Lørdag 17.03.2018: Crusaders v Dungannon Swifts
Da mesteparten av familien unnet seg en weekend i Belfast for å feire min mors 70-årsdag, er det vel ingen overraskelse at jeg så på mulighetene for å samtidig få med meg en dose fotball. Jeg hadde allerede på fredagskvelden tatt en svipptur med toget ned til den irske republikken for å se Dundalk spille kamp rett på andre siden av grensen, og sannelig min hatt hadde jeg ikke også fått grønt lys for å dra på kamp også på lørdagen, siden det denne gang var snakk om en mer lokal kamp og dermed et noe mer kortvarig fravær fra mitt reisefølge. Til gjengjeld var det bare å igjen ta på seg rollen som reiseleder da vi etter en hotellfrokost satt kursen mot Titanic-museet i to drosjebiler. Både min mor og jeg har vært der tidligere, men det utrolig flotte museet er alltid verdt en kikk, og selv om det ikke alltid er bare enkelt å ha med seg en 4-åring, satt nok også resten av reisefølget pris på tiden vi tilbragte der.
Deler av reisefølget ville deretter returnere til sentrum for å være sikre på å få med seg starten av St. Patrick’s Day-paraden, men da det har blitt en jippo jeg selv kan spare meg litt for, valgte jeg å heller bli igjen for å ta en kikk om bord på SS Nomadic som vi ikke hadde fått tid til sist vi var der. Min bror valgte å bli igjen sammen med meg, for deretter å spasere tilbake til sentrum, og da vi kom ned på Donegall Square, kunne vi se paraden komme mot oss nede ved City Hall. Vi valgte å krysse over mens vi kunne, og slo oss ned en stund på puben The Fountain Tavern. Vi har knapt halvveis i hver vår pint da min mor ringte, og vi avtalte å møtes nede på May Street. De andre hadde imidlertid klart å gå seg vill, men da de uansett hadde tenkt seg tilbake til hotellet for en stakket stund, fikk jeg beskjed om at jeg bare kunne dra mot kamp og at de skulle spørre seg frem.
Jeg prøvde forgjeves å overtale min bror til å bli med, men selv om han senere innrømmet å ha revurdert det kort idet jeg rundet hjørnet, var det derfor alene at jeg satt kursen mot Seaview. Dermed var det bare å traske opp på Upper Queen Street for å ta en av bussene med nummer 2 som kjører utover Shore Road, og etter å ha betalt £3,70 for en dagsbillett, ble jeg med de 10-15 minuttene nordover i byen. Bussen stopper rett utenfor Cruaders’ hjemmebane, Seaview, der jeg med nesten halvannen time til kampstart steg av og tok en kikk på anleggets ytre. Ikke minst måtte selvsagt veggmaleriet på hjørnet St. Vincent Street foreviges, før jeg tuslet ned den nevnte gata og entret klubbens bar, The Crues Bar.
Før jeg går inn på temaet Crusaders, tror jeg det kan være på sin plass med en aldri så liten innføring i det nokså kompliserte temaet nord-irsk fotball. Ikke bare har den nord-irske ligaen en innviklet historie med en rekke omstruktureringer i nyere tid, men i tillegg opererer man med et system der klubbene deles inn i tre grupperinger etter hva slags lisens man har, og dette avgjøres igjen av visse kriterier som må innfris. Disse tre er senior, intermediate og junior, og selv om det ikke alltid har vært slik, så har klubbene i de to øverste divisjonene senior-status, mens (den nye) Northern Ireland Football League også har en NIFL Premier Intermediate League som er nivå tre i pyramiden, og de som vil rykke opp herfra må oppfylle kravene for senior-status/lisens. Ytterligere fire regionale intermediate-ligaer finnes, og herfra kan klubbene rykke opp til NIFL Intermediate League ved å vinne sin liga samtidig som de oppfyller de relevante kriterier. Under der igjen har man junior-ligaer, men det skal vi ikke bevege oss inn på i denne omgang.
Northern Ireland Football League var tidligere kjent som the Irish League, og da den ble grunnlagt i 1890 var den faktisk verdens nest eldste nasjonale fotball-liga – stiftet en uke før den skotske ligaen. Som naturlig var på en tid da hele den irske øya var en del av det britiske imperiet, var det opprinnelig stiftet som en liga for hele Irland, men ble dominert av klubber fra Belfast, og ingen klubb fra det som i dag er republikken Irland hadde vunnet denne ligaen da de i 1921 trakk seg ut og fikk sin egen League of Ireland. Det er uansett en annen historie, så la oss omsider se litt på Crusaders, som ble stiftet i 1898. De spilte i flere lokale ligaer før de i 1921 ble valgt inn i daværende Irish Intermediate League, og de ble raskt en av de beste intermediate-klubbene i landet. De vant en bråte med titler, og i 1920-årene alene spilte de seg tre ganger frem til semifinalene i den gjeveste cupen, og slo ved flere anledninger ut langt større klubber.
Til tross for denne suksessen og det faktum at Crusaders gang på gang søkte om innpass i Irish League, ble søknadene stadig avslått. Frustrasjonen skal en periode ha vært så stor at man vurderte en søknad til både den skotske ligaen og League og Ireland i den nye irske republikken. Noen år etter at fotballen startet opp igjen etter andre verdenskrig fikk de imidlertid omsider muligheten de hadde ventet på. Våren 1949 vant Crusaders sin niende tittel i Irish Intermediate League ved å sette poengrekord, samtidig som storklubben Belfast Celtic valgte å trekke seg fra ligaen av politiske grunner (det hadde vært flere grove tilfeller av vold og opptøyer i forbindelse med deres kamper), og Crusaders fikk endelig ligaplassen de så sårt hadde ønsket seg.
I disse dager har jo klubben blitt en av storhetene i nordirsk fotball, men slik var det ikke da de i debutsesongen endte nest sist og måtte gjennom en avstemning-prosess for å beholde plassen. Det var først i 1960-årene at man begynte å få suksess på sitt nye nivå, og klubben med kallenavnene ‘The Hatchetmen’ og ‘The Crues’ overrasket stort ved å vinne den gjeveste cupen, Irish Cup, i både 1967 og 1968 ved å finaleslå favorittene Glentoran (3-1) og Linfield (2-0). Det betød at Crusaders for første gang var klar for Europa, der de blant annet fikk prøve seg mot Valencia. I 1973 hanket de inn sin første av etter hvert seks ligatitler i toppdivisjonen, og fulgte deretter opp med en ny ligatittel i 1976.
Ellers var også fotballen preget av ‘The Troubles’ i 1970-årene, og utrolig nok var det nesten 2 000 polititjenestemenn på vakt ved Seaview i forbindelse med et oppgjør mot erkerival Cliftonville i 1979, mens 12 januar 1980 er en mørk dag i klubbens historie. Den dagen ble politimannen David Purse skutt av en snikskytter fra terror-organisasjonen IRA mens han var på vakt ved Seaview. Man måtte uansett vente til 1990-årene før Crusaders kunne gjøre plass til nye store troféer i premieskapet. Ligaen ble vunnet i både 1995 og 1997, før de igjen måtte vente noen år, men de siste årene har de som kjent etablert seg som en stormakt med en tredje cuptriumf i 2009 og ligatitler i både 2015 og 2016. Forrige sesong ble det andreplass bak Linfield, men The Crues er denne sesongen igjen involvert i tittelkampen som denne gang fremstår som en duell mellom de to klubbene Crusaders og Coleraine.
Inne i den koselige baren var det allerede litt aktivitet der man også viste en eller annen FA Cup-kamp på TV, og jeg slo meg ned med en pint Blackthorn og slo av en prat med en kar som jeg snart fikk selskap av ved mitt bord. Under en røykepause så jeg at inngangspartiene nå var åpnet, og jeg benyttet anledningen til å spørre om tillatelse til å gå innenfor for å kjøpe et program. Det fikk jeg lov til, og £2 fattigere kunne jeg returnere til The Crues Bar med litt lektyre å bla i mens jeg koste meg med påfyll i glasset. I programmet kunne jeg få bekreftet at Crusaders toppet tabellen med to poeng ned til Coleraine og hele 14 poeng ned til treer Glenavon. Dagens gjester på Seaview var et Dungannon Swifts som la på en 9. plass av de tolv lagene i toppdivisjonen, men med solid luke på 15 poeng ned til Carrick Rangers på nest sisteplass som betyr kvalik, og hele 22 poeng ned til Ballinamallard United på jumboplassen som gir direkte nedrykk.
Det var etter hvert på tide å tømme glasset og betale seg inn med £11, for deretter å kunne skue utover et Seaview jeg en stund har ønsket meg til. Jeg skulle dog gjerne vært her litt tidligere, for ikke bare har man nå dessverre lagt kunstgress – noe man som første klubb i den nordirske toppdivisjonen gjorde i 2009. To år senere gikk nemlig St. Vincent Street Stand fra å være ståtribune til å bli sittetribune ved at klassisk terracing ble erstattet med røde og svarte plastseter. Det var i det innerste hjørnet ved siden av denne tribunen at jeg hadde betalt meg inn, og den nevnte tribunen tar seg uansett fortsatt ganske flott ut med et fjongt tak som dekker mesteparten av tribunen.
Hovedtribunen Main Stand er en brattere (og høyere) sittetribune som står midt på motsatt langside. Den ble reist i 1970-årene, og erstattet en tidligere hovedtribune fra 1950-årene. Dagens Main Stand er opphevet fra bakken slik at den entres via trapper i endene, og den fikk en ansiktsløftning for noen år siden. På den ene flanken er det et lite parti med ståtribune under åpen himmel. Som man skjønner, har det skjedd mye ved Seaview de senere år, og ikke minst gjelder det tribunene på kortsidene. Begge kortsidene hadde klassisk terracing som i 2011 ble erstattet med nye sittetribuner som er nokså identiske. Seaview er fortsatt et koselig anlegg, og ligger inneklemt mellom hovedveien Shore Road og jernbanelinjen, der togene suser forbi på sin ferd mellom Belfast og Larne.
Crusaders var store favoritter, og allerede i kampens første minutt kunne de tatt ledelsen da Jordan Owens headet på mål der Swifts-keeper Andy Coleman reddet, og like etter var vertene enda nærmere da Darren Murray skjøt i tverrliggeren. Etter dette døde kampen litt hen, til tross for et spillemessig overtak for Crusaders, men i det 34. minutt fikk de uttelling. Billy Jo Burn slo et frispark, og Crues-legenden og -kapteinen Colin Coates headet i mål til 1-0. Gjestene hadde ikke altfor mye å by på fremover, og den danske Crues-keeper Brian Jensen ble aldri satt på prøve. 1-0 var dermed også stillingen ved pause, og uten å ha imponert voldsomt, gikk hjemmelaget i garderoben med det som tross alt må sies å ha vært en vel fortjent ledelse.
Jeg hadde funnet ut at Crusaders også har en mindre bar tilknyttet Main Stand, men en rask kikk avslørte at her tilsynelatende fantes kun Magners på cider-fronten, så jeg returnerte i stedet tilbake til The Crues Bar på utsiden av motsatt langside for å bevilge meg en ny runde med Blackthorn. Jeg rakk akkurat å gjøre kål på den og ta meg ut igjen før jeg hørte dommerens fløyte signalisere starten på andre omgang idet jeg rundet hjørnet og igjen tok meg innenfor portene. Jeg hadde for øvrig blitt litt skuffet over oppmøtet denne ettermiddagen, for det som etter hvert viste seg å være 715 tilskuere er ikke altfor imponerende for en klubb som kjemper om ligatittelen, uavhengig av hva motstanderen heter.
Det var nok heller ikke den beste kampen Crusaders har spilt, men de virket i hvert fall å ha en viss kontroll på tingene, og kunne økt ved Paul Heatley, som dog avsluttet utenfor. Gjestene på sin side hadde fortsatt ikke all verden å komme med, og til tross for flott pasningsspill, endte deres beste angrep opp med at ballen ble klarert inne feltet, før de like etter fikk frispark i god posisjon men sendte ballen himmelhøyt over målet til dansken Jensen. I stedet doblet Crues ledelsen i det 70. minutt, og det var Gavin Whyte som etter et frekt hælspark fra Heatley satt inn 2-0 bak Coleman i Swifts-målet. Det virket avgjort, men med kun et par minutter igjen kunne Whyte snappe opp en svak pasning i gjestenes forsvar, og alene med keeper gjorde han ingen feil da han fastsatte sluttresultatet til 3-0.
Coleraine var også i ferd med å vinne sin kamp, så tvekampen mellom de to fortsetter. Da dommeren blåste av, satt jeg selv straks kursen mot bussholdeplassen oppe i veien. Jeg hadde hatt en fin opplevelse ved Seaview, selv om det hadde vært temmelig surt, slik at jeg måtte ty til både skinnhansker og min trofaste Pelsall Villa-lue i den sure vinden. I perioder hadde det også vært snø i luften, uten at nordirene så ut til å la seg affisere; illustrert ved at flere faktisk gikk i shorts. Mens jeg ventet på en buss nummer, 2 som så ut til å utebli slik at jeg hadde belaget meg på neste avgang, stoppet en annen buss og bekreftet at han skulle til Donegall Square, og dermed kom jeg meg etter hvert tilbake til fasjonable Fitzwilliam Hotel, der familien ventet på meg.
Kvelden skulle først og fremst benyttes til å feire min mor med restaurant-middag, og mens de kvinnelige medlemmene av vårt reisefølge og min lille nevø gjorde seg klare, gikk jeg og min bror ned i hotellbaren for å ta et glass mens vi ventet. Med perfekt timing kom de andre slik at vi kunne spasere til restauranten der vi hadde reservert bord, og det ble et par hyggelige timer før vi brøt opp. Intet besøk til Belfast uten å stikke innom puben og turistattraksjonen The Crown, mente min mor, men fortalte at det kvelden før hadde vært fullstendig fullpakket der inne. Det var også tilfelle denne kvelden, og én pint der inne i trengselen var mer enn nok. De andre trakk seg tilbake mens jeg overtalte min bror til å bli med ned på Royal Bar på Sandy Row.
Der ble lørdagen avsluttet med tre pints eller så før vi trakk oss tilbake til hotellet og tok kvelden. Nå gjensto bare returen til Norge dagen etter, men vi rakk da også litt turist-virksomhet i form av en kikk i City Hall formiddagen etter, før vi kom oss til flyplassen og startet hjemturen. Det skulle vise seg å bli en langdrøy affære med kraftig forsinkelse videre fra London Heathrow, der det faktisk var snøkaos. Men helgen hadde vært en suksess, og det var ikke minst hyggelig å reise over med familien. Jeg fikk forsyne meg også med meg to kamper, så også på den fronten var det bare fryd og gammen. Nå er det bare å se frem til den store påsketuren!
Northern Irish ground # 5:
Crusaders v Dungannon Swifts 3-0 (1-0)
NIFL Premiership
Seaview, 17 March 2018
1-0 Colin Coates (34)
2-0 Gavin Whyte (70)
3-0 Gavin Whyte (88)
Att: 715
Admission: £11
Programme: £2
Pin badge: £3
Next game: 21.03.2018: Manglerud Star v Drøbak/Frogn (@ Drøbak/Frogn)
Next UK game: 27.03.2018: Marine v Nantwich Town
Previous game: 16.03.2018: Dundalk v Waterford
Previous UK game: 16.01.2018: Canvey Island v Heybridge Swifts
This day on the map here
