Canvey Island v Heybridge Swifts 16.01.2018

 

Tirsdag 16.01.2018: Canvey Island v Heybridge Swifts

 

 

Det er alltid greit å overnatte i London når man morgenen etter har tid til å ta turen ned til Westminster-området for å unne seg en frokost ved det kritikerroste Regency Café. Det er ikke helt uten grunn at den flere ganger har figurert på lister over Londons beste spisesteder, i selskap med langt mer fasjonable og jålete restauranter. Derfor foreslo jeg det som møtested da Steve Hall insisterte på å møtes over lunsj eller en sen frokost, og etter å ha sjekket ut fra Travelodge Wembley-hotellet gikk derfor turen med tube ned til Pimlico, før jeg slepte med meg bagasjen derfra og bort til det nevnte etablissementet. Jeg hadde ikke ventet lenge på utsiden før Steve ankom, og vi fikk kapret et bord like ved inngangen. For meg var det snakk om en litt sen frokost, og en full english ble bestilt med både black pudding og fried bread som tillegg.

 

 

Den herlige frokosten ble inntatt, og etter at han hadde fått tømt kaffekoppen sin brøt vi opp da det var på tide for meg å sette kursen østover. Steve fulgte meg så langt som til tube-stasjonen St. James Park, der vi tok farvel før jeg lot Distict Line frakte meg østover. For andre gang på turen skulle jeg overnatte ved det nye Premier Inn Dagenham-hotellet som ligger ved Dagenham Dock, og denne gangen valgte jeg altså en litt annen rute da jeg lot District Line frakte meg helt til Becontree, der jeg steg av og tok buss 145 som slapp meg av like utenfor hotellet hvor jeg igjen hadde betalt £29 for overnatting. Kveldens kamp skulle finne sted på Canvey Island, og etter å ha sjekket reiseruta dit, var jeg snart på farten igjen.

 

 

Etter at bussen tilbake til Barking ble litt forsinket i trafikken, mistet jeg toget jeg hadde blinket meg ut med et lite minutt, men heldigvis er det nokså hyppige avganger her, så jeg satt snart på 16.16-toget mot Shoeburyness. Jeg skulle imidlertid bare til Benfleet, der jeg hadde avtalt å møte min Southend-kompis Scott som nå driver for seg selv som drosjesjåfør. Han kunne bekrefte at puben Admiral Jellicoe nå var lagt ned, og da dette var stedet jeg hadde vurdert som åsted for en liten oppladning til kamp, måtte vi finne et nytt møtested. Han foreslo The Oysterfleet, og mente samtidig at det var enklere at han plukket meg opp utenfor Benfleet stasjon, så da ble det slik. Scott skulle ha datteren sin og ville derfor likevel ikke være med på kamp, men det var trivelig å treffes igjen for første gang på en god stund.

 

 

Canvey Island er som navnet tilsier en øy som sorterer under Essex. Med sine 18 kvadratkilometer er den kun adskilt fra fastlandet på den nordlige siden av Themsens munning med det som mange steder kun er en liten vannstripe ikke stort bredere enn en liten elv og knapt nok det. Her på øya bor det i dag drøyt 38 000 mennesker, og til tross for at hele øya er drenert sjøbunn har det vært beboelse her siden romernes inntog. På Canvey Island drev man lenge hovedsakelig med landbruk, men i perioder på første halvdel av 1900-tallet var dette også den raskest voksende britiske «badebyen», samtidig som den allerede før andre verdenskrig ble åsted for petrokjemisk industri som man på deler av øya fortsatt ser spor av i form av store havneanlegg med enorme oppbevaringstanker for gass og petroliums-produkter.

 

 

Mesteparten av boligbebyggelsen på Canvey Island ligger bare så vidt over havoverflaten, og deler av øya ligger også under denne, slik at den har vært spesielt utsatt for flom. Det er den katastrofale flommen i 1953 et bevis på, da 58 mennesker omkom og over 13 000 innbyggere måtte evakueres. Etter dette har man bygget over tre kilometer med moderne, solide flomvern som skal hindre lignende episoder i fremtiden, så jeg regnet med at jeg var trygg da Scott fraktet oss over den lille brua like bortenfor Benfleet stasjon og påpekte at vi nå forlot fastlandet. Det kan avslutningsvis også nevnes at det blant deler av befolkningen på øya faktisk drives kampanjevirksomhet for et uavhengig Canvey Island. Foreløpig var vi i hvert fall i Essex da Scott parkerte foran The Oysterfleet Hotel, som ble vårt tilholdssted i en liten time inntil Scott skulle tilbake til datteren sin og tilbød å skysse meg til kveldens kamparena Park Lane.

 

 

Det var imidlertid fortsatt en god stund til kampstart, så jeg takket høflig nei takk og unnet meg i stedet et påfyll i glasset for å heller ta en senere buss dit bort. Da jeg gikk for å vente på buss 27 eller 27X, fant jeg holdeplassen like rundt hjørnet, og snart kom bussen som brukte fem minutter på å frakte meg til stedet der jeg hoppet av, ved den ene enden av Park Lane som ledet meg til stadionet med samme navn. For siste gang på denne turen betalte jeg meg inn på et fotballstadion med £10, og for ytterligere £2 fikk jeg også med meg et eksemplar av kveldens kampprogram. Det begynte allerede å bli temmelig kjølig med en kald vind som blåste inn fra sjøen, så etter et raskt blikk på den åpne ståtribunen ved kortsiden der jeg hadde kommet inn, søkte jeg meg inn i klubbhusets varme.

 

 

Canvey Island FC ble stiftet i 1926, og har siden den gang spilt i en hel rekke ligaer – inkludert flere som ikke lenger eksisterer. Fra starten i Southend & District gikk ferden videre via Thurrock Combination, Parthenon League, London League, Greater London League og Metropolitan-London League. Sistnevnte er en av forgjengerne til dagens Spartan South Midlands League, og den i 1975 gjennomgikk en av sine sammenslåinger hoppet samtidig Canvey Island i stedet over til Essex Senior League, der de skulle oppholde seg en del år. Våren 1987 vant de for første gang denne ligaen, og rasket tre år senere med seg ligaens ligacup, men det var utover i 1990-årene at ting virkelig skulle begynne å skje på øya hva fotball gjelder.

 

 

Forretningsmann og tidligere Canvey Island-spiller Jeff King tok i 1992 over The Seagulls, som både eier og manager. Med hans pengesekk og under hans styre sikret klubben seg i 1992/93-sesongen både liga- og ligacup-tittelen, samtidig som de spilte seg frem til semifinalene i FA Vase. Det var imidlertid først året etter at de fikk rykke opp i Isthmian League som på den tiden faktisk hadde hele fire divisjoner. På første forsøk sikret de seg opprykk fra Division Three, og året etter (1996) fulgte de opp med å vinne Division Two. Etter et lite feilskjær med nedrykk, fulgte deretter to strake divisjonstitler slik at klubben i 1999 kunne feire opprykk til Isthmian Premier Division. Det var på dette tidspunktet kun vinneren som fikk rykke opp derfra, og etter en femteplass og tre strake andreplasser tok Canvey Island endelig tittelen våren 2004.

 

 

Det skal også nevnes at de i løpet av denne perioden også gjorde seg sterkt bemerket i diverse cuper, og ikke minst må man da trekke frem FA Trophy-triumfen i 2001, da de slo ut en rekke lag fra non-leagues toppdivisjon og finale-beseiret favoritt Forest Green Rovers for å bli det første Isthmian League på over tjue år til å vinne FA Trophy. Året etter tok de seg for første gang til tredje ordinære runde av FA Cupen, og slo ut FL-klubber som Wigan Athletic og Northampton Town før de omsider måtte gi tapt for Burnley. Lille Canvey Island debuterte i det som nå hadde blitt Conference Premier med en 18. plass i 2005, og fulgte opp med en 14. plass, men etter sesongavslutningen i 2006 besluttet Jeff King at det han anså som svake tilskuertall ikke forsvarte hans investeringer. Han mente han hadde ført klubben så langt han kunne, og tok med seg pengesekken for å ta over Chelmsford City.

 

 

Canvey Island var i krise, og det var nok med tungt hjerte at de før 2006/07-sesongen besluttet å frivillig droppe tre divisjoner for å spille i Isthmian League Division One North. Våren 2008 tok de steget opp i Isthmian Premier da en femteplass ble fulgt opp med playoff-triumf etter finaleseier på straffespark over Redbridge. Forrige sesong måtte de imidlertid ta turen ned igjen til step 4 da våren 2017 endte med nedrykk, men selv om AFC Hornchurch nå så ut til å gå mot tittelen, lå The Seagulls fortsatt nokså godt an med tanke på den andre opprykksplassen som man denne sesongen vil operere med i forbindelse med at det før neste sesong vil bli en fjerde avdeling på step 3 (og for den saks skyld også en sjuende på step 4).

 

 

Park Lane har så vidt jeg vet vært klubbens hjemmebane siden 1962, men så sent som i 1980-årene var det et meget spartansk anlegg, der det eneste av tilskuerfasiliteter skal ha vært et gammelt busskur som ga tak over hodet til en håndsfull personer. Det var først etter Jeff King sin ankomst at det begynte å skje ting ved Park Lane i forbindelse med klubbens voldsomme klatring i fotball-pyramiden, og i dag ser det helt annerledes ut der. På den ene langsiden har man nå en hovedtribune som strekker seg drøyt halve banens lengde, og ved siden av denne sittetribunen har man klubbhuset som strekker seg derfra og ned mot inngangspartiet der jeg hadde kommet inn i det ene hjørnet. På motsatt langside er det to overbygg av nokså god størrelse som gir tak over hodet til stående tilskuere.

 

 

Begge kortsidene byr på ståtribuner i form av terracing – altså betongavsatser som gjør at man kan se kampen fra litt elevert posisjon. Ingen av disse byr på tak over hodet, men spesielt den tidligere nevnte ståtribunen på kortsiden ved inngangspartiet må være av de absolutt største av sitt slag på dette nivået, og er med sine gulmalte bølgebrytere et flott skue. Den byr også på det som utvilsomt er anleggets beste utsikt til det som skjer ute på gressmatta. Mye av anlegget er i det hele talt malt i klubbens gule og blå farger, og mon tro om ikke Park Lane også er det lavestliggende anlegget i fotball-England..? Det er i hvert fall en av få baner i landet som skal ligger under havoverflaten, og herfra kan man derfor se opp på de store båtene som kjører forbi. Jeg likte meg ved Park Lane, til tross for at vinden inn fra sjøen sørget for at det var temmelig friskt.

 

 

Jeg måtte selvsagt stikke hodet innom klubbsjappa for å sjekke, og med en pin i lomma slo jeg av en rask prat med klubbrepresentanten der, som naturlig nok hadde forhåpninger om en umiddelbar til step 3 og Isthmian League Premier Division. Han håpet også at de ville klare det ved å ta en av de automatiske opprykks-plassene og slippe usikkerheten ved et playoff, men ville selvsagt ta til takke med suksess også der, før han understreket at det selvsagt var lenge igjen av sesongen. Det dro seg etter hvert mot avspark, men først rakk jeg også en tur innom speaker-bua, der de 2-3 karene som okkuperte mer enn gjerne hjalp meg med en stensil med lagoppstillingene. Det ble fulgt opp med spørsmål om jeg var groundhopperen som hadde kommet fra Norge, og jeg måtte innrømme at det var ganske riktig gjettet.

 

 

Isthmian League Division One North ble som nevnt toppet av AFC Hornchurch, som hadde tre poeng ned til (og to kamper til gode på) Bowers & Pitsea og hele 15 poeng ned til Dereham Town. Ned til Canvey Island var det ytterligere to poeng, men The Seagulls hadde hele fire kamper til gode på Bowers og to kamper til gode på de to andre, slik at de ville ta seg opp på tredjeplass med seier. Enda flere kamper til gode hadde kveldens gjester Heybridge Swifts, som blant annet grunnet gode innsatser i diverse cuper kun hadde spilt 17 ligakamper – sammenlignet med de 30 som for eksempel Bowers hadde spilt. Faktisk ville de med seier i samtlige hengekamper i kunne ta seg helt opp på andreplass, men det er jo selvsagt på teori og praksis, og det er jo aldri så enkelt å ha et slikt antall hengekamper. Med så få kamper spilt i ligaen, lå de faktisk godt an der de befant seg på en 15. plass.

 

 

Siden mitt besøk hos Heybridge Swifts uken før hadde Swifts dessverre omsider røket ut av FA Trophy borte på det hersens kunstgresset hos Maidstone United, men nå kunne de om ikke annet i hvert fall konsentrere seg om ligaspill, og det var gjestene som tidlig var frempå. Kreshnic Krasniqi fikk til og med en dobbeltsjanse da han først skar inn på et fint løp, men hans avslutning ble reddet av Seagulls-keeper Jack Giddens som etter hvert ryddet opp etter å først ha gitt retur. I motsatt ende av banen endte en corner med at George Sykes så sin avslutning bli blokkert på streken før Frankie Merrifield sendte returen like over via ryggen til en motspiller. Canvey Island og hjemmefansen trengte imidlertid ikke å vente altfor lenge før de kunne juble.

 

 

Vi var i det tjuende minuttet da et innlegg fra Sam Collins ble headet tilbake i feltet av Merrifield, og Mitchell Gilbey kunne sette pannebrasken til og styre inn 1-0. Åtte minutter senere slo vertene til igjen, og igjen var det Collins som med en lang ball fant Gilbey, og sistnevnte la inn i feltet der George Sykes møtte ballen med en volley som sørget for nettsus og 2-0. Hjemmelaget virket nå å være i full kontroll, og burde kanskje økt ytterligere. Gilbey og Merrifield hadde de beste mulighetene før gjestene rett før pause plutselig fikk en god sjanse der de burde ha redusert. Ballen ble headet tilbake til Swifts’ venstreback Toby Stevenson som plutselig sto helt alene i Canvey-feltet, men dessverre for ham brukte han en ekstra touch som gjorde at keeper Giddens kom helt oppi ham, og han fikk også en fingertupp på avslutningen til Juan Luque.

 

 

Dermed kunne de 221 tilskuerne konstatere at det sto 2-0 halvveis, og jeg var ikke den eneste av de som søkte tilbake til klubbhusets varme. Andre omgang skulle vise seg å bli en enda kjøligere opplevelse, og vinden gikk gjennom marg og bein der jeg fra den store ståtribunen bak det ene målet kunne konstatere at andre omgang ble en langt mindre hendelsesrik affære. Canvey Island virket rett og slett tilfreds med tingenes tilstand og satset nå på kontringer mens de lot gjestene få spille mer med kula. Swifts var ikke minst nære på en redusering da et skudd med rundt ti minutter igjen snek seg forbi Canvey-keeperen, men vingen Ryan Melaugh kom seg tilbake og fikk klarert inne på streken.

 

 

Heybridge presset på og spilte seg frem til ytterligere et par halvsjanser, og ikke minst tvang Joe Gardner frem en god redning fra Canvey-keeperen. Det ville seg ikke for bortelaget, og i stedet satt vertene spikeren i kista på overtid. Til tross for at det var to Swifts-forsvarere som forsøkte å stoppe George Sykes, kjempet han seg inn i feltet og sendte ballen forbi Swifts-keeper Danny Sambridge og inn i bortre hjørnet. Vi befant oss i det andre tilleggsminuttet, og det sto 3-0. Ikke lenge etter blåste dommeren for full tid, og Canvey Island hadde tatt tre poeng som kan vise seg viktige i opprykkskampen, der de uten tvil vil være en klubb å se opp for. Hutrende takket jeg for meg og gikk snart for å rekke 21.52-bussen tilbake til Benfleet stasjon.

 

 

Der rakk jeg 22.17-toget, og ved Barking byttet jeg igjen til bussen som ville frakte meg helt til holdeplassen rett utenfor hotellet. Turens 19. og siste kamp var et faktum, og nå gjensto kun én siste overnatting før hjemturen dagen etter. Det ble et par kamper mindre enn planlagt, grunnet et par skuffelser, men det hadde vært en ny fin tur. Siden jeg ikke skulle fly hjem før onsdag ettermiddag, benyttet jeg dagen til å reise opp til Stamford for å treffe en venninne. Der fikk jeg også stukket innom en tradisjonell slakter for å hamstre black pudding, pork scratchings og et par andre godsaker til en verdi av £40-50 som jeg skulle ha med meg hjem. Det var bare å belage seg på en uke eller to med black pudding til det aller meste av måltid. Ryanair-maskinen fraktet meg etter hvert fra Stansted til Gardermoen, og turen var dessverre ved veis ende. Nå er det bare å spare opp til neste tur.

 

 

English ground # 458:
Canvey Island v Heybridge Swifts 3-0 (2-0)
Isthmian League Division One North
Park Lane, 16 January 2018
1-0 Mitchell Gilbey (20)
2-0 George Sykes (28)
3-0 George Sykes (90+2)
Att: 221
Admission: £10
Programme: £2
Pin badge: £2,50

 

Next game: 24.02.2018: IK Oddevold v AIK 
Next UK game: 17.03.2018: Crusaders v Dungannon Swifts 
Previous game: 15.01.2018: Haringey Borough v AFC Hornchurch 

More pics 

 

 

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg