Etter å ha sett Kjelsås v Stabæk II tok jeg meg gjennom Oslo-ghettoen på min ferd mot Haugerud, der jeg denne kvelden skulle se en andre kamp for dagen. Jeg hadde kikket litt på de forskjellige alternativer, og valgte meg til slutt oppgjøret Haugerud v Fagerborg III i 7. divisjon Oslo avdeling 1, der det var duket for sesongens siste serierunde.
Dette var en oppgjør på nedre del av tabellen, der Haugerud såvidt hadde berget plassen allerede, mens Fagerborgs tredjelag kjempet med Korsvoll III om å unngå nedrykk. Abildsø II trakk seg tidligere i sesongen, så det er kun ett lag til som skal ned, og Fagerborg III hadde to poeng forsprang på Korsvoll III…men dårligere målforskjell. Og det var vel der den største spenningen var denne kvelden.
Det er sjelden jeg gjør det her hjemme i Norge, men jeg valgte å slå i hjel litt tid med en halvliter på Haugerud Bistro, som er tilknyttet Haugerud-senteret. Det ble også tid til å teste sjappa Toni’s Pizza, som kan skryte av å ha vunnet NM for en av sine pizzaer for et par år siden. Jeg hadde ved ankomst Haugerud vært en liten tur nedenom for å kikke på kveldens kamparena, og gikk nå tilbake dit med pizza som niste.
Igjen er det en nokså typisk kamparena for lavere divisjoner i Oslo-området – en nokså kjedelig men sikkert svært praktisk kunstgressbane uten særlig fasiliteter. Men den ligger i hvert fall fint til nede i en slags gryte ved siden av Trosterud skole og Haugerud skole, og med områdets høyblokker som bakteppe. På nærmeste langside har man faktisk også satt opp en hjemmesnekret liten tribune, så det er da noe.
Jeg har tidligere denne høstsesongen reagert på at man i 5. divisjon tilsynelatende spiller uten linjemenn, og heller ikke benytter representanter fra de to klubbene til å utføre denne oppgaven. Det var også tilfelle her, og det gjør at man får litt følelsen av at det har litt hobbypreg over seg. Dette inntrykket ble vel heller ikke svekket av at hjemmelaget stilte i et imponerende utvalg av forskjellige røde drakter der den sannsynligvis ikke var mulig å finne mer enn to som matchet med en annen. Det var forskjellige design, forskjellige nyanser av rød, forskjellig erme-lengde, og mens noen hadde nummer på ryggen så hadde andre vært frempå med sprittusjen eller spilte rett og slett bare i en rød overtrekksvest av typen man brukte i gymtimene på skolen.
Det var vertene som startet friskest, og Tahir Shah satt inn 1-0 i det 18. spilleminutt. Det var av tidligere nevnte grunner av stor interesse for Korsvoll III, og jeg lovet å holde de oppdatert ved å poste på Twitter. Jeg kunne fortelle om en nokså jevn kamp, der kvaliteten ikke var all verden, men det var spenning i form av at kampen bølget frem og tilbake. Til tross for det kunne blitt flere mål, og at gjestene hadde en god periode mot slutten av omgangen, sto det fortsatt 1-0 til pause.
At pausen var av det kortvarige slaget, var gode nyheter for meg da jeg da hadde forhåpninger om å rekke en tidligere T-bane og buss, og etter en fem minutters rat ute på banen var aktørene klare igjen. Det hadde kun blitt spilt et drøyt minutt da Patrick Sander utlignet for gjestene. Alt er vel relativt på dette nivået, men det kom innpå en kar for hjemmelaget som virket svært frisk og som en rekke ganger skapte hodebry for gjestene ved å drible seg inn i feltet og passe til lagkamerater som skuslet bort sjansen. Ikke minst la han på et tidspunkt tilbake til en lagkamerat som presterte å skyte over et åpent mål fra to meters hold!
I stedet var det gjestene som tjue minutter ut i omgangen tok ledelsen ved Andreas Gallefoss, og de hadde en god periode før vertene igjen tok over og spilte seg frem til en rekke gode muligheter som ble skuslet bort. Etter hvert som de kastet folk fremover i jakten på utligning, satt i stedet Jon Sundbø spikeren i kista på en kontring, og på Twitter måtte Korsvoll-folket skuffet innse at det ble nedrykk til tross for at de selv hadde vunnet sin kamp. For min del gjensto det bare å ile i raskt trav tilbake til T-banestasjonen rett etter kampslutt.
Norwegian ground # 47:
Haugerud v Fagerborg III 1-3 (1-0)
7. divisjon Oslo avd. 1
Haugerudbanen, 5 Oktober 2015
1-0 Tahir Shah (18)
1-1 Patrick Sander (47)
1-2 Andreas Gallefoss (66)
1-3 Jon Sundsbø (83)
Inngang: Gratis
Tilskuere: 20
Det virket ganske snodig at Kjelsås sin hjemmekamp mot Stabæk II denne mandagen var satt opp med avspark allerede klokka 15.00. Temmelig spesielt på en helt normal mandag da majoriteten av folket vil være på jobb, men det var uansett medvirkende til at det var muligheter for en «dobbel» i Oslo denne dagen, og jeg bestemte meg til slutt for å benytte anledningen meg av denne muligheten samtidig som jeg slo to fluer i en smekk ved å avtale en lunsj med min far. I 13.30-tiden brøt vi opp fra Theatercaféen, og jeg satt snart kursen for Grefsen Stadion med T-banen til Storo og trikk videre derfra.
Etter å ha loppet meg for 100 kroner, kunne karen i inngangspartiet fortelle bakgrunnen for dagens tidlige kampstart. Saken var nemlig den at NFF tydeligvis ikke var spesielt imponert over flomlysene ved Grefsen Stadion, og derfor måtte kampen spilles i dagslys. Han hevdet videre at «flomlysene virker som bare det, de», men det var åpenbart ikke nok til å få NFF til å godkjenne de. En annen kar mente dog senere at «disse elendige flomlysene her er det jo bare tull med», så hvem vet..
Tilskuerfasilitetene på Grefsen Stadion er å finne på bortre langside i form av tre-tribunen der, hvor et parti av denne har fått installert blå plastseter. Kiosken er å finne i klubbhuset rett innenfor inngangspartiet på den andre siden, og mens jeg gikk inn for å kjøpe meg en brus fant jeg der en bunke med stensiler med lagoppstillingene på liggende på et av bordene. Jeg forsynte meg med en av disse, før jeg returnerte til tribunen på motsatt langside.
Dette var en kamp i 2. divisjon avdeling 1, og ingen av lagene hadde noe spesielt å spille for, bortsett fra en hederlig plassering. Kjelsås var en av klubbene som kjempet om 4. plassen bak trioen KFUM, Tromsdalen og Grorud, som hadde fått en solid luke. Jeg ble fortalt at Stabæk II er et lag Kjelsås ofte har hatt problemer med, og bæringene hang godt med i innledningen til tross for at det var vertene som hadde initiativet. Det hadde dog blitt med halvsjanser frem til snaue kvarteret var spilt.
Da dro Stian Pettersen seg løs fra sin oppasser og smalt ballen i nettet. 1-0, og det blir ikke enklere for gjestene når de får sin keeper Christian Schaanning Mørch utvist etter 38 minutter. Stian Pettersen ble meid ned av sisteskansen, og dommeren pekte både på straffemerket og dro opp det røde kortet. Simen Møller ekspederte straffesparket og økte til 2-0. Like etter sendte Jesper Solli et frispark i stolpen, og Kjelsås burde i denne perioden økt ytterligere. I stedet fikk Stabæk-reservene en nokså ufortjent redusering på overtid av første omgang, da de var på en sjelden visitt og Andreas Hancke-Olsen headet inn en corner.
Kjelsås viste i andre omgang ingen tegn til nervøsitet etter Stabæks sene redusering, og kjørte mer eller mindre over sine gjester fra start. De måtte imidlertid vente et kvarter før innbytter Julian Møller spilte gjennom sin bror Simen, og alene med keeper satt han inn sitt andre. Fire minutter senere sto det 4-1 da Simen Pettersen klinket ballen i mål fra 17-18 meter, og ytterligere fire minutter senere hadde Pettersen sitt hattrick da han ble spilt gjennom av Simen Møller og scoret alene med keeper. Stian Pettersen ga tilbake med samme mynt da han på overtid passet til Simen Møller slik at også fikk sitt hattrick ved å enkelt styre inn 6-1 og sette spikeren i Stabæk-kista.
Foran 166 tilskuere var det etter hvert en maktdemonstrasjon fra Kjelsås sin side, selv om oppgaven nok ble noe enklere etter utvisningen. Det var godt over tre timer til det som skulle bli dagens andre kamp for meg, så jeg hadde flust med tid, men spaserte likevel raskt tilbake til trikkeholdeplassen for å sette kursen mot Haugerud.
Etter å ha sett Vålerenga II v Mjølner på Valhall Arena, hadde jeg planer om ytterligere en kamp denne dagen, og det var nok et reservelag som var vertskap da Lyn II skulle ta imot Ready. Etter å ha unnet meg en matbit i Oslo sentrum, tok jeg derfor T-banen til Kringsjå, der Lyn-reservene spiller sine hjemmekamper et steinkast fra Toppidrettssenteret ved Norges Idrettshøgskole. Etter å ha spasert gjennom Kringsjå studentby, ankom jeg denne hjemmebanen, som er en meget enkel affære – og et nok et eksempel på de typiske kjipe, nye kunstgressanleggene som har blitt vanlig i hvert fall her i østlandsområdet. Noen tribunefasiliteter finnes ikke, slik at tilskuerne i all hovedsak velger å stå på en gressvoll på den nærmeste langsiden. Bak det ene målet er det et bygg (med nok en kunstgressbane på nedsiden av dette), men det var lukket og jeg kan ikke kaste lys over hvilken funksjon det har.
Om ikke annet har 3. divisjon avdeling 3 vist seg å være en svært spennende divisjon å følge denne sesongen, og såpass sent i sesongen var det fortsatt flere klubber som var med i kamp om divisjonstittel og opprykk. Stillingen før denne dagens kamper var som følger: Røa (22 kamper, 47 poeng) og den gamle storheten Frigg (21 kamper, 47 poeng) ledet an, fulgt av Ready (21 kamper, 43 poeng), Korsvoll (22 kamper, 42 poeng) og Valdres (22 kamper, 42 poeng). I motsatt ende av tabellen trengte Lyns reserver poeng i nedrykksstriden, der de sammen med Skårer og Oldenborg befant seg under streken. Ikke bare virket det tungt for disse med en luke opp til lagene over streken, men Lyn II fikk tidligere i sesongen også en poengstraff på to poeng for bruk av en ikke spilleberettiget spiller i to kamper.
Noe overraskende var det det faktisk hjemmelaget som totalt sett virket friskest i første omgang, men det var Ready som tok ledelsen da Øystein Lundblad Næsheim sendte de i føringen fra straffemerket etter en snau halvtime. Ti minutter før pause utlignet imidlertid vertene ved Erik Botheim, og 1-1 sto seg til pause. Det kanskje mest interessante for undertegnede denne kvelden var at jeg møtte på Luke fra Coventry, som nå har flyttet til Oslo. Han har en ekstrajobb der han jobber for et selskap som selger løpende informasjon til blant annet bookmakere som tilbyr «live-betting» på kamper som han deretter blir sendt ut til. Mon tro om han ikke sa han tjente 70 euro per kamp, så det høres jo ut som en grei ekstrajobb om man uansett liker fotball. Men han måtte da også stå hele kampen gjennom og fortelle kontinuerlig hvor ballen befant seg og hvilket lag som hadde den med koder som «home safe», «away attack», «home danger» etc. Så fikk man også et interessant innblikk i dette..
Vertene tok noe overraskende ledelsen nokså tidlig i andre omgang, og Johannes Johannesen var målscorer. Det så lenge ut til å holde helt ut, der det unge Lyn-laget kjempet som løver for å holde på ledelsen. Men i kampens 83. minutt satt Finn Badou Jor inn utligningen til 2-2. Bortelaget hadde fått blod på tann, og nesten direkte fra avspark vant de ballen og stormet i angrep, og Johannes Hummelvoll satt inn seiermålet kun sekunder etter at de hadde fått utligningen. Lyn II hadde når sant skal sies fortjent litt bedre, men Ready hadde da også hevet seg mot slutten. Ready er vel først og fremst kjent som bandyklubb, men nå gjør de det tydelig også godt på fotballbanen, og de var fortsatt med i tetkampen. Frigg hadde vunnet sin kamp denne kvelden 6-0 og overtok tabelltoppen. Senere har Valdres falt av, og det kan se tøft ut for Korsvoll, men det er nå nesten to uker senere fortsatt 3-4 klubber som kan vinne denne divisjonen. Det var tydelig at kulda hadde kommet og at det går mot vinter, for det var meget kaldt og surt på Kringsjå utover kvelden. Sammen med Luke kom jeg meg inn i varmen på T-banen, og etter å ha tatt avskjed da vi begge gikk av på Jernbanetorget, kom jeg meg etter hvert hjemover med bussen til Drøbak.
Norwegian ground # 45: Lyn II v Ready 2-3 (1-1) 3. divisjon avd. 3 Kringsjå kunstgress, 28 September 2015 0-1 Øystein Lundblad Næsheim (str, 29) 1-1 Erik Botheim (36) 2-1 Johannes Johannessen (52) 2-2 Finn Badou Jor (83) 2-3 Johannes Hummelvoll (84) Inngang: Gratis Tilskuere: 90
Jeg vurderte en god stund om jeg skulle benytte denne mandagen til å ta med meg en mulig «dobbel» i hovedstaden, med hjemmekamp for Vålerenga II klokka 16 og Lyn II klokka 20.15. I og med at det var to reservelag som sto som vertskap, var entusiasmen ikke den aller største, men det ville om ikke annet by på en mulighet til å besøke to arenaer som kun benyttes av reservene og ikke førstelagene. Da jeg uansett ikke hadde andre planer, endte jeg opp med å ta turen inn til Oslo, der jeg satt kursen mot Valhall Arena. Innendørsfotball er vel heller ikke det som står høyest i kurs hos undertegnede – det må bare innrømmes – og tidligere erfaringer med dette begrenser seg vel til treningskamper som FFK har spilt i Østfoldhallen. Men Vålerenga II spiller altså sine kamper innendørs i Valhall Arena, der jeg feide forbi Kjetil Rekdal i inngangspartiet og betalte meg inn med 50 kroner.
I dagens kamp skulle det altså kjempes om ligapoeng i 2. divisjon avdeling 1. For hjemmelaget sto det ikke voldsomt mye på spill da plassen allerede var sikret, men det var ikke tilfellet med gjestende Mjølner som hadde tatt turen ned fra Narvik. De var i aller høyeste grad innblandet i bunnstriden, der de sto med nedrykksgjørme til anklene. Nordlendingene var i voldsom poengnød med et stadig mindre antall kamper å spille, og de burde nok i realiteten hatt med seg tre poeng herfra om de skulle ha noe realistisk håp om å klare seg.
Nå skal jeg heller ikke mase altfor mye om reservelagenes plass i 2. divisjon, annet enn å si at jeg synes det er en uting. Optimalt sett burde de hatt en egen reserveliga, slik man har operert med i blant annet England – for vi har flere ganger sett at de på uheldig måte kan påvirke opprykk- og/eller nedrykksstriden. Dersom to klubber kjemper om tittel og opprykk, så kan de måte to helt forskjellige lag når de måter disse andrelagene. Vi har jo sett at tittelkampen har blitt avgjort ved at den ene utfordreren har møtt et reservelag bestående av nettopp reserver og unggutter når de møtes tidlig i sesongen, mens når det er tittelrivalen sin tur til å møte det samme reservelaget senere i sesongen, har sistnevnte stilt med en rekke førstelagsspillere for å sikre plassen i sesongavslutningen. Men nok om det..
Det var en selsom opplevelse å se denne seriekampen innendørs, og det var heller ingen spesielt stor forestilling de 126 tilskuerne var vitne til. Det skjedde lite foran de to målene i en nokså jevnspilt første omgang. Det som på gjestenes vegne bekymret meg litt var at de på et eller annet tidspunkt skulle bli straffet for defensiv slendrian, for jeg stusset nemlig på at de syntes å ha en total vegring mot å mæle ballen oppover og unna når de ble presset og sto i fare for å miste ballen i egen defensiv sone. Nå har det jo blitt så moderne her hjemme at alle skal trille ball som Barcelona, selv når man skal spille seg ut av eget forsvar. Men er dette virkelig til enhver tid så viktig at man er villig til å risikere defensivt balltap og sjanser og scoringer imot?? Når ferdighetene ikke alltid står i stil og man merker at man er i ferd med å bli presset slik at man står i fare for å miste ballen i eget forsvar, så må det da være bedre å få ballen unna faresonen raskest mulig?! Men hva vet jeg.. Det sto uansett 0-0 til pause.
Andre omgang var snaut fem minutter gammel da vertene tok ledelsen, og det var en virkelig flott scoring av Niklas Castro som på volley sendte ballen i mål fra 14-15 meter. Gjestene hadde hengt godt med i første omgang, men etter pausen var det svake greier de presterte, og med drøyt tjue minutter igjen ble de da omsider også straffet for nølingen i forsvaret. Vålerenga stjal regelrett ballen fra en motspiller, og mens Mjølner-spillerne ropte på frispark for en dytt, blir ballen spilt i bakrommet der Aron Dønnum kommer løpende og setter inn 2-0 fra skrått hold. Ti minutter senere er det takk og farvel da Henrik Udahl lurer offside-fella, runder Mjølner-keeperen og setter spikeren i kista med 3-0. Jeg er for å si det mildt svært lite begeistret for Vålerenga (både i fotball og hockey), men må dessverre innrømme at seieren var fortjent. For Mjølner sin del, så de nå temmelig fortapt ut sammen med Holmen og Lyn, og det ble nok en tung reise tilbake til Evenes og Narvik. Selv skulle jeg videre til Kringsjå for å se dagens andre kamp, men først hadde jeg tid til et restaurantbesøk.
Norwegian ground # 44: Vålerenga II v Mjølner 3-0 (0-0) 2. divisjon avd. 1 Valhall Arena, 28 September 2015 1-0 Niklas Castro (50) 2-0 Aron Dønnum (69) 3-0 Henrik Udahl (79) Inngang: 50 kroner Tilskuere: 126
Jeg hadde denne helgen vurdert en langhelg i Danmark, men da det en ukes tid tidligere ble klart at det måtte utgå, overveide jeg raskt en visitt til Jessheim for å se Ull/Kisa ta imot Egersund til uhyre viktig toppkamp i 2. divisjon avdeling 3. Jeg var denne lørdagskvelden invitert på fest oppe i Eidsvold-distriktet, så det passet for så vidt bra som en oppvarming til festlighetene. Derfor tok jeg noen dager i forkant kontakt med min gode groundhopper-kollega Kjell, som er ivrig og aktivt med i styre og stell i EIK. Han hadde ganske riktig tenkt seg til Østlandet med nattoget fra Egerund, og planen var snart lagt.
Etter bussturen til Oslo, gikk ferden videre med lokaltog opp til Jessheim. Der fant jeg raskt frem til Haven Café og Pub, og som avtalt satt Kjell der sammen med en gjeng tilreisende tigre fra Egersund. Jeg har latt meg imponere over engasjementet rundt Rogalands-klubben, som synes å ha et tilskuertekke som synes å overgå majoriteten av de fleste 2. divisjons-klubbene, dersom vi ser bort fra Raufoss og de gamle storhetene Kongsvinger, Ham-Kam og kanskje Moss. Forskjellen på disse og Egersund er at sistnevnte aldri har spilt så høyt oppe i det norske ligasystemet som nivå to. Og dit kan de nå rykke opp. Også her på puben var det tidlig klart at de gule og svarte hadde møtt mannsterke opp; den lange turen tatt i betraktning, og jeg fikk snart beskjed om at jeg fikk låne en drakt så jeg kunne ikle meg klubbfargene da jeg tross alt skulle være adoptert bortesupporter i anledning dagens kamp.
Med en snau times tid til avspark spaserte vi de 20-25 minuttene opp til Ull/Kisas nye stadion med det temmelig lite sjarmerende navnet UKI Arena. Den er bygget rett ved siden av friidrettsanlegget Jessheim Stadion, som var deres hjemmebane til og med 2011. Den nye hjemmebanen domineres totalt av hovedtribunen på den ene langsiden, og det var her vi ble plassert på den ene siden av tribunen (ja, det var faktisk segregering). Uten å foregripe begivenhetenes gang, klarte jeg i pausen å luske meg forbi sperringene for å ta en runde rundt banen, og bak det ene målet er det ingenting. På bortre langside står det derimot noen brakker stablet oppå hverandre, og det er fra toppen av disse at Romerikes Blad filmer klubbens kamper som de tydeligvis streamer. Etter en periode med store nedbørsmengder, sto disse brakkene nå nesten omringet av enorme dammer, og bortenfor står en ståtribune i tre som tydeligvis ikke ble benyttet denne dagen. Det ble muligens heller ikke den lille tribunen som står på den ene halvdelen av kortsiden bak det andre målet.
Ull/Kisa hadde bydd opp til fotballfest med god hjelp av den lokale Aurskog Sparebank som hadde sponset gratis inngang for alle tilskuerne denne dagen, samt gratis pølse på utsiden til samtlige fremmøtte. I den forbindelse hadde de visst håpet på godt over 1000 og kanskje også over 1500 tilskuere, og således var det nok ørlite skuffende at kun 588 valgte å møte opp til tross for gratis toppkamp og pølse på kjøpet. Det må være noe galt med entusiasmen i Jessheim, som vel tross alt er av Norges raskest voksende kommuner. Det kan jo i seg selv være et poeng, med mye innflyttere som allerede har sitt hjerte i andre klubber. Og så har man jo en klubb som heter Lillestrøm et lite stykke lenger sør. Blant de som imidlertid hadde møtt frem, var nok godt over 100 av de bortesupportere som hadde tatt den lange turen fra Egersund, og jeg ser ikke bort fra at de også kan ha talt godt over 150. Det er imponerende borte-support i norsk 2. divisjon; ikke minst når det er snakk om en klubb uten særlig med meritter i de øvre divisjoner.
Første omgang var en nokså svak affære, selv om det ikke la noen demper på stemningen blant spente EIK-fans som jeg var omgitt av. Den fikk nok imidlertid en liten knekk da Espen Standal tidlig i andre omgang sendte vertene i føringen med et glimrende skudd fra kanten av 16-meteren, men det var på det tidspunktet slett ikke ufortjent. Gjestene hadde hatt lite å by på offensivt, der det syntes å mangle initiativ og oppfinnsomhet. Da virket Ull/Kisa skumlere, selv om heller ikke de imponerte overvettes. Vendepunktet må sies å være EIK-trener Magnus Powells avgjørelse om å sette innpå den LSK-klare Martin Falkenborn, som straks satt mer fart i sakene. Nå fosset stadig Egersund frem på spesielt hans kant, og tjue minutter ut i omgangen fikk de uttelling i form av Kim Robert Nyborgs utligning. Han headet først i tverrliggeren, men kom seg raskt på beina og fikk headet returen i mål.
Kampen sto nå og vippet, men med rundt fem minutter igjen falt avgjørelsen, og det kokte fullstendig over for Kjell og de andre EIK-tilhengerne da et innlegg ble sklidd inn i mål av Espen Stene Rasmussen. 1-2! Ull/Kisa klarte aldri å true etter dette, og Egersund tok en viktig seier og økte avstanden til fire poeng ned til Ull/Kisa med fem serierunder igjen. Det så lyst ut for tigrene fra Egersund. De klarte imidlertid å rote bort dette forspranget over de neste rundene, men denne avdelingen vil først bli avgjort på sesongens siste dag. For min del var det nå klart for fest, og etter å ha ventet på at Kjell skulle gjøre noen intervjuer med et par av aktørene etter kamp, spaserte vi sammen tilbake til togstasjonen der han satt seg på toget mot Oslo mens jeg ble plukket opp av en kompis. Jeg hadde hatt en fin dag som adoptert bortesupporter, og ønsker Egersund lykke til i sesongavslutningen.
Norwegian ground # 43:
Ullensaker/Kisa v Egersund 1-2 (0-0)
2. divisjon avd. 3
UKI Arena, 19 September 2015
1-0 Espen Standal (49)
1-1 Kim Robert Nyborg (64)
1-2 Espen Stene Rasmussen (85)
Inngang: Gratis
Tilskuere: 588
Jeg hadde vært hjemme en knapp uke, og allerede hadde jeg tilløp til abstinenser. Jeg har jo denne sesongen lovet meg selv å forsøke å se litt mer fotball også her hjemme i Norge, så det var derfor jeg denne torsdagskvelden tok en tur inn til Oslo for å se kamp i en av hovedstadens 5. divisjons-avdelinger. Kampen jeg hadde valgt meg ut var et toppoppgjør i 5. divisjon Oslo avd. 1, der Bygdø Monolitten skulle ta imot Sagene, og fra Oslo gikk ferden videre med tog til Skøyen. En liten spasertur herfra ligger Ferd Stadion, kun et par meter fra det som vel er Norges mest trafikkerte veistrekning. Derfra er det en konstant larm fra de forskjellige doningene som dundrer forbi på E18, og anlegget var forresten overraskende spartansk og kjedelig.
Jeg vet ikke helt hvorfor jeg hadde en oppfatning om at Ferd Stadion skulle skille seg ut noe fra de mange anleggene man ser av denne typen i hovedstadsområdet – gjerne kommunalt eide sportsanlegg med en eller flere kunstgressbaner som i mange tilfeller er hjemmebane for en hel bråte fotballklubber. Ferd Stadion er en meget enkel affære der det ikke finnes noe som helst av tribune- eller tilskuerfasiliteter rundt kunstgressbanen. Unntaket var en liten benk som ble benyttet av et par ringrever som tydeligvis hadde vært der før, og som hadde kjøpt med seg proviant i form av potetgull og boksøl. Bak det ene målet har man et klubbhus, som står mellom banen og E18, og ved siden av hovedbanen er det en annen kunstgressbane.
Da jeg ankom foregikk det en kamp som åpenbart dreide seg om en aldersbestemt jenteklasse, men så snart de var ferdig begynte det å dra seg mot avspark. Tabellen i denne divisjonen ble toppet av Majorstuen, som så ut til å gå mot et soleklart opprykk. Det var tilsynelatende mest spenning i kamp om andreplassen, og der virket det å være kveldens motstandere det sto mellom, da Bygdø Monolitten og Sagene lå á poeng med en luke opp til serielederen. Det var derfor selvsagt en viktig kamp for begge lag, og vertene fikk en god start da spissen Anders Emil Land sendte de i føringen etter kun drøyt fem minutters spill. En liten halvtime senere doblet de ledelsen ved Martin Johannes Ottedal, og de virket på god vei mot tre poeng da den asiatiske frøkna blåste for halv tid.
Hun gjorde for øvrig en god figur til tross for alt annet enn enkle arbeidsforhold, for jeg bet meg merke i at man faktisk spilte uten linjemenn. Jeg har ikke sett så mye fotball på slike nivåer her hjemme, men fra England har jeg jo etter hvert god erfaring med kamper på nivåer hvor man gjerne velger å droppe linjemenn. Men da blir jo gjerne linjemann-gjerningen utført av representanter for de to klubbene. Også det var imidlertid fraværende her, og da sier det seg selv at dommeren hadde en og annen utfordring – ikke minst i forbindelse med eventuelle offside-situasjoner. Og jeg som trodde at linjemenn var et krav i alle organiserte kamper i regi av fotballforbundet og dets regionale forbund. Det er tydeligvis ikke tilfelle her hjemme, og det er jo ikke til å komme bort fra at det da fort kan føles litt hobby-aktig.
Til tross for at Ferd Stadion er såpass ny, og åpenbart ble åpnet i 2007, så virket ikke flomlysene å være spesielt imponerende, og det var vel kun omtrent halvparten av de som fungerte denne kvelden, slik at det andre omgangen utspilte seg i tusmørke. Fotoforholdene som allerede ved avspark hadde vært dårlig, hadde ikke akkurat blitt bedre, og da jeg i tillegg presterte å stå på motsatt banehalvdel ved samtlige av andre omgangs tre scoringer, var jeg ikke i stand til å identifisere målscorerne. Det ble imidlertid litt mer spenning der Sagene kom inn i kampen igjen, men etter et spennende avslutning holdt Bygdø Monolitten ut og sikret seg tre poeng ved å vinne 3-2. De hadde dermed skaffet seg et godt utgangspunkt i kampen om den andre opprykksplassen (som de skuslet bort slik at Sagene tok seg forbi og ble med Majorstuen opp i 4. divisjon). Og med det kunne jeg returnere til Drøbak med tog og buss.
Norwegian ground # 42:
Bygdø Monolitten v Sagene 3-2 (2-0)
5. divisjon Oslo avd. 1
Bygdø Stadion, 10 September 2015
1-0 Anders Emil Land (6)
2-0 Martin Johannes Ottedal (35)
2-1 ???
3-1 ???
3-2 ???
Inngang: Gratis
Tilskuere: ??? (kanskje 20-30?)
Forrige gang jeg bodde ved Premier Inn-hotellet i Barnsley, ble jeg på den tilhørende restauranten sittende en evighet å vente på frokosten før jeg fant ut at de hadde glemt meg. Det slapp jeg denne gang, og etter å ha kastet nedpå en solid porsjon med full english (dog uten black pudding) kunne jeg slappe av litt på senga med en bok før jeg etter hvert pakket snippesken og sjekket ut. Fra Barnsley gikk første etappe med tog til Leeds, der jeg byttet til toget som skulle ta meg til Blackburn. Etter to timer og et kvarter på farten kunne jeg stige av i Lancashire-byen og spasere den korte veien til Blakewater Hotel. Jeg hadde betalt £30 for kost og losji, men det var lettere sagt enn gjort å komme seg inn. Det var riktignok en snau halvtime til innsjekking da jeg ankom få minutter over halv to, men etter et kvarter hadde jeg forsøkt begge ringeklokkene både fire og fem ganger uten hell. Da jeg like før klokka to ringte det oppgitte telefonnummeret, fikk jeg imidlertid omsider tak i mullahen som straks kom for å slippe meg inn så jeg fikk sjekket inn.
Jeg hadde denne dagen lagt omfattende planer for kveldens kamp i Padiham, og det dreide seg om en skikkelig utflukt for å drive litt nostalgisk ‘stadion-sigtseeing’ i det østlige Lancashire. Derfor var jeg raskt på farten igjen for å ta meg til Accrington med 14.20-toget. Etter denne korte togturen ventet en busstur ned til Rossendale-distriktet av Lancashire, der jeg etter rundt 25 minutter hoppet av bussen i den sørlige utkanten av Haslingden. Der ville jeg ta en kikk på den fraflyttede hjemmebanen til den ikke lenger eksisterende klubben Haslingden FC, som spilte noen sesonger i North West Counties League før de i 1998 trakk seg fra ligaen og la ned driften kort etter. Senere ble hjemmebanen Ewood Bridge benyttet av Manchester League-klubben Stand Athletic, som også de prøvde seg flyktig i NWCL før de returnerte til Manchester League og flyttet fra stadionet som fortsatt står der.
Her har imidlertid faunaen tatt fullstendig over, og det var nærmest surrealistisk å bevege seg rundt ute på gressmatta med blomster og buskas som rakk meg til over livet – og noen steder over hodet! Det var noe egentlig både veldig trist og veldig vakkert på en gang når man så den gamle hovedtribunen og målene omringet av de fiolette blomstene som dominerer gressmatta der det tidligere ble spilt fotballkamper. Den ligger også nokså idyllisk til, med museumsjernbanen East Lancashire Railway som nærmeste nabo på en side, og med regionens heilandskap som bakteppe. Etter å ha tuslet rundt i et drøyt kvarter, spaserte jeg opp til hovedveien A56 og tok en ny buss til Newchurch-området av Rossendale, der jeg også ville snoke litt på Rossendale Uniteds gamle hjemmebane Dark Lane.
Det var litt av den samme følelsen jeg hadde her, omringet av buskas som jeg var der jeg tuslet rundt ute på gressmatta og kjempet meg gjennom klynger med stikkende tistler. Rossendale United var en av klubbene som i 1982 var med å stifte North West Counties League, og de fikk også med seg tre sesonger i Northern Premier League før de rykket ned derfra igjen i 2010 og gikk konkurs et år senere. En ny klubb ble stiftet i håp om å spille fra og med 2012/13-sesongen, men dette ble skrinlagt etter at en påsatt brann herjet klubbens hjemmebane i januar 2012, slik at hovedtribunen brant ned til grunnen. Etter at jeg hadde kikket meg litt rundt på Dark Lane, var planen å dra til Padiham via Burnley, og det krevde to eller tre busser. Heldigvis hadde jeg kjøpt en dagsbillett for Rosso-bussene som kjører i regionen, men da jeg etter den korte første etappen hoppet av for å bytte buss ved det som må være et uhyre ulykkesbelastet kryss, fant jeg ut at jeg hadde godt med tid til å unne meg en pitstop og en pint ved The Jolly Sailor i Waterfoot.
Som sagt, så gjort, men omsider kunne jeg sette kursen mot Burnley, der jeg etter 25 minutter kunne stige av på byens busstasjon og finne frem til buss nummer 22 som skulle ta meg videre de 15-20 minuttene til Padiham. Idet vi nærmet oss min holdeplass, trykket jeg på knappen for å varsle avstigning, men før vi kom så langt ble vi stående fast i fullstendig kork. Etter en krapp sving som ledet inn i en bakke gjennom et boligområde, hadde noen parkert på begge sider av den smale veien slik at bussen ikke kom forbi. Sjåføren ble stående i flere minutter å tute, og det kom til slutt en kar ilende som hevdet at bileieren ville komme om noen få minutter. Jeg fikk lov til å gå av der, og uten å vite hvor lenge de ventet, trasket jeg avsted i motsatt retning mot Arbories Memorial Sports Ground. Jeg hadde fortsatt nokså god tid, og vurderte en pitstop ved en pub, men passerte ingen slike på den lille spaserturen.
Padiham er en liten by i det østlige Lancashire, rundt en halv norsk mil vest-nordvest for Burnley, og med elven Calder rennende gjennom byen. Med tanke på området vi her befinner oss i, er det neppe særlig overraskende at viktige næringsveier har vært kullgruvedrift og tekstilindustri. Tilgangen på både kull og vann gjorde at tekstilindustrien kunne skyte fart, men den siste gruven stengte i 1870-årene (selv om det i mindre skala ble drevet gruvedrift et stykke utenfor byen frem til 1950-årene). Til sammenligning fantes det i 1906 fortsatt hele 20 bomullsspinnerier i den lille byen, som i dag har rundt 10 000 innbyggere, men som var en god del mindre den gang. Jeg kom meg uansett vel frem til min destinasjon, og £5 fattigere kunne jeg entre Padihams hjemmebane og betale ytterligere £1 for et program.
Det virker kanskje utenkelig i dag, men i årene etter at Padiham Football Club ble stiftet i 1878 var de en av pionerene innen Lancashire-fotballen, og ble faktisk regnet for å være en av Englands beste fotballlag. Det kan jo nevnes at de i sine fire møter med sine naboer Burnley vant alle fire med kalassifrene 6-0, 7-0, 9-1 og 4-2. På denne tiden var det vanlig med firesifrede tilskuertall på Padihams daværende hjemmebane, og hele 9 000 var til stede for å se et oppgjør mot Burnley i 1884. 1883/84-sesongen så også klubben spille seg frem til tredje runde i FA Cupen, der de måtte gi tapt borte mot de kommende vinnerne Blackburn Rovers. Profesjonalismens inntog i fotballen satt en stopper for Padiham storhetstid, som fikk problemer med å tiltrekke seg stjernespillere. Det er i seg selv en skjebnens ironi da Padiham faktisk var en av pådriverne og forkjemperne for profesjonalismen.
Etter at de mistet sin hjemmebane under første verdenskrig, lå klubben i dvale helt til etter andre verdenskrig, da den med ny hjemmebane ble vekket til live i 1949 og igjen tok plass i Lancashire Combination. Dette var en av ligaens som i 1982 slo seg sammen for å danne den nye North West Counties League, og Padiham var med på dette. I 1990 forlot de NWCL for å spille i West Lancashire League, men returnerte til NWCL i 2000. Våren 2013 vant de NWCL Premier Division, og fikk prøve seg i Northern Premier League, der de fikk plass i Division One North. Etter 19. plass i sin debutsesong, endte de som jumbo og rykket ned i våres, og de er nå altså igjen å finne i NWCL Premier Division, der de denne kvelden skulle møte AFC Blackpool i kamp om ligapoeng. Så gjenstår det å se om de vil kunne kjempe om en umiddelbar retur, og om det er noe Padiham-folket ønsker.
Arbories Memorial Sports Ground har altså vært klubbens hjemmebane siden 1949, og inngangspartiet er i et av hjørnene på den ene kortsiden, der man får klubbhuset på høyre hånd umiddelbart etter å ha passert gjennom telleapparatene. Videre bortover på denne langsiden har man to tribuner; først anleggets hovedtribune som er en nokså moderne sittetribune, og lenger bort en ståtribune der man har en ståtribune som ut fra leca-blokkene å dømme ser ut til å være av nokså ny dato. Her har man to rader med betongtrinn å boltre seg på mens et tak gir ly for vær og vind. På bortre langside er det hard standing som gjelder, og det er også tilfelle på bortre langside, der man imidlertid har en av de klassiske gressbankene som FA i nyere tider har lagt for hat. Det er også på denne siden at man har laglederbenkene, og på et parti ned mot cornerflagget har man også en betongavsats for tilskuerne.
Tilbake på kortsiden der jeg hadde kommet inn, har man på den ene halvdelen en tribunekonstruksjon som gir tak over hodet til de som står på bakken her. Arbories Memorial Sports Ground er alt i alt en nokså trivelig hjemmebane, og nå satt jeg kursen mot klubbhusets bar for å kose meg med en pint der. Med en pint Kingstone Press til £2,80 satt jeg meg ned for å kikke nærmere på programmet, og kunne se at Padiham hadde startet sin ligasesong med 2-1-2 på de fem første kampene. Samtidig hadde jeg jo med selvsyn sett de ta seg av Whickham i FA Cupens Extra Preliminary Round et par uker tidligere, og i runden etter hadde de beseiret ligarival Silsden 2-0 på bortebane, slik at de hadde spilt seg frem til første kvalifiseringsrunde og et bortemøte med Lancaster City (som de senere tapte 0-2).
For kveldens motstander AFC Blackpool handler det vel nok en gang om å overleve i divisjonen, og de hadde startet sin sesong med å tape de to første i ligaen. Etter fire kamper sto de nå imidlertid med 1-1-2. Også de hadde spilt seg frem til første kvalifiseringsrunde av FA Cupen (mot Northwich Victoria), etter å ha slått ut Winsford United (etter omkamp) og Ossett Town. AFC Blackpool har jo i noen av sine hjemmekamper fått sitt normale tilskuertall mangedoblet ved at protesterende fans av storebror Blackpool FC har valgt å holde seg borte fra Bloomfield Road og i stedet se AFC Blackpool. Jeg ville gjerne høre litt om hva klubbens representanter mente rundt dette, men foreløpig var det ikke så mange å se bortsett fra de var travelt opptatt ute på banen. I stedet fikk jeg snart selskap av to groundhopper-kjenninger som hadde kjørt sammen opp fra Preston.
Mens min kompis Anthony var på utdrikningslag i Thailand(!), hadde hans bedre halvdel Joanna benyttet anledningen til å slå seg sammen med Brenden for å ta turen til Padiham denne kvelden. Jeg hadde også truffet på Brenden tidligere på turen, både i Brighouse og Harrogate, mens jeg vel ikke hadde truffet Joanna siden første nyttårsdag i Barrow. Det var et trivelig gjensyn med begge to, og samme ble vi sittende og prate litt. Brenden minnet meg også på at det nå hadde kommet ny utgave av det nye Non-League magasinet for fotballen i nordvest, og der skulle det være et større intervju med undertegnede. Betjeningen bak baren måtte imidlertid beklage at de ikke hadde fått det nye nummeret ennå, så akkurat på det området var det bare å innse at jeg måtte returnere til fedrelandet med uforrettet sak.
Før kampstart fikk jeg i det minste betalt £2,50 for en steak pie med mushy peas og brun saus. Og jeg hadde knapt fortært måltidet før gjestene tok ledelsen allerede i kampens tredje minutt. Et frispark ble styrt i mål av tidligere Padiham-spiller Kurt Willoughby uten at Storks-keeper Sean Davis kunne lastes. Og om ikke var en sjokkartet start for vertene, skulle de igjen få bakoversveis tre minutter senere. Etter et flott raid la Aaron Fleming inn til Willoughby som passet videre til Jackson Hulme, og han satt doblet enkelt ledelsen. Vi hadde såvidt passert fem minutter, og det sto allerede 0-2. Vi hadde spilt i rundt en halvtime da vertene omsider fikk sin første sjanse, men Martin Parkes headet like utenfor. Like etter var det Curtis Haley sin tur, etter flott forarbeid av Sean Cookson og Alex Ralph, men hans heading ble på akrobatisk vis slått over av Blackpool-keeper Adam Caunce.
Dermed fortsatt 0-2 til pause, og vi benyttet anledningen til å innta forfriskninger fra baren. Der fikk jeg også en liten prat med en hjemmesupporter som stilte seg tvilende til om Padiham vil kunne kjempe om opprykk og retur til NPL allerede denne sesongen, da han plasserte favorittstempelet hos andre klubber. Etter to strake andreplasser er det jo mange som tror at dette blir Runcorn Linnets’ sesong, og ikke overraskende var det også den første klubben han nevnte. Overraskende var det heller ikke at 1874 Northwich og Colne var klubbene som først ble nevnt som hovedutfordrerne. Og jaggu kom det ikke bort en kar fra bortelagets apparat som mente å dra kjensel på meg fra mine to tidligere visitter ved deres Mechanics Ground (aka Jepson Way). Han bekreftet at det hadde vært morsomt med ekstra besøk, men var også frustrert på storebror Blackpool FCs vegne. Videre bekreftet han at målet først og fremst var å sikre plassen, og eventuelt heve målsetningen noe etter hvert dersom det skulle være naturlig.
Det var til tider en amper affære, og sju-åtte minutter ut i andre omgang smalt det skikkelig ute på matta. Gjestenes Aaron Fleming fikk se det røde kortet etter at dommeren mente han hadde forsøkt å nikke til en motspiller, og det var tilløp til håndgemeng med samtlige spillere 22 spillere involvert. Etter masse dytting og knuffing fikk dommeren etter hvert kontroll, og etter å ha dratt opp det røde kortet til Fleming, var det en spiller på hvert lag som fikk se det gule før vi kunne fortsette. Med sinnene åpenbart fortsatt i kok hos begge lag, utnyttet Padiham overtallet raskt da de kun to minutters tid senere reduserte ved Sean Cookson, som headet inn et innlegg fra Andy Hill. 1-2, og vertene jaktet nå en utligning. Den kom i det 73. minutt, da Curtis Haley stormet ned langs kanten og la inn til Kieron Pickup som kunne styre inn utligningen til 2-2.
Med ti minutters tid igjen å spille slo imidlertid gjestene tilbake, og mot spillets gang tok de igjen ledelsen da innbytter Ben Seear ble spilt gjennom og sendte ballen forbi Storks-keeper Davis. Seear var et navn jeg dro kjensel på, da både Ben og broren Ric var meget toneangivende da jeg på dette årets tredje dag så Blackpool Wren Rovers knuse Lostock St. Gerards 6-1 i West Lancashire League – og Ric scoret fire av målene. Nå har de altså byttet beite og meldt overgang til AFC Blackpool, og kan sikkert bli en god tilvekst. Men Padiham hadde ikke til hensikt å la The Mechanics ta med seg alle poengene tilbake til Blackpool, og de hadde også en innbytter som ville ha et ord med i laget. Få minutter etter fyrte nemlig deres ‘supersub’ av et langskudd som fra bortimot 30 meter suste inn i nettmaskene, og det sto 3-3. Etter noen heftige sluttminutter blåste dommeren av, og poengene ble dermed broderlig fordelt.
De 134 betalende tilskuerne hadde sett en underholdende kamp, og jeg tok farvel med Brenden og Joanna som gikk for å kjøre hjem. Selv spaserte jeg ned til bussholdeplassen for å ta buss nummer 152 tilbake til Blackburn. Der unnet jeg meg en pitstop på Wetherspoons-puben The Postal Order for å snylte litt på deres WiFi og helle nedpå en siste pint. Deretter trakk jeg meg tilbake til hotellet for å få litt søvn før hjemreisen dagen etter. Etter å ha blitt servert tidenes mest skuffende utgave av full english breakfast som var totalt blottet for kjøtt (mullahen tok imot «bestillingen» som han sporenstreks ropte av full hals videre til sin kone som sprang frem og tilbake mellom kjøkkenet og spiserommet som en lydig hund mens han observerte) tok jeg den lange turen ned til Stansted via Leeds (der jeg unnet meg en to timers rast på Scarborough Taps) og Peterborough. På 23 dager hadde jeg sett 25 kamper i 17 forskjellige engelske grevskap pluss Wales, Jeg hadde i denne perioden tilbragt omlag 80 timer på tog, ca 13 timer på diverse busser, og omtrent 6 timer på tube, trikk, metro etc. Det var på tide å dra hjem.
English ground # 292: Padiham v AFC Blackpool 3-3 (0-2) North West Counties League Premier Division Arbories Memorial Sports Ground, 2 September 2015 0-1 Kurt Willoughby (3) 0-2 Jackson Hulme (6) 1-2 Sean Cookson (55) 2-2 Kieron Pickup (73) 2-3 Ben Seear (80) 3-3 Christopher Turner (83) Att: 134 Admission: £5 Programme: £1 Pin badge: n/a
Med kveldskamp i Padiham, hadde jeg benyttet anledninen til å ta en utflukt for å kikke litt på noen fraflyttede fotballstadioner. Etter å ha tuslet rundt i et drøyt kvarter på den tidligere klubben Haslingdens gamle hjemmebane Ewood Bridge, spaserte jeg opp til hovedveien A56 og tok en ny buss til Newchurch-området av Rossendale, der jeg også ville snoke litt på Rossendale Uniteds gamle hjemmebane Dark Lane.
Rossendale United antas å ha en tilknytning med Rossendale-klubben som ble stiftet i 1898, og som i perioden 1889-1897 spilte i Lancashire League. Det er uansett ingen tvil om at var dagens klubb som i 1898 tok plass i Lancashire Combination, før de ett år senere var å finne i Central Lancashire League, der de vant tittelen på første forsøk. I 1901 var de tilbake i Lancashire Combination, der de spilte de neste 69 årene, før de hoppet over til Cheshire County League. Lancashire Combination ble vunnet i 1927, mens man våren 1971 vant Cheshire County League på første forsøk. Det var disse to ligaens som i 1982 slo seg sammen for å danne den nye North West Counties League, der Rossendale United var med fra starten. Det tok de fire sesonger å ta seg opp i denne ligaens øverste divisjon, og den ble vunnet i 1989 og 2001.
Etter triumfen i 2001 tok The Stags steget opp i Northern Premier League, der de debuterte med en 9. plass i Division One – en plassering som senere ble kopiert ved to anledninger. Klubben holdt seg i NPL frem til våren 2010, da de endte som jumbo og rykket ned igjen til NWCL. Der fortsatte de å slite, med blant annet store økonomiske problemer, og et år senere var det kroken på døra. En ny klubb ble stiftet i håp om å igjen spille fotball fra og med 2012/13-sesongen, men dette ble skrinlagt etter at en påsatt brann herjet klubbens hjemmebane i januar 2012, slik at hovedtribunen brant ned til grunnen.
Jeg hadde litt av den samme følelsen som ved Ewood Bridge, omringet av buskas som jeg var der jeg tuslet rundt ute på gressmatta og kjempet meg gjennom klynger med stikkende tistler. Det var trist å se hvordan stadionet nå fremstår, og her virket det flere steder også som om man har vært gjenstand for lokale pøblers herjinger. Deler av anlegget er fullt av grafitti, og ikke minst er det en Ryan som virkelig får unngjelde (han gjør det visst med både esler og får, samtidig som tilsynelatend har en rekke andre snodige seksuelle preferanser, om man skal tro grafittien). Inne i den ene tribunen er det også tegn på at den har blitt samlingssted for unge slyngler som smugrøyker sigaretter eller skumlere saker.
Bortsett fra dette er ståtribunen bak det nærmeste målet nærmest urørt, og det samme gjelder tribunekonstruksjonen som har gitt tak over hodet til de som sto på betongunderlaget på motsatt kortside. På bortre langside står de falleferdige restene av et bygg som virker å ha huset toaletter, mens det er naturlig nok lite igjen av den flotte hovedtribunen på motsatt langside. Der den sto ligger det kun spredte små hauger med betong- og mur-deler, mens klubbhuset ved siden av også har fått gjennomgå og fremsto som fullstendig ramponert.
Etter at jeg hadde kikket meg litt rundt på Dark Lane, var planen å dra til Padiham via Burnley, og det krevde to eller tre busser. Heldigvis hadde jeg kjøpt en dagsbillett for Rosso-bussene som kjører i regionen. Jeg forlot Dark Lane og tok en siste kikk over skulderen. Det har virkelig ikke vært enkelt for klubber i denne regionene den siste tiden. De har hatt trange kår, og Rossendale United er ikke alene om å bukke under. Naboer som Haslingen og Whitworth Valley (som også spilte en periode i NWCL) er jo også historie. Noen bilder fra Rossendale Uniteds siste sesong på Dark Lane kan ses her.
I forbindelse med kamp i Padiham befant jeg meg i det østlige Lancashire, der jeg hadde endt opp med å velge meg Blackburn som base. Jeg hadde denne dagen lagt omfattende planer for kveldens kamp i Padiham, og det dreide seg om en skikkelig utflukt for å drive litt nostalgisk ‘stadion-sightseeing’ i det østlige Lancashire. Etter å ha sjekket inn, var jeg derfor snart på farten igjen for å ta meg til Accrington med 14.20-toget. Etter denne korte togturen ventet en busstur ned til Rossendale-distriktet av Lancashire, der jeg etter rundt 25 minutter hoppet av bussen i den sørlige utkanten av Haslingden. Der ville jeg ta en kikk på den fraflyttede hjemmebanen til den ikke lenger eksisterende klubben Haslingden FC, som spilte noen sesonger i North West Counties League før de i 1998 trakk seg fra ligaen og la ned driften kort etter. Senere ble hjemmebanen Ewood Bridge benyttet av Manchester League-klubben Stand Athletic, som også de prøvde seg flyktig i NWCL før de returnerte til Manchester League og flyttet fra stadionet som fortsatt står der.
Haslingden spilte på begynnelsen av 1900-tallet, før de senere var å finne i West Lancashire League. I 1993 fikk de innpass i North West Counties League, der de i sin første sesong vant Division Two (som på den tiden var ligaens nivå to). De måtte imidlertid vente til 1997 før de fikk rykke opp etter å ha endt på 2. plass. I det som ble klubbens eneste sesong på ligaens øverste nivå, endte de på 16. plass før økonomiske problemer betød slutten for klubben som trakk seg fra ligaen og kort etter la ned driften. Haslingdens ære forsvares nå av klubben Haslingden St. Marys, som spiller i West Lancashire League Division One (non-leagues step 8).
I 2000 flyttet Manchester League-klubben Stand Athletic hit for å gjøre Ewood Bridge til sin nye hjemmebane. De hadde blitt stiftet i 1964, og hørte opprinnelig hjemme i Whitefield-området i Bury. Våren 2001 vant de for tredje år på rad Manchester League, og tok steget opp i North West Counties League. NWCL-fotballen var tilbake på Ewood Bridge, og i sin første sesong vant de Division Two. Gleden ble imidlertid kortvarig da økonomiske problemer gjorde at klubben måtte trekke seg fra ligaen og forlate Ewood Bridge. De returnerte til sine opprinnelige hjemtrakter og Manchester League, der de spilte til også de i 2009 ble tvunget til å legge ned driften.
I mellomtiden har faunaen tatt fullstendig over Ewood Bridge, og det var nærmest surrealistisk å bevege seg rundt ute på gressmatta med blomster og buskas som rakk meg til over livet – og noen steder over hodet! Det var noe egentlig både veldig trist og veldig vakkert på en gang når man så den gamle hovedtribunen og målene omringet av de fiolette blomstene som dominerer gressmatta der det tidligere ble spilt fotballkamper. Den ligger også nokså idyllisk til, med museumsjernbanen East Lancashire Railway som nærmeste nabo på en side, og med regionens heilandskap som bakteppe. Etter å ha tuslet rundt i et drøyt kvarter, spaserte jeg opp til hovedveien A56 og tok en ny buss til Newchurch-området av Rossendale, der jeg også ville snoke litt på Rossendale Uniteds gamle hjemmebane Dark Lane.
Tirsdag 01.09.2015: Glasshoughton Welfare v Hallam
August hadde blitt til september, og min tur gikk inn i avslutningsfasen. Det var på tide å vende snuta nordover, der turens to siste kamper skulle gå av stabelen. Jeg sjekket ut av Travelodge Feltham, og etter å ha kjøpt inn frokost i form av smørbrød og juice spaserte jeg den korte veien til Feltham stasjon, der jeg kunne konstatere at de var litt togkluss denne formiddagen. Jeg hadde uansett ikke dårlig tid, og snart humpet jeg innover mot det sentrale London og fikk tatt meg opp til London St. Pancras. Jeg rakk ikke Sheffield-toget jeg hadde blinket meg ut, men tok snart plass på neste tog og foreløpig uten noen bekymringer startet jeg for alvor ferden nordover. Men så fikk jeg en negativ overraskelse.
Jeg hadde denne dagen valgt meg oppgjøret Worsbrough Bridge Athletic v Teversal i Northern Counties East League Division One, men tilfeldighetene ville at jeg av en eller annen grunn fant ut at jeg skulle sjekke dagens kampprogram i Non-League Paper, og der oppdaget jeg noe besynderlig. NLP er ikke alltid ukjente med trykkleif, og skal ikke alltid stoles blindt på, og jeg avskrev det vel egentlig som en glipp at de hadde reversert kampen i sitt oppsett og altså hadde Teversal som hjemmelag. For sikkerhets skyld sjekket jeg NCELs hjemmeside, og der fant jeg ut at NLP hadde rett. En nyhetsartikkel fra rett før helgen kastet dessuten mer lys over saken, der den fortalte at Worsbrough Bridge Athletic hadde oppdaget en «utfordring» med sine flomlys, og i stedet for å utsette kampene, hadde alle parter blitt enige om å reversere klubbens to neste hjemmekamper. Krise!
Jeg hadde allerede en bindende hotellreservasjon i Barnsley med tanke på nettopp denne kampen, og det er ikke den mest sentrale basen når man reiser kollektivt og må lete etter alternative løsninger. Frenetisk gjennomgikk jeg kamputvalget, og så raskt at det var begrensede muligheter. Jeg vurderte å anse de 35 pundene jeg hadde betalt for overnatting som tapt og legge om kursen. Hadde jeg visst om dette på forhånd, kunne jeg nok kanskje ha valgt å oppsøke en nokså spesiell destinasjon i den lille Devon-klubben Ottery St. Mary, men det var uansett ingen hjelp i å være etterpåklok. Jeg valgte å fortsette reisen mot Barnsley og se an mulighetene utover dagen, og jeg hadde allerede registrert at det enkleste alternativet ville være Glasshoughton Welfare v Hallam i samme divisjon som min opprinnelige kamp.
Da jeg valgte å unnagjøre togbyttet i Chesterfield i stedet for Sheffield, var fortsatt humøret nokså mørkt, men etter å ha kommet meg på Leeds-toget som skulle ta meg til Barnsley, lettet det gradvis. Jeg ankom Barnsley i rute klokka 14.41, og etter å ha spasert opp til Premier Inn-hotellet i sentrum, fikk jeg raskt sjekket inn. Etter å ha slappet av litt på rommet og fått bearbeidet den gjenværende frustrasjonen, gikk jeg ned for å ta en beslutning over en pint i den tilhørende restauranten, der jeg etter hvert også unnet meg en tidlig middag og ytterligere en pint. Da jeg hadde tømt både tallerkenen og seidelen, hadde jeg bestemt meg for å ikke irritere meg over noe jeg uansett ikke fikk gjort noe med, og rettet fokus mot Glasshouhgton Welfare v Hallam. Med denne nye slagplanen var det bare å spasere tilbake mot togstasjonen og sette kursen mot kveldens kamp.
Toget videre opp til Castleford tok i underkant av en halvtime, og det er tjue minutters gange til Glasshoughton Welfares hjemmebane Leeds Road. Glasshoughton togstasjon er noe nærmere, men mitt tog stoppet ikke ved denne stasjonen. Det var rundt to timer til kampstart, så før jeg spaserte mot banen unnet jeg meg uansett en rast på puben The Station. Som navnet tilsier ligger den rett ved siden av togstasjonen, og jeg var også innom her da jeg hadde Castleford som base i forbindelse med kamp hos Pontefract Collieries i januar i år. Etter en kjapp prat med et par av de lokale begersvingerne tømte jeg glasset og langet ut i retning Leeds Road mens jeg etter beste evne forsøkte å huske veien gjennom et boligområde. Jeg skulle jo tross alt tilbake i mørket etter kampslutt, og da ville jeg etter alle solemerker ha dårlig tid.
Glasshoughton var opprinnelig en separat landsby som for lengst har vokst sammen med (eller blitt spist opp av) Castleford. Vi befinner oss altså i den vestlige delen av grevskapet West Yorkshire, i det som er et skikkelig rugby-område. Glasshoughton var tidlig et senter for glassblåsing, samtidig som gruvedriften blant annet forsynte Castlefords industri med kull frem til byggingen av flere større og moderne gruver i 1860-årene – en av dem i Glasshoughton. Gruvedriften har altså lange tradisjoner også her, og i tillegg til kull utvant man både kalkstein og sand til bruk i glassblåser-industrien. Jeg lot imidlertid glassblåsing være glassblåsing og tråklet meg omsider ut av boligområdet der den ene gaten med rekkehus lignet den neste. Der jeg møtte Leeds Road tok jeg til venstre, og fikk raskt anlegget med samme navn på min venstre hånd.
Jeg betalte meg inn med £4 og betalte ytterligere £1 for et program. Deretter kunne jeg ta en liten runde rundt anlegget, som er en nokså enkel affære. Man kommer inn i det ene hjørnet på kortsiden ut mot Leeds Road, og rett bak målet på denne kortsiden står en av anleggets to tribuner. Det dreier seg om en liten fiffig ståtribune, og jeg gikk forbi denne på min vei over til bortre langside. Her finner man den andre tribunen, som må kunne kalles hovedtribunen. Det er en sittetribune som står midt på langsiden, og bortsett fra de to nevnte tribunene så er det såkalt hard standing som gjelder rundt banen. Over på den andre langsiden har man laglederbenkene, og her finner man også klubbhuset og dets bar. Det er ingen premier for å gjette at det var dit jeg satt kursen, og for £2 fikk jeg en boks Strongbow.
Glasshoughton Welfare ble stiftet i 1964 under navnet Anson Sports, og tok dagens navn tolv år senere. De spilte i West Yorkshire League før de i 1985 fikk være med i Northern Counties East League. På dette tidspunktet hadde NCEL flere divisjoner enn i dag, og Welfare startet på bunnen, men med opprykk i 1991 tok de plass i ligaens Premier Division. Der holdt de seg helt frem til 2008, med tredjeplassen våren 2000 som beste resultat. De returnerte til Premier Division i 2012, men denne gang ble det med tre sesonger før de i våres rykket ned igjen som jumbo. De er nå altså tilbake i Division One, og et par supportere jeg snakket med var meget usikre på om man kan kjempe om umiddelbar retur til Premier Division. De mente det er andre klubber som må bære favorittstempelet, og at Welfare trengte litt tid på å bygge seg opp igjen.
Mens jeg nippet til godsakene kunne jeg bla litt i programmet, og jeg kunne se at hjemmelaget fortsatt var ubeseiret etter fire ligakamper, men tre av de fire kampene hadde endt med poengdeling. Samtidig hadde de blitt sendt hodestups ut av FA Cupen, men etter 2-2 måtte det omkamp til før de fikk 1-6 i sekken borte mot Runcorn Linnets. Nå dreide det seg imidlertid igjen om ligapoeng i NCEL Division One, og kveldens motstander var Hallam. Verdens nest eldste fotballklubb hadde tatt turen opp fra Crosspool-området vest i Sheffield, og hadde innledet sesongen på flott vis. De slet jo lenge i bunnen forrige sesong, men hadde en formidabel sesongavslutning etter å ha byttet manager. Denne formen ser det ut som at de har tatt med seg inn i den nye sesongen, og i likhet med vertene var også de ubeseiret etter fem ligakamper, men med bedre poengfangst. De hadde vunnet sine fire første før de hadde gått på sesongens siste poengtap da de måtte nøye seg med 1-1 borte mot Penistone Church sist.
Mens jeg satt der ble jeg oppmerksom på et kjent ansikt som entret klubbhuset. Groundhopperen Neil Wolley hadde tatt turen opp fra Mansfield, og han slo seg ned ved mitt bord for en prat. Der ble det også et nytt glass på undertegnede, og bartenderen klarte etter hvert også å rote frem en pin. Det var omsider var klart for avspark, og vi lot oss imponere over Hallam, som tidlig tok initiativet og presset på med til tider glimrende angrepsspill. De fikk sitt ledermål etter drøyt halvspilt omgang, da de med intrikat pasningsspill spilte seg gjennom Welfare-forsvaret. Jack Hargreaves la tilbake til Steve Brammer, og spissen satt inn 0-1 bak hjemmekeeper Matt Stables. Få minutter senere slo The Countrymen til igjen, og Michael Blythen doblet ledelsen ved å heade inn et frispark. Da dommeren blåste for pause, var det med en meget fortjent tomåls-ledelse til et bortelag som hadde imponert meg stort.
Etter å ha kjøpt meg en pork pie til £1, rakk jeg også en rask pause-pint i baren, og der kunne en av Hallam-lederne bekrefte at dette i stor grad var samme spillerstall som på dette tidspunktet forrige sesong så ut som en nedrykker etter at de hadde tapt sine ti første ligakamper! Han ga manager Ryan Hindley mye av æren for snuoperasjonen, og det virker jo som om han virkelig gjort underverker med Hallam-laget. Ut fra det jeg hadde sett i første omgang, mistenkte jeg at Hallam denne sesongen kan være en dark horse i opprykkskampen. Opprykk var imidlertid ikke noe tema for Hallam-karen, som innrømmet at det hadde vært gjevt, men som nøyde seg med å fastslå at det var veldig tidlig i sesongen.
Andre omgang så ut til å fortsette som den første da Hallam nokså tidlig i omgangen fikk sitt tredje mål. Denne gangen var det også en liten porsjon flaks involvert da Steve Brammers innlegg endret retning, og ballen falt til rette for Jack Hargreaves som satt inn 0-3. Men ut av intet slo plutselig vertene tilbake få minutter senere, og toppscorer Del Pollock sendte i vei et glimrende langskudd som suste inn i krysset. 1-3, og nå våknet hjemmelaget til liv. Ryan Smith var centimetere fra å redusere ytterligere, og for første gang i kampen virket Hallam noe shaky og nervøse. Vertene mente seg også snytt for straffe da Pollock tilsynelatende ble felt, men da dommeren vinket spillet videre, smalt det selvsagt på motsatt ende av banen like etter. En meget god Callum Greaves satt inn 1-4 med et snaut kvarter igjen, og kampen virket nok en gang avgjort.
Noe av lufta gikk da ut av manager Mick Norburys hjemmelag, mens Hallam nå virket fornøyd med tingenes tilstand. Helt på tampen fikk dog Welfare tildelt straffespark, og i kampens femte tilleggsminutt steg Louis Penty frem og fastsatt sluttresultatet til 2-4 fra straffemerket. Til tross for at vertene hadde hevet seg noe i andre omgang, så var det faktisk ørlite flatterende, for det var absolutt en fortjent seier til Hallam, som i store deler av kampen var direkte strålende. Mens det ser ut som om Glasshoughton Welfare ikke vil være i stand til å kjempe om en umiddelbar retur til NCEL Premier, virker Hallam muligens å kunne gå mot sin beste sesong siden nedrykket i 2011, og etter kampen hadde jeg fortsatt følelsen av at de vil kunne være en outsider.
Med en god del tilleggstid, hadde jeg nå voldsomt hastverk med å komme meg tilbake til Castleford stasjon, men Neil tilbød meg skyss opp til stasjonen, slik at jeg kunne roe ned. Dermed rakk jeg 21.56-toget, og en halvtimes tid senere kunne jeg spasere ut av Barnsley stasjon. Da jeg i oktober i fjor var i byen for å se kamp på Oakwell, tilbragte jeg litt tid på puben Groggers Rest vis-à-vis stasjonen, og jeg hadde også nå vurdert en pitstop der. Det viste seg imidlertid at puben er stengt og at dette bygget er i ferd med å rives i forbindelse med en «ansiktsløftning» i sentrum. Dermed ble det i stedet en siste pint på Wetherspoons-puben The Joseph Bramah mens jeg snyltet på deres WiFi. Like etter at klokka slo 23 tømte jeg glasset og trakk meg tilbake til Premier Inn-hotellet. Til tross for en negativ overraskelse og et par timer med frustrasjon tidligere på dagen, hadde det likevel utviklet seg til å bli nok en fin dag med groundhopping.
English ground # 291:
Glasshoughton Welfare v Hallam 2-4 (0-2)
Northern Counties East League Division One
Welfare Ground, 1 September 2015
0-1 Steve Brammer (24)
0-2 Michael Blythen (28)
0-3 Jack Hargreaves (52)
1-3 Del Pollock (55)
1-4 Callum Greaves (77)
2-4 Louis Penty (pen, 90+5)
Att: 85
Admission: £4
Programme: £1
Pin badge: £3,50
