispark fra Mikey Drennan etter drøyt ti minutter kunne fort endt i mål da Finn Harps-keeper Peter Burke fomlet den til corner som deretter ble headet over av Dave Webster. Vi nærmet oss halvspilt omgang da Ciarán Kelly nok burde truffet bedre på sin volley. Gjestene forsvarte seg svært godt og frustrerte sitt vertskap, og de hadde selv en god mulighet da Seán Boyd så sin avslutning endre retning i en motspiller og gå til hjørnespark. Hjemmelagets Rhys McCabe så sitt skudd seile like over tverrliggeren drøyt ti minutter før pause, og dermed var det målløst da de to lagene gikk i garderoben.
Det var sarkastisk jubel fra de 1 747 tilskuerne da aktørene kom ut igjen og man så at dommertrioen hadde brukt pausen til et kostymeskifte. Dommeren og hans assistenter hadde nå sorte antrekk når han blåste i gang annenomgangen, og tidlig i omgangen var Drennan nære på for vertene med et skudd som snek seg like utenfor stolpen. På motsatt ende av banen fikk Dave Webster kastet seg foran og blokkert en skummel avslutning fra Seán Boyd som også like etter headet rett utenfor. Det var lite med virkelig store sjanser, men Drennan traff nettveggen før Finn Harps kunne stjålet alle poengene på overtid. En corner ble slått inn i Pats-feltet, og Daniel O’Reilly headet på mål, men også rett på Pats-keeper Brendan Clarke. Således endte det altså 0-0, og jeg hadde ikke fått se noen mål i Dublin denne kvelden.
Det var bare å komme seg med buss tilbake mot sentrum, og jeg hoppet av i gangavstand til puben The Brazen Head som jeg hadde blitt tipset om. Det var intet dårlig tips, men der jeg nå plutselig satt og frøs så jeg nærmest hakket tenner, lurte jeg litt på om jeg var i ferd med å bli syk. Det var bare å komme seg tilbake til basen, men jeg hadde en snau halvtimes gange foran meg før jeg skjelvende kunne krype under dyna. Det skulle heldigvis ikke vise seg så ille, og nå gjensto uansett kun bussturen til Dublin Airport morgenen etter, og deretter returen til Norge – som denne gang gikk med direktefly. Det skulle kun bli et par dager hjemme før det var tid for en langhelg i Roma sammen med min bror.
Republic of Ireland ground # 3:
St. Patrick’s Athletic v Finn Harps 0-0 (0-0)
League of Ireland Premier Division
Richmond Park, 25 February 2019
Att: 1 747
Admission: €15
Programme: €3
Next game: 02.03.2019: SS Lazio v AS Roma
Next ROI game: ???
Previous game: 23.02.2019: Ballyclare Comrades v Knockbreda
Previous ROI game: 22.02.2019: Drogheda United v Cobh Ramblers
This trip on a map
