Onsdag 02.09.2015: Padiham v AFC Blackpool
Forrige gang jeg bodde ved Premier Inn-hotellet i Barnsley, ble jeg på den tilhørende restauranten sittende en evighet å vente på frokosten før jeg fant ut at de hadde glemt meg. Det slapp jeg denne gang, og etter å ha kastet nedpå en solid porsjon med full english (dog uten black pudding) kunne jeg slappe av litt på senga med en bok før jeg etter hvert pakket snippesken og sjekket ut. Fra Barnsley gikk første etappe med tog til Leeds, der jeg byttet til toget som skulle ta meg til Blackburn. Etter to timer og et kvarter på farten kunne jeg stige av i Lancashire-byen og spasere den korte veien til Blakewater Hotel. Jeg hadde betalt £30 for kost og losji, men det var lettere sagt enn gjort å komme seg inn. Det var riktignok en snau halvtime til innsjekking da jeg ankom få minutter over halv to, men etter et kvarter hadde jeg forsøkt begge ringeklokkene både fire og fem ganger uten hell. Da jeg like før klokka to ringte det oppgitte telefonnummeret, fikk jeg imidlertid omsider tak i mullahen som straks kom for å slippe meg inn så jeg fikk sjekket inn.
Jeg hadde denne dagen lagt omfattende planer for kveldens kamp i Padiham, og det dreide seg om en skikkelig utflukt for å drive litt nostalgisk ‘stadion-sigtseeing’ i det østlige Lancashire. Derfor var jeg raskt på farten igjen for å ta meg til Accrington med 14.20-toget. Etter denne korte togturen ventet en busstur ned til Rossendale-distriktet av Lancashire, der jeg etter rundt 25 minutter hoppet av bussen i den sørlige utkanten av Haslingden. Der ville jeg ta en kikk på den fraflyttede hjemmebanen til den ikke lenger eksisterende klubben Haslingden FC, som spilte noen sesonger i North West Counties League før de i 1998 trakk seg fra ligaen og la ned driften kort etter. Senere ble hjemmebanen Ewood Bridge benyttet av Manchester League-klubben Stand Athletic, som også de prøvde seg flyktig i NWCL før de returnerte til Manchester League og flyttet fra stadionet som fortsatt står der.
Her har imidlertid faunaen tatt fullstendig over, og det var nærmest surrealistisk å bevege seg rundt ute på gressmatta med blomster og buskas som rakk meg til over livet – og noen steder over hodet! Det var noe egentlig både veldig trist og veldig vakkert på en gang når man så den gamle hovedtribunen og målene omringet av de fiolette blomstene som dominerer gressmatta der det tidligere ble spilt fotballkamper. Den ligger også nokså idyllisk til, med museumsjernbanen East Lancashire Railway som nærmeste nabo på en side, og med regionens heilandskap som bakteppe. Etter å ha tuslet rundt i et drøyt kvarter, spaserte jeg opp til hovedveien A56 og tok en ny buss til Newchurch-området av Rossendale, der jeg også ville snoke litt på Rossendale Uniteds gamle hjemmebane Dark Lane.
Det var litt av den samme følelsen jeg hadde her, omringet av buskas som jeg var der jeg tuslet rundt ute på gressmatta og kjempet meg gjennom klynger med stikkende tistler. Rossendale United var en av klubbene som i 1982 var med å stifte North West Counties League, og de fikk også med seg tre sesonger i Northern Premier League før de rykket ned derfra igjen i 2010 og gikk konkurs et år senere. En ny klubb ble stiftet i håp om å spille fra og med 2012/13-sesongen, men dette ble skrinlagt etter at en påsatt brann herjet klubbens hjemmebane i januar 2012, slik at hovedtribunen brant ned til grunnen. Etter at jeg hadde kikket meg litt rundt på Dark Lane, var planen å dra til Padiham via Burnley, og det krevde to eller tre busser. Heldigvis hadde jeg kjøpt en dagsbillett for Rosso-bussene som kjører i regionen, men da jeg etter den korte første etappen hoppet av for å bytte buss ved det som må være et uhyre ulykkesbelastet kryss, fant jeg ut at jeg hadde godt med tid til å unne meg en pitstop og en pint ved The Jolly Sailor i Waterfoot.
Som sagt, så gjort, men omsider kunne jeg sette kursen mot Burnley, der jeg etter 25 minutter kunne stige av på byens busstasjon og finne frem til buss nummer 22 som skulle ta meg videre de 15-20 minuttene til Padiham. Idet vi nærmet oss min holdeplass, trykket jeg på knappen for å varsle avstigning, men før vi kom så langt ble vi stående fast i fullstendig kork. Etter en krapp sving som ledet inn i en bakke gjennom et boligområde, hadde noen parkert på begge sider av den smale veien slik at bussen ikke kom forbi. Sjåføren ble stående i flere minutter å tute, og det kom til slutt en kar ilende som hevdet at bileieren ville komme om noen få minutter. Jeg fikk lov til å gå av der, og uten å vite hvor lenge de ventet, trasket jeg avsted i motsatt retning mot Arbories Memorial Sports Ground. Jeg hadde fortsatt nokså god tid, og vurderte en pitstop ved en pub, men passerte ingen slike på den lille spaserturen.
Padiham er en liten by i det østlige Lancashire, rundt en halv norsk mil vest-nordvest for Burnley, og med elven Calder rennende gjennom byen. Med tanke på området vi her befinner oss i, er det neppe særlig overraskende at viktige næringsveier har vært kullgruvedrift og tekstilindustri. Tilgangen på både kull og vann gjorde at tekstilindustrien kunne skyte fart, men den siste gruven stengte i 1870-årene (selv om det i mindre skala ble drevet gruvedrift et stykke utenfor byen frem til 1950-årene). Til sammenligning fantes det i 1906 fortsatt hele 20 bomullsspinnerier i den lille byen, som i dag har rundt 10 000 innbyggere, men som var en god del mindre den gang. Jeg kom meg uansett vel frem til min destinasjon, og £5 fattigere kunne jeg entre Padihams hjemmebane og betale ytterligere £1 for et program.
Det virker kanskje utenkelig i dag, men i årene etter at Padiham Football Club ble stiftet i 1878 var de en av pionerene innen Lancashire-fotballen, og ble faktisk regnet for å være en av Englands beste fotballlag. Det kan jo nevnes at de i sine fire møter med sine naboer Burnley vant alle fire med kalassifrene 6-0, 7-0, 9-1 og 4-2. På denne tiden var det vanlig med firesifrede tilskuertall på Padihams daværende hjemmebane, og hele 9 000 var til stede for å se et oppgjør mot Burnley i 1884. 1883/84-sesongen så også klubben spille seg frem til tredje runde i FA Cupen, der de måtte gi tapt borte mot de kommende vinnerne Blackburn Rovers. Profesjonalismens inntog i fotballen satt en stopper for Padiham storhetstid, som fikk problemer med å tiltrekke seg stjernespillere. Det er i seg selv en skjebnens ironi da Padiham faktisk var en av pådriverne og forkjemperne for profesjonalismen.
Etter at de mistet sin hjemmebane under første verdenskrig, lå klubben i dvale helt til etter andre verdenskrig, da den med ny hjemmebane ble vekket til live i 1949 og igjen tok plass i Lancashire Combination. Dette var en av ligaens som i 1982 slo seg sammen for å danne den nye North West Counties League, og Padiham var med på dette. I 1990 forlot de NWCL for å spille i West Lancashire League, men returnerte til NWCL i 2000. Våren 2013 vant de NWCL Premier Division, og fikk prøve seg i Northern Premier League, der de fikk plass i Division One North. Etter 19. plass i sin debutsesong, endte de som jumbo og rykket ned i våres, og de er nå altså igjen å finne i NWCL Premier Division, der de denne kvelden skulle møte AFC Blackpool i kamp om ligapoeng. Så gjenstår det å se om de vil kunne kjempe om en umiddelbar retur, og om det er noe Padiham-folket ønsker.
Arbories Memorial Sports Ground har altså vært klubbens hjemmebane siden 1949, og inngangspartiet er i et av hjørnene på den ene kortsiden, der man får klubbhuset på høyre hånd umiddelbart etter å ha passert gjennom telleapparatene. Videre bortover på denne langsiden har man to tribuner; først anleggets hovedtribune som er en nokså moderne sittetribune, og lenger bort en ståtribune der man har en ståtribune som ut fra leca-blokkene å dømme ser ut til å være av nokså ny dato. Her har man to rader med betongtrinn å boltre seg på mens et tak gir ly for vær og vind. På bortre langside er det hard standing som gjelder, og det er også tilfelle på bortre langside, der man imidlertid har en av de klassiske gressbankene som FA i nyere tider har lagt for hat. Det er også på denne siden at man har laglederbenkene, og på et parti ned mot cornerflagget har man også en betongavsats for tilskuerne.
Tilbake på kortsiden der jeg hadde kommet inn, har man på den ene halvdelen en tribunekonstruksjon som gir tak over hodet til de som står på bakken her. Arbories Memorial Sports Ground er alt i alt en nokså trivelig hjemmebane, og nå satt jeg kursen mot klubbhusets bar for å kose meg med en pint der. Med en pint Kingstone Press til £2,80 satt jeg meg ned for å kikke nærmere på programmet, og kunne se at Padiham hadde startet sin ligasesong med 2-1-2 på de fem første kampene. Samtidig hadde jeg jo med selvsyn sett de ta seg av Whickham i FA Cupens Extra Preliminary Round et par uker tidligere, og i runden etter hadde de beseiret ligarival Silsden 2-0 på bortebane, slik at de hadde spilt seg frem til første kvalifiseringsrunde og et bortemøte med Lancaster City (som de senere tapte 0-2).
For kveldens motstander AFC Blackpool handler det vel nok en gang om å overleve i divisjonen, og de hadde startet sin sesong med å tape de to første i ligaen. Etter fire kamper sto de nå imidlertid med 1-1-2. Også de hadde spilt seg frem til første kvalifiseringsrunde av FA Cupen (mot Northwich Victoria), etter å ha slått ut Winsford United (etter omkamp) og Ossett Town. AFC Blackpool har jo i noen av sine hjemmekamper fått sitt normale tilskuertall mangedoblet ved at protesterende fans av storebror Blackpool FC har valgt å holde seg borte fra Bloomfield Road og i stedet se AFC Blackpool. Jeg ville gjerne høre litt om hva klubbens representanter mente rundt dette, men foreløpig var det ikke så mange å se bortsett fra de var travelt opptatt ute på banen. I stedet fikk jeg snart selskap av to groundhopper-kjenninger som hadde kjørt sammen opp fra Preston.
Mens min kompis Anthony var på utdrikningslag i Thailand(!), hadde hans bedre halvdel Joanna benyttet anledningen til å slå seg sammen med Brenden for å ta turen til Padiham denne kvelden. Jeg hadde også truffet på Brenden tidligere på turen, både i Brighouse og Harrogate, mens jeg vel ikke hadde truffet Joanna siden første nyttårsdag i Barrow. Det var et trivelig gjensyn med begge to, og samme ble vi sittende og prate litt. Brenden minnet meg også på at det nå hadde kommet ny utgave av det nye Non-League magasinet for fotballen i nordvest, og der skulle det være et større intervju med undertegnede. Betjeningen bak baren måtte imidlertid beklage at de ikke hadde fått det nye nummeret ennå, så akkurat på det området var det bare å innse at jeg måtte returnere til fedrelandet med uforrettet sak.
Før kampstart fikk jeg i det minste betalt £2,50 for en steak pie med mushy peas og brun saus. Og jeg hadde knapt fortært måltidet før gjestene tok ledelsen allerede i kampens tredje minutt. Et frispark ble styrt i mål av tidligere Padiham-spiller Kurt Willoughby uten at Storks-keeper Sean Davis kunne lastes. Og om ikke var en sjokkartet start for vertene, skulle de igjen få bakoversveis tre minutter senere. Etter et flott raid la Aaron Fleming inn til Willoughby som passet videre til Jackson Hulme, og han satt doblet enkelt ledelsen. Vi hadde såvidt passert fem minutter, og det sto allerede 0-2. Vi hadde spilt i rundt en halvtime da vertene omsider fikk sin første sjanse, men Martin Parkes headet like utenfor. Like etter var det Curtis Haley sin tur, etter flott forarbeid av Sean Cookson og Alex Ralph, men hans heading ble på akrobatisk vis slått over av Blackpool-keeper Adam Caunce.
Dermed fortsatt 0-2 til pause, og vi benyttet anledningen til å innta forfriskninger fra baren. Der fikk jeg også en liten prat med en hjemmesupporter som stilte seg tvilende til om Padiham vil kunne kjempe om opprykk og retur til NPL allerede denne sesongen, da han plasserte favorittstempelet hos andre klubber. Etter to strake andreplasser er det jo mange som tror at dette blir Runcorn Linnets’ sesong, og ikke overraskende var det også den første klubben han nevnte. Overraskende var det heller ikke at 1874 Northwich og Colne var klubbene som først ble nevnt som hovedutfordrerne. Og jaggu kom det ikke bort en kar fra bortelagets apparat som mente å dra kjensel på meg fra mine to tidligere visitter ved deres Mechanics Ground (aka Jepson Way). Han bekreftet at det hadde vært morsomt med ekstra besøk, men var også frustrert på storebror Blackpool FCs vegne. Videre bekreftet han at målet først og fremst var å sikre plassen, og eventuelt heve målsetningen noe etter hvert dersom det skulle være naturlig.
Det var til tider en amper affære, og sju-åtte minutter ut i andre omgang smalt det skikkelig ute på matta. Gjestenes Aaron Fleming fikk se det røde kortet etter at dommeren mente han hadde forsøkt å nikke til en motspiller, og det var tilløp til håndgemeng med samtlige spillere 22 spillere involvert. Etter masse dytting og knuffing fikk dommeren etter hvert kontroll, og etter å ha dratt opp det røde kortet til Fleming, var det en spiller på hvert lag som fikk se det gule før vi kunne fortsette. Med sinnene åpenbart fortsatt i kok hos begge lag, utnyttet Padiham overtallet raskt da de kun to minutters tid senere reduserte ved Sean Cookson, som headet inn et innlegg fra Andy Hill. 1-2, og vertene jaktet nå en utligning. Den kom i det 73. minutt, da Curtis Haley stormet ned langs kanten og la inn til Kieron Pickup som kunne styre inn utligningen til 2-2.
Med ti minutters tid igjen å spille slo imidlertid gjestene tilbake, og mot spillets gang tok de igjen ledelsen da innbytter Ben Seear ble spilt gjennom og sendte ballen forbi Storks-keeper Davis. Seear var et navn jeg dro kjensel på, da både Ben og broren Ric var meget toneangivende da jeg på dette årets tredje dag så Blackpool Wren Rovers knuse Lostock St. Gerards 6-1 i West Lancashire League – og Ric scoret fire av målene. Nå har de altså byttet beite og meldt overgang til AFC Blackpool, og kan sikkert bli en god tilvekst. Men Padiham hadde ikke til hensikt å la The Mechanics ta med seg alle poengene tilbake til Blackpool, og de hadde også en innbytter som ville ha et ord med i laget. Få minutter etter fyrte nemlig deres ‘supersub’ av et langskudd som fra bortimot 30 meter suste inn i nettmaskene, og det sto 3-3. Etter noen heftige sluttminutter blåste dommeren av, og poengene ble dermed broderlig fordelt.
De 134 betalende tilskuerne hadde sett en underholdende kamp, og jeg tok farvel med Brenden og Joanna som gikk for å kjøre hjem. Selv spaserte jeg ned til bussholdeplassen for å ta buss nummer 152 tilbake til Blackburn. Der unnet jeg meg en pitstop på Wetherspoons-puben The Postal Order for å snylte litt på deres WiFi og helle nedpå en siste pint. Deretter trakk jeg meg tilbake til hotellet for å få litt søvn før hjemreisen dagen etter. Etter å ha blitt servert tidenes mest skuffende utgave av full english breakfast som var totalt blottet for kjøtt (mullahen tok imot «bestillingen» som han sporenstreks ropte av full hals videre til sin kone som sprang frem og tilbake mellom kjøkkenet og spiserommet som en lydig hund mens han observerte) tok jeg den lange turen ned til Stansted via Leeds (der jeg unnet meg en to timers rast på Scarborough Taps) og Peterborough. På 23 dager hadde jeg sett 25 kamper i 17 forskjellige engelske grevskap pluss Wales, Jeg hadde i denne perioden tilbragt omlag 80 timer på tog, ca 13 timer på diverse busser, og omtrent 6 timer på tube, trikk, metro etc. Det var på tide å dra hjem.
English ground # 292:
Padiham v AFC Blackpool 3-3 (0-2)
North West Counties League Premier Division
Arbories Memorial Sports Ground, 2 September 2015
0-1 Kurt Willoughby (3)
0-2 Jackson Hulme (6)
1-2 Sean Cookson (55)
2-2 Kieron Pickup (73)
2-3 Ben Seear (80)
3-3 Christopher Turner (83)
Att: 134
Admission: £5
Programme: £1
Pin badge: n/a
Next game: 13.10.2015: Boston Town v Peterborough Northern Star
Previous game: 01.09.2015: Glasshoughton Welfare v Hallam
