Det har heller ikke denne gangen vært bare enkelt å spikre min store påsketur, og den siste uka har også bydd på eksta utfordringer i form av et B&B som måtte kansellere min booking for to netter grunnet sykdom. Det førte til at jeg heller enn å betale minst 2-3 ganger prisen ved andre lokale etablissementer, valgte å endre totalt på planene. I tillegg var det en dag eller to der jeg har hatt problemer med å bestemme meg, men etter ukesvis med planlegging (den begynte strengt tatt allerede i god tid før jul) skal jeg vel nå omsider ha klart å få på plass en reiserute. Med avreise på tirsdag er vel ikke det noe for tidlig..

 

 

Tirsdag 27.03.2018:
Marine v Nantwich Town (NPL Premier) 

Så skal jeg tilsynelatende omsider få besøkt Rossett Park, der jeg ser frem til å starte turen. Overnatting i Southport.

Onsdag 28.03.2018:
Hawick Royal Albert v Vale of Leithen (Lowland League) 

Denne dagen voldte meg en god del hodebry, for etter at jeg først kikket på Rushden & Higham United, kastet jeg meg raskt over den omberammede kampen Hawick Royal Albert v Spartans i skotske Lowland League. Få dager etter jeg hadde booket hotell, kom deretter sjokkbeskjeden om at kampen hadde blitt flyttet IGJEN! Frustrert fikk jeg heldigvis avbestilt hotellet gratis, og igjen begynte jeg å vurdere Rushden og overnatting i Wellingborough. Jeg kom i det minste aldri så langt som å faktisk bestille der, for plutselig sørget nye avlysninger i Skottland for at Hawick Royal Albert fikk nok en hjemmekamp omberammet – igjen med 28/3 som ny kampdato. Hotellet jeg opprinnelig hadde booket var nå forsyne meg fullbooket, men jeg fant et nytt overnattingssted som bare var noen pund dyrere. Dermed blir det debut i Lowland League og besøk til nok et område av Skottland som virker spennende. Overnatting i Hawick.

Torsdag 29.03.2018:
Blackburn Rovers v Bradford City (League One) 

På et tidspunkt da jeg aldri så for meg hvor fyldig fotball-menyen skulle bli på torsdagene denne våren, booket jeg tidlig bindende hotell i Blackburn/Darwen-området, men det er uansett greit å endelig få besøkt Ewood Park. 

Fredag 30.03.2018:
Kl. 15.00: Sheffield Wednesday v Preston North End (Championship) 
Kl. 19.45: Tamworth v North Ferriby United (Conference North) 

Langfredagen blir benyttet til en dobbel. Overnatting i Birmingham. 

Lørdag 31.03.2018:
Frome Town v Banbury United (Southern League Premier) 

Jeg har noen dager foran meg nede på sørkysten, og på veien ned dit benytter jeg anledningen til å gjøre et nytt forsøk på å se Frome Town spille hjemmekamp. Heldigvis er det ingen Taunton Town som kan stikke kjepper i hjulene denne gang. Overnatting i Eastleigh. 

Søndag 01.04.2018:
Rangers Legends v Pompey Legends (Lee Rigby Memorial Cup) – @ AFC Portchester 

Påskesøndag har i likhet med vanlige søndager et temmelig begrenset utvalg, og det som tidlig ble gjenstand for min interesse denne dagen var veldedighetskampen der gamle helter fra Rangers og Portsmouth skal møtes til inntekt for Lee Rigby Foundation. Overnatting i Eastleigh.

Mandag 02.04.2018:
Kl. 11.00: Pagham v Chichester City (Southern Combination Premier) 
Kl. 15.00: Moneyfields v Ashford Town (Mx) (Southern League 1 East)
En ørliten mulighet for revisit:
Kl. 17.30: Portsmouth v Wigan Athletic (League One) 

Jeg stoler ikke lenger på at Northern League-klubbene holder seg til de oppsatte kamptidspunktene, da de synes å ha en mani med poengløse 13.00-avspark – gjerne med endringer på kort varsel. Derfor blir det sørkysten når det denne dagen ligger til rette for dobler og til og med tripler. Jeg vurderte lenge frem og tilbake mellom Pagham og Wick hva gjelder den tidlige kampen, men har vel endt opp med Pagham og lokaloppgjøret mot Chichester City. Derfra skal jeg kunne komme meg greit til Moneyfields, og med en taxi fra Fratton stasjon vil jeg til og med kunne innfinne meg der en drøy halvtime før avspark. Det er ikke lenger fra Fratton Park enn at jeg vil kunne spasere dit for en tredje kamp, men jeg er meget usikker på om jeg gidder å unnagjøre en revisit der denne gang. Overnatting i Eastleigh.

Tirsdag 03.04.2018:
Queen of the South v Falkirk (Scottish Chamionship) 

Jeg lutet lenge mot Sunderland RCA i Northern League, men jeg klarte ikke helt å dy meg da Queen of the South fikk denne kampen omberammet, og dermed blir det en lang reise og besøk til Dumfries og Palmerston Park. Overnatting i Carlisle. 

Onsdag 04.04.2018:
Ball Haye Green v Wolstanton United (Staffordshire County League Premier) 

Leek-klubben Ball Haye Green spiller sin siste sesong ved sin hjemmebane gjennom over åtte tiår da de dessverre blir kastet ut etter sesongslutt. Dermed er jeg påpasselig med å få avlagt en visitt. Overnatting i Hanley, Stoke-on-Trent.

Torsdag 05.04.2018:
Shepshed Dynamo v Quorn (Midland League Premier) 

En torsdag med en såpass fristende meny at man har visse problemer med å velge er absolutt ikke hverdagskost. Jeg endret mening flere ganger etter hvert som det ble lagt til omberammede kamper (og noen som falt fra), og lot meg en periode friste av Leighton Town. Hotellsituasjonen var imidlertid et problem, og selv om det overhodet ikke var ideelt, ble overnatting booket i Luton. Men så dukket plutselig kampen ved Butthole Lane (The Dovecote) i Shepshed opp, og jeg lot meg friste til å endre planene, slik at jeg nå får besøkt et anlegg jeg lenge har ønsket meg til. Bare det gamle stadionnavnet er jo omtrent verdt turen alene! Overnatting i Loughborough.

Fredag 06.04.2018:
Stanway Rovers v Coggeshall Town (Eastern Counties League Premier) 

Jeg blinket meg nokså tidlig ut denne kampen, men overnattingen var litt kinkig og var en av de aller siste jeg booket. Overnatting i London (Wembley). 

Lørdag 07.04.2018:
Ashfield v Bellshill Athletic (SJFA West Central Division 2)

Jeg ventet her lenge på April-kampene til West Riding League for å se om Littletown hadde hjemmekamp, men de lar fortsatt(!!) vente på seg. I stedet begynte jeg tidlig å heller se på Lakenheath i Cambridgeshire County League og bestemte meg egentlig for dette. Av en eller annen grunn ventet jeg så lenge med hotellbookingen at hotellet jeg hadde kikket på ble utsolgt, og da jeg tok en ny kikk valgte jeg å gjøre en meget sen endring i programmet ved å heller få en dose skotsk Junior-fotballen (nei, det har fortsatt ingenting med aldersbestemt fotball å gjøre). Ashfield har en stund fristet til tross for å dele sitt stadion med speedway. Overnatting i Crookston, Glasgow.

Søndag 08.04.2018:
Crownpoint United v Overlee Partizans (Scottish Sunday Trophy) – @ Stenhousemuir 

Også her var det mye frem og tilbake. Jeg hadde egentlig lyst på en utflukt til Belgia for å besøke Berchem Sport, men mens jeg somlet og regnet på om jeg hadde råd til en så stor påsketur, gikk Eurostar-prisene opp voldsomt, slik at jeg ikke lenger kunne forsvare en såpass stor utgiftspost for én dags skyld. I stedet fant jeg ut at Sheppey United og Whitstable Town skulle spille finale i Kent Senior Trophy denne dagen. Selv om jeg ante ugler i mosen ved at kampen på FA Full-time var planlagt spilt på Sheppey Uniteds Holm Park, gikk det flere dager før jeg plutselig oppdaget at dette ganske riktig er feil, og at kampen skal spilles hos Maidstone United (den er for øvrig fortsatt listet med feil kamparena hos FA Full-time!). Dit gidder jeg ikke å dra, og jeg begynte å mistenke at det kunne bli en fotballfri søndag, selv om Ammanford (i Wales) var et alternativ. Da jeg plutselig bestemte meg for å dra den lange veien opp til Skottland på lørdagen, åpnet det imidlertid også for en cupkamp i det som kkanskje kan sammenlignes med FA Amateur Cup i England. Det er semifinaler, og de skal spilles på hjemmebanen til Stenhousemuir, med meg til stede på en av de. Overnatting i Crookston, i utkanten av Glasgow.

Mandag 09.04.2018:
Lincoln United v Basford United (NPL 1 South) 

Det gikk lenge før det begynte å dukke opp noe særlig med kamper denne dagen, men etter hvert som været skapte problemer ble utvalget stadig bedre. Jeg kikket tidlig på Knypersley Victoria i Staffordshire County League, og gikk så langt som i booke hotell i Tunstall, Stoke-on-Trent. Det var før Lincoln United ble satt oppm ed hjemmekamp, og selv om en ekstra natts tenkepause gjorde at jeg måtte punge ut noe mer enn jeg hadde håpet på, blir det nå forhåpentligvis endelig suksess når jeg gjør et nytt forsøk på å gjeste Ashby Avenue. Overnatting i Lincoln. 

Tirsdag 10.04.2018:
Berwick Rangers v Stenhousemuir (Scottish League 2) 

Nok en dag der det har blitt sene endringer, og denne gang var det ikke bare min skyld. Jeg ble tidlig fristet av et besøk hos Carharrack (i Cornwall Combination) og booket overnatting i Redruth. Tidligere denne uken ble jeg imidlertid kontakten av B&B-innehaveren som beklaget at han måtte kansellere min to dagers booking grunnet sykdom. Andre alternativer i området var nå såpass mye dyrere eller upraktiske at jeg valgte å ta en ny kikk på kamputvalget. Der fant jeg Berwick Rangers, som nå vil få besøk av undertegnede. Overnatting i Berwick-upon-Tweed. 

Onsdag 11.04.2018:
Birtley Town v FC United of Newcastle (Northern Alliance Premier) 

Her ble planene endret som en følge av endringene jeg ble tvunget til å gjøre dagen før. Jeg har søkt etter noe som begeistrer meg, men har foreløpig nøyd meg med Birtley Town. Det er nesten for ille om jeg to turer på rad ikke skulle tilbringe en eneste dag i Newcastle, og det var noe av grunnen til dette valget. Overnatting i Dunston, Gateshead. 

Torsdag 12.04.2018: 
Bradford City v Shrewsbury Town (League One) 

Jeg kikket lenge på Chepstow Town i Wales, før Leighton Town fikk en kamp omberammet. Det er imidlertid i grevskapscupen, og visse bitre cup-erfaringer den siste tiden sitter fortsatt friskt i minne (takket være Taunton Town), så jeg var litt betenkelig. Da Bradford Citys hjemmekamp mot Shrewsbury Town ble valgt som TV-kamp og flyttet til torsdag, syntes det som en god mulighet til å fa besøkt Valley Parade på en ukedag da det normalt uansett ikke er voldsomt utvalg. 

Fredag 13.04.2018: 
Halstead Town v Woodbridge Town (Eastern Counties League 1) 

Noen vil vite at jeg lenge har ønsket meg til Halstead, men problemet i denne divisjonen er at den lider under et altfor stort antall reservelag, slik at jeg tidligere har vært lunken når Halstead Town har møtt disse. Nå er det både fredagskamp og ikke minst kamp mot et annet førstelag, og da slår jeg til! Overnatting i Halstead. 

Lørdag 14.04.2018:
Cromer Town v Bungay Town (Anglian Combination 1) 

Denne dagen er fortsatt ikke 100% spikret, men det kan fort bli en tur til Cromer på nordkysten av Norfolk. Hjemreise dagen etter. 

 

Om det blir som beskrevet over, og alt går etter planen, vil turen i så fall se slik ut: 

 

 

 

 

Onsdag 21.03.2018: Manglerud Star v Drøbak/Frogn (@ Drøbak/Frogn)

Så skulle det likevel bli tid til en kamp også her hjemme før påsketuren, men det var overhodet ikke noen selvfølge at jeg ville benytte anledningen til å se norsk cup-fotball denne kvelden. Det var ikke bare bare å løsrive seg fra planleggingen av påsketuren, og jeg burde strengt tatt kanskje holdt meg hjemme for å spare penger, samtidig som været var alt annet enn fristende å bevege seg ut i. Jeg hadde imidlertid tidlig blinket meg ut tre kamper som de mest aktuelle dersom jeg mot formodning skulle bestemme meg for å se kamp, og av disse tre var Årvoll v Rilindja den eneste som ville by på en ny bane for meg. Etter hvert som jeg utover ettermiddagen surret rundt mens fotballen gikk i glemmeboka, utgikk uansett det alternativet.

Dermed satt jeg igjen med Ås v Selbak og Manglerud Star v Drøbak/Frogn. Jeg hadde noen dager i forkant funnet ut at M/S hadde hatt så store problemer med å finne en bane som var klar for sesongstart at de til slutt frasa seg hjemmebanefordelen. På det tidspunktet hadde allerede kampen på Ås Stadion blitt flyttet til DFIs hjemmebane Seiersten Stadion, slik at DFIs opprinnelige bortekamp nå ikke kunne spilles der men i stedet måtte spilles på Månabanen (Frogn kunstgress) som stort sett har vært deres ‘reservebane’ som også ble brukt midlertidig av førstelaget mens Seiersten Stadion ble ‘oppgradert’ for et par år siden. Det var først snaut to timers tid før avspark at jeg bestemte meg for å dra på kamp, og fortsatt var det ikke før jeg gikk mot bussholdeplassen at jeg bestemte meg for å dra opp til Måna og se DFI.

Nevnes skal forresten også et tema jeg synes det er interessant å synse litt rundt, og det er dessverre det faktum at majoriteten av klubbene her hjemme er rett og slett elendige hva gjelder å informere potensielt publikum via sosiale medier – i hvert fall for en som er bortskjemt med hvordan britiske klubber også langt, langt ned i systemet gjerne er flinke til dette. Man trenger ikke å kjøre løpende oppdateringer hvert eneste minutt fra kampene, slik noen av disse gjør, men det tar ikke all verdens tid og slenge ut en Twitter-melding et par ganger om dagen, eller å dagen før og på kampdagen informere om kamp, oppdatere ved mål, og fortelle om sluttresultatet samtidig som man minner om tid og sted for neste kamp. I stedet er det her til lands slik at man må orientere seg gjennom en jungel av forskjellige sider på det som tross alt ofte er paraplyklubber, og deretter lete med lys og lykte etter A-lagets side blant vrimmelen av aldersbestemte klasser for begge kjønn.

Det er sikkert fint nok da de mange klubbers fokus tydeligvis først og fremst er på dette med breddeidrett og aktiviteter for barn og ungdom, men informasjonen om A-laget er likevel ofte svært mangelfull på sidene som virker å være mer ment for foreldre og klubbpersonell som vil holde seg oppdatert på treningstider etc. For å ta et eksempel, var det hverken på hjemmesidene til Ås eller Selbak nevnt med så mye som et eneste ord at deres kamp var flyttet, til tross for at det skjedde lenge før kampdagen. Er man rett og slett ikke interessert i tilskuere i breddefotballen her hjemme?? Det får være så sin sak at informasjon om treningskamper generelt er mangelfull og som oftest totalt fraværende eller også direkte feil, men det må da kunne forventes at man når det drar seg mot seriestart klarer å komme ut med litt informasjon om det som tross alt er obligatoriske kamper. Eller er det bare jeg som er bortskjemt og kravstor??

Etter å ha trasket i snø og klin fra Heer bussholdeplass til Månabanen bak Frogn videregående skole, gikk jeg uansett rett forbi vaktene som denne gang ikke hadde satt opp noe bord for betaling, og jeg fikk bare et nikk idet jeg gikk forbi og tenkte som så at det da sikkert var gratis inngang. De skulle vise seg å ikke stemme, for noen kompiser som kom litt senere hadde blitt avkrevd 100 kroner – igjen vil jeg si at dette er temmelig stivt, både i 3. divisjon og ikke minst i en kvalifiseringsrunde til cupen som spilles på en kjip reservebane ute i hutiheita. Nå var det som vanlig mange som sto oppe på berghylla på den ene langsiden, der klubben visstnok ikke kan avkreve betaling. Det var uansett klart for årets første kamp for begge lag, med 4. divisjons-laget Manglerud Star på «hjemmebane» borte i utkanten av Drøbak, mot et Drøbak/Frogn fra nivået over.

Det var nok til at mange åpenbart forventet en scorings-show fra DFI sin side, men så enkelt er det selvsagt sjelden. Etter at kampen hadde vært en tam affære innledningsvis, var det i hvert fall nokså fortjent at DFI tok ledelsen etter drøyt halvspilt omgang, da kaptein Peder Mæhle bredsidet i mål. Med underkjølt yr og nokså surt vær, var det heldigvis en kort pause før man startet andre omgang, og nå tok DFI enda mer tak. De hadde allerede truffet stolpen da Atle Tronsmoen herjet på kanten og la inn til Markus Aaser Grønli, som headet i mål etter en drøy time. Helt mot spillets gang utnyttet plutselig M/S en glipp i DFI-forsvaret, og Anders Blom-Jensen reduserte sikkert. Gleden var dog kortvarig, for kun et minutt senere slo DFI-kaptein Peder Mæhle til igjen og fastsatte sluttresultatet til 3-1 da han banket inn en retur. Skjønt 1-3 er vel det korrekte all den tid Manglerud Star offisielt sto som hjemmelag.

DFI var uansett videre, og det uten at Nichlas (Furu) måtte i aksjon denne kvelden. Drøbaks egen George Best – eller er det kanskje Robin Friday (som det for øvrig kan leses mer om her, for de som måtte være ukjente med ham)? – hadde klart å tråkke over ute på byen på lørdagskvelden, og behøvde aldri å kastes innpå fra benken. Det var han nok tilfreds med utfra det han hadde å si i pausen. Uansett glemte jeg å høre med ham om han skulle hentes av Pia, men jeg slo uansett følge med en bekjent som skulle samme vei. Det var bare å komme seg hjem, og for egen del kjenner jeg nå at det skal bli godt å komme seg en tur over til Storbritannia igjen. Mon tro om ikke den neste kvalifiseringsrunden vil spilles mens jeg er over der og forlyster meg…

 

 

Revisit:
Manglerud Star v Drøbak/Frogn 1-3 (0-1)
Norwegian cup, 1st qualifying round
Månabanen, 21 March 2018 (at Drøbak/Frogn)
0-1 Peder Mæhle (24)
0-2 Markus Aaser Grønli (62)
1-2 Anders Blom-Jensen (74)
1-3 Peder Mæhle (75)
Att: 57 (h/c)
Admission: 100 kroner

 

Next game: 27.03.2018: Marine v Nantwich Town
Next Norwegian game: 18.04.2018: Årvoll v Vålerenga
Previous game: 17.03.2018: Crusaders v Dungannon Swifts
Previous norwegian game: 18.11.2017: Notodden v Fredrikstad

 

More pics

 

 

 

Lørdag 17.03.2018: Crusaders v Dungannon Swifts

Da mesteparten av familien unnet seg en weekend i Belfast for å feire min mors 70-årsdag, er det vel ingen overraskelse at jeg så på mulighetene for å samtidig få med meg en dose fotball. Jeg hadde allerede på fredagskvelden tatt en svipptur med toget ned til den irske republikken for å se Dundalk spille kamp rett på andre siden av grensen, og sannelig min hatt hadde jeg ikke også fått grønt lys for å dra på kamp også på lørdagen, siden det denne gang var snakk om en mer lokal kamp og dermed et noe mer kortvarig fravær fra mitt reisefølge. Til gjengjeld var det bare å igjen ta på seg rollen som reiseleder da vi etter en hotellfrokost satt kursen mot Titanic-museet i to drosjebiler. Både min mor og jeg har vært der tidligere, men det utrolig flotte museet er alltid verdt en kikk, og selv om det ikke alltid er bare enkelt å ha med seg en 4-åring, satt nok også resten av reisefølget pris på tiden vi tilbragte der.

Deler av reisefølget ville deretter returnere til sentrum for å være sikre på å få med seg starten av St. Patrick’s Day-paraden, men da det har blitt en jippo jeg selv kan spare meg litt for, valgte jeg å heller bli igjen for å ta en kikk om bord på SS Nomadic som vi ikke hadde fått tid til sist vi var der. Min bror valgte å bli igjen sammen med meg, for deretter å spasere tilbake til sentrum, og da vi kom ned på Donegall Square, kunne vi se paraden komme mot oss nede ved City Hall. Vi valgte å krysse over mens vi kunne, og slo oss ned en stund på puben The Fountain Tavern. Vi har knapt halvveis i hver vår pint da min mor ringte, og vi avtalte å møtes nede på May Street. De andre hadde imidlertid klart å gå seg vill, men da de uansett hadde tenkt seg tilbake til hotellet for en stakket stund, fikk jeg beskjed om at jeg bare kunne dra mot kamp og at de skulle spørre seg frem.

Jeg prøvde forgjeves å overtale min bror til å bli med, men selv om han senere innrømmet å ha revurdert det kort idet jeg rundet hjørnet, var det derfor alene at jeg satt kursen mot Seaview. Dermed var det bare å traske opp på Upper Queen Street for å ta en av bussene med nummer 2 som kjører utover Shore Road, og etter å ha betalt £3,70 for en dagsbillett, ble jeg med de 10-15 minuttene nordover i byen. Bussen stopper rett utenfor Cruaders’ hjemmebane, Seaview, der jeg med nesten halvannen time til kampstart steg av og tok en kikk på anleggets ytre. Ikke minst måtte selvsagt veggmaleriet på hjørnet St. Vincent Street foreviges, før jeg tuslet ned den nevnte gata og entret klubbens bar, The Crues Bar.

Før jeg går inn på temaet Crusaders, tror jeg det kan være på sin plass med en aldri så liten innføring i det nokså kompliserte temaet nord-irsk fotball. Ikke bare har den nord-irske ligaen en innviklet historie med en rekke omstruktureringer i nyere tid, men i tillegg opererer man med et system der klubbene deles inn i tre grupperinger etter hva slags lisens man har, og dette avgjøres igjen av visse kriterier som må innfris. Disse tre er senior, intermediate og junior, og selv om det ikke alltid har vært slik, så har klubbene i de to øverste divisjonene senior-status, mens (den nye) Northern Ireland Football League også har en NIFL Premier Intermediate League som er nivå tre i pyramiden, og de som vil rykke opp herfra må oppfylle kravene for senior-status/lisens. Ytterligere fire regionale intermediate-ligaer finnes, og herfra kan klubbene rykke opp til NIFL Intermediate League ved å vinne sin liga samtidig som de oppfyller de relevante kriterier. Under der igjen har man junior-ligaer, men det skal vi ikke bevege oss inn på i denne omgang.

Northern Ireland Football League var tidligere kjent som the Irish League, og da den ble grunnlagt i 1890 var den faktisk verdens nest eldste nasjonale fotball-liga – stiftet en uke før den skotske ligaen. Som naturlig var på en tid da hele den irske øya var en del av det britiske imperiet, var det opprinnelig stiftet som en liga for hele Irland, men ble dominert av klubber fra Belfast, og ingen klubb fra det som i dag er republikken Irland hadde vunnet denne ligaen da de i 1921 trakk seg ut og fikk sin egen League of Ireland. Det er uansett en annen historie, så la oss omsider se litt på Crusaders, som ble stiftet i 1898. De spilte i flere lokale ligaer før de i 1921 ble valgt inn i daværende Irish Intermediate League, og de ble raskt en av de beste intermediate-klubbene i landet. De vant en bråte med titler, og i 1920-årene alene spilte de seg tre ganger frem til semifinalene i den gjeveste cupen, og slo ved flere anledninger ut langt større klubber.

Til tross for denne suksessen og det faktum at Crusaders gang på gang søkte om innpass i Irish League, ble søknadene stadig avslått. Frustrasjonen skal en periode ha vært så stor at man vurderte en søknad til både den skotske ligaen og League og Ireland i den nye irske republikken. Noen år etter at fotballen startet opp igjen etter andre verdenskrig fikk de imidlertid omsider muligheten de hadde ventet på. Våren 1949 vant Crusaders sin niende tittel i Irish Intermediate League ved å sette poengrekord, samtidig som storklubben Belfast Celtic valgte å trekke seg fra ligaen av politiske grunner (det hadde vært flere grove tilfeller av vold og opptøyer i forbindelse med deres kamper), og Crusaders fikk endelig ligaplassen de så sårt hadde ønsket seg.

I disse dager har jo klubben blitt en av storhetene i nordirsk fotball, men slik var det ikke da de i debutsesongen endte nest sist og måtte gjennom en avstemning-prosess for å beholde plassen. Det var først i 1960-årene at man begynte å få suksess på sitt nye nivå, og klubben med kallenavnene ‘The Hatchetmen’ og ‘The Crues’ overrasket stort ved å vinne den gjeveste cupen, Irish Cup, i både 1967 og 1968 ved å finaleslå favorittene Glentoran (3-1) og Linfield (2-0). Det betød at Crusaders for første gang var klar for Europa, der de blant annet fikk prøve seg mot Valencia. I 1973 hanket de inn sin første av etter hvert seks ligatitler i toppdivisjonen, og fulgte deretter opp med en ny ligatittel i 1976.

Ellers var også fotballen preget av ‘The Troubles’ i 1970-årene, og utrolig nok var det nesten 2 000 polititjenestemenn på vakt ved Seaview i forbindelse med et oppgjør mot erkerival Cliftonville i 1979, mens 12 januar 1980 er en mørk dag i klubbens historie. Den dagen ble politimannen David Purse skutt av en snikskytter fra terror-organisasjonen IRA mens han var på vakt ved Seaview. Man måtte uansett vente til 1990-årene før Crusaders kunne gjøre plass til nye store troféer i premieskapet. Ligaen ble vunnet i både 1995 og 1997, før de igjen måtte vente noen år, men de siste årene har de som kjent etablert seg som en stormakt med en tredje cuptriumf i 2009 og ligatitler i både 2015 og 2016. Forrige sesong ble det andreplass bak Linfield, men The Crues er denne sesongen igjen involvert i tittelkampen som denne gang fremstår som en duell mellom de to klubbene Crusaders og Coleraine.

Inne i den koselige baren var det allerede litt aktivitet der man også viste en eller annen FA Cup-kamp på TV, og jeg slo meg ned med en pint Blackthorn og slo av en prat med en kar som jeg snart fikk selskap av ved mitt bord. Under en røykepause så jeg at inngangspartiene nå var åpnet, og jeg benyttet anledningen til å spørre om tillatelse til å gå innenfor for å kjøpe et program. Det fikk jeg lov til, og £2 fattigere kunne jeg returnere til The Crues Bar med litt lektyre å bla i mens jeg koste meg med påfyll i glasset. I programmet kunne jeg få bekreftet at Crusaders toppet tabellen med to poeng ned til Coleraine og hele 14 poeng ned til treer Glenavon. Dagens gjester på Seaview var et Dungannon Swifts som la på en 9. plass av de tolv lagene i toppdivisjonen, men med solid luke på 15 poeng ned til Carrick Rangers på nest sisteplass som betyr kvalik, og hele 22 poeng ned til Ballinamallard United på jumboplassen som gir direkte nedrykk.

Det var etter hvert på tide å tømme glasset og betale seg inn med £11, for deretter å kunne skue utover et Seaview jeg en stund har ønsket meg til. Jeg skulle dog gjerne vært her litt tidligere, for ikke bare har man nå dessverre lagt kunstgress – noe man som første klubb i den nordirske toppdivisjonen gjorde i 2009.  To år senere gikk nemlig St. Vincent Street Stand fra å være ståtribune til å bli sittetribune ved at klassisk terracing ble erstattet med røde og svarte plastseter. Det var i det innerste hjørnet ved siden av denne tribunen at jeg hadde betalt meg inn, og den nevnte tribunen tar seg uansett fortsatt ganske flott ut med et fjongt tak som dekker mesteparten av tribunen.

Hovedtribunen Main Stand er en brattere (og høyere) sittetribune som står midt på motsatt langside. Den ble reist i 1970-årene, og erstattet en tidligere hovedtribune fra 1950-årene. Dagens Main Stand er opphevet fra bakken slik at den entres via trapper i endene, og den fikk en ansiktsløftning for noen år siden. På den ene flanken er det et lite parti med ståtribune under åpen himmel. Som man skjønner, har det skjedd mye ved Seaview de senere år, og ikke minst gjelder det tribunene på kortsidene. Begge kortsidene hadde klassisk terracing som i 2011 ble erstattet med nye sittetribuner som er nokså identiske. Seaview er fortsatt et koselig anlegg, og ligger inneklemt mellom hovedveien Shore Road og jernbanelinjen, der togene suser forbi på sin ferd mellom Belfast og Larne.

Crusaders var store favoritter, og allerede i kampens første minutt kunne de tatt ledelsen da Jordan Owens headet på mål der Swifts-keeper Andy Coleman reddet, og like etter var vertene enda nærmere da Darren Murray skjøt i tverrliggeren. Etter dette døde kampen litt hen, til tross for et spillemessig overtak for Crusaders, men i det 34. minutt fikk de uttelling. Billy Jo Burn slo et frispark, og Crues-legenden og -kapteinen Colin Coates headet i mål til 1-0. Gjestene hadde ikke altfor mye å by på fremover, og den danske Crues-keeper Brian Jensen ble aldri satt på prøve. 1-0 var dermed også stillingen ved pause, og uten å ha imponert voldsomt, gikk hjemmelaget i garderoben med det som tross alt må sies å ha vært en vel fortjent ledelse.

Jeg hadde funnet ut at Crusaders også har en mindre bar tilknyttet Main Stand, men en rask kikk avslørte at her tilsynelatende fantes kun Magners på cider-fronten, så jeg returnerte i stedet tilbake til The Crues Bar på utsiden av motsatt langside for å bevilge meg en ny runde med Blackthorn. Jeg rakk akkurat å gjøre kål på den og ta meg ut igjen før jeg hørte dommerens fløyte signalisere starten på andre omgang idet jeg rundet hjørnet og igjen tok meg innenfor portene. Jeg hadde for øvrig blitt litt skuffet over oppmøtet denne ettermiddagen, for det som etter hvert viste seg å være 715 tilskuere er ikke altfor imponerende for en klubb som kjemper om ligatittelen, uavhengig av hva motstanderen heter.

Det var nok heller ikke den beste kampen Crusaders har spilt, men de virket i hvert fall å ha en viss kontroll på tingene, og kunne økt ved Paul Heatley, som dog avsluttet utenfor. Gjestene på sin side hadde fortsatt ikke all verden å komme med, og til tross for flott pasningsspill, endte deres beste angrep opp med at ballen ble klarert inne feltet, før de like etter fikk frispark i god posisjon men sendte ballen himmelhøyt over målet til dansken Jensen. I stedet doblet Crues ledelsen i det 70. minutt, og det var Gavin Whyte som etter et frekt hælspark fra Heatley satt inn 2-0 bak Coleman i Swifts-målet. Det virket avgjort, men med kun et par minutter igjen kunne Whyte snappe opp en svak pasning i gjestenes forsvar, og alene med keeper gjorde han ingen feil da han fastsatte sluttresultatet til 3-0.

Coleraine var også i ferd med å vinne sin kamp, så tvekampen mellom de to fortsetter. Da dommeren blåste av, satt jeg selv straks kursen mot bussholdeplassen oppe i veien. Jeg hadde hatt en fin opplevelse ved Seaview, selv om det hadde vært temmelig surt, slik at jeg måtte ty til både skinnhansker og min trofaste Pelsall Villa-lue i den sure vinden. I perioder hadde det også vært snø i luften, uten at nordirene så ut til å la seg affisere; illustrert ved at flere faktisk gikk i shorts. Mens jeg ventet på en buss nummer, 2 som så ut til å utebli slik at jeg hadde belaget meg på neste avgang, stoppet en annen buss og bekreftet at han skulle til Donegall Square, og dermed kom jeg meg etter hvert tilbake til fasjonable Fitzwilliam Hotel, der familien ventet på meg.

Kvelden skulle først og fremst benyttes til å feire min mor med restaurant-middag, og mens de kvinnelige medlemmene av vårt reisefølge og min lille nevø gjorde seg klare, gikk jeg og min bror ned i hotellbaren for å ta et glass mens vi ventet. Med perfekt timing kom de andre slik at vi kunne spasere til restauranten der vi hadde reservert bord, og det ble et par hyggelige timer før vi brøt opp. Intet besøk til Belfast uten å stikke innom puben og turistattraksjonen The Crown, mente min mor, men fortalte at det kvelden før hadde vært fullstendig fullpakket der inne. Det var også tilfelle denne kvelden, og én pint der inne i trengselen var mer enn nok. De andre trakk seg tilbake mens jeg overtalte min bror til å bli med ned på Royal Bar på Sandy Row.

Der ble lørdagen avsluttet med tre pints eller så før vi trakk oss tilbake til hotellet og tok kvelden. Nå gjensto bare returen til Norge dagen etter, men vi rakk da også litt turist-virksomhet i form av en kikk i City Hall formiddagen etter, før vi kom oss til flyplassen og startet hjemturen. Det skulle vise seg å bli en langdrøy affære med kraftig forsinkelse videre fra London Heathrow, der det faktisk var snøkaos. Men helgen hadde vært en suksess, og det var ikke minst hyggelig å reise over med familien. Jeg fikk forsyne meg også med meg to kamper, så også på den fronten var det bare fryd og gammen. Nå er det bare å se frem til den store påsketuren!

 

 

Northern Irish ground # 5:
Crusaders v Dungannon Swifts 3-0 (1-0)
NIFL Premiership
Seaview, 17 March 2018
1-0 Colin Coates (34)
2-0 Gavin Whyte (70)
3-0 Gavin Whyte (88)
Att: 715
Admission: £11
Programme: £2
Pin badge: £3

 

Next game: 21.03.2018: Manglerud Star v Drøbak/Frogn (@ Drøbak/Frogn)
Next UK game: 27.03.2018: Marine v Nantwich Town
Previous game: 16.03.2018: Dundalk v Waterford
Previous UK game: 16.01.2018: Canvey Island v Heybridge Swifts

More pics

This day on the map here

 

 

Fredag 16.03.2018: Dundalk v Waterford

Det var på tide å ta noen dagers pause fra planleggingen av den store påsketuren og unne seg en familie-weekend i Belfast for å feire min mors 70-årsdag. I den forbindelse så jeg selvsagt muligheten for å samtidig få med meg en kamp eller to, og fikk grønt lys for dette. Grytidlig fredag morgen kjørte jeg, min mor, mine to søsken og en av mine nevøer opp til Gardermoen for å la British Airways frakte oss over Nordsjøen. Etter å ha tatt oss fra Heathrows terminal 5 til terminal 2, hadde vi akkurat tid til å innta en frokost før vi måtte stresse mot gaten og neste flyvning. Litt før halv ett landet Aer Lingus sin maskin på George Best Belfast City Airport, og det var bare en kort drosjetur inn til sentrum og fasjonable Fitzwilliam Hotel, der vi raskt fikk sjekket inn og installert oss.

Jeg liker meg alltid i Belfast, og det var bare å komme seg ut for å få litt ut av dagen, så vi spaserte bort til St. George’s Market for å ta en kikk. Derfra gikk turen via kjøpesenteret Victoria Square videre til Commercial Court for å taste ut en eller to av pubene der. På koselige Duke of York var det såpass travelt at et måltid imidlertid måtte inntas på et annet etablissement rundt hjørnet. Turen gikk videre til The Dirty Onion, og da klokka hadde passert fem, følte deler av reisefølget for å ta et par timer tilbake på hotellet. Det hadde tross alt vært en lang dag med vekkerklokker som ringte like før klokka 04.00, så med noen tips fulgte jeg de litt av veien og pekte de i riktig retning før jeg selv tok meg til togstasjonen Belfast Central og betalte £17,50 for en returbillett til Dundalk.

Det var altså duket for min debut hva gjelder fotball i den irske republikken, og 18.05-toget brukte en time og et kvarter fra Belfast ned til Dundalk, rett på den andre siden av grensen. Dundalk er en by med i overkant av 35 000 innbyggere, og den er administrasjonssenter for County Louth – det nordøstligste grevskapet i Irland. Dundalk ligger omtrent halvveis mellom Dublin og Belfast, og er beliggende ved elven Castletown, som her renner ut i Dundalk Bay. Da Irland ble delt i 1921, ble Dundalk en grenseby, der det under den irske borgerkrigen var flere trefninger. Etter at Irland ble med i EU i 1972, sørget økt konkurranse for at den lokale industrien fikk problemer, og arbeidsledigheten var en periode den høyeste i Irland – noe som skapte grobunn for blant annet sosial uro og økt politisk ekstremisme.

Heldigvis ligger Oriel Park sentralt plassert kun et par minutters gange fra togstasjonen i Dundalk, så det var med 15-20 minutter til avspark at jeg ankom og kunne betale meg inn med 15 euro. Det var altså frem med euroen vi hadde husket å ta meg hjemmefra, og på innsiden betalte jeg ytterligere 3 euro for et eksemplar av kveldens kampprogram. Det har ofte blitt sagt at den irske ligaen ikke anses for å være spesielt populær selv blant irene selv, og her i Norge vil nok mange se på den som en nokså svak bakgårds-liga, men det får stå for deres regning. Det som er helt sikkert i så måte, er at det selv majoriteten av Eliteserie-klubbene ikke klarer hjemme – nemlig å trykke opp et skikkelig kampprogram – ja, det klarer de med bravur her. Et 40 siders tykt og glossy eksemplar kan man bare drømme om hjemme i Norge.

Det finnes rapporter om organisert fotball i Dundalk så langt tilbake som 1892, mens Dundalk FC ikke ble stiftet før i 1903. Med sine 12 ligatitler og 10 cuptitler er de en av de mest meritterte klubbene i irsk fotball. Da man etter Irlands uavhengighet startet opp League of Ireland i 1921, var de imidlertid ikke med, da denne da besto av kun Dublin-klubber som hadde hatt tilhold i Leinster League. Dette åpnet derimot for at de året etter fikk innpass i Leinster League under navnet Dundalk GNR (forkortelsen sto for Great Northern Railway), som den eneste klubben utenfor Dublin, og i 1926 ble de valgt inn i League of Ireland på bekostning av Dublin-klubben Pioneers. I 1930 fjernet de GNR-suffikset, og tre år senere kunne de som første provins-klubb feire ligatittelen i League of Ireland.

Det var altså deres første av tolv ligatitler, og det skulle gå nesten 30 år før de gjentok bedriften våren 1963, men i mellomtiden hadde de vunnet fire cuptitler. En ny ligatittel fulgte i 1967, men det var utover 1970- og 1980-årene at Dundalk hadde en virkelig storhetstid, og en periode var de imponerende nok ubeseiret på hjemmebane i europacuper til tross for motstand som Tottenham, Celtic, PSV, Porto og Hajduk Split. Mellom 1976 og 1988 vant de fire nye ligatitler og fire cuptitler – inkludert ‘the double’ i 1988. Ligatittelen ble også sikret i 1991 og 1995, men på tampen av 1990-årene rykket Dundalk ned i League of Ireland First Division, og til tross for at de rykket opp igjen i 2001, ble det umiddelbart nedrykk og noen år der man slet tyngre også på nivået under. Det skal også nevnes at den irske ligaen la om til sommersesong i 2003, og tre år senere ble det virkelig drama da Dundalk i 2006 trodde de hadde sikret seg opprykk tilbake til eliten.

Før en omstrukturering i forkant av 2007-sesongen, ble det for første gang nemlig arrangert kvalifiseringskamper mellom en klubb fra First Division og klubben på nest-sisteplass i Premier Division, og Dundalk slo der Waterford, men så viste det seg at de likevel ikke fikk opprykket. Det ble nemlig hevdet at også andre kriterier ble lagt til grunn, og det hele endte faktisk opp med at Galway United fikk opprykket til tross for at de hadde endt på plassen bak Dundalk. Protestene var så heftige at det endte med en situasjon der en Dundalk-supporter oppsøkte det irske fotballforbundet og helte bensin utover deres resepsjons-område og truet med å tenne på! Det ble heldigvis avverget, men Dundalk måtte vente to år til før de omsider sikret opprykk med divisjonstittel i 2008.

Dundalk var snart tilbake med en ny storhetsperiode, og andreplassen i 2013 var bare et lite varsel på hva som skulle komme, for The Lilywhites tok tre strake ligatitler i 2014, 2015 og 2016. I 2015 tok de for øvrig også ‘the double’, og i løpet av 2016/17-utgaven av Europa-cupene gjorde de seg også bemerket på kontinentet. I «Champions» League ble de etter hvert slått ut av Legia Warszawa i playoff-runden, men i Europa League ble de den første irske klubb til å både ta poeng og å vinne en kamp i en av de nye (etter min mening latterlige) gruppespillene av europacupene. I forrige sesong av League of Ireland var Cork City nokså overlegne, og Dundalk måtte nøye seg med andreplass, men de håper nok å kunne utfordre igjen også i 2018-sesongen.

Oriel Park ble åpnet i 1919, men det var ikke før i 1936 at den ble tatt i bruk som fotballklubbens hjemmebane. Jeg ble møtt av det som fortsatt fremstår som et klassisk anlegg, til tross for visse ‘oppgraderinger’ i senere år. Det har man ikke minst sin flotte hovedtribune å takke for, og denne skal stamme fra 1960-årene og står midt på langsiden der jeg hadde gått gjennom inngangspartiet for hjemmefans ved siden av dens ene ende. Det er en nokså bratt hovedtribune med det som skal være rundt 1 000 plastseter – uten at jeg talte disse – og i forkant har den en paddock. I 2007 ble taket skadet i en storm, og deler av taket ble erstattet og bygget på med et påbygg som stikker ut og gir en viss ly også for de i paddocken. Som en slags forlengelse av denne paddocken strekker det seg også et parti med en blanding av sitte- og ståplasser bortover forbi det nevnte inngangspartiet og ned mot det ene hjørnet.

UEFAs krav gjorde at klubben så seg nødt til å installere seter her på det som tidligere var en åpen terrace, og resultatet er en snodig seksjon der noen rader med plastseter under åpen himmel svinger seg i en slags L-form over på en liten del av kortsiden. Denne kortsiden byr ellers kun på en temmelig slak gress-skråning av typen det engelske FA har lagt for hat, men der en del supportere valgte å ta oppstilling denne kvelden. Over på bortre langside var det allerede et imponerende liv og nokså folksomt, og den harde kjerne av hjemmesupportere her stoppet tilsynelatende aldri sin konstante tromming og synging i løpet av kampen. Her var det tidligere en ståtribune ved navn ‘The Shed’ som strakte seg hele banens lengde, men det var før det på utsiden ble bygget et stort ungdomssenter som nå dominerer denne langsiden samtidig som gamle The Shed er revet og erstattet med en ny og mindre sittetribune som «drukner» litt mot det store usjarmerende bygget i bakgrunnen.

Bak det andre målet er det ingen fasiliteter, og denne kortsiden var også sperret av og gjorde nytte som parkeringsplass for noen biler. Dermed fikk jeg heller ikke gått runden rundt banen og tatt en kikk på partiet med gammel klassisk terracing der et lite antall bortefans hadde installert seg. Dette partiet er rett ved siden av hovedtribunen, og det så ut som en sliten gammel ståtribune-seksjon av typen som så så sliten ut at man bare var nødt til å like det – uten at jeg altså kom nærme nok til å ta en nøyere kikk, skjønt jeg så at man også her har installert plastseter på deler av den. I stedet oppsøkte jeg matutsalget i den nærmeste enden av hovedtribunen for å gå til innkjøp av en burger, og lagene kom deretter på banen mens jeg tok en kikk på tabellen i kampprogrammet.

Etter fem serierunder var Dundalk det eneste ubeseirede laget, men med 2-3-0 og ni poeng, hadde de fra sin tredjeplass tre poeng opp til regjerende mester Cork City og nyopprykkede Waterford, som begge sto med 4-0-1, og de var nettopp Waterford som gjestet Oriel Park denne kvelden. Dundalk-fansen håper nok at de igjen skal kunne kjempe om tittelen, men utfra Waterfords sesonginnledning å dømme, skulle vertskapet nå kanskje få seg en aldri så liten test? Gjestene fra sør hang i hvert fall godt med fra starten, og etter en tam innledning der lagene nøytraliserte hverandre, hadde de en nokså god mulighet. Hjemmekeeper Gary Rogers, sto sin kamp nummer 500 i den irske toppdivisjonen, måtte rykke ut i feltet for å avverge, og Derek Daly avsluttet like over. Den første gode sjansen for vertene kom da Patrick Hoban la tilbake til Karolis Chvedukas, men Waterford-keeper Lawrence Vigouroux fikk slått til corner.

Vigouroux måtte i aksjon igjen på tilsvarende måte da Dane Massey litt senere fyrte løs etter flott forarbeid av en Michael Duffy som for meg var kampens store spiller, men etter en ikke altfor innholdsrik første omgang, var det fortsatt målløst da dommeren blåste for pause. Den benyttet jeg til å stikke innom ‘Town Bar’, som ligger under hovedtribunen og entres via en dør i enden av denne. Der inne måtte jeg punge ut 5 euro for en cider, og fikk ikke uventet høre noen representanter for hjemmelaget hevde at Dundalk måtte heve seg og sette inn et ekstra gir i andre omgang. Det var da også akkurat det ‘The Town’ gjorde! Da jeg kom ut igjen akkurat tidsnok til å få med meg avspark, gikk det nemlig ikke lenge før vi så at vertskapet tok et klart initiativ.

Allerede i de første minuttene av andre omgang skapte Dundalk minst like mange gode sjanser som vi hadde sett før pause, og Michael Duffy var stort sett involvert. Det var han også da keeper Vigouroux måtte gi retur og Dane Massey satt ballen over mål. Snaut ti minutter ut i omgangen fikk hjemmelaget nettkjenning da Vigouroux igjen måtte gi retur på et skudd fra Jamie McGrath og Patrick Hoban satt ballen i mål. Gleden var imidlertid kortvarig da linjemannen hadde hevet flagget for å markere for offside. Waterford kunne mot spillets gang tatt ledelsen da John Martin ble spilt gjennom, men jubilanten Rogers i Dundalk-målet ryddet opp med en benparade, og Dundalk fortsatte å presse på.

Pat Hoban headet like over, og Duffy var et konstant uromoment på venstrekanten, men til tross for en rekke gode sjanser, ville ikke ballen i mål for hjemmelaget. Bortelaget på sin side hadde stadig bedre tid og var åpenbart nå kun interessert i å ta med seg det ene poenget sørover, og jeg hadde belaget meg på at jeg var vitne til en målløs forestilling da klokka tikket over på tilleggstiden. I det fjerde tilleggsminuttet var Michael Duffy imidlertid på ferde igjen ute på kanten, og hans innlegg hadde retning mot hodet til Patrick Hoban, men det var tilsynelatende Waterford-forsvarer Garry Comerford som fikk hodet på ballen og sendte den i eget mål til voldsomme jubelscener fra Dundalk-spillerne og deres fans.

Kort etter gikk sluttsignalet, og 2 215 tilskuere hadde sett Dundalk vinne 1-0 etter dramaet på overtid. For min del var det bare å strene tilbake til togstasjonen der kveldens siste tog tilbake til Belfast skulle ha avgang klokka 21.50, og til tross for at det hadde vært en meget lang dag og at Belfast Central var endestasjonen, duppet jeg ikke av slik jeg med fare for å våkne i Dublin hadde gjort på turen ned. I stedet satt jeg og leste i kveldens kampprogram og reflekterte over min debut i den irske republikkens fotball-pyramide og toppdivisjon. Jeg har flere ganger hørt den bli beskrevet som en liga som selv mange av irene selv nedlatende ser på nærmest med forakt. Det stemte om ikke annet dårlig med det inntrykket jeg fikk ved Oriel Park denne kvelden.

Jeg lot meg nemlig imponere over stemningen, og jeg skal ikke si når jeg sist hørte 2 215 tilskuere lage en slik stemning, men det har i hvert fall ikke vært altfor ofte. Jeg er glad jeg benyttet anledningen til å få med meg denne kampen, selv om det ble en nokså sen retur til Belfast, der jeg litt etter klokka halv tolv listet meg inn på hotellrommet for å ikke vekke min bror, som i likhet med mitt øvrige reisefølge allerede hadde lagt seg. Det var bare å lade opp til lørdagen, som skulle by på nye sprell – både med feiring av min mors fødselsdag, litt turist-aktiviteter, og for min del også en ny fotballkamp.

 

 

Republic of Ireland ground # 1:
Dundalk v Waterford 1-0 (0-0)
League of Ireland Premier Division
Oriel Park, 16 March 2018
1-0 Garry Comerford (OG, 90+4)
Att: 2 215
Admission: 15 euro
Programme: 3 euro

 

Next game: 17.03.2018: Crusaders v Dungannon Swifts
Next ROI game: 22.02.2019: Drogheda United v Cobh Ramblers
Previous game: 24.02.2018: IK Oddevold v AIK

More pics

This day on a map here